johncons

Stikkord: Steinar Ohr(Regionsjef Rimi år 2001)

  • Min Bok 5 – Kapittel 112: Kurs på ICA’s hovedkontor

    Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til 2000.

    Så var jeg på et eller to ‘trøtte’ kurs, for butikksjefer, (på Rimi’s hovedkontor), husker jeg.

    Som vel antagelig ble arrangert av regionsjef Jon Bekkevoll, (hvis jeg skulle tippe).

    For han var ansvarlig, for de fleste kursene, som jeg var på, på Rimi’s hovedkontor, da.

    Og etter et sånt ‘trøtt’ kurs, da.

    Så fikk jeg plutselig en telefon, (på jobben), fra butikksjef Arne Risvåg, på Rimi Karlsrud, da.

    Og han fortalte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, (for det her trøtte kurset), til Rimi Karlsrud, da.

    Og da tenkte jeg det, at jeg hadde jo egentlig ikke noen planer, om å jobbe så lenge i Rimi, uansett.

    (For Rimi, det var jo en nødjobb egentlig for meg.

    For jeg hadde jo egentlig utdannelse innen informasjonsbehandling, fra NHI.

    Så jeg hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med data, eller noe lignende, da.

    Og ikke jobbe i butikk.

    Men jeg ville bare ha det på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef, når jeg først hadde jobbet så mange år, i den her nødjobben, da).

    Så jeg bare sa til butikksjef Arne Risvåg.

    (For jeg var nok også litt ‘vonbråten’, siden Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk, da).

    At det ikke var så farlig med det kursbeviset.

    Så det kunne bare ligge der.

    (På Rimi Karlsrud, da).

    Men da sa vel butikksjef Arne Risvåg det, at det kurset var vel et flott kurs, (eller noe sånt).

    Men det var ikke jeg helt enig, da.

    For jeg syntes vel at det meste på det kurset hadde vært noe trøtte greier, (som jeg hadde hørt mange ganger før), for å være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men grunnen til at jeg ble så vonbråten, da jeg hørte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk.

    Det var fordi, at jeg da trodde det, at regionsjef Jon Bekkevoll, (og Rimi), hata meg.

    For på et møte, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.

    Bare noen få måneder, etter at jeg hadde blitt butikksjef, (høsten 1998).

    Så hadde regionsjef Jon Bekkevoll vært så aggressiv, da.

    For da jeg skulle gå inn i møtelokalet der.

    Så stod regionsjef Jon Bekkevoll, i gangen, utafor møtelokalet, da.

    Og liksom skulle klemme hånda mi kjempehardt, før jeg gikk inn på møterommet der, da.

    Og det reagerte også butikksjef Thomas Kvehaugen, fra Rimi Munkelia på, (husker jeg).

    At regionsjef Jon Bekkevoll hadde vært så aggressiv, da.

    For Thomas Kvehaugen, han sa noe sånt, som at: ‘Huttetu, han Jon Bekkevoll var så skremmende’.

    Eller: ‘Så du hvordan Jon var, eller?’, (mens han satt opp et sjokkert ansiktsuttrykk), da.

    (Noe sånt).

    Lavt, under møtet, til regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Thomas Kvehaugen, han var jo en svær bamse, på langt over hundre kilo selv.

    Og han hadde jo også vært FN-soldat, i Libanon, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Men regionsjef Jon Bekkevoll, han var nok minst like svær, som Thomas Kvehaugen, da.

    Og veide vel mellom 100 og 150 kilo et sted han og, tror jeg.

    Så det var ikke sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll var som en ung frøken, som hadde et slapt håndtrykk, (for å si det sånn).

    Det var mer sånn at han nesten knuste hånda di, liksom.

    Og når man møter svære Jon Bekkevoll, i en sånn trang gang.

    Så blir det ikke som å møte en kattepus, liksom.

    Så det er mulig at man kan si at Jon Bekkevoll brukte skremming, (eller terror), som en ledelses-metode, i Rimi, da.

    Man kan kanskje si at Jon Bekkevoll var en slags diktator, som hadde et slags terrorvelde, som regionsjef, i Rimi.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært på et eller to rimelig trøtte kurs, i regi av regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen, i 1999, (må det vel ha vært).

