Nå har jo jeg vært en slags nerd, de to siste årene.

En slags ‘hva er galt i Norge’-nerd.

Jeg har sittet time etter time på internett, i et par år nå, og forsøkt å finne ut hva som er galt i Norge.

Ettersom jeg har overhørt, i 2003, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

Og jeg ble forsøkt drept på gården til eksdama til onkelen min, i Kvelde, i 2005.

Og disse problemene er jo en ting.

Men det som har sjokkert meg mest, det er at når jeg ringer til Kripos og kontakter andre politi-etater, angående at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og at jeg ble forsøkt drept, i 2005.

Da bare avviser de meg, mer eller mindre bryskt.

Det var rimelig sjokkerende, må jeg innrømme.

Jeg som er vokst opp i Norge, og gått på skole i Norge.

Jeg har jo lært at politiet, nei de fanger tyver og kjeltringer og sånn.

De skal liksom være ‘the good guys’.

Så jeg fikk litt sjokk da jeg bare ble avvist, av både Kripos og politiet her i Liverpool, etter at jeg har fortalt dem, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og har vært ganske i sjokk pga. dette, for jeg vet ikke egentlig hva det betyr, og etter å ha fortalt at jeg ble forsøkt drept på gården i Kvelde i 2005.

Etter at både politiet i Norge og England avviste å hjelpe meg, da fikk jeg skikkelig sjokk.

Så det var nesten et større sjokk, enn å overhøre, som lyn fra klar himmel, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i 2003, på Rimi Bjørndal.

Så jeg har fått min del av sjokk siden 2003, det må jeg innrømme.

Så det har ikke vært så lett å ta de rette avgjørelsene osv.

Jeg var så anspent, her i 2005/2006.

Da jeg fikk meg jobb på Berteslmann/Microsoft, her i Liverpool, mens jeg prøvde å få rettighetene mine, til ingen nytte, fra politiet da.

Så jeg meldte meg på treningsstudio.

For jeg var så anspent og sjokkert.

Og da løp jeg og løp jeg, og trente og trente, sånn at jeg ble syk omtrent, og begynte å drite ned dassen der osv., uten at jeg hadde helt kontroll, for jeg hadde trent så mye at jeg ble helt ødelagt i magen.

For å prøve å slappe litt av.

For jeg ble spionert på hele tiden og.

Så jeg trente to-tre ganger i uka, i et fast treningsprogram, hvor jeg sleit meg ut helt omtrent.

For å prøve å miste anspenheten min, for da å prøve å roe meg ned da, for jeg var såpass sjokkert og anspent da, så det var som et mareritt, det er helt sikkert.

Samtidig med at jeg bodde i et ‘shared house’ i Walton, hvor jeg tror flere av de andre som bodde der, var enten noe ‘mob’ eller noe ‘mafian’, og de kødda med meg hele tida, og jeg tror også de planla å drepe meg der, muligens, jeg hørte mye rart ihvertfall, om å kutte av meg det ene og det andre, enda jeg ikke har gjort noe galt.

Så dette er som verdens største mareritt, vil jeg si.

Og politiet bare avviser å gi meg rettighetene mine.

Altså, de gir ingen som helst hjelp, enda jeg blir forfulgt av noe mob/mafian.

Så dette er et stort mareritt.

Bare for å gjøre det klart.

Jeg får ta en pause her.

NHI på Helsfyr, skoleåret 1991/92

Jeg gikk førsteåret, på NHI, i 1989/90.

Men jeg var ganske bortskjemt med å ha mange kjente og venner, og feste mye, fra året før, fra russetida i Drammen, og ferie i Brighton i England osv.

Og jeg syntes det var artig å flytte til Oslo.

Men skolen på NHI, det var tørre og kjedelige saker.

Så jeg trengte et friår, da jeg jobbet, i 1990/91.

Også da jeg begynte på andre året, på NHI, så hadde skolen flyttet, fra Frysja, til Helsfyr.

Men jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

Og jobbet på OBS Triaden, på Skårer, i Lørenskog.

Så Helfyr passa veldig bra, Fyrstikktorget der.

Det var mye nærmere Ellingsrudåsen og Lørenskog, enn Frysja/Kjelsås var.

Så sånn var det.

Og da så kjente ikke jeg så mange folk i klassen, siden jeg hadde hatt et friår.

Men jeg ble såvidt kjent med noen fra.

Tja, hva het det da.

Romsdal, tror jeg.

Noen Romsdølinger, eller noe.

Og dem virka som vanlige folk, som det gikk ann å prate om skole og sånn med da, og fleipe litt, og krangle litt, og jeg samarbeida med dem på noe gruppearbeid.

For vi skulle lage et sånt program, i Pascal.

Hvor programmet skulle spørre, ‘Tenk på et dyr’.

Så spør programmet, ‘Er det et pattedyr’.

Og sånne spørsmål.

Så da må man svare ja og nei, til programmet til slutt gjetter da.

Var det en struts?

Nei.

Så sier programmet, hvilket dyr var det.

Dinosaur.

Så sier programmet.

Skriv et sprøsmål som skiller en struts fra en dinosaur.

Så skriver du, er det utdødd?

Også spør programmet.

Stemmer denne egenskapen med en dinosaur? J/N

J

Sånn var det programmet.

Og da, lærte programmet seg et fakta om en dinosaur da.

Så neste gang, kanskje en uke seinere.

Så prøvde noen programmet igjen.

Så blir det sånn.

Er det et pattedyr? J/N

N

Er det utdødd? J/N

J

Er det en dinosaur? J/N

J

Jeg (programmet) er flink, jeg klarte det på 4 spørsmål.

Sånn var det programmet da, som vi måtte lage, i 1991, var det vel.

Og jeg var litt av en kløpper i programmering.

For jeg hadde VIC-20 på 80-tallet.

Men kassettspiller til VIC-20, var utsolgt i Norge, i over et halvt år, eller noe, fra databutikken vi kjøpte maskinen, i Vika i Oslo.

Så jeg kjøpte kassettspiller, da vi var på ferie i Aalborg, og Jylland, julen 81, tror jeg det kan ha vært.

Noe sånt.

Og da, så måtte jeg skrive inn spillene selv da, fra en bok.

Fordi de spillene forsvant ut av pc-en, hver gang strømmen ble skrudd av.

Så begynte jeg etterhvert å forstå hva den koden jeg skrev inn på VIC-20 betydde.

Det var basic-linjer, som 20 GOTO 10 osv.

Men jeg skjønte det etterhvert da.

Og en god del grunnlegende programmering, som strenger og sånn, som jeg leste en del om i VIC-20 boka.

Prinsippene bak strenger osv., er mye likt i Basic og Pascal.

Så det var derfor jeg lagde kryssordkompilator-program, i Pascal, som semesteroppgave, på NHI, vårsemesteret 1992.

Fordi jeg var så god på streng-programmering, for det hadde jeg sett en god del på, da jeg hadde VIC-20, og Sharp og C128, på Bergeråsen, på 80-tallet, før jeg spillte fotball med VIC-20, som manglet en knapp.

