johncons

Stikkord: Sunderland

  • Min Bok 6 – Kapittel 69: Enda mer fra den siste tiden i Sunderland

    Etter at jeg hadde bestemt meg for det, at jeg skulle flytte, til London.


    Så tenkte jeg det, at jeg måtte si fra, til Federica og dem, (om det her), da.

    For Federica, hu hadde egentlig bare planlagt, å være i Sunderland, i cirka et halvt år.

    Men hu ombestemte seg, (fordi at hu likte seg så godt, i leiligheten, eller noe lignende), og ville da istedet bli, et helt år, i Sunderland.

    (Det var vel muligens derfor, at faren hennes hadde dukket opp, for å besøke henne.


    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en kveld, som Federica, Rosario og Claire, (var det vel), oppholdt seg, i lounge-en.

    (I midten/slutten av januar, i 2005, må det vel ha vært).

    Så sa jeg til dem det, at jeg kom til å flytte, til London, (en uke eller to seinere), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Federica bestemte seg vel da, for å ikke bli, hele året, i Sunderland, likevel.

    (Noe sånt).

    Så hu flytta tilbake igjen, (til Italia), en eller to dager, før jeg flytta, (til London), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rosario, hu brøyt nesten sammen, på grunn av det, at Federica og jeg, likevel ikke skulle bo sammen med henne, i den ‘nye’ the Forge-leiligheten, da.

    Men hu prata med noen venninner, (eller noe sånt).

    Og det var visst en ung spansk mann, (fant hu ut), som skulle bo sammen med henne, i denne ‘nye’ the Forge-leiligheten, da.

    Så Rosario roa seg etterhvert litt ned, og trodde at denne flyttinga likevel kom til å gå ganske greit, da.

    (Noe sånt).

    Siden at han ‘spanjakken’, liksom var kjent, for å være en slags ‘kjernekar’, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg bytta VGD-nick, mens jeg bodde, i Sunderland. (Muligens på grunn av noe med at VGD-nickene måtte være knyttet opp mot et norsk mobil-nummer). Det siste VGD-debattinnlegget, fra Sunderland, det skrev jeg visst 31. januar, (i 2005). Det neste innlegget, (fra begynnelsen av mars), er nok skrevet fra en internett-cafe i Paris. Og det i slutten av mars, er nok skrevet fra Løvås gård, i Kvelde. Noe sånt

    siste sland

    http://vgd.no/system/search/index/offset/25/limit/25/qN/beattie

  • Min Bok 6 – Kapittel 63: Og enda mer fra tiden i Sunderland

    Jeg gikk ut en del, i Sunderland, den første tiden, som jeg var der, (husker jeg).

    (Dette var vel i hovedsak fra tiden før jeg fikk internett, (til PC-en min på the Forge), tror jeg).

    Og på det utestedet hvor bar-damene noen gang bare hadde på seg noen små bikinier, (bak bardisken).


    Der var jeg innom et par kvelder, mens jeg var på noen slags ‘pub til pub’-runder, (i Sunderland), da.

    Dette var et populært utested.
    Og det stod folk overalt der, da.

    Og jeg husker et par rare opplevelser, fra dette utestedet.

    (Fra den første tida, som jeg var, i Sunderland).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En helge-kveld, (som jeg var på dette utestedet), så stod to damer, like ved der jeg stod, (husker jeg).


    Og de tagg muligens røyk av meg, (eller noe sånt).

    Og det som var spesielt, det var at hu ene av disse to damene, (som begge var blonde vel), hadde veldig råtne og stygge tenner, da.
    (Og hu mangla vel også muligens et par tenner).

    Så jeg lurte på om det var mye fattigdom osv., i Nord-England da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var, på dette utestedet.

    (Dette var muligens en seinere gang.

    Siden jeg vel stod ved baren.

    Og ikke i nærheten av der jeg hadde møtt hu ‘Karius og Baktus-dama’, da).

    Så la jeg merke til det, (husker jeg).

    At det stod en kar, med en genser, som det var trykket et stort skotsk flagg på, (husker jeg), cirka der, hvor hu ‘Karius og Baktus-dama’, (og venninna), hadde tigget røyk da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og da lurte jeg på om Sunderland var som en del av Skottland liksom, (husker jeg).

    Siden Sunderland lå ganske nær grensa til Skottland, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at University of Sunderland hadde en slags razzia, på the Forge, en av de første månedene, som jeg bodde der, (husker jeg).

    Og de konfiskerte da to ‘skjøteledning-kuber’, som jeg hadde kjøpt, den første dagen min, i Sunderland.

    (I en el-butikk, som lå i Pallion, (bare et par hundre meter, (eller noe sånt), fra the Forge.

    Og denne butikken var ikke selvbetjent, da.

    Så da jeg forklarte at jeg trengte skjøteledninger, så var det disse kubene, som jeg fikk, da.

    Men disse var visst veldig farlige og sånn da, (av en eller annen grunn), ifølge universitetet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Konfiskøren’, det var vel  han ‘tynningen’, (en kar i 50-åra med mørkt, kjemmet hår, vel), som jobba, som vakt, (eller noe lignende), på the Forge, da.

    Og han tynningen, han var også inne på rommet mitt, en annen gang, (husker jeg).

    (Hvis ikke dette var den samme gangen).

    Og da gjorde han et poeng det, at jeg røyka på rommet, (husker jeg).

    Men såvidt jeg visste, så var det ikke noen lov, som sa det, at man ikke kunne røyke, på rommet sitt, i England.

    Så hva dette var om, det veit jeg ikke.

