johncons

Stikkord: Songül Özgyr

  • Min Bok 5 – Kapittel 164: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).

    (Nemlig mellom 1998 og 2002).

    Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.

    Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.

    Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.

    For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.

    Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.

    Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.

    Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.

    Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.

    Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.

    Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.

    Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.

    Ved at jeg først måtte være ‘sommerbutikksjef’ og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).

    (For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.

    Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.

    For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.

    Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.

    Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.

    Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.

    (Istedet for i en roligere butikk).

    Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.

    Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).

    Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.

    Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).

    Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.

    Det var Songül, som var kurdisk, vel.

    Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.

    Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.

    Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.

    Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).

    For de var ganske lave og tynne, da.

    Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).

    Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.

    Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).

    Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.

    (Noe sånt).

    Mens Fiza så litt eldre ut, da.

    Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.

    (Eller hvem det var som stod i posten, da).

    Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.

    Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).

    (Uten at det var med vilje).

    Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.

    Og da, så sa jeg ‘sorry’, (husker jeg).

    Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.

    På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.

    For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle ta tippinga.

    Så husker jeg det.

    At Anica og Songül.

    De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.

    For de hadde ganske korte bein, da.

    Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).

    (For å komme fram til tippekassa).

    Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).

    Det veit jeg ikke.

    Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).

    Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).

    Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.

    (Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).

    Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).

    For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.

    (For å si det sånn).

    For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).

    Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.

    (Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.

    Siden jeg var låseansvarlig, da).

    Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.

    Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.

    (Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.

    For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.

    For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.

    Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.

    Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).

    Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.

    (Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.

    Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.

    Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.

    Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.

    Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.

    Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.

    De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).

    Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).

    Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså fra år 2002 til 2003).

    Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).

    Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.

    Like før fristen, for det spillet, gikk ut.

    Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).

    (Som vel var klokken 18, på lørdagene).

    Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.

    Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn ‘sabotør-kunde’, da.

    (Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).

    Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.

    At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.

    For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.

    (Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).

    Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.

    Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.

    Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.

    Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.

    Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.

    Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.

    Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.

    Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.

    Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.

    (For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.

    Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.

    På tippekassa.

    Noe som kunne være litt pirkete.

    Og litt stressende.

    Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.

    Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).

    Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.

    (Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).

    Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.

    (Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.

    Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..

    (Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).

    At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.

    Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.

    Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.

    (Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    (Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.

    Sommeren/høsten 2002.

    Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).

    At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.

    For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i ‘hutta-heita’, på Bjørndal  der, (husker jeg).

    Så da måtte jeg liksom gå på en slags ‘safari’, da.

    Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.

    (Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).

    Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.

    Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.

    Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.

    Noe sånt).

    Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.

    Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).

    Når jeg gikk i Rimi-klær.

    Langt ‘borti der’, liksom.

    (På Bjørndal, da).

    For å hente den her handlevogna, da.

    Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.

    Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.

    Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.

    (En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.

    Lurer jeg på nå, ihvertfall.

    Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).

    Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.

    (Kan man vel nesten si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.

    Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).

    Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).

    Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.

    Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.

    Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 163: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså mens jeg studerte, de tre første semestrene, ved HiO IU.

    Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så husker jeg det, at jeg et par ganger, liksom måtte ‘arrestere’, min leder-kollega Fredrick, på jobben der, da.

    Og det var etter at han hadde gjort ting, som for eksempel å love min studie-kamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, å brenne et PC-spill, for han, men så å ikke gjøre det.

    Da ville jeg liksom klage, på han Fredrick, da.

    For det at man ikke holder et løfte, det syntes ikke jeg, at var noe særlig bra, da.

    Og jeg kunne jo da, for eksempel få dårlig rykte, på ingeniørhøyskolen, (for å si det sånn).

    Og etter den andre gangen, som jeg liksom arresterte, han Fredrick, da.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at han Fredrick sa det, til vår leder-kollega Thor-Arild Ødegård aka. Toro aka. DJ Toro.

    At han syntes at jeg, liksom arresterte han, for de ‘riktige tingene’, da.

    (Noe sånt.

    Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

    Og uten at jeg vet hvorfor, at han Fredrick, gjorde et poeng av dette, ovenfor han Toro.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (på den her tida), at Fredrick, en gang kontaktet meg på irc, (må det vel ha vært), husker jeg.

    Og dette var etter at jeg hadde fortalt han det, at jeg lærte Java-programmering, ved HiO IU.

    Og at jeg regnet med å få en bra betalt jobb, etter endt studier, da.

    (Noe sånt).

    Og Fredrick, han begynte da liksom nesten å ‘gråte’ nesten, på irc.

    Og fortalte det, at han også skulle ønske, at han fikk seg en bra betalt jobb, innen data, da.

    Så Fredrick var lei seg, siden han ikke studerte data da, men bare dreiv med data, som hobby.

    For da ville ikke noen datafirma ansette han, (trodde han).

    (Noe sånt).

    Så jeg hadde altså fått meg en fettklump av en sønn, på 19-20 år.

    Fordi at jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en eller to vakter i uka, da.

    (Ved siden av heltidsstudier, ved ingeniørhøyskolen).

    Men Fredrick er vel en typisk generasjon Y, tror jeg.

    (Som jeg har lest om såvidt, på nettet).

    Nemlig generasjonen som kom etter generasjon X, vel.

    Generasjon X, (som jeg vel er i), kom jo etter generasjon 68, (som også var kjent som hippie-generasjonen, vel).

    Og jeg skjønner meg ikke så mye, på generasjon Y.

    Men jeg synes at Fredrick var innpåsliten, og kanskje som en kyniker, (husker jeg).

    Han var jo nesten en generasjon yngre enn meg, og likevel så gikk han veldig nærme, (syntes jeg), uten at han liksom gjorde seg gradvis kjent med meg, da.

    Han gikk liksom nærme, med en gang da, (vil jeg si).

    (Og halvbroren min Axel, er også sånn at jeg ikke skjønner meg helt på han, (vil jeg si).

    Så han er kanskje generasjon Y han og, (tenker jeg nå).

    Det er mulig).

    Og Fredrick, han skulle vel også lære seg programmeringsspråket C#, (som var nytt på den her tida), hjemme, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men jeg hadde nok med det vi lærte, ved ingeniørhøyskolen, og med de to lederjobbene, som jeg hadde, i Rimi, osv.

    Og disse nye studentårene mine, de skulle jo egentlig være som noen ‘sabbatsår’, for meg.

    Siden jeg jo hadde hatt mange års ‘hardkjør’, bak meg, som leder, i Rimi, da.

    Men det var ikke så lett for meg, når jeg fikk sånne ‘fettklumper’, som han Fredrick, (som jeg egentlig ikke kjente), så nærme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül Özgyr, hu ringte meg, (på Rimi Langhus sitt telefonnummer vel), en fredag, (på den her tida), som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Hu spurte meg om vi hadde fler DVD-spillere igjen, på Rimi Langhus.

    (Av de ganske billige DVD-spillerne, som Rimi hadde, på den her tida.

    DVD-spillere som var sånn at de også kunne spille Mpeg-filer, (brent på PC), osv., (hvis jeg husker det riktig)).

    For disse DVD-spillerne, de var utsolgt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Songül Özgyr, ihvertfall).

