Stikkord: StatCounter
-
StatCounter: Oppdatering om ‘nøkkelord’-søk på Google. (In Norwegian).
PS.
Nå har jo jeg skrevet mye om oppveksten min, i PS-er på de siste bloggpostene, de siste dagene.
Men jeg ser at noen søker på ‘Erik Ribsskog, Per Furuheim’.
Per Furuheim er da sønnen til Ruth Furuheim, fra Olleveien, på Bergeråsen.
Like ved krysset Olleveien/Havnehagen, så det er mulig de bodde i Havnehagen og.
Men men.
Han Per, han er et år eldre enn meg, og var med på samme fotball-laget som meg.
Jeg husker godt engang vi spilte borte mot Vinn Sande, eller noe.
Og da satt jeg på i samme bil som han.
Jeg tror mora hans var der og, muligens.
Og da hørte jeg at han forklarte, hvordan han tenkte, når han skøyt på mål da.
Hvis han stod vendt bort fra målet for eksempel.
Da forklarte han, at når han hadde fått kontroll på ballen.
Så tenkte han inni seg, ‘hvor er målet nå’.
Og så kikka han ikke opp.
Neida, han bare skøyt alt han kunne, i den retningen, som han trodde inni huet, at målet var da.
Da var vi kanskje 12-13 år, eller noe.
Noe sånt.
Og da sparte han mye tid da.
For, hvis man måtte se opp, etter hvor målet var osv.
Så kunne han jo ikke skyte like raskt, og ha like god kontroll på ballen.
Så det var egentlig et veldig smart tips.
At man skal bare tenke inni huet, hvor målet er, istedet for å begynne å speide rundt seg, og da kanskje miste ballen til en motspiller osv.
Og skyt gjerne hardt, vil jeg si.
Og også gjerne lavt.
Lavt og hardt, med vrista, heter det vel.
Da behøver du nesten ikke å se hvor du skyter, du bare tenker inni huet hvor målet er, så går ballen inn omtrent.
Eller, det er kanskje ikke så enkelt.
Men det var et bra tips det han Per Furuheim sa, på den bortekampen, i bilen, på begynnelsen av 80-tallet da.
Mora til Per, Ruth Furuheim, hun var sjef for St. Hans-aften komiteen.
I Vestfold, så hadde alle fri på St. Hansaften.
Noe dem ikke hadde i Buskerud osv., tror jeg.
Så da samla alle folka seg, på Ullviksletta, på 70-tallet.
Og også noen ganger på begynnelsen av 80-tallet.
Og jeg var faktisk med, en St. Hansaften på Ulviksletta, før jeg flytta til Berger.
Da jeg og søstra mi var på ferie hos faren vår da.
Det kan ha vært i 1977 eller 1978.
Jeg husker også en annen St. Hansaften, som vi feira med faren vår, og en kamerat av han, og sønnene hans, som han ene av het Rune Kraft, tror jeg, som spilte ishockey på Furuset, på slutten av 80-tallet vel.
Men farmora dems, eller noe, de hadde hus på Berger.
Ikke så langt unna Bergerbanen.
Så jeg var og spilte fotball med dem en gang, på Bergerbanen.
Og de bodde inne på Furuset, tror jeg.
Noe sånt.
Vi var også inne i Oslo og besøkte dem, noen ganger.
Og dem hadde Ringenes Herre-tegneserie og fjernstyrt bil og sånn.
Det her var på begynnelsen av 80-tallet.
Og dem var liksom litt kulere enn meg, de her Oslo-folka, så jeg holdt mest kjeft og prøvde å ikke drite meg ut.
Så sånn var det.
Dem prata ikke så mye til meg.
Så jeg satt mest å leste Ringes Herre-tegneserie album og sånn.
Og da husker jeg at jeg leste om da Frodo og Sam hadde Gollum i bånd, eller noe, oppå et fjell.
Men jeg huska ikke navna på dem da.
Og jeg skjønte ikke sammenhengen, for det heftet var ikke fra begynnelsen av boka.
Det var midt inni, og det var ikke så mye av handlingen som var med.
Det må vel ha vært 10 eller 20 sånne hefter, for å få med hele boka.
Eller triologien.
Noe sånt.
Så faren min var kamerat med faren dems da.
En som het Rune Kraft, fra Furuset, eller noe, og broren hans da.
Jeg husker ikke hva faren het.
Hm.
Samme det.
Men en St. Hansaften, på 70-tallet.
Kanskje i 1976 eller 1977.
Så var jeg og søstra mi, og faren min, og feira St. Hansaften, ikke på Ulviksletta, hvor Bergeråsen-folka feira.
Men, vi var på Berger, i Bergerbukta der, og feira.
Og da husker jeg dem hadde St. Hansbål og sånn.
Og det som var.
Var at da heiv de Rune Kraft og de, tror jeg det var.
Dem heiv da sånne planter som er i vannet.
Hm.
Sånne grønne planter, eller noe, som er i vannet.
Ikke siv.
Men noe andre grønne greier, som du kan plukke opp av vannet.
Hm.
Hva heter det da.
Ja det er mulig det heter havgress, eller noe, hva vet jeg.
Det er nesten som tang og tare.
Det kan hende det var tare, det er nok mulig.
Skal jeg sjekke.
Det var nok noe grønne tare- eller alge-greier, det var det nok.
Noe grønne tare-greier, som så ut som havgress omtrent, som var i vannet, i fjorden da, ved Bergerbukta.
Og da, så tok de ungene opp det tare-greiene og heiv det på St. Hansbålet.
Og den lukta husker jeg enda.
Det her var kanskje i 1976 eller 1977.
Og den lukta det lukta råttent og saltvann samtidig omtrent.
Pluss røyk fra bålet.
Så det var en ganske spesiell lukt, kan man si.
Så den St. Hansaftenen der, den husker jeg enda.
Mest på grunn av lukta, som nesten sitter igjen i nesa enda.
Så da er det nesten som å være tilbake på Berger igjen, på 70-tallet, når jeg kommer på den lukta.
Noe som skjer en gang iblant fremdeles.
For det var nok en av de mest spesielle luktene jeg har merka, når de kasta det her taregreiene, (som virker som at egentlig er noe slags grønnalger, eller noe, fra Wikipedia), på bålet.
Men men.
Men mora til Per Furuheim, hun hadde ansvaret for å arrangere St. Hansfeiring, på Ulviksletta, i 1980, tror jeg det var.
Men da hadde sønnen hennes, lillebroren til Per, dødd i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, vinteren før.
I en snøhule i hagen dems, i Havnehagen 4, mens Petter og Christian var inne for å spise da, så fikk han broren til Per, snøhula over seg, og døde da.
(Jeg syntes dette hørtes litt rart ut, hvorfor fikk ikke han gutten spise da?