    For universitetet hadde heller ikke noe forbud, mot å røyke, på rommet.

    (For det mener jeg at jeg hadde sjekket opp.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 63: Og enda mer fra tiden i Sunderland

    En gang.

    (Dette kan muligens ha vært i juleferien, (mens Pia og dem var i Edinburgh).

    Noe sånt).

    Så hang Julian, Iwo og meg, i lounge-en, (i ‘vår’ leilighet), husker jeg.

    Og plutselig, så sa Julian, (var det vel), til meg det.

    At jeg var som de lokale folka, (‘the people here’).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hva Julian mente med dette.

    Men dette var ikke nødvendigvis et kompliment.

    For folka i Sunderland/Nordøst-England, de var ofte rimelig fattige, da.

    Og mange av dem, (ihvertfall på den her tida), var noe som ble kalt ‘chav’.

    Og chav, det betydde at man gikk i joggedress, joggesko og masse juggel, (som ble kalt for ‘bling’).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg svarte ikke noe, da Julian sa det, at jeg var som folka, i Nordøst-England.

    Jeg visste ikke hvordan jeg skulle tolke dette.

    Men jeg hadde jo vært i Sør-England, (på språkreiser og ferier), omtrent hvert år, (det vil somrene 1985, 1986, 1988, 1989 og 1990), som tenåring.

    Og mora mi hadde jo vært au-pair, i England.

    Så jeg syntes vel kanskje det, at jeg selv, var litt mer engelsk liksom, enn det Julian og Iwo var, da.

    (Noe sånt).

    Så Julian kunne jo tenkes å ha ment det, at jeg var så flink liksom, i England, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tilbragte en del tid, i helgene osv., sammen med tyske medstudenter, i Sunderland, (husker jeg).

    Dette var fordi at det var så få norske studenter, på the Forge.

    Brusk, han hadde jo samme ‘home-university’, som meg, (nemlig HiO).

    Men han hadde jo bodd en del år, i Tyskland, og snakket noen ganger tysk, (med sine ‘flat-mates’), selv om han hadde invitert meg, på besøk, til leiligheten ‘sin’, da.

    Og Magnar, han bodde i en helt annen del, av the Forge.

    Og han var jo fra Vestlandet, og jeg visste ikke nøyaktig hvor han bodde, engang.

    Så han så jeg bare en eller to ganger, under oppholdet, i Sunderland.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så derfor ble det til det, at jeg hang en del sammen med Iwo, Dörte, Julian og Anja, (i lounge-en), i helgene, da.

    Og en gang, så overhørte jeg det, at Iwo kalte meg ‘Erich’, mens han snakka på tysk, til de andre tyske der, (i lounge-en da), husker jeg.

    Og det likte jeg ikke så bra da, (husker jeg).

    Selv om jeg hang en del sammen med de tyske studentene der.

    Og selv om jeg prøvde å øve litt, på ‘ferie-tysken’ min, mens jeg satt i lounge-en der, sammen med dem.

    Så var jo fortsatt norsk, (og ikke tysk da), liksom.

    Så da Julian sa det, at jeg var som de lokale folka, i Sunderland.

    Så ble jeg ikke deppa, liksom.

    Det var mer sånn, at jeg bare var glad til.

    For da var jeg ihvertfall ikke tysk, (for å si det sånn).

    For det var jo sånn, at Tyskland hadde okkuperte Norge, under den andre verdenskrig.

    Og det er det jo ikke så lett å glemme heller, liksom.

    Selv om det er vanskelig for meg å si.

    Hva som er de største forskjellene.

    På tyskere og nordmenn, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen episode, som hendte, mens jeg bodde i Sunderland.

    (Som kan ha hatt, med dette, å gjøre).

    For jeg fortalte en gang Iwo, at jeg hadde lastet ned en ny film, (fra nettet), da.

    Og den filmen, var Iwo interessert, i å låne, da.

    (Noe sånt).

    Men så fortalte jeg det, at tyskerne liksom ble fremstilt som ‘skurkene’, i den filmen, da.

    (For jeg var ikke sikker på om tyskere likte å se filmer, (fra andre verdenskrig osv.), hvor de liksom ble fremstilt, som ‘de slemme’, da).

    Men da svarte Iwo det, at: ‘We’re used to being the bad guys’, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men det er mulig at Julian kan ha blitt sur på meg, fordi at jeg hadde lastet ned en film, som fremstilte tyskerne, som ‘de slemme’ liksom, da.

    (Noe som vel er vanlig, i Hollywood-filmer, for eksempel).

    Hva vet jeg.

    Noe rart var det nok, ihvertfall.

    Siden Julian, (av en eller annen grunn), gjorde et poeng av det, at jeg liksom var som de lokale folka, i Nordøst-England, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 62: Enda mer fra tiden i Sunderland

    Etter at jeg hadde bodd, i Sunderland, i et par måneder, (eller noe sånt), vel.

    Så gjorde Iwo et poeng av det, (husker jeg).

    (I lounge-en, var det vel).

    At Anja, (som var Dörte sin venninne), hadde en ‘SpongeBob’ hengende, fra ranselen sin.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg så spurte Iwo, om hva som var grunnen, til at han gjorde et poeng, av dette.

    (Nemlig at det fra Anja sin ransel hang en sånn litt barnslig tegneseriefigur.

    En tegneseriefigur, som vel blir kalt for ‘SpongeBob SquarePants’, (tror jeg).

    En tegneserie, som jeg forresten aldri har sett, på TV, eller noe lignende, (må jeg innrømme).

