Stikkord: Svein Martinsen
-
Min Bok 2 – Kapittel 65: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo
I desember 1990, så var det jo mye å gjøre, på OBS Triaden.
OBS Triaden hadde nemlig veldig gode tilbud, i forbindelse med at butikken ble omprofilert, fra Matland til OBS Triaden da.
(Selv om jeg ikke husker hva disse tilbudene var nå).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I forbindelse med at jeg jobba mye overtid på OBS Triaden, før jul, i 1990 da.
Så fikk jeg også ganske høye lønninger, selv om timelønnen min vel bare var såvidt over minstelønn vel.
Noe sånt.
Og da ble Mette Holter og Arne Thomassen bitt av noe slags sjalusi da.
De glemte alt om det, at jeg egentlig skulle spare penger dette året.
Til videre studier.
Og at dette var grunnen til at jeg ble med på å leie et rom hos dem, for tusen kroner måneden.
For jeg husker det, at jeg overhørte det, at Mette og Arne, de sladra til Svein Martinsen da, om at jeg fikk mye mer penger enn dem.
Og de ble svartsjuke da, (som det vel heter).
(Ihvertfall sånn som jeg skjønte det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var forresten pris-plakatene som hang i taket, nesten kunstnerisk utført da.
Det var en vietnameser, (eller noe), som jobba der, som var veldig flink, til å tegne sånne plakater da.
Men når ei kunde-dama dukka opp der, og klagde på, at det var en stavefeil, på en av plakatene.
Så svarte vel ikke hu kassadama omtrent, som hu klagde til, (hvis det ikke var Kassaleder Liss da), sånn som jeg husker det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mette Holter, hu var forresten ikke bare ‘fan’ av Prince Mild-sigaretter, (var det vel).
Hu var også fan av grønn Dent, som hu ‘alltid’ spiste da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem.
Så hadde Mette kjøpt noe Minde Sjokolade, som hu lagde et stort nummer av, at hadde blitt hvit.
Så jeg ba om å få den posen da.
(For jeg hadde nemlig sett en film, som het Breakfast Club, noen år før det her da).
Også sendte jeg inn den sjokolade-posen, til Mette Holter, inn til Minde Sjokolade, i Bergen da.
Også gikk det noen uker.
Også dukka det opp en lapp, i posten, fra Minde Sjokolade da.
Som jeg tok med til Posten vel.
Også var det en eske, med 10-20 godteposer i da.
Som Axel og jeg begynte å spise av da.
Men så kom Mette Holter hjem, og da fikk ikke jeg, (og Axel), lov til å spise mer av den sjokoladen da.
Enda det var jeg som hadde klaget da, (og betalt porto, osv.), sånn at ‘vi’ fikk masse sjokolade da.
Og vel uten å oppgi noen grunn, for hvorfor Axel og jeg ikke fikk spise opp all den sjokoladen da.
Og vel uten at jeg veit hvem som spiste opp resten av de sjokoladeposene, som dukka opp i posten, fra Minde Sjokolade der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De første månedene, som jeg jobba, på OBS Triaden.
Så jobba jeg skift da.
Tidlig-vakter en uke, og sein-vakter uka etter.
Men noen ganger, så var det sånn, at det var vaktbytter, osv.
Og dette kunne gjøre det litt mer komplisert da, når man skulle huske, hvilken vakt man hadde, osv.
Uansett hva det kom av, så klarte jeg ihvertfall en gang, å dukke opp tidlig, på jobb, på OBS Triaden der.
Når jeg egentlig skulle ha jobba seint.
Men det var sånn der, at dem bare lot folk jobbe nærmest.
Dem bare sa at vi kan godt ha en til på jobb.
For da blir det mindre kø, for kundene.
Så da ble jeg ikke sendt hjem.
Men jeg bare ble der, og jobba dobbelt skift da.
Så sånn var det.
(Selv om jeg følte meg rimelig dum da, må jeg innrømme.
Og vel kanskje fikk noen stygge blikk, fra kollegene).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under hele skole og studie-tida, og også mens jeg jobba på CC Storkjøp og hos Hageselskapet.
Så hadde jeg jo hatt problemer med det, at jeg var rimelig b-menneske, og innimellom forsov meg da.
Og det skjedde også, mens jeg jobba på OBS Triaden, på det vikariatet der, husker jeg.
Dette skjedde vel 3-4 ganger ihvertfall.
Og det var stille om morgenene der, på OBS Triaden.
Så det var vel ikke noe krise akkurat.
Og hver gang jeg kom for seint, (omtrent), så ville hu Elin, fra Trøndelag, spørre meg, om jeg hadde hatt ‘damebesøk’, da.
Så det er mulig at det gikk noen rykter der, om at jeg hadde vært sammen med hu Ragnhild fra Stovner da.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, i begynnelsen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
Så ringte plutselig min tremenning Øystein, en kveld, husker jeg.
Dette var vel kanskje en fredagskveld, eller noe, da.
Øystein hadde drikki, (noe han sjelden gjorde), husker jeg.
Øystein ville at jeg skulle gå, bort til Lørenskog, hvor han var på hjemme-alene-fest, hos en kar der da.
Som sagt så gjort.
Jeg gikk i et par drøye kilometer vel, gjennom ‘Suburbia’ da, (som var en Pet Shop Boys-sang, som Øystein og jeg digga, selv om Øystein vel digga ‘It’s a Sin’ mer).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hos han som hadde festen, så var det bare Øystein som var på besøk da.