Og en annen gang så skulle Petter og Christian ha meg, med hue først inn i en trang snøhule, utafor huset til farmora mi, på Sand, kanskje vinteren etter det her, eller noe.
Men men).
Og mora til Petter og Christian.
Tove Grønli.
Hun døde, i 1980, eller noe.
Må det vel ha vært.
Eller på begynnelsen av 1981.
Av hjerneblødning, sa faren min vel.
Kripos kom til Bergeråsen.
De her var venner av faren min og Haldis og også meg da.
Jeg var der ofte, mer enn hos Haldis, for mora dems, Tove, var hyggelig og blid mot meg da, og det var ikke Haldis.
Hu var ei hyggelig dame fra Nord-Norge, hun Tove Grønli, vil jeg si.
Hun var sammen med en fra Glassverket i Drammen, som het Willy, mener jeg å huske.
Som sa, engang vi så på håndballkamp.
(Vi pleide å se på sport der, nyttårshopprenn, cupfinale på Ullevåll, tror jeg og håndball til og med, eller om det var sportsrevyen).
Og da sa han Willy, til meg og Petter og Christian, at hun landslagskeeperen for Norge, tror jeg det var.
Hu var visst fra Glassverket, eller Drammen, og hu hadde Willy vært sammen med da, sa han.
Så sånn var det.
Det her var nok vinteren 1980, vil jeg gjette på.
Men men.
Så døde hu Tove da, en dag som Norge vant tredoble medaljer i Skøyte-VM, eller EM.
Og faren min satt da i leiligheten hvor jeg bodde, på en søndag, og ikke hos Haldis.
Enda faren min så aldri på sport sammen med meg.
Untatt den her søndagen da.
Så banka Willy på døra.
Og han var helt stiv i maska og likbleik i tryne.
Så jeg kjente han ikke igjen nesten.
Og jeg gikk bare å henta faren min.
Så fortalte Willy at Tove var død da.
Helt bleik i tryne, og sånn.
Så ringte vel faren min til politiet, eller hvem som gjorde det.
Så flytta Petter og Christian til faren sin i Mexico.
Carl-Otto.
Som hadde en spansk eller mexicansk dame.
Og det syntes jeg var trist, for hun Tove var alltid så blid og hyggelig.
Og Petter og Christian var kule å se på sport på TV og sånn sammen med.
Dem var til og med med til Larvik, og besøkte mora mi, og Pia, en gang.
Og dem var mye borte hos farmora mi, på Sand.
Og hos meg i Hellinga da.
Og de kjente også Christell.
Christell hadde visst tulla med den ene hamsteren dems, eller marssvinet, som het enten Whisky eller Vodka, sånn at enten den ene eller begge døde.
Og Christian sa at han hadde vært hos dem, så hadde dem hoppa fra noe greier, så hadde Christell vært i nattkjole eller noe, så hadde nattkjolen blafra opp, eller hva det heter.
Så hadde ikke Christell hatt underbukse eller truse på seg da.
Sa Christian sånn i 1980, eller noe.
Selv om det vel hørtes litt rart ut, vil jeg si.
Så om det var et forsøk fra Christian på å fortelle meg noe, jeg vet ikke.
Men han og Christell var visst uvenner da, pga. de hamsterne og mulig mer.
Men men.
Så det var litt døvt, at mora dems døde.
For hu var nesten som om hu var ei tante, for meg, vil jeg si, nesten.
Altså som tante Tone eller tante Inger.
Bare at hun Tove var hyggelig og er sånn at hun gikk liksom ikke for nærme, og blanda seg for mye inn i hva vi gjorde da.
Så der var det kult å henge, oppe hos Petter og Christian og Willy og Tove og dem.
Så det var døvt når hu døde, men sånn er det.
Jeg husker jeg vant en kilo wienerpølser, på Bingoen, på Snippen på Sand, en fredag var det vel, sommeren 1980.
Tror jeg det må ha vært.
Og da visste jo ikke jeg, hvordan jeg skulle lage dem.
Og jeg bodde jo aleine i Hellinga.
Men da hadde jeg Apache-sykkelen, som jeg fikk fra morfaren min i Nevlunghavn, Johannes, husker jeg.
Og da sykla jeg opp til Petter og Christian og dem.
Og da lagde Tove de pølsene, mener jeg å huske.
Så da dro jeg ikke til Haldis, og ikke til onkel Håkon og dem.
Så det var tre hus jeg kunne dra til da, på den tida.
Huset til farmora mi, mitt hus i Hellinga, og huset til Petter og Christian og dem.
Der fikk jeg lov å henge av Tove da.
Men når hu døde, så kunne jeg jo ikke henge der mer, og Petter og Christian flytta jo til Mexico.
Så da, så ble jeg deppa.
Men, det som skjedde da.
Det var, at da dukka plutselig Christell og Gry Stenberg og Nina Monsen opp i leiligheten min, i Leirfaret, og satt på musikk, og dansa i stua der og sånn.
Så da, etter det, så blei jeg heller nesten venner med dem.
Selv om dem var jenter.
For jeg hadde ikke noen andre kamerater på Bergeråsen, på den tida.
Så etter at mora til Petter og Christian døde, så hang jeg mye med Christell og Gry og hun Nina da, og også litt med søstra mi, da hu flytta til Bergeråsen, og med Tom-Ivar som gikk i klassen.
Men når søstra mi flytta til Bergeråsen, da hang jeg ikke så mye med de.
Men da vel mest med Tom-Ivar og Kjetil Holshagen, og seinere tremenningen min Øystein Andersen fra Lørenskog.
Og også innimellom med Ulf Havmo fra klassen og Espen Melheim fra klassen, og også Karl Frederik Fallan fra klassen, selv om han kødda mye.
Men men.
En gang, så var Petter og Christian på besøk fra Mexico, eller om dem hadde flytta til Malaga da.
Og da bodde Christian hos meg i Leirfaret.
Og Petter bodde hos en kamerat i Havnehagen.
Og da sjekka Christian opp nabojenta, i Leirfaret, Aina.
Så fikk han kjærestebrev av Aina, som han glemte igjen.
Så gjemte jeg det brevet på rommet mitt.
Det gamle rommet mitt, som Christian lånte da, der som Haldis satt inn en fryser med umerka kjøtt.
Og da, noen år etter, så prata jeg en sjelden gang med hun Aina da.
Så dukka hu opp i vinduet mitt der.
Så fortalte jeg at jeg hadde det brevet da.
Men da ble hun litt desp, så da måtte jeg gi henne det brevet da.
Men men.
Vi var også oppe hos Per Furuheim og dem.
Og da leika jeg og Christian og Per da.
Christian hadde respekt for han Per.
Han var tøff og kraftig da.
God til å spille fotball, som jeg forklarte.