    Så var min overraskelse stor, når jeg så hvor bra, som de to butikksjef-kursene, som Jon Bekkevoll arrangerte, i 2001 var, (husker jeg).

    Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske at jeg hadde hatt disse kursene, før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, (hvor det jo var så mye problemer).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første av disse to kursene, (høsten 2001), det gikk på praktisk butikkledelse, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg husker at vi blant annet lærte om kommunikasjon, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Når det gjaldt kommunikasjon, så fantes det en avsender og en mottager og et budskap da, (lærte vi vel).

    Og hvem mottager og avsender var, det ble kalt ‘konteksten’, når det gjaldt informasjonen, da.

    Så når det gjaldt kommunikasjon.

    Så burde man altså tenkte på hvem som var avsender og hvem som var mottager, av noe informasjon, da.

    Altså i hvilken sammenheng dette ble sagt, vel.

    (Noe sånt).

    Så hvis dette ble surret med.

    Så sier man at ting blir tatt ut av kontekst, da.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også, at det kunne være smart å stille åpne spørsmål, da.

    Hvis man ville ha svar på ditt og datt, fra medarbeidere, for eksempel, da.

    Og med åpne spørsmål, så menes det spørsmål som begynner med ‘hva’, ‘hvem’, ‘hvorfor’ og ‘hvordan’, da.

    (Noe sånt).

    Og butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), han måtte fram fra pulten sin, (mener jeg å huske), for å liksom være med i et eksempel da, som regionsjef Jon Bekkevoll ville vise.

    (Et eksempel på en medarbeider-samtale, eller noe sånt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forresten så var det vel sånn, at Steinar Ohr var ny regionsjef, for Oslo Øst, på den her tida.

    Så Jon Bekkevoll han var vel kanskje regionsjef for Oslo Vest på den her tida.

    (Noe sånt).

    Men det var likevel Jon Bekkevoll som hadde dette kurset for en 10-15 Rimi-butikksjefer da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så dette var vel snakk om et videregående kurs, for butikksjefer, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    For det var ihvertfall ikke sånn at dette kurset bare var for butikksjefer i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

    (Siden Arne Risvåg var butikksjef på Rimi Karlsrud, som lå i PØF sitt distrikt da, var det vel).

    Så det var nok ikke sånn, at helt ferske butikksjefer, fikk være med, på dette kurset.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og før jeg slutta som butikksjef, i Rimi, (sommeren 2002).

    Så fikk jeg også en stillingsutlysning på en distriktsjef-jobb, sendt sammen med posten, til Rimi Langhus da, (husker jeg).

    Så det er mulig at jeg hadde sjansen til å få en distriktsjef-jobb, i Rimi.

    (Hvis de ikke sendte den stillingsutlysningen, til alle butikksjefene, da.

    Det er mulig).

    Men jeg hadde altså bestemt meg, allerede rundt årsskiftet 2000/2001, (mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    At jeg ville ut av Rimi, da.

    På grunn av tull over meg i systemet, i firmaet, da.

    (Som jeg har skrevet mer detaljer om tidligere i denne boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den andre av disse to kursdagene, høsten 2001.

    Det var et kurs i arbeidsrett, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    En dame, (en advokat vel), som jobbet på Rimi sitt hovedkontor, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Hu forklarte mange ting, om hva en butikksjef hadde lov til, (og ikke lov til), i en butikk, da.

    Man hadde for eksempel ikke lov til å skrive opp at en medarbeider hadde kommet for sent på jobb, en dag, da.

    Men man kunne skrive et symbol liksom, ved siden av navnet, til medarbeideren, da.

    (Noe sånt).

    Og så kunne man ha et symbol, (eller en bokstav), som betydde at medarbeideren hadde kommet for sent på jobb, da.

    Og så kunne man ha en annen bokstav, som betydde at medarbeideren hadde vært sykmeldt, da.

    (Det var i den duren der, liksom).

    For det var visst lov, da.

    Ifølge arbeidsmiljøloven, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var personvern-loven, da.

    Noe sånt).

    Og det var visst ikke lov, for en butikksjef, å forandre, det som en medarbeider, hadde skrevet, på en timeliste, da.