(Bortsett fra meg da).
Øystein var full da.
Og jeg skjønte ikke helt hvem han som hadde festen var.
Men det var i en villa, like før Lørenskog Togstasjon der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk vel tilbake til Furuset og, etterhvert, mener jeg å huske.
Etter en ganske intetsigende kveld, må man vel si.
Med en full Øystein, blant annet da.
Og også en full huseier-sønn vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
På veien tilbake, (hvis dette ikke var en annen gang, som jeg gikk tilbake, til Høybråtenveien, fra Lørenskog der, siden Høybråten og Lørenskog var nabosteder da).
Så husker jeg at jeg stod og prata litt med en bikkje en gang, som var i en hage da, på veien, tilbake til Høybråten/Furuset igjen da.
Og da dukka det plutselig opp noen ungdommer, (husker jeg), som gikk forbi meg der, mens jeg liksom stod og prata til den hunden da, husker jeg.
Så da ble jeg rimelig flau, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
Så ble jeg bedt på innflyttingsfest, (var det vel), hos Magne Winnem, som da hadde fått seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, (våren/sommeren 1991 vel).
(I den samme bygningen, som jeg selv, fikk meg Rimi-leilighet, i 1996, fem år seinere).
Winnem jobba vel også etterhvert, som Assisterende Butikksjef, mener jeg å huske, på den Rimi-butikken, som lå i samme bygg der, i Waldemar Thranes gate.
For Winnem sa det, (husker jeg), at vanligvis, så fikk ikke Rimi-folk lov til å bo på det samme stedet, som butikken, som de hadde nøkler til, holdt til.
Men i hans tilfelle, så hadde Rimi-sjefen, (som muligens var Knut Mørk vel, hvis jeg husker det riktig), sagt at det var greit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magnes butikksjef, (altså hans nærmeste overordnede), da han selv jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate.
Det var den samme Steinar, som seinere ble min Regionsjef, (nemlig Steinar Ohr vel), da jeg jobba som Butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.
(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Og jeg husker at Magne Winnem en gang dro meg med hjem til han Steinar, (som bodde noen hundre meter nærmere Bislett der vel, en gang), for å se på en film, som dem leide på videosjappa, like ved Rimi Waldemar Thranes gate der, som het ‘Bad Company’, med Rob Lowe vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den samme Rob Lowe som Cecilie Hyde en gang prata om at hu kjente noen norske damer i USA, som kjente, husker jeg, at jeg overhørte at Hyde sa til søstera mi og meg, en gang, på begynnelsen av 90-tallet vel.
(Hyde sa at disse norske damene nærmest lekte seg med Rob Lowe, (eller snurret han rundt fingeren, eller hva man skal kalle det), og bare kalte han ‘Rob-ern’, eller noe sånt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem skulle ha grillfest, husker jeg.
Og han hadde fått overtalt meg, til å kjøpe en grill til han, i innflyttingsgave da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg husker at jeg ringte, til Statoil Kiellands Plass, for å høre om de solgte griller da.
Noe de gjorde.
Også kjøpte jeg med en grill der, og dro rimelig tidlig da, på festen til Magne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De fleste andre på den festen, det var vel Rimi-folk mye vel.
En del nord-norske damer, bodde i samme etasje, som Winnem, husker jeg.
Og dem gikk på besøk til hverandre, hele tida, og sånn, husker jeg.
Og det var visst ganske vanlig, på de her festene, å krabbe over på hverandres terrasser, husker jeg.
(Noe som var ganske enkelt da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem kjøpte vel også et dart-spill, mener jeg, som han hadde der, i Waldemar Thranes gate.
Og da jeg flytta inn, i det samme bygget, i 1996.
Så var det merker etter dart-piler, på veggen, husker jeg.
Så det er mulig at jeg hadde samme leilighet/hybel som Winnem der.
Hvem vet.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var jeg på besøk hos Winnem, i Waldemar Thranes gate der, husker jeg.
Dette var høsten 1991 da.
Og Winnem dro meg med ned til Spikersuppa husker jeg.
For det skulle være valgkampåpning der, med Høyre.
Og underholdningen til Høyre, det var bandet Teddybears, husker jeg.
Og de kara som hadde holdt igjen Winnem og meg, på det Unge Høyre-møtet, noen måneder tidligere.
(For å jobbe med å finpusse valgkampprogrammet, til Unge Høyre da.
Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).
Han ene av de ihvertfall.
(Han som ligna litt på Fritjof Arngren, syntes jeg).
Han tok meg i hånda da, og takka for hjelpen, med valgkampprogrammet, noen uker/måneder tidligere da.
Og sa noe sånt som at, ‘det ble bra det’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det er mulig at Winnem og jeg var spesialinvitert, (eller noe), til åpningen av Høyres valgkamp, i Spikersuppa, det året da, (altså i 1991).
Det er mulig.
Det var Winnem som visste hvordan dette egentlig hang sammen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo
Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.
Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.
Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.
Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.
Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.
(Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.
Noe sånt).
Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.
Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.
Men de var mye på travbanen og bingo.
Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.
Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.
Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.
De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.
Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.
På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).
Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.
Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.
Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.
Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.
Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.
Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.
Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.
Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde også en katt forresten.
(I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).
Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.
Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.
Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.
(Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).
Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).
Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.
Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.
Hvis jeg skulle tippe da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.
Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.
(Var det vel).
Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.
Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).
Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.
I Høybråtenveien der da.
For å hente den katta da.
Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.
Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.
(Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.
Mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, når jeg henta katta til Axel.
Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.
Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.
Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).
Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nabodama til Arne og Mette.
(Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).
Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).
Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).
Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.
Men det gadd jeg ikke, husker jeg.
(Å låne bort dressen min da).
For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.
Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.
(Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.
Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.
Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.
Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.
Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.
Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.
Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.
(Kanskje det var hull i lommene, eller noe).
Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.
Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.
Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.
For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.
Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.
Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.
Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.
Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.
(Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.
Men det tørr jeg ikke å si sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.
(Ei jeg vel aldri møtte, forresten).
Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).
For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.
Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
90-tallet var jo såvidt begynt.
(Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).
Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.
Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.
Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).
Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.
(Hvis jeg tolka det her riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).
(Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.
Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.
Sånn som jeg husker det).
Denne katten var en kattunge da.
Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.
Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.
Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.
Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.
For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.
Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.
For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.
(Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).
Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.
Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.
Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.
Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.
Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.
Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.
Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).
Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).
At de kunne få det meste av den maten da.
(Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.
Hvis det var noe sånt der da.
Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).
Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.
(For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.
Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).
Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).
For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.
Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).
At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.
Men da ble Mette sur, husker jeg.
For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.
Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.
(Så sånn var det).
For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 45: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo
På Hageselskapet så hendte det at Redaktør Lønø spurte meg, om jeg virkelig jobba så lenge som jeg skulle.
Siden det var fleksitid der, og siden jeg var b-menneske og ofte kom seint på jobb.
Jeg svarte vel bare at jeg gjorde det.
Men egentlig så hadde jeg vel ikke helt oversikten.
Men jeg satt ofte seint oppe, om natta, sammen med min tidligere stefar, Arne Thomassen, og så på filmer, på Filmnet, som var en 24-timers filmkanal, (noe som var ganske nytt i Norge, i 1990, og som jeg ikke var vant til å ha da).
Så jeg kom meg kanskje trøtt på jobben, i 10-tida da.
Og da skulle jeg vel være der, til i 17-tida, ihvertfall, (egentlig).
Men når det ble tomt med folk der, hos Hageselskapet.
Så syntes jeg nesten at det var som, at jeg gjorde noe galt der.
Siden jeg da var aleine igjen, (mer eller mindre ihvertfall), i lokalene til Hageselskapet.
Dessuten, så jobba jeg veldig raskt og effektivt, (hvis jeg kan si det selv ihvertfall).
Så jeg hadde sjelden noe å drive med etter at de andre hadde gått hjem.
Så da bare jeg stakk jeg, jeg også.
Dessuten så fikk jeg jo ikke lønn der.
Men jeg fikk jo bare vanlig arbeidsledighetstrygd, så jeg syntes egentlig ikke at dette var som en ordentlig jobb da.
Og derfor syntes jeg vel det, at jeg ikke behøvde å ta det så høytidelig, om jeg jobba seks, syv eller åtte timer hver dag liksom.
Og Arne og Mette, de var også sjelden hjemme.
De pleide å dra på bingo og travbanen og fikk seg etterhvert jobber.
Så jeg måtte også lage middag for Axel, ihvertfall de første ukene, som jeg jobba, hos Hageselskapet der, husker jeg.
Og da pleide jeg å kjøpte noen sånne ostesnitzler, og sånn, som de hadde på Mega, på Furuset-senteret der, husker jeg, etter jobben.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mens jeg jobba for Hageselskapet, at jeg bestemte meg for å bli enda mer ‘ordentlig’.
Jeg hadde jo slutta med å stjele i butikker, osv., før jeg flytta inn til Oslo.
Og mens jeg jobba for Hageselskapet, så huska jeg det, at jeg også ønsket å slutte, med å snike på T-banen.
Så etter denne tida så har jeg vel så godt som alltid hatt månedskort da.
(Når jeg ikke har hatt bil da).
For jeg tenkte vel som så, at det ville vært flaut, å ikke komme seg på jobb, på grunn av at man ble tatt i kontroll, eller noe.
Og det var også en viss risiko for at kolleger osv., kunne se det, på T-banen kanskje, hvis man ble tatt i kontroll.
Og da ville de ihvertfall fått noe å prate om, i lunsjpause osv., (for å si det sånn), hos Hageselskapet da, (tenkte jeg kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den første gangen vel, som jeg satt med ned, ved feil bord, i lunsjpausen, hos Hageselskapet der.
Så satt Kontorsjefen og de andre sjefene seg der også.
(Av en eller annen grunn).
Men den andre gangen som jeg satt meg ved feil bord, da gjorde dem vel ikke det, tror jeg.
Men hvorfor det og det bordet var feil bord, det fikk jeg ikke med meg.
Så det hendte at jeg heller gikk og kjøpte meg noe mat, på Oslo City, som ikke var så langt unna, i lunsjpausen.
En pizzabit, eller noe sånt, kanskje, (uten at jeg husker det helt nøyaktig, hva jeg spiste da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første dagene, som jeg jobba, hos Hageselskapet.
Så fikk jeg også en utgave, av Hageselskapets kalenderbok, (som var en grønnaktig og ganske stor ‘syvende sans’-aktig bok), for 1990, av Redaktør Lønø, (husker jeg).
Så der kunne jeg skrive opp tidspunkt for jobbintervjuer og sånn da.
Og etter det, at jeg fikk den kalenderen.
Så har det blitt som en vane for meg, vil jeg si.
At jeg både da jeg bodde i Norge, og nå som jeg bor i England, pleier å kjøpe en sånn syvende sans-bok, hvert år, (mer eller mindre, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var med en kar, hos Hageselskapet, (som jeg syntes at var litt usympatisk, for å være ærlig, han var vel ihvertfall ganske sjefete, mener jeg), for å jobbe på standen, til Hageselskapet, på landbruksmessa, på Hellerudsletta.
