johncons

Stikkord: Songül Özgyr

  • Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘norsk mafia i oslo’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘norsk mafia i oslo’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?sourceid=navclient&aq=t&hl=no&ie=UTF-8&rlz=1T4SKPB_noNO264&q=norsk%20mafia%20i%20oslo

    PS.

    Jeg vet ikke hva som menes med dette, men det er mulig at journalistene og politiet vet det.

    Hvis de gjør det, så sier de ihvertfall ikke noe til oss vanlige folka.

    Jeg overhørte, da jeg jobbet på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av ‘mafian også’.

    Så jeg lurer på om ‘mafian’, er noe norsk mafia.

    Og at det, at hun dama, som var kunde der, sa ‘også’, at det betyr at jeg også var forfulgt av noe muslimsk mafia, for Bjørndal, er nesten som et muslimsk sted, og en dame eller jente som jobbet der, Söngyl Özgyr, fra Holmlia Senter vei, på Holmlia, hun overhørte jeg, at en kollega sa, til en annen kollega, at prøvde å få tak i medarbeider-permen, på Rimi Bjørndal, (som var låst inn i safen, av butikksjef Johan), for å finne ut hvor jeg bodde, og hun hadde også ringt hele dagen, for å prøve å finne ut dette, overhørte jeg.

    Så da sluttet jeg i den jobben, for jeg syntes det var litt vel mye tull der.

    Og jeg har ikke gjort noe galt, jeg har alltid prøvd å oppføre meg ordentlig, så hva det her er om, det vet ikke jeg.

    Men jeg hadde kanskje blitt litt klokere hvis politiet hadde sagt hva som egentlig foregår.

    Det tror jeg nok.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter IV: Noen søker på ‘erik ribsskog fengselsopphold’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter IV: Noen søker på ‘erik ribsskog fengselsopphold’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20fengselsopphold&btnG=S%C3%B8k&meta=

    PS.

    Dette er ikke riktig, at jeg har vært i fengsel.

    Jeg var noen timer i varetekt, tidligere i år, men jeg fikk bare en advarsel, siden jeg ble behandlet som en slave, må man vel si, på Arvatos Microsoft-aktivering, i forbindelse med at jeg gikk litt berserk, på et sånt monument, utenfor bygningen hvor aktiveringa holdt til.

    Etter å ha blitt tullet med av myndighetene i Norge og England, i et og et halvt års tid, i forkant av dette.

    Jeg har forklart mer om dette, i denne linken:

    https://johncons-blogg.net/2008/10/dagens-statcounter-noen-med-mac-sker-p_29.html

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Samme person, søker også på Google, på:

    ‘halvorsen albansk mafia erik ribsskog’.

    http://www.google.no/search?hl=no&q=halvorsen%20albansk%20mafia%20erik%20ribsskog&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Tja,

    jeg tror nok, at han typen, som hun Songül Özgyr, som jobbet på Rimi Bjørndal, i 2003, da jeg hørte, at noen pakistanske damer som jobba der, prata om at hun var sammen med en som var mafia, og at hun hadde prøvd å ringe rundt, for å finne informasjon om meg, hele dagen.

    (Jeg kjente søsterne hennes, Hava og Sema, fra før, så det ble vel litt rart, å jobbe der sammen med lillesøstra dems, siden alle de tre damene var muslimer, og det er jo ikke så lett, for meg, en vanlig norsk kar, å få til det, å ikke gjøre noe galt, sett med deres øyne, når man jobber sammen med, og blir kjent med unge muslimske damer osv.

    Så det var litt kinking.

    Men det var jo på Bjørndal, på Søndre Nordstrand, ikke langt fra Holmlia og Mortensrud det her.

    Folk flytta fra Bjørndal, i 1997 osv., husker jeg, og sa at nå flytta dem fra ‘ghettoen’.

    Ikke negativt ment, men for å forklare, at det var mye utlendinger og muslimer der da, på Bjørndal.

    Selv om dem ikke gjorde meg noe, før hu Songül begynte med det mafia-greiene sine.

    Men men.).

    Men om han typen til Songül kan ha vært noe albansk mafia.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Men hva dem mener med å søke på ‘Halvorsen’.

    Det vet ikke jeg.

    Jeg kjenner ingen ved navnet Halvorsen, som jeg kan komme på.

    Nei, det ringer ingen bjeller.

    Det kan vel ikke være Kristin Halvorsen.

    Ikke at jeg kjenner henne.

    Men hun er jo politiker.

    Men hun er jo finansminister.

    Så det synes jeg hørtes rart ut.

    Men det er kanskje andre som skjønner det.

    Det er mulig.

    PS 3.

    Samme person tar av helt, og søker også på følgende på Google:

    ‘christell humblen bryllup med erik ribsskog’

    http://www.google.no/search?hl=no&q=christell%20humblen%20bryllup%20med%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    Nei, det er ikke sant.

    Christell, hun gifta seg nå i helga, med en svenske, som heter Mathias vel, fra Stockholm, som har noe gartner-firma der.

    Han hadde visst hatt et uhell der og, mener jeg søstra mi sa, for noen år siden, mens han kjørte en gressklipper.

    De har tre barn tror jeg også de, Christell og Mathias, og de har vel vært sammen siden år 2000, eller noe sånt.

    Jeg har bare truffet han svensken to ganger.

    En gang, en 17. mai i Oslo, da han kom med toget, fra Sverige da, og Christell og Pia, skulle ha meg med på puben 3 brødre, i Karl Johan.

    Og så på to puber på Oslo S., eller om det var Østbanehallen.

    Det var vel Oslo S. vel.

    Men men.

    Og også i bryllupet til Jan Snoghøj, den yngste storebroren (halvbroren) til Christell.

    Han gifta seg med venninna til Christell, Hege fra Rødgata i Drammen, på hotell i Geilo, i år 2000, eller noe.

    Og jeg var også med, da han eldste storebroren til Christell gifta seg, med en dansk flyvertinne, Gretha, i Danmark, i 1984 eller 85, eller noe.

    Noe sånt.

    Viggo Snoghøj, som han heter, som nå har bytta navn, til Viggo Snowhill.

    I hvertfall i konkurranse-sammenheng, som bodybuilder osv.

    Og som nå bor i USA.

    Og søstra mi sier han er gigolo for en amerikansk dame der.

    Og bestemora mi sier at søstra mi, som er snart 37 år, ikke vet hva gigolo betyr.

    Men jeg har lest nok i dagbøkene til søstra mi, og hørt om Christell fortelle at søstra mi hadde en abort i Havnehagen, som gjorde at hun blødde ned senga, men holdt det hemmelig osv.

    Så jeg tror ikke Pia er så uskyldig, for å si det ærlig.

    Men men.

    Han broren til bruden, i bryllupet til Jan og Hege.

    Lillebroren til Hege, fra Rødgata i Drammen.

    I bryllupet der i Geilo, så begynte han å holde tale, om hvor mange menn, som Christell hadde vært bortpå.

    Det var vel 20-30, eller noe.

    Om det var sexpartnere, eller noen hun hadde klina med osv.

    Det vet jeg ikke.

    Men Christell er en veldig attraktiv dame, så jeg regner med at det var sexpartnere, som han holdt tale om.

    Så det var litt underlig.

    Men Christell ville ikke snakke om gamle dager, da jeg ringte henne nå, for noen uker siden.

    Så det er vel ikke så lett å finne ut av dette.

    Men vi får se hva som skjer.

    Så jeg har vært i bryllupet til begge brødrene til Christell, men ikke i bryllupet til Christell.

    Som var i helga.

    Da ble jeg ikke bedt gitt.

    Men jeg var i konfirmasjonen til Christell, hvis det hjelper noe.