    Selv om butikksjefen mente at medarbeideren hadde skrevet feil, da.

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde vært klart over, fra før, da.

    For da jeg jobba cirka en uke, som vikar, på Rimi Skullerud, i 1993.

    (Under butikksjef Cille der).

    Så fikk jeg vel bare et kvarters lønn, for å telle kassa.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så da jeg ansatte ei ‘døla-jente’, som vikar, på Rimi Kalbakken, rundt våren 2001, vel.

    Så brukte hu vanligvis cirka en time, på å telle kassa, da.

    Men jeg lot henne ikke få lønn, for hele den tiden.

    For jeg gjorde nesten som på Rimi Skullerud, i 1993, da.

    Og ga henne bare samme lønn som de heltidsansatte, på Rimi Kalbakken hadde, da.

    Og de fikk vel en halvtime eller tre kvarters lønn, for å telle kassa.

    (Og ikke en time og et kvarters lønn, liksom).

    Så jeg trakk hu døla-jenta litt, i lønn, da.

    For vi hadde så høye lønnskostnader, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg var litt stressa på grunn av det, da.

    Men jeg lot hu døla-jenta få lov til å telle kassa, i en time, (eller noe sånt), de første dagene, som hu jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Og førte det som opplæring, (på lønnsbudsjettet), da.

    Men etterhvert, så fikk hu døla-jenta bare like mye lønn, som Aziza og de andre heltidsansatte fikk, da.

    Men det var visst ikke lov da, å gjøre det sånn.

    Hvis jeg har skjønt det riktig seinere.

    (Fra det jeg lærte, på det her kurset, da).

    Noe som kanskje høres litt rart ut.

    Men det var visst sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter disse to kursene/kursdagene.

    Så hørte jeg ikke engang noe om kursbevis, (husker jeg).

    Så det var enda dårligere denne gangen, (enn i 1999, (eller om det var år 2000)), når det gjaldt kursbevis, da.

    Og jeg har jo nå i 2012, holdt på i cirka fem år, vel.

    Og prøvd å få ICA til å sende meg kopi av disse kursbevisene, da.

    (Eller noen annen dokumentasjon, som viser at jeg har vært på disse butikksjef-kursene, da).

    Men ICA har ennå ikke klart å sende meg noe sånt, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 106: Den siste tiden på Rimi Kalbakken

    Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.


    Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.

    (Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).

    At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.

    Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.

    (Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.

    Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.
    At hvordan butikken ser ut, på de to handledagene, det husker kundene, resten av året, da.

    Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.

    (Lærte vi i Rimi, ihvertfall).

    Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.


    For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.

    Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.

    (Het det seg, i Rimi).

    For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.

    Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.

    Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.

    Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.

    Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært ‘tull og tøys’, på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.

    Og jeg var liksom sinna, da.

    For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.

    Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.

    (Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).

    Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

    Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.

    At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse ‘vi’, som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).

    Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.

    For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.

    Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.

    Så da jeg, som ‘oste-sjef’ liksom, da.

    Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.

    Så dukka det plutselig opp en annen ‘oste-inspektør’ der også.

    Som jeg nesten ‘kræsja’ med, da.

    For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.

    (For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.

    For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.

    At han høye og strenge mannen, (med noe slags ‘smultring-skjegg’ vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.

    Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.

    Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.

    Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.

    Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her ‘seansen’.

    Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og driftsdirektør Rune Hestenes.

    Han sa bare til meg.

    Etter at jeg hadde kommet den ‘tiraden’ min.

    At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).

    Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.

    Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).

    At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.

    (Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).

    Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).

    Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.

    For han skulle ‘drive butikk’, (sa han).

    Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.

    Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.

    Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.

    (Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.

    (Aamodt bru, vel).

    Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.

    Og der ligger den vel kanskje enda.

    For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 11: Mer fra St. Hanshaugen

    Jeg kom på noen ting, som jeg tror at jeg har glemt å ta med, i de tidligere bøkene.

    Og det var, fra en gang, som jeg dro, for å besøke Frode Kølner og dem, i Larvik.

    (Antagelig den gangen, som jeg feira 17. mai, i Larvik, mens jeg gikk i fjerde klasse, nemlig våren 1981, vel).

    Og når jeg dro for å besøke enten mora mi eller Frode Kølner og dem, i Larvik.

