Stikkord: Svelvik Ungdomsskole
-
Min Bok – Kapittel 83: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 5)
En sankthansaften, før søstera mi flytta til Berger vel.
Så var Tom Ivar Myrberg og jeg oppe i S-Svingen, (om kvelden da), for å prøve å fange flaggermus.
Da skulle man ta en stein og binde fast i et hvitt lommetørkle.
Og så kaste steinen opp i lufta.
Og så ville flaggermusen bli fanget, inne i lommetørkleet da.
(Ifølge en eller annen kamerat av oss på Bergeråsen da sikkert).
Noe som ikke funka da selvfølgelig.
Men jeg tulla litt.
Også beit jeg to hull, i lommetørkleet.
Sånn at det så ut som at en flaggermus hadde biti i det.
Og plutselig så dukka Christell Humblen og Nina Monsen opp der.
(Kanskje de hadde vært hjemme hos Nina Monsen, som bodde like ved.
Hvem vet).
Og da viste jeg dem det lommetørkleet da.
Og sa at det var nære på, at vi hadde klart å fange en flaggermus.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var jeg også i S-Svingen der, (noen år seinere da), og skulle skyte flaggermus, med luftgevær da.
En lørdagskveld vel.
Og da, så hadde onkel Håkon grillfest, (eller noe), like oppi der da, (hvor han bodde da).
Og Fru Løff, (Håkon sin svigermor, fra Drammen), var der.
Og det skjønte jeg, siden jeg plutselig hørte et høyt skrik.
Og noe om noe ‘gevær’ da.
Etterfulgt av at Håkon sa at ‘det er jo bare Erik, jo’.
(Eller noe).
Så dem trengte ikke briller, noen i den familien der, det er helt sikkert.
(Kanskje unntatt Fru Løff).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ved siden av S-Svingen der, så bodde Rolf og Edel Stenberg, (mener jeg at dem het).
Og Gry Stenberg, hu forklarte en gang, at hu hadde vært barnevakt der.
Og tarmen til baby-gutten, som hu var barnevakt for, pleide visst å falle ut.
Og da hadde visst Edel sagt til Gry Stenberg da, at da var det bare å dytte inn tarmen igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ågot viste meg noen gamle brev en gang, borte på Sand.
Og de brevene, (eller om det kan ha vært noen postkort), hadde poststed ‘Sandbu’ da, husker jeg.
(Og ikke ‘3075 Berger’, som det var, da jeg bodde der).
Postkontoret, (på den tida, som de her brevene var fra), var liksom butikken til Oddmund Larsen da, på Sand da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så der hadde det kanskje vært butikk også i gamle dager da, lurer jeg på nå.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den ene katten jeg hadde, som ble født nede hos Christell og dem, av Christell sin katt Susi.
Og som het Tiger, (noe Jan Snoghøj fortalte meg, da jeg fikk den katten).
Det navnet ‘Tiger’, det uttalte Jan Snoghøj på engelsk da.
Så da fortsatte jeg også med det da.
Siden jeg fikk en katt, av Jan og Christell og dem.
Og de sa at den katten het ‘Tiger’ da, med engelsk uttale.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på barneskolen, så skulle Berger Skole, på noe besøk, i Berger Kirke.
På lærerværelset, så hadde vel lærerne pratet sammen, og blitt enige om det, at vår klasse, (vi gikk vel i femte klasse da, tror jeg), var den stilleste, på skolen.
Så vi skulle sitte i andre etasje der da, i kirken, (i ‘sakrestiet’ da, eller hva det heter).
Men det hadde nok ikke vår klasse tenkt på før, at vi ble sett på som å være den stilleste klassen.
Så etter det, så begynte vi å bråke ganske fælt og bli en del villere vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Noe som varte ut ungdomsskolen, (ihvertfall), vel.
Jeg tror det var mange av gutta i klassen, som ikke ville ha på seg det, at vår klasse var den stilleste klassen på skolen da.
Noe sånt.
For vi fikk vel kjeft av klasseforstander Allum, fordi at vi hadde bråka, etter det her kirkebesøket da.
Så sånn var det.
(Ihvertfall sånn som jeg husker det).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ditlev Castelan han ble en gang tatt for å ha rappa potetgull på Prima, husker jeg.
Det var vel Geir Arne Jørgensen, som sa det, eller noe, tror jeg.
Så han fikk ikke lov å handle på Prima, (i en periode ihvertfall), mener jeg å huske.
Noe som ikke kan ha vært så artig, tror jeg.
Siden Prima, (tidligere Oddmund Larsens kolonial), var den eneste butikken på Sand da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim.
De kom en gang på døra mi, i Leirfaret 4B, for å selge meg en klokkeradio.
(Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
Carl hadde rappa klokkeradioen, fra bestemora si.
Og han trengte penger da.
Så de tagg meg om jeg kunne kjøpe den klokkeradioen da.
Siden de mente at jeg trengte en klokkeradio da.
Siden jeg vel ofte forsov meg på skolen da.
Så det ble til at jeg kjøpte den klokkeradioen, for 30-40 kroner vel.
Noe sånt.
Og den klokkeradioen, den var litt spesiell.
Den var sånn, at alarmen kun virket, hvis det siste tallet, på vekke-tidspunktet, var et ni-tall.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Så jeg måtte bare huske at det siste tallet måtte være et nitall da.
Når jeg stilte alarmen.
Noe jeg skjønte etterhvert vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.
Da hu bodde på Tagtvedt.
Så hadde jeg kjøpt luftpistol da.
(En luftpistol som lå på Berger da).
Men det var seksten års aldersgrense, på luftpistol-kuler da.
Så jeg fikk med mora mi, til å bli med meg, i en sportsbutikk, som lå like ved Thorfinns der.
Like nedenfor Jegersborggate der, (i Larvik da).
Sånn at jeg fikk kjøpt luftgeværkuler da.
Mens vi likevel var i Larvik Sentrum liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ganger, (et år eller to før det her vel).
Så kunne mora mi dra meg med på lekebutikken, nedenfor Torget, i Larvik der.
For hu ville at jeg skulle kjøpe meg en smurf.
Mora mi mente det da, at jeg burde kjøpe mange smurfe-figurer da.
Dette hendte vel en 2-3-4 ganger, vil jeg vel si.
At mora mi dro meg med på den lekebutikken, for å kjøpe smurfefigurer da.
(Som vel kosta 6-7 kroner vel.
Eller noe).
Mora mi babla ihvertfall ofte om de her smurfene da.
Selv om jeg egentlig hadde vokst fra smurfer, og ikke syntes at de var så artige lenger vel.
Så det var vel ikke sånn at mora mi klarte å overtale meg, til å bruke så mange penger, på smurfer akkurat.
Men hu klarte ihvertfall å dra med Pia og meg, inn på den lekebutikken noen ganger da, for å se på de her smurfene da.
(Enda jeg vel egentlig gikk på ungdomsskolen, på den her tiden antagelig, og nok var litt for gammel for å leke med smurfer vel.
Men mora mi kunne være litt masete da, noen ganger).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig jeg har skrevet om det her før.
Men vi på Berger IL sitt guttelag, (eller noe).
Vi vant altså Vinn Sande Cup, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Vi slo vel Vinn Sande i finalen etter å ha vunnet den første kampen mot Selvik, (eller noe), vel.
Og jeg redda på streken og redda også et frispark(!). (i sluttminuttene), husker jeg.
Odd Einar Pettersen scorte vinnermålet vårt mot Vinn Sande, mener jeg å huske.
(Kampen endte ved 1-0 til oss vel).
Selv om dette var mot alle odds, at vi fra Berger, (som var et ganske lite sted), skulle klare å slå Vinn Sande, (siden Sande var et større sted da).
(Og hendte også på hjemmebanen til Vinn Sande da.
I Sande).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da var også Ronald Lund, (som nettopp hadde flytta til Sande, sammen med sine et år eldre tvillingbrødre Arnt og Eirik.
Siden faren deres hadde gått konkurs vel.
Eller noe).
Han Ronald da, (i klassen vår), han spilte ikke på Berger IL.
Men han var tilskuer da.
Og gikk i lag med flere 3-4 unge Sande-frøkner, rundt banen vår da, før kampen, mener jeg å huske.
Så Ronald Lund hadde nok sjekketriksene i orden, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, før vi skulle ha gym, på ungdomsskolen.
Så hadde Stig Melling i klassen, (en idrettsmann som drev mye med ski og orientering).
Han hadde på seg en treningsbukse, som var så trang, at en blodåre, i tissen hans, var synlig.
Og da kom Jeanette Auli bort til oss gutta.
Fra jentene sin kø da.
(For vi måtte vente utafor gym-garderobene da, til gym-læreren låste opp).
For å chatte med Stig Melling da.
Og det var vel litt spesielt, må man vel si.
Hvorfor ville Jeanette Auli chatte med Stig Melling, akkurat når man kunne se tissen hans, gjennom treningsbuksa?
Nei, det var spesielt vil jeg si.
Jeanette Auli var jo hu som hadde tatt med seg en svært dildo på ungdomsskolen og.
(Som hu hadde fått i gave, av en kar fra Svelvik, som hadde kjøpt en sånn dildo hver til Jeanette Auli og Line Nilsen da.
Fortalte Jeannete Auli meg en gang, ihvertfall, da jeg møtte hu i gangen, på Svelvik Ungdomsskole da, mens hu gikk og bar på den her dildoen da.
Så sånn var det).
Og Jeanette var jo hu som stod utafor Sande Videregående, da jeg var innom der, en gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.
(Russeåret).
Og hadde et russekort, som det stod ‘Jeanette ‘låvedøra’ Auli’ på.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frode Holm, han sa en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, at på loftet hjemme hos dem.
Så hadde de funnet en bok, hvor det stod ‘jødelort’, osv.
Fra før krigen da sikkert.
Men hvorfor Frode Holm fortalte meg det her, det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, den helgen som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.
Jeg husker at jeg gikk bort til Nanset Marked der, og kjøpte avisa.
For å ha noe å gjøre der.
Dette var vel i 1985, så jeg var altså bare 14 år da.
Men pleide nok å lese avisa nesten hver dag, allerede.
(Enten VG eller Dagbladet da, som jeg kjøpte selv, for penger jeg fikk av faren min.
Eller Aftenposten, Drammens Tidende og/eller Svelvik Nytt, borte hos Ågot da.
Siden hu abonnerte på de avisene).
Så aånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hørte da på Axel, som jo var født i 1978.
Så han fylte syv år, seinere dette året da.
(Så Axel var seks og et halvt år da).
Likevel så ville Axel sitte i barnevogna da.
Når mora vår, Pia, Axel og jeg, skulle gå i butikken, for å handle mat, den helgen, (var det vel. Ihvertfall var dette på rundt den her tida, mener jeg).
Og jeg ble dritflau da, siden mora mi hørte på Axel.
Og gikk med på å kjøre Axel i barnevogna, enda Axel var 6-7 år.
Så det var jo som noe reinspikka galskap, mener jeg.
Jeg satt vel ikke i barnevogna, etter at jeg ble 2-3 år, mener jeg.
Så at en 6-7 åring skulle sitte i barnevogna.
Nei, det er det vel ingen som har hørt om før, (omtrent).
Ingen normale unger vil vel sitte i barnevogna, når de er 6-7 år?
Og ingen normale mødre vil vel adlyde en unge, på 6-7 år, som absolutt vil sitte i barnevogna?
Og ingen normale storesøstre vil vel synes at dette er normalt heller?
Men Pia klagde ikke da, på at Axel skulle sitte i barnevogna.
Og jeg ble flau husker jeg, over de her ‘galningene’ da, (må man vel kalle dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var med på et skoleball, på Svelvik Ungdomsskole, et år og.
Det var vel i syvende klasse, mener jeg å huske.
Jeg mener å huske at Carl Fredrik Fallan og jeg, vi prata litt om ei jente, (som også var på det her skoleballet da), fra Svelvik eller Nesbygda, (eller noe), med lyst hår vel.
Som ihvertfall Carl ‘sikla’ litt på vel.
Men jeg husker ikke om han turte å sjekke henne opp.
Og jeg sjekka vel heller ikke opp noen damer, på det her skoleballet, (som var i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole), tror jeg.
Men jeg var ihvertfall der da.
Et år ihvertfall.
Før jeg syntes at det ble for mye mobbing vel, på den skolen kanskje.
Noe sånt.
Så jeg tror ikke at jeg var med på noen skoleball der, i åttende og niende klasse.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, mens jeg bodde hos bestemor Ågot, den siste sommeren, før jeg flytta til Oslo.
(En lørdagskveld vel).
Så ringte Magne Winnem meg, og ville møte meg, i Drammen.
Så dro jeg inn til Drammen da, (med bussen), for å feste.
Vi dro på Rica, (eller hva det het. For Winnem ville vel dit da), ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes da.
(Cirka der jeg hadde vært på den russekroa vel, hvor jeg møtte hu Hege Rønjom igjen da).
Så sånn var det.
Dette kan også ha vært på et helgebesøk, hos Ågot, som jeg var på en cirka 5-6-7-8 av kanskje, etter at jeg flytta inn til Oslo da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå har jeg skrevet om alt jeg husker, fra tida før jeg flytta til Oslo.
Så nå er Min Bok ferdig, mener jeg.
Jeg planlegger også å skrive en Min Bok 2, om det skjedde mens jeg bodde i Oslo, fra 1989 til 2004.
Og så også en Min Bok 3, om det som skjedde, etter at jeg flykta fra Oslo, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe kalte ‘mafian’ der), i 2004 da.
Så jeg regner med at jeg blir ferdig med begge de bøkene, neste år.
(Altså i 2012 da).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 81: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 3)
Jeg husker fra da jeg klagde på at Odd Einar Pettersen, satte seg oppå meg, i et friminutt, i niende klasse.
Da måtte jeg snakke med sosiallærer Marit Enger, på Svelvik Ungdomsskole.
Hu spurte meg om hva jeg hadde tenkt meg framover.
Jeg sa vel det, at jeg hadde tenkt til å gå på Handel og Kontor vel.
‘Skal du bli revisor’, sa hu da.
Det hadde jeg egentlig ikke tenkt til.
Så da ble jeg litt fornærma, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når faren min var i USA, (eller noe).
Så var jeg borte hos Ågot og Øivind da.
Av en eller annen grunn så fikk jeg ikke lov å bo alene, når faren min var på ferie.
Enda jeg bodde alene hele resten av året.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var det sånn, at klokka skulle stilles.
Pga. sommertid da.
En søndag.
Som jeg bodde hos Ågot og Øivind da.
Og da mente Øivind at klokka skulle stilles den veien da.
Også mente Ågot og jeg, at klokka skulle stilles den andre veien da.
Og Øivind hadde rett da, fant vi ut, etterhvert.
Så det var litt flaut vel.
Men men, jeg hadde ikke vært så skråsikker selv da.
Ågot var vel mer sikker, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren min hadde med to flasker med ølpulver en gang, da han kom hjem fra USA, forresten.
Han hadde kjøpt dem av en kar, på en strand, sa han.
Og de flaskene, de satt han i kjøkkenskapet, hos ‘meg’ da.
Men han hadde blitt lurt, sa han, for det var bare sand, i de flaskene da.
Likevel så stod de flaskene der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Line Nilsen, fra Svelvik, sa en gang til meg, på Svelvik Ungdomsskole.
At ‘sånn burde du ha håret ditt altså’.
En gang som jeg hadde tatt gele i det, eller noe.
Så hu fulgte med på sånt, kan det se ut som.
Hu ble det sagt om, da jeg gikk i samme klasse som henne, det andre året på videregående.
At hu likte feminine gutter.
Som vel også var moten, på 80-tallet.
Og jeg var såpass seint i puberteten, så jeg så vel rimelig feminin ut, til å være gutt, på den her tida, vil jeg tippe på.
Jeg ble kalt ‘babyface’, av noen jenter, på Bragernes Torg, en gang, husker jeg.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjetil Holshagen, han sa en gang, (mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
I huset deres i Havnehagen da.
At han ikke likte navnet ‘Berger’, og heller ikke stedsnavnet ‘Skoger’, (som lå like ved Sande).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene Andersen, hu spurte meg en gang, på skolebussen, til Svelvik Ungdomsskole, om jeg brukte lebestift.
Men det gjorde jeg nok ikke dessverre.
Jeg vet ikke hvorfor hu lurte på det.
Det må ha vært fordi at jeg var bleik og at leppene mine så røde ut, mot den hvite huden min kanskje.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
(Så hu var rimelig uhøflig mot meg da, må man vel si.
Lene Andersen altså.
Så sånn var nok det.
Men jeg var vel litt trøtt, eller noe, så jeg fikk aldri tatt igjen for det vel.
Kanskje med unntak av den gangen jeg klarte å sneipe en røyk, i en vinduslist, inne i Open Manta-en hennes.
Så jeg får kanskje si at vi er skuls da.
Hvem vet).
Han Steinar, som leide et rom, (Pia sitt gamle rom), av mora mi, på Tagtvedt.
På den tida som jeg gikk på ungdomsskolen.
Han prata om at han hadde blitt skada, eller noe, av en kar, med en knust flaske, eller noe.
Steinar var bitter husker jeg.
For dommeren hadde sagt det, at ‘man kan vel ikke kalle en flaske for et dødelig våpen’, eller noe.
Så han som stakk fikk lav straff da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg gikk på videregående, så var det ei jente, som het Bianca vel, som bodde mellom Bjerkøya og Sande.
Og hver gang hu gikk på bussen, (virka det som omtrent), så begynte de her Jensemann, og dem, på årstrinnet over meg da.
Å si sånn ‘Autobianca’, osv.
Og da begynte hu å smile fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, rundt den tida, som søstera mi flytta opp til meg.
Så dro hu meg en gang med på en fest, på en hytte.
En hytte, på Sand, hvor Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), hadde fest da.
Og det var vel ikke deres hytte, tror jeg.
Men det var vel en de hadde en nøkkel som virka til da.
Sånn at de kunne bruke hytta, når hytteeieren var hjemme i Drammen eller Oslo, eller hvor han var fra.
Så søstera mi Pia, hu kjente mine, (tidligere), uvenner da.
Geir Arne og Ditlev.
Men hvordan Pia ble kjent med de her, det veit jeg ikke.
For Pia bodde jo nede hos Haldis da, fra hu var 11 til hu var nesten 17 vel.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ulf Havmo og jeg.
Vi gikk noen ganger rundt, og skøyt med luftgevær, på Sand.
På hyttefeltet Bascomti, heter det vel.
Vi fant et hus der, hvor vi kunne bruke en 8-nøkkel, (en standard nøkkeltype for innedører, ihvertfall på 80-tallet, mener jeg), for å komme inn.
(Mener jeg det var).
Det var et typisk feriehus vel.
(Som lå helt nede ved fjorden der.
Nedafor huset til Ågot da).
Eieren hadde blant annet et diplom på veggen, husker jeg.
Et slags svennebrev, eller noe, tror jeg.
Men vi rappa vel ikke noe særlig der, tror jeg.
Vi bare så litt vel.
For spenningens skyld mest vel.
Mens vi egentlig vel dreiv og skøyt med luftgevær og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nedafor verkstedet til faren min.
(Altså Strømm Trevare).
Så lå det en madrass, i skogen der.
Og noen hadde også begynt å lage noen le-vegger rundt vel.
Dette spredde Geir Arne, på ungdomsskolen, mener jeg.
At jeg liksom hadde en hytte med seng i da.
Men den hytta, den var det ikke jeg som hadde lagd.
Jeg veit ikke hvem kan ha vært, som lagde den.
Men jeg la også merke til denne hytta da, en gang.
Og da tok Geir Arne det bare ut av lufta, at det var en hytte som jeg hadde lagd.
Men det var det ikke, dessverre.
Men det kan kanskje ha vært Erik Thorhallsson, som jobba mye for faren min, som lagde den hytta.
Jeg tørr ikke å si noe sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene Andersen og Frode Holm prata om penis en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg.
Lene Andersen lurte på om penis alltid var like stor.
Ja, bortsett fra når den var hoven, svarte Frode Holm da, husker jeg.
Så man kunne nok skjønne det, at Lene Andersen var enebarn.
Siden hu måtte prate med gutta i klassen, i friminuttene, om sånt her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Søren Larsen, (som jeg gikk i klasse med, det første året på handel og kontor), og dem.
(Det vil si blant annet faren hans, som var direktør, på papirfabrikken, i Selvik).
De lånte en gang en film av meg, som jeg hadde kopiert, fra en film jeg hadde leid vel.
Det var en film som het Terminator.
Og den filmen syntes de at var bra da, husker jeg, at han Søren Larsen sa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hadde noen rare piller, på badet, da vi bodde ute i Brunlanes, husker jeg.
Og vi fikk nesten aldri godteri der.
Så det hendte en gang, at jeg spiste noen sånne piller, som mora mi hadde på badet der, husker jeg.
Uten at jeg husker hvordan piller det var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min, han ble også deleier, i en møbelforretning, ute i Billingstad.
Like bak IKEA der cirka.
Faren min var en av fire eiere vel, som eide cirka like mye da.
