Stikkord: Sugarcubes
-
Mer fra Bekkestua
Jeg har tidligere blogget om, at jeg skulle slutte med mobilbilde-skildringer, (og heller satse på mobilbilder med ‘back to the future-tekstmeldinger’).
(Som en prøveordning).
Men jeg tenkte at jeg kunne ta en mobilbilde-skildring, for å innvie den nye kamera-mobilen.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.Det nye kameraet har blits, (og jeg trenger muligens å begynne å trene litt, for å få bort dobbelthaka):
PS 2.
Man kan vel også se, (på bildet overfor), at hu utenlandske tannlege-dama, (Leila Daria Walizadeh), har gjort munnen min litt skjevere, (ved å endre bittet mitt), på Galleri Oslo Klinikken, (som det vel het da), i fjor.
(Eller om det var i forfjor).
Og det hvite arret, under haka.
Det er fra en Sugarcubes-konsert, (på Spektrum Scene), i 1990.
(Noe jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2.
For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Det ser også ut som, (på bildet overfor), at jeg har blitt tatt med tang, (eller noe), ved fødselen, (må man vel si).
(Noe sånt).
Så sånn er vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Det er vanskelig å si, om jeg hadde sånn hodeskalle under oppveksten, (siden at jeg da hadde så langt hår):
Så ble jeg overfalt, av noen britiske tenåringer, i Brighton, sommeren 1985.(På vei til en STS-fotballkamp).
Og de slo meg rimelig hardt i huet, (med fotballstøvler, (med knottene ut), nederst i noen fullstappa bæreposer/gymposer).
Så det er mulig, at det var de ungdommene, som har deformert huet mitt.
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.Det er kanskje bedre, hvis jeg har sånn ‘party-svenske-frisyre’, da.
(Som jeg hadde fra 2002 til 2018).
Siden at den frisyren, kanskje dekker litt, over de ‘gropene’, på sida av huet, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Jeg har pleid å ha mørke ringer under øya, og mer nyklippet hår.
(Og jeg har pleid å være bleikere/mer anemisk).
Så det med hodeskallen har kanskje ikke vært så synlig til vanlig, (i annet lys osv.).
Hm.
Min tidligere klassekamerat Andre Willassen, (fra russe-året på Gjerdes videregående).
Han sa vel en gang det, (på begynnelsen av 90-tallet, hjemme hos Magne Winnem, som da bodde over Rimi Nylænde, på Lambertseter).
At jeg ikke burde ha pigg-sveis.
For da så huet mitt så firkanta ut.
(Noe sånt).
Så det er mulig, at han da så, noe av de samme, som det blits-bildet overfor vel viser, (når det gjelder hodeskalle-formen min).
(For å si det sånn).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
En gang rundt årtusenskiftet.
Så var min yngre halvbror Axel og jeg, ute på byen, i Oslo, (en natt til søndag).
Og mens vi stod og åt kebab, i Spikersuppa, (ovenfor Stortingsgata).
(På slutten av kvelden).
Så gikk ei ung dame bort til oss, og dreit oss ut, fordi at vi spiste disse kebabene.
For hu mente, at kebab-sjappa, (som var en slags ‘campingvogn’), ikke hadde innlagt vann.
(Noe sånt).
Og da kan man kanskje lure på, om dette gatekjøkkenet, (i Bekkestua sentrum), har innlagt vann.
(Eller om hu nevnte Oslo-dama, ikke visste hva hu prata om.
For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Her er mer om dette:
PS 11.
Her, (på Extra Bekkestua), var det ikke mulig å komme fram, med handlevogna:
PS 12.
Her var det rot:
PS 13.
Her var det vanskelig å finne varer:
PS 14.Tre minutter før stengetid, (som er klokka 23), så satt det en original/boms, på ‘Høtten-benken’, og skravla, med kassamannen, (husker jeg).
(Bomsen spurte kassamannen om hva han studerte, osv.
Noe sånt).
Så her kan man kanskje lure litt, (mener jeg).
(For å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 15.
Her er mer om dette:
PS 16.
Jeg hadde med meg en bag.
(For da er det lettere å bære varene hjem).
Men en av de forrige gangene, som jeg handla der.
Så prøvde jeg å legge en pose, nedi bagen, borte ved handlevognene, (etter at jeg hadde betalt).
(For det er ikke så mange som bruker handlevogn der.
Ihvertfall ikke om kvelden.
Og det tar ikke så lang tid, å legge ned en pose.
For å si det sånn.
Og det er også flere rader, med handlevogner der.
Sånn som jeg husker det).
Men akkurat da, så dukka det opp, en pakistansk Extra-medarbeider, med masse handlevogner, (fra lageret muligens), som han skulle sette tilbake.
(Noe sånt).
Så jeg fikk ikke stå i fred der.
(Så det var dårlig kundeservice.
Må jeg si).
Så jeg måtte ta med meg handlevogna ut døra.
(Noe jeg har lagt merke til, at er ganske vanlig å gjøre, i Bærum.
For å si det sånn).
For pakkisen oppførte seg, som om jeg ikke var der, (må jeg si).
(Han venta ikke til at jeg var ferdig, (med å sette fra meg handlevogna/pakke), da.
For å si det sånn).
Og for å hindre, at noe lignende skulle skje igjen.
Så prøvde jeg å legge ned en bærepose, i bagen, (mens jeg pakka varene, i selvbetjeningskassa, (etter at jeg hadde betalt)).
(For det var mange ledige selvbetjeningskasser.
For å si det sånn.
Så jeg trengte liksom ikke å stresse der.
Må jeg si).
Men det var ei ung og sprek butikk-dame, (ei blondine), som da begynte å svirre rundt meg, (som ei bikkje, eller noe lignende).
(Som for å markere misnøye.
Eller noe i den duren).
Så det droppa jeg, (å legge den første posen nedi bagen).
Så jeg pakka da heller alle varene ned i bæreposer.Og så la jeg en av bæreposene nedi bagen, (mens jeg fortsatt stod i selvbetjeningskassa).
(For å si det sånn).
Og hu unge butikkdama, svirra også rundt meg, (på en lignende måte), når jeg skulle ta det bildet, i PS 13.
Og på vei til butikken.
(Ved Nadderud Stadion).Så var det sånn, at et øst-europeisk par, (i voksen alder).
De elga, liksom.
For det ene fortauet var stengt.
(På grunn av byggearbeider).
Så de måtte gå over gata.
Og da gikk de på en sånn hastighet, at de liksom ville ha kræsjet med meg, (som gikk på den andre sida av gata), på det eneste fortauet, (etter fotgjengerovergangen).
(Og det var ingen andre fotgjengere, i mils omkrets, liksom.
Så det ble som noe rart/ekkelt, må jeg si.
Og på denne tida av døgnet.
Så pleier det vel ikke å være så mange voksne par ute, (som er edrue).
For å si det sånn).
Men det nevnte paret fortsatte istedet, på det avstengte fortauet.
(De gikk rundt et stengsel/gjerde).
Før de gikk over gata, kanskje femti meter lenger framme.
(Noe sånt).
Og dette paret skulle også på Extra, (hvis jeg ikke blanda de, med et lignende par).
Og noen sekunder før hu butikk-blondina svirra rundt meg, den første gangen.
Så holdt jeg på å kræsje, med hu øst-europeiske dama, når jeg skulle finne vaskemiddel, (eller noe lignende).
Og det virke litt teatralsk.
For da hadde det nevnte paret splitta seg.
(Noe som virka litt rart.
Må man vel si).
Og dette paret, stod vel også bare og hang der, innimellom.
De handla ikke noe særlig.
(Kunne det virke som).
De hadde ihvertfall ikke handlevogn.
(Sånn som jeg husker det).
Så dette paret, var muligens bare ute etter, å lage helvete for meg, (denne kvelden).
(Eller noe lignende).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 92: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo
En gang, sommeren eller høsten 1991, så husker jeg at jeg satt på en trikk, som kjørte over Jernbanetorget, i retning av Grev Wedels Plass.
Jeg hadde antagelig vært på besøk hos søstera mi, i Arups gate, i Gamlebyen.
På trikken, så satt søstera mi Pia og ei pen brunette, som jeg tror het Siri.
Siri kom med en kommentar, som jeg angrep da.
Og da svarte hu Siri, at ‘ja, nå hørtes jeg vel ut som en FRP-er’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var ikke sosse-jenter, dette var frike/sosialist-jenter.
Og vi endte opp på Last Train, i Universitetsgata.
Sikkert fordi at søstera mi ville dit.
Siden hu kjente både hu Siri og meg da.
På Last Train, så traff vi faktisk han høye friken, fra det første året, som jeg gikk på NHI.
Han høye som jeg også hadde truffet på Sugarcubes-konserten.
Og som var sammen med hu pene blondinna, som han hadde med seg da.
Vi fire ble sittende ved et bort, midt inne på Last Train der da.
Det her var en torsdagskveld vel.
Han høye friken forklarte at han ikke var sammen med hu pene blondinna lenger da.
(Når jeg spurte da).
Men han forklarte ikke hva som var grunnen til bruddet.
Vi hadde det vel hyggelig, må man vel si.
Vi drakk øl, og hu pene, unge brunetta Siri, hu beinflørta med meg, hele kvelden, husker jeg.
Under bordet på Last Train der da.
Så jeg tok ikke den siste T-banen hjem, til Ellingsrudåsen.
Men jeg tog det siste lokaltoget hjem, (som gikk en time eller to seinere vel), til Haugenstua stasjon.