Christian var også god til å spille fotball.
Han var et år yngre enn meg, og Petter og Per var et år eldre enn meg.
Det endte med, at jeg tok hageslangen til Per Furuheim og dem, og spruta på han Per da.
For jeg var litt bortskjemt på den tida her, og var ikke redd for noen.
Jeg var ganske tøff av å bo aleine osv.
Så da, så fikk han Per tak i meg, i en bakke, i hagen dems, eller en skråning, heter det.
Og skikkelig dynka meg i vann, med den hageslangen da.
Men, jeg fikk ihvertfall spruta litt på han først.
Så jeg var ganske tøff, syntes jeg selv, selv om han var sterkere.
Så jeg dreit egentlig i det, om alle klærna mine ble våte, for jeg fikk ihvertfall tatt igjen på han, på forhånd da, for å si det sånn.
Jeg passa på å dynke han ganske bra med vann, for jeg tenkte at han kom til å ta hevn når han fikk tak i slangen.
Så sånn var det.
Så hopper vi fram til 1994, da jeg jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo.
Ruth Furuheim, som også hadde gitt meg en Tweed-dress før konfirmasjonen min, og som også dukka opp i konfirmasjonen min, hvor ikke faren min var.
Hun, hun dukka også opp på Lambertseter t-banestasjon, sommeren 1994, tror jeg det må ha vært.
Jeg hadde vel nettopp begynt lederopplæring i Rimi.
Og jeg gikk til t-banen, sammen med Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, og som året etter vel, begynte som butikkleder i Rema, og som tok med seg Rimi Varebok til Rema da, husker jeg.
Noe som ikke var lov.
Men hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, husker jeg.
Og jeg var så fersk som leder i Rimi, at jeg måtte love dem og ikke si noe, og sånn, mener jeg å huske.
Og jeg var ikke så fortrolig med Anne Katrine, så jeg sa ikke fra til henne om det.
For vi kommuniserte ikke så bra, og dem var litt redde for henne, så det smitta litt over på meg.
For hver gang Anne Katrine skulle dukke opp i butikken, så var lufta full av panikk, i butikken.
Det ble viska, hele tida, fra hun Hilde og også fra Elisabeth og Solveig vel og meg.
‘Har Anne Katrine gått?’.
Så de damene var i panikk, når hun Anne Katrine var i butikken.
Og jeg, jeg ville jo ha karriere i Rimi, så jeg ble litt smitta av det her da.
Så Anne Katrine var ikke som et vanlig menneske omtrent.
Hun var liksom en kjempeviktig person da, som skapte panikk, blant Rimi-kollegene mine.
Så jeg var ikke helt på bølgelengde med henne.
Hun var også sånn, at hun prøvde å psyke ned folk, og skulle tøffe seg, så det var ikke så lett for en ny leder i Rimi, å vite hvordan han skulle takle henne.
Men jeg skriver om den vareboka nå i hvertfall.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo jeg og hun Hilde.
Som hadde vært i Jehovas Vitner, husker jeg, og hun klagde på at det var jævlig, å komme seg vekk fra de folka, som vistnok var veldig ille.
Men men.
Så var Ruth der, fra Berger, på T-banestasjonen.
Hun var litt pussa, og hadde solgt leiligheten til Dag, sin eldste sønn, sa hun.
(Jeg vet ikke hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin på Lambertseter selv?).
Ruth Furuheim hadde fire sønner.
Og en mann som var litt spesiell.
Han var liksom sånn at han var så uspontan og sånn.
Jeg var med dit, en 3-4 ganger kanskje, for faren min kjente dem da.
Jeg tror det var Ruth som bestemte der, men jeg vet det ikke sikkert.
Dag, han var en 4-5 år eldre enn meg kanskje.
Og han hadde jeg spilt bordtennis med, på klubben, på Berger Skole.
Han var kanskje litt gammel til å gå der da.
Han gikk nok på ungdomsskolen da.
Men han var helt grei, og kjeda seg vel bare antagelig.
Han jobba også bra, på verkstedet til faren min, husker jeg.
Og han var vel da, kanskje 19-20 år, og prata om at han hadde møtt ei dame i Oslo da.
Og at han dro inn der i helgene.
Jeg var vel da 15-16 år kanskje.
Men han Dag oppførte seg omtrent som en kamerat mot meg da.
Så han var en av de greieste folka, som faren min hadde til å jobbe der nede, vil jeg si.
Jeg så noen sånne ninja-filmer, sammen med Kjetil Holshagen, på den tida her.
Så lagde jeg en sånn ninja-stjerne da, av noen sigder, som jeg hadde rappa på Bekkelagshytta, eller Birkebeinerhytta, eller hva den hytta heter, på Krok hyttefeltet der.
Og da kasta jeg den ninjastjerna inne på verkstedet.
For jeg fikk lov til å gå litt berserk der, og skyte med spikerpistoler og sånn, når jeg var aleine der.
Og da var bare han Dag der, så kasta jeg den ninjastjerna gjennom halve verkstedet nesten, og den gikk inni noe papp, til emballasje, til møblene da.
Så den var ganske kul.
Men jeg var ikke noe flink til å feste sammen de fire sigd-bladene.
For jeg festa dem bare med teip.
Og jeg fiksa ikke det å borre hull i dem, som hadde vært bedre, for jeg fant ikke noe bor, på den bormaskinen, som borra hull gjennom det stålgreiene.
Det bora var vel mest for tre, kan jeg tenke meg.
Og jeg gadd ikke spørre faren min, for eksempel, eller onkelen min Håkon, om sånne ting, for dem likte vel ikke at jeg rappa sånne ting fra hyttene der og sånn.
Så sånn var det.
Så hvorfor han ikke solgte leiligheten sin på Lamberseter selv.
Det er ikke godt å si, men det var sikkert en grunn da.
Får ikke håpe at han døde han og.
Den nest eldste broren, var kanskje litt villstyrlig.
Karl Fredrik Fallan, forklarte at storebroren hans, hadde sett, da han Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, het han kanskje, hadde kræsja med en bil, på veien ved Berger skole der, ved gangbrua der vel.
Og da kunne broren til Karl Fredrik Fallan, se inn i hjernen på Erik Furuheim, fortalte Karl Fredrik meg.
Og dem sa at han var gæern, etter å ha vært på sykehuset.
Eller sinnsyk.
Men jeg spurte han, om jeg kunne få låne luftgeværet hans.
Jeg og Ulf Havmo.
For han jobba også for faren min, mener jeg å huske, han Erik Furuheim.
Og da fikk jeg låne luftgeværet, som var helt nytt omtrent.
Og jeg og Ulf, vi gikk ned på noe jorde og sånn, med luftgeværet.
For vi ville gå unna verkstedet og faren min og sånn da.
