Jeg har folk i familien, både i Jehoves Vitner (tanta mi i Son, Inger Olsen), og også folk på morssida, som nok er i Illuminati eller noe kabbalistiske greier (tanta mi, som før bodde i Sveits, nå i Larvik, Ellen Ribsskog Savoldelli, m.fl.).
Så da tar jeg med om sånt her.
Så det er ikke for hisse opp noen Jehovas Vitner, eller noe, hvis det er sånn det blir seende ut på bloggen.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Og hun Hilde, assistent-sjef på Rimi Nylænde, som dreiv og ‘hersja’ med meg, i 1993 og 94, hun hadde også vært i Jehovas Vitner.
Hu var fra Haugerud, eller noe vel, og hu var i begynnelsen av 20-åra.
Men hu var på vei ut av Jehovas Vitner da, sa hu.
Men hu sa også at de var ‘jævlige’, når hun ville melde seg ut.
Hu gikk over til Rema, sånn på slutten av 1994 vel, og tok med seg Rimi Varebok, som var en ganske hemmelig Rimi-bok, som måtte ligge i safen.
Den boka sa hvilke varer Rimi hadde mest fortjeneste på.
Alle Rimis varer var listet, og de var rangert fra A til E, ellersom hvor mye fortjeneste Rimi hadde på varen.
A var best.
Varer med kode E, skulle ‘gjemmes bort’ nesten, på den nederste hylla.
Folk som ikke hadde dårlig råd, de kjøpte nesten aldri fra den nederste hylla.
For vanligvis, hvis man ikke tenker i butikken, så tar man instinktivt/intiutivt varer som er i øye-høyde da.
Så sånn er det.
PS 3.
Pizza Grandiosa, for eksempel, hadde kode E, og skulle gjemmes bort da, bak søyler, eller hvor som helst, husker jeg spesielt Jon Bekkevoll vel, sa på et assisterende butikksjef-møte, på Sinsen vel.
PS 4.
Fler varer som hadde kode E:
– Gul leverpostei på boks, fra Stabburet.
– Rød kneip fra Bakers.
– 1.5 eller 2 liter husholdningssaft fra Stabburet.
– Evergood kaffe.
PS 5.
Og i norsk kultur, så har jo også denne vitsen, som går på nettopp det her.
Jeg skal se om jeg husker den riktig:
– Hva får du hvis du krysser en satanist og en Jehovas Vitner?
– En som banker på døra di og ber deg dra til helvete.
Jeg tror det var noen av vennene til søstra mi, som fortalte meg den her.
Et annet svar, er:
– En djevel til å banke på dører.
Men men.
Tjener disse vitsene, i norsk kultur, til noen form for ‘advarings’.
Eller jeg spurte han en gang, på begynnelsen av 80-tallet, om han var hippie, under hippie-tida, og da svarte han at han måtte vel si at han var hippie.
Jeg tror ikke Runar var så inne i dette med amerikanske biler osv.
Han er vel mer glad i Mercedeser.
Han hadde en orange, ganske ny mercedes, husker jeg, på 70-tallet.
De første ‘firkanta’ Mercedesene, i E-serien, eller hva det heter.
Men men.
Mer da.
Jo farmora mi, Ågot, hun fortalte en historie, på 80-tallet, om at da Runar dro inn til Oslo, for å studere, så var det en som spurte han, om han ville selge narkotika, på gata.
Under hippie-tida da, mens Runar var ‘raddis’ da vel, med ganske langt hår osv.
Favorittstedet hans, i Oslo, det tror jeg var Peppes på Solli Plass, sånn rundt 1980.
Ihvertfall husker jeg at jeg og faren min møtte Runar der, en gang, som vi var inne i Oslo.
Mens faren min var ikke så pizza-fan.
Han dro heller på kinaresturant, eller oftest gatekjøkken da, og kjøpte pølse i brød og is og brus osv.
Men men.
Mer da.
Jo, hvis noen spør deg på gata.
Vil du selge narkotika for meg/oss.
Hva gjør du da?
Hva ville en vanlig, ordentlig person gjort?
Han ville vel ikke sagt noe, og bare gått videre?
Men Runar, gikk han bare videre?
Neida, han sa ‘nei’, han vet du.
Da er det sånn at han vurderte det, vil jeg si.
Og farmora mi, hun tror jeg var ganske underfunding egentlig, selv om jeg nok ikke skjønte det så bra, på 80-tallet, da jeg var guttunge osv.
Men men.
Hun sa for eksempel en gang, at onkel Håkon.
Ei jente hadde vært så forelska i onkel Håkon, at hu klatra opp i treet, og ble der hele natta(!)
Hehe.
Det fortalte Ågot til meg og søstra mi, da vi var på ferie på Berger, og var sånn 5-6 år kanskje, og egentlig bodde i Larvik, hos mora vår.
Også fortalte hu, at de radioene i kjeller’n, nei, de var onkel Håkon sine, for han var så glad i å skru på gamle radioer.
Men egentlig så var ikke han så glad i gamle radioer.
For da bestemor Ågot fikk seg digital klokkeradio, på 80-tallet, som stod i stua.
Da tok onkel Håkon den klokkeradioen med seg, til leiligheten sin, på Bergeråsen, og satt istedet en radio fra 30-tallet, med radiorør i, i huset til Ågot.
Så Håkon var nok mer glad i transistorradioer, (eller i de klokkeradioene så var det vel kretskort), enn i radiorør-radioer, vil jeg si.
Så Ågot mente kanskje at hun var så redd for Håkon, at hun klatra opp i treet, for at ikke Håkon skulle gjøre henne til sexslave(?)
Da vi skulle på ferie til Jugoslavia, sommeren 1980, jeg og faren min og Haldis og Christell.
I amerikaneren til faren min.
En Ford Lincoln continental.
En 5-6 meter lang bil.
Da hadde Runar og Håkon og dem dratt ned, noen dager før.
Og da dro vi innom, hun jenta som hadde klatra opp i treet, fordi hun var så forelska i onkel Håkon.
Og det var ei dame med lyst hår vel, som bodde med mann og barn vel, i en betongforstad til København.
I noen blokker der.
Jeg syntes det var litt kjedelig der.
Så jeg gikk i butikken, en dansk matbutikk.
Og da ble Christell med, for Haldis spurte.
Og da kjøpte jeg vannpistol, dansk Donald-blad, og et dumt sett for å lage is, som måtte fryses, og vi kjørte jo nedover mot Tyskland, så det var jo bare dumt, fant jeg ut.
Jeg tror Christell kjøpte noe og, men jeg husker ikke hva det var.
Men men.
Så bestemor Ågot kan nok egentlig ha ment noe annet.
For hun fortalte den historia så ofte, eller ihvertfall flere ganger, om at Runar ikke ville selge narkotika i Oslo.
Så jeg lurer på om Runar egentlig begynte å selge narkotika i Oslo, og ble med i noe ‘mafian’?
Fordi han fikk drosjelappen.
Som også Atle hadde, en kamerat av faren min, som var kjeltring.
Atle var fra Oslo, og den første jeg viste om, som hadde digital-klokke, på 70-tallet, da jeg egentlig bodde i Larvik, rundt 1977 kanskje.
Så sånn var det.
Han Atle var sånn, at da de dreiv å kjørte på campingferie, opp på Vestlandet, eller i ‘Dalom’, eller noe.
Så bare kobla Atle seg til på en bensinstasjon sitt strømnett, husker jeg at faren min sa en gang, på 80-tallet.
Så faren min slutta å være kamerat med Atle.
Atle solgte noen senger for faren min.
Og fant på masse klager.
Blant annet at det mangla en skrue, i en skruepose, til noe køyesenger.
Og da fikk jeg skylda.
Jeg var sånn ca. 10 år kanskje.
Siden det var min jobb å pakke skruer.
Det hadde pleid å være onkel Håkons jobb.
Men jeg pleide å stifte stiftene rett, på linje liksom.
Sånn her: — — — —
Øverst på posen med skruer da, med vanlig stiftemaskin.
Mens onkel Håkon, han var ikke så nøye, med at stiftene skulle være rette.
Så han stifta sånn her:
– – – – – – – – –
Sånn stempla Håkon nesten da, (ikke så skeivt kanskje men).
Og Håkon brukte bare tre stifter.
Så jeg tror at Atle kan ha lirka ut en mutter eller skrue, fra den posen.