    Da sang de, om Christell, at ‘hun har det som kalles sex-appeal’.

    Og da var hun vel 14-15.

    Så den famlilien der, den er litt drøy for meg.

    Jeg var også i et bryllup i Kristiansand en gang, med Christell og dem.

    Det var våren 1989, samme dag som Hillsborough, var det vel.

    Men men.

    Da fortalte Jan og Pia og Christell meg, dagen før bryllupet, for noen i slekta til Christell og Haldis og dem.

    At, fattern hadde misbrukt Pia, som lita jente.

    Så da bestemte jeg meg, for å kutte ut fattern.

    (Annet enn med penger osv., for jeg var bare 18 år enda da, så jeg var ikke helt økonomisk selvstendig da, selv om jeg jobba osv. da).

    Men de andre, Pia, Christell og Jan.

    De sa ikke hva de ville gjøre.

    Så jeg lurer på om det var bare noe de fant på, for å finne dritt de kunne si om meg.

    Noe sånt.

    Jeg vet da faen jeg.

    Men det er mye rart.

    Alltid er det noe rart, med familien til Haldis og dem, og med min familie osv.

    Så det er mye rart.

    Men men.

    PS 4.

    Personen tar av enda mer, og søker på:

    ‘christell humblen forelska i erik ribsskog’

    http://www.google.no/search?hl=no&q=christell%20humblen%20bryllup%20med%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    Nei, det tror jeg ikke.

    Hun har drivi å kødda mye med meg, opp gjennom årene.

    Men om hun er forelska, eller om hun hater meg, det vet jeg ikke.

    Det er vel mer sannsynlig det siste.

    Uansett hva det er, så får man håpe at hun skjerper seg, og oppfører seg ordentlig nå, nå som hun er gift og har mann og barn osv.

    Så det får man håpe i hvertfall.

    Vi får se.

    PS 5.

    Som jeg skrev ovenfor, så sa jo han broren til Hege fra Rødgata, på Gullskogen i Drammen, i bryllupet til Jan og Hege, sommeren år 2000, var det vel, at Christell hadde hatt noen og tredve sex-partnere, var det vel han sa.

    Han prata kanskje lavt og uklart og mumlende, men jeg mener det var det han sa.

    Så jeg må jo prøve å stå på som bare rakkern jeg nå.

    For jeg synes det er litt flaut, å være den i familien, som har hatt færrest sex-partnere.

    Så det er litt flaut.

    Søstra mi, Pia, og broren min, Axel, de tror jeg ikke at jeg har noe sjangs mot uansett.

    Og nok heller ikke mot fattern.

    Haldis skal jeg ikke prate om.

    Det skal jeg ikke spekulere over, mener jeg.

    Jan Snoghøj, han har nok hatt mange fler damer enn det, han er en sånn skikkelig Casanova-type, som er så flink til å sjekke damer, at det virker som at han har gått kurs i det, er mitt inntrykk.

    Så han har jeg uglesett litt, opp gjennom årene.

    F.eks. da vi var på Geilo, jula 1989.

    Da var jeg 19 år da, og han sikkert 28 år, eller noe.

    Så var det noen damer fra noe vestlandsbygd der.

    Så begynte Jan å sjekke opp hun 16 år gamle jenta, fra Vestlandet.

    Mens alle de andre satt der.

    Foreldra hennes og tror jeg.

    Jeg lurer på om det var julaften jeg.

    Så spurte Jan meg, om jeg syntes han skulle ta med hun opp på rommet.

    Han kontrollerte hele settingen.

    Jeg var misunnelig, for jeg var jo bare 2-3 eldre enn hun pene dama fra en Vestlandsbygd, en industribygd, eller noe, på fire bokstaver.

    Ikke Voss.

    Hm.

    Noe sånt.

    Men ikke Voss da.

    Og jeg hadde til og med dansa med henne, på diskoteket, på Bardøla, het det vel, en eller to kvelder før.

    Til en sang som het ‘New York, New York’, av alle sanger.

    Det var liksom sangen vår, sa hun Vestlands-jenta.

    Men men.

    Så jeg sa at hun var for ung.

    For jeg hadde blitt for misunnelig da.

    Men men.

    For han ødela litt for meg, han Jan, og var for flink med damer, syntes jeg.

    Jeg husker også den helgen vi var i bryllup i Kristiansand.

    Dagen etter at Pia og Christell og Jan, fortalte meg, at fattern hadde misbrukt Pia, som lita jente.

    Da satt vi på med noen vel.

    Eller fattern hadde lånt en bil der, tror jeg det var.

    For vi tok toget ned dit.

    Så kjørte vi et eller annet sted, inn til Kristiansand vel.

    Forbi banen til Start, mener jeg å huske.

    Og jeg tror ned den bakken, ned mot banen til Start.

    Eller en annen bakke i nærheten.

    Så kjørte vi forbi noen pene, unge damer da.

    Så satt Jan i pasasjersetet foran da.

    Så begynte han å stirre inn i øya, på den her lokale skjønnheten, som gikk og trasket på fortauet da.

    Som om han omtrent hypnotiserte henne.

    Og hun dama stirra tilbake på Jan da.

    Så det her var ganske underlig.

    Men sånn er det.

    Man kan ikke skjønne alt.

    Jan jobber som fotsoneterapaut, eller noe.

    Han var vel healeren, eller hva man skal kalle det, for Kjetil Andre Aamodt, tror jeg det var, for en del år siden.

    Mener jeg at jeg leste i avisa i hvertfall.

    Jeg har ikke hatt så mye med Jan å gjøre, opp gjennom årene.

    Minst mulig, kan vel kanskje si.

    For han alltid vært sånn plageånd for meg.

    En ni år eldre nesten stebror.

    Eller hva man skal kalle han.

    Da jeg gikk tredje klasse vgs. i Drammen, så var det en jente som het Giske, fra Vestlandet, som gikk i klassen.

    Hun fortalte meg, at hun jobba i videobutikk, i Rødgata, på Gullskogen, var det vel.

    I hvertfall på Gullskogen.

    Så spurte jeg om hun kjente broren min, Jan Snoghøj.

    For jeg skulle skryte litt da, at jeg kjente folk overalt osv.

    Og han var jo ganske Casanova, så da tenkte jeg at hun ville bli imponert.

    Så sa hun det, noen uker seinere.

    At Jan hadde vært innom videosjappa, med noen kamerater da.

    Så hadde hun Giske spurt da, om han hadde en bror som het Erik.

    Men det hadde ikke Jan.

    Han skjønte ikke hva hun prata om.

    Så hun måtte forklare en stund tror jeg, før Jan sa noe sånt som, ‘åja han ja’.

    Eller noe.

    Så han vil ikke vedkjenne seg meg, som noe slags stebror, eller noe.

    Så hva jeg er i forhold til han, det er ikke lett å si.

    Men uvenn kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg vet da faen jeg.

    Men man kan ikke vite alt.

    Så sånn er det.

    Men jeg får se hva jeg klarer, fordi det er vel ikke så kult for Christell, hvis det blir kjent at hun har hatt fler sexpartenere enn stebroren sin f.eks.

    Det gjelder familiens ære, vil jeg si.

    Så nå må jeg skjerpe meg litt her, og stå på litt, sånn at ingen skal mobbe Christell, med at hun har hatt for mange sexpartnere osv.

    For da kan hun bare si at alle de andre i familien har hatt flere osv.

    Så vi får se.

    Jeg skal i hvertfall gjøre så godt jeg kan, for å hjelpe til med det her osv.

    Vi får se.

    PS 6.