    Jeg husker bare det, at Iwo nevnte navnet ‘SpongeBob’, (denne dagen i Sunderland), hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så fikk jeg ikke noe svar, på dette, (fra Iwo), husker jeg.

    Så hvorfor Iwo gjorde et poeng av dette, det forstår jeg ennå ikke, (hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    University of Sunderland, de ga oss utvekslingsstudentene, et slags skriv, (må det vel ha vært), om ting vi burde skaffe oss, under studieoppholder der, da.

    (Dette var ting som engelsk fastlege, (eller ‘GP’, (‘general practitioner’), som det vel heter), engelsk mobiltelefon og engelsk bankkonto, da).

    Og når det gjaldt engelsk bankkonto, så tenkte jeg det, at dette nok ville vært en god ide, å skaffe meg det, da.

    (Siden jeg jo hadde tenkt til å bli i England, også etter studietiden, (ved University of Sunderland), da.

    Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (i Oslo), da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Og siden både England og Norge, er i EØS-området liksom, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes at sentrum av Sunderland var rimelig kaotisk, (for å si det sånn).

    Det var få landemerker, så det var vanskelig, å få noe slags oversikt, over sentrum, (husker jeg).

    Men noen ganger, så klarte jeg da, å finne fram, til den kjente bankkjeden Barclays sin Sunderland-filial, hvis jeg gikk rundt, (i sentrum), en stund.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk vel først til Barclays en gang, for å få en avtale et møte, om å diskutere en eventuell bankkonto.

    (For dette kan være ganske omstendelig, i England, da.

    En gang, som Magne Winnem hadde dratt meg med, til Gulskogen-senteret, (var det vel).

    Mens vi gikk russeåret, på Gjerdes videregående, (i Drammen).

    Så fikk jeg plutselig et innfall, i en Sparebanken Nor-filial, (mener jeg å huske, at det kan ha vært).

    Og så åpnet jeg en bankkonto, i den banken, men.

    Selv om jeg vel bare var i den banken, siden at Magne Winnem hadde et ærend der, (eller noe lignende), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men så enkelt er det ikke, å åpne en bankkonto, i England, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mange japanske studenter, i Sunderland, (husker jeg).

    Og det var nesten som at disse ikke var ekte mennesker, men som noen slag roboter, (eller noe lignede), husker jeg.

    For de fleste av disse hadde perfekte/kule frisyrer, (som noen ganger var ‘kunstig’ farget), kule klær og vel også ofte tekniske ‘duppeditter’, da.

    (Og omtrent alle av disse japanske studentene, hadde forresten også ganske spinkel beinbygning.

    Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og mens jeg satt inne på Barclays, og venta, på å ha det møtet, angående bankkonto.

    Så satt det et ungt japansk par, på sitteplassene, ved siden av meg, da.

    (Disse var vel antagelig utvekslingsstudenter, ved University of Sunderland, (på samme måte, som jeg selv var), vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Og det som hendte, da.

    Det var at han unge japanske mannen, plutselig slapp en promp, da.

    Som jeg var så heldig, at jeg fikk lov til, å liksom sitte og lukte på, da.

    (Noe sånt).

    Og dama hans, hu bare lo da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Enda hu vel også måtte sitte og lukte, på den her prompen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prata med en Barclays-ansatt, i 40-50-årene, vel.

    (Om å få bankkonto, da).

    Og jeg forklarte det, (mener jeg å huske ihvertfall), at studielånet mitt var forsinka, da.

    Og jeg spurte om det var mulig å få noe slags midlertidig lån, (frem til jeg fikk studielånet), da.

    Og dette skulle jeg få svar om, i posten, da.

    Men da jeg fikk brevet, (fra Barclays), så hadde jeg bare fått en vanlig bankkonto, (uten overtrekk/’kassakreditt’/lån), da.

    Og dette brevet, det brukte vel litt tid, på å dukke opp, i postkassa mi, også.

    Hvis ikke, så hadde jeg nok ikke brukt så mye penger, på senhøsten, (blir det vel), i Sunderland.

    For hvis jeg hadde visst det, at jeg ikke kom til å få noe lån, av Barclays.

    Så ville jeg nok liksom ha snørt igjen livreima mi, litt tidligere, da.

    (Noe sånt).

    Så det var ikke bare Statens Lånekasse, som jeg hadde problem med, (når det gjaldt lån), i løpet av den tiden, som jeg bodde, i Sunderland.

    Det var visst også umulig, å få lån, av Barclays, (frem til jeg fikk studielånet), da.

    Så det var liksom sånn, at omtrent alt gikk mot meg, når det gjaldt økonomien min, (i Sunderland), da.

    (Må man vel si).

    Så jeg hadde liksom ‘dobbelt utur’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 61: Mer fra tiden i Sunderland

    Pia og Siv, de hadde ikke bare med vodka og sigaretter til meg, (husker jeg).

    I julegave, fra Pia, så fikk jeg noen norske bøker, (husker jeg).

    Det var vel tre-fire bøker, som jeg fikk, (mener jeg å huske).


    Den ene boka het: ‘Ut og stjele hester’, (mener jeg å huske).
    (Jeg sjekket på Google nå.

    Og den boka het egentlig: ‘Ut og stjæle hester’, (med ‘æ’), så jeg nå.

    Av forfatteren Per Petterson).
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De andre bøkene.

    Det var: ‘Djevelen og frøken Prym’, av Paulo Coelho, (husker jeg).

    (Pia hadde også gitt meg en bok, av den forfatteren, i julegave, året før, (eller noe lignende).

    Og det var en bok som het: ‘Alkymisten’, (husker jeg)).