    Songül sa vel det, at ‘vi’ skulle hente DVD-spilleren, dagen etter.

    Så jeg skjønte dette ‘vi’ sånn halvveis, (husker jeg), som at hu hadde fått seg type, da.

    (Noe sånt).

    Jeg la ihvertfall en sånn DVD-spiller, inn på kontoret, (noe jeg vel også sa til Songül, på telefonen).

    (Og jeg skrev også en lapp på DVD-spilleren, om at den ble hentet, dagen etter, da.

    Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, fra noen Rimi Langhus-folk, om dette.

    Så om Songül Özgyr var på Rimi Langhus, for å hente DVD-spilleren sin, det veit jeg ikke.

    Og hvem typen hennes eventuelt var, det veit jeg heller ikke.

    Hvis det ikke var Thomas Brun da, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus, før Stian Eriksen ble butikksjef der, i andre halvdel av 2003, en gang, vel).

    For Thomas Brun pleide jo å hente Songül, etter at hu var ferdig på jobben, på Rimi Bjørndal, noen ganger, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül sa også det, (på rundt den her tida), på Rimi Bjørndal.

    At nå skulle jeg få lov til å brenne filmer og sånn, for henne også.

    (For jeg pleide jo ganske ofte å brenne filmer og musikk osv., for andre folk, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden det jo var et så sosialt miljø der.

    Så kollegene mine, de ble liksom mer som venner eller bekjente da, på en måte).

    Men det ble aldri til det, at jeg fikk spurt hu Songül, om det var noen filmer eller noe musikk, som jeg skulle laste ned, på nettet, for henne.

    For det ble kanskje litt rart, at det var hu som sa til meg, at nå skulle jeg få lov, til å brenne musikk og filmer, for henne.

    Det burde vel kanskje vært motsatt, at det var jeg som tok initiativet, til dette.

    Siden det jo da ville være meg, som gjorde henne, en tjeneste.

    Og jeg var jo ikke slaven hennes heller liksom, (for å si det sånn).

    Så det ble aldri noe av, at jeg brente noen filmer eller noe musikk, for hu Songül, da.

    For det var vel sjelden at jeg hadde henne på tomannshånd liksom, på Rimi Bjørndal.

    Siden hu vel oftest hadde andre folk rundt seg der, da.

    Og dette ble vel også litt anstrengt kanskje, siden hu hadde ringt meg, på Rimi Langhus, om den her DVD-spilleren osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, (på Rimi Bjørndal).

    At Songül sa til meg det, at jeg måtte gå til posten, (av en eller annen grunn).

    (Noe som var litt spesielt, for jeg hadde jo ikke fått noe opplæring i posten, for å si det sånn).

    Men jeg gikk nå dit likevel da, siden Songül hadde bedt meg om å gå dit, (mens hu gikk gjennom butikken, i retning av spiserommet), vel.

    Og da jeg kom fram til posten, så var det en tysker der, (som hadde forvilla seg dit), husker jeg.

    Han stod i posten, med en pantelapp.

    Så det var nesten litt komisk da, (husker jeg).

    For posten hadde jo ikke noe med pantelappene å gjøre, (for å si det sånn).

    (For pantelappene, de skulle man jo levere i kassa, da).

    Og han tyskeren, han var nesten arg, (vil jeg si).

    Og han snakka hverken norsk eller engelsk, da.

    Og han viste meg en pantelapp, som det stod 0 kroner på da, (husker jeg).

    Og han ville ha pengene for den her pantelappen, da.

    Og jeg måtte gå inn på flaskerommet, (husker jeg).

    For å finne en av boksene hans, da.

    Og dette var en tysk colaboks, (eller noe sånt), vel.

    Så dette må vel ha vært en tysk bobil-turist, (eller noe), som hadde forvilla seg, opp til Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Og norske bokser, de måtte jo ha pantemerke på seg, for at man skulle få pant, for dem.

    (Dette gikk vel egentlig på strekkoden.

    For det var vel sånn, (hvis jeg husker det riktig), at bokseautomaten leste strekkoden.

    For å se om boksen var kjøpt i Norge, da.

    (Noe sånt).

    For hvis boksen ikke var kjøpt i Norge, så fikk man ikke pant, da.

    For da hadde man jo ikke betalt pant, (til det norske pantesystemet), da man kjøpte boksen.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo vært på sommerferie, i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg klarte etterhvert å få sagt ‘keine kroner’, (som vel betyr ingen kroner), på tysk, da.

    For å prøve å forklare den her ‘pante-problematikken’, for han tyskeren, da.

    Og da ga han tyskeren seg, (som var nesten fiendtlig, må man vel si), til slutt, (mener jeg å huske), siden jeg kunne et ord tysk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Diana, (fra Bjørndal).

    (Hu som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent der, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), noen år før det her.

    Hu som hadde oppført seg så rart, den gangen jeg møtte henne, i første etasje, på Oslo City, (på den her tida, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen).

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu lurte på om vi trengte noen flere ansatte, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og da måtte jeg si til henne det, (husker jeg), at det var mulig at vi trengte det.

    Men at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan.

    At det kanskje var lurere av henne, å ikke nevne det, at hu kjente meg, da.

    (Hvis hu skulle søke om jobb der).

    Og det endte med at hu Diana ikke begynte å jobb der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men. men.

    Etter at Linn Korneliussen flytta, fra David Hjort, og til Bergen.

    Noe hu vel gjorde, høsten år 2000, (eller noe sånt).

    Så vanka David Hjort mer og mer sammen med en gjeng, med kriminelle folk, (sånn som jeg skjønte det).

    Det er mulig at disse folka, var de samme kriminelle folka, som David Hjort hadde fortalt meg om, at han ville prøve å kutte ut, i 1997, (like etter at David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal).

    Og ikke så lenge etter, at Linn Korneliussen, hadde flytta, til Bergen.

    Så inviterte David Hjort meg, på en fest, på Bjørndal, (husker jeg).

    Og på denne festen, så var også Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Jeg husker at David Hjort fortalte det, at Linn Korneliussen hadde fått seg en del større pupper.

    (Etter at hu hadde flytta til Bergen).

    Så dette må vel ha vært en del måneder, etter at Linn Korneliussen flytta, til Bergen.

    (Vil jeg vel tippe på).

    Siden at puppene hennes hadde rukket å vokse så mye, (av en eller annen grunn), ifølge David Hjort.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra denne festen, så husker jeg det, at David Hjort sa til meg, (og muligens også til Erik Dahl vel).

    At den gjengen, som David Hjort hadde på besøk der, (i stua si, på Bjørndal).

    Var ganske kriminelle folk.

    Så vi måtte være forsiktige, (på den her festen), da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort hang også et norsk flagg, fra terrassen sin, på Bjørndal, (på den her festen da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, på hva Linn Korneliussen drev med, i Bergen, siden at puppene hennes hadde vokst så mye, liksom.

    Og jeg hadde jo også vært sjefen hennes, på Rimi Nylænde, i cirka et års tid, (var det vel).