    Nå skrev jeg ovenfor, om at jeg var bedt i bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata på Gullskogen, på Geilo, på et hotell, høyt oppe i en fjellskråning der, sommeren 2000, var det vel.

    Det var mens jeg fortsatt jobbet som butikksjef i Rimi, og mens jeg fortsatt en svart metallic Ford Sierra, som jeg kjørte opp til Geilo der.

    Søstra mi, og sønnen hennes satt på.

    Og på veien tilbake til Oslo, så satt også Solveig, fra Holmen i Oslo, telegrafist på danskebåtene Holger Danske og Scandianavian Star på.

    Så sånn var det.

    Jeg kjørte til en bensinstasjon der, før vi kjørte opp til hotellet.

    Og det spurte også han broren til Hege fra Rødgata om, om vi hadde vært der.

    Joda, jeg fyllte noe bensin vel, og kjøpte noe mat og sikkert noe røyk og sånn da.

    Hvis jeg røyka da, det husker jeg ikke.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel noe baguette og sånn, tenker jeg, for det syntes jeg var digg å kjøpe på bensinstasjoner i Norge.

    Baguette med reker eller roastbiff eller ost og skinke da osv., og brus og sånn da.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, hu kjøpte pølse i brød.

    Så sa hun, at hun spiste ikke svinekjøtt.

    Men når hun var hjemmefra, da likte hun og spise svinekjøtt en gang i blant.

    Så jeg vet ikke helt hvordan man skal tolke det.

    Det var litt underlig vel.

    Hun søstra mi, har jo en sønn med en kar fra Somalia som heter Keyton, og hun er sammen med en fra Etiopia, som heter Negib.

    Så jeg tror hun søstra mi nesten er litt muslimsk kanskje, uten at jeg har snakka så mye med henne om det.

    Men nå prater jeg ikke med henne uansett så.

    Men hun drikker og sånn, så det er vel bare dette med at hun ikke lager mat av svinekjøtt hjemme, som gjør henne lignende å være muslimsk da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Men, søstra mi stoppa ikke med det.

    Neida.

    Da vi kom opp på hotellet, så hadde søstra mi glemt å ta med klær, fra Oslo.

    Så hu måtte låne en skjorte av meg.

    En blå tennisskjorte, ganske dyr, for da hadde vi fått noen penger etter muttern, i livsforsikring og sånn.

    Og jeg måtte på møter hele tida, med Rimi osv., som butikksjef, så jeg tenkte at jeg trengte noen klær osv.

    Dessuten så er det sånn i Oslo, at alle har masse moteklær osv., eller ‘alle’ da, så man blir nesten sett rart på, hvis man ikke har det.

    Jeg leste at en utenlandsk avis, eller noe, hadde skrevet fra Oslo, for noen år siden, at til og med tiggerne var kledd som modeller, i Oslo.

    Så sånn er det omtrent der.

    Men jeg brukte nok litt mye penger på klær osv.

    Jeg skulle nok ha prøvd å være litt mer laid-back, men sånn er det.

    Men men.

    Så søstra mi, hu skulle låne en blå skjorte av meg da.

    Så jeg hadde ikke noe rein skjorte på søndagen, da vi skulle kjøre tilbake.

    Så jeg måtte bruke den samme skjorta, både fredagen og søndagen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men søstra mi var ikke ferdig der.

    Neida.

    Hun lot seg sjekke opp av en fra Berger, som heter Tom Bråten.

    Og hun begynte å flørte med han, mens jeg og fattern satt der.

    Tom Bråten, begynte å prate om Keiko, som var en hval.

    Så sa søstra mi, ‘nei, han er spekkhogger’.

    Også sa Tom Bråten, ‘sprekkhogger’?

    Det var som om dem hadde øvd et humorshow.

    Så det lurer jeg på, om det var noe dem hadde øvd in.

    Det er mulig.

    Det virka nesten sånn i hvertfall.

    Hvorfor hadde ikke søstra mi tatt med klær for eksempel.

    Så satt hu der med pailabba til Tom Bråten rundt seg da.

    Rundt den blå skjorta mi, som hu hadde på seg.

    Så da måtte jo nesten jeg, begynne å ymte frampå litt, at han oppførte seg litt rart.

    Det satt masse Berger-folk rundt det bordet.

    Blant annet fattern.

    Så sa jeg, ‘Tom, faren sitter der, og broren sitter der, og du tuller med dama’.

    Noe sånt.

    Og da klikka nesten han Tom.

    ‘Hvem skal gjøre noe med det da, faren eller broren’.

    Spurte Tom.

    Så spurte han fattern.

    ‘Neida, jeg har aldri klaga noe på deg Tom’, sa fattern.

    Mens han så ned, og prata med lav stemme og virka ynkelig.

    Så fattern bare overlot problemet til meg.

    Så var det en annen kar, som dukka opp litt seint.

    Som het Frank, eller noe, som var kameraten til Jan tror jeg, og som jeg såvidt huska, fra at dem bodde i Havnehagen osv.

    Og han begynte å roe ned Tom da.

    Som sa sånn her, ‘ja hvem skal gjøre noe med det da, er det faren eller broren’, osv.

    Da holdt jeg kjeft, for han var ganske svær og kraftig, han Tom.

    Og dette her, tror jeg må ha vært noe set-up.

    Jeg jobba som butikksjef da, på Rimi Nylænde.

    Og der var det bråk hele tida.

    Da pleide jeg å ringe politiet, hvis det blei bråk.

    Det er kanskje derfor dem ikke hjelper meg nå, for dem er lei av maset fra meg, da jeg var butikksjef.

    For det var hele tida folk som prøvde å stjele mat og øl, og alt mulig.

    Og ran og bråk hele tida.

    Så det var en ganske slitsom jobb.

    Så jeg ringte politiet et 2-3 ganger i måneden kanskje, på det værste.

    Noe sånt.

    Noen ganger vekterfirma til Rimi da.

    Vi hadde også knapper, både for ran og ‘uro’, i kassene og på lageret osv.

    Så sånn var det.

    Men på Geilo, langt oppe i fjellsida.

    Da tror jeg ikke det hadde vært noe vits å ringe politiet egentlig.

    Jeg var jo vant til å jobbe på Lamberseter, og bo på St. Hanshaugen.

    Og begge de stedene var jo så sentrale, at man kunne bare ringe politiet, så kunne man få kontroll på en del situasjoner, sånn sett da.

    Så da Tom Bråten begynte å bråke, så sa instinktene mine, fra Rimi meg, at jeg burde ringe politiet.

    Men så tenkte jeg, at faen jeg er jo langt oppe i fjellsida, på Geilo.

    Jeg tror ikke politiet gjør noe, hvis noen med vanlig østlandsdialekt, ringer dem, natt til lørdag.

    Så da bare holdt jeg kjeft, mens han bølla, eller hva man skal kalle han, Tom Bråten, roa seg litt.

    For ikke nok med at han var kraftig, han var aggresiv og våken også.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk hjelp av han Frank-karen da, eller hva han het igjen, som roa ned han Tom Bråten-karen.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror nesten det må ha vært noe skuespill-takter, fra søstra mi og fattern og Tom Bråten.

    Siden de hadde sånn Keiko-komi-show, og siden søstra mi absolutt skulle ha på seg min skjorte osv.

    Så sånn var nok det.

    Men det er mye rart.

    Det er helt sikkert.

    PS 7.

    Og på vei opp til Geilo da.

    Sånn ved Vassfaret ca.

    Noe sånt.

    Så sier søstra mi, at Nina Monsen har tatt selvmord da.

    Så spørr hun sånn, ja bryr du deg noe om det da, var du så nærme henne da.

    Ja hun var jo venninna til Christell, før hu søstra mi, Pia, flytta til Berger da.