    Og: ‘Bakgård’, av Ari Behn.

    Det er mulig at det også var en fjerde bok, som jeg fikk, av Pia, (i julegave).

    Men hvilken bok det eventuelt kan ha vært, igjen.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, dessverre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte ikke så langt, jula 2004.

    Men det jeg tenker nå.

    Er at dette muligens kan ha vært gamle bokklubb-bøker.

    Som Pia har fått i posten, (og muligens lest), i månedene før hu dro, til Sunderland.

    (Hvem vet).

    For Pia var medlem av en bokklubb da, (husker jeg).

    (For jeg husker at hu fikk en bok av Ellis, (han ‘American Psycho’-forfatteren), i posten, fra bokklubben sin, en gang, på 90-tallet, vel.

    Og da hadde Pia begynte å ‘bable’, om at hu hadde, den her boka da, (mener jeg å huske).

    Men da jeg spurte om å låne den, (siden jeg hadde lest ‘American Psycho’, et år eller to tidligere, vel).

    Så hadde Siv den boka, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så det tok lang tid, før jeg fikk låne den ‘American Psycho’-oppfølgeren da, (eller hva man skal kalle den), husker jeg).

    Men når jeg tenker litt nøyere etter, så tror jeg at de bøkene jeg fikk av Pia, (i julegave, jula 2004), var paperback-bøker.

    Så var nok egentlig bøker, som Pia hadde kjøpt, i en butikk, da.

    (Noe sånt).

    Så det at dette var Pia sine gamle bokklubb-bøker.

    Det var vel ikke så utrolig sannsynlig, (tror jeg).

    (Selv om dette er mange år siden nå.

    Så jeg husker forresten ikke noe særlig, av handlingen, i den boka som het: ‘Ut å stjæle hester’.

    Selv om jeg husker det, at jeg leste den, og syntes at den var ok, vel.

    Og den boka var muligens den første, (av de fire bøkene), som begynte å lese.

    Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den fjerde boka, den kan forresten ha vært enda en bok, av Paolo Cohlo, (kom jeg på nå).

    For jeg mener å ha lest ihvertfall tre bøker, av han.

    Men jeg har vel aldri kjøpt noen bøker av han, (tror jeg ihvertfall).

    Selv om jeg selv også kjøpte noen bøker, fra Norge, (fra en nettbutikk vel), høsten 2004, (mens jeg bodde, i Sunderland).

    For da savnet jeg å ha noen norske bøker, for å lese på senga, (for å sovne), da.

    (Som jeg hadde pleid å gjøre, i ‘alle år’, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen).

    Så det er mulig at jeg selv også kjøpte, blant annet en paperback-bok, av Paulo Coelho, høsten 2004, da.

    (Uten at jeg husker hvilken bok det kan ha vært igjen.

    Men jeg mener å ha lest tilsammen tre-fire Paulo Coelho-bøker.

    Og jeg syntes at de liksom ble litt vel tamme.

    Med unntak av: ‘Djevelen og frøken Prym’, som jeg syntes at var ok, da.

    Men det var kanskje fordi, at jeg leste den boka, etter ‘Bakgård’, (av Ari Behn).

    Og den boka syntes at var en rimelig ‘homo-erotisk’ bok da, (for å være ærlig).

    Så det var ikke sånn, at jeg orka, å lese ferdig den boka, (jula 2004), hvis jeg skal være ærlig.

    For å ligge på rommet mitt der, (på the Forge), og lese en homo-erotisk bok, om noen araber-gutter osv., (var det vel), mens det på dagtid, oppholdt seg to mørkhudede guttunger, (nemlig Daniel og Dennis), på rommet mitt, (så og si hver dag, denne juleferien), som brukte PC-en min, til å tegne tegninger i Paint og spille online-spill, (på Dagbladets nettsted 123-spill).

    Nei, det ble litt vel ‘homo-aktig’, (må jeg innrømme).

    Så jeg må innrømme at jeg måtte legge bort den Ari Behn-boka.

    (Og slutte å lese i den).

    For den gjorde meg rett og slett litt kvalm, (siden jeg mener å huske at den var rimelig ‘homo-erotisk’ da), for å si det sånn.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde i Oslo, så prøvde jeg jo å følge med, på hva som var kult, (og liksom i vinden), da.

    Jeg leste ofte Dagbladet og/eller VG, (og noen ganger Aftenposten).

    Og jeg pleide også å dra innom shopping-senteret Oslo City, et par ganger i måneden, kanskje.

    For å blant annet liksom raske med meg de siste utgavene av gratisavisene Urban og Natt & Dag, da.

    Og jeg pleide også å lese flere nettaviser, hver dag.

    (Pluss at jeg pleide å lese engelsk-språklige magasiner som ‘FHM’, (som også seinere kom i norsk utgave), ‘Arena’, ‘GQ’ og ‘Q’.

    Som jeg pleide å kjøpe, i en av de mange Narvesen-kioskene, i Oslo sentrum).

    Samt at jeg chattet mye, på irc og web-chat, da.

    Så jeg prøvde å holde meg litt oppdatert, om det meste, da.

    Og et år, (på slutten av 90-tallet vel), så hadde det dukket opp en ny norsk forfatter, ved navn Ari Behn.

    Som jeg vel først hadde lest om, i Natt & Dag, (tror jeg).

    Og siden Pia var glad i å lese bøker.

    Og siden den debutboka, til Ari Behn, blant annet hadde fått terningkast seks, i VG.

    Så kjøpte jeg den boka, (i paperback-utgave), i julegave, til Pia, da.