Og solgte Sharp, til onkel Runar og fetter Ove og kusine Heidi og Susanne, i Son.

Kanskje det er derfor Susanne jobber med data nå, siden hun fikk Sharp datamaskinen, av faren sin, Runar, og det fulgte med spill som jeg hadde lagd.

Som jeg hadde kalt for ‘Acapulco’, en by i Mexico, for jeg synes det bynavnet var så kult, for jeg hadde to kamerater fra Bergeråsen, Petter og Christian Grønli, som bodde der med faren sin, etter at mora deres døde, på begynnelsen av 80-tallet, på Bergeråsen.

Men men.

Men skytespillet var ikke helt ferdig da, men halvferdig ihvertfall.

man kunne skyte og sånn da.

Men Space Invader-kopiene, de døde ikke.

Kulene gikk bare gjennom dem, og ikke noe skjedde.

Jeg gikk vel litt lei.

For det var nesten ikke noe spill og sånn til Sharp.

Så jeg lurte egentlig Runar og dem, for jeg tror dem betalte overpris for Sharp.

Men men.

Jeg kjøpte C128 da, som jeg tror var bøff, av broren til Kjetil Holshagen, ny maskin, de bodde i Havnehagen.

Men han maste ganske mye han Kjetil, så jeg slo til tilslutt, jeg var vel sånn 15-16 år kanskje.

Og jeg var litt skeptisk til bøff, men jeg ga meg etter en del masing of forsikringer da.

Men den solgte jeg også, vel også til overpris, i Drammens Tidende, til en oppi dalom ,eller noe.

Som kjøpte den til sønnen sin.

Og jeg hadde noe ekstra kule cartridger og joysticker og spill og sånn da.

Så det var derfor jeg fikk såpass bra betalt for den.

Og han guttungen som kjøpte C128, han syntes maskinen så kul ut, husker jeg.

Han ville absolutt kjøpe den C128, for det var med ganske mange kule ting, som sikkert var ganske sjeldne oppe i dalom, eller Hokksund, eller hvor dem var fra.

Så da fikk jeg bedre betalt for både Sharp og C128, enn det egentlig markedsverdien var for de datamaskinene brukte, på den tida jeg solgte de.

Så jeg var vel litt sleip, må jeg kanskje si.

Men men.

Men VIC-20, den sparka vi fotball med, i Leirfaret.

For den mangla en knapp.

Og Kjetil Holshagen hadde kortslutta kassettspilleren uansett, da han skulle seriekoble to sånne kassettspilere, noe som ikke virka.

Han var litt elektronikk-nerd, og skulle skru på alt av elektronikk.

Så jeg ble litt bitt av elektronikk-basillen jeg og, men ikke så mye at jeg ble elektronikk-nerd da, men sånn at jeg lærte om likestrøm og vekselstrøm og sånn da.

Og transformatorer og kondensatorer og relle-er og sånn.

Men jeg var også nesten programmerings-nerd.

Men jeg drev også med spilling.

Defender of the Crown, var omtrent det eneste spillet jeg gadd å spille.

Pluss Impossible Mission, eller noe.

Og Paraflax(?)

Og California Games, men det var mest fordi det hørtes kult ut.

Barbarian, spilte vi litt.

Tremening Øystein i Lørenskog, fikk tak i alle de kule spilla.

Så kjøpte vi datablader, på Narvesen, og sa at det spillet så kult ut.

Vi hører om Øystein kan skaffe det.

Så sånn var det.

Men jeg tenkte etterhvert, da jeg var sånn 18 år vel.

At da fikk det være nok data.

Så kjøpte jeg stereoanlegg istedet.

Så det var en god del år, som jeg ikke hadde data.

For jeg trengte, at jeg fikk være litt utadvent og.

Så fra 1988, til 1993, så hadde jeg ikke datamaskin hjemme da.

Så de årene, så var jeg ganske utadvent og sånn at jeg gikk på byen hver helg nesten og sånn da.

Og dro heller på skolen eller til en kamerat for å drive med data, enn å sitte hjemme, sånn som jeg gjør nå, for jeg hadde ikke data de fem åra.

Så det er ikke sånn at jeg har vært skikkelig datanerd.

Jeg er god på programmering, kan man vel si, men jeg har vært interessert i musikk, og litt festing og uteliv og å dra på ferie til England og sånn og.

Og Hollywood og alternativ filmer og alt sånt da.

Det er ikke bare data jeg har drivi med.

Men men.

Så jeg lagde det Pascal-programmet, ganske raskt.

Jeg var mye nedfor, det skoleåret, for jeg hadde ikke noen ordentlig venner eller familie, da.

De kameratene mine, Øystein og Glenn, dem boikotta meg, det året, av en eller annen barnslig grunn.

De var litt barnslige, de var et par år yngre enn meg.

Jeg var 22 og de var vel 20 da.

Men jeg kjente ikke så mange i Oslo-området, så jeg hang sammen med han tremenningen min Øystein, i Lørenskog en del da.

Så sånn var det.

Så da slapp jeg å gjøre noen andre oppgaver da.

For da hadde jeg skrevet ferdig det Pascal-programmet, rimelig raskt, i et par timer, mellom to forelesninger, eller noe.

Så da samarbeida jeg litt med de her Romsdølingene, tror jeg de var.

For da skreiv jeg navnet på to eller tre av de Romsdølingene, på den Pascal-oppgaven.

Så sparte de masse tid der.

Så skreiv de navnet mitt, på noe andre greier, som jeg ikke hadde tid til å gjøre da, for jeg måtte jo bruke tid på å være deprimert og å jobbe på OBS og sånn.

Så sånn var det.

Det er sånn man gjør i næringslivet.

At man fordeler arbeidsoppgaver.

Og da gjorde jo jeg min del.

Og det tror jeg er greit på datastudier.

For datastudier, det er ikke noe sånn som noe studier i kunst, eller språk, eller hva man skal bruke som eksempel.

At det bare er noe sånn studiet, som ikke har så veldig mye innhold.

(Selv om det sikkert finnes mye bedre eksempler enn kunst og språk).

Neida, datastudier, det er tidkrevende, og det er mye man må skjønne og lære og få med seg.

Så da tok vi litt arbeidsdeling, og det tror jeg er lov på sånne datastudier, siden de er så arbeidskrevende.

Men men.

De romsdølingene, de mobba jo meg, siden jeg var fra Østlandet.

Og jeg så jo til dem, at dem var fra dalom, eller noe, sikkert.

Dem var litt sånn gammeldagse, iforhold til moten i Oslo og også i Drammen, vil jeg si.

Han ene hadde sånn hockeysveis, i 1991.

Og det var moderne i Svelvik, i 1986 og sånn.

Så de lå nok 4-5 år etter Svelvik, tror jeg, i Romsdal, på den tiden der.

Så det reagerte jeg litt på, husker jeg.

Men han romsdølingen med hockeysveis, han tror jeg ble litt påvirka av meg, eller noen andre, for han forrandra til vanlig kort sveis, i 1992, tror jeg, hvis jeg husker riktig.

Men men.

Men de romsdølingene, (jeg tror han ene jobba på Rema på Skårer, hvis jeg ikke husker helt feil).