Også gikk jeg i 20-30 minutter kanskje, for å komme meg hjem, til Ellingsrudåsen der da.
Og da sa han friken ‘nei’, husker jeg.
(Noe sånt).
Når jeg skulle dra.
(For han ville vel ikke at jeg skulle dra, tror jeg).
Men jeg skulle jo på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.
En fredag vel.
Og på fredager så jobba jeg fra 10-21 fast, (mener jeg at det kan ha vært).
(Noe sånt).
Siden jeg studerte så ville jeg jobbe lange vakter i helgene, for å tjene litt penger da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det ble litt dumt kanskje da, å forlate hu pene brunetta, og han friken og søstera mi, på Last Train.
Men jeg kjente ikke alle de folka, som bodde, i det bofellesskapet, til søstera mi, i Arups gate der.
Så jeg hadde ikke så lyst til å sove over der akkurat.
Jeg husker hvordan det gikk, når jeg sov over hos Pia sin venninne, Cecilie Hyde, under Svelvikdagene, sommeren 1989.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Da sa Cecilie Hyde at bestemora hennes skulle vekke meg, (sånn at jeg rakk jobbben, på CC Storkjøp, dagen etter), men det skjedde ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg tok ‘the last train’ hjem fra Last Train da, kan man vel si.
For så å gå opp hele den ene dalsida, av Groruddalen, opp til Ellingsrudåsen da, fra Haugenstua.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når det gjaldt det kryssordprogrammet mitt, som jeg lagde, på NHI.
Så var det rektor Ole Øren, som var ansvarlig, for det faget.
(Som het O39/49 vel).
Og jeg hadde derfor ihvertfall et møte, om det prosjektet, med Ole Øren.
Ole Øren var redd for at det prosjektet skulle bli ‘bare tull’, (mener jeg å huske at han sa).
Og jeg var ung og syntes at det var flaut, å ha møter, med Ole Øren.
For han dreit seg ut så mye, under den åpninga, av NHI sine nye lokaler, på Helsfyr, (i begynnelsen av dette skoleåret).
Og jeg syntes at han var rimelig nedlatende, i det møtet da, som vi hadde, i begynnelsen av dette skoleåret.
Jeg syntes at det var flaut, å ha Ole Øren, som rådgiver da, (for å si det sånn. For de fleste andre hadde eksterne oppdragsgivere, så jeg syntes det ble kjedelig, å bare ha møter med Ole Øren liksom).
For han var samtidig ansvarlig for faget da.
Så jeg droppa å ha noen møter med Øren, om dette kryssordprogrammet da.
Jeg tenkte ved tilbake, på tiden, som guttunge, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.
Og dreiv med programmering, (på fritiden).
Jeg hadde ikke hatt noen rådgiver da liksom.
Så jeg syntes kanskje ikke at jeg trengte å ha noen rådgiver nå heller da, når jeg skulle lage kryssordprogram.
Jeg var kanskje også litt redd for at Ole Øren ikke skulle skjønne noe, av min programmering.
For han kunne kanskje virke litt sånn brå, (eller hva man skal si), i det møtet, som jeg hadde med han, husker jeg.
Så jeg bare droppa de møtene, med Ole Øren, men jeg leverte et ferdig kryssordprogram da, i tre-fire eksemplarer vel.
(Sånn som NHI ønsket at man skulle levere den oppgaven da.
Til hun Kari vel, som jobba i resepsjonen der).
Og jeg hadde også skrevet noe dokumentasjon, på programmet.
(Som jeg leverte sammen med koden til programmet og en eller flere disketter da).
Hvor jeg forklarte hvor lang tid programmet cirka brukte, på å kompilere et kryssord, (av den og den størrelsen), da.
Og jeg hadde vel også eksempler, på ferdige kryssord, med i den dokumentasjonen, som jeg leverte inn.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at hu Anita, fra Vestlandet, flytta ut fra Ungbo.
Så flytta Ali, (het han vel), fra Somalia, inn, på det gamle rommet hennes.
(Som var vegg-i-vegg med mitt da).
En gang, så satt Ali og jeg, i stua der, på Ungbo, husker jeg.
Noen hadde lagt en pornofilm, i stua der.
Man kunne se at det var en pornofilm, siden en del av kassetten var i rød plast.
(Noe som jeg vel ikke har sett hverken før eller siden vel.
Men så hadde jeg ikke sett så mange pornofilmer heller, på den her tida.
For det var ikke så mange butikker, som solgte pornofilmer, på Bergeråsen, akkurat).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ali og jeg, vi ble enige om å kikke litt på den pornofilmen, på videospilleren min da, (som fortsatt stod i stua der, sammen med TV-en min).
Så kom Wenche inn i stua, mens jeg satt i sofaen, og Ali satt i en stol der, på den andre sida, av salongbordet der, da.
Og da skrudde jeg av pornofilmen.
Og Wenche lurte på hva vi så på da.
Men jeg svarte vel bare at vi så på TV, eller noe.
Så sånn var det.
Også lo vel Ali og jeg litt da, av Wenche, når hu gikk ut av stua igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche hu gjorde en gang en rimelig rar ting, husker jeg.
En gang, (en lørdagskveld vel), som jeg kom hjem fra jobben, på OBS Triaden.
Så ga Wenche meg nøkla til bilen hennes, når jeg kom inn av døra, på Ungbo, der.
Og sa at jeg kunne få kjøre bilen hennes ned til parkeringsplassen.
(Fra der den stod, rett utafor inngangsdøra, til blokka, hvor Ungbo holdt til, i underetasjen der da).
Jeg hadde jo hatt kjøretimer, i Drammen.
Og jeg hadde jo kjørt både faren min og Magne Winnem rundt i fylla, ved to forskjellige anledninger.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 1 og 2).
Så jeg bare tenkte at jeg fikk vel ikke være feig.
Det var vel et år, eller noe, siden jeg har kjørt bil, sammen med Mette Holter, (i bilen til Arne Thomassen vel, som han en gang viste meg hvordan han skifta dekk på forresten, i kjelleren, under blokka de bodde i, på Furuset).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte vel å rygge ned mot parkeringsplassen der da.
Og jeg var litt sliten, etter en lang dag, på OBS Triaden.
(Jeg hadde vel jobba i ferskvaren, (hvor jeg var ganske ny da), tror jeg).
Og jeg hadde jo ikke kjørt rundt på borettslaget der før.
Så jeg klarte å kjøre feil, husker jeg.
Og ned en gangvei der da.
(For jeg var vel ganske sliten da).
Og nesten under en gangbro og vel.
Og da skjønte jeg etterhvert at jeg hadde kjørt på en gangvei da.
Da våkna jeg vel litt.
Også måtte jeg rygge, i mørket, opp en bakke, som var en gangvei og da.
Så det var litt komplisert, husker jeg.
Men det gikk greit da.
Bilen til Wenche var ikke så veldig stor, det var en bybil av noe slag da.
Muligens en Golf, kanskje.
(Men det skal jeg ikke si helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, i ferskvaren, på OBS Triaden.
Så var jeg så sliten, etter å ha stått hele dagen, i ferskvaren der.
Så jeg stappa beina mine oppi en bøtte, med varmt vann, for å ta et fotbad.
Mens jeg satt og så på TV, på Ungbo der, etter jobben.
Også kom Kjell Arild og Wenche og en eller to til inn i stua der vel.
Og da måtte jeg unnskylde meg, syntes jeg, siden jeg satt der og tok et fotbad da.
Kjell Arild sa at det var greit, for mora hans pleide også å gjøre det, som han vel sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den episoden, med hu jenta, som skada seg, når jeg rydda handlevogner, på OBS Triaden der.
Og etter at de gamle sjefene mine der, (kassalederne Helene og Carmen, osv.), slutta der.
Så syntes jeg at det virka som, at jeg lå litt tynt an der etterhvert liksom.
Jeg tenkte sånn, at det ville vært for flaut, hvis jeg mista jobben der.
Så derfor tenkte jeg sånn, at jeg måtte liksom skjerpe meg litt da, og bli litt mer profesjonell da.
Så derfor begynte jeg å dusje hver dag, og sånn, husker jeg.
Sånn at folk skulle få mindre å angripe meg for da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg dusja ikke om morgenene, sånn som jeg begynte med, etter militæret.
Men jeg dusja om kvelden da, før jeg la meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men før dette, så pleide jeg ikke å dusje så mange ganger i uka.
Kanskje en eller to ganger i uka bare.
Men jeg begynte ihvertfall å dusje hver dag da.
(Eller ihvertfall før hver dag jeg skulle jobbe).
For jeg var så trøtt, om morgenene.
Så jeg orka ikke å stå opp så tidlig, at jeg rakk å dusje, før jobben.
Så derfor ble det sånn, at jeg heller dusja hver kveld da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche jobba også med å arrangere Tupperware-party-er, husker jeg.
Jeg hadde ikke noe interesse, av å være med, på et sånt møte.
Så jeg takket ‘nei’, og sa vel at jeg skulle jobbe, eller noe, vel.
Men Ali fra Somalia, han hadde visst misforstått da, ifølge Wenche.
For jeg husker det, at hu Wenche nevnte for meg, at Ali hadde trodd, at hu Wenche hadde invitert han med på party.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 6: Enda mer fra Abildsø, (del 2)
På NHI, så ble jeg kjent med noen fler folk, enn han fra Hurum, og hu Kari, (med piggsveisen), fra Trøndelag vel.