Jeg husker at jeg var i den butikken, den dagen jeg skulle dra til Weymouth, på språkreise, sammen med Kenneth Sevland og dem.
‘Er det en gutt’, husker jeg at ei dame, som var inne i butikken der, sa om meg.
Så jeg var nok ganske tynn og sånn da.
Og jeg gikk en del i en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min da, i Leirfaret 4B.
Så man kunne merke det, at jeg var seint i puberteten, mener jeg.
Når hu dama begynte å spørre sånn, osv.
Jeg hadde jo ikke fått hår på tissen enda da.
(Dette var jo sommeren 1986, og jeg fikk ikke hår på tissen, før sommeren etter, altså sommeren 1987, husker jeg).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Om den butikken, i Billingstad.
Så sa faren min, husker jeg, da han diskuterte den butikken, (med en annen deleier da).
At han hadde ‘ei’, som kunne jobbe der.
Og det var hu i vannsengbutikken, i Drammen, som hadde pasje-klipp.
(Hu som Christell herma etter frisyren til, på 80-tallet en gang.
Når jeg trodde hu sa at hu hadde fått seg ‘apache-klipp’).
Så hu med pasje-klippen da, hu ble da etterhvert jobbende ute i Billinstad da, i en møbelbutikk, som faren min eide en fjerdedel av aksjekapitalen til, (eller noe), da.
Den butikken gikk ikke så bra.
Så en gang, som jeg var med faren min inn dit.
Og faren min chatta med en annen deleier da.
Så foreslo jeg, at dem kunne ha hatt en sånn slags reklame-luftskip-ballong der.
Sånn som andre firma i nærheten hadde, (hadde jeg lagt merke til).
For da hadde folk kunne ha sett det, fra E18, (altså fra motorveien, mellom Oslo g Drammen da), at det var en ny møbelbutikk der.
Men det var kanskje ikke så lett, å ha en ny møbelbutikk, like ved IKEA.
Det ble vel som å hoppe etter Wirkola nesten.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da konkursen nærma seg.
Så kjørte bare faren min inn dit.
Og henta seg noen skinnsofaer, for å dekke sitt utlegg, i det firmaet da, husker jeg.
Skinnsofaer, som havna i stua til Haldis, (nede i Havnehagen), da.
Hva som hendte med hu ‘pasje-klipp-dama’, det hørte jeg aldri noe om.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ved huset til Ågot, på Sand, så pleide det forresten å stå en traktor.
Som jeg noen ganger kjørte litt rundt med, hvis jeg kjeda meg.
Men jeg var ikke sikker på hva alle de forskjellige bryterne og spakene var til.
Så jeg var rimelig forsiktig da, når jeg kjørte rundt med den traktoren da.
Som hadde jekk bak også, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så nevnte jeg det i klassen, at Christell snorka fælt.
(Mens jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg kjeda meg vel, i et friminutt da).
For Odd Einar Pettersen, og dem.
Og da skulle de ha det til, at jeg hadde tulla med henne, eller noe da.
Men det var fra ferier og sånn, at jeg visste det, at hu snorka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg har fortsatt noen fler notater, som jeg ikke har fått med enda, i Min Bok.
Så det blir vel et par kapittel-deler til, av denne boken, ihvertfall, vil jeg tippe på.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hvor raskt jeg klarer å bli ferdig med dette.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 65: Gjerdes juleball
Noen få uker før julefeiringen, hos Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), inne i Oslo.
Så var det juleball, med Gjerdes Videregående.
De fleste gikk i smoking der.
Men jeg hadde bare den tweed-dressen min da.
(Som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, en del år før det her da).
Men jeg kjøpte en ny bukse, til denne dressjakka.
Jeg spurte faren min, om hvor jeg kunne kjøpe en sånn bukse, som passa til en dressjakke.
Og da måtte jeg gå på en klesforretning, som også lå på Strømsø da, ikke så langt unna vannsengbutikken, (den klesforretningen lå vel i Tollbugata, eller noe sånt. Ikke så langt unna for eksempel Falk sport, (het vel den sportsbutikken), tror jeg).
(En klesforretning, som faren min bare kalte et etternavn, tror jeg.
Altså at klesforretningen var navngitt etter etternavnet til eieren da.
Noe sånt).
Jeg tok med tweed-jakka, og spurte om de hadde en bukse, som passa til den jakka.
En ekspeditør der, fant en bukse, som matcha ganske bra da.
Så jeg kjøpte den.
Men jeg hadde ikke noen skjorte så jeg gikk fortsatt med den blå, gule og hvit-stripete blusen til Christell da, som hadde ligget oppe i klesskapet til faren min, (på rommet ‘mitt’ da, i Leirfaret 4B, hvor jeg bodde fra 1981 til 1989 da).
Og jeg hadde ikke lært meg å knyte slips, så jeg kjøpte ikke noe slips da.
Men jeg slapp ihvertfall inn, på juleballet da.
Jeg fikk lov til å ligge over i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, etter juleballet.
(De ville ikke at jeg skulle ligge hos Jan, denne gangen, (tror jeg ihvertfall), av en eller annen grunn).
Jeg ringte kontakttelefonen og dreiv vel og griseprata litt på den kanskje.
Fra vannsengbutikken.
Før juleballet.
For jeg hadde vel fått nøkkelen, til vannsengbutikken.
Så jeg trodde at faren min og Haldis hadde dratt til Bergeråsen.
Men plutselig så kom de inn døra, mens jeg ringte til kontakttelefonen.
(Noe jeg vel ikke fikk lov til da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg dreiv forresten å fønet, (eller ihvertfall stelte håret), før jeg dro på juleballet.
(For å prøve å få gele-frisyren/sleiken riktig da.
Noe som var ganske viktig på 80-tallet.
Ihvertfall hvis man ikke var ‘råner’ vel).
I vannsengbutikken til faren min og Haldis da.
Og da mener jeg sånn halvveis å huske, at det stod en ungdomsgjeng, utenfor el-butikken, på den andre siden av gaten, for vannsengbutikken.
(Et sted hvor det nå er en innvandrer-butikk vel).
Og jeg tror at de må ha sett meg, inne i vannsengbutikken.
For de lo av meg da, sånn som jeg husker det.
Men men.
(De var kanskje litt som Narvere, som de som vanket utenfor Narvesen-kioskene, i Oslo, ble kalt, på denne tiden.
Ifølge en tegneserie av Jokke, fra Jokke og Valentinerne, sin bror vel).
Jeg slapp inn på juleballet, selv om vel noen så litt stygt på meg i døra, mener jeg å huske.
Siden jeg ikke hadde smoking da.
Juleballet var på Park hotell, i Drammen.
Der hvor Christell hadde tatt meg med på ungdomsdiskotek, noen måneder før.
(Da hu skulle danse osv., men jeg ikke gadd.
Siden jeg syntes at det var litt flaut, siden hu liksom var en slags stesøster da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På juleballet, så prata jeg med klasseforstander Karlsen, tror jeg.
I fylla vel.
Jeg var litt nervøs for at det hadde gått dårlig, på Org-tentamen.
(En tentamen jeg vel hadde hatt en dag eller to etter at jeg knulla hele natta med Nina Monsen.
Noe sånt).
Så jeg tøysa litt da, og sa som så, til Karlsen da, at ‘den tentamen gikk veldig bra’, osv.
Noe sånt.
Men det var jo bare tull.
Det gikk jo dårlig.
Giske, fra klassen, satt der, på juleballet, med beina innimellom mine, husker jeg.
Hvis ikke det var på en russekro et sted da.
Men hu var sammen med en medruss, tror jeg.
Så det var litt spesielt egentlig, det greiene der, som hu dreiv med.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Trine, (ei pen brunette, fra Kongsberg, i markedføringsdelen, av klassen vår).
Hu var med som vår klasses representant vel, i en missekonkurranse.
Det var kanskje russeprinsesse-konkurranse.
Det er mulig.
Noe sånt.
Jeg syntes at jeg liksom måtte holde med hu Trine da, siden jeg gikk i samme klasse da.
Men jeg hadde ikke vært på missekonkurranse før.
Så jeg prøvde å se på henne da, for å liksom heie da.
Og da hadde jeg visst skikkelig stått og glodd, på hu Trine da, fikk jeg høre seinere da, på skolen.
Fra han Helge, som også var fra Kongsberg, og gikk i markedsføringsdelen, av klassen vår da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare meg, som ikke hadde smoking der.
(La jeg merke til.
For jeg var litt usikker, på antrekket mitt).
Men de fleste hadde smoking da.
Kanskje 90% av de Gjerde-karene som var der, hadde smoking, vil jeg si.
Så jeg var litt utafor der da.
Men men.
Men jeg hadde ikke dress engang.
Og ikke et eneste slips eller en eneste smoking-sløyfe.
Så jeg bare improviserte litt, med dressen, må man nok si.
Jeg måtte nesten være med på juleballet, syntes jeg.
Det var vel fler som spurte, antagelig.
Og jeg hadde jo blitt spurt spesielt, (av en medelev på Gjerdes Videregående, som jeg egentlig ikke visste hvem var), om jeg skulle på den russekroa, hvor Hege Rønjom også var.
Så jeg måtte nesten være med på en del av det andre og, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også julebord, med CC Storkjøp, på den her tida.
Julebordet var nede på Rica Havnehotell, i Tjøme, husker jeg.
Vi tok buss ned dit, etter jobben, en lørdag, i november eller desember da.
Jeg hadde aldri vært på julebord før, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg.
Jeg hadde ikke dressbuske, så jeg brukte en svart bukse, som egentlig var en del av CC Storkjøp-uniformen, (tror jeg).
(Så dette var nok før Gjerdes juleball, vil jeg nok tippe på).
Det er mulig at dette var en bukse, som lå og fløyt, inne i garderoben vår.
(For jeg pleide vanligvis bare å ta en sånn rød frakk, over olabuksa og genseren min.
Sånn som jeg husker det, så hadde jeg ikke fått noen sånn CC Storkjøp-uniformsbukse der.
Jeg husker at en gang, som jeg hadde tatt med den CC Storkjøp-frakken ‘min’ hjem, til Leirfaret.
Så var både mora mi og søstera mi der, mener jeg å huske.
Og da lå den røde CC Storkjøp-frakken, på gulvet der da, (hvor det egentlig skulle ha vært spisebord).
I påvente av at jeg skulle vaske den da.
‘Hva er det der’, sa mora mi, (som var på noe slags julebesøk, eller påskebesøk, eller noe, kanskje).
Så måtte jeg forklare at det var arbeidsantrekket mitt da, på CC Storkjøp.
Og da lo mora mi ganske mye, husker jeg, av den frakken.
Og latterliggjorde den da.
Hu syntes ikke at den så så stilig ut da, eller noe, antagelig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vært og sett i klesbutikker, etter dressbukse, i lunch-pausen, men ikke funnet ut av det vel.
(Så den klesbutikken på Strømsø, hvor jeg kjøpte dressbukse, før juleballet, den hadde ganske dyktig betjening da, og bra service, så der kunne man liksom spørre om råd da, og få bra hjelp.
Til forskjell fra sånne motebutikk-kjeder kanskje, hvor ting som dette kanskje ble litt mer kronglete å finne ut av, syntes jeg da ihvertfall.
Men men).
Jeg hadde med passet mitt, husker jeg.
Siden jeg så ganske ung ut.
Så var jeg redd for at jeg ikke skulle få kjøpt øl osv., i forbindelse med julebordet da.
Jeg var nok litt svimmel, etter å ha brukt lunch-pausen på å se etter dressbukse.
Noen fra CC Matsenter, (som vi hadde julebordet sammen med, for det var vel samme eier tror jeg, både på CC Storkjøp og CC Matsenter), fant passet mitt, når vi gikk til bussen, husker jeg.
Og jeg fikk det tilbake, på bussen da.
En fra CC Matsenter, (eller om det var CC Storkjøp), som jeg hadde festa sammen med, som het Terje vel.
Han var på bussen, husker jeg.
Han var fra et sted i Sande, og han og Eirik Lund, hadde dratt meg med på fest der, en gang.
Han lagde hjemmebrent, (som faren min og/eller onkel Håkon også gjorde, i kjelleren til Ågot).
Og han visste meg hjemmebrentapparatet da.
Noe som ikke vekte opp meg så veldig opp vel.
(Selv om jeg vel prøvde å være høflig, og late som at jeg var imponert vel).
Jeg var jo vant til at det stod et sånt apparat i kjelleren til Ågot, (en gang i mellom, ihvertfall), for å si det sånn.
Men men.
Jeg begynte å tulleringe der, og ringte til en nødtelefon, for deprimerte folk, eller noe vel, og sa at jeg var deprimert og sånn da.
Siden jeg nok kjeda meg da.
Det var bare å sitte i sofaen der og drikke liksom.
Med Eirik Lund, som hadde spent meg ned, tre ganger, på en fotballtrening en gang.
Og han Terje da, (het han vel), som var en tøffing da.
Terje råflørta med ei dame fra CC Matsenter vel, på bussen ned til Tjøme da.
Og han knulla vel med henne, (sånn som jeg skjønte det ihvertfall), etter middagen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Andre Willassen prata seinere om dette julebordet, husker jeg.
(Selv om jeg ikke tror at han var med).
Om at en fra CC Matsenter dreiv og rappa noen vinflasker i baren, osv.
Og det husker jeg, at en ganske høy kar vel, fra CC Matsenter, (som jeg ikke husker navnet på), gjorde.
Men men.
Så sånn var det.
Vi fikk tre drink-bonger hver der.
Og jeg visste ikke navn på noen cocktail-er.
Så jeg måtte spørre hu Førstedama, som bodde i det huset i Havnehagen, (på Bergeråsen), hvor Petter og Christian hadde bodd.
Om hvilken drink jeg skulle kjøpe.
‘Kjøp Snowball’, sa hu dama fra Bergeråsen da.
(Hu som kjørte så sakte på Svelvikveien).
Og ei annen Førstedame, som var fra Nesbygda/Tangen, (ei med mørkt hår), satt vel også der vel.
Og syntes at jeg var morsom kanskje, når jeg spurte om de her drinkene da.
Hvem vet.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg gikk litt rundt med en av Lund-tvillingene, (tror jeg kanskje at det var), etter middagen da.
Og helt på slutten av kvelden.
Så satt jeg på et nachspiel, på et rom der.
Og jeg husker at ei pen brunette, fra CC Matsenter.
(Som jeg hadde kjøpt baguette av, (eller noe), i en lunch-pause en gang der vel).
Hu dukka plutselig opp på nachspielet ‘vårt’ der.
Kun iført en sexy truse.
Altså toppløs da.
Hu hadde fått rom sammen med ei cirka like vakker blondinne.
Som var sammen med sønnen til sjefen, eller noe.
Så når de begynte å ‘peise’ på.
I nabosenga da sikkert.
Så hadde hu flotte brunetta rømt da, i bare trusa, og, (mer eller mindre), løpt, inn på det rommet, som vi hadde nachspiel på da.
Det var to jenter som hadde det rommet, tror jeg.
Og de hjalp vel hu brunetta, sånn at hu fikk på seg noe klær muligens.
Det er litt uklart for meg, hvordan dette var.
Men jeg husker også at hu vakre blondinna dukka opp der.
Sammen med han sønnen til eieren vel.
(Noe sånt).
Dette var mitt første julebord, så jeg ble litt full da, og dette var i 1988, så det er jo 23 år siden nå, (for å si det sånn).
Hu blondinna, (som var veldig vakker, akkurat som hu brunetta. Begge var vel i 18-20 års alderen vel).
Hu spurte meg om hu kunne få en røyk.
Og jeg ga henne det.
For jeg hadde vel kanskje ikke røyka så mye, eller om jeg hadde kjøpt røyk i baren der kanskje.
Så jeg hadde noen røyk igjen da.
‘Du aner ikke hvor godt den røyken smakte nå’, (eller noe), sa hu pene blondinna til meg da.
Så hu hadde kanskje hatt sex, med han eier-sønnen, (eller hva han var), siden hu syntes det var så godt med røyk da.
(For det sies jo det, at røyk aldri er så godt, som etter sex.
Mener jeg å ha hørt tidligere, ihvertfall).
Det er vel stort sett det jeg husker, fra det julebordet.
Vi tok buss tilbake, dagen etter.
Hvem jeg delte rom med, det husker jeg ikke.
Men det kan vel ha vært Arnt eller Eirik Lund eller Henrik eller Harald, eller noe.
(Hvis det ikke var han Robert, som begynte der etter meg vel).
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gangen jeg var i Holmenkollen, med faren min og Haldis, (og Pia og Christell vel).
(Som jeg skrev om i det forrige kapitellet).
Så husker jeg det, at det ble solgt sitteunderlag, forskjellige steder, i Holmenkollveien, (var det vel), når vi gikk opp til Holmenkollen der da.
Men vi kjøpte ikke sitteunderlag da, (ihvertfall ikke sånn som jeg husker der).
Vi bare stod opp og ned da, i de timene som hoppkonkurransen varte.
(Bortsett fra mest meg vel, som gikk mye rundt der da, husker jeg).
Og det ble også solgt buljong der, (husker jeg), til to kroner pr. pappkopp vel.
Noe sånt.
Men buljong, det var ikke noe som hørtes så fristende ut for meg.
Det var liksom ikke noe som hørtes så godt ut, husker jeg.
Da jeg jobba på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, i the Cunard-building, i Liverpool, i 2005 og 2006, så solgte de en god kyllingsuppe der, husker jeg.
Den smakte nok litt bedre enn buljong, vil jeg nok kanskje tippe på.
Men men.
Solbærtoddy solgte de vel kanskje og der, (i Holmenkollen).
Mener jeg å huske sånn halvveis ihvertfall.
Den kan man jo kanskje helle en klunk vodka eller whiskey oppi.
Hvis man har med en sånn lommelerke, eller noe sånt, på innerlomma.
Det er mulig.
Pølse i lompe ble det vel også solgt en del av der, mener jeg å huske.
Men dette var på begynnelsen av 80-tallet.
Så det er mulig at vareutvalget har forandret seg der, siden den tid.
Det er mulig.
Den gangen vi var og så på hopprennet i Holmenkollen, det var nok etter VM i Oslo, i 1982, sånn som jeg husker det.
Det kan kanskje ha vært i 1983 eller 1984 da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg har også vært på en klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, til Holmenkollen.
(For å se på ski-museet der, var det vel).
Og da var det vel mulig å få gå opp i hoppbakken der.
Og jeg mener sånn halvveis å huske, at jeg gikk opp og så på utsikten ut over Oslo, derfra.
Det er mulig.
Jeg var ihvertfall inne i en bygning, under hoppbakken der, (husker jeg), hvor det vel var noe museum, (eller ihvertfall en butikk), mener jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk ikke sove nå, (natt til søndag, er det nå), så jeg bestemte meg for å skrive et kapittel til, i dag.
Men jeg får se når jeg får skrevet det neste kapittelet, av Min Bok.
Jeg burde vel klare å få skrevet noe mer, i neste uke, en gang.
For i morgen så må jeg vaske klær, og sende anmeldelser av trakasserende e-poster, (som jeg får veldig mange av), til politiet.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det neste kapittelet.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 51: Enda mer fra Gjerdes Videregående
Nå har jeg lagt bort alle notatene, fra før jeg begynte på skole, i Drammen, skoleåret 1988/89.
Skolen het Gjerdes Videregående, og var en skole som ble sagt å være bra, av mine medelever, på Sande Videregående.
Gjerdes Videregående, var vel også den nærmeste skolen, fra der jeg bodde, på Bergeråsen, som hadde en datalinje, som linjevalg, på økonomilinja, Handel og Kontor.
Jeg hadde jo hatt tre datamaskiner, (selv om jeg hadde solgt den siste, året før jeg begynte på Gjerdes Videregående, var det vel, siden jeg også hadde mange andre hobbier, som å digge musikk, mm., og ville heller ha et stereoanlegg, og være en vanlig ungdom, istedet for å bare sitte foran dataen da).
Jeg ville ha litt ungdomstid liksom, for å si det sånn.
Jeg tok en buss, som var ganske sent framme i Drammen.
Gjerdes Videregående, den skolen lå ved Drammen Bad cirka, og ikke langt unna Aass Bryggeri.
Så jeg gikk fra det siste stoppestedet, for bussen, nemlig Bragernes Torg.
Og så i cirka fem minutter, gjennom Gågata, i Drammen, og fram til Gjerdes Videregående da.
Jeg hadde vel vært innom skolen og kikka såvidt.
(Jeg spurte vel kanskje Espen Melheim, (min tidligere klassekamerat), om hvor Gjerdes Videregående lå.
Noe sånt).
Jeg var vel den siste eleven, som kom inn i klasserommet.
Jeg hadde vel lest på et ark, på en dør der, eller noe, hvilket klasserom, som vi skulle ha.
Den eneste ledige plassen, (så og si), var ved siden av Andre Willassen, fra Røyken.
Den plassen var inn døra og til høyre.
Bak meg satt Gerd Jorun Vik og Monika Ødegård, fra Svelvik.
Monika Ødegård hadde også kommet inn på skole i Drammen.