    (Eller om det var bursdaggave.

    Siden Pia har bursdag dagen etter julaften, da).

    Et av de årene, som hu bodde, i sin andre Tromsøgata-bolig.

    (Uten å ha lest den boka selv først, vel.

    Men den fikk gode kritiker.

    Og var liksom populær og ‘i vinden’, da.

    Noe sånt).

    Men Pia ble ikke akkurat glad, for den boka, (som forresten het: ‘Trist som faen’), sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    (For Pia skar vel en slags grimase, (eller noe sånt), når hu åpna pakka.

    Noe sånt).

    Den boka var jo ment å være ‘kul’, liksom.

    Så hvorfor Pia ikke ble glad, for å få den, i julegave.

    Det veit jeg ikke.

    (Men det veit hu vel kanskje selv).

    Så det at Pia kjøpte blant annet en Ari Behn-bok, til meg, i julegave, (jula 2004).

    Det kan muligens ha vært fordi, at jeg kjøpte den første Ari Behn-boka, i julegave til Pia, cirka 4-5 år tidligere, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 60: Og enda mer fra Sunderland

    Det var også sånn, forresten.

    At søstera mi Pia, hu gjorde et poeng av det, (like etter at hu dukka opp, i Sunderland, jula 2004).

    At det var så få mørkhuda folk, som bodde, i Sunderland/Nord-Øst England.

    (Noe sånt).

    Men hvor Pia ville hen, med den her ‘svarting-pratinga’ si.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At etter at jeg hadde bodd et par-tre måneder, (var det vel muligens), i Sunderland.

    Så fikk Federica problemer med laptop-en sin, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle bli med henne, til en litt sånn ‘harry’ data-butikk, i Millfield muligens.

    (Noe sånt).

    For Federica mente det, at hu kunne kjøpe seg en brukt monitor.

    Og koble den til laptop-en sin.

    For skjermen til laptop-en hennes, den hadde slutta å virke, (av en eller annen grunn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det endte med, at jeg bestilte taxi vel, (mener jeg å huske).

    Og så dro Federica og jeg, til den data-butikken, som Federica visste om, da.

    (Noe sånt).

    Og så kjøpte Federica en sånn gammeldags, (og liksom klumpete), data-monitor.

    Som vi dro med tilbake til the Forge, i den samme drosjen, (eller om det var en ny drosje), da.

    Og så prøvde vi vel å få den store og klumpete monitoren, til å virke, på Federica sin laptop.

    Og det gjorde den faktisk, (husker jeg).

    For monitor-ledningen, den passet, i en slags kontakt/port, som fantes, (på siden vel), av laptop-en, til Federica, da.

    Så selv om dette ble seende ganske så harry ut.

    Så klarte Federica å fikse laptop-en sin, for en rimelig penge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn husker jeg, da søstera mi og dem besøkte meg, i juleferien, (på the Forge).

    At Pia sin sønn Daniel.

    (Som på den her tida var 9-10 år gammel, vel.

    Han er vel født sommeren 1995, mener jeg å huske.

    Og det her var jo jula 2004, da).

    Han begynte en gang, (mens Pia, Siv, Daniel, Dennis og meg, (var det vel), oppholdt oss, i lounge-en, der).

    Å stryke over hårene, på armen min, da.

    Mens jeg stod, i lounge-en, (ikke så langt fra spisebordet vel), og prata med Pia eller Siv, antagelig.

    Så mens jeg var opptatt, med å prate, med noen som satt ved bordet, (må det vel ha vært).

    Så benyttet altså Daniel anledningen, til å begynne å stryke fingrene sine, over hårene, på den ene armen min, da.

    Og da reagerte Pia negtivt, (mener jeg å huske).

    Men hvordan oppdragelse Daniel har fått.

    Når han plutselig begynner å stryke onkelen sin, over armen.

    Nei, det veit jeg ikke.

    Men det kan man vel antagelig begynne å lure på, (vil jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hintet også en del, til Siv, (mens jeg var i det samme rommet, nemlig lounge-en), om at Dennis, hadde så mange venninner, (eller noe sånt).

    Som at Pia muligens hintet om, at Dennis var homo, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ble Siv sur, (mener jeg å huske).

    Men også Daniel hadde faktisk litt sånn homse-tendenser da, (må man vel si).

    (Siden han plutselig begynte å ta på armen min osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 59: Enda mer fra Sunderland

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så hadde jeg jo lagt merke til det, (da jeg sjekka ‘history’, i nettleseren), at en eller flere av Daniel, Dennis og Siv, hadde sett på nettporno, på PC-en min, (på rommet mitt), som de jo lånte, mens jeg satt i lounge-en, og liksom skulle lese på mine ‘research-topics’, (i juleferien), da.

    Og en eller to dager etter at jeg la merke til dette.

    Så prøvde jeg å ta opp dette, (i lounge-en), med Pia og Siv, (husker jeg).

    (En gang jeg tilfeldigvis husket dette jeg hadde sett, i ‘history’, i nettleseren min, da).

    Men jeg syntes at det var litt pinlig, å snakke om nettporno, med søstera mi, og ei dame, fra Røyken/Hurum, som jeg ikke kjente så bra.

    Så jeg spurte bare om de var klar over at det fantes mye rart på nettet, som de guttungene, (må man vel kalle dem), kunne komme over, mens de satt alene, (i timesvis), foran PC-en min, (på rommet mitt), da.

    Men det var det visst ikke noe fare for da, (at de gutta ville se på noe ‘voksent’, på internett), mente Pia og Siv.

    (Av en eller annen grunn).

