Stikkord: Stortinget
-
Lignende problemer, kunne man ha unngått, ved å ha brukt mitt kryssord-program, (som jeg lagde, som student, ved NHI, i studieåret 1991/92). Ved å for eksempel gå gjennom synonym-ordlisten, og fjernet eventuelt ‘rare/uønskede’ synonymer
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/allers-kryssord-afrikanere-er-lik-buskmenn/a/23334181/
PS.
Man kunne også, hatt en kvalitets-sjekk, av kryssordene, etter at de var ferdig generert.
Og sjekket, om alle synonymene, (i kryssordet, som datamaskinen nettopp har ‘spydd’ ut), var ok.
Man måtte kanskje, også hatt en rutine, for å sjekke, at det kryssordet, som PC-en nettopp har ‘spydd’ ut, ikke var brukt tidligere.
Dette kunne kanskje løses, ved å fjerne synonymene, (som ble brukt, i et kryssord), fra synonym-ordlisten, (ihvertfall for en tid).
Eller at man fikk et nytt del-program, til å søke gjennom en database, av tidligere kryssord.
(Noe sånt).
Og dette nye del-programmet, kunne da forkastet kryssord, som inneholdt for mange like synonymer, som tidligere publiserte kryssord, (for eksempel).
Eller at ukebladene kjøpte kryssordene ferdig, av et firma, (hvor jeg og en investor, var eiere, for eksempel).
Og så sørget det firmaet, for at kryssordene ikke ble for like, (for eksempel).
Her måtte han ha hatt rutiner rundt.
Og det kunne vært mennesker som jobbet med disse rutinene.
Eller det kunne vært dataprogrammer.
Man kunne latt andre folk, lage del-programmer.
(Som fungerte, sammen med mitt kryssord-program, (og min kryssord-algoritme)).
Her kunne det vokst opp en ny industri.
Dette, (kryssord), er vel underholdning.
Så sektoren her, blir kanskje underholdningsindustrien, (for eksempel).
(Noe sånt).
Her er det veldig store muligheter, (vil jeg si).
Alle aviser/ukeblader i verden, (over en viss størrelse), kunne for eksempel ha hatt en kryssord-ansvarlig, som jobbet med mitt kryssord-program, (og gjorde sine kryssord unike, ved å jobbe med/trimme, sin egen synonym-ordliste, for eksempel).
(Noe sånt).
Så dette, (‘automatisk kryssord-generering ved hjelp av IT’, som jeg har oppfunnet, (virker det som), kunne nok ha utviklet seg, til å blitt, en milliard-industri, (vil jeg si).
(Men det er kanskje tilfeldigheter, som avgjør.
Hva vet jeg).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Tidligere landbruksminister Lars Sponheim, sa jo det, (i Stortinget), for noen år siden, at: ‘Hver mann sin høne’.
Men man kunne kanskje også ha sagt det, at: ‘Hver mann sitt kryssord-program’.
Og så kunne folk bare ha printet ut ferdige, (‘løse-klare’) kryssord, hjemme i stua, (fra sin hjemme-PC).
Eller løst disse kryssordene, på skjermen.
(For eksempel på sin smart-telefon.
På toget, på vei til jobben, (for eksempel).
Noe sånt).
Så her er det nærmest uante muligheter, som kan utvikles, med basis, i min kryssord-algoritme, (vil jeg si).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Ved å utnytte min kryssord-algoritme, så forsvinner kryssordforfatteren, (på samme måte som at Gutenberg sin boktrykkerkunst, gjorde munkene, (som tidligere ‘tegnet’ bøkene), overflødige):
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/allers-kryssord-afrikanere-er-lik-buskmenn/a/23334181/
PS 4.
Så for å prøve å si det, som en markedsfører.
Så får man, (ved å utnytte min oppfinnelse).
En kryssordforfatter, som skriver et nytt kryssord, i sekundet, (eller noe i den duren).
Og en kryssordforfatter, som ikke blir sur, hvis det er et enkelt kryssord, som ukebladet/avisen, ikke liker.
Og, (ikke minst), en kryssordforfatter, som jobber gratis!
(Ukebladet/avisen trenger bare å kjøpe mitt kryssord-program.
