johncons

Stikkord: Son

  • Min Bok 5 – Kapittel 46: Mer fra tiden jeg jobbet på Rimi Bjørndal

    Noen måneder etter, (må det vel ha vært), at Axel inviterte meg, for å dra på Snorre, og møte han og Barbie-Heidi, fra Son.

    Så inviterte Axel meg, for å bli med han og Barbie-Heidi, på McDonalds, på Aker Brygge, (husker jeg).

    Dette ble ikke så vellykket, husker jeg.

    Barbie-Heidi, hu gikk i en DKNY-topp, (mener jeg å huske).

    Og jeg selv, jeg hadde på meg en grå genser, fra Hennes og Mauritz, (som jeg sikkert hadde skjønt at var kul, etter å ha lest i FHM, da).

    Og Axel, han hadde vel noen beige klær på seg, (tror jeg), for han syntes at den fargen var så kul, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo etter at jeg hadde slutta å drikke cola.

    (For jeg prøvde jo å kvitte meg med ting jeg var avhengig av.

    Nemlig cola og røyk, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så jeg bestilte en meny, med Fanta da, (husker jeg).

    Og vi gikk og satt oss, ved et bord, oppe i andre etasje der, da.

    Og jeg ble sittende rett ovenfor Barbie-Heidi der da, (husker jeg).

    Sånn at jeg kunne se rett inn i de spesielle øya hennes da, (må man vel kalle dem).

    For Barbie-Heidi, hu hadde nemlig noen slags rare regnbuehinner, (heter det vel), som var litt spesielle da, (må man vel si).

    Blåfargen i øynene hennes, den var ikke sirkelformet da, liksom.

    Men den lyseblå fargen, den ble mer og mer ujevn, dess nærmere man kom ytterkanten, av regnbuehinnene hennes, da.

    (Hvis det er mulig å forstå hva jeg mener, da).

    Resultatet ble ihvertfall noen rimelig spesielle øyne, å se inn i da, (må man vel si).

    Og hu Barbie-Heidi var vel ikke helt blid heller, (må man vel si), så de øynene hennes, de var ikke helt normale å se på da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toppen av det hele, (må man vel si).

    Så begynte Barbie-Heidi å si det at, ‘Fanta er ekkelt’.

    For Barbie-Heidi likte ikke Fanta, da.

    Siden det er noe sånn grums, (eller berme), som vel egentlig er fruktkjøtt vel, oppi Fanta-flaskene og begrene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Barbie-Heidi og jeg, gikk fra Aker Brygge der, (foran rådhuset der), så begynte Barbie-Heidi å fekte med armene, (eller noe sånt), da.

    Sånn at Axel liksom måtte roe henne ned da, (husker jeg).

    Noe var galt da, skjønte jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hva det var, da.

    Og Barbie-Heidi og Axel, de gikk vel så en annen vei, enn meg da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det her møtet, det ble ikke noe særlig vellykket, da.

    Men jeg var jo det tredje hjulet, på vogna liksom, da.

    Og det er vel sjelden særlig artig, (sies det vel).

    (Selv om vel ikke Elin fra Skarnes, begynte å oppføre seg så spesielt.

    Den gangen som hu, Magne Winnem og jeg, var og så JFK, på Klingenberg kino, den gangen, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2.

    Selv om hu og Magne Winnem vel begynte å gjespe litt mye kanskje, mens vi så på den filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, mens jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    At Magne Winnem og Andre Willassen, de inviterte seg selv, (må man vel si), på guttetur, på byen, i Oslo, med vorspiel hjemme hos meg, da.

    Og jeg dro med Magne Winnem og Andre Willassen, på Head On, da.

    Som gikk for å være det kuleste utestedet, i Oslo, på den her tida, da.

    Men der ville ikke Magne Winnem og Andre Willassen henge, da.

    For de ville på So What.

    Og på veien dit, (eller om det var på veien til Head On), så så Andre Willassen noen damer, som han mente, at ‘ble med på alt’ da, (husker jeg).

    (Uten at jeg vet hvordan han kunne vite det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På So What, så møtte vi Sophie, fra Rimi Karlsrud, (og jus-fakultetet ved UIO), husker jeg.

    Og jeg dreit meg ut litt da, (må man vel si).

    For jeg hadde lest i Natt og Dag, at rusbrus, (som var nytt på den her tida), var så kult, da.

    Så jeg hadde kjøpt sånn Zest sitron-rusbrus, da.

    (Var det vel).

    Mens Magne Winnem, Andre Willassen og Sophie fra Rimi Karlsrud alle drakk øl, da.

    Men jeg hadde jo gått på markedsføringslinja, det andre året, på handel og kontor.

    Så jeg kunne vel drikke sånne nymotens ting kanskje, da.

    Og hva Sophie fra Rimi Karlsrud gjorde på So What.

    Det veit jeg ikke.

    Hu likte ikke den U2-sangen, som het ‘Until the End of the World’, ihvertfall, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Men hvordan musikk hu Sophie fra Rimi Karlsrud likte, det visste jeg ikke, da.

    Og hu syntes jo heller ikke at Andre Willassen så ut som Richard Gere, (husker jeg), fra en fest hos han Geir, som var assisterende butikksjef, på Rimi Karlsrud, (før han fikk sparken derfra), da.

    Og jeg så vel aldri hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på So What, hverken før eller etter det her, vel.

    (Enda det stedet vel ble nesten som et stamsted, for meg, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, da).

    Siden det var så nærme Rimi-bygget, hvor jeg bodde, da.

    Det var jo bare ned Ullevålsveien og Akersgata, liksom.

    Og siden jeg likte musikken de spilte der, da.

    Og det var jo også gratis inngang der, så).

    Men var det noe tull fra Magne Winnem og/eller Andre Willassen, det her?

    Hadde de avtalt å møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What?

    Hvem vet.

    Det kan jeg jo ikke si helt sikkert.

    Men det virka litt rart at vi skulle møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What da, må jeg si.

    Det var jo også sånn, på julebordet, med Rimi Nylænde, i Bekkelagshuset, jula 1995.

    At jeg lurte på om Line og Pål, hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, da.

    Hadde Magne Winnem og/eller Andre Willassen prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, de og?

    Hvem vet.

    Det ville vel isåfall ikke vært tegn på noe særlig bra kameratskap, syntes jeg, (hvis jeg skal si det ærlig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Magne Winnem, han hadde jo også bedt meg om å bla i fotoalbumet sitt.

    Da han bodde på Bergkrystallen, et par år, før han ville på den So What-turen, hvor vi traff Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Og i fotoalbuet sitt, så hadde jo Magne Winnem et bilde av nettopp hu Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 4, vel.

    Og da jeg bladde over til den sida, i fotoalbumet til Elin og Magne Winnem, hvor det var et fotografi av Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Så var det akkurat som om Elin og Magne Winnem liksom scannet trynnet mitt, da.

    For å liksom prøve å lese om jeg hadde noen følelser for Sophie fra Rimi Karlsrud, (eller noe sånt).

    Så det ble jo rimelig rart, syntes jeg.

    Og når Magne Winnem seinere også dro meg med på So What, mens hu Sophie fra Rimi Karlsrud var der.

    Uten å nevne at hu var der på forhånd, liksom.

    Så det var liksom som at hu Sophie fra Rimi Karlsrud var noe slags agn, eller noe sånt, da.

    Uten at jeg helt skjønte hva som foregikk inne i huet, til Magne Winnem.

    Og hvilken underverden er Magne Winnem med i isåfall?