Men det var ikke så smart.
Da så noen folk fra Oslo eller Drammen vårs, fra en hytte.
Og da kom det helikopter, så vi måtte løpe inn i skauen da.
Og da satt vi luftgeværet på hjørnet av verkstedet.
Vi ble litt stressa av det her helikopteret og den her løpinga da.
Så spurte jeg Ulf, hvor det luftgeværet var, noen måneder seinere.
For jeg var ikke helt med alltid.
Det var Ulf som absolutt ville låne luftgeværet, så han fikk meg til å spørre da.
Det her var vel før jeg kjøpte luftgevær selv.
Men jeg hadde kjøpt luftpistol på postordre, fra Sverige, eller noe.
Men men.
Så, spurte Erik Furuheim, et halvt år seinere, eller noe, hvor luftgeværet var.
Så var det ikke inne på verkstedet, i et hjørne, som jeg trodde.
Neida, det var utafor verkstedet, som Ulf hadde satt luftgeværet.
Der hvor bestefaren min, Øivind, pleide å gå å pisse, da han levde.
På hjørnet som var på samme sida som flis-siloen, det hjørnet av verkstedet som var nest nærmest flis-siloen.
Der stod luftgeværet.
Men det var jo helt gjennomrusta da, omtrent.
Så jeg forklarte han Erik Furuheim det, at jeg trodde det hadde stått inne på verkstedet.
Jeg sa vel det til han, at det stod i hjørne på verkstedet, for det hadde Ulf sagt.
Men neida, det stod utafor verkstedet.
Så det strøkne luftgeværet var bare helt rustent, et halvt år seinere, eller et år seinere, eller noe.
Men da ble faktisk ikke Erik Furuheim sur.
Neida, han hadde vel nesten gitt opp det luftgeværet, så jeg slapp å betale og sånn.
Karl Frederik hadde jo sagt at han var gæern, eller sinnsyk, og sånn.
Så jeg trodde han skulle klikke helt.
Men han sa ikke noe.
Han bare smilte og sa at det var ikke så farlig.
Så jeg kan ikke si han ble gæern av å være på sykehuset akkurat.
Han virka ikke noe gæern for meg.
Men han gikk ikke med klærna ordentlig på seg, etter det, muligens.
At han gikk med buksa sånn at han hadde sånn rørlegger-sprekk og sånn, muligens.
Men bortsett fra det, så virka han vel normal, ihvertfall ikke gæern.
Selv om jeg lurer på om det var han, som skulle betale storebroren til Karl Frederik, for å at to bikkjer skulle knulle, eller noe.
Det var så dumt.
Men han storebroren til Karl Frederik, han gikk ikke med på det, etter lang tenkepause.
Masse unger og ungdommer stod og fulgte med da, når dem prata om det her da.
Men det kan ha vært en annen kar og, selv om jeg tror det var Erik Furuheim, så det er mulig at han mista en del av hjernen, i den ulykken.
Det er mulig.
Han skrøyt fælt av sykepleierne, på sykehuset der i Tønsberg.
At de sykepleier-damene var veldig hjelpsomme osv.
Så det er mulig at dem hadde gjort han litt sexfiksert, og at han var normal i hue, det er mulig.
Hva vet jeg.
Jeg kjente han ikke så bra før den ulykka heller, så jeg skal ikke si noe sikkert.
Men men.
Og faren min var ofte oppe hos Ruth Furuheim da.
Og prata lenge og sånn.
Mens jeg måtte sitte i bilen og sånn.
I en halvtime, en gang, og i femten minutter, en annen gang da.
Og han faren til Per og dem da.
Han var nesten som en grønnsak nesten kanskje.
Eller veldig sånn konform, eller noe.
Litt spesiell da.
Men jeg skal ikke si det for sikkert, hvordan han var, for jeg var ikke oppe hos dem så mye.
Ikke ofte nok til å si noe.
Men hu Ruth, hu var hyggelig mot meg, og kom i konfirmasjonen min og sånn.
Men jeg kjente ikke de, Per og Dag og Erik så bra, som Petter og Christian for eksempel.
Per, han prata jeg aldri med, sånn som Dag og Erik.
Han hadde vel rødt hår han Per, tror jeg, mens dem andre hadde lyst hår da, og mora hadde mørkt hår.
Men men.
Men jeg så på dem, som vanlige folk, som bodde på Berger.
Og ikke som kamerater.
For dem var eldre enn meg, og han Per, han var aldri noe grei mot meg.
Han klagde en gang, så jeg hørte det, da jeg satt i bilen og venta på faren min, at jeg hadde ‘gulere tenner enn meg’, til de andre ungene, oppi Olleveien/Havnehagen der.
Men jeg var nesten aldri der oppe, jeg var mest nedafor S-svingen, og der var aldri han Per og brødrene hans.
Så jeg kjente ikke de så bra, som Petter og Christian ellet Tom-Ivar og Kjetil Holshagen f.eks.
Men jeg kjente dem, siden dem bodde på Bergeråsen, gikk på fotballen, var venner av familien, jobba for faren min, de to eldste.
Så jeg og han Per Furuheim, vi gikk dårlig sammen.
For vi burde kanskje vært nesten kamerater, siden mora hans kjente faren min, og vi hadde gått på samme fotballlag, Berger IL.
For selv om han var et år eldre, så var det sånn, at to årstrinn, utgjorde et lag da.
Så det vi var enten på lag med dem som var et år eldre eller et år yngre enn oss., vi i klassen, som spilte på fotballlaget.
Men jeg og han Per, vi var aldri kamerater.
Han var sånn aggresiv, og var aldri hyggelig eller grei.
Og han var mye sterkere enn meg og, så han kunne banke meg, hvis han ville.
Men jeg var ikke så mye oppi der, jeg var mest på Sand og nedafor S-Svingen, på Bergeråsen.
Og der var det sjelden noen som turte å kødde for mye.
Og jeg fikk jo spruta vann på han Per da, den gangen Christian Grønli var på besøk hos meg, i Leirfaret, da dem bodde hos faren sin, i Spania, var det vel, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.
For han Christian hadde klagd på han Per.
Eller han ville dra opp dit.
Noe sånt.
Men men.
Og det ville egentlig ikke jeg, tror jeg.
For jeg pleide ikke å henge oppi der.
Så det var kanskje derfor jeg gikk litt amokk med hageslangen, da han Per begynte å sende meldinger osv.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det står også, at noen søker på ‘Siv Jensen, Kjetil Ree’.
Kjetil Ree, var en Wiki-admin, med gangster-aktig profil der, husker jeg, hvor han røyka sigar og sånn.
Og på Berger, så var det også en som het Erik Ree, som gikk i klassen min.
Så jeg lurer på om de kan være i slekt.
Han Kjetil Ree, han kødda med meg på Wiki.
