johncons

Stikkord: StatCounter

  • StatCounter: Jeg fikk god jul fra StatCounter faktisk. Det var merkelig. (In Norwegian).

    StatCounter: Jeg fikk god jul fra StatCounter faktisk. Det var merkelig. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=god%20jul%20fra%20statcounter%2C%20erik%20ribsskog&btnG=S%C3%B8k&meta=

    PS.

    Det minner meg om da jeg var i Nederland, i 2005.

    Jeg dro fra Sunderland til London, men der var det noe tull som foregikk, (som jeg ikke forstod så mye av), så jeg dro videre til kontinentet.

    Og da dro jeg til flyplassen for å kjøpe bilett, i London, og da gikk de flyene de hadde ledige biletter for til Amsterdam og Paris, sa dem hos BA, heter vel det flyselskapet.

    Og da dro jeg til Amsterdam.

    Og da hadde jeg litt penger faktisk, på den tiden, så da hente det jeg gikk ut på byen og sånn, om kveldene.

    Om dagene så prøvde jeg å finne leilighet og jobb og sånn, selv om det ikke var så enkelt i Nederland, som norsk statsborger som bodde på hotell.

    Men men.

    Men jeg traff noen nederlandske damer en kveld, utenfor et utested.

    (Og de traff også igjen noen dager senere.

    Men men).

    Men da pleide jeg å tulle litt, med de damene jeg traff på byen osv., for i Sundeland, så bodde jeg jo sammen med mange utenlandsstudenter, og det kjente en del andre utenlandsstudenter i naboleiligheten osv.

    Men jeg var en del eldre enn de fleste utenlandsstudentene, som var i 20-åra, mens jeg var i 30-åra.

    Så jeg pleide å tulle og fleipe litt og sånn da, for jeg følte meg litt dum noen ganger, og jeg var vant til det, fra Rimi butikkleder-jobb, at hvis man er butikksjef f.eks, og virker for streng, så kan folk, altså kolleger, bli skremt osv.

    Så derfor var jeg vant til å ha en fleipete og jovial tone, altså lederstil da, på jobb, på Rimi i Norge.

    Selv om jeg tok jobben seriøst og var selvdrevet og kundefokusert, så hadde jeg en uformell lederstil da, for jeg syntes det passet bra i Rimi som hadde ofte mest unge medarbeidere i 18-20 års alderen.

    Så syntes jeg det passet med en uformell lederstil, for å ikke skremme vettet av de her ungdommene da.

    For da hadde dem antagelig slutta eller f.eks. blitt sykmeldt og sånne ting, for Norge er jo et ganske rikt land, og folk behøver ofte ikke en ekstrajobb på Rimi f.eks., men tar den for å få mer lommepenger og sånn da.

    Så derfor la jeg meg til en rimelig uformell lederstil ofte, men jeg oppførte meg selvfølgelig ikke likt ovenfor Tove i kassa i 50-åra, som ungommene som var lagerhjelp osv., jeg prøvde å bruke hue litt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men da fortsatte jeg sånn i Sunderland, og prøve å være litt fleipete og uformell og jovial ovenfor flat-mates osv. der.

    Og jeg tulla fælt med de her nederlandske jentene.

    Da sa jeg sånn, ‘don’t like people, only computer, computer much better’.

    Så det tror jeg dem syntes var artig.

    Jeg var litt stressa og sånn, på den her tida, og jeg var ikke helt meg selv.

    Så det skjedde ofte mye rart.

    Men men.

    Men nå ser man jo det, at computere og dataprogrammer osv., også kan hilse god jul.

    Så det er bra at man har computere da, når det er julaften osv., og når det er snakk om julehilsing osv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘thorvald stoltenberg illuminati’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘thorvald stoltenberg illuminati’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?q=thorvald%20stoltenberg%20illuminati

    PS.

    Hvis dette er sant, at Thorvald Stoltenberg er noe Illuminati.

    Da mener jeg at det kan sette utsagnet til Stoltenberg om at’de er alle serbere’, som Stoltenberg kom med da han var fredsmegler i Bosnia.

    Da sa Stoltenberg dette på en pressekonferanse som ikke hadde noe med fredsmegler-jobben å gjøre.

    Men det at han som sjefsfredsmegler, sa dette, ødela hele fredsprosessen i Bosnia, var det vel.

    Så her er spørsmålet om dette var bevisst fra Thorvald Stoltenberg, som jo er Jens Stoltenbergs far.

    At det var et Illuminati-plott for å torpedere fredsforhandlingene i Bosnia, at Thorvald Stoltenberg dreit seg ut, eller ‘dreit seg ut’, og sa dette, at ‘de er alle serbere’.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20terroriserte%20berger%C3%A5sen&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er nok ikke riktig.