    Så pleide jeg å ta toget fra Drammen, (fordi Sande stasjon var stengt på 80-tallet, mens den var åpen på 70- og 90-tallet).

    (Fordi faren min ville det, av en eller annen grunn.

    Selv om det ville vært billigere å tatt buss til Holmestrand, (som på den tiden var stasjonen etter Drammen, når man kjørte sørover, på Vestfoldbanen), og så tatt det samme toget derfra.

    For Holmestrand lå i samme retning som Larvik, (nemlig sørover).

    Mens Drammen lå motsatt vei, (nemlig nordover), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Drammen, så hang det plakater, rundt om i hele byen.

    Om at på puben Dickens, (var det vel), så kunne man få gratisbilletter, til privatkampen Strømsgodset – Bayer Leverkusen.

    (Noe sånt).

    Så jeg fant den puben da, og gikk inn der.

    Og spurte om jeg kunne få en sånn gratisbillett, da.

    Og det fikk jeg og.

    Men han som ga meg den billetten, han sa noe sånt som at ‘kom tilbake når du blir atten, da’.

    (Med en litt tøff tone, vel).

    Og det likte ikke jeg, da.

    For jeg syntes at det var som at han kjefta, da.

    Så det her klagde jeg på til faren til Frode Kølner da, (mener jeg å huske).

    Eller, jeg viste dem ihvertfall den billetten da, (husker jeg).

    Men det var ikke sånn, at jeg dro på den kampen.

    For jeg syntes vel at det var som at jeg hadde gjort noe galt, da.

    Og fått kjeft, siden jeg spurte om den billetten, da.

    (Og det passet vel kanskje ikke inn i reiseplanene mine heller, å gå på den kampen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg så, i nettavisene nå, at Vidar Theisen, var død.

    Så kom jeg på det, at på en fest, (som Magne Winnem hadde dratt meg med på), i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, på begynnelsen av 90-tallet.

    (På den tida, som Magne Winnem bodde der, da).

    Så tulleringte jeg, til familien, til Vidar Theisen, (husker jeg).

    Og jeg fikk prate med datteren hans, (eller noe), som satt hjemme på lørdagskvelden da, husker jeg.

    Og grunnen til at jeg tulleringte, fra den festen.

    (Som var hos en av naboene til Magne Winnem, (i Rimi-leilighetene der), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var det, at Magne Winnem først tulleringte selv, vel.

    Han ringte nemlig til sin butikksjef, (Magne Winnem jobba på den her tida, som assisterende butikksjef, i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som han bodde i, (og som denne festen var i), nemlig den i Waldemar Thranes gate 5, da), Steinar Ohr, vel.

    Magne Winnem lot som om han var en dame, og snakket med damestemme da, til butikksjefen sin.

    (Sånn mener jeg at det var, ihvertfall.

    For jeg jobba jo ikke i Rimi selv, på den her tida, så det er mulig at jeg har bomma litt, på hvordan det her egentlig var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg fikk meg lappen og bil.

    Så hendte det, en eller to ganger, at Wenche Berntsen og Marianne Hansen, ville sitte på med meg hjem, etter jobben.

    (For det var plass til tre foran, i HiAce-en min, da).

    Og da kjørte jeg ned Lambertseterveien, og forbi Statoil-stasjonen nederst i bakken der da, (hvor jeg pleide å handle, på søndagene, da jeg bodde, på Abildsø), husker jeg.

    Og da jeg kom til krysset Lambertseterveien/Enebakkveien, (for Wenche Berntsen bodde på Manglerud da, og ville vel at jeg skulle kjøre den veien).

    Så klagde både Wenche Berntsen og Marianne Hansen på at jeg ikke kjørte, til venstre gjennom krysset, raskt nok, da.

    Men jeg huska kanskje det, at jeg nesten hadde kræsja der, den gangen, som jeg bodde på Abildsø, og kjørte Magne Winnem sin Volvo ‘bybil’, i fylla, fra Dumpa og til Statoil-stasjonen, og tilbake, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så det var kanskje derfor, at jeg tok det litt rolig, i det krysset, da.

    For noen ganger, så kunne det komme biler, ganske raskt, fra i retning av Bogerud der, da.