Han visste hvem jeg var, fra IP-adressen min der, så det tolka jeg som en trussel, da jeg skrev om Grandiosa der.
Og Siv Jensen, hun er jo Bilderberger.
Og det virka som om det var noe med han Kjetil Ree og.
På grunn av trakasseringa hans på Wiki.
Så hvorfor folk søker på de to, det vet jeg ikke.
Men det er kanskje andre som veit det.
Kanskje han er broren til han Erik Ree?
Han hadde en bror, som var et par år yngre, men jeg huske ikke hva han het.
Kanskje dem ikke er i familie.
Det er mulig.
Vi får se.
-
StatCounter: Her er det noen tullebukker i Oslo, som tullesøker, på Google. (In Norwegian).
PS.
Her er det noen som sier, at det er lov å tulle, når jeg sjekker søk slik.
Jo, det må man vel si at det er.
Det er vel ikke noen lov som sier at det ikke er lov å tulle, når man søker på Google, det er det selvfølgelig ikke.
Og disse StatCounter-postene, de er mest ment som en slags ‘gimmic’, på bloggen.
Det er lett å få inspirasjon, til å skrive om hva som har skjedd i gamle dager osv., når man ser hva folk søker på, på Google da.
For da er folk tydeligvis opptatt av disse temaene da.
Og noen er kanskje seriøse enn andre, det er mulig.
Men jeg skal kanskje gjøre det litt enklere å kommentere på bloggen.
Sånn at man ikke må ha Blogger-konto, men også kan være anonym.
Det skal jeg se om jeg får ordna.
Så jeg synes det er bra hvis folk er seriøse, og prøver å forklare hva som foregår i Norge, for jeg får jo ikke rettighetene mine der, så det er tydelig at noe er galt da.
Og det er jo egentlig hovedtemaet, på denne bloggen, ‘hva er galt i Norge’.
Så hvis noen ikke tuller, så er det kjempefint.
Men men, vi får se.
Noen sier at jeg giftet meg med Christell i 2004, men det er ikke sant dessverre.
Jeg har aldri vært gift med noen.
Og hun Christell gifta seg med en svenske, Mathias fra Stockholm, ifjor.
Han driver et hagefirma, i Stockholm, hvis jeg har forstått det riktig.
Og kjører grønn BMW, mener jeg å huske, fra jeg kjørte opp til bryllupet til broren til Christell, Jan Snoghøj, (eller Snoghoj som han kaller seg på Facebook), på Geilo, i år 2000, var det vel
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, noen sier at jeg har vært tigger i Oslo.
Men det er ikke riktig dessverre.
Jeg har alltid jobba, mens jeg har bodd i Oslo, bortsett fra det første året, men da fikk jeg studielån, for da studerte jeg på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.
Og jeg var mye på byen, på torsdagskvelder og i helgene, og også på hverdager, for jeg måtte bytte buss, ved Oslo City, for å komme meg til skolen, fra Abildsø.
Og der jeg bodde, så tålte ikke kona, i etasjen over, matlukt, så jeg spiste på Burger King og Maliks og sånn.
Så jeg ble ganske ofte utsatt for tiggere.
Så jeg lærte at jeg bare måtte overse de.
For det er så mange tiggere i Oslo.
(I Drammen, (hvor jeg gikk på skole året før jeg flytta til Oslo), der var det ingen tiggere, som jeg kan huske ihvertfall.
Så det var en stor overgang for meg, å flytte til Oslo, med tiggere, sprøytenarkomane, innvandrergjenger og alkoholikere omtrent overalt, må jeg si).
Så sånn var det.
Jeg, var jo fra et lite sted, Bergeråsen.
Og der var det sånn, at hvis man gjorde noe galt, så viste nok farmora mi det, før middagstid, dagen etter, omtrent.
For det var et nettverk av såkalte ‘sladrekjærringer’ da, som opererte, på det stedet.
Så jeg var vant til det, at jeg alltid måtte tenke meg om, før jeg gjorde noe.
En gang dro jeg og Christell og Gry Stenberg og Tom-Ivar i klassen, til Svelvik.
Og da måtte Tom-Ivar låne penger av Christell og Gry og søstra mi.
Og da fikk jeg høre det av farmora mi dagen etter, at det var helt fælt, så jeg fikk kjeft for det.
For da hadde det sitti ei ‘sladrekjærring’ på bussen da.
Så sånn var det.
Men, jeg var litt fæl til å rappe i butikker.
I Larvik og Oslo og sånn.
For jeg hadde ganske mye innestengte aggresjoner og sånn, siden jeg måtte bo aleine og sånn, på Bergeråsen.
Så jeg rappa ting i matbutikker og bokhandlere og sånn, og skøyt fugler med luftgevær, for å avreagere på at jeg ble mobbet og måtte bo alene og sånn da.
Men, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring, så tenkte jeg, at nå er jeg såpass gammel, så nå må jeg slutte med sånn stjæling, og sånn.
Så da slutta jeg med det, og jeg slutta omtrent helt med å snike på trikken osv., da jeg var sånn 20 år.
Så etter det, så har jeg prøvd å oppføre meg voksent.
Så tigging, det var omtrent det siste jeg ville ha funnet på å gjøre, da jeg bodde i Oslo.
Jeg kunne nesten ikke gå ut på byen, uten å treffe tidligere matvareforretning-kolleger, fra OBS eller Rimi.
Så jeg måtte alltid tenkte på hvordan jeg oppførte, og ikke bli for full og sånn, spesielt etter at jeg begynte som butikksjef.
Så det var litt døvt, husker jeg, jeg husker jeg savnet sånn det var, det første året jeg bodde i Oslo, at jeg ikke kjente noen i byen.
Det var en fordel, syntes jeg, hvis jeg gikk på byen for å prøve å treffe damer f.eks.
Etterhvert, så turte jeg nesten ikke gå på byen for å sjekke damer, for det var så flaut hvis jeg ble ferska av kolleger i Rimi osv.
Så derfor prøvde jeg ofte å få med broren min på byen, for da syntes jeg ikke det var så flaut, hvis jeg var på byen sammen med han, for det var liksom greit å gå på byen sammen med broren sin, tenkte jeg da.
Men han saboterte meg litt, hvis jeg prøvde å sjekke damer, så det var heller ikke noen suksessfull løsning.
Så sånn var det.
Men det kan være at noen sier at Erik, broren til Axel, tigger i Oslo.
Det kan være.
For Axel har også en stebror, som heter Erik Ancona Holter, tror jeg.
Men det er altså ikke meg.
Han er et par år eldre enn meg, og han har jeg sett tigge i Karl Johan.
Det er den yngste sønnen til Mette, ste-moren til Axel.
Men han kjenner ikke jeg så bra.
