http://www.dagbladet.no/2013/12/20/nyheter/fritid/juletrer/30940677/
Stikkord: Sølvi Berget (Assistent Rimi Langhus)
-
Min Bok 5 – Kapittel 268: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXXI
På den tida, som jeg fikk skada trynet, på det hudpleiesenteret, på St. Hanshaugen.
(Nemlig i november/desember, i 2003).
Så jobba jeg jo som låseansvarlig, på to forskjellige Rimi-butikker.
Nemlig på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Bjørndal, så var det sånn, (i dagene etter at jeg fikk skada trynet), husker jeg.
At jeg mener at jeg overhørte det.
At hu ene ‘runde’ pakistanske søstera, som jobba der, (på Rimi Bjørndal), på den tida.Liksom snakka om det, at jeg hadde fått skada trynet, da.
Og sa noe sånt, (til ei annen innvandrer-dame som også jobba der vel), at jeg måtte ha hatt ‘utrolig mye død hud i ansiktet’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Jeg overhørte også noe lignende, på Rimi Langhus, (husker jeg).
(Noen uker eller måneder seinere, var det vel muligens).
Og det var fra assisterende butikksjef Sølvi Berget, (mener jeg å huske).
Og hu sa det, til ei kunde-dame, var det vel, antagelig.
(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
At jeg kom til å bli bra igjen i trynet.
Med unntak av nesa, (var det vel).
(Noe sånt).
Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu kunde-dama, (med mørkt, krøllete hår), som liksom var uvenn, med Songül Özgyr, som jobba, på Rimi Bjørndal.
(Hu kundedama, som det ble sagt om, at var ‘lettøl-dranker’, liksom).
Hu hadde jo ei blond tenåringsdatter.
Som hu liksom ‘drassa på’, sammen med meg, (av en eller annen grunn, som jeg ikke husker nå), gjennom butikken, (en gang jeg var på jobb der da), på Rimi Bjørndal, (ikke så lenge, før jeg slutta der, vel).
Og like etter at jeg fikk skada trynet.
Så satt jeg i kassa, på Rimi Bjørndal der da, (husker jeg).
Og da var hu ‘blondinne-dattera’, til hu ‘lettøl-dranker-dama’, innom kassa mi, (husker jeg).
(Det siste, (at hu ‘blondinne-dattera var innom kassa mi), var kanskje ikke så rart.
Men det at hu ‘lettøl-dama’, liksom skulle drasse på meg, gjennom butikken, (bort mot der Songül Özgyr i posten stod eller satt, blant annet).
Det var vel rimelig spesielt, vel.
(Må jeg vel si).
Det virka som, (for meg), at denne ‘drassinga’, ikke egentlig hadde så mye med matvarer å gjøre, ihvertfall.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste kvelden, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så dreiv jeg jo å flytta tingene mine, bort til City Self-Storage, på Majorstua, (husker jeg).
Og jeg hadde jo da solgt kjøleskapet mitt osv., til en brukthandel, på Bislett, tidligere den samme dagen, (eller om det var dagen før).
Så jeg kjørte innom Statoil-stasjonen, ved Kiellands Plass, for å kjøpe noen baguetter, (eller noe sånt), og også for å fylle opp den bensinen, som jeg hadde brukt, på den leiebilen, (fra Bislett Bilutleie), da.
Før jeg parkerte den hvite varebilen, på eiendommen, til bilutleie-firmaet, da.
Og da jeg gikk hjemover igjen, (mot St. Hanshaugen), fra Bislett.
Så gikk jeg forbi butikken, til han brukthandleren, som hadde kjøpt hvite- og brunevarene mine, (husker jeg).
Og da husker jeg at jeg så TV-en og de store høytalerne mine, (som David Hjort hadde ‘prakka på meg’, som nedbetaling på gjelden sin til meg, et par år tidligere), gjennom vinduene, til den bruktbutikken, (som var stengt for dagen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da var jeg ferdig, med alle notat-arkene, for Min Bok 5.
Så da skal jeg prøve å få publisert denne boken på Scribd, (som jeg har gjort, med de tidligere Min Bok-bøkene).
Dette skal jeg se om jeg klarer å få gjort, en av de neste helgene, (nå i oktober 2013).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 6 – Kapittel 13: Mer fra St. Peters
En av de første dagene, på universitetet.
(Den første dagen som jeg var på St. Peters Campus.Må det vel ha vært).
Så var det sånn ‘seanse’, som alle de nye studentene, måtte gjennom, (husker jeg).
En høy og tynn kar, (var han vel).
I 50-åra, kanskje.
Han ville se på karakterutskriftene mine, fra HiO IU og NHI, (husker jeg).
Og jeg husker det.
At han karen.
Han liksom baksnakket meg, på engelsk, (til en kollega, som var i det samme rommet), da.(Jeg hadde jo vært mye i England før, på språkreiser og ferier, (som jeg har skrevet om, i de tidligere Min Bok-bøkene).
Så jeg skjønte jo hva som ble sagt, da.
For å si det sånn).
Han universitets-karen liksom mistenkeliggjorde meg, da.
Og sa, (på engelsk): ‘Hvorfor vil han studere her, når han har så bra papirer?’.(Til han kollegaen, da).
Noe sånt.Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Grunnen til at jeg begynte å studere igjen.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Det var jo noe jeg gjorde, i samarbeid, med fastlegen min.
Etter at jeg liksom hadde ‘møtt veggen’, i Rimi, da.
For å ha noen rolige år liksom, før jeg begynte å jobbe igjen, (i næringslivet), da.
Og jeg følte meg også dum, siden jeg ikke hadde en grad, (husker jeg).
Så det var også en av grunnene, til at jeg begynte, å studere igjen, i 2002.
At jeg ville ha en grad, da.
(Og ikke bare en cirka ti år gammel karakterutskrift, fra NHI).
Og jeg begynte jo på et Bachelor IT-program, på HiO IU, høsten 2002.
Og det programmet, det varte jo i tre år, da.
Og dette året, i Sunderland.
Det skulle liksom være, som det tredje året, av det Bachelor IT-studiet, (i Norge), da.
Det var ihvertfall sånn jeg hadde tenkt det, da jeg like etter nyttår, (var det vel), i 2004.
Leverte et søknadsskjema, til University of Sunderland.
I resepsjonen, hos HiO IU.
(I Cort Adelers gate der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde ikke fått noe grad ennå, fra HiO IU, i 2004.
Men HiO IU hadde godkjent et fag, fra NHI, som het ‘algoritmer og datastrukturer’, vel.
For det hadde jeg prøvd å få til, mens jeg gikk fjerde semester, ved HiO IU.
For å liksom vise, at jeg hadde grunnlaget, for å gå det tredje året, (av dette studiet), i England, da.
For det var en veldig kronglete søkeprosess, hos HiO IU, da.
Hvor de hele tiden liksom ‘fant på’ grunner, for å nekte meg, å få Erasmus-stipend, (som var et tilleggsstipend, for utenlandsstudenter), da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Og til slutt, så kom jeg jo inn, på University of Sunderland, via IEC, (som nå heter Kilroy Education).
(Som på den her tida holdt til, i Nedre Slottsgate, i Oslo.
Ved siden av McDonalds der.
Var det vel).
Så søkeprosessen, før jeg kom inn, ved University of Sunderland, den hadde vært rotete, da.
(Og dette var hundre prosent HiO IU sin feil, (mener jeg).
Siden de saboterte mot meg, (vil jeg si), når søkte, om å studere, det tredje året, (av studiet mitt), i Sunderland, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette møtet, på St. Peters Campus.
Det må vel ha vært i Goldman-building, (som var data-bygget, på St. Peters), vil jeg tippe på.
Det fantes også flere bygg, på St. Peters, (som var et ganske nytt campus).
‘Økonomistudie-bygget’ het Vardy-building, husker jeg.
Og det var etter firmaet Reg Vardy, (husker jeg).
Og det navnet, det hadde jeg sett før.
For det er jo de som hadde reklame, på Sunderland sine fotball-drakter, (på den her tida ihvertfall), husker jeg.
Og jeg husker at jeg spurte han høye karen, (i 50-åra).
(Han som baksnakket meg, i begynnelsen av det møtet, liksom).
Om hvordan type firma, som Reg Vardy var, da.
(Da han nevnte det, at noen av forelesningene mine, skulle foregå, i Vardy-building, da).
Og da forklarte han det, at Reg Vardy, det var et firma, som solgte biler, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På St. Peters Campus, så lå det også et media-bygg, (hvor blant annet Dörte studerte), husker jeg.
Og det var også et fjerde ‘stor-bygg’ der, som var kombinert bibliotek og kantine.
(Eller to kantiner, var det faktisk, i det bygget.
En øvre og en nedre.
Og de solgte vel varmmat, i den nedre kantina.
Og kaldmat liksom, i den øvre kantina, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at jeg en gang satt sammen med Iwo, (og en eller flere av hans tyske kamerater vel), i den nederste kantina, (der hvor de serverte varmmat), da.
(Vanligvis satt jeg aleine, i den øverste kantina.
Og spiste en sandwich, eller noe sånt, da.
Men Iwo må ha dratt meg med ned, til den nederste kantina, en gang, da).
Og akkurat, mens jeg satt der, og spiste, (sammen med Iwo og dem), da.
Så ringte det på mobilen min, (husker jeg).
(Jeg hadde fortsatt min norske mobil.
For jeg hadde abonnement, (fra Nokia), da.
For det var vanskelig for nordmenn, å få ‘engelske mobiler’, med abonnement, (som jeg var vant til å ha), da.
Og det var butikksjefen, fra Meny Langhus, som ringte meg, (husker jeg).
(Den butikken som det seinere har vært i media om.
At det har blitt funnet kjøttvarer, som har gått ut på dato, på fryselageret til).
Rimi Langhus sin konkurrent-butikk, da.
Og jeg visste jo såvidt hvem han Meny Langhus-butikksjefen var.
(Fra den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
For han hadde vært innom Rimi Langhus en gang, (på den tida), og lånt kremfløte, (var det vel), av assisterende butikksjef Sølvi Berget, (på Rimi Langhus da), husker jeg.
For det var sånn butikkene pleide å gjøre det, (ute i Follo der liksom), forklarte hu Sølvi Berget, da.
(Selv om Rimi og Meny egentlig er konkurrenter, da).
Butikksjefen på Meny Langhus.
Han lurte på om jeg kunne anbefale David Ulriksen.
(Han som hadde sjekket den ekstra kontantkort-mobilen som jeg kjøpte meg, noen uker tidligere, (på Rimi Langhus), så nøye.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
For David Ulriksen, han søkte seg tydeligvis bort, fra Rimi Langhus, da.
(Av en eller annen grunn).
Og man har jo ikke lov til, å si noe negativt, om medarbeiderne, i sånne samtaler.
(Og jeg ble også litt paff, (eller ihvertfall overrasket), siden jeg jo var i England.
Og liksom ikke hadde ventet, å få ‘butikksjef-telefoner’, fra Norge, da.
Og jeg fortalte også det, til han Meny Langhus-butikksjefen.
(Mener jeg å huske).
At jeg var på universitet, i England, da).