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom måtte slå av noen ord, med henne, da.

    Noe som skjedde, ute på terrassen der, (til David Hjort da), husker jeg.

    Og da jeg slo av noen ord, med Linn Korneliussen.

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at noen i den her kriminelle gjengen, (som satt i sofaen).

    Sa høyt, til David Hjort, at jeg ‘rappa dama hans’.

    Enda Linn Korneliussen og David Hjort vel ikke var sammen lenger.

    Og selv om jeg bare såvidt sa hei vel, til hu Linn Korneliussen, da.

    (Som jeg mener å huske at smilte til meg, og var vennlig osv).

    Og jeg spurte vel Linn Korneliussen, om hva hu dreiv med, antagelig.

    Og hu hadde vel begynt å studere, i Bergen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den festen her, så var jeg litt misfornøyd, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg hadde på meg en litt dyr svart v-genser, (var det vel).

    Og den genseren hadde krympet kjempemye, i tørketrommelen, i kjelleren, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, (husker jeg).

    (Hvor den vel muligens hadde ligget, fra dagen før, eller noe sånt).

    Så det var omtrent som da jeg et år seinere, (eller noe), skulle spille fotballkamp, (for Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag), på Greverud, (het det vel).

    For da hadde jo med meg en joggebukse, (som jeg hadde trodd at var den, som jeg hadde satt på vask, kvelden før), som jeg hadde raska med meg, i full fart, en travel dag, fra vaskekjelleren, i Rimi-bygget, da.

    Den joggebuksa, den hadde jo vært alt for liten.

    Så jeg måtte sitte ved siden av Christina Brynteson, (fra Rimi Langhus), på reservebenken, på Greverud der, (var det vel), under så godt som hele den kampen, da.

    Siden at den joggebuksa, (som jeg ved en feil hadde tatt med meg, fra vaskekjelleren, i full fart), hadde vært alt for liten, til å spille fotball i, da.

    Og sånn var det med genseren min, den dagen jeg var på den her festen, (på Bjørndal), og, (husker jeg).

    At den hadde krøpet så mye, (i tørketrommelen, i Rimi-bygget), at den føltes ukomfortabel å gå med, (siden den var for liten, og liksom ble for kort), da.

    Så jeg var ikke helt fornøyd, på den her festen.

    Og etter at disse kriminelle folka, hadde oppført seg rimelig truende, (må man vel si), da jeg hadde snakka, med hu Linn Korneliussen, (ute på terrassen der).

    Så bestemte jeg meg for å heller dra ned til sentrum, og gå ut på byen, da.

    (Istedet for å bli værende, på den her litt utrivelige festen, (må man vel kalle den), da).

    Så jeg ringte vel fra mobilen min, og bestilte en drosje da, (tror jeg).

    Og jeg husker det, at i drosjen, (som jeg tok aleine), på veien ned til sentrum.

    Så viste han drosjesjåføren meg noen gammeldagse tikroner-sedler.

    Som han hadde fått, av en av de tidligere passasjerene, den kvelden.

    Og dette var noen gule tiere, (mener jeg å huske), som kanskje fantes, på 60-tallet, (eller noe sånt), da.

    Og drosjesjåføren, han fortalte meg det, at det var en kar, som skulle besøke kona si på sykehuset, (eller noe sånt).

    Som hadde betalt med disse gamle tikrones-sedlene, (som sikkert var fra myntsamlingen hans, eller noe sånt), da.

    Så det var jo som at det var en tragedie av noe slag, som drosjesjåføren fortale meg om.

    Siden det virket som at dette var noen folk, som nesten hadde mistet kontrollen, da.

    Siden de måtte bruke sedler, fra myntsamlingen sin, for å kjøre drosje osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg vel til So What, (tror jeg).

    Det var muligens denne kvelden, at jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), i det portrommet, mellom So What og Grensen der.

    Og fikk mobilnummeret hennes da, (som jeg sendte tekstmeldinger til vel, og på den måten fikk avtalt en rimelig mislykket date, på Blue Monk, en uke eller to seinere).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Men tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her gjengen, (som vel også assistent Alex, fra Rimi Sinsen, var med i, hvis jeg har forstått det riktig), som var på den festen, til David Hjort, på Bjørndal.

    (Og som jeg var litt usikker på, hva jeg skulle mene om).

    De dukka plutselig opp, på Rimi Bjørndal, mens jeg jobbet der som låseansvarlig, (husker jeg).

    (Like før stengetid, en lørdag, vel).

    Og da spurte han ene av dem, (en som på en fest hos Alex, på Rimi Sinsen, en tid før det her, hadde fortalt meg, at han var ‘deal-er’, (eller langer, eller noe sånt), vel).

    Han spurte meg, om det var noen ledige jobber, på Rimi Bjørndal.

    Og da sa jeg det samme til han, som jeg hadde sagt til hu Diana, (fra Bjørndal), husker jeg.

    Nemlig at jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, at jeg ikke kunne spørre Johan, fra dem, om Rimi trengte noen flere ansatte, da.

    Og jeg mener også huske det, at hu Fiza, (som jobba i posten), reagerte ganske kraftig, på de her kameratene, til David Hjort, da.

    Som jeg mener å huske, at hu stod og så på, (fra posten), mens de prata med meg, samtidig med at de gikk ut av butikken, (uten å kjøpe noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 154: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen

    En gang, etter at jeg hadde jobbet en ledervakt, på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    (Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så gikk jeg til bussholdeplassen, (på Bjørndal), sammen med muligens Songül.

    (Ihvertfall så var det noen utenlandske kolleger, som jeg gikk sammen med, da).

    Og da, så var det noe helt rart, som foregikk.

    Mellom Slimeveien og Rimi Bjørndal, (litt lenger ned i Slimeveien, (altså i retning Geviret), enn der bussholdeplassen ved Rimi Bjørndal/Granberg Senter ligger).

    Så lå det en svær gjeng med nazister.

    Og de lå helt stille, med slagvåpen som balltre osv., i en skråning, som lå mellom Slimeveien og parkeringsplassen/lagerrampa til Rimi Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Det var sånn at vi kunne se disse nazistene, (som en utlending, som bodde på Bjørndal vel, sa til oss Rimi Bjørndal-folka at var nazister vel), på kanskje 20-30 meters avstand, mens vi gikk til bussholdeplassen, da.

    (Noe sånt).

    Jeg regna med at disse nazistene, (som muligens var fra Bøler, men det tørr jeg ikke å si helt sikkert), var på Bjørndal, for å slåss med utlendinger.

    Så jeg spurte noen utlendinger, om jeg skulle ringe til politiet, da.

    Men fikk jeg ikke noe klart svar.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og de nazistene, de lå bare helt stille, (på en surrealistisk måte, må man vel si), mens vi Rimi Bjørndal-folka venta på bussen, da.

    Så dette var jo som noe av det rareste jeg har opplevd noen gang, (må jeg vel nesten si).

    Eller, den sommeren, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på språkreise, til Brighton.

    (Altså sommeren 1988).

