johncons

Stikkord: Songül Özgyr

  • Min Bok – Kapittel 70: CC Storkjøp

    Jeg har jo skrevet om hvordan det hadde seg, at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp, tidligere i denne boken.

    Det var Arnt Lund, (som tidligere hadde bodd på Øvre, på Bergeråsen), som hadde hengt opp en lapp, like utafor døra til klasserommet vårt, på Gjerdes Videregående.

    Hvor han skrev om at han solgte noen brukte skolebøker.

    Siden han hadde gått på Gjerdes Videregående, året før meg.

    Jeg ringte Lund, på det telefonnummeret som stod på lappen hans.

    Og gikk bort til CC Storkjøp, etter skolen dagen etter vel.

    For å kjøpe et par bøker litt billigere da.

    Disse bøkene var forresten fulle av overstrekninger, med markeringstusj.

    Så jeg skjønte at Lund nok hadde hatt Karlsen som lærer, året før.

    Siden det allerede var markert, i Org.-boka, (var det vel), om ditt og datt da, som Karlsen sa at var viktig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lund sa at de kanskje trengte folk, (som svar på mitt spørsmål, som jeg kom på der, på impuls).

    Og jeg fikk møtte butikksjef Karin Hansen der, til jobbintervju, en dag, husker jeg.

    Jeg fortalte at på grunn av nedgangstidene, (det hadde nettopp vært børskrakk, i USA vel, i 1988 eller 1989, tror jeg).

    Så trengte ikke faren min og Haldis min hjelp i Vannsengbutikken lenger.

    (Dette var jo løgn.

    Jeg hadde jo aldri jobba, i Vannsengbutikken.

    Men hvordan skulle jeg forklare det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, og at jeg var som Askeladden liksom, i familien.

    Nei, det kunne jeg nesten ikke gå i detalj om, i et jobbintervju, syntes jeg.

    Så derfor bare fant jeg på noe da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde kjøpt VG, og hadde den oppå en bag jeg hadde kjøpt, før det skoleåret startet.

    Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1988 vel, og kjøpt en Nike-bag.

    Som var brun med grønn skrift vel, og som det stod ‘Beaverton’, eller noe på vel.

    Jeg syntes at Nike var et kult merke, men jeg var ikke sikker på det med ‘Beaverton’.

    Men ei jente i klassen, hadde en gym-ransel, (eller noe), av samme merke.

    Som det også stod Nike Beaverton på da.

    Men jeg var ikke helt sikker på den bag-en, må jeg innrømme.

    (Faren min og Haldis hadde forresten kjøpt en grå ransel til meg, etter at jeg kom inn på Gjerde.

    Jeg hadde en ransel i lys skinn vel.

    Som jeg hadde hatt på ungdomsskolen, osv.

    Men dette året så kjøpte faren min en ny ransel til meg, uten at jeg hadde nevnt det engang.

    Jeg hadde egentlig ikke ønsket meg noen ny ransel.

    Men faren min bare kjøpte en ny ransel til meg da.

    Som jeg fikk en gang jeg var innom Vannsengbutikken, etter skolen da.

    Og faren min sa at det var den fineste ranselen som de kunne finne, i en butikk, som de hadde vært i da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg hadde vel et VG, som lå oppå bag-en, i jobbintervjuet da.

    For å liksom signalisere at jeg var en voksen person som leste avisa da.

    Og at jeg var en som leste VG da, og ikke noe kommunist som leste Klassekampen liksom.

    Noe sånt.

    Og jeg vet ikke hva som funka, men jeg fikk ihvertfall jobben.

    Mye fordi jeg kjente Arnt, og siden Arnt var flink, tror jeg.

    Noe sånt.

    Karin Hansen hadde ei datter, som het Nancy.

    Nancy var afrikaner eller mulatt.

    Henrik, (som jobba på gølvet der), han var det vel, som fortalte meg det, at Nancy var dattera til Karin da.

    Jeg så en gang en afrikaner, inne på kontoret der.

    (Mener jeg å huske ihvertfall).

    Så det var kanskje mannen til Karin.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Det var fellesgarderobe, på CC Storkjøp.

    Nancy skulle lære meg opp i kassa, og forklare meg om garderobeskapet, osv.

    Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når vi skulle skifte.

    For jeg stod jo inne i garderoben der, sammen med Nancy.

    Og Heidi vel, som var ei jente fra Drammen, med lyst hår, som gikk med trange, ettersittende stretch-bukser vel, og som var et par år eldre enn meg da.

    Og som jeg noen ganger møtte i Gågata, når vi ikke jobba.

    Siden hu var en del på kafeteriaene, i Drammen Sentrum da.

    (Sånn som f.eks. søstera mi Pia var).

    Og som jeg også var, siden vi ikke hadde kantine, på Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Nancy ba meg gå ut av garderoben, mens hu skifta.

    Og sa sånn ‘menn altså’, til Heidi vel.

    Om meg da.

    Siden jeg hadde prøvd meg på et ‘sleipt triks’ da, (skjønte jeg).

    Siden jeg stod i garderoben, mens Nancy skulle skifte da.

    Men jeg var jo under opplæring, og helt ny der.

    Så jeg visste jo ikke hva som var vanlig der.

    Jeg trodde kanskje at det var vanlig, at menn og kvinner skifta side om side der.

    Siden det jo var fellesgarderobe der da.

    Det var ikke så lett for meg å vite, fra før, hvordan dette var, mener jeg.

    Når jeg plukka jordbær, for familien Sand, et par-tre år før det her.

    Så var det jo ikke sånn at det var garderober der, for å si det sånn.

    I gymmen på skolen, så hadde vi jo garderober.

    Men der var det en garderobe for herrer og en for damer da.

    Men i mange matbutikker, så er det bare en garderobe, som herrer og damer må dele da.

    Noe som skaffa meg litt problemer en gang, da jeg jobba som Låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, ved siden av studier ved Ingeniørhøyskolen, i Oslo, i 2002 og 2003.

    En gang, når jeg jobba som leder der, en seinvakt, en lørdag.

    Så kom det noen reperatører, som dukka opp der.

    (På en lørdag!).

    De skulle se på noe inne i garderoben.

    Og jeg måtte vise de hvor garderoben var.

    Og da jeg åpna døra, så hørte jeg et skrik.

    Og det var da Fiza, (het hu vel), fra Pakistan vel, som stod og skifta der.

    Men jeg hadde bare åpne døra litt.

    Så det var ikke sånn at jeg så henne naken, eller noe.

    Jeg så henne ikke i det hele tatt, (for å være ærlig).

    Jeg bare hørte henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hendte det etter dette.

    Et par ganger.

    At Songül, som jobba der, gikk inn i garderoben, mens jeg stod og skifta der.

    Og stod der i bare boksershortsen vel.

    ‘Har du ikke hørt om å banke på’, sa jeg da.

    (Den andre gangen hu gjorde det vel).

    ‘Har du ikke hørt om skrike’, svarte hu da.

    Så det kan bli bare surr, hvis det er fellesgarderobe, i en matbutikk.

    (Vil jeg si).

    Det greieste er nok hvis det er en herregarderobe og en damegarderobe.

    Ihvertfall hvis det er butikk hvor det er muslimske damer og sånn, som jobber, tror jeg.

    Siden de kanskje er nøyere på sånt her, enn nordmenn er da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt for det meste i kassa, på CC Storkjøp.

    Det var ikke scanner der.

    Og ikke alle varene var prisa.

    Så jeg måtte lære prisene utenat.

    Og jeg måtte også lære PLU-kodene utenat da.

    Jeg var litt ‘dum’ der, i begynnelsen.

    Jeg fikk kjeft, siden jeg ikke trykte på en ringeklokke, når det var kø.

    Men når jeg tenker over det nå.

    Så hadde ingen lært meg hvor lang kø det skulle være, før man måtte ringe.

    Når jeg jobba i Rimi, så het det seg, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i køen, i en kasse.

    Så skulle man rope, sånn at noen åpnet en ny kasse da.

    Men på CC Storkjøp, så var det aldri noen som fortalte meg noen regel.

    Så jeg visste ikke helt når jeg skulle ringe på ny kasse.

    Og fikk en del kjeft og sure kommentarer for det da.

    Blant annet så stod Karin Hansen og prata ‘dritt’ om meg, til en mann, en gang, utafor kontoret der, husker jeg.

    Om at det var synd på henne, som hadde meg jobbende der, som bare satt i kassa, når det var kø, uten å ringe på ny kasse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassene der var også litt spesielle.

    Man satt liksom vendt bort fra kundene der da.

    En gang, så satt Nancy, i kassa ved siden av meg.

    Og noen ungdommer hadde fylt en vogn med øl.

    Og når jeg så bort, for å finne veksel, til en kunde.

    Så hadde visst de ungdommene kjørt vogna ut av kassa mi.

    Men jeg fulgte ikke så godt med.

    For jeg mente at Nancy jo satt sånn, at hu så hva som skjedde, i min kasse da.

    Siden man liksom satt ‘bakvendt’ der da.

    Så Nancy måtte ha sett det, mente jeg.

    Ei dame, (som stod og pakka varer vel), fortalte meg det, at noen hadde kjørt ut der, med en vogn full av øl.

    Og da måtte jeg bare gå ut av kassa.

    Selv om det var kunder der.

    (Noe som virka veldig rart for meg.

    Som hadde lært på skolen, at ‘kunden har alltid rett’.

    Så dette var liksom et brudd på den regelen da.

    Siden kundene da måtte vente.

    Men jeg måtte liksom gjøre noe, syntes jeg).

    Så jeg gikk inn på kontoret.

    Og hu Førstedama, som bodde på Bergeråsen.

    Hu fikk tak i vakta, som satt i Hallen, utafor CC Storkjøp der.

    (En Securitas-vakt vel).

    Og så løp alle oss tre, ut mot parkeringsplassen der da.

    Ut noen elektriske dører der.

    Men jeg hadde jo masse kunder i kassa.

    Så når jeg skjønte det, at hu Førstedama og Securitas-vakta, visste hvem de ungdommene var.

    Så gikk jeg bare tilbake til kassa mi da.

    Og lot resten av kundene der handle da.

    Jeg tror jeg fikk kjeft for dette, siden jeg hadde latt de ungdommene passere gjennom kassa mi.

    Men jeg mente at Nancy, som hadde jobba der mye lengre, hadde oversikten over kundene i min kasse.

    Siden kassene liksom var ‘bakvendte’ der.

    Så jeg har lurt på seinere, om Nancy egentlig var med på det her.

    (At hu kanskje kjente de her gutta).

    Hvem vet.

    Men jeg syntes selv, at jeg opptredde ansvarlig, ved den her hendelsen.

    For hvis jeg hadde vært uansvarlig.

    Så kunne jeg jo bare ha ignorert det, som hu dama, som så hva disse ungdommene gjorde, sa til meg.

    Og bare latt som ingenting.

    Og begynt på neste kunde.

    Men jeg klarte å bryte rutinen, og liksom oppføre meg ansvarlig da, syntes jeg.

    Selv om jeg var ganske ny der da.

    Så jeg syntes det var urettferdig, at jeg fikk kjeft for det her da.

    Av hu Førstedama, fra Bergeråsen vel.

    Fordi kassene var så ‘dumme’ der, at man ikke hadde noe særlig bra oversikt, over køen, når man satt i de kassene, siden de var liksom ‘bakvendte’ da.

    Det var jo ikke sånn at jeg hadde ‘øyer i raua’ heller.

    Selv om man kanskje skulle tro det, på hu Førstedama da, som kjefta på meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang etter jobben, så hadde vel Winnem ringt dit sikkert, fra Rimi Asker da kanskje.

    Og spurt meg om jeg skulle bli med på La Vita, i Oslo, da sikkert.

    Eller om det var Circus.

    For jeg fortalte ihvertfall Nancy om det, at det hendte at jeg hang med Winnem, på de stedene da.

    (Siden han fikk noen gratisbilletter, (tror jeg det var), til La Vita da, i Møllergata da.

    (Der hvor det senere ble Møllers vel.

    Eller ved siden av der.

    Noe sånt).

    Av en eller annen grunn).

    Jeg lurer på om det var da Nancy sa, at hu satt barnevakt, i helga, eller noe.

    (At dette kanskje var en mandag da.

    Og hu hadde spurt meg om hvorfor jeg var trøtt.

    Også hadde kanskje jeg svart, at jeg var på La Vita og festa i helga, og ikke hadde kommet meg helt enda.

    Kanskje noe sånt?

    Hvem vet).

    Nancy sa at hu hadde vært barnevakt, eller noe.

    Og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg sa det at ‘har du fått sjokolademus da?’.

    Og da reagerte Nancy litt, husker jeg.

    Jeg tenkte det var sånn, at hvis man var barnevakt, så fikk ungene og barnevakten godteri da, av foreldrene som skulle ut på byen da.

    Og at sjokolademus var vanlig godteri å få, av foreldre da.