Så dro vi til Prior, (eller noe), ikke så langt unna Hellerudsletta der.
Og da kunne vi spise, (ganske så subsidiert vel), i kantina til Prior, (var det vel).
Siden både Hageselskapet og Prior var noe med land/hage-bruk/Senterpartiet(?)/’bønder’ da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var på jobbintervju, hos han butikksjefen på Rimi Oppsalstubben, (som gikk med stripete Ball-genser), høsten 1990.
Så husker jeg forresten at han ble imponert, fordi at han spurte meg, om hva jeg visste om Rimi.
Og jeg var jo kamerat, med Magne Winnem, som jobba som leder, i Rimi, på den her tida.
Så jeg svarte det, at Rimi bestod av både egeneide og franchise-butikker.
Da ble han butikksjefen imponert, husker jeg.
Han fortalte det, at mange ikke visste om det, at Rimi hadde egeneide butikker.
Og han nevnte det, at Rimi Oppsalstubben, var en sånn egeneid butikk da.
Jeg burde vel da kanskje ha nevnt det, at jeg kjente Magne Winnem, som var leder i Rimi.
Men Winnem jobba jo ute i Bærum der, (på Rimi Nadderud), og han var også i militæret, på den her tida, (hvor han var Hovedtillitsvalgt vel), så det var kanskje derfor jeg ikke nevnte det, at jeg hadde lært en del om Rimi, etter at Winnem hadde vært på vorspiel hos meg, en del ganger, etter at jeg hadde flytta til Oslo da.
Det er mulig.
Ihvertfall så ble det bare sånn.
Men jeg ble kanskje litt satt ut av den stripete Ball-genseren, (som var veldig umoderne, i 1990), til han butikksjefen på Oppsal der, det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Klara, (som var sjef på kontoret der vel, hos Matland/OBS Triaden), hu prata jeg med, på telefonen, noen dager etter at jeg hadde vært på jobbintervju hos dem.
Klara fortalte meg det, at jeg var den av søkerne, som fikk jobben, (et vikariat, på seks måneder, heltid), siden jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, (som ekstrahjelp), et drøyt år tidligere, og derfor var den av søkerne, som var best kvalifisert da.
(Siden ingen av de andre søkerne vel hadde jobba i butikk før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tidligere nevnte familievennen, til Arne og Mette, nemlig Svein Martinsen.
Han var på besøk hos Arne og Mette kanskje en gang i måneden, (eller noe).
(Og han pleide da ganske ofte å ha med seg kona si.
Ei dame med mørkt, (og muligens krøllete), hår vel).
Axel fortalte meg historier forresten om Svein Martinsen.
Når Axel var med Arne og Mette, på travbanen, så kunne Svein Martinsen si til Axel, (som fylte tolv år vel, høsten 1990), at her har du en hundrelapp, (som var mye penger, på den her tida, for en ti-tolv-åring), gutten min, gå å kjøp deg noe godt.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel fortalte også det, at Svein Martinsen pleide å være litt sånn ‘show-off’ vel, når han handla mat, på Matland, (som var akkurat den butikken, som jeg fikk jobb i, etter tips fra nettopp Svein Martinsen da, og som skifta navn til OBS Triaden, på rundt den her tida, etter å ha blitt solgt fra en disponent Paulsen, (som seinere åpna en Rema-forretning, på Furuset Senter), og til Forbrukersamvirket da).
Matland hadde en stor og fin ferskvareavdeling.
Og Svein Martinsen pleide visst å si, ‘også et par hekto roastbiff til katta’, når han handla i ferskvareavdelingen der.
Så Martinsen var vel litt ‘harry’ og litt sånn show-off da vel.
(Ihvertfall hvis jeg skjønte Axel rett).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martinsen fortalte meg også en historie, fra Forbrukersamvirket, en gang, når han var på besøk, hos Arne og Mette, høsten 1990, husker jeg.
En sjef, i Forbrukersamvirket, hadde slutta i jobben.
Og når de andre sjefene fant et fryselager, som han sjefen hadde hatt ansvaret for.
Så hang det masse griseskrotter der, som var fulle av mark.
‘Dette tar jeg hånd om, stol på meg’, (eller noe), sa han ene av Forbrukersamvirket-sjefene da, til de andre.
Og uka etter, så hadde det vært tilbud, på sterkt krydra grillkjøtt, i alle Forbrukersamvirke-butikkene, i Norge da.
(Ifølge Martinsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som skjedde, høsten 1990.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 42: Enda mer fra Det Norske Hageselskap
Det var også en kaffemaskin, husker jeg, hos Hageselskapet der, på Grønland.
Og jeg pleide jo ofte, å være rimelig trøtt, om morgenen.
Samtidig som jeg var mer vant, til å drikke cola, enn kaffe, (som jeg omtrent aldri pleide å drikke).
Men brusmaskin, det hadde de vel ikke der.
Så jeg prøvde meg på å skjønne kaffemaskinen der noen ganger da.
For å prøve å få i meg noe drikke, som jeg kanskje våkna litt av da.
Og da hadde jeg visst gjort det feil en gang, (husker jeg, at ei dame der sa til meg).
Jeg hadde visst tatt i vann før jeg tok i kaffepulver, (eller noe), oppi koppen da.
Så det ble visst feil da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.