    Så opplevde jeg faktisk noe lignende.

    For der var det også sånn, at en gjeng med unge menn, med balltre osv., lå stille, like ved Churchill Square, en hel kveld.

    (Av en eller annen grunn).

    Så hva poenget med å ligge sånn helt stille, med balltre osv., skulle være.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er mulig at det er noen andre som vet det.

    (Det er mulig).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At like etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Sommeren/høsten 2002).

    Så hadde jeg ikke blitt helt varm i trøya enda der, da.

    Og da jeg skulle hente inn handlevognene, som stod utafor butikken.

    (Ved stengetid, en dag).

    Så hadde en norsk kunde, i 20-30-åra vel, bundet fast en hund, like ved der handlevognene stod.

    (Mens han var inne og handlet i butikken, da).

    Og det var også tre-fire aggressive innvandrergutter, i tenårene der, (husker jeg).

    Og de begynte å tulle med hunden, til han norske kunden, da.

    Og da han norske kunden kom ut fra butikken, og så det, at de utlendingene, dreiv og liksom ‘kødda’, med den hunden.

    Så skreik han nordmannen, til de innvandrerguttene, da.

    Og de begynte da å banke opp han nordmannen.

    Og han nordmannen måtte liksom løpe bortover, i Granbergstubben, da.

    Med de her aggressive innvandrerguttene, i hælene.

    For han nordmannen klarte ikke å forsvare seg, mot så mange aggressive innvandrergutter, da.

    Og det er mulig at han ikke fikk med seg hunden sin.

    Da han løp unna de her innvandrerguttene.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert nå.

    Men det var vel antagelig sånn, at han ikke fikk med seg hunden.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og hva som skjedde videre, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med alle de her innvandrerguttene.

    Han nordmannen, (med hunden), han var kraftigere enn meg, (mener jeg å huske).

    Og han klarte ikke å forsvare seg, mot den her innvandrergjengen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at jeg lurte litt på det, om det hadde blitt tøffere å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    På de årene som hadde gått, fra jeg sluttet der, (for å begynne som butikksjef, på Rimi Nylænde), i 1998.

    For i mellomtiden, så hadde det jo vært 11. september, osv.

    Og mens jeg jobbet der, (som låseansvarlig), så var det jo krigen i Irak, osv.

    Og han ‘kunde-Muhammed’, han hadde jo blitt skutt, (husker jeg at han sa ihvertfall), i 2002 eller 2003.

    Så det hadde nok blitt litt tøffere forhold, på Bjørndal der.

    Og jeg hadde jo vært ganske lenge sykmeldt.

    Ikke så lenge før det her.

    Siden jeg hadde vært overarbeidet, og hatt problemer med sjefene oppover i systemet, i Rimi.

    Så Rimi Bjørndal, det var kanskje ikke den riktige butikken for meg, å begynne jobbe i, når jeg ikke var helt på topp.

    For det var jo litt tøft for meg, å slutte, som butikksjef.

    Siden det var vanskelig å forklare hvorfor jeg gjorde dette, (for å begynne å studere igjen), med få ord, da.

    For det var jo et slags fall i status for meg, må man vel si.

    Å slutte som butikksjef og istedet begynne å studere.

    Så det var kanskje ikke den smarteste butikken, for meg, å begynne å jobbe i.

    (På Rimi Bjørndal).

    Siden miljøet der var ganske tøft, da.

    Og jeg liksom hadde møtt veggen, like før det her.

    Så jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, med de her aggressive innvandrerguttene, som banka opp han kraftige nordmannen, (som hadde den hunden).

    Jeg fant ut at jeg burde prøve å ligge litt lavt, siden jeg var nyansatt der, (som låseansvarlig), liksom.

    Så jeg ringte ikke politiet engang, da den her episoden hendte, (husker jeg).

    For jeg var liksom ikke helt ‘varm i trøya’, på Rimi Bjørndal ennå, da den her episoden hendte, da.

    Så jeg fikk liksom ikke gjort noe, for å gå mellom de her aggressive folka, da.

    For han nordmannen, han hadde jo et rimelig ‘macho’ image da, (må man vel si).

    Med nesten army klær vel, og en schafer som bjeffa.

    Og han nordmannen skreik jo liksom, istedet for å prate.

    Så han var liksom ikke helt ‘main-stream’ han heller, (må jeg si).

    Og han forsvant jo i retning av rekkehus-blokkene, i Granbergstubben, (på Bjørndal).

    Så mange andre folk, må nok ha lagt merke til den her episoden, (vil jeg nok tippe på).

    Men det som er dumt, det er at det tar ti minutter cirka, å kjøre, fra Manglerud politistasjon, til Bjørndal.

    Så det er nesten ikke noe vits i å ringe politiet, (sånn som jeg huska det, fra da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    For det tok ‘alltid’ lang tid, før politiet dukka opp der, hvis man ringte dem om noe bråk i butikken, (eller lignende), da.

    (Sånn  som jeg huska det, ihvertfall).

    Så å ringe politiet, på grunn av bråk.

    På Rimi Bjørndal.

    Det var noe jeg bare droppa etterhvert, (må jeg innrømme).

    Siden at politiet ‘alltid’ brukte så lang tid, da.

    Og ‘aldri’ var framme, før lenge etter at ‘bråket’ var ferdig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (Dette var vel muligens en pakistaner).

    Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).

    Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Og han jobba bare i ferier og sånn.

    Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.

    Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.

    En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.

    Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.

    For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.

    (Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.

    Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.

    Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.

    Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).

    Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).

    Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).

    Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    For dette var jo høsten 2003.

    Så dette er jo snart ti år siden.

    For å si det sånn).

    Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.

    Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.

    For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.

    Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.

    Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.

    Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.

    (Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.

    Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).

    Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.

    Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.

    Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.

    Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).

    Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.

    (Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.

    Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.

    Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.

    For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.

    (Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).

    Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.

    Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).

    For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.

    For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.

    (For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.

    Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.

    Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Og dette gavekortet, på 500 kroner.

    Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.

    For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.

    (Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).

    Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.

    Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.

    Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.

    (Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.

    Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.

    For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.

    Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.

    Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).

    Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.

    (Under butikksjef Kjell der).

    Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.

    At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Hvem vet).

    Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.

    Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.

    (Som tegn på at hu ble sur, da).

    Da jeg viste henne det her gavekortet.

    (Noe sånt).

    Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.

    Om hva hu brukte alle pengene sine på.

    For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.

    (Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.

    For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.

    En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.

    I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.

    Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.

    Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.

    Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).

    Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.

    Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.

    (Enn butikkene på vestkanten).

    For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.

    Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.

    Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.

    Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.

    Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Siden det var så lav snitthandel der, da.

    Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.

    Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.

    Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.

    Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.

    Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.

    Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.

    Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.

    Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    De var ganske modne og ansvarlige, da.

    Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.

    På tross av det høye arbeidspresset, osv.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.

    Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.

    (Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.

    Noe sånt).

    Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.

    For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).

    Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).

    Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.

    Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.

    Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.

    For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.

    Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.

    Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.

    Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.

    Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.

    Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.

    Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.

    Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.

    Da sløser man litt med penger, vil jeg si.

    Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).

    Det er mulig.

    Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.