    Så jeg ville vel gjerne ha oversikten da, før jeg kjørte gjennom det krysset.

    For den HiAcen min var litt daff, (eller daukjørt), også da, (må man vel si).

    Og det krysset er liksom i en bakke, da.

    Så jeg stod liksom i en oppoverbakke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Line, (hu høye og pene blondinna, som var ekstrahjelp i kassa, og som studerte ved UIO, vel), hu sa til meg det, (på jobben), like etter at jeg hadde kjøpt den HiAce-en.

    At, ‘hvorfor kjøpte du ikke bilen til Pål, da?’.

    (Pål, som også jobbet på Rimi Nylænde, var jo Lines kjæreste, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men jeg visste jo ikke engang at Pål skulle selge bilen sin.

    Og den HiAce-en, den hadde jo bare kostet fire tusen.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    (For jeg syntes vel ikke akkurat at det her hadde noe særlig med jobben å gjøre, da).

    Og jeg syntes vel også at det var rart, at Pål, skulle selge bilen sin.

    For jeg huska jo det, at han ikke så lenge før det her.

    Hadde spurt meg, om jeg ikke syntes at det var dyrt, å betale to-tre tusen, for å få installert stereoanlegg, i bilen sin.

    (Som en bekjent av han, hadde forlangt, da).

    Men da svarte jeg ikke noe, for jeg hadde jo ikke bil selv, på den tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Danmarksturen, som Rimi Nylænde dro på forresten, (med Stena Saga).

    Den må ha vært etter at jeg kjøpte meg bil, (mener jeg).

    For jeg husker det, at clutch-wire-en røyk, (var det vel), på den HiAce-en, i Ryen-krysset, (eller noe), en gang, som jeg kjørte hjem fra jobb.

    Og jeg klarte akkurat å få kjørt bilen inn på den bensinstasjonen, som er i den samme bygningen, som Rimi Manglerud der, da.

    Og der var det også et bilverksted, og der skifta de clutch-wire-en, dagen før vi skulle til Danmark, (eller noe), mener jeg å huske.

    Og da skulle de ha så mye penger, (for de tok også service på bilen, i samme slengen).

    Så jeg måtte kjøre ut til Kredittkassen sin filial, på Fornebu, for å ta ut penger til Danmarksturen, (mener jeg å huske), siden jeg vel ikke hadde minibankkort, på den her tiden, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg gikk ut fra Fornebu der, (etter å ha tatt ut penger).

    Så måtte jeg gå forbi en sjåfør, som stod ved siden av en svær, svart limousin, (på veien tilbake til der jeg hadde parkert bilen, da).

    Og da måtte jeg si noe, syntes jeg.

    Så da spurte jeg: ‘Venter du på kongen, eller?’, (husker jeg).

    Men det gjorde han ikke da, svarte han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Han her var det som jeg tok opp prob. på Rimi Kalbakken med, rundt 17. mai 2001. Han var driftsdirektør i Rimi da. Han ville ikke høre om problemene

    driftsdirektør

    http://www.dagligvarehandelen.com/xp/pub/venstre1/siste/rekordaar_for_coop_mega_skoeyen_i_oslo

    PS.

    Hestenes, var innom Rimi Kalbakken, sammen med regionsjef Steinar.

    (Jeg kommer ikke på etternavnet nå, for han jobbet ikke på Østlandet så lenge, men hadde jobbet i Nord-Norge).

    Han Steinar var forøvrig sjefen til Magne Winnem, (fra Gjerdes VGS), på Rimi Waldemar Thranes gt. 5, rundt 1990-91, forresten.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Steinar Ohr, het han regionsjefen, som var med drifsdirektør Hestenes, til Rimi Kalbakken, i 2001, for 17. mai inspeksjon, mener jeg det var.

    (Hvis det ikke var påske-inspeksjon av butikken).

    Her er mer om han:

    steinar ohr

    http://www.ica.no/FrontServlet?s=om_ica&state=om_ica_dynamic&viewid=8448

    PS 3.

    Legg merke til at både Hestenes og Ohr, har blitt ‘degradert’ nå, må man vel si.

    Så kanskje en opprydding har vært foretatt i Rimi?