    Så de forstod kanskje ikke helt hvordan internett fungerer.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (før Pia og Siv og dem dukka opp, i Sunderland, må det vel ha vært), så spurte han Javier, (fra Spania), i nabo-leiligheten meg, om jeg kunne hjelpe han med å fikse noe, på laptop-en hans, (husker jeg).

    Og det klarte jeg vel å fikse, (mener jeg å huske).

    (Som jeg vel vanligvis klarte, hvis det var noen som ba meg om å fikse noen data-problemer, på the Forge.

    Noe som skjedde en gang i uka, (eller noe sånt), i gjennomsnitt, kanskje.

    Noe sånt).

    Det var vel muligens noe med det trådløse nettverkskortet, (eller noe sånt), som ikke funka, på laptop-en til Javier.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker etter at jeg hadde fiksa laptop-en til Javier.

    Så spurte han meg, (en torsdag kveld, var det vel).

    Om jeg hadde lyst til å være med han, Federica og Rosario, (og muligens enda fler syd-europeiske folk), på Manor Quay, (som var Student Union-utestedet da), husker jeg.

    Men jeg var jo liksom nord-europeisk.

    (Og ikke syd-europeisk).

    Så jeg syntes vel at det hadde blitt litt rart, å dratt på et utested, sammen med bare ‘degoser’, liksom.

    (Noe sånt).

    Så det gadd jeg ikke, da.

    Jeg fikk jo ikke studielånet mitt, før jeg hadde vært i Sunderland, i fire måneder, (eller noe sånt).

    Så jeg hadde vel ikke så mye penger, å bruke, på å feste heller, (på den her tida), tror jeg.

    Og jeg hadde også problem med trynet da, (som så litt rart ut, med stram hud osv., må jeg si, etter den ‘ulykken’, (eller hva man skal kalle det), på St. Hanshaugen Hudpleiesenter, året før).

    Så det ble til at jeg sa nei, til å bli med de folka, ut på student-kro da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 55: Mer fra Newcastle

    En morgen, som jeg gikk fra St. Peter’s Metro-stasjon, og i retning, av St. Peter’s Campus.

    (I samme ‘flokk’ liksom, som en ‘haug’ andre studenter, som skulle rekke dagens første forelesning, da).

    Så mener jeg at jeg overhørte det, at en av de sa, (om meg), at: ‘He looks like something left over from the eighties’.

    (Noe sånt).

    Så det var liksom et slags press, om å se så og så kul ut da, ved University of Sunderland da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tenkte det, at jeg måtte kjøpe meg en del nye klær.

    For å unngå å bli stigmatisert, for å liksom se døll ut, i klesveien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at jeg blant annet kjøpte meg tre nye jakker, den første tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og det var to jakker, (som begge var ganske så billige, mener jeg å huske), fra Matalan, (i Pallion).

    (Nemlig en slags brun skinnjakke, (av mange skinnlapper som var sydd sammen vel), og en slags mørkegrå vinterfrakk-aktig jakke, vel.

    Noe sånt).

    Dessuten, så fant jeg meg en tredje jakke, på Debenhams, (husker jeg).

    Og det var en grønn jakke, (som hang litt for seg selv, og som var den siste igjen vel), fra Yves Saint Laurent, (husker jeg).

    (En jakke som kosta over hundre pund, vel.

    Men jeg hadde en god del ‘Rimi Langhus-penger’, den første tida, i Sunderland, da.

    Og jeg regna med å få studielånet mitt ganske kjapt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også med meg to jakker, fra Norge, (til Sunderland), husker jeg.

    Og den ene var en svart jakke, som jeg hadde kjøpt, på Hennes og Mauritz, mellom Oslo City og Storgata der.

    (En jakke som var noe lignende av en kort, mørkeblå jakke.

    Som jeg hadde brukt i mange år.

    Og som jeg hadde kjøpt, på Hennes og Mauritz, på Oslo City, vel).

    Og den andre var en dyr jakke, (som kosta mer enn 3000 vel, og som også var svart, (med noe slags fint mønster, på foret)), som jeg hadde kjøpt, i Marlboro-butikken, i Oslo City, høsten 2002, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle til Newcastle denne kvelden.

    Så hadde jeg på meg den nyinnkjøpte ‘frakk-aktige’ jakka, (husker jeg).

    Men i Newcastle, (og Sunderland), så var det vanlig, å gå ut på byen, uten jakke.

    (Uansett om det var i desember, liksom).

    Så utestedene hadde ikke garderobe, da.

    Så jeg så så dum ut, på det stedet hvor de hadde sånne nakne cabaret-damer, liksom.

     (Hvis ikke dette var på et annet utested like ved).

    Så jeg la fra meg jakka mi et sted, inne på det utestedet, da.

    Og da jeg kom tilbake etter å ha kjøpt øl, (eller noe sånt).

    Så var det en brite, (i begynnelsen av 20-åra vel), som tulle med den jakka, (husker jeg).

    (Han stod der sammen med noen unge damer, mener jeg å huske).

    For han briten, han hadde begynt å prøve jakka mi, (eller noe sånt), da.

    Men jeg fikk den jakka tilbake, uten å behøve å slåss da, (for å si det sånn).

    Så det var vel bare noe tull, antagelig.

    Og ikke noe forsøk på å rappe jakka mi, (som vel kanskje ikke så så fin ut akkurat, siden den var ganske billig, og fra Matalan), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt denne kvelden, så endte jeg opp på et hip-hop utested, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker at jeg var rimelig full, da.

    Og da dette utstedet stengte, (sånn i 3-4-tida kanskje).