    Hun og Christell var vel de første jentene jeg kyssa, tror jeg.

    Da var det sikkert hun Nina jeg kyssa først, tenker jeg.

    Eller hvem vet.

    Men samme det.

    Og hun Nina var også første dama jeg rota seriøst med, i 1988 en gang vel.

    Da Christell dro meg med opp til onkelen til Nina, da Nina var der på en planlegningsdag, eller noe.

    Og så gikk søstra mi og Christell hjem da.

    Så fikk jeg med hu Nina, og tok noen juleøl, som Espen Melheim hadde kjøpt med for meg, i noe butikk.

    Så, men søstra mi må vel ha visst det, at jeg og Christell og Nina og Gry Stenberg, og seinere Tom-Ivar og vel.

    At vi var nesten som en gjeng, i hvertfall innimellom, før hun flytta til Bergeråsen.

    Det er mulig hu ikke visste det da.

    Det er jo ikke hyggelig å høre at gamle venner og kjente tar selvmord osv.

    Og jeg møtte jo hu Nina Monsen i Oslo en gang og, det året jeg var i militæret.

    Men men.

    Sånn er det.

    Hu søstra mi kan jo ikke vite alt da.

    Det er vel ikke så lett for henne å vite hvordan det var på Bergeråsen før hun flytta dit selv.

    Det skjønner man jo.

    Så sånn er det.

    Det gjør man jo.

    Men men.

    Så hva det var som skjedde, siden hun Nina Monsen tok selvmord, det vet ikke jeg.

    Men noe var det vel.

    Så sånn var det.

  • Flashback til år 2003. (In Norwegian).

    Nå skriver dem så mye om Iphone osv., på nettavisene.

    Jeg har aldri hatt Iphone, men jeg hadde en sånn smartphone, som het Mio noe, for noen år siden.

    Det var vel i 2006, som jeg kjøpte den.

    Og det var fordi, at jeg hadde noen ‘house-mates’, i Walton, som dreiv og spionerte på meg.

    Og jeg kjente ei svensk jente, på Arvato, i 2005, som het Sophie, og hun virka som å være under kontroll av noe kriminelle, eller ‘mob’, eller noe.

    I hvertfall så henta han typen hennes henne, hver dag etter jobb, på Arvato, enda hun sa at hun ikke ble henta.

    Og hun sa også en gang, da hun og ei fra Drammen som het Margrethe Augestad, hadde bedt meg med på byen, at han typen hennes, virka hyggelig og omgjengelig, på byen, men han var ikke det hjemme.

    Men men.

    Så jeg lurte på.

    For hun fortalte også, at han jobba i Telewest Broadband.

    Så da lurte jeg på, om det var sånn.

    Fordi jeg ble spionert på, av noen house-mates, i Walton, som het Melissa og Janine osv.

    Om de var noe ‘mob’, mistenkte jeg.

    For jeg hadde jo overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og jeg ante ikke om dem hadde noe lignende, eller noen som samarbeida, i Liverpool.

    Og det skjønner jeg fortsatt ikke noe om.

    Men men.

    Men jeg skjønte at de andre folka i huset i Walton, de spionerte på meg, på oppdrag av noen.

    Og jeg skjønte også at det nok var noe mob-greier, som foregikk, i firma, på Arvato.

    Så jeg ble litt skeptisk da, for jeg mistenkte at han typen til hun Sophie, også kunne være noe mob-greier.

    Hun Sophie, hun begynte å prate så breit Scouse-dialekt etterhvert osv.

    Så jeg tenkte at summen av de greiene, at hun ble kontrollert, altså henta på jobben, og ikke behandla bra osv.

    Om han fyren var noe mob-greier.

    Og hvis de har folk i bredbåndselskapene.

    Så ville jeg gjerne kontakte Kripos osv., i Norge, angående det her ‘mafian’-greiene, uten å bli spionert på, av noe bredbåndselskap, eller hva søren.

    Så da ville jeg ha smartphone, med skype.

    For det hadde jeg lest at gikk ann å ha, i et mobilblad, jeg kjøpte på WH Smith, her i Liverpool.

    Men det funka dårlig, jeg fikk det bare til å virke en gang, fordi dekningen på 3G-nettet var ikke så bra, her i byen, der hvor jeg prøvde å ringe fra osv.

    Men men.

    Så jeg solgte den telefonen.

    Men jeg kom på, at jeg kjøpte jo en Ipod, i 2003, i Oslo.

    Da var de like hypa, som Iphone er nå, omtrent.

    Men de var utsolgt i Oslo.

    Så jeg kjøpte en på Apples Webshop.

    Fordi, jeg ble bedt om å ta ansvaret for Rimi Langhus, i sommerferien, når han butikksjefen der, Thomas Brun eller Bruun, var på ferie.

    Og det var også mye turbulens, i den butikken, i månedene før han dro på ferie.

    Så jeg ble sendt til den butikken, av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å prøve å roe ned gemyttene, i butikken litt da.

    Fordi, det var omtrent krigstilstander der, mellom han butikksjefen Bruun, og de ansatte osv.

    Jeg studerte da heltid på HiO, bachelor informasjonsbehandling.

    Jeg hadde sluttet som butikksjef i Rimi, men jeg hadde beholdt Rimi-boligen, i W. Thr. gt, i Oslo, som jeg leide.

    Så derfor måtte jeg jobbe på Rimi, to dager i uka, for å tjene nok, for å dekke husleia, der jeg bodde.

    Det var en avtale jeg og Skodvin hadde inngått, da jeg slutta som butikksjef.

    For da var jeg så sliten, at jeg hadde ikke så lyst til å bo i bofelleskap, eller en enda mindre leilighet.

    Så da beholdt jeg den Rimi-leiligheten, som nok var priset litt under markedspris da.

    Det var vel 3000-4000 i måneden, som det kosta å bo der.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det nøyaktig nå.

    Men men.

    Men jeg hadde problemer, på Rimi Bjørndal, med at sjefene der, først Irene Ottesen.

    Og så ble det enda værre, med han nye sjefen, som het Frode, eller noe.

    Noe sånt.

    En ganske kraftig kar, med mørkt hår, og som var homo tror jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Hva het han da.

    Samme det.

    Han var veldig autoritær, i hvertfall, og lessa på med arbeidsoppgaver, så man måtte løpe rundt som en slave der.

    Johan, tror jeg han het.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Han hadde aldri noe ledermøter, eller noe møte som jeg var med på, så jeg ble aldri noe særlig kjent med han, enda jeg var låseansvarlig der, med han som sjef, i ca. et år.

    Så det var en autoritær leder, kan man trygt si.

    Og det var null kommunikasjon, annet enn enveiskommunikasjon, ordregiving.

    Men men.

    Så jeg syntes det virka litt utrygt, å bare ha han som sjef, i tilfelle det skjærte seg helt.

    Det hadde skjært seg litt med Anne Katrine Skodvin og, hadde jeg inntrykk av.

    Selv om jeg tro til ekstra, da hun spurte om jeg kunne jobbe på Langhus.

    For der var det som sagt problemer mellom Bruun og personalet, våren 2003.

    Så da begynte jeg også som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg var låseansvarlig på to butikker samtidig, Bjørndal og Langhus.

    Først jobba jeg to dager i uke, på Bjørndal og en dag på Langhus.

    Men det gikk litt ut over studiene, så da ble det en dag på Bjørndal og en dag på Langhus, i uka.

    Lørdager på Bjørndal, og fredager på Langhus.

    Og etter at jeg fikk ødelagt tryne i Oslo, (det er lang historie), i desember 2003.

    Og også overhørte, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, på Rimi Bjørndal, samme måned, desember 2003.