    Det er ganske historieforfalskning, vil jeg si.

    Jeg var en rolig gutt, som for det meste satt hjemme og så på TV eller leste avisa eller programerte dataspill.

    Når jeg gikk ut døra, så gikk jeg bort til bestemora mi, for å spise mat der og besøke henne, eller jeg spilte fotball for Berger IL, knøtter til og med guttelag vel.

    Noe sånt.

    Eller jeg kjørte på fjorden med båten til Haldis, etter at fattern lærte meg det, selv om det var noe tull med den ene bensintanken.

    Men men.

    Eller jeg skøyt med luftgevær, men det gjorde jeg ikke på Bergeråsen, for der var det for mange mennesker.

    Så jeg tok med luftgeværet bort på Sand, hvor bestemora mi bodde.

    Så hadde jeg luftpistolen på Bergeråsen.

    Men den var det ikke så bra futt i, så den var mer som en ertepistol omtrent.

    En kraftig ertepistol kanskje.

    De eneste gangene jeg ikke satt rolig og så på TV og leste avisa osv, det var en gang da Ditlev og Geir Arne, kom bort til Bergeråsen, fra Sand, hvor de bodde.

    Og da syntes jeg de var for nærme huset mitt.

    For de var uvennene mine, de her, Ditlev og Geir Arne, fra klassen og også fra Sand.

    Og da tok jeg noen kinaputter, ganske små, som jeg hadde kjøpt i Sverige, var det vel, en gang på 80-tallet.

    Jeg tror det var den gangen vi var i Sverige med Runar og Ove og de.

    Noe sånt.

    Og noen av de kinaputtene passa inn i luftpistolen.

    Så da putta jeg et par kinaputter inni luftpistolen, og skøyt i retning av Ditlev og Geir Arne da.

    Altså jeg putta kinaputtene inni luftpistolen, med lunta ut av røret.

    Og så tente jeg på lunta, og venta litt, og så skøyt jeg da.

    Og da føyk kinaputten 5-10 meter gjennom lufta da, og smallt da.

    Så det var litt morsomt.

    Men det var sånne små pingle-kinaputter nærmest, så de gjorde nok ikke stor skade.

    Kanskje hvis man fikk med i øye, eller noe.

    Men jeg likte ikke at disse fiendene mine, Ditlev og Geir Arne gikk så nærme leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, så jeg ville vel gjerne markere det da, at dem gikk litt for nærme.

    En annen gang, så kasta Lille-Oddis og Lisbeth og Bente Wåge, (eller hvordan etternavnet skrives)..

    De bombaderte et av stuevinduene i leiligheten min, med snøballer.

    Det her var vel et par år etter det med kinaputtene.

    Og da hadde jeg sånn signalpistol, som jeg hadde kjøpt på Tybring-Gjedde, en gang jeg var med onkelen min, Håkon, og bestemora mi, for å kjøpe julegaver, før jul en gang på 80-tallet da.

    Så da skøyt jeg en sånn signalbluss over de her Lille-Oddis (som var noen år yngre enn Store-Oddis, som også var en av naboene. Begge bodde i sosial-leiligheter, som leiligheten min vel bokstavelig talt var omringet av).

    Men men.

    Så da skreik hu Bente eller Lisbeth da, eller hvem det var.

    Men da hadde dem kasta kanskje 50 snøballer på vinduet.

    I hvertall 20-30.

    Men stort sett, så levde jeg i fred og fordragelighet med de ungene som bodde i de kommunale sosialstøtte leilighetene rundt min leilighet.

    Jeg sa fra hvis de gikk på den muren som skillte hagen der jeg bodde fra sosialboligene da.

    Der hadde dem fått lov å gå før.

    Men jeg reagerte bare automatisk da.

    Jeg likte ikke at dem gikk der, for det var nesten som at dem gikk i hagen min.

    Så dem ble vel litt furtne pga. det.

    Men ellers, så bodde jo jeg i Leirfaret, fra 81 til 89, (jeg bodde i Hellinga fra 79 til 81).

    Så jeg bodde i Leirfaret i 8 år.

    Så det var kanskje 3-4 ting som skjedde, på 8 år.

    Så det var egentlig ingenting.

    Jeg gikk stort sett greit overens med de ungene fra sosialboligene.

    Eller, vi tolererte hverandre.

    Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre.

    Jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.

    Vi levde i to forskjellige verdener, selv om vi var naboer.