De hadde faktisk kjøpt en hvit skjorte til meg.
Som jeg kunne bruke på jobb og sånn da.
I bursdagsgave til meg, (mener jeg at det var), sommeren 1990 da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Men jeg kunne jo ikke gå med den samme skjorta, på jobb, hver dag heller.
Så jeg varierte det litt da, mellom å gå med skjorte eller gensere, (eller om det var t-skjorter), mener jeg å huske.
Men jeg husker det at Kontorsjefen der, vel så litt imponert på meg, i lunsjpausen der, en gang.
En gang som jeg hadde tatt på meg den hvite skjorta, som jeg hadde fått av Lill og Pia da, til bursdagen min.
Da syntes nok Kontorsjefen at jeg så ganske ordentlig ut vel, (tror jeg kanskje ihvertfall).
Men dette var vel den siste dagen min der, tror jeg.
Så det var kanskje feil å se for fin ut da.
(Siden jeg skulle slutte, mener jeg).
Det kan kanskje tenkes.
Hva vet jeg.
Jeg fikk vel ikke oppgitt noe kleskode der heller, såvidt jeg kan huske.
Og jeg hadde jo dårlig råd.
Og jeg røyka jo.
Samt at jeg pleide å lage middag, både til Axel og meg selv, etter jobben.
For Arne og Mette var ofte på travbanen eller bingo da.
Så 4000 i månedslønn, det rakk ikke til så veldig mye, må jeg innrømme.
Så det var ikke sånn at jeg hadde råd til å kjøpe meg en ny garderobe, (eller noe sånt), når jeg jobba for Hageselskapet, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg en del ganger måtte bli med, å gå bort, til en fotobutikk, på Grønland.
(Ikke langt fra Politihuset der vel).
For dem dreiv og framkalte bilder, for Norsk Hagetidend der da.
Og da var det noe som skjedde der en gang vel, (mener jeg å huske).
Og da tror jeg at også han Kontorsjefen var der, og fikk med seg hva som skjedde.
Men hva det var som skjedde igjen, det husker jeg ikke.
Det var grunnen til at Kontorsjefen var der, var muligens fordi at Kontorsjefen måtte betale for fremkallingen av bildene, til Norsk Hagetidend, og derfor også måtte være med i fotobutikken da.
(Det er mulig).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ettersom at denne praksisplass-jobben, bare varte i tre måneder.
Og ettersom at den var dårlig betalt.
Og også siden jeg ikke fikk noen positive tilbakemeldinger, av Redaktør Lønø, når jeg spurte om hvordan mulighetene var, for å få en fast jobb, hos Hageselskapet, etter endt praksisperiode.
Så prøvde jeg å finne bedre betalte jobber, mens jeg jobba hos Hageselskapet der da.
Og jeg leite vel etter jobber, i Aftenposten, (mener jeg å huske).
Og det er mulig at jeg dro innom Arbeidsformidlingen, noen ganger og, for å se om det stod noe om ledige jobber der og, kanskje.
(Det husker jeg ikke helt sikkert, om hvordan det var).
Men uansett, så fikk jeg ihvertfall nyss om, at Rimi Oppsal, (eller om det var Rimi Oppsalstubben, som den butikken het), hadde en ledig jobb.
Jeg hadde jo jobba et år, som Ekstrahjelp, på matbutikken CC Storkjøp, i Drammen, (et drøyt år før det her).
Og jeg kjente jo også Magne Winnem, som var i militæret, på den her tida, men som egentlig jobba som leder, i den samme kjeden, (nemlig i Rimi da).
Så jeg kontaktet Rimi da, og fikk komme på et jobbintervju, på Rimi Oppsal der da, (husker jeg).
(Mens jeg jobba for Hageselskapet der da).
Han som var butikksjef på Rimi Oppsal der, og som jeg hadde jobbintervju med.
Det var en som gikk i Ball-genser, husker jeg.
Og Ball-genser, for meg, det var jo noe som var populært, skoleåret 1987/88, (sånn som jeg huska det).
(I Drammens-området da).
Så å gå i en sånn stripete Ball-genser, høsten 1990.
Det var som noe litt ‘utafor’, og kanskje som noe litt ‘dølt’, i min verden, (husker jeg at jeg syntes).
Jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja, det andre året, på Handel og Kontor.
Så jeg prøvde å følge med litt på moteklær og sånn da.
Siden at man liksom har litt press på seg, (eller noe), for å være litt kul da, (må man vel si), siden man har gått på Markedsføringslinja da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk vel den jobben, på Rimi Oppsal.
Men dette var bare et seks-ukers vikariat da.
Og Arne og Mette, de hadde en familievenn, som noen ganger var på besøk hos dem, som het Svein Martinsen.
(Som seinere dette studieåret, (var det vel), kjøpte klesbutikken Harda Klær, i Lillestrøm vel.
Og som da sponset Birgitte Seyffarth, med klær, i sin rolle som ‘Tause Birgitte’, i det kjente TV-programmet Casino da.
Husker jeg at Mette og Arne ofte gjorde et poeng av, når vi satt og så på Casino hos dem.
Og dette pleide også å stå på skjermen, etter at Casino var ferdig.
At Seyffarth sine kjoler var sponset av Harda Klær da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Svein Martinsen, han fortalte meg det, en gang, etter at jeg hadde kommet hjem fra jobb, hos Hageselskapet vel.
At det store supermarkedet Matland, på Triaden-senteret i Lørenskog, trengte fler ansatte.