Så jeg sa bare det, at jeg kunne anbefale han David Ulriksen, da.
Selv om jeg husker det, at han David Ulriksen, ble rimelig sur, de første vaktene, som han jobba, på Rimi Langhus.
(På den tida, som jeg jobba som butikksjef der.
Noe jeg jo gjorde, fra våren 2001 til sommeren 2002).
For det eneste jeg trengte folk til, (på Rimi Langhus), på den tida, som David Ulriksen var innom, og søkte om jobb der, (som 16-17-åring).
(Våren/sommeren 2001, må vel det her ha vært.
For David Ulriksen var jo seinere med på bedriftsfotball-laget, til Rimi Langhus, mener jeg huske.
For jeg mener å huske det, at han spilte en del bedriftsfotball-kamper, på samme lag, som meg, da.
Og at han var ganske god, som forsvarsspiller, vel.
Og det var vel også muligens David Ulriksen, som spilte keeper, (for Rimi Langhus), mot Follo Taxi, (høsten 2001), mener jeg å huske.
Noe sånt).
Det var for å vaske hyller da, (husker jeg).
Så han fikk jobb der, (på Rimi Langhus), for å vaske hyller da, (husker jeg).
Men likevel så husker jeg det.
At jeg ikke var helt fornøyd, med måten, som han David Ulriksen, utførte den vaskejobben på, da.
(Det virket ihvertfall som at han egentlig ikke likte det, å vaske hyller, husker jeg.
Så det funka ikke så veldig bra da, må man vel si.
Jeg måtte ihvertfall klage litt på han David Ulriksen, (mener jeg å huske), når han dreiv, med den hyllevaskinga, da.
Siden han hadde slurva litt, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
For når man ansetter noen, for å vaske hyller.
Da vil man jo gjerne det, at den jobben, skal bli gjort ordentlig, liksom.
Sånn at man kan se forskjell, ihvertfall.
På hvordan det var før og etter, at den personen, liksom vaska en bestemt hylle, da).
Men dette var jo mange år tidligere.
Og David Ulriksen, han ble vel etterhvert låseansvarlig der, (på Rimi Langhus), mener jeg å huske.
En gang etter at jeg slutta som butikksjef der, (på Rimi Langhus), sommeren 2002.
Men før jeg jobbet som ‘sommer-butikksjef’ der, sommeren 2004, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 215: Mer fra sommeren 2004
Jeg husker at det var sånn, på Rimi Langhus, sommeren 2004.
At assistent Sølvi Berget, var sykmeldt, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Likevel så satt hu nede på spiserommet.
Like etter at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde spurt meg, om jeg kunne ta vare på butikken, (var det vel), denne sommeren, da.
(Siden Rimi Langhus ikke hadde noen butikksjef, sommeren 2004).
Og jeg hadde jo bare jobbet leder-seinvaktene, på fredager, på Rimi Langhus.
(Siden sommeren før, (altså sommeren 2003).
Da jeg også jobbet som en slags ‘sommer-butikksjef’ der.
Mens daværende butikksjef Thomas Bruun, hadde sommerferie).
Og Sølvi Berget hu spurte meg, om ikke Dennis kunne få jobbe, denne sommeren.
Og jeg visste ærlig talt ikke hvem denne Dennis var.
Men jeg hadde respekt for Sølvi Berget, (må jeg vel si).
For jeg huska jo det, fra min tid som ‘ordentlig’ butikksjef, på Rimi Langhus.
(Noe jeg jobbet som, fra våren 2001 til sommeren 2002).
At Sølvi Berget liksom var en slags klikk-leder da, i butikken.
(I tillegg til at hun var assistent der).
For Sølvi Berget hadde jo fått en hel ‘bøling’ med Rimi Langhus-folk, til å sitte inne på røykerommet.
Under det siste personalmøtet mitt, som butikksjef, der.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg var vel kanskje litt redd for, at assistent Sølvi Berget, kunne lage et helvete for meg, på Rimi Langhus, sommeren 2004.
Hvis jeg liksom ‘kræsja’ med henne, da.
(Ved å liksom tulle med meg gjennom nettverket sitt, da.
Eller ved å liksom prate ‘dritt’ om meg).
Så jeg sa vel bare det, at han Dennis kunne få jobbe, da.
For jeg hadde jo jobbet i ti år, som leder, i Rimi, denne sommeren.
Så jeg hadde litt erfaring, da.
Og jeg tenkte vel det, at det var viktig, at folka som jobba, i denne butikken, var rolige.
Spesielt siden det ikke var noen ‘ordentlig’ butikksjef der, denne sommeren.
Så da forestilte jeg meg det, at de ansatte, lett kunne bli urolige, da.
(Siden butikksjef Stian Eriksen hadde slutta.
Og det ikke hadde begynt noen ny butikksjef).
Så jeg hadde ikke noe ønske om å ha noen konflikter der akkurat, (på Rimi Langhus), denne sommeren.
Siden det ikke var noen butikksjef der.
Og jeg visste det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu pleide å skru av mobilen sin, når hu dro på sommerferie.
Og jeg hadde jo hatt så store problemer, med de høye sjefene, i Rimi, siden 2001.
(Da jeg klagde til driftsdirektør Rune Hestenes, på problemene, på Rimi Kalbakken.
Noe som liksom ble feiet under teppet, da).
Så jeg hadde ikke noe lyst til å ringe regionsjefen, (hvem nå det var igjen, på den her tiden), eller noen andre høye ledere, i Rimi, på grunn av at jeg hadde for få ansatte, (på grunn av sykemeldinger, for eksempel), denne sommeren.
Så jeg bare satset på å prøve å få folka i butikken, til å være rolige, da.
Så jeg satset på å unngå konflikter og uro, liksom.
Og jeg var jo ikke en ‘ordentlig’ butikksjef.
(På den her tida).
Så jeg satset bare på å få butikken gjennom denne sommeren, uten for mye konflikter og sykemeldinger osv., da.
(Sånn at kundene, ikke ble for misfornøyde, med butikken, da.
Selv om butikken ikke hadde noen butikksjef.
For hvis det hadde vært mye sykemeldinger.
Så hadde det vært mye vanskeligere for meg, å klare å få butikken til å ha en akseptabel standard, sett fra kundenes synspunkt.
Og det var dette Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle gjøre.
Når hun ba meg om å ta meg av butikken, (denne sommeren), sånn som jeg skjønte det).
Og så fikk den nye butikksjefen ta tak i det han fant av problemer der, (med medarbeiderne), når han overtok, når skoleferien var ferdig, (var det vel), tenkte jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Dennis, han viste seg å være en kraftig bygget Vålerenga-supporter, (husker jeg).
Jeg husker at han prata om at han hadde sett det, at Morgan Andersen, (som på den her tiden jobbet som direktør, i fotballklubben Lyn vel), hadde fått seg en på trynet, på en pub, i Oslo, (denne sommeren).
Men at dette ikke hadde blitt skrevet om, i avisene.
Selv om pressen var på denne puben, da denne slåssinga foregikk, da.
(Noe sånt).
Men hva han Dennis hadde drevet med, før denne sommeren.
Det er jeg ikke helt sikker på, hvis jeg skal være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han hadde jo ansatt assistent Espen Sigmund Nordnes, (som assistent), et drøyt år, før det her, (var det vel).
Men Espen Sigmund Nornes, han klarte liksom ingenting, (husker jeg).
Ikke klarte han å ta bestillinger.
(Så jeg måtte ta alle bestillingene selv).
Og ikke klarte han å ta imot varer og sånn.
Ihvertfall så var det sånn, at han assistent Espen Sigmund Nordnes.
Han sa til meg det.
At han trengte hjelp av han Dennis, på tidlig-ledervaktene sine.
For å klare å få gjort det han skulle gjøre, (på disse vaktene), da.
Men tidlig-ledervaktene, på Rimi Langhus.
Det er egentlig bare jobb, for en person.
(Altså en leder, da).
Så assistent Espen Sigmund Nordnes og Dennis.
De måtte liksom være to personer, for å gjøre en persons jobb, da.
(De hadde en tredje person der og.
For å ta med om det.
Nemlig kassadama Tove, vel.
Eller en ferievikar, (som muligens kan ha vært hun Christina Brynteson, vel).
Ihvertfall så hadde de en kasserer der i tillegg da, (på tidligvaktene), for å ta med om det.
Så det var ikke sånn, at han Dennis, (som heter Libråten til etternavn vel), skulle sitte i kassa, da.
(For å ta med om det).
Espen Sigmund Nordnes sa ta han trengte hjelp av Dennis for å gjøre pliktene sine, som leder, da.
Nemlig for å gjøre sånne ting, som å ta imot varer og sette opp brøda og legge opp frukta, osv.).
Men igjen, så ville jeg ikke ha noen konflikter, på Rimi Langhus, denne sommeren.
Så jeg bare sa det, at det var greit, at han Dennis, hjalp Espen Sigmund Nornes, på ledervaktene hans, da.
For jeg tenkte vel det, at det var alt for seint, å begynne med noen lederopplæring, for Espen Sigmund Nordnes, sommeren 2004.
(For å jobbe som Rimi-leder, i denne sommerferien, da).
Det var butikksjefene Thomas Brun og hans etterfølger, nemlig Stian Eriksen, som skulle ha lært opp assistent Espen Sigmund Nornes, i leder-arbeidsoppgavene.
Og hvorfor de ikke hadde gjort det, det veit jeg ikke.
For jeg hadde jo bare jobba sein-ledervaktene, på Rimi Langhus, på fredagene.
På den tida, som assistent Espen Sigmund Nordnes, hadde jobba, på Rimi Langhus.
Så jeg veit ikke hva som hadde gått galt der.
Og Thomas Brun og Stian Eriksen.
De var vel ute av Rimi.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og jeg hadde nok å gjøre, når det gjaldt å drive butikken, denne sommeren.
Når det gjaldt å holde butikken bra, sånn at kundene ikke fikk et dårlig inntrykk, av butikken, da.
Og at jeg som låseansvarlig, skulle drive lederopplæring, av assistent Espen Sigmund Nordnes.
Det er jeg ikke sikker på om hadde funka.
(Og jeg måtte da ha hatt en leder til der, som kunne ha jobbet min ledervakt.
Mens jeg liksom lærte opp Espen Sigmund Nordnes, (til å ta bestillinger osv.), da.
Men jeg kjente ikke assistent Espen Sigmund Nordnes så bra.
Og vi skulle jo liksom lede butikken sammen.
Så det var et følsomt jobb-forhold, mellom assistent Espen Sigmund Nordnes og meg.
(Må man vel kanskje si).
Så jeg prøvde å ikke gå for nærme, da.
Og jeg var litt redd for at assistent Espen Sigmund Nordnes, var litt sånn som ambulerende butikksjef Njål hadde vært.
Sommeren 2002, (på Rimi Bjørndal).
For han Njål, han sykmeldte seg jo bare, og dro opp til Trøndelag, den sommeren.
Og jeg syntes det var vanskelig å forstå meg på, han assistent Espen Sigmund Nordnes, da.
Og jeg visste ikke hva han hadde av utdannelse og arbeidserfaring, osv.