Hun var den eneste, i den klassen, som jeg kjente fra før.
Hun hadde jo gått i klassen min, året før, på Sande Videregående.
Og mora hennes, hadde jeg jo hatt som lærerinne, i valgfaget EDB, i niende klasse, (på Svelvik Ungdomsskole).
Men Monika Ødegård hadde byttet adresse, til en tante, i Drammen.
Så Monika Ødegård kom altså ikke inn, på samme måte som meg, på Gjerdes Videregående.
Jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, siden jeg hadde gode karakterer.
Og Monika Ødegård kom inn fordi hun liksom hadde flytta til tanta si i Drammen da.
Et kjent triks, for Nordre Vestfold-folk som heller ville gå på videregående i Drammen.
Noe som ikke var ukjent, siden Drammen jo er en av Norges ti største byer.
Mens Sande og Holmestrand er mindre steder, med kanskje litt dårligere utvalg i linjer, innenfor videregående utdanning da.
Men da fikk altså ikke Monika Ødegård et sånt busskort, som gjaldt mellom Drammen og Svelvik/Berger da.
Som jeg fikk, siden jeg hadde så bra karakterer.
Men jeg måtte mase, for å få det busskortet.
Det var ikke sånn at jeg fikk busskort, når folka fra Kongsberg, (også i Buskerud, som Drammen), fikk busskort.
Nei, jeg måtte heve stemmen.
Ovenfor en lav rådgiver med mørkt, krøllete hår vel.
For å få det busskortet da, som var en del av ‘premien’, for å ha kommet inn på den samarbeidsavtalen.
Så det kan jeg ikke si at gikk helt knirkefritt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Monika Ødegård, hun gikk på Markedsførings-linja da, i klassen vår, som var en delt Markedsførings og Data-klasse.
Mens jeg gikk datalinja da.
Data ble sett på som å være ganske kult, på denne tiden vel.
Russ i Oslo, som gikk den samme linja, de hadde skrevet ‘DATAviRUSS’, eller noe, på russedressene sine, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Klasseforstanderen vår, det var Arne Karlsen, som gikk gjennom en skillsmisse, dette skoleåret, (eller om det var skoleåret før), ihvertfall var det mange som nevnte det da, at Karlsen hadde en tøff tid privat, under dette skoleåret.
Det samme med den ganske unge, lyshårede vel lærerinna i Pascal-programmering, som nettopp hadde mistet faren sin, og nevnte dette for klassen da.
(I motsetning til Karlsen, som ikke nevnte noe om sin skillsmisse, for klassen, selv om han var klasseforstander da.
Men men).
I et friminutt, så la jeg merke til det, at Arnt Lund, (tvillingbroren til Eirik Lund), fra Bergeråsen, hadde hengt opp en lapp, rett utenfor klasserommet vårt.
Arnt Lund hadde nemlig gått på Gjerdes Videregående, skoleåret før meg, og han ville selge noen brukte bøker da.
Jeg hadde jo kjøpt luftgevær, av de her Lund-tvillingene, fra Bergeråsen, (men som flytta bort, til Sande vel, da faren gikk konkurs vel), da jeg gikk på ungdomsskolen.
Og jeg ville jo at pengene mine skulle rekke lengst mulig.
Så hvorfor ikke stikke bort på jobben til Arnt Lund, som jobbet på CC Storkjøp, (hvor faren min ofte hadde tatt meg med, for å handle juleinnkjøp osv., noen år før det her da).
For da kunne jeg jo spare noen penger, av stipendet, som jeg fikk av Lånekassa, tenkte jeg.
Arnt var på jobb, og jeg avtalte å kjøpe en bok, eller to, av han, og jeg spurte også om de trengte fler folk der.
For jeg hadde ikke noen jobb på den her tiden.
Jeg gikk dårlig overens med faren min og Haldis.
Og søstera mi, og Christell, og Jan Snoghøj da, tok på seg mye av jobbinga, for faren min og Haldis.
Disse hadde jo bodd i samme hus, så de avtalte sånt lettere da.
Jeg hadde så et jobbintervju, med Karin Hansen, som var butikksjef, på CC Storkjøp, og det ble avtalt at jeg skulle jobbe i gjennomsnitt tre vakter i uka vel, ved siden av skolen.
Jeg fortalte dette til faren min, i Vannsengbutikken, (også i Drammen), en av de neste dagene da.
Og faren min ble imponert, tror jeg.
Han sa ihvertfall det, at å få en sånn jobb, det trodde han ikke at hverken Jan eller Viggo, (Haldis sine sønner), kunne ha klart.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter at jeg hadde fått min første lønning, fra CC Storkjøp, så dro Espen Melheim meg med, inn til Oslo.
(For han hadde fått seg lappen, og fikk bruke sine foreldres ganske gamle, oransje Mazda.
Eller hvordan bil det kan ha vært.
Kanskje det var en Opel).
Jeg vet ikke hvorfor Espen Melheim gjorde dette.
Han er en litt lukket, og kanskje litt ‘gubbete’ person, som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell.
Han syntes kanskje bare at det var morsomt å få kjørt litt rundt omkring, etter å ha fått seg lappen.
(For han kjøpte ikke noe selv, (sånn som jeg husker det), på den Osloturen da).
Han hadde sett i en avis, at en el-butikk, på Grunerløkka, hadde kveldsåpent.
Og jeg hadde fått lønning, og videoen til faren min, hadde begynt å streike.
Så jeg kjøpte meg en ny video i den el-butikken på Grunerløkka da, (som het Aamo, lurer jeg på. Noe sånt), for det som vel var min første lønning, fra CC Storkjøp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka over 23 allerede, her på hostellet.
Så jeg rekker ikke å skrive så mye mer i dag.
Men jeg fikk ihvertfall fortsatt litt på memoarene mine.
Som jeg har vært litt treg med å oppdatere, etter at jeg fikk en sjekk, på litt under 200 pund, fra BT, (som de hadde fakturert meg for mye, eller noe), for en drøy uke siden vel, og har kjøpt meg en ny jakke, og mobilt bredbånd og vært litt i Newcastle og sett meg litt rundt, og festa litt i Sunderland og.
Og jeg har også drevet med nettbutikken i det siste.
Men nå fikk jeg ihvertfall skrevet litt mer på memoarene mine.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet litt mer i morgen og, på en fortsettelse av det her kapitellet.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 48: Enda mer fra sommeren 1988, (del 7)
En gang, mens jeg gikk på barneskolen vel, så kom Rune Bingen syklende forbi huset til Ågot, (som lå like ved riksveien), på Sand.
Jeg var ute i hagen til Ågot og lekte med en fotball eller en frisbee, eller noe, og sa hei da, når jeg så Rune Bingen.
Rune Bingen lurte på om jeg skulle være med til søppelfyllinga, på Grunnane, og leite etter brytere osv., som kunne brukes, når man dreiv med elektronikk.
Jeg sa greit, og satt på bak på sykkelen da, til Rune Bingen, (siden jeg ikke hadde med sykkelen kanskje, bort til Ågot, den dagen).
Så leita vi på søppelfyllinga da, etter brytere og sånn da, som var på gamle steikovner, osv.
Så satt jeg på med Rune Bingen tilbake til Sand igjen og da.
Så sånn var det.
En gang, en del år etter dette, så spilte jeg fotball, med min fetter Øystein, fra Son, (som var mange år yngre enn meg).
Dette var mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, men jeg kjeda meg vel da, og Øystein var i hagen til Ågot der, og da prøvde jeg å se om Øystein klarte å ta fra meg ballen da.
Noe han ikke klarte vel.
Men han prøvde ihvertfall.
Også hadde Odd Einar Pettersen lagt merke til det her, da han kjørte forbi, mens han satt på med faren sin, eller noe.
Og så sa han det, i et et friminutt vel, på Svelvik Ungdomsskole, at han hadde sett det, at jeg hadde leika med fetteren min.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Ove og jeg, vi spilte badminton en del, i den hagen, den sommeren som vi plukket jordbær, hos familien Sand, på Sand.
(Det var vel sommeren 1986 vel).
Ove er forresten, (for nevnt tidligere i boken), storebroren til Øystein, (og Heidi, Susanne og Benedikte, ute i Follo da).
Vi lagde et slags nett, (eller om det var et tau, som vi brukte som nett), og spilte badminton ganske mye da, den sommeren.
Jeg hadde ikke spilt så mye badminton, så vi var ganske jevngode vel.
Ove’s mor Inger, (fra Sande), som er i Jehovas Vitner, hu spilte også badminton mot meg en gang, husker jeg.
Det var i et slektslag, i Olsen-familien, som ble holdt nede der mora og faren til Øystein Andersen, har sommerhus, (nedafor Teskjekjærringa), på den tida jeg var russ, i mai 1989 vel.
Da hadde jeg fått en 0.7-liter øl, husker jeg.
Av faren min vel, da jeg dukket opp der.
Og da hadde onkel Håkon sagt fra, til meg, at de gamle damene i slekta, de ble visst forskrekka, av å se at noen drakk fra flaska.
Så det fikk jeg ikke lov til da.
Så min fars slekt er visst også ganske snobbete.
Faren min skreiv det, i en e-post en gang, da jeg bodde i Liverpool, at de var etter Iver Huitfeldt.
Og Iver Huitfeldt ble jo gift med ei Gyldenløve-frøken.
Og Gyldenløve, det er jo danskekongens bastarder som ble kalt.
Så jeg er faktisk kongelig både på mors og farssiden.
Min mormor var jo etter Løvenbalk, som var etter Christoffer II, av Danmark.
Mens min far er etter Gyldenløve da, som var etter Oldenburg, (som også er etter Christoffer II av Danmark, men han hadde to koner da, som jeg er etter begge av).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En av de første platene, som jeg kjøpte etter at jeg kjøpte stereoanlegg, på Elnor, i Oslo, som 17-åring vel.
Det var Aha, med ‘Stay on These Roads’.
Og det albumet, det husker jeg at Øystein Andersen, Kjetil Holshagen og jeg, vi lå i vannsenga mi, og hørte på.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kjøpte også en singel, av Deacon Blue, (som var ny på den tiden vel), som het ‘Real Gone Kid’, i en platebutikk, i Arkaden, i Oslo, i skoleåret 1988/89 vel.
(Det er mulig at det var da jeg var på kino med Nina Monsen, i november/desember 1988.
Noe sånt).
Christell lånte meg en kassett av Bros, sommeren 1988, var det vel.
Christell sa at Bros var veldig bra, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg hørte også en kul sang, på nærradioen, den siste tida jeg bodde i Leirfaret 4B, husker jeg.
Den het ‘For America’, med Red Box.
Og jeg kjøpte en kassett med de, som jeg hørte spesielt mye på, i et par dager etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, husker jeg, høsten 1988.
Da lå jeg bare i senga, på det gamle rommet mitt, i en dag eller to, og hørte på den kassetten, på walkman, var det vel.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gangen, som Kenneth Sevland og jeg, (og to-tre karer til, fra Svelvik), var på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.
Så vant jeg et digalt armbåndsur, som var nesten som juggel, må jeg vel si.
For det virka vel ikke engang.
På en spillehall, i Weymouth da.
Og da, så dro jeg med Kenneth Sevland, til stranda der, i sentrum av Weymouth.
Også sa jeg det, at nå skal jeg vise deg hvor sleipe briter er, (eller noe sånt).
Også la jeg den klokka, (som var dårlig da, nesten som skrap kanskje), på toppen av en mur, like ved en trapp, var det vel.
Også stilte Kenneth Sevland og meg oss, sånn at vi stod noen meter unna da, mens vi ventet.
Og etter fem minutter kanskje, så var det en gutt som prøvde å stjele den klokka.
Så briter er egentlig et ganske ‘sleipt’ folkeslag, vil jeg si.
(Selv om jeg kanskje burde ha holdt kjeft om det, siden jeg bor i England).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Øystein Andersen, han digga sangen som Heart – ‘Alone’, og en sang med Pet Shop Boys, som het ‘It’s a sin’, den digga han kjempemye, en sommer, husker jeg, oppe hos meg, i Leirfaret.
Øystein tok noen ganger med CD-spilleren sin, opp til meg, i Leirfaret 4B.
Men på den ville han bare at det skulle bli spilt heavy-musikk.
Så da jeg prøvde å sette på en Depeche Mode-cd der, en gang, da Kjetil Holshagen også var der.
Så ble Øystein Andersen kjempesinna, husker jeg.
For det var som å besudle CD-spilleren hans da, eller noe.
Så Øystein Andersen var litt barnslig da, må man vel si.
Men jeg hadde ikke så mange kamerater, og han var jo adoptiv-tremenningen min.
Og han hadde også masse dataspill og videofilmer som han nesten hver helg, i en periode, dro med ut til Bergeråsen da, og opp til meg, siden jeg bodde alene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I Brighton, sommeren 1988, så pleide Øystein Andersen å høre på en sang, (på walkman vel), som het ‘King Without a Crown’, som han lot meg høre på, husker jeg, med bandet ABC vel, i the Lanes, (noen gammeldagse gater), i Brighton, en gang da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Pia og Christell, de dreiv med organiserte fritidsaktiviteter, i Svelvik, fra rundt da de begynte på ungdomsskolen vel.
De drev først med RS, noe som betyr Rytmisk Sportsgymnastikk.
Faren min hadde jo fått tak i et videokamera, (som vel var tyvegods, tror jeg), midt på 80-tallet en gang da.
Men da Christell og Pia, og resten av RS-jentene, i Svelvik, skulle ha juleoppvisning, i Svelvikhallen, (eller om det heter Strømmhallen), en jul, mens jeg gikk i første klasse, på videregående kanskje, (eller noe).
Så ville ikke faren min filme de jentene.
Men jeg fikk i oppdrag å gjøre det da.
Med videokameraet til faren min.
Men jeg var ikke så vant til å filme med det kameraet.
Så jeg hadde skrudd noe feil, på en bryter.
Så opptaket ble ikke så bra da.
Så sånn var det.
Men men.
Og TOmmy, (sønnen til min fars bror Håkon), ble også med, inn til Svelvik, for å filme da.
Det ble delt ut gratis twist-sjokolade der.
Og de sjokoladebitene, de ble oppbevart inne i garderoben, til RS-jentene da.
Så jeg gikk litt inn der, for å prate med Christell og Pia, om filminga da, og for å rappe sjokolade da.
Men det her var etter at de hadde skifta da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og et par måneder, (eller noe), etter at jeg hadde filma de RS-jentene da.
Så sa Christell det, at hu ville ha videokassetten, med det opptaket da.
For noen av de jentene som hadde vært med på den oppvisninga, de ville se på opptaket da.
Så ikke nok med at jeg måtte filme det her.
Jeg måtte også gi fra meg en av videokassettene mine, (var det vel), husker jeg.
Så det var mye mas, husker jeg.
Men etter det her, så brukte jeg det videokameraet mye, oppe hos meg, som en video, for å kopiere filmer fra da.
For jeg rappa noen sånne ledning-greier, i en elektrobutikk, som lå rett under bybrua, på Strømsø.
(Noe demonstrasjonsgreier.
En ganske liten plastdings, var det vel).
Og da klarte jeg å ta opp da, fra det videokameraet.
Og Øystein Andersen fikk vel også tak i noen ganske avanserte Scart-ledninger, mener jeg.
(Som han muligens kalte Euro-plugg, eller noe).
Som jeg kunne bruke til å kopiere filmer med da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En grunn til at Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89 vel), og broren hans, Kai Runar Bergum, gikk rett inn hos meg, en gang, som jeg ikke var hjemme.
(Ifølge Store-Oddis, husker jeg).
Det kan ha vært det, at da jeg skulle kopiere en film, for Ole-Tonny, (som jeg ikke var så utrolig bra kamerat med, men heller ikke uvenn da).
Så fikk noen meg, til å kopiere en film for han da.
(Kanskje fordi at jeg hadde lånt en film av dem, eller noe).
Det her var Cobra, tror jeg, med Sylvester Stallone, eller noe.
Som jeg fikk låne av noen fra Bergeråsen en gang, tror jeg.
Før den kom på kino da.
Noe sånt.
Og da tulla jeg med trackinga, på videoen, husker jeg, sånn at opptaket ikke ble så bra.
(For jeg var litt umoden da, på den her tida).
Så jeg skjønner det hvis Ole Tonny og dem ble irritert på meg da, for å si det sånn.
Men dette var vel før jeg fikk tak i de fancy kablene, for å ta opp, med bedre kvalitet da.
Men Christer Sandum, fra Svelvik, han lånte mange av videofilmene mine.
Og andre lånte også.
Så til slutt, så mista jeg oversikten.
Og kunne ikke si det sikkert, om Ole Tonny og dem, hadde rappa noen filmer av meg.
Men jeg gikk opp til Ole Tonny og Kairo og dem, ihvertfall, og kjefta litt da, husker jeg, siden de bare hadde gått rett inn hos meg, selv om det ikke var noen hjemme da.
Det reagerte han Store-Oddis på, husker jeg.
Så da måtte jeg nesten kjefte litt, syntes jeg.
Siden det tydeligvis ikke var vanlig på Bergeråsen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og Christell, de gikk vel ikke så lenge på RS, tror jeg.
De begynte på URK, husker jeg.
URK, det betydde Ungdommens Røde Kors, og det var i Svelvik da.
Men jeg var aldri og så, på URK der.
Så hvordan det var der, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, som faren min, søstera mi, Christell og jeg, kjørte forbi Svelvik Kroa, i SVelvik.
Så ville jeg kjøpe godteri.
Og da, så sa Christell det, at jeg burde kjøpe ‘sure føtter’-godteri.
Og det skjønte jeg ikke da, men nå lurer jeg på det, om det var noe slags subtil mobbing, av meg, siden at føttene mine lukta surt, eller noe.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En sommer, før jeg begynte på ungdomsskolen vel.
Så hadde Haldis og dem, satt opp et telt, i hagen deres, hvor Christell, Gry Stenberg, og søstera mi og/eller Nina Monsen, pleide å ligge, om nettene da.
(Av en eller annen grunn).
Og en gang, mens vi var den gjengen vår, og leika nede i hagen deres.
Så nevnte Christell det for meg, husker jeg.
(Mens vi og noen andre unger, leika rundt huset deres der da, en sommer).
At en gang, så hadde hu sett et pornoblad. i Ulvikstien, hvor to damer, hadde hver sin del av en agurk, inne i fitta.
Dette var noe som Christell, (som da gikk i fjerde klasse kanskje), bare plutselig sa, uten noen spesiell grunn, som jeg kunne skjønne, ihvertfall.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, da jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, en dag som jeg var hjemme fra ungdomsskolen vel.
Så fant jeg et brev, på rommet til Christell vel.
Det var fra hennes venninne, (som jeg ikke husker navnet på nå), på Stovner, i Oslo.
Venninna lurte på om Christell også likte Duran Duran, husker jeg.
Jeg lurer på om den venninna til Christell der, kan ha vært hu niesa til Sylvia eventuelt, som Christell og Pia reiste på språkreise sammen med, til Bournemouth, sommeren 1988.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Onkel Håkon sa en gang det, at sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien.
(De som faren min hadde tatt med Haldis, Christell og meg, for å møte, på øya Mølen, en gang, en sommer, sommeren 1981 eller 1982 vel).
Håkon sa at han sønnen, (som hadde rødt hår vel), hadde fått søstera til Lille-Oddis, til å bli gravid, eller noe.
(Dette var hu samme jenta, som Christell sa at hadde ‘pulesveis’, da de var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Lisbeth Mikalsen, en natt til søndag, under Svelvikdagene, i 1988 vel).
De begynte tidlig, sa Håkon.
For det var vel mens de gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så dukka Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, opp på døra mi, i Leirfaret 4B.
De fikk meg til å kjøpe en klokkeradio, som Carl hadde rappa fra bestemora si, for 20-30-40 kroner vel.
Noe sånt.
Jeg pleide ofte å forsove meg, når jeg skulle på skolen.
Så jeg syntes det var greit.
Problemet var, at den vekkerklokka, den virka bare, når det siste tallet, på alarm-klokkeslettet, slutta på ‘9’.
Så jeg kunne ikke stille vekkerklokka på ‘8.00’ da, om morgenen.
Men jeg måtte stille den på ‘7.59’ da.
Hvis ikke så ringte ikke alarmen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens jeg var inne og besøkte min tremenning, i Lørenskog, Øystein Andersen.
Før jeg flyttet til Oslo vel.
Så sa han det, at jeg burde bli jagerflyger.
Han sa det, at han ville ha blitt det selv, hvis han kunne.
Men han var for lav, sa han.
Men jeg hadde ikke noen planer, om å bli jagerflyger, husker jeg.
Jeg skulle liksom gjøre karriære i næringslivet da.
Og bli vellykket og få en bra betalt jobb, og et fint hus, og en fin bil, og en fin kone da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et av årene, som jeg spilte fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.
(Mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
Så var vi en gang, på et museum, i gamle Fossekleiva Fabrikker.
Og vi fikk høre en del, om historien til Berger da.
Fortalt av Jebsen, var det kanskje?
Noe sånt.