    Da kutta jeg ut Rimi Bjørndal, for jeg overhørte at hun Songül der, dreiv og skulle finne ut hvor jeg bodde og sånn, og at hun var sammen med en som var mafia.

    Det var en pakistansk dame, som jobba der, som jeg overhørte prata om det, med ei i posten.

    Så sånn var det.

    Så da tenkte jeg at det var noen muslimsk eller albansk mafia, som jeg hadde fått etter meg, av en eller annen anledning.

    Og jeg overhørte også, at jeg var forfulgt av mafian også.

    Så om jeg var forfulgt av noe muslimsk/albansk mafia.

    Og også en annen mafia.

    En norsk eller internasjonal mafia.

    Som det ikke skrives om at finnes i Norge, i aviser osv.

    Kanskje noe i forbindelse med CIA, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg har i hvertfall ikke gjort noe galt, så at jeg skal få sånn dritt etter meg, det synes jeg høres rart ut.

    Men men.

    Det er vel en rar verden da.

    Mer da.

    Jo, jeg ble bedt om å jobbe så mye ekstra, sommeren 2003, først og fremst på Rimi Langhus, men vel også en del på Rimi Bjørndal.

    Så høsten 2003, så fikk jeg en god del i lønn, fra Rimi da, siden jeg hadde tatt var på Rimi Langhus, i butikksjefens fravær, og også ellers, den sommeren.

    Men men.

    Jeg skrev blant annet et møtereferat, fra et personalmøte, som dem hadde der.

    Og skrev det inn på jobbpc-en og printa ut referatet, og la en del utskrifter av referatet, på pauserommet.

    Det var ikke noe jeg gjorde selv, da jeg var butikksjef.

    For dette var noe jeg lærte, i kurs, det siste året jeg var butikksjef.

    Men da, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, så kunne jeg nyttegjøre meg fullt ut, av det jeg hadde lært på kursene i praktisk butikkledelse, og arbeidsrett osv., i Rimi, i 2001 og 2002.

    Så da skrev jeg mitt første møtereferat, som Rimi-leder.

    Det var vel våren 2003, på Rimi Langhus.

    Og det var fordi at det lærte vi, mer eller mindre direkte, på de Rimi butikksjefkursene, som Jon Bekkevold hadde, på ICAs hovedkontor, i Sinsenveien, i 2001, var det vel.

    Og det var veldig bra kurs.

    Det dumme var, at vi ikke fikk sånne kurs, i praktisk butikkledelse og arbeidsrett osv., da vi var nye som Rimi butikksjefer.

    Men bedre sent enn aldri.

    Noe av det jeg lærte på de kursene, var at hvis man skrev referater og notater osv., så fikk man kontroll.

    Så derfor skrev jeg referat, fra det personalmøte, på Rimi Langhus, i 2003.

    For dem hadde hatt problemer der.

    Så tenkte jeg, at hvis jeg skreiv ned det dem ble enige om, på møtet, i et ordentlig referat.

    Så kunne hverken butikksjefen, eller noen andre, gå bort fra det igjen.

    Sånn tenkte jeg da.

    Så ville kanskje det bidra til å roe ned temperaturen litt, i butikken da.

    Det er mulig.

    Jeg vet ikke helt om det funka.

    Men jeg prøvde i hvertfall.

    Samtidig, med at jeg hadde det Skodvin hadde sagt, i bakhodet.

    At personalet var lei av å bli kommandert osv.

    Så jeg lata som at jeg var en slags vikar der nesten.

    Og at det var nesten fritime, for å roe dem ned litt.

    Noe sånt.

    Bare at jeg tok bare de viktigste tingene selv, i butikken, som frukt osv., og lot de andre klare seg mye selv da.

    De visste jo godt hva jobben dems var uansett.

    Og det var sånn jeg fikk inntrykk av, at Skodvin ville at jeg skulle lede butikken der.

    På de vaktene jeg var leder osv.

    Og det funka ganske greit egentlig.

    Jeg hadde møter, med alle som jobba der, på begynnelsen av vaktene.

    Det begynte jeg vel med, litt seinere, i 2003, eller noe.

    Og da ble vi enige om hva som skulle gjøres osv.

    Og skreiv det på en lapp da.

    Så fikk lagerhjelpen gå hjem, da det som stod på lappen var ferdig osv.

    Men ikke før.

    Og det funka veldig bra.

    Så sånn var det.

    Da hadde jeg kontrollen, og jeg slapp å skrike og kommandere i butikken osv.

    Så det skjønte jeg også av de kursene, og av medarbeidersamtaler, på Rimi Kalbakken osv., at det var kanskje en bedre måte, for medarbeiderne, og vel også lederne, å organisere arbeidet osv.

    Men men.

    Men da kjøpte jeg en Ipod da, høsten 2003.

    Og sånn jeg tenkte da.

    Det var, at jeg pleide å ha walkman, på 80 og 90-tallet.

    Og da, så hadde jeg ikke råd til å ha bil, for det var dyrt i Oslo, med bomring og parkingsplass-leie, og forsikring, og piggdekkavgift og bensin og det hele.

    Men men.

    Så jeg tok toget til Vevelstad, ved Langhus, og bussen til Bjørndal.

    Det var ganske digg syntes jeg, at jeg studerte, for da slapp jeg å slave rundt på Rimi, hver dag.

    Så da var jeg ofte på HiO, på Ingeniørhøyskolen, i Vika osv.

    Og kunne gå rundt i byen, og kjøpe mat, og klær noen ganger, og alt mulig.

    På Aker Brygge, og overalt.

    Men det var litt kjedelig å sitte en time på tog eller t-bane, de dagene jeg jobba.

    Så da tenkte jeg, at jeg kunne trengt en walkman, eller mp3-spiller da.

    For jeg hadde fullt av mp3-er på PC-en.

    Og da tenkte jeg først på å kjøpe en billig Mp3-spiller.

    Men så fant jeg ut, at jeg kunne like gjerne kjøpe en ordentlig en, med en gang.

    Og de som hadde harddisk, og ikke ram-minne.

    De kosta jo fra 2.500 og oppover, hvis jeg husker riktig.

    Så da bare kjøpte jeg likegodt en Ipod, siden den ikke kosta så mye mer, enn de andre merkene.

    Og folk skrøyt så mye av de Ipodene, så da tenkte jeg, at jeg kunne like gjerne kjøpe en bra spiller, som jeg kunne ha en stund da.

    Så da bestilte jeg en sånn Ipod da.

    Så måtte jeg også kjøpte firewire-kort, eller hva det heter, til PC-en, på komplett da.

    For det mangla PC-en.

    Men da funka det.

    Så havna alle mp3-ene på Ipoden.

    Og jeg kjøpte også en Toshiba laptop, på Elkjøp, på Carl Berner, høsten 2003, for pengene jeg tjente, på ekstrajobbinga, på Rimi, sommeren 2003.

    Så da hadde jeg en stasjonær, og en laptop-pc.

    For mange folk på skolen, de hadde laptop, og skrev notater, i forelesningene osv.

    Så tenkte jeg at da kanskje hadde jeg skjønt mer av notatene jeg skrev ned da.

    Men men.

    Så jeg instalerte linux på den laptopen, i en dual-bot løsning.

    Så da laptopen starta, så kunne man velge om man ville bruke linux eller Windows.

    Så det var litt snobbete.

    Så jeg lærte en del linux da, av å installere på den laptopen osv.

    Men det var mye krøll med laptopen, så den måtte til reperasjon, på Elkjøp osv.

    Og jeg jobba fortsatt mye på Rimi.

    Og hun jenta, som var på gruppa vår, på skolen, året før, hun slutta.

    Og jeg var litt overarbeida, etter sommeren, på Rimi.