    Hvis han liksom bruker hu Sophie fra Rimi Karlsrud som noe slag agn, (eller noe)?

    Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

    Men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997

    En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

    Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.

    Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).

    Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.

    Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.

    For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.

    (For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.

    Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).

    Så jeg regna med at det gikk greit, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.

    Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.

    Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.

    For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.

    Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.

    For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.

    Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.

    Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.

    Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.

    At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.

    Så det hadde jeg ikke råd til, da.

    Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.

    (For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.

    For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.

    Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.

    Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.

    Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).

    Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.

    (Siden de hadde dårlig råd, da).

    Så derfor kjøpte jeg den bilen).

    For det var også en sidedør, på den HiAce-en.

    Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.

    (For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.

    Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.

    Da vi jobba for Strømm Trevare).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.

    Men sånn var det ikke, da.

    (Ifølge Toyota Ensjø).

    Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.

    Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.

    Bare på grunn av bakdøra.

    (Og ikke hadde jeg råd heller).

    Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.

    For da var det fort gjort.

    For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.

    Og la den gå i vranglås, da.

    Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.

    Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).

    Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)

    (Noe sånt).

    Så stor ble jo min overraskelse.

    Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.

    For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.

    Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.

    Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.

    Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).

    Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.

    Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).

    Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.

    Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.

    For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.

    (Eller noe sånt).

    Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).

    For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.

    Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.

    Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.

    De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.

    Men så ikke, da.

    Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.

    Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.

    (Må det vel ha vært.

    Jeg hadde nok litt feber.

    For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.

    At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.

    Som jeg hadde blitt invitert til, da.

    Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.

    For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.

    Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.

    Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.

    Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.

    Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.

    For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).

    Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.

    Men det gikk akkurat, da.

    Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.

    For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.

    Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.

    Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.

    Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.

    Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.

    Det var ikke klart for meg, da.

    Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.

    Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.

    Foran huset til onkel Runar, da.

    Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).

    Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.

    Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.

    Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.

    For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.

    (Trodde nå jeg ihvertfall, da).

    Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.

    På der her slektstreffet.

    (Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).

    Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)

    For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).

    (Fra faren min og onkel Runar og dem, da).

    Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.

    For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.

    Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.

    Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.

    (Noe sånt).

    Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.

    At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.

    Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.

    Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.

    Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.

    Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.

    Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.

    Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.

    Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).

    (Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).

    Som guttunge, da.

    Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).

    Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).

    For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.

    Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).

    (En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kikka vel såvidt inn der, da.

    Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.

    Noe sånt).

    Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Da jeg gikk ned trappa der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).

    Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).

    Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.

    Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.

    (Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).

    Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).

    (Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.

    For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.

    (For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.

    Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.

    Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.

    Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.

    Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.

    Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).

    For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.

    Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.

    For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.

    Jeg fylte jo 27 år, i 1997.

    Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.

    Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).

    Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.

    Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.

    Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.

    Men jeg drakk vanligvis øl, da.

    Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.

    Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.

    Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.

    Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).

    Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.

    Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.

    (Altså i Havnehagen da vel).

    Når hu skulle til skolen.

    Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.

    Men det var muligens sånn.

    At jeg låste inn en klokkeradio.

    I en slags safe, eller noe sånt.

    For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.

    Når jeg skulle på skolen, da.

    For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).

    Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).

    Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.

    (Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).

    For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.

    (Som det kanskje kunne høres ut som).

    Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.

    Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.

    Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.

    På armene, osv.

    Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).

    Og det husker jeg enda, da.

    At det gjorde rimelig vond, da.

    For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.

    Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.

    (Som lå nærmere hagen).

    Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.

    Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.

    Og alle gjetta og gjetta, da.

    Og jeg svarte riktig, da.

    Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).

    For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.

    (Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.

    For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.

    Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.

    Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).

    Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).

    For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).

    Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.

    (Må man vel si, at han viste, under den her seansen).

    Så han imponerte skikkelig, da.

    Det tror jeg at de fleste der var enige om.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.

    Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.

    For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.

    For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.

    Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.

    Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.

    Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).

    Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.

    (På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.

    For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.

    Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.

    Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.

    Mens vi drakk opp den vinflaska, da.

    Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.

    Og da jeg våkna dagen etter, da.

    Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.

    Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.

    For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.

    (Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.

    Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.

    Noe sånt).

    Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.

    Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.

    Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.

    Før hu gikk ut av rommet igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.

    Selv etter at jeg hadde sovet.

    Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.

    Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.

    Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).

    Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).

    Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.

    Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).

    Men da hadde Susanne stikki av, da.

    Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.

    (Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.

    Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.

    Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).

    Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Istedet for å sitte på med meg, da.

    For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.

    Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).

    Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.

    At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.

    Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.

    Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.

    For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.

    (Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).

    Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.

    Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.

    (Og trodd at var Ove, da).

    Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).

    For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.

    (Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.

    Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).

    Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.

    (Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.

    Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

    Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.

    Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.

    For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).

    Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).

    Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.

    Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.

    (Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.

    Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.

    Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.

    Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.

    (Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.

    (Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).

    At de ikke gikk så bra sammen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Mens vi spilte fotball der, da.

    Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.

    (Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.

    Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).

    Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).

    For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).

    Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.

    (Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.

    Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.

    Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).

    Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

    (For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).

    Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).

    (Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.

    Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.

    Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 29: Mer fra den tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde Ove bedt meg med på en fest, hos noen kamerater av han, som bodde i en sidegate, til Youngstorget, (mener jeg å huske).

    Og Axel var også i kontakt med meg, på den samme tiden.

    Så det endte med at Axel ble med meg, på besøk, hos Ove sine kamerater, da.

    Hvor vi vel drakk litt øl, (som jeg vel må ha hatt med meg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den festen, så husker jeg at Ove, Axel og meg.

    Og muligens noen av kameratene til Ove.

    Var ute i bakgården dems der.

    Og da begynte Ove, (var det vel), å øve på å ta brannmannsløft, (var det vel, at han kalte det).

    Og da skulle Axel ta det og.

    Og da ble det vel til at jeg også skulle prøve å ta det, (mener jeg å huske).

    (For jeg var litt full, da).

    Noe jeg vel også klarte, selv om jeg ganske nylig hadde operert kneet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som jeg husker, fra den her festen, hos kameratene til Ove.

    Det var at Ove, en kamerat av han, og jeg, satt i stua, i leiligheten der.

    Også henta kameraten til Ove et dobbelt-album.

    Og sa at han nettopp hadde kjøpt det.

    Og det var et gammelt New Order-album.

    Et dobbelt-album med hvit cover, vel.

    Som jeg hadde kjøpt selv, på Platebaren, på Varemagasinet Lyche, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes videregående.

    (Altså sju-åtte år, før det her, da).

    For jeg hadde jo fått en New Order-maxi, til jul, av søstera mi, det året.

    Og jeg likte nye New Order-sanger, som ‘Touched by the Hand of God’, osv.

    Så jeg tenkte at jeg skulle sjekke det da, om de gamle New Order-låtene, var like bra, da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det da, (på den her festen), at det New Order-albumet, (‘Substance’?), det hadde jeg selv kjøpt, for mange år siden da, mens jeg gikk på skole, i Drammen.

    For da syntes jeg det ble så rart da, at han karen, nettopp hadde kjøpt det samme albumet, så mange år seinere.

    Og selv om det ikke albumet vel ikke var så kjent, vel.

    Og jeg syntes vel heller ikke at det var så utrolig bra.

    Selv om ihvertfall en tidlig versjon, av sangen ‘Blue Monday’, var på det albumet, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han inviterte meg med, på et sted i Lille Grensen, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men det var et sted, hvor jeg hadde vært en del ganger, under studietida mi.

    Sammen med folk som Lill Beate Gustavsen, Pia fra Korea og Magne Winnem, da.

    Og da, så satt Axel på en sang, på jukebox-en der, husker jeg.