    (Sånn som Pia og meg hadde fått av Arne Thomassen, da mora vår hadde møtt han på byen i Larvik, i 1973 eller 1974 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Men sjokolademus kan vel kanskje bety noe annet og.

    Tenkte jeg vel på seinere.

    Men jeg tenkte altså ikke noe ‘koffert’ da jeg sa dette.

    Men det er mulig at Nancy gjorde det.

    Hva vet jeg.

    Hu reagerte ihvertfall, mener jeg ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det)).

    Men men.

    Nancy fortalte også det en gang.

    Til noen, mens jeg hørte på.

    At hu hadde vært i Afrika, i juleferien, eller noe.

    Og noe om at hu hadde sagt til noen, at ‘vi bodde ikke i bambushytter der altså’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg må innrømme at jeg også tenkte litt sånn på bambushytter og sånn, når jeg tenkte på Afrika.

    Dette var jo på 80-tallet, og jeg jo var Berger.

    (Hvor det ikke fantes så mange afrikanere da, for å si det sånn).

    Så når noen sa Afrika, så tenkte ikke jeg på store hus og sånn liksom.

    Da var det mer bambushytte-stilen, som dukka opp i hodet mitt, må jeg nok innrømme.

    Men Nancy og dem hadde visst ikke bodd i sånne bambushytter da, i Afrika.

    Men i ordentlige hus da, skjønte jeg.

    (Fra hva hu prata med ei venninne om, eller noe, vel.

    Før hu gikk inn i garderoben for å skifte, eller noe, en gang vel

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arnt Lund sin tvillingbror, Eirik, jobba også på CC Storkjøp.

    Disse gutta hadde jo solgt meg luftgeværet sitt, mens jeg gikk i 9. klasse vel.

    Siden de trengte penger til 16-mai-feiring vel.

    Jeg møtte dem på Berger-kafeen.

    Og Eirik lurte på om han kunne få ei pølse i brød også.

    I tillegg til 220 kroner, (eller noe).

    For det luftgeværet da.

    Og det sa jeg at var greit.

    Jeg syntes litt synd på dem, siden faren deres vel hadde gått konkurs.

    (De måtte selge huset på Bergeråsen, og flytta til Sande vel).

    Og jeg skjønte at de måtte ha dårlig råd, siden at Eirik ikke kunne gå inn på kafeen der, uten å tigge penger, til ei pølse i brød med rekesalat vel.

    Han måtte da ha vært utsultet, eller noe, vel, (trodde jeg, ihvertfall).

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke var redd for å spørre Arnt Lund, om de hadde jobb der, på CC Storkjøp da.

    Siden den familien kanskje hadde mista litt av æren sin nesten.

    På Berger da.

    (Må man vel si).

    Siden faren hadde gått konkurs da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og siden de var så fattige da, at de ikke hadde råd til mat, i perioder, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noen år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enten Arnt eller Eirik digga Alberto Tomba, i alpint, husker jeg.

    De sa ‘Tomba la bomba’, osv.

    Og syntes at han var kul da.

    Eirik sa også en gang.

    Da han gikk ut av kontoret til Karin Hansen.

    At ‘VG juger’.

    Uten at jeg skjønte hva det var om.

    (Kanskje det var noe med at jeg hadde hatt med meg VG på jobbintervjuet, har jeg lurt på seinere men.

    Hvem vet).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Siden jeg satt så mye i kassa, så fikk jeg lov å ta flaskebordet, innimellom.

    Sånn at jeg kunne ta meg en røyk da, mens jeg rydda flaskene.

    Det funka helt greit.

    Jeg fikk også jobben med å stable pallene på lageret oppå hverandre, husker jeg.

    Den jobben hadde jeg ganske ofte.

    Det var kanskje fordi at jeg var rimelig tynn.

    Det var ganske tungt, å løfte en sånn pall, og slippe den ned igjen, sånn at den landet akkurat oppå de pallen under, husker jeg.

    Men jeg fikk det til da.

    Og det ble lettere etterhvert, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagene så skulle man dukke opp en halvtime eller time før jobben.

    Og så fikk man en oppgave i butikken gjerne.

    Selv om man satt i kassa.

    Jeg fikk ofte oppgaven å fylle ut potetgull, (Sundnes kanskje?. Noe billig-potetgull, til 8.90, eller noe, for 250 gram vel).

    Da måtte jeg skrive opp hvilke smaker, som mangla, på stablene, i butikken.

    Også måtte jeg balansere bak ved papp-pressa da.

    Hvor det pleide å stå en pall med Sundnes-chips da.

    (Var det vel).

    Så måtte jeg hente en og en eske derfra vel.

    Og jeg måtte passe på at det var ihvertfall 2-3-4 esker da, av hvert smaks-slag, av potetchips, ute i butikken da.

    Sånn at det ikke ble utsolgt da, i løpet av dagen.

    Det var en ganske grei jobb.

    Som jeg kunne klare.

    Selv om jeg hadde for eksempel vært på Fremad, i Selvik, og drikki.

    (Noe Christell pleide å dra meg med på).

    Dagen før da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henrik der, (var det vel), han likte ikke Førstedame Tove.

    Tove bodde ute i Nesbygda, og var i 40-åra vel, og hadde mørk frisyre og briller vel.

    Hu gikk for å være litt dum da, mente Henrik vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang så sa Tove til meg, at baby-er, det var ikke noe å tulle med.

    Tove hadde overhørt noe som Heidi og jeg hadde prata om.

    Og skulle formane da.

    (Det var vel noe med abort, tror jeg).

    Jeg måtte liksom si noe dumt, syntes jeg.

    Så jeg fleipa det bort, og sa ‘kan man ikke bare lage en ny pudding da’?

    Siden pudding var en fleipebetegnelse på baby da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis hadde vært innom butikken der en gang.

    Og da hadde Tove skrytt av meg, husker jeg.

    Det er mulig at faren min og Haldis kjente Tove.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    Men Tove sa også det en gang.

    At hvis jeg ikke var flink.

    Så ville hu ikke skryte av meg, neste gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestsjefen der, det var en som het Nils-Egil, eller noe.

    Henrik sa at Nils-Egil bare satt inne på kontoret der og leste Aftenposten.

    Nils-Egil var også fra ute i Tangen/Nesbygda der.

    Det var han som eide matbutikken uti der, mener jeg.

    En butikk som stod ved siden av en kiosk eller gatekjøkken der vel.

    (Hvis jeg ikke skjønte det helt feil da).

    Faren min ville, (som jeg har skrevet om tidligere), bare dukke opp der, for å hente meg etter jobben, de første ukene, som jeg jobba der.

    Jeg hadde ikke bedt faren min om å gjøre det.

    Og jeg måtte ligge baki HiAce-en hans, tilbake til Berger.

    Så jeg syntes det var like greit, å ta bussen, egentlig.

    Faren min ville da få Securitas-vakta, (var det vel), til å slippe han inn i Hallen der.

    Og så ville han mase på meg, om å forte meg, med å telle kassa.

    Enda jeg ikke var av de treigeste der vel, til å telle kassa, vil jeg si.

    Men men.

    Og den butikken var gammeldags drevet, (må man vel si).

    Så noen ganger, hvis butikken var ‘bomba’.

    Så måtte vi jobbe i kanskje et kvarter da, i butikken.

    (Etter at vi var ferdige med å telle kassa).

    Med å fylle ut potetgull, eller is, eller noe da.

    Før vi fikk lov å gå hjem.

    Så lederne der, de ble vel sure på meg, tror jeg.

    Når jeg sa til dem, at faren min venta på meg.

    (Etter at faren min hadde mast på meg da).

    Så det faren min dreiv med der, det var helt hinsides, vil jeg si.

    Jeg ville jo ikke la faren min og Haldis vente.

    Jeg kjente de jo ikke så godt, egentlig.

    Siden jeg jo hadde bodd alene, hele den tiden som faren min hadde vært sammen med Haldis da.

    Så derfor skapte denne masinga fra faren min.

    Den masinga skapte problemer da, på jobben, for meg.

    For da ville jeg bli fort ferdig da, siden faren min og Haldis venta.

    Men jeg hadde jo ikke bedt dem, om å hente meg.

    Men hvordan kunne jeg forklare om det.

    Mens jeg satt og telte kassa, sammen med de andre kassererne der.

    Nei, det ville jo virka dumt.

    Jeg ville jo ikke dumme meg ut heller, og krangle foran kolleger, fra Drammen, som jeg knapt kjente.

    Så det at han vakta der, slapp inn faren min, i Hallen der, etter at CC var stengt.

    Det ødela litt for arbeidsmiljet, og for forholdet mellom meg og sjefene da, på CC Storkjøp.

    Så faren min ødela for meg, på jobben der, (på CC Storkjøp), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis hadde jo jobba på CC Elektro, før hu begynte å jobbe på Cubus, før hu så startet opp egen vannsengbutikk.

    Så det er mulig at faren min kjente vakta der da, (på CC).

    Fra de åra, som Haldis jobba på CC Elektro.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I begynnelsen så skulle vi spise på kontoret der.

    Kontoret til Karin Hansen og Nils-Egil og dem da.

    Men det ble litt rart å spise der, mens Karin Hansen prata med selgere og sånn da.

    Så etterhvert så måtte vi spise i spiserommet til CC Matsenter der da.

    Det er mulig at det var fordi at Karin Hansen ikke likte meg.

    For det gjorde hun ikke, skjønte jeg.

    Men ‘kundene liker han’, husker jeg, at hu sa, til han mannen.

    Den gangen hu stod og snakket om meg, og klaget på at jeg ikke ringte på ny kasse.

    Så Karin Hansen dramatiserte nok litt, mener jeg.

    Jeg var flink med kundene.

    Men hu tulla med meg, fordi at ingen hadde lært meg, hvor lang kø vi kunne ha der.

    Jeg måtte ringe når det var ‘kø’, fikk jeg stadig høre.

    Men hva mente de med ‘kø’ liksom.

    Var det to kunder i køen?

    Tre kunder?

    Fire kunder?

    Dette syntes jeg var bedre i Rimi, hvor vi lærte det, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i kø, i kassa, så måtte vi rope på ny kasse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    CC Brakerøya, det var Norges eldste kjøpesenter.

    Parkeringsplassen der var enorm, (må man vel nesten si).

    Og nesten alle kundene parkerte utafor butikken da.

    Og jeg fikk ofte den jobben da, å samle inn handlevognene der, ved dagens slutt.

    Så jeg fikk en del av ‘møkkajobbene’ der da, må jeg si.

    Sitte i kassa, samle vogner og rydde flasker.

    Det var det jeg for det meste dreiv med der.

    Så det var ikke noen særlig muligheter for meg, å drive dank der, for å si det sånn.

    CC Storkjøp skulle bare samle de vognene, som var mot Drammenselva der liksom da.

    Lenger bort, så skulle CC Matsenter samle vognene.

    Jeg husker ikke om det var forskjellige vogner, for CC Matsenter og CC Storkjøp.

    Det tror jeg ikke.

    Men jeg husker det ikke helt sikkert, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når jeg samla vogner, så gjorde jeg det ikke, sånn som dem gjorde det, da jeg seinere jobba, på OBS Triaden.

    Der gikk en flokk, på 3-4 karer, som jobba på gølvet der.

    De gikk ut i parkeringshuset, og henta vogner.

    En lang rekke vogner, som de liksom ‘gjettet’ gjennom Triaden-senteret da.

    Da jeg henta vogner, på CC.

    Så henta jeg 3-4-5 vogner av gangen, og rulla de bort til der de stod klare for kundene da.

    Inne i hallen vel, tror jeg.

    Det var vel en bakke der og, tror jeg.

    Så det var vanskelig å ta så særlig mange fler.

    Men jeg liksom speidet ut over parkeringsplassen der da.

    Og tenkte at nå tar jeg de 3-4-5 vognene der, i en ‘turn’.

    Og delte det liksom inn i henteturer da.

    Etterhvert så gjorde jeg vel det her nesten som i søvne omtrent, vil jeg si.

    Det å henta vognene, på den parkeringsplassen.

    Det tok vel en halvtime cirka kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble vel sluppet ut der, cirka halv åtte, eller noe da kanskje, om kvelden da.

    Og da var det også vanligvis roligere i kassa.

    Så da var det ikke så ofte kø da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På lageret, ikke så langt unna papp-pressa.

    Så lå det en brekkhylle.

    Der pleide Henrik, (var det vel), å ‘lage’ brekk, av en sånn stor, gul Freia Melkesjokolade.

    Også kunne folk spise av den da.

    En gang så sa vel til og med Henrik det, tror jeg.

    At han hadde ‘tulla’, og lagd brekk av en sånn sjokolade da.

    (Som ganske ofte lå der).

    Og at jeg kunne ta sjokolade der da, hvis jeg ville.

    Før jeg skulle rydde flaskebordet, var det vel.

    En ting som var bra der, (husker jeg at jeg syntes).

    Det var at vaskepulver-esker, som det var gått hull på.

    De kunne vi som jobbet der, få lov, til å ta med oss hjem.