    Jeg hadde TV, vhs-spiller (den første ble kjøpt i 1980), datamaskin, stereoanlegg, vannseng, brusmaskin, flere frysere, egen hage å spille fotball i, videokamera, stort amerikansk flagg på rommet som fattern kjøpte i Karlstad i 81 eller noe. Han ville egentlig kjøpe søsstatsflagg til meg, men det ville ikke jeg ha, for det flagget kjente jeg ikke så bra igjen. Jeg skjønte det flagget ikke var helt politisk korrekt. Så da sa fattern at det var greit av vi kjøpte Stars and Stripes. Jeg hadde to soverom, for fattern brukte aldri sitt rom, for han bodde nede hos Haldis, så det rommet tok jeg over.

    Jeg hadde to TV-er faktisk.

    (en jeg hadde kjøpt selv for stipendet første året på vgs.

    Som jeg brukte til C128, og en Sharp-datamaskin før det).

    Etterhvert kjøpte jeg mitt eget stereoanlegg og, så da hadde jeg to av de.

    Og jeg kjøpte egen VHS, så da hadde vi vel to av de og.

    Og fjernstyrt bil, og fikk alltid penger av fattern til mat, så jeg spiste alltid godteri og pizza og cola.

    Og kjøpte aviser og tegneserier og alt mulig.

    Og vi dro ofte på ferie og fikk alt mulig godteri og sånn, når Haldis og faren min var i utlandet.

    Men jeg bodde jo aleine fra jeg var ni, så klær og sånn brydde jeg meg ikke noe om.

    Så jeg tror ikke folka på skolen f.eks., skjønte hvor bortskjemt jeg var med ting.

    Men jeg hadde jo bodd hos muttern i Larvik, til jeg ble ni.

    Så jeg var ikke vant til å være bortskjemt, før jeg flytta til Berger, så jeg mista vel aldri helt bakkekontakten.

    Og jeg hadde egen stue og eget kjøkken da.

    Med oppvaskmaskin til og med, fra midt på 80-tallet vel.

    Og vaskemaskin og tørkeskap og tørketrommel.

    Og utendørs bod, med fryser, og også en fryser på det gamle rommet mitt.

    I fryserne la Haldis noe kjøtt uten ordentlig emballasje.

    Så det rørte aldri jeg, og det her bemerka også farmora mi, at Haldis la kjøtt i de fryserne som ikke hadde emballasje osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo jeg hadde noen katter og sånn, og søstra mi flytta opp dit, det 8. året jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Og sykkelen min ble stjålet da, en Apache-sykkel, som morfaren min, Johannes, kjøpte til meg, i Larvik, i 1978, må det vel ha vært.

    Den ble stjålet i Leirfaret der, i 1982 eller noe kanskje.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg den gamle Peugot-racesykkelen, til fattern.

    Som stod i utendørs-boden der.

    Det var også to innendørs-boder, en gang, og en do og et bad.

    Så det var en tre roms leilighet.

    Så det var ikke så galt for en 11-årig gutt, å ha alene.

    Det var den Peugot-sykkelen som faren min brukte, da han traff Jan Snoghøj, som da var 16-17 år.

    Og som også var med i sykkelklubben.

    Som faren min plutselig meldte seg inn i.

    Så var han med der et par ganger vel, så inviterte Jan Snoghøj, som altså var kanskje 16-17 år, han inviterte faren min ned til moren sin.

    For han trodde at faren min kunne passe for moren hans.

    Og etter det, så flytta faren min ut fra Hellinga, og ble boende i Havnehagen, de resterende årene jeg bodde på Bergeråsen, fra 1980 til 1989.

    Så sånn var det.

    Så de naboungene, de var nok kanskje litt misunnelige på meg, for at jeg hadde egen hage og sånn.

    Men, dem skjønte nok at jeg bodde aleine der, og at det ikke var så artig for en 11-åring, og lure på hvorfor han måtte bo aleine i en leilighet, og ikke fikk bo nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan og Viggo, og etterhvert søstra mi Pia, som bodde der.

    Så de var nok egentlig ikke så misunnelige.

    De var vel vant til at Stenberg-familien bodde der.

    Og de gikk ikke på sosialen tror jeg, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Men men.

    Så jeg terroristerte nok ingen der.

    Men folk visste nok at jeg hadde mye familie osv., på Bergeråsen, og også på Sand.

    Så folk hadde litt respekt for meg.

    Og på nedre der, så var det mest unger som var yngre enn meg, siden byggefeltet ble bygget rundt 1972 vel.

    Og jeg var født i 1970.

    Så det var nesten ikke noe bråk på nedre, da jeg bodde der.

    Som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var værre på Sand, hvor jeg måtte være obs på Ditlev og Geir Arne hele tida.

    Men de var vant til å være uvenner med meg, og jeg var vant til å være uvenner med dem.

    Så det gikk stort sett grei, sånn at jeg fikk en snøball hivd etter meg noen ganger og sånn.