    Og det var en Oasis-sang da, fra det nye albumet deres, ‘What’s the Story, Morning Glory’, vel.

    Og jeg lurer på om Axel satt på den Beatles-inspirerte sangen, på det albumet.

    (Nemlig ‘Don’t look back in anger’).

    Og jeg hadde vel sagt til Axel, like før jeg flytta, fra Ungbo, at jeg likte sangen ‘Wonderwall’, med Oasis, som jeg hadde hørt på radio, da.

    Og jeg hadde vel kjøpt både den CD-singelen, og seinere det albumet, som ‘Wonderwall’ var på, da.

    Men jeg hadde vel ikke rukket å lytte så mye, på det albumet ennå, vel.

    Så det er mulig at Axel ble sur på meg, siden at jeg ikke skrøyt av musikksmaken hans, da han satt på den sangen, da.

    Det er mulig.

    Og Axel sin dame, var også der, forresten.

    Og det var ei som het Heidi, fra Nesodden.

    Og noen måneder seinere, så ringte Axel meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    For han ville møte meg, på Snorre, da.

    (En torsdagskveld, må vel det her ha vært).

    Og da hadde Axel fått seg ei ny dame, da.

    Og det var ei ‘Barbie-aktig’ dame som het Heidi, hu og(!)

    Og hu var fra Son, (som kusina mi Heidi).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    (Med to Heidi-er fra Son, mener jeg).

    Og Axel fortalte meg det, på rundt den samme tida.

    At folk bare kalte han og hu ‘nye’ Heidi, for ‘Barbie og Ken’, da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han dro meg også med, på en kino, på Aker Brygge, en gang, (husker jeg).

    For å se den da nye filmen ‘Trainspotting’, (husker jeg).

    Og uten at jeg veit hvordan han visste, at jeg hadde hørt om den filmen.

    Men det hadde jeg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Jeg hadde sikkert lest om den, i For Him Magazine, (eller noe sånn), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Siv fra Røyken, de dro meg også med, på Aker Brygge, en gang, like etter at jeg hadde flytta, til St. Hanshaugen, husker jeg.

    De to, de satt på Beach Club der, (var det vel), og Pia ringte meg, fra en mobil, som hu hadde fått seg vel.

    (Noe sånt).

    Og spurte om jeg ville møte dem der, da.

    Det kunne jeg vel, tenkte jeg vel.

    (Det var cirka der Magne Winnem og hu nabo-dama hans, (hu med de stygge tenna), i Rimi-bygget hadde dratt meg med, fem-seks år tidligere, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg dro ned til Aker Brygge da, og tok noen øl, sammen med dem, da.

    Mens Pia vel kommenterte noe om at alle ved nabobordene, hadde så kule solbriller, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og dette var vel ikke det helt store, vel.

    Hvis det hadde vært snakk om å spise middag, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men å ringe broren sin sånn, bare for å ta en øl, i Oslo.

    Nei, det ble litt rart, kanskje.

    Så jeg skjønte vel ikke helt poenget med den her ringinga, da.

    (Selv om Siv vel pleide å jobbe på restauranten ‘Druen’, på Aker Brygge, hvis jeg husker det riktig.

    Fra den tida, som hu, Pia og Monika Lyngstad, bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn forresten.

    At en gang, så hadde Pia invitert Ove og meg, til en av sine leiligheter, i Tromsøgata.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Pia og Ove, at jeg skulle ta trikken ned til sentrum, (var det vel), for å kjøpe noe øl, da.

    Og mens jeg satt på trikken, så så jeg Bricen, (lagerfører-mulatten fra Geværkompaniet), og ei norsk dame, (som vel antagelig var dama hans), gående på fortauet, ved siden av trikken, da.

    Bricen hilste, (mener jeg å huske), og jeg sa vel ‘Bricen’, på en overrasket måte, vel.

    (Uten å lage så mye lyd, vel).

    Mens jeg satt inne i trikken, da.

    Og da nikka vel Bricen, vel.

    Og noen måneder etter, (eller om det var noen år seinere).

    Så fikk jeg et postkort, fra Marvin Bricen.

    (Uten at jeg vet hvordan han visste hvor jeg bodde).

    Med bilde av noen skispor på.

    Etter en dårlig skiløper, da.

    Og det så ikke ut som noe vanlig postkort-motiv, (vil jeg si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så jeg lurte på om dette faktisk var mine skispor, fra vinterøvelsen , (eller noe sånt).

    Og som Bricen, (på en eller annen måte), hadde fått laget et postkort av.

    Men det ville jo ha vært veldig rart det og.

    Men etter det her, så hørte jeg aldri noe mer fra Bricen, mens jeg bodde, i Oslo, da.

    Selv om jeg vel lurte en stund, på det her postkortet, vel.

    Så var det ikke sånn at jeg prøvde å få tak i Marvin Bricen, liksom.

    For jeg huska jo det, fra Geværkompaniet, at han hadde mumla ‘Ribsskog’, i søvne, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg lurte vel på om han egentlig var homo, da.

    For hu dama, som han gikk sammen med, hu var vel ikke akkurat noe ‘Barbie-dame’ heller, (sånn som hu Heidi fra Son, som Axel var sammen med, for eksempel).

    Hu dama, hu så litt rar ut i trynet da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det var ikke sånn at jeg mista helt selvtilliten, av å se Marvin Bricen, gående på fortauet, med dama si, liksom.

    Siden jeg ikke hadde noen fin dame selv, (mener jeg).

    For så fin syntes jeg ikke akkurat at dama til Marvin Bricen var da, (for å være ærlig).

    Selv om hu vel var ganske slank, og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 28: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg hadde hatt internett, i noen måneder, forresten.

    Så kom Magne Winnem på besøk, i Rimi-leilighetene min der, da.

    (Sikkert etter å ha ringt først, da.

    Siden Magne Winnem vel må sies, å være ganske pertentlig og konform, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Magne Winnem med seg web-sidene til Høyre, (husker jeg), på en diskett da, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem var fortsatt i Høyre, da.

    Og han hadde fått ansvaret, for å fikse noen ‘bug-er’, på Høyre sine websider, da.

    Og da satt vi der og så dumme ut, husker jeg.

    Og jeg skjønte ikke helt hva Magne Winnem tenkte på, (må jeg innrømme).

    For selv om jeg hadde internett, så betydde jo ikke det, at jeg skjønte HTML.

    Men Magne Winnem og jeg, vi hadde jo begge gått på datalinja, på Gjerdes videregående, da.

    Og jeg hadde jo gått to år på NHI, (på linja for informasjonsbehandling).

    Så vi klarte vel å få websidene til Høyre litt bedre, tror jeg.

    (Selv om jeg vel ikke fikk sjekka det her helt nøyaktig).

    For vi satt jo der, (i den sovesofaen fra Ungbo, må det vel ha vært), og liksom så over den HTML-koden da, (husker jeg).

    Selv om vi vel ikke egentlig hadde noen særlig ferdigheter, i HTML, noen av oss.

    Så vi tok det vel litt på ‘feelingen’ da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Magne Winnem var fortsatt aktiv i Høyre, da.

    Og han hadde kanskje tatt på seg dette ansvaret, på et møte, (eller noe), i Høires Hus, da.

    (Uten at jeg skal si helt sikkert, hva det var, som egentlig hadde foregått).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia klikka på samme måte som Magne Winnem, (husker jeg), på rundt den samme tida.

    For jeg husker at hu fortalte meg det, at hu hadde sagt til min fars familie, at jeg hadde fått meg hjemmeside.