    Etter at de var skrevet opp, eller noe, vel.

    Det mener jeg å huske, at Pia også syntes var bra.

    Når hu bodde i Leirfaret 4B.

    Og jeg kom hjem med en sånn skadet eske med Smili Vaskepulver, som egentlig kosta 19.90, eller 29.90, eller noe vel.

    Men som jeg hadde fått gratis da, siden de vanligvis bare kastet sånt.

    Dette var ikke lov i Rimi, forresten.

    Der ble sånt bare kastet.

    Sikkert for å hindre det, at ansatte ‘lagde’ brekk da.

    For eksempel hvis noen ikke hadde vaskepulver, så kunne de jo bare stukket hull på en eske da.

    Noe sånt.

    Og sånn var det vel heller ikke på Matland/OBS Tridaen, at det var lov å ta med brekk hjem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Karin Hansen sa engang til meg, at jeg måtte huske å si ‘hei’, når jeg kom på jobben.

    (Og henta skrinet mitt sikkert, inne på kontoret der da.

    Et skrin vi måtte telle, tror jeg.

    Før vi satte oss i kassa da).

    Så sånn var det.

    Jeg var vel ofte i opposisjon, til voksne folk, på den her tida.

    Sikkert fordi at jeg var sur på faren min og Haldis, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke sa hei til hu Karin da.

    Og det var kanskje også derfor, at jeg ikke sa Arne, til lærer Karlsen, på skolen, som noen Lier-jenter sa til meg, at alle de andre i klassen sa, (unntatt meg da).

    Jeg stolte liksom ikke på noen som var eldre enn meg da, må jeg vel vel si.

    (Kanskje unntatt bestemor Ågot).

    Så jeg var en typisk Generasjon X-er, må jeg vel si.

    (Hvis jeg har skjønt det Generasjon-X-greiene riktig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kontoret der så hang det også en plakat, (som jeg husker ennå), på innsiden av døra da.

    Det stod 10-12 ting, (eller noe), for å tulle med de ansatte da.

    Sånn som at ‘jeg er vel ikke noen fotomodell, så hvorfor skal jeg bry meg om utseendet mitt på jobb’.

    Sånne ting.

    Så Karin Hansen var nok litt gammeldags, når det gjaldt ledelse, vil jeg nok tippe på.

    Jeg hadde jo hatt om ledelse, på skolen, (spesielt skoleåret før, da jeg gikk andre året, på økonomilinja, på Sande Videregående).

    Så jeg kunne jo litt om ledelsesteori.

    En sånn teori, ble kalt X og Y-teorien.

    Den sa det sånn, at man kunne dele inn mennesker, etter hvilket syn, som de hadde, på andre mennesker.

    Y-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste flinke og arbeidsomme.

    Mens X-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste late og udyktige da.

    (Hvis jeg ikke har blandet mellom X og Y nå da.

    Dette var jo noe jeg lærte på slutten av 80-tallet.

    Så det er jo over 20 år siden nå, for å si det sånn).

    Men jeg tror at Karin Hansen nok var en av de i X-kategorien.

    Altså at hun nok var sånn da, at hun så på andre mennesker, som å være for det meste late og udyktige da.

    Hvis jeg skjønte det rett.

    Men men, det kan jo være at jeg tok feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka over 21, her på hosteller.

    Jeg skal på noe jobbintervju, her i England, i morgen.

    For en Web Developer-jobb, i Gateshead.

    I morgen tidlig da.

    Så jeg få vel finne fram noe vitnemål og sånn, sånn at jeg husker å ta med disse, til det jobbintervjuet.

    Så jeg får heller prøve å skrive mer, om det som skjedde, da jeg jobba på CC Storkjøp, seinere.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til ICA







    Gmail – Oppdatering/Fwd: Påminnelse/Fwd: Deres brev fra 12. juli/Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Oppdatering/Fwd: Påminnelse/Fwd: Deres brev fra 12. juli/Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Aug 12, 2011 at 4:47 AM





    To:

    kristine.myhre@ica.no



    Hei,

    takk for Deres arbeidsbekreftelse, som jeg mottok i går.
    Det var kanskje litt dumt, at det ikke stod når jeg jobba som assistent, de første årene i Rimi, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, osv., men eller så det greit ut.

    Men jeg lurte fortsatt på det fra intranettet.
    Den konkurransen, Rimi Gullårer, ble sett på som å være prestisjefull.
    Det var kanskje noe av de beste man kunne vinne som butikksjef i Rimi, på den tida.

    Det ble som å få en gullklokke, eller noe, nesten.
    Så det hadde vært artig å hatt dokumentasjon på det.
    For her i England, hvor jeg bor nå, så skal man gjerne kunne dokumentere det man har oppnådd da, og skryte av sine prestasjoner, (mer enn i Norge kanskje).

    Så jeg skulle gjerne hatt noe dokumentasjon, på at jeg vant en sånn driftskonkurranse, for butikksjefer, som ble sett på som å være prestisjefull, (butikksjef-kollega Irene Ottesen gratulerte meg ihvertfall).

    For å vise at jeg også kunne ha suksess, i min tid som leder i Rimi.
    Det hadde vært veldig fint å hatt en utskrift om det, fra intranett, i januar 2002 vel, om at jeg vant Rimi Gullårer, for 2. halvår av 2001.

    Min slekt i Norge, (jeg ble forsøkt myrdet på en gård i en litt fjern slektnings eie, i Kvelde, i 2005, før jeg rømte til England, for andre gang), de sender meg ikke mine papirer, fra høyere utdanning og fra Rimi da.

    Jeg har egentlig et brev, fra Rimi-Hagen, om at jeg vant Rimi Gullårer, (hvor han skrev at jeg var hardarbeidende og var en dyktig leder).
    Men Rimi-Hagen har ikke svart meg på e-post, (jeg tenkte jeg kunne skrive siden han sendte brev til meg, da jeg jobba i Rimi, men likevel), og slekta mi i Norge, jeg vet ikke hva de har gjort med papirene mine, det er jo seks år siden, jeg rømte derfra, og politiet vil ikke etterforske mordforsøk, (jeg overhørte jo, på Rimi Bjørndal, i desember 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', det er derfor jeg slutta der da, som man kan se på det brevet du sendte her om dagen, og bare fortsatte i den jobben jeg hadde, en låseansvarlig-vakt hver fredag, på Rimi Langhus, for jeg fikk også trynet ødelagt, den måneden, som jeg forklarte om til butikksjefen der, Stian Eriksen, i desember 2003, så jeg turte ikke å forsette å jobbe på Rimi Bjørndal, for jeg skjønte at hu Songul Özgyr der, prøvde å finne ut noe informasjon om meg der, i personalmappa osv., hørte jeg at ei pakistansk, litt rund dame der, prata om, på vakta mi. Men men).

    Så hvis dere kan finne om den gangen, som jeg vant Rimi Gullårer, på intranett, så hadde det vært veldig bra.
    Jeg har skrevet om dette på blogg, og synes det er litt ergerlig, at jeg ikke klarer å få dokumentert om dette og.

    Håper dette er i orden, og igjen takk for arbeidsbekreftelse!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2011/8/4
    Subject: Påminnelse/Fwd: Deres brev fra 12. juli/Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv
    To: kristine.myhre@ica.no

    Hei,

    jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar på denne e-posten, så jeg sender en påminnelse om dette.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2011/7/15
    Subject: Deres brev fra 12. juli/Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv

    To: kristine.myhre@ica.no
    Cc: post@arbeidstilsynet.no

    Hei,

    jeg viser til Deres brev fra 12. juli, hvor De skriver en arbeidsbekreftelse for meg.

    Den bekreftelsen inneholdt mange feil, så jeg skriver her, hva som er riktig:

    For det første, så skrives etternavnet mitt med to s-er, og ikke en, som i brevet deres.
    For det andre, så er mye av arbeidshistorikken helt feil.
    Her er sånn det riktige er, (sånn som jeg husker det):

    Desember 1992 – september 2003: Rimi Munkelia, Oslo. Butikkmedarbeider, (deltid).
    September 1993 – juni 1994: Rimi Nylænde, Lambertseter. Butikkmedarbeider, (heltid).
    Juni 1994 – Desember 1994: Rimi Nylænde, Lambertseter, Oslo. Aspirant.
    Januar 1995 – mai 1996: Rimi Nylænde, Lambertseter, Oslo. Assisterende Butikksjef
    Mai 1996 – oktober 1998: Rimi Bjørndal, Oslo: Assisterende Butikksjef.

    Oktober 1998 – oktober 2000: Rimi Nylænde, Lambertseter, Oslo: Butikksjef.
    Oktober 2000 – mai 2001: Rimi Kalbakken, Oslo. Butikksjef.
    Mai 2001 – Juni 2002: Rimi Langhus, Ski. Butikksjef.

    Juni 2002 – Desember 2003: Rimi Bjørndal, Oslo. Låseansvarlig, (deltid).
    Mars 2003 – August 2004: Rimi Langhus, Ski. Låseansvarlig, (deltid).
    Håper dere kan rette opp dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    PS.
    Hadde dere kunnet sjekke de første utgavene av Rimi-nytt, i 2002, for der står det nok det, at jeg vant Rimi Gullårer, andre halvår 2001, som butikksjef Rimi Langhus.

    Skulle gjerne hatt papirer på det.

    Hva har skjedd med kursbevis forresten, jeg var på mange kurs, i ledelse, arbeidsrett, frukt, sikkerthet, etc., etc.


    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2011/7/5

    Subject: Fwd: Fw: Problemer med personalarkiv

    To: kristine.myhre@ica.no

    Hei igjen,

    forresten, det stod vel i 'Rimi-nytt' at jeg vant Rimi Gullårer, som butikksjef, Rimi Langhus, for andre halvår, 2001.

    Kanskje dere kunne være så snille og funnet det der, siden dere ikke har brevet jeg fikk fra Stein Erik Hagen da jeg vant det konkurransen?

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2011/7/5
    Subject: Re: Fw: Problemer med personalarkiv

    To: kristine.myhre@ica.no

    Hei,


    ja, jeg kan godt få en arbeidsbekreftelse.
    Jeg synes forresten det er rart at dere ikke har de andre papirene.
    Hva kan dette komme av?

    Kanskje dere har noen andre kursbevis, eller lignende, i mappa mi, som dere kan sende?

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    2011/7/5 <kristine.myhre@ica.no>

    Hei.

    Vi har dessverre ikke noe kopi av de

    dokumentene du ber om i din mail. Dette er også dokumenter som vi ikke

    er pålagt å oppbevare i våre arkiver. Hvis du ønsker en arbeidsbekreftelse

    på dine ansettelsesforhold hos oss kan jeg få utarbeidet dette. Attest

    er det kun den nærmeste leder som kan utforme.

    Gi beskjed hvis du ønsker en slik arbeidsbekreftelse.

    ————————————

    Ha en fin dag!!

    Med vennlig hilsen:

    Kristine Myhre

    HR-Konsulent, ICA Norge

    HR-Service

    22891849

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    05.07.2011 12:07

    To

    kristine.myhre@ica.no

    cc

    Subject

    Re: Fw: Problemer med personalarkiv

    Hei,

    personnummeret mitt er 250770 30568.

    (Min ny adresse i England er forresten:

    Erik Ribsskog

    Flat 3

    5 Leather Lane

    Liverpool

    GB-L2 2AE

    Storbritannia

    I tilfelle dere trenger den.

    Dere kan eventuelt også bare scanne dokumentene og maile dem hvis det er

    enklere).

    Bare kontakt meg hvis dere trenger noe mer informasjon.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2011/7/5 <kristine.myhre@ica.no>

    Hei Erik.

    Må be deg om å sende oss fullt personnummer slik at vi kan se om

    vi får søkt deg opp i våre systemer.

    ————————————

    Ha en fin dag!!

    Med vennlig hilsen:

    Kristine Myhre

    HR-Konsulent, ICA Norge

    HR-Service

    22891849

    —– Forwarded by Kristine Myhre/KRM00/ICA/NO/ICA on 05.07.2011 09:19

    —–

    Inkommande e-post 04.07.2011 12:00.

    Till

    hrservice@ica.no

    Kopia

    Dold kopia



    Från

    Tina Mjørud/TMJ00/ICA/NO/ICA

    Ärende

    Fw: Problemer med personalarkiv

    Brevtext

    Tar dere tak i dette? Vennligst svar kunden direkte og ikke via meg.

    Med vennlig hilsen

    Tina Mjørud

    ICA Customer and Store Service Department Norway

    Telefon direkte: +47 22 89 18 09

    —– Forwarded by Tina Mjørud/TMJ00/ICA/NO/ICA on 04.07.2011 11:58 —–

    Inkommande e-post 04.07.2011


    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    2011-06-30 23:27

    To: ica@ica.se

    cc: post@arbeidstilsynet.no

    Subject: Problemer

    med personalarkiv

    Hei,

    jeg ser i Aftenposten.no at mange på ICA's hovedkontor, i Norge, på Sinsen,

    har fått sparken:

    http://www.aftenposten.no/okonomi/article4160852.ece

    Kanskje de som tuller med meg der, har fått sparken, tenker jeg nå.

