Nyttårsaften 1994, så befant jeg meg alene, husker jeg, på Ungbo der.
Uten at jeg husker hvor de andre var.
Jeg bestemte meg for å gå ut på byen.
Og jeg tok på meg dress vel.
(Siden det var nyttårsaften, da).
Så det må vel ha vært smokingbuksa og dressjakka til ‘party-dressen’ min, samt antagelig et blått og grønt Carlsberg-slips, som jeg en gang hadde fått, av Magne Winnem.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien bort til T-banestasjonen, så møtte jeg noen rånere, (må man vel kalle dem).
Jeg hørte at han ene sa, (til han andre), at hvis jeg så på dama deres, så skulle dem banke meg opp da, (eller noe).
Så jeg gikk ikke så bra overens med de lokale ungdommene, på Ellingsrudåsen, da.
Det var et ganske tøft og harry miljø der, må man vel si.
Litt prega av folk i bolebokser, for eksempel.
Det var liksom litt den stilen der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg på diskoteket Snorre, (i Rosenkrantzgata vel), husker jeg.
Og jeg satt bare i baren der da, for meg selv, (husker jeg), og drakk noen halvlitere, da.
Selv om det stedet var ganske fullt, så kjente jeg ingen der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt i baren der, så hendte det plutselig noe rart, husker jeg.
Ei smellvakker og hot ung blondinne kom plutselig og satt seg på fanget mitt der.
Og da skjønte jeg ikke noe, (må jeg innrømme).
Men jeg lot henne sitte der litt, da.
(For jeg ble litt paff vel).
Men jeg skjønte liksom ikke hvor hu kom fra, da.
Jeg hadde aldri sett henne før, for å si det sånn.
Og hu var så pent kledd osv., så jeg regna med at hu var fra Oslo Vest, eller noe.
Så jeg ba henne gå å finne seg en rik mann, etterhvert.
For jeg hadde ikke så god råd, da.
Så jeg tenkte at jeg hadde ikke råd, til å ha en dame som henne.
Og jeg følte meg litt mislykka da, (må man vel si).
Og jeg tenkte vel det, at det måtte være noen som tullet med meg.
Siden det plutselig dukka opp en dritfin, ung blondinne, som bare satt seg på fanget mitt, ved bardisken der.
Da var det noe galt, tenkte jeg vel.
(Selv om jeg nok var litt full, da).
Men hu blondinna virka vel ikke så full, tror jeg.
Hu gjentok spørrende etter meg, (må man vel si), det jeg hadde sagt, om at hu burde finne seg en rik mann.
Og så forsvant hu da, like raskt som hu hadde dukka opp, (må man vel si).
Men jeg tenkte vel ikke på å spørre henne, hvorfor hu hadde satt seg på fanget mitt.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Senere den kvelden, så møtte jeg også på et par unge damer, fra Bærum, (var det vel).
Jeg husker ikke om jeg møtte de også på Snorre.
Det er vel mulig at det ble litt vel pinlig på Snorre etter det at hu unge, smekre blondinna plutselig satt seg på fanget mitt der.
Så det er mulig at jeg gikk derfra etter det.
Det husker jeg ikke helt for å være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker ihvertfall det, at jeg ble kjent med de to damene fra Bærum, da.
Og hu ene het det samme, som sjefen min.
(Nemlig Elisabeth).
Så det ble litt rart det og, husker jeg.
De damene, de ble også kjent med en annen kar, husker jeg.
Og det viste seg det, at han også bodde på Ellingsrudåsen, da.
Og hu andre Bærumsdama, enn hu Elisabeth, ga han skryt for jakka, (eller om det var frakken), sin, husker jeg.
For han hadde en dyr, lang skinnjakke da, som han hadde kjøpt på Grønland, tror jeg.
Mens jeg hadde på meg en billig, brun jakke vel, fra Hennes og Mauritz, eller noe.
Som jeg vel ikke brukte så mye, etter dette vel.