    Hvem vet.

    (For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 152: Mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, at Songül, fra Rimi Bjørndal, en gang sa til meg det.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu også hadde en annen jobb, hvor hu var sjef for noen folk, som jobbet på et kontor, (eller noe sånt).

    At hu passa på at de gjorde jobben sin, da.

    For en kar som var over henne igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).

    At hu Songül hadde to jobber.

    Og at hu, (som var så spe og så så ung ut), passa på at masse kontorfolk gjorde jobben sin, osv.

    For hu studerte vel heltid også, (sånn som jeg husker det).

    (For hu ville jo bli politi, var det vel).

    Men etter det her, så ble det vel sånn, at jeg et par ganger brukte hu Songül, som en slags ‘nestsjef’, på Rimi Bjørndal.

    Nemlig at jeg bare sa til henne, hva den og den medarbeideren skulle gjøre, da.

    (Noe jeg selv hadde fått beskjed om, av butikksjef Johan).

    For hu Songül, hu kjente alle som jobba på Rimi Bjørndal, for hu var liksom en nøkkelmedarbeider der, da.

    Siden hu både pleide å ta frukta og jobbe i posten.

    Og hu jobba også ganske mye der.

    Men da tok kanskje Songül dette lederansvaret litt for alvorlig.

    For jeg mener å huske at hu seinere sa det, at hu syntes at det ble slitsomt, å passe på at alle gjorde jobben sin.

    Så da ba hu om å få slippe å ha det ansvaret da, (mener jeg å huske).

    Noe jeg sa at var greit, for da bare snakka jeg med de medarbeiderne selv, istedet.

    (Noe som jeg jo var vant til, fra før, liksom).

    Men jeg var også vant til å delegere, fra da jeg jobba som butikksjef, osv.

    Så når jeg da hørte at hu Songül, var vant til å få folk til å gjøre jobben sin, i en annen jobb.

    Så prøvde jeg å delegere noe ledelsesansvar, (eller coaching, eller hva man skal kalle det), til henne, da.

    Siden hu var vant til å ha lederansvar, mener jeg.

    (Og siden det kanskje ble litt kjedelig, hvis alle gjorde det samme der, hele tida.

    Så det her var kanskje litt for å motvirke kjedsomhet og.

    Hvis det ikke var fordi at han butikksjef Johan la så mye press, på oss, at jeg tenkte at jeg kunne se om Songül var flinkere, enn meg selv, til å få folk til å jobbe der.

    Noe sånt).

    Og det funka bra, (at Songül hadde leder/coaching-ansvar der), sånn som jeg husker det.

    For medarbeiderne der, de jobba veldig bra, (sånn som jeg husker det ihvertfall), når hu Songül sa hva de skulle gjøre, da.

    Og jeg selv, jeg hadde vel nok å gjøre fra før av, (for jeg fikk jo sånne lapper av butikksjef Johan, hvor det stod hva jeg skulle gjøre, osv).

    Og etter at Songül hadde vært sånn ‘nest-sjef’.

    Så syntes jeg at det virka som at folka, på Rimi Bjørndal, jobba bedre, enn før jeg spurte hu Songül, om hu kunne være litt sånn ‘låseansvarlig-nestsjef’ liksom, da.

    Men etterhvert, så synes jeg at arbeidstempoet, på Rimi Bjørndal.

    (Under butikksjef Johan).

    Det ble nesten sinnsykt høyt.

    Så når jeg  kom hjem, etter en fem timers lørdagsvakt, (fra klokka 14 til cirka klokka 19, var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så var jeg så sliten, at jeg nesten ikke klarte å gjøre noe skolearbeid, før på tirsdagen, (eller noe sånt).

    For det var nesten helt vanvittig, hvor mye jobb det ble for meg, (og vel også for de andre som jobba på Rimi Bjørndal, på den her tida), da han Johan var butikksjef der.

    For han Johan, han ville ikke høre på hva vi som jobba der mente.

    Men han skrev bare noen lapper, hvor det stod hva som skulle gjøres, da.

    Og han Johan, han forlangte at hele butikken skulle se strøken ut, omtrent.

    På mandag morgen.

    Enda lørdagsettermiddagene, på Rimi Bjørndal, de var veldig hektiske.

    Så vi som jobba der, måtte samarbeide og jobbe veldig smidig og effektivt da, (må man vel si).

    Og vi måtte jobbe så raskt vi klarte omtrent da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For å få butikken så bra, (og for å få gjort så mye), som han butikksjef Johan ville at vi skulle gjøre, da.

    (Så å jobbe på Rimi Bjørndal, under han butikksjef Johan.

    Det var ihvertfall på grensen til galskap, vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Fahkar, (fra Pakistan).

    Han fortalte at han hadde en bror, som drev bilforretning, på Ensjø, (mener jeg å huske).

    Og Fahkar var også sur på Mullah Krekar, (som det stod om i avisene, på den her tida), en gang, (husker jeg).

    For jeg husker at Fahkar sa at navnet Krekar hørtes ut som ‘krek-kar’, (eller noe sånt).

    (Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For det der ville jeg ikke bli blanda opp i da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under Ramadan.

    (Det må vel ha vært i 2003).

    Så dro Songül med meg, til assistent Ivan, (husker jeg).

    Og så sa Songül det, (til Ivan), at under Ramadan, så burde de muslimene som jobba i butikken, få lov til å ha pause samtidig, når sola hadde gått ned.

    Og det sa Ivan at var greit, da.

    Men dette var noe som ikke hadde blitt nevnt, under tidligere år, mens jeg jobba som leder, i Rimi, (husker jeg).

    Men i 2003, så ble det sånn.

    At alle muslimene fikk ha pause samtidig, mot slutten av arbeidsdagen, da.

    Noe som vel funka greit, egentlig.

    For da ble de som var muslimer fornøyde.

    For da kunne de spise mat på jobben.

    Og de jobba vel kanskje bedre da, siden de slapp å ha pause, før sola gikk ned, liksom.

    Det hadde kanskje ikke vært så mye vits i, det da.

    Hvis de ikke kunne spise likevel, liksom.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og studerte ved ingeniørhøyskolen.

    Så dro jeg innom Oslo City en tur, etter skolen.

    Og i rulletrappa opp fra første etasje, til andre etasje.

    (Like ved klesbutikken JC der).

    Så møtte jeg plutselig Diana, som hadde jobba på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som assistent der, (fra 1996 til 1998).

    Og hu Diana, hu oppførte seg kjemperart, da.

    Hu sa det til meg, (mens jeg gikk forbi henne).

    At: ‘Du er favorittmannen min’, osv.

    (Sånne ting).

    Så hu var jo helt spesiell, (må man nok si).

    Men hvordan hu Diana mente det her, det veit jeg ikke.

    Dette må nok ha vært ironi, tror jeg.

    Altså at hu Diana mente cirka det motsatte av det hu sa, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en av de muslimske vaskerne, (som pleide å vaske butikken om kvelden, og som noen ganger tok T-banen, ned til sentrum, (etter jobben), sammen med lederkollega Fredrick og meg).