Dem sa, at det var fiendskap, eller utrivseligheter, mellom Romsdølinger og Sunnmøringer.

Hvis jeg husker riktig.

Og de Romsdølingene virka som vanlige folk.

Nesten som folk i Svelvik og Berger og Berger og sånn, og kanskje Larvik, hvor jeg også hadde bodd.

Noe sånt.

Bare at de var litt treigere og kjedeliger og sånn da.

Jeg må få med det.

Neida, bare fleiper.

De gikk jeg faktisk bedre med, enn Oslo-folka, på NHI, og Drammens-folka, som jeg aldri ble kjent med.

Untatt ei pen mørkhåra dame, som dukka opp på OBS Triaden.

Men jeg ble litt sjenert da, og sa ikke noe, dum som jeg var.

Og hun satt foran meg, i forelesningssalen.

Og da la hun opp skoledagboka si, det var høyskole, på universitetsnivå det her da.

Privat høyskole til og med.

Det som er NITH nå.

Men men.

Men hun smellvakre 21-år gamle mørkhåra dama da.

Hun la opp lekseboka si, eller hva det heter, sånn at jeg som satt på raden bak, kunne se telefonnummeret hennes, i friminuttet.

Hun virka som om hun skulle sjekke opp meg.

Men jeg kjente jo ikke henne.

Men det dukka opp kavalerer fra andre steder i forelesningssalen, som skreiv opp telefonnummeret hennes, og ikke brydde seg om jeg så det.

Og hun pene dama.

Hun hadde også en blond venninne.

De dukka også opp på OBS Triaden, da jeg satt i kassa der.

De gikk i kassa mi, tror jeg.

Men jeg behandla dem som vanlige kunder, dum som jeg var.

Jeg var mest opptatt av å være deprimert og sånn, på den tida der.

Jeg kjente dem ikke da.

Så jeg sa nesten ikke hei, engang.

Jeg var ikke så velkjent på NHI, siden jeg hadde hatt et friår.

Og jeg var deprimert den høsten, spesielt, husker jeg.

Så jeg ble baksnakket der, husker jeg, av noen karer jeg ikke visste hvem var.

Så jeg var litt anspent, det året.

Så jeg måtte liksom ha blitt litt kjent med hun dama først, før jeg ble mer sosial da.

Men, det var sånn, at det ødela vel litt, det at når jeg hadde forsovet meg, som vanlig, så prata folk dritt om meg bak ryggen min.

Folk jeg ikke visste hvem var.

Men som jeg overhørte hva sa.

Om som sa at jeg var dust osv.

Så da var det ikke et sånt miljø der, som gjorde at jeg følte meg hjemme, og begynte å sjekke opp de pene damene, f.eks.

For jeg følte meg litt som en sånn utstøtt, rar person, ihvertfall blant folka fra Oslo og Østlandet der, for jeg hørte dem prata om meg bak ryggen.

Men dem fra Romsdal, dem var nok en egen klikk, så den baksnakkinga, den tror jeg ikke nådde fram like mye der, som ellers, var ihvertfall inntrykket mitt.

Så derfor samarbeida jeg med dem, på noen oppgaver da.

Det var også en finsk nerd der, som var veldig dyktig, som jeg prata litt med.

Men han ble sur på meg, og kalte meg narkoman, for jeg var så deppa, og hadde mørke ringer under øya, og kom på feil dag på eksamen osv.

Så jeg hadde mitt å slite med.

Så sånn var det.

Nå får jeg ta pause her igjen.

Fosnakulturen og Nøstvetkulturen

Her kan det ligge en mulig forklaring til hva som foregår, nå med at det virker som at det er en krig mot de norrøne.

Fosnakulturen var den første kulturen i Norge.

http://no.wikipedia.org/wiki/Fosnakulturen

(Sammen med Komsakulturen, Samene osv., i Nord

Men Finnmark osv., ble lenge ikke regnet for å være ordentlige deler av Norge.

Norge gikk vel til Trøndelag noen ganger og Lofoten og sikkert også Finnmark, men Finnmark var vel ikke kjerneområdet til Norge noen gang, antagelig).

Men men.

Fosnakulturen, ble i Norge (og Vest-Sverige) erstattet av Nøstvetkulturen.

Fosna-folket døde ut, noen tusen år før Nøstvet-folket dukket opp.

http://no.wikipedia.org/wiki/Nøstvetkulturen

Untatt på Sunnmøre, hvor begge folkene levde samtidig.

(Har jeg lest i en link jeg skal prøve å finne).

Så Sunnmøringer kan være etterkommere av Fosna-folket, mistenker jeg.

Mens de andre stedene i Norge, så døde Fosna-folket ut.

Muligens i krig mot Nøstvet-folket.

Nøstvetkulturen var også i steinalderen, og det var en kultur, noen folk, som levde omtrent helt isolert i Norge og Vest-Sverige.

Til Gøteborg, eller noe, tror jeg.

Mens i resten av Sverige, (og Nord-Europa, mener jeg å huske), så var det Fosna-folket som holdt til.

Ihvertfall ikke Nøstvet-folket.

Så Nøstvet-folket, det kan være forfedrene til nordmennene.

(Og noen i Vest-Sverige.

Kanskje det er derfor at folk rundt Arvika osv., føler seg mer hjemme i Oslo-området, enn i Stockholm-området, har jeg lest tidligere).

Noe sånt.

Så her kan svare på gåten ligge.

Sunnmøringene er etterkommere av det samme folket, som resten av Europa omtrent.

(Eller noe lignende).

Så har vi nordmenn, og noen vest-svensker, som er etterkommere av et eget folkeslag.

Her har jeg en teori, på hvorfor nordmenn blir tulla med av New World Order, (og også Sunnmøringene på Grandiosa-fabrikken på Stranda), virker det som.

Jeg vet ikke helt om den holder, men det er ihvertfall en mulig teori.

Jeg skal finne noen linker, hvor det står mer om dette.

Nå fant jeg den linken som heter Fosna/Nøstvet-problemet i norsk steinalder

Kan noe av svaret på gåten på hva som er galt i Norge, finnes vi går tilbake å ser mer på denne situasjonen?

Det er mulig.

Noe er det nok ihvertfall.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her fant jeg det jeg tenkte på, i linken over, om at på Sunnmøre, så levde både Fosna-folket og Nøstvet-folket samtidig:

På Romsdal- og Sunnmørskysten finn ein faktisk både Fosna og Nøstvet side om side heilt nede ved Tapes-strandlina (10 m.o.h. på Fjørtoft). Det ser såleis ut til at dei to kulturane har levd side om side til same tid på Sunnmøre. Dette skapte visse problem for arkeologane når dei skulle forklare tilhøvet mellom Fosna og Nøstvet som dei heile tida trudde var uttrykk for to folkegrupper med ulik bakgrunn.

http://home.online.no/~rdyrkorn/petter/arkeo/fosna.htm

PS 2.

Jeg tenker over denne bloggposten nå, og da får jeg noe flashback til Arvika-festivalen i år 2000.

Da skulle han David Hjort, fra Rimi Bjørndal, i 1997.