Og sommeren før, (må det vel ha vært).
Så måtte han Espen Sigmund Nordnes låne penger av meg, til mat, osv.
(Penger som han aldri betalte tilbake, vel).
Og Espen Sigmund Nordnes, han hadde vel problemer med dama si, (som fremdeles var i tenårene vel, og som stadig var innom butikken da), mener jeg å huske.
Så han var kanskje litt som Eminem, (han Espen Sigmund Nordnes), da.
Nemlig ved at han var litt sånn ‘white trash’, eller arbeiderklasse, da.
(Noe sånt).
Så jeg hadde problemer med å ta assistent Espen Sigmund Nordnes, helt på alvor, som leder, i Rimi-systemet da, (må jeg innrømme).
Og jeg hadde jo ikke skjønt, hvorfor daværende butikksjef Thomas Bruun, egentlig hadde ansatt Espen Sigmund Nordnes, (som assistent), i sin tid.
For Thomas Brun, han ansatte også ei Kolbotn-dame, (som assistent), mener jeg å huske.
(Våren 2003, vel).
Og Thomas Brun hadde jo også Sølvi Berget, som assistent.
Og jeg selv, jeg hadde jo vært butikksjef, på det tidligere ICA-supermarkedet Rimi Kalbakken.
Som var en mye større butikk, enn Rimi Langhus.
Og på Rimi Kalbakken, så hadde jeg bare to assistenter, (husker jeg).
Og det var bare ment å være en assistent, på Rimi Langhus.
(Det visste jeg jo, for jeg hadde jo vært butikksjef der og.
Nemlig fra våren 2001 til sommeren 2002).
Så noe var galt, da Thomas Brun plutselig ansatte to nye assistenter, våren 2003, (var det vel), vil jeg si.
Men Thomas Brun, han kjente jeg jo heller ikke så godt.
Jeg kjente ikke CV-en hans, liksom.
Og jeg var jo ikke selv butikksjef i Rimi, på den her tiden.
Så jeg fikk ikke spurt mine butikksjef-kolleger, (som Irene Ottesen eller Arne Risvåg, for eksempel), om hvem han Thomas Brun egentlig var, og hva han hadde drevet med, i Rimi; (og andre steder), da.
Så jeg famla meg nesten litt fram i blinde, (billedlig talt), på den her tiden, (som ‘sommer-butikksjef’), da.
Så jeg visste egentlig ikke hva annet jeg kunne gjøre.
Enn å la assistent Espen Sigmund Nordnes, få vilja si, da.
Og liksom dasse hele sommeren, da.
Og sitte nede på spiserommet, og chatte, med han Dennis, da.
Istedet for å liksom jobbe, som en mann, da.
(For å overdrive litt, men likvel).
Så jeg lot jeg han Espen Sigmund Nordnes jobbe, som en skravle-kjærring, eller unge, (eller hva man skal si), da.
For å liksom prate rett fra levra, da.
For hvis assistent Espen Sigmund Nordnes, hadde sykmeldt seg.
Så hadde jo jeg omtrent måttet jobbe meg ihjel, denne sommeren.
Og det var ikke sånn, at det var jeg, som hadde bedt om, å få jobbe kjempemye, (på Rimi Langhus), denne sommeren.
Det var Rimi, (altså distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da), som liksom hadde tigget meg, om jeg kunne være ansvarlig, for denne Rimi-butikken, denne sommeren, da.
(Siden Rimi tydeligvis ikke hadde noen ‘ordentlig’ butikksjef.
Som de kunne ha der.
Denne sommeren, da).
Og jeg hadde jo hørt det, (fra hu ‘frike-dama’, på HiO’s internasjonale kontor, på Bislett), at det var lave levekostnader, i Sunderland.
Hvor jeg jo skulle flytte til, etter denne sommerferien.
Så for meg, så var det nesten hipp som happ, om jeg jobbet mye eller lite, denne sommeren.
(Må jeg si).
For jeg regnet med, at jeg ville nok klare meg, på studielånet mitt, (fra høsten av), uansett.
(Og jeg hadde egentlig ikke trodd, at jeg ville få så mye ansvar, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), denne sommeren.
Siden hu jo hadde et sånt rart klagemøte, (som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).
Hvor hu, daværende butikksjef Stian Eriksen og meg.
Kun satt nede ved spisebordet, (på spiserommet), på Rimi Langhus.
I 5-10 minutter.
Uten at det nesten ble sagt noen ting, da.
Og uten jeg egentlig forstod ikke noe særlig, (av det møtet), for å si det sånn.
Så fra det rare møtet, til at jeg skulle få ansvaret, for hele butikken, hele sommeren.
Nei, det var en stor forandring, (vil jeg si).
(Når det gjaldt tilliten som ble vist meg, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.
Syntes jeg, at det virka som, da)).
Og jeg måtte jo også dra innom IEC, og ordne med studiene mine, i Sunderland, (ved et par anledninger, denne sommeren), osv.
Og assistent Espen Sigmund Nordnes, han skulle vel også ha ferie.
Så det er mulig at assistent Sølvi Berget jobbet litt og, denne sommeren)..
Det husker jeg ikke helt.
Men jeg husker at låseansvarlig Simen, kunne jobbe noen vakter, denne sommeren.
(Selv om han hadde fått store problemer, med kviser, (i trynet), på den her tida, (husker jeg, at jeg la merke til).
Men han Simen stilte opp likevel da, (husker jeg).
Så det var ikke sånn at alle ledervaktene var i boks, heller.
Jeg måtte liksom få tak i folk, til å jobbe ledervakter osv. da, (denne sommeren), mener jeg å huske.
Så det ble til at jeg bare dulla med assistent Espen Sigmund Nordnes, for at han ikke skulle sykmelde seg, (for eksempel).
Eller bli urolig, (denne sommeren), da.
Siden det ikke var noen butikksjef der, (denne sommeren).
I denne skoleferien, var det vel cirka.
(Eller ut august-måned var det vel.
Jeg tror ikke at den nye butikksjefen begynte, før første september.
men det husker jeg ikke helt sikkert.
Og den tidligere butikksjefen, (Stian Eriksen), han slutta vel i mai eller juni måned, en gang, da.
Så jeg jobba som en slags butikksjef, i to-tre måneder, på Rimi Langhus, sommeren 2004, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 190: Enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
Da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.
Så var det sånn, (husker jeg), at Sølvi Berget, som jobba som assisterende butikksjef der.
Hu kalte meg for ‘far’, (husker jeg).
Enda hu var jo eldre enn meg, og hadde sønner i 18-20-åra, osv.
Så det var som noe veldig rart for meg, (husker jeg).For det har jeg aldri hørt hverken før eller siden, at noen kaller sjefen sin, (som de ikke er i slekt med), for far.Så jeg undret meg over hvordan kultur som Sølvi Berget hadde da, (husker jeg).Men jeg spurte henne ikke.
For hu hadde jo rykte på seg, for å sykmelde seg mye, da.Så jeg ville jo ikke risikere at hu sykmeldte seg igjen, da.For sånn som jeg skjønte det, så var hu Sølvi Berget ganske skjør, (eller følsom liksom), da.Og hvis hu hadde sykmeldt seg, så måtte jeg jo antagelig ha jobba hennes vakter og.Og det ville jeg jo helst ikke risikere, liksom.(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Søvli Berget sin yngste sønn, (er han vel), Trond Berget.Han jobba fremdeles på Rimi Langhus, da jeg begynte å jobbe der igjen, (som låseansvarlig), våren 2003, (husker jeg).
Men han begynte å jobbe som bygningsarbeider, (eller noe sånt), vel.
Og han slutta, på Rimi Langhus, like etter at jeg begynte der igjen, da.
(Noe sånt).
Og en sommer.
(Det må vel ha vært sommeren 2003 eller sommeren 2004).
Så dukka Trond Berget opp, (som kunde), på Rimi Langhus, (husker jeg).
(Mens jeg stod i melke eller brød-avdelingen der, vel).
Og så visste han meg en tatovering, som han hadde fått seg, rundt overarmen, vel.
(En slags tatovering, som kalles keltisk bånd, (eller noe sånt), tror jeg.
For det mener jeg å ha lest om, i en avis, (eller noe sånt), vel).
Og så sa Trond Berget: ‘Se her, det er tribal’, (eller noe sånt), om tatoveringen sin, da.
(Noe sånt).
Som at dette var noe symbolsk nesten da, (fikk jeg inntrykk av).
(Noe sånt).
Enda Trond Berget jo ikke hadde rødt hår, (som vel kelterne hadde).
Men han hadde lyst, krøllete hår, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hva Trond Berget egentlig mente, da han visste meg den nye tatoveringen sin.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Trond Berget, han flytta forresten hjemmefra, og fikk seg ei samboer-dame, (som var noen år eldre enn han selv vel), mens han fortsatt bare var tenåring.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Langhus, så var det forresten også et rart personalmøte, (må man vel kalle det), like før jeg sluttet å jobbe, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).
Dette var et slags kurs, (for butikkmedarbeidere), som jeg hadde lært å holde, på et butikksjefmøte, som var på Sagene samfunnshus, våren 2002.
Og det gikk på å finne noen ting, som butikken, kunne bli bedre på, da.
Og da, så satt assisterende butikksjef Sølvi Berget.
Og hu deltids-kassadama Ingunn, (som hadde gått i samme klasse som fotballspilleren Martin Andresen, som jeg vel har nevnt, i et tidligere kapittel).
De satt, sammen med en del andre folk, (som vel må ha inkludert Sølvi Berget sin sønn, Trond Berget), inne på røykerommet, (som var et siderom, til spiserommet), under hele personalmøtet.
Så disse ville liksom ikke delta, på personalmøtet, (som var på spiserommet), da.
For de kunne vel vanskelig få med seg, alt som ble sagt, inne på røykerommet der.
Og de bidro ihvertfall ikke, med å si noe, under dette personalmøtet, da.
Og hvorfor de bare satt, inne på røykerommet der, under hele dette personalmøtet.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde nettopp vært sykmeldt, i to-tre måneder.
På grunn av problemene på Rimi Kalbakken, (som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg hadde bare noen dager eller uker igjen, av tiden min som butikksjef, i Rimi, da.
(Siden jeg skulle begynne å studere).
Så jeg lot dette passere.
For det var vanskelig for meg, å gjøre noe med dette, siden det var snakk om en klikk, på 5-6 medarbeidere, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men på rundt den tida, som jeg slutta, som butikksjef.
Så prata jeg med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på telefonen, (husker jeg).
Og da begynte Anne-Katrine Skodvin, å spørre, om hva jeg syntes om Sølvi Berget, som en eventuell ny butikksjef.
Og da svarte jeg bare ‘nei’, (husker jeg).
For Sølvi Berget, hu var jo livredd, (eller ihvertfall redd, må man vel si), for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).
Og assistent Sølvi Berget.
Hu hadde jo omtrent begått myteri, (må man vel kalle det), på det personalmøtet, som jeg skrev om ovenfor.
Så jeg trodde ikke at det ville funke, med Sølvi Berget, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.
Så derfor jeg sa ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om hva jeg mente, (om Sølvi Berget som butikksjef), da.