Men jeg syntes at jeg kjente en del folk, fra før og.
Det var kanskje Magne Winnem sitt helgebesøk, hos meg, i Uelands gate, mens jeg også hadde Cecilie Hyde på besøk der, en helg, som gjorde det, at jeg kanskje ikke ønsket det, å få så mange nye kamerater, dette skoleåret.
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg sa til en kar, fra Nesodden, som satt ganske langt bak, (som jeg også pleide å gjøre), i hovedauditoriet der, på NHI, at jeg ikke hadde lyst til å bli kjent med så mange folk, på NHI der.
Men jeg ble litt kjent med de her gutta da.
Og jeg lurer på om jeg samarbeida med de, på noen innleveringsoppgaver.
Jeg husker ihvertfall at jeg gjorde en obligatorisk oppgave, i Pascal, (som het gjett hvilket dyr, eller noe), helt aleine.
Også skreiv jeg også navna, til de her Nesodden-folka da, på den oppgaven min da.
Også skreiv de opp navnet mitt, på en annen oppgave, som de gjorde da, i et annet fag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble også kjent med noen fra Romsdal eller Nord-Møre vel.
Og de sa det, (husker jeg), at sunnmøringer, de var ikke noe bra/fine da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han ene i gjengen deres, han hadde hockey-sveis, husker jeg.
Men jeg var innom NHI, på Frysja, en gang, året etter.
(Mens jeg egentlig hadde et friår).
Og da hadde han med hockeysveisen klipt seg, og fått seg en lignende piggsveis, av det jeg selv hadde, på den her tida, husker jeg.
Så jeg var nesten NHI sin trendsetter, kan man kanskje si, på den her tida da.
Våren 1990, så husker jeg at en annen elev, med mørkt hår der, (som pleide å gå med stresskoffert).
Han gjorde et poeng av det, at vi hadde nesten like Levis t-skjorter da.
(Jeg gikk nemlig med den Levis t-skjorta, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også ei dame, med mørkt hår, husker jeg, (som var litt oppi 20-åra vel), som jeg pleide å chatte litt med, i ‘røyke-gangen’ der, i noen av friminuttene da.
Og også en veldig kul kar, pleide å sitte der.
Og han sang på den ‘they’re coming to take me away, ha-ha’.
Og da visste jeg hvem som hadde den sangen.
Nemlig Napoleon XIV, eller noe.
For Siri Rognli Olsen, (som jeg møtte på Braemar, sommeren før), hu hadde nemlig sendt meg en ganske bra opptakskassett, (eller to kassetter, var det vel kanskje), med blant annet denne sangen på da.
(Det var ganske vanlig, på 80-tallet, å lage sånne opptakskassetter.
Ihvertfall blant dem som var litt interesserte i musikk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var faktisk to finner, som gikk på NHI, dette skoleåret, (og som jeg chatta litt med noen ganger der da), husker jeg.
Begge to var ganske tøffe vel.
Han ene med mørkt hår, nevnte jeg vel, i et tidligere kapittel.
Men det var også en annen finne der, med bart vel, og som var i 20-30-åra vel.
Jeg fortalte dem det, at jeg hadde truffet ei finsk dame, (Sari Arokivi), i Brighton, sommeren før da.
Og hu fikk jeg også et postkort fra, en gang, mens jeg bodde på Abildsø.
Som hu hadde sendt, en gang, som hu var med klassen sin, til Stockholm vel.
Så hu hadde kanskje type i Finland da.
Hva vet jeg.
Siden hu sendte postkort til meg, når hu var på ferie, og ikke ellers, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del flyktninger, (tror jeg de var), som fikk gå på NHI, gjennom noe program, for flyktninger da, (eller noe).
Men de fleste av dem falt av lasset, tror jeg.
Det var høyt frafall av studenter, på NHI, for data kan være et ganske vanskelig felt da, sånn at et studie innen data nok krever mye innsats da, når det gjelder tid, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en høy frik, som jeg ble såvidt kjent med, på NHI der.
Han traff jeg også på byen, noen ganger.
Han var sammen med ei veldig flott blondinne, husker jeg.
Og Pia og Cecilie Hyde, de hadde jo ‘hypet’ Sugarcubes, året før det her, mens jeg bodde på Bergeråsen og gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.
Så da Sugarcubes kom til Oslo, for å ha konsert på Rockefeller.
I desember 1989, (var det vel).
Så dro jeg på den konserten da.
Og der var han høye friken og hu blondinne-dama hans og da.
Og så lata Sugercubes som at de var fulle da.
Og så spurte hu blondinne-dama meg hva jeg syntes.
Jeg syntes ikke at det var så bra, akkurat.
‘Det var jo bare for-showet da’, svarte hu blondinne-dama da.
Og en gang, et år eller to etter det her, så møtte jeg han friken, på Last Train, i Oslo.
En gang jeg var ute på byen sammen med min søster Pia og hennes venninne Siri eller Cathrine vel.
Da Siri satt og beinflørta med meg, inne på Last Train der, husker jeg.
(Etter at Pia også flytta inn til Oslo, høsten 1991 da).
Men jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.
Så jeg forlot Siri og Pia og han høye friken da.
For å ta det siste toget, til Haugenstua da.
For jeg hadde ikke råd til å ta taxi, tror jeg.
Også gikk jeg fra Haugenstua og opp til Ellingsrudåsen vel.
For så å ta bussen på jobben, dagen etter da.
(Og da klagde klagde han høye friken husker jeg.
Siden jeg stakk så tidlig.
Men om de tre som var igjen fortsatte å drikke, eller hva de gjorde, det veit jeg ikke.
Det her var jo på en vanlig ukedag.
En torsdag, eller noe.
Så jeg måtte jo jobbe dagen etter da.
Men jeg har ikke fått spurt noen av disse tre, om hva som skjedde, etter at jeg tog toget hjem.
Fra Last Train.
Jeg har vel ikke pratet noe med han høye friken, etter det her.
Og jeg har vel ikke prata noe mer, med hu som beinflørta heller.
Søstera mi har jeg vel prata med, etter det her.
Men hu er det ofte vanskelig å kommunisere med, (syntes jeg).
Hu er kanskje litt aggressiv og samtidig litt lukket, og det blir kanskje mye enveiskommunikasjon, fra henne da.
Så jeg har ikke fått spurt søstera mi heller, om hva som skjedde videre, med de tre, som var igjen, etter at jeg dro, på Last Train.
Kanskje de dro hjem til en av dem, og tok seg en trekant, som er så populært vel, i våre dager.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, de leide også ut, et lite hus, (var det vel), som stod i hagen deres også, husker jeg.
Der bodde det en ung bussjåfør, som noen ganger tuta på meg, hvis jeg gikk forbi bussen hans, nede i Sentrum da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ene finnen, på NHI, som var så smart, og forklarte om hvordan man kunne scrolle raskere, med cursoren, på skjermen.
Han pleide noen ganger å dra meg med, til kantina, på NHI der, for å spise noe lunsj eller middag da.
Men jeg var vel ikke så imponert, over maten der.
Selv om den vel gikk greit ned.
Men jeg var likevel mer glad i burgere, på for eksempel Burger King da.
Enn for eksempel spagetti, eller lignende, i kantina på NHI da.
(Selv om jeg kanskje heller kjøpte baguetter og sånn der.
Det er mulig.
Det husker jeg ikke helt).
Det andre året, som jeg gikk på NHI, (var det vel).
Så hadde jeg blitt opplyst om feil eksamensdato.
Og jeg troppet opp, på Folkets Hus, (eller hva det heter igjen), på Youngstorget.
(Eller om dette kanskje var i LO sine lokaler.
Noe sånt).
Og så skulle jeg liksom ha eksamen da.
Men så var det ikke eksamen den dagen, likevel.
(Som jeg trodde at jeg hadde fått opplyst, av kontordama, på NHI.
Noe sånt).
Så han finnen da, som noen ganger hadde pleid å dra meg med, til kantina, på NHI der.
Han så stygt på meg der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og spurte om jeg var narkoman, (mener jeg at det var).
Noe sånt.
Jeg svarte vel ingenting.
Dette var etter at NHI hadde flytta til Helsfyr.
Og jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.
Og jeg hadde blitt uvenn med bestemor Ingeborg, og min tremenning Øystein Andersen, og hans kamerat Glenn Hesler.
(Etter at jeg jo også hadde kutta ut faren min, i årene før det her).
Så jeg ble litt deppa, og jeg syntes vel at studiene var kjedelige.
Og jeg fikk en veldig dårlig døgnrytme, husker jeg.
Og jeg var nok veldig trøtt da, da jeg liksom skulle på den her eksamenen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette første året, på NHI, så hadde jeg også klagd, husker jeg.
Til en elev, som gikk i klassen over meg, eller noe, tror jeg.
Etter at jeg hadde blitt irritert over noe, på NHI.
I en datasal der.
Så forklarte jeg det, at jeg var rimelig lei av studier, osv.
‘Ta et friår da’, sa han NHI-eleven da.
Og det gjorde jeg da.
Skoleåret etter da.
Som jeg skal komme mer tilbake til.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så sa klasseforstander Karlsen det en gang.
At på sånne søknader, på studielån, osv.
Så burde man bare skrive ‘maks’, og ikke det nøyaktige beløpet, hvis man for eksempel ville låne så mye som mulig da.
Så jeg hadde jo bare skrevet maks da, når jeg søkte på studielån, for dette året, på NHI da.