    Så jeg tok det litt slappt, det halvåret, på skolen.

    Men jeg lærte mer linux og sånn da, av å drive med den laptopen.

    Og jeg satt opp laptopen og den stasjonære pc-en i et trådløst nettverk.

    Så jeg lærte en del sånne ting.

    Men skolen gikk litt trådt, det halvåret.

    Men jeg hadde så mange fag, fra NHI, fra før.

    Og også et eller to fag, som var de samme, som de vi hadde på HiO, det halvåret.

    Så jeg bare roet det ned, og forberedte meg, på fjerde semesteret.

    Så tok jeg heller et ekstra fag, fjerde semesteret da.

    Så fikk jeg fortsatt ha studielån, tredje året.

    For jeg var ikke så mye forsinka.

    Så dro jeg til Sunderland da, og startet på tredje året, av bachelor computing der.

    Men da ble det mye krøll, med forsinkelser, av godkjenning av fag, fra HiO.

    Så studielånet ble fire måneder forsinket.

    Så jeg mistet kontrollen over mobilregning og noen smålån som jeg hadde i Norge.

    Så økonomien min gikk ad undas.

    Så det var takket være HiO, og lånekassa da.

    Og jeg mistet også kontrollen på studiene i Sunderland.

    Så det var jo artig.

    Så da bestemte jeg meg for å heller finne meg en jobb.

    Så da dro jeg til London, for å få meg leilighet og jobb da.

    For studieveileder, ved HiO, Frode noe, med lyst, krøllete hår.

    Han hadde en kamerat, fra Sunderland, som sa at det var så og si umulig for meg, å få en jobb i Sunderland.

    Jeg tenkte at jeg trengte en ekstrajobb, som jeg hadde i Norge.

    Men, i Sunderland, så var mat og bolig og t-bane og treningsstudio osv.

    Det var under halv pris av i Oslo.

    Så man klarte seg veldig bra, på vanlig studielån.

    Og nesten som en konge, med erasmus-stipend i tillegg.

    Hvis man fikk det.

    (Som jeg ikke fikk).

    I Sunderland.

    Men problemet var at jeg ikke fikk studielånet, før i januar.

    Enda studiet begynte i september.

    Og HiO lovte, våren 2003, at de skulle sende søknad til lånekassa.

    (Siden det var studium i utlandet, så anbefalte HiO meg, at de leverte søknaden for meg.

    En dame ved internasjonalt kontor, på Bislett.).

    Men det ble ikke gjort.

    Og HiO ville heller ikke godkjenne fagene mine.

    Enda de hadde en samarbeidsavtale med University of Sunderland.

    Så det må ha vært bare på pur f.

    At de ville lage krøll for meg i Sunderland.

    Så det var veldig ødeleggende, for da ville ikke lånekassa sende studielånet.

    Så det var helt uforståelig for meg, hva HiO drev med.

    Så det lurer jeg fortsatt veldig på.

    Det er sånn man kan ta opp i en rettsak, hvis man får kontrollen.

    For her har det skjedd noe snusk av noe slag.

    Våren 2004, så brukte jeg også mye tid, på en søknad, og to anker, om å få Erasmus-stipend.

    Men HiO, de bare tulla, og fant på kreative grunner, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, enda jeg hadde veldig bra karakterer.

    Så hva de dreiv med der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var ikke riktig i hvertfall, at dem skal tulle sånn med folk.

    Så det vil jeg gjerne at de skal forklare i en rettsal, eller noe, hva dem dreiv med der.

    Men Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er visst av en annen mening.

    De nekter å gi meg fri rettshjelp-støtte, enda jeg har sendt dem masse dokumenter og forklaringer, om hva som har skjedd, siden 2003.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

    Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

    Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

    Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

    Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

    Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

    I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

    Ring 3, er vel det, store ringvei.

    På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

    (Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

    Pga. den lange oppsigelsestiden.

    Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

    Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

    Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

    De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

    Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

    Så det kan være et lite ‘drawback’ ved å være butikksjef i Rimi.

    Eller kanskje et stort drawback.

    Noe sånt.

    Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

    Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

    Og man må ofte jobbe overtid.

    Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

    I 94 og 95 osv.

    Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

    Og det var ikke så sosialt der.

    Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

    Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

    Eller noen kanaler med engelsk fotball.

    Neida.

    Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

    Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

    At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

    Så det var ikke så spennende egentlig.

    Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

    Men ikke jobbhelgene da.

    Og jeg trente vel en god del, det er sant.

    Men mye av tiden gikk til jobb.

    Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

    For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

    Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

    Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

    Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

    Det hjalp.

    At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

    Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

    Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

    Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

    Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

    Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

    Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

    Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

    Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

    Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

    Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

    Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

    Ikke så ofte i hvertfall.

    Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

    Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

    Den var på 140.000.

    Mener jeg det var.

    Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

    Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

    Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

    Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

    Det var kanskje 500 i året, eller noe.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

    Men det var ikke mye.

    Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

    Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

    Det var 140.000, og det var det.

    Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

    Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

    Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

    Men jeg jobba like hardt fordet.

    Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

    Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

    Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

    Men men.

    Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Selv om jobben vel må sies å være den samme.

    Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

    For jeg hadde også noe studielån.

    Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

    Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

    Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

    Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

    Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

    Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

    Noe sånt.

    Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

    Enda jeg klagde osv.

    Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

    Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

    Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

    Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

    Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

    Ingeniører, var det mangel på i Norge.

    Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

    Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

    Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

    Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

    Jeg var god på internett, og programmering.

    Jeg klarte å bygge pc-er selv.

    Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

    Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

    Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

    Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

    Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

    Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

    Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

    Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

    Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

    Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

    Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

    Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

    Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

    Og drev mye med data og studier hjemme.

    Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

    Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

    Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

    Det var planen.

    Men neida.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

    Til Sunderland, høsten 2004.

    Det var da en nødløsning.

    Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

    Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også en plan B.

    Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

    Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

    Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

    Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

    At, ‘så kjedelig da’.

    Altså å jobbe i kontor.

    For å få henne til å bli værende i Rimi.

    Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

    Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

    Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

    Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

    Dog uten lønn.

    Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

    Av en eller annen grunn.

    Hun forklarte ikke det.

    Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

    Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

    Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

    Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

    Det var jo en plan b det og.

    Bedre enn ikke noe i hvertfall.

    Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

    Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

    Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

    Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

    Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

    Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

    HiO, har uansett, en to-års grad også.

    Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

    Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

    Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

    Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

    Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

    For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

    Men de, som nå heter NITH vel.

    De vil ikke sende meg disse papirene.

    Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

    Så her er det noe fusk, som foregår.

    For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

    Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

    Så her er det mye tullball.

    Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

    Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

    Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

    Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

    En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

    Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

    Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

    Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

    Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

    Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

    For ingen har fortalt meg noe.

    Men men.

    Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

    Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

    Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at ‘jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg’.

    Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

    Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

    Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

    Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

    Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

    Men hørte dem gjorde jeg.

    Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

    Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

    Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

    Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

    For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

    Men sånn er det.

    Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

    Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

    Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

    Så sånn er det.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Erik vil ikke spekulere så mye i hva det ‘mafian’-greiene egentlig er. (In Norwegian).

    Cons

    av OddvarR (ikke bekreftet) den 20 august, 2008 – 09:58

    Hva er grunnen til at mafiaen skal være etter deg? Hvorfor skal du være så interessant for dem?

    Alver skal ikke spøkes med…

    av Alvin (ikke bekreftet) den 20 august, 2008 – 10:05

    Man skal ikke spøke med alver.

    Mvh
    Alvin

    Til OddvarR oppdatert

    av johncons den 20 august, 2008 – 13:50

    Nei det vet jeg ikke dessverre.

    Jeg kjenner ikke så mye til det her mafia-greiene.

    Jeg fikk trynet mitt ødelagt, her i desember 2003, (det er en lang historie, både trynet og hva som skjedde vel).