    Så jeg prøver igjen.

    Kan dere være så snill å sende meg fra min mappe i personalarkivet:

    – Kopi av brev fra Stein Erik Hagen, som jeg fikk da jeg vant Rimi Gullårer,

    som butikksjef, Rimi Langhus, andre halvår 2001.

    – Kopi av kursbevis, (som f.eks. kurs i praktisk butikkledelse og arbeidsrett

    for butikksjefer holdt av Jon Bekkevoll i 2001 vel).

    – Attest for at jeg har jobbet fire år som butikksjef i Rimi, på Rimi Nylænde,

    (1998 til 2000), Rimi Kalbakken, (2000 til 2001) og Rimi Langhus (2001

    og 2002). Og at jeg jobbet seks år som assistent og aspirant/låseansvarlig,

    og at jeg jobbet til sammen fra jula 1992 til høsten 2004, i Rimi, i en

    rekke forskjellige stillinger og butikker, i Oslo og Follo.

    Driver også å prøver å få LO til å ta arbeidssaken min mot ICA, for jeg

    ble tullet med av distriktsjef Fjellhøy, med flere, som butikksjef, så

    mye at jeg måtte slutte, syntes jeg.

    Så sender kopi til LO.

    Og til Arbeidstilsynet, som Jussbuss har anbefalt meg å kontakte, for å

    få dere til å sende disse papirene, (men som ikke svarer).

    Håper dette er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ATTENTION:

    This e-mail may contain confidential information that is intended solely

    for the addressee. If you are not the intended recipient, you should delete

    this message and are hereby notified that any disclosure, copying, or distribution

    of this message, or the taking of any action based on it, is strictly prohibited.

    ATTENTION:

    This e-mail may contain confidential information that is intended solely

    for the addressee. If you are not the intended recipient, you should delete

    this message and are hereby notified that any disclosure, copying, or distribution

    of this message, or the taking of any action based on it, is strictly prohibited.

    ATTENTION:

    This e-mail may contain confidential information that is intended solely

    for the addressee. If you are not the intended recipient, you should delete

    this message and are hereby notified that any disclosure, copying, or distribution

    of this message, or the taking of any action based on it, is strictly prohibited.






  • Pakistaner-mafiaens idiot-hevn?

    Sånn som jeg tenker nå.

    Så var dette noe idioti, fra noe ‘pakistaner-mafia’.

    For han pakistaneren hos Brødrene London, (han oppkjøperen, eller hva han var), han har sikkert kjøpt den HiAc-en, som jeg vraka.

    Også har han blitt sur på meg, siden det var mye galt på bilen.

    (Enda jeg ikke har snakka med han, og ikke visste hvem han var).

    Så har dem tulla med meg, når jeg ble butikksjef.

    (Gjennom Magne Winnem, bl.a., som spurte hvordan bil jeg så etter).

    Så har dem satt inn en annonse, i Aftenposten, på en bil, i den prisklassen jeg så etter, (ca. 16-18.000).

    Også lurte de meg til å kjøpe en bil med mye feil på.

    Sånn at han pakistaneren, som ‘vanka’ hos Brødrene London, skulle få ‘hevn’, eller ‘idiot-hevn’, vil jeg kalle det.

    Og merkelig nok, så het de som solgte meg den andre bilen, en svart metallic Ford Sierra.

    De het Özgyr, det samme som Hava Özgyr, som begynte på Rimi Bjørndal, like etter at jeg vraka HiAce-en.

    Og hennes søstre, Sema og Songül, begynte også på Rimi Bjørndal, i 1997 og Songül, like før 2002 vel, (da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal igjen, som låseansvarlig, ved siden av studier på Ingeniørhøyskolen).

    Så nå begynner det å lukte av en pakistaner/Brødrene London/Magne Winnem og Özgyr-mafia, vil jeg si.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    En som jobba på Rimi Bjørndal seinere, (i 2002 og 2003, en pakistaner), han var jo bror av en bruktbilselger, på Ensjø.

    Hva het han da.

    Jeg får se om jeg klarer å huske det.

    Vi får se.

  • Problemer på Rimi Bjørndal

    Nå tenker jeg på det, at jeg vokste jo opp, hos mora mi i Larvik, på 70-tallet.

    Og hu fortalte meg og søstra mi, om hottentotter i Afrika, og om tre små kinesere på Højbro-plass, osv.

    Dette var vel både norsk og dansk vel.

    Som mora mi, hu var halvt norsk og halvt dansk.

    Men, jeg husker at dette, at man hadde foreldre som fortalte om sånne ting, ikke var populært, på Rimi Bjørndal, i Oslo, da jeg jobbet der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.

    Det som mora ens prater til en om, det blir jo morsmålet ens, mener jeg.

    Og hvis man slapper av, som nordmann, i Oslo, og prater morsmålet sitt, da kan det bli rabalder.

    Jeg husker det var ei fra Filipinene der vel, som het Diana.

    Og mora mi pleide ofte å si ‘du store kineser’, hvis noe var rart.

    (Sikkert fordi kinesere gikk for å være små).

    Og det sa jeg en gang, jeg satt i kassa, på Rimi Bjørndal, og noe rart skjedde.

    Og da sa hu Diana, ‘du store kineser’, er det meg eller?

    Så da kan det bli problemer, hvis man oppfører som den man er, og bruker uttrykk man har lært av mora si, uten å tenke seg om.

    Men men.

    Ei som het Therese der, som bodde på Bjørndal, hadde nok også det samme problemet.

    En gang kom hun ganske fortvilet bort til kassa jeg satt i, (jeg avløste sikkert pause).

    Og så sa hun, som om hun var redd, at ‘Erik, du har hørt hottentotter, ikke sant’.

    Jeg måtte innrømme at mora mi pleide noen ganger å snakke om hottentotter, da jeg og søstra mi var små.

    (Hu hadde kanskje lært om det på skolen).

    Men da var hu Therese under press der, skjønte jeg.

    Siden hu da nok hadde prata om hottentotter, til noen utlendinger, som også jobba der.

    For da skulle de sikkert ha det til at hun Therese var rasist, og dårlig da, siden hu hadde hørt om hottentotter.

    Så de var nok litt i krig, og respekterte nok ikke norske, de utlendingene som jobba på Rimi Bjørndal.

    En gang, den andre perioden jeg jobba der.

    Så måtte jeg jobbe i posten.

    For hu Songül, som jobba både i posten og i butikken, hu sa jeg måtte hjelpe en i posten.

    Og det var en tysker, som ikke snakka engelsk eller norsk.

    Og som hadde tatt med cola-bokser fra Tyskland.

    Og de er det ikke pant på i Norge, kun norske bokser gir pant, i Norge.

    Og jeg måtte tenke så det knakte, tilbake til sommerferien 1987, da jeg og søstra mi besøkte tante Ellen og kusina vår Rahel, i Aesch, ved Basel, i den tysktalende delen av Sveits.

    Og tilslutt så klarte jeg å stamme fram ‘keine kroner’.

    Til han tyskeren, som var sinna, siden han ikke fikk pant for de tyske colaboksene sine.

    Men hva gjorde en tysk bobilturist, oppe ved Rimi Bjørndal.

    Han må ha forvilla seg kraftig.

    Hvorfor sa hun Songül at jeg måtte hjelpe han, før hun forsvant?

    Holdningen hennes var ikke så bra, hun pleide å sitte på gulvet i posten, noen ganger.

    (Som også noen av de andre utenlandske jentene som jobba der gjorde, hun Anica f.eks., fra Pakistan vel, hvis jeg husker riktig).

    Og hun Songül mente også at hun hadde lov å behandle noen av kundene dårlig, hvis hun ikke likte dem.

    Det var ei dame, som handla der, med mørkt, krøllete hår, og ei blond datter, og som pleide å drikke mye lettøl, husker jeg noen sa, på et møte vel, (at hu var alkoholiker på lettøl, mer eller mindre).

    Og da var det ingen som ba hun Songül om å behandle kundene bra, (selv om hun ikke likte dem).

    (Det var vel han Johan som var butikksjef der da, og han Ivan som var assistent, i 2003, var vel antagelig det her).

    Men det var liksom sånn, at det var greit å behandle enkelte kunder dårlig der.

    Og det mener jeg, som har gått handel og kontor f.eks., at det skal ikke være lov å behandle kunder dårlig, når man jobber innen service, da skal det være sånn, at kunden alltid har rett.

    Ihvertfall bør man behandle kunden ordentlig, for det er kundene man lever av.

    Men jeg tror det kan være sånn, at noen muslimer, (og også fetteren min Øystein, i Son, husker jeg, som mora til er i Jehovas Vitner).

    At disse ikke skjønner, at man spiller en rolle på jobb.

    Men tar alt som skjer på jobb, og i kontakten med kundene, personlig.

    Så kunder kan bli forfulgt av muslimer, vil jeg tro, hvis muslimene som jobber i butikken, ikke liker dem.

    Og dette er så fjernt fra vår vestlige tankegang, som man kan komme, vil jeg si.

    Så her har Norge forrandra seg kjempemye, på de siste 30-40 åra.

    Det er som at vi er tilbake i middelalderen igjen.

    Og da hjelper det ikke å krige mot Taliban i Afganistan.

    Da må politiet skjerpe seg, og andre i Norge, og sørge for at det er norske lover og regler som gjelder, i Norge, og ikke muslimsk sharia.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg trodde det kanskje var fordi hun Songül skjønte at jeg nok kanskje var den smarteste som jobba der, og den eneste som det kanskje kunne være håp om, at skjønte noen få ord tysk.

    (Siden hu selv og de andre som jobba der kanskje ikke engang skjønte at språket han prata var tysk).

    Hva vet jeg.

    Men er det sånn, at jeg blir forfulgt av muslimer, siden jeg skjønte et ord tysk, og visste hva hottentotter var, som man lærte om i norske skoler, på 50-tallet, (og som mora mi fortalte meg om som barn)?

    I Norge nå, så blir man forfulgt for å være norsk, virker det som.

    Det er trakassering, mener jeg, at voksne folk, ikke får lov å si ‘neger’ lenger, for eksempel.

    Et land burde la folka som bor i det, få nok tid til å venne seg til ting.

    Og folk burde få lov å si de tingene man lærte som barn av foreldrene sine og av kamerater og i skolen osv.

    Hvis noe var lov å si i 1970, så burde det være lov å si, (av de samme folka), i 2010, mener jeg.

    Hvis ikke så blir de folka mobba, av sine egne myndigheter, mener jeg.

    Her har Norge forrandret seg totalt, fra 1970, (da jeg ble født), til i dag.

    Og jeg er ikke 40 år enda.

    Så her har Norge blitt ødelagt, vil jeg si.

    Av landsvikende kommunister som har sluppet inn aggressive og intolerante muslimer, som ødelegger landet, vil jeg si.

    Og som ikke har noen respekt for at nordmenn bodde i landet før dem.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her kan det nesten se ut som at det er noe nettverk, som leser på bloggen, og som har bestemt seg for å stemme det samme, synes jeg

    nettverk

    PS.

    Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?

    Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?

    Vi får se.

    Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.

    (Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.

    Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.

    Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.

    Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.

    Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.

    (Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.

    Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.

    Og ikke butikksjef.

    Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.

    Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.

    Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.

    For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.

    For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.

    Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.

    Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.

    Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.

    – Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)

    – Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).

    – Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).

    – Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).

    – Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.

    – Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).

    – Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).

    – Baguette og salat-bestilling.

    Det var vel det jeg hadde som ansvar.

    Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.

    Sånn at butikken alltid var i rute.

    Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).

    Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.

    Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.

    Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.

    Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.

    (Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).

    Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.

    Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.

    Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.

    Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.

    Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.

    Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.

    Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.

    Men, jeg var jo ikke butikksjef der.

    Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.

    Det var jo ikke min arbeidsoppgave.

    For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.

    Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).

    Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.

    Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.

    Og han styrte bemanningen osv.

    Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.

    Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.

    Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.

    Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.

    For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.

    Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.

    Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.

    Så sånn var det.

    Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.

    Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).

    Husker jeg.

    Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.

    Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).

    Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.

    Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.

    Så det var ikke så mye tungt arbeid der.

    Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).

    Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.

    Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.

    Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.

    De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.

    (For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.

    Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).

    Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.

    Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.

    For, man er ansvarlig for butikkens resultater.

    Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.

    For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.

    Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.

    Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.

    Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.

    Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.

    Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.

    Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.

    (Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.

    Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.

    Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.

    Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes det var litt sårbart.

    For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).

    Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.

    Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).

    Så sånn var det.

    Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.

    Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.

    Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.

    For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.

    Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.

    Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.

    Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.

    Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.

    En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.

    (Alex heter han, huska jeg nå)).

    Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.

    Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.

    Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).

    Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.

    Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Hvis det er noe med broren min som gjør at jeg ikke får rettighetene mine

    Broren min, Axel Thomassen, han har jo forklart meg, i 2005, at han kjenner lederen i A-gjengen osv.

    Og han har fortalt om at da han var i militæret, så banka han og kameratene, i Nord-Norge, opp nordlendingene, og pissa på dem etterpå.