Og muligens ha en sekretær, (eller noe i den duren), som jobber litt, med synonym-ordlisten, nå og da.
Eller, dette kan også kanskje også unngås, ved at det blir laget, fler del-program, (noe som burde være relativt ‘plankekjøring’), rundt selve kryssord-algoritmen.
Noe sånt).
Så her er det veldig store muligheter, for aviser og ukeblader, (som klager over at de selger mindre), til å spare penger.
(Og de kan kanskje også få fler lesere.
Siden at de da, (ved å bruke min oppfinnelse), kan ha fler morsomme/bra kryssord, i avisene/ukebladene sine.
Det er ikke umulig, at man ved å bruke min oppfinnelse riktig, kan få ‘høykvalitets-kryssord’, som blir mer populære, enn dagens kryssord.
Dette har jeg testet litt, (i 1992), da jeg hadde laget den første versjonen, av min oppfinnelse.
Og test-kryssordløserne, (de som bodde, i samme bofelleskap som meg, på Ungbo, (det vil si Wenche, Anne-Lise og Per vel)), de syntes at kryssordene ble greie.
(Selv om det ikke var snakk om. noen kjempestore kryssord, (på den tiden), må jeg innrømme.
Men med en større synonym-ordliste, (‘sekretær-arbeid’, eller søking på nett, etter eventuelle ‘public domain’ synonym-ordlister), og dagens hurtigere PC-er, så ville kryssordene nå kunne lages i mye større format, (ved å gjøre noe ‘delprogram-jobbing’, som burde være relativt ‘plankekjøring’), vil jeg nok tippe på).
Men jeg har ikke noe ferdig produkt/løsning, å tilby avisene/ukebladene, for øyeblikket.
Mitt nettverk, har ikke vært der for meg, (må jeg si).
Så jeg har ikke kommet noen vei, med dette.
(Ingen har hjulpet meg, å komme i kontakt, med investorer, for eksempel.
Og ingen har liksom vært i ‘heia-gjengen’ min, (og gitt meg støtte/råd/oppmuntring), når det gjelder det, å utnytte oppfinnelsen min videre, (må jeg si)).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min oldefar, (Johan Ribsskog), hadde flere kjente brødre. Stamnes har også skrevet en biografi om Ole Konrad Ribsskog, og det her er fra hans første opptreden, på Stortingets talerstol
http://brage.bibsys.no/hint/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_19192/1/Nr75.pdf
PS.
Kanskje det er derfor at Unge Høyre/Høyre tuller med meg, (og ikke vil sende attest og kursbevis, osv.).
Fordi at en Ribsskog, (Ole Konrad Ribsskog), har vært i Arbeiderpartiet, for cirka hundre år siden?
Hvem vet.
Hm.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om Johan Ribsskog:
PS 3.
Her er mer om Ole Konrad Ribsskog:
-
Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp
En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.
Dette var en søndag, husker jeg.
Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.
Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).
Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.
Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).
(Siden det var så fint vær da, var det vel).
Så jeg skulle akkurat til å gå.
Men så dukka en av sjefene opp der.
Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.
Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.
Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.
Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.
Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.
Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.
Så salget gikk veldig trått, da.
Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.
Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.
Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.
Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.
Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.
Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.
(Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.
Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.
Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.
Hvis jeg husker det riktig, da.
Og jeg hadde jo slutta å røyke og.
Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.
Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.
Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.
(Hvis jeg ikke visste det fra før).
Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.
For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.
Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.
Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).
(Mest for å se vel.
For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).
Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.
Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.
(Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.
Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.
Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).
Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.
Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.
Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.
Så ga jeg meg ikke med en gang, da.
For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.
Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.
Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.
Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.
Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.
Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.
Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.
Også var det ei ung studinne som svarte.
Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da
Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.
Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.
Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.
Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.
(I den øverste etasjen, på So What, der).
Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.
Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
(Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).
Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.
Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.
Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.
(Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.
Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.
For So What var liksom et veldig kult utested, da.
Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).
For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.
Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.
Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.
Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.
Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.
Og gjorde et poeng av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).
Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.
For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.
Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).
Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.
Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.
Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.
Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.
Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.
Og da mista jeg interessen, husker jeg.
Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.
For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.
Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.
(Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 45: Enda mer fra Terningmoen
En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.
Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.
Så jeg tok med det da.
Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.
Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.
Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.
(Noe vel alle klarte, tror jeg).
Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.
Det hadde ikke jeg gjort.
Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.
(Eller om han lot som at han ikke la merke til det).
Hvem vet.
Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.
Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.
Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.
Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).
Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.
Så jeg bare jatta med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så skulle vi opp et klatrestativ da.
Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.
I militæret vel.
Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.
Men det var kanskje seinere på 90-tallet.
Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.
Og klatra greit opp den.
Og så kom svære Sundheim, etter meg.
Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).
For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.
Og det hadde ikke jeg vært med på før.
Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.
Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).
Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.
Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.
Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.
Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er kanskje det.
Men men.
Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.
Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.
Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.
Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.
Det hendte nok ikke ofte, isåfall.
Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.
Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).
Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øverland, han var jo troppsass.
Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).
Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.
(Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.
Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).
Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.
På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.
Men så ikke.
Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.
Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.
Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.
Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.
Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.
Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.
Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.
Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.
Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.
Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.
Så da ble litt mer artig, med orientering.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.
Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).
Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.
Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan
Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.
Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.
Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).
Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).
Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).
Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.
(Ovenfor Saras Telt der cirka vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.
Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.
Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.
Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle egentlig se rett fram.
Men jeg var litt nysgjerrig.
Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.
(På vei tilbake til Slottet igjen).
Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.
(Siden jeg kjeda meg litt da).
Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.
(Det vil si Kong Harald da).
Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.
Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.
Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.
Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.
Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.
Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.
Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.
(Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.
(Var det vel).
Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.
Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.
Jeg visste ikke hvor Christell bodde.
(Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.
Ikke det første året, ihvertfall.
Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.
Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).
Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.
Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.
(Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).
Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.
For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.
(Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.
Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.
Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).
Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.
(De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).
Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.
(Noe den noen ganger kunne gjøre.
Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).
Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.
(Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).
Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.
Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.
Og jeg så ikke noe til Christell.
Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.
(Noe sånt).
Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.
Jeg handla noe mat på Rimi vel.
Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.
(Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 40: Det Norske Hageselskap
Norsk Hagetidend, (hvor jeg fikk praksisplass-jobb, som Kontormedarbeider, i august 1990, (var det vel)).
Det var et magasin, som ble gitt ut, av Det Norske Hageselskap, på Grønland da.
Det Norske Hageselskap, ble sett på som å være viktig, av myndighetene.
(Forstod jeg etterhvert, etter å ha jobbet der en stund.
Det var vel Redaktør Knut Lønø som forklarte det her vel, etter at jeg hadde spurt om hvor Hageselskapet fikk penger fra vel).
Siden at hager, i Norge, de kan man bruke til å dyrke poteter osv. i, i tilfelle av en krig, hvor Norge blir utsatt for en blokade, eller lignende.
Så at man har hager, i Norge, det blir sett på som en viktig del av beredskapen til landet vårt, da.
Så derfor, så får Det Norske Hageselskap, penger av Regjeringen, hvert år, over statbudsjettet.
Omtrent sånn som Heimevernet og Sivilforsvaret, osv., også får penger.
Av beredskapsmessige grunner, med andre ord.
Dette hadde ikke jeg tenkt på, før jeg begynte å jobbe, i Hageselskapet.
Så det viste seg at Hageselskapet kanskje ikke var et like sivilisert sted, som jeg først hadde trodd.
Det var visst noe med krigsberedskap og sånn også, i forbindelse med dette arbeidsstedet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Norsk Hagetidend, ble vel gitt ut, cirka en gang i måneden vel.
Og det var et flott magasin, med masse fargebilder, osv.
Som vel alle medlemmene, i Det Norske Hageselskap, fikk i posten da.
Og medlemmene måtte også betale en kontingent vel.
Så Hageselskapet levde ikke bare av statstøtte da.
Men fikk også midler gjennom medlemskontingent og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men siden det var statsstøtte inne i bildet.
Så var også Hageselskapet politisk, på en måte da.
Andre organisasjoner, (jeg lurer på om det var bonde-organisasjoner, eller noe), kjempet også om noen av de samme midlene, som Hageselskapet fikk av da.
Og jeg husker at en organisasjon hadde ‘lurt’ Knut Lønø litt en gang vel.
Og fått han med på et prosjekt som han først vel ikke hadde skjønt at ville ta midler fra potten som Hageselskapet skulle få fra seinere vel.
Noe sånt.
Og Knut Lønø, han spiste alltid, (eller ihvertfall ofte), matpakka si, mens han satt ved skrivebordet sitt, i redaksjonen, til Norsk Hagetidend der.
Så han satt ikke inne på spiserommet til Norsk Hageselskap, (sammen med alle de andre sjefene og ansatte).
Men Norsk Hagetidend-medarbeider Bergljot Gundersen, hun satt vel sammen med de andre sjefene, i Hageselskapet, og spiste lunsj, mener jeg.
Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu forklarte det, en gang, til sjefene i Hageselskapet, at Lønø var redd for at han hadde gjort en blunder, (eller noe), når han vel hadde sagt ja, til å bli med på et samarbeidsprosjekt, sammen med en annen organisasjon da.
Fordi han seinere kanskje tenkte på, at midlene som det ble søkt om, fra myndighetene, til dette samarbeidsprosjektet, kanskje kunne føre til at Hageselskapet, fikk mindre støtte selv, over statsbudsjettet da.
Siden de hadde også hadde fått støtte til et prosjekt, som de samarbeidet om da, og som var initiert av Bondelaget, eller noe sånn, kanskje.
Så det var ikke bare bare, å jobbe i Hageselskapet, skjønte jeg.
For det var nesten også som et spill omtrent, skjønte jeg, dette med hvor mye statsstøtte man ville få og sånn da.
Så det kunne være litt sånn ampert nesten, (eller ihvertfall rimelig anspent), der til tider, hos Hageselskapet da, syntes jeg.
Men nå jobbet jo jeg der også, på rundt den tiden som statsbudsjettet ble lagt fram da.
Så det var kanskje derfor at det virka litt sånn stivt osv. der, for meg.
Som først hadde syntes at Det Norske Hageselskap hørtes ut som et sted, hvor det ville være fredelig og sivilisert å jobbe.
Det er mulig.
Men egentlig så var nok mange av de lederne der, i Hageselskapet, nesten som politikere da, for å prøve å forklare det litt mer, hvordan det var å jobbe der.
Det var ikke så utrolig flatt der, syntes jeg.
Lederne spiste lunsj ved et bord.
Og kontordamene, osv., spiste lunsj ved et annet bord der da.
(Noe sånt).
Så det var et skille der, mellom ledere og de som jobba på ‘gulvet’ der da, (for å si det sånn).
Selv om jeg ikke skjønte helt hva det skillet gikk på.
For jeg skulle visst sitte sammen med lederne der da, (tror jeg ihvertfall).
Selv om jeg bare jobbet der på en praksisplass, hvor jeg fikk 4000 i lønn, i måneden.
Så hvordan dette egentlig var, det veit jeg ikke.
Men det var ikke så ‘laid-back’, å jobbe hos Det Norske Hageselskap, som jeg først hadde trodd at det skulle være da.
Bare det å sette seg ved riktig bord, i lunsj-pausen, kunne være som en nesten uoverkommelig prøvelse, bare det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Hageselskapet var ikke akkurat et uformelt sted å jobbe da, (for å si det sånn).
Man kunne nesten like gjerne ha jobba på Stortinget, (eller noe), kunne det nesten virke som, noen ganger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bergljot Gundersen, hu var forresten ei pen blondinne, i begynnelsen av 20-åra.
Hu hadde gått på Landbrukshøyskolen i Ås, forklarte hu.
Da rynka nok jeg litt på nesa, (da hu sa dette).
For Landbrukshøyskole, nei det hørtes ikke så fint ut, for meg, som hadde gått et år på NHI, osv.
Bergljot Gundersen, hu skjønte nok hva jeg tenkte, for hu forklarte med en gang det, at Landsbrukshøyskolen var veldig bra og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den tredje personen, som jobba i Norsk Hagetidend.
Det var ei svensk dame, som jeg tror at het Bjerregård, til etternavn.
(Det samme som Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen, mener jeg.