Så jeg burde kontakte Klara der, sa vel Martinsen da.
(Ihvertfall så rådet han meg til å kontakte Matland da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte Matland og, og de skulle ansette noen, i et seks måneders vikariat, fortalte hu som jobba på kontoret der, (nemlig Klara), meg, når jeg ringte.
Og jeg fikk lov til å komme på et jobbintervju der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk også den jobben på Matland da.
Og dette var på den samme tiden, som jeg fikk det kortere vikariatet, på Rimi Oppsal.
Så jeg måtte bestemme meg, hva jeg ville.
Og ulempen, med Matland-jobben, det var, at Matland var kjøpt opp av OBS, og skulle bli til OBS Triaden.
Og jeg var jo Høyremann, og syntes vel derfor at det virka litt merkelig, (for meg), å jobbe i et firma, som ikke var privat-eiet da.
(Siden OBS jo var eiet av Forbrukersamvirket, som var forbrukereid, (heter det vel)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men samtidig, så var jo ikke butikk, mitt egentlig felt.
Mitt felt var jo, (som jeg har nevnt flere ganger, i de forrige kapitlene), informasjonsbehandling/data.
Og jeg skulle jo bare ha et friår, for å spare opp litt penger, til det andre året på NHI.
Og etter at jeg hadde blitt ferdig på NHI, (jeg gikk på et to-årig kandidat-studie der), så var jo selvfølgelig min plan, å jobbe med data, (og ikke i butikk eller som kontormedarbeider).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og å begynne i et seks ukers vikariat, på Rimi Oppsal.
Etter nettopp å ha jobbet i cirka seks uker, hos Hageselskapet.
Nei, det ble som noe litt rart, for meg, husker jeg, at jeg syntes.
Så da foretrakk jeg heller det, å starte i et seks-måneders vikariat, hos Matland/OBS Triaden, husker jeg.
Siden at dette var vel i begynnelsen av oktober måneder, (tror jeg).
Og hvis jeg da startet i et seks-måneders vikariat.
Så ville jeg jo være ferdig med det, i april måned, (en gang).
Og det ville jo si, at jeg da hadde ordnet meg en jobb, som varte, i så gått som hele dette friåret mitt da.
For da begynte jo NHI igjen, kun fire måneder etter dette igjen.
I august-måned da.
Så da var jeg så gått som i havn liksom, når det gjaldt å få jobbe og tjene/spare penger, (som jo var målet mitt), i dette friåret da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På rundt den tida, som jeg slutta i Hageselskapet, så fikk jeg høre noen sure meldinger, bak ryggen min der, (fra noen av kontordamene, i etasjen under der Norsk Hagetidend holdt til vel), at da fikk jo ikke han gubben fra Fredrikstad , (som jeg lurer på om muligens het Åge, eller noe sånt), ferie fra lagerjobben sin da.
For folka i Hageselskapet, de hadde begynt å snakke om, at jeg skulle være ferieavløser, en uke, (eller noe sånt), for han gubben, borte på lageret hans, på Tøyen da.
Men jeg hadde jo ikke lappen engang.
Så hvordan skulle jeg få levert pakkene til Hageselskapet, på Posten liksom.
Det veit jeg ikke.
Og min jobb var jo som Kontormedarbeider-praktikant.
Og det var også feil, siden mitt felt jo egentlig var Data/Informasjonsbehandling.
Og, mitt mål, for dette friåret, (som jeg vel var åpen om, ovenfor Hageselskapet, mener jeg).
Det var jo å tjene opp masse penger, (sånn at jeg slapp å gå på sosialen igjen, mens jeg studerte), til det andre året, på NHI.
Også begynte noen hos Hageselskapet å lage planer for meg, om at jeg skulle jobbe som lager-sjef-vikar, osv.
På luselønna 4000 i måneden.
Så det var dumt, at jeg ble sendt bort på det lageret, mener jeg.
For da begynte jo noen andre folk i Hageselskapet.
Å legge planer for meg, som ikke min overordnede, Redaktør Lønø, ble rådspurt om vel.
Og så fikk jeg overhøre ‘edder og galle-kommentarer’, (fra noen sleivkjefta kontordamer, var det vel), de siste dagene mine der, husker jeg.
På grunn av at diverse folk dreiv og tulla da, med å legge planer, som involverte meg, over hue på han redaktøren da, for Norsk Hagetidend, som ihvertfall han visste, hvor ‘landet lå’, (når det gjaldt min jobbsituasjon der da), mener jeg.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste jeg husker, fra tida da jeg jobba i Hageselskapet der.
Det var at jeg gikk ned trappa der, sammen med hu Bergljot Gundersen, ved slutten av den siste arbeidsdagen min.
Vi var begge i godt humør, mener jeg å huske.
Men jeg så aldri hu Bergljot Gundersen, (eller noen av de andre hos Hageselskapet), igjen, etter det her da.
Selv om jeg kontaktet Bergljot Gundersen, rundt år 2009, (eller noe vel), når jeg hadde blitt arbeidsledig, her i Liverpool.
Og spurte om hun kunne være referanse for meg, for den tiden, som jeg jobba i Hageselskapet da.
Siden hun jobba der, samtidig med meg da.
Og Redaktør Lønø hadde slutta, på den her tida, (rundt 2009 da).
Og Bergljot Gundersen hadde blitt ny redaktør der da.
Men referanse ville visst ikke hu Bergljot Gundersen være for meg da, )av en eller annen grunn).