Som jeg ble kjent med da, siden jeg var sjefen hans.

Og jeg ga han noen gratisbilletter til juleølsmaking, som jeg fikk av butikksjef Kvehaugen, men som jeg ikke kunne dra på selv, fordi jeg jobba seinvakt.

Men da inviterte han Hjort meg, ned for å møte dem, etter jobben, selv om juleølsmakinga var ferdig da.

Så ble jeg med han og dama han da, Heidi, til Valentinos, hvor de skulle.

Og det dukket også opp ei ung dame, som jobba på en Rimi i Asker eller Bærum, eller noe, som jeg tror David kjente, og som blei med vårs på Valentinos.

Fordi David og Heidi, de var noen år yngre enn meg.

Men jeg kunne nesten ikke si nei, syntes jeg, til å møte dem på slutten av juleølsmakinga, for han David sa at dem skulle holde av øl til meg osv.

Så jeg fikk en øl av dem, utafor juleølsmakinga, til Mack, var det vel, jula 1997, på en pub i Stortingsgata, i Oslo.

Så sånn var det.

Og så ble jeg brisen da.

Og David og Heidi stakk hjem.

Og da ble hun unge dama med meg hjem for å teste å chatte på internett, for det var forsatt ganske nytt da, med internett, i 1997.

Så sånn var det.

Men men.

Og hun Diana, som jobbet på Rimi Bjørndal.

Hun omtalte meg og David, som ‘Knoll og Tott’, sånn at jeg skulle høre det.

Jeg skjønte ikke hvorfor hun sa det.

For jeg så på de som noen som gjorde noe galt ofte.

Og jeg var sånn at jeg var veldig pliktoppfyllende, og jeg ville ikke ha noe tull på jobben.

Så jeg likte ikke denne ‘Knoll og Tott’-kommentaren fra Diana.

I tilfelle hun skulle ha det til at jeg var en slags rabagast, det likte jeg ikke.

Men nei, det var fordi David hadde svart hår, og jeg lyst hår, som Knoll og Tott da.

Om hun sa det da, eller om det er sånn jeg har huska det i ettertid, at jeg trodde hun mente det.

Det skal jeg ikke si sikkert.

Men her er det nok noe, hvorfor skulle hun si Knoll og Tott, sånn uten videre.

David er nok noe spion, sendt av Fosna-kulturen/New World Order/’mafian’/jødene, for å få kontoll på meg, som er en fra Nøstvedt-kulturen, norrøn.

Det kan være at arkologene har blanda kulturene og, det er mulig.

Sånn at om jeg er etterkommer etter Fosna-folket eller Nøstvedt-folket, det skal ikke jeg påstå for sikkert.

Men at jeg nok er etterkommer, fra en av de kulturene, det tror jeg nok.

Antagelig Nøstvedt.

For de levde isolert, i Norge og Vest-Sverige, i mange tusen år, i steinalderen, har jeg lest.

Og da har kanskje dette med det blonde håret dukket opp da, som noe slags mutasjon, f.eks.

Men det skal ikke jeg si for sikkert.

Men at det nok er sånn at etterkommerne av en av disse kulturene, er mål, som blir tullet med, av etterkommerne av den andre kulturen.

Og brukt som slaver osv.

Uten at de vet om det selv ofte.

De blonde altså, blir tullet med, av jødene, eller hva det kan være.

Tror jeg da.

Og at dette går tilbake til denne Nøstvet-kulturen, i Steinalderen.

Og at det har vært en krig, mellom denne og Fosna-kulturen og kanskje andre kulturer.

Noe sånt.

Hjort dro meg med til Arvika-festivalen.

Jeg kjørte i min Ford Sierra, som jeg kjøpte i 1998, da jeg ble forfremmet til butikksjef, og fikk høyere lønn.

De som skulle sitte på, var Erik Dahl fra Bjørndal, hun Linn Korneliusen, som var sammen med David, og som er på Facebook-sida mi, Kristian som var butikksjef på Rimi Ryen, han satt også på.

Han var den yngste butikksjefen i distriktet til PØF, hvor jeg også var butikksjef.

Men han var med som venn av David.

Men jeg kjørte da, siden jeg var kamerat av David og nok også Erik Dahl såvidt, og var sjefen til Linn, og kollega til han Kristian, som var butikksjef nede på Rimi Ryen, like ved der jeg pleide å bo på Abildsø, i 1989/90.

Vi var konkurrent-butikker.

Så da han fikk sving på butikken sin, høsten 2000.

Så måtte jeg skjerpe meg på Nylænde.

Å få noen av de lagerhjelpene der, Kristin og ei fra Holmlia vel, ei utenlandsk jente, som var i slekta til Hava og dem tror jeg, som jobba på Rimi Bjørndal, fra Tyrkia og som var kurdere, heter det.

De måtte rydde hyller da, på Rimi Nylænde.

For jeg ville ikke at Rimi Ryen skulle slå oss, i ukes-omsetning, en eneste uke helst.

Jeg tror ikke de gjorde det heller, selv om de var nærme.

Men jeg stressa ikke med sånne ting så mye.

Ting gikk mest på rutiner hos oss.

Og alle resultatene våre var bra.

Så jeg stressa ikke så mye på omsetning, for vi lå på budsjett.

Men, da Rimi Ryen begynte å nesten ta oss igjen.

Da gikk det litt på prestisjen løs, syntes jeg.

Så da gjorde vi om litt, sånn av vi ble flinere til å shine hyller, å trekke fram alle hyllene helt da.

For vi hadde fokusert på det helt grunnleggende, av butikkdrift da.

For nesten alle der, var nye i butikk, untatt meg da.

Til om med assistent Stian, var ganske fersk i butikk.

Så vi hadde det sånn, at vi tok ut løs papp av hyllene.

For vi lå etter på lønnsbudsjettet.

Men da Rimi Ryen begynte å øke omsetninga, høsten 2000, var det vel.

Da bestemte jeg meg, for at blåste litt i lønnsbudsjettet, og satsa på å shine hyllene, og trekke fram alle varene da, ihvertfall en eller to ganger i uka, før helgehandelen osv.

Og da økte vi omsetninga, husker jeg.

Så da dro vi fra Ryen igjen.

Så det lønte seg kanskje å kline på de ekstra timene, for å få ryddet hyller.

Men, da skal man helst ha kontroll på butikken, for det kan også gå dårlig, at den som egentlig skulle rydde hyller, må drive med alt mulig annet, pga. diverse forsinkeler med varer osv.

Men jeg holdt alltid fristen på hva jeg skulle gjøre.

Og det passet jeg på at de andre gjorde der og.

Altså, hver vakt, hadde sine oppgaver.

Så jeg måtte ta spis-varer, spis-bestilling, tipping, melkekjøla, aktiviteter.

Det måtte jeg ta, før jeg gikk hjem.

Samtidig, så fikk vi ikke lov å gå ut av butikken alene, pga. faren for ran.

Utpassering skulle foregå samlet.

Så jeg måtte stresse, for jeg måtte bli ferdig med mitt, før de andre var ferdige å telle kassa.

For da var de vant til å gå hjem.

Men jeg var vant til å jobbe sånn, i alle år som leder i Rimi, at dette måtte jeg gjøre før jeg gikk hjem.

Og det holdt jeg alltid, mer eller mindre, vil jeg si.

Det vil jeg si jeg var flink til, å få gjort det jeg skulle, på vaktene mine.

Så sånn var det.

Men det ble mye løping da, og stressing da, ofte.

For det er alltid mye som skal gjøres i butikk.

Flasker, og kunder og julevarer og påskevarer og alt mulig.

Så det ble sånn at jeg måtte sitte noen timer foran pc-en da jeg kom hjem fra jobb.

Og med mat, pizza og kebab og sånn.

Og potetgull og godteri osv.

For å roe ned, etter jobbinga.

For å stresse ned, og koble av.

For det ble veldig stress da, med å rekke alt.

Så det gikk ut over fritida mi, vil jeg si.

For jeg måtte bruke veldig mye av fritida mi, på å hvilke ut, og stresse ned, og koble av da.

Så det var ikke så mye annet jeg fikk gjort i livet, enn å gjøre pliktene mine på Rimi, og koble av fra Rimi og prøve å hvile ut, på fritida.

Jeg måtte prøve å spise sunt og sånn, og trene, for å holde meg i form og sånn, for å holde ut.

Så livet mitt var veldig sentrert rundt Rimi, vil jeg si.

Men jeg var jo mye på internett og sånn da, #quiz-show på irc osv.

For å koble av fra Rimi.

Så jeg ble vel delvis en kløpper på internett etterhvert også.

Selv om jeg jo vet at det finnes folk som er dyktigere, blant annet en jeg chatta med, på irc, på kanalen til meg og Glenn Hesler osv., og også David Hjort vel, #blablabla.

Han kallte seg Tosh, og var fra Trondheim.

Og han var dritsmart, og fant alt mulig på nettet.

Så jeg innbiller meg ikke at jeg er verdensmester på internett, for jeg nevnte det for han Tosh, at hvis han dro til Oslo, så fikk vi gå en tur på byen og ta en øl på So What, eller noe, for jeg nevnte at jeg gikk der.

Han var jo mye yngre enn meg, og også nerd.

Men han var så dyktig og liksom oppegående da, så det var artig å kjenne personen likevel.

Men han dansa som en nerd på dansegulvet på So What, og var like dårlig som meg til å sjekke opp damer der vel omtrent.

Untatt at jeg klarte det en gang der, i 96, men men.

Men So What er egentlig ikke noe sjekkested.

Det er mer sånn Goth/frik-sted.

Jørn, som var låseansvarlig på Rimi Nyænde, i år 1999, var det vel.

Fra Helgeroa, med tynt hår, og blå fake-fur jakke.

Jeg trodde kanskje han var homo siden han gikk med blå fake-fur jakke.

Men jeg tror det må bare ha vært noen som har kødda med han, og fått han til å innbille seg at det var kult, eller noe.

Noe sånt.

Enda det så veldig dumt ut.

Hva vet jeg.

Men men, nå er ikke jeg noe moteguru, så det er mulig at det var kult.

Han sa at So What, det var mot alt det sjekkegreiene.

Men akkurat nøyaktig hva han mente med det, det vet jeg ikke.

Men man kan ikke vite alt.

Men jeg var ikke inne i det So What-miljøet, som vel gikk rundt Blindern og sånn kanskje.

Men, jeg likte den musikken de spilte der.

Engelsk alternativ rock osv.

Så hvis det var en lørdag, som jeg kjeda meg hjemme, og bare ville ta en halvliter på byen, og høre på noe kul musikk.

Så kunne de hende at jeg gikk ned Ullevållsveien og Akersgata, i ti minutter, eller noe, så var jeg på So What, og stod og drakk øl og digga den rimelig kule musikken der.

Men, jeg ble aldri noe del av det miljet der, det ble jeg aldri.

Så jeg virka nok like rar som han Tosh fra Trondheim, som jeg syntes dansa litt rart der.

Men jeg er ikke noe danseekspert heller, så det det er mulig jeg tar feil.

Og han blei da med opp til meg, før eller etter det her, for å ta en øl og se på noe datagreier osv.

Bare chille.

Og da skulle han skrive på pc-en, for da skulle han chatte på irc, eller finne noe greier.

Vi kjente hverandre fra #blablabla da, så det var bare sånn møte, for å bare sånn treffes i virkeligheten og, bare for å hilse på hverandre da, sånn at man visste hvem man prata med på nettet osv.

Så sånn var det.

Og da skreiv han dobbelt så fort, som meg, på pc-en.

Og han er mye flinkere enn meg, til å finne programmer, og skjønne alt mulig på internett.

Så det er ikke sånn at jeg er akkurat noe verdensmester på internett, jeg vet at det er folk som er smartere, og dobbelt så flinke, vil jeg si, til sånne ting.

Så da fikk jeg litt sjokk nesten, når jeg så hvor rask han var på å skrive på pc-en osv.

Jeg visste han var smart fra før, men jeg visste ikke at han skreiv dobbelt så raskt som meg på pc-en.

Men sånn er det, man kan ikke vite alt.

Så sånn er det.

Mer da.

Jo så dro vil på Arvika-festivalen da.

Jeg fant på grunner til å ikke bli med først.

For musikk-festival, det hadde jeg ikke vært på før.

Jeg hadde vært på the Cure konsert, og Sugarcubes-konsert og sånn, i Drammen og Oslo, og DumDumBoys i Elverum, under førstegangstjenesten, og Raga Rockers i Drammen tror jeg.

Søstra mi visste alltid når det var konserter.

Men men.

Mer da.

Men jeg var vant til å dra på ferie på hotell og sånn da, og jeg var jo butikksjef.

Og det var i år 2000, så det var sommeren jeg fyllte 30 år.

Og de andre som var med, var vel i alderen 20 til 25 år, vil jeg tro.

De var vel rundt 20-22 år de da, og kanskje David var rundt 24 år da.

Noe sånt.

Også kom jeg da, på 30 år.

Så det var litt aldersforskjell.

Men jeg har pleid å sett yngre ut, omtrent hele livet, enn jeg er, siden jeg var treigt i puberteten og sånn.

Så husker jeg, at jeg var på språkreise i Brighton, sommeren 1985, den sommeren jeg fylte 15 år.

Da sa hun ene engelske hjelpe-lærerinna, på STS språkreiser, at hun ikke trodde jeg hadde vært på pub, (med noen svenske STS-studenter, som jeg kjente gjennom en svenske som bodde hos vertsfamilien), og drukket øl, for jeg så ut som om jeg var rundt 12 år, mente hun engelske ganske unge lærerinna, som jobba der som sommerjobb sikkert.

Så jeg så altså ut som om jeg var 12 år, mente hun, da jeg var 15.

Det kringkasta hun, for hele kursgruppa og, så det var artig.

Men men.

Dame i begynnelsen av 20-åra vel, med mørkt hår, husker jeg.

Men men.

Jeg var ofte på byen og drakk med de svenskene, som kom inn, selv om de bare var sånn 15-16 år.

Men de var kanskje noe ‘mob’, mistenker jeg nå.

Han svensken, Frederik Axelsson, tror jeg han het.

Han sa, at faren hans var leder for et slags syndikat, (blunk, blunk, nesten), som det var 5-6 forskjellige av i Sverige.

Jeg trodde han mente konsernsjef, men jeg er ikke like sikker nå, på at det var i næringslivet.

Men men.

Så kanskje det var derfor jeg fikk drikke øl og drinker, enda jeg så ut som jeg var 12 år, ifølge hun STS-dama, for jeg var med noen ‘mob’-folk på noe ‘mob’-kontrollert sted.

(En bar på nedsiden av strandprominaden bl.a.

Da stengte forresten puber i England klokka 23, på den tida.

Men men).

Så jeg så vel kanskje yngre ut enn 30, på Arvika-festivalen.

Men samme det.

Vi skulle på Laibach-konsert, som var med, på en hovedsakelig techno-festival vel, av en eller annen grunn.

Søstra mi Pia, hadde noen venninner i parallell-klassen min, fra Svelvik ungdomsskole, som bodde på Ebbestad, eller noe, som spilte Laibach, en gang, som søstra mi hadde dratt med meg på nachspiel eller fest der.

Jeg tror det var noe plott.

De skulle ha det til at jeg var forelska i ei jente som het Heidi, fra Drammen, som kanskje ikke var jente, for hun hadde noe sånne kinn-skjegg lignende hårvekster, poengterte en som het Stian, på Bragernes Torg, en gang, så jeg hørte det, i 88/89.

Men men.

Så var de en blond gutt fra Drammen med.

Som satt og holdt en kniv, mot pulsåra si.

Fordi hun Heidi, hun hadde møtt en kar, som peisa henne, i et rom der, så det hørtes i hele huset.

Stønninga til hu Heidi.

Som visstnok begynte å drive hotell i dalom, sa søstra mi for noen år siden.

Og jeg bare lo av hele greiene, for jeg hadde bare flørta med hun Heidi, og på den tida var jeg mye på fester og sånn, og møte nye damer hver måned omtrent, som jeg rota med.

Og det eneste som hadde skjedd, var at hu Heidi, hadde tilbudt meg et knull en gang, på en fest hos meg, som søstra mi hadde, hvis jeg ga henne øl og røyk.

Og hu kjente på pikken min, da vi lå i fylla i vannsenga på rommet mitt.

Men jeg rørte ikke hu, for hu var så tynn, at det var nesten ikke noe sted å røre.

Hu blei visst ikke fornøyd med pikken min, som ikke var hard da, husker jeg, for tok ikke opp den her tidligere nevnte knullinga noe mer.

Neida, søstra mi dro henne med ned til Haldis, så det bare rant ut i sanden, enda hun vel fikk øl.

Men, jeg syntes det var litt flaut, den her knulle-pratinga, foran hele festen, så jeg bare sa nei.

For det var dritt-flaut, syntes jeg.

Jeg sa nei til knulling med hu Heidi, som nesten kunne ha vært en transvestitt gutt, mistenker jeg nå, siden han Stian, bekjent av Cecilie Hyde, pekte noe kinnskjegg aktig hår, eller noe, som han sa var stygt, på hu Heidi.

Og hu Heidi sa, jeg veit det.

Så her kan det ha vært noe rart.

Jeg fikk kjeft av en av Pias venner fra Drammen, en gutt, som pleide å henge mye i sentrum der husker jeg, som jeg møtte noen ganger på vei hjem fra jobb på CC, til buss-stasjonen, eller rutebilstasjonen, som det vel het, på Strømsø, for å ta bussen hjem til Bergeråsen.

Han kjefta på meg, fordi jeg sa nei til knull fra hun Heidi.

Men søstra mi satt der og sånn.

Så jeg syntes det var litt flaut, og avtale om knulling, og jeg kjente omtrent ikke hu Heidi, så det var litt rart.

Det satt kanskje 7-8 folk der, eller noe, venner av Pia og Cecilie, de fleste fra Drammen.

Jeg hadde latt Pia ha fest hos meg, eller oss da.

Jeg kom hjem fra jobb, på CC, det var vel en lørdag, og da var festen allerede igang.

Og da hadde sikkert ikke hu Heidi med seg røyk og øl da.

Så skulle hun snylte av meg da, som hadde jobb og stipend og studielån, og var russ, så jeg hadde nok kjøpt øl.

Så sånn var det.

Men da knulla altså hu Heidi, med en kar jeg ikke visste hvem var.

Da hun Svelvik-venninna av søstra mi, spillte Laibach, Across the Universe, Beatles-cover.

Hun så så ung ut hun Heidi.

Som om hun ikke var en gutt, så var hun en tynn jente da.

Kanskje søstra mi og de, skulle ha det til at jeg likte unge jenter, uten pupper og sånn.

Men hun tente meg egentlig ikke, for jeg hadde ikke ståtiss, for å si det sånn, da hun plutselig kjente meg på tissen.

Men hun må da ha vært over 16 år, for alle i den gjengen var så gamle, det må jeg ha sjekka.

Men tanken på sex, det hørtes kanskje fristende ut.

Jeg var ikke så bortskjemt, med å ha sex, og var rimelig kåt hun Heidi, men søstra mi skulle ha det til, noen ganger, at jeg var så glad i unge jenter.

Men jeg likte egentlig best jenter i klassen min og sånn.

Jeg likte ikke unge jenter.

Men jeg var jo den eldste av tre søsken og av ca. 8-10 søskenbarn.

Så jeg var kanskje flink med yngre søsken og søskenbarn og sånn.

For jeg sjefa ikke med dem, men prata vanlig med dem og sånn.

Det er mulig.

Men fordi om jeg gikk greit med folk som var yngre enn meg, så betyr ikke det at det var sånn at jeg ikke likte damer i klassen f.eks., for det gjorde jeg.

Så det var ikke riktig det søstra mi skulle ha det til, at jeg likte unge jenter og sånn.

Det må ha vært noe mafia-plott, som hun skulle ha det til.

Og at det var noe plan, det med hun Heidi da, at hun skulle love meg et knull.

Søstra mi tok med henne ned til Haldis, husker jeg.

Så jeg var vel den eneste som sov oppe hos meg.

Søstra mi hadde jo flytta opp til meg da.

Men den dagen sov hu nede hos Haldis.

Så det kan ha vært noe mafia-plott det og.

At hu flytta opp til meg for å spionere på meg.

Noe sånt.

På oppdrag av fattern, tror jeg.

For jeg hørte henne si, et par år seinere, at ‘jeg orker ikke han der jeg’, om meg.

Da jeg var på besøk på Sand, første året jeg bodde i Oslo.

Så søstra mi hadde i oppdrag å passe på meg, eller spionere på meg da.

Så rapporterer hun til fattern, som hun året før fortalte meg hadde misbrukt henne, som lita jente, at hun ikke orka meg.

Da jeg var på et sjeldent besøk, på Sand.

Da ble jeg såra.

Jeg skjønte ikke helt settingen, at det nok var noe mafia-greier.

Men det var liksom mer mitt hus, enn søstra mi sitt, for jeg hadde jo vokst opp der hver dag, etter skolen på 80-tallet.

Men søstra mi bare bodde der, to år mens hun gikk på videregående, etter at jeg flytta til Oslo.

Men det var jo selvfølgelig Ågot sitt hus da.

Men jeg var nok ikke ment å høre det, som søstra mi sa.

Hu hørte at faren min dukka opp, i huset til Ågot, fra verkstedet kanskje.

Og så sprang hu inn i gangen, og møtte han der, og sa sånn at jeg hørte det, med en fortvilt stemme vel, men oppriktig, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’, eller ‘jeg klarer ikke han der jeg’.

Om broren sin, til faren sin.

En far hun våren 89, hadde sagt til meg i Kristiansand, at misbrukte henne som lita jente.

Så søstra mi, er på lag med faren min, om å kødde med meg.

Det mener jeg hun avslørte da.

Noe ‘mafian’-spionering, eller noe.

Det i Kristiansand, var nok også noe kødding med meg da.

Men men.

Mer da.

Jo på hun Ebbestad-dama, ei litt rund, men ikke veldig rund dame.

Litt lubben, som jeg fikk låne forberedende bok av, da jeg leste litt til forberedende, på UiO, mest for moro skyld, etter at jeg ble inmatrikulert der, i 1990, var det vel, og jeg jobbet et år på OBS Triaden.

Så var det litt lite arbeid for hjernen, på OBS Triaden, så jeg leste til forberedende, for jeg var litt flau over å bare jobbe i butikk.

Så sånn var det.

Så satt hun Svelvik-dama, på Laiback/Across the Universe, på en symbolsk måte, mens hun Heidi ble peisa av han karen, så alle hørte det, i naborommet, og en blond, ung gutt, som likte henne, fra Drammen, han satt med en kniv, mot pulsåra, for han var forelska i Heidi, sa dem.

Men han gutten var veldig mutt og rar, og ingen av de prøvde å hjelpe han.

Men men.

Så det var en veldig rar episode.

Noe mafia-tullings?

Linket med Laibach på Arvika-festivalen 2000?

Hva vet jeg.

De spilte ikke Across the Universe på Arvika-festivalen.

Men men.

Men, David Hjort, han hadde et telt, sa han.

Et gammeldags et, som jeg fikk låne.

Som var helt rart.

Det regna, siste natta, men jeg hørte han og Roger, kameraten hans, stod utafor teltet mitt, og prata.

Kanskje teltet var smurt inn med noe brennbare greier, og de skulle tenne på det.

Men det regna, så de gjorde ikke det?

Mer da.

Jo, David ville at vi skulle kjøre dit så tidlig, til Arvika, tidlig fredag.

Det var sommerferie.

For vi skulle ha plass helt for oss selv da.

Men jeg orka ikke stresse sånn.

Jeg var overarbeida Rimi-slave, så jeg sov til ti kanskje.

Så hadde jeg glemt noe greier, så jeg kjørte først til Bjørndal, for å hente David og dem og Erik Dahl da, var det vel.

Jeg husker ikke om han Kristian var der og.

Så måtte jeg hente noe på St. Hanshaugen der igjen.

Så måtte jeg fylle opp mer luft i dekka, for det var jo mye vekt i den her Ford Sierraen da.

Så det tok litt tid å komme seg til Arvika.

Det var vel første gangen jeg kjørte til Sverige selv, tror jeg.

Og med stapp full bil, av folk og bagasje, så kunne man ikke kjøre for fort heller.

Så sånn var det.

Og jeg var bekymra for assistent Stian, på Rimi Nylænde.

Det hadde vært krig mellom Telenor og Telia, noen år før.

Så i Arvika, så virka ikke Telenor-mobilen min.

Så jeg måtte kjøpe meg et svensk kontantkort sim-kort, i en kiosk i Arvika Sentrum.

For David og de skulle kjøpe øl på polet der.

Jeg hadde vel med øl fra Norge tror jeg.

Men men.

Men da kunne jeg ringe Stian, eller Jan-Henrik, var det kanskje.

Noe sånt.

Og høre hvordan det gikk med Rimi Nylænde osv., hvis det skjedde noe.

Sånn var det også på HV-rep øvelser.

Spesielt den som var i 99, på høsten, like før moren min døde.

Da var Stian veldig fersk som Rimi-leder.

Men jeg måtte på Rep-øvelse.

Og Stian måtte passe på butikken alene.

Og det klarte han ikke, eller orka han ikke, for det er tøft å jobbe dobbeltvakter.

Det er mye stress og mas, og man må være våken hele tiden, i tilfelle noe skjer.

Så man er som en slave omtrent.

Noe sånt.

Men men.

Men, da måtte jeg jobbe mandag på Rimi. (Da fikk jeg fri av HV).

Så var jeg på HV-øvelse, oppe i Hurdal, tror jeg det het, på tirsdag.

Så var jeg på jobb på Rimi, på Onsdag.

Og også på date, på tirsdag kveld, tror jeg, med en dame fra blink, eller irc, eller noe, på Kjøkkenhagen på Grunneløkka, like ved Fru Hagen.

For hun skulle prate om litteratur, eller noe, for jeg pleide å lese bøker, for å få roa ned, og sove, etter en hektisk Rimi-dag.

Så tilbake til HV på torsdag.

Så fikk jeg ekstra-fri.

(Jeg skulle egentlig bare ha fri mandag og onsdag).

Men det var noe problem i butikken.

Så da fikk jeg også fri fredag.

Så da dro jeg ned til Oslo på torsdag.

Så HV, de er bedre enn f.eks. sånn det var under førstegangstjenesten, og rep-øvelser i Hæren vel.

HV er ikke så firkanta, er mitt inntrykk.

Men det som skjedde, var at da døde mora mi like etter den øvelsen, og mens Stian var fersk Rimi-sjef.

Det var derfor jeg ikke kunne ordne med begravelsen til mora mi.

Jeg hadde nettopp vært på HV-øvelse, og jeg hadde en helt fersk assistent i butikken.

Og butikken lå på etterskudd, kan jeg tenkte meg, siden jeg var på HV-øvelse like før.

Så sånn var det.

Jeg husker at mora mi døde like etter HV-øvelsen.

Fordi, at vi kjørte ut til onkel Martin.

For han hadde fått mora mi til sykehuset i Moss, skjønte jeg.

Og, han bodde da i Askim, i Østfold.

Søstra mi ville at vi skulle kjøre dit.

Hu hadde prata med Martin.

Der bodde han sammen med Grethe Ingebrigtsen, som senere solgte den gården i Askim, og kjøpte en gård i Kvelde i Larvik, i år 2000, eller noe kanskje.

Der jeg jobbet i 2005, og ble forsøkt drept.

Men nå har hun flyttet fra Martin.

Nå har hun flyttet tilbake til Askim.

Til en annen gård der tror jeg.

Mens Martin nå bor alene på gården i Kvelde, som han har kjøpt av Grethe.

Så sånn er det.