    Så gikk jeg ned trappa der, da.

    Og da var det ei ung blondinne som gikk foran meg, ut av det utestedet, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Og hu gikk barbeint, (med skoa sine i hånda), da hu kom ut på gata, (husker jeg).

    Og jeg lurte på om jeg skulle prøve å sjekke opp hu unge, britiske dama.

    (Siden jeg var ganske full, da).

    Så jeg gikk i samme retning som henne, noen meter, da.

    (Dette var nesten som en slags hovedgate, eller noe lignende, da).

    Men så stod det en gjeng der, som liksom fulgte med, på hva som hendte, (i den gata), da.

    Og da syntes jeg at det ble så flaut liksom, å følge etter hu unge dama, da.

    Så da snudde jeg, og gikk den andre veien, da.

    (Uten at jeg fikk sagt noe, til hu unge blondinna, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at det ikke gikk noe nattbuss, fra Newcastle til Sunderland.

    Så det var egentlig ikke så smart, å dra til Newcastle, for å gå på fylla, hvis man bodde, i Sunderland.

    For den siste Metro-en gikk rundt midnatt, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg regna vel med, at jeg skulle finne noen utesteder, som var åpne, til i 6-7-tida.

    (Siden Newcastle var kjent for å være en party-by, liksom).

    Men det fant jeg ikke, da.

    Så det endte med at jeg gikk til Gateshead, (som jo liksom ligger en togstasjon nærmere Sunderland), husker jeg.

    Og der gikk jeg litt rundt, (for å holde varmen da), husker jeg.

    Og jeg lå også og halvsov litt, på en benk, (eller noen stoler), på/ved Metro-stasjonen, da.

    (Omtrent som jeg hadde gjort et i Oslo, på den tida som jeg bodde, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg ikke rakk den siste nattbussen).

    Da pleide jeg noen ganger å sove, (i et par timer), i en stol, som stod i en gang, (litt opp i etasjene), inne på Galleri Oslo der, husker jeg.

    Og så ta den første t-banen, tilbake til Ellingsrudåsen, da).

    Og så tok jeg det første Metro-toget, tilbake til Sunderland, på søndag morgen, da.

    (For jeg hadde ikke lyst til å bruke 30-40 pund, på taxi, liksom.

    For de pengene tenkte jeg at jeg kunne få mer nytte for, ved å bruke, på andre måter, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn.

    At da jeg skulle gå av Metro-toget, i Newcastle sentrum, på lørdagskvelden.

    (Ved jernbanestasjonen, vel).

    Så var det en lokal kar, i 50-åra, kanskje.

    Som var drita full, da.

    Og han begynte å ‘bable’ til meg, om et eller annet, da.

    Og så nekta han å la Metro-toget kjøre, da.

    (For han stod i døra, liksom.

    Sånn at dørene ikke lukket seg, da.

    Noe sånt).

    Så jeg måtte faktisk bli med Metro-toget en eller to stasjoner til.

    For at han fylliken skulle la toget kjøre, da.

    (For Metro-sjåføren, (eller noen andre), gjorde ikke noe, da).

    For han skippern-aktige fylikken, han skulle absolutt ‘bable’ om et eller annet, da.

    Og lot ikke Metro-toget kjøre, fordi han skulle spørre meg, om et eller annet, da.

    Så jeg måtte gå på togen igjen, for å få han fylliken, til å la toget kjøre, da.

    Og så gikk jeg av Metro-en en eller to stasjoner seinere, da.

    Og der spurte jeg noen unge briter, som skulle på en fest, (eller noe sånt), vel.

    Om hvilken vei jeg skulle gå, for å komme meg ned til sentrum igjen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk, fra dette ukjente stedet, (i Newcastle).

    Og til der utestedene var, liksom.

    Så fant jeg en kebab-sjappe, (husker jeg).

    Og der gikk jeg inn og kjøpte meg en kebab, da.

    Men jeg overhørte at noen unge, britiske damer, sa det, at jeg ikke klarte å bestille kebab.

    (Noe sånt).

    For jeg surra litt, da.

    For ‘doner kebab’, hva er det, liksom?

    Nei, i Oslo, så sier man bare: ‘En kebab’.

    Men i England, så var det ikke så lett da, (skjønte jeg).

    Og jeg fikk vel bare noe kebabkjøtt, på en tallerken, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg bestilte nok feil, da.

    Så kebab i England, og kebab i Oslo, det er ikke akkurat det samme, (vil jeg si).

    I Oslo så blir man skikkelig mett, (må man vel si), hvis man bestiller, en kebab.

    Men i England, så får man faktisk litt mindre mat, (vil jeg si).

    Ihvertfall noen steder, da.

    Og jeg hadde jo kjøpt kebab, i Brighton, sommeren 1990, (var det vel).

    (Siden min tremenning Øystein Andersen, absolutt ville kjøpe det).

    Og der var kebabene store, gode og mettende, (mener jeg å huske).

    Og der spurte de vel bare om hvordan saus man ville ha på kebaben, (tror jeg).

    (Og da pekte jeg vel bare, på en eller annen saus, (som lå i noen metallkar vel), tror jeg.

    Siden jeg ikke var noen ekspert, på kebab, da).

    Men så enkelt var det ikke, å bestille kebab, i Newcastle, da.

    (For i 2004, så hadde de visst innført flere kebab-typer, (som kylling-kebab, doner-kebab og shish-kebab, var det vel muligens.

    Noe sånt.

    Så da ble det litt vanskeligere, (å bestille kebab), da.

    For å si det sånn).