Selv om jeg mener at hu var både blid og munter, og vel nesten strålte vel.
Den siste gangen, som jeg så henne, da vi gikk ned den trappa der sammen, (i bygningen til Hageselskapet, på Grønland der da), den siste arbeidsdagen min der.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også en del mer som skjedde, på den tida, som jeg jobba på Hageselskapet der.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Flashback til 1973 eller 74
Nå tenkte jeg igjen på en av de gangene, som jeg og søstra mi, var hos faren min, og foreldra hans, på ferie, mens vi egentlig bodde hos mora vår, på forskjellige steder i Larvik-området.
På begynnelsen av 70-tallet.
Jeg bodde i Larvik, fra 1973 til 1979.
Ofte, så ville jeg protestere, når mora mi og Arne Thomassen, kom for å hente meg, (og søstra mi, hvis hu også var med dit), i huset til Ågot og Øivind, på Sand.
Og det hendte jeg låste meg inn på do.
Og ble der en halvtime, kanskje.
(Fordi dem var så strenge, mora mi og Arne Thormod).
Og da måtte mora mi begynne å prate om at vi hadde fått hund, (Cora, en sjäfer-hvalp).
Eller at jeg skulle få sykkel av mora mi sin far, bestefar Johannes (Ribsskog).
Den første gangen, det var kanskje i påsken 1974, eller noe sånt.
Hvem vet.
Eller vinteren 1974.
Det som skjedde, da vi kom tilbake til det huset mora mi leide, i Vestmarka, i Larvik.
Det kommer jeg nok ikke til å glemme.
(Det var etter at vi hadde vært hos faren min, i en uke kanskje).
Men det var sånn, at rundt omkring i stua, så lå det inntørka bæsjehauger, på gulvet.
7-8 hauger?
Hvem vet.
Fordelt rundt om i hele stua.
Det jeg tenker nå, er hvordan skjedde dette?
Hadde dem latt en sjäfer-hvalp være aleine, i hele den uka eller ti dagene, som vi var hos faren vår?
Eller hadde noe annet skjedd.
Dette lå jeg å tenkte på nå, tilfeldigvis, når jeg prøvde å sove.
Men, de haugene med dritt var ganske store og høye, sånn som jeg husker det.
Så jeg tenkte og tenkte.
Kan det ha vært at mange folk ble hengt der?
For da mister man visst avføringen.
Men jeg vet ikke om den da legger seg i hauger?
Kanskje ikke.
For jeg husker en episode, hvor Svein Martinsen, fra Romerike, sa.
Da jeg leide et rom av Arne Thomassen og dem, i Oslo.
At et sted, inne på et fryselager, et litt øde sted.
Så hadde det hengt en del skrotter, som det var gått mark i.
Så hadde han ene direktøren i Forbrukersamvirket, sagt at det fikser jeg.
Så hadde det vært tilbud på sterkt krydra grillkjøtt, uka etter på alle Forbrukersamvirke-forretningene, i Norge.
Men kan det ha vært mennesker, som det egentlig var?
For et fryselager som ingen følger med på liksom.
Det gir jo ingen mening.
Kan det ha vært noen mennesker, som de lagde sterkt krydra grillkjøtt av.
Og som de hadde hengt i huset som mora mi leide i Vestmarka?
Av noe russisk mafia, eller noe, kanskje, som min stefar Arne Thormod Thomassen var med i?
Han var litt som en russer, ihvertfall.
Og mora og søstra mi hinta om at han var østfra, da vi bodde i Jegersborggate, for han hadde familie fra Sverige da, sa de, og så var de liksom litt lure da, alle tre.
I stua i Jegersborggate.
Søstra mi og mora mi og Arne Thomassen.
De var liksom lure ovenfor meg da.
(Hvis jeg skjønte tonen til mora mi osv., riktig).
At om det var noe mer bak dette, at de prata om de svenske slektningene hans.
Men men.
Hvem vet.
Hvem kunne dette vært, tenkte jeg.
Jeg har skjønt at det nok var noe med Scandinavian Star og sikkert også Estonia-ulykkene.
Var det ikke noen oljeskip, som forsvant, på 70-tallet, og hvor mannskapet og skipet aldri ble sett igjen?
Kanskje det var noe mafia som solgte skipene og likviderte mannskapet?
Hvem vet.
Det var bare mine artige tanker nå, som jeg tenkte på nå, siden jeg ikke fikk sove.
Siden jeg sov på sofaen noen timer, for noen timer siden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Nei, det skipet forsvant visst seinere:
http://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABBerge_Istra%C2%BB
Det må vel ha vært noe annet som har skjedd da.
Hm.
PS 2.
Men det var rart at det skipet, Berge Istra, var bygget i Pula, hvor vi var på ferie, faren min og hans to brødre, med familie, og Roger Stenberg med familie, sommeren 1980.
Men men.
Det kan jo kanskje ha vært tilfeldig.
Vi får se hva som skjer
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Coop
Google Mail – Referanse Coop Obs! Triaden
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Referanse Coop Obs! Triaden
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sat, Feb 20, 2010 at 11:00 PM
To:
haavard.braathen@co.coop.no
Hei,ja, Claus og John Ellingsen.Brit, (fra Trøndelag).Ei som het Hanne, som var fruktansvarlig.Klara, på kontoret, (men hun har jo slutta for lenge siden, men det var hun som ansatte meg).Det er vel de jeg kommer på i farta vel.Takk for svar ihvertfall!Mvh.Erik Ribsskog2010/2/20 <haavard.braathen@co.coop.no>Hei!