For Atle skyldte på meg.
Tror jeg.
Men jeg forklarte at den hadde ikke jeg stifta, for det så jeg på stiftinga.
Så sånn var det.
Så Atle likte nok ikke meg.
En annen gang, så var vi inne hos Atle og dem.
Atle var sammen med ei pen, smekker, ung, brunette.
Som var litt sånn spesiell, syntes jeg det.
Hun var nesten for mye av det gode.
Noe sånt.
Men men.
Men da fikk jeg kjeft, da jeg var sånn ca. 10 år, for det stod sukkertøy, på stuebordet.
Og vi måtte sitte der, i over en time, inne i Oslo, og vente da, på noe greier, jeg og faren min.
Og jeg var sulten da, eller sikkert mest godtesyk.
Og da fikk jeg kjeft av hu dama til Atle da, for de var til gjester, de sukkertøyene.
Da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, siden jeg var ti år, eller noe, da.
Så jeg sa ikke noe.
Og det gjorde ikke faren min heller.
Så sånn var det.
Atle og mora til Atle, de hadde hver sin leilighet, i en bygård på Frogner, eller noe.
De hadde eid gården, i gamle dager.
Men så hadde de vært litt dumme kanskje(?)
De ville ha penger med en gang.
Så solgte de gården, mot noen hundre tusen da.
Og også mot at de fikk lov å bo i gården der, så lenge de levde da, gratis da sikkert.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, da vi kom tilbake til Sand.
Da støtta faren min meg da, overfor farmora mi, Ågot.
Om at Atle og dama kunne ha spurt om vi var sultne og ville ha noe brødskiver.
Men det gjorde dem ikke.
Jeg får ta en pause, men jeg skal skrive mer om Runar.
Vi får se.
PS 2.
Det var ikke så lett å få det riktig med stiftinga ovenfor.
Men sånn her var det ca:
PS 3.
Så fikk Runar flylappen, og en gang så kjørte han fly rett over huset til Ågot, fra Fornebu da sikkert.
Noe sånt.
Sikkert et sånt Cesna-fly, eller noe.
Noe sånt.
Men, jeg har jo skrevet tidligere, at Runar kontrollerte sønnen sin, Ove.
Og en sommer jeg besøkte dem.
Det må nok ha vært etter Scandinavian Star-ulykken.
Så sommeren 1990?
Det var da jeg bodde i Oslo ihvertfall vel.
Jeg var ikke så veldig fornøyd etter å ha besøkt dem, husker jeg.
Jeg gikk vel ikke så bra sammen med søskenbarna mine der, ungene til Runar, kanskje, i den ferien.
Det var vel da jeg hørte på the Cure og sånn.
Så det var nok sommeren 1990.
Jeg husker at fetteren min Øystein, som da bare var guttunge, han likte også the Cure, husker jeg at jeg overhørte, da onkel Runar spurte han, på sin vanlige, strenge måte.
Det var en av the Cure-sangene som jeg hadde på kassett, som var litt spesiell.
Den sangen her var egentlig ikke på moten, i 1990, men jeg syntes den var litt kul da.
Skal vi se om jeg finner den.
Det her var en live-versjon da, spilt inn senere.
Det var snakk om en studio-versjon, som jeg hadde på kassett da, den ferien i Son, sommeren 1990, var det vel.
Så skulle Ove følge meg til jernbanestasjonen, i Sonsveien.
Da jeg skulle tilbake til Oslo.
Uten noen grunn egentlig.
Ove sykla da, mens jeg gikk der med bag eller koffert, eller noe, til toget.
Men han trengte jo ikke å vise meg veien til toget, jeg visste vel veien.
Hvis ikke så kunne han bare forklart.
Så stakk han da, like før vi kom fram til Sonsveien togstasjon.
Så sånn var det.
Så han venta ikke sammen med meg, til toget kom, eller noe.
Neida.
Og det var like greit, husker jeg at jeg syntes, for han kan være litt spesiell, eller slitsom.
Men men.
Og da hadde noen skrevet en alle barna-vits, på Sonsveien togstasjon.
(De var fan av alle barna vitser, ungene til Runar, husker jeg fra en julaften, på 80-tallet, noen år før jeg flytta inn til Oslo).
Men men.
Og da stod det, ‘alle barna kom lykkelige hjem fra ferien, untatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.
Så sånn var det.
Så spoler vi frem til år 1997, kan det vel ha vært.
Jeg skulle på date, og se Titanic, på den her tida, med ei jente fra et eller annet tettsted, utenfor Oslo.
Som jeg traff da jeg var med søstra mi og Axel, på Valentinos, like etter nyttår 1997?
Noe sånt.
Kan Pia være under kontroll av Runar tro?
For en gang, da jeg og Ove og søstra mi, satt på med Runar og faren min.
Runar kjørte vel da.
Så begynte søstra mi, som var i 10-11 års alderen da.
Som var et år eldre enn Ove vel, og et år yngre enn meg.
Noe sånt.
Hun skulle vise Ove og meg, at hun begynte å komme i puberteten, mens vi kjørte i bilen til Runar vel, i Østfold et sted, tror jeg.
Så Pia dro opp t-skjorta si, og viste meg og Ove, at hu hadde begynt å få pupper da.
Jeg sa ikke noe.
Jeg bare så bort.
Og da så jeg i speilet, at onkel Runar så i speilet, altså rygge-speilet, at søstra mi holdt på sånn.
Jeg kunne se i det speilet i bilen, at onkel Runar så i det speilet, på søstra mi, som tok av seg t-skjorta, og viste fram at hun begynte å få pupper, til Ove.
Kanskje Runar har tatt noe utpressing på søstra mi, etter det?
Det skulle ikke forundre meg.
Men men.
Mer da.
Jo, vi spoler fram til 1997.
Var det vel.
Eller 1996 kanskje.
Da jeg fiksa på tenna mine, hos onkel Runar da, på tannlegekontroet hans, i Ås.
Han fylte amalgam, i noen jeksler jeg hadde fått hull i, pga. dårlig tannpuss i oppveksten osv.
Og for mye cola.
Men men.
Mer da.
Jo, da skulle onkel Runar på møte i tannlegeforeningen, i Oslo, om hvordan man kunne bruke tennene til å identifisere ofre, etter Scandinavian Star-ulykken.
Hvorfor nå Runar skulle det.
Men men.
Dette kan også ha vært noen år før.
Men jeg bodde nok på St. Hanshaugen, og jeg hadde ikke bil da.
Det kan ha vært før og.
Kanskje allerede da jeg bodde på Abildsø, det er mulig.
Det her er litt vagt.
Men jeg husker at jeg fikk sitte på med onkel Runar, inn til Oslo da, i en Mercedes han sikkert hadde da, da han skulle på møte i tannlegeforeningen da, eller hva det het.
Så om det var noe ‘mafian’ som senket Scandinavian Star, eller tente på.
Onkel Runar stoppa for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, på veien til Oslo.
Men men.
Mer da.
Så om Runar er medlem i den ‘mafian’ som brant opp Scandinavian Star.
Det tenker jeg nå.
Om det kan ha vært sånn?
Hvem vet.
Men jeg lurer på onkel Runar er noe mafian.
F.eks. etter det som skjedde, da Ove vraka en av bilene til Runar, som 18-19 åring.
Da kjørte Ove i fylla, ned til Son da.
Så bomma han visst på en sving, eller noe, og kræsja bilen i fylla.
(Fortalte de meg, på Sand da, så jeg så ikke det her).
Men da hadde onkel Runar fått flytta bilen, til en grøft, eller noe, og sagt at det var han som kjørte, eller noe.
Noe sånt.
Poenget var, at de lurte forsikringsselskapet da, så de fikk igjen på forsikringa, enda Ove hadde vraka bilen i fylla.
Og uten at politiet nok ble innblanda, tror jeg.
Så sånn var det.
Så det var vel litt rart.
Den veien inn mot Isdamveien osv. der, den er jo like ved Son sentrum.
I en rundkjøring der, tror jeg.
Noe sånt.
I mellom Sonsveien togstasjon og Son sentrum.
Der kræsja Ove, rundt 1991 kanskje, sa dem på Sand da, en gang jeg var der, på begynnelsen av 90-tallet vel.
Ove ble vel 18 år i 1990 kanskje?
Så at han kræsja i 1990 eller 1991 da.
Noe sånt.
Og onkel Runar, som er kjent tannlege, som har praktisert, i Ås, siden 70-tallet vel.
Han fikk altså dekket over denne fylle-kræsjinga til Ove, sånn at de fikk igjen på forsikringa, og lurte forsikringsselskapet.
Så Runar var nok ikke raggar.
Men han var, og er vel fortsatt, raddis.
Men, han er nok ikke idealist.
For da hadde han nok ikke lurt forsikringsselskapet vel.
Så onkel Runar er nok mer kjeltring enn idealist, vil jeg si.
Men jeg leide bare hybelen min på Abildsø, ut juni måned.
Så i begynnelsen av juli, var det vel, så dro jeg til Sand, til bestemor Ågot.
Og da var fetteren min Ove der og.
Og jeg hadde ikke tatt med badebukse, og Ove skulle absolutt på stranda, nedafor den gamle butikken på Sand der, i Sandsveien.
Av en eller annen grunn.
Så da fant Ågot ei gammel olabukse, som hu klipte av beina på, så hadde jeg shorts da.
Så gikk jeg med Ove ned til stranda der da, mens jeg spilte på den her Guru Josh-sangen blant annet, (som jeg vel hadde hørt på MTV, i hybelen jeg bodde i, på Abildsø).
Der husker jeg at blant annet Lisbeth Mikalsen, fra Leirfaret eller Hellinga, eller hvordan adresse dem hadde.
Ei jente som var en naboene da, da jeg bodde på Bergeråsen.
Som vel bodde i noe sosialboliger, eller noe.
Ved siden av noen andre jenter som heter Våge, eller noe.
Noe sånt.
Noen ganske dundre-aktige jenter.
Ihvertfall storesøstra.
Men men.
Så da følte jeg meg ikke så smart, egentlig, da jeg gikk forbi hu Lisbeth Mikalsen og dem, sammen med fettern min Ove, som da vel på denne tida lå i hardtrening til Aerobic-NM, eller noe, sikkert.
Så dem så kanskje litt rart på oss, de her Lisbeth Mikalsen og dem, det er mulig.
Men jeg blei med Ove ned på stranda da, siden han maste sånn.
Vi var på Marienlyst-badet i Drammen en gang og, husker jeg.
Hvor vi i hvertfall fikk låne solkrem av noen damer, for det hadde ikke jeg huska.
Det er mulig at det var samme sommeren, eller en av somrene før.
Det er mulig.
Resten av sommeren, så var jeg hos den gamle vertsfamilien min, i Shoreham, utenfor Brighton, sammen med tremenningen min fra Lørenskog, Øystein Andersen.
Jeg var også i Stavern og besøkte Ingeborg.
Og jeg var også å besøkte Ove og dem i Son.
Så flytta jeg til den gamle stefaren min, Arne Thormod Thomassen og dem, på Furuset, i august da, hvor jeg leide et rom i leiligheten dems, for 1000 kroner måneden.
Rundt skolestart vel.
Faren til halvbroren min Axel, som også bodde der, og stemora hans.
Så begynte jeg å søke jobber da, for jeg hadde et friår fra NHI.
Arne og Mette var arbeidsledige dem og, men dem var ofte på travbanen og bingo og sånn.
Så når jeg kom hjem fra praksisplass-jobben min, på det Norske Hageselskap, på Grønland, så måtte jeg lage middag til både meg og Axel, husker jeg.
Ja, du må huske på at faren min er nok veldig stolt av Runar.
Du kan se det på faren min, at han er glad i Runar og stolt av han.
Det er fordi at faren min er eldstebroren da, og så er det Håkon og så er Runar nesten som en attpåklatt da.
Så faren min og onkelen min, dem fikk vel ikke gå mer enn på folkeskolen da.
Mens Runar gikk på gymnas og sånn da.
Og dreiv med tegning og sånn, husker jeg.
Og Runar, han var nesten som en ungdom, husker jeg.
Det var på den tida han og faren min kidnappa meg og søstra mi, fra Mellomhagen i Larvik.
Runar løfta opp meg, på gårdsplassen der, og faren min løfta opp søstra mi.
Og så løp dem inn i bilen da.
Og da satt kusina vår Heidi der.
Jeg var kanskje seks-syv år, at det var sommeren før jeg begynte på skolen, og søstra mi fem-seks.
Noe sånt.
Og Heidi var da kanskje to år da.
Noe sånt, hvis det var sommeren 1977, som jeg tror.
Og hu hadde fått en soloflaske.
Og da spurte Heidi, som er på Facebook-sida mi, om hun kunne få safta.
Så hu trodde Solo var saft.
Og det viste jeg og søstra mi godt at det var det ikke.
Men vi holdt kjeft da, for hun Heidi satt imellom oss, og var helt glad og blid da, selv om vi nettopp hadde blitt kidnappa.
Så sånn var det.
Og jeg lurer på om det var den gangen, eller en annen gang like før, at onkelen min plystra på ei jente, som gikk langs veien, i olaskjorts og sånn, som jenter pleide å gjøre på 70-tallet.
Så kjørte vi innom en bensinstasjon, eller en kiosk.
Så kjørte vi ut igjen.
Og da kjørte vi forbi den samme jenta igjen, og da tok Runar hue ut av bilen, og plystra på hun samme jenta igjen da.
Så hun så rimelig brydd ut, vil jeg si.
Og faren min klagde litt da.
Men Runar, han var vel nesten som broren min, Axel, vil jeg si, at han ikke hørte.
Eller bare hørte på det ene øret.
En gang.
Jeg lurer på om det var da, som Runar sa, at han begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner.
Da dro han med faren min, for å se på en haug med ræl av noen materialer, som hadde stått i avisa.
Om han kunne bruke de på det nye huset, eller noe.
Men det var bare noe skrot nærmest, så det gikk ikke.
Ikke til forskaling heller.
Det er nesten noe sånn, som han Magne Winnem fra Gjerdes videregående i Drammen, kunne funnet på.
Å kjøpe sånn billig i avisa, og dra med noen for å se på det da.
At dem er litt sånn utnyttende kanskje.
Onkelen min var nok ganske kul, da han bodde i Oslo.
Men han var altså som en ungdom, da jeg var sånn fem-seks år, som jeg fortalte om.
Og da var jo han gift og hadde unger sjæl, som faren min og han andre onkelen min.
Ove er vel født i 1972, tror jeg, eller 1973, så han er 2-3 år yngre enn meg.
Så Runar var ungdom og familiefar samtidig, vil jeg si, etter det jeg skjønte av den plystringa hans ut vindu, i Vestfold tror jeg kanskje det kan ha vært, eller på Hurumlandet, noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, så jeg tror det dumt av faren min å bygge huset til Runar.
Ihvertfall for fabrikken sin del, snekkerverkstedet på Sand.
De mista jo kontraktene med Jensen Møbler, kan jeg tenke meg.
Den husbygginga, den pågikk jo i et par år omtrent.
Og Runar, han er gnien, vil jeg si.
Han tjener masse penger som tannlege, men han spiser det billigste kneipbrødet, med gulost og en skive tomat, hvis jeg husker riktig.
Og de drikker ikke vanlig juice, de drikker frossen konsentrert juice, som de blander med vann.
Og de har sånn svært kjølerom, i villaen i Son, som få hus jeg har sett har, men jeg har vel ikke vært hos så mange som har hus, de siste åra.
Men men.
Mer da.
Jo, de drikker ikke melk, de spiser kalk-tabletter.
Så det er mulig det er noe galt med melka.
Ove spiste noe sånne piller en gang, som ga han skinnende hår og negler, men det slutta han visst med.
Og han var norgesmester i amerikansk fotball, og prøvde også å bli norgesmester i aerobic(!)
Men men.
Mer da.
Ja, Runar er sånn, at han venta mange år, på å bygge ferdig svømmebassenget, i huset dems i Son.
Jeg var jo med der mye, sånn i 1983 og 84 og sånn kanskje, for jeg var med til Son, når faren min bygde på huset.
Så over ti år seinere.
Det var da jeg hadde HiAce-en.
Det var vel i 1997, tenker jeg.
Da var svømmebassenget ferdig.
Så det tok 10-15 år, før hele huset var ferdig, hvis jeg forstod det riktig.
Da ville jo jeg gjerne se hvordan svømmebassenget ble da, etter all den hypen, men det var visst ikke så populært.
Jeg fikk ikke lov å prøve svømmebassenget.
Eller jeg hadde ikke med svømmeklær heller.
Men men.
Mer da.
Runar pleide å drikke to kasser øl i uka.
En i uka og en i helga, da de bodde i Vestby, husker jeg han fortalte faren min, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Når jeg var på ferie hos dem, så måtte jeg alltid bli med Ove rundt i huset, og enten vaske eller støvsuge.
Så han gjorde nok ikke så mye sjæl, Runar, men han hadde skikkelig dressur på Ove og Heidi osv. da.
Jeg tror ikke han har så streng dressur på kona si, Inger, fra Sande, men det skal jeg ikke si sikkert, hvordan det foregår.
Men men.
Kanskje det er hun som styrer Runar?
Hva vet jeg.
Men faren min er veldig glad i og stolt av Runar, tror jeg.
Omtrent som om Runar var sønnen hans antagelig.
Og mora dems, Ågot, farmora mi.
Hun begynte å bli litt senil, da jeg bodde på Berger på 80-tallet, så hun kalte meg noen ganger Runar da.
Så hun tok feil mellom meg og Runar da, så hun må nok ha syntes at vi ligna litt.
Begge var vel ganske selvsikre og ganske smarte for alderen og sånn da, kanskje.
Hva vet jeg.
Og leste avisa og sånn kanskje.
Ikke vet jeg.
Men jeg tror det var dumt av faren min og Håkon å holde på å bygge det huset.
Dem kræsja, en dag Håkon kjørte.
Så Håkon kunne ikke jobbe så mye etter det, for han måtte operere armen.
Og legene tulla med armen til Håkon, tror jeg, for den blei mye tynnere enn den andre armen, og han måtte ha noen plater og sånn, inni armen.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, dem mista vel kontraktene med Jensen Møbler og sånn, når dem bygde huset til Runar.
Men faren min orka kanskje ikke meg, som han syntes var slitsom da.
Og dem måtte kjøre mange mil hver dag, med bil eller båt.
Og jeg husker en gang, som faren min og Erik Thorhaldsson, nesten sovna, mellom Sande og Berger.
Da måtte jeg liksom sitte å si til faren min hele tida, at han ikke skulle sovne, og følge med da.
Selv om jeg syntes det var litt rart at begge skulle sovne samtidig nesten, mens dem satt foran i bilen.
Det var kanskje noe tullings.
Dem pleide å tulle med faren min, han Eirik eller Erik Thorhaldsson osv.
De hadde en Prima Vera-sang, som de spilte hele tida, for faren min, til og fra Son da, mens dem gliste og lo.
Den het ‘Arne Belinda’.
Og faren min heter jo Arne, så dem syntes den sangen var så artig da.
Så dem hadde kanskje ikke så mye respekt for faren min.
Vi pleide å kjøre ned til havna i Son, og kjøpe god mat da, i lunch-pausene og sånn.
Det her var vel i 1982 og sånn kanskje, så jeg var vel kanskje 12 år.
Og den husbygginga pågikk i et par år, så jeg ble veldig godt kjent i Son, og husker alle gatene i hue enda.
Vi kjørte ned mot Son, til høyre forbi der biblioteket er/var.
Og så var det en matbutikk nede på havna der vel.
Det var flere butikker og da men.
Men der hadde de fersk grilla kylling, mener jeg å huske.
Og da kjøpte vi ferskt brød og, og spiste kylling på brødskiva, omtrent hver dag.
Det var digg.
Og Cola da, det drakk jeg alltid.
Men, nå skulle jeg finne den sangen ja.
Hvis den er på YouTube.
Vi får se.
Jeg fant ikke den sangen nå.
Men faren min tulla en gang med Runar.
Det var kanskje den gangen Runar ville at jeg og faren min skulle bli med å se på den plankehaugen.
Noe sånt.
Og da sa faren min, at den her sangen var om Runar, som hadde en orange boks-aktig 70-talls Mercedes, og Ove og Heidi og Susanne som var ungane til Runar, som var noen snørrunger og drittunger da.
Så da mente faren min at den her sangen passa for Runar.
Men da tror jeg Runar ble litt irritert, det er mulig.
Farmora mi sa at en gang så hadde Runar gått rundt i Oslo, som student, så hadde en kar spurt om han ville selge narkotika for’n.
Men Runar sa nei, så hu.
Og det var hele fortellinga.
Så sånn var det.
Men jeg lurer på om tanta mi, Ellen, var ferdig på forsøksgym i Oslo, mens Runar gikk rundt og ikke solgte narkotika.
Hm.
Kanskje dem traff hverandre i Slottsparken, mens Johannes, morfaren min, leita etter Ellen, det er mulig.
Det var den sangen ja.
Her var den:
Så Runar er kanskje litt som den jævla naboen.
Og faren min er kanskje litt som en Jan Teigen, som drikker, men ikke synger.
Noe sånt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Mora mi kjente jo folk i Svelvik.
Som hu bodde hos i manga måneder, på 80-tallet, husker jeg.
Og det kan jeg tenke meg er, fordi at Holmsbu, hvor dem bodde, det er jo et lite sted.
Så kanskje de sykla, til andre sida av Svelvik der, og tok ferja over til Svelvik.
Foreldra dems bodde også noen år på Klokkarstua.
Og det er vel rett over fjorden for Svelvik.
Så det kanskje nesten som en del av Svelvik, for du tar vel omtrent bare ferja over da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at mora mi var så glad i den gamle ferja, som var rød, og ikke fra kaia, som vel var vel kirka der, hvis jeg husker riktig.
Så sånn var det.
På 70-tallet.
Men men.
Så har sikkert Runar truffet Ellen og mora mi da kanskje, i Svelvik f.eks.
Eller i Holmsbu da, for dem var sikkert mye ute med båten, Runar også.
Og så, da Runar studerte i Oslo, på Tannlegehøyskolen, (som han på en måte juksa seg inn på, sa mora mi, rundt 1975 eller 76, for Runar han visste at rektorens sønn, han hadde dårligere karakterer, men kom inn likevel.
På Runars bekostning da.
Så Runar klagde, og da kom han inn, ifølge mora mi.
Det hadde sikkert hun hørt av tante Ellen, som Runar hadde fortalt henne i Slottsparken, under hippie-tida når Runar ikke solgte narkotika der.
Noe sånt.
Men men.
Så har Runar møtt bestefar Johannes da, i Slottsparken.
Og så fortalte han faren sin det, Øivind, det som Øivind pleide å si.
Han traff en mann med hatt og frakk sikkert da, i Slottsparken.
Så spurte mannen Johannes, hva han gjorde.
Så sa han, at han leita etter dattera si.
Så spurte Johannes, hva han gjorde.
Jeg leiter etter begge mine, sa han.
Hm.
Så har Johannes fortalt den her historien til Runar da.
Så har Runar fortalt det faren min, at nå er Johannes Ribsskog så opptatt med å leite etter dattera si i Slottsparken, så da kunne faren min prøve seg på mora mi da.
Noe sånt.
Så derfor er synes faren min at Runar er artig da, for han veit mye sånne ting.
Nei, nå får jeg finne på noe annet å gjøre, enn å skrive sånn her sprøyt.
Og jeg var invitert, til Runar og dem, broren til faren min, i Son.
Og da skjedde det mye Viceguy-greier.
De hadde parkert bilene sine, sånn at det gikk akkurat ann å parkere mellom dem, men det var dårlig plass.
Men det var ikke noen andre steder jeg kunne parkere.
Men jeg tror det var noe Viceguy-greier.
Bare at folka i familien min er litt dumme, så de gjorde Viceguy-greiene feil.
For da jeg kom inn, så spurte Christell om jeg parkerte mellom bilene deres, eller borti der.
(Og jeg visste jo ikke at det gikk ann å parkere borti der).
Så jeg var da noe pervo-greier fordi jeg parkerte bilen så trangt, ifølge Viceguy-teoriene deres da.
Men det var mørkt, og jeg viste ikke om det lure stedet dems.
Så har disse Viceguys-folka i familien min, sagt fra til politiet, at jeg er pervo, (siden jeg parkerte trangt), og derfor har politiet brukt som noe target-guy osv., mot noe ‘mafian’, og sånn.
Sånn funker, (eller funker ikke), det her ‘mafian’-greiene.
Og da dreiv de å kødda med meg, med meg, med massa Viceguys-plott, hele kvelden, den her ‘idiot-versjonen av Sopranos’-familien min.
Og politiet er like idioter.
Fy faen for noen fitter.
Kødder med folk pga. at de mislykka hjernene deres gjør Viceguy-greiene gæernt.
Og politi durer med på samme måte.
Det er helt latterlig.
De kan holde disse smarting-lekene sine for seg selv.
‘Mafian’ og politiet, de kan leke disse spillene sine selv.
De trenger ikke dra voksne og ansvarlige folk inn i disse lekene sine.
Voks opp jævla umodne politi-tosker, vil jeg kalle de.
Jeg har tenkt veldig mye på det jeg skrev til deg sist vi skrev til hverandre. Jeg kalte deg en løgner osv og kalte deg div kjipe ting. Jeg stjal kanskje de myntene fra deg. Jeg var full og husker ikke. Så jeg lar deg falle tvilen til gode og gir deg rett. Det kan godt hende at jeg stjal de myntene, og for det så ber jeg om unnskylding.
Jeg vil ta opp igjen kontakten hvis du vil! Kan du tilgi meg?
Hva sier du fetter? Kunne du tenke deg og gjenoppta kontakten?
Og jeg lurer på hva du gjorde hos naboen i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, butikksjef Sofia, hun afrikanske dama eller mulattdama, eller hva hun var.
For hun hadde en barsk type, som dukka opp på verandaen min en gang.
Og det tok jeg opp med henne på julebordet, med Rimi, i 99.
Og da sa jeg at det var like før jeg henta AG-en fra HV, da han typen hennes, en tøff kar i 30-40 åra, plutselig bare stod som en skygge, på verandaen min.
Så jeg lurer litt på om de kødda noe med deg, da du var der, i 20-30 minutter, for han var litt tøff han typen til hun Sophia, butikksjef Rimi Skullerud, ihvertfall for noen år siden.
Og hun sa at hvis jeg hadde henta AG-en, så hadde han typen hennes blitt gæern.
Og hun hadde syntes synd på meg da, omtrent.
Noe sånt.
Hva slags type er det da, som er så tøff, at det synd på han som har maskingeværet?
Så derfor er det en av de tingene jeg lurer på, som du kanskje kan svare på da, hvis vi skal ha noe med hverandre å gjøre.
Jeg har også mange andre spørsmål til deg, for nå har jeg hatt noen rolige år, her i Liverpool, hvor jeg har tenkt over gamle dager, og underlige ting som har skjedd.
En gang ba du meg til deg og hun Kristiansand-dama di, som het Lene vel, det samme som kusina vår, søstra til Tommy.
Og da, så så vi Rosenborg-kamp, på TV.
Og du brølte hver gang de scorte, enda du er fra Son, og ikke Trondheim.
Men men.
Men det som var rarest, var at du hadde sånne hemmelighetsfulle telefonsamtaler, med faren min, Runar, hvor du oppdaterte om hver minste ting jeg hadde sagt og gjort, og småfniste litt og sånn da.
Så det var tydelig at det var noe set-up, i mine øyne.
Og ettesom jeg skjønte på Susanne, i Holmsbu da han tredje siste grandonkelen der døde.
Så snakker faren din og faren min og broren dems, Håkon.
Dem snakker alltid høyt sammen.
Runar, faren min Arne og Håkon.
Hvorfor snakker dem alltid så høyt?
Hvem er det som alltid snakker høyt?
Må være noe mafia-greier i mine øyne, mistenker jeg.
Det kom litt bardus på meg, det her med nytt Facebook friend-request fra deg, etter at jeg ble person non gratia, fra deg og onkel Håkon og onkel Runar, og faren min, i fjor.
Men nå har jo faren min drevet og tullet, med å ikke ville ha kontakt, og så ha kontakt, osv.
Og det utviklet seg til telefonsjikane, med at jeg fikk telefoner natt og dag, i et par uker vel.
Så jeg lurer på det her.
Hvor seriøs er du?
Hvor oppriktig er ditt ønske om at vi igjen skulle være som to vanlige fettere.
Jeg mistenker at det kan være noen andre i familien, f.eks. onkel Runar, som jeg vet står nærme deg, og omtrent kontrollerer deg, virker det som for meg, som kan stå bak dette.
Og jeg orker ikke mer spetakkel nå, etter alt det styret med telefonsjikane fra faren min.
Og vi vet jo begge at du også er litt ustabil, må man vel si.
Du ypper til slåsskamp, og får bank, mens vi venter på nattbussen, enda du var norgesmester i amerikansk fotball, så lar du bare fyren du provoserte kline til deg, gjentatte ganger, mens du bare ser på, før du må be om unnskyldning til dama hans for å ha kallt han homo.
Du hopper over til balkongen til naboen min på St. Hanshaugen, du stjeler tiere i skuffen hvor jeg har lommebok og nøkler osv., du klatrer på utsida av gjerdet, som er over Fossekleiva ved Berger-kafeen.
Du får en fiks ide, om at vi skal samtidig sette oss ned, i sofaen min, på St. Hanshaugen, på en måte sånn at den sofaen gikk i stykker.
Jeg tror ikke jeg orker mer av dette, med at det forrandrer seg hele tida om jeg er non-gratia, eller ikke.
Jeg tror at når du sier at jeg er non-gratia, så får det også være det.
Vi har ikke hatt så mye med hverandre å gjøre, siden 80-tallet, uansett.
Så vi får bare ha det på non-gratia, tenker jeg, det blir for mye tull for meg, med denne skiftingen mellom non-gratia og fetter, hele tiden.
Spesiellt etter at faren min gjorde noe lignende.
Og han har jeg jo heller ikke hatt så mye å gjøre med siden 80-tallet.
Så det er noe klamt over denne kontakten fra farsiden min av familien min nå, etter at jeg flyttet til Liverpool, synes jeg.
Dere får heller bare la meg være i fred, tror jeg.
Jeg orker ikke mer sånn der idiot-greier.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er et lite tilbakeblikk på hva som ble skrevet, ifjor, sist gang jeg skrev med Ove på Facebook:
Jeg skreiv jo, at jeg pleide å gå bort til bestemor Ågot, på Sand, etter skolen osv., for å spise middag, da jeg bodde på Bergeråsen.
Og ofte i helgene, så pleide Runar og dem, og dukke opp, fra Vestby og seinere Son da.
Det var Ove og Heidi da (som er på bildet), og Susanne da.
Og Øystein, som jeg ansatte som kassamedarbeider, på Rimi Langhus, i 2001 eller 2002, (for jeg fikk ikke tak i folk, så han Øystein jobba et par vakter i uka, eller noe), han var også med til Sand, men han var yngst da, så han kjente jeg ikke så bra.
Men spesiellt Ove og Heidi hang jeg mye med, da jeg bodde på Bergeråsen da.
Heidi er hun på bildet.
Og da Geir-Arne, på Sand, dro med noen folk, og bygde snøfestning, like ved huset til farmora vår.
Da dro jeg og Ove og Heidi og bygde en snøborg vi og.
Og så jagde jeg og Ove Geir Arne og vennene hans.
Det var vel sønnen til Havre, som hadde Sandbu Tepper, og han som bodde ved siden av butikken som hadde lys afrosveis omtrent.
Så hadde jeg og Ove og Heidi en plan da.
Så Heidi venta i snøborgen.
Så holdt jeg og Ove, Geir Arne og dem på avstand.
Så hadde vi avtalt at da skulle Heidi løpe bort til snøborgen til Geir Arne og dem, og rase den.
Og det gjorde hun.
Og Geir Arne og dem turte ikke å gjøre noe.
Så de bare gikk hjem.
Og etter det, så så vi aldri Geir Arne og de i nærheten av huset til Ågot.
Så den planen funka ganske bra.
Men jeg tror det kunne blitt problemer med litt mye Geir Arne & Co., i nærheten av huset til farmora mi, hvis vi ikke hadde fått jagd dem vekk da.
Nå har jeg skrevet mye om søstra mi, og ste-søstra mi Christell, og stemora mi, eller dama til fattern, Haldis osv., på bloggen.
Men jeg har ikke skrevet så mye om fettern min Ove og kusina mi Heidi, som jeg var ganske mye sammen med, i oppveksten.