    Han sa en gang til meg det, (på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    At hu Songül, hu sa at hu var tyrkisk.

    Men egentlig så var hu kurdisk, da.

    Men hu ville ikke prate kurdisk, bare tyrkisk eller norsk, vel.

    (Noe sånt).

    Sa han muslimske vaskeren, da.

    Som vel antagelig var mer ‘muslimsk’, enn det hu Songül var, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For det her ville jeg ikke bli blanda inn i, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 150: Mer fra HiO IU og Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på ingeniørhøyskolen, at Dag Anders Rougseth aka. Dagga der, plutselig en dag.

    (Høsten 2003, tror jeg det må ha vært).

    Begynte å ‘bable’ om, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at alle i Oslo-politiet, var ‘fra Toten’.

    Noe han sa på en slags Toten-dialekt da, (må det vel ha vært).

    (Av en eller annen grunn).

    Denne bablinga, til Dagga, om ‘Toten-purker’.

    Den satt meg litt ut.

    Så jeg ble vel bare paff, og sa vel ikke noe selv, da han Dagga begynte med den her kryptiske bablinga si.

    For dette var liksom som noe helt utafor sammenhengen, (syntes jeg), da.

    Hvorfor begynte Dagga å nevne det her, liksom?

    Var det noe galt, som foregikk, som lettlurte Toten-purker aldri kom til å skjønne noe av?

    Var det noe Dagga tulla om her, som han bare ville si ‘A’, men ikke ‘B’, om?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var en farget kunde, (i 20-åra vel), ved navn Muhammed, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig der, (husker jeg).

    Og dette var den samme Muhammed, som David Hjort hadde ment om, at var med på et stort tobakkstyveri, på Rimi Bjørndal.

    På den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef der, (nemlig fra 1996 til 1998), da.

    (For han Muhammed, han hadde da stått og hengt, ved frukt-avdelinga.

    I mange minutter, den siste timen, (var det vel), en lørdag, som jeg hadde jobbvakt, (husker jeg).

    Og den siste timen, på Rimi Bjørndal, på lørdager.

    Den timen er veldig travel, da.

    Så jeg kunne liksom ikke fokusere på han Muhammed, hele tida, da.

    Og finne ut hvorfor han hang i frukta, (like ved en alarm-sensor, som ble satt ut av spill, ved at den ble sprayet over, med noe slags lakk, vel).

    For det var så mye annet som heftet meg, da.

    Og da David Hjort ringte og vekte meg, mandagen etter.

    Så bare sa jeg ‘nei’, da David Hjort mente at han Muhammed hadde vært med på det her ranet, da.

    For jeg hadde jo ikke noe bevis for det, liksom.

    (For det kunne jo ha vært noe lureri og, tenkte jeg kanskje.

    Og David Hjort, han hadde fortalt meg det.

    Like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    At han pleide å ha mange kriminelle kamerater, osv.

    Så jeg syntes kanskje det ble litt rart, at David Hjort, som hadde mer eller mindre vært kriminell selv, ringte meg om det her, da).

    Og jeg likte ikke å bli veket på den måten heller, av en hysterisk David Hjort, (må man vel si at han var).

    Så jeg prøvde vel å roe det ned, da.

    For hvorfor ringte David Hjort meg om dette, liksom?

    Han var jo ikke noe sjef, (eller noe), på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hun Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), hun kjente han ‘kunde-Muhammed’ da, (husker jeg).

    (Altså ikke broren hennes Muhammed, men en annen Muhammed, da).

    Og det ble også til at jeg vekslet noen ord, med han kunde-Muhammed, noen ganger da, (husker jeg).

    For leder-kollega Fredrick og jeg.

    Vi hadde møtt han Muhammed, på T-banen, ned til sentrum, en gang, da.

    (Så han Fredrick må vel muligens ha kjent han kunde-Muhammed, da.

    Siden vi satt liksom i en gruppe med han, på T-banen, på vei ned til sentrum, da.

    For jeg kjente ikke egentlig han kunde-Muhammed, da.

    Så det hadde nok ikke vært naturlig for oss, å sitte sammen på T-banen, hvis ikke han Fredrick hadde vært der, da.

    For å si det sånn.

    Så kunde-Muhammed og jeg, vi kjente hverandre, gjennom han lederkollega-Fredrick, da.

    For å få med om det).

    Og da hadde han Muhammed prata om, at han hadde tenkt å flytte til London, (eller noe sånt), da.

    (For han var arbeidsledig, men kjente noen folk som bodde i London, da.

    Noe sånt).

    Og seinere, så spurte jeg han Muhammed, om han hadde vært i London, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte vel han Muhammed ved å spørre meg et spørsmål om en tilbudsplakat, som hang på veggen, i kassaområdet, på Rimi Bjørndal, da.

    Noe sånt.

    (Så dette må vel ha vært mens jeg dreiv og stengte butikken da, antagelig.

    Og etter at han kunde-Muhammed hadde preika med hu Songül, i posten, vel.

    Noe sånt).

    Så han kunde-Muhammed, han svarte ikke alltid klart på det jeg spurte han om, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, (når han var og handla, på Rimi Bjørndal).

    (Og jeg også stod i kassaområdet der.

    Og han vel også prata med hu Songül, i posten, først).

    Så spurte jeg han kunde-Muhammed, om hvorfor han gikk på krykker da, (eller noe sånt).

    Og da svarte han kunde-Muhammed, at han hadde ‘blitt skutt’ da, (husker jeg).

    Så Bjørndal var nesten litt som New York da, (kan man vel kanskje si).

    Siden folk ble skutt der, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 149: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så var det også sånn, at Gezim, (fra Kosovo vel), en gang ‘babla’ om, at familien hans, (på Bjørndal), ikke hadde fjernkontroll, til TV-en sin, da.

    Og jeg hadde vært en del i butikken Claes Ohlson, i Torggata, da.

    Så jeg huska det, at jeg hadde sett en ganske billig universal-fjernkontroll der, da.

    Så jeg kjøpte med en sånn fjernkontroll, for Gezim, (en dag etter studiene mine ved HiO IU, eller noe sånt, da), husker jeg.

    Og så skulle Gezim og jeg, teste den fjernkontrollen, etter jobben, en dag, da.

    (Høsten 2002, eller noe sånt, vel).

    Og Gezim og dem, de hadde den største TV-en, som jeg noengang hadde sett, (husker jeg).

    For TV-en deres, den dekket en hel vegg, i stua deres da, (som vel muligens var en kjellerstue, hvis jeg husker det riktig).

    Hvis jeg husker det riktig, så var den TV-en til Gezim og dem sånn, at den bestod av cirka tjue vanlige TV-er, tilsammen utgjorde en kjempestor TV, da.

    Noe sånt.

    (Og jeg fikk vel aldri noen penger, av Gezim, for den fjernkontrollen.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Selv om den vel virka, på den store TV-en deres.

    Men den fjernkontrollen var ikke så utrolig dyr, da.