Vi fikk blant annet høre det, (husker jeg), at i gamle dager, så ble det arrangert store hopprenn, inne i skogen, ikke langt fra Blindvann da.
Og da dukka det opp hoppere, fra store deler av landet, (eller ihvertfall Østlandet), ble vi fortalt.
Og det var visst en av de største hoppbakkene i landet, (eller noe sånt), mener jeg vi ble fortalt da, som fantes, i Berger-distriktet da.
(Før krigen, var vel kanskje det her).
Så det var artig å få høre.
Det har jeg aldri hørt om, fra andre steder, hverken før eller siden, at det var en såpass kjent hoppbakke, på Berger, i gamle dager.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En av sommerne, som jeg var i Brighton, (sommeren 1985 kanskje), så husker jeg det, at jeg gikk rundt alene, ned ved piren der.
Og der var det en skytterbane, som jeg prøvde.
Hvis man traff tre blinker, midt i, så vant man en stor teddybjørn, eller noe.
Og jeg klarte å treffe, på de to første blinkene, (som var ganske så små).
Så jeg hadde bare den tredje blinken igjen.
Og et ektepar, som var litt oppe i åra, begynte å følge med på skytinga mi, osv., husker jeg.
Så jeg ble litt anspent, av den her oppmerksomheten da.
Må jeg vel si.
Om det var grunnen til at jeg bommet, det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men jeg skøyt litt over, var det vel, på det tredje, (og siste), skuddet da.
Jeg spurte han som jobba på skytterbanen der, om jeg kunne få med blinken.
Men det fikk jeg ikke lov til da, for han var redd for juks seinere, (eller noe), sa han.
Men han sa det, at jeg hadde vist ‘some very good shooting there’, eller noe, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når jeg gikk på barneskolen, husker jeg.
Så skulle vi på noe rebusløp eller orientering, eller noe, oppe ved Brekke gård der, husker jeg, en vår da, (var det vel).
Og da var vi fire gutter, som gikk sammen, oppi der da.
Det var Tom Ivar Myrberg, Espen Melheim, en til, og meg da.
(Noe sånt).
Så møtte vi på Linda Moen, og hennes to venninner, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, oppi der, husker jeg.
Og de begynte å tulle med meg, husker jeg.
For de, de prata først sammen, også plutselig, så gikk de tre bort til Tom-Ivar, Espen og han tredjemann.
Og liksom skulle klemme med dem, og sånn da.
Så Tom Ivar Myrberg, han mobba meg seinere, husker jeg, (mens han gliste), siden de her tre jentene, i Klassen vår da.
At de hadde mobba meg, siden de liksom råflørta med alle andre enn meg liksom, oppe ved Brekke gård der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var nede i Køge, i Danmark, med faren min og Haldis, for å hilse på Viggo Snoghøj, (Haldis sin sønn, som var bodybuilder).
(Noe vi var to ganger, på begynnelsen og midten av 80-tallet da).
Så husker jeg det, at jeg gikk inne i en el-butikk, i Køge sentrum da.
(For jeg var interessert i elektronikk og tekniske duppeditter og sånt da.
Så jeg gikk litt nysgjerrig rundt i den butikken der da, for å se litt da.
Dette var antagelig under den siste turen til Køge, vil jeg tippe på.
Da vi tok fly, til Kastrup, da Viggo skulle gifte seg.
Noe sånt).
Og da, så var det ikke så god plass, i den el-butikken da.
Så jeg kom borti et pappskilt, som stod oppå en TV, eller noe da, inne i den el-butikken da.
Og da, så falt det pappskiltet ned.
Og da ble en danske, (en som også var kunde i den butikken da), sur på meg, husker jeg.
Og sa noe sånt som at ‘neivel, så får jeg sette opp det skilt igen da’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, ikke lenge etter at Pia flyttet til Bergeråsen vel, så skulle Pia og meg, på en ferie, til onkel Martin, og hans kone Ann.
De bodde i Hurum, (i Sætre, tror jeg), i en villa der.
Noe av det første som skjedde, var at hunden der, prøvde å ‘humpe’ meg, eller noe.
Altså, den dreiv og jokka på meg da, mens jeg skulle liksom klappe den, eller noe.
Mens Pia syntes det var artig da.
Det gikk en TV-serie, på TV, på den her tiden, som het ‘I Ville Vesten’, som var veldig populær da.
Det var bare en norsk TV-kanal, på den her tiden, så ‘alle’ fulgte med på den her serien da.
Og da, så fikk Pia og jeg bare lov å se på den første delen, av den serien, husker jeg.
For den ble avbrutt av Kveldsnytt.
Og så måtte vi legge oss da.
Men da protesterte vi vel ganske kraftig, mener jeg.
Men men.
Noe annet som var rart, det var at Martin og Ann, de hadde kjøpt smågodt, (som lå i en skål), i en kiosk.
Noe jeg fikk tilbud om å spise, på søndagen vel.
For Martin og Ann, de ville ikke ha det smågodtet likevel da, skjønte jeg.
Av en eller annen grunn.
Noe jeg syntes var rart.
Hvorfor kjøpte de godteri hvis de ikke likte det liksom.
De lurte visst på, om de skulle få barn, men etter at Pia og jeg hadde vært på besøk hos dem, så ville de ikke ha barn likevel, skjønte jeg, på Martin vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Vi dro til Rødtangen, for å se, eller fiske, eller noe, husker jeg.
På søndagen vel.
(Jeg tror at vi bare var der lørdag og søndag.
Noe som virka lenge nok, for meg, husker jeg).
Men jeg hadde jo vært på Rødtangen flere ganger tidligere, med båt, med faren min osv., så det var grenser for hvor spennende det var liksom.
Men men.
Martin dreiv og støpte kuler selv, viste han oss vel.
Han fortalte det, (hvis det var under dette besøket), at en gang, så hadde han skutt en and, (eller noe), fra over en riksvei.
Noe sånt.
(Det er mulig at det var fra det huset, i Sætre, hvor Pia og jeg var på besøk.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg flyttet inn på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B.
(Altså før faren min begynte med vannsenger, og vi fikk inn en vannseng der).
Så husker jeg det, at jeg lå i den enkeltsengen min, inne på det første soverommet mitt der, og leste i noen Morgan Kane-bøker.
Dette var noen bøker, som egentlig tilhørte Haldis sin sønn Jan Snoghøj vel.
Men som faren min hadde tatt med opp til meg, mener jeg.
En ting jeg husker, at jeg leste der, det var at Morgan Kane, han brukte en Krag Jørgensen-rifle, som var oppfunnet av en nordmann da.
En annen ting jeg husker, at jeg leste, det var at en av Morgan Kanes fiender, han hadde en tobakkspung, eller noe, som var laget av et avkappet kvinnebryst.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen gang, like etter at vi flytta til Leirfaret 4B.
Så hadde faren min fått tak i en pornofilm, husker jeg, som han så sammen med en kamerat, i sofaen da, i stua da.
Jeg fikk ikke lov å se, husker jeg.
Men jeg stod i døra, til rommet mitt, og så litt på TV-en, husker jeg.
En annen gang, var det muligens.
Så hadde faren min ‘rømt’ opp til meg, fra Haldis.
Da hadde han også han kameraten der, mener jeg.
(Dette var muligens en fra Berger, som var faren til Rune Kraft og broren, fra Furuset, mener jeg.
Noe sånt).
Jeg hadde laget et brett, på sløyden, på Berger skole, husker jeg.
Og lagde og serverte te da, på det brettet husker jeg.
Faren min grein vel nesten, eller noe, av en eller annen grunn.
Kameraten hans sa det, (husker jeg), at ‘hva skal du med dame da, når du har en sånn’.
Og refererte til meg da.
Men da syntes jeg at det ble litt vel mye.
Jeg var vel ikke noen dame heller.
Selv om jeg var selskapssyk, fra å bo der oppe alene da.
Og lagde te til faren min, en sjelden kveld, som han var der oppe da.
En annen kveld, en del år seinere, så dukka Haldis opp der.
Og lurte på om jeg ville la henne sove der, eller noe.
Faren min var med.
Jeg skjønte ingenting egentlig.
Haldis og jeg, vi var jo uvenner.
Så om dette var at Haldis gjorde narr av meg, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokka over 23, her på hostellet.
Nå er jeg ferdig, med de notatene, som jeg har spedd på med, til dette kapitellet da.
Neste uke, så begynner jeg å skrive fra skoleåret 1988/89, da jeg var russ.
Og når jeg er ferdig å skrive fram til høsten 1989, da jeg flyttet inn til Oslo.
Så er Min bok egentlig ferdig.
Men jeg har også fler notater liggende, fra tidligere.
Så jeg få ha med noen kapitler, helt på slutten og.
Som bli hetende noe sånt, som ‘Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo’, eller noe.
Så vi får se.
Jeg får skrive et kapitell om ekstrajobben min, på CC Storkjøp og vel.
Og et kapitell om skoleåret.
Og Pia flyttet også opp til meg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret, så det skjedde mer i skoleåret 1988/89, enn i skoleåret før, for å si det sånn.
Men men.
Og jeg dro også til Brighton, sommeren 1989, og traff ei finsk jente der, på byen, som het Sari Arokivi.
Og jeg traff også Siri Rognli Olsen, med venninner, da jeg tok Englandsbåten Braemar, fra Oslo til Hastings, for å dra til Brighton, denne sommeren da.
Og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), hun flyttet også, (mer eller mindre), opp til meg, dette skoleåret, (1988/89).
Så det er fortsatt en del ‘skrivings’ igjen, på Min Bok, får jeg si.
Men vi får se om jeg klarer å bli ferdig med det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 36: Mer fra Sande Videregående
Det andre året på sande Videregående, så var det ny klasse og nytt klasserom.
Det stod en slags brakkebygning med to klasserom, ovenfor fotballbanen, på Sandevideregående, og vi fikk et av de klasserommene da.
Det var økonomilinjeklassen, som jeg gikk i, og den var delt i en markedsføringslinje og en regnskapslinje.
Året før, så hadde Snorre Skaug blitt irritert på meg, fordi vi hadde jo fire klasserom, og en gang så satt han seg på min plass, (var det vel).
Noe sånt.
På Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg jo pleid å sitte foran til venstre, i klasserommet.
Så også i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående.
Men andreåret, så så jeg at det var ledig plass, foran til høyre, i klasserommet.
Og da kjappa jeg meg å ta den plassen.
For jeg var litt lei av å sitte så nærme Snorre Skaug, (som var Liverpool-supporter), for å si det sånn.
Line Nilsen, fra Svelvik, som hadde gått i klassen min, i tre år, på ungdomsskolen.
(Ei pen dame med lyst, krøllete hår vel).
Hu satt til venstre for meg, i klasserommet.
Jeg hadde vært litt avstandsforelsket vel, i Line Nilsen, i åttende klasse, eller noe.
Og jeg syntes hu var den peneste jenta vel, i klassen vår, på ungdomsskolen.
(Husker jeg at jeg sa at jeg syntes, når Carl tok opp det her temaet, hjemme hos meg, en gang, var det vel).
Men men.
Carl hadde også sagt det, en gang, at Line Nilsen og dem, de var så rike.
Så jeg spurte henne, i en håndarbeidstime, en gang, i syvende klasse kanskje, om det var sant, som Carl sa, at de var så rike.
Men da svarte hu ikke.
Men hu tok med en kassett med gruppen Scotch, og ‘hoste-sangen’, en gang, i en seinere håndarbeidstime.
Av en eller annen grunn.
Men men.
Og da sa Linda Moen, ‘gi han der (altså han hostern, i den sangen) et glass vann da’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bak meg satt det også ei pen dame.
Det var ei i 20-årene, med mørkt, bølgete hår vel, som jobba i parfymeriet, i Sande sentrum.
Hu hadde blitt påkjørt, av en annen bil, i en bilulykke, og skulle ha omskolering da.
Noe sånt.
Men men.
Og ved siden av Line Nilsen, så satt ei annen blondinne, nemlig Randi, fra Svelvik.
Bak de to blondinnene, så satt det enda to blondinner.
Og det var Lene Andersen, og Elin fra Nesbygda.
Bak de igjen, så satt enda en blondinne, og det var Kristin Sola, fra Galleberg vel, og Monica Andersen, med mørk blondt hår kanskje, hvis ikke hu var brunette, fra Selvik da.
Noe sånt.
Erik fra Svelvik, Linda Moen, Svein Hellum og Snorre Skaug gikk også i den klassen.
Så også Lill Doris Gustavsen, fra Sande.
Ove Reiersrud, fra Drammen.
Trond Gurrik, fra Holmestrand.
Og noen fler som jeg ikke husker de nøyaktige navna på.
Men men.
Klasseforstander, som vi hadde i bedriftsøkonomi, var hu som vi hadde året før, i regnskap vel, da jeg satt kateteret, i det ene klasserommet, oppå kanten av et sånt platå, sånn at det falt ned ganske ofte, midt i timen.
Uten at jeg veit det, om hu noen gang fant ut, at det var jeg som pleide å gjøre det.
Hvem vet.
Dette var et mer avslappende skoleår, vil jeg si, enn det forrige.
Siden vi vel bare hadde et klasserom, det her året.
Vi i Markedsføringsdelen av klassen, vi satt i det klasserommet, i alle timene vel.
Så sånn var det.
Men men.
Kenneth Sevland, Jan-Rune fra Svelvik og Søren Larsen, de gikk på Kontor og Administrasjonslinjen, som ikke ga artium etter tre år da.
Men vi hadde ikke noe tredjeår, på Sande Videregående, på øknomilinja.
Så hu kioskdama fra Svelvik, som også gikk i klassen vår, hu dro en del ned til Tønsberg, og kom seg i avisene osv., og ordnet med at Sande Videregående fikk et tredjeår, med både Markedsføring og Regnskap, var det vel.
Så hu kioskdama, hu var det driv i, det er helt sikkert.
Selv om hu mobba meg en gang, husker jeg.
Det var dette året, som nesten alle hadde Ball-gensere.
Ball-gensere var noen stripete gensere, som det stod ‘Ball’ på foran.
Jeg gikk jo på Markedsføringslinja, så vi lærte jo om trender og produkt-livssykluser og brainstorming og å tenke kreativt da.
Sånne ting.
Så jeg tenkte det, at jeg måtte vel nesten være litt kul jeg og, siden jeg gikk på Markedsføringslinja.
Så jeg dro inn til Drammen, en dag, for å kjøpe meg en Ball-genser jeg og, på Carlings, het det vel, på Bragernes.
De hadde fått noen nye, med noe årstall på også vel.
Jeg kjøpte en som var lilla og hvit-stripete, og med et årstall da, var det vel.
Og jeg stod jo noen ganger ute på trappa, sammen med jentene i klassen, og røyka, i friminuttene.
Siden jeg hadde begynt å røyke litt, i Sveits, noen dager før det her skoleåret begynte da.
Da ville noen ganger noen av jentene i klassen, spørre meg om jeg ville ha et trekk eller en røyk da.
Noe de syntes var morsomt kanskje at jeg hadde begynt å røyke da.
Men men.
Så sånn var det.
En gang jeg stod der på den trappa, så spurte hu kioskdama meg, om jeg var ‘en ball’, fra det og det året, eller noe.
Da svarte jeg ikke noe.
Da ble jeg bare flau, og gikk inn i klasserommet igjen, husker jeg.
Line Nilsen hadde en rød og hvit sånn Ball-genser, husker jeg.
Men uten årstall på vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ellers, så var høyvannsbukser populære dette året.
Svein Hellum og meg, vi konkurrerte litt vel, om hvem som hadde mest høyvannsbukser.
Og da skulle man også ha stripete tennissokker da, mellom skoa og beinet, også kom buksa ovenfor der igjen.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Stonewashed-jeans var også populære dette året, husker jeg.
Jeg pleide å dra på Hennes og Mauritz, i Gågata, i Drammen, og kjøpte sånne høyvannsbukser og stonewashed jeans da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Læreren vår, i Markedsføring, det var en sønn, av en lærer, fra Sande vel.
Så han læreren vår, han var i begynnelsen av 20-årene vel.
Og bare 4-5 år eldre enn oss, i klassen, tror jeg.
Han var nyutdannet fra BI, i Sandvika, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Jan Ivar Lindseth og jeg, var alltid på gruppe, i Markedsføringa, osv.
Han satt bakerst til høyre, i klasserommet, og jeg satt jo foran til høyre, så derfor ble det vel til, at vi havna på gruppe da.
Siden de damene som satt i mellom oss, gikk i regnskapsdelen av klassen da.
Så sånn var det.
Men men.
Jan Ivar Lindseth, han kalte han læreren vår, i Markedsføring, bare for ‘Case’, siden han alltid ga oss nye case-oppgaver, (ihvertfall 3-4 ganger i uka, i begynnelsen vel. Noe sånt).
Det var også en i en såpeopera, av noe slag, på TV, som het Chase.
Så det var kanskje på grunn av det og.
Hvem vet.
Men men.
I helgene, på begynnelsen av dette skoleåret, så pleide noen ganger Kjetil Holshagen, Øystein Andersen og søstera mi Pia, å være oppe hos meg.
Så sånn var det.
En helg, (en fredag vel), når Kjetil Holshagen hadde dukket opp der, fra Sande vel.
Så sa plutselig Øystein Andersen det, at vil du se på at jeg får røyk ut av øra.
Også tenkte han på en sigarett.
Og skulle ta røyk ut av øra da.
Også sa han det, at da måtte jeg holde hånda mi, på magan hans.
Så tenkte jeg at det var kanskje litt dumt, men jeg får gjøre det da.
Det var ikke noen big deal, liksom.
Og da så bare sneipa Øystein Andersen den sigaretten i håndbakken min, som jeg holdt foran på magen hans da.
Så det gjorde jo dritvondt, for å si det sånn.
Men men.
Alle de tre i stua, det vil si Kjetil Holshagen, Øystein Andersen og søstera mi.
De syntes visst at det her var artig da.
Men da ble jeg irritert, og kasta dem ut, alle sammen.
For det her var jo som tortur det, å bli brent av en sigarett, i hånda.
Så da prata jeg ikke mer med Øystein Andersen, på et halvt år, eller noe.
Enda vi vel hadde avtalt det, at vi skulle dra til Brighton, på språkreise, sommeren etter da.
(Siden Øystein var så morsom, og hadde med masse spill og videofilmer, og Pizza Grandiosa og cola, opp til meg, omtrent hver helg.
Så syntes jeg det, at jeg måtte være litt morsom og da.
Kenneth Sevland og jeg, hadde spleisa på å kjøpe Rambo First Blood II, i London, sommeren 1986.
Og jeg hadde latt Øystein få coveret, til denne filmen.
Samtidig som at Kenneth Sevland kjøpte min halvdel, av den filmen vel.
Og da, så ble han litt sur vel, siden han ikke fikk med coveret.
Men jeg trodde ikke at han brydde seg om det, derfor lot jeg Øystein Andersen få det, siden han alltid hadde med så mye spill og videofilmer, ut til meg da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein Andersen sa forresten det, i 1986 vel, på et av hans første besøk, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.
At ‘Håkon Magnus var ram til å rappe vin fra vinkjelleren til faren sin’.
(Noe sånt).
Så Øystein Andersen kjente til ting som foregikk i kongefamilien da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I sosialøkonomi, så hadde vi en kort kar, med mørkt hår og skjegg, som lærer.
En gang, så spurte hu Elin fra Nesbygda meg, om noe, (istedet for å spørre læreren da).
Og da, så gikk jeg bort til pulten hennes.
Men så så hun det såret, som jeg hadde fått på hånda, etter sigaretten til Øystein Andersen.
Og da ‘frøys’ hun liksom da.
Så jeg gikk bare tilbake og satt meg igjen.
Og Jan Ivar Lindseth reagerte på det her, og sa noe negativt til hu Elin vel.
(Som pleide å gå med sånn bukse som gikk over skuldrene vel, forresten.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Men jeg husker ikke hva de buksene het igjen.
Men men.
Snekkerbukser?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på).
Som at hu dreiv og pønska på noe da liksom.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Snorre Skaug gikk noen ganger ut på den trappa utafor brakke-klasserommet vårt også.
En første klasse, på Handel og Kontor vel, hadde det andre klasserommet, i den bygningen.
Der gikk blant annet ‘Tina Turbo’, mener jeg å huske.
Og Snorre Skaug sa en gang om henne, der hun gikk, i en åletrang hvit streth-bukse, over rompa hennes, som var sånn midt på treet deilig vel.
‘Hu kunne like gjerne ha gått naken’.
Så sånn var det.
Snorre Skaug la også merke til det en gang, at ei søt jente, i den klassen, gikk ut av klasserommet.
Så han ‘timet’ det, når hu kom til å gå ut døra.
Også gikk han inn døra, når han trodde, at hun ville dukke opp, i døra.
(I den døra som var like ved trappa.
Hu måtte først gå gjennom døra til klasserommet sitt.
Men de to dørene var like ved hverandre).
Så kræsja han, med hu vel søte førsteklasse-jenta da, i døra da, med vilje.
Og tok litt på henne og lo litt og sånn vel.
Og hu jenta lo også da.