    Og han har fortalt at en serber han kjenner, en gang kasta han gjennom et vindu, for moro skyld.

    Og han har fortalt at da han bodde i Spania et år, i år 2000 og 2001 vel, så kasta han en spanjol, som skulle banke han opp, sammen med tre kamerater, uten grunn vel, ned en mange meter høy trapp.

    Og David Hjort, fra Rimi Bjørndal, har fortalt, som jeg har overhørt, at han og kamerater, møtte Axel og kamerater vel, en nyttårsaften, ved Ryen, og da hadde Axel hatt en pen-gun, som han skøyt på bilforretningen ved Ryen t-banestasjon med, tror jeg det var.

    På 90-tallet, før Axel ble myndig, tror jeg.

    Samtidig, så vet jeg hvordan Axel er.

    Han skal alltid tøffe seg.

    Men han er vel ikke egentlig så tøff, men har oppfører seg tøff.

    Han er jo svær og veltrent da, men psyken tror jeg ikke er så tøff, og han er ikke helt oppegående, vil jeg si.

    Altså, at han nok ikke er sunnest, for å si det sånn.

    Jeg og Axel vokste jo opp hos hver vår far.

    For vi er bare halvsøsken.

    Moren vår, hun bodde på institusjon, for hun var sinnsyk og/eller hadde nerveproblemer osv., på 80-tallet.

    Så jeg ble ikke kjent med Axel, før i 1989, da jeg flyttet inn til Oslo for å studere, da jeg var 19 år og han var 11 år.

    Da bodde Axel hos sin far og sin stemor, Mette Holter da.

    Jeg kjente nesten ingen i Oslo, så jeg besøkte dem kanskje en gang i måneden da.

    Noe sånt.

    For jeg tenkte at jeg måtte nesten besøke broren min, når vi bodde i samme by da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, men Axel, han er liksom på en måte, et ‘basket-case’.

    Han har jo gått på spesialskole, i nesten alle år, ihvertfall på ungdomsskolen og barneskolen.

    En skole på Majorstua.

    Men, han hadde visst ikke fått noe diagnose, ifølge den svenske dama hans, som sendte meg Facebook-melding, tidligere i år, var det vel.

    Så han gikk altså på spesialskole, fra han var 8-9 år vel, til han var 15-16 da, antagelig.

    Faren og stemoren hans, sa ihvertfall at han hadde ADHD, heter det vel.

    Og jeg, jeg leide et rom hos dem, det andre året jeg bodde i Oslo, skoleåret 1990/91.

    Og jeg var da arbeidsledig, i noen uker, (jeg hadde et jobbår, et friår fra NHI, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi), og da hadde jeg i oppdrag, og passe på Axel litt da, mens faren og stemora var på travbanen og bingo, osv.

    Det var greit, synes jeg, for jeg betalte bare 1000 kroner i måneden, i husleie.

    Og det var egentlig søstra mi, som skulle gjøre det, noen måneder før, leie rom der, men det ble ikke noe av.

    Og da skulle det vært del av avtalen da, å passe Axel, mens de var på travbanen, så jeg syntes jeg måtte gjøre det.

    Men, da merka jeg jo at Axel var hyperaktiv, eller hva man skal kalle det.

    Jeg hadde jo vært barn jeg og, ti år tidligere ca., men jeg var mer voksen som 11 åring, vil jeg si.

    Axel var helt villstyring, og kasta appelsiner i hue osv., så omtrent det eneste som hjalp, var å hive han ut av leiligheten.

    Så om han var hyperaktiv eller hadde AHDH, heter det vel, det fant altså legene aldri ut, så da må man vel si at Axel var et basket-case, vil jeg nok si da.

    Og han er sånn enda, at han begynner å true slektingene sine, i fylla da.

    Blant annet meg, og vel onkelen min Martin, og folk da jeg bodde på Ungbo, på begynnelsen av 90-tallet, har vel merka det, at Axel noen ganger, skal liksom kødde med familien sin, og kjente, og være ‘breial’ da.

    Så her er det gutten som ikke er så sivilisert.

    Og Axel er også veltrent, og har trent karate og kung-fu osv.

    Og bruker vel kanskje dette til å hevde seg, også i familiesammenhenger.

    Og jeg synes at det er så umodent, og jeg liker ikke det, at Axel er kamerat med, eller kjenner, ledere for A-gjengen osv.

    Så jeg har bestemt meg for det, at i den situasjonen, som jeg er nå, at jeg ikke får rettighetene mine fra politiet osv., så kutter jeg bare ut Axel, for jeg har fått litt nok av det tullet hans, med at han skal være ‘breial’, mot folk i familien, istedet for å prate om ting, på en vanlig måte, og at han vel er i et litt halvkriminelt miljø.

    Og jeg har kutta ut søstra mi og faren min og flere andre i familien, og jeg har også bestemt meg for å kutte ut Axel og, for det er liksom sånn, at Axel er ikke som en bror, for meg, han er som en som bare utnytter meg, så derfor har jeg valgt å gjøre dette.

    Og Axel er nå i 30-åra selv, så selv om han er yngst, så burde man vel nesten forvente at en sånn barnslig oppførsel skal gå over.

    Det er ihvertfall sånn, at jeg ikke vet hvor jeg har han, så da er det kanskje smartes å kutte han ut, for jeg klarer ikke å komme på bølgelengde med han heller, det er nok kameratene hans som er på bølgelengde, så da er det ikke så artig å være storebror liksom, når det bare skal være en byrde, og jeg ikke vet om han er etter meg for eksempel, siden jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe de kaller ‘mafian’.

    Men jeg vet at Axel har drevet og kødda, når vi har vært på byen, sånn at jeg ikke skal få sjekket opp noen damer.

    Når vi har vært på Studenten osv., et utested i Oslo

    Og det er jo en grense for hvor artig det er, å aldri klare å få sjekket opp noen damer, fordi du har en bror, som prater dritt om deg.

    Så bare det alene, er vel grunn nok, til å kutte han ut.

    For å si det sånn.

    Og Axel er nok som en gatebølle, må man nok si.

    Og sånne er det grenser for hvor artig det er, å ha i familien.

    Selv om at jeg har prøvd i mange år, å komme på bølgelengde med Axel, så har jeg ikke klart det.

    Så da er det ihvertfall ikke så artig, å ha aggressive gatebøller i familien, når man ikke engang klarer å komme på bølgelengde med dem, og roe dem ned.

    Så sånn er nok det.

    For man kan vel ikke forvente at jeg skal gå hele livet og dulle med en som bare har lyst til å være en kynisk drittsekk og en gatebølle?

    Nei, det tror jeg ikke man kan forvente, selv om han er aldri så mye halvbroren min.

    Man kan ikke si at jeg ikke har prøvd ihvertfall, vil jeg si, selv om jeg har hatt en slitsom jobb, og det var dumt at jeg måtte dra i militæret, da jeg var 22 år, og Axel var 14 år, for da mista jeg litt av kontakten med Axel.

    Men men.

    Så kanskje det er mulig å få noen rettigheter etterhvert.

    Kanskje politiet tror at jeg er i det samme miljøet som broren min?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Altså, grunnen til at jeg kom på å skrive det her om broren min.

    Det er det at jeg tenkte på det, at jeg ble tulla med, av noen muslimer, på treningssenteret, her i Liverpool, på Adelphi hotell, igår.

    Og broren min kjenner jo masse kriminelle pakistanere osv., i Oslo, blant annet en av lederne for A-gjengen, fortalte han meg.

    Og da, så kan kanskje broren min være så inne i varmen, blant utlendingene i Oslo, at han får noe muslimsk mafia, til å tulle med meg her.

    For jeg husker en gang, da jeg gikk på HiO.

    Så dreiv jeg og han Dagga, (Dag Anders Rougseth), og skulle gjøre noe dataoppgave, til HiO ingeniørutdanningen, i 2002 eller 2003 da.

    Så kom plutselig Axel på besøk, midt på dagen, midt i uka vel, noe han sjelden pleide å gjøre, ihvertfall ikke på den tida her, etter at han kom tilbake fra å ha bodd et år i Spania, i 2001.

    Og da begynte Axel plutselig å fortelle pakkisvitser da, for å se om vi lo.

    Så da kan kanksje nettverket som Axel er med i, ha sett at jeg og han Dagga, gikk inn i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, også har de ringt lederen for det nettverket, eller noe, også har han fått Axel til å dra på besøk til meg, for å sjekke om vi var rasister.

    Noe sånt, kanskje?

    Axel kom også på besøk, noen ganger, når David Hjort, hadde fest hos meg, eller jeg hadde fest, og David Hjort og dem var der.

    (Jeg sa det var greit, for han David Hjort, han inviterte meg alltid på fester, for han og dama hans da, Linn, bodde ute på Billingstad, heter det vel, så jeg sa det var greit, selv om jeg ikke kjente han så bra, men han kjente masse folk i Oslo da, så da kom jeg inn på utesteder og sånn, i tida jeg jobba på Rimi Bjørndal, før jeg ble butikksjef, (Toro på Rimi Bjørndal, var også sånn at han fikk folk skrevet opp på gjestelister osv., på tekno-steder da, men likevel, for han var DJ da. Så de pleide å spørre meg, om jeg skulle bli med ut og feste, siden vi jobba i samme butikk), for jeg hadde et ganske kjedelig liv da, i Oslo, på den måten, at jeg nesten ikke kjente noen folk, ihvertfall ikke folk som pleide å gå på byen osv).

    Og når Axel kom dit, når David Hjort var der, så skulle han ikke ha en øl og sitte og drikke med oss.

    Neida, han bare gikk ut i gangen, og så sa han at han skulle dra.

    Så de besøkene, det var kanskje mest bare noe ‘spionerings’.

    Kanskje det var en av naboene er, i Rimi-leilighetene, som rapporterte, til noe nettverk, hvis de hørte at det var folk hos meg?

    Også ble Axel sendt av det nettverket, som noe spion?

    Hvem vet.

    Det er vel noe man kan lure på.

    Men både Axel og David Hjort, må vel ha vært med i en eller annen gruppering, lurer jeg på.

    Men da antagelig to forskjellige grupperinger, vil jeg tippe, siden disse to ikke ville drikke sammen osv., sånn som jeg skjønte det.

    Heller ikke fetteren min, Ove Olsen, fra Son, ville feste sammen med David og dem, men Ove gikk bedre sammen med broren min, Axel.

    Bare noe jeg kom på.

    Så jeg lurer på om det kan være noe link, mellom broren min, og noe muslimsk mafia nettverk, i Oslo, og også med noe muslimsk mafiaaktig nettverk, i Liverpool.

    Hvem vet.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Vi får se.

    At broren min er mer som en muslim, enn som en vanlig nordmann da, siden han har vokst på Furuset f.eks., og jeg husker allerede fra Axel var 11-12 år, at han fortalte meg det, at han beundret utlendinger, og at han syntes at de var mye tøffere enn nordmenn, så det kan være det her, at han beundrer utlendingene mer enn vanlige nordmenn, siden han sa at utlendingene var så tøffe, som kanskje fortsatt spiller en rolle da, i hva Axel driver med, og hvilke venner han har, osv.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Jeg husker også at hun Songül, som jobba på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, hun visste også at jeg hadde en bror.

    Enda jeg vel ikke prata med henne om sånt.

    Men, en gang, da David Hjort og dama hans, som kjørte vel, plutselig dukka opp, på Rimi Bjørndal, for å hente meg, etter jobben.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Da spurte hun Songül, husker jeg, om David Hjort, var broren min.

    Så om det var for å mobbe, siden han David Hjort, var skikkelig tjukk da, og hadde den ølmagen.

    Eller om det var fordi hun visste at jeg hadde en bror, nei det vet jeg ikke.

    Men noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    PS 2.

    Og det at fetteren min, Ove, ikke ville feste sammen med David og Linn og meg.

    Det sa han at var, i ettertid, siden David og Linn så så unge ut, sa han.

    Men, det kan ha vært noe plott.

    Fra David Hjort og dem.

    For, han skulle absolutt møte meg og fetteren min, på Grønland.

    Hvor vi ikke pleide å gå ut på byen.

    Men da satt de sånn, på fortauet, både David og Linn.

    Så det kan ha vært, at de prøvde å se unge ut.

    For at jeg fetteren min skulle syntes at jeg var rar, siden jeg festa med unge folk da.

    Men David, han var jo i 20-åra da, og jeg kjente jo han fra Rimi Bjørndal.

    Og han er jo en sånn dominerende person, vil jeg si, som man bør passe på å prøve å holde litt avstand til, hvis ikke så kan han begynne å manipulere deg, eller noe.

    Omtrent som Øystein Andersen kanskje, tremenningen min.

    Og grunnen til at jeg begynte å feste sammen med han David Hjort, det var fordi at vi begge jobba på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.

    Og butikksjefen der, ga meg to billetter, til juleølsmaking, i Stortingsgata, med Mack vel, noen måneder før jul, i 1997.

    Enda han må vel ha visst det, at jeg hadde seinvakt den dagen, og ikke ville rekke det.

    Så ga jeg de billettene til David da, siden han var den som vel var eldst, som pleide å jobbe på mitt skift.

    Det var mest jenter i 18-19 års alderen, som butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde ansatt.

    Av en eller annen grunn, så ansatte han bare pene jenter.

    Og det var etter at vi ble enige om det, at jeg skulle jobbe alle seinvaktene.

    Så det var ikke derfor jeg jobba alle seinvaktene.

    Men men.

    Men han David er vel født i 1975, eller noe kanskje(?), ihvertfall så var han ihvertfall i 20-åra, da jeg ble kjent med han, og begynte å feste sammen med han, i 1997, for da spurte jo han om jeg skulle møte dem, etter juleølsmakinga da, for da skulle de holde av øl til meg osv., sa han, så da kunne jeg nesten ikke si nei til det, å stikke innom der etter jobben, siden jeg hadde fått billettene av butikksjefen mm.

    Og hun Linn, hun var nok en del år yngre enn David.

    Men la oss si at han David var 25 år, eller noe da, da vi skulle gå ut med han fetteren min Ove.

    Og at hun Linn kanskje var 19-20 år, for jeg tror hun hadde jobba før, før hun begynte å sitte i kassa, i butikken som jeg var butikksjef for.

    Hun Linn, var jo fra Vestlandet, og hadde fått lov av familien sin, fikk jeg inntrykk av, til å flytte ned til Oslo, og bo sammen med David, som hun var sammen med.

    Jeg hadde prata med David og Linn og søstra, på irc, mens de var i Florø, så David var på besøk hos familien hennes der, skjønte jeg.

    Så hun vel sies å ha vært voksen, siden foreldrene hennes lot henne flytte til Oslo, som jo ligger i en helt annen del av landet, enn Florø.

    (Dette var vel omtrent, som da fetteren min Ove selv, studerte, nede i Kristiansand. Da hadde han blitt sammen med ei jente, som het det samme som kusina vår, Lene, tror jeg, som hadde flytta med han tilbake til Oslo da.

    Omtrent det samme var det med David og Linn da, bortsett fra at David ikke var i Florø for å studere, men for å besøke en kamerat av seg, som var på noe rusavvenning der, og som het Jens, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Men de satt på fortauet, David og Linn, og prøvde å kanskje å gjøre seg til, for å se yngre ut, for Ove da, antagelig.

    Ihvertfall så ble det sånn, at han Ove ikke ville være med ut på byen, med oss andre, for han syntes at David og Linn så så unge ut, der de satt på fortauet da, (har Ove fortalte meg senere, at var grunnen, ihvertfall).

    Men det kan kanskje ha vært et plott fra David og Linn, for at de skulle virke yngre, enn de var, for å få meg til å se dum ut, ovenfor fetteren min da.

    Et ledd i en kampanje, for å få meg, til å miste kontakten med familien min?

    Hvem vet.

    Noe rart var det nok ihvertfall, siden vi absolutt skulle møtes på Grønland, hvor vi ikke pleide å være så mye akkurat, for det var ikke så mye kule steder osv., der da, på slutten av 90-tallet, som det vel er nå, de siste åra jeg bodde i Oslo, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Så et varsko mot David Hjort, det vil jeg si.

    Men han fetteren min har også drevet med noe plott, vil jeg si.

    Bl.a. å ødelegge sofaen min.

    En gang han var på besøk, så sa han at begge skulle sette seg ned, samtidig, på en måte som virket innøvd da, fra hans side, sånn at sofaen knakk.

    (En ganske gammel sofa, som var montert fra hverandre, vel, men som bare stod i en bod, sammen med masse skrot, på Ellingsrudåsen, så jeg syntes det var greit å ta med den sofaen, for jeg trengte noen møbler, og jeg tvilte på at noe i den boden ville bli brukt igjen, for det var skikkelig rotete der, og fult av gamle klær og kofferter, etter folk som hadde bodd der på 80- og 90-tallet da.

    Ikke vet jeg hvorfor de flytta, uten koffertene sine, men det kan man lure på.

    Kanskje det var noen jenter som bodde der som forsvant?

    Hvem vet.

    Jeg skal ikke si det sikkert, jeg bare syntes det var litt rart, at folk skulle flytte derfra, uten koffertene sine.

    Men det er kanskje en naturlig forklaring.

    Hvem vet).

    Så det er mye rart.

    Og en annen gang, så skulle fetteren min absolutt ha meg, til å klatre over verandaen, over til naboen.

    Det var Sofia sin leilighet, hun mulatt-dama vel, som var butikksjef, på Rimi Skullerud, i flere år vel, og som også var butikksjef assistent, på Rimi Waldemar Thranes gate, i samme bygget, som Rimi-leilighetene var.

    Så det var litt spesielt, at hun Sofia, bodde i samme bygget, som hun jobbet.

    Det var vanligvis ikke lov i Rimi, siden hu Sofia, da hadde nøklene, til Rimi-butikken, og hvis hun da hadde fest f.eks., så kunne hun da teoretisk sett, låse seg inn i butikken, i fylla, og hente mer alkohol og røyk.

    Magne Winnem, fra skolen i Drammen, fortalte meg det, at det var bare han, som hadde fått lov til det, å bo i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, samtidig med at han jobbet som leder, i butikken, i første etasje, i det samme bygget, på St. Hanshaugen, i Oslo sentrum.

    Så spurte jeg Magne da, (dette var kanskje på innflyttingsfesten min, i Rimi-leiligheten min, i 1996), om hvorfor han fikk lov til dette, når dette egentlig var mot reglene.

    Men da svarte han ikke noe presist på dette.

    Så Magne Winnem og hun Sofia, de var liksom noen slags ‘super Rimi-ansatte’ de, kunne man kanskje si.

    Hvis man tenkte på det, at de fikk lov til ting, (å bo i samme bygget som de jobbet som ledere for en Rimi-butikk i), som ikke var ‘kosher’ for andre Rimi-ansatte.

    Så Magne Winnem og hun Sofia, butikksjef Rimi Skullerud, de var skikkelig inne i varmen, og noen slags ekstra betrodde elite-Rimi ansatte, kunne det kanskje virke som, ihvertfall for meg, som ganske ny Rimi-leder, i 1996.

    Sofia hadde også en leilighet, som jeg tror var større, enn det oss andre, som bodde i etasje 3, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, hadde.

    Jeg mener at det var butikksjef Leif Jørgensen, som også i 1996, bodde i samme etasje, som meg, som nevnte dette.

    (Jeg kjente han Leif, for han var sjefen min, da jeg jobba annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, og Magne Winnem, var sjef i den butikken.

    Men, jeg orka ikke å ha det sånn, at Leif og dama hans, som også jobba i Rimi, (ei med lyst hår), skulle komme på døra mi hele tida, og bable om Rimi-greier, så når de kom på døra mi, uten å ha sagt fra på forhånd, så slapp jeg dem ikke inn, for jeg hadde ikke venta besøk.

    For jeg hadde i årene før dette, bodd i Ungbo bokollektiv, og før det, et år hos Axel og dem, på Furuset, så jeg ville ha det litt mer privat, på St. Hanshaugen.

    Jeg ville ikke ha ‘åpent hus’, ihvertfall.

    Men da ble sikkert han Leif og hu dama, litt snytt, men jeg syntes nesten det virka som om dem kom for å spionere, eller noe.

    Ihvertfall, så kunne de ha sagt fra, på forhånd da, syntes jeg.

    Jeg ville ikke ha det som at det var noe slags folkehøyskole-hybel opplegg, hvor alle kom og gikk når de ville, det var jeg litt for langt oppe i 20-åra, til å syntes var morsomt, for det var vel det året jeg fylte 26.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Jeg var aldri inne i leiligheten til hun Sofia, så jeg kan ikke si det 100% sikkert.

    Men fetteren min Ove, han var der inne.

    For han klatra over fra min balkong, til deres balkong, for de bodde vegg i vegg.

    Jeg bodde i 303 og de bodde vel i 304.

    Men jeg ville ikke klatre over til de.

    For jeg ville ikke være så inne i Rimi-varmen, som hun Sofia må ha vært.

    For hun var nesten som en vaktmester der og.

    Da jeg flytta inn i 2006, så måtte jeg kontakte Sofia, eller Sophia, heter hun vel, som jobba på Rimi Waldemar Thranes gate da, for å få nøklene til hybelleiligheten min der.

    Så Sophia, hun var sånn kjempe-Rimi ansatt.

    Men, jeg syntes jeg var litt for gammel, til å være sånn kjempe-Rimi fanatiker, som kjente alle sjefene og de andre ansatte privat, osv.

    Jeg ville ha litt distanse, sånn at jeg også kunne ha litt fritid, fra Rimi.

    Jeg syntes det var kult å bo der, siden det lå i Oslo Sentrum, med kort vei til utestedene, som jeg dro til, på noen lørdager osv.

    Og jeg måtte også flytte fra Ungbo, sa de damene som var konsulenter der, for Ungbo, det var bare til du var sånn 23-24 år, (selv om de hadde fortalt meg før, at folk hadde bodd der en del lengre, så først så var visst ikke det noe stress).

    Men plutselig ble dette med alder noe stress.

    Så søstra mi kan kanskje ha jugi og fortalt noe dritt om meg, som hevn for at jeg ble uvenn med henne, fordi hun hadde så masse afrikanske venner der, en helg, sovende i stua, en helg, uten å si fra på forhånd, og hun og vennene hennes, stjal røykpakker på rommet mitt, og juice i kjøleskapet osv., og søstra mi ble så sur, når jeg prøvde å ta opp dette, og klagde på henne da.

    Men men.

    Så søstra mi, hun er nok tenkendes, til å funnet på noe dritt om meg, og så fortelle dette til Ungbo, som så ville ha meg ut da.

    For jeg husker at søstra mi var sånn, ovenfor Glenn Hesler, på et møte han ikke var på.

    For da hadde nok Glenn Hesler klagd på søstra mi, for et eller annet, tror jeg.

    Og da var jeg på det neste møtet, og da husker jeg at søstra mi sa det, at Glenn var nok bare misunnelig, på henne, siden han ikke hadde noe kjæreste.

    Så hun gikk litt lavt der, synes jeg.

    Så søstra mi har nok ikke så særlig skruppler, tror jeg, før hun finner på noe løgner å fortelle, om folk, for å hevn, og det som er.

    Så sånn er nok det.

    Uansett hva det kunne komme av, så sa plutselig Ungbo-dama, at jeg måtte flytte, og da satt jeg meg opp, på venteliste, på Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Så hver gang Ungbo maste på meg, om at jeg måtte flytte, så ringte jeg hu dama som hadde ansvaret for Rimi-leilighetene da, og spurte om hvor mange som stod foran meg, på venteliste, sånn at jeg kunne gi tilbakemelding til Ungbo da, om når jeg kom til å flytte ut.

    Selv om Rimi ikke kunne si når dette ville skje nøyaktig, men jeg stod vel på venteliste der, i over et år, tror jeg, før jeg fikk leilighet.

    Men Ungbo, de hadde først signalisert, at dette ikke var noe stress, med når jeg måtte flytte ut derfra, grunnet høy alder.

    Men, jeg tror at noen må ha sagt noe dritt om meg, til Ungbo, for dette forrandret plutselig Ungbo på, noen måneder senere, da var det plutselig stress, at jeg måtte flytte ut.

    Men da stod jeg på venteliste, på Rimi-leilighetene, så da fikk jeg vel nye seks-måneders, eller års-kontrakter da, på Ungbo-hybelen, eller et rom i bokollektiv, var det.

    For jeg fikk ikke så bra lønn, hos Rimi, rundt 1995 og 1996, enda jeg jobbet som leder, for Rimis lederlønninger, de var bare på 140 og 150 tusen osv., på den tiden, for nye ledere, så jeg hadde ikke akkurat så god råd, f.eks. til å leie en to-roms på Grunerløkka, det kunne jeg bare glemme.

    Men jeg så en annonse i Aftenposten, som jeg var å så på, det var et rom i bofelleskap, nede i Vika, hos en fan av Sydstatene, muligens, ihvertfall av den amerikanske borgerkrigen, for han hadde masse rifler, hundrevis, fra den amerikanske borgerkrigen.

    Men men.

    Men de gutta som bodde der, de var sikkert artige og sånne orginaler.

    Men han fortalte meg det, at de bare spiste på en cafe eller kro, rundt hjørnet, når de skulle spise middag.

    At det bare kosta 30-40 kroner, så det ble ikke noe dyrere, enn å lage maten selv.

    Men, da ble jeg litt sånn, hva heter det, skeptisk.

    For, jeg jobba så hard på Rimi, jeg stabla tørrvarer og alle kjølevarene, på Rimi Nylænde, pluss at jeg gjorde veldig mye annet og.

    Så jeg jobba nesten like hardt, på Rimi, som i infanteriet, som jeg var i før Rimi.