    Så det var vel ikke verdens undergang, akkurat).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, (en del måneder seinere).

    Så skulle jeg dra innom Gezim, med en CD, (eller noe sånt), etter jobben, da.

    Og da jeg ringte han, på mobilen hans, da.

    (Da jeg stod utafor huset deres.

    Som lå i Granbergstubben, vel).

    Så var det søstera hans som svarte, da jeg ringte da, (husker jeg).

    Så det er mulig at Gezim hadde gitt mobilen sin, til lillesøstera si, da.

    Etter at han hadde gitt meg mobilnummeret sitt, året før, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en stund.

    Så begynte også Songül sin omtrent jevnaldrende bror Muhammed, å jobbe der, (husker jeg).

    Muhammed sa at Songül hadde spilt håndball, på Holmlia.

    Og at han holdt med Galatasaray, (mener jeg å huske).

    Muhammed spurte også hvilket lag jeg holdt med, da.

    (En gang vi gikk på bussen, etter jobben, husker jeg).

    Og jeg svarte at jeg holdt med Everton da, (husker jeg).

    Og Muhammed fortalte meg på bussen, at han likte en film, som het ‘Mafiabrødre’ da, (var det vel).

    Og jeg fortalte at jeg også likte andre filmer, i samme genre.

    Men Muhammed likte ikke de andre filmene da, (husker jeg), men kun den Mafiabrødre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lome og Songül, de pleide forresten å møte noen folk, i rånebiler vel, ved lagerrampa, til Rimi Bjørndal der, (husker jeg).

    Dette var vel den første tida, som jeg jobba der.

    Og jeg syntes det virka som at dette var noe de var vant med å gjøre.

    Og jeg var jo bare låseansvarlig der.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å ta opp dette med noen, da.

    (For det var vel vanskelig å si, at de gjorde noe galt liksom, da.

    Eller hvordan dette var igjen).

    Men jeg husker bare at jeg la merke til dette hendte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på en varetelling, på Rimi Bjørndal, under butikksjef Johan, (husker jeg).

    At dem istedet for å bestille pizza, begynte å steike frossenpizzaer, i den ovnen som var ment, for halvstekte brød da, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at hu Songül begynte å ‘bable’ om det, at hu hadde fått i seg noe, som det ikke var meninga, at hu skulle få i seg, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at jeg også overhørte det, at hu Songül seinere sa, til noen andre Rimi Bjørndal-folk der.

    At jeg hadde ‘dissa’ henne, da.

    Men da sa jeg ikke noe, (husker jeg).

    For da jeg vokste opp, så var ‘disse’ noe som magen ens gjorde, hvis man var litt feit, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 138: London

    Sommeren 2003, så tenkte jeg det, at jeg burde prøve å komme meg litt bort, fra Oslo.

    For på jobben, på Rimi Bjørndal, så var det slitsomt, (husker jeg).

    Det var som at hun Songül, (som jeg jo kjente de to eldre søstrene til, (nemlig Hava og Sema), fra å ha jobbet sammen med dem, på Rimi Bjørndal, en 5-6 år, før det her), liksom prøvde å få meg sjalu, ved å flørte med assistent Ivan, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Og det var også sånn, at faren til hu Songül, dukka opp på Rimi Bjørndal der, og sa hei til meg, da.

    Og da forklarte Songül at det var faren hennes, da.

    (Og det var vel han som hadde blitt så sint, (ifølge butikksjef Kristian Kvehaugen), den gangen, da han og kona hans, skulle vaske butikken.

    En lørdag morgen, i 1997, (må det vel ha vært).

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og ikke var på jobb, før klokka 7.30, siden assistent Irene Ottesen og meg, begynte en halv time seinere, på lørdager, siden bussene ikke gikk like tidlig, på lørdagene, da).

    Men jeg hadde jo mine prinsipper, om å ikke blande ‘business’ og ‘pleasure’.

    Og jeg syntes vel kanskje også at det var nok, at min søster Pia, hadde en farget sønn.

    Om ikke jeg også skulle få meg en farget kone, liksom.

    Og det var også en rar episode, på Rimi Bjørndal.

    Da David Hjort plutselig dukka opp der, i en bil, som samboeren hans Melina kjørte, vel.

    For å hente meg, da.

    (Uten at dette var noe jeg hadde bedt han om.

    Og dette var ikke noe som var avtalt, engang).

    Og da spurte Songül meg: ‘Er det broren din, eller?’, om David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, hadde jo begynt å bli ganske feit, på den her tida, (for å være ærlig).

    (For Melina ga han kanskje for mye mat, eller noe sånt).

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Men jeg svarte ikke noe, da hu Songül spurte om det her, da.

    For jeg prøvde å roe det ned litt, da.

    Jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye, liksom.

    Så derfor holdt jeg bare kjeft, da.

    Men jeg husker at jeg spurte David Hjort og Melina, i bilen, om hva de syntes om hu Songül, da.

    Bare for å ha noe å snakke om vel.

    Og da sa David Hjort at han ikke trodde at Songül var noe for meg, siden hu hadde en annen kultur da, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo mitt prinsipp, om å ikke blande ‘business’ and ‘pleasure’.

    Så jeg tok ikke den her flørtinga, (eller hva man skal kalle det), fra hu Songül, så nøye.

    Men det var sånn at det liksom var en spenning i  luften da, på Rimi Bjørndal.

    Nemlig fra sommeren 2002 til like før jul, i år 2003, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sommeren 2003, så husker jeg det, at jeg hadde lyst til, å komme meg bort litt, da.

    For Thomas Brun.

    (Butikksjefen fra Rimi Langhus).

    Han kunne også finne på det, å dukke opp, på Rimi Bjørndal, (ved stengetid), for å kjøre hu Songül hjem da, (mener jeg å huske at det var).

    Så det ble litt mye butikksjef Thomas Brun, butikksjef Johan, assistent Ivan og Songül, (sommeren 2003), da.

    Husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg bestemte meg for å dra på en kort ferie til London da, (husker jeg).

    Siden jeg da ikke hadde vært i England, siden 1990.

    Og siden jeg også hadde lyst til å komme meg et stykke bort, fra Oslo, da.

    (For å liksom klare å puste litt friere, da.

    Eller hva man skal kalle det).

    Så jeg søkte på hotell-ferie, i London, på Google, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og jeg fant en side hvor jeg kunne bestille rom, på et hotell, i Kensington, som het St. Simeons Hotel, (husker jeg).

    Og jeg bodde vel der i tre netter, (eller noe sånt vel), mener jeg å huske.

    Sommeren 2003, da.

    Siden jeg ønsket å komme meg litt bort fra Oslo, da.

    For jeg følte det liksom som at jeg nesten ble kvalt da, i Rimi, på den her tiden.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg tok flybussen, (fra Galleri Oslo), til Torp, en dag, sommeren 2003.

    For så å ta et Ryan Air-fly, til London, da.

    En flyreise som bare tok et par timer, vel.

    Og så måtte jeg ta toget, fra Stansted, og inn til London, da.

    En togreise på en snau time, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha funnet hotellet, så gikk jeg rundt og kikket litt, i Kensington, (husker jeg).

    Dette var om kvelden, og jeg fant et utested, som var ganske fullt av unge voksne folk, og hvor de spilte 50 Cent-sangen ‘In da Club’, (husker jeg).

    Men Kensington, det var et rolig sted, så dagen etter så bestemte jeg meg for å prøve å finne noen litt mer ‘rocka’ utesteder, å liksom ta tempen på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så fant jeg en internett-cafe, i Kensington High Street, (mener jeg at det var).

    Og der satt det en svenske, ikke så langt unna meg, og pratet høyt i mobilen, (husker jeg).

    Jeg sa fra til han svensken, at jeg var norsk, og at jeg skjønte hva han sa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også på supermarkedet Marks and Spencers, i Oxford Street, (husker jeg).

    Og da jeg satt og spiste noe mat, i en slags kafeteria der, vel.

    Så ringte butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), husker jeg.

    For å spørre meg om noe greier, i ferien min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette Marks and Spencers-supermarkedet, det hadde også en stor avdeling, med jødisk kosher-mat, (husker jeg).

    Og det var vel første gangen jeg hadde sett det, at et supermarked hadde det.

    Og jeg husker også det, at SirSirSir, (en med-op, på #quiz-show).

    Han prøvde en gang, (like før den her tida), å dra meg med ut på byen, (i Oslo), for å spise sushi.

    Så jeg var litt nysgjerrig på den retten, da.

    Så jeg kjøpte meg en sånn sushi-boks. på det Marks and Spencers-supermarkedet da, (husker jeg).

    Og jeg klarte vel å spise laksen, (eller noe sånt).

    Men det meste som var oppi den boksen, det klarte jeg ikke å spise, da.

    Så jeg måtte kaste cirka halvparten av den sushi-en da, (må jeg nok innrømme).

    Og jeg har aldri kjøpt sushi igjen, etter det her, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prøvde også å få kjøpt meg noen klær, mens jeg var i London, (husker jeg).

    Og i en Gap-butikk, ved Kensington, så fant jeg meg plutselig stående ved samme kles-stativ, som en sheik, husker jeg.

    Og det eneste plagget, som jeg fant meg, i London, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Det var en militærfarget grønn t-skjorte.

    (Som jeg kjøpte i den nevnte Gap-butikken, vel).

    For det plagget var moderne, på den her tida, da.

    På grunn av krigen i Irak muligens, så var det vel sånn, at militærfargede klær, liksom var på moten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg var og kikka, i en vintage klesbutikk.

    (Like etter at jeg hadde kastet den sushi-en).

    Og at jeg også var i Hyde Park og så litt igjen.

    (For der hadde jeg jo vært tidligere.

    Nemlig da jeg var på språkreise, i England, (tre ganger), på 80-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant også et stort Sainsbury’s supermarked, i Kensington, som var åpent 24 timer i døgnet, (på ukedagene).

    Og dette supermarkedet hadde til og med sin egen Starbucks kaffebar, (husker jeg).

    (Ihvertfall så husker jeg at den hadde det, et par år seinere.

    For da bodde jeg noen uker i London.

    Etter å ha avbrutt studiene mine, ved University of Sunderland, på begynnelsen av 2005.

    Noe jeg tenkte at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 6).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt i en drosje, en av de første kveldene, av denne ferien.

    Og ba drosjesjåføren om å finne et utested som het Ministry of Sound.

    (Som enten David Hjort eller hans kamerat Roger hadde anbefalt, vel.

    Noe sånt).

    Men det utestedet var stengt, for dette var ganske seint på kvelden, da.

    At jeg prøvde å finne et sted, å feste på.

    Og David Hjort sin samboer Melina, hu hadde vel anbefalt et utested, som het Hippodrome, ved Leicester Square.

    (Noe sånt).

    Et utested jeg vel fant fram til.

    Men det ble ikke til at jeg prøvde å gå inn der.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hotellet jeg bodde på, i Kensington, det var forresten ikke et stor hotell.

    Det var et som lå rimelig anonymt til.

    Og som man lett kunne gått forbi, og trodd at var et vanlig hus.

    Hvis det hadde vært i år, at jeg skulle ha bestilt London-ferie, fra Norge.

    Så hadde jeg nok bare bestilt fra Travelodge, eller en annen hotell-kjede.

    Men dette var et uavhengig hotell, da.

    Drevet av noen folk, som kanskje var øst-europeisk, eller noe sånt.

    (Noe sånt).

    Og det funka helt greit, å bo der.

    Det var TV på rommet og et lite kjøleskap, vel.

    Og det var ikke sånn, at jeg satt inne, på hotellrommet, hver dag.

    Jeg hadde jo ikke PC og internett der, engang.

    Så jeg var ute og så meg rundt, i London, under hele denne korte storbyferien, da.

    Kun avbrutt av noen timers søvn, på hotellrommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

    Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

    Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

    Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

    For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

    Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

    Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

    Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

    Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

    (Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

    Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

    Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

    De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

    Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

    For det var et hull i veggen der.

    Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

    Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

    Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

    Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

    (For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

    Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

    Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

    Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

    For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

    For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

    Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

    Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

    Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

    At: ‘Er det slavejobb?’.

    (Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

    Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

    Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

    Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

    Så sa han hei, til hu Fiza, da.

    Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

    For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

    (Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

    Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

    Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    (Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

    For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

    Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

    Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

    Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

    (I tilfelle det var noe der, kanskje).

    Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

    Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

    For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

    Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

    Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

    Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

    Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

    Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

    Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

    Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

    Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

    For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

    Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

    Det var vel kanskje litt rart.

    Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

    (For hva skulle de der, liksom).

    Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

    Det er mulig.

    Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

    Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

    (For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

    Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

    Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

    Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

    (For dette var ikke klart for meg, da).

    Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var stressa, da det her skjedde.

    Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

    Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

    Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

    Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

    Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

    Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

    Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

    (Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

    Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

    Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

    (Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

    Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

    For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

    Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

    Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

    For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

    Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

    Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

    Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

    Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

    For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

    Og det syntes jeg at var greit.

    For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

    Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

    Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

    Så slo jeg til på det, da.

    For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

    For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

    Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

    For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

    Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

    Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

    Så fra våren 2003.

    Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

    Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

    Noe som var litt slitsomt.

    For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

    Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

    Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

    Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

    Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

    Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

    (Noe jeg ikke likte da.

    Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

    Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Altså, må man like noe, for å selge det?

    Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

    Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

    Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

    Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

    Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

    Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

    Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også forresten, høsten 2003.

    At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

    (Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

    Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

    Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

    Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

    Høsten 2003, da.

    Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

    Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

    Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

    Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

    Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

    For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

    (Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

    Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

    Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

    Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

    For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

    Men det er jo bare tull og tøys.

    For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

    Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

    Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

    En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

    Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

    Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

    Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

    Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

    Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

    Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

    Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

    Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

    Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

    At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

    (For å si det sånn).

    Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

    Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

    (Nemlig skoleåret 1988/89).

    Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

    Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

    Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

    For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

    Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

    For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det her er hun Songul Øzgyr, som var en kollega, da jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, fra 2002 til 2003, (ved siden av studier på HiO IU)

    songul øzgyr kollega rimi bjørndal