Så Snorre Skaug var en luring, kunne man se der.
Det visste vel egentlig jeg fra før, vil jeg si.
Som jeg skrev om i et tidligere kapitell, så dreiv Snorre Skaug med noe av det samme, på fotballbanen og.
For jeg fikk jo gult kort, en gang, som han drev med noe skuespill.
Når jeg spilte for Berger, borte mot Svelvik, og Snorre Skaug liksom bøyde hue mot beinet mitt, (som sparka til ballen), og så liksom tok seg til ansiktet, som om at jeg hadde truffet han i ansiktet da.
Noe jeg ikke gjorde, mener jeg.
Og jeg har alt siden jeg bodde i Larvik, vært en rimelig støl person.
Så at jeg skulle klare å sparte så høyt, at jeg kunne truffet Snorre Skaug i hue, det tviler jeg veldig sterkt på.
Så det var nok sånn, at Snorre bøyde hue sitt ned mot ballen og beinet mitt, og lot som at jeg hadde sparka han i trynet da.
Så Snorre Skaug er en luring, ingen tvil om det, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det er kanskje en ting å være luring, forresten, men faren til Snorre Skaug, han var jo ordfører, på den her tiden, i Svelvik, for Høyre da.
Så da burde man kanskje oppføre seg mer ordentlig.
HVem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Det hendte at vi spilte fotball, i gymmen, i Sandehallen, husker jeg.
Jeg husker at jeg var heldig med et raid, ihvertfall, det skoleåret.
Da startet jeg langt nede, på min egen banehalvdel, og hoppet over det beinet, som Line Nilsen satte ut, for å stoppe meg, like ved tribunen der, husker jeg.
Så løp jeg videre, og tråkket oppå ballen, for å finte ut Trond Gurrik, som var en svær håndballspiller, fra Holmestrand.
Så løp jeg videre, på innsida og forbi han, (som var finta ut).
Og skulle bare skyte ballen i mål.
Men det var håndballmål, og ei, (litt fæl vel). håndballkeeper, fra Svelvik, som også gikk i klassen vår, stod i mål.
Så det var kanskje litt ujevne lag.
Og jeg skøyt vel over vel, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg klarte ihvertfall ikke å score.
Jeg ble kanskje litt skremt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå begynner klokka å bli over et om natta, her på hostellet.
Men jeg får skrive mer på det her kapittelet, i morgen.
Vi får se om jeg klarer å få gjort det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 33: Weymouth
Noen uker før sommerferien, som var etter niende klasse, når jeg var med Kenneth Sevland, Ingolf Lønseth vel og en annen kar som het Erik vel, til England.
(Det er mulig at det var med enda en fra Svelvik og, det skal jeg ikke si helt sikkert).
Så var det idrettsdag, i niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg var oppe på en fotballbane, i Svelvik.
Og da stod jeg og trillet en fotball, sammen med Kenneth Sevland, (som jeg kjente fra før da), og Lille-Oddis, fra Bergeråsen, (og en til).
Så Kenneth Sevland kjente Lille-Oddis, husker jeg.
Selv om jeg ikke veit hvordan.
Men men.
Når jeg gikk på videregående, så haika jeg en gang, fra Bergeråsen til Sande, med faren til Kenneth Sevland.
Og han kjørte frossen fisk, husker jeg, for et eller annen firma vel.
Og var fra Nord-Norge, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi skulle reise med ferja Braemar, fra Oslo til Hastings.
Faren min kjørte meg inn til Oslo.
Jeg introduserte faren min for Kenneth Sevland.
(Som jeg vel hadde fortalt om at gikk i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.
Og at vi hadde det sjakk/bordtennis-valgfaget sammen).
Og faren min lurte på om han var lederen, for språkreisene.
Så faren min dreit seg kanskje ut litt da.
For Kenneth Sevland var jo bare 15-16 år gammel da.
Men han så kanskje litt myndig ut, i blikket osv., det er mulig.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker at vi gikk rundt på båten og så på diskoteket osv., vel.
Og butikken og sånn, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Vi begynte med to-tre dager i London, mener jeg, på denne turen.
Lederne var et ektepar fra Vestlandet vel, i 40-50-årene kanskje.
Ingolf, var det vel, hadde kjøpt seg den nye Madonna-kassetten, husker jeg.
Og det var True Blue vel.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at jeg før denne ferien hadde sett på videoen ‘Pappa Don’t Preach’, med Madonna, på TV-en, som var på soverommet mitt, (eller egentlig faren min sitt).
Kjetil Holshagen, han forklarte meg det, at jeg kunne stipend, hvis faren min ikke tjente så mye.
Og det var allerede på ungdomsskolen vel, mener jeg.
Stipendet var fra Statens Lånekasse da.
Og jeg kjøpte en TV, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen.
TV-en var en 20 tommer Mitshubishi TV.
Den kosta egentlig 3.990, men jeg fikk pruta den ned til 3.900.
Så kjøpte Kjetil Holshagen og jeg burgere på Snappys Burger, ikke langt fra Aass Bryggeri.
Mens vi venta på at mora til Kjetil Holshagen skulle bli ferdig med jobben, på nettopp Aass Bryggeri da.
For da hadde jeg en TV i stua, (som var faren min sin), og en på soverommet.
Også flyttet jeg datamaskinen inn på soverommet.
Jeg satt TV-en på soverommet, oppå det symaskinskapet, til Ågot.
Som faren min hadde tatt med bort på Bergeråsen.
Og jeg lånte også en drill, borte på verkstedet, og borra hull i veggen, inn til stua.
Sånn at jeg kunne ta en antenneledning, inn til soverommet ‘mitt’, (det store soverommet, som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte).
Og så kunne jeg også se på TV, på soverommet.
Så jeg lå i vannsenga og så på den Madonna-videoen, Papa don’t Preach, husker jeg, før den Weymouth-ferien da.
Så sånn var det.
Men men.
Madonna var jo en kjent artist, som hadde slått gjennom med låten ‘Like a virgin’, et eller to år tidligere da.
(Også mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg).
Men jeg skjønte ikke at hun var feminist, og en foregangskvinne for girl power vel, osv.
Jeg så bare på Madonna som popmusikk.
Så sånn var det.
Så jeg spurte Ingolf om det Madonna-albumet var bra da.
Og det var det visst, svarte han eller om det var han Erik.
En av dem.
Så sånn var det.
Ingolf var forrsten sønn av inspektøren, på Svelvik Ungdomsskole.
Og han sendte meg en e-post med alle karakterene mine, mens jeg bodde i Liverpool.
Så der kunne man se, at jeg hadde en god del ‘S’-er, i karakterboka, mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.
Men inspektør Lønseth ville ikke sende noe dokumentasjon, på hvor mye fravær jeg hadde.
Som jeg tenkte jeg kunne bruke i omsorgssviktsaken mot faren min, eventuelt.
Så hvorfor han ikke ville det, det veit jeg ikke.
Men det hører vel kanskje ikke hjemme i et kapitell fra 80-tallet heller.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo vært på Madamme Thussauds før, så jeg forklarte at vi som var en gruppe, vi skulle inn gruppeinngangen, til kurslederen, fra Vestlandet.
Og da skrøyt han av meg, husker jeg, og sa høyt, at jeg hadde spart oss for mye venting, ved å informere om dette da.
Så sånn var det.
Jeg brukte ikke den hvite genseren med blå tau på, som jeg fikk året før, av faren min.
Denne sommeren så fikk jeg ikke noe nytt tøy, før språkreisen.
Men jeg brukte en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i et av faren min sine klesskap.
Klesskapet mitt, det var inne på mitt gamle rom, og klærna som lå i det, de var for små for meg.
Så jeg brukte ofte av faren min sine klær.
Som han noen ganger fikk med opp fra Haldis vel.
Som vel vasket tøy for han, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Vi fikk noen matbonger, av EF Språkreiser, i London, som vi kunne bruke på mange restauranter.
Og også på McDonald’s, husker jeg.
På hotellet vårt, så var det en gruppe på 5-6-7 svenske skinnheads, husker jeg.
De hadde nesten blitt kasta ut, for å spille høy musikk, husker jeg at de forklarte.
De var bare litt eldre enn oss, og en av de var på min alder, mener jeg å huske.
De forklarte det, at grunnen til at de dro til London, var å slåss mot pønkere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hotellet var i Bayswater/Knightsbridge-området i London.
Ikke langt unna Oxford St., forresten.
En kveld, så gikk Kenneth Sevland og jeg, til McDonald’s, ikke langt unna.
Og plutselig, så tok Sevland fram en lommekniv, som han holdt foran seg, mens vi gikk tilbake til hotellet.
Og en gruppe på 3-4 unge innvandrere vel.
De stoppet opp, og spurte Sevland om hvorfor han hadde en utslått kniv, som han holdt foran seg, på gata.
Men Sevland sa ikke noe.
Jeg sa heller ikke noe.
Jeg lurte egentlig på det samme selv, (for å være ærlig).
Kanskje det var noe subtil mobbing, fra Sevland, siden jeg hadde stått med en kniv, på cirka samme måten, på Svelvik Ungdomsskole, noen måneder tidligere, da jeg ble mobba så fælt, av Odd Einar Pettersen og dem, i klassen?
(Det tenkte jeg på nå ihvertfall).
Hvem vet.
Hm.
Bare noe jeg tenkte på.
Sevland ville også til Wembley.
Jeg var ikke så fotballgal, som Sevland, selv om jeg også var fotballinteressert.
Så jeg hadde nok ikke funnet på å dratt til Wembley, hvis jeg hadde reist alene.
Men jeg var jo i London, på et par dagsturer, med STS Språkreiser, året før.
Så jeg hadde fått med meg Oxford St., osv., fra før.
Så jeg ble med å ta undergrunnen da, til Wembley.
Siden Sevland ville dette.
Det gikk en svær gate nærmest, fra undergrunnstasjonen og fram til Wembley stadion.
Men den gaten var ikke for biler.
Den var for mennesker, som skulle til eller fra fotballkamp da.
Så sånn var det.
Vi måtte ta undergrunnen i en time nesten, for å komme til Wembley Stadion.
Den fotballbanen lå et stykke unna Oxford Street da.
Og vi måtte bytte tog flere ganger.
Så sånn var det.
Men men.
Det var noen bygningsarbeidere, som jobbet på Wembley stadion.
Det skulle være Queen-konsert der, noen dager senere.
Men Sevland og jeg spurte en byggeleder.
Og han sa at vi kunne få gå inn og se, hvordan det så ut, inne på arenaen da.
Men vi fikk ikke lov å ta bilder, nede på gresset, sa han lederen der da.
For det var noen som hadde kjøpt rettighetene til å ta bilder, på banen der da.
Så det fikk vi ikke lov til.
Men jeg tok noen bilder av Sevland, med hans fotoapparat da, rundt omkring inne på Wembley der da.
Jeg hadde vel ikke med fotoapparat tror jeg.
Hvis jeg ikke jeg kjøpte meg et engangskamera.
Det husker jeg ikke.
Det er jo noen år siden så.
Men jeg tror ikke at jeg har hatt noen bilder, fra den turen.
Jeg var medlem av en fotoklubb, men det var alltid prpblemer med de filmene som jeg sendte inn.
Jeg fikk vel bare to bilder fremkalt vel.
Og det var av en elefant, som jeg så i Karstad sentrum, (som reklame for et sirkus), den gangen.
Og et av Frode Kølner, en gang jeg var på besøk hos mora mi i Jegersborggate da.
Så at det finnes digitale kamera, det er veldig bra, synes jeg.
For jeg lurer på om den postordre-fotobutikken, kanskje tulla med meg.
Ihvertfall så kunne sånne filmer bli ødelagt, hvis de ble eksponert for lys, på en eller annen måte.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg brøt nesten litt sammen, husker jeg, som barn, borte hos Ågot, en gang, et år etter at jeg flyttet til faren min vel.
Når også cirka den tredje filmen jeg sendte inn, var uten noen vellykkede bilder.
Jeg husker jeg åpnet forsendelsen fra foto-firmaet, mens onkel Håkon så på vel.
Og jeg husker skuffelsen over meg selv, når jeg så det, at jeg ikke hadde fått noen bilder, den gangen heller da.
Så hva det skyldtes, det veit jeg ikke.
Men noe var det vel.
Men men.
Så sånn var det.
Så da er det bedre med digitale kamera, synes jeg.
Det er helt sikkert.
Men men.
Sevland og jeg, vi skulle bo hos samme vertsfamilie, i Weymouth.
Det var et ektepar, som hadde en sønn, som var yngre enn Sevland og meg da.
Sønnen digget A-ha, og det var vel derfor tror jeg, at dem ville ha noen studenter fra Norge der da.
Noe sånt.
Sevland og jeg, vi gikk vel allerede den første dagen der, ut til en park, for å spille litt fotball.
Vi spilte sammen med en litt mørkhudet vel gutt der.
Og Sevland hadde et sånt triks, at han liksom skjermet ballen da, ved å sette ut rompa, eller hva det var.
Og jeg klarte ikke å ta ballen fra Sevvi, når han skjermet ballen sånn da.
Men han engelske gutten, han ga meg det rådet, at når Sevvi skjermet ballen, med rumpa, (eller hvordan det var igjen), på den måten.
Så skulle jeg bare sette fram beinet.
Og da ville Sevvi miste ballen, mente han.
Og det trikset funka, husker jeg.
Så han engelske gutten, han hadde litt peiling på fotball, husker jeg.
Han var ikke helt engelsk, han var litt mørk, syntes jeg.
Så da vi hadde spilt i et par timer vel.
Så lurte jeg på hvor han var fra egentlig.
Så begynte jeg å kødde litt da, og spurte ‘are you pakkis?’.
Og Sevvi lo litt vel.
Men han gutten ble bare sur.
Han sa ikke hvor han var fra.
Men kalte meg for ‘Pakistan-shit’, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Sevvi og jeg, vi møtte også to norske jenter, i den parken, enten den samme dagen, eller en av de neste dagene vel.
De var på et annet språkkurs, også med EF vel.
Og de hadde vært i England, lenger enn oss da.
I et par uker vel, eller noe.
Og de bodde hos en singel mann, var det vel.
Som muligens hadde en unge, eller noe.
Og de måtte gjøre alt husarbeidet og sånn, sa de.
De var rimelig fortvilet, vil jeg si.
Vi spurte vel om de hadde klaget til EF, eller noe.
Men det husker jeg ikke om det hadde gjort.
De ville kanskje ikke det.
De klagde til oss, ihvertfall.
Og så måtte de gå, for de turte ikke å la han vertsfaren vente for lenge, på dem.
Så det var ikke så lett å finne damer, i Weymouth.
De var visst allerede funnet, av voksne briter, virka det som.
Men men.
Så sånn var det.
Så hvis jeg hadde hatt en datter, som ville dra på språkreise, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde svart ‘ja’, for å si det sånn.
Det er ikke alltid at de familiene er fra de øvre sosiale lag, for å si det sånn.
Det er mye arbeiderklassefamilier osv., som eleven havner hos, hvis dem drar på språkreise til England.
Og dem har kanskje en tøffere kultur, enn i Norge, det er mulig.
Men men.
Så sånn er kanskje det.
Hvem vet.
Der vi bodde så kunne vi se noen åser og jorder og sånn, i horisonten, hvis man kom opp til den parken osv. da.
Så det var litt landlig.
På bussen til Weymouth, så kjørte vi forbi en kjempestor blomsterdekorasjon, som forestilte King George, (eller noe), til hest.
Men da King George hadde sett den kjempe-dekorasjonen.
Så hadde han blitt sur, så kursleder-kona, (var det vel).
For på den dekorasjonen, så gikk hesten til King George, i retningen vekk fra Weymouth.
Og ikke til Weymouth.
Så da King George fikk se den dekorasjonen, så bare snudde han, og nektet å besøke byen, (eller noe), var det vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
I det bygget, som skolen vår var.
Så hang det en plakat, hvor alle Everton og Liverpool-spillerne, stod side ved side, husker jeg.
Dette var vel fordi at Everton og Liverpool, var de to beste fotballagene, i England, på den her tiden.
Og de pleide vel å møtes i Charity Shield-kamper, osv.
For Weymouth er jo i Syd-England, og Liverpool og Everton er jo begge lagene fra Liverpool, i Nord-England.
Men men.
Så sånn var det.
De hadde også en spilleautomat, som het Commando der, husker jeg.
Et spill som jeg syntes var kult.
Det var et skytespill, hvor man skulle være som Arnold Swartzenegger, i Commando da.
Den filmen hadde jeg vel sett, en stund før denne reisen.
Det er mulig at Jan Snoghøj hadde tatt med den filmen, opp til meg, for å se den der.
Det hendte at han gjorde det, noen ganger, de første årene jeg bodde i Leirfaret 4B.
Jeg husker at han tok med Haisommer, og andre skrekkfilmer, og også en krigsfilm, om en tysk nazist, hvor en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, og bare ble forlatt, av sine medsoldater. Steiner, het vel kanskje den filmen. Noe sånt.
Og da pleide også Jan Snoghøj å ta med en del kamerater, opp til meg.
Selv om Jan Snoghøj og jeg nesten ikke var på talefot.
Men men.
Christell og Pia pleide også å være med da.
Så det ble sett filmer i Leirfaret 4B, også før jeg ble kjent med Øystein Andersen.
Jeg selv pleide også noen ganger å leie filmer, i videobutikkene.
Så sånn var det.
Men men.
En av de første dagene, så dukket det opp en kristen forening, som het noe med Noas ark, eller noe, for å reklamere for sin virksomhet.
Det var også en spillehall, som het noe med Noas ark.
Jeg spurte om dem var derfra, for å fleipe litt.
Men det var dem ikke da.
Men men.
Jeg var egentlig nesten i sjokk, under denne språkreisen.
Eller at jeg hadde nesten sånn post-traumatisk-stress-disorder.
Siden niende klasse hadde vært så tøff.
Så jeg tok det mye roligere, på denne språkreisen, enn på den året før, til Brighton.
EF-diskoteket, i Weymouth, det var et trangt lokale, nesten stapp fullt av ungdommer, fra mest Nord-Europa da.
Men jeg ble skuffet, over diskoteket, siden det diskoteket, i Brighton, som var STS-diskoteket, det var Top Rank.
Og Top Rank var i flere etasjer, og var et veldig stort diskotek.
Så å stå som sild i tønne, i det trange EF-diskoteket, i Weymouth.
Det orka jeg ikke.
Så der var jeg bare en gang, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Men jeg gikk en del i spillehaller og sånn da.
Og en gang, så hørte jeg at to engelske jenter, sa om meg, at de ikke trodde jeg var typen, til å gå på diskotek.
Så de spurte pent om de kunne få en billett hver, av meg, til EF-diskoteket da.
(Vi fikk fire-fem sånne gratisbilletter, var det vel, av EF da.
Noe sånt).
Og da ga jeg de bare en billett hver da.
Men jeg fikk ikke noe klem eller noe.
Så de jentene i Weymouth var nok litt mer gammeldags kanskje, enn jentene i Brighton, som kunne være nesten innpåslitne, husker jeg.
Jeg husker ei ung engelsk jente, i Brighton, som liksom egla seg innpå meg, og begynte å prate fransk, og si ‘mon amor’, eller noe.
Men men.
Sånn tror jeg ikke at jentene i Weymouth var.
Det virka ikke sånn på de som jeg ga gratisbilletter ihvertfall.
Weymouth var en mye mindre, og roligere by, vil jeg si, enn Brighton.
Men det passet meg bra, som prøvde å slappe av igjen, etter det tøffe sisteåret, på ungdomsskolen.
(Hvor det var mye mobbing, osv).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg skulle liksom vise at jeg hadde vært på språkreise i England før da.
Og Fredrik Axelsson, og dem, var det kanskje, hadde visst meg det, at noen engelske fyrstikker, som het noe med ‘Swan’ vel.
At de kunne man tenne på, ved å risse de, på nesten hva som helst.
Så da vi fra Berger/Svelvik, satt på en buss, på vei til Weymouth.
Så kjøpte jeg en eske sånne fyrstikker, i en kiosk, eller noe.
Så viste jeg de Svelvik-folka, hvordan de fyrstikkene var, ved å risse en fyrstikk, mot siden av bussen.
Og så flammet fyrstikken opp.
Men bussjåføren ble jo drit sur.
Jeg prøvde å forklare at jeg bare skulle vise de andre, hvordan engelske fyrstikker var.
Men så sa bussjåføren til leder-kona, at jeg kunne jo ha tent på bensinlokket.
Men jeg sa det, at jeg hadde jo vært i England før, så jeg visste jo hvordan de fyrstikkene var, så jeg ville ikke tent på dem, på bensinlokket.
Så sånn var det.
Så jeg hadde en krangel med hu leder-dama og den engelske bussjåføren, før vi engang hadde kommet til Weymouth.
Så det var bra jobba.
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg var liksom sånn laid-back da.
Så da vi fikk sånn rebus-oppgave, å gå rundt, i byen for å finne ut om Weymouths historie, osv.
Så prøvde jeg å slippe unna all gåingen, ved å ringe museumet, i byen, fra en telefonkiosk da.