Men så hadde jeg _ikke_ fått maks studielån, likevel.
For NHI-studenter, de måtte jo betale skolepenger, på drøye 18.000 i halvåret vel.
Så NHI-studenter, de hadde krav på cirka 15.000 mer i studielån, for hele skoleåret da.
Noe sånt.
Og det ekstra studielånet, (for NHI-studenter), det hadde ikke jeg fått da.
Så jeg måtte jo ringe til Lånekassa, for å få hele studielånet da.
Men da fikk jeg et surt svar derfra, husker jeg.
(Når jeg ringte dem, fra telefonkiosken, på NHI der).
At ‘nå får du ikke mer altså’, av en godt voksen kar, hos Lånekassa der da.
(Så det var kanskje mulig å få enda mer.
Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke det her).
Så det var visst ikke alle som var enige med det, som Karlsen hadde sagt, skoleåret før.
At man bare burde skrive ‘maks’, osv.
På sånne søknader.
For da ble jeg tulla med, med en gang, (må jeg nok si), hos Lånekassa, merka jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde syntes at det var rimelig kjedelig, husker jeg, at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.
Akkurat det året, som jeg selv, hadde flytta inn til Oslo, (for å studere da).
Så jeg kjeda meg litt da, ihvertfall på ukedagene, i Oslo da.
(For Magne Winnem og Lill og Pia fra Korea, og dem.
Dem traff jeg vel mest i helgene vel.
Og jeg hadde kanskje hatt høye forhåpninger, til at livet mitt skulle bli så bra da.
Etter at jeg kom meg bort fra omsorgssvikten og hykleriet, i familien min.
Og mobberne, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.
Hvem vet).
Så jeg ringte Folkeregisteret da.
(Fra telefonkiosken på NHI der.
Den samme telefonkiosken, som jeg hadde ringt til Lånekassa, for å klage, fra da).
For å høre om de hadde adressen, til min yngre halvbror Axel, som jeg visste at bodde i Oslo da.
‘Høybråtenveien 28D’, sa de.
Så jeg tok med meg sporveiskartet mitt da.
Og tok toget til Haugenstua.
Og prøvde å finne den her adressen da.
(Etter at jeg først hadde vært på den gamle adressen deres, på Risløkka.
Hvor de vel hadde bodd, sist Axel besøkte meg, på Bergeråsen, (lurer jeg på, ihvertfall).
Men der hadde dem flytta fra, skjønte jeg).
Jeg gikk helt til Furuset.
Og spurte masse folk, men fant det ikke da.
Så en uke eller to seinere.
Så ringte jeg Folkeregisteret igjen da.
Og da fikk jeg vite at adressen var Høybråtenveien _25_D.
Og jeg tok toget igjen vel.
Og ringte på døra der da.
Og en litt bleik, 10-11 år gammel gutt, med en lys lugg, åpna døra da.
Det var halvbroren min Axel da, som jeg ikke hadde sett, på et år eller to da vel.
(Noe sånt).
Og som jeg ikke var sikker på, om kjente meg igjen da.
Men jo, Axel kjente meg igjen da, (viste det seg), og slapp meg inn i leiligheten, til Arne Thomassen og Mette Holter der da.
Vi så vel litt på TV der, vil jeg tippe på.
(Dem hadde jo Janco og Filmnet, osv. der).
Til Arne og Mette kom dem hjem fra travbanen eller bingo da.
(Eller hvor dem hadde vært da).
Også chatta jeg litt med dem da.
Og dem forklarte det da, at var nærmere, å ta T-banen, til Furuset da, sikkert.
(Istedet for å ta toget, til eller fra Haugenstua).
Så etter det her da, så hendte det kanskje, at jeg stakk opp til Axel og dem, på Furuset, sånn en gang i måneden, eller noe sånt vel.
Noe sånt.
(Siden jeg nesten syntes det, at jeg burde holde kontakten med halvbroren min da.
Siden jeg liksom bodde i den samme byen da.
Og også fordi jeg kjeda meg litt, og ikke hadde noe slekt/familie, (eller så utrolig mange venner), i Oslo da.
Må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han fra Nesodden, med mørkt hår, som gikk på NHI.
Han tok jeg samme buss som, ned til Sentrum, fra NHI, på Frysja, en gang.
Han lurte på hvem jeg kjente i Oslo, osv.
Jeg nevnte vel blant annet Lill og Pia fra Korea vel.
Og da vi gikk gjennom Karl Johan, (var det vel).
Så møtte vi tilfeldigvis nettopp Lill og Pia fra Korea da.
Som jeg da heller hang meg på vel.
(Istedet for å følge han fra Nesodden, i retning av Nesodden-ferja da.
Var det vel, som han skulle til).
Og Lill og Pia fra Korea, de inviterte meg med ut på byen, på Cafe Sjakk Matt, var det vel, helgen etter da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvordan denne byturen endte.
Og flere andre ting, som skjedde, dette skoleåret.
Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 62: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 12)
Magne Winnem var forresten ganske dekadent, på den her tiden.
Hans livmotto var, (som han sa), ‘dø ung og bli et vakkert lik’.
Hans mor var strengt religiøs, og Winnem var en slags opprører da, i familien sin.
Han likte ikke religion og sin strenge familie så bra, sa han.
En gang, da jeg var på besøk hos han, så satt han på Depeche Mode, (som han også hørte på, som min søster og Cecilie Hyde), og sangen ‘Blasphemous Roumours’, som handlet om blasfemi.
Også sang han høyt, (utafor huset dems, eller noe vel, i Røyken, like før russetida begynte for alvor vel), at ‘I don’t want to start any blasphemous roumours but I think that God has a sick sense of houmour, and when I die, I expect to find him laughing’.
Og jeg hadde jo hørt denne sangen såvidt, i stua mi vel, siden min søster var venninne med Cecilie Hyde, og disse to hadde flytta inn hos meg, og spilte Depeche Mode da.
Samtidig hadde jeg fått to LP-er, med Depeche Mode da, av min fetter Ove, (var det vel), til jul, i 1988 da.
Noe sånt.
Så jeg sang vel såvidt med, på denne sangen.
Men grunnen til at jeg hørte på Depeche Mode, det var vel fordi at Cecilie Hyde skikkelig idoliserte de.
Og Cecilie Hyde var veldig sånn lidenskapelig, når det gjaldt musikken hun likte, osv.
Så det var lett å bli litt smittet da, og ihvertfall bli litt nysgjerrig på den her musikken.
Siden jeg jo omgikks mye med søstera mi og Cecilie Hyde, i noen måneder da, dette skoleåret.
Og hun Hyde, hun ‘messa’ jo om den her musikken hele tiden da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Depeche Mode var jo ikke så ekstrem musikk da.
Det var jo popmuskk, som brukte synthesizere, som en del av lydbildet.
Istedet for bassgitar kanskje.
Hva vet jeg.
Men Depeche Mode var jo på Ti i skuddet og VG-lista og sånt også.
Så før jeg ble kjent med Cecilie Hyde, så så jeg bare på de som et vanlig band, nesten som Duran Duran kanskje.
Jeg hadde jo hørt sanger som ‘People are People’, osv., fra hitlistene.
Men etter å ha sittet oppe kveld eller kveld, sammen med Cecilie Hyde og Pia, i Leirfaret 4B.
Etter at Pia flytta opp til meg.
Og hørt på at Hyde fortalte fælt mye om Depeche Mode og annen musikk da.
Så ble jeg litt interessert i disse bandene selv.
Og jeg skrev også en tentamen, eller noe, faktisk, i norsk, om Depeche Mode da.
Basert på ting jeg hadde hørt om bandet, fra Cecilie Hyde, om kvelden, i leiligheten ‘min’ da.
Men jeg var jo egentlig ikke så fan av Depeche Mode.
Så jeg hadde jo klart å skrive navnet på gruppa feil, osv.
Så da Pia viste stilen min til Lyche-gjengen, så ble han Andreas, som solgte bakte poteter på Torget og var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, (var det vel han sa, mener jeg).
Han ble så sur, at han bare gikk fra Cafe Lyche da, da han så at jeg hadde skrevet Depeche Mode feil.
Så det var litt flaut da.
Men jeg var egentlig ikke så Depeche Mode-fan.
Men jeg hadde litt problemer, med å finne på noe å skrive om, på en stiloppgave da.
Så derfor ble det bare sånn, at jeg skrev om Depeche Mode da.
Siden jeg hadde fått ‘tutet ørene fulle’, (som bestefar Johannes sa det), om det her bandet da, av Cecilie Hyde og søstera mi og resten av Depeche/Lyche-gjengen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Magne Winnem og Raymond, de dro meg med på et kjøpesenter ut mot Krokstadelva en gang.
(Av en eller annen grunn).
Jeg så gjennom platene der og fant en kul maxi, med Depeche Mode da.
Det var Shake the Disease-maxi-en, og den var trykket på en spesiell, spraglete/flerfarget vinyl, som fikk den til å se artig ut da.
Dette var vel en sang jeg husket fra Ti i skuddet, og nærradioene, mener jeg.
Jeg hadde ihvertfall hørt den før, mener jeg.
Og siden den plata så så artig ut og, så kjøpte jeg den da.
Den var ikke så dyr heller, mener jeg.
Den kosta kanskje en 50-lapp, eller noe da.
Noe sånt.
Raymond likte bedre ‘Flexible’ husker jeg, som var sangen på baksiden av den maxi-en da.
Hvor vi digga den plata, det husker jeg ikke.
Men det var kanskje hjemme hos Winnem da.
Hvem vet.
Hm.
(Jeg tror aldri at Winnem var på besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret 4B.
Men det er mulig at jeg husker feil, og at han var der en gang, for eksempel.
Men jeg kan ikke huske det sikkert.
Men men).
Eller, en gang, så kjørt Stein og Magne Winnem meg hjem, etter russetida vel.
Og da, så kjørte Stein om Sande, var det vel.
Så sa jeg, kan vi ikke stoppe på matputikken her i Selvik, (en Prix/Samvirkelag-butikk vel), og kjøpe en Grandiosa, eller to.
Også kan vi spise den hos meg, sa jeg.
Men da vi kom til Leirfaret 4B, så måtte jeg unnskylde meg.
For jeg hadde glemt det, at faren min hadde solgt leiligheten.
Og at jeg hadde flytta bort til Ågot.
For den flyttinga skjedde så raskt.
Og jeg hadde bodd i Leirfaret 4B, i åtte år, eller noe.
Altså i hele min ungdomstid da, eller hva man skal kalle det.
Så vi måtte kjøre bort på Sand.
Men Ågot var sånn at hu alltid gikk bort til vinduet, hvis hu hørte en bil.
Og jeg syntes at Ågot så så forskrekka ut.
Så jeg turte ikke å be med Winnem og Stein, inn til Ågot da.
For å spise Grandiosa.
For det var jo Ågot sitt hus.
Og Ågot var jo gammel, så hu hadde kanksje blitt litt redd, fryktet jeg.
Det hadde nok blitt mye styr da, er jeg redd, hvis jeg hadde bedt inn Winnem og Stein, på Grandiosa, hos Ågot da.
Uten å ha spurt på forhånd.
Så det orka jeg rett og slett ikke.
Så dette var en litt døv episode da.
Da jeg kjøpte Grandisa i Selvik.
For å spise den sammen med Stein og Winnem i Leirfaret da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gjerdes Videregående, den skolen var jo fra gammelt av en privat handelsskole.
Da jeg gikk der, så ble det vel sagt, at det var en ‘halvprivat’ skole, mener jeg.
Den skolen hadde godt rykte da, fra gamle dager, i Nordre Vestfold, ihvertfall.
Men jeg tenker nå, at det er mulig at det gikk litt nedover med den skolen, etter at myndighetene kjøpte den opp.
Hvem vet.
Nå er skolen nedlagt ihvertfall.
Men det var ihvertfall en skole som bare undervist i Handel og Kontor-fag da.
Så det var mest kontor-folk der da.
Eller unge forretningsfolk da.
Eller hva man skal si.
Unge japper, var det kanskje en del av liksom da.
Det var mange unge japper, må man vel kanskje si, som delte en ganske liten skole, midt i Drammen sentrum da.
Så det var helt annerledes enn på Sande Videregående, hvor vi Handel og Kontor-folka bare hadde et brakkebygg, (mer eller mindre), med to klasserom i da, litt bortenfor selve skolebygningen.
Og dette var jo også året jeg var russ, så det skjedde veldig mye, dette skoleåret.
Og jeg jobbet jo også mye.
Men jeg hadde jo drevet mye med programmering, fra jeg var 11-12 år gammel vel.
Så det var ikke sånn at jeg leste mye lekser, dette skoleåret.
Jeg leste vel nesten aldri lekser.
Men norsk og engelsk var jeg jo stødig i.
Og det samme med data.
Så jeg må vel nesten si at jeg tok nesten hele dette skoleåret litt sånn på sparket da.
Siden jeg jobba så mye, og dreiv med så mye annet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev tidligere i kapitellet at Nitzer Ebb, var et ‘nazi-aktig’ band, som Cecilie Hyde og, (mer eller mindre), resten av Lyche-gjengen ‘hypet’.
Navnet på det andre ‘nazi-bandet’, som de hypet, det kom jeg ikke på tidligere, da jeg skrev om dette.
Men jeg har kommet på det nå seinere.
Og det var Front 242, som de digga, husker jeg.
Så Lyche-gjengen de digga band som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da, (hvis man tar med Kenneth Ek ihvertfall, for han digga det bandet).
Så vennene til Pia, de digga nazi-musikk da, (som de kalte det, på Platebaren, på Lyche Varemagasin da, husker jeg).
Men de ufarliggjorde det, og det var liksom som Depeche Mode da, nærmest, virka det som på dem, (vil jeg si).
Og det var jo også nazister, som Kjetil og Noah, i vennekretsen til søstera mi.
Så jeg skjønner de som sier, at det er kort vei, fra ytterste venstre til ytterste høyre.
For søstera mi kalte også bestemor Ågot og faren min, og dem, for ‘rasister’.
Og søstera mi hadde en plakat på rommet sitt hos Ågot, etterhvert, med bilde av en gutt fra Libanon.
Som var offer for en krig der da.
En Sosialistisk Ungdom-plakat, eller noe, tror jeg.
Og søstera mi hadde jo venner, i Svelvik, som var kommunister da, sånn som jeg skjønte det.
Så om Pia var nazist eller kommunist, eller hva hu var.
Det veit jeg ikke.
Men hu var også veldig sur, fordi at jeg hadde fått mer lommepenger enn henne, av faren vår, da vi var yngre.
Så Pia var kanskje feminist også, det er mulig.
Så Pia var ihvertfall rimelig ekstrem da.
Så søstera mi var ikke ‘main-stream’, hu hadde nesten bare ekstreme venner.
Men hvor søstera mi passa inn, blant alle disse ekstreme folka.
Det hadde jeg vanskelig for å finne ut.
Pia gikk ikke med bare svarte klær.
Og Pia hadde ikke pønker-frisyre, eller noe.
Pia gikk kledd litt gammeldags, vil jeg si.
Konformt, kan man kanskje si.
Hu gikk ikke med ‘horete’ klær, sånn som jeg husker det.
Men gikk kledd omtrent som mora vår kanskje.
Samtidig så omgikk hun seg med alle disse ekstreme folka, og kalte disse for ‘vennene sine’.
Så Pia var nesten som et mysterium, vil jeg si.
Ihvertfall på den her tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde sa en gang, at ‘man kan si mye rart om prinsesse Martha, men god smak når det gjelder gutter, det har hun ihvertfall’.
(Noe sånt).
Sånn ut av løse lufta, i Svelvik en gang.
Så Cecilie Hyde, som liksom skulle være så kul da.
Hu kunne også noen ganger høre litt ut som om hu leste mye i Se & Hør da, (kunne det kanskje virke som).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den butikken som var i Storgata i Svelvik, oppafor der Cecilie Hyde og ‘mor’ bodde.
Den butikken ble til en kiosk etterhvert, tror jeg.
Noe sånt.
Det dukket ihvertfall opp en slags kiosk der, etterhvert.
Og der gikk jeg innom for å kjøpe røyk en gang vel.
Før jeg skulle ned til Cecilie Hyde og dem, (siden jeg nesten bodde der, i noen uker, da ‘mor’ var på ferie vel, siden Hyde og søstera mi inviterte meg dit da).
Og da hadde visst ei tenåringsjente, som jobba i den kiosken.
Hu hadde visst skjønt at jeg skulle til Cecilie og dem.
For da hadde visst hu i kiosken lurt på hvem jeg var da, og sagt at jeg var ‘kjekk’, eller noe, da.
Uten at jeg veit hvordan hu visste at jeg skulle til Hyde og dem.
Hu jenta i kiosken hadde visst også skryti av han Stian, til hu Hyde da.
Skjønte jeg, på hva jeg overhørte at Hyde sa til noen andre som var på besøk hos henne vel.
Mens hu gliste litt vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang like før ‘mor’ dro på ferie.
Så kom jeg hjem fra jobben i Drammen.
Da hadde Pia og Cecilie tatt opp et nytt band, på videoen min.
De hadde sett på et program på Super eller Norge eller Sverige, eller noe.
Det bandet var Sugarcubes, fra Island.
Pia og Cecilie begynte å spille ‘Birthday’, og ‘Motorcrash’-videoene, som de hadde tatt opp, med videoen min da.
Så sånn var det.
De syntes at Sugarcubes var et så kult band da.
Det var første gangen jeg hørte om det bandet.
Så de var skikkelig musikk-friker, det skal de ha.
Den kjente islandske artisten Bjørk var forresten vokalist i det bandet.
Og hu ligna kanskje litt på Cecilie Hyde forresten.
Begge to har mørkt hår og et ganske barnslig ansikt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de var kanskje litt sure, da de dreiv og spilte av det opptaket vel.
Ihvertfall søstera mi vel.
Hvis det ikke bare var noe jeg syntes da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En dag, når jeg hadde planleggingsdag, eller noe, på Gjerdes Videregående.
Så kjeda jeg meg.
Jeg hadde ikke noe å finne på.
Så jeg tenkte at jeg kunne jo stikke innom Sande Videregående en tur.
Og hilse på Pia der.
Vi hadde jo blitt så gode venner.
Ihvertfall så ‘messa’ søstera mi om hvor fint det var å være sosial og vennlig mot andre mennesker og sånn da.
Jeg dro dit, og der møtte jeg ihvertfall Jeanette Auli, fra Svelvik, husker jeg.
Vi bytta russekort.
På mitt russekort, så stod det en vits, som jeg så, på det forslaget, fra de som trykte russekortene.
Og det var ‘roser er røde, fioler er blå, jeg er schizofren, og det er jeg og’.
Jeg syntes bare at det var en morsom vits da.
Siden man absolutt måtte ha et valgspråk på russekortet da.
På Jeanette sitt russekort, så stod det Jeanette ‘Låvedøra’ Auli.
Og det syntes jeg at var en morsom vits da.
At Jeanette hadde tulla sånn med navnet sitt.
Hu var jo ikke så feit liksom.
Selv om rumpa hennes kanskje hadde blitt litt brei.
Men men.
Men det var visst bare Ole Christian Skjellsbekk som hadde kødda, sa Jeanette.
Jeanette hadde ikke skrevet på ‘Låvedøra’, på skjemaet for russekort.
Men Ole, (som også gikk allmenn, på Sande Videregående), han hadde klussa med skjema, og satt på ‘Låvedøra’, mellom Jeanette sine navn da.
Siden Ole var i russestyret, eller noe, og skulle tulle da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var mens vi stod nede ved hovedinngangen til Sande Videregående cirka.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei annen jente stod også der, sammen med oss da, og det var muligens Vibeke Kjølstad.
Også fra klassen på ungdomsskolen.
Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert, om det var Vibeke Kjølstad.
Det kan ha vært ei annen Svelvik-jente, eller noe, også vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den festen, som hu Heidi, fra Lyche-gjengen, sa at jeg skulle få ‘et knull’, hvis jeg ga henne en øl og noen sigaretter.
Så var det også noen ungdommer fra Drammen, som ikke var i Lyche-gjengen vel.
(Som søstera mi hadde invitert da).
En gutt som pleide å vanke i Drammen sentrum.
(På Bragernes Torg da).
Han sa det, at jeg hadde ‘mye å lære’, husker jeg.
Siden jeg ikke svarte noe når hu Heidi sa at jeg skulle få ‘et knull’ da.
Men søstera mi Pia skreik jo ‘nei’.
Så det var kanskje noe galt, tenkte jeg.
Og jeg var jo også vant til å ha ei farmor, (Ågot), som var veldig ‘på’ meg, hvis ei sladrekjærring sa et eller annet stygt om meg da.
Så jeg måtte nesten prøve å oppføre meg litt, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
De her Tom Bråten og Erik Thorhallsson og de.
De prata om ganske ‘voksne’ ting da, de gangene jeg havna på fest sammen med de, hos Jan Snoghøj da.
En ting de prata om, husker jeg, var det.
At hvis noen knulla i en hage, eller noe.
Så var det kriminelt å skille dem.
Til og med politiet kunne ikke gjøre det.
(Sa Tom Bråten vel).
Dem tulla sånn, og forestilte seg at dem knulla noen, mens politiet var der for å fakke dem da.
En av dem sa sånn ‘jeg har’n inne’, ‘jeg har’n inne’.
De forestilte seg at de kunne flykte fra politiet ved å knulle ei dame, samtidig som at de stakk av da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, ikke lenge før russetida vel.
Så ringte Magne Winnem meg, på jobben, på CC Storkjøp.
(Noe sånt).
Ihvertfall så ble jeg invitert på fest på Blommenholm da, hos noen unge damer der.
Det var noen damer, fra jobben til Winnem vel.
Nancy, (som var mulatt-datter eller adoptiv-datter, av butikksjef Karin Hansen, (som hadde en farget mann, mener jeg, ihvertfall så satt hun på kontoret med en farget mann en gang vel)), hun la merke til denne samtalen da.
Så klagde Nancy på at Winnem og jeg ikke dro på Circus.
Nancy likte ikke at vi skulle på fest i Blommenholm.
Jeg hadde vel fortalt Nancy om at Winnem og jeg pleide å dra på La Vita og Circus, inne i Oslo.
For Nancy hadde vel spurt.
(Circus var et sted vi bare var en eller to ganger vel, og ikke ble kjent med noen folk.
Det var et diskotek som lå i kjelleren på Chatou Nouff.
Altså Circus lå i kjelleren på Studentersamfunnet sin bygning, i Bogstadveien vel, på Majorstua.
Like vel Politihøyskolen og Musikkhøyskolen og ‘Bibelhøyskolen’ der, (eller hva de akademiene heter igjen).
Så sånn var det).
Men det var jo ikke sånn at jeg vanligvis dro til Bærum, for å feste.
Dette var jo den første gangen, som jeg skulle feste i Bærum, (mener jeg).
Og jeg ble jo invitert dit.
Det var jo ikke sånn at valget stod mellom Blommenholm og Circus heller, (for meg).
Jeg gadd jo ikke å dra på Circus aleine når jeg ble bedt på fest på Blommenholm, for å si det sånn.
Så valget mitt var mellom å dra på fest i Blommenholm eller å sitte hjemme aleine på lørdagskvelden.
Og hva hadde hu Nancy med det her å gjøre egentlig?
Nei det her ble litt spesielt.
Men men.
Men jeg tok toget inn til Blommenholm da, etter jobben.
Og drakk litt sammen med Winnem og noen Blommenholm-damer der da.
Det var kanskje disse jeg hadde tulla med, på Rimi Asker, og spurt om, ‘vil du ha en femmer’.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Noen i Lyche-gjengen sa det, husker jeg, at Marlboro-sigarett-pakkene, hadde noen elementer fra logoen til Ku Klux Klan, eller noe.
(Noe sånt).
Da svarte vel jeg det, som jeg hadde lært i Brighton, at det gikk rykter i England, om at det var ‘camel-shit’, i de sigarettene.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Klasseforstander Arne Karlsen, han tok oss en gang med, på bedriftsbesøk, hos en bank, ved Bragernes Torg der vel.
De hadde også inngang fra Gågata, (mener jeg, eller om det kan ha vært gata ovenfor, altså i retning av Bragernes kirke), og vi gikk inn der vel.
(Dette var vel i faget Organisasjon, tror jeg).
Vi hørte på at en Personalsjef, hos den banken, forklarte om jobben sin.
Hans jobb var å sørge for at ingen i firmaet var uerstattelige, husker jeg, at han sa.
Jeg husker at jeg enten spurte, eller lurte på å spørre om, om han også måtte passe på at han selv ikke ble uerstattelig.
Siden han også jobbet i banken da.
Men men.
Så dette var litt lærerikt, vil jeg si.
Jeg tror dette var noe med Gjerdes Videregående.
Men et ørlite forbehold for at det kan ha vært noe med Sande Videregående.
Men jeg tror det var med Gjerdes Videregående.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie Hyde likte ikke helt stilen min, skjønte jeg.
Hyde sa det, at hu hadde ikke noe mot sosser, men da måtte det være ‘gjennomført’, sa hun.
Samtidig med at hun skulte litt på meg da.
Jeg hadde jo bodd alene siden jeg var ni år, så klær var vel ikke det jeg var flinkest til å finne ut av kanskje.
Jeg gikk vel med kule merke-gensere.
Og litt kule, syrevaskede jeans, fra Hennes og Mauritz.
Men skoa og sokkene mine, de likte ikke Cecilie Hyde, skjønte jeg.
Jeg gikk vel i enten joggesko eller mokasiner.
Og med tennissokker, vil jeg tro.
Tennisskokker med en rød og blå stripe da.
Som man kunne få kjøpt på Prima, og i andre matbutikker da.
Så sånn var det.
Hyde var veldig stilbevisst og hypet skomerker som Dr. Martin osv. da.
Hun klagde på at noe av det værste hun visste det var å ha ‘knær’, i buksene.
(det vil si at man hadde noe merker i buksene, etter knærna da.
Det likte ikke Hyde, husker jeg).
Så jeg lærte litt om klesstil og sånn da, av å høre på klagene til Hyde da.
Det var sånn som jeg husket i bakhodet liksom da.
Og kanskje tok hensyn til seinere da, når jeg bodde i Oslo, osv.
At jeg prøvde å bli flinkere med klær og sånn da.
Det var jo, (som jeg skrev om i et tidligere kapitellet), ingen klesforretninger, ute på Berger.
Så klær, det var det vel ikke så mange på Berger som brydde seg så utrolig om, tror jeg.
Det var liksom bare å kjøpe seg en ny bukse eller et nytt par sko, hvis man var i Drammen eller Svelvik.
(Det kunne hende at faren min maste om dette, noen ganger).
Men det var ikke sånn at jeg pleide å gå i klesforretninger og kikke akkurat.
Ikke så mye ihvertfall.
Ihvertfall ikke før jeg begynte i andre klasse, på Handel og Kontor, og gikk på Markedsføringslinja.
Da begynte jeg å tenke litt mer på merkeklær, osv., siden mye av det vi dreiv med, på Markedsføringslinja, handlet om varemerker da.
Men skoforretninger, de gikk jeg ikke så ofte i, må jeg innrømme.
Så Cecilie Hyde hadde nok et poeng.
Men det var vel ikke sånn heller, at jeg prøvde å være så soss.
Jeg var en vanlig kar liksom.
Og var ikke hverken soss eller frik, liksom.
Men jeg hadde gått på Markedsføringslinja da.
Og derfor syntes jeg at jeg måtte ha noen kule gensere, ihvertfall.
Jeg syntes ikke at jeg kunne ha de kjedeligste klærna på skolen liksom, når jeg gikk på markedsføringslinja, i en delt markedførsings og regnskaps-klasse liksom.
Så jeg begynte å kjøpe meg Ball-genser og sånn da, året før jeg gikk på Gjerde da.
Men det var ikke sånn at jeg prøvde å være soss.
Men jeg tenkte kanskje på han læreren vår Steiro, som vi hadde i engelsk, det første året, på Sande Videregående.
Han gikk ‘alltid’ i en grønn og blå strikkegenser.
Så jeg tenkte vel heller sånn, at jeg måtte ihvertfall ha tre gensere, som jeg byttet på å gå med.
For han Steiro, han fikk så mye meldinger da, fra jentene i klassen, osv.
(Bak hans rygg da).
På at han alltid gikk med den samme genseren.
Så jeg tenkte det da, at hvis jeg hadde tre gensere, så kunne ihvertfall ingen si det, om meg, at jeg var like kjedelig, som han Steiro da.
For jeg var jo litt vant til å bli baksnakka, på ungdomsskolen osv.
Så jeg hadde det litt i bakhodet da, at jeg ikke skulle bli for mye baksnakka da.
Så derfor ville jeg gjerne ha mer enn en genser da.
Så jeg hadde en svart genser, fra Dressmann, en lilla O’Neil-genser, og en hvit Ball-genser vel, (for å variere litt da).
Disse tre genserne gikk jeg vel med, dette skoleåret.
Også kjøpte jeg meg den grønne og hvit-stipete Levis-genseren da, den gangen som Christell dro meg med på kleshandling, i Drammen, sammen med kjæresten sin Iver, og resten av Stripe-gjengen vel, fra Sande Videregående, (som søstera mi Pia kalte dem).
Så sånn var det.
Men jeg prøvde vel egentlig ikke å være soss.
Jeg ville bare vise meg med litt forskjellige gensere, sånn at jeg ikke skulle få rykte på meg, for å alltid gå med den samme genseren da.
(Som for eksempel Steiro da).
Det var ikke sånn at jeg tok klesstil, så veldig alvorlig liksom.
Det var bare noe litt tilfeldig for meg, nesten.
Men Cecilie Hyde, hun tok sånt som musikk og klesstil så nøye da.
Så etter at jeg ble kjent med henne, (gjennom søstera mi da), så tenkte vel jeg også mer på sånne ‘livsstil-ting’ da, (må man vel kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi på datalinja, vi dro en eller to ganger, på datamesse, på Sjølyst, (inne i Oslo), husker jeg.
Det var der jeg først hørte om NHI, (mener jeg å huske)..
NHI hadde nemlig stand, på en sånn messe, og jeg fikk en brosjyre av de, mener jeg.
Det var vanskelig for meg, å orientere meg, om studiemulighetene, som jeg hadde, etter vidergående, husker jeg.
NHI var de eneste jeg kom i kontakt med, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Ingen hadde jo hørt om internett, på denne tiden.
Og i datasalen på Gjerde så var det ikke nettverk mellom PC-ene engang.
Så sånn var det.
Så jeg spurte rådgiveren, (han lave med det mørke, krøllete håret), om jeg kunne få råd om BI osv. da, (hvor min far ville at jeg skulle gå).
Jeg fikk en rådgivingstime, men han rådgiveren var bare mutt, og sa ikke noe informativt om hverken BI, eller noe annet, vil jeg si.
Så det var helt verdiløst, vil jeg si, å be om råd fra han rådgiveren der.
Det var bare bortkasta tid, vil jeg si.
Så jeg ble veldig skuffa da.
Så jeg fikk ikke noe informasjon om BI i Sandvika, (som jeg eventuelt ville gått på da, for jeg syntes at å bare gå et år, i Drammen, for å bli bedriftsøkonom, var et litt for kort/lett studie da.
For faren min hadde jo sagt til meg det, en del år før det her, at jeg burde få meg en jobb, i Oslo, og tjene 300.000 i begynnerlønn, osv).
Jeg hadde jo hatt et helvete, under oppveksten, når jeg bodde aleine.
Og så på Haldis og faren min, og resten av familien, som rimelig hykleriske.
Siden de bare lot som at alt var bra, og aldri pratet noe om dette om at jeg måtte bo alene.
Som jeg så på som noe nedverdigende og som noe vondt da, (må jeg vel si).
Så jeg ville bort fra dette hykleriet, og begynne et nytt liv, inne i Oslo da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim Jonassen, fra Hyggen, han var en utadvent kar, som det var lett å bli kjent med.
Da vi dreiv med russekortene, så gikk noen rundt i klassen, og lurte på hvordan bilde de andre skulle ha på russekortet, osv.
Jeg bare tok et bilde, som jeg ikke så så kul ut på vel.
Jeg var ikke så god til å vite hvordan jeg skulle be frisørene om å klippe håret mitt, og sånn.
Så jeg så kanskje ikke så kul ut på det bildet da.
Det er mulig.
Jeg så vel mer vanlig ut kanskje.
Hvem vet.
Men med fønet hår og hårgele og sånn da, som var vanlig på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så noen sa ‘nei’, skal du ha det bildet, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel såvidt spurt Tim, på begynnelsen av skoleåret, om han skulle være på noen russebil.
Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Tim prata med noen andre, i en annen klasse.
Om at da fikk de kanskje med Monika Ødegård og.
Noe sånt.
Men det tok de aldri opp med meg.
Men Monika Ødegård flytta seg jo bort til de Kongsberg-damene, (Trine og Hege), på den andre sida av klasserommet.
Så det er mulig at Tim fikk til det på en eller annen måte, (tenker jeg sånn halvveis nå).
Siden jeg hørte han prate om hu Monika Ødegård og meg da, og russetida da, med noen jeg ikke visste hvem var da.
De diskuterte litt.
Han andre ville ikke ha med meg, (på russebil da, tenkte jeg).
Men Tim sa, at ‘jo, bli med på det da, for (bla bla) Monika Ødegård og’.
Noe sånt.
Så der var det noe rart som foregikk, tror jeg.
Men dette ble jo tatt bak ryggen på meg, så jeg fikk liksom ikke helt med meg hva dette egentlig var om da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Tim skrev også på russekortet: ‘Medlem av A.I.D.S (Aass Irregular Drinking Supporters).
Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive på det feltet, på russekoret.
Så jeg spurte Tim om jeg også kunne skrive det.
(For å ikke se dum ut da, siden det ikke stod noe morsomt, på russekortet da).
Og da sa Tim det, at det var greit.
Men var jo bare tilfeldig egentlig, hva som havna på russekortet mitt, vil jeg si.
Det var jo bare noe jeg fant på, for å ikke virke for kjedelig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim inviterte noen gutter i klassen, på fest, hos han, i Hyggen, en gang.
Hyggen lå ved Drammensfjorden, men helt innerst i Drammensfjorden da.
Noe sånt.
Ikke så langt fra Røyken og Hurum vel.
Tim og dem hadde en stor villa.
Og Tim var alene hjemme på den her festen da.
Det første man så, hos Tim og dem, det var en flokk med ganske gale hunder, (vil jeg si at de var).
Aggressive hunder, som bodde i et slags uterom, (ved inngangsdøra deres), som var bygget av blant annet noe netting da.
Så man kunne se disse gærne hundene, og høre dem, men de kom ikke ut av det store ‘buret’ deres da.
Likevel, så kunne disse sinte hundene virke ganske skremmende da, husker jeg.
Når man skulle gå inn i huset til Tim og dem da.
(Ihvertfall hvis man ikke visste om disse hundene fra før da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også noen lokale Hyggen-ungdommer, på denne festen.
Ei av dem, (ei jente i 16-17 års alderen kanskje), sa, (om Tim), at ‘det er jo bare Tim, jo’.
Så det er mulig at Tim pleide å være et mobbeoffer, da han var yngre, ute i Hyggen der da.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Andre som var på denne festen, hos Tim, det var Magne Winnem og Andre Willassen vel.
Og muligens også Fred Bing, som også gikk i dataklassen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem var heller ikke med på noen russebil.
Men han hadde jo en pastellblå Volvo bybil.
Og han brukte denne delvis som en slags russebil da, i russetida.
Og jeg satt på en del med Winnem, i russetida og da, siden vi pleide å feste en del, i Oslo osv., fra før russetida begynte, for alvor.
En gang, så skulle Raymond, Winnem og jeg, (var det vel), på russekro, på Cats, i Storgata, (var det vel), i Oslo.
Noe sånt.
(Hvis det ikke var på Marylin, i Grensen.
Noe sånt).
Winnem ringte Willassen, for å høre om han skulle være med.
Men Willassen ville ikke være med.
For ‘det var noe bra på TV’, sa Winnem, at Willassen hadde sagt da.
Noe sånt.
(Det er mulig at dette var før vi skulle på en annen bytur, men det var ihvertfall noe som skjedde dette skoleåret da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så etter dette, så mobba vi Willassen litt da, (ihvertfall Winnem), for å være litt kjedelig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker det, at Raymond, Winnem og meg, vi var i kjelleren på Marylin eller Cats der.
Også skreiv Raymond, (som var en slags forfatter vel, eller noe, tror jeg).
Han skrev dikt, til noen russejenter da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Raymond ga penger til tiggere, husker jeg, i Torggata der.
Det gjorde ikke Winnem, husker jeg, han hata vel tiggere, tror jeg.
Raymond gikk også inn i en lyktestolpe, (var det vel), også muligens i Torggata vel.
(Under russetida, mener jeg at det var).
Raymond lot som at han ikke så stolpen da, og gikk inni den for moro skyld da, (sånn som jeg skjønte det).
Mens Winnem lo litt vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå har jeg skrevet i et par timer her vel.
Så får jeg vel kanskje ta en pause.
Jeg har noen få sider med notater igjen, fra dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.
Så tenker jeg også på å skrive et kapitellet om hva som skjedde, da jeg ble med ‘Haldis-familien’, på bryllup i Kristiansand, våren 1989 da.
Og jeg får vel skrive et kapitell, eller to, om russetida og CC Storkjøp og.
Og også om sommeren 1989 da.
Og jeg har også en del fler notater, fra tiden før 1989, som jeg har tenkt å skrive om, i noen ‘ekstra-kapitler’, etter at jeg har fått skrevet disse andre kapitlene først da.
Så jeg blir nok ikke ferdig før jul, med Min Bok, tror jeg.
Det blir nok ut på nyåret en gang, hvis jeg skulle tippe.
Men men.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
The Alarm-konsert i Oslo, 1990. (In Norwegian).
Jeg var med de her Siri og Caroline, og stod litt utafor, den her Alarm-konserten, før bandet kom, i Oslo, rundt påske 1990, tror jeg det var.
Jeg hadde sett Sugarcubes, på Rockefeller, noen måneder før.
De sang bare på islandsk, så jeg ble litt skuffa.
For de sangene som jeg og søstra mi, og Cecilie, hadde digga, på Super Channel, var det vel, året før, på Bergeråsen.
Det var ‘Birthday’ osv.
Da sang de på engelsk.
Men på konserten på Rockefeller, så sang de på islandsk.
De sang ikke birthday engang.
Folk spurte om de kunne synge på engelsk, men da sa Bjørk, at vi måtte bli flinkere å lære gammalnorsk.
Men men.
Det var en ganske kul kar fra NHI der og husker jeg, og veldig pen lyshåret dame, som han var sammen med.
Seinere møtte jeg han på Last Train, et par år seinere, da jeg var der med søstra mi, og ei pen venninne hu hadde, som het Siri hu og, tror jeg.
Men jeg måtte på jobb, på OBS Triaden, så jeg tok toget hjem, eller noe.
Kanskje jeg bodde på Furuset da.
Noe sånt.
Det var kanskje før jeg dro i militæret i 92 ja.
Men men.
Jeg var ikke så the Alarm-fan, og hadde brukt opp studielånet mitt omtrent da, ved påsketider.
Så jeg gikk og kjøpte batterier til kassettspilleren til de vennene deres fra Oslo osv.
Hun Caroline hadde en venn, fra Oslo.
Og hun var nok singel.
Så hun hadde nok lyst på litt artigheter i høyet osv.
Men han vennen hennes, han sa kameratene om, at hadde dame, så hun fikk ikke napp hos han, men måtte være tredje hjul på vogna omtrent, hjemme hos meg.
Så sånn var det.
Så begge de jentene dukka opp i taxi hjemme hos meg, om kvelden.
Men da hadde jeg tatt kvelden tidlig, for jeg synes det virka litt dumt å sitte oppe å vente på dem.
Men da, dro altså ikke jeg på konserten, for det hadde jeg ikke råd til.
Men jeg var der, da bandet kom.
Og da prata hun Caroline, med han vokalisten i the Alarm.
Og ga han noe greier hun hadde sydd selv.
Noe herming etter noe album-cover, eller noe.
Og hun sa til vokalisten, at den siste videoen deres så ut som en 7-up reklame.
Så den videoen var hun ikke så fornøyd med.
Også tok jeg bilde av de Oslo-folka, kule med mørkt hår, frikete.
Sammen med en gitarist, som de likte.
Noe sånt.
Så dro jeg og traff Magne Winnem, for vi skulle ta en øl, eller noe.
Og da dro vi opp til toppen av Oslo Plaza, for det hotellet var nytt da, og Oslos høyeste bygning.
Så vi synes det var morsomt å ta heisen, og se på baren øverst, fordi vi hadde ikke tatt heisen, i en bygning som var så høy før.
Det var mange etasjer da.
Det var artig, for det var ikke internett og sånn på den her tida, så man måtte liksom finne på ting alltid.
Jeg hadde jo tatt heisen i Eifeltårnet da, fem år tidligere, så det var mest bare for å se ut hvordan det så ut på Plaza osv., som var nytt i 1990.
Så dro vi til noen jenter jeg kjente fra Svelvik.
Det var Pia og Lill og noen andre.
Ei jeg fikk låne ex-phil bok av, et år seinere ca., som bodde på Ebbestad, eller noe sånn, i Svelvik.
Som jeg ikke husker hva heter.
Men samme det.
Og der var det rekeparty, av alt mulig rart.
Så fikk vi mat av de.
Så det var litt sleipt kanskje, å spise opp all maten dems.
Men det var snillt gjort av dem da.
Jeg sa til Pia og Lill en gang.
Altså ikke søstra mi da, men en annen Pia, som var adoptert fra Korean, og var Svelvik eller Sande, eller noe.
At hvis jeg ble rik, da skulle de få igjen for det, da skulle jeg sponse mye på de.
Det har jeg dessverre ikke blitt enda, men jeg må vel holde ord, hvis det skulle hende at jeg ble rik en gang.
Vi får se.
Så på den tida, så var det ikke sånn at jeg alltid satt hjemme.
Jeg var ute på byen med Magne, og sjekka damer osv.
Men han dro i militæret i 1990, men før det, så var vi på byen omtrent hver helg.
Så da var jeg ganske utadvendt.
Det var bare det, at jeg kjente ikke så mange folk i Oslo.
Som jeg gikk bra sammen med liksom.
Jeg var litt ute på byen med bruttern, men jeg fant liksom ikke noen jeg gikk så veldig bra sammen med.
Og da jeg jobba på Rimi, så ble jeg ikke kjent med damer fra skole osv., heller.
Det var mest noen rølpete damer fra Rimi, i hvertfall de fleste.
Så jeg burde kanskje ha funnet på noe annet, tidligere, enn å jobbe på Rimi.
Det er nok ikke umulig at hadde vært smart.
Men men, sånn er det.
Man kan vel ikke være like smart alltid heller.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Cecilie og Pia digga birthday.
Pia sa også senere, at motorcrash var kul.
De var Pia og Cecilie som hypa det her, jeg tror de hadde tatt det opp på videoen min og.
Noe sånt.
Her er noen Alarm-sanger jeg synes var kule på 80-tallet:
The Alarm var et kristent band, sa hun Caroline, men de fokuserte ikke på det i imaget sitt osv.
Og hun Caroline, eller hva hun het, mente at den her sangen var den mest undervurderte the Cure sangen, var det vel hu sa:
Året før, så hadde jeg og Pia og Cecilie, og mange venner av dem fra Drammen, vært på the Cure-konsert, i Drammenshallen.
Jeg bare hang i Drammen, etter skole eller jobb, eller noe, jeg hadde ikke planlagt å gå dit, for jeg var ikke så inne i the Cure.
Men jeg var med dem, og hang utafor.
Da kom det frike-damer fra andre byer, og spurte om jeg hadde noe dop osv.
Noe jeg som vanlig handel og kontor student selvfølgelig ikke hadde.
Jeg bare kjente ikke så mange i Drammen, så jeg hang sammen med søstra mi og Cecilie da, som pleide å bo oppe hos meg da.
Men jeg lurte meg inn på konserten.
Jeg så at mange, som dukka opp litt seint, bare ga vaktene noen sedler, som var bretta sammen.
Men jeg synes det var litt dumt å gå dit, uten å se konserten.
Så jeg klarte å snike meg inn.
Jeg var ganske full, og var ikke helt hjemme der, sammen med alle frikene.
Så søstra mi spurte om hu skulle ta sånn øye-sminke på meg, sånn at jeg skulle se ut som de andre frikene.
Da sa jeg det var greit, for jeg synes det var ganske artig der, med alle frikene, så jeg tenkte at da kanskje jeg ble litt kulere jeg og.
Så sneik jeg meg inn på konserten, Disintegration-tour.
Og det var skikkelig fine sanger, og kult scene-show, med masse røyk og masse lys osv.
Så det var artig.
Jeg sa jeg skulle låne telefonkiosken og ringe.
Men så gikk jeg inn i salen, og ikke ut.
Så det var litt sleipt.
Så gikk jeg på en bensinstasjone, og vaska bort det her øyensminken som søstra mi hadde tatt på meg.
Så dro jeg opp til Jan og dem vel, for jeg skulle vel jobbe på CC dagen etter, eller noe.
Og dagen etter, så så Christell det, at jeg hadde brukt sånn eye-liner.
Jeg skyldte på søstra mi.
Og at det var the Cure-konsert.
Og jeg hadde solbriller da, sånne svarte plastsolbriller, som var moderne da.
Det ble kanskje ikke det kule imaget, som jeg tenkte at det ville bli.
Det er mulig.
Søstra mi, og ei som het Heidi, eller noe, dro meg med i en innvandrerbutikk, i Drammen, for å kjøpe røyk.
De gikk litt bort fra kassa, så da rappa jeg noe røyk i fylla.
Eller det kanskje var øl vi kjøpte.
Det er mulig.
Så rappa jeg et par ti-pakninger med røyk.
Jeg var litt sånn kleptoman-aktig, da jeg var ungdom.
Men etter jeg flytta til Oslo, i 1989, så bestemte jeg meg for, at nå fikk jeg være ordentlig, så da gadd jeg ikke drive med sånne kleptoman-ting lengre.
Så sånn var det.
Skal jeg se om jeg finner noe disintegration-tour greier.