Og jeg er altså ikke Erik Ancona Holter, jeg er Erik Ribsskog.
Og jeg kjente ikke halvbroren min Axel, så bra, før jeg flytta til Oslo.
Jeg bodde jo hos mora mi, i Larvik, da han ble født, i 1978.
Men jeg flytta til faren min, i Svelvik, i 1979.
Så jeg traff omtrent bare Axel, i ferier osv., før jeg leide et rom hos dem, Arne (faren til Axel), Mette og Axel, på Furuset, i skoleåret 1990/91, da jeg jobbet på OBS Triaden, i Lørenskog.
Men selv om sønnen til Mette, som er stemoren til Axel, men ikke i familie med meg.
Selv om han, Erik Anonca Holter, tigger i Karl Johan, så betyr ikke det at jeg har gjort det.
Det har jeg nemlig aldri gjort.
Jeg har aldri tigget der, eller noen andre steder.
Det ville vært under min verdighet, for å si det sånn.
Og jeg har heller aldri vært blakk.
Jeg passer på, at lønninga rekker, fra en lønningsdag, til neste, så det aldri vært aktuelt, for å si det sånn.
Men jeg har ikke bare sett Erik Ancona Holter tiggende i Karl Johan.
(Jeg ga han til og med en tier).
Neida, jeg har også sett søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, tiggende i Karl Johan.
Det var i bursdagen til Magne Winnem, da han bodde i en Rimi-leilighet, ovenfor Rimi Nylænde, på Lambertseter.
Det var året før jeg dro i militæret, mener jeg å huske.
Altså skoleåret før jeg dro i militæret.
Jeg tenkte i skoleår da, siden jeg studerte, og førstegangstjenesten min fulgte også skoleåret, fra juli 1992, til juni 1993.
Så sånn var det.
Så det her var nok i januar 1992.
Da var det bursdagfest hos Magne Winnem, i Nylænde, på Lambertseter.
Det var meg, og Tim Jonassen og Andre Willassen, fra skolen i Drammen.
Gjerde videregående, 3. året.
Vi var russ sammen da.
Også var det en fra Oslo Unge Høyre, en litt snobbete/sossete kar, som Magne kjente, for han var en del på Unge Høyre-møter osv.
Også var det en distriktsjef, eller noe, fra Rimi.
Pluss Magnes da ganske nye dame, Elin Winnem, heter hun nå, fra et sted like ved Kongsvinger der, som heter.
Hm., noe på S.
Samme det.
De hadde vel nettopp flyttet sammen, mener jeg å huske, og flyttet like etter til en større leilighet i General Ruges vei, eller noe, på Nordstrand, var det vel.
Men men.
Så tok vi t-banen ned til byen da.
Søstra mi hadde da bodd i Oslo, to år mindre enn meg.
For hun flytta også til Oslo etter videregående.
Men ikke for å studere.
Neida, hun skulle bo i kollektiv, sammen med noen jenter og gutter fra Røyken, i Gamlebyen.
Og farmora vår, Ågot, hadde sagt at hu var sliten av Pia.
Så jeg syntes det var greit.
For hu fikk visst ikke lov å bo hos Haldis og dem heller, etter den aborten hun hadde, eller hva det var.
Eller om det var søstra mi som ville flytte.
Så jeg skjønte det sånn, at søstra mi hadde ikke så mange andre steder å bo.
Så sånn var det.
Så søstra mi flytta altså til Oslo, sommeren 1991.
Og dette her var ca. et halvt år seinere da.
Jeg pleide å dra å besøke søstra mi, i kolletivet, i Gamlebyen.
Men en gang jeg dro dit, så var de så rare.
Jeg måtte stå på gangen der, i 10-15 minutter.
Jeg ringte på.
Så sa de, Pia det er broren din.
Også skjønte jeg at de gjorde noe, også måtte jeg vente i 10-15 minutter, til de var ferdig med noe greier da.
Og ingen forklarte noe om det.
Så det var litt rart.
Så om det var noe narkotia-orgie de hadde,
(for hun Monica, eller Monika, Lyngstad, som også bodde der, hun viste meg seinere en vekt hun hadde, som hun brukte når hun solgte hasj.
Og da de flytta fra Christies gate, i 1993, så viste de meg også en vannpipe, som de hadde lagd av en 2.5 liters saftflaske vel, som de hadde dryppet stearin på osv.).
Så det kunne ha vært noe hasj-greier.
Hvis det ikke var noe slags sex-orgie, eller noe, som de hadde da.
Hva vet jeg.
Men det ble litt rart da.
Etter den episoden der, så dro jeg ikke så ofte, å besøkte søstra mi der nede, i kollektivet til de Røyken-folka, i Gamlebyen, for jeg følte meg litt uønsket da.
Og jeg hadde også studier på datahøyskole og butikkjobb på OBS Triaden, å passe på.
Men på bursdagen til Magne, så møtte jeg og resten av bursdagsselskapet, som skulle ut på byen for å feire bursdagen til Magne da.
Vi møtte Pia, og Glenn tror jeg, en lyshåret gutt fra Røyken, som tagg i Karl Johan.
Og da ga jeg han gutten fra Røyken noen mynter da.
Pia var aggresiv, og ‘slavedrev’, han Glenn, eller hva han het.
Så hun hadde en streng og truende tone, som jeg husker det, overfor han gutten fra Røyken.
Som jeg overhørte at hun Monica Lyngstad sa, at også hadde måttet begynne å selge platesamlingen sin, for å få penger.
Så det virket nesten om at Pia kontrollerte han lyshårede gutten fra Røyken.
Så om Pia var Illuminati-sjefen hans(?)
Kan det ha vært sånn.
Hun hadde ikke så fin tone mot meg heller.
Og de andre folka i selskapet, de bare sa ‘fy faen’, eller noe sånt, og forsvant vekk.
Men jeg tenkte jo først at dette var bare noe fylle-tulling, fra Pia og han kollektiv-samboeren hennes, fra Røyken.
Men de andre i følget, de reagerte sånn at de bare forsvant, fort som fy.
Og ingen ville vente på meg, sa Elin Winnem seinere.
Bare Magne, og ikke Tim og ikke Andre og ikke unge-høyre lederen eller Rimi-distriktsjefen.
Ingen av de andre brydde seg om meg, men de ville gå til et annet sted, uten å vente på meg da.
Så kanskje de skjønte mer, av hva som foregikk, rundt den tigginga til søstra mi, og han gutten fra Røyken, enn jeg gjorde.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Så stebroren til halv-broren min Axel, Erik Ancona Holter, eller Erik Holter, eller Erik Ancona, eller hva han heter.
Han har tigget i Oslo.
Og søstra mi har vært noe slags slavedriver for en gutt fra Røyken, i 18-19 års alderen, som har tigget i Oslo.