For jeg var redd for at det ville fungere dårlig, da.
For jeg forestilte meg at assistent Sølvi Berget muligens ville ha fått med seg hele butikken, på å begå noe slags myteri, da.
(Siden Sølvi Berget ikke bare var leder.
Men hu hadde også god kontroll, på mange av de andre ansatte liksom, da.
Syntes jeg at det virka som, ihvertfall.
Som for eksempel hu nevnte Ingunn, da).
Og jeg forestilte meg at Sølvi Berget kanskje ville nekte å høre på distriktsjefen sine ordre osv., da.
Og noe sånt, det ville jeg være involvert i, da.
Så derfor, så sa jeg bare ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, lurte på hva jeg syntes, om å la Sølvi Berget, få bli forfremmet til butikksjef, på Rimi Langhus, da.
For det mistenkte jeg at lett kunne gå rimelig skeis, da.
(For å være ærlig).
Så den ideen, den ville ikke jeg stille meg bak da, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette nevnte personalmøtet.
Det gikk ut på å definere tre ting, som vi kunne bli bedre på, i butikken.
Og medarbeiderne de misforstod litt, (i starten), tror jeg.
De sa vel istedet ting, som de hadde lært, at var viktige.
Som kundeservice, osv.
Og det tror jeg kanskje at trainee-butikksjef Thomas, (som var butikksjef før meg, på Rimi Langhus), kan ha lært Rimi Langhus-medarbeiderne.
At kundeservice, var viktig, da.
For jeg syntes ikke selv, at kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlig på, da.
For kundeservice, det var kanskje det som Rimi Langhus var best på, (må jeg vel si, at jeg syntes).
Så jeg må innrømme, at jeg ledet de butikkmedarbeiderne som ikke satt inne på røykerommet, litt.
(Cirka halvparten av de ansatte satt vel på røykerommet.
Og cirka halvparten satt på spiserommet, da.
Og verneombud Morten Saksgård, han var blant de som satt på inne spiserommet, (og altså var med då dette personalmøtet), mener jeg å huske).
Når det gjaldt jakten på ting, som butikken kunne bli bedre på, da.
For jeg spurte da disse medarbeiderne, om kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlige på, da.
Og da sa de nei, da.
Og så sa de istedet det, at å ha ryddige hyller, var noe, som Rimi Langhus, kunne bli bedre på, da.
Og så skreiv det på førsteplass, på en sånn liste, da.
Og noe annet, på andre og tredje plass.
Men om dette ble vellykket.
Det vet jeg ikke.
For jeg slutta jo på Rimi Langhus, (for å begynne å studere), ikke så lenge etter det her møtet, da.
Men jeg hang vel denne lappen, opp på kontoret ihvertfall, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og denne måten å ha motivasjons-møter på.
(Altså når det gjaldt det, å få medarbeiderne, til å tenke selv).
Det var noe vi butikksjefene lærte, på butikksjef-kurs, i Rimi, (husker jeg).
(Det må vel ha vært på et av de videregående kursene, for butikksjefer, som jeg var på.
Som Jon Bekkevoll arrangerte, høsten 2001.
Noe sånt).
For på et av de kursene, så ble vi butikksjefene, lært til, å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.
Altså, vi butikksjefene, vi ble lært opp til, å la medarbeidere selv finne grunner, til å gjøre ting, sånn som Rimi ville, da.
Man kan si det sånn, da.
At hvis Rimi ville det, at vi skulle bli bedre, til å rydde hyller.
Så skulle vi butikksjefene liksom få medarbeiderne, til å finne ut hvorfor, dette med å rydde hyller, var viktig, da.
Men det fantes ingen fasitsvar, var.
Dette kan vel kanskje for en slags form for hjernevasking, (eller noe lignende).
(Som vi butikksjefene lærte om, på det nevnte kurset, på ICA sitt hovedkontor, da).
For å prøve å forklare mer.
Så fungerte denne ‘hjernevaskingen’ sånn.
At hvis man som butikksjef syntes, at brødavdelinga ofte så fæl ut.
Så ble vi butikksjefene lært opp, (av Rimi), til å da si noe sånt, (på et personalmøte), som at:
‘I noen butikker så har de alltid ryddig brødavdeling.
Hvorfor tror dere at de har det sånn?’.
Og da, så var disse nevnte butikkene, noe som man bare skulle ta ut av luften liksom, da.
(Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).
Og så ville medarbeiderne si ting, som at: ‘Fordi at kundene skal finne sitt favorittbrød’.
Og så måtte butikksjefen si: ‘Flere forslag?’.
Og så måtte butikksjefen skrive opp alle disse grunnene, da.
Men det er ingen fasitsvar, da.
For dette er jo bare en metode, for å liksom programmere medarbeiderne, da.
(Må man vel si).
Og disse fantastiske butikkene, som det er snakk om.
(Som man liksom skal sammenligne sin egen butikk med, da).
Det er egentlig ikke noen faktiske butikker, som butikksjefen for eksempel har lært om, på Rimi sitt hovedkontor, da.
(Ikke som regel, ihvertfall).
Nei, dette er liksom bare et eksempel, som butikksjefen finner på, da.
(Sånn som jeg har forstått det, ihvertfall).
Og det er for eksempel ikke noe forskning, (eller noe lignende), som har foregått, (når man spørr sånn her), rundt hva det riktige svaret er, da.
(Ihverfall ikke som regel.
Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Og det finnes liksom ikke noe fasitsvar, da.
(Som nevnt ovenfor).
Så da må butikksjefen si noe sånt som, at: ‘Det finnes mange riktige svar her’.
Og så si: ‘Ja’, hver gang noen sier et forslag, da.
Og så skrive opp disse svarene, på en tavle, da.
Sånne kurs, det har sikkert mange vært på.
Men dette er altså ikke en veldig klok person, som vet mye om andre butikker, (som har sånne her kurs).
(Ikke nødvendigvis, ihvertfall).
Nei, dette er nok ofte bare en mellomleder, som har lært det, (på hovedkontoret sitt antagelig), å liksom prøve å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.
(Noe sånt).
Og jeg sier ikke at det er noe galt, i å ha sånne her kurs eller møter.
Jeg vil ikke si noe om, hva som er riktig, her.
For jeg er ikke akkurat noe ekspert, på sånne her ting, (må jeg innrømme).
Men jeg husker at jeg syntes at det var artig, å lære, å liksom få folk, til å tenke selv, da.
For jeg hadde noen ganger litt problemer, som leder, i Rimi.
Når det gjaldt å få medarbeiderne, til å se ting i butikken, på samme måte, som jeg selv så dem, da.
Så i Rimi, (rundt 2001), så lærte altså mange av butikksjefene, (inkludert meg), et nyttig lederverktøy, da.
For å prøve å få med seg alle de som jobba, (i en butikk), til å drive butikken, i den samme retningen liksom, da.
Og jeg husker at jeg var begeistret, over å ha lært, et nytt ledelsesverktøy, da.
(Etter å ha jobbet i kassa og med å stable varer og sånn, de første årene mine, i Rimi.
Og etter det igjen, så hadde jeg jo en rimelig treig lederkarriære).
Så jeg husker at jeg ‘babla’ med søstera mi Pia. da.
En julaften, (var det vel).
Om dette nye lederverktøyet, som jeg hadde lært, i Rimi, da.
Dette kan muligens ha vært den julaftenen, som søstera mi og jeg, røyka hasj, (etter at Pia plutselig fant fram en klump med hasj, (ut på kvelden), som hu lagde en joint av), da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 136: Mer fra Rimi Langhus
Jeg fikk en litt spesiell rolle, (ihvertfall i begynnelsen), som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.
Og det var også sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde dratt meg ut, til Rimi Langhus, på en varetelling.
Som hennes assistent der liksom, da.
(Av en eller annen grunn).
Før Thomas Brun ble ny butikksjef der, vel.
(Så den varetellinga må vel ha vært, mens han Jan Ole, var butikksjef der, (på Rimi Langhus).
Han Jan Ole, (som forresten var en ganske svær kar med en lys lugg, som gikk rett ned).
(Og som overtok som butikksjef, på Rimi Langhus, etter meg, sommeren 2002).
Han jobba forresten ikke så lenge, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Bare cirka et halvt år, (eller noe sånt), vil jeg si.
Og jeg er ikke sikker på hva grunnen var, til at han Jan Ole, slutta som butikksjef, på Rimi Langhus, etter så kort tid.
Men våren 2003, så var altså Thomas Brun ny butikksjef der da, (på Rimi Langhus).
Og han kunne jeg ikke huske å ha sett før engang.
Selv om jeg har lurt litt på nå, (de siste dagene), om det kan ha vært han, som var butikksjef, på Rimi Bjerke, på den samme tida, som jeg butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Nemlig fra høsten år 2000 til våren 2001).
Han som ringte meg en gang, på Rimi Kalbakken, og spurte om vi hadde noen ekstra kasserere å låne bort, noen vakter.
(Og som hadde syntes at Luly var et så ‘gledespike-aktig’ navn, da.
Eller hvilket uttrykk han brukte igjen).
Men det tørr jeg ikke å si sikkert, at det var samme person.
Men jeg har lurt litt på det ihvertfall, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte å jobbe igjen, (som låseansvarlig), på Rimi Langhus, våren 2003.
Så var hadde det ikke engang gått et år, siden jeg hadde slutta å jobbe der, som butikksjef.
(Noe jeg jo gjorde sommeren 2002).
Og iløpet av dette snaue året, så hadde min fetter Øystein Olsen, (fra Son), slutta å jobbe, på Rimi Langhus, da.
(Husker jeg).
Men hva som var grunnen, til at Øystein Olsen, hadde slutta å jobbe, på Rimi Langhus.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg trivdes forresten ikke så bra, med å være assistent, for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på den varetellinga, på Rimi Langhus, høsten 2002 da, (var det vel).
For hva som var min rolle der, det var litt uklart, da.
Så jeg ble for det meste gående rundt der, og se på, at de andre jobba liksom, da.
Og det trivdes jeg ikke så bra med, da.
For jeg pleide alltid å ha en eller annen arbeidsoppgave, å drive med, den tida som jeg jobba, i Rimi, da.
Så å bare gå rundt der, (på Rimi Langhus), og liksom ‘svirre’, det trivdes jeg ikke med, da.
Så hva grunnen var, til at jeg skulle være med på den Rimi Langhus-varetellinga, det veit jeg ikke.
For jeg ble liksom bare gående rundt der, (med noen papirer), klar til å ta imot ordrer, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.
Og det syntes jeg at ble litt rart da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.
Så var min rolle litt spesiell, (som jeg nevnte i begynnelsen på dette kapittelet).
Og det var jo fordi at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde spurt meg, (en gang som hu var innom Rimi Bjørndal, mens jeg jobba, en av min to ukentlige ledervakter der, må det vel ha vært), om jeg også kunne jobbe, noen ledervakter, på Rimi Langhus, da.
Siden det liksom hadde brutt ut ‘krig’ der, mellom butikksjef Thomas Brun, og resten av de ansatte, (med assistent Sølvi Berget i spissen), da.