Men de ville ikke svare på alle spørsmålene.
Så da var jeg nesten like langt.
Men men.
Det var vel verdt et forsøk kanskje.
Det var mulig.
Det var jo liksom ferie, det her, mente jeg.
Så at vi plutselig måtte trave rundt i byen, en dag, istedet for å ha noen ganske slappe engelsktimer.
Det syntes jeg var litt stressete da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kenneth Sevland kjøpte seg fler og fler Lenin og kommunistmerke-pins, mens vi var i Weymouth, husker jeg.
(De pinsene ble solgt på gata der, osv., av folk som hadde noen salgsbord stående osv. da).
Jeg spurte han, om hvor han kjøpte sånne Lenin-pins, osv.
Men det ville han ikke svare på.
Men han var vel kanskje kommunist da.
Det er mulig.
Men det hadde aldri Sevland sagt fra om til meg.
Før vi reiste til England.
At han var kommunist.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Stranda i Weymouth, var nesten midt i sentrum av byen vel.
Men vi fra Nordre Vestfold fant ikke den stranden så innbydende.
Det var mest eldre briter som satt/lå i strandstoler der.
I Norge så er det jo vanlig å bare legge seg ned på et håndkle, på stranden.
Men det blir rart, syntes jeg, når alle de andre ligger i strandstoler.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker at noen ungdommer skulle møtes i en park, i sentrum, en kveld.
Og at jeg kjøpte med Shandy, en drikk som var en blanding av øl og brus, (som vi hadde lært om, i valgfaget ‘De britiske øyer’ vel, som lærer Tangen hadde, på Berger skole).
Jeg kjøpte den boksen, og en cola-boks vel, av en som mann, som gikk rundt med en tralle, og solgte brus da, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
En av gutta, som var med på kurset, hadde fått jente-busskort, husker jeg.
Jeg husker at jeg bare var glad for at det ikke var meg.
Siden jeg så så ung ut, siden jeg var så sent i puberteten, så så jeg ikke så mandig ut kanskje da.
Men men.
Så sånn var det.
En gang som vi skulle spille fotball, eller noe.
Så var jeg med til der noen andre på kurset bodde.
Og da venta jeg og en annen norsk gutt, utenfor huset der Ingolf og dem bodde kanskje.
(Like ved en butikk og en bro, tror jeg.
Noe sånt.
Der hvor vi bodde, det var forbi en kirkegård, og en kirke med falsk fasade, husker jeg.
Vi måtte vel ta bussen i et kvarters tid vel, tror jeg, for å komme inn til sentrum.
Noe sånt).
Han norske gutten, han spytta tøft, i blomsterbedet, til naboen, til han vi venta på.
Og da kom det en tøff engelsk gutt, ut av nabohuset.
Og sa det at ‘don’t spitt in our garden’.
Noe sånt.
Og så, ‘yes, you Blondie’.
Noe sånt.
Så han ble jo dritsur.
Fordi han på kurset spytta i blomsterbedet da.
Men men.
Det var vel kanskje noe som ingen i Norge hadde brydd seg om.
Det var jo bare i blomsterbedet liksom.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi spilte fotball, på en fotballbane og.
Sammen med noen britiske ungdommer vel og, tror jeg.
Ihvertfall så husker jeg det, at noen britiske ungdommer, pratet seg imellom, om jeg var engelsk eller student.
Jeg gikk ikke med så kule klær, som de andre fra Norge, så jeg skilte meg nok kanskje ut litt da.
Ved å se mindre kul ut kanskje.
Så sånn var nok det.
Men men.
(Jeg hadde jo ikke så god greie på klær.
Jeg hadde jo ikke noen mor, som kjøpte så mye klær til meg.
Og jeg var jo fra Berger, hvor det ikke fantes noen klesforretninger.
Så sånn var det.
Men men).
Som i Brighton, så var det også i Weymouth, en Dixons-butikk, i sentrum.
Jeg gikk og sikla på en Casio-klokke der.
Den var digital, men hadde også en gammeldags klokke, med visere.
Men den klokken var også digital.
Så det var to digitale klokker da.
En med tall nederst, og en med visere øverst.
Og den klokka hadde også en svart plastrem, som ikke var for tøff, (eller tjukk), liksom.
Så den klokka likte jeg designen på, husker jeg.
Men prisen var vel 30-40 pund, mener jeg.
Og jeg hadde vel en del reisesjekker, men ikke så mange, at jeg hadde råd til å kjøpe den klokka, uten å bli rimelig blakk etterhvert.
Så sånn var det.
Men men.
Men da jeg kom tilbake til Norge, så sjekka jeg hos en urmaker, ved Bragernes Torg, i Drammen.
Og han hadde den samme klokka, til 600-700 kroner, var det vel.
Så da ringte jeg fra huset til Ågot, til den Dixons-butikken, i Weymouth.
Og spurte om de kunne sende klokka, om jeg sendte de penger.
Så sendte jeg 30-40 pund, i en konvolutt da, til den butikken i England da.
Og fikk klokka tilbake, i posten, et par uker seinere vel.
Den måtte hentes på postkontoret på Bragernes, i Drammen, av en eller annen grunn.
Og faren min kjørte og henta den.
Og faren min sa at det var en gave.
Hvis ikke så måtte vi ha betalt toll.
Det tenkte ikke jeg på, da jeg bestilte klokka.
Men vi slapp å betale toll da, siden faren min sa det var en gave.
Så sånn var det husker jeg.
Men men.
Og den klokka, den ligger hos City Self-Storage, i Oslo.
Sammen med de andre tingene, som jeg ikke tok med meg til England, i 2004.
Og den klokka, den mista jeg en gang, i militæret.
6-7 år seinere.
(Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).
Så det var en klokke som var av bra kvalitet, vil jeg si.
Sersjant Johanesen, var det vel, fant klokka.
Og da måtte jeg si at det var en Casio-klokke da.
Så fikk jeg den tilbake.
Så sånn var det.
Men men.
Og dette var vel i 1992.
Altså seks år etter at jeg kjøpte den klokka.
Så sånn var det.
Så den klokka, den sleit jeg ut en del reimer på.
Og batterier også selvfølgelig.
Men selve uret, det virka, i år etter år.
Og det virker ennå tror jeg.
Så hvis jeg får de tingene mine igjen, som jeg la hos City Self-Storage i Oslo.
Så regner jeg med at den klokka ligger der fortsatt.
Og at den fremdeles virker.
Vi får se.
En dag, så dro vi på dagstur, til Bournemouth.
(Som også ligger i grevskapet Dorset vel, som Weymouth).
Jeg så litt i sentrum der.
Men jeg hadde jo vært i Brighton, året før.
Og jeg syntes at Bournemouth sentrum liksom var nesten lik som Brighton sentrum og Weymouth sentrum.
Det var de samme butikkene.
Det var McDonalds, det var Dixons og alle de samme butikkene liksom da.
(Sånn er det vel med alle britiske hovedgater, tror jeg.
At butikkene er så og si de samme.
Men men).
Så jeg syntes det virket artigere, å gå å se litt, utenfor byen.
Så jeg gikk en vei, hvor jeg kunne se ned på de praktfulle strendene og den fine kysten, som Bournemouth hadde.
Så jeg gikk tur der da, fram til en hageby, eller noe da.
Og tilbake da.
Og der var det virkelig en praktfull utsikt, husker jeg.
Så jeg angra ikke på det, når jeg var tilbake, ved der bussen var osv.
At jeg hadde gått for meg selv, og heller sett på naturen der, istedet for å gå i en handlegate, som var nesten lik de handlegatene, som jeg hadde sett før, i Brighton, London og Weymouth da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg var med STS i Brighton, året før.
Så var vi også i Portsmouth, husker jeg.
Og det er en havneby, hvor vi tok toget til, med STS, (mener jeg det var).
Og da så vi på Lord Nelson sitt skip, Victory, fra slaget om Trafalgar vel, (som lå i Portsmouth havn da).
Det lå vel også noen moderne krigskip der, mener jeg å huske litt vagt.
Og vi var ute i en båt der, husker jeg.
For en av de på kurset, han mista lommeboka si, nedi vannet, fra en båt, i havnebassenget, i Portsmouth der da, husker jeg.
For jeg satt rett ved siden av han, husker jeg.
Så vi var kanskje på noe sightseeing, eller noe, der.
Noe sånt.
Jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men vi så ihvertfall det skipet som het Victory, da vi var i Portsmouth, husker jeg.
(Og den dagsturen mener jeg var med STS, i 1985.
Men jeg tar et lite forbehold, om at det kan ha vært med EF i 1986 og.
Men Bournemouth-turen, den var i 1986, det mener jeg å huske helt sikkert.
Så sånn var det.
Men men).
Like ved der vertsfamilien vår i Weymouth bodde, så var det et supermarked.
Det var ganske stort, og jeg husker at cola-bokser bare kostet 20 pence, eller noe.
Så det var billig å handle der og, husker jeg.
(20 pence er cirka to kroner da).
Så sånn var det.
En gang, som Kenneth Sevland og jeg, gikk av bussen, ved det supermarkedet.
(For vi måtte gå av bussen der, tror jeg det var, pga. bussruta).
Så fikk vi en gjeng, med folk i skinnjakker, etter oss.
Ungdommer på vår alder vel.
Sevland var i bedre form, (må jeg innrømme).
(Som trener Skjellsbekk sa, så hadde jeg bra løpsteknikk, men jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’).
Så Sevland løp mye raskere enn meg.
Ihvertfall en god del raskere.
Men jeg også løp raskere enn de i skinnjakker.
Så de klarte ikke å ta oss igjen.
Sevland løp til en telefonkiosk, hvor han ringte noen da.
Husker jeg at jeg så, da jeg også kom fram dit.
Men da hadde den gjengen, med skinnjakker osv., slutta å løpe etter oss, husker jeg.
Men det her tror jeg faktisk kom i avisa.
Ihvertfall så stod det noe i avisa, om at det var mye vold i Weymouth, husker jeg.
(Noen viste meg en lokalavis, hvor det stod om dette, på skolen, eller hos den familien vel).
Og det stod nevnt noe om en ‘boys-crowd’, nede ved det supermarkedet da.
At de hadde truet noen, eller noe da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men hvem Sevland ringte igjen, det husker jeg ikke.
Men det var kanskje politiet da.
Så sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Men men.
I det supermarkedet, så gikk jeg ganske ofte.
Jeg kjøpte Hula Hoops, med Barbeque-smak, som jeg syntes var veldig godt.
De hadde også en bladbutikk, hvor jeg kjøpte Judge Dredd, husker jeg.
Men Cherry Cola det hadde dem vel ikke begynt med i England enda da, tror jeg.
Så det gikk vel mest i vanlig Cola.
Cherry Cola er også veldig søtt, men jeg var liksom ‘coca-coliker’ da, så jeg syntes det var morsomt, når det dukket opp nye smaker av Coca Cola, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var som sagt ikke så imponert over studentdiskoteket i Weymouth, osv.
Og jeg trengte litt ro, etter et traumatiserende siste år, på Svelvik Ungdomsskole.
Så jeg satt mye hjemme i stua, til vertsfamilien, om kveldene.
Mora i huset var hyggelig, og kunne ganske ofte spørre meg, om jeg ville ha en pose potetgull, (av de ganske små posene, som er vanlige her i England), eller lignende.
Det stod en søppelbøtte, bak sofaen, og det var ganske praktisk da, husker jeg.
Og jeg satt sammen med den her familien da, og så på engelske TV-programmer da, om kveldene.
Humor-programmer og sånn, var det vel.
Noe sånt.
Denne familien hadde som jobb, å knyte sammen noen dingser, som ble brukt som håndtak, for toaletter, som hadde en sånn snor, som hang i lufta, til å dra i.
Noe sånt.
Så man skulle feste sammen to-tre deler laget av tre da, med en strikk.
Og så satt hele familien, og monterte de delene da, mens de så på TV.
Og kasta de oppi en sekk, som stod på gulvet.
Og de lærte også meg å gjøre dette.
Så jeg også lagde vel en del hundre sånne dingser, den tiden, som jeg bodde i Weymouth.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Fotball-VM var over, men en dag, så ble det vist en kamp, på TV, hvor verdenslaget møtte England.
(Var det vel).
Men dette var samme dag, som bryllupet, mellom Sarah Ferguson og Prince Andrew, (var det vel).
Og hu kona i huset, var helt gal, etter kongestoff da.
Så hu satt hele dagen, og så på det bryllupet da.
Og han vertsfamilie-faren, Kenneth Sevland og meg, vi måtte sitte på kjøkkenet, og se på den fotballkampen da, husker jeg, på en knøttliten TV da.
Mens mora i familien så på det kongelige bryllupet, på den store TV-en i stua da.
Så sånn var det.
Men men.
Da ble jeg litt sur, husker jeg, for jeg var glad i se på fotball på TV.
Og jeg var vant til å være den som hadde fjernkontrollen, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tulla også litt, ved matbordet, med faren og mora i vertsfamilien.
Og kalte hu dama for ‘feit’ osv., mens Kenneth Sevland hørte på da.
Og lo da.
Men faren og mora i vertsfamilien.
De hørte også på, og prøvde kanskje å skjønne hva jeg sa på norsk da.
Briter kan kanskje skjønne litt av hva som blir sagt, på norsk, har jeg tenkt seinere.
Men hvem vet.
Han faren i vertsfamilien, han forklarte meg det en gang, at i England, så har man også sikringer, inni støpslene.
Jeg forklarte det, at i Norge, så hadde vi sikringer, i sikringsskap da.
Og da forklarte han faren i vertsfamilien det, at de hadde sikringsskap _også_ i England.
Så da skjønte jeg ikke helt poenget.
Hvorfor har dem både sikringer i støpselene og i tillegg sikringsskap.
Jeg prøvde å tenke litt på det da.
Og det er kanskje en slags dobbelt sikkerhet.
Det er mulig.
Men elektronikk er som tidligere nevnt kun en hobby for meg.
Så jeg tørr ikke å påstå at jeg er nok ekspert, på sånne ting.
Så jeg bare tenkte på det som en anekdote, eller noe.
Hvis jeg hadde gått på elektro, på videregående, så hadde jeg sikkert kunne forklart mer om dette.
Hva fordelen var med å ha sikringer også i støpslene.
Men det er vel kanskje delte meninger, i Norge og England da, om dette.
I Norge er det jo veldig mange trehus, og også husbranner vel.
Så det hadde kanskje vært en ide, også i Norge, å hatt sånne ekstra sikringer da, i støpslene, i hjemmene da.
Hva vet jeg.
Noen som har gått elektro har kanskje noen sterkere meninger, om dette.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Vertsfamilien hadde en hund, som jeg dro med inn på rommet til Kenneth Sevland og meg, en gang.
Men da fikk jeg høre det, både av Kenneth Sevland og kona i vertsfamilien.
Kenneth Sevland hadde nemlig astma og måtte bruke sånn astma-spray, siden jeg hadde hatt den bikkja inne på rommet vårt da.
Så sånn var det.
Men men.
Kona i vertsfamilien, sa at jeg ikke måtte gi den bikkja mer sjokolade-biter, (som jeg hadde kjøpt på en godtebutikk, ikke langt unna Dixons der da).
For da begynte bikkja å prumpe, da hu.
Men men.
En gang så spurte hu kona meg også, om jeg var en ‘weakling’, eller noe.
Hvis man hadde en hvit farge, under øyelokkene, så var man visst en weakling, sa hu.
Men jeg husker ikke hvilken farge jeg hadde under øyelokka.
Jeg svarte ingenting ihvertfall.
Jeg er jo for tidlig født, og hadde vært utsatt for omsorgssvikt, og var tynn og hadde blitt mye mobba, og hadde ennå ikke fått hår på tissen, osv.
Men om jeg var en ‘weakling’, det veit jeg ikke.
Det tror jeg ikke nå ihvertfall, som jeg veier rundt 100 kilo, osv.
(Etter å ha trent en del og jobbet som tømmerhogger, (må man vel kalle det), på Løvås Gård, i 2005).
Jeg lo vel litt av Kenneth Sevland, siden han måtte bruke astma-spray da.
Og en dag så så han litt stygt på meg vel, og sa at jeg ligna på en kar fra Svelvik, som var tynn og hadde uklipt hår vel.
Så kanskje Kenneth Sevland fikk noe hat til meg, i Weymouth.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Sevland holdt også med Argentina, og hans favorittspiller var Maradonna.
Vi spleisa på en fotball, var det kanskje.
Og ‘Sevvi’, (som han ble kalt, av sine kamerater i Svelvik, ihvertfall).
Han skreiv Maradonna, på ballen.
Jeg holdt med England.
Det engelske laget, i Mexico-VM, hadde jo hatt fire Everton-spillere, eller noe, på laget vel.
(Det var vel Gary Lineker, Peter Reid, Gary Stevens og Trevor Steven.
Noe sånt).
Så jeg skrev under, ‘is the worlds best handball-player’.
Siden han scorte med hånda mot England da.
Så sånn var det.
Men men.
Da vi tok ferja tilbake til Norge.
Så var det et stykke å gå, fra ferjeterminalen.
Og jeg delte tralle, med ei hyggelig jente, som var på kurset vel.
Og noen jenter på båten, de spurte meg om det, om jeg hadde begynt å ta sleiken den andre veien, eller noe.
(Uten at jeg kan si at jeg hadde det).
Men jeg var kanskje litt sjenert ovenfor jenter da, siden jeg var så seint i puberteten, osv.
Jeg hadde jo også blitt mye mobba, spesielt det siste året, på ungdomsskolen, hvor jeg ble fryst ut i klassen, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Noen på Breamar, (noen eldre karer, som ikke hadde vært på språkreise).
De slo hull på en spilleautomat, av typen enarmet banditt med knapper da.
Så jeg begynte å tømme den da.
For da funka den maskinen sånn, at hvis man la på en tier, så kunne man stikke en pappbit, inn i det hullet, også landet mynten oppå pappbiten.
Og man kunne ta ut mynten igjen da.
Men man beholdt de ti ‘credit’-ene.
Så man kunne spille gratis da.
De kara trua meg, når jeg så på den spilleautomaten, og sa at jeg måtte gå vekk fra de automatene.
Så jeg bytta til en annen genser, på lugaren, husker jeg.
Og fortsatte å tømme den automaten da.
Men den automaten, den var litt ‘sleip’.
Så jeg måtte spille i mange timer, for å få ut 500-600 kroner da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg delte ikke lugar med Kenneth Sevland, på båten, tilbake til Norge, husker jeg.
Men med en annen gutt, som lånte noe hårgele, eller noe, av meg vel.
(Jeg prøvde å bruke sånn hårgele, for det var moderne, på den her tiden.
Jeg hadde vel funnet noe hårgele, nede hos Christell og dem, tror jeg.
Noe sånt).
En gutt, fra Oslo, eller noe vel, som hadde vært i England med familien sin vel.
Han ble med å tømme den automaten da.
Og han vinka vel, fra baksetet av en Mercedes, eller noe, når jeg gikk iland i Oslo.
Han trodde kanskje at jeg var yngre, enn det jeg var, for han kalte noen andre, på min alder, for ‘noen ungdommer’.
Men jeg var jo egentlig ungdom jeg og.
Men men.
Dette var jo sommeren jeg fylte 16 år.
Selv om jeg kanskje så litt yngre ut da.
Men jeg syntes ikke det var artig, å gå i diskoteket, for å sjekke damer, når jeg likevel ikke hadde lyst til å gå ‘all the way’, med de.
Siden jeg var sjenert for at jeg var seint i puberteten og ikke hadde hår på tissen ennå, osv.
Så jeg syntes det var artigere, å tømme en sånn spilleautomat da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg vet ikke hvor Kenneth Sevland blei av, da vi kom tilbake til Norge.
Men vi blei vel kanskje litt lei av hverandre, i Weymouth da.
Så han ble vel henta, av faren sin kanskje.
Hvem vet.
Jeg ringte vannsengbutikken, hvor Jan Snoghøj svarte vel.
Faren min hadde jo henta meg, da jeg kom med flyet, fra Brighton, sommeren før.
Men jeg fikk bare høre, fra Drammen, at jeg måtte ‘ta toget’.
Så jeg måtte ta toget hjem da.
Og da måtte jeg spørre ei gammel dame, i Oslo, om hvor Vestbanen var.
For jeg trodde at det var fra Vestbanen, at togene til Drammen gikk fra.
Men før det, så stakk jeg innom en sportsbutikk, på Jernbanetorget, og kjøpte et kikkertsikte, til luftgeværet mitt, husker jeg.
Like før 17. mai, så hadde Arnt, Eirik og Ronald Lund, kontaktet meg, (Ronald spurte meg i klasserommet da), om jeg ønsket å kjøpe luftgeværet deres.
For de visste vel at jeg hadde hatt luftpistol.
Det er mulig.
Og dette var like før 16. mai, som er en stor festdag, for ungdom, i Svelvik.
Og disse gutta trengte penger da.
For faren deres hadde gått konkurs, var det vel som ble sagt, av folk på Bergeråsen, osv.
Jeg måtte møte dem, på Berger-kafeen.