    Men da skjønte jeg at det var noe som foregikk, på folka, på bussen til Bjørndal, fra sentrum av Oslo, der jeg bodde.

    Og også av folka på jobben, på Rimi Bjørndal, der jeg jobbet, som ekstrahjelp, låsenansvarlig.

    Og også på kundene der.

    Noen ungdommer på Bjørndal, utenlandske, prata om meg, at jeg var forfulgt av mafian, men var ikke redd.

    Og ei dame i 40-50-årene, prata med ei annen dame, to kunder altså, og sa at hun hadde hørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’ _også_.

    Så hørte jeg ei pakistansk dame, som jobba der, prata om at Songül, en kurdisk dame, som jobbet der, prøvde å få tak i medarbeiderpermen, og at hun hadde ringt hele dagen, for å prøve å finne ut hvor jeg bodde.

    Det var mye sånne ting som skjedde, i et par-tre dager, på Rimi Bjørndal, så jeg begynte å lukte lunta etterhvert.

    Men hva som var årsaken til det her, og hva det ‘mafian’-greiene er, det skal jeg ikke spekulere i.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://blogg.sol.no/blogg/er-det-lovlose-tilstander-i-norge#comment-54880098

  • Dette som skjedde i Liverpool, i dag. (In Norwegian).

    Jeg tenkte litt på det set-upet, som var på Williamsons Sq., idag.

    Jeg lurer på om det var noe lokal mob.

    Og jeg har hørt tidligere, det har vært mange sånne her set-up.

    Så hørte jeg for noen måneder siden, bak ryggen min, inne på St. John senteret, fra en brite, ‘why does the muslims want this guy’.

    Jeg har jo jobba en del på, på Rimi Bjørndal i Oslo, siden hun distriktsjefen, Skodvin, sendte meg dit, for å jobbe, to ganger, i 1996, i to og et halvt år, og igjen, i 2002, ved siden av studier, to dager i uka.

    Jeg lurer på om det var å få noe mafia etter meg, og Skodvin, var uoffisielt, i politiet eller noe, og at de ønsket å bruke meg som noe target-guy.

    Så fikk de vaskefirmaet inn, Kvalitetsrengjøring, som helt klart, var noe mer eller mindre kriminelle folk, May Britt og han mannen hennes, som har kontor, i Sanner gata, i Oslo.

    Der jobbet også en kurdisk dame, fra Tyrkia, Hava Özgyr.

    Hun var vel to-tre år yngre enn meg kanskje, noe sånt.

    Og hun tok samme bussen, og t-banen, som meg, enda hun bodde på Holmlia, og jeg bodde på St. Hanshaugen.

    Og hun prata alltid om jenter og litt sånn frekt osv., på bussen og t-banen da.

    Prata om at på en fest hun var på, så hadde to personer kledd av seg, og vel da hatt seg osv. da.

    Noe sånt.

    Og lignende ting, ofte.

    Hun hadde vel en voldelig type vel, for hun fikk seg en på tryne, en gang.

    Og hun tok med søstra si, Sema, som hun sa, hadde blitt tatt på fersken, med typen sin, da hun vasket for henne, i en butikk i sentrum, eller noe.

    Og de i butikken, hadde trodd det var Hava, sa Hava.

    Så begynte Sema å jobbe på Rimi Bjørndal og.

    Det var butikksjef Kristian Kvehaugen, som spurte Hava, om hun ville jobbe i butikken, siden hun vaska der, og vi trengte folk.

    Det ville hun, og hun pleide å jobbe om kvelden, sammen med meg, og mange andre, og hun pleide å legge opp frukta.

    Og sitte i kassa, som andremann vel.

    Hun sa det, at hun likte ikke å jobbe på samme sted, så lenge av gangen, så hun ville slutte.

    Men det var vanskelig å få tak i folk, i 1997 og 98, for nesten ingen ville jobbe i butikk.

    Så hun lot seg overtale av Kristian osv., til å fortsette, til assistent Merete, så at noen rappa røyk på tellerommet.

    Jeg var ikke så obs på sånt da, jeg var ikke vant til det å følge med på røykpakkene, for det hadde ikke vært noe fokus på det, i de butikkene jeg jobbet.

    Et par år, i 97 og 98, så kjøpte jeg restplass, til syden, da ferien dukka opp.

    Så også i 98, da sendte de meg til Aiya Napa, jeg visste ikke hvordan sted det var, men det var et partysted for ungdom det fant jeg ut.

    Og det var også fotball-VM, så jeg og en kar som også var på ferie der, Nichlas noe, dro på Norway pub, og så Norge slå Brasil osv.

    Så dro vi ofte på Nissi beach også, og så på damene, og slappa av på stranda da.

    Også dro vi på byen om kvelden.

    Vi gikk mest hver for vårs da, vi kjente ikke hverandre fra før, vi bare havnet på samme rom.

    Og det var festing hver dag, og det var også basseng ved hotellet, og bar, så det var artig.

    Men jeg var nesten mer sliten da jeg kom hjem, enn før jeg dro, på grunn av all festinga.

    Og jeg måtte låne penger av stesøstra mi, Christell, fordi lønninga mi, kom ikke før noen dager, etter at jeg dro ned dit, eller kom tilbake, altså feriepengene, for jeg hadde ferie ganske tidlig det året, av noen grunn, fordi Kristian hadde ferie seint antagelig.

    Men Christell fikk en halvflaske Vikingfjord vodka da, som takk for lånet.

    Selv om det var plastflaske da, men de kosta bare 30-40 kroner, på Gardermoen, men det var 50%, eller noe tror jeg, og en halv liter, så det var vel ikke så værst.

    Men men.

    Jo, når jeg kom tilbake fra ferie, så fortale Merete meg, at Hava hadde fått sparken, for å rappe røyk.

    De hadde hatt kamera, på tellerommet, fortalte hun.

    Og da jobba fortsatt lillesøstra til Hava der, Sema.

    Og det var vel ikke så kult for henne, tenkte jeg.

    At søstra hennes fikk sparken mener jeg.

    Så jeg prøvde å være hyggelig mot henne og sånn da.

    Hun var jo en veldig pen jente, og gikk kanskje litt nærme henne, men jeg syntes litt synd på henne, for selv om søstra stjal røyk, så behøvde vel ikke det å bety, at hun også gjorde sånne ting, tenkte jeg da.

    Så da prøvde jeg å være hyggelig mot henne.

    Og hun skulle hjelpe meg, å sette opp kjølevarene og sånn da.

    Så det var kanskje litt dumt.

    Og hun var jo muslim også, og det er litt kinkig synes jeg, jeg er vel mest vant til at damene ikke er relgiøse, eller muslimer da, selv om de var hyggelige og morsomme å prate med, og sånn, de her, Hava og Sema.

    De andre som jobba i butikken, kom jeg ikke så godt overens med.

    Men de var så åpne og enkle å bli kjent med, Hava spesiellt da, at de var ikke så kalde, eller upersonlige, som noen folk kan være liksom da, for å prøve å forklare.

    Det var jo ikke sånn, at jeg kjente mange folk i Oslo, så jeg synes det var artig å ha noen å prate med osv., jeg da.

    Jeg hadde nesten ikke noen sånne venner, som jeg kunne prate med, uten at det ble anstrengt, eller familie.

    Så ting var vel ikke så bra.

    Så hendte det, at jeg sa til henne, hun Sema da, at jeg synes hun var hyggelig da, eller noe sånt.

    Og det som skjedde da, var at da tror jeg hun ringte mora si, for da dukka mora opp, i butikken, fra Holmlia osv.

    Det er jo noen kilometer.

    Så da hadde vel hun Sema, fortalt det her til mora si da, at jeg hadde sagt, at jeg synes hun var hyggelig eller noe sånt noe.

    Og da smilte mora osv.

    Jeg synes det var litt flaut, at hun skulle si sånn til mora si, og at mora skulle dukke opp på jobben, like etterpå, sa da synes jeg, at det her kanskje gikk litt vel fort, og kanskje var litt vel flaut.

    Så da sa jeg vel ikke så mye til mora.

    Så begynte jeg som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lamberseter, noen uker seinere.

    Jeg visste jeg skulle begynne i ny jobb, så da var jeg kanskje litt mer frempå, enn jeg vanligvis var, på jobben.

    Sema jobba vel en eller to dager, på Nylænde og, for jeg ringte Bjørndal, når jeg trengte folk, og fikk telefonnummeret, av Merete vel, eller kanskje Kristian.

    Så gikk det et halvt år, kanskje.

    Så dukka jeg opp på Bjørndal, for vi var utsolgt, på Nylænde, for noe da, så sa Merete, at nå burde jeg kontakte Sema, for nå var hun i Tyrkia, for å gifte seg, var det vel.

    Jeg viste ikke helt, om det var så smart.

    Men jeg sendte i hvertfall en kort sms da, ‘går bra?’, var vel alt jeg skrev.

    Jeg skrev kanskje navnet mitt og, eller kanskje ikke.

    Men jeg tenkte, at hvis hun trengte noe hjelp, så kunne hun bare si fra da, jeg ville ikke blande meg for mye, jeg viste ikke hvor smart det var, så jeg sendte bare en kort sms.

    Dette var vel i 99, om sommeren vel, må det vel ha vært.

    Så gikk det tre år, til 2002.

    Da hadde jeg vært butikksjef på Kalbakken og Langhus, i mellomtiden, med en del problemer, på Kalbakken, så jeg bestemte meg, for å slutte i Rimi.

    Så jeg begynte å studere, på HiO, og jobba to dager i uka, på Rimi Bjørndal, som Skodvin sendte meg til.

    Jeg leide leilighet av Rimi, ganske billig, på St.Hanshaugen, så jeg ville gjerne beholde den leiligheten, så da jobbet jeg på Bjørndal, for å dekke husleia.

    Så dukka lillesøstra, til Hava og Sema, hun het Songül opp, på Rimi Bjørndal, høsten 2002.

    Jeg var ganske deppa, og overarbeida, etter problemene i Rimi, så jeg var kanskje litt dum, og prøvde å bli kjent med henne og, siden jeg kjente søstrene hennes.

    Men hun var litt ung hun Söngul, selv om jeg tror hun skulle ha det til, at hun var eldre, enn hun var.

    Noe sånt.

    Men hun var litt umoden da.

    Og jeg, ville fokusere på studiene mine, siden jeg tok den nye karriæren og det, ganske viktig.

    Så jeg prøvde å unngå, at det skulle bli noe tull, på jobben.

    Det er jo ikke så lett å lede butikken, hvis du kjenner medarbeiderne for godt.

    Da kan du havne mellom barken og veden, som dem sier.

    Så da bremsa jeg litt, på å bli for kjent, med hun Songül da, for jeg tenkte, at det var kanskje uprofesjonelt, å bli for godt kjent med jenter på jobben, osv.

    Da jeg var i Aiya Napa, sommeren 1998, så var jeg nok for mye, på Nissi Beach.

    Og jeg hadde jo ikke fått feriepengene, før jeg dro, og da fikk jeg ikke kjøpt solkrem og sånn.

    For jeg lånte penger av Christell, like før jeg dro, og rakk vel ikke ordne det da.

    Det var bussstreik, fra Mortensrud til Bjørndal, den mai og juni-måneden, 1998, så jeg var sliten av mye gåing og jobbing.

    Da pleide jeg å gå ofte, mellom Bjørndal og Mortensrud, sammen med Hava og Sema da, så jeg ble ganske kjent med de.

    Men men.

    Men jeg hadde noe gammel solkrem, men det var ikke så mye igjen.

    Og jeg lånte vel 2500, tror jeg det var, av Christell, og det er egentlig ikke så mye, for en uke, i Ayia Napa.

    Og det var så mye festing osv., så jeg fikk ikke rota meg, til å kjøpe solkrem.

    Og det var så mange fine damer, på stranda, så jeg lå der litt lenge tror jeg.

    Det var så mange fine damer, på jobben, på Rimi Bjørndal og, ikke bare Hava og Sema, men mange andre og.

    Therese og Hanna og noen pakistanske og indiske damer, og mange pene damer, må man vel si.

    Så jeg pleide, å jobbe kveldsvaktene der, sammen med fire-fem, unge pene damer, i 18-20 års alderen osv.

    Så jeg ble litt bortskjemt, med å sjefe over pene damer.

    Og på i Ayia Napa, på Nissi Beach, og på byen osv., så var det også mange fine, unge damer osv.

    Så jeg og han Nicholas, vi lå kanskje litt lenge på stranda ja, og jeg hadde ikke mer solkrem, jeg trodde det skulle holde, men jeg gikk tom.

    Så jeg ble skikkelig solbrent.

    Og da jeg kom hjem, så hadde jeg skikkelig rynker, under øya, og også mellom øya.

    Og det hadde jeg ikke hatt før.

    Men jeg hadde problemer, med at jeg hadde en del kviser osv., antagelig fordi jeg jobba for hardt, som en slave nesten, på Rimi Bjørndal.

    Så da synes jeg at jeg måtte prøve, å finne på noe mot de her rynkene og kvisene da, siden jeg var ungkar, og ikke trodde det var så veldig attraktivt osv. da.

    Jeg synes ikke jeg burde ha rynker, når jeg ikke var ferdig å ha kviser, for å si det sånn.

    Men men.

    Så, dette prøvde jeg å finne noe som hjalp mot da, i flere år, etterpå.

    Og det var veldig flaut, å gå på sånne Vita-butikker og sånn, og prøve å finne noe som hjalp da.

    Men men.

    I 2003, så gikk jeg på sånn hudpleieklinikk, og spurte de, siden jeg fikk, i Aiya Napa vel, sånne rynker mellom øya, som var rimelig store, så jeg synes det var litt plagsomt.

    Men de misforstod, og begynte å smøre masse dritt i tryne på meg.

    Jeg ville bare ha råd, mot rynkene mellom nesa, men det forstod ikke de, på den hudpleiesalongen, på St. Hanshaugen der.

    Eller de lot som at de ikke forstod det.

    Så da ble trynet mitt helt rart, og jeg så ut som en jente, må man vel nesten si.

    Det var ikke jeg vant til, så det var veldig flaut.

    Og det så helt jævlig ut, så jeg prøvde å gå til flere leger, men ingen hjalp.

    Uka etter, var det vel, så hørte jeg, at Songül begynte å ta telefoner, for å finne ut hvor jeg bodde.

    Og hun blonde dama, som spurte meg, i 1996 eller 1997, om vi ønsket tilbud på nytt vaskefirma, da butikksjefen ikke var der.

    Da tok jeg imot telefonnummeret, fra henne, til kvalitetrengjøring, og ga det, til Anne Kathrine, senere.

    Hun dama, var der, i desember 2003, og sa til en annen dame, så jeg hørte det, at jeg var forfulgt, av mafian, også.

    Så om jeg er forfulgt av en muslimsk, og en norsk mafia da.

    Noe sånt.

    Og jeg tror, at det som skjedde i dag.

    At det kan være, at en lokal mob, her i Liverpool, jobber for en muslimsk mafia da.

    At dette i dag, var i forbindelse, med det som skjedde på Bjørndal da.

    Det er det jeg tror nå i hvertfall.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog