johncons

Stikkord: Sunderland

  • Min Bok 6 – Kapittel 48: Mer fra de første månedene i Sunderland

    Jeg husker også det.


    At jeg en gang satt, (sammen med 4-5 andre studenter vel), inne på rommet, til Nicole Erwin, (i naboleiligheten).

    Og da så vi på en film som het ‘Joe Dirt’, (på en laptop), husker jeg.

    Og da var det vel antagelig Brusk som hadde dratt meg med, på det her, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Jeg var jo litt deprimert, grunnet at jeg hadde problem med trynet, (som så rart ut), osv.

    Og jeg ble litt trøtt, av alle brannalarmene, osv.

    Så noen ganger, så kom jeg meg ikke ut av leiligheten.

    Før klokka hadde blitt så mye, at jeg møtte de andre the Forge-studentene, som var på vei tilbake, til leilighetene sine, da.

    Og Nicole Erwin var jo fra Amerika.

    Så hun var jo ganske konform, (og sånn da), må man vel si.

    Så hver gang jeg møtte Nicole Erwin, når hun gikk i en gruppe studenter, på vei tilbake, til the Forge.

    Så hilste jeg på henne da, (husker jeg).

    Og da spurte vel hun, om: ‘How are you?’, (eller noe sånt).

    Og da spurte jeg henne, om hvordan det gikk med henne, da.

    Og da svarte hun alltid, at: ‘I’m good’, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke engang når jeg dreiv med obligatoriske oppgaver så fikk jeg sitte i fred, (husker jeg).

    En gang, som jeg dreiv med den første obligatoriske oppgaven, i faget E-Commerce, (var det vel).

    Så banka noen på døra mi, (husker jeg).

    Og da var det Leyla som hadde problemer med sin obligatoriske oppgave, (i et eller annet fag da), viste det seg.

    Og en hel haug med studenter, prøvde å hjelpe Leyla, i lounge-en, i nabo-leiligheten, (husker jeg).

    Leyla hadde mistet noen filer, som innehold oppgaven hennes, da.

    (Noe sånt).

    Og folk prøvde vel å finne igjen disse filene, på hennes laptop, da.

    (Noe sånt).

    Og Leyla truet vel også med å ringe broren sin, (i London), hvis jeg ikke ville hjelpe.

    (Noe sånt).

    Men jeg tror ikke at jeg fant ut av det.

    Og jeg hadde også veldig lyst til å jobbe med min egen obligatiske oppgave da, (for å si det sånn).

    (Siden vi fikk karakter på de, osv).

    Så det endte vel med at Julian ble med Leyla opp i hennes leilighet, for å ‘finne ut av det’, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at Brusk banka på døra mi en gang, (husker jeg).

    Fordi at han hadde krangla, med Leyla, (i leiligheten ‘sin’).

    (Og Julian var vel også involvert, (på en eller annen måte), mener jeg å huske, at Brusk sa.

    Noe sånt).

    Og Brusk hadde muligens vært voldelig, da.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så var det sånn at Leyla ville at Brusk skulle flytte, vel.

    (Noe sånt).

    Og Brusk var rimelig ‘vonbråten’ da, (må man vel si).

    Og lurte på om jeg kunne gi han noe råd, om hva han burde gjøre, da.

    Og jeg rådet han vel bare til å kontakte universitetet og forklare hva som hadde hendt, (eller noe sånt).

    (For hva skulle jeg si, liksom).

    Men det endte med at Brusk ikke ble kasta ut, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 41: Nyttårsaften 2004

    Jeg husker ikke så mye fra nyttårsaften 2004.

    Men jeg husker der, at Pia, Siv og meg, var ute på den plassen, som ligger mellom Jobling House og Marr House, (på the Forge), for å se på rakettene, rundt midnatt.

    Det var ikke så mange raketter, (mener jeg å huske).

    Men Siv ga meg en nyttårsklem, (mener jeg å huske).

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at Siv sa til søstera mi Pia, at den klemmen var ‘nesten som sex’, (eller noe sånt).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Brusk jo hadde fått studielånet sitt, like før jul, (var det vel).

    Så han hadde kjøpt en liten TV, (siden de norske studielånene er mye høyere, enn det for eksempel tyskerne får), som han hadde plassert, på spisebordet, i lounge-en, i ‘sin’ leilighet, da.

    Og en kveld, (under besøket til Pia og dem).

    Så sa Pia og dem til meg det, at jeg kunne komme inn, til ‘dem’, og se på TV, seinere om kvelden, hvis jeg ville.

    (Noe sånt).

    Og da jeg dukket opp der, så stod liksom Siv på armene, (med rumpa i været), over bordet da, (mens hu så på TV).

    (Med en litt for kort topp, vel.

    Sånn at man så bar hud mellom buksa og toppen, vel).

    Noe sånt.

    Og det var et et program, på ITV, (eller noe sånt), som de så på, (mener jeg å huske).

    Nemlig et program som kåret den beste komikeren, gjennom alle tider, (eller noe lignende).

    Og så fikk man se glimt av de hundre beste komikerne, gjennom alle tider, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Julian oppførte seg litt rart, i denne juleferien, (mener jeg å huske).

    En kveld, så kom han på døra mi, (mener jeg å huske).

    Og så ville han absolutt at jeg skulle bli med han å gå tur, (husker jeg).

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare.

    Så det endte opp med at jeg ble med Julian å gå tur, da.

    Og han ville gå bort til ved Millfield Metro-stasjon, da.

    Og så forbi den bensinstasjonen, hvor jeg hadde tatt ut penger til den drosjen, som kjørte meg til Sunderland, (fra flyplassen i Newcastle).

    Og så tilbake til the Forge igjen, da.

    (Så vi gikk en slags rundtur, i Millfield/Pallion-distriktet, da).

    Men hvorfor Julian absolutt ville gå tur.

    Det veit jeg ikke.

    Men han er jo fra Tyskland.

    Og jeg snakker jo ikke så bra tysk, liksom.

    Så kommunikasjonen var kanskje ikke helt på topp, da.

    Det er mulig.

    Men jeg husker at jeg spurte Julian igjen, (mens vi gikk den her gåturen).

    Om hva det tyske julemarkedet i byen het igjen.

    Og Julian svarte vel igjen at det het ‘Weinachtsmarkt’, da.

    (Mens han lo litt, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Julian og Iwo, (som noen ganger hang sammen, i ‘vår’ leilighet).

    De oppførte seg forresten rimelig ‘mongo’, mens Pia og dem var i Skottland, (var det vel).

    Mens jeg satt i lounge-en, så dro plutselig Iwo med seg Julian.

    Og så tok de iskrem, fra min boks, med sjokolade-is, (fra Aldi), som lå, i fryseren, (under kjøleskapet).

    Da lurte jeg på hva som var galt med dem, (må jeg innrømme).

    For vi hadde jo ikke felles husholdning der, (for å si det sånn).

    Det som var ‘default’ liksom, det var jo at hver person hadde sine egne matvarer der.

    (Ihvertfall sånn som jeg forstod det).

    Så her var det tydeligvis noen rare, tyske skikker, som jeg ikke forstod, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 37: Enda mer fra jula 2004

    Allerede den første dagen, som Pia og dem var i Sunderland, (var det vel).

    Så ville Pia og dem handle mat, da.

    (For det var lille julaften, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg tok med Pia og dem, til Aldi, (i Millfield da), husker jeg.

    Siden det var den nærmeste kjedebutikken, da.

    (Og dette var også en kjede, som hadde studentvennlige priser da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv var ikke helt fornøyd, med Aldi, (husker jeg).

    Hu lurte på hvor pølsene var, (husker jeg).

    (For hu klarte ikke å finne det, da).

    Men jeg klarte å finne noen litt spesielle tyske pølser, (var det vel), som jeg vel antagelig hadde sett der tidligere, vel.

    Men dette var ikke noe som frista, for Siv, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk vi tilbake, til the Forge, da.

    (En gåtur på 5-10 minutter, kanskje).

    Og jeg husker at jeg denne dagen beklaget litt, (ovenfor Pia og dem), angående hvordan det så ut, i Sunderland, da.

    For den ‘student-veien’, som gikk mellom the Forge og Millfield Metro-stasjon.

    Den gikk langs en del murvegger, som folk hadde satt opp, i utkanten av de rimelig små husene sine, da.

    Og disse murveggene, de hadde ofte enten piggtråd eller glasskår, på toppen, da.

    (For å beskytte mot innbruddstyver,  (eller noe lignende), vel).

    Så Sunderland var nok en av de fattigste byene, i England, (hvis jeg skulle tippe).

    Det minnet ihvertfall litt om en slags krigssone, (må man vel si), å gå gjennom den her ‘student-gata’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det må vel ha vært denne dagen, at jeg fikk låne hundre pund, av Pia, (tror jeg).

    For jeg husker at jeg gikk til en off licence, (eller en ‘alkohol-butikk’), som lå like ved Aldi, seinere den kvelden, vel.

    For å kjøpe noe øl og røyk, vel.

    (Siden Aldi ikke solgte røyk, husker jeg.

    Av en eller annen grunn).

    Og denne off licence-butikken, den var drevet av to pakistanere, (eller noe), i 30-40-åra, da.

    (Noe sånt).

    Og den alkohol-butikken, den var del av en kjede, (tror jeg).

    For de hadde juletilbud, på ti-pakninger, med Stella boks-øl, (husker jeg).

    Så jeg kjøpte med en sånn ti-pakning da, (husker jeg).

    (Siden jeg ‘plutselig’ hadde fått penger igjen.

    Og jeg regna med at Pia og Siv, (som vel hadde bedt meg om å kjøpe mer øl antagelig), syntes at dette Stella øl-et, var kult, da.

    Noe sånt).

    Men den butikken, den var tom for bæreposer da, (husker jeg).

    Så jeg ble veldig sliten i arma, av å bære disse 4-5 kiloene med øl, på strake armer da, (i en halv kilometer, eller noe sånt, vel).

    Og jeg hadde jo hatt dårlig råd, i dagene før Pia og dem dukka opp, i Sunderland.

    Og det hadde visst disse ‘butikk-pakistanerne’ merka seg, da.

    For da jeg gikk ut av butikken, så mener jeg at jeg overhørte det.

    At han ene ‘butikk-pakkisen’, sa til han andre, at: ‘First he didn’t have any money and now he buys our best stuff’.

    (Noe sånt).

    Så det ble jo som noe overvåking og som noe ‘fitteri’, på en gang, (må man vel si).

    Og jeg ble nesten dårlig, av å bære den ølen, på en så tungvint måte, (husker jeg).

    (For de la vel bare varene mine, på et brett, eller noe sånt, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så butikkene i Sunderland, de var sånn, at man nesten ikke kunne handle der da, (må jeg si).

    For hvordan butikker er det som ikke har bæreposer, liksom?

    Nei, sånne butikker, de tror jeg er et rimelig ukjent fenomen, i den vestlige verden.

    (Kanskje bortsett fra i Sunderland, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 35: Pia og dem dukker opp i Sunderland

    Noen dager før julaften, i 2004, så dukka Pia, Siv, Daniel og Dennis opp, på the Forge, (husker jeg).

    Daniel, (som er Pia sin sønn, med Keyton fra Somalia), er jo født sommeren 1995.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så han var vel cirka ni og et halvt år, (på den her tida), vel.

    (Noe sånt).

    Og Siv Hansen, (som er min søsters venninne, fra den tida hu var ‘byvanker’ liksom, (i Drammen), på slutten av 80-tallet), sin sønn Dennis.

    (Som jeg hadde sittet barnevakt for en gang, (på den tida, som Siv bodde, liksom like nedenfor Sofienbergparken), da.

    (Dette var vel like etter en rep-øvelse, på slutten av 90-tallet).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).

    Han er cirka like gammel, som Daniel, vel.

    (Noe sånt).

    Og Siv bodde vel alene, (muligens i/ved Hurum), tror jeg, (på den her tida), sammen med Dennis, (som har asiatisk far, vel).

    (Noe sånt).

    Og Pia bodde jo på den her tida sammen med Negib fra Etiopia.

    (Som hu vel fortsatt bor sammen med, tror jeg).

    Og Negib skulle ikke være med, til Sunderland, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var nesten som at Pia og Siv var to alenemødre, (som reiste på ferie, sammen med ungene sine), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pia ringte meg, (på hustelefonen i leiligheten, eller om det var på Netcom-mobilen min eller ‘Rimi Langhus-mobilen’ min), noen dager, før de skulle dukke opp, i Sunderland, da.

    Og Pia sa da det, (på telefonen), at: ‘Når vi kommer fram, så vil vi ha te, marmelade og vin’.

    (Noe sånt.

    Og det var enda flere ting og, som Pia liksom ‘bestilte’,  (av meg), da.

    Men dette har jeg glemt hva var nå.

    Men en av tingene var noe slags mat til barna, vel.

    Noe sånt).

    Så Pia var litt uhøflig da, (må man vel si).

    Siden hu liksom stilte krav, til hva jeg måtte kjøpe, av mat osv., til henne, (og følget hennes), da.

    (Men jeg vet ikke hvorfor Pia tok den tonen der.

    Og var så forlangende, liksom.

    Jeg gadd ikke å lage noe stort problem, ut av denne ‘bestillingen’ liksom, da.

    Jeg bare prøvde å finne, de tingene, som Pia hadde nevnt, på telefonen, da.

    Og klagde ikke noe på dette, da.

    Selv om jeg syntes at det hørtes rart ut, da.

    Men jeg hadde jo fått lov, å være hos Pia, på mange julaftener, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

    Så jeg syntes nesten ikke at jeg kunne nekte Pia, å besøke meg, i Sunderland, (i juleferien), da.

    Siden jeg liksom skyldte henne en del tjenester, på grunn av jeg da slapp å sitte aleine liksom, på julekveldene da, (de årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen, som Pia og dem skulle dukke opp, på the Forge.

    Så var jeg urolig, (husker jeg).

    For de var så seine, da.

    Jeg ringte det ferjeselskapet, som hadde ferja, som søstera mi og dem dro med, fra Kristiansand.

    (Eller, jeg sjekka vel nettsiden, til ferjeselskapet, tror jeg.

    Og det ferjeselskapet må vel ha vært Color Line, tror jeg.

    Selv om jeg så det nå, (når jeg søkte med Google, nå i november 2013), at den ferjelinjen, (mellom Kristiansand og Newcastle), nå er nedlagt.

    Av en eller annen grunn).

    Og den ferja var litt forsinka, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Selv om jeg syntes at Pia og dem likevel brukte lang tid, da.

    For ferja var vel ikke så mye forsinka, liksom.

    Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå).

    Men plutselig, så stod Pia og dem, og ringte på døra, da.

    (Noe sånt).

    Og Siv ga meg vel en klem, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde glemt noen bæreposer, på den Metro-stasjonen, som lå like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg måtte bli med Pia, og ta Metro-en, til Newcastle da, (for å holde henne med selskap, liksom).

    (Jeg skulle jo egentlig lese på ‘research-topics’, i denne juleferien.

    Så jeg hadde bare gitt Pia adressen, til der jeg bodde, da.

    Og forklart at det nok var enklest, å ta Metroen, fra Newcastle til Sunderland.

    Jeg regna med at Pia klarte å finne fram, i England.

    Siden hu jo hadde vært på språkreise, til Bournemouth, (sammen med blant annet Christell og Bergeråsen-Sylvia sin niese), sommeren 1988.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Men Pia hadde klart å surre, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til den Metro-stasjonen, som ligger like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.

    Så kontaktet Pia noen Metro-ansatte, da.

    Og så fikk hun en eller to bæreposer, (var det vel), fra et slags hittegodskontor, (var det vel kanskje).

    (Noe sånt).

    Jeg lurer også på om Pia og jeg muligens dro innom den Burger King-restauranten, som ligger, inne på jernbanestasjonen, i Newcastle.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Pia og jeg, også var innom jernbanestasjonen der, en tur.

    Men det kan også ha vært, at jeg skulle kjøpe en avis, eller noe, i en kiosk der.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nesten ikke igjen noe av de cirka 800 pund-ene, som jeg hadde overtrukket DNB-kontoen min med, (en del uker tidligere).

    (For jeg hadde fortsatt ikke fått studielånet mitt, da.

    Selv om jeg hadde vært mer enn tre måneder, i Sunderland).

    Men Pia sa at hu kunne låne meg hundre pund, da.

    Frem til jeg fikk studielånet mitt, da.

    Og det kunne jeg nesten ikke si nei til.

    For jeg hadde rett og slett ikke igjen mer penger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også en helflaske vodka, (av Pia og Siv), husker jeg.

    Dette var en flaske, som Pia hadde kjøpt med, på Kristiansand-Newcastle-ferja, vel.

    (Noe sånt).

    Og Pia og Siv fortalte det.

    At det hadde vært en ekkel mann, ombord på båten.

    Som hadde glant på Dennis og Daniel, (eller noe sånt).

    Og vært skikkelig pedo, da.

    (Noe sånt).

    Jeg spurte Pia og Siv, om de hadde sagt fra om dette, til noen vakter, (eller lignende), ombord på båten.

    Men det hadde de ikke gjort da, (svarte de).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Avtalen mellom Pia og meg.

    Den var egentlig sånn, at Pia og dem, skulle ringe meg, fra telefon-kiosken, ved Millfield Metro-stasjon.

    (Når de hadde kommet seg dit, fra ferja, da).

    Og så skulle jeg gå bort, og hente dem der da, liksom.

    Men Pia og dem, de ringte meg aldri, fra den telefonkiosken.

    (Av en eller annen grunn).

    Men de fant istedet fram, til den the Forge-leiligheten, som jeg bodde i, på egenhånd, da.

    (På en eller annen måte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 22: Mer fra Sunderland

    En av de første ukene, som jeg bodde, i Sunderland.


    Så ringte jeg Lånekassa, (husker jeg), for å høre når studielånet mitt, kom til å dukka opp, da.

    For de 10-20.000 kronene, som jeg hadde hatt med meg, til Sunderland, (som var lønn fra butikkleder-jobbing på Rimi Langhus, og et nytt kredittkort, (med 10.000 kroner i kreditt), som jeg hadde søkt om få, (etter å ha sett en annonse, i en nettavis vel), like før jeg flytta, fra Norge).

    De pengene, de forsvant ganske fort, da.


    Siden jeg kjøpte meg mye klær, (og sånn), da.

    Som erstatning liksom, for de klærne, som jeg ikke hadde hatt plass til å ta med meg, fra Oslo til Sunderland, da.


    (Og som derfor ble liggende, hos City Self-Storage, på Majorstua, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Lånekassa, de hadde ikke mottatt søknaden min, (husker jeg, at de sa).

    Og da ble jeg veldig overraska, (husker jeg).

    Siden hu dama, som jeg hadde hatt møte med, noen måneder tidligere, ved HiO sin internasjonale avdeling, (i det tårnet liksom), på Bislett, jo hadde insistert på det, at hu skulle sende den søknaden, for meg, da.

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ble veldig overrasket, over dette, at Lånekassa ikke hadde mottatt søknaden min.

    Så så jeg ikke på dette, som en krise, (husker jeg).

    For jeg huska jo hvordan det var, da jeg gikk det andre året, på NHI, (studieåret 1991/92).

    Da søkte jeg vel ikke om studielån, før etter studiestart, (mener jeg å huske).

    (Siden jeg jo hadde hatt et friår, fra NHI, studieåret før.

    Det studieåret, som jeg jobba, hos Det Norske Hageselskap og Matland/OBS Triaden.

    Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    For da tok det bare noe få uker, før det studielånet, (som jeg søkte om, like etter studiestart), dukka opp da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så jeg regna med det, at jeg ville få studielånet mitt, (fra Lånekassa), innen noen få uker likevel da, (husker jeg).

    (Selv om Lånekassa ikke hadde mottatt lånesøknaden min.

    Som hu dama hos HiO sin internasjonale avdeling, hadde lovet, å sende, da).

    Og jeg hadde fortsatt en del tusen igjen, (av Rimi-lønningene mine, osv).

    Så jeg bare fortsatte å bruke penger, i et nesten like raskt tempo, da.

    Siden jeg jo husket det, (fra studieåret 1991/92), at Lånekassa, ikke hadde så mye å gjøre, om høsten.

    Og at lånesøknad-behandlingen deres, derfor gikk adskillig raskere, om høsten, (enn om sommeren), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må vel ha vært sånn, at jeg fikk et søknadsskjema, fra Lånekassa, i posten, i Sunderland.

    (Noe sånt).

    Og så sendte jeg vel det tilbake, da.

    (Noe sånt).

    Men så var det sånn, at jeg ikke fikk studielånet, fordi at HiO IU, hadde satt seg, på bakbeina, vel.

    (For de ville ikke godkjenne kursene jeg tok, ved University of Sunderland, som del, av min norske grad, da)

    Noe sånt).

    Så jeg måtte ringte til HiO IU, fra the International Office, ved University of Sunderland, (husker jeg).

    Ei pen blond dame, som var leder, for den avdelingen, lot meg ringe, fra deres telefon, (til HiO IU), husker jeg.

    Og jeg sa ja, til det tilbudet, da.

    Enten fordi at Netcom hadde sperret abonnementet mitt.

    Eller fordi, at jeg trodde det, at HiO IU ville ta min oppringing mer seriøst, hvis de så det, at jeg ringte, fra et University of Sunderland-telefonnummer, da

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg ringte HiO fra University of Sunderland sitt International Office.

    Så ble jeg kontaktet av Frode Eika Sandnes, (fra HiO IU og Min Bok 5), husker jeg.

    (Og Brusk, (i nabo-leiligheten), han fortalte meg det, (husker jeg), at han også hadde blitt kontaktet av Frode Eika Sandnes.

    For Brusk hadde også et lignende problem, med studielånet, da.

    (Noe sånt).

    Og Brusk fortalte meg det, at Frode Eika Sandnes hadde brukt et språk, (i en e-post, må det vel ha vært), som en som kom bort til han på gata, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Eika Sandnes skrev til meg det, (i en e-post), at han ville møte meg, i Sunderland, og diskutere problemene, (samt gå ut på pub vel).

    (Noe sånt).

    Og det ble til, at jeg møtte Frode Eika Sandnes, utafor forelesernes kontorer, på det øverste planet, i the Goldman Building, (på St. Peter’s Campus), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Eika Sandnes, han hadde med seg sin Sunderland-kamerat.

    (Han som hadde vært med, på det møtet, (på HiO IU, våren 2004, cirka et halvt år tidligere), hvor Frode Eika Sandnes sa til meg det, at det var umulig for meg, å få ekstrajobb, (ved siden av studiene), i Sunderland.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Og jeg nikket vel til Frode Eika Sandnes sin kamerat.

    (Som bare traska litt rundt der, i gangene, vel.

    Og ikke var med på selve møtet liksom, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Eika Sandnes, han fortalte meg det, at han hadde studert i England, og også jobbet, i en engelsk bedrift, som produserte satelitter, vel.

    (Noe sånt).

    Og Frode Eika Sandnes, han spurte meg om hva jeg hadde tenkt å gjøre, i tiden fremover, (mener jeg å huske).

    (Han lurte på om jeg hadde planlagt å flytte tilbake til Norge, eller ikke, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Jeg stolte ikke helt, på Frode Eika Sandnes, etter alle problemene, som hadde vært, med HiO IU, iforbindelse med dette studieoppholdet mitt, i Sunderland.

    Så jeg forklarte Frode Eika Sandnes, at det ville jeg ikke svare han noe om, da.

    For jeg så på dette møtet, som noe nødvendig ‘herk’, liksom.

    Som jeg måtte gjennom for å få studielånet, som jeg var avhengig av økonomisk, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo også overhørt det, året før, på jobb, (for Rimi Bjørndal, i Oslo), at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg ville ikke være åpen, om mine fremtidsplaner, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg skjønte egentlig ikke hva som var poenget, med dette møtet, som Frode Eika Sandnes, ville ha med meg, i Sunderland.

    Men han brukte det kanskje som unnskyldning, for å ta seg en pub til pub-runde, (eller to), da.

    Hva vet jeg.

    Og om Frode Eika Sandnes også møtte Brusk.

    Det veit jeg ikke.

    Men Brusk fikk studielånet sitt, en del uker før meg, (husker jeg).

    Men det var nok fordi, at jeg ba Lånekassa, om å bare sende brevet, til min norske adresse.

    (For jeg ville ikke, at Lånekassa, skulle sende brevet mitt, til feil adresse, da.

    Siden det var litt mer komplisert liksom, å få Lånekassa, til å sende et brev, til en ny engelsk adresse.

    Enn til min gamle, norske adresse.

    Jeg syntes kanskje at det virka som, at Lånekassa, liksom surra fælt, da.

    Så jeg turte ikke å begynne å lese, en engelsk adresse, for dem.

    I tilfelle dem skreiv opp adressen feil, da.

    (Eller om det kan ha vært, fordi at jeg hadde lite ringetid igjen, på et sånt ringekort, som jeg brukte).

    Noe sånt).

    For jeg fikk brevene mine videresendt, til England, da.

    (For jeg hadde bestilt dette, gjennom Posten, i Norge, da).

    Men noe skar seg.

    (Det er mulig at den avtalen, om at jeg skulle få posten min videresendt, bare varte, i tre måneder, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Så jeg fikk ikke det brevet, (som jeg skulle undertegne), likevel da, (husker jeg).

    Så jeg måtte ringe Lånekassa enda en gang, (når det begynte å nærme seg jul), da.

    (Og på den her tida, så brukte jeg først et sånt ‘Dog and Bone’-kort.

    (Et kort, som jeg har nevnt, i et tidligere kapittel).

    Men til slutt, så hadde jeg så lite penger igjen, at jeg måtte låne Iwo sitt Dog and Bone-kort, (for å ringe, til Lånekassa da), tror jeg.

    Noe sånt.

    Og så ba jeg de, om å sende, et nytt brev, til min engelske adresse, da.

    Noe sånt).

    Og så fikk jeg endelig det brevet, fra Lånekassa, da.

    (Og da hadde jeg også overtrukket Visa-kontoen min, (hos DNB), med cirka 800 pund, husker jeg.

    For jeg fant en minibank, som dette var mulig å gjøre fra, da.

    For det drøyde så lenge, før studielånet dukka opp, da.

    Og jeg måtte jo ha penger til mat, (og sånn), liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg prøvde å få de fagene jeg tok, ved University of Sunderland.

    Til å passe med både en engelsk og en norsk bachelor-grad, da.

    Men jeg hadde jo jobba så mye, (som butikkleder), på Rimi Langhus, sommeren før jeg dro til England.

    Så jeg hadde liksom ikke fått ‘surra’ meg, til å finne ut hvilke fag, som jeg skulle ta, (dette studieiåret), før jeg dukka opp, i Sunderland, da.

    Og av en eller annen grunn, så bytta jeg fag, to ganger da, husker jeg.

    Og Lånekassa skulle ha et skjema, for disse fagene, (tror jeg).

    (Hvis ikke det var HiO IU, som skulle ha, det skjemaet, da.

    Noe sånt).

    Og etter at jeg hadde bytta fag, andre gang.

    Så fikk jeg et brev, (må det vel ha vært), fra the International Office.

    Om at HiO IU, (var det vel), hadde godkjent fagene mine, (etter første gang jeg byttet), da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg enig med hu pene blonde dama, på the International Office.

    Om at vi ikke skulle fortelle noe, til HiO IU, om at jeg hadde bytta fag, enda en gang, da.

    (Altså ikke alle fagene, da.

    Men et par av de, var det vel.

    Siden jeg hadde først valgt flere fag, som jeg overhørte om, at de engelske studentene sa, at tok mye veldig tid, da.

    Så jeg byttet blant annet et av de fagene, da.

    (Et fag som ikke var så vesentlig, vel).

    Sånn at jeg kunne fokusere, på the Final Year Project, da.

    Som var et viktigere fag, vel.

    Noe sånt).

    Og det sa hu lyshåra leder-dama, på International Office, at det var greit, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og grunnen til at jeg ikke ville det, at hu skulle si fra, til Lånekassa, (eller om det var HiO IU), om at jeg hadde bytta fag, enda en gang.

    Det var fordi, at studielånet mitt jo allerede var veldig forsinka.

    Så jeg orka liksom ikke det, at det studielånet, skulle bli enda mer forsinka, da.

    (Fordi at fagene mine måtte godkjennes en gang til, (av HiO IU eller om det var Lånekassa), da).

    For jeg måtte jo ha penger til mat, (og sånn), liksom.

    (For å si det sånn).

    Så jeg så på det, (å ha penger til mat og sånn), som viktigere, enn å få detaljene riktige, når det gjaldt fagene, (på diverse skjema), da.

    (For å si det sånn).

    Jeg prøvde vel kanskje å bruke litt sunt bondevett, da.

    (Som de kaller det).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, forresten.

    At Frode Eika Sandnes.

    (Som jo forresten var i de norske nettavisene, for noen måneder siden.

    (Jeg skriver dette, i oktober 2013).

    Siden han var vært, (som representant for HiO, (eller om det var HiO sin etterfølger HIOA)).

    Da en negerkonge, besøkte Oslo, og fikk frastjålet kronjuvelene sine.

    Noe sånt).

    Han spurte meg vel antagelig, (i dette møtet, i the Goldman Building, på St. Peter’s Campus), om hva jeg syntes, om University of Sunderland, da.

    (Noe sånt).

    Og da husker jeg at jeg nevnte det, at vi måtte drive mye med ‘research’, på University of Sunderland.

    (Spesielt i et tredjeårs-fag, som jeg hadde, som het Final Year Project).

    Og at jeg ikke hadde vært borti dette feltet, (nemlig ‘research’), i Norge, da.

    (Enda jeg jo hadde studert, både ved NHI og HiO IU).

    Og da svarte bare Frode Eika Sandnes det, (husker jeg).

    At de ikke dreiv så mye med det, (i Norge), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 18: Stadium of Light

    Den første helgen, som jeg bodde, i Sunderland.

    Så dro jeg for å se på at Sunderland spilte, på Stadium of Light, (husker jeg).

    Jeg spurte dama i billett-salget om hvor borte-supporterne satt, (og sånn), da.

    For jeg ville ikke sitte sammen med en gjeng med holigans, liksom.

    Og jeg var ganske tidlig ute der, (husker jeg).

    Og en vakt viste meg cirka hvor jeg skulle sitte, da.

    Men jeg var kanskje litt fyllesyk, fra dagen før.

    For da kampstart begynte å nærme seg, så satt jeg plutselig midt i en gjeng, som pleide å sitte på akkurat de plassene, som jeg satt på en av, (virka det som).

    Men det var mange ledige plasser, på raden foran, da.

    Så jeg bare satt meg, på en av de plassene, istedet.

    (Istedet for å sitte midt oppi en gjeng som hadde faste plasser, liksom).

    Og i begynnelsen av andre omgang, (eller om det var i pausen), så dukka det opp ei blondinne og ei brunette der, da.

    (Begge i begynnelsen av 20-åra, vel).

    Som mente at jeg satt på feil plass, da.

    (Etter å ha spurt om å få se billetten min, (eller noe sånt), var det vel).

    Før de satt seg ned, ved siden av meg, da.

    Og jeg fikk håret til hu blonde, i ansiktet, ‘hele tida’, (under den andre omgangen), husker jeg.

    For det blåste en del der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kampen var forresten mot Preston North End.

    (En av grunnlegger-klubbene, av the Football League.

    Og vel den første klubben, som vant den øverste serien, i England.

    I 1888/89 stod det, på Wikipedia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne kampen var ikke i den øverste serien i England, (som jo heter Premiere League).

    Men den var i den nest øverste serien, (som vel heter the Championship).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sunderland vant kampen 3-1 forresten, (mener jeg å huske).

    Og jeg syntes at jeg måtte reise meg opp, (som de to damene ved siden av meg), når Sunderland scorte.

    (Siden jeg jo nå bodde, i Sunderland.

    Og jeg hadde også mer eller mindre hatt Sunderland som en nummer to-klubb, i England.

    Etter at den tidligere Everton-spilleren Peter Reid var manager der, (med til dels gode resultater vel), rundt årtusenskiftet, (var det vel)).

    Men da lurte de to damene, (som satt til høyre for meg), på hvorfor jeg liksom jublet, når Sunderland scorte, da.

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Myhre pleide å være keeper, for Sunderland, i årene før jeg flyttet dit, vel.

    Men jeg tror ikke at han fikk spille, det studieåret, som jeg studerte, ved University of Sunderland.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men siden jeg holdt med Everton.

    (Og hadde sett en del Everton-kamper, i årene før det her, siden jeg hadde parabol-antenne, osv).

    Så la jeg merke til det, at den tidligere Everton-spilleren John Oster spilte, for et av lagene, (husker jeg).

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvilket av de lagene, som han spilte på, nå.

    Men det er vel mulig å finne ut, skulle man vel tro).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kampen, så mener jeg at jeg la merke til det.

    At hu dama, (med det lyse håret), som satt seg ned, ved siden av meg, i pausen, (var det vel).

    Hu hadde caps på seg, mens hu gikk, tilbake mot Sunderland sentrum, da.

    Så hvis det var den samme dama.

    Hvorfor hadde hu ikke hatt capsen sin på seg, mens hu satt, (ved siden av meg), inne på Stadium of Light, liksom?

    Hva vet jeg.

    Men det kan man vel kanskje lure på.

    For da hadde jeg vel sluppet å fått håret hennes i ansiktet, (når det blåste), liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekket litt av fotball-faktaene, som jeg skrev om ovenfor, på nettet.

    Og både Thomas Myhre og John Oster var ubenyttede reserver, for Sunderland, i denne kampen, da.

    (Men jeg husker kanskje John Oster, fra at han varmet opp, (mot slutten av kampen).

    Det er mulig.

    Noe sånt).

    Det var Mart Poom, (fra Estland), som stod i mål, (for Sunderland).

    Myhre fikk mange kamper for Sunderland, denne sesongen, (så jeg, på nettet).

    Men det tror jeg at må ha vært for det meste, mot slutten av sesongen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Jeg flytta til London, i begynnelsen av februar, (var det vel), i 2005.

    (Som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 7, tenkte jeg).

    Så jeg bodde ikke i Sunderland, i hele dette studieåret, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 17: Enda mer fra de første ukene i Sunderland

    En av de første dagene, som jeg bodde, i Sunderland.

    Så traska jeg rundt, i området like ved Stadium of Light, (husker jeg).

    For å finne den databutikken, som jeg hadde funnet, på Google, en av de siste dagene, som jeg bodde, i Oslo.

    Og i den databutikken, (som jeg brukte litt tid på å finne, for den butikken lå inne i et slags industriområde, må man vel kalle det), da.

    Så kjøpte jeg min første Windows-lisens, (husker jeg).

    (For jeg tenkte vel at jeg burde være litt mer forsiktig, med å bruke, de CD-ene, (med forskjellige Windows-versjoner), som jeg hadde fått, av Magne Winnem, siden jeg nå bodde i England, (og ikke lenger i Norge), da.

    (Jeg tenkte at ting som piratkopiering, kanskje ble sett litt strengere på, i England.

    Mens det liksom er mer kultur, for å piratkopiere, i Norge, da.

    Mener jeg at jeg har lest, i aviser osv., i Norge, noen år før jeg flytta, til England, ihvertfall).

    Jeg kjøpte meg også en ny harddisk, (for jeg hadde jo kasta den gamle harddisken, før jeg flytta til England, i tilfelle det var noen ulovlige programmer osv., på den) og et nytt kabinett.

    (Og sikkert mer, som jeg har glemt, og).

    Og det var en liten ting, som jeg gjorde feil da, da jeg skulle bygge, den nye PC-en.

    Så jeg måtte dra ned enda en gang, (med taxi, husker jeg), ned til den PC-butikken, da.

    Og da forklarte de meg det, (dagen etter, eller noe sånt), at jeg hadde festet en ledning litt feil, (eller noe sånt), da.

    Men jeg var kanskje litt mer utålmodig, i England, (enn i Norge), da.

    For jeg hadde jo oppgradert PC-en, (og bytta kabinett og hovedkort osv.), i Norge, tidligere.

    Uten at jeg hadde så utrolig store problemer med det, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Jeg brukte forresten Windows NT Server 3.0, (eller om det kan ha vært klient-versjonen, eller noe sånt), i en ganske lang periode, i Norge.

    Og det var fordi, at jeg hadde fått en student-utgave, (eller noe sånt), av det operativsystemet, da.

    I forbindelse med at jeg var på et fem dagers-kurs, i NT Server Core Tech, (med Global Knowledge Network), på Skullerud, i en av de første månedene, av 1998.

    (Mens jeg hadde en ukes ferie, fra min jobb, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    De første dagene, som jeg var, i Sunderland, så hadde jeg også tilgang, til internett, fra St. Peter’s Campus, (husker jeg).

    For i den øverste datasalen, (var det vel), i the Goldman Building.

    Så fantes det noen gjeste-PC-er, (husker jeg), som man kunne låne, før man fikk seg student-login, da.

    Og jeg husker at det jobba en kineser, (eller om han var japaner), som et slags orakel, i den øverste datasalen der, (hvor blant annet disse gjeste-PC-ene stod), da.

    (I tillegg til at det også fantes en resepsjon, i den nederste etasjen der, da.

    Eller, det er kanskje riktigere å si ‘det nederste nivået’, (eller noe sånt).

    For the Goldman Building er et moderne bygg, med få vegger og mye luft, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt, ved en av PC-ene, i den øverste datasalen der, (i the Goldman Building), en av de første ukene, som jeg var, i Sunderland, (må det vel ha vært).

    (Jeg husker ikke om det var en gjeste-PC eller om det var en student-PC, som jeg satt da).

    Så så jeg det, at jeg hadde fått en e-post fra Dag Anders Rougseth, (som sa at han ble kalt Dagga), fra HiO IU, (på Hotmail), husker jeg.

    Og han lurte på hvor jeg var, (eller hva jeg drev med da), husker jeg.

    Og jeg svarte vel det.

    (Etter en dag eller to ihvertfall, vel).

    At jeg var i Sunderland, (eller ihvertfall i England), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte meg også et trådløst nettverk-kort, til PC-en min, (i Sunderland), husker jeg.

    (Dette var vel et CPU-kort, (som det kalles), mener jeg å huske).

    Og det var fordi, at the Forge, (hvor jeg bodde), jo hadde gratis trådløst bredbånd.

    Og da måtte man ha et sånt WiFi-kort da, (som det vel også heter).

    Og da måtte jeg ta med det nettverkskortet, til andre etasjen, i the Goldman Building der, da.

    Sånn at de oraklene der, (han kineseren og kollegene hans), kunne skrive opp MAC-addressen, til nettverkskortet mitt, da.

    Og så fikk jeg en konto, på det trådløse nettverket, til the Forge, da.

    (Så dette var kanskje en litt tungvint løsning.

    Dette at man måtte registere MAC-adressen sin, i the Golman Building.

    Andre, lignende nettverk, er vel kanskje åpne.

    (Uten at jeg er noen ekspert, på dette).

    Sånn at man da slipper, denne ekstra prosedyren, som det jo er, å registrere seg, (og sine forskjellige nettverkskort), på en slik måte, da.

    Hvis det ble noe feil, med nettverkskortet, (og man trengte et nytt nettverkskort, med en ny MAC-adresse), så måtte man jo da dra innom, disse oraklene igjen, for å få en ny konto, da.

    (For ofte, så måtte studentene på the Forge, kjøpe flere forskjellige nettverkskort, før de fikk tak i et som virket, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Selv om jeg ikke hadde dette problemet selv, da.

    Og da måtte de vel også muligens innom oraklene, i the Goldman Building, en gang, for hver gang, som de kjøpte seg et nettverkskort, da).

    Noe sånt.

    Så dette kunne muligens ta litt tid og krefter, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 16: Mer fra de første ukene i Sunderland

    Jeg husker fra en av de første dagene, i Sunderland.

    At Brusk, (fra Syria og HiO IU), og jeg, en gang gikk gjennom hoved-handlegaten, (the high street), i Sunderland.

    (Det kan vel ha vært sånn, at Brusk og jeg, var på samme Metro-tog, hjem fra St. Peter’s Campus.

    Og så har Brusk liksom dratt meg med, på grunn av et eller annet, da.

    Som jeg ikke husker akkurat hva var nå, for å være ærlig).

    Og Brusk skulle innom enten Poundland eller Poundworld, (mener jeg at det må ha vært).

    Og der fant han seg en ganske tjukk engelsk-engelsk ordbok, (mener jeg å huske).

    Til kun et pund, da.

    Men jeg var ikke på utkikk, etter et sånn bok, egentlig.

    Så jeg kjøpte ikke det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien, fra Sunderland sentrum, og til the Forge.

    Så skulle Brusk innom Aldi, (ved Millfield Metro-stasjon), husker jeg.

    Jeg hadde aldri vært på Aldi før, (husker jeg).

    Jeg hadde blant annet begynt å handle mat, på Tesco, i shopping-senteret the Bridges, (husker jeg).

    Men Brusk dro meg med, på Aldi, da.

    Og der fant han en pakke med ’tissues’, (altså papirlommetørklær), som han ga meg, da.

    Og som han mente at jeg burde kjøpe, da..

    (Fordi at de var så billige, regnet jeg vel med).

    Og jeg kjøpte de og noen andre greier vel, på Aldi der, da.

    (Noe sånt):

    Men jeg syntes nok at det var litt rart, at Brusk liksom insisterte, på at jeg skulle kjøpe meg papirlommetørklær, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en gang, som Brusk og jeg, (og muligens også noen andre utvekslingsstudenter), var på Aldi.

    Så klaget jeg på det, (husker jeg), at det var så lange køer, i kassene der.

    Jeg hadde jo jobbet, som butikksjef, på Rimi, i Norge.

    Og jeg forklarte vel det da, (på engelsk tror jeg, så det var vel muligens noen tyske damer der, som Brusk og jeg hadde møtt inne på Aldi, (og som Brusk kjente fra før), da.

    Noe sånt).

    At på Rimi, (hvor jeg hadde jobbet), så het det seg det, at kassererne skulle rope på en ny kasse, dersom det var mer enn tre kunder, som stod i en kassakø, da.

    Men den regelen, den hadde de tydeligvis ikke, på Aldi, da.

    (Husker jeg, at jeg tenkte, ihvertfall.

    For det var ganske lange kassakøer der, da.

    (For å si det sånn).

    Og det var også sånn, at de ikke åpna en ny kasse der.

    Selv om det vel var flere butikkfolk der, som var ute på gulvet, (i butikken), da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg tror at Aldi-damene der, ble litt sure, (siden jeg klaget), også.

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at allerede den første helgen, (må det vel ha vært), i Sunderland, så var jeg på fotballkamp. Dette var vel før jeg fikk meg PC og internett der, så jeg var vel kanskje litt rastløs. Noe sånt

    første helgen fotballkamp

    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1002337252915&set=pb.1059338080.-2207520000.1380449744.&type=3&permPage=1

  • Her kan man se Metro-kortet, som jeg hadde, for å ta ‘t-banen’, fra der jeg bodde, (på the Forge), og til St. Peter’s Campus, (hvor Faculty of Applied Sciences holdt til, på den andre siden av elven Wear). Hvis man ville til Newcastle, så kunne man kjøpe et dagskort, for 30 kroner cirka, med den samme Metro-en, (som man kan se, et eksempel på, (oppe til høyre), som så ut som at var fra september 2004, da jeg forstørret det). Jeg lurer også på om det Matalan-kortet, er fra Sunderland. Det lå en Matalan-butikk, ikke så langt fra the Forge, og jeg trodde at man måtte ha et sånt kort, for å handle der, (siden de spurte meg, om jeg hadde Matalan-kort, da jeg skulle betale)

    sunderland mer

    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1002342013034&set=pb.1059338080.-2207520000.1380449744.&type=3&theater