    Men dem visste at dem burde være litt forsiktige, ihvertfall hvis dem møtte meg en mot en.

    Men Geir Arne og Ditlev de var ikke så ofte aleine, de hang oftest sammen med noen.

    Men de hadde litt respekt for meg, de turte ikke å kødde for mye med meg.

    Ditlev ble tatt for å stjele i matbutikken på Sand der, og det var vel ikke så gøy for han, for det var den enste butikken der.

    Jeg og Ulf pleide å stjele marsipan der, for det var lett å stjele.

    Men jeg stjælte mest i Larvik, for det hadde vært for flaut hvis farmora mi fikk høre at jeg hadde blitt tatt for stjæling f.eks.

    Men jeg kunne også bare krite på faren min, i butikken på Sand, de få gangene jeg eventuellt ikke hadde penger, som ikke var så ofte.

    Så jeg stjal nesten aldri i den butikken.

    Men Ulf han rappa alltid marsipan, for det var helt innest i butikken, ovenfør brøda der.

    Og der kunne ikke kassadama se kundene.

    Så dro vi hjem til meg, i Leirfaret å delte en sånn 500 gram pakning med marsipan da.

    Som jeg alltid har syntes var digg osv.

    Men men.

    Og da skulle Ulf slutte å røyke osv., og bli ordenlig, sånn som meg, når han var kamerat med meg, en kort periode, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var nok kjent som en av de ungene eller ungdommene som var ordentlige på Bergeråsen.

    Som heller roa det litt ned der, enn å lage mye bråk osv., hvis jeg skal tippe selv.

    For jeg havna aldri i ordentlig bråk med noen på Bergeråsen.

    Og egentlig aldri på Sand heller, selv om jeg og Geir-Arne slåss litt, så var det sånn at jeg jagde han, og han en gang traff meg med et slag i tryne.

    Det skjedde kanskje 3-4 sånne hendelser på 10 år.

    Så det var stort sett rolig å bo på Bergeråsen og å gå bort til Sand hver dag.

    Da hadde jeg nesten to steder jeg bodde der, og måtte gå gjennom området til Ditlev og Geir Arne to ganger hver dag, for å komme til og fra farmora mi da.

    Men jeg syntes jo mye av nedre på Bergeråsen, og langs riksveien bort til huset til faremora mi, helt bortest på Sand.

    At det var nesten også litt mitt område, syntes jeg.

    Dem kunne ikke si noe på Sand, på at jeg besøkte farmora mi, og verkstedet der faren min jobba.

    og det bodde ikke så mange eldre ungdommer, i den nedre delen av Havnehagen, eller fra S-svingen og ned på Nedre.

    Og heller ikke på Sand.

    Så jeg gjorde som jeg ville både på nedre og på Sand.

    Selv om jeg sjelden gikk oppover mot øvre på Bergeråsen, over S-Svingen.

    Men jeg hadde egentlig ikke noen fiender på Bergeråsen, og heller ikke på Berger.

    Og heller ikke i Svelvik eller i Sande.

    Og heller ikke i Drammen.

    Det var Odd Einar da, i klassen, på Øvre.

    Men jeg var nesten aldri på Øvre, og Odd-Einar var mye greiere etter skolen, enn på skolen.

    Så han ble kanskje påvirka av Ditlev og Geir Arne da.

    Men dem turte ikke å gjøre noe mot meg, det ble en snøball nå og da.

    Og en luftgeværkule som susa forbi huet mitt en gang.

    Men dem var som sagt ganske feige og turte bare å kødde hvis dem var to.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke en som terroriserte Bergeråsen.

    Men jeg ble terrorisert selv, av Geir Arne og Ditlev og Odd Einar.

    Men det var mest i friminuttene og sånn, på ungdomsskolen.

    Hvis jeg møtte dem etter skolen, så turte dem som oftest ikke å gjøre noe.

    Men på skolen ble jeg mye mobba, det ble jeg.

    Men etter skolen, da var det veldig sjelden at noen turte å kødde med meg.

    Jeg fikk kanskje en snøball etter meg i året.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde problem med familien da, med at jeg måtte bo aliene osv.

    Så jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, for å studere, fra 1989, for å komme unna Haldis og faren min osv.

    Og også Christell og Jan da, for jeg ble behandla dårlig av dem, mente jeg.

    Det var nesten som noe apartheid, at jeg var mindreverdig, i forhold til dem

    Så det ville jeg bort fra da.

    Og faren min ville også det, at jeg skulle flytte til Oslo for å studere.

    Så da ble det sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988, da hadde hun også bursdag, første juledag vel, og det var da hun fyllte 17 da.