Og jeg husker det, at da hadde jeg noe møkk nederst på bilen, over der dekka er osv.

Og det var fra den tømmerveien, som var opp til HV-øvelses området i Hurdal.

Jeg husker det var møkk på bilen, da vi var hos Martin og dem, i Askim.

Så mora mi må ha dødd ganske kort tid etter den HV-øvelsen.

Men men.

Og der måtte jeg ringe assistent Stian da, og høre om alt gikk greit, ganske ofte, for han var ny assistent.

Men det virka nok rart, for de andre på HV-øvelsen, at en Rimi-sjef skulle lage så mye spetakkel ut av Rimi-jobben.

Men jeg hadde fersk assitent, og fikk ikke fri fra øvelsen da.

Så litt firkanta er nok HV og.

Så sånn er det.

David Hjort, på Arvika-festivalen.

Han er litt rar og skal lage sirkus noen ganger.

Han og Linn og Erik Dahl, hadde farga håret.

David hadde farga det svarte håret sitt blått.

Linn hadde vel farga det svarte håret sitt rødt.

Og Erik Dahl, har vel noe lysere hår vel, som var farga grønt.

Tror jeg.

Så David sa, at folk sa, når de så dem, at ‘der kommer Karius og Baktus og en til’.

Så sånn var det.

På festivalen, så var Roger, kamerat av David, fra Sagene, tror jeg, eller Bjølsen.

Noe sånt, jeg var der en nyttårsaften, hos Roger og dem vel, på vorspiel, tror jeg.

Men men.

Mer da.

Jo, en kamerat av Roger var der, som hadde måttet amputere armen, av en eller annen grunn.

Men var musiker alikevel, tror jeg.

Noe sånt.

Men men.

David hadde kjøpt noe spesielle, barnslige, oppblåsbare, stein-alder klubber.

Hvis det ikke var middelalder-klubber.

Middelalder var det kanskje.

Morgenstjerne i oppblåsbar plast osv.

Jeg tenkte det var steinalder-køller.

Men det var nok middelalder.

Så skulle jeg og han bære en sånn hver da, mente han.

På veien og på Laibach-konserten, som vel var første kvelden.

Jeg var vel litt full da, og sliten etter å ha kjørt fra Norge.

Og David var sur vel, fordi vi ikke var der som første bil, og fikk plass for oss selv, til teltene.

Men men.

Så jeg bar den her teite morgenstjerna da.

Så Knoll og Tott og Karius og Baktus og en til, og oppblåsbare klubber og morgenstjerner.

Og rare telt, osv.

Det er kanskje litt mye rart.

Men man kan ikke skjønne alt.

Så sånn er det.

Jeg bare kom på det med de klubbene, siden det var om steinalderen.

Men nå får jeg ta noe pause i skrivinga her, for nå begynner det vel å bli litt vel mye.

Det får man regne med.

Så sånn er det.

Det er noe techno-musikk utenfor bygningen her, fra noe diskotek i nabogata, til klokka 8, hver søndag morgen, så det er ikke så mye søvn å få uansett på de kveldene.

Så da tenkte jeg at jeg kunne likegodt skrive litt.

Så sånn var det.

Så får vi se om jeg klarer å finne på noe annet å gjøre.

Vi får se.

PS 3.

Mora mi døde vel noen få uker etter den rep-øvelsen da.

Og da dro tante Ellen fra Sveits og kusina mi Rahel, som også var fra Sveits da, men da vel jobba som skuespillerinne i Berlin.

De dro til Norge, til begravelsen eller kremasjonen da, til mora mi.

Og da, så skulle de møte meg, enten dagen før, eller dagen etter, begravlesen, eller noe.

Det var søstra mi, og Rahel.

De ville møte meg, og prate, etter begravelsen, må det ha vært.

Dagen etter kanskje.

Og da ville de møte meg på Kjøkkenhagen, ved siden av Fru Hagen, på Grunerløkka.

Det samme stedet, og omtrent samme bordet kanskje, som der jeg var på date, da jeg var på rep egentlig.

Men da jeg var på date, så var jeg så sliten, av all kjøringa og maset på Rimi, og HV-øvelsen.

Så jeg klarte ikke å prate så bra for meg og sånn.

Og så vel litt sliten ut, tenker jeg.

Så jeg tror ikke hun dama likte meg.

Enda jeg jeg kjørte henne et stykke hjem og hadde med to bøker til henne, som jeg ikke husker hva heter.

Så det var ikke noe vellykka date, det er helt sikkert.

Men jeg var så overarbeida og stressa fra all kjøringa og det.

Så det var såvidt jeg klarte å dra meg til daten.

Men jeg hadde jo lovt å dukke opp der, så jeg gjorde det.

Men det var litt rart at Pia og Rahel skulle møte meg samme sted, etter begravelsen til mora mi, noen uker seinere.

Men da visste jeg ihvertfall veien.

Jeg tror de som jobba der, noen ganske hyggelige damer, tror jeg ihvertfall, om som jeg kjøpte toast av.

Jeg tror de kjente meg igjen, fra begge besøkene.

Jeg mener jeg hørte det bak ryggen min, på det andre besøket, at de prata om meg.

At de kjente meg igjen fra det første besøket.

Men jeg var ikke så sliten da, på det andre besøket der, med Rahel og søstra mi.

Så sånn var det.

Men det var veldig rart.

At det skjedde så mye, på så kort tid.

Og sånn var livet mitt omtrent hele tida, som butikksjef i Rimi.

Så jeg kunne ikke ha fortsatt å leve sånn, hele livet.

Det var ikke mulig, og ikke verdt det heller.

Så derfor tenkte jeg, at nok fikk være nok.

Da mora mi døde.

Tenkte jeg også litt sånn.

At jeg fikk prøve å få mer kontroll på livet.

For hvis man bruker for mye tid på jobb osv., så kan man jo ikke holde oversikten over hvordan det går med folk i familien osv.

Selv om mora mi behanlda meg spydig og hakka på meg mye, gjennom oppveksten og seinere, så vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre hele tida da.

Men søstra mi, hun klagde til meg, at når mamma blir gammel, så må jeg også passe på henne.

Det hadde ikke jeg tenkt på, i det hele tatt.

At jeg skulle passe på mamma.

Nei, jeg hadde jo ikke fått meg familie selv enda.

Så jeg måtte jo ordne sånt først, i så fall.

Jeg syntes ikke jeg som enslig mann, kunne passe for mye på mora mi som gammel.

Det ble for rart.

Spesielt med de problemene som jeg og mora mi hadde hatt, pga. spydigheter fra henne osv., og alt det rare hun hadde gjort opp gjennom åra.

Men mora mi var ganske ofte hos søstra mi.

Men jeg vet ikke hvordan forhold de hadde.

Men man kan jo ikke vite alt.

Mora mi var nok også med på en del plott mot meg, opp gjennom åra.

Og mormora mi, bestemor Ingeborg, og tante Ellen.

Og søstra mi da.

Og Martin vel.

Så her er det nok noe Illuminati-greier, eller ‘mafian’-greier, i hele familien min, både på morssida og farssida.

Så det skal ikke være lett alltid.

Så sånn er det.