Så jeg skulle liksom bare være litt greit mot de ansatte der osv. da, (sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).
Og det ble jo sånn, at butikksjef Thomas Brun, spurte meg, om jeg kunne jobbe som låseansvarlig der fast, på seinvaktene, på fredagene.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og jeg hadde jo problemer med samarbeidet, med butikksjef Johan, (fra Telemark vel), på Rimi Bjørndal.
(Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så jeg slo til, da jeg ble tilbudt den vakta, (av butikksjef Thomas Brun), på Rimi Langhus, da.
Og like etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Langhus igjen.
Så skulle det være et personalmøte der, da.
Og siden at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg dit, for å liksom roe ned ‘ståa’ der, da.
(Siden det liksom var en alvorlig konflikt der, (ifølge Anne-Katrine Skodvin ihvertfall), mellom butikksjefen og resten av de ansatte, da).
Så foreslo jeg det, ovenfor butikksjef Thomas Brun.
(I forkant av det personalmøtet).
At jeg kunne skrive et referat, fra det som ble tatt opp, på det personalmøtet, da.
(Som var på Rimi Langhus, våren 2003.
Nede på spiserommet der).
Så jeg skrev notater, til et referat, under det her personalmøtet, da.
Og enten samme dag, eller en av de neste dagene.
Så spurte jeg butikksjef Thomas Brun om det var greit, at jeg førte inn det referatet, på et slags tekstbehandlingsprogram, (eller noe sånt), som var på den kontor PC-en der, da.
Og det sa butikksjef Thomas Brun, at var greit, da.
Så jeg renskrev da det referatet, fra det personalmøtet, på den PC-en som stod inne på kontoret, på Rimi Langhus der, da.
(Noe som jeg brukte en halvtime, eller noe sånt, på å få ordna, vel).
Og så skrev jeg ut det referatet, i mange eksemplarer, da.
Og la disse arkene nede på spiserommet, da.
Sånn at de som ville ha et referat, som viste hva som hadde blitt sagt, på det personalmøtet, kunne få det, da.
For jeg håpet da, at det ville være enklere, å løse de konfliktene, som var der, da.
Siden de som jobba der, da vel fikk kontroll, på situasjonen, siden de da hadde et skriv, som viste hva som hadde blitt tatt opp, på det nevnte personalmøtet, da.
En ide jeg kom på. siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt meg om å prøve, å liksom roe ned den krigen, som foregikk, på Rimi Langhus der, da.
(Mellom butikksjef Thomas Brun, på den ene siden.
Og assistent Sølvi Berget, og resten av de ansatte, på den andre siden, da.
Sånn som jeg skjønte det, på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, (våren 2003), så husker jeg at jeg jobba en tidligvakt, sammen med butikksjef Thomas Brun der, da.
(Dette kan vel muligens ha vært sommeren 2003, siden jeg jobba en tidligvakt, da.
For jeg jobba jo vanligvis seinvakter, mens jeg studerte).
Jeg husker at jeg dreiv og la opp frukta, mens butikksjef Thomas Brun dreiv og la opp noen kjølevarer, (eller noe sånt), ikke så langt unna, (i den trange Rimi-butikken), da.
Og Thomas Brun, han hadde en kjempesvær ‘ghetto-blaster’, med seg på jobben, på Rimi Langhus der, husker jeg.
Som han hørte på en eller annen radiostasjon på, på bortimot full guffe, da.
Og da en ny sang, med bandet Evanescence, som het ‘Bring Me To Life’, (husker jeg, for den sangen, den hadde jeg allerede sett, en par ganger vel, på TV, hjemme i Rimi-leiligheten min), dukket opp, på radioen der.
Så satt Thomas Brun på radioen, på ‘full guffe’ da, husker jeg.
Mens han sa at det var en ‘bra sang’, da.
(Noe sånt).
Før butikken åpnet, klokka ni, en morgen, våren eller sommeren 2003, da.
Men bygget som Rimi Langhus lå i.
Det stod jo for det meste tomt, da.
Bak frukta igjen, så lå jo det ‘skrot-lageret’, som jeg hadde kasta en del skrot fra, sommeren 2001.
Så det er mulig at denne ghetto-blaster-spillinga, (til butikksjef Thomas Brun), på full guffe, ikke sjenerte noen naboer, (eller noe sånt), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter at butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), ansatte meg, som låseansvarlig, i den butikken.
(Våren 2003).
Så ansatte han også en ganske kraftig og middels høy kar, med ganske langt, lyst hår, ved navn Espen Sigmund Nornes, som assistent der, (husker jeg).
Men hvor butikksjef Thomas Brun, liksom ‘fant’ han.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde ikke sett han Espen Sigmund Nornes, som ansatt, i noen Rimi-butikk før, ihvertfall.
Så han hadde kanskje ikke jobba i butikk før, da.
(Hvem vet).
For sommeren etter.
Nemlig sommeren 2004.
Så hadde nemlig både butikksjef Thomas Brun.
Og den neste butikksjefen, (på Rimi Langhus), nemlig Stian Eriksen.
De hadde begge slutta, som butikksjefer, på Rimi Langhus, da.
Så jeg måtte jobbe som en slags ‘sommer-butikksjef’ igjen, på Rimi Langhus, sommeren 2004, da.
Og da måtte assistent Espen Sigmund Nornes, ha med seg en ansatt, ved navn Dennis, (husker jeg).
For å klare å ha tidlig-ledervaktene, den sommeren, da.
Så assistent Espen Sigmund Nornes.
Han funka ikke så bra, i sin rolle, som Rimi-assistent, da.
(Vil jeg nesten si).
Siden han liksom bare klarte å gjøre halve jobben sin, da.
For han måtte jo ha med seg en annen svær kar, ved navn Dennis.
For å klare å gjøre en leders arbeid, sommeren 2004, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef Thomas Brun, han ansatte også ei ung dame, med mørkt hår, fra Kolbotn, (var det vel), som assistent, på Rimi Langhus, da.
(Ei som ligna litt på hu Hildegunn, fra Min Bok 4, vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Like etter at han hadde ansatt, assistent Espen Sigmund Nornes, da.
Men hu ‘Hildegunn nummer to’, hu begynte ikke å jobbe der likevel, da.
(Av en eller annen grunn).
Og hvorfor butikksjef Thomas Brun ønsket å plutselig ansette så mange assistenter, på Rimi Langhus, der.
Det veit jeg ikke.
For assistent Sølvi Berget, hu jobba vel der også, på den her tida, vel.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Selv om hu vel muligens var en del sjukmeldt, på den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus).
Han var forresten veldig glad i noe som het ‘The 5 Percent Community’, (husker jeg).
Så han prøvde å dra med meg.
(Og vel også hu Hildegunn nummer to, mener jeg å huske).
På møter, på Fornebu, i The 5 Percent Community, da.
Men jeg var ikke interessert i å bli dratt med på noe sånt her opplegg.
Som jeg syntes at virka useriøst, da.
Så da svarte jeg det, (husker jeg), at jeg ikke likte pyramidespill, da.
(For jeg huska det, at faren min, hadde tapt en del tusen, på noe slags pyramidespill, som var populært, på begynnelsen av 80-tallet da, var det vel).
Men da sa butikksjef Thomas Brun det, at The 5 Percent Community, ikke var pyramidespill, da.
(Noe jeg hadde fått inntrykk av, etter å ha lest om det her firmaet, i avisene, eller noe sånt, vel).
Men jeg var fortsatt ikke interessert i å bli med, på det her, da.
Selv om Thomas Brun maste på meg, om å bli med, flere måneder seinere også, husker jeg.
(Noe som jeg opplevde som utidig masing, husker jeg.
For jeg var ikke interessert i det her greiene, i det hele tatt, da).
Så jeg ble aldri med på noe ‘The 5 Percent Community-greier’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 120: Enda mer fra Rimi Langhus
Jula 2001 så måtte jeg ta alle Hakon, brød og melke-bestillingene selv, (husker jeg), på Rimi Langhus.
For jeg var den eneste erfarne butikkmedarbeideren der da, (må man vel si).
Så jeg ble litt surrete til slutt, og glemte å ta en Hakon-bestilling, i romjula da, (var det vel).
(For det var andre frister, for bestillingene, i jula.
Så det ble litt mye å ha i hue, da).
Så låseansvarlig Eivind Danielsen, han ringte meg om dette, da.
(For Hakon hadde ringt til låseansvarlig Eivind Danielsen, da).
Så jeg måtte kjøre tilbake til jobben en dag, og ta en Hakon-bestilling, da.
Men jeg hadde bestilt så bra med varer, til jula.
Så det var ikke noen krise, da.
For butikken var full av varer liksom, da.
Og kundene er vant med at det er litt ‘harry’, i butikkene, like etter jula.
Men de som var på jobb, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Langhus, den dagen.
De satt bare en hel gjeng, nede på røykerommet, da.
Så jeg kan forestille meg hvordan det vanligvis var der, på fredags-ettermiddagene.
For Eivind Danielsen han var en ny låseansvarlig, (dette året), da.
Så han trengte to kasserere og en lagerhjelp, (var det vel).
For å være låseansvarlig, på seinvaktene der, på fredagene, da.
Mens da jeg selv ble låseansvarlig, på Rimi Langhus, et par år seinere.
(Mens jeg studerte på HiO IU).
Så jobbet jeg selv fredags-ettermiddagene der, da.
Og jeg fikk bare ha en kasserer, på den samme vakta.
Så jeg ble liksom utnyttet i Rimi, vil jeg si.
Jeg fikk liksom minde bemanning enn andre, da.
Sånn at jeg måtte jobbe livet av meg omtrent.
Mens andre bare satt på røykerommet, da.
Så dette må jeg si at var urettferdig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Langhus.
At kassadama Tove, hu forlangte å ha juletre, på spiserommet der.
For å komme tilbake fra sykmelding, da.
(Eller noe sånt).
Så jeg, (som butikksjef), jeg måtte jo drive å pynte juletreet der, da.
Jula 2001, da.
For de hadde julepynt, i en eske der.
Så det var kanskje vanlig at de hadde juletre der, da.
(Og det var også noen folk som dreiv og solgte juletrær, utafor butikken, vel.
Så det var enkelt å få tak i et juletre, da.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men det var visst ingen andre som kunne ta på seg denne jobben, (å pyne juletreet), da.
For jeg, (som butikksjef), jeg hadde jo egentlig nok andre ting å gjøre, i butikken der.
Enn å pynte juletre, liksom.
Og juletre-stjerne, det hadde de heller ikke der, (husker jeg).
Av en eller annen grunn.
(Selv om de hadde mye glitter og annen julepynt der da, husker jeg).
For jeg spurte vel assistent Sølvi Berget om de hadde juletrestjerne, (mener jeg å huske).
Men det bruker de kanskje ikke på Langhus, (av en eller annen grunn).
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg sa til distriksjef Anne-Katrine Skodvin, dette året, (nemlig i 2001).
At jeg ikke hadde noe lyst til å bli med på det årlige helge-seminaret på Storefjell, (på grunn av problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken osv.), da.
Men jeg sa at hu kunne heller forklare meg hva som ble sagt, (av viktige ting), der oppe, etter seminaret, da.
Så jeg dro ikke på Storefjell, høsten 2001, da.
Og jeg hørte ikke noe særlig derfra vel, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kom tilbake.
Annet enn at hu fortalte at butikksjef Stian Eriksen, fra Rimi Jernbaneveien, hadde laget en slags ‘Jackass’-video der, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, på lille julaften, på Rimi Langhus.
At jeg ikke hadde lyst til å møte driftsdirektør Rune Hestenes og/eller regionsjef Steinar Ohr, igjen.
(Etter at de ikke hadde villet hjelpe meg, å ta opp problemene, på Rimi Kalbakken.
Da de var innom der, like før 17. mai, tidligere i 2001).
I tilfelle de skulle inspisere butikken, på lille julaften, som vel skikken var, i Rimi.
Så jeg tok meg bare avspasering, på lille julaften, i 2001, da.
Men jeg hadde to-tre låseansvarlige, som dreiv og styrte, i butikken, da.
Og alle bestillinger var tatt, og alt i orden, da.
Men det var nok veldig uvanlig, at butikksjefen tok seg avspasering, på lille julaften.
Men jeg hadde låseansvarlig Anders Karlsson og låseansvarlig Kjetil Furuset, i butikken vel.
Og jeg hadde bestilt masse kremfløte, til bittelille julaften, vel.
Så det gikk greit, regner jeg med.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i januar, i 2002.
Så tok jeg meg en uke ferie, igjen.
Siden jeg var overarbeida, da.
Og siden låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel), kunne jobbe noen vakter for meg, da.
Og det hadde jo også blitt fem ferieuker, på den her tida.
Så jeg syntes at jeg kunne ta meg den femte ferieuka liksom.
Når jeg trengte den, da.
Men en av de siste dagene, før jeg tok den her ferien.
Så husker jeg at assistent Sølvi Berget og verneombud Morten Saksgård.
De gikk ned på spiserommet, for å ha noe møte, vel.
Og de så stygt på meg da, (sånn som jeg husker det).
Så da syntes jeg at det ble så mye.
Når de her problemene, (som jeg ikke visste hva var).
Kom på toppen, av de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken, osv.
Så da orka jeg ikke å dra tilbake, på jobben igjen, etter den her ferieuka, da.
Så jeg dro til fastlegen min, da.
I Bentsebrugata Legesenter.
Og fikk sykemelding i en måneds tid, på grunn av utbrenthet, da.
Og jeg prata litt med søster mi Pia om det her.
Og hu sa at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse på attføring, når de hadde blitt utbrente, da.
Men noe sånt, det begynte aldri min fastlege å ‘bable’ om, da.
Så jeg måtte foreslå det selv, at jeg skulle ta en bachelor-grad, i IT, ved HiO IU, da.
Så jeg ringte Lånekassa, da.
Og spurte om jeg kunne få studielån til det.
Noe jeg tenkte at jeg burde sjekke ut først, siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, ved NHI, cirka ti år tidligere.
Og da svarte hu på Lånekassa, at dette var et annet studie, så det var ikke noe problem, da.
Jeg kunne få studielån til å ta en bachelor-grad i IT, selv om jeg hadde fått studielån, til å studere informasjonsbehandling tidligere.
For det var forskjellige studier, da.
Og jeg vurderte også å studere informatikk, ved UIO.
Men da måtte jeg også ha tatt forberedende.
Så det studiet ville ha vært på tre og et halvt år.
Og på begynnelsen av 2002, så var jeg jo allerede 31 år.
Så å ta en alt for lang utdannelse, det syntes jeg at ble litt dumt, da.
Så derfor, så valgte jeg heller å begynne på et bachelor IT-studie, ved HiO IU.
For det studiet, det var også sånn, at hvis jeg falt av lasset, liksom.
(Siden jeg jo var utbrent, på den her tiden.
Før jeg begynte, på det studiet).
Så kunne man få en høgskolekandidatgrad, i IT, etter to år, da.
Ved å gå på dette studiet, da.
Siden man ikke ble ingeniør, på det studiet som jeg gikk på.
(Sånn som man vanligvis ble, når man studerte, ved HiO IU).
Men de som gikk et treårig ingeniør-studie.
De kunne ikke bli høgskolekandidat, etter to år, da.
Så derfor valgte jeg å ta det bachelor IT-studiet, ved HiO IU, da.
Framfor bachelor informatikk, ved UIO, (siden jeg da måtte ha studert et halvt år lenger, på grunn av forberedende).
Og jeg valgte heller bachelor IT, (ved HiO IU), framfor et ingeniør-studie, (ved det samme fakultetet).
Fordi at jeg da etter to år kunne få en høgskolekandidat-grad, hvis jeg gikk på et bachelor-studie, ved HiO IU, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 117: Enda mer fra Rimi Langhus
Det var jo bare to ledere, (assistent Sølvi Berget og meg), som jobba heltid, på Rimi Langhus.
Så jeg slapp liksom å ha en assistent, i strupen, på en hel vakt, flere ganger i uken, da.
Sånn som det hadde vært, (med ‘assistent-regionsjef’ Kjetil Prestegarden), på Rimi Kalbakken.
Så på Rimi Langhus, så hendte det at jeg prata, med de ‘vanlige’ medarbeiderne, som jobba der, husker jeg.
Espen Kristiansen, (eller om han het Espen Kristensen), som jobba som lagerhjelp der.
(Han som spilte fotball for Follo, vel.
Hvis det ikke var Langhus, da).
Han hadde en bror, som spilte i band, (mener jeg å huske).
Og jeg spurte om han Espen Kristensen, hadde noen kule band, å anbefale, da.
(For jeg hørte også litt på alternativ musikk, da.
Etter å ha kjent min søsters venninne Cecilie Hyde, fra Lyche-gjengen og Svelvik, det siste året, som jeg bodde, på Bergeråsen.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og Espen Kristensen, han kunne anbefale et band som het System of a Down, (husker jeg).
Så jeg lasta ned noen mp3-er, av dette bandet da, når jeg satt foran PC-en, en kveld.
(Innimellom at jeg var op på #quiz-show og chatta på #blablabla, da).
Og den sangen som Espen Kristensen hadde foreslått.
Nemlig ‘Chop Suey’.
Den likte jeg ikke, da.
Den syntes jeg at ble for uharmonisk, (eller hva man skal kalle det), da.
Men jeg klarte såvidt en annen System of a Down-sang, som het ‘Toxicity’, vel.
(Hvis ikke det var ‘Aerials’, da.
Noe sånt).
Og Espen Kristensen han var også fan av TV-programmet, Åpen Post, (med Harald Eia og Bård Tufte Johansen), som jeg også digga, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så vi kunne preike litt om det TV-programmet noen ganger, da.
(Det må vel enten ha vært på onsdager eller torsdager, vel.
For jeg jobba tidligvakt, på mandager og tirsdager.
Og seinvakt på onsdager og torsdager.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
For assistent Sølvi Berget, (som var så skjør), hu ville at jeg skulle ta over vaktene til trainee-Thomas, og liksom følge den turnusen som de hadde pleid å ha der, da).
Mens jeg dreiv med fruktsvinnet, og pressa pappesker fra frukta, da.
På ettermiddagene, da.
Etter at jeg hadde tatt frukta, og vanligvis brukt en del tid på det, da.
Siden assistent Sølvi Berget, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), kanskje hadde litt å gå på der, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Verneombud Morten Saksgård, han klagde en gang på meg, fordi at jeg hadde ansatt en ‘chipper’.
Men da skjønte jeg ingenting, (husker jeg).
For jeg hadde vel ikke ansatt noen kinesere.
Jeg hadde vel bare ansatt Jokke vel, (på rundt den her tida).
Og han var jo hvit, liksom.
(Sånn som jeg kunne skjønne det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Verneombud Morten Saksgård.
Han sa også noe annet rart til meg, en gang, (husker jeg).
Da han var innom, for å handle vel, på Rimi Langhus.
Og det var at han og noen bekjente av han skulle på en ‘Ski-tur’, da.
Og det hørtes litt dumt ut da, (husker jeg at jeg syntes).
For hvis man sier skitur i Norge, så betyr vel det at man skal ut å gå på langrennski, (mener nå jeg da).
Men det er kanskje bare jeg som er rar.
Det er mulig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Verneombud Morten Saksgård, han gikk forresten i kokkelæra, (mener jeg å huske).
Men han trivdes ikke som kokke-lærling, da.
På grunn av det høye arbeidspresset, (var det vel).
Som var på en ganske kjent Oslo-restaurant vel, (som jeg ikke husker navnet på nå), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så han verneombud Morten Saksgård, han begynte vel på en annen utdannelse etterhvert vel, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Deltidsansatt Anders Berle.
Han snakka en gang til meg på en rar måte, (husker jeg).
Om en som het Eirik, som hadde søkt jobb der, da.
‘Du skal vel ikke ansette han’, mener jeg at Anders Berle sa, da.
(Noe sånt).
Et par ganger sa han vel det her, inne på kontoret der da, (var det vel).
Og assistent Sølvi Berget, hu reagerte også på han Eirik, (mener jeg å huske).
(Av en eller annen grunn).
Så det ble til at jeg droppa å ansette han Eirik, da.
For jeg trodde at assistent Sølvi Berget og Anders Berle mente at han Eirik var kriminell da, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På et kurs, (eller om det var et møte), inne på hovedkontoret, til Hakon, (på Sinsen).
Så husker jeg det, at tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, sa det.
At hvis vi butikksjefene skulle ansette noen.
Så ville han at vi skulle ta en telefon til politiet først da, (husker jeg).
Og spørre politiet, om de syntes at vi burde ansette den og den personen, da.
Og det her syntes jeg at virka litt rart, da.
At politiet liksom skulle ha veto, ved ansettelser, da.
For hvem vet hva de så på da, liksom.
Men jeg husker at jeg ringte politiet, (i Follo, må det vel ha vært).
Ihvertfall en gang, etter at Jon Bekkevoll nevnte det her, da.
Angående en ansettelse, da.
Og at Follo-politiet da svarte at vedkommende virka grei, vel.
(Noe sånt).
Men uten at jeg nå husker hvilken ansatt det var igjen, som jeg ringte om da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en kar som jobba der, som het Simen.
Og han var lagerhjelp, da jeg begynte der, da.
Og han spilte også fotball, (husker jeg).
Og hans favorittspiller, det var David Beckham, husker jeg.
For jeg spurte han om det en gang, vel.
For jeg prøvde liksom noen ganger å komme litt på bølgelengde, med de ansatte, da.
(For da ble det kanskje mindre konflikter, og sånn.
Tenkte jeg kanskje.
Noe sånt).
Og Simen, han sa også det en gang, (husker jeg).
Da jeg gikk for å ta toget, tilbake til Oslo, etter jobben, en gang.
(For Simen bodde bort mot Vevelstad togstasjon der, et sted, da).
At i det og det huset, (på veien til togstasjonen da), så bodde Langhus sin eneste pakkis, (eller om han sa ‘pakistaner’), da.
Og han pakistaneren, han satt alltid og så på TV da, husker jeg at Simen sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like før jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.
(Sommeren 2002).
Så trengte vi en ny låseansvarlig, på Rimi Langhus da, (husker jeg).
Og da hørte jeg med han Simen da, (husker jeg), om han kunne jobbe som låseansvarlig, da.
Og det kunne han da, (husker jeg).
Men den første dagen, som han var på opplæring, som låseansvarlig.
Så dukka verneombud Morten Saksgård opp, i butikken igjen, da.
Eller, enten så var han der som kunde, eller så var han på jobb, da.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).
Men verneombud Morten Saksgård, han sa ihvertfall det, (husker jeg).
At: ‘Erik, Simen ‘loker”.
Og loker, det kommer vel av ‘loco’, (tror jeg).
Som betyr gal vel, (på italiensk).
(Som i ‘Poco Loco’-gensere, vel.
Som var vanlige, på 80-tallet).
Så jeg regna med at verneombud Morten Saksgård mente at Simen surra litt da, på sin første dag, som låseansvarlig.
(Noe sånt).
Og det syntes ikke jeg at var så farlig da, (husker jeg).
For Simen var vel på opplæring, (hvis jeg husker det riktig).
Og uansett, så er det en stor overgang liksom, (mener jeg ihvertfall), når man går fra å være vanlig medarbeider, til å bli leder liksom, i Rimi, da.
Så er det lov å surre litt, (og gå rundt seg selv litt liksom), i begynnelsen da, (når man jobber som leder i Rimi), mener nå jeg ihvertfall, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten sånn, at da jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Så skulle liksom assistent Sølvi Berget lære meg, hvordan jeg tok svinnet, da.
Og det visste jeg vel egentlig fra før.
Men det var vel muligens distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, som mente det, at jeg assistent Sølvi Berget, skulle lære meg det, da.
(Noe sånt).
For på Rimi Langhus, så var de veldig nøye, med kildesortering, da.
Og alt organisk avfall.
(Altså frukt og kjøtt, osv).
Det skulle hives i en stor, gul dunk, da.
Som ble tømt en gang i uka, vel.
(Hvis det ikke var hver fjortende dag, da).
Og den dunken, den var ikke kjølt, da.
Så det lukta jo pyton, (når man tok av lokket, til den dunken), da.
Og bakteriene, de må jo ha florert, som bare søren, oppi den dunken da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Og den her stinkende ‘smørja’, den gikk til grisemat, da.
Så det de grisene får å spise, det hadde jeg ikke spist, ihvertfall.
(For å si det sånn).
Men det matavfallet, det blir kanskje kokt, før grisene får det, da.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 116: Mer fra Rimi Langhus
Det var også sånn, på Rimi Langhus.
At i løpet av den første tida, som jeg jobba der.
Så prøvde jeg å ta opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(Like ved inngangen til røykerommet der, en gang).
Om de problemene som hadde vært, på den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Nemlig at jeg ble lurt inn i en felle og tulla med, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu reagerte på en lignende måte, av den måten som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde reagert, noen måneder tidligere, da.
For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare svarte bare det, at hu ville ikke bli innblandet, i det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo allerede prøvd å ta opp, om de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken.
Med driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.
Da disse to var innom, for å inspisere Rimi Kalbakken, (eller noe sånt), før 17. mai-helga, i 2001, da.
Men uten at jeg klarte å komme så langt, som å få begynt, å liste opp disse problemene, engang.
Dette ble liksom bare feid under teppet, da.
Av driftsdirektør Rune Hestenes.
(Må jeg vel si).
Og da var vel den eneste jeg kunne ha tatt det her med da.
Det måtte vel ha vært Rimi-Hagen, tror jeg.
Men jeg hadde jo liksom verdens skjøreste assistent, jobbende sammen med meg, på Rimi Langhus der, da.
Nemlig Sølvi Berget.
Og hu var jo redd for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg).
(Jeg husker blant annet at jeg overhørte det, at tidligere trainee-butikksjef Thomas og assistent Sølvi Berget.
De diskuterte seg i mellom, om jeg var ‘som Anne-Katrine’.
Og tidligere trainee-butikksjef Thomas, han mente vel det, at jeg ikke var fullt så ille, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (hvis jeg hørte det riktig).
(Noe sånt).
Hva han nå mente med det).
Så hvis assistent Sølvi Berget, hadde hørt det, at jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noen problemer, i Rimi.
Så hadde nok hu sjukmeldt seg, resten av livet, (eller noe sånt), tror jeg.
(For å prøve å forklare, da).
Og alle på Rimi Langhus, (og sikkert resten av folka i Rimi og), de ville nok sikkert ha trodd at det hadde klikka for meg da, (tror jeg).
Hvis jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noe greier.
Så det bare droppa jeg da, (må jeg innrømme).
For da hadde nok ikke folk trodd at jeg var normal, hvis jeg hadde gjort noe sånt, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu satt meg opp 6.000 i lønn, da jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
Sånn at jeg fikk 286.000, (pluss frynsegoder), i årslønn, da.
Noe som var bra, for en butikksjef, i Rimi, på den her tida.
Selv om Rimi var den kjeden, som betalte lavest lønn, da.
Så en butikksjef i Rema eller Kiwi, ville vel bare ha ledd, av den her lønna, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu sa også det, at jeg kunne få lov til å gå på et kurs, på Rimi sin regning, da.
(På Varehandelens høyskole, eller noe sånt, vel).
Som et slags plaster på såret, kanskje.
Siden hu ikke hadde kunnet hjelpe meg.
Med å rydde opp i de problemene, som hadde vært, da jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Noe sånt).
Og da svarte jeg det, at kanskje jeg kunne gått på et kurs, i ledelse, (eller noe sånt).
(For etter å ha blitt tulla med, av distriktktsjef PØF, distriktsjef Neteland og assistent Kjetil Prestegarden.
I forbindelse med at jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så hadde jeg blitt litt usikker, i min rolle, som leder, da.
For både PØF og Neteland de hadde drevet og programmerte meg, da.
Og assistent Kjetil Prestegarden, han fikk jo lov av distriktsjef Anne Neteland, til å liksom hersje med meg da, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken).
Men da, så svarte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.
At ledelse, det hadde jeg jo nettopp lært mer om.
På de videregående butikksjef-kursene, (eller hva de ble kalt igjen), til tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, da
Inne på Rimi sitt hovedkontor, da.
Så ledelse-kurs, det fikk jeg ikke lov til å gå på da, sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Men da, så syntes jeg jo det, at det her kurs-greiene, bare ble som noe tull, da.
For det var ledelse, som var det feltet, som jeg fortsatt var usikker på, da.
(Etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da).
Forklarte jeg, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.
Så det her kurs-greiene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde begynt, å ‘babla’ om, da.
Det ble det ikke noe ut av, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etter at mine forsøk, på å ta opp de problemene, som hadde vært, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Med driftsdirektør Rune Hestenes, regionsjef Steinar Ohr og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Ble mislykket.
Så syntes jeg ikke det, at jeg kunne fortsette å jobbe i Rimi.
Med selvrespekten min i behold liksom, da.
Etter å ha blitt lurt, tulla med og misbrukt, (må man vel si), så mye, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg måtte nesten ut av Rimi, for å bevare selvrespekten min da, (syntes jeg).
Men nå var det sånn, at hu blonde kassadama, som hadde gått hjem, sammen med trainee-Thomas, fra avskjedsfesten hans, da.
Og som slutta, akkurat da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.
Hu overhørte jeg, at sa til låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel).
Like etter at jeg hadde begynt, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.
At: ‘Nå skulle det jo liksom bli så bra her’, (eller noe sånt).
(Uten at jeg vet hvem som hadde sagt det til henne.
Hvis ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde lovt det, da.
Hvem vet).
Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte, i Rimi.
Før jeg også hadde fått rydda opp litt, på Rimi Langhus, da.
Så derfor begynte jeg å rydde opp litt, i den butikken også, da.
(Selv om jeg var veldig sliten og overarbeida, på den her tida).
Og jeg fikk flytta det enorme, ‘kommunist-fargede’ smågodt-stativet, vekk fra frukta, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), og jeg fikk rydda, (og laget nytt system vel), inne på både det vanlige og på det store ‘felles-lageret’, da.
(Noe sånt).
Og jeg fikk ordna opp i ting, som var ‘harry’ der, da.
Ved å blant annet ringe håndtverkere, (og sånn), da.
Som hang opp plakatholdere, (eller hva det var igjen), ved inngangsporten, til butikken, da.
(Selv om han håndverkeren som dukka opp.
Bare gjorde bare jobben sånn halvveis vel, (vil jeg si).
Så det ble bare sendt ‘tullinger’ nærmest, til de butikkene, ute i Follo, da.
Husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall.
Så det var ikke som i Oslo, liksom.
For der pleide vel sånt å bli gjort ordentlig, (av fagfolk), vi jeg si).
Og jeg bestilte vel nye plakatbukker, (tror jeg).
For den gamle så vel stygg ut, (tror jeg).
Noe sånt.
Og jeg fjerna det lille av aktiviteter, som stod, innerst i butikken.
(Ved fryserne osv., da).
For Rimi Langhus, det var en spesiell butikk.
Som var veldig trang, og derfor ikke hadde plass til kampanjer, (og hadde blitt fritatt, fra å ha disse, av hovedkontoret), da.
For da ble det så dårlig plass i butikken, at man omtrent fikk klaustrofobi, av å handle der, (må man vel nesten si).
Og det var også derfor, at jeg ikke maste så mye, om å få rydda hyllene, i butikken.
For når betjeningen stod og rydda hyller.
Så sperra de samtidig veien, for kundene, da.
(Som kom med handlevogna si, da).
Så egentlig, så var det vel kanskje like greit, å ikke stå for mye og rydde hyller, på Rimi Langhus der, da.
Hvis jeg skal være helt ærlig.
(Tenkte jeg etterhvert, ihvertfall).
Så derfor, så kjefta jeg ikke så mye på Trond Berget, da.
Når han ikke rydda hyller likevel, (sånn som jeg hadde avtalt med han), da.
Og vi gjorde jo også om hyllene etter planogram der.
Og mye mer da.
Som jeg fikk ordna med at ble gjort der, liksom.
Selv om jeg ikke gjorde alt selv, som butikksjef da, mens også delegerte noe, (som det med å gjøre om hyllene da, som Anders Karlsson gjorde).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kom også på noe mer, fra den første kursdagen, (må det vel ha vært).
Fra det videregående kurset, for butikksjefer, på Rimis hovedkontor, som Jon Bekkevoll var ansvarlig for, høsten 2001, (var det vel).
Og det var at Jon Bekkevoll, han spurte oss Rimi-butikksjefene, om hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.
Og da ble det svart, (muligens av butikksjef Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud), vel.
At Rimi ville ha medarbeider som ‘tenkte selv og tok ansvar’, da.
Og dette var Jon Bekkevoll, (og flere andre), enige i, da.
Så dette var vel et slags fasitsvar, (tror jeg), på hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.
(Selv om jeg selv ble mye programmert, må jeg si, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, da).
Så Rimi, de ville ikke at man skulle kommandere medarbeiderne for mye, (som butikksjef), da.
Husker jeg at Jon Bekkevoll sa, på det her kurset, (i 2001), da.
(Noe sånt).
Selv om dette var noe helt nytt for meg, da.
(Må jeg vel innrømme).
Som hadde jobbet i Rimi, siden 1992, da.
Så hvor Jon Bekkevoll og Arne Risvåg hadde det her fra.
Det veit jeg ikke.
Dette minnet ikke mye om den bedriftskulturen, som jeg selv hadde blitt kjent med, under min karriere, fra å jobbe annenhver lørdag, i kassa, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, i 1992/93.
Til jeg hadde jobba som butikksjef, i tre butikker, på tre år, i 2001, da.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men det fantes kanskje flere skoler, i Rimi da, når det gjaldt ledelse.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 110: Mer fra Rimi Langhus
Det var forresten sånn, på Rimi Langhus.
At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu arrangerte et personalmøte, den første dagen som jeg jobba på Rimi Langhus da, (må det vel ha vært).
For å liksom presentere meg, som ny butikksjef, i butikken, da.
Og jeg forklarte, under det her møtet, at jeg hadde jobba i Rimi, i åtte-ni år, da.
Og da fikk jeg på slutten av møtet en spydig kommentar, husker jeg, fra en liten pjokk nærmest, (nemlig Espen Karlsson), som jobba der, da.
For han sa det, husker jeg, (om et eller annet da), at: ‘Det vet kanskje Erik som har jobba i Rimi i åtte år’.
(Noe sånt).
Men han pjokken, da.
Han ligna kanskje litt på Emil i Lønneberga, eller Dennis, eller Eric Cartman i South Park, da.
Dette var en litt tjukk gutt som ikke hadde kommet i puberteten engang vel, han her Espen Karlsson, da.
Så jeg klarte ikke helt å ta han alvorlig, da.
Selv om assistent Sølvi Berget seinere sa til meg det, at alle de andre på møtet, (fra Rimi Langhus), hadde blitt sjokkert over han her ‘Eric Cartman’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Sølvi Berget, hu hadde forresten jobba på den lokale lompefabrikken Skoga Brød, (eller noe sånt), husker jeg.
(Noe sånt).
Og om det var der, (eller om det var i Rimi), som assistent Sølvi Berget hadde lært om åpen kommunikasjon.
Det veit jeg ikke.
Men assistent Sølvi Berget, hu ville gjerne ha åpen kommunikasjon, hele veien, når det gjaldt driften av butikken, da.
For det var hu vant til fra før da, (mente hu).
Men det var ikke jeg vant med fra før da, (for å si det sånn).
Jeg hadde heller gjort det sånn, at jeg gikk rundt og grubla, for meg selv, om ditt og datt, i butikken, da.
(Mens jeg la opp kjølevarene, for eksempel).
Og så hadde jeg informert assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, om det og det, når jeg hadde tenkt ut noe greier, da.
Men assistent Sølvi Berget, hu ville liksom vite alt jeg tenkte på og, (må man vel si).
Hu ville liksom henge med på hvordan jeg så for meg alt arbeidet i butikken, hele tida, da.
Og det var jeg ikke vant med fra før, da.
Så dette ble som noe nytt for meg, da.
Og assistent Sølvi Berget, hu var også litt skjør da, (må man vel si).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så det var nok at man glemte å si en bagatell, (angående hva man tenkte om arbeidsplanene fremover, i butikken), så ville hu gå å sjukmelde seg, da.
(For å overdrive litt.
Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg, jeg var jo vant med å jobbe på hypermarkedet Matland/OBS Triaden, som lå i Skårer-området, og hadde Maxi Skårer som hovedkonkurrent, da.
Så der var det høye krav til standard, både når det gjaldt at butikken skulle se bra ut og til kundeservice, da.
Så jeg klarte nesten å ‘shine’ en butikkhylle, (sånn som i den ‘vaffel-sketsjen’ til han Friskusen til Otto Jespersen), i blinde.
Mens det vel ikke fantes en eneste medarbeider, på Rimi Langhus, som hadde ryddet en butikkhylle før, (tror jeg).
(For å overdrive litt.
Men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var jo sånn, at når jeg prøvde å få til en rutine, for å få ryddet de viktigste hyllene, i butikken, før helga.
Så skeia det ut, da.
Og det ble sabotert mot, (må jeg vel nesten si), av assistent Sølvi Berget, da.
(Som heller satt sin sønn Trond, til å gjøre andre ting, i butikken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og som jeg skrev om, i et tidligere kapittel, så syntes jeg jo at Rimi Langhus så ut som den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, den første gangen, som jeg så den butikken, da.
Og den råtne pallen, som lå like etter inngangsporten, den fikk jeg raskt byttet ut, med noen tomkasser, med Rimi kasseskjørt på, da.
(Sånn som også hadde presentert ti-kroners-varene, på Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, da).
Men det største problemet, sånn som jeg så det.
Og som gjorde at Rimi Langhus så veldig harry ut, da.
Det var at det stod et kjempestort, høyt og grått, metall-smågodt-stativ, midt i fruktavdelingen, da.
Og det problemet, det turte jeg ikke å snakke med assistent Sølvi Berget om, (husker jeg).
For assistent Sølvi Berget, hu hadde kanskje lært om åpen kommunikasjon, (og sånn), på Skoga Brød.
Men jeg tror ikke at hu noengang hadde lært å rydde en butikkhylle, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
(Noe som forresten den andre gamle butikk-kjærringa der, Tove, var veldig flink til, borte i kassaområdet der, da.
Når det var stille i kassa.
For hu Tove, hu rydda alle hyllene, i fem-ti meters radius, (eller noe sånt), fra kasse 1, hver dag, da.
Når det var lite kunder i kassa, på morgenkvisten, da).
Så for å få bort den smågodt-sjokkeren.
Som ødela butikken da, (vil jeg si).
Siden den ødela fruktavdelingen, da.
Siden den liksom skygga for frukta, og tok mye plass der.
(Og også ødela mye for innsynet, til hele den innerste delen av butikken da, må man vel si).
Og gjorde at frukt-avdelingen, (og butikken), så kjedelig ut da, (vil jeg si, ihvertfall).
Og som jeg hadde tenkt, på Rimi Nylænde.
(Eller som distriktsjef Jan Graarud der, først nevnte, vel.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så hørte EMV-brusen vel mest hjemme i brusavdelingen.
Og på samme måte, så hørte vel smågodtet mest hjemme i godte-avdelingen da, (tenkte vel kanskje jeg).
Men jeg turte ikke å si noe om det her, til assistent Sølvi Berget, da.
(Om at jeg vurderte å flytte det svære smågodt-stativet, da).
For jeg forestilte meg vel det, at hu da godt kunne være troendes, til å finne på en eller annen unnskyldning, for å liksom sette seg på bakbeina, når det gjaldt å flytte det svære smågodt-stativet, da.
Og det stativet, det ødela butikken, (som var veldig liten og trang), veldig mye, vil jeg si.
Så jeg ville ikke risikere at assistent Sølvi Berget liksom skulle ødelegge mine flytteplaner, for det stativet, da.
Så jeg måtte liksom ringe Legra i smug da, og bestille noen korte, røde butikk-hyller, (såkalte 90-hyller, siden de var 90 centimeter lange).
(Og da sa Legra forresten at de hadde disse 90-hyllene stående på ‘Grisehuset’.
Noe jeg stusset veldig på, og vel såvidt tok opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske, ihvertfall)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når så assistent Sølvi Berget hadde sin sommerferie.
Så fikk jeg låseansvarlig Kjetil Furuset, (var det vel), til å jobbe min vanlige ledervakt, en dag, da.
Og så fikk jeg med han Eric Cartman, (eller Espen Karlsson, som han egentlig heter).
Til å hjelpe meg, da.
Og så tok vi bort to 1.30, (eller om det heter 1.20), hylle-seksjoner, (på enden av en lang rekke med hylle-seksjoner), i kassaområdet, da.
Og så bytta vi disse lange hyllene ut med noen litt kortere hyller, da.
Og så minska vi plassen litt, for noe sjokolade og potetgull, da.
Og så ble det akkurat plass til det svære smågodt-stativet, foran kasse 2 og 3, da.
(Noe som jeg hadde målt opp fra før, da.
Mer eller mindre i smug, muligens).
Sånn at frukta og hele butikken, ble seende mye åpnere, finere, lysere, ryddigere og velorganisert ut, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Og dette prosjektet, det måtte jeg jo nesten gjennomføre, som en terroraksjon, da.
For at ikke assistent Sølvi Berget skulle finne på å stoppe dette prosjektet, på grunn av noe tøys, som en uerfaren butikk-kjærring, (må man vel kunne kalle henne), kanskje kunne ha hatt, oppi huet sitt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da måtte Espen Karlsson og jeg.
Få hjelp av ihvertfall to Rimi Langhus-karer til, (mener jeg å huske).
For å klare å få flytta den svære, ‘kommunist-grå’ smågodt-sjokkeren, fra frukta og bort til kassene, da.
Siden det ‘kommunist-stativet’ var så enormt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden det da ble mye bedre plass, borte i frukta.
(Jeg satt fire, (var det vel), sånne papp-sjokkselgere, (som jeg bestilte fra Norgesfrukt, vel).
Der hvor den ‘kommunist-sjokkeren’ hadde stått, da.
Og på de fire, nye papp-sjokkselgerne, (fra Norgesfrukt), så plasserte jeg frukt som var på tilbud og frukt som det var sesong for, da).
Og siden jeg la opp frukta, sånn som jeg hadde lært, på Rimi Kalbakken, (bare noen måneder før det her).
(Nemlig at jeg liksom bygde opp fruktdisken, da.
Som jeg har skrevet ganske detaljert om, i et tidligere kapittel).
Og jeg brukte også det jeg hadde lært, på Gartnerhallen sitt fruktkurs, (på midten av 90-tallet), på Økern, da.
(Når det gjaldt selgende fargemønstre.
Og også når det gjaldt å ta bort den frukta, som man ikke ville ha kjøpt selv, da.
(Noe de ikke var så flinke til, på Rimi Langhus, fra før, vel.
Og jeg må si at frukta der så helt jævlig ut, da jeg begynte som butikksjef der.
Hvis jeg skal få lov til å si min ærlige mening).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Så fruktandelen, på Rimi Langhus, den økte veldig, da.
Etter at jeg begynte som butikksjef der.
Sånn at jeg som butikksjef, på Rimi Langhus, vant en driftskonkurranse, som het Rimi Gullårer, for andre halvdel, av 2001, da.
For når fruktsalget økte.
Så økte også snitthandelen, da.
Og jeg klarte også såvidt kravet til økning i EMV-salg, da.
(Muligens på grunn av at jeg fikk låseansvarlig Anders Karlsson til å gjøre om noen hyller, i butikken, etter planogram, da.
I den grad det var mulig, siden det var alt for få hyller egentlig, (og alt for høye hyller), på Rimi Langhus, da.
Men låseansvarlig Anders Karlsson, han var en smart kar da, (må man vel si).
Så han improviserte, når han ikke kunne bruke planogram, da.
Og de hyllene han gjorde om, de ble veldig bra, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.