    Så da hadde hun vært ute og flydd i noen år allerede, for Christell og Pia hadde det ganske fritt, så de gjorde vel hva de ville omtrent.

    Og det var i 1988.

    Men fra 1979 til 1988 så bodde ikke jeg og søstra mi på samme sted.

    Jeg bodde jo i Hellinga og i Leirfaret på Bergeråsen.

    Men søstra mi bodde fram til 1982 eller 83, var det kanskje, i Larvik, hos moren vår.

    Og fra 83 ca., så bodde hun hos faren min, i Havnehagen, i huset til Haldis.

    Så fra høsten 1979 til sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret, så bodde søstra mi og jeg på samme sted, i bare et halvt år, i 1989.

    Det var på 14 år det.

    Men mormora mi, i Nevlunghavn, hun sier at det er min feil, at søstra mi havna litt på skråplanet og dreiv med litt utagerende festing, eller hva man skal kalle det, eller først og fremst at hun ble alenemor.

    Eller hun klager vel egentlig på det at oldebarnet hennes er halvt somalisk.

    Og kjefter og klager på meg for det, siden søstra mi bodde samme sted som meg, da hun fikk en sønn da.

    Men, i de 14 årene før dette skjedde, så bodde jo søstra mi på samme sted som meg, i bare et halvt år.

    Og søstra mi er bare et år og fem måneder yngre enn meg.

    Så at jeg skulle være som en slags far for Pia, som bestemor Ingeborg vil ha det til da.

    Det er nok langt fra sannheten.

    Søstra mi hadde drivi med diverse flying og aborter osv., i mange år før det her.

    Sikkert siden 1985 eller noe.

    Altså en ti års tid før hun fikk Daniell.

    Så hun mormora mi, hun er ikke helt oppdatert på hvordan den nest eldste barnebarnet hennes, Pia, har blitt oppdratt osv.

    Men det er kanskje Pia som forteller røverhistorier til Ingeborg.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Det er mulig.

    Pia hadde jo en abort da, i 1986 eller noe, som 14-15 åring kanskje.

    Hjemme i senga si i Havnehagen.

    Så hun er ikke så uskyldig som bestemor Ingeborg vil ha det til.

    Neida.

    Bestemor Ingeborg tror at Pia er så uskyldig nå, i 2008, som 36 åring, 20 år etter at hun hadde abort, at hun ikke vet hva en gigolo er.

    Så her er det noe som ikke stemmer.

    At Pia har fått Ingeborg til å tro at hun er et englebarn, og skylder på meg hvis bestemor blir sur fordi hun fikk en ‘utenlandsk’ unge utenfor ekteskap da.

    Men det er nok Pias eget verk, på alle mulige måter, og det har ikke jeg noe med.

    Jeg syntes at Keyton virka helt uansvarlig som far.

    Han smatta og jobba vel ikke og stjal joggeskoa mine og sånn.

    Så jeg ville ikke at Pia skulle ha unge med Keyton, så jeg spurte henne om hun ikke skulle ta abort (igjen).

    Men det ville ikke Pia.

    Jeg sa til og med det her til Christell, at hun måtte hjelpe meg å overtale Pia til å ta abort, da hun var sånn tre måneder på vei, rundt juletider 1994 må det vel ha vært, da vi var i Drammen.

    Men Pia hørte ikke på Christell, og hun hørte heller ikke på meg.

    Så dette med å ha et barn utenfor ekteskap, med en tilsynelatende kriminell og uansvarlig far.

    (Siden han stjal skoa mine f.eks).

    Det er Pias eget verk, og avgjørelse, fullt og helt.

    Så at jeg skal få skylda av bestemor Ingeborg, for at hun ikke liker det, det er helt på trynet.

    Så her er det noen falskspillere i familien, vil jeg si.

    Så det er nok søstra mi, Pia, vil jeg tro.

    Så sånn er det.

  • StatCounter: Noen i Tsjekkia søker på ‘giske småjenter’, på Google. Det var litt spesielt. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen i Tsjekkia søker på ‘giske småjenter’, på Google. Det var litt spesielt. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=no&lr=&q=giske%20sm%C3%A5jenter&start=20&sa=N

    PS.

    Jeg prøver å få rettighetene mine fra norske myndigheter, iom. at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, men myndighetene vil ikke gi noe hjelp eller informasjon i forbindelse med dette.

    Så da forstår jeg at noe er galt i Norge.

    Så har jeg prøvd å gjøre noe research for å prøve å finne ut hva som kan være galt.

    Og da er jo ‘partyminister’ Giske en god kandidat.

    Siden det virker som at han kan gjøre som han vil i Norge, og tulle med småjenter på festivaler osv., og kanskje blir beskyttet av pressen og politiet?