    Men jeg hadde jo ikke det, jeg hadde jo bare fått meg internett.

    Så Pia ble også tøysete, da jeg fikk meg internett da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnene, til at jeg syntes at det var så artig, med den her chattinga.

    Det var det, at jeg følte at jeg liksom nesten ble ‘kvalt’ da, i livet mitt.

    For jeg omgikk meg bare med sånne herda og tøffe folk da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Som Magne Winnem og Pia, som liksom ble tøffere og tøffere, begge to, da.

    Og på jobben, så var det jo omtrent like ille, med rimelig tøffe og vanskelige kolleger, som Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da).

    Som ikke var noe hyggelige, å ha med å gjøre.

    Så det var som en stor befrielse, (husker jeg), å få meg internett.

    For da kunne jeg få litt kontakt, med andre, (og kanskje mer ‘normale’ mennesker da), husker jeg.

    Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg fikk meg internett, på den her tida.

    Så hadde jeg nok gått inn i en ganske stor, ny depresjon, (eller noe), antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn som da jeg gikk det andre året, på NHI.

    (Nemlig studieåret 1991/92).

    Da Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde en slags ‘boikott-aksjon’, mot meg.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    For jeg følte meg rimelig ensom, (eller hva man skal si), selv om jeg hadde mange bekjente, som ringte ‘hele tida’, og sånn, da.

    (Og mora mi ringte også ‘hele tida’.

    Men hu var rimelig slitsom da, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flyttet inn på St. Hanshaugen der.

    Så husker jeg at jeg hørte på en ny sang, som het ‘Spaceman’, (med Babylon Zoo), på stereoanlegget mitt der, (på en eller annen radiostasjon da), en dag, da.

    Og jeg husker også at jeg hørte på en rar sang, med Spice Girls, (som het ‘Wannabe’ vel), en gang, mens jeg kjørte av fra veien mot Holmlia, (fra ved Grønmo der), for å ta av opp Slimeveien/Granbergstubben der, (på vei til jobben, på Rimi Bjørndal da), med HiAce-en min, en gang, (på bilradioen), da.

    (Hvis det ikke var ‘Macarena’, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg pleide å kjøpe pistasjnøtter, i løs vekt, i den innvandrerforretningen, som lå ved siden av kinarestauranten, (som lå ved siden av DNB der cirka), i Bjerregaardsgate, da.

    For jeg sjekka liksom ut cirka alle de butikkene, restaurantene og utestedene, som lå i den delen av Bjerregaardsgate, som jeg pleide å kjøre gjennom, fra parkeringsplassene til Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate der), og ut i Ullevålsveien, da.

    (Hvis jeg ikke kjørte den andre veien, og ut i Waldemar Thranes gate, da.

    På vei til jobb.

    Som jeg seinere gjorde.

    For å slippe lyskrysset i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leide også noen videofilmer, i en videobutikk, i Waldemar Thranes gate, bort mot Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og det var filmer som ‘Desperado’ og ‘Fargo’, (mener jeg å huske).

    (Og også filmer som ‘Judge Dredd’, (husker jeg).

    En film som min fetter Ove, så på hos meg der, en gang, husker jeg.

    Og som han seinere ikke likte, at jeg hadde kopiert over.

    (Noe som jeg husker, at han gjorde et poeng av, da.

    Noe som jeg syntes at egentlig var litt uhøflig.

    For det var jo mine videofilmer, det her, og ikke hans, liksom).

    For jeg samla ikke bare på bøker da, på den her tida.

    Jeg samla også på filmer, som jeg kopierte, på VHS, noen ganger, når jeg leide dem, i video-butikker, da.

    Siden jeg jo hadde kjøpt meg to, (ganske billige), videospillere, da.

    På Bryn-senteret, et par-tre år før det her, (da jeg samtidig fikk det kredittkortet).

    (To videospillere som jeg hadde kobla sammen med en scart-ledning, da.

    Og som stod på en hylle under TV-en min, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Ove, han flytta etterhvert selv inn til Oslo.

    (For han studerte på lærerhøgskolen, eller UIO, eller noe sånt, vel).

    Og faren hans, (onkel Runar), han kjøpte seg en tre-roms leilighet, (eller noe sånt), i en bygård, i Schweigaardsgate, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg der), husker jeg.

    (Hvor ungene hans fikk bo, da.

    Hvis de skulle studere og jobbe og sånn, i Oslo).

    Og jeg husker det, at jeg besøkte Ove, med HiAce-en min der, en gang, da.

    Og da, så åpnet Heidi sin kjæreste fra Moss, (Steinar vel), døra, da.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    For jeg hadde vel ikke prata med Ove, siden den søskenbarn-festen, i 1994.

    (Altså to-tre år før det her).

    Eller, siden vi var ute på byen, i Svelvik, i 1995, må det vel ha vært.

    1-2 år tidligere.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde vel ikke vært på besøk hos han, i Schweigaardsgate før vel, (tror jeg).

    Og jeg hadde nok regna med det, at Ove ville åpne døra.

    (Etter å ha prata med meg, på callinga der, eller noe sånt, vel.

    Eller om jeg ringte han fra mobilen min, (eller noe sånt).

    Og det var jo Ove som hadde invitert meg, da.

    Så det her var kanskje tidligere, i 1996.

    (Noe sånt).

    Men han Steinar åpna døra, da.

    (En kar jeg aldri hadde sett før.

    Og som jobba som drosjesjåfør, i Moss, (viste det seg vel)).

    Og da hadde jeg forventa at Ove skulle åpne døra, da.

    Så da sa jeg ‘hei Ove’, til Steinar da, (husker jeg), da han åpna døra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg var på besøk hos Ove og dem, på den her tida.

    Så var Heidi så rar, (husker jeg).

    (Men dette var kanskje før hu møtte Steinar.

    Det er mulig.

    Så jeg var der kanskje på besøk en gang, før jeg flytta fra Ungbo og.

    Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan det her var).

    Og grunnen til at jeg var nervøs, da jeg hadde med HiAce-en.

    Det kan ha vært det, at jeg ikke fant noe sted å parkere der, med en gang.

    Og jeg syntes også at det virka som, at en politibil, (eller noe), fulgte med på meg der, da.

    Mens jeg satt og prøvde å roe meg ned litt, i bilen, da.

    Siden jeg ble rimelig stressa, siden jeg ikke visste, hvor jeg skulle parkere der, da.

    (For jeg hadde vel bare vært der, en gang før, eller noe sånt.

    Og da hadde jeg vel tatt trikken dit, (eller noe), vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Heidi gjorde, som var så rart, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Det var det, at hu sa, at hu var en ‘bimbo’ da, husker jeg.

    Og hu dansa også energisk med sin bror Ove, til en sang av Gypsy Kings, i stua der, husker jeg.

    Samt at hu spurte meg, om jeg hadde noen ‘venninner’.

    Og da tenkte jeg vel kanskje på Lill Beate Gustavsen, Cecilie Hyde og Pia fra Korea, (eller noe).

    Som jeg vel hadde gått ganske greit sammen med, på den tida, som jeg flytta inn, til Oslo.

    (Altså en cirka seks-sju år, før det her, da).

    Og svarte ‘ja’, (på det spørsmålet, til Heidi), da.

    Men da sa Heidi det, at da var jeg ‘homo’, (eller noe sånt da), mener jeg å huske.

    Siden jeg hadde hatt venninner, da.

    (Noe sånt).

    For det kunne visst ikke en mann ha, (sa hu), da.

    Noe som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før, (for å være ærlig).