Coop Obs! Triaden ble nedlagt våren
2007. De ansatte ble omplassert til nærliggende butikker. Jeg har gått igjennom
listene over de som jobbet der på nedleggelsestidspunktet. Ingen av de som du
nevner i din mail jobber i bedriften på nåværende tidspunkt. Er det andre personer
du husker å ha jobbet sammen med?Mvh
Haavard Braathen
Personaldirektør
Coop Øst BA
Tlf: 924 51 171
PS.
Hvis jeg husker riktig, så var hu Hanne, (som var fruktansvarlig på OBS Triaden), ei som gikk i klassen til tremenningen min, Øystein Andersen, fra Hanaborg, på Lørenskog.
Og han kalte henne for ‘Hanne Panne’.
Hvis det var samme Hanne da.
Jeg var jo fra Bergeråsen, i Svelvik, og kjente tremenningen min derfra.
Men halvbroren min, bodde i Høybråtenveien, på Furuset, som var såvidt i gåavstand, til der Øystein bodde, i Lørenskog.
Så det var en av grunnene, til at jeg syntes det var artig å leie et rom, av foreldra til halvbroren min.
Noen ganger ringte Øystein, og da gikk jeg bort til Lørenskog, husker jeg, for da var Øystein og drakk hos en kamerat.
Og Øystein pleide, (av en eller annen grunn), å vise meg skoleboka si, fra ungdomsskolen, eller fra videregående, eller hva det var, noen ganger, da jeg besøkte han, i Lørenskog, (siden vi var kamerater, når han var på Bergeråsen, i helgene, siden de hadde arva et hus, nedafor Bergeråsen).
Det var ei annen jente i klassen hans, som Øystein var mer interessert i, mener jeg å huske, enn hu Hanne, (som han kalte for Hanne Panne).
Men hva hu andre het, det husker jeg ikke, men jeg mener å huske at begge var lyshåra.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og den som tipsa meg om at det var ledig jobb på OBS Triaden, det var en som het Svein Martinsen, fra Skedsmo vel.
Han og familien, var venner av foreldra til halv-broren min.
Jeg hadde jo et hvileår, og skulle spare penger, til andre året, på NHI.
Så fikk jeg jobben på OBS Triaden da, av hun Klara på kontoret, siden jeg hadde jobba på CC Storkjøp, et par år tidligere, da jeg var russ i Drammen.
Og de foreldra til halvbroren min, de var sånn at de gikk på travbanen og bingo hele tida, osv.
Og hu stemora hans, Mette Holter, hadde vært gift med en italiensk mafiakar, i Ancona-familien, i USA.
Så de kjente mange forskjellige travbane-folk osv., da.
Så jeg fikk litt bakoversveis noen ganger, da jeg bodde der.
Axel, (som var 11-12 år, på den her tida), fortalte at han Svein Martinsen, pleide å gå i kjøttdisken der, på OBS Triaden, og be om, ‘også noen hekto roastbiff til katta’, (som kosta 14.90 for hektoen vel).
Men men.
Og de Martinsen, hadde også to døtre, som var innom der, og speida på meg, da jeg jobba i kassa der, husker jeg.
Hu ene het Siv Angelica, mener jeg.
Og det prata Axel om og da, at det var spesielt navn, Angelica.
Mer da.
Jo, han pleide å gi Axel hundrelapper, på Bjerke, når faren til Axel, Arne Thomassen og Svein Martinsen, satt i restauranten, på Bjerke.
Så kunne Martinsen bare plutselig gi Axel en seddel, og si at han skulle kjøpe seg noe digg, e.l.
Svein Martinsen kjøpte Harda-klær, en ganske kjent klesforretning, i Lillestrøm vel, det året jeg leide et rom hos foreldra til halvbroren min.
Og han sponsa vel hun ‘tause Birgitte’, tror jeg det var, på tv-showet ‘Casino’, hvis jeg ikke tar helt feil.
Og de kjente visst han Kjells markiser-karen også, og visste vel også hvem Flatland var, tror jeg.
Flatland er vel også en sånn som går på travbanen mye, tror jeg.
Farfaren min, Øivind Olsen, han advarte meg, mot de her travbanefolka, før han fikk slag, på begynnelsen av 80-tallet.
Men jeg måtte nesten besøke dem, syntes jeg, når halvbroren min bodde der, og jeg bodde i samme byen, da jeg flytta til Oslo, for å studere, i 1989.
Så det er ikke så lett å vite hva man skal gjøre, hvis man har mye sånn ‘travbane-folk’, i familien, osv.
Men kan vel kanskje kutte de ut med en gang, men da må man kanskje kutte ut hele familien sin, med en gang.
Det er ikke alltid så lett å vite, hvem man bør kutte ut heller.
Axel er vel også i noe undergrunn, tror jeg, halvbroren min.
Så det synes jeg er vrient, hvordan man skal gjøre sånt.
Man får vel bare se det ann, tror jeg, og så kutte ut folk, når man tar dem på fersken, i å gjøre noe man synes er et grovt overtramp mot seg selv da.
Og så kutte de ut.
Det må vel være den mest fornuftige måten, tror jeg, å takle sånne spesielle folk i familien på.
At man bare ser det ann, og så kutter ut folk, hvis de tuller for mye med en.
Noe sånt.
Men jeg er ikke noe ekspert på det her heller, men det skjønner vel folk.
Så sånn er vel det.
Vi får se.