    Så da kan det jo kanskje virke som at det er noe i dette, for jeg har lest rykter om det, at en person har sett Giske oppføre seg som en sexmaskin og tafse på fjortisjentene på festivaler.

    Eller om de var 15-16-17 år.

    Hva vet jeg.

    Men jeg synes det virker som at han har beskyttelse av politiet, eller noe, og kan gjøre som han vil.

    F.eks. i en Dagbladet-artikkel, så stod det at de kunne kjøre for fort og alt sånt, uten at det var noen risiko.

    Det gjaldt Giske & Co. da.

    Skal jeg se om jeg finner den artikkelen.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette, at statsrådene kanskje er litt stillt ovenfor loven:

    – Hvor fort har egentlig statsråder lov å kjøre? Så fort de vil?

    – Nei, de har jo ikke det.

    – Bare hvis det er fare for rikets sikkerhet og sånn?

    – Ja, regjeringsbilene har faktisk blålys de kan sette på taket hvis det skulle være nødvendig.

    – Men nå kjører vi godt over fartsgrensa, og man kan vel ikke si at rikets sikkerhet står i fare?

    – Kjører vi så fort? Neeei…

    Jeg peker på speedometeret. Statssekretæren blir stille.

    http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/07/29/542124.html

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog var forelska i kjetil prestegarden’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog var forelska i kjetil prestegarden’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20var%20forelska%20i%20kjetil%20prestegarden&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=&aq=f&oq=

    PS.

    Det er ikke sant.

    Jeg har aldri vært sånn at jeg forelsker meg i gutter.

    Jeg synes hun Cecilie som jobba på Rimi Kaldbakken var pen.

    Men jeg var vel ikke forelska i henne.

    Men men.

    Kjetil, han satt inne på kontoret, og kikka på hun Cecilie, og ronka, tror jeg han må ha gjort, for han ble så paff, en gang jeg kom inn på kontoret.

    Han satt alltid med lyset av på kontoret, så jeg tror dette må ha vært en rutine han har hatt.

    Og noen av de andre damene på jobben, tok opp dette på personalmøte, at Kjetil satt med lyset av på kontoret og så på Cecilie som satt i kassa like utafor kontoret.

    Men da sa hun Cecilie, at hun hadde ikke noe imot det, siden hun var blond.

    Så jeg lurer på om hun var noe Illuminati-hore.

    Men sånne ting hadde jeg aldri hørt om på den tida.

    Og jeg skjønte ikke det da, at han antagelig satt å ronka på kontoret der.

    Men nå, når jeg tenker tilbake på det nå, så er det sånn det virker for meg at det var.

    Jeg var jo butikksjef der på Kalbakken.

    Og fikk han Kjetil Prestegarden i strupen fra dag 1.

    Samtidig var jeg sjefen hans, og hadde ansvaret for å prøve å få roet ned konflikter osv., i butikken.

    Så jeg prøvde å ha en jovial tone selv da.

    Men nå som jeg ikke er sjefen til han Kjetil Prestegarden lenger.

    Så kan jeg kanskje si mer hva jeg mener.

    Og det er han er en sånn verdensmester i butikkdrift.

    Og er veldig sjælgod og egenrådig og besserwisser da.

    Eller hvordan det skrives.

    Så det var ganske dritt å jobbe sammen med han, må jeg si.

    Og han hadde også flusst av møter, med min distriksjef, Anne Neteland, og også med regionsjefen, om han fremdeles var det da, Jon Bekkevold.

    Eller om det skrives Bekkevoll.

    Så der fikk jeg kjørt meg litt, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg var litt bundet, av min gamle distriksjef, Per Øivind Fjellhøy, som sa at jeg skulle drive Kalbakken som jeg drev Rimi Nylænde.

    Men det hadde visst ikke hun nye distriksjefen, Neteland, fått med seg.

    For hun klagde etter noen måneder på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

    Så dette her ligner litt på en felle fra Fjellhøy, og hvem andre han kan ha prata med.

    Så den tida jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken, det var bare tull.

    Og det var slitsomt og, for det stor butikk.

    Og jeg ville jo ikke at butikken skulle gå dårlig, etter at jeg hadde blitt butikksjef på en stor butikk.

    Så jeg fortsatte og fortsatte selv etter at jeg hadde blitt uoverens med lederne der, og distriksjefen og mange av de ansatte osv., osv.

    Så det sleit meg litt ut, å jobbe der.

    Men jeg fortsatte da, til Neteland tilbydde meg å begynne som butikksjef på Rimi Langhus, siden det var sånn at enten måtte jeg slutte på Kalbakken eller så måtte alle de andre slutte, sa hun.