    Så hvordan kultur dette var, det veit jeg ikke.

    Men det var vel ikke noe norsk kultur akkurat, tror jeg.

    Hvem vet.

    (Og jeg svarte vel heller ikke noe særlig, da Heidi fornærmet meg, på den måten.

    For jeg ble litt satt ut da, av at Heidi sa, at hun var en bimbo, da.

    For hu også oppførte seg som en bimbo, og lå liksom i en kjole vel, på sofaen der, (og sånn), da.

    For jeg hadde jo ikke hatt så mye med Heidi å gjøre, siden oppveksten.

    For hu var jo ikke på den søskenbarn-festen, på Ungbo, i 1994, (var det vel), for eksempel.

    Så jeg ble nok kanskje litt trist, da.

    Over at Heidi hadde blitt så spesiell, (og horete liksom), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den gangen som Heidi oppførte seg så horete.

    Det var kanskje i romjula, 1995.

    (Eller om det kan ha vært i nyttårshelga).

    Jeg husker ihvertfall at Ove og Heidi ville gå ut på byen, da.

    Men at nesten alt var stengt.

    Men at vi kanskje skulle dra på et utested, (som likevel var åpent), ved Grønland T-banestasjon der, da.

    (Som Ove og Heidi visste om).

    I et slags nytt senter der, da.

    Men at det ikke ble noe av likevel.

    For Ove og Heidi ombestemte seg da, (må det vel ha vært).

    Så jeg tror at jeg var og besøkte Ove og Heidi, en gang, i Oslo-leiligheten til Runar.

    I tida like før jeg fikk meg bil, også vel.

    Noe som ble til en litt mislykket opplevelse, vel.

    (Må man vel si).

    Siden vi ikke gikk på pub likevel, da.

    Men bare surra rundt på Grønland, en litt kjølig og mørk helligdags-kveld da, (var det vel).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Men da vi surra rundt på Grønland der.

    Så er det mulig, at også Steinar var med, (mener jeg å huske).

    Så det er mulig at det var under det andre besøket mitt der, da.

    Men jeg kjente ikke Ove og Heidi, så bra, på den her tida.

    For jeg hadde jo egentlig prøvd å kutte ut faren min, og hans familie.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet.

    Og jeg kjeda meg kanskje litt, under de besøkene mine, hos Ove og Heidi, da.

    Så jeg blander nok kanskje de første besøkene mine, hos dem litt, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Men jeg husker det, at en gang, som jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så fant Ove fram noen tegneserieblader, som het Preacher, husker jeg.

    Og sa så han til meg det, at jeg kunne få låne de, da.

    Så jeg tok med meg de hjem, til Rimi-leiligheten min da, husker jeg.

    Og leste de der.

    Og den tegneserien, den syntes jeg at var ganske bra da, (må jeg innrømme).

    Selv om vel Sandman fortsatt var favoritt-tegneserien min, vel.

    Men Preacher var også en veldig kul tegneserie da, (må jeg si).

    Så jeg digga den og en del da, etter å ha lest alle de Preacher-bladene, til Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og når jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så var ikke det så ofte.

    Men det var en gang i året, kanskje.

    Og da jeg bodde i Oslo, så pleide å kjøpe noen engelske livsstils-magasiner, som het FHM, (For Him Magazine), og også noen andre, lignende amerikanske blader vel, som het Esquire og GQ osv., men for det meste FHM, da.

    (Som jeg hadde begynt å kjøpe, for å motvirke kjedsomhet, mens jeg bodde på Ungbo, var det vel).

    Så hver gang, som jeg besøkte Ove.

    (Som bare var en håndfull ganger, vel).

    Så hadde jeg med en svær bunke, med ferdigleste FHM-blader, (og sånn), til han da, husker jeg.

    (For jeg visste ikke om noen andre, som ville ha interesse, av å lese, de bladene).

    Noe han ble glad for, den første gangen ihvertfall, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Men den andre gangen, så så han vel rar ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg slutta vel å ta med de bladene, til han, etterhvert, (tror jeg).

    Og Ove, han viste meg også det, at han heller likte å lese et blad, som het ‘the Face’, (husker jeg).

    Som var et engelskspråklig moteblad, da.

    Men det bladet, det ble litt vel metroseksuelt, (eller vulgært eller homofilt, eller hva man skal kalle det), for meg da, (husker jeg).

    (Jeg ble nesten litt satt ut, da jeg leste i det bladet, i Oslo-leiligheten, til Runar der da, (husker jeg).

    For jeg oppfattet det bladet, som et moteblad, da.

    Og jeg syntes at det ble litt vel flaut og kjedelig, å kjøpe et blad, som var liksom for det meste var et moteblad, da.

    Da var FHM bedre, syntes jeg.

    For der var det musikkstoff, filmstoff og mye annet også, da.

    Og klesmote-stoffet, (noe jeg leste, for jeg hadde vel ikke noen egen klesstil, liksom), var liksom litt mer diskret der, da.

    Mens i the Face, så var liksom mote-stoffet det primære da, (fikk jeg inntrykk av ihvertfall), da jeg leste det bladet, hos Ove og Heidi og dem der, da.

    Eller, det var vel sånn, at the Face, var både for både damer og menn.

    Mens FHM var for menn, da.

    Det var kanskje det jeg ‘klikka’ litt på, da jeg leste the Face.

    Det er mulig).

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å lese the Face, selv om min fetter Ove, (fra Son), gjorde det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 5: Mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    En ting jeg glemte å skrive om, i Min Bok 4, (hvis jeg husker riktig), det var det, at hu Maylinn, som etterhvert flytta inn på Ungbo.

    Hu hadde en pakistansk venn, i 20-30-åra vel.

    Som en gang fortalte til meg, (i stua på Ungbo der), at han hadde jobba så mye, det siste året, så han hadde ikke rukket å følge med på klesmotene, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og meg, vi traff forresten Maylinn en gang, inne på Oslo City der.

    (Etter at ingen av oss tre bodde sammen på Ungbo lenger, da).

    Etter at Pia og meg hadde vært og besøkt mora vår, (som etterhvert flytta til Drøbak), eller noe sånt, kanskje.

    Og Pia gikk da bort til Maylinn, (som dreiv og hang inne på Oslo City der, må jeg vel si, at det virka som).

    Og begynte å prate lavt og alvorlig til henne, da.

    (Pia hadde ihvertfall et alvorlig ansiktsuttrykk, husker jeg).

    Og det var som at Pia liksom instruerte hu Maylinn, i noe, da.

    (Noe sånt).

    Det virka rart, det her, syntes jeg.

    Jeg visste ikke at Pia og Maylinn kjente hverandre så godt.

    Men de må ihvertfall ha hatt noen felles kjente, da.

    Som Pia liksom sladret om, eller noe, da.

    Eller om det var sånn, at Pia fortalte Maylinn, om hva hu skulle si eller gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Og Maylinn så ikke engang på meg, tror jeg.

    Og sa ihvertfall ikke hei eller smilte.

    Så jeg sa ikke noe til henne, da.

    Men så bare på det her, at Pia liksom dreiv og instruerte henne, da.

    Mens hu nesten hviska til hu Maylinn, da.

    (Mens Pia som sagt så alvorlig ut, som om at dette var noe viktig, da).

    Mens jeg stod like ved siden av dem, i et minutt eller to kanskje, mens Pia prata, da.

    Men uten at jeg kunne høre hva Pia sa.

    For Pia prata på en utydelig og intens måte, så jeg skjønte ikke noe av det her da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første natta, som jeg bodde, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Så lå vel Axel, (som hadde hjulpet meg å flytte), over på sofaen der, (mener jeg å huske).