    Og i Norge, så får man mer kinakål og mais, (oppi pitabrødet), når man bestiller kebab, (vil jeg si).

    Og konsistensen, på kebab-kjøttet er også forskjellig, vil jeg si.

    I England, så får man strimler av kjøtt, som er skåret rett av et stort roterende kjøttstykke.

    Mens i Norge, så er kebab-kjøttet ofte hakket opp, i mindre biter, vel.

    (Noe sånt).

    Sånn at alle ingrediensene, i kebaben, (i Norge), liksom danner en slags masse nesten, da.

    (Noe sånt).

    Mens i England, så får man lange kjøttstrimler, oppi pitabrødet, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 49: Mer fra the Forge

    En gang, (etter at Nelufer og Katrin hadde flytta ut vel), så dukka Dörte opp på døra mi, i the Forge, (husker jeg).

    Og så fniste hu, og fortalte meg det, at hu hadde vært i kontakt med ei venninne, i Tyskland.

    (Noe sånt).

    Og hu venninna hadde sagt at en kar, (i Tyskland vel), hadde hatt ‘tent’, (altså telt), i boksershortsen, da.

    (Forklarte Dörte meg, da.

    Av en eller annen grunn).

    Dörte fløy liksom rundt og fniste, på grunn av denne hendelsen i Tyskland, da.

    Og Dörte forklarte at dette utrykket, (nemlig ‘telt’), betydde at en kar hadde ereksjon, (eller ‘morrabrød’), mens han gikk rundt i boksershorts, da.

    Sånn at ereksjonen fikk boksershortsen til å se ut som et telt, som liksom hadde den stive penisen som teltstang, da.

    (Noe sånt).

    Dette forklarte Dörte meg på sitt dårlige engelsk da, (må man vel si at hu hadde).

    (Et engelsk som hu ofte ispedde tyske ord, (husker jeg).

    Siden hu vel hadde et litt dårlig ordforråd, når det gjaldt det engelske språket, da.

    Noe sånt.

    Eller, det var mer sånn, at noen ganger, så glemte Dörte engelsken sin helt, og begynte å prate tysk til meg.

    Og da ville jeg som oftest forstå hva hu sa, da.

    (Men ikke alltid, da.

    For min tysk er veldig dårlig, da.

    Man kan vel bare kalle det et slags ferietysk, (eller noe sånt), vil jeg si).

    Men Dörte pratet ganske rolig, når hu prata tysk til meg, da.

    Så jeg forstod ganske ofte hva hu prøvde å forklare, (når hu liksom slo om til tysk), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg må innrømme at jeg skjønte hva Dörte mente, når hu begynte å bable om ‘tent’, (altså ‘telt’), i bokser-shortsen, da.

    For da jeg var i Geværkompaniet.

    Så pleide jo noen av gutta, på laget, (lag 2), å fly rundt og nesten ‘fekte’, med morråbrødene sine, (i boksershortsene sine), om morgenene, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3.

    Det var vel først og fremst Paulsen, som gjorde dette.

    Eller, han forsvarte ihvertfall denne ‘morrabrød-fremvisingen’, (husker jeg).

    (En gang som Bricen klagde på Paulsen, for å liksom fekte litt vel mye, med morrabrødet sitt, da.

    Noe sånt).

    For Paulsen mente at det at han hadde morrabrød, betydde at han var sunn og frisk da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men det var vel også sånn, at Bricen, og muligens også Schellum, også fløy rundt og viste fram disse morrabrødene sine, da.

    (Noe sånt).

    Mens jeg pleide å sitte under dyna, (på kanten av senga), til morrabrødet liksom hadde roet seg, om morgenene, da.

    Siden jeg var eldst da, blant annet.

    Så syntes jeg vel at det var mest sømmelig, kanskje.

    Noe sånt.

    (Og jeg var forresten ikke så moderne, at jeg hadde begynt å bruke boksershorts, allerede i 1992/93.

    Så jeg brukte bare vanlige underbukser da, (på den her tida), må jeg innrømme).

    Og vi bodde jo på åttemannsrom, så det ville jo vært rimelig perverst å runke, liksom.

    Paulsen hadde jo for eksempel ferska Grønning, i å runke, (husker jeg at Paulsen sa, en gang etter at Grønning hadde blitt overført til Heimevernet, vel).

    Så runking var liksom ikke lov der, da.

    (Noe sånt).

    Og det hadde ikke passa seg der heller, (synes jeg), siden det var så mange karer, på et rom, da.

    Så runking, det måtte man gjøre, når man var hjemme, i helgene, da.

    Og derfor fikk man ofte morrabrød, når man var i Geværkompaniet, da.

    Siden man fikk få orgasmer og sæd-utløsninger, (og sånt), til hverdags da, (for å si det sånn).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Brannalarmen gikk jo ‘hele tida’, på den tida, som jeg bodde, på the Forge.

    Og en gang, som jeg gikk ut av rommet mitt, (en kveld, må det vel ha vært), for å liksom rømme, ut i hageområdet der, da.

    (Siden det var der vi liksom skulle møte, når brannalarmen gikk, da.

    Skjønte jeg etterhvert, ihvertfall).

    Så så jeg Javier, (husker jeg), når jeg gikk ut av døra.

    Og han kom ut av Federica sitt rom da, (husker jeg).

    Og da syntes jeg at situasjonen ble litt pinlig, (husker jeg).

    Siden disse to liksom ikke offisielt var et par, da.

    Så da gikk jeg bare inn på rommet mitt igjen, (husker jeg).

    (Og håpet at Javier og Federica ikke så meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.