Og Eirik Lund spurte om han også kunne få ei pølse i brød, i betaling, (med rekesalat vel).
Jeg sa det var greit.
men det stod nok ikke så bra til med økonomien i den familien, siden Eirik Lund var så sulten.
Men men.
Også fikk de vel drøye 300 kroner også, i betaling, for det luftgeværet.
Siktet var litt ødelagt, (ble jeg fortalt), men jeg syntes det var greit å sikte med.
Og en av dem, hadde visst også skutt Odd Einar Pettersen, i låret, med det luftgeværet.
(Sa Odd Einar, i klasserommet vårt vel).
Så det var et kjent luftgevær, på Øvre, virka det som.
(Uten at jeg fikk med meg, hvor de Lund-gutta, hadde kjøpt det luftgeværet.
Men Ronald sa en gang, på barneskolen, at de også hadde bodd en stund i Sverige, husker jeg.
Så det var kanskje der de hadde kjøpt det luftgeværet da.
Hvem vet).
Lund-familien hadde vel flytta fra Øvre til Sande, (eller noe), da faren gikk konkurs, (tror jeg det var), en stund før det her vel.
Så sånn var vel det.
Men men.
Jeg hadde jo gått til Kafeen.
Så jeg måtte liksom halvveis gjemme det luftgeværet inni buksa mi da.
Mens jeg gikk tilbake til Bergeråsen.
Siden det var mye trafikk, på den veien jeg gikk på.
Og aldersgrensen for å ha luftgevær var vel 16 år, tror jeg.
Og jeg var jo bare 15 år da.
Så jeg prøvde å skjule luftgeværet litt da, (mens jeg gikk).
(Det er mulit at dette var i mai 1985 og.
Men jeg tror det var mest sannsynlig, i mai 1986.
Siden jeg kjøpte kikkertsikte, til det geværet, noen måneder seinere).
Ulf Havmo og jeg, vi pleide å skyte en del, med det luftgeværet.
‘Jeg skøyt en rødtrupe i strupen’, husker jeg at jeg skrøyt.
Sånne ting.
Vi gikk inn i skogen, fra ovenfor jordbæråkeren til familien Sand der.
(Inn en vei, hvor faren min kjørte en gang, når det var fartskontroll, borte ved Gamlehjemmet.
Så kjørte faren min tilbake til Strømm Trevare.
Men lensmannen kjørte etter.
Og faren min fikk mangellapp, for noe med lysa, eller dekka, eller noe, vel.
Noe sånt).
Og skøyt fugler da.
Og plutselig så hørte Ulf Havmo og jeg, at det kom noen folk der.
Så jeg gjemte luftgeværet.
Så var det Paul, (kameraten til Petter Grønli), og en annen kar.
‘Få se geværet da’, sa Paul.
‘Ingen går hit uten gevær’, sa han.
Så vi måtte finne geværet.
Men han var fornøyd da vel, han prøvde ikke å rappe det, eller noe.
En gang, da jeg gikk fra Bergeråsen til Sand, så hadde han Paul gått samme veien, med en kamerat.
Noen år før det her.
For dem skulle til butikken vel.
Og jeg var jo vant til å gå den veien raskt, for jeg gikk jo den veien hver dag, for å spise middag, hos Ågot, på Sand.
Og da, så nekta han Paul meg, å gå forbi han, husker jeg.
Flere ganger.
Paul var adoptert fra Sør-Korea vel, og gikk i klassen over meg da.
Men jeg veit ikke hvorfor han bølla sånn.
Han visste kanskje ikke at jeg gikk bort til bestemora mi, som bodde på Sand.
Hva vet jeg.
Jeg sladra vel ikke om det her, til faren min, eller noen, tror jeg.
Men jeg nevnte det kanskje for noen kamerater.
Det er mulig.
Men men.
Men når jeg seinere satt på det kikkertsiktet, på det luftgeværet, så fikk jeg litt problemer.
For da måtte jeg liksom lene meg over geværet, med huet, for å se inn i kikkertsiktet, med det venstre øyet.
For jeg var vant til å sikte med det venstre øyet, når jeg sikta, i kornsiktet da, på det luftgeværet.
Så jeg fiksa ikke å skyte, med det luftgeværet, når det var kikkertsikte på det.
For jeg syntes det ble så kronglete å sikte, på ‘min’ måte.
Og jeg syntes det ble veldig uvant å sikte, med det høyre øyet.
Så det endte med at jeg tok av det kikkertsiktet igjen, av luftgeværet.
For jeg likte bedre å sikte med det kornsiktet, som var på det luftgeværet, fra før, (for å være ærlig).
Jeg syntes jeg traff minst like bra da, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg var i infanteriet, under førstegangstjenesten.
Så lærte vi det, at det var noe som het ‘mesterøye’.
Og mitt mesterøye, er nok da det venstre, vil jeg tippe på.
(Hvis jeg skjønte det greiene riktig).
Samtidig med at jeg er høyrehendt.
Så da blir det kronglete, med kikkertsikte da.
For da må man enten vri huet litt unaturlig, (vil jeg si), for å sikte.
Eller så må man, (har jeg fått høre seinere, av onkel Martin kanskje, som har masse rifler og hagler og revolvere, osv), liksom holde børsa med venstrearmen da.
For å liksom få kikkertsikte nære mesterøye da.
(Hvis man har ventre som mesterøye).
Men å holde børsa mot den venstre skulderen.
Det synes jeg høres ut som noe ukomfertabelt, hvis jeg skal være ærlig.
Under Førstegangstjenesten, som rep-soldat, og i HV, så skøyt vi med AG-3 maskingevær da, på enkeltskudd oftest.
Og de hadde også et slags kornsikte, eller hva man skal kalle det igjen.
Det var et sikte man fint kunne sikte med, selv om man hadde venstre som mesterøye og var høyrehendt.
Så det funka greit i militæret.
Jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv.
Så sånn var det.
Men hvis jeg skal skyte med våpen, som har kikkertsikte, så sliter jeg litt da, fant jeg ut.
Så sånn var det.
På toget, til Drammen, så husker jeg at jeg tenkte med meg selv.
At ‘jeg syntes synd på den ungen der, han ligna sånn på Ditlev’.
Men det kan jo også ha vært Ditlev Castellan, som satt på toget der.
Hva vet jeg.
Jeg har jo seinere funnet ut at mora hans bodde på Nesodden så.
Så det er kanskje ikke umulig at han gutten var Ditlev.
Men jeg trodde altså at det var en yngre gutt, som ligna på Ditlev da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hvordan det gikk, da jeg begynte på Handel og Kontor, på videregående.
Vi får se om jeg får til å skrive om det ganske snart.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 32: Mer fra niende klasse
Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så har jeg kommet på en del mer, som også hendte, det året jeg gikk i niende klasse da.
Jeg mener det var dette skoleåret, at Christell plutselig dukka opp, i leiligheten hvor jeg bodde, i Leirfaret 4B da.
Og spurte meg om noe rare greier.
Den første gangen så dukka Christell plutselig opp i leiligheten min, og sa at Ditlev hadde fortalt henne at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt i senga si.
Jeg svarte bare at ‘Ditlev juger’.
Dette fordi at jeg visste det, (fra skolen osv. Og jeg hadde kanskje fått mine første ejakulasjoner av sædceller selv, på denne tiden, jeg husker ikke nøyaktig når det var), at sædceller, de var så små, at man kunne ikke se at de svømte.
(Annet enn i mikroskop).
Så derfor skjønte jeg at det Ditlev hadde sagt var jug da.
(Hvis ikke Christell jugde da).
Så sånn var det.
En annen gang, så dukka Christell opp i leiligheten min, og spurte om det var sant, at Linda Moen, i klassen min, hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjerte.
Jeg svarte det, at det visste jeg ikke.
Så sånn var det.
Det er også mulig at dette var mens jeg gikk åttende klasse også.
Det er mulig.
Men men.
I vannsengbutikken i Drammen, så hadde faren min og Haldis ansatt ei lyshåret dame, i begynnelsen av 20-årene, som noen ganger jobbet med å selge vannsenger, for dem.
Hu hadde en såkalt pasjeklipp-frisyre.
Og plutselig en dag, så kom Christell opp til meg, i Leirfaret 4B, og viste meg det, at nå hadde hun også fått seg pasje-frisyre da.
Jeg trodde det var ‘apache-frisyre’ Christell og dem sa.
Så jeg ble litt sur.
Så sånn var det.
Christell bare løp ut igjen, og ned til Haldis vel.
Noen ganger, så hendte det, at jeg fikk Stefan og Daniel på døra.
De sykla til meg, av en eller annen grunn.
Hvis det skjedde noe spesielt.
Den første gangen, så sa dem fra til meg, at onkelen min, Håkon, gikk ned Havnehagen arm i arm, med storesøstera til Gry Stenberg, nemlig Hege Stenberg.
Hege Stenberg var bare et eller to år eldre enn meg, så jeg syntes det nesten var som at onkel Håkon gikk inn på ‘mitt område’, (eller hva man skal si da).
Noe sånt.
Så jeg bare gikk å la meg, for kvelden.
Dette var en lørdagskveld da, og det var fest hos Haldis, hvor også onkel Håkon var vel.
Men så hadde han og Hege Stenberg sneket seg til en liten ekspedisjon, (eller noe), opp til onkel Håkon og dem sitt hus da, et stykke lenger opp i Havnehagen.
(Sånn virka det for meg ihvertfall.
Men men).
Så hadde Stefan og Daniel, spredd til andre folk, at ‘Erik har gått og lagt seg’.
Noe sånt.
Og da kom faren min opp, og prøvde å få meg til å stå opp da.
Men jeg syntes dette med onkel Håkon, var så flaut, så jeg ville ikke stå opp da.
Ihvertfall ikke på en del timer vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hvorfor Stefan og Daniel dukka opp på døra mi.
Det veit jeg ikke.
Om det var for å erte, eller hva det var.
Hvem veit.
Men en gang, så kom dem på døra mi, og fortalte meg det, at Ditlev og Geir Arne, hadde med seg tannpasta, og skulle kline, med Gry Stenberg, søstera mi Pia og Christell, ved Ulvikstien, eller noe.
Så da kom jeg meg ut av depresjonen min, (må jeg vel nesten kalle det).
Og tok på meg noen joggesko.
Og gikk opp i Ulvikstien da.
Og fant Ditlev og Geir Arne, som gikk etter de her tre jentene da, (som jeg hadde klina med to av, nemlig Christell og Gry. og den tredje, Pia, var søstera mi da).
Så jeg fulgte etter dem.
Dem stoppa ovenfor huset til Haldis.
Og Ditlev stod der med tannpastaen da.
Men han turte ikke å spørre noen om å kline.
Jeg ville følt meg litt dum, hvis Ditlev hadde klint med en av dem, og jeg bare hadde stått og sett på.
Så jeg begynte å kline med Gry Stenberg, (som jeg hadde klint med ihvertfall en gang før da).
Mens de andre bare stod der.
Og da turte ikke Ditlev å spørre Christell eller Pia om å kline da.
Dette var vel mens vi gikk i sjuende klasse, eller noe, kanskje.
Men seinere så kom jo Christell på døra mi, og fortalte om at Ditlev hadde sagt at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt, i senga hans.
Så Ditlev var tydeligvis ‘på’ Christell og Pia og dem seinere og.
Så sånn var nok det.
Men Stefan og Daniel kom ikke mer på døra mi, etter det her, som jeg kan huske, ihvertrfall.
Så sånn var det.
Men men.
Mens jeg gikk i niende klasse, så sa plutselig faren min det, at jeg måtte bli med en ‘haug’ av jenter/damer, til Gøteborg, på busstur.
Dette var vel om våren, mens jeg gikk i niende klasse, mener jeg.
Altså våren 1986 da vel.
Noe sånt.
Christell kom opp til meg, og sa det, at jeg måtte ta med meg badeshorts, for på hotellet vi skulle på, så var det badebasseng, sa hun.
Jeg hadde jo ikke hatt svømming, på skolen, siden syvende klasse vel.
Men en hvit shorts, som jeg hadde kjøpt på en Danmarkstur, til Fredrikshavn, med mora mi og Pia og en kortvarig kjæreste av mora vår, fra ved Verningen, (ved Larvik), der omtrent vel, og hans to tenåringsdøtre, var det vel, (siden Berger spilte i grønt og hvitt), og som mora mi hadde lurt fælt på hvorfor jeg kjøpte, (men det var jo hun som sa at jeg skulle begynne å spille fotball, i 1980 en gang, var det vel).
Men men.
De som skulle være med til Gøteborg, det var Christell, Pia, bestemor Ågot, Haldis og Solveig, (Haldis sin venninne), som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star.
Jeg sa til faren min det, at jeg ikke ønsket å dra være med til Gøteborg, når det bare var kvinnfolk som skulle dra dit.
Men faren min sa at jeg måtte det.
Vi tok en buss, fra Oslo, som stoppet et sted på veien, hvor vi spiste da.
Så kom vi fram til hotellet, som var i den samme kjeden som det hotellet vi bodde på, da Pia og jeg var på Liseberg, mener jeg.
Jeg mener at dette var Hotell Europa og Hotell Scandinavia, som vi var på.
Det er mulig at vi var på Hotell Europa, når vi var på Liseberg, sommeren 1983 vel.
Men dette var våren 1986, og jeg tror det var hotell Scandinavia, som vi var på denne gangen.
Noe sånt.
Vi kom fram seint på kvelden, og Haldis sa at vi skulle gå ut, og finne noe å spise.
Vi gikk forbi en pizza-restaurant, og jeg sa det, at om vi kanskje kunne kjøpe pizza.
Det var noen albanere vel, som drev den restauranten.
De hadde nesten ikke noe pizzadeig igjen, for kvelden, (var det vel).
Så alle pizzaene hadde veldig tynn bunn.
Så det gikk nesten ikke ann å spise de, uten å søle, husker jeg.
Men men.
De pizzaene var skikkelig lealause da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og Christell, dro meg med ned, til svømmebassenget.
Dette var vel fredag kveld, etter at vi hadde spist, tror jeg.
Jeg hadde langt, uklipt hår, og hadde litt mage siden jeg hadde trøstespist ganske mye godteri og potetgull, siden jeg ble mye mobbet på skolen og måtte bo alene.
Jeg vet ikke hva det kom av, men han albanske badevakten, (var han vel), ga meg ihvertfall en nøkkel, til damegarderoben der, husker jeg.
Så jeg måtte gå tilbake å be om å få en ny nøkkel, husker jeg.
I bassenget, (som var rundt, og ikke så utrolig stort akkurat. Det var mye mindre basseng der, enn på Pers Hotell for eksempel, vil jeg si, så jeg var litt skuffet).
I bassenget, så begynte Christell og Pia, å råflørte med meg, vil jeg si.
Helt plutselig.
De gikk jo i sjuende klasse da, og ihvertfall Christell hadde begynt å få litt størrelse på puppene, la jeg merke til da.
For Christell og Pia, de bøyde seg begge to fremover, (som for å vise fram puppene sine da), mens de sprutet vann på meg, med armene.
Så jeg syntes de oppførte seg ‘horete’, som man vel ville ha kalt sånn her oppførsel, i våre dager.
Men men.
Jeg fikk litt ‘benner’n’ da, av å se på at Christell, (som de sang om i konfirmasjonen hennes, i en av sangene, året etter, at hadde ‘det vi kaller sex-appeal’), viste fram puppene sine, (som var rimelig runde og fine allerede, husker jeg), og liksom bøy seg fram da, og råflørta, på en sånn liksom ‘horete’ måte da.
Og jeg hadde jo hvit badeshorts, som plutselig hadde dukka opp, på badegulvet mitt, noen dager før vi skulle reise, var det vel.
Så jeg ville ikke bade mer, siden Christell og Pia bare tulla, sånn at jeg fikk ‘benner’n’ da.
Så jeg gikk opp av bassenget.
Og da sa Christell, (mens jeg gikk opp stigen), at ‘Erik har gjennomsiktig shorts’, eller noe.
Men jeg sa ingenting, for dette var egentlig en shorts, som jeg hadde kjøpt, for å bruke på fotballen, (med Berger IL).
Og jeg hadde egentlig ikke lyst til å bli med på den her turen.
Og det var heller ingen butikker, som solgte klær, på Bergeråsen heller.
Da jeg hadde svømming, i syvende klasse, så brukte jeg vel en annen shorts, tror jeg.
Men men.
Så jeg bare skifta og gikk opp på rommet vårt igjen.
Pia og jeg delte rom der vel.
Og Haldis og Christell vel.
Og så Solveig fra Holmen og bestemor Ågot da, de delte vel også et rom, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Dagen etter, så dro vi på Nordstan-senteret, (eller om det het Femman-senteret), i GØteborg.
Vi tok trikken, husker jeg.
Jeg hadde kjøpt kinaputter, i Sverige tidligere, på en tur, en gang, med onkel Runar og faren min.
Hvor vi kjørte til Svinesund vel.
Noe sånt.
Da hadde Ove dilla på grafitti, og jeg ville også kjøpe en sprayboks, som jeg fikk penger til av Runar, for å kjøpe, i Svinesund.
Dette var etter at Ove og de hadde flytta til Son.
Så det var kanskje et år eller to før det her da.
Noe sånt.
Og i Son, like ved der Ove og de bodde, så sa Runar det, at vi kunne spraye ned et tomt hus, som stod der.
Og hva skulle jeg, som ikke kunne grafitti spraye?
Jo, det ble selvfølgelig hakekors og sånn.
Så folk i Son tror sikkert at jeg er nazist.
Men det var det eneste jeg kunne komme på å spraye.
Vi ble jo bedt om å spraye der så.
Og i buss-skurene på Berger, så var det bare hakekors og sånn, som ble spraya, vil jeg si.
Så da ble det til at jeg spraya det da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
For jeg hadde ikke spraya med sprayboks før, og måtte liksom prøve å spraye noe enkelt da.
For det var ikke lett, fant jeg ut, å lage grafitti, osv., med sprayboks.
Det var en ting, å tengne en grafitti-tegning, på et ark, med tusjer, (som Ove pleide å gjøre, viste han meg, borte hos Ågot en gang.
Og det prøvde jeg også å tegne.
Og bare tegna noen bokstaver, og ord da.
Som var tilfeldige, for å øve på skyggeteknikk osv., som jeg så at Ove brukte, på teksten, på sine tegninger.
Så jeg bare skreiv noen bokstaver.
Så mobba Ronald Lund i klassen meg, for at jeg hadde skrevet Rouge, eller noe, som var noe sminke, som jentene brukte.
Men jeg tror jeg stavet noe annet.
Jeg skulle bare skrive noen ord, som bestod av bokstaver, som var enkle å tegne.
Jeg tegna også en tegning, med boktavene OPR.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive QPR.
Så jeg fikk høre det, av Ove, at det var OPR istedet da.
Så jeg fikk litt tyn for de her grafitti-tegningene mine da.
Men grafitti var liksom Ove sin ting da.
Jeg bare syntes det var litt artig, med skyggelegging, av bokstaver osv., for det skjønte jeg delvis.
Men jeg begynte bare å tegne de tegningene, siden Ove dreiv på med det borte hos Ågot.
Og dette var på 80-tallet, når det ikke fantes internett osv.
Så vi pleide alltid å finne på noe å gjøre da.
Så da måtte jeg nesten la Ove finne på noen av tingene noen ganger og.
Og jeg hadde ikke sett det, at noen på Berger, dreiv med grafitti.
Så jeg tok med de tegningene på skolen da.
Som var Svelvik Ungdomsskole, som jeg gikk på da.
Så sånn var det.
Ove dro meg også med inn til Drammen en gang, i 1984 eller noe vel.
For å se etter grafitti da.
Og vi så en ‘piece’ da, rundt et hjørne, eller noe, på Bragernes-sida, i Drammen, var det vel.
Men grafitti var som sagt Ove sin ‘ting’.
Så jeg drev nesten ikke med grafitti for meg selv.
Men da jeg lagde det skytespillet, på Sharp-datamaskinen min, som het ‘Acapulco’, (som ble cirka halvferdig før jeg solgte den datamaskinen, til nettopp Runar og dem), så prøvde jeg å bruke sånn skyggelegging da, på spill-logoen, som jeg hadde lært fra grafitti-tegningene til Ove da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men da på Bergeråsen, så ble det sagt, (av Carl Fredrik Fallan kanskje), at 1.2 grams kinaputter, var de største.
Og de hadde 1.2 grams, (mener jeg at det var), i sportsbutikken, på Nordstan-senteret da, (fant jeg ut).
Noen på Bergeråsen hadde vel fortalt meg det, at man solgte kinaputter, i sportsbutikkene, i Sverige.
Noe sånt.
De kinaputtene kosta ti svenske kroner, for en ti-pakning.
Jeg prøvde å kjøpe hundre kinaputter, (for det var ikke så ofte at man fikk sjangsen, når man bodde på Berger, som tenåring, å kjøpe kinaputter da).
Men jeg ble nekta.
Det var 16 eller 18 års aldersgrense.
Noe sånt.
Men jeg hadde jo bestemor Ågot, nede i senteret, et sted.