Hvor jeg seinere leide en hybelleilighet, av Rimi, i parallellgata, nemlig Waldemar Thranes gate da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bjerregård var litt yngre enn Lønø, og en del eldre enn Gundersen vel.
Hu hadde mørkt, krøllete hår, (mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skulle være Landbruksmesse, ute på Hellerud-sletta, i Romerike, denne høsten.
Og da hadde Bjerregård fått jobben, med å bestemme hvilken politiker, som skulle åpne den messa.
Og jeg var jo Høyre-mann.
Og jeg var litt nysgjerrig på et nytt stjerneskudd, innen ledelsen i Høyre, som var ganske mye i media, på den her tiden.
Nemlig Kaci Kullmann Five.
Så da Bjerregård spurte meg, hvilken politiker de skulle invitere, for å åpne Landbruksmessa, på Hellerud-sletta, høsten 1990 da.
Så foreslo jeg Kaci Kullmann Five da.
Som jo var fra Bærum, og kanskje ikke var et opplagt valg, for å åpne en Landbruksutstilling.
Men jeg bare sa et navn som falt meg inn da.
Og jeg tror også det ble sånn, (hvis jeg ikke tar helt feil), at Kaci Kullmann Five åpna den Landbruksmessa, ute på Hellerudsletta der da, dette året.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ikke noen faste arbeidsoppgaver, da jeg var på praksisplass, hos Hageselskapet, så jeg fikk nye arbeidsoppgaver, hele tida, husker jeg.
Noe av det første jeg ble satt til å gjøre der, det var vel å gå til Botanisk Hage, (var det vel), på Tøyen, for å hente et kamera, som tilhørte Norsk Hagetidend vel, og som lå hos Botanisk Hage, (av en eller annen grunn da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så fikk jeg som jobb, å omorganisere biblioteket, og sånn, der.
Og jeg fikk også som jobb, å merke noen lysbilder, og sånn, og legge disse i riktige kartotek-skuffer, og sånn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Landbruksmessa, på Hellerudsletta, så skulle Norsk Hagetidend ha en stand.
Så jeg fikk en del jobb i forbindelse med dette og.
Jeg skulle nummerere cirka hundre lysbilder, med bilde av forskjellige blomster på da.
Som skulle vises, på et lerret vel, på Hageselskapet sin stand da.
Et problem var, å finne hvor på bildet, som det passet, å klistre på et sånt tall på.
For noen bilder var kanskje ikke lyse nok, sånn at tallet ville synes bra da.
Så på et av de cirka hundre bildene, (husker jeg).
Så hadde jeg tulla litt, og satt på det tallet, midt i en solsikke, (eller noe).
Og den feilen, den ser ikke så stor ut, når du sitter der hele dagen, og gjør noe sånt rutinearbeid, på noen små lysbilder da.
Men, jeg jobba også litt med standen, til Hageselskapet, på den Landbruksmessa.
Og da husker jeg det, at jeg så på de lysbildene, på det lerretet der da.
Og når det bildet, av den solsikka, (eller hva det var), dukka opp.
Med et tall, midt på blomsten da.
Da så det rimelig dumt ut, husker jeg.
Så da blei jeg litt flau, må jeg si.
Da spilte det ikke så stor rolle liksom, at de cirka 99 andre bildene så ok ut.
Når et av de så dumme ut, liksom.
Da var det nok dette dumme bildet, som folk huska, vil jeg nok tippe på.
Så etter dette, så lærte jeg kanskje det, at man alltid burde gjøre jobben sin ordentlig da, og ikke slurve, selv med en prosent av arbeidet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt fasinert, av noen sånne maskiner, som de hadde, på noen av kontorene, på Norsk Hagetidend der.
Og det var sånne maskiner, som man kunne bruke, for å automatisk ringe opp, et spesielt nummer da.
Disse maskinene, (som jeg ikke hadde sett før), de kunne huske 30-40 telefonnummer da, (eller noe).
Og Bjerregård, hun sa en dag det, at hun skulle ønske det, at hun hadde en sånn maskin, på sitt kontor.
Og da fortalte jeg det, at jeg hadde drivi litt, med elektronikk, som en hobby, da jeg bodde på Bergeråsen da.
Så jeg fikk lov av Redaktør Lønø, til å prøve å fikse, en av de ødelagte ‘oppringings-maskinenen’, som lå et eller annet sted, i redaksjonen sine lokaler der da.
Sånn at Bjerregård også fikk en sånn ‘oppringings-maskin’, på sitt kontor da.
Og da fant jeg ut det, at den maskinen som var ødelagt, trengte en ny transformator da.
Og så ringte jeg vel rundt, til el-forretninger i Oslo Sentrum da.
Og jeg fant en el-butikk opp mot Ringveien der, ved Maridalsveien/Uelands gate, (på Ila eller Sagene vel), som solgte ganske rimelige sånne transformatorer da.
(Ved å se i Gule Sider, eller noe, var det vel).
Også la jeg vel ut noen penger, for Hageselskapet, som jeg fikk tilbake da, når jeg ga kvitteringa, til Kontorsjefen der, (eller noe), da.
Også fikk jeg den maskinen til å virke etterhvert da.
Og da måtte jeg se litt på den maskinen, som stod på kontoret, til hu litt eldre kontordama, som var sykmeldt da.
(Selv om jeg må innrømme at jeg tror at jeg, mens jeg holdt på med dette, klarte å slette alle de telefonnummerne, som lå inne på hu sykmeldte kontordama sin oppringingsmaskin da, ved en feiltagelse da).
Men hu Bjerregård ble vel fornøyd ihvertfall, håper jeg.
Så jeg fikk også jobba litt som elektriker nesten da, mens jeg jobba på Hageselskapet der.
(Siden jeg vel nevnte at jeg syntes at sånt arbeid var artig da.
Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble også sendt til Stortinget faktisk, en dag, denne høsten, av Redaktør Knut Lønø da.
Statsbudsjettet skulle nemlig legges fram.
Og Hageselskapet hadde blitt lovet, av en Senterparti-politiker, (var det vel), at de skulle få budsjettet før alle andre da.
Så jeg ble sendt til Stortinget da.
Og etter å ha surra litt.
(For jeg skulle på baksida liksom, av Stortinget da, fant jeg ut, etterhvert.
Noe sånt).
Så sa jeg fra til vakta på Stortinget der da.
At jeg skulle snakke med den og den sekretæren der.
Også fikk jeg statsbudsjettet, før alle andre.
Men jeg måtte si navnet på enten sjefen hennes eller en av sjefene på Hageselskapet der, husker jeg.
Også tok jeg T-banen, fra Stortinget der, og til Grønland, husker jeg.
Mens jeg hadde statsbudsjettet, (som ingen andre hadde sett enda).
I en bag eller pose da.
Mens jeg tenkte at ingen andre på T-banen visste hva jeg hadde liksom.
Da følte jeg meg litt spesiell, (eller ‘important’ kanskje da), vel, husker jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.
Så gikk jeg opp til Redaktør Knut Lønø, med statsbudsjettet da.
Men nei, Lønø ble stressa eller opprørt da.
For nei, det var ikke han som skulle ha statsbudsjettet.
Jeg måtte gå rett til sjefen/direktøren sitt kontor, med statsbudsjettet, husker jeg, at Redaktør Lønø sa da.
Mens han ble litt stressa da, siden jeg først hadde gått til Norsk Hagetidend sine kontorer, med statsbudsjettet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba også en del, med å telle opp stemmene, som Hageselskapet hadde fått inn, når de hadde leserundersøkelser.
Og det var vel mellom et og to hundre skjema, som de pleide å få inn da, (tror jeg at det var).
Ved hver leserundersøkelse.
Det var ihvertfall en bærepose, (eller noe), full av ark, (sånn som jeg husker det), ved hver leserundersøkelse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk vel også jobben, med å sende ut pressemeldinger, når Norsk Hagetidend, kom med en ny utgave da.
De hadde noen sånne ark der, med navn og adresser, for alle avisene i Norge da.
Det var mange aviser, som jeg aldri hadde hørt om før, husker jeg.
Sånn som Firda-Nytt, (eller noe sånt), var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en del mer som hendte, på de snaue to månedene, som jeg jobba på Det Norske Hageselskap der, på Grønland.
Dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 8: Enda mer fra Abildsø, (del 4)
I desember, 1989, så skulle det være juleball, med NHI.
Dette var på Rica Holmenkollen Park Hotell, (eller noe).
Og de som arrangerte det, de hadde til og med leid en egen trikk.
Eller bane, eller t-bane, som det vel også heter.
Som gikk fra Stortinget t-banestasjon, og opp til Holmenkollen der da.
(Han høye friken på NHI, (var det vel).
Han fortalte meg faktisk en gang, om hva forskjellen var, på trikk, bane og t-bane, i Oslo da.
Hvis strømmen til toget kom ovenfra, så skulle man si ‘trikk’.
Og hvis strømmen kom fra sida, så var det ‘bane’.
Og hvis strømmen kom nedenfra, så var det ‘t-bane’ da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt nervøs, før juleballet til NHI, husker jeg.
(Kanskje fordi at jeg hadde dumma meg litt ut, på Gjerde sitt juleball, året før, i Drammen.
Hvor jeg blant annet hadde glant for mye, på hu Trine, (fra Kongsberg), i klassen da, under en missekonkurranse der da.
Ifølge Helge, (også fra Kongsberg), i klassen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kom meg til Stortinget T-banestasjon, ihvertfall.
Tidsnok til å ta NHI-trikken da, som gikk opp til Holmenkollen der da.
Det var vel ei Oslo-dame, på studietrinnet vårt, på NHI, (tror jeg), som var flink til å fikse sånne her artige ting, som å leie trikk, da.
Så jeg har faktisk vært med NHI-trikken da, fra Stortinget og til oppi Holmenkollåsen der et sted da.
En gang, like før jul, i desember 1989 vel.
Ikke dårlig bare det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Dresskoden var smoking, (eller kjole og hvitt).
Noe sånt.
Så jeg måtte jukse litt, på dresskoden.
(Igjen, som på Gjerde sitt juleball).
Siden jeg bare hadde en mørk dress da.
Men den fikk passere som smoking da, (tenkte jeg).
Men jeg kjøpte meg en sløyfe da, husker jeg, på Oslo City vel.
En svart sløyfe muligens.
Hvis den ikke var blå da.
Noe sånt.
Men jeg var ikke vant, til å gå med sånn sløyfe.
Så noen i årskullet mitt, måtte forklare hvordan jeg skulle feste den da.
Når jeg var på dassen der da, inne på Holmenkollen Park Hotell der da.
(Het det vel).
Før middagen da.
(For alle gutta gikk med smoking/dress og sånn sløyfe da).
Og under middagen, (som varte en del timer, mener jeg å huske), så hadde jeg den fine, lyshårede borddama, husker jeg.
Ei dame jeg ikke kunne huske å ha sett før vel, på NHI.
Men som så veldig fin ut da, (mener jeg å husker), og som jeg prata litt med da, under middagen.
Og vi var begge enige i at hu var borddama mi da, husker jeg.
Ikke dårlig bare det.
En av lærerne, (en som ligna litt på Lasse Berntsen, men som het Geir, eller noe muligens).
Han hadde bomma helt på dresskoden, og dukka opp der i svart skinnbukse, husker jeg.
(Som jeg husker at noen damer der kommenterte om og vel).
En av grunnene, (forresten), til at NHI kunne være litt kjedelig.
De var, (forresten), at Lasse Berntsen og han Geir da, de ligna litt på hverandre.
Så det var liksom å sitte der hele dagen da, å se på nesten det samme, litt kjedelige trynet da, med brunt hår, (var det vel).
(Kunne det nesten virke litt som, i starten, ihvertfall).
En kar ved bordet vår, (var det vel).
Muligens han, som hadde prata dritt om meg, den gangen, ved Josefines, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Han sa det, at foreleser Lasse Berntsen, han hadde presentert seg, som en belgisk professor, en gang.
Til ei dame.
På en tidligere fest, (eller noe), dette året da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lasse Berntsen ble forresten kalt for ‘Lasse Liten’.
Og kunne være litt morsom da, noen ganger.
Vi lærte om noe som het ‘stack’, i programmering.
Og da kunne man ‘push-e’ og ‘pop-e’, på stacken.
Og det ble visst ofte nevnt i studentsanger da.
At den og den pusha og poppa på stacken da.
(Ifølge Lasse Liten da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Stack det er forresten som en sånn myntgreie, som buss-sjåfører har.
Altså at man putter en data-variabel, på en stack.
Det blir på samme måte, som at man putter en mynt, på en myntholder, som buss-sjåfører har da.
Så da får man ut den mynten, som man puttet på myntholderen først.
Den får man da ut sist, (hvis man tar ut myntene igjen).
Så det var et prinsipp som het FILO, tror jeg kanskje.
First In Last Out.
(Hvis det ikke var LIFO.
Last In First Out).
Innen programmering, så var det også noe som het FIFO, (mener jeg å huske).
Altså ‘First In First Out’.
Det lærte vi også om, i programmering da.
Men jeg brukte, (for å være ærlig), mest Array-er, (også kalt matriser vel), som jeg hadde lært å bruke, enten da jeg fikk meg datamaskin selv, (på begynnelsen av 80-tallet), eller når jeg gikk på Gjerdes Videregående, (på slutten av 80-tallet da).
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Siden jeg hadde vært så nervøs, før det her juleballet, til NHI, og ikke spist så mye.
Så ble jeg ikke mett, av den ikke så mektige middagen da.
(Som kanskje var noe steik, eller noe).
Jeg huska jo det, at for eksempel på danskebåten, (på Petter Wessel, var det vel), så solgte dem baguetter og sånn, i puben, i danselokalet der.
Men så ikke på Rica Holmenkollen Park Hotell.
Der var det umulig å få kjøpt noe å spise, etter middagen da.
Så jeg måtte faktisk krangle, med han vakta, i resepsjonen der.
Jeg spurte om jeg kunne få kjøpe noe mat der da.
For jeg var så sulten da.
Og oppi Holmenkollen der, så var det jo ikke noen hamburgersjapper, eller noe, som man kunne gå til, i nærheten.
Og jeg hadde ikke lyst til å være den første som gikk fra den festen der heller liksom.
Når jeg hadde kjøpt meg ny sløyfe og sånn.
For å si det sånn.
Men men.
Så til slutt så ble han nesten litt eldre karen, i resepsjonen der.
Han ble såpass lei av meg da.
Så han gikk inn på kjøkkenet der, og henta noe kjøtt til meg, i en serviett, (eller noe), da.
Og da spurte jeg, ‘hva er det?’.
*Ser du ikke at det er noe kjøtt’, sa han som hadde prata dritt om meg, utafor Josefines, (tror jeg at det var ihvertfall).
Jo, jeg så vel at det var noe kjøtt.
Men det er vel greit å vite hvordan kjøtt der er, som man spiser og da.
Men men.
Men jeg behøvde faktisk ikke å betale noe penger, for den her maten da.
Enda jeg vel tilbydde meg å betale, vil jeg ihvertfall tippe på.
Men men.
Så det var bra service, må jeg si, (til en vanskelig gjest), fra Rica Holmenkollen Park Hotell der da.
(Jeg hadde jo på gått Handel og Kontor, og lært at ‘kunden har alltid rett’, osv.
Så jeg var nok en litt vanskelig gjest der, vil jeg nok tippe på).
Men det var også litt innpåslitne medstudenter der da.
Må man vel kanskje si.
(Han som prata dritt om meg, utafor Josefines da, var det vel).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hvordan jeg kom meg ned til Sentrum igjen.
Det husker jeg ikke.
(Dette var jo for mer enn 22 år siden).
Men jeg fortsatte nok drikkinga, nede i Sentrum da, antagelig.
Men jeg tror ikke at jeg festa med noen fra NHI der.
Jeg gikk nok rundt på noe pub til pub-runde, for meg selv, eller noe, vil jeg nok tippe på.
Før jeg sikkert tok en nattbuss, (eller noe), som gikk forbi Abildsø der, hjem da.
(Kan det ha vært 86-bussen?
Hvem vet).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde fortsatt mye mer, dette studieåret.
Som jeg skal prøve å skrive mer om, tenkte jeg, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