    Og Axel, han sov lenge på lørdagen, (mener jeg at det her må ha vært), da.

    Så jeg gikk en tur ut, for jeg ville vel ikke vekke Axel, da.

    Og da gikk jeg også en tur ned Ullevålsveien og Akersgata.

    Og videre forbi regjeringskvartalet.

    (Som jeg også gjorde cirka en uke seinere vel, på kvelden, etter innflyttingsfesten.

    Som ikke Axel var bedt på, for han var vel ikke atten år enda.

    Og den festen var vel kanskje mye Magne Winnem sitt prosjekt og.

    Det er mulig).

    Og rett etter regjeringskvartalet, så lå det en slags billig-bokhandel, på høyre hånd, like før man kom inn i Grensen der, husker jeg.

    (Hvis ikke den butikken lå enda litt nærmere Karl Johan da, i Akersgata.

    Noe sånt).

    Og jeg hadde jo nå fått to, (ganske fine, trehvite), reoler, (som stod i leiligheten, da jeg flytta inn), og der var det plass til en rad med bøker, nederst, i hver reol, da.

    (Selv om jeg vel hadde videokassetter, nederst, i den ene av de to reolene, de første årene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der).

    Så jeg kjøpte et par billigbøker da, i den bokhandelen.

    (Som kosta kanskje en tier, per bok, eller noe, da.

    For jeg tenkte vel at jeg måtte kjøpe noen bøker da, siden jeg nå liksom hadde fått en bokhylle.

    Så så det vel dumt ut, om den hylla var for tom, tenkte jeg nok.

    (Selv om jeg nok hadde noen få bøker fra før også.

    Men da jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg pleid å for det meste låne bøker på biblioteket, da.

    Istedet for å kjøpe de selv).

    Men jeg så meg rundt der da, og valgte ut de bøkene, som jeg var mest interessert i, da.

    Og jeg hadde vel også det i bakhodet, at min onkel Runar, i Son, han hadde et lite rom, ved siden av stua, i den store villaen sin, i Isdamveien, som han brukte som bibliotek, da.

    Så jeg tenkte vel kanskje noe sånt, som at kanskje jeg også kanskje skulle prøve å få meg et sånt bibliotek en gang, da.

    Med andre ord at jeg ønsket å få meg en like stor og fin villa, som onkel Runar, da.

    Og at jeg liksom fikk det her som et slags mål, da.

    Så etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så begynte jeg å samle litt på bøker, da.

    Hvis det var noen bøker jeg fant, som jeg syntes at virka litt artige, da.

    Men det var ikke sånn at jeg kjøpte bøker fordi at det var bøker, liksom.

    Men det var sånn at hvis jeg fant en artig og billig bok, på et antikvariat eller en brukthandel liksom, så kjøpte jeg med meg den da, hvis jeg hadde nok penger i lommeboka, liksom).

    Og det var en bok, om hvordan mannfolk, burde kle seg, osv.

    Men den var skrevet, på 50-60-tallet, da.

    Så jeg tok det som stod der, med en klype salt da, husker jeg.

    Men der stod det ting som at menn burde vaske og barbere seg, før man gikk ut døra, og sånn, da.

    Og det tolka jeg som at man burde dusje da, før man gikk ut døra.

    Noe jeg ikke alltid gjorde på fridagene mine, på Ellingsrudåsen, vel.

    (Selv om jeg dusja hver dag før jobb, de siste årene, som jeg bodde der, ihvertfall).

    Men på St. Hanshaugen, så pleide jeg å dusje på fridagene også, før jeg gikk ut døra, da.

    For jeg bodde i et rimelig snobbete strøk, da.

    Det her var vel bare noen få hundre meter, fra der kronprinsen fikk seg leilighet, litt seinere vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    I Ullevålsveien, (eller hvor det var igjen).

    Men det stod også at menn burde barbere seg, hver dag, før de gikk ut døra.

    Men da huska jeg også at Davidsen, i Geværkompaniet, en gang sa det, at han ikke gadd å barbere seg, på søndagene, osv.

    Så jeg lurte litt på hva som ble riktig å gjøre da, på 90-tallet.

    For den boka var jo skrevet, på 50-60-tallet.

    Så det hendte det, at jeg ikke barberte meg, på fridagene mine, da.

    (Sånn som jeg hadde overhørt, at Davidsen, (lagfører på kanonlaget), hadde prata om, i Geværkompaniet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX

    En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

    (Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

    Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en ‘søskenbarn-fest’, i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

    Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde, på dette ‘Ågot-hus-besøket’, det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

    Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

    Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

    For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

    Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

    Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

    Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

    Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

    Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

    Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

    Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

    Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

    Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

    Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

    Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

    Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

    Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

    Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

    Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

    Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

    Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

    Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

    Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

    Men det gadd de ikke, da.

    Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

    (For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

    Og det her hørtes rimelig ‘svett’ ut, for meg, da).

    Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

    Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

    Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

    Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

    Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

    Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

    For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg ‘tyn’, fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

    Da hadde hele gjengen trukket inn i ‘Ågot-huset’, istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

    (Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

    Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

    Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den ‘sement-kloss’-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

    For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

    (For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

    Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

    Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

    Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

    Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

    Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

    Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

    En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

    Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

    Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

    Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

    Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

    Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

    Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

    Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

    (Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

    Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

    Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

    Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at ‘hvordan skal du klare å forsvare deg selv’, (eller noe).

    Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

    Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

    Men det sa jeg ikke noe om, da.

    For jeg var ganske moden, da.

    Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

    (For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

    (Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

    Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

    Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

    (Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

    Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

    Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

    Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

    For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

    Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

    Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

    Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

    (Hvem vet).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

    (Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

    (Ei med mørkt hår, vel).

    Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

    (Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

    Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

    (Eller hvordan det her var, igjen).

    Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

    (Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

    For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

    Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

    For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

    Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

    (Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

    Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

    Vi får se.

    PS.

    Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

    Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

    Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

    Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

    Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

    Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

    (Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

    Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

    Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

    Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

    For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

    Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

    Men sånn som jeg så det.

    Så var det en ting å lage et program.

    Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

    Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

    Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

    Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

    Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

    Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

    Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn ‘slave-jobb’, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

    Den var det også en skive tomat på da, forresten.

    Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

    Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

    At jeg fant fram et gammelt brød.

    For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

    Og det samme med osten, kanskje.

    Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

    Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

    Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

    For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

    Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

    Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Facebook

    mer fra facebook 1995

  • Erik Thorhallsson var ikke med på klassebildet, for han hjalp faren min med å bygge huset til onkel Runar, i Son

    hjalp faren min bygge hus i son

  • Min Bok 3 – Kapittel 53: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet

    En gang, som jeg stod utafor rommet til reservelaget, (eller om det var rommet til lag 3).

    Så begynte Grønvold, (fra Son vel), plutselig å prate om ‘pakkisa utafor Oslo City’, (eller noe).

    Uten at jeg helt skjønte hva det var, som Grønvold mente.

    Men Grønvold var ganske sur/opprørt, da han sa det her.

    Så jeg skjønte at jeg var uønska der, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når jeg stod i dusjen der, i brakka, på Terningmoen.

    Så stod han med det mørke, krøllete håret, på lag 1, (Brisner?), også i dusjen der.

    Og jeg hadde litt problemer med kviser, på den her tida, så jeg brukte sånn Clerasil ansiktsvask, (husker jeg).

    Og Brisner spurte om han kunne få litt av den da.

    Og jeg sa at det var greit.

    Også spurte Brisner om jeg hadde såpe og.

    Og det sa jeg at jeg hadde.