    Så det var liksom meg mot alle de andre som jobbet der.

    (Men det var mye fordi jeg fulgte det han gamle distriktsjefen Fjellhøy sa, om å drive Kalbakken som Nylænde.

    Og Neteland hadde ikke noe møter eller direktiver, så det ble til at jeg fulgte det Fjellhøy sa).

    Så det var som en krig nesten, å jobbe på Kalbakken.

    Så da var det vel mest fornuftig å begynne på Langhus.

    Hun Neteland tilbydde meg også en annen butikk, det var, hva heter det da, like ved Kalbakken.

    Ovenfor en Rema der.

    Rimi Ammerud.

    Men jeg var så misfornøyd med hun Neteland som distriktsjef, så jeg valgte heller Langhus da gitt, selv om det var Anne Katrine Skodvin som var distriksjef, som også går for å være sånn at hun prøver å psyke ut de hun er sjef for osv., ifølge David Hjort, som sa det her.

    Og som jeg også har opplevd selv da, at hun Skodvin er ikke så flink med mennesker.

    Men men.

    Det går mest på å være tøff i Rimi mye.

    Men men.

    Jeg bestemte meg da, etter at det var som en slags felle, det med instruksene fra Fjellhøy om å drive Kalbakken som Nylænde.

    Og problemene i etterkant av det.

    Da bestemte jeg meg, for at det var for mye råtne ting (folk) i Rimi.

    Så jeg bestemte meg for å få meg en annen karriere.

    Så det var derfor jeg sluttet å jobbe heltid i Rimi, i 2002, og begynte å studere data igjen, på HiO ingeniørutdanningen.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog lat, gjorde ikke jobben sin som butikksjef’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog lat, gjorde ikke jobben sin som butikksjef’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20lat%2C%20gjorde%20ikke%20jobben%20sin%20som%20butikksjef&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=

    PS.

    Det er ikke sant, vil jeg si.

    Jobben til en butikksjef er å få bra resultater.

    Og jeg hadde bra resultater i alle de tre butikkene jeg jobbet i som butikksjef.

    (På Rimi Kalbakken var ikke resultatene så bra, men de var så dårlige fra før der, så man kunne nesten ikke vente at de automatisk skulle bli bra, på bare noen få måneder, men jeg fikk resultatene til å bli bedre ihvertfall, med høyere omsetning og mindre svinn, mener jeg å huske).

    Og på Rimi Nylænde, da jeg jobbet der, i år 2000, så fikk vi kjempebra resultater.

    Og vi fikk også veldig bra resultater, på Rimi Langhus, i 2001, hvor vi vant Rimi Gullårer-konkurransen mm.

    Så jeg vil si det var bra resultater for en fersk butikksjef.

    Men men.

    Men jeg kunne nok vært flinkere til å motivere de ansatte.

    Men jeg prøvde å lære mer om ledelse, og jeg fulgte med veldig på de kursene i praktisk ledelse, som vi butikksjefene var på, på Rimis hovedkontor, i 2001.

    Og jeg spurte også distriktsjef Anne Katrine Skodvin, om jeg kunne få ta et kurs i ledelse, på Varehandelsens Høyskole, siden jeg hadde hatt problemer med ledelse, i jobben på Rimi Kalbakken.

    Men Anne Katrine mente det fikk være nok ledelseskurs, med de kursene på Sinsen.

    Hun sa jeg kunne gå på et kurs, men ikke kurs i ledelse, av en eller annen grunn.

    Og da syntes ikke jeg det var så spennende å gå kurs, for det var jo ledelse som jeg hadde hatt problemer med, på Kalbakken osv.

    Så sånn var det.

    Og i årene før jeg begynte som butikksjef, i 1998.

    Altså fra 1992 til 98, I drøye fem år da.

    Da jobbet jeg som om jeg hadde strikkmotor omtrent, og fylte varer i hyllene og ryddet alle hyllene i butikken osv.

    Og jeg jobbet også på Rimi Bjørndal som assistent, hvor det var veldig hektiskt å jobbe.

    Og de første årene som leder, når jeg hadde tid til det, for jeg bodde på Ellingsrudåsen, hvor jeg ikke kjente så mange, da pleide jeg å dukke opp ihvertfall en time tidligere hver dag, for å få butikken til å bli bra osv.

    Og det var mens jeg hadde en årslønn på 140.000 osv., som Rimi-assistent.

    Og jeg jobbet alltid veldig hurtig og effektivt vil jeg si, i alle disse årene.

    Så jeg tviler på at det er noen medarbeidere, som Rimi har tjent så særlig mer på å ha ansatt, enn meg.