Jeg var jo mye på Sand, hos besteforeldrene min der, foreldrene til faren min, som hadde et veldig sivilisert hjem, må man vel si, abonerte på flere aviser, Drammens Tidende og Aftenposten, så alltid på nyhetene på NRK, og bestemor pleide å ha alle tre ukebladene, Hjemmet, Norsk Ukeblad og Allers, hver uke, og også Donald, og senere Fantomet.
Det var ikke internett eller satelitt-tv, på den tida, så sånt kom bra med.
Mens søstra mi, hun flytta ikke til fattern, før hun var sånn 11 år, kanskje tre-fire år, etter at jeg flytta til Berger.
Og da ble hun hengende sammen med Christell, dattra til Haldis.
Så hjemmet til søstra mi, det var liksom nede hos Haldis.
Så hun var ikke så mye hos bestemor Ågot, som jeg var.
Hjemmet mitt var jo i leiligheten til fattern, hvor han aldri var, og også litt borte hos foreldrene til fattern, vil jeg si, for jeg var der hver dag etter skolen, og fikk middag osv.
Og huset deres, lå like ved siden av verkstedet til fattern.
Så prata jeg med fattern, når han hadde pause og sånn da, og skulle hjem og sånn.
Og jeg kunne også låse meg inn på verkstedet, når alle hadde gått hjem, og plaffe løs med spikerpistoler f.eks., ellers så kunne jeg lage en bane, mellom alle maskinene, og kjøre på jekketralla, det var faktisk ganske morsomt, det var ganske stort verksted, til å være på 80-tallet osv., bygningen var vel noe sånt som femti eller hundre meter lang, kanskje, så det var god plass å kjøre rundt på jekketralla med, f.eks.
Det var også en traktor der, som jeg kunne kjøre hvis jeg ville, som hørte til verkstedet, men det var litt harry synes jeg, så det var ikke så ofte jeg kjørte den, for det var vel egentlig ikke noe poeng å gjøre det, og ingen hadde lært meg å kjøre den traktoren, men jeg skjønte hvordan man kjørte den da, og hvis jeg kjeda meg veldig, så kunne jeg starte den.
Jeg fikk lov å gjøre hva jeg ville omtrent.
Men jeg var ikke så mye nede på verkstedet, mens dem jobba, det var ganske kjedelig egentlig, men jeg var på kontoret der, og hadde jobb, å pakke skruene, til vannsengene og køyesengene, i sånne plastposer, som følger med sengene da.
Og også å trille ved, og hive ned i kjelleren, til huset til bestemor, som hun fyrte med om vinteren.
Så sånn var det.
Ellers så var det en matbutikk der, som jeg var innom minst en gang hver dag, og kjøpte enda fler tegneserier, aviser, og godteri, cola og pizza og sånn.
Jeg maste mye på fattern, om sånne ting, så var nok umulig.
Fattern har også sagt det på telefonen, nå i det siste, at jeg var veldig umulig og utspekulert, så jeg var nok det.
Jeg var vant til muttern, og prøve å takle henne, og Arne Tormod osv., og også søstra mi, og ikke minst foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, hvor det var veldig disiplin, på søndagene.
Mens foreldra til fattern, og fattern, der var det ikke sånn kardaverdisiplin.
Farmora mi, Ågot, var veldig snill, og holdt huset veldig rent og ordentlig og alt sånt, så jeg husker jeg trivedes mye bedre der, enn hos besteforeldrene mine i Nevnlunghavn, foreldrene til muttern, og også enn hos muttern og Arne Thormod, hvor det også var slitsomt å vokse opp, så jeg var veldig glad, når jeg flytta til Bergeråsen, for da kom jeg meg unna muttern og bestemor Ingeborg, osv., og også Arne Thormod, jeg likte slektingene mine på farssida, mye bedre, for dem var mye roligere, og mer laid-back, og ikke så strenge og slitsomme.
Og da hadde vært noen sånne episoder, opp gjennom åra, at jeg og søstra mi, ikke fikk lov å besøke fattern.
Og muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta vi bodde på i Brunlandnes, da jeg var fem år, så hu brakk armen.
Og vi var på besøk hos fattern og dem, kanskje en gang i året, fra jeg var tre år og til jeg var sånn ni år da.
Og en gang, så ville jeg ikke tilbake til muttern, så jeg låste meg inn på do, hos bestemor Ågot.
Dette skjedde vel to ganger, tror jeg.
En gang, da jeg var fire år, og en gang, da jeg var syv år vel.
Da lovte muttern meg hund, første gangen, så ble jeg med tilbake.
Og andre gangen, så skulle jeg få sykkel, av bestefar Johannes, så da låste jeg meg ut fra do, etter en halvtime, eller noe, det ble litt dumt, men jeg fikk ihvertfall protestert litt.
Og en gang, så kom fattern og onkel Runar, til Mellomhagen, da jeg var fem eller seks år, og kidnappa meg og søstra mi.
Så var vi hos fattern i nesten to uker, før han tok vårs med tilbake til muttern, i Larvik.
Så det var ganske befriende, synes jeg, å få flytte til fattern da, hos noen folk, som var mer rolige, enn muttern og dem da, hvor det hele tida, var noe slags terror, vil jeg si.
Så da ble jeg vel litt borskjemt da, og jeg var litt fucka opp, fra å ha bodd hos muttern, hu sa, at hvis jeg ikke oppførte meg ordentlig, så måtte jeg flytte til fattern.
Og da oppførte jeg meg dårlig, i flere måneder, før jeg fikk flytte.
Så sånn var det.
Så jeg ble litt bortskjemt der.
De første månedene, så satt jeg bare i huset til besteforeldrene mine, og leste blader og aviser osv.
Og så TV og sånn da, om ettermiddagen da.
Også dro jeg til leiligheten, på Bergeråsen, om kvelden, og så mer på TV.
Gjerne program fra 2. verdenskrig og sånn, som de sendte ganske mye av, var artig.
Også var jeg medlem i plateklubb osv., og fikk masse plater sendt i posten, hver måned, på postordre.
Dr. Hook osv., var det de sendte.
Så kom muttern på besøk, og da sa hun at jeg måtte begynne på fotball eller noe.
Eller det gjorde jeg kanskje før hun kom på besøk, men hun likte ikke at jeg bare satt inne på Sand der, etter skolen, etter middagen osv. da.
Selv om jeg dreiv jo med andre ting og, når jeg var på Bergeråsen, jeg leika med Christell og Nina Monsen og dem, og Gry Stenberg, og også Petter og Christian, som bodde i Havnehagen.
Så jeg tror muttern misforstod litt, jeg satt ikke bare i huset på Sand der, sammen med bestemor Ågot og bestefar Øivind, men jeg var der ganske mye, før jeg kom i tenårene. Nesten hver dag, for jeg hadde jo ikke noen som lagde mat til meg, hjemme, men bestemor Ågot, lagde alltid middag osv., og hadde hjemmebakt brød og alt mulig.
Så det var ikke dårlig.
Da fikk jeg roet meg litt ned, etter maset, med å bo i Larvik, sammen med muttern og dem.
Så det tror jeg egentlig at jeg hadde godt av, å få roet meg ned litt etter det.
Ellers så tror jeg det hadde blitt veldig slitsomt, og bodd hos muttern og dem, for muttern tilta hele tida, for alt mulig.
Og hun var ikke flink til å lage mat, og å vaske opp og sånn, som bestemor Ågot.
Jeg og søstra mi, måtte vaske opp.
Men sånn var det ikke hos bestemor Ågot, hun gjorde alt husarbeidet, så der var det veldig fint, sånt sett, så det var sånn, at det tok det som en selvfølge nærmest, men det var veldig sivilisert, vil jeg si, så jeg synes jeg var ganske heldig, som fikk lov å gå der for å spise middag osv., hver dag, for da fikk jeg litt ro, i forhold til sånn det var hos muttern.
Og der var det også et kontor, vegg i vegg med stua, så jeg kunne sitte der, og det var nesten mitt rom det, så kunne jeg skrive på skrivemaskin, og leike da, for jeg var bare ni år, da jeg flytta dit.
Men jeg lagde en sånn vitseavis, Vitseposten, på det kontoret, da jeg var sånn ni år, og solgte den, på skolen og sånn, eller også ofte, på toget, til Larvik osv.
Sånne ting.
Og jeg fikk også hjelp av Petter og Christian, til å selge den avisa, når de var inne i Oslo osv., så tok de med en bunke, og solgte de.
De kosta en krone.
Og en gang, var det en som betalte Petter og Christian, 10 kroner, for en eksemplar av Vitseposten.
Men så døde mora til Petter og Christian, og da flytta de til faren sin, i Mexico.
Og da var det ikke noen andre folk jeg kjente der, som jeg kjente så bra, untatt Christell og Nina og Gry da, som pleide å komme opp til meg, da jeg bodde i Leirfaret, da jeg var 11 år osv. da.
Et år før søstra mi flytta dit vel.
Det som skjedde da, var at jeg spurte søstra mi, om hu ville bo i leiligheten, hvor jeg bodde, i Leirfaret, for det var ikke så artig, om kveldene, fordi det var bare jeg som bodde der, og jeg var litt trist, siden jeg hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, om kveldene og nettene.
Men det ville ikke Pia, hun ville bo nede hos Haldis, sammen med Christell.
Og da ble jeg enda tristere, for jeg hadde trodd, jeg hadde jo hørt det, i noen uker eller måneder, at Pia skulle flytte til Berger, hun og.
Og da trodde jeg, at jeg endelig skulle slippe å bo aleine, men det skjedde ikke.
Så da ble jeg ganske deprimert, etter dette.
Så jeg hadde ikke så mange venner, fra jeg var 12, til jeg var sånn 14-15 vel.
Jeg hadde noen kamerater fra klassen, Ulf og Espen, osv.
Og Tom-Ivar.
Og også en kamerat som het Kjetil, som kjente tremenningen min, fra Lørenskog, Øystein, så da hang jeg sammen med dem ganske, og dreiv med data osv., fra jeg var sånn 14-15 kanskje.
Men onkelen min i Son, Runar, broren til fattern.
Faren min, han hadde jo to brødre, som var noen år yngre, Håkon og Runar.
Og de, de var mye sammen og kjørte bil til Sverige og sånn, og gikk bra sammen, tror jeg.
Og alle fikk jo pene koner osv.
Søstra mi, sa ihvertfall, at muttern var pen, som ung osv., da hun så på bilder osv., fra muttern, da hun var sånn i 20-årene osv.
Og tanta mi Tone, er jo pen, hun ble sammen med onkelen min Håkon, da hun var sånn 15 år, tror jeg muttern sa.
Så muttern nevnte noen ganger sånn ting, for meg og søstra mi, når vi var sånn 5-6 år, men jeg hadde jo ikke så mye greie på sånt, men jeg hørte jo hva hun sa da.
Og de bodde på Bergeråsen, så de hadde to barn, Lene og Tommy, kusina og fettern min.
Men Lene, var døv da, så hun var det ikke så lett å kommunisere med, selv om jeg lærte noe på døvespråk da.
Jeg og Pia og Christell, var på sånn kurs, hvor vi lærte døvespråk, i Holmestrand.
Og Pia og Christell, ble veldig flinke til tegnspråk, de øvde nok mye sammen, nede hos Haldis, siden de bodde der.
Men jeg bodde jo i Leirfaret, så jeg glemte det meste, skal jeg være ærlig.
Men jeg kan alfabetet osv., det kan jeg.
I hvertfall til f.
Og Tommy, var noen år yngre, enn meg, så jeg var ikke så mye sammen med han, selv om jeg ble bedt i bursdagen hans, noen ganger, og da var det litt rart, siden Tommy, var mange år yngre enn meg, og alle de andre der, han var vel født i 1975 kanskje, altså fem år yngre enn meg da.
Noe sånt.
Jeg får sjekke.
Ja, kusina mi Heidi, var født i 1975, og jeg mener de er like gamle, så da er nok Tommy født i 1975 og.
Jeg var liksom voksen, da jeg flytta til Berger, i 1979, synes jeg, så da fikk Tommy alle lekebilene jeg hadde fra Larvik osv da, i 1980, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Og Runar, som er den yngste broren til fattern, han gifta seg med en lyshåret dame, fra Sande, som heter Inger, tanta mi.
Jeg har vært hos foreldra hennes, en gang, med fettern min Ove og dem, og de bor på en gård, langs en gårdsvei, eller en villa var det kanskje, men de dyrker sukkererter og sånn, hvis jeg husker riktig, det er mange år siden dette.
Og fettern min, Ove, han har en fetter der, på morsida, som heter Eskil, som er utviklingshemma da, som bor der sammen med besteforeldra sine da, eller noe.
Eller i hvertfall rundt 1985.
Noe sånt.
Jeg lurer på om det var på Kleiverhagan, i Sande.
Noe sånt.
Og Ove og Heidi, fettern og kusina mi, dem var ofte på besøk, hos Ågot, mens jeg bodde på Berger.
Så når dro til bestmuttern og bestefattern, etter skolen, på fredag, så hendte det, at Runar og Inger og dem, dukka opp da.
Så da hang jeg ganske mye sammen med Ove og Heidi osv., vi gikk ganske bra sammen.
Dem var nesten som søsken, men ikke helt, men nesten vil jeg si, i hvertfall et par år, vi gikk ganske bra sammen, jeg og Ove og Heidi og Tommy osv.
I hvertfall da vi var snørriser.
Vi hadde en klubb, som het Olsenbanden osv., siden vi het Olsen da.
Og også kattene mine var medlem der.
Jeg var veldig trist fordi den ene katta døde da.
Og da hadde vi medlemsnavn, som var navnet vårt bakvendt da.
Jeg var altså Kire, Ove var Evo, Pia var Aip osv, og katta ble da Issup, for noen hadde sagt, sikkert for å være morsomme, at Pusi, ble stavet Pussi, uten at jeg husker hvem det var som sa det, men det skulle ikke forundre meg om det var muttern, hun var alltid veldig morsom, eller ‘morsom’, og det var vel hun som døpte katta.
Men men.
Og en god del ganger, så var jeg på besøk hos onkelen min og dem, først i Vestby, og så I Son.
Og også et par ganger på Kolbotn, før de flytta til Vestby.
Blandt annet en gang, i 1979 eller 1980, da fattern og Runar, skulle til Kiel, med ferja fra Oslo, og da fikk jeg være med.
Og så på at folka spillte rullett og sånn da.
Og vi gikk i et supermarked, i Tyskland, og kikka, i Kiel da.
Også kjørte vi litt rundt, i Tyskland, og skulle finne en kro.
Og da var kroverten dritings, så vi måtte dra et annet sted.
Så kjøpte vi snitzel, mener jeg å huske på en kro da.
Og på supermarkedet, som vi kikka i, for vi synes det var morsomt å se hvordan det var i utlandet, da ble fattern plaga av en butikkdame, som spurte hva han dreiv med hele tida, enda han bare kikka.
De var vel ikke vant med nordmenn, som kikke i butikkene, og ikke skjønte hva alle varene var, og ikke handla hele butikken.
Kiel-ferga, var roligere, enn danskebåtene.
Og egentlig kjedeligere vel, med gamlinger, som stod og spilte hele kvelden, på enarma banditter osv.
Og de maskinene, de behøvde man ikke trykke på.
Så hjula bare gikk rundt, mens gamlingen, stod og glodde på maskinen da, uten at han behøvde å trykke, eller noe.
Så når jeg, som var ni-ti år, gikk forbi, mellom gamlingen, og maskinen da, da ble det bråk og kjefting.
Så sånn var det.
Men jeg klarte å snike meg inn, i baren, og se på rulett-spillinga da, som var med høyere beløp, enn danskebåten, tror jeg.
Det var i hvertfall mange som stod og kikka på rulettbordet.
Og det var egentlig 18 års grense.
Men jeg fikk lov å stå der.
Cupiren, eller hva de heter igjen, de som styrer rulett-bordene, han prata fattern med, dagen etter.
Han lurte vel på om de hadde noen hemlige pedaler, de kunne styre kula med osv.
Da fortalte jeg, at jeg hadde sett på, kvelden før.
Og da sa han, at hvis han hadde sett meg, så hadde han kasta meg ut.
Men det er mulig at det bare var noe han sa, jeg stod ganske rolig der, så det kan jo ha vært, at han ikke så meg, eller så meg, men bare lata som at han ikke så meg.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men Ove, han er et par år yngre enn meg vel, han fikk ikke lov å være med.
De bodde på et byggefelt der, på Kolbotn, før de flytta til et byggefelt, i Vestby, like ved Hvitsten.