    Men det var bare et vanlig gammeldags såpestykke, (av merke Sterilan vel, som faren min hadde pleid å kjøpe), og det såpestykket, det ville ikke Brisner låne likevel da, (når han så det), i dusjen, på brakka der da.

    Han hadde vel trodd at det var dusjsåpe, som jeg hadde, tror jeg.

    (Og syntes nok kanskje at det var litt for intimt da, å dele et gammeldags såpestykke.

    Men det hadde ikke jeg tenkt på akkurat, at det liksom skulle være som noe intimt, å dele et sånt såpestykke.

    For jeg var ikke vant med det, å ha mine egne såpestykker, da jeg vokste opp, på Bergeråsen.

    For faren min pleide noen ganger å dusje der, i leiligheten ‘min’, så det var sånn at faren min og meg, delte de samme såpestykkene da.

    Og sånn var det vel hos mora mi og, tror jeg, at alle der brukte det samme såpestykket).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, han hadde kanskje ikke det samme ‘macho-imaget’, som mange av de andre troppsbefala.

    Dybvig hadde kanskje mer image som ‘myk mann’, (eller noe).

    Han hadde ihvertfall ikke en sånn streng, gammeldags lederstil.

    Så det ble sånn, syntes jeg, at man kunne fleipe litt, når Dybvig var leder, for en økt da.

    (Det ble ihvertfall sånn.

    Uten at dette var noe gjennomtenkt, fra min side.

    Men når jeg tenker tilbake på det nå, så husker jeg jo det, at jeg liksom var litt rappkjefta noen ganger, når Dybvig var leder for troppen da).

    For eksempel, så øvde vi på angrep på ski, om vinteren, en av de første månedene, i 1993 vel.

    Like ved skytebaneveien, på Terningmoen da.

    Og da sa Dybvig at vi måtte passe på, at ikke vinden ledet, fra oss, og mot de vi angrep.

    Og da spurte jeg, om det var fordi at de ikke skulle ‘lukte oss’.

    (Jeg fleipa da.

    For jeg var litt lei da).

    Men da sa Dybvig at dette ikke var noe Sølvpilen-greier.

    (Noe sånt).

    Så Dybvig prøvde kanskje å være litt morsom, og prøvde kanskje å være nesten ‘kamerat’, og ha en litt sånn fleipete tone, med oss soldatene, da.

    Men det var vel for at ‘fi’ ikke skulle høre oss, at man ikke måtte angripe, i den retningen, som vinden blåste, (når man angrep på ski, da), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som vi gikk, ledet av sersjant Dybvig, for å skyte, (eller noe), et eller annet sted, langs skytebaneveien vel.

    Så husker jeg at Dybvig klagde, og sa at vi gikk som en ‘saueflokk’.

    Og da tulla jeg igjen da, og sa ‘bæ’.

    Og da sa Dybvig at, ‘jeg venta på det’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var lei, på nyåret, i 1993 vel.

    Så skulle vi gå et eller annet sted da, i kulda.

    (Og jeg var skikkelig lei da).

    Så mens vi gikk, hele troppen da, så var jeg så lei/oppgitt, så jeg var litt sånn sarkastisk da, (heter det kanskje).

    Også begynte jeg plutselig å synge/si høyt, noe fra en DumDumBoys-sang, som ofte hadde blitt spilt, på rommet til reservelaget, ihvertfall.

    Og det var: ‘Å som sola skinner, jeg har solbriller på’.

    Også var det i januar, og med mange minusgrader osv., og vi hadde noe som virket som en nesten endeløs rekke av kalde vinterdager, med streng disiplin og mye tjeneste utendørs, foran oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde tatt ‘helgeperm-toget’, fra Elverum og til Oslo, en fredag ettermiddag.

    (Dette var kanskje våren 1993.

    Jeg husker ihvertfall at jeg gikk i permuniform-bukse og skjorte, men at det vel var såpass varmt, at vi ikke hadde feltjakkene våre på oss også).

    Så var det to amerikanske damer, i begynnelsen av 20-årene vel, som stoppet meg, nederst i Karl Johan, (eller om det var på Jernbanetorget), og spurte meg, om hvor Stortorget lå.

    (På engelsk da).

    Jeg skulle jo gå til den Rimi-butikken, ved Grev Wedels Plass, (hvor jeg pleide å kjøpe matvarer, for helgen).

    Så jeg sa til dem, at jeg kunne vise dem hvor Stortorget lå, for jeg gikk jo den veien, uansett.

    Mens vi gikk nederst i Karl Johan der, så så de to amerikanske damene, en narkoman, som var helt i heroinrus, (eller noe), og som hadde spasmer da, (eller noe).

    Og de to amerikanske damene, de begynte plutselig bare å le fælt, av han heroinmisbrukeren, da.

    Noe jeg som jeg ikke likte, for det var ikke vanlig, i Norge, at man stod og pekte på, og lo av, sånne ‘stakkarer’, da.

    De skulle man liksom synes synd på, da.

    Så jeg merka at de her to damene nok hadde en annen kultur da, (for å si det sånn).

    For de syntes visst bare at han narkomane var morsom da.

    Og når vi kom opp til ved Domkirken der, så pekte jeg, og viste de damene, hvor Stortorget og sånn var da.

    Og akkurat på hjørnet av Karl Johan og Kirkegata, (heter det vel der), så stod det en politikonstabel, (husker jeg).

    Og han så stygt på meg da.

    (Sånn som jeg oppfattet det, ihvertfall).

    Akkurat som om jeg gjorde noe galt, fordi jeg visste de her to amerikanske damene veien, og chatta litt med de, da.

    Akkurat som om det skulle være noe kriminelt, eller noe.

    (Når jeg bare hjalp de to damene, som hadde bedt meg om hjelp, og var galant og høflig da, må jeg vel si, at jeg vel prøvde å være, ihvertfall).

    Men jeg så aldri de her damene igjen.

    Jeg hadde vel spurt dem, om dem skulle ut på byen kanskje, den helgen.

    Men det ble ikke til, at jeg avtalte å møte dem, (eller noe).

    Og jeg gikk vel ikke ut på byen selv engang den helgen, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 11: Ukehavende soldat

    En av de første helgene, på Terningmoen, så var jeg satt opp til å være, noe som het, ukehavende soldat.

    Jeg fikk mitt eget rom, i en kontorbrakke, hvor også adm. off, (administrerende offiser), holdt til, (mener jeg å huske).

    Det ble så min jobb, å vekke hele leieren, hver morgen, i to-tre dager.

    Jeg gikk rundt med en greie man slo på, som lagde en høy og fæl lyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også avlevere vakta, til daghavende offiser.

    Jeg husker at Ove Grønvold, (fra Son vel), fortalte, til de andre vaktsoldatene, (sånn at jeg også hørte det), at han hadde smurt inn sin AG3, med veldig mye olje, sånn at daghavende offiser, ikke skulle gidde, å inspisere hans våpen, da.

    (For Grønvold regna med, (forklarte han), at daghavende offiser ikke ønsket å få masse oljesøl på seg da).

    Men daghavende offiser, han inspiserte Grønvold sitt våpen likevel, og Grønvold fikk kjeft, for å ha smurt inn sin AG3, med alt for mye olje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så måtte jeg også skrelle et par sekker med poteter, i messa, på Terningmoen.

    Jeg skrelte først en 15-20 kilos-sekk, i en potetskrellemaskin da.

    Og jeg måtte gå over potetene, med en vanlig potetskreller, for å få de helt skrelt da.

    Det var ikke nok at jeg skrelte en sekk, med poteter, fortalte folka som var ansvarlige der.

    Neida, jeg måtte ned i kjelleren der, og bære opp en 15-20 kilos sekk til, med poteter da.

    Som jeg også måtte skrelle alle potetene i.

    Så jeg satt der i et par timer da, (må det vel ha vært), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste også i instruksen, for ukehavende soldat.

    Og den instruksen, den var jo helt dumt skrevet, (må man vel si).

    For det stod at ukehavende soldat, han skulle sjekke at alle lyspærene/lysrørene i leiren virka, og sånn.

    Og at det var dopapir, på alle toalettene, i leiren.

    (Sånne ting).

    Så dette var vel egentlig bare noe tull, tror jeg.

    Men denne instruksen, den distraherte meg litt, sånn at jeg ble litt stressa da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også låse velferdsbygningen, mener jeg.

    (Dette var i helgen da).

    Der satt det noen vaktsoldater, og så på video vel.

    (Jeg lurer på om det var Frisell, Grønvold og Vik).

    De sa til meg, at det var litt igjen, av filmen.

    Så de lurte på om jeg kunne komme tilbake litt seinere, for å låse der.

    Jeg sa at det var greit.

    Men uka etter, så gikk det vel rykter om at det hadde vært innbrudd, i en spilleautomat, i velferdsbygningen.

    Så det er mulig at dette var noen som Grønvold, Frisell og/eller Vik hadde gjort da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvem det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På rommet til ukehavende soldat.

    Så lå det også et par pornoblader, husker jeg.

    (Noe han forrige ukehavende nevnte såvidt vel).

    Og plutselig, på lørdagskvelden, (eller om det var fredagskvelden), så dukka Vik, (mener jeg at det var, selv om jeg ikke tørr å si dette helt sikkert nå), opp på døra mi, og ville låne et pornoblad da.

    Jeg sa at det var greit, bare for å bli kvitt han liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var forresten den samme helgen, som sersjant Johansen, hadde leid ei hytte, i leieren.

    For han hadde fått besøk, av to vakre kusiner, i slutten av tenårene vel.

    Og disse tre, de gikk forbi messa, (husker jeg), under middagen, på fredagen, (var det vel).

    For jeg hørte at folk kommenterte høyt om de her kusinene hans da.

    Og de var også inne i den brakka, som ukehavende soldat sitt kontor var i, om kvelden, enten fredag eller lørdag, (husker jeg), disse tre folka, (sersjant Johansen og ei brunette og ei blondine vel).

    (Uten at jeg vel forstod nøyaktig hva dem gjorde der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også litt tyn, (av medsoldater), etter at jeg var ferdig som ukehavende, fordi at jeg hadde fått han neste ukehavende, til å begynne å vekke leieren, for tidlig, den neste dagen.

    Og også fordi at jeg gikk inn på et par rom, med den her ‘helvetes-maskinen’, hvis noen ropte noe etter meg, når jeg vekte rommet dems da.

    (For jeg var litt trøtt selv da.

    Og lurte på hva dem spurte om da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker at den neste helgen.

    Da var jeg veldig glad, for å få helgeperm, og komme ut i friheten igjen liksom.

    Etter å ha vært to uker i leieren, og etter at det var mye rart som hadde skjedd, mens jeg var ukehavende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende, så hadde det også vært noen bryllupsgjester, i leieren, (av en eller annen grunn), forresten, (hvis jeg husker det riktig).

    Og derfor holdt messa åpent, også i helgen, (sånn som jeg husker det).

    (For seinere så fikk vaktsoldatene lov til å spise i offisersmessa, (hvor det var mye bedre mat, må man vel si), i helgene, mener jeg å huske).

    Og etter middagen på søndagen, så var det min jobb, å sjekke, at ingen kasta noe mat vel.

    (Noe sånt.

    For det var vel ukehavende sin jobb da, mener jeg).

    Og en av disse bryllupsgjestene da, han kom bort til meg, og spurte hvordan mat det var, som dem hadde fått, for det smakte så vondt da.

    Jeg var litt vant med, at maten i messa der, ikke hadde så god smak/kvalitet.

    Så jeg syntes ikke at det var noe uvanlig ved det, liksom.

    Men jeg noterte meg det han bryllupsgjesten sa da, og fortalte dette seinere videre til kokken.

    Kokken sa det, at han hadde bare tatt noe kjøtt, som han hadde funnet i en fryser der vel, og laget noe ragu da.

    (Så Mattilsynet ville vel kanskje ikke ha vært så fornøyd da.

    For maten skal vel være merket vel.

    Men det er kanskje andre regler, for militærleire, enn for butikker, osv.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvordan dette er).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det at messa på Terningmoen, hadde dårlig rykte, det var ikke noe jeg hadde funnet på.

    Jeg husker at det ble sagt, av folk i leieren, at den avdelingen av Statens Kantiner, som var på Terningmoen, det var den avdelingen, av Statens Kantiner, i landet, som hadde høyest overskudd/mest omsetning da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende.

    Så ble jeg ringt til, at vaktstyrken, i vaktbygningen, (ved hovedinngangen, til Terningmoen).

    De hadde fått problemer med at callinga, mellom vaktbygningen og vaktbua, ikke virket.

    Så de ringte til meg da.

    Også måtte jeg, (som hadde hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, for min onkel Håkon Mogan Olsen og kamerat Kjetil Holshagen, dreiv med det), fikse callinga deres da.

    Og da måtte jeg ta av isoleringa, på noen ledninger og sånn, mener jeg.

    Så jeg er ikke sikker på at dette egentlig var en ukehavende-jobb.

    Så hvorfor vaktkommandøren ropte på meg, for å få fikset dette, når dette vel egentlig ikke var en åpenbar ukehavende-jobb.

    Det veit jeg ikke.

    Dette hadde det vel kanskje vært mer naturlig å tatt med for eksempel daghavende offiser, vel?

    Men jeg fikk nå den callinga i vakta der til å virke da.

    Men det var nesten som at de i vaktbygningen, visste at jeg hadde ferdigheter innen elektronikk, (må man vel si).

    Siden de tok det for gitt, (må man vel si), at jeg klarte å fikse ødelagte callinger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også tyn, av sersjant Johansen, mens jeg var ukehavende, forresten.

    Fordi jeg hadde lånt en sykkel der, når jeg vekte leieren, mandag morgen.

    For jeg trodde at syklene som stod der, var militæret sine.

    Og at jeg som ukehavende, kunne låne disse syklene da.

    Men den sykkelen jeg hadde lånt, det var visst en privat sykkel da, (tror jeg ihvertfall).

    For sersjant Johansen spurte meg om den sykkelen var min, da.

    Noe jeg måtte svare nei på da, innimellom vekkingen.

    Men jeg skjønte ikke det, at noen av de syklene var private.

    Så jeg var kanskje litt dum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det stod også, på et skriv, at man skulle melde seg til adm. off., når man skulle tre på, som ukehavende da.

    Så jeg banka på adm. off. sitt kontor, og prøvde å melde meg, på en sånn militær måte, som vi hadde lært da.

    Men da sa bare adm. off., til en annen kar, som var der, at, ‘hva er det der?’.

    (Noe sånt).

    Da ville han ikke snakke til meg da.

    For da syntes han vel, at jeg var for militær da.

    Mens hvis vi skulle inn på troppskontoret, så ville nok troppsbefalet ha bedt oss om å banke på, på nytt, hvis vi var for lite militære/formelle da.

    Så det var ikke så lett å få det riktig alltid, synes jeg, i militæret.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.