Så jeg fant henne da, og dro henne med opp til sportsbutikken, og sa igjen at jeg ville kjøpe hundre kinaputter da.
Hun svenske dama, bak disken, hun lo til meg, når hun så bestemor Ågot, for hun trodde at jeg bare hadde funnet en dame, nede i senteret, som jeg dro med meg opp dit da, i andre etasje.
(For bestemor Ågot så vel ikke så klok ut da kanskje.
Hu var fra landet, og var litt bekymra osv. kanskje, for det her med kinaputter).
Men bestemor Ågot sa vel kanskje et ord eller to på norsk da.
Jeg ble ihvertfall sur, fordi hu lo av bestemora mi, så jeg ble vel alvorlig, og forklarte at det var min farmor Ågot da, (som jeg hadde fått med meg), og ikke en tilfeldig dame.
Men men.
Så fikk jeg ti pakker med kinaputter da, (1.2 grams vel, hvis ikke de var 0.8 grams. En av de).
Og de kosta hundre svenske kroner, tilsammen, husker jeg.
Så da fikk jeg litt artig ut av den her ‘dameturen’ jeg og.
Men men.
Jeg kjøpte også en sånn pakke, med sånne små ‘smell-dingser’, som man skulle kaste, på en vegg, for eksempel.
Disse var mye billigere, og de hadde mye mindre krutt i seg, enn kinaputtene.
De her ‘smell-dingsene’, de var mer som en morosak, liksom.
De var så store som erter cirka, og de var pakket inn i lilla krepp-papir da, eller noe.
Så sånn var det.
Så dro vi tilbake til hotellet.
Og vi spiste middag på hotellet.
Den svenske kelneren, sa til Haldis, at han ikke visste hvor gamle Pia, Christell og jeg var.
Så han var ikke sikker på om han skulle gi oss menyer, eller ikke.
Jeg var ikke noen storspiser, på den her tiden.
Selv om jeg var glad i pizza og hamburgere, for eksempel.
Så at Haldis bestilte pølser og potetstappe vel, til Christell, Pia og meg, fra barnemenyen.
Det tok jeg ikke så nøye.
Selv om jeg syntes at det var litt flaut da, at han kelneren liksom skulle gjøre sånn ‘spetakkel’ ut av Christell, Pia og meg.
Istedet for å gi oss menyer da.
Så sånn var det.
Men men.
Om kvelden, så så vi på de unge voksne, som spilte på roulette-bordet.
Dette hotellet hadde bare et roulette-bord.
Så det var ikke noe casino der, vil jeg si, som det var på Hotell Europa, hvor Pia og jeg hadde vært, noen år før, da Haldis og faren min, lå så lenge og hadde sex, at vi måtte gå rundt i casinoet der og se, om natta, siden vi bare ble sendt til Liseberg, i en taxi, uten å få nøkkel til noe hotellrom først.
Så sånn var det.
Pia syntes at en mann i dress, ved roulettbordet var morsom.
Han kalte to andre nordmenn der, (som han ikke kjente vel), for mamma og pappa, var det vel.
Han trodde kanskje at Pia og Christell var døtrene deres.
Og prøvde kanskje å sjekke de opp sånn.
(Tenker jeg nå da, jeg tenkte ikke så langt da).
Pia lo av han ihvertfall, mener jeg å huske.
Men men.
Dagen etter. så våkna jeg ganske tidlig, og kasta kinaputter, på måkene, på parkeringsplassen, nedenfor rommet vårt.
Så kom Christell inn på rommet.
Hun ble liksom beskyttet av Haldis, dagen før, når vi var på det senteret.
Hun var ikke på topp, og hun gikk bare sammen med Haldis omtrent vel.
Hu prata ihvertfall ikke noe til meg, på lørdagen, sånn som jeg kan huske det.
Men på søndagsmorgenen, da dukka hu plutselig opp, på rommet til Pia og meg da.
Christell begynte å mase på meg, om at jeg måtte ble med henne, ned i svømmebassenget.
(Enda hu jo visste det, at jeg bare en gjennomsiktig shorts med meg).
Jeg sa nei, men jeg ble litt sånn rastløs da, for jeg hadde jo ikke hatt noe mot, å kikke mer på puppa hennes, for eksempel.
Og hvorfor maste hun ikke på Pia?
Jeg likte heller ikke den tøffe, albanske badevakten, som jobbet der.
Så jeg ble ihvertfall ikke med mer ned på det svømmebassenget.
Kanskje hvis jeg hadde hatt en shorts som ikke var gjennomsiktig, og hvis det hadde vært en annen badevakt der.
Da hadde jeg kanskje blitt med.
Selv om jeg syntes det var rart, at Christell ikke istedet maste på Pia, (som lå på samme rom som meg), om å bli med ned, for å bade.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg ble litt sånn molefunken og irritert og rastløs da, over masinga til Christell.
Hun ville ikke gi seg heller.
Så jeg prøvde å rive meg løs, fra masinga til Christell, ved å hive en ny kinaputt, ut av vinduet.
(Vi bodde ganske høyt opp, i det hotellet.
Kanskje i 5. eller 6. etasje, eller noe.
Noe sånt).
Tidligere den morgenen, så hadde det vært helt øde, nede, utenfor hotellet.
Jeg hadde ikke sett et eneste menneske der.
Men etter at jeg hadde kasta ut den kinaputten, fra inne i rommet da.
Så tenkte jeg, ‘søren, hva hvis det er noen mennesker der nå’.
Så løp jeg bort til vinduet da.
Og så gikk det ei eldre kone der, som gikk tur med hunden sin.
Uheldigvis.
Så kinaputten smalt da, like ved de her da.
Og kona løp en vei og bikkja løp den andre veien.
Og kona skreik og bikkja bjeffa vel.
Så sånn var det.
Så gikk det noen minutter, så kom Haldis og hotelldirektøren opp på rommet, til Pia og meg da.
Christell var der ennå, hun og.
Haldis sa at hotelldirektøren, hadde sagt det, at vi hadde ‘skutt’, etter noen.
Men vi hadde ikke skutt etter noen, sa jeg.
Så Haldis kjefta på hotelldirektøren da, siden han beskyldte oss for noe vi ikke hadde gjort da.
Så hørte vi ikke mer om det, fra hotellet da.
(Og jeg vet ikke hvordan det gikk med hu dama, om hu måtte på sykehus, eller noe.
Men men).
Så tok vi bussen tilbake til Norge da.
Guiden fortalte det, at en borg, som vi kjørte forbi, i Sverige, hadde vært svensk fire ganger og norsk tre ganger, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Vi stoppa på et spisested, hvor det hadde en liten trollpark, husker jeg.
(Dette var muligens det samme stedet, som vi stoppet på, når vi kjørte til Gøteborg og.
Det er mulig).
Haldis spurte om jeg heller ville vente utendørs, mens de spiste.
Jeg sa at det var greit, for jeg likte ikke den måten jeg hadde blitt behandlet på, av han svenske kelneren, på hotellet i Gøteborg, dagen før.
At han begynte å tulle litt med om jeg skulle ha mat fra den vanlige menyen eller barnemenyen.
Han lagde for mye spetakkel ut av det, mente jeg.
Og Haldis var bare forståelsesfull, og rettet ikke på kelneren.
Hun sa ikke sånn, at ‘disse er nesten voksne’, eller noe.
Neida, Haldis bare sa at vi kunne få fra barnemenyen.
(På sin vestlandske dialekt).
Så sånn var det.
Men men.
Så derfor var jeg bare glad til, over at jeg fikk lov å vente utenfor, mens de her kvinnfolka, og resten av folka på bussen spiste da.
Så sånn var det.
Jeg så en hare, utenfor i snøen, (dette kan vel ha vært i mars måned kanskje. Noe sånt).
Og jeg fulgte etter den litt da, inn i skogen der.
Men det var noen naboer der og, så jeg var litt reservert, da jeg fulgte etter den haren da.
Det var vel bare for moro skyld, siden det var artig å se en hare, når jeg bare stod utendørs, i en halvtime-times tid, var det vel.
Jeg husker at jeg heiv en kinaputt, oppi en sånn trollfigur, i tre da, som var utafor det vertshuset da.
Så sånn var det.
Men men.
Så dukka Christell og dem opp igjen, utafor da, etterhvert da.
Og vi gikk inn i bussen igjen.
Christell rekte tunge til meg, eller noe.
Og jeg kasta en sånn ‘smell-ball’, etter henne.
Og den smalt inn i ruta, bak henne vel, med et lite smell da.
Og da dukka Haldis opp, og kjefta da.
Og sa at, å da var det sant likevel, som hotelldirektøren hadde sagt, at vi hadde ‘skutt’ da.
Men men.
Men det var jo med kinaputter, og ikke med gevær eller ‘smell-baller’.
Men men.
Så gikk Haldis og satt seg, lenger framme i bussen igjen da.
Noen andre passasjerer smilte litt vel.
Og Christell så på meg, med et blikk vel, som det var sinne i kanskje.
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Så husker jeg ikke mer av denne turen.
Men jeg husker det, at Ditlev Castellan.
Han stoppa meg etter en fotballtrening, en gang, X antall måneder seinere vel.
Han stoppa meg, på nedsida av Berger skole der.
Hvor det hendte at Knut Aase vel dukka opp.
Det hendte ihvertfall et par-tre ganger at noen karer dukka opp, på nedsida av barneskolen der.
Når jeg gikk hjem, fra fotballtreninga.
Så det var en medvirkende årsak, til at jeg ikke var så hypp, på å fortsette med fotball, etter ungdomsskolen.
Selv om Ulf Havmo til slutt klarte å dra meg med, på fotball-møte.
Så kom vi litt for seint, og møtte Ole Skjellsbekk, i døra der, som fortalte at laget ble lagt ned, (før vi ble juniorer. Vi spilte som Gutte-lag, i en eller to sesonger, mener jeg).
Og at han skulle begynne på Svelvik.
Det var egentlig greit, syntes jeg, iom. at miljøet ikke var så bra der.
Og at man kunne bli mobba på veien hjem.
Og at det vel var greit å fokusere på videregående og, som var viktig da, når det gjaldt karakterer, for seinere studier, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Ditlev spurte om jeg hadde opplevd noe morsomt i utlandet, en gang.
(Eller noe sånt).
Og jeg fortalte om den her episoden med kinaputtene da, og hu kona og hunden, som løp i hver sin retning, i Gøteborg, en tid før det her igjen da.
Uten at jeg vet hva Ditlev gjorde, i Kirkeveien der.
Og uten at jeg vet om hvorfor han spurte om det her.
Men når man er på vei hjem etter fotballtrening, så er man kanskje litt sliten da.
Så da svarer man kanskje bare, på det folk spørr om.
Det er mulig.
Men men.
Noe annet som skjedde, mens jeg gikk på ungdomsskolen, det var at mora mi flytta inn hos en familie, i Svelvik, av en eller annen grunn.
Etter at mora mi mista foreldreretten, til Axel og Pia.
Så hadde mora mi blitt etterlyst, av bestefar Johannes.
Som døde vinteren 1984/85 vel.
I Aftenposten da.
Mora mi hadde vært borte lenge, men hadde blitt sett i København, osv.
Dette var mens bestefar Øivind også levde, husker jeg.
Da mora mi plutselig dukka opp borte hos Ågot og Øivind.
Så fant jeg fram den utgaven av Aftenposten, hvor mora mi ble etterlyst, i aviskurven, til Ågot og Øivind.
Som lå under veggklokka der, cirka.
For jeg hadde tatt vare på den avisa der da.
Så viste jeg den etterlysnings-annonsen, som bestefar Johannes hadde satt inn vel, til mora mi da.
Og da ble hu litt stille.
Så sånn var det.
Hu forklarte ikke hvorfor hu hadde stukket av, uten å si fra om dette, til foreldrene sine.
Men hun fikk litt sjokk, tror jeg, når hun så den annonsen da.
Men men.
Jeg syntes det var riktig å vise henne den, sånn at vi kom på bølgelengde.
Jeg var også litt lei av at hu bare gikk inn i stua til Ågot og Øivind der, og begynte å si at jeg måtte spille fotball, osv.
Så derfor var det greit å ‘få stoppet kjeften hennes litt’, syntes jeg, ved å vise henne den annonsen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så hadde mora mi kjøpt seg leilighet, i Sande, fortalte faren min meg, (var det vel).
Jeg syntes at Sande, (som bare er 1-2 mil sør for Berger), var litt vel nærme.
Sande var liksom i faren min sitt ‘distrikt’, syntes jeg.
Så jeg skjønte ikke hvorfor hun flyttet så nærme faren min, som hun først flyttet fra, i 1973 da.
Det syntes jeg var rimelig rart.
Mora mi gikk jo for å være gæern, og gjorde meg flau og forlegen ofte.
Det var sånn at jeg var så flau, over mora mi, under oppveksten og senere.
At jeg ikke syntes jeg kunne leve et vanlig liv nesten.
Plutselig ville mora mi dukke opp og skjemme meg ut da, ved å oppføre seg rart, osv. da.
Men men.
(Sånn har det vært for meg ihvertfall).
Så sånn er det.
Så jeg besøkte aldri mora mi, den tiden hu bodde i Sande der, for jeg syntes hu bodde for nærme.
Men mora mi inviterte meg, til å møte henne, på kafeteriaen Globus, i Drammen, mens hun bodde i Sande vel.
(Hvis ikke det her var seinere).
Og da jeg gikk inn på kafeteriaen der, så var bare pakistanere der, (vil jeg si), og mora mi da.
Mora mi hadde blitt sammen med en pakistansk mann, i 40-50 årene, viste det seg.
Jeg hadde jo vært på den kafeteriaen før, med bestemor Ågot, (når jeg var på ferie, på Berger, mens jeg egentlig bodde i Larvik, hos mora mi).
Så jeg likte ikke det, at det plutselig hadde blitt en slags pakistansk klubb da.
Og jeg likte heller ikke det, at mora mi hadde blitt sammen med en pakistaner da.
(Av en eller annen grunn).
Det var nesten som et sjokk for meg.
Jeg bodde jo på Berger, hvor det ikke fantes noen muslimer, på 80-tallet, såvidt jeg veit om, ihvertfall.
Så jeg bare gikk ut derfra, og tok bussen tilbake til Bergeråsen da.
Uten å prate noe særlig med mora mi.
Som jeg var sur på fra før da.
Siden hun hadde flytta til Sande, var det vel.
Noe sånt.
Men men.
Så flytta mora mi plutselig inn hos et ektepar, i Svelvik, som hadde en datter, som var en del år yngre, enn Pia og meg da.
Jeg var fortsatt litt sur på mora mi, siden hu skulle bo så nærme der faren min og jeg bodde.
Og siden hu oppførte seg rart omtrent alltid da.
Så sånn var det.
Så jeg prata ikke så mye med de voksne, i stua der.
Det ble til at Pia og jeg, leika med hu dattera, var det vel.
Det var liksom så grav-alvorlig der, må man vel si.
Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi skulle bo der.
Jeg var ikke så interessert i å besøke henne der.
Men søstera mi dro meg med dit da.
(Jeg husker ikke hvor i Svelvik dette var nå.
Men det var på Ebbestad kanskje da.
Eller et annet byggefelt, vest for Svelvik sentrum.
Noe sånt).
Så hu jenta, hu la etterhvert ei truse, oppå huet mitt, husker jeg.
Og etter det, så begynte søstera mi, Pia, å mobbe meg, for at unge jenter likte meg, eller noe.
Men men.
Men hva skulle jeg gjøre da.
Pia visste jo at jeg ikke var på så god fot, med mora mi.
Og likevel så maste Pia, om at jeg måtte bli med å besøke mora vår.
Og de folka som eide huset, de fikk jeg ikke snakka noe med.
Det paret, og mora vår, de satt bare stille, i stua der.
Og jeg vet ikke hvofor mora vår flytta inn der.
Om dette var noe hun ønska.
Og jeg vet ikke om det paret syntes at mora vår var en byrde.
Men mora vår bodde der, i en del måneder, mener jeg.
Men jeg var der bare en gang, på besøk da.
For jeg kom ikke så godt overens, med mora mi, på den her tida, må jeg si.
Så jeg besøkte henne bare hvis Pia maste omtrent, på den her tida.
Og Ågot maste også, og sa at ‘det er jo mora di’.
Sånn var det.
Men mora vår var så slitsom på den her tida, og gjorde så mye rart.
Så jeg syntes det var en byrde, å ha en mor, som var sånn.
Selv om jeg savnet henne, etter at hun døde.
For selv om hun var spesiell og rar, så var det ihvertfall noen som ringte stadig da.
Og som liksom brydde seg kanskje.
(Selv om hun kanskje mest tulla, jeg vet ikke).
Det ble ihvertfall som et tomrom, etter mora mi da.
Hun ringte ofte, og maste om forskjellig.
Og det var det ingen andre som gjorde, da jeg bodde i Oslo.
Så det ble som et tomrom, etter henne, når hun døde.
Selv om hun var veldig spesiell, må jeg si.
Og masete og slitsom, må man vel også si.
Selv om hun kunne være morsom, på sitt beste.
SOm også bestemor Ingeborg gjorde et poeng av, i min mors begravelse.
Bestemor Ingeborg leste da et dikt, eller skriv, som mora vår hadde skrevet til henne, da hun var ung.
(Eller yngre, må man vel kanskje si.
Mora vår ble jo såvidt femti år gammel.
Hun levde fra 1947, eller noe, til 1999 da.
Så hu ble vel bare 51 år, tror jeg.
Men men).
Så sånn var det.
Pia har seinere fortalt meg det, at hu fant mora mi i en grøft, ved et jorde, like ved gipsplatefabrikken, på Grunnane.
(Der hvor Pia seinere satt på med en bli, som kjørte ut, sammen med Eva Olsen vel, og en som hadde stjålet bilen.
Og strømmen gikk i SVelvik i en del timer vel).
Noe sånt.
Så hadde Pia spurt mamma om hun ville på sykehuset.
Og det hadde hun villet.
Noe sånt.
Så havnet mora vår på et sykehus nord før Tønsberg og vest for Horten vel.
Eller et hjem, for psykisk syke, var det vel.
Og da vi dro i bestemor Ingeborg sin 70-års dag, i Stavern, i 1987.
Så dro vi først innom muttern, på det hjemmet da.
Og der var det folk som var veldig usikre og sjenerte, husker jeg.
Selv om de var i 30-årene kanskje.
Så sånn var det.
Men men.
For Pia og meg måtte hilse på alle de ‘raringene’ der da, som var på det hjemmet, hvor mora vår bodde.
Christell ville ikke være med, på den her bursdagen, husker jeg.
Så mora vår bodde der, sommeren 1987.
Og da hadde hun bodd der en stund.
Så det var kanskje cirka et år før da, at Pia hadde funnet mora vår i grøfta da.
Kanskje Pia hadde sitti på med noen eldre venner.
Eller at noen hadde ringt henne, og sagt at mora hennes lå på et jorde.
Hva vet jeg.
Men hvorfor mora vår lå i den grøfta der, det veit jeg ikke.
Kanskje hu hadde blitt hivi ut, av den Svelvik-familien?
Kanskje hu ville besøke meg og Pia, på Bergeråsen.
Hva vet jeg.
Det var litt spesielt ihvertfall.
Jeg kan ikke si at jeg vet hvem den familien var, som mora mi bodde hos.
Men jeg hadde jo masse problemer selv.
Med at jeg ble mobba, og at jeg måtte bo alene, og at jeg var flau, siden jeg var så seint i puberteten.
Og jeg var flau over mora mi og, må jeg innrømme.
Jeg skjønner ikke hvorfor hu søkte seg til Svelvik-området, hvor liksom ‘vi’ bodde da.
Men hu var jo enslig da.
Og faren hennes hadde jo nettopp død.
Og søstera hennes Ellen, bodde jo i Sveits.
Og onkel Martin, han var jo i Nicaragua, og sånn, rundt den her tiden vel.
Noe sånt.
Så i ettertid, så skjønner jeg kanskje dette mer.
Men da, som tenåring, som var ganske nedbrutt, etter å ha bodd mange år alene, så var jeg mest bare flau, må jeg innrømme.
Mora mi hadde jo dukket opp på Svelvik Ungdomsskole og, noen år før, og spurt om ‘er det første klasse ungdomsskolen’.
Og da foreldrene hennes, flytta sørover, fra Nord-Norge.
På 60-tallet.
Så flytta de jo til Holmsbu.
Og den nærmeste byen, fra Holmsbu, det er jo nettopp SVelvik, vil jeg vel tippe på.
Mora mi hadde visst venninner i Svelvik, fra siden 60-tallet.
Nemlig mora til Cecilie Hyde, som Pia seinere ble venninne med da.
I dag hadde jeg egentlig planer om å skrive om turen til Weymouth, som jeg hang meg på Kenneth Sevland, og noen andre karer fra Svelvik, å dra på.
Men jeg hadde glemt å skrive om Gøteborg-turen, med mere, i går.
Så derfor ble det til at jeg skrev om den i dag.
Så får jeg se om jeg får skrevet om språkreisten til Weymouth, sommeren 1986, i morgen.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