    Da jeg begynte som butikksjef, så skjønte jeg jo det, at jeg måtte ha kontrollen, når jeg jobbet i butikken.

    Så ikke det kom tyver og stjal alle varene i hyllene, f.eks.

    Så da jobba jeg meg ikke like ofte inn i komatåka som jeg gjorde som assistent.

    Men jobben min som butikksjef, mener jeg, var jo mer å få resultatene bra, enn å jobbe meg inn i komatåka, og miste kontrollen over meg selv og butikken.

    Men at jeg var lat, nei det var jeg langt ifra.

    Jeg prøvde alltid å gjøre mitt beste, i alle år på Rimi, for at butikken skulle bli best mulig og få best mulige resultater.

    Jeg var litt overarbeida, etter mange års slit i Rimi, de siste årene som butikksjef osv.

    Men at det skal bety at jeg er lat, det er jeg ikke enig.

    Sliten og lat, er ikke det samme, så det er jeg ikke enig i.

    Og selv om jeg var sliten så prøvde jeg alltid å få butikken til å bli best mulig.

    Så det her er ikke jeg helt enig i.

    Men han Kjetil, som var assistent, på Rimi Kalbakken, han angrep meg for dette.

    Han mente at jeg skulle bare jobbe og jobbe, med å fylle opp hyller og sånn.

    Og ikke bruke tid på å tenke.

    Men jeg var vant til, fra Rimi Nylænde, der jeg jobbet som butikksjef først, å prøve å bruke hue, for å få bra resultater.

    For jeg mener at butikksjefarbeid, er ikke bare å bruke kroppen, men også å bruke hue.

    Og jeg mener også at man burde ikke bare konsentrere seg om arbeide med varer osv., når man er butikksjef, men man bør også ha ører og øyner åpne, for hva som foregår i butikken ellers.

    Av tyveri og sånne ting.

    Så da kan man ikke bare jobbe seg inn i en komatåke, da mener jeg butikken og Rimi er mer tjent med å ha en butikksjef, som er årvåken og har kontrollen.

    Men jeg var ikke noe flink til å forklare dette til han Kjetil.

    Hvordan jeg tenkte.

    For jeg syntes han var litt aggresiv.

    Så jeg fikk aldri noe bra kommunikasjon med han.

    Men det må vel jeg ta mye på min kappe, siden jeg var hans sjef.

    Så derfor ville jeg gjerne lære mer om ledelse osv., etter at jeg begynte som butikksjef på Rimi Langhus, etter Rimi Kalbakken, for jeg skjønte at jeg hadde en del mer å lære på det området.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen ved NTNU søker på ‘”Død mann på boks”‘, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen ved NTNU søker på ‘”Død mann på boks”‘, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=%22D%C3%B8d%20mann%20p%C3%A5%20boks%22&start=20&sa=N

    PS.

    Nå har jo jeg vært i militæret, under førstegansgstjeneste, i infanteriet, og på rep-øvelser, først med hæren, en eller to ganger, også ble jeg overført til HV, hvor jeg også har vært på et par rep-øvelser.

    (På tross av at jeg har hatt et dårlig kne, siden 1996, men jeg har prøvd å få med meg noen rep-øvelser, i hvertfall, når jeg har hatt muligheten, ved siden av butikksjef-jobb på Rimi osv.).

    Og noe jeg har lagt merke til, det er at det er sjelden, at folk som er i militæret, klager mer, enn når dem får utdelt stridsrasjon, til middag.

    Det er snakk om såkallt RSP, som er forsvarets stridsrasjon.

    Og denne RSP-en, den går jo under kallenavnet ‘død man på boks’, som de ble søkt på her, fra NTNU.

    Og også under kallenavnet ‘Rester av Sprengt Personell’.

    Så kan man lure på.

    Hvor kommer disse kallenavnene fra?

    Jeg mener, man kan jo tyde ting ut fra språket.

    Det de kaller ordtak.

    Man kan sitere et ordtak, og bruke et ordtak for å vise at det man sier er riktig.

    Som at ‘den som leiter, han finner’ og sånne ting.

    For når det er et ordtak, så er det noe som folk er enige i.

    Og at det er derfor at dem sier det videre.

    Hvis ikke hadde det ikke blitt noe ordtak.

    Hvis det hadde vært for dumt.

    Nå høres jo dette med død mann på boks, og Rester av Sprengt Personell.

    Det høres jo unektelig rimelig dumt ut.

    Men hvorfor lever disse kallenavnene videre?

    Og hvorfor syter militærfolk så mye, når de må spise de her greiene?

    Det lurer jeg på.

    Jeg skal ikke si nøyaktig hva dette kommer av.

    Men jeg lurer ihvertfall da, for jeg synes det her virker litt rart.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog