Stikkord: Svelvik

PS.

Her er mer om dette:

PS 2.

Grunnen til at min mor var deprimert.

Det var nok antagelig fordi, at hu mista foreldreretten, til sine tre barn, (min lillesøster Pia, min yngre halvbror Axel og meg).

Jeg flytta tilbake til min far, (og Svelvik), høsten 1979.

Og det syntes nok min mor, at bare var artig.

(Det var vel hennes forslag også.

Må man vel si.

Jeg har skrevet mer om dette i Min Bok).

For min mor hadde jo Pia og også en annen sønn, (som hu hadde fått med min stefar Arne Thomassen), nemlig Axel, (som ble født som en slags attpåklatt, året før jeg flytta tilbake til min far/Bergeråsen/Roksvold/Svelvik).

Men så rømte Pia til Haldis og faren min, (og Christell, Jan og Viggo), våren 1982, (var det vel).

Og så var det en rettssak i Larvik tingrett, våren/sommeren 1982.

Og min far fikk foreldreretten for Pia.

(For Pia sa at hu ville bo hos min far.

Eller, min far kommanderte meg, (av en eller annen grunn), til å stå på gangen, utafor rettsalen.

Så jeg vet ikke nøyaktig hva som ble sagt.

For å si det sånn).

Men før rettsaken, så gikk Pia, Christell og jeg rundt i Larvik sentrum.

Og på kafeteriaen i Domus-bygget, så så jeg tilfeldigvis min mor.

(For jeg gikk en del rundt for meg selv etterhvert, den dagen.

Jeg hadde jo bodd i Larvik sentrum, fra våren 1978 til høsten 1979.

Så jeg var godt kjent der.

For å si det sånn).

Og jeg sa til min mor, (jeg gikk bort til henne på impuls, må jeg si), at min søster Pia ville bo hos min far.

(For jeg ville vel forberede min mor litt på dette.

Noe sånt.

Siden jeg vel tenkte, at det kom til å bli tøft for min mor.

Uten Pia og Axel, (og meg).

For å si det sånn).

Og jeg sa til min mor, at vi skulle besøke henne, selv om min far fikk foreldreretten, (for Pia).

(Min far tvang meg til å bo alene fra jeg var ni år, (våren 1980).

Så jeg var nok litt preget av dette, våren 1982.

Og jeg hadde først trodd, at Pia, (etter at hu rømte fra Tagtvedt til Bergeråsen), skulle bo oppe hos meg, i Leirfaret.

Men det ville hu visst ikke.

Det ble til at hu ble boende nede hos Haldis og min far og de.

Noe som vel ikke var så rart, siden at hu bare var 10-11 år gammel, (hu er født i desember 1971).

(Så hu ønsket nok, å bo, i samme hus, som noen voksne.

For å si det sånn.

For hu syntes antagelig at det virka tryggere, (hvis jeg skulle tippe).

Hvis ikke det var sånn, at Pia syntes, at det virka morsommere, å bo, nede hos Haldis, (sammen med sin stesøster Christell, som var på cirka samme alder).

Hva vet jeg).

Men for meg så ble det jo som å få et nytt slag i trynet, liksom.

Siden at jeg da hadde øynet et håp, (da Pia flytta til Bergeråsen), om å slippe å leve/bo, i ensomhet lenger, om kveldene og i helger/ferier, osv.

For å jeg var jo borte hos min farmor Ågot, etter skoletid, på hverdagene.

Men om kveldene/nettene.

Og i helger/ferier.

Så var jeg jo aleine, i min fars leilighet, på Bergeråsen.

Noe som var litt tøft, som 9-10-11-12-åring.

(For å si det sånn).

Og dette tæret litt på meg, (må jeg si).

Jeg vet ikke om min far og de var veldig overfladiske, og ikke tenkte på, at det kunne være som noe ‘vonbråten-greier’, å bo aleine, som barn.

Og det var også det, at ingen forklarte meg, hvorfor jeg ikke fikk lov til å bo, sammen med min far og dem, (nede hos Haldis).

Men det var kanskje sånn, at de mye var danske, liksom.

(Min fars samboer Haldis, (som eide huset de bodde i, i Havnehagen), hadde vært gift med en danske, (Søren Snoghøj), noen år tidligere.

Og de fikk to sønner, (som da ble halvt danske), nemlig Jan og Viggo).

Og så syntes de kanskje, at jeg var for norsk, da.

(Eller noe i den duren).

Det kan kanskje ha vært sånn, (min fars stesønn Viggo er født i Vædbek), at min mors onkel Anker og filletante Unse, (som også har bodd i Vædbek), styrte dette.

(Hva vet jeg).

Og jeg ringte min mor, (fra min farmor Ågot), noen dager etter rettsaken, (hvor min mor tapte foreldreretten for Pia).

Og så dro Pia og jeg, og besøkte min mor, (på Tagtvedt), et par uker etter rettsaken, (i Larvik tingrett), var det vel.

(Noe sånt).

Og min mor tapte også foreldreretten for min yngre halvbror Axel, (til Arne Thomassen, som da bodde sammen med Mette Holter i Oslo/Parkveien), på et eller annet tidspunkt, (på rundt den samme tida).

(Muligens i den samme rettsaken).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

Det som skjedde på Berger/Roksvold/Svelvik, i forbindelse med, at min mor var meld savnet.

Det var at min farfar Øivind, (var det vel), fant en annonse om dette, i Aftenposten.

(Vi abonnerte ikke på Arbeiderbladet.

For å si det sånn.

Vi abonnerte på Svelviks Tidende/Svelvik-Nytt/Svelviksposten, DT/BB og Aftenposten.

Sånn som jeg husker det.

Borte på Roksvold/Sand).

Og min farfar sa vel, at det var min morfar Johannes, som hadde etterlyst min mor.

(Noe sånt).

Og så la jeg avisa, på et spesielt sted, i avis-kurven, (til min fars foreldre), da.

(Siden at det stod om min mor.

I den nevnte avisa).

Jeg gikk i sjuende klasse, skoleåret 1983/84.

Og jeg var kjent i Larvik.

Og i Svelvik.

Og litt kjent i Drammen.

Men København var jeg ikke kjent i.

(Vi var på ferie der, (vi hadde et telt, på en campingplass), med Arne Thomassen, sommeren 1978, var det vel muligens.

Og da var vi på Tivoli, Zoo og Kongens Have vel, (mener jeg å huske).

Men jeg bare fulgte bare etter min mor og Arne Thomassen, den sommerferie-uken, (var det vel), i København.

Sånn som jeg husker det).

Og i Oslo var jeg heller ikke særlig kjent.

Det var en episode, med en 500-lapp, på cirka den samme tida.

(I Larvik).

Jeg husker ikke om dette var før eller etter at min mor ble etterlyst.

Men det var muligens før.

Jeg fikk en 500-lapp av min far, før jeg skulle på helgebesøk til min mor, på Hestehavna/Tagtvedt, (i Larvik).

(Dette var en påske).

Og jeg pleide å få lommepenger av min far, når jeg skulle besøke min mor.

(Jeg gikk da rundt i ‘alle’ butikkene i Larvik sentrum.

Og kjøpte godteri og morosaker.

For å si det sånn).

Men denne påsken, (var det vel), så fikk jeg vel bare en 500-lapp.

Og min far hadde lovet min mor penger til mat.

(Var det vel).

Men han ga meg 500-lappen.

Og den skulle jeg bestemme over, (sånn som jeg forstod det).

Og min mor dro da med Pia, Axel og meg, til Domus sitt supermarked, på onsdag før påske, (var det kanskje).

(Eller om dette var i pinsen).

Og min mor kjøpte mye mat.

(Til henne selv, Axel, Pia og meg).

Og så måtte jeg betale, (viste det seg).

Og jeg ga kassamannen 500-lappen.

Og så ga kassamannen vekslepengene, (det var vel snakk om cirka 300 kroner kanskje), til min mor.

Selv om jeg rakte ut lanken.

Så jeg fikk ikke noe lommepenger.

Og min mor sa at hu måtte i banken, og ta ut penger.

(Da jeg lurte på det med Domus-vekslepengene.

Så hu hadde muligens brukt opp resten av pengene på røyk, osv.

Noe sånt).

Men det var påske, (eller om det var pinse), og banken var stengt i mange dager.

(Husker jeg).

Og jeg hadde vel tur-retur-billett, med toget.

(Hvis ikke det var sånn at min far henta meg).

Så det ble en stusselig påske/pinse, (uten lommepenger), husker jeg.

Men om dette var før eller etter min mors forsvinning.

Det husker jeg ikke nå.

(For å si det sånn).

Men det som skjedde.

Det var at min mor ‘plutselig’ dukka opp, (en gang i 1983), i stua til min farmor og farfar, (på Roksvold).

(Noe jeg har skrevet om i Min Bok, (og på bloggen), vel).

Og når hu dukka opp sånn, (på Sand).

(Jeg forstod ikke hvorfor min fars slekt, lot min mor ‘herje’ der.

Siden at det jo var sånn, at mine foreldre var skilt.

Noe det står om i avis-artikkelen i det første PS-et.

For å si det sånn).

Så var hu sånn ‘sjefete’.

(Selv om hu vel egentlig ikke hadde noe der å gjøre, (etter skilsmissen).

Må man vel nesten si).

En gang, noen år tidligere, (dette var en gang skoleåret 1979/80), som min mor dukket opp på Sand.

Så hadde hu bedt meg om å begynne å spille fotball på Berger IL.

(Bergerbanen lå et par kilometer unna.

Så det ble litt på grensen, for meg.

For jeg var jo ekstrahjelp/deltidshjelp på Strømm Trevare, jeg gikk på barne/ungdomsskole, og jeg hadde en egen leilighet, og jeg var med min far nokså ofte for å levere køyesenger/vannsenger, osv., osv.).

Og dette ble vel støttet av min far, (selv om han hadde en jobb-økt, nede på verkstedet, da min mor tok opp dette temaet, (om organisert fotballsparking), i stua på Roksvold).

Og da, (i 1983), så var min mor sjefete igjen, liksom.

(Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva det var, som hu begynte å ‘bable’ om).

Men da gikk jeg bort, til avis-kurven.

Og viste henne etterlysningen, (til min morfar Johannes), i Aftenposten.

Og da ble min mor litt mindre ‘hersje-aktig’.

(Sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

En av de første ukene/månedene, etter at jeg flytta tilbake til min far, (på Berger).

Så fortalte onkel Håkon (min fars nest yngste bror) meg.

(Håkon jobbet også på vår slekts-møbelfabrikk Strømm Trevare, på Roksvold/Sand).

I en pause fra arbeidet.

At min mors yngre søster Ellen, ofte hadde blitt etterlyst/savnet, på 60-tallet.

(Da hu gikk på forsøksgym, i Oslo).

Ellen hadde visst brukt mye narkotika, i Oslo, (sa Håkon).

Så det at min mor forsvant.

Det var ikke noe som jeg våknet så mye av, (må jeg innrømme).

Siden at det ofte hadde vært sånn, (i gamle dager), at bestefar Johannes måtte leite etter tante Ellen, i Slottsparken osv., (blant hippiene), i Oslo.

Og min farfar Øivind, fortalte meg en historie om dette, (en gang skoleåret 1979/80, var det vel antagelig).

Og det var sånn, at min morfar Johannes, hadde møtt en mann, i Oslo, (når min morfar leita etter tante Ellen).

Og så hadde han mannen spurt Johannes, om hva han dreiv med.

‘Jeg leiter etter dattera mi’, hadde Johannes sagt, (ifølge bestefar Øivind).

Og så spurte Johannes: ‘Og du da?’.

Og da svarte visst han gubben, (det kan kanskje ha vært Thorvald Stoltenberg, tenker jeg nå), at: ‘Jeg leiter etter begge mine’.

(Noe sånt).

Så det at mora mi var etterlyst.

Det chatta vi om, (min farfar, min farmor, min far, onkel Håkon og jeg), på Roksvold.

Og vi kom vel til, at min mor hadde stikki av til København, (av en eller annen grunn).

Men der hadde hu jo slekt, (sin onkel Anker, sin tante Unse, sine fettere Steffen og Thomas, og Ingeborg sin ‘halv-fætter’ i Klampenborg Finn Erling Paulsen, (og også sin onkel Louis Heegaard, som vel da bodde på Odense slott, for han var amtmann på Fyn, på den tida).

Så vi trodde ikke at det var noe alvorlig, (med min mor Karen).

(Sånn som jeg husker det).

Men jeg tok vare på avisa, da.

(Selv om det muligens var sånn, at ikke alle, var ferdige, med å lese den avisa.

Men dette chattet jeg om, med min farmor og farfar, (husker jeg).

Om at jeg plasserte den avisa i aviskurven, (på et spesielt/bestemt sted), da.

(For å si det sånn).

Og da svarte de muligens ikke noe, (hverken min farmor eller min farfar).

Sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Da mora mi dukka opp, (på Sand), etter å ha vært etterlyst.

Det kan muligens ha vært den samme dagen, som mora mi dukka opp, på Svelvik ungdomsskole, (i mitt/vårt klasserom).

Og da banka hu på døra, (i en av norsk-lærerinne Næss sine timer), og sa: ‘Er dette første klasse ungdomsskolen?’.

Og mora mi hadde jo ikke foreldreretten, for meg.

(Mine foreldre var jo skilt.

Som det står om, i det øverste PS-et).

Så jeg lurte på, hva det var, som min mor dreiv med.

(For å si det sånn).

Så jeg gikk raskt, gjennom klasserommet, og dro med min mor, ut på gangen.

Og sa at hu ikke skulle tulle, (eller noe i den duren), da.

(Noe sånt).

Og så dukka min mor kanskje også opp, på Sand/Roksvold, (cirka en halv mil sør for Svelvik), noen timer seinere, da.

(Etter at jeg hadde dukka opp der med skolebussen.

For å si det sånn).

Og etter jeg hadde prata med mora mi, ute på gangen, (på Svelvik ungdomsskole).

Så spurte min klassekamerat Irene Lippert, (fra Svelvik), om det var mora mi.

(Av en eller annen grunn.

Husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Det står også, (i Arbeiderbladet-artiklene ovenfor), at min mors navn, er Karen Elisabeth Ribsskog.

Men hu het Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

Og hu kalte seg som regel bare Karen (Ribsskog).

Men hu brukte vel også noen ganger Karen Margrethe (Ribsskog).

Og hu brukte vel bare Karen Margrethe Elisabeth (Ribsskog), hvis det var noe veldig formelt.

(Hvis jeg skulle tippe).

Og at hu brukte Elisabeth, men ikke Margrethe.

Det kan jeg ikke huske å ha sett/hørt noen gang tidligere.

(For å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Min mors forsvinning, har jeg blogget om, flere ganger tidligere:

https://johncons-blogg.net/2009/08/her-ser-vi-det-som-nick-ewans-fant-at.html

PS 8.

‘Nick Ewans’ var slags ‘filur’, (må man vel si), som kontaktet meg per e-post.

(Mens jeg bodde i Leather Lane, i Liverpool.

Hvor jeg bodde fra 2006 til 2011).

Og som jeg ikke egentlig veit hvem er.

Han sa vel at han var privat-detektiv.

(Noe sånt).

Men seinere, så har han presentert seg som skuespiller, på nettet.

(Mener jeg å huske).

Og denne ‘Nick Ewans’, hadde søkt, om min mor, min far og min morfar, i norske avisarkiver.

Og han sendte mailer, med norske avisartikler, om disse.

Blant annet om min mors forsvinning/etterlysning, i 1983.

Og om at min far hadde sendt penger, (eller om det var at han hadde mottatt penger), til en tysk bank, på rundt den samme tida.

(Min far importerte blant annet en Mercedes fra Tyskland, på begynnelsen av 80-tallet.

Jeg vet ikke om det kan ha vært noe med det.

Dette var forresten ikke informasjon, fra et norsk avisarkiv.

Så man kan kanskje lure på hvordan ‘Nick Ewans’ fant ut om dette.

For å si det sånn).

Om min morfar Johannes Ribsskog, så hadde ‘Nick Ewans’ funnet ut, at han hadde søkt sysselman-stillingen, på Svalbard, i sin tid.

(Noe jeg også pleier å finne om, noen ganger, på ‘Bokhylla’, (når jeg driver med slektsforskning).

Min morfar søkte også rimelig mange rådmann/kontorsjef-stillinger, her og der.

Må jeg si.

Uten at jeg vet, hva denne rastløsheten, (må man vel kalle det), til min morfar, kom av.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 9.

Også Aftenposten kaller jo min mor, for Karen Elisabeth Ribsskog, i artikkelen i PS 7.

(Ser jeg nå).

Og jeg har også sett, på Bokhylla, at Norges Handels og Sjøfartstidende, (det som nå heter Dagens Næringsliv), kalte henne det, (i forbindelse med den samme etterlysningen).

Så det var nok antagelig Larvik-politiet, (som etterlyste min mor), som ‘surra’, med min mors navn.

For hu het jo egentlig Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

Og hu kalte seg vanligvis bare Karen Ribsskog.

Og enkelte ganger Karen Margrethe Ribsskog.

Og Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog, kalte hu seg kanskje, hvis hu skulle være ekstra nøyaktig/formell.

Men Karen Elisabeth Ribsskog, har jeg kun sett, i forbindelse, med min mors etterlysning, (fra Larvik-politiet), i 1983.

Så det kan man kanskje lure litt på.

Hm.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 10.

Det står også, i Arbeiderbladet sin etterlysning.

At min mor da var et relativt ensomt menneske med lite omgang med andre.

Men min mor, kjente ‘halve Larvik’, på slutten av 70-tallet, (noen år tidligere), husker jeg.

(Hu gikk på utesteder som Hansemann, Kalle og Grand/Camel Club/Blomsterhagen, vel).

Og foreldrene hennes bodde jo i Nevlunghavn, (som nå er del av Larvik kommune).

Det var vel derfor, at foreldrene hennes flytta til Nevlunghavn/Larvik-regionen, (fra Hurum).

At de ville bo i nærheten av min mor/oss.

(For å si det sånn).

Og jeg hadde jo sagt, til min mor, at jeg skulle besøke henne, (og dra med Pia).

(I forbindelse med at min mor mista foreldreretten til mine yngre søsken Pia og Axel).

Men da jeg ringte min mor, noen dager etter at hu hadde mista foreldreretten.

(Fra min farmors hus, på Sand).

Så var jeg bare 11-12 år gammel.

(Dette var våren/sommeren 1982).

Og min mor var langt nede.

(Syntes jeg at det hørtes ut som.

På stemmen/tonen hennes).

Så det ble som noe rart, (og som noe voksent/slitsomt), for meg, å ringe min mor, (rett etter at hu mista foreldreretten, for Pia og Axel).

Så derfor var det vel, at jeg drøyde det litt, med det aktuelle besøket/besøkene.

Men jeg hadde ihvertfall ringt min mor, (rett etter at hu mista foreldreretten).

(For å si det sånn).

Ellers hadde hu kanskje hengt seg.

(Hvis ikke noen hadde ringt henne, rett etter at dette nederlaget for henne, (må man vel kalle det), hadde skjedd.

For å si det sånn.

Så man kan kanskje si det sånn, at jeg liksom bar min mor litt, gjennom denne vanskelige perioden for henne, da.

Må man vel si).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 11.

Det var også sånn, at min mor, fikk betalt en operasjon, (fra det offentlige), for å få strammet opp sine pupper.

(Datidens silikon.

Må man vel kalle det.

Brysthevings-operasjon, ble det vel denne typen operasjon kalt, (i media, på den tida).

Hvis jeg ikke husker feil).

På rundt den samme tida, som min yngre søster Pia, rømte til min far, (og Haldis), på Bergeråsen.

(Var det vel).

Så det med forsvinningen, var kanskje litt det, at min mor ville vise fram, sitt forbedrede front-parti.

Til Skandinavias ungkarer.

(For å si det sånn).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 12.

Etter at min mor kom tilbake fra København.

Så fikk hu seg etterhvert en leieboer, i Hestehavna, (på Tagtvedt).

Og det var en kar, som het Steinar, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Steinar leide min lillesøster Pia sitt tidligere rom, (husker jeg).

Og han bodde hos min mor, i et år kanskje, (eller noe i den duren).

(Noe sånt).

Og en gang jeg besøkte min mor, så ville Steinar ha en prat med meg.

Steinar, (som var 10-20 år eldre enn min mor vel), hadde som hobby, å brodere.

(Sånn som jeg husker det).

Og det Steinar ville prate med meg om, (inne på min søsters tidligere rom).

Det var, at han hadde blitt skamfert, (muligens nedentil), med en flaske.

Og da hadde dommeren, (i Tønsberg tingrett, var det vel muligens), sagt: ‘Man kan vel ikke kalle en flaske for et drapsvåpen’.

(Eller om det var: ‘Man kan vel ikke kalle en flaske for et dødelig våpen’).

Fortalte Steinar.

(Av en eller annen grunn).

Så Steinar var muligens homo/evenukk, da.

(For å si det sånn).

Hvis ikke det var noe tull.

Da min mor forsvant, så gikk jeg jo, i sjuende klasse.

Og i åttende klasse, (var det vel antagelig).

Så ble min klassekamerat Ulf Havmo, med Pia og meg, til Tagtvedt.

Og da hadde Steinar visst skrytt av, (ifølge min søster Pia vel), at vi skulle få så mye god mat.

(Det var vel snakk om pommes frites.

Som også min mors venninne sin sønn Alexander, (het han vel), pleide å lage/selge, på en kro han liksom hadde, hjemme hos sine foreldre.

Ikke så langt unna Tagtvedt, vel).

Men Ulf, Pia og meg, fikk nesten ikke noe mat, (av Steinar og min mor).

(Sånn som jeg husker det).

Pia og jeg var kanskje litt tøffere/mer herdet, (fra vår oppvekst, hos vår mor, på 70-tallet).

Men Ulf klagde fælt, (husker jeg).

Så jeg gjorde det sånn, at vi gikk på toget i Larvik, uten å kjøpe billett.

(På hjemreisen, (til Svelvik/Berger).

På søndagen).

For jeg kjente rutinene til NSB.

Siden at jeg var skilsmissebarn.

(For å si det sånn).

Og så skulle konduktøren komme tilbake, etter Sandefjord.

(Som vanlig.

Hvis man ikke hadde rukket å kjøpe billett, i Larvik).

Men vi gikk da av toget, i Sandefjord.

Og så bestilte jeg en pizza, (vi hadde bare råd til den minste), for tog-pengene.

(Vi tok også buss hjem fra Holmestrand, (istedet for fra Drammen), og da sparte vi enda mer penger, sånn at vi fikk derfor råd til en pizza).

Og da fikk Ulf og Pia en bit pizza hver.

Og jeg tok også den fjerde biten, (må jeg innrømme).

For pizza var min livrett.

(For å si det sånn).

Og vi åt vel også, på noe slags brød, (som lå i noen slags kurver), mens vi venta, på pizzaen.

(Noe sånt).

Dette var i en NSB-restaurant, vel.

Som lå i forbindelse med Sandefjord togstasjon.

(Så sånn var det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.