    Det er ihvertfall ingen som har sagt noe til meg.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Han Steinar Ohr, han angrep meg alltid, på butikksjefmøtene, mener jeg å huske, fra det første møtet, hvis jeg ikke husker feil.

    Det var om at da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998, så stod det en tresjokker, med Olden kildevann, i butikken.

    Det hadde jo ikke Hansa betalt for, så den sjokkeren, den var syndene til den forrige butikksjefen, (Monica), og den sjokkeren, den tok jeg ned og satt på lageret i kjelleren.

    Men, den var jo full av kildevann.

    Så slutter Rimi å selge den typen kildevann da.

    Det var flasker som var mer enn 0.5 liter, mener jeg å huske, forresten.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men ikke så mye som en liter.

    Samme det.

    Men da ligger de flaskene, på lageret da, også selger de litt i hylla.

    Vi måtte også ta ned noen halvpaller med 1.5 liter Hakon-brus, som Monica hadde latt stå på aktivitetsplasser, i butikken.

    Men de skulle egentlig stå i brusavdelingen, så i 1999, så dreiv vi fortsatt å henta opp brus og kildevann, fra lageret i kjelleren.

    Så fikk jeg kjeft da, på det første butikksjefmøte, etter at Ohr hadde blitt regionsjef vel.

    For at Rimi Nylænde solgte det kildevannet enda da.

    Han var skikkelig ute etter å ta meg, fikk jeg inntrykk av.

    Men det var altså fordi at hun forrige butikksjefen, hadde bestilt så mange av de, at det tok mange måneder å selge alle de hun hadde bestilt da.

    Så fikk jeg skylda og skulle skikkelig tas for det da, på butikksjefmøte, av Ohr.

    Typisk vanvittig sånn bajas-opplegg nesten.

    Men men.

    Og en annen gang, så spurte Ohr hva som kunne gjøres for å lette vår hverdag, som butikksjefer.

    Så svarte jeg da, om de kunne la oss få fler plakater ferdigtrykte, så slapp vi å stresse hver mandag, med å tusje plakater.

    Så jeg svarte på det han spurte om, oppriktig.

    Og det tror jeg faktisk var en god ide, for da gikk ihvertfall omsetningen opp, hos Rimi.

    Men han ble nok sur på meg han Ohr, for da begynte han å kjefte, og spurte om jeg viste hvor mye sånne plakater kosta.

    Og det gjorde jeg vel ikke.

    Men hvor mye koster det ikke, at en butikk må rote fram plakattegnebordet, (som de fleste hadde stuet bort), for å etter flere år begynne å tusje plakater igjen.

    Så jeg tror nok mitt forslag, om flere ferdigtrykte plakater, lønte seg, hvis jeg skal være ærlig.

    Men hvis man bare tenker kostnader og ikke tenker på butikkledernes overtid som en kostnad, så skjønner jeg jo at jeg skulle få en skyllebøtte.

    Hvorfor spurte han om hva som kunne hjelpe vår hverdag som butikksjefer, hvis han ikke ville ha et svar liksom?

    Det syntes jeg var en litt merkelig episode, på et av de senere butikksjefmøtene da, da jeg vel jobba som butikksjef på Rimi Langhus, hvis jeg ikke tar feil.

    Så sånn var det.

    PS 5.

    Og jeg prøvde også å ta opp problemene som hadde vært, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, med min nye distriktsjef, på Rimi Langhus, Anne Katrine Skodvin, senere i år 2001.

    Her er mer om henne:

    anne kathrine skodvin

    http://www.skattelister.no/?do=more&k=217&id=0ed68a364b365f22835d7bb5ff0ecb85&navn=anne%20kathrine%20skodvin

    Men, Skodvin ville heller ikke prate om problemene på Rimi Kalbakken, og hun fortalte ikke hvorfor hun ikke ville gjøre det.

    Så det som Ohr sier, i et av PS-ene ovenfor, fra Ica.no, at det er høyt under taket i Rimi, og at i Rimi så feies ikke problemene under teppet, det stemmer nok ikke med virkeligheten, ihverfall ikke på den tiden jeg jobbet som butikksjef i Rimi, fra 1998 til 2002.

    Så sånn er nok det, dessverre.