johncons

Stikkord: Son

  • Mer om Strømm Trevareindustri

    Mens min farfar, (Øivind Olsen), gjerne kunne stå, hele dagen, (sånn som jeg husker det), å drive, med ‘kjedelig’ rutinearbeid, (nede ved en av de minste/eldste maskinene, på Strømm Trevareindustri, (som var, vår ‘slektsbedrift’)).

    Så var faren min, (Arne Mogan Olsen), muligens mer glad i, prosjekt/leder-arbeid.

    (Eller å stå og jobbe, ved den nye, store og dyre, (muligens for dyre), høvelmaskinen, fra Sverige).

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Min far, drev mye, med prosjekter.

    Noen har jeg ikke visst om.

    Som at han bygde, (skroget til), en 32 fots Colin Archer-skute, i 1979.

    Min far bygde også, (alt utenom masten vel), på en cirka like lang havseiler, (med ‘sement-skrog’), på begynnelsen/midten, av 80-tallet, (husker jeg).

    Og min far ‘mekket’ også på biler, (og solgte de videre), kan det virke som, fra Nasjonalbiblioteket sitt arkiv, (av gamle Aftenposten-aviser).

    Min far drev også, (som en slags side-geskjeft), med såpekoking, (husker jeg, for jeg fikk masse klistremerker, (like etter, at jeg flyttet tilbake, til Berger, som ni-åring), som var laget, for å klistres, på såpe-emballasjen/flaskene), etter at min far sluttet, med såpekoking, mot slutten av 70-tallet).

    (En geskjeft han kalte Charlotte kosmetikk).

    Og hvorfor min far sluttet, med denne virksomheten, var vel ikke åpenbart.

    Så denne geskjeften, (såpekokinga), var muligens, en blanding av prosjekt/vanlig drift.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Min far drev også, med hjemmebrenning, (sammen med sin yngre bror Håkon), husker jeg.

    Dette var, i kjelleren, til bestemor Ågot.

    (Hvor hu noen ganger, stekte Numedals-lefser, til jul.

    Og hvor også såpekokinga, vel hadde foregått).

    Og de solgte ganske mye hjemmebrent, (hadde jeg inntrykk av).

    (Blant annet til/gjennom Erik Furuheim, vel).

    Som en slags ‘side-geskjeft’ da, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Min far bygde også, den store villaen, (med svømmebasseng), til sin yngste bror Runar, (som er tannlege, i Ås), i Son.

    Dette var sammen med onkel Håkon, (blant annet).

    Som en gang kjørte ut, på Mosseveien, (mens min far satt på, og dette var, i min fars bil, (en drøyt fem meter lang amerikansk Ford ‘kombi’-stasjonsvogn, (et ‘flak’, som de vel sier), som da var ganske ny)).

    Og da skadet Håkon armen.

    (Og begge ble lagt inn, på Moss sykehus, (hvor min mor døde, nesten to tiår seinere), var det vel muligens).

    Så Håkon var ikke med, på ‘brorparten’ av arbeidet, på onkel Runar sitt hus.

    (For Håkon falt visst seinere, også ned, en etasje, (eller om det var to etasjer), på den arbeidsplassen, (i Isdamveien, i Son).

    Noe sånt).

    Og min far bygget også, noen rekkehus, i Sandsveien, (på Sand, i Svelvik), på begynnelsen av 90-tallet.

    Og Andre Tangerud, (nå direktør i JoJo/NorgesGruppen sin grossistdel Asko), kjøpte en av disse boligene, (husker jeg/har jeg funnet ut om, i et avisarkiv).

    Og Andre Tangerud klagde fælt, på murerarbeidet, til min far, på badet, til Tangerud, (husker jeg).

    Så det er mulig, at min far tulla, (med Tangerud), for min far, er nok, en dyktig håndverker, (som da hadde ganske mye erfaring, fra snekker/byggearbeid), vil jeg si.

    (Noe sånt).

    Selv om jeg ikke tørr å si noe sikkert.

    Men jeg har aldri hørt, at onkel Runar, klagde på min fars arbeid, (på villaen i Son), ihvertfall.

    (Selv om Runar, vel gjorde ferdig, en del av arbeidet, (som å bygge ferdig svømmebassenget, i kjelleren), selv.

    Av økonomiske årsaker, vel).

    Og jeg hørte aldri noe om, at noen klagde, på køyesengene eller vannsengene, som min far produserte og solgte.

    (Utenom det, at min fars Oslo-kamerat Atle, klagde ‘fælt’, på min far, (og Strømm Trevare), en gang, på begynnelsen, av 80-tallet.

    For Atle begynte visst, å forhandle, Strømm Trevare sine senger, (etter å først vel ha vært, en kamerat, av min far).

    Noe sånt).

    Og min far, har også, gjort mye oppussing/byggearbeid, på de bygårdene/lokalene, som hans samboer Haldis Humblen og han selv, har drevet vannseng/senge-butikker i, i Drammen.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall på det siste bygget.

    Nemlig Tordenskioldsgate 36, (som de har eiet, siden midten av 80-tallet, en gang, vel).

    Der har min far, drevet mye, med byggearbeid, (spesielt i de øverste etasjene), sånn som jeg har forstått det.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Min far har også, jobbet på marina, (på 60/70-tallet), husker jeg.

    (Muligens ved Fornebu/Oksenøya.

    Men da var jeg så liten, så jeg husker ikke helt nøyaktig, hvor dette var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Cirka sånn her, så noen av de enkleste Charlotte kosmetikk-klistremerkene, (som jeg fikk, av min far, i 1979, var det vel), ut, (for min far, hadde mange kamerater/bekjente/kontakter, (blant annet en, som produserte klistremerker da, var det vel)):

    klistremerke charlotte kosmetikk

    PS 6.

    Min far, lagde også, ‘Egg Shampo’, (husker jeg), og en god del andre varianter, (i den samme serien liksom), da.

    Og han hadde også, noen klistremerker, som var mye større og mer forseggjort, enn ‘klistremerket’ ovenfor.

    Dette var blå og røde klistremerker, med et slags mønster, bestående av sølvfargede eller hvite streker, (og tekst), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Men om det var sånn, at min far ignorerte fabrikk-driften, for å drive med disse prosjektene sine.

    (Som å bygge en scene, (i gymsalen), på Berger skole.

    Et prosjekt, som jeg glemte å skrive om, ovenfor).

    Det tørr jeg ikke å si.

    Det eneste jeg husker, som min far _ikke_ ville jobbe med.

    Det var, å produsere elementer, (som de kalte det), for Jensen Møbler.

    (Min far og bestefar Øivind, pratet om dette, i stua til Ågot og Øivind, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg).

    Og det høres vel dumt ut, i våre dager, (siden at Jensen-madrassene, har blitt verdensberømte, og selges, hos Harrods, blant annet).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Noe annet, som min far, ikke ville jobbe med.

    Det var å lage, sånne trehyller, til å ha pyntegjenstander/pokaler på.

    (Som jeg hadde sett, et annet firma, som lagde.

    I en postordre-katalog, (husker jeg)).

    Bestemor Ågot ville ha en sånn hylle.

    (For hu hadde noen suvernirer, (eller noe lignende), som hu ville ha, på den hylla, da).

    Og det klarte aldri bestefar Øivind, å få laget, til henne.

    Og faren min, fikk heller aldri tid til, å lage, en sånn ‘småpokal-hylle’, til Ågot.

    Så det endte med, at Ågot bestilte, en sånn hylle, på postordre, på midten/slutten av 80-tallet, (var det vel), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Jeg har tidligere skrevet om, på bloggen, (i en annen bloggpost, her om dagen).

    At onkel Håkon, fratok bestemor Ågot, et ansvar.

    Nemlig det, å svare, på kunde-telefonene, etter arbeidstiden, (nede på verkstedet).

    I forbindelse med, at onkel Håkon, gradvis tok over, (må man vel si), vannseng-geskjeften, til min far, (nede på verkstedet, til Øivind).

    Og det er mulig, at min far, også mente det samme.

    Nemlig at bestemor Ågot, (som var født, på 1910-tallet, og som var, fra en gård, langt oppe, i Nummedalen, (og som vel ikke hadde, så mye skolegang heller, for å si det sånn)), ikke var så flink, til å prate, med fremmede folk, (på telefonen).

    Men min far, var kanskje mer smidig, (enn onkel Håkon), da.

    For min far, sa ikke noe, (til bestemor Ågot, onkel Håkon/Haakon eller meg).

    (Såvidt meg bekjent, ihvertfall).

    Men min far, begynte bare, å jobbe, (mer og mer), for/med, sin samboer Haldis Humblen, i Drammen.

    (Noe sånt).

    Så min far sluttet vel muligens bare, å sette inn annonser, (for køye/vann-senger), etter at bestefar Øivind, ble alvorlig syk, (og seinere døde).

    (Øivind fikk flere hjerneslag, (var det vel), med cirka et års mellomrom, da.

    Før han døde, (veldig redusert, må man vel si), et par-tre år etter, det første hjerneslaget, (var det vel)).

    Noe sånt.

    Mens onkel Håkon, var mer direkte da, og skrev på sitt eget telefonnummer, (som kunde-kontakt-telefonnummer, om kvelden), i avis-annonsene, for vannsengene.

    Og da ble nok Ågot, litt ‘vonbråten’, (hvis jeg skulle tippe).

    Og hu var liksom, litt ‘sippete’ da, (må man vel si).

    De siste 5-10 årene, som hu bodde, på Sand/Roksvold.

    Og det kan godt ha vært, fordi at onkel Håkon, (må man vel si), tok fra bestemor Ågot, dette ‘telefon-ansvaret’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    Det var også sånn, at min far, ofte jobbet, en time eller to lenger, om kveldene, enn onkel Håkon.

    Onkel Håkon, dro alltid hjem, (må man vel si), klokken 16, (sånn som jeg husker det).

    Mens min far, gjerne jobbet, et par timer lengre, da.

    Og dette merket jeg godt, den første tida, etter at jeg flytta tilbake, til Berger, (fra Larvik).

    (Siden at jeg, (den første tida, etter at jeg flytta tilbake, til Berger, fra Larvik), pleide å sitte på, med min far, hjem til Bergeråsen, (fra Roksvold), om ettermiddagen/kvelden, da).

    Og min far, klagde kanskje litt, på onkel Håkon, til meg, (mens vi kjørte bort, til Bergeråsen, om ettermiddagen/kvelden), da.

    Så etterhvert, så kjefta jeg, en gang, på onkel Håkon, (husker jeg).

    Da han skulle hjem, fra jobb, klokka 16, (var det vel).

    Og da sa onkel Håkon, (til meg), at: ‘Jeg har kjærring og unger jeg’.

    Da jeg klagde på han, (siden at han ‘alltid’, dro tidligere hjem, enn min far), da.

    (Og det var også sånn, at da ‘Olsen-banden’, (min far og brødrene hans, med familie og venner), skulle på sommerferie, til Jugoslavia, sommeren 1980.

    At min far, måtte jobbe, i flere dager, (på Strømm Trevare), etter at Håkon og Runar og dem, hadde begynt, å kjøre ned, til ‘Syden’.

    Noe som jeg syntes, at var, litt urettferdig/kjedelig, da.

    For å si det sånn).

    Og da sa jeg ingenting.

    For min far hadde jo samboer og unger og.

    (Ihvertfall, så hadde han en sønn.

    Nemlig meg).

    Men jeg var nok da, (som 9-10-åring), litt urettferdig, ovenfor onkel Håkon.

    For det var vel muligens sånn, at min far, jobbet mye, med sine egne prosjekter, (som båtbygging osv.), etter at onkel Håkon, kjørte hjem, (om kvelden).

    Og onkel Håkon, hadde jo sin ‘elektronikk-bod’, (og seinere elektronikk-verksted/småhus), i/ved ‘heimen’ sin, på Bergeråsen.

    Så onkel Håkon, lenget nok hjem, til sin elektronikk-geskjeft da, (må man vel kalle den).

    Og så drev min far, med sine egne ‘side-geskjefter’, på Roksvold 1 og 2, (to eiendommer, (nemlig verkstedet til Øivind og huset til Ågot, (og man må vel også ta med Jordet til Lersbryggen)), som han vel, var flinkere til, å utnytte, enn onkel Håkon), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Så man kan nok ikke si, at onkel Håkon, var lat, (tror jeg).

    (Selv om han dro hjem tidligere, enn min far, fra arbeidet).

    Det var nok heller sånn, at onkel Håkon, hadde litt andre interesser, enn min far.

    (Og derfor ville dra tidligere hjem).

    Så jeg var nok litt urettferdig, mot onkel Håkon, da jeg kjeftet på han, (for å dra tidlig hjem, fra arbeidet), i 1980, (var det vel), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 12.

    Bestemor Ågot, var ihvertfall ikke lat, (vil jeg si).

    Hu holdt alltid huset, i perfekt stand.

    Og det var alltid skinnende reint der, (vil jeg si).

    Og hu gikk alltid, i reine kjoler osv., da.

    (Noe sånt).

    Så det var ganske lett, å drive, med geskjefter, i huset, i Ågot.

    Jeg selv, drev jo med Vitseposten, (på kontoret, i ‘Ågot-huset’).

    De første årene, etter at jeg flytta tilbake, til Berger.

    (Noe jeg gjorde, i 1979).

    Og det var ikke sånn, at Ågot blanda seg noe, i hvordan jeg lagde Vitseposten.

    Og det kan nok ha delvis ha vært, fordi at Ågot, hadde jobbet, som tjenestepike, (for Jebsen), i sin tid.

    Og derfor var vant til, å ha respekt, for folk, som dreiv med forskjellige jobb-ting, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 13.

    Jeg skrev ovenfor, at min far, var/er en dyktig håndverker.

    Men han var også eier, direktør og leder.

    Hvordan han var som leder, det tørr jeg ikke å si, helt sikkert.

    Men han var flink, til å få, den yngre Berger-generasjonen, til å jobbe, for han, (i den tida, som onkel Håkon, var sykmeldt, og ellers), syntes jeg.

    Jeg jobba, på Strømm Trevare, i arbeidsuka, (i åttende klasse, var det vel).

    Og da var det sånn, at Dag Furheim og Tage, (var det vel), skulle jobbe, sammen med meg, med å rydde loftet, (på verkstedet, til Øivind).

    Og da, så var det sånn, at jeg ble løpende i mellom, de to andre kara.

    (Han ene av dem, stod i en stige, og tok imot ‘planke-deler’.

    Og han andre, løftet opp planke-delene, (sånn at jeg kunne levere dem videre), litt inne, på loftet, (på verkstedet), da.

    Og da, så ble jeg, løpende i mellom, han ‘løfter’n’ og han ‘stige-fyren’, da.

    (Noe sånt).

    Og da faren min så dette.

    (Eller om han hørte det.

    Siden at han vel jobba, med noe ‘andre greier’, nede på verkstedet).

    Så sa han, til Tage og Dag Furuheim, at de måtte løpe, da.

    (Noe sånt).

    Så da ble det jo omvendt.

    (At jeg slapp å løpe.

    Men at Tage og Dag måtte løpe).

    Og det ble jo cirka like dumt, (må man vel si).

    Men jeg hadde vel kanskje ikke klart, å løpe noe særlig mer, (mens vi dreiv, med den arbeidsoppgaven).

    Så da endte det vel med, at løpinga, ble ganske likt fordelt, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Er det nederlenderne som tuller?

    Jeg har nå blogget, i mange år, og lurt på, hvem det er, som tuller.

    (Sånn at jeg ikke får rettighetene mine, osv.).

    Og jeg har lurt på, hva forskjellen er, mellom nordmenn og svensker.

    Nordmenn og dansker.

    Nordmenn og finner.

    Nordmenn og russere.

    Nordmenn og amerikanere.

    Nordmenn og briter.

    Og Nordmenn og tyskere, (ikke minst).

    Men nå må jeg nesten også, (siden at det har gått så mange år, og tullet fortsatt ikke har sluttet liksom), også lure litt, på nederlenderne, (synes jeg).

    For onkel Runar bor i Son.

    Og Son er visst en nederlandsk by, (har jeg lest).

    Og onkel Martin er nabo, med Mille-Marie Treschow, (i Kvelde/Farrisdalen).

    Og Treschow er visst fra nederland, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    son hollendertid

    https://no.wikipedia.org/wiki/Son

    PS 2.

    Treschow er visst en dansk adelsslekt, (og ikke nederlandsk):

    treschow dansk adelsslekt

    https://no.wikipedia.org/wiki/Treschow

    PS 3.

    Her er mer om Son:

    mer om son holland

    https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Son

  • Mer fra Norge

    I kveld, så hadde jeg lyst på pizza.

    Så jeg gikk til bussholdeplassen.

    Jeg rakk ikke ‘halv ti-bussen’ til Oslo.

    Men jeg rakk ‘halv ti-bussen’ til Sandvika.

    Og da jeg skulle gå på bussen.

    Så gikk to kjempesvære negre, av bussen, _foran_.

    Så det var nesten umulig, å komme seg på bussen, (må man vel kunne si).

    Makan!

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg gikk så til Rema Sandvika.

    (Etter at bussen kom fram, til Sandvika).

    Men der dreiv de å vaska.

    (Mer enn en time, før stengetid).

    Så jeg kom ikke inn i butikken, (fordi det var sperra, av vaske-folk der, må jeg si).

    Så jeg dro på Kiwi istedet, og der hadde de tilbud, på seks-pakninger, med store cola.

    Men jeg fant ikke First Price-oppvaskmiddel.

    (Det stod noen containere, (var det vel), foran hylla.

    Så om de var utsolgt, eller om varene bare var gjemt.

    Hva vet jeg).

    Så gikk jeg på Rema, hvor det var glatt på gulvet, (etter vaskinga).

    Og de hadde ikke vanlige handlekurver, (kun ‘tralle-kurver’), så det ut som.

    Og i kassa, så satt han kassereren, som en gang sa, (til kunden foran meg i køen): ‘I nøden spiser fanden fluer’, (som jeg har skrevet om, på bloggen, tidligere).

    (En kasserer, som minner meg litt, om min yngre fetter Øystein Olsen, fra Son.

    Noe sånt).

    Han kassereren spurte om jeg skulle ha lappen, før han var ferdig, med å slå inn varene.

    Og da jeg jobba som kasserer, så var jeg drilla, (må man vel si), til å spørre kunden, om han/hun ville ha lappen, etter at kunden hadde betalt.

    Så denne kassereren, (han ‘I nøden spiser fanden fluer-fyren’), han virka ikke som å være, en vanlig kasserer, (må jeg si).

    (Siden at han virka så ‘u-drilla’ da, må jeg si.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    På bussholdeplassen, så satt jeg meg ned, og venta, på 151-bussen.

    Men jeg måtte flytte meg.

    For ovenfor meg, satt det seg, en farget mann, i begynnelsen av 20-årene, (eller noe i den duren).

    Som han begynte å synge, mens han hørte, på walkman.

    Han fargede mannen, virka helt åndsfraværende, så det ble som noe ekkelt, å sitte der, synes jeg.

    Så jeg satt meg heller, ved nabo-plattformen, (blir det vel).

    Og der, så satt jeg ikke, veldig lenge.

    For en mann i 30/40-årene, i en rullestol, (som hadde lysdioder, (eller noe sånt), på eikene).

    Han kjørte veldig nærme meg, (selv om det var plass, å kjøre, nærmere der bussen stoppa).

    Og han spurte meg, om Narvesen var stengt.

    Jeg ble frika ut, av han i rullestol.

    Så jeg sa, at jeg kunne sjekke, om det var åpent.

    Og avis-stativet, til Narvesen, stod ute.

    Men døra var stengt, virka det som.

    Så jeg sa til han rullestol-fyren, at det virka som, at det var stengt.

    Da hadde han fulgt etter meg.

    Så jeg måtte gå rundt, for å liksom markere, at jeg egentlig ikke kjente han.

    (Ellers ble det klamt, syntes jeg).

    Og da ble jeg nesten overkjørt, av en buss, som rygga.

    (Selv om bussen rygga ganske sakte.

    Så jeg så faren liksom, da).

    Men det lukter Johanitterordenen, (eller noe lignende), synes jeg.

    Når det kommer en fyr i rullestol, og begynner å trakassere meg.

    Jeg har vært i Frederikshavn nå, og der var det ikke halvparten så mye tull, som i Norge, (må jeg si).

    Her er det bare dritt, virker det som.

    Jeg har blogget, om at jeg blir tulla med, (i øst og vest, må man vel si), i åtte år nå.

    Og nordmenna nøster ikke dette opp, fra bloggen min.

    Så jeg kan nesten ikke si høyt, hva jeg mener om nordmenn.

    Dette er ikke en nasjon.

    Dette er ikke land.

    Dette er ikke et folk.

    Dette er ikke et samfunn.

    Dette, (Norge), er bare et geografisk område, (må jeg si).

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg tenkte også, (mens jeg var, i Sandvika).

    At hun tollersken, som gikk gjennom bagasjen min, i dag morges, (på Vippetangen).

    Om det kan ha vært, min søster Pia.

    For Pia og jeg, ble kidnappet, (fra vår mor, i Mellomhagen, på Østre Halsen), av min far og onkel Runar, sommeren 1976, (eller om det var sommeren 1977).

    Og da, så møtte faren min og jeg, en politimann, da vi gikk til butikken, (til Oddmund Larsen, på Sand).

    (Noe vi bare har gjort en gang, (det å spasere sammen, til butikken).

    For vanligvis, så kjørte faren min bil, da.

    Så dette, (at vi møtte han politimannen), kan kanskje ha vært noe gateteater.

    For alt hva jeg vet).

    Og da ble jeg litt bekymra, (husker jeg).

    For jeg lurte på hvordan det gikk, med mora mi, i Mellomhagen, (på Østre Halsen).

    (For jeg ville ikke, at faren min, skulle havne i fengsel heller, liksom.

    Så jeg prøvde å roe det ned da, (må man vel si)).

    Og da, så satt de seg, (min far og min farfar), utafor trappa til Ågot, (i noen camping-stoler), og Øivind sa, (om meg), at: ‘Se på guttungen, da’.

    (For jeg så sikkert molefunken ut, etter møtet, med politimannen, (hvis han var det), som var sinna, på faren min, (eller noe sånt), da).

    Og det kan godt ha vært noe gateteater, det og.

    Og så kjørte faren min meg, til mora mi, i Mellomhagen.

    Og hu ble fortvila, (og skreik til meg vel), fordi at søstera mi ikke var med.

    Og en uke eller noe seinere, så dukka det opp ei jente der.

    Men hu så ikke ut som Pia, syntes jeg.

    (For jeg husker, at jeg så ut av stue-vinduet, (var det vel), på hu jenta, som kom tilbake).

    Så om hu Pia, (som har en neger-sønn), er en bytting.

    Og at min søster, har vært i Johanitterordenen, eller noe.

    For de, (min fars foreldre, og hans to brødre, med koner, vel), dro til Rhodos, på ferie, (på begynnelsen, av 80-tallet).

    Så kanskje de møtte min søster der, (for eksempel).

    For bestemor Ågot, sa en gang til meg.

    (Noe jeg har skrevet om, i en ‘bestemor Ågot-julekalender’, (mener jeg å huske), mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde fra 2006 til 2011), i Liverpool).

    At: ‘Øivind ville så gjerne ha en jente, det var derfor vi fikk Pia’).

    (Noe sånt).

    Og det var jo helt absurd, på den tida, for Pia bodde jo, hos Haldis Humblen.

    Og før det, så bodde hu, hos min mor.

    Og Øivind var jo død, da.

    Så når Ågot og Øivind, liksom skulle ha fått Pia.

    Det ga ikke noe mening, for meg.

    Men det er mange diplomater og svenske spionsjefer osv., i min slekt.

    Så det kan godt være, at både min halvbror Axel og søster Pia, er byttinger, (for alt hva jeg vet).

    Hu tollersken ligna litt, på sånn jeg husker min søster Pia, fra før jeg ble sendt tilbake, til mora mi i Mellomhagen, (fra Sand), etter kidnappingen.

    Da sa mora mi, at jeg skulle holde meg, litt i bakgrunnen, (og la henne ha mest, med Pia å gjøre).

    (Når faren min dukket opp, i Mellomhagen igjen, for andre gang, etter kidnappingen).

    Og det gjorde jeg også.

    Men jeg glemte nok dette litt, etterhvert.

    For mora sa ikke noe klart liksom, om dette.

    Men hu reagerte sterkt, på en sang, på radioen, som het: ‘Gråt ikke mer Argentina’, (sånn som jeg husker det).

    Men det behøver jo ikke, å ha noen sammenheng.

    (Det var kanskje bare sånn, at mora mi, likte den sangen).

    Og Pia begynte å henge, sammen med en gjeng, i Mellomhagen.

    Og den gjengen likte ikke jeg.

    Men så flytta vi, til Jegersborggate, i Larvik.

    Og da begynte søstera mi, å henge sammen med meg, igjen.

    Men da var det så mye nytt.

    (For jeg begynte jo på skolen, på den her tida.

    Noen måneder etter kidnappinga, var det vel.

    Og så flytta vi, (til Larvik sentrum), noen måneder etter det igjen, da).

    Men Frode Kølner sin far, kalte Pia, for: ‘Pipa’.

    Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker det som, at min søster, hadde glattere hår, enn hu Pia, som kom tilbake igjen, liksom.

    (Noe sånt).

    Og kanskje litt lysere hår og.

    Så hu tollersken, (som sa hu var kvart dansk), så mer ut, sånn som jeg husker Pia, (fra før kidnappingen), enn mora til Daniel gjør, liksom.

    Men Østre Halsen må vel ha lagt merke til det, hvis Pia ble bytta ut.

    Da ville det vel ha stått, om dette, i avisa.

    Men det stod ikke i avisa, at vi ble kidnappa, (av min far og onkel).

    Så hva som foregikk, det veit jeg ikke.

    Det var vel kanskje sånn, at folka der, var litt som tusseladder, (eller fjøsnisser), eller noe i den duren, da.

    (For alt hva jeg vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

  • Min kusine Susanne, (og mine andre Follo-slektninger), er så glade i vin

    vin fans

    https://www.vivino.com/users/susanne.mog/

    PS.

    Hennes lillebror Øystein, (som jeg ansatte, som kasserer, på Rimi Langhus, sommeren 2001), har startet bridgeklubb, i Son.

    (For noen snobber).

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    fetter øystein bridgeklubb

    http://idrett.speaker.no/Organisation.asp?orgelementid=427455

    PS 3.

    Øystein driver visst også med viseklubb:

    øystein viseklubb

    http://www.lokalmagasinet.no/ipub/pages/posts/kjaerlighetens_hap_svik_skuffelser_og_gleder2920.php

    PS  4.

    Det kan virke som at deres storebror Ove har begynt å studere igjen.

    (På min gamle høyskole HiO, (som nå har byttet navn til HIOA).

    Hm).

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    storebror ove studere

    https://www.linkedin.com/pub/ove-christian-olsen/54/9b/a16

  • Dette er et uttrykk, som jeg har, etter min tremenning Øystein Andersen

    øa utrykk

    http://vgd.no/forbruker/mat-og-drikke/tema/569733/tittel/brusmaskin/innlegg/6364303?xtmc=&xtcr=28#post6364303

    PS.

    Det er forresten ikke sant, det som Øystein Andersen skrev, i en Facebook-melding, (for noen år siden).

    Nemlig at vi bare kjente hverandre, da vi var små, (eller noe lignende).

    Jeg så Øystein Andersen første gang, i jordbæråkeren, til familien Sand, (på Sand), sommeren 1986, (da han plukka jordbær der, (og også kasta et par jordbær, på noen andre folk som plukka der, vel), sammen med Kjetil Holshagen).

    (Jeg plukka jordbær, i den samme åkeren, fordi at min far, ville at jeg skulle holde min fetter Ove, (fra Son), med selskap, (eller passe på han), under denne jordbær-sesongen.

    Noe sånt).

    Den siste gangen, som jeg liksom vanket, sammen med Øystein Andersen, det var høsten 1993, (mener jeg å huske), da han besøkte meg, (og min søster Pia), på Ungbo, i Skansen Terrasse, (på Ellingsrudåsen, i Oslo).

    Øystein Andersen sa da det, at han ikke ønsket, å ha noe mer, med meg å gjøre, (av grunner som jeg ikke forstod, men jeg måtte bare akseptere det, selv om jeg må si, at dette var en merkverdig og uforståelig oppførsel, av Øystein Andersen).

    (Og jeg må vel også si det, at denne ‘scenen’, ble litt flau for meg, siden at Øystein Andersen sa dette, mens min søster Pia, også oppholdt seg, i ‘Ungbo-stua’ der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til Son Vel


    Gmail – Gamle skrulle-søstre i Isdamveien






    Gmail

    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>






    Gamle skrulle-søstre i Isdamveien






    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Sat, Aug 3, 2013 at 6:04 PM



    To:
    post@sonvel.no






    Hei,
    på begynnelsen av 80-tallet så kjøpte min onkel Runar Mogan Olsen seg tom, i Isdamveien, i Son.

    Det eneste aberet, sa han.

    Det var at det bodde to eldgamle tvillingsøstre, på den andre sida av Isdamveien, for tomta.


    Og ikke nok med det.

    De hadde to tvilling-bikjer, eller noe sånt, og.

    Jeg husker at onkelen min klagde.

    Men jeg skjønte ikke helt nøyaktig hvorfor han hata disse skrullene.


    Kanskje jeg skulle begynne å hjelpe onkelen min, med å plage disse skrullene, (hvis de lever enda), tenkte jeg.

    (Bare fleiper).

    Men hva het/heter disse Isdamveien-skrullene? Var også i Geværkompaniet med Ove Grønvold, fra Son.
    Bor han i Son enda? Og jeg jobbet et par måneder, for Norsk Hagetidend, høsten 1990. (Jeg prøvde å finne meg jobb, i et friår, fra studier ved NHI, og fikk praksisplass der, gjennom Arbeidsformidlingen). Og i Norsk Hagetidend, så var Knut Lønø redaktør, husker jeg. Bor han i Son enda, lurte jeg. Mvh. Erik Ribsskog

  • Mer fra Facebook

    slektning av barbie heidi

    PS.

    Her er mer om dette:

    barbie heidi 2

  • Min Bok 5 – Kapittel 86: Mer fra Rimi Kalbakken

    Etterhvert som jeg hadde jobbet en del uker, på Rimi Kalbakken.

    Så fikk jeg min egen ide om hvordan vi skulle klare å kapre kunder fra Meny-butikken, som lå rett ved siden av det senteret, som Rimi Kalbakken lå i, da.

    Og min ide, det var å kjøpe to plakatbukker, da.

    Og så sette opp de, på hver sin side, av inngangen.

    For Rimi-butikkene, de fikk et par ganger i måneden tilsendt prisplakater, fra hovedkontoret.

    Og jeg syntes at jeg merka det, at vi kapra litt kunder, fra Meny.

    Hvis det for eksempel var tilbud på 4 x 1.5 liter Coca-Cola, hos Rimi.

    Og vi hadde satt den plakaten ut, på en av plakatbukkene, utafor butikken, da.

    Og det var også mange plakatplasser, på veggen, utafor Rimi Kalbakken.

    Men de plakatene som hang der, de var vel ofte litt falmet osv., (og de hadde kanskje hengt der, et par måneder for lenge da), mener jeg å huske.

    (Altså fra før jeg selv begynte som butikksjef der, da).

    Men hvis vi hadde fått det til å funke bedre med ferdigtrykte plakater, utafor butikken.

    Så tror jeg at butikken kunne ha fått en del fler kunder, da.

    Kanskje vi til og med kunne ha fått dobbelt opp, med plakater, fra hovedkontoret, (eller om de ble sendt fra Hakon distribusjon).

    Siden Rimi Kalbakken jo var en spesiell butikk, som liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Men jeg kom aldri så langt, at det med plakatene utafor butikken, ble vellykka der, da.

    For noen ganger, når jeg hadde seinvakt.

    Så hadde noen satt plakatbukkene sånn ut at de ikke pekte mot kundene, som var på parkeringsplassen, utafor butikken.

    Men plakatbukkene, ble satt ut på tvers da, av den ‘vanlige’ retningen.

    Så det så jo så dumt ut som det gikk an omtrent, (vil jeg si).

    Så da var det nesten sånn at jeg ga opp litt, husker jeg.

    Når jeg så at noen hadde klart å sette ut de plakatbukkene feil vei, da.

    Det var så dumt, at da visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre.

    Selv om jeg vel noen ganger satt de riktig vei.

    Og andre ganger, så grublet jeg vel på hva jeg kunne gjøre, for å de ansatte til å slutte å tulle, når de satt ut de plakatbukkene, da.

    For hvis de plakatbukkene ble satt på tvers, så var det kanskje dumt å bestille de.

    For da så det bare dumt ut, liksom.

    Og butikken mistet kanskje heller kunder enn å få nye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten.

    At etter at Rimi Kalbakken hadde fått de to plakatbukkene, som jeg hadde bestilt.

    (Fra Legra, eller noe, vel).

    Så måtte jeg finne på noe, for å få montert de, da.

    Og jeg hadde vel skrudd sammen en sånn plakatbukk før, som jeg hadde bestilt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Som vi vel der satt rett utafor butikken, vel.

    Og ikke nede ved veien, sånn som tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gjort, i sin tid, (som jeg skrev om, i Min Bok 4).

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk jo ikke lov, av assistent Kjetil Prestegarden, (som distriktsjef Anne Neteland hørte på), til å gjøre noe annet, enn å være med som selskap, mens en assistent tok frukta eller satt opp labler, for eksempel.

    Så for at jeg skulle kunne ordne med de plakatbukkene, da.

    (Som jeg syntes at det var viktig at ble fine, da.

    For jeg var liksom sånn at jeg brydde meg om at inngangspartiet til butikken, så ryddig og rent ut, da.

    For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

    Etter å blant annet ha jobbet på Rimi Nylænde, (som jo tidligere hadde vært den ærverdige butikken Balstad), som leder og vanlig medarbeider, i flere år).

    Så fikk jeg vel låseansvarlig Bjørnar, til å jobbe en vakt for meg, vel.

    (Noe sånt).

    Men likevel, så var assistent Kjetil Prestegarden ‘på meg’, da.

    Enda jeg liksom ‘ikke var der’, som min tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg, pleide å si, noen ganger, på Rimi Nylænde.

    (Altså at hu ikke var der for de andre lederne i butikken, da.

    Siden hu skulle drive med noe hu trengte å konsentrere seg om, (eller noe), da.

    Noe sånt).

    Men jeg ble jo da hefta, av kunder og selgere og vanlige ansatte, og sånt.

    Som lurte på ditt og datt, da.

    Og som man vel ikke kunne forlange av, at skulle skjønne det, at jeg liksom ikke var der, da.

    Så det tok jo litt tid, å få ordna med å montere de to plakatbukkene, da.

    Og da kjefta assistent Kjetil Prestegarden på meg igjen da, husker jeg.

    Og klagde på at det eneste jeg hadde gjort, da klokka ble 16, (eller noe sånt).

    Var å montere de to plakatbukkene, da.

    Som jeg liksom prøvde å gjøre meg flid med, sånn at de ikke skulle se vindskeive ut, (eller noe sånt), da.

    For disse to plakatbukkene, de skulle jo stå på hver sin side av inngangsdøra, til butikken.

    Så jeg syntes at det var viktig at de så fine og rette ut, (og sånn), da.

    For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

    (For jeg hadde jo lært, som leder i Rimi, at det som var viktigst, for kundenes inntrykk, av butikken.

    Det var inngangspartiet, i butikken, da).

    Og jeg hadde jo også gått på markedsføringslinja, osv.

    Og lært hvor viktig det var, at en virksomhet, hadde et godt renome liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble jo da også hefta, av kunder og leverandører og medarbeidere, osv.

    Innimellom at jeg dreiv på med de plakatbukkene, da.

    Så det ble jo som noe stressende, å ha en sånn ‘kjefter’ der, (som man vel må kunne kalle assistent Kjetil Prestegarden), for han kjefta hele tida på meg, hvis jeg ikke gjorde jobben min, sånn som han ville at jeg skulle gjøre den, da.

    Og dette var jo som i bakvendt-land, (må man vel si).

    For det skal jo være butikksjefen som gir tilbakemeldinger på arbeidet til assistenten.

    Men på Rimi Kalbakken, så var det omvendt, da.

    At assistent Kjetil Prestegarden hele tida kjefta på meg, da.

    Men dette hadde jo distriktsjef Anne Neteland liksom godkjent, da.

    For hu hadde jo sagt det, at hu ‘kjente Kjetil fra før, så hu hørte på han’.

    Så det var jo som et mareritt, for meg, (må jeg si), å jobbe, på Rimi Kalbakken.

    For PØF hadde jo også sagt det, at: ‘Vi vil at du skal drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde’.

    Også mener distriktsjef Anne Neteland at jeg skal drive Rimi Kalbakken på assistent Kjetil Prestegarden sin måte, etter at jeg har begynt i jobben, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, på Rimi Kalbakken, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvor ofte var det at en butikksjef monterte plakatbukker, liksom?

    Det var jo ikke noe jeg gjorde hver uke.

    Eller hver måned.

    Eller hvert år engang, liksom.

    Men likevel, så begynte assistent Kjetil Prestegarden, å klage på at jeg brukte for lang tid, på å montere disse plakatbukkene, da.

    Så det var omtrent sånn, at man måtte jo nesten være sinnsyk, for å gidde å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Med den distriktsjefen og de assistentene, som man jobba sammen med der.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg ikke fikk lov til å jobbe, på den måten, som jeg ville, på Rimi Kalbakken.

    Så var det jo fortsatt jeg som hadde ansvaret for budsjettene, da.

    Og jeg hadde jo også liksom ansvaret for at det ikke var så mye konflikter osv., i butikken, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han kunne jo liksom stå og kjefte meg opp i trynet, (for forskjellig), siden han liksom ble sett på som en ‘hellig ku’, av distriktsjef Anne Neteland, da.

    Mens jeg selv da ikke kunne gjøre noe, da.

    For det var liksom mitt ansvar, som butikksjef, at ‘husfreden’ i butikken, ikke ble ødelagt, da.

    (Syntes jeg selv, ihvertfall).

    Så jeg prøvde jo da å roe ned situasjonen.

    Og jeg kjeftet ikke tilbake, da.

    (For jeg håpet at det skulle gå seg til, da.

    Så jeg så framover og håpet at det skulle bli bedre, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg, som kun en måneds tid tidligere, hadde vært en butikksjef, som ble skrytt opp i skyene, av PØF og Rune Hestenes, osv.

    Jeg ble jo plutselig til en butikksjef, som bare fikk klager, fra alt og alle, omtrent.

    Og hverdagen min på jobben, den ble veldig krevende og tøff, da.

    Siden jeg ble klaget på hele tiden, da.

    For assistent Kjetil Prestegarden, han var en sterk, ung mann, da.

    Som hadde spilt fotball på ungdomslandslaget, (eller noe sånt), osv., da.

    Og som var sunn og frisk og full av krefter, da.

    Mens jeg selv kanskje var litt sliten, etter de to tøffe årene, (som varespreder og varestabler, osv.), på Rimi Bjørndal, og etter mange slitsomme måneder, med mange store prosjekter og ran med mere, på Rimi Nylænde.

    (Og mora mi hadde jo nettopp dødd og).

    Og den butikken, som jeg var i butikksjef i.

    Den hadde jo også de største utfordringene, i landet muligens.

    (Av Rimi-butikker, ihvertfall).

    Når det gjaldt for høyt svinn og for høye lønnskostnader, da.

    Så det var liksom som å gå fra himmel til helvete, omtrent.

    Bare på noen få uker, da.

    Og samtidig, så hadde jeg jo ikke noe hus på Bergeråsen, eller noe sånt.

    Og ikke noe formue.

    Så jeg kunne nesten ikke slutte i Rimi, heller.

    For å gå fra å være den flinkeste butikksjefen i Norge, liksom.

    (Etter skrytinga å dømme, ihvertfall.

    Mer eller mindre).

    Til å bli arbeidsledig.

    Det hadde blitt en tung knekk, for meg.

    Som jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart.

    For jeg føler jo fortsatt det forventningspresset, som jeg har hatt fra faren min og nesten alle jeg kjenner, på å bli suksessfull.

    Enda jeg har prøvd å ta faren min til retten, for omsorgssvikt.

    Siden jeg jo måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så det å mislykkes, i Rimi.

    De var som noe skremmende for meg, må jeg si.

    For da hadde nok ‘bygdedyret’ i slekten min, tatt av.

    Og pratet masse dritt om meg, er jeg redd.

    Og det er sånt som tærer på en, vil jeg si.

    Så derfor hadde jeg ikke noe lyst til å bare slutte som butikksjef heller, da.

    For å si det sånn.

    For jeg hadde jo nettopp sagt til Magne Winnem og søsknene mine, og til David Hjort vel.

    At nå virka det som at Rimi satset på meg, og jeg skulle bli butikksjef for en butikk, hvor butikksjeflønnen lå på 300.000 pluss frynsegoder, da.

    Så det ville blitt som et stort fall for meg, liksom.

    Å bare slutte som butikksjef, da.

    Og jeg bodde jo også i Rimi-bygget, så jeg måtte vel da ha bodd på gata, eller noe.

    For det var jo hele tida noe galt med bilen min, på den her tida.

    Så jeg hadde ikke så god råd.

    For jeg måtte betale nye verkstedregninger hele tida, da.

    Og de som jeg hadde fortalt det til, at nå kom jeg til å få den bra jobben, i Rimi.

    De hadde nok spredd dette videre, til slekt og bekjente da, forestilte jeg meg, ihverfall.

    Så jeg var liksom fanget i et helvete, da.

    Hvor jeg fikk kjeft hele tida, fordi at jeg jobba for seint, og sånn, da.

    (Spesielt når jeg jobba i frukta, hvor jeg jo var veldig nøye.

    Etter å ha vært på det bra fruktkurset, hos Gartnerhallen, på Økern.

    Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og fordi at jeg ikke var noe flink, da.

    Jeg husker for eksempel, at assistent Kjetil Prestegarden, han klagde til distriktsjef Anne Neteland, (husker jeg), på at det ikke var noe han kunne lære av meg, som butikkleder, da.

    Så dette tærte jo på meg, og det var noen tøffe måneder, den tiden, som jeg jobbet, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg hadde egentlig ikke noe valg, (vil jeg si).

    Så jeg bare slet meg gjennom dagene, da.

    Og prøvde å jenke meg for å ikke skape for mye drama og konflikter i butikken, da.

    Og jeg bare håpet at det ville bli bedre, etterhvert, på Rimi Kalbakken, da.

    (Hvis jeg prøvde å roe ned konfliktene og sånn, en stund, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at etter at jeg hadde jobbet på Rimi Kalbakken, i et par-tre måneder, vel.

    Så ble stillingen som butikksjef, på nabobutikken Rimi Ammerud, (som hadde veldig lav omsetning siden den lå rett over veien for en veldrevet Rema), utlyst.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og da, så fortalte assistent Kjetil Prestegarden meg det, at han vurderte, om han skulle søke, på den jobben, da.

    Og han lurte på om jeg ville støtte den søknaden, da.

    Og jeg syntes at det hørtes ut som en god ide.

    For jeg var så lei av å jobbe sammen med assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så jeg hadde syntes at det hadde vært kjempebra, hvis han hadde begynt å jobbe, i en annen butikk, da.

    Men distriktsjef Anne Neteland.

    Hu syntes at assistent Kjetil Prestegarden var så flink da, (husker jeg).

    Så hu ville ikke at assistent Kjetil Prestegarden, skulle bli butikksjef, i en så liten butikk, som Rimi Ammerud, da.

    Så hu gikk imot den søknaden, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da fortsatte det bare som før, resten av den tiden, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    (Og det var vel fra oktober år 2000 til mai år 2001, hvis jeg husker det riktig.

    Altså i bare et drøyt halvår, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde jobba, på Rimi Kalbakken, i en måned eller to, vel.

    Så skulle distriktsjef Anne Neteland ha et driftsmøte med meg der, da.

    Og da sa hu blant annet det, (husker jeg), at jeg ‘var så dårlig til å nullstille meg’.

    Og da gikk det opp et lys for meg, husker jeg.

    For PØF, han hadde jo sagt flere ganger, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’.

    Så det som distriktsjef Anne Neteland klagde på meg på.

    Det var jo det helt motsatte, av det som PØF hadde sagt.

    For hvis Neteland klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

    Så kunne hun jo ikke ha vært en del av disse ‘vi’, som PØF nevnte.

    Som ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, da.

    For det var jo det motsatte av å nullstille seg, (vil jeg si).

    Så PØF ville at jeg _ikke_ skulle nullstille meg.

    Og Neteland ville at jeg skulle nullstille meg, da.

    Og da skjønte jeg det, at jeg hadde blitt lurt opp i stry, av PØF.

    For jeg regnet jo med det, at han hadde prata med Neteland.

    Om det, at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Men det kan han jo ikke ha gjort, da.

    Men det måtte da være en selvfølge, at distriktsjefen, (altså min nærmeste overordnede), måtte være med på det her.

    Så jeg ble helt klart lurt opp i stry her, da.

    Eller i en slags felle, (må man vel kalle det).

    (Som jeg har kalt for ‘Rimi-fella’, på bloggen min, da).

    At jeg liksom ble skviset, da.

    Så i det øyeblikket, som Anne Neteland klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg.

    Så skjønte jeg at jeg hadde blitt lurt da, av PØF og et for meg ukjent antall andre sjefer, oppover i systemet, i Rimi, da.

    Samtidig som at Anne Neteland hadde prøvd å lure meg, på lønna, da.

    Og derfor ikke hadde hatt møte med meg, før jeg begynte i denne jobben.

    (Sånn som det virka som for meg, ihverfall).

    Så jeg fikk det inntrykket at jeg bare ble tulla med, av sjefene, oppover i systemet, i Rimi.

    Og jeg hadde ikke lyst til å kun være en slags marionette, som ble behandlet respektløst, i mitt yrkesliv, (som jo er en stor del, av en persons liv), da.

    Så jeg bestemte meg, på det her møtet, med Anne Neteland.

    At jeg ville ut av Rimi og heller jobbe sammen med mer konstruktive folk, som behandlet meg med respekt, og som ikke hadde konspirasjoner og skjulte agendaer, sånn som det virka som for meg, at sjefene oppover i systemet, i Rimi, hadde plenty av, da.

    For det orka jeg ikke, å kaste bort livet mitt, som en brikke, i et spill, som jeg ikke forstod noe av.

    Det fremstod som noe helt meningsløst, for meg, da.

    Og det er vel ikke som et fullverdig liv, vil jeg si.

    Hvis man skal bli tullet med, av klikker, som har en agenda, som er helt ukjent, for en selv, da.

    Det var ikke det jeg hadde forestilt meg, å bruke livet mitt på, liksom.

    Så jeg ville ut av Rimi, for å jobbe i et annet firma, hvor det fantes mer konstruktive kolleger, da.

    Men dette sa jeg ikke til Anne Neteland.

    For jeg syntes at hu også hadde tulla fælt, den tida, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg stolte ikke på henne heller, da.

    Så dette var bare noen tanker, som surra og gikk, inni huet mitt da, under det her møtet.

    For jeg hadde jo ikke noe formue heller.

    Og denne jobben, på Rimi Kalbakken, den var jo som et helvete for meg, med mye stress, press, masing, kjefting, hakking og hard jobbing, da.

    Så jeg måtte nesten sikte meg inn på å få en ny jobb, som ikke var så krevende.

    For å få fokuset, i livet mitt, litt flyttet fremover, da.

    For mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så var det vanskelig for meg, å fokusere på noe særlig annet, enn butikken og de neste dagene, i livet mitt.

    Så jeg drømte litt om å begynne i en annen jobb, i Rimi, da.

    Hvor jeg kunne klare å få spart opp noen penger.

    (Siden jeg ikke orka å lage mat hjemme, for eksempel, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg kjøpte bare pakkede sandwicher og sånt, på bensinstasjoner osv., da).

    For så å flytte, fra Rimi-bygget.

    For så å få meg en ny karriere, utenfor Rimi, da.

    Det bestemte jeg meg for å prøve å få til, under det her driftsmøtet, til distriktsjef Anne Neteland, da.

    Da hu klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

    For etter det her, så var det ikke sånn, at jeg stolte på noen høye sjefer, i Rimi igjen, (for å si det sånn).

    Men jeg sa ikke noe, til distriktsjef Anne Neteland, om det her, da.

    For da Pia og jeg, var hos onkel Runar, i Son, under oppveksten.

    Så lærte han oss å spille poker, (med fyrstikker), husker jeg.

    Så jeg hadde nok et pokeransikt, i det her møtet, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg tror ikke at det var sånn, at distriktsjef Anne Neteland skjønte det.

    At jeg bestemte meg for å komme meg ut av Rimi, da.

    Da hu klagde på meg om det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.