Stikkord: Sony Ericsson

PS.

Her er mer om dette:

PS 2.

Enda mer om dette:

PS 3.

Disse har jeg blogget om tidligere, (i forbindelse med at Rema har sånne rare ‘dato-etiketter’ som de klistrer på EMV-kjøttdeig osv., en stund etter at varen er produsert, sånn at de ikke får målt hele kjølekjeden, som Rimi kalte det):

PS 4.

Jeg har jo jobba i ti år, som Rimi-leder, (fra 1994 til 2004).

Og det første ansvaret jeg fikk, ute i butikken.

Det var å være ‘oste-sjef’, (som jeg kaller det litt for skøy), på Rimi Nylænde, fra rundt årsskiftet 1993/1994, (kan det vel ha vært).

(Noe sånt).

Så dette produktet, (som viser om varen har ligget for varmt), tenkte jeg, at virka interessant.

(Et gjentagende tema, ute i butikkene.

Det er angående varer, som kundene har satt fra seg, (i en handlevogn/handlekurv), ute i butikken, (muligens fordi at de har glemt lommeboka, eller fordi at de syntes at kassakøen var for lang).

Og så er temaet da, (blant de ansatte i butikken), om kjøle/fryse-varene, (oppi den nevnte handlevogna/handlekurven), har ligget så lenge, i romtemperatur, at de ikke kan selges.

Og med en sånn ‘timestrip’, så kan jo da butikkfolka, bare se på den måleren.

For å se om varen fortsatt er en salgsvare.

For å si det sånn).

Men etter å ha sett disse temperatur-måler-etikettene, på Rema sine varer.

Så tenker jeg, at det kanskje blir litt ‘russisk’, med to dato-måle-systemer.

Det står jo holdbarhetsdato, på pakken, fra før.

Så det blir kanskje litt ‘russisk’, med denne temperatur-måleren, (som visst kalles timestrip), i tillegg.

(For å si det sånn).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 5.

Den emballasje-jobben var ikke så bra betalt, forresten.

Jeg fikk vel 10-15 kroner, per firma.

Og i begynnelsen så pleide jeg å ringe firmaene.

Og da ble jeg sendt til den og den, som så skulle svare, på hva firmaet produserte.

Og dette var jo en slags katalog, (directory).

Og katalog-markedet, har kanskje blitt litt ødelagt i Norge, av lurendreiere/svindlere.

(Mener jeg å ha lest om, i avisene.

På 90/00-tallet.

For å si det sånn).

Så det er mulig at jeg bare ble sendt rundt, noen ganger.

Og så tok det kanskje en time, før hu på sentralbordet svarte, (så godt hu kunne), liksom.

(Noe sånt).

Og da tjente jeg jo ti kroner i timen, liksom.

(Den første tida).

Og etterhvert, (etter at jeg hadde lært litt mer om emballasjebransjen, sånn at arbeidet gikk litt raskere), så begynte jeg med arbeidssak (mot Bertelsmann/Microsoft), nettsted-utvikling (johncons.com/Kampen mot den siste Sovjetstat/johncons.org/johncons-web osv.), blogging (johncons-blogg) og rettighetssaker.

Så jeg fikk jo ikke brukt så mye tid, på jobben.

Så jeg ble ganske mager, mens jeg hadde, denne jobben.

(Og jeg fikk også gjeld, til husvert-firma og strøm-firmaer, osv.

For å si det sånn).

Og jeg måtte gå til en pantelåner, en gang, (i London Road), med den slanke Sony Ericsson-mobilen, (som jeg blogget om her om dagen).

Og så fikk jeg kanskje ti pund for den.

Som jeg så gikk og handla mat for, (på Tesco).

(For jeg var blakk.

Og min arbeidsgiver Packaging Europe/Positive Publications somla alltid med å sende sjekkene.

De sa alltid at de skulle sende sjekkene samme dag, (eller dagen etter).

Men det var nok heller sånn, at de sendte sjekkene, hver fredag, (eller noe i den duren).

(Og så sa de bare noe tull til meg, i mellomtiden.

Noe sånt).

Eller, de sendte kanskje sjekkene, sånn at folk fikk de, på fredagen.

For de trodde kanskje, at folk begynte å feste, (istedet for å jobbe), hvis de fikk sjekkene, tidligere i uka.

Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Det var også sånn, at jeg aldri møtte Irina (som var min kontaktperson/overordnede/kollega), og Tim Sykes (som var lederen for katalog-prosjektet).

Disse holdt til i Norwich, (på østkysten), mens jeg bodde i Liverpool, (på vestkysten).

Og jeg har aldri vært i Norwich engang, (for å si det sånn).

Men Packaging Europe/Postive Publications, hadde avertert, på the Jobcenter sitt nettsted.

Så jeg søkte på den jobben, (siden at de trengte en som snakka norsk/’skandinavisk’).

Og svar-mailen deres havnet i papirkurven, (på Gmail).

(Av en eller annen grunn).

Men jeg sjekka tilfeldigvis papirkurven.

Og så så jeg mailen fra hu Irina da, (var det vel).

Så det var kanskje litt lugubert/tull, at jeg jobbet som selvstendig næringsdrivende.

(Packaging Europe averterte etter folk, (gjennom the Jobcenter), som kunne jobbe for dem, (eller på vegne av dem), som selvstendig næringsdrivende, da.

Så det var ikke sånn at de kontaktet folk som var selvstendig næringsdrivende, fra før.

Noe som vel er det vanlige, (at folk for eksempel kontakter en konsulent, (som jobber som selvstendig næringsdrivende), som har avertert i avisa, eller noe lignende).

Noe sånt).

Og Packaging Europe hjalp meg med å starte min virksomhet.

På den måten at de sendte meg faktura-maler, osv.

Som jeg så fylte ut, hver uke, (eller om det var annenhver uke).

Og så kom det sjekker tilbake, (ettersom hvor mange firmaer jeg hadde punchet inn, på nettstedet, til Packaging Europe), da.

(For å si det sånn).

Og Packaing Europe informerte meg vel også om skatteregler, (for selvstendig næringsdrivende).

(Sånn som jeg husker det).

Så det var mer som at jeg jobbet for Packaging Europe, (enn at jeg var selvstendig næringsdrivende).

(Vil jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Hver gang jeg ringte Postive Publications/Packaging Europe, (i Norwich).

Så spilte de en sang, som het: ‘Reasons to be cheerful’, (gjennom sentralbordet).

(Husker jeg).

Så jeg ble kanskje litt frika ut, av denne jobben.