    Pluss at jeg trente badminton og tennis og fotball osv., på fritida, sammen med kamerater.

    Så to vasne frikadeller på kafeen rundt hjørne, og et par små poteter, med persille på, det holdt ikke for meg altså.

    Jeg måtte ha en ordentlig middag, ihvertfall to-tre ganger i måneden.

    Med ordenlig kjøtt osv., for å bli fornøyd.

    Og da pleide jeg å steike en sånn 450 gram kjøttdeig-pakke, og jeg kjøpte en sånn Toro pastarett, til 12-14 kroner vel.

    Pasta med tomatsaus vel.

    Også steika jeg kjøttdeigen, og putta oppi pastagryta da.

    Enten det, ellers var det kjøttdeig og Mexikansk gryterett vel, noen ganger, som han Glenn Hesler hadde lagd der, som var skikkelig digg.

    Ellers så hadde søstra mi lært meg å lage kjøttdeig og hermetiske tomater, med spagetti, som også hun stemora til Axel, Mette Holter, pleide å lage, et par år før, da jeg bodde der.

    Hun kjøpte en sånn pølse med frossen kjøttdeig, fra Norsk Mat, til drøye 20 kroner.

    Og så blanda kjøttdeigen, i en boks hermetiske tomater, til 4 kroner kanskje.

    Og så spagetti da, som også er billig.

    Så ble det middag, til både henne og Arne Thormod Thomassen, og Axel.

    Og da fikk til og med jeg en bolle av den middagen, et par ganger, så det ble middag til fire personer, for under 30 kroner det, og da var det med en god del kjøttdeig også.

    Ikke dårlig.

    Men etter militæret, så tenkte jeg, at jeg skulle holde meg i form, for det hadde vært så tøft for meg i militæret.

    Og vi hadde vært mye utendørs, hele året, så jeg hadde fått opp appetitten da.

    Så når jeg lærte å lage kjøttdeig av søstra mi da.

    Så klarte jeg å lære meg, å lage koteletter og biff selv.

    Så da spiste jeg mye sånn mat, ihvertfall en eller to ganger i uka, sånn at jeg ble skikkelig mett.

    For i militæret, så gikk man ofte sulten, i infanteriet, så man fikk litt sånn ‘noia’, jeg ihvertfall, i årene etter militæret, da ble det sånn, at jeg alltid måtte ha nok mat hjemme, for da spiste jeg hele tida da.

    Jeg fiksa ikke det, å ikke ha mat hjemme.

    Mens da jeg var ungdom, da kunne jeg gå uten mat, en hel søndag omtrent.

    Men da bodde jeg jo på Bergeråsen, uten åpne butikker på søndager.

    Men da var det ikke sånn, da jeg var tenåring, at jeg liksom ‘cravet’ biff og masse pasta med kjøttdeig osv., som jeg gjorde etter militæret, pga. hard jobbing osv.

    Så derfor reagerte jeg, da jeg hørte at de ikke brukte kjøkkenet, for sånn cafe-mat, det synes jeg er dyrt og ofte dårlig mat da.

    Da vil jeg heller lage biff og retter med mye ‘ordentlig’ kjøttmat i da, ikke bare sånne pølser eller frikadeller, som mest vel bare er vomfyll, fordi det smaker godt, men som er mye oppmalt fett osv. da.

    Så sånn er det.

    Så da var nok ikke han som hadde alle de riflene, han var nok ikke da så hypp på at jeg skulle bo der.

    For han syntes at det ikke var karslig, å lage middag på kjøkkenet.

    Mens jeg kanskje ikke syntes at det var karslig da, å spise noen vasne gulrøtter og karbonader, på en kafe rundt hjørnet, for det var ikke nok mat for mannfolk, mente jeg.

    Men ingen av oss så noe slikt høyt.

    Men jeg tror det kan ha vært dette som gjorde det, at jeg ikke fikk plass i det bofelleskapet.

    Eller det kan ha vært sånn som han sa da, at ei dame som hadde bodd der før, skulle flytte inn der igjen.

    Han prata om noe greier med loddtrekning, så det var vel sånn da, at jeg tapte loddtrekninga.

    Hvem vet.

    Det er vel kanskje ikke alle husverter, som ville tatt ordentlig loddtrekning, hvis det hadde vært en dame de kjente, i ‘loddbunken’, nei, da hadde de vel bare sagt til alle at hu dama vant loddtrekninga.

    Og det er vel egentlig forsåvidt greit og, man må vel la husverten bestemme hvem de vil la bo der, skulle man tro.

    Så sånn er nok det.

    Men jeg fikk altså ikke dette rommet, så da ringte jeg vel Rimi, og da begynte de å prate om at jeg stod først på ventelista, tror jeg, så da fikk jeg hybelleilighet da, i Rimis bygg ved St. Hanshaugen, i februar 2006, tror jeg det var.

    Så det gikk ikke så langt, som at Ungbo trua med å kaste meg ut.

    Men de purra et par ganger da, på at jeg måtte flytte.

    Men problemet mitt, det var jo at jeg måtte finne et sted, som ikke var så dyrt, siden Rimi ikke betalte så bra.

    Så derfor drøyde det litt, før jeg flytta fra Ungbo da.

    Men jeg flytta ihvertfall til slutt da.

    Pia og Glenn, de flytta før meg.

    Men jeg bodde der jo, lenge før de.

    Så det var ikke sånn, at jeg syntes at jeg måtte flytte, bare for at de skulle flytte.

    Det var liksom de som var litt antisosiale, egentlig.

    Søstra mi, hu hadde ikke så mye med meg og Glenn og gjøre, og Glenn og hu krangla om at hu ikke bidro til dopapirinnkjøpinga, som var en plikt, som Glenn hadde tatt på seg, siden han hadde bil.

    Og jeg bidro, for jeg drakk mye cola, for Glenn måtte da pante tomflaskene, og kjøpe dopapir, for pantepengene.

    Så tomflasker og dopapir, det gikk automatisk.

    Jeg bestilte Aftenposten og jeg leide vaskemaskin, fra Thorn, i mitt navn.

    Men søstra mi, hu gjorde ikke noe særlig for felleskapet da, annet enn at hun var med, å spleise på Aftenposten og vaskemaskin da.

    Som jeg måtte kreve inn da, fra Glenn og Pia og også Hildegunn og Rune, da de bodde der.

    Så sånn var det.

    Så søstra mi flytta vel, fordi hu skulle ha unge, i 1995 vel.

    Men hvorfor Glenn flytta, det veit jeg ikke, han bare flytta, like etter søstra mi.

    Men han var ikke der så mye, uansett.

    Han likte ikke at jeg lå å sov på sofaen, en gang, etter jobben.

    Men det var noe jeg hadde pleid å gjøre, lenge før han flytta inn der.

    For jeg og søstra mi bodde der nemlig aleine, da jeg var ferdig i militæret, så jeg var vant til å sove på sofaen der.

    Jeg hadde jo bodde der, siden jeg flytta fra Axel og dem, i 1991.

    Mens Glenn flytta inn i 1993 eller 1994 vel, og søstra mi og Hildegunn, flytta inn i 1993 vel.

    Og Rune flytta vel inn som sistemann, av vi som bodde der sammen i 1994 da, på starten av 1994, var det vel han flytta inn.

    Så sånn var det.

    Og det var sånn klikk-dannelse, i leiligheten, Rune og Hildegunn, de prøvde nok å splitte opp meg og Pia og Glenn tror jeg.

    Og jeg og Pia krangla om at hu tok mat og røyk fra meg, uten å spørre.

    Og Glenn likte ikke at Pia aldri bidro med tomflasker, til dopapir-kjøpinga.

    Og ingen av oss tre igjen, tror jeg likte Rune og Hildegunn, så bra.

    De var jo som nygifte, (de hadde nettopp truffet hverandre), så de innredet Hildegunns rom som stue, og Runes rom, som soverom, var det vel.

    Så de satt ikke ute i stua, sammen med meg og Pia og Glenn, de hadde egen stue.

    Så sånn var det.

    Så jeg tulla litt med de, for jeg syntes de var som en person nesten, så jeg bare tulla litt, og kalte de ‘Runegunn’, noen ganger, istedet for Rune og Hildegunn.

    Det var litt tull kanskje, men da skjønner man kanskje hvor nærme disse var.

    Så sånn var det.

    Så hun Sophia, hun var som en super Rimi-ansatt, for meg, siden hun var som en vaktmester, i Rimi-bygget, og siden hun hadde større leilighet, enn de andre, og siden hun fikk lov å bo i samme bygget, av Rimi, hvor hun jobbet som Rimi-leder.

    Så hun var skikkelig inne i Rimi-varmen, skjønte jeg.

    Så derfor var det sånn, at jeg ville ikke bli uvenn med henne, for da hadde hun kanskje sladra, til Rimi-sjefer, både de jeg kjente og ikke kjente.

    Og jeg ville heller ikke bli for godt kjent med henne og omgangskretsen hennes, for da hadde det nok blitt Rimi, 24 timer i døgnet, syv dager i uka.

    Og det hadde kanskje blitt mye Rimi for meg, som var vant til å drive med mye annet enn skole f.eks., de årene jeg bodde på Bergeråsen, og hadde en egen leilighet, (for faren min bodde hos Haldis), fra jeg var ni, til jeg var 19 år.

    Så derfor lagde ikke jeg noe spetakkel ut av det, da han typen hennes, stod på verandaen min, en gang.

    For jeg var litt redd for, at det da isåfall, ville ha ført meg ut på høykant med, det som fantes av Rimi-sjefer osv., siden hun Sophia, var så inne i Rimi-varmen.

    Så det var nesten som å få Stein Erik Hagen, på balkongen sin, virka det som for meg, da på slutten av 90-tallet, da typen til Sophia, plutselig hadde hoppet over på min balkong.

    Så derfor roet jeg det bare ned, jeg tok det ikke opp med noen Rimi-sjefer f.eks., for jeg visste at hun Sophia, hun måtte ha god kontakt med sjefene i Rimi, fra før, så da kunne de vært sånn, at Rimi-sjefen ville ha fått en dobbeltrolle, som både venn/godt kjent med Sophia og som min sjef, som egentlig skulle ha vært på min side da.

    For Sophia var ikke som en vanlig Rimi butikkleder, for meg, siden hun var så betrodd, av Rimi, så var hun nesten som en høyere Rimi-leder, for meg, på en linje med en distriktsjef, eller en spesiell Rimi-vaktmester e.l., kanskje, sett fra mitt perspektiv, som felles beboer, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Og hun Sophia meg og, på butikksjeftur, med distriktet til PØF.

    Da klagde jeg til henne, over dette, at typen hennes hadde hoppet over på min balkong, og stått der, og sett truende ut.

    Han kunne gå for å være en gatebølle, eller hooligan, i slutten av 30-åra, kanskje.

    En sterk og tøff type, vil jeg si.

    Men da sa Sophia, til meg, at det var bra at jeg ikke hadde henta AG-en min, (fra Heimevernet), som jeg først tenkte på, når jeg så noen på verandaen min, i tredje etasje.

    For typen hennes, han ble visst skikkelig gæern, når han så våpen, så jeg måtte ikke vise han våpen.

    Så han var visst helt uten kontroll, som en slags berserk, eller en kriminell, uten sperrer, han typen hennes.

    Og han så velkledd og nesten ut som en forretningsmann, kanskje.

    Så han var nok ikke til å spøke med, han typen til Sophia, som hoppa over på balkongen min.

    Så jeg tror jeg gjorde det riktig.

    Jeg holdt hodet kaldt, da jeg tilfeldigvis hørte en lyd, og skimtet, gjennom verandadøra, som stod åpen.

    Dette var da jeg gikk for å hente noe mat i kjøleskapet, eller noe.

    Akkurat da, så skimta jeg, mens jeg gikk mot TV-en, at noen hoppa over, fra Sophia sin leilighet.

    Og jeg hørte en lyd, men ikke en høy lyd, siden han hadde vel joggesko, vil jeg tippe at det var, eller noen sko, med gummisåler da.

    Så bare spurte jeg hva han gjorde der.

    Men han svarte ikke ordentlig.

    Men han gikk tilbake til Sophia da.

    Så grunnen til at jeg ikke tok opp det her, med Rimi, det var at hun Sophie var så inne i varmen, i Rimi, som om hun var en høyere leder, omtrent, virka det som for meg, siden hun ga meg nøklene da jeg flytta inn, og fikk lov å jobbe, i en butikk, som var på samme adressen, som der hun bodde.

    Og også fordi da, at hun jo da ble som en slags ‘fadder’, for meg, da jeg bodde på St. Hanshaugen.

    Siden hun ga meg nøklene, den første dagen jeg bodde der, og vel også viste meg leiligheten vel.

    Nei, jeg tror hun ringte, et en vaktmester, eller noe, som viste meg leiligheten vel.

    (Mulig en som Magne Winnem kjente, forresten, som jeg var på fest med der, vel, da han bodde i samme bygget, i 1991, eller noe, altså en fem år tidligere.

    Winnem, han var mye mer inne i Rimi-varmen, enn meg, (for jeg ville som sagt ha litt distanse, til Rimi, på fritida).

    Og jeg og Winnem, vi var omtrent bestekamerater.

    Jeg var forlover, da Winnem gifta seg med Elin, i 1993 vel.

    Så jeg kjente mange Rimi-folk, gjennom fester med Winnem, allerede før jeg begynte i Rimi, i desember 2002.

    Blant annet kjente Leif Jørgensen, fra fester, jeg hadde vært og sett på en film, hos han Steinar, som var regionsjef, og også Winnems butikksjef, på St. Hanshaugen, i 1990 eller 1991 vel, ‘Bad Company’, med Tom Cruise, nei en som het Rob Lowe vel.

    Samme det.

    Og jeg visste hvem han vaktmesteren var, Terje-noe(?)

    Og mange damer, som fra Nord-Norge vel, Doris(?), som bodde i samme etasje, som Winnem, da han bodde i Rimi-leilighet-bygget.

    Jeg og Magne, vi var på Aker Brygge, og tok en halvliter, i 1990 eller 1991, vel, sammen med ei dame som bodde i samme bygget, med lyst hår, og stygge tenner, som vel Magne hadde noe på gang med, tror jeg.

    Så sånn var det.

    De sa plutselig at de hadde sett ei gammel dame, som var uteligger, som hadde tatt hånda opp i skrævet, mens vi satt og drakk der.

    Men det la ikke jeg merke til.

    Så det kan eventuelt ha vært noe ‘mafia-jugings’.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Ja, Winnem hadde også med en Rimi regionsjef eller distriktsjef, (Knut Mørk?, som Winnem ofte nevnte?), med lyst hår vel, på bursdagen sin, i januar 1992 vel.

    Da hadde Winnem flyttet til en Rimi-leilighet, som han hadde for seg selv, på Lambertseter, over Rimi Nylænde, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Jeg og Winnem, vi ble kjent mest i russetida, men også i månedene før det, da vi begge gikk i samme klasse, på Gjerdes Videregående.

    Så da jeg flytta til Oslo, for å gå på NHI, høsten 1989, så var Winnem ofte på besøk, for han ville gå ut på byen.

    Så det var nesten som om russetida fortsatte.

    Så sånn var det.

    Winnem dro så i militæret, rundt januar 1990 kanskje, og var da ferdig der, ca. et år etter da.

    Før han dro i militæret, så jobba han som butikkleder, på Rimi Nadderud, i Bærum.

    Og jeg ble også kjent med noen damer, som jobba der, gjennom Winnem da.

    Uten at jeg husker navna deres nå.

    Men allerede da jeg bodde på Bergeråsen, så var jeg på fest i Bærum.

    For Winnem, han kjente noen Bærumsdamer, gjennom Rimi, (kanskje fra Rimi Asker, hvor han vel jobba da?), som sagt, og da tok jeg toget, til Blommenholm, og da festa vi hos noen damer som jobba på Rimi, ute i Bærum da.

    Det må vel ha vært etter nyttår 1989, vil jeg tippe.

    Noe sånt.

    Winnem, han hadde kristen mor, men ville bryte ut av dette religion-greiene da, så det er mulig at han søkte seg mot noe mafia, for alt hva jeg vet.

    For han hadde en del venner, i Rimi-miljøet, (Morten Jenker blant annet), og også i Røyken-miljøet, (jeg husker ikke noen navn, men dette var sånne som besøkte han på Bergkrystallen, på 90-tallet, en nyttåraften vel, og som så kjørte i fylla ned til byen, istedet for å ta taxi).

    Og ei dame, hu spurte oss på en lur måte, om det var noe med disse, på byen en gang, på St. Olavs plass, på et utested der, som jeg ikke husker navnet på.

    Så det var nok noe med disse da, for hun smilte så fælt.

    Og de fra Røyken, de kjente også Morten Jenker, i Rimi, (som jeg ikke vet hvor er fra).

    Så her kan det ha vært en slags mafia-link.

    For Winnem, han dro også på ville fester, vinteren 1989/90, på hyttetur til Hemsedal, var det vel, hvor noen jenter hadde gått rundt nesten nakne, var det vel.

    Så Winnem, han har også hele tida beholdt knytningen, til et slags utagerende party-miljø, i Røyken, selv om han har brutt kontakten, med det kristne mijøet, ettersom jeg har skjønt.

    Så Winnem gikk nok fra det kristne miljøet, til et slags kriminelt miljø, kan det virke som for meg, omtrent på samme tiden, som han ble kjent med meg, gjennom Gjerdes Videregående, for Winnem var fra Røyken og ikke fra Drammen, så han var også litt en ‘outsider’, i klassen, selv om det var flere som var fra utenfor Drammen, i klassen vår, det var Winnem og Andre Willasen, fra Røyken, det var Tim Jonassen, fra Hyggen, det var Kjetil, fra ute i skogen ved Asker vel, som senere ble sjef, for bowlinga, på Åssiden vel.

    Det var fire-fem Kongsberg-folk, i markedsføringsklassen.

    Og i dataklassen vår, så var også Jarle Hallingstad, fra Geilo, og ei som het Astrid, fra Nardo(?), eller et eller annet sted, som hu kalte verdens navle, som jeg festa med, på en russekro en gang, eller som ropte på meg i fylla, på Drammen rutebilstasjon.

    For jeg skulle møte Winnem og Hallingstad og Astrid, på Drammen rutebilstasjon.

    For jeg skulle sitte på, til russekro, i Hokksund, eller Holmestrand, eller noe.

    Men jeg hadde tatt noen øl, og var hos Jan og Haldis og faren min sin leilighet, på Gulskogen, i Drammen.

    Så skulle jeg ta buss, til Drammen sentrum da.

    Men da, så gikk bussene så rart der, de gikk på annenhver side av gata, annenhver gang, tror jeg.

    Så det ble for mye forlangt, at jeg skulle skjønne, i fylla.

    For på Bergersåsen, så gikk bussen, fra samme holdeplass, hver gang.

    Så jeg meldte pass der, jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut, ved å spørre om det var riktig buss, og sånn.

    Så jeg dro bare tilbake til Jan og dem, og festa der, hvor vel også Tom Bråten og dem var, tror jeg.

    Så de kan kanksje ha vært i ledtog, med Winnem og de party-folka i Røyken?

    At de var i den samme ‘mafian’, sammen med faren min, f.eks?

    Hvem vet.

    Så hadde visst Hallingstad, og hu Astrid, ropt lenge etter meg, på Drammen Rutebilstasjon, i russe-fylla da.

    Fortalte en som ble kalt ‘Bergen’ meg.

    Det var en som gikk i klassen til kameraten min, Kjetil Holshagen, og som egentlig ikke het Bergen, men var fra Bergen, så alle på Berger, de kalte han ‘Bergen’, etter Stompa, eller dilekten hans, eller noe.

    Hva het han egentlig da.

    Arve, tror jeg.

    Og han, han lot jeg også bo hos meg, i et par dager, i 1989.

    Før faren min solgte huset, og mens søstra mi bodde der.

    For han hadde ikke noe sted å bo.

    Og siden søstra mi bodde der, så klarte han, på en eller annen måte, og snike seg inn der.

    Hvis jeg hadde bodd der aleine, så hadde jeg ikke sluppet han inn.

    Men jeg var ikke vant til å ha søstra mi der, og jeg kjente ikke henne så bra heller, så jeg ville ikke at hu skulle synes at jeg var kjip, fordi jeg ikke slapp inn han Bergen da.

    Eller hvordan nå dette kan ha vært.

    Så han fikk ligge på det gamle rommet mitt, som jeg ikke brukte, (men som søstra mi noen ganger brukte, selv om hu ville sove i vannsenga heller, for vi var ganske tynne, så vi tok ikke så mye plass, så det var ikke som om vi sov i samme seng egentlig, for vi lå langt fra hverandre .

    Så når jeg hadde sluppet han Bergen, inn døra, av en eller annen grunn, så var det umulig å få han ut igjen.

    Han fortalte at han var forfulgt av en eller annen, på Bergeråsen, som jeg viste navnet til, men ikke kjente.

    Men jeg visste ikke hva det gikk ut på.

    Men jeg og han, og Kjetil Holshagen, vi hadde alle tre, søkt sommerjobb, på Aass bryggeri, når vi var sånn 15-16 år gamle, kanskje.

    Og da hadde Kjetil fått jobb, siden han hadde jobba der før.

    Men han tenkte en stund, før han sa det, han sjefen for flaskestablinga der, (for om sommeren, så trengte de ekstra folk).

    (Jeg og Kjetil, vi var ungdommer, må man nok si, så vi rappa noe sånn laser-sensorer, eller hva det heter, som skulle si om det var fremmedlegemer, inne i flaskene osv., når vi var på besøk på Aass bryggeri, siden mora til Kjetil jobba der.

    Dette var under Commodore-tida, da jeg hadde C128 og han C64, så vi var litt sånn uskikkelige ungdommer, når vi var i Drammen og Oslo, ihvertfall og rappa datating osv.)

    Men men.

    Mer da.

    Jo, nå skrev jeg meg bort her, tror jeg.

    Men det ble ikke da til, at jeg rapporterte han typen til Sophia, for å ha hoppa over på min terrasse, siden hun Sophia, var som en fadder, for meg omtrent, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, og siden hun var så spesielt inne i Rimi-varmen, som en distriktsjef, eller spesiell vaktmester i Rimi, f.eks., mens jeg bare var butikksjef-assistent, på en liten Rimi, utenfor sentrum, på Lambertseter, da jeg flyttet inn der.

    Så sånn var det.

    Jeg opererte jo kneet, på Aker Sykehus, noen måneder etter at jeg flytta inn der, i 1996.

    Så da, så hinka jeg jo meg ned, på krykker, en gang om dagen, i et par måneder, (for jeg fikk ikke lov til å gå på beinet, på to måneder, av legene, pga. at korsbåndet skulle heles da).

    Og da jobba jo hu Sophia der, så da var jeg vant til å handle i butikken hvor hu jobba, og noen kom og skulle ta retur osv.

    Så jeg var vel vant til å si hei til henne der.

    Eller ihvertfall nikke da.

    Også siden jeg handla der, i helgene osv., når jeg hadde fri.

    Så hu Sophia, hun var liksom den eneste, som bodde i Rimi-lelighetene, som jeg hadde hatt noe særlig med å gjøre, untatt Leif og dama hans, fra Rimi Skullerud eller Bogerud vel, som flytta ut ganske raskt, etter at jeg flytta dit, for de bodde vel to stykker, i en sånn liten Rimi-leilighet, mener jeg Winnem sa.

    Så da var det nok fordi at det var fra Sophia sin leilighet, som denne balkong-hoppingen skjedde fra, at jeg ikke meldte fra til Rimi.

    Det var omtrent som å få vaktmesteren, eller distriktsjef Anne Kathrine Skodvin, eller Rimi-Hagen, over på balkongen.

    Så det var ikke noe jeg hadde lyst til å rapportere, for jeg regna med at dette var noe Rimi fikk forklart gjennom hun Sophia, som var så inne i Rimi-varmen, uansett.

    Jeg hadde ikke lyst til å komme på høykant, med hun Sophia, og hele Rimi-ledelsen og alle naboene mine i bygget, og alle butikksjefkollegene mine, som hu kjente.

    For hun var butikksjef før meg, så hun kjente kollegene mine bedre og.

    Så hvis jeg kom på høykant med hun Sophia, så hadde det nok blitt hælvete for meg, både på jobb, og butikksjefseminarer, og der jeg bodde, i Rimi-leilighetene.

    Så hun Sophia, hun var nesten som en person, som hadde makt over meg hun.

    Så derfor meldte jeg ikke fra til Rimi, om denne balkong-hoppingen, siden jeg bodde i Rimi-leilighetene og jobba i Rimi, hvor jeg skjønte at hun måtte ha hatt et veldig stort nettverk.

    Så derfor, så ønsket jeg ikke at den balkonghoppinga, skulle ødelegge, for karriæren min i Rimi, for den hadde jeg investeret mye tid og slit og arbeid i.

    Mens nå, så bor jeg jo i England, langt unna Rimi-leiligheter og Rimi-sjefer, så nå er det jo mye enklere for meg, å ta opp dette.

    Nå har jeg jo denne bloggen og, sånn at jeg kan ta det opp, på en måte, sånn et flere hundre personer, kan lese om dette.

    Så da blir jo dette, en helt annerledes situasjon, enn jeg var i, da jeg fikk han hooligan-aktige typen til Sophia, på balkongen.

    Hvis noe lignende hadde skjedd i Liverpool, så hadde jeg nok kontakten husverten eller politiet, med en gang.

    Men det ble litt spesielt, siden hun Sophia var en spesielt betrodd medarbeider da, med et veldig stor nettverk, i det samme firmaet som jeg jobbet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • E-mail to Nick Ewans

     

    06
    April 2009

    00:27