Men jeg har altså aldri tigget i Oslo, eller vært fristet til å gjøre noe sånt.
Sånt tullball, har jeg nok alltid holdt meg for god til.
Det er kanskje fordi, at jeg var så mye hos farmora mi, Ågot Mogan Olsen, på Sand, under oppveksten.
Mens søstra mi, hun var mest i huset til Haldis, og nesten aldri borte hos Ågot, før hun flyttet dit som 17-18 årig.
Så jeg har nok fått en mye mer gammeldags oppdragelse.
Eller jeg var jo ganske selvstendig, da jeg flytta til Berger, som niåring.
Jeg var vant til å handle for mora mi, i hele Larvik, etter at broren min, Axel, ble født, i 1978.
Så, jeg var ganske selvstendig og voksen for alderen, vil jeg si.
Men jeg fikk jo mye innflytelse fra farmora mi da.
At hun sa hva som var rett og galt og sånn da, og vi prata om alt mulig da, for jeg spiste jo middag der på Sand, etter skolen osv.
Så da prata vi om tilstanden i familien osv. da.
Og om ting som skjedde på skolen noen ganger osv.
Selv om jeg holdt mesteparten av de problemene for meg selv, for jeg syntes det var dumt å bry andre med de tulleproblemene der.
Så sånn var det.
Men da fikk nok jeg en mye mer gammeldags oppdragelse, eller oppvekst da, enn søstra min, som vel gjorde som hun ville kanskje, i huset til Haldis, uten at noen fortalte henne, at det var litt galt og det var litt mindre galt og sånn da.
Så derfor tenker jeg nok mer sånn, at det er galt å tigge i Karl Johan, enn det søstra mi gjør.
Eller om jeg bare tenker sånn automatisk, jeg tenker nå ihvertfall på sånne ting.
Men jeg skjønner det hvis noen vet hvem halvbroren min Axel er.
Og bare har hørt noen rykter, om at jeg ikke får rettighetene mine, av politiet i Oslo da.
Så har de hørt at en som heter Erik Ancona, og er stebroren til Axel, er en litt rabagast, som har vært omtrent i miljøet på plata der vel, ihvertfall ikke langt unna, tror jeg.
Også har de trodd at jeg, halv-broren til Axel, også med navn Erik, var han andre Erik, når de hørte at jeg ble tulla med av politiet, som bare brukte meg som ‘target guy’, rundt halve Europa.
Jeg skjønner jo at folk kan ta feil sånn.
Men jeg har altså jobbet, fra 1990 til 2004, da jeg bodde i Oslo, og så flyttet til Sunderland.
1990: Norsk Hagetidend, Oslo.
1990-1992: OBS Triaden, Lørenskog.
1992-2004: Rimi Munkelia, Nylænde, Bjørndal, Kalbakken og Langhus.(Og jeg jobba også en del på andre Rimi-er, som Karlsrud osv).
Så jeg har altså ikke tigget i Oslo dessverre.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘erik ribsskog legger på seg av for mye tesco cola’, på Google. (In Norwegian).
PS.
Ja, jeg har brukt litt mye penger til mat i det siste ja, så jeg har lagt på meg noen kilo, har jeg merka selv og.
Det går litt i perioder.
Jeg husker her før jul, så hadde jeg bare råd til å spise nudler, i noen uker, og da var jeg ganske tynn.
Men de siste ukene så har jeg nok lagt på meg en del kilo ja.
Så nå får jeg prøve å kutte litt ned på spisinga her.
Vi får se.
Jeg pleide å trene på et treningsstudio, like borti her, som heter Lifestyles.
Men der ble jeg så mye tulla med, av noe mob(?), eller noe, så jeg måtte bare slutte å trene der.
Så jeg får se om jeg klarer å finne et annet sted å trene etterhvert.
Men jeg er arbeidsledig nå, så jeg har ikke så god råd.
Men vi får se.
Jeg skal se om jeg finner en link om problemene på treningsstudioet i Victoria St.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om de problemene:
https://johncons-blogg.net/2008/09/complaint-to-lifestyles-gym-from-last.html
-
StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).
PS.
Nei, jeg kan ikke si at jeg har vært voldelig mot Geir Arne.
Vi var uvenner rett og slett.
Jeg får forklare det fra starten.
Jeg bodde jo i Larvik, på 70-tallet, men om sommerne, og i de andre feriene, så pleide jeg å være på Sand og på Bergeråsen da.
Besteforeldre min, Ågot Mogan Olsen og Øivind Olsen, bodde på Sand.
Og firmaet til farfaren min, Strømm Trevare A/S, det lå like ved huset dems da.
Og der jobba faren min, Arne Mogan Olsen, og onkelen min, Håkon Mogan Olsen.
Både faren min og onkelen min bodde på Bergeråsen, ca. en kilometer fra Sand.
Bergeråsen er et byggefelt, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet.
Både Sand og Bergeråsen ligger i Svelvik kommune, nord i Vestfold og ca. tre mil sør for Drammen, langs Drammensfjorden.
Så sånn er det.
Det som skjedde, var at jeg var jo en del hos farmora mi, på Sand, i sommerferiene på 70-tallet da, siden faren min jobba der.
Og faren min var ikke gift, så de første åra, så bodde han også i huset på Sand der.
Han var skilt fra moren vår, Karen Ribsskog, som nå er død, men hun har også bodd på Bergeråsen faktisk.
Frem til 1973, var det vel, da tok hun med meg og søstra mi, og flytta først til foreldrene sine på Klokkarstua i Hurum, på andre siden av fjorden, og etter det til Larvik.
Men vi var på Sand og Bergeråsen i feriene da, jeg og søstra mi, bortsett fra et år eller to, midt på 70-tallet, da mora vår nekta faren vår, å noe med oss å gjøre.
Helt til 1976, må det vel ha vært, da faren min og broren hans Runar, kidnappa meg og søstra mi, da vi bodde på Mellomhagen, på Østre Halsen.
Så det kan kanskje ha vært i 1977, som jeg var på Sand.
Og da leika jeg med Geir Arne da.
Og da ville han ikke komme i bursdagen min.
Så da blei vi litt uvenner.
Familien hans bodde i ei hytte, i veien ned til Snippen der, noen hundre meter fra der farmora mi og farfaren min bodde da.
Så flytta jeg til Berger, i 1979, og bodde hos faren min.
Og da advarte faren min meg mot Geir Arne.
Han sa at Jørgensen, de var det et eller annet med, til farmora mi, så de burde man ikke ha noe med å gjøre.
Så jeg gadd ikke å ha noe med Geir Arne å gjøre.
Så vi var uvenner da.
Han hadde oftest to-tre stykker med seg.
Jan, som bodde like ved butikken, med lys afrosveis, og Jan-Rune, sønnen til Havre, som eide Sandbu Tepper.