I gåavstand fra Hvitsten.
Før de flytta til et villaområde, der fattern og Håkon bygde villaen, rundt 1985 kanskje, i Isdamveien, i Son.
Så jeg var ganske ofte i Son også et par år, mens fattern bygde huset dems der da, en stor villa, så det tok litt tid å bygge.
Og Runar, jobber som tannlege, i Ås, på Åstunet, og tidligere i et annet bygg der, så jeg er også ganske kjent i Ås.
Eller, jeg har i hvertfall hvert der noen ganger.
Og de hadde også en pub der engang, i samme bygget, som det gamle tannlegekontoret til Runar lå vel.
Noe sånt.
Runar sa, rundt 1985, husker jeg, da han og fattern diskuterte religion, at han også begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner da.
Men fra starten av, så tror jeg ikke han var så inne i det, det var vel bare kona hans, som var, eller fortsatt er, Jehovas Vitner, hvis jeg husker riktig.
Så hun lager ikke istand til jul, og heller ikke bursdager.
Så de pleide ofte å være hos bestemor Ågot, i jula.
Fattern hadde jo ofte forklart meg, at det med Gud og sånn, bare var tull, så jeg var litt bekymret, for at Ove og Heidi, skulle bli Jehovas Vitner, de og.
Så etter at de flytta til Son, på midten av 80-tallet, så husker jeg at jeg og Ove og Heidi, hadde vært nede i Son, eller noe, og kjøpt godteri da sikkert, som vi pleide å gjøre.
Og da var tenkte jeg det var best å tulle litt med den her religionen og Jehovas Vitner osv., så jeg forklarte om Cola-guden og sånn da, og bare tulla da.
Så tror jeg de skjønte, at det her med religion, bare var noe tull da, det er mulig.
Men de siste åra, så har fettern min Ove, blitt litt bajas, må man vel si.
Jeg lurer på om han er noe mafia nå.
Jeg husker da jeg bodde på Berger, da tok jeg han med på fotballtrening en gang, den siste treninga før ferien vel, og da var det ikke mange der, så Ove fikk lov å spille da, av treneren Skjeldsbekk, selv om han var et par år yngre.
Og en gang, så ble Ove med å plukke jordbær, på gården til Sand og dem vel, en sommer jeg skulle til England vel.
Jeg hadde plukka jordbær sommeren før jeg da.
Men jeg kan ikke huske om jeg huska å hente pengene da.
Første sommeren, så henta jeg penga, når det nesten var høsten, for jeg hadde alltid masse penger, jeg fikk av fattern.
Så jeg plukka mest jordbær, fordi de andre skulle gjøre det, og hypa det her da, og lurte på om jeg skulle det.
Da fikk man jo spise mye jordbær osv., så det var jo artig, i to dager, før man ble lei av det.
Men jeg skjønte ikke helt det, at vi måtte hente penga, men det måtte vi altså, så jeg fikk fattern til å kjøre ned der, en god stund seinere, og var hun dattra dems der, Turid, som gikk i klassen til søstra mi, og Christell, og hun bare stod der, mens mora henta penga.
Men jeg synes hun mora var ganske streng.
En gang, noen år før, da jeg var nede ved stranda, så skulle jeg gå en vei, tilbake til Bergeråsen.
Men så viste det seg, at den veien jeg gikk den gangen, som så omtrent ut som de andre veiene, det var deres privat vei da.
Og det var jordbærsesong.
Og da traff jeg hun bondekona, på veien, når jeg var nesten oppe ved Svelvikveien.
Og da måtte jeg gå hele veien tilbake igjen, til den offentlige veien da.
Siden de ikke lot folk gå aleine der, i jordbærsesongen, enda jeg ikke hadde tenkt på at det var jordbærsesong, eller noe, jeg var egentlig ikke så glad i jordbær og sånn da, jeg likte mest cola og godteri osv.
Så etter det, så synes jeg hun Fru Sand, var ganske streng da, så da var det ikke sånn, at jeg begynte å prata med dattra hennes, for eksempel, da hun stod der, mens mora henta lønninga osv., det ble det ikke noe av.
Jeg kjente liksom ikke henne, så da bare holdt jeg vel kjeft vel.
Men jeg plukka jordbær der, sammen med fettern min Ove, sommeren etter også.
Men ikke så mye da, da hadde jeg vel penger, tror jeg.
Og den sommeren, så skulle jeg vel til England, Brighton da sikkert.
Jeg husker vi var med fattern til Drammen og.
Og hørte på en sang, på kassett, eller radio.
Noe 80-talls greier.
Hva var det da.
Jeg kom ikke på det nå.
Men jeg husker en gang, som jeg var med fattern, og besøkte Ove og dem, på begynnelsen av 80-tallet.
Da spilte Ove den her, på rommet sitt osv.
Jeg var også hos Ove og dem, i Vestby, den gangen han tyske keeperen, kvesta han franske angriperen, i Fotball-VM, i 1982, var det vel.
Skal jeg se om jeg finner mer om det her:
Skal jeg se om jeg finner den Elvis-sangen:
Da var jeg kanskje 10-11 år da, da jeg var med fattern inn til Runar da.
Og da satt Ove på den sangen her, han var på rommet sitt enda, og ikke våkna, eller stått opp enda vel.
Noe som kanskje var litt rart.
Jeg trodde dem sang ‘devil in the sky’, jeg da.
Og oversatte sangen til norsk, og fikk det til å bli, ‘du er djevelen oppi skya osv.’, men det skjønner man jo seinere, at det ikke var.
Nå driver jeg å tenker, om det kan være noe slags mafia, med Runar og Ove og de her.
Jeg får skrive mer om det seinere.
Vi får se.
Ove kræsja i hvertfall den ene bilen til Runar, i fylla, og de lurte forsikringsselskapet, rundt 1990 vel, og Runar har dobbelt bokholderi, på tannlegekontoret sitt i Ås.
Det er mer og, jeg er bare litt trøtt nå.
Jo, kusina mi, Susanne, sier at fattern, Runar og Håkon, alltid prater med så høy stemme, når dem er sammen, sa hun på begynnelsen av 2000-tallet.
Og fettern min, Øystein, bror av Heidi, Ove og Susanne da.
Han hørte jeg, at ikke hadde noe jobb.
Og jeg trengte folk til å jobbe, på Rimi Langhus, i Ski, ikke så utrolig langt fra Son, i 2001.
Og da ringte jeg å hørte om Øystein ville jobbe da.
Og det ville han etterhvert.
Han satt i kassa, fordi det var i kassa vi trengte folk, og det var ikke så lett å få tak i folk alltid, på Rimi.
Men jeg ville jo ut av Rimi.
Og i bryllupet til fettern min, Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002, så klagde hun Jehovas Vitner tanta mi, Inger, på at jeg skulle slutte i Rimi da.
For, ‘hva skulle skje med Øystein da’.
Men Øystein hadde jo jobben.
Han hadde jo vaktene sine, så han trengte vel ikke meg der, for å passe på han, han var vel 20 år vel, eller noe.
Så jeg skjønte egentlig ikke hvor hu ville hen.
Men, jeg var litt deppa, for jeg skjønner det, at når jeg hadde slutta som butikksjef, for å studere.
Så visste jo ikke folka der, i familien, som jeg nesten aldri hadde kontakt med, hva det skyldtes, at jeg ville slutte.
Så folk kom sikkert til å tro ting, som at jeg hadde fått sparken, eller noe.
Når jeg ville heller ha en karriære, i et ordentlig firma, eller bransje, og med ‘ordentlige’ kollegaer da, som jeg ikke synes folka, altså lederne, i Rimi, var.
Dette er jo ikke sånn som folk skjønner automatisk.
Så jeg var ikke helt høy i hatten, i bryllupet til Tommy, noen uker etter at jeg slutta som butikksjef, men jeg kom meg da gjennom det, på en måte.
Så sånn er det.
Men planen med utdannelse osv., har gått ganske rett vest da.
Jeg har vel blitt brukt som noe target guy, av politiet, mot noe mafia.
Kanskje siden politiet trodde at jeg var en taper da, og at de derfor kunne kødde med livet mitt, siden jeg da ikke ville jobbe som en slave omtrent, på luselønn, må man vel si (sett i forhold til hvor mye man jobber som butikksjef), på Rimi, resten av livet.