Hvorfor jeg ikke hadde på meg den vinrøde Levis-jakka, fra JC, på Oslo City.
(Som jeg kjøpte etter å ha jobbet på Forsvarets Overkommando, i 1990, den gangen).
Det husker jeg ikke.
Men jeg mener at jeg overhørte det, at hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, snakka dritt om den jakka, en gang, ovenfor ei kvinnelig kollega av oss, vel.
(Like etter jobb en gang, på Rimi Karlsrud, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ‘andre’ Bærumsdama, hu sa også det, at hu trodde at hu Elisabeth ville kline, på slutten av kvelden, da.
(Hvis ikke dette var den andre gangen jeg møtte dem, da.
For alle vi fire møttes faktisk igjen en gang, cirka en ukes tid seinere vel).
Så jeg var sammen med hu Elisabeth, da.
Og han andre fra Ellingsrudåsen var sammen med hu andre Bærumsdama, da.
Kan man kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg klinte vel litt med hu Elisabeth, mener jeg å huske, da.
Like ved Egertorget, i Oslo sentrum, en natt til søndag.
(Noe sånt).
Selv om dette vel må ha vært i januar, så det må vel ha vært ganske kaldt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De to Bærumsdamene, de skulle vel ta nattbussen, tilbake til Bærum, eller noe.
Så det ble sånn, at han andre fra Ellingsrudåsen og jeg, vil gikk i lag, i motsatt retning, av den veien, som de to Bærumsdamene dro, da.
Etter at vi alle fire hadde avtalt å møtes igjen, helgen etter vel, på Egertorget, da.
(Den neste lørdagskvelden, må det vel ha vært).
Noe sånt.
Og han karen fra Ellingsrudåsen, han dro meg med inn på en kebabsjappe, i Karl Johan der.
(Like ved Stortorvet der).
For han var så fan av kebab da, husker jeg.
Og jeg var sulten, så jeg kjøpte også kebab, da.
Selv om den kebaben ikke smakte helt likt som den kebaben de hadde hatt i Brighton, i 1990, (som Øystein Andersen var så fan av da, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), men likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som vanlig på nyttårsaften, i Oslo.
(Jeg hadde jo stått og fryst, sammen med hu Laila Johansen, i taxikø, nyttårsaften 1989).
Så var det lang tid å vente på drosje.
For nattbussene gikk ikke på nyttårsaften.
Hvis ikke nyttårsaften tilfeldigvis var på en fredag eller lørdag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde ikke lyst til å stå å fryse, på taxiholdeplassen.
(Nede ved Østbanehallen/Plata der).
Så jeg tenkte ut en plan, da.
(Som vel egentlig var en plan, som Magne Winnem hadde prata om, en gang, et av de første årene, som jeg bodde, i Oslo).
Nemlig å begynne å gå ut mot Gamlebyen der.
(Eller hva det heter der igjen).
For å prøve å stoppe de drosjene som kom kjørende tilbake inn igjen mot sentrum, da.
Og en piratdrosje stoppa, da.
(Eller ‘privatdrosje’, som Laila Johansen vel ville ha sagt).
Etter at vi hadde gått i 10-15 minutter kanskje, da.
Og vi var ganske fulle og kalde, så vi satt oss inn i den piratdrosja, da.
Den piratdrosja, den var bygget sånn, at det ikke gikk an å åpne dørene innenfra.
(Dørhåndtakene var tatt bort).
Så han andre karen fra Ellingsrudåsen, han ble litt redd, tror jeg.
(Mens jeg var ganske drita, da).
Han piratdrosjesjåføren, det var en innvandrer.
Muligens en pakistaner, eller nord-afrikaner, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han drosjesjåføren, han visste ikke hvor Ellingsrudåsen var.
Men jeg sa til slutt Furuset Senter, da.
(Eller noe).
Og det visste han hvor var.
Og da vi kom dit, så forklarte jeg det, at vi egentlig skulle til Torgbua, (som var bare noen hundre meter lenger bort, da).
For han hadde ikke skjønt hvor vi mente, da vi prøvde å forklare veien, nede i Oslo sentrum der, da.
Men da skulle han ha 20 kroner ekstra, (eller noe), for å kjøre bort til Torgbua istedet for til Furuset Senter, da, (husker jeg).
(Og det sa jeg at var greit da, selv om det ikke var så mye lenger, til Torgbua enn til Furuset Senter, akkurat.
Men det sa jeg, bare for å bli ferdig med det, siden jeg ikke gadd å krangle om 20 kroner, liksom.
For avkjøringa til Furuset Senter, fra Gamle Strømsvei, den var mye lenger, enn avkjøringa til Torgbua, da.
Men jeg tror ikke at han piratdrosjesjåføren brukte så mye mer bensin, på å kjøre til Torgbua, (istedet for å kjøre til Furuset Senter), akkurat.
Men men).
Og han andre karen fra Ellingsrudåsen.
Han bodde langt unna Torgbua.
(Og mot Karihaugen, liksom i retning fra sentrum, da).
Men han turte ikke å sitte på med han piratdrosjesjåføren lenger, tror jeg.
Så han gikk også av ved Torgbua der da, husker jeg.
Også gikk han bort i retning av Ellingsrudåsen Senter der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lørdagen etter, så var jeg på Egertorget der, da.
Og han andre fra Ellingsrudåsen, han var også der, (husker jeg).
Men de to Bærumsdamene, de dukka ikke opp.
Så jeg sa bare hadet, og så gikk jeg i retning av Slottet, (og utestedene i den ‘vanlige’ delen av Karl Johan), der.
Men så ropte noen navnet mitt vel.
For da hadde nemlig de to Bærumsdamene kjent oss igjen, da.
Og de ville på et utested, som het 2 Brødre, (som lå bort mot Grønland vel), husker jeg.
(Altså ikke 3 Brødre, men 2 Brødre).
For de var kanskje ikke gamle nok til å komme inn på 20-års grense steder, eller noe sånt, da.
Jeg hadde jo nettopp blitt forfremmet, til Assisterende Butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og hadde kanskje jobbet hele lørdagen.
Det er mulig.
Jeg hadde ihvertfall en sånn syvende sans-aktig ‘kalender-bok’, som jeg kikka litt i, for å se når jeg hadde fri vel, mens jeg stod i baren, på 2 Brødre der, da.
Og der hadde jeg jo skrevet ‘Elisabeth’, på en lørdag, da.
For Elisabeth Falkenberg og jeg, vi jobba jo annenhver lørdag, (som ledere, på Rimi Nylænde), da.
(I tillegg til fem vanlige vakter.
Så vi jobba en del ekstra, da.
Siden vi bare var to ledere).
Men da lurer jeg på om hu ‘andre’ Bærumsdama, lurte på om jeg da mente hu Elisabeth fra Bærum, når jeg hadde skrevet ‘Elisabeth’, i sjuende sans-en min.
For jeg skreiv enten ‘Erik’ eller ‘Elisabeth’ på lørdagene, da.
Ettersom hvem som hadde jobb-lørdag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel denne kvelden, som jeg klinte med hu Elisabeth da, ikke så langt unna Egertorget der.
For hu ‘andre’ Bærumsdama mente at hu Elisabeth ville at jeg skulle gå bort til henne der, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Hu Elisabeth, hu forklarte det, at hu hadde ikke lyst til å bli med opp til Ellingsrudåsen.
For hu skulle jobbe for faren sin, på en eller annen messe, ute i Bærum vel, dagen etter, da.
(Noe sånt).
Og etter det her, så ble det vel ikke til, at jeg traff de her folka, igjen.
(Mener jeg å huske).
Av en eller annen grunn.
Jeg likte vel kanskje ikke helt det opplegget.
Det var en ting å ha dame.
Men en kanskje en annen ting å få med et ekstra par på kjøpet.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Det ble ihvertfall ikke til at jeg traff de her folka igjen, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