De var liksom gjengen på Sand.
Seinere, så flytta Ditlev Castelan, eller Castellan, også til Sand, fra Nesodden, tror jeg.
(Han har nå bytta navn til ‘Don Ditlev Castelan’).
Men men.
Så da ble det en enda større gjeng på Sand.
Men, jeg var aldri med i den gjengen.
For faren min advarte meg mot Geir Arne.
Men vi var uvenner.
Men jeg var ganske tynn, og dårlig til å slåss.
Så jeg har aldri slått Geir Arne, for eksempel.
For jeg hadde aldri lært å slå ordentlig.
Men, jeg fikk en på tryne av han en gang, som jeg jagde han.
Så jeg har nok prøvd å jage han, og skremme han, noen ganger, under oppveksten.
Men oftest så har han hatt en hel gjeng rundt seg.
Så vi bare unngikk hverandre, for det meste.
Men jeg ville at han skulle ha litt respekt, sånn at han ikke begynte å tulle med eiendommen til besteforeldra mine på Sand, for eksempel.
Eller tulla med verkstedet der.
For han Geir Arne hadde visst rappa noe sprengtråd, som lå like ved verkstedet da.
Og da mente Geir Arne, at han hadde lov til det, siden det var Lersbryggen som eide eiendommen, eller noe sånt.
Og en gang så var det noen som hadde driti, inne på et lager, som faren min hadde, borte ved et sted som het Saga.
Der hvor Jensen Møbler er nå.
Og da trodde faren min at det var Geir Arne, som hadde bryti seg inn og driti der da.
Og det var vel da jeg gikk i fjerde eller femte klasse.
Så da sa jeg det til Geir Arne da, på skolen, i gangen på Berger skole der, at faren min skulle arrestere han, siden han hadde driti på lageret.
(Men jeg mente ‘anmelde’).
Men jeg var ikke så god på sånne politi-utrykk.
Men men.
Så dette foregikk, i mange år.
Jeg bodde på Berger fra 1979, til jeg flytta til Oslo, i 1989.
Og vi var vel stort sett uvenner hele tida.
Untatt de siste par åra kanskje, da krangla vi ikke noe og sånn.
Da var dem, Ditlev og Geir Arne til og med på besøk hos meg, et par ganger.
Selv om jeg fulgte med skikkelig på dem.
Men men.
Mer da.
Jo, en gang, da jeg gikk i 7. klasse for eksempel.
Da syntes jeg og søstra mi og Christell, og kanskje Gry Stenberg.
Vi syntes det var artig å leike butikk.
Så vi solgte noen gamle leker og sånn, på et bord, utafor huset, der hvor jeg bodde aleine.
Så kom de andre ungene på Bergeråsen, og kjøpte tinga våre da.
Noe sånt.
Så det gjorde vi et par-tre ganger kanskje.
Vi kjeda vårs da.
Det var nesten som loppemarked, eller garasjesalg da.
Men da, så kom jeg på skolen, i 7. klasse, tror jeg det må ha vært.
Og da spredde Geir Arne rykter, foran de jentene i klasse fra Svelvik osv.
At jeg og søstra mi og Christell, at vi hadde solgt tinga våre, for at faren min skulle få råd til bensin.
Men, det var ikke sant i det hele tatt.
Vi hadde masse ting, selv om jeg ikke hadde så kule klær.
(Jeg var mer opptatt av ting).
Og, faren min hadde ikke noe med det her å gjøre.
Vi bare solgte noen av de gamle tinga våre, for moro skyld, for vi syntes det var morsomt.
Jeg hadde nok av penger og ting, det hadde jeg alltid, så det var ingen fare.
Men da skulle han Geir Arne og vel også Ditlev, ha det til, at det var for at vi skulle få penger til bensin til bilen til faren vår.
Det var så bak mål, så jeg gadd ikke å kommentere det engang.
Så det er vel litt sånn mafia-aktig juging, vil jeg si.
Så om Geir Arne og Ditlev var noe mafia-greier.
Og at det var derfor jeg ikke fikk lov til å ha noe med han Geir Arne å gjøre?
Hva vet jeg, det er mulig.
Geir Arne hadde vel tre yngre søsken, tror jeg.
Så de bodde vel seks stykker, i ei lita hytte, så det ut som for meg, på veien ned til Snippen.
Så hvis det var noen som hadde dårlig råd, så var det vel dem.
Bare for å mobbe litt tilbake.
Men men.
Og sånn var det ofte, at dem holdt på, Ditlev og Geir Arne.
Jeg har skrevet om mer av de tingene de gjorde, på bloggen tidligere, så det er bare å trykke på de ‘label’-ene, med navnene dems, så burde det eventuelt være mulig å lese mer om det.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Og jeg har heller aldri vært nazist nei, siden det er noen som søker på det.
Og kommer heller aldri til å bli det.
Så sånn er det.
-
StatCounter: Mange av leserne som StatCounter registrer, havner nok på bloggen tilfeldig, via Google, mens 13% leser i mer enn en time. (N).
PS.
Så jeg får si takk til de vanlige folka, som leser på bloggen, og kanskje følger med litt på hva som foregår.
For det er nok litt av hvert som myndigheter og eventuelt Illuminati og andre finner på, så det er veldig bra at såpass mange leser på bloggen.
Så da får jeg si tusen takk for det!
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: johncons-blogg har nå mellom 300 og 400 faste lesere hver uke. (In Norwegian).
PS.
Jeg lurer på hvor mange lesere Svelvik-avisa har.
Om jeg har noe sjangs til å ta igjen de.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: Personen(e) på Fornebu, med Mac-en, søker på ‘kong harald illuminati leder’, på Google. (In Norwegian).
PS.
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke vet hvem denne personen på Fornebu er, som søker på mye rart, på Google, for at det skal komme med på bloggen, antagelig.
Om det er en person, som prøver å få ut de ryktene som går i Norge.
Eller om det er en person som bare tuller.
For noe av det han, (eller de), søker på, det virker litt dumt.
Mens noe, som dette her da, virker kanskje litt artigere(?)
Så vi får se det ann litt, tror jeg.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2:
Jeg tok et ip-søk, på ip-adressen deres, med IPligence, som jeg synes virker som et greit IP-søk program:
http://www.ipligence.com/geolocation/
Og det er fortsatt de på Fornebu, som det er snakk om.
Jeg bare tenkte jeg kunne sjekke, i tilfelle det kunne ha vært snakk om noen andre med MAC, som også søkte, men det var fortsatt de samme:
Jeg får heller prøve å sette på en tag, på ip-adressen deres, i StatCounter-programmet, så slipper jeg å søke på IPligence hele tiden, for å sjekke om det er de som er fra Fornebu.
Vi får se.
