http://www.facebook.com/groups/2348696867/
PS.
Her er mer om dette:
http://svelviksposten.no/nyheter/fra-vondt-til-enna-verre-for-svelvik-okonomien-1.7796797
Stikkord: Svelvik
-
Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot
13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.
Bilen min var på verksted, (husker jeg).
Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.
Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.
Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.
Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.
Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.
Men jeg så ikke noen kjente, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.
At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).
Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).
Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.
I kirken, som var ganske full, da.
Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.
For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.
Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.
‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.
(For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).
Skulle bæres til graven.
Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.
Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.
At jeg skulle være med å bære båren, da.
Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.
Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.
Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde satt fra oss kisten.
(Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).
Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.
Så sa Christell til meg det.
At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.
Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.
Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.
Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.
Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.
Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.
Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.
Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi satt der.
Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.
Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Jeg ble jo helt satt ut av det her.
Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.
Noe år før det her.
Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.
At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.
(Noe sånt).
Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.
Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.
Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.
For noe sånt har aldri jeg gjort.
Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.
Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.
For det var liksom som at tiden frøys, da.
Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.
(Med hver vår halvliter, vel).
I Karl Johans gate, Oslo.
En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.
(Noe sånt).
Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.
For dette var vel på ettermiddagen, vel.
Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.
For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.
Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.
Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.
Og så gikk vi opp til en annen pub, da.
Som Christell ville gå til, vel.
Ved den tegneserie-butikken der, muligens.
(Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).
Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.
Så jeg kunne liksom prate til Pia.
Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.
For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.
Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.
Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.
Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.
På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.
Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.
At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.
(Noe sånt).
Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.
Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.
Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.
Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.
Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.
(Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).
Og det var nytt for meg da, husker jeg.
Jeg hadde en gang gått inn i den banken.
Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.
Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.
Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.
Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.
For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.
Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.
Og Pia og jeg gikk også ut.
For å ta en røyk, vel.
Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.
Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).
Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.
Men jeg fikk sagt noe om det.
Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.
Det var lettere det, liksom.
Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.
Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.
(I en bar der, vel).
En der jeg hadde sitti, da.
Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.
Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.
Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.
Og en plombe falt ut, av tanna, da.
Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.
(Noe sånt).
Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.
Men da den dagen kom.
Så var jeg litt forsinket, husker jeg.
Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.
(Med Sierra-en min, da.
Som var tilbake fra verkstedet, da).
Og sa at jeg var på vei til Ås, da.
Men da sa onkel Runar det.
At når jeg var så mye forsinka.
Så kunne jeg bare glemme den timen.
Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.
Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).
Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.
Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.
På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.
For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.
Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.
For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.
Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.
Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).
Som sa at faren min og brødrene hans.
Hadde sitti oppe lenge, natta før.
Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.
Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.
Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.
Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.
På vei ut av det lokalet, vel.
Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.
(Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.
Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg spurte vel også onkel Runar der.
Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.
For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).
Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.
Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).
For bilen min var vel på verksted, (eller noe).
(Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).
Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.
Og Pia ville bli med, da.
Og da jeg ringte Ove tilbake.
Og sa det, at Pia og jeg ble med.
Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.
Så det besøket ble aldri noe av, da.
Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.
Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.
Da han ringte og ‘babla’ om det her.
For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Noen søker på at Lill Rugset, (fra Min Bok 2-kapittelet ‘Enda en Lill fra Svelvik’), er død. Kondolerer isåfall
PS.
Det står ikke noe her, om at hu er død.
Så det er mulig at det bare er noe tull.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 23: Enda mer fra Danmark
Da jeg kjørte fra campingplassen, (i Løkken), og de to unge damene fra Setesdal, forresten.
Så mener jeg å huske det, at jeg overhørte det, at hu av dem, som jeg prata mest med.
Hu sa til hu med det lyse håret.
Noe sånt som at, ‘hvis han bare kjører nå, så’.
(Noe sånt).
Men jeg følte meg litt dum da, siden jeg ikke kunne spille fotball likevel.
Grunnet det dårlige kneet mitt.
Så det ble til at jeg bare kjørte da, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte nesten å prate dansk, i butikkene, da jeg var der nede, (husker jeg).
Jeg begynte å si sånn ‘et halvt friskt brød, takk’, (eller noe sånt).
Og friskt brød, det betydde fersk brød, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det jeg pleide å spise der.
(Siden jeg hadde så lite penger, de siste dagene).
Det var et halvt friskt brød, som jeg kjøpte i en butikk.
Også kjøpte jeg en billig og god type skinkesalat, (som var i beger, omtrent som rekesalat, i Norge), i en annen butikk, da.
(Også rev jeg liksom biter av brødet og dyppet det i skinkesalaten, da.
Noe som smakte godt og var enkelt liksom, da).
Og dette kostet vel en tier tilsammen, kanskje.
(Noe sånt).
Og det ble jeg ganske mett av, da.
Og jeg kjøpte nok litt mer mat og drikke og ved siden av og.
(Ihvertfall de fleste dagene).
Så dette var liksom det absolutte minimum, av det jeg spiste, der nede, på en dag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spurte forresten de damene fra Setesdal, en morgen, hvordan pålegg, som det var smart, å ha med seg, på campingtur, (for jeg var ikke så vant til å være på campingtur, da).
(Fordi da jeg gikk for å dusje og pusse tenna, osv.
Så gikk jeg forbi teltet deres, da.
Var det vel).
Og da sa hu fra Setesdal, (som snakka mest).
At, ‘ja, si det, du’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tulla også litt med de Setesdal-damene, siden de ikke drakk.
(Noe jeg regna med at kom av at de var kristne da, antagelig).
Også lå det en øl, utafor bilen min vel.
(Antagelig den samme ølen, som politiet hadde klagd på, da jeg bodde oppe ved den gården der.
For det frista antagelig ikke så mye, med lunka øl da, antagelig.
Siden jeg ikke hadde noe kjøleskap der).
Også tulla jeg, da jeg gikk forbi de her Setesdal-damene, da.
Og spurte om de ville ha ‘en øl til frokosten’.
Men det ville de ikke, da.
Og det svaret hadde jeg egentlig regna med å få og.
Men jeg prøvde bare å være litt morsom, da.
Og skøye litt med de her damene, som vel må ha vært omtrent de eneste, på hele campingen, som ikke drakk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kjørte til Hirtshals.
(Som var en tur på to-tre-fire timer, (eller noe), vel).
Så kjørte jeg non-stop, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
For jeg hadde kjøpt godt med bensin da, i Løkken.
Det var det jeg brukte mesteparten av pengene min på der.
Så jeg kunne nok ha kjøpt litt mindre bensin.
Og litt mer mat.
Men jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut igjen, da.
Ved å gå tom for bensin, for eksempel.
Siden jeg hadde kjørt i grøfta, på veien til Løkken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kjørte fra Løkken til Hirtshals der.
Så blåste det så fælt, da.
Så hele bilen holdt på å blåse av veien, da jeg kjørte på en slette der, husker jeg.
Ihvertfall så merka jeg det at vinden liksom tok tak i bilen, da.
Men den holdt seg på veien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, jeg kjørte vel innom en matbutikk, på veien til Hirtshals, mener jeg å huske.
Hvor jeg vel brukte mine siste penger, da.
På noe brød og noe å drikke, vel.
Men i Hirtshals, så spurte jeg en eldre kar, som satt på en benk der.
Om man kunne drikke vannet i springen, på et offentlig toalett der, (eller hva det var).
Og da svarte han gubben, at det vannet, det var jo fra havet der, (mens han pekte ut på Skagerak, da).
Og det svaret, det ble jeg vel ikke helt overbevist av, (må jeg innrømme).
For såvidt jeg visste, så var jo Skagerak fylt med saltvann, da.
Men det sjøvannet, det gikk vel antagelig gjennom en slags renselsesprosess da, (regner jeg med ihvertfall), før det havna i springen der, i Hirtshals, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da ferje kom over til Larvik igjen, så husker jeg at jeg hørte på ny Suede-sang, (var det vel), på bilradioen, mens jeg stod i køen, for å kjøre ut av ferjeleiet der, da.
(Noe sånt).
Men så ble jeg sannelig vinket inn, av en toller.
Og han skulle se gjennom hele bilen min, da.
(Inne i en sånn spesiell bygning, vel).
Og når dette begynte å ta en del minutter.
Så sa jeg det, at jeg måtte ringe til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, siden jeg ble forsinka, da.
For dette var om kvelden da, (husker jeg).
Og da spurte han tolleren meg rett ut.
Om jeg hadde noe ulovlig med meg.
Og da bare forklarte jeg det, at jeg ikke hadde det, da.
Også fikk jeg kjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så kjørte jeg opp til den bensinstasjonen, som ligger mellom buss-stasjonen og Bøkeskogen, i Larvik der.
Og der kjøpte jeg blant annet en stor flaske Urge, (husker jeg).
(På det kredittkortet, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videospillerne vel, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Noe sånt).
For det så så fristende ut, med Urge da, (husker jeg).
For jeg jobba jo i matbutikk, så jeg må innrømme at jeg hadde kjøpt noen flasker Urge, når den brusen kom på markedet, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
(For jeg hadde jo gått på markedsføringslinja osv., og vært en del i England, og kjøpt forskjellige ‘ukjente’ brus-slag der.
Så jeg syntes vel at jeg kunne kjøpe Urge, da.
Selv om det vel ble sett på som å være en ‘kul’ drikk, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av grunnene til at jeg skulle kjøre ut til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn igjen.
Det var fordi at hu hadde insistert på det, (før jeg tok ferja til Danmark), vel.
Og jeg hadde også spurt henne, om det var noe, som jeg skulle kjøpe med for henne, i Danmark.
(Hvor hu jo var fra).
Og da ville hu det, at jeg skulle kjøpe med en pose, av en slags te, som ble kalt ‘kinesisk te’, (mener jeg å huske).
Og det var en ganske billig te-type, da.
Hvor teen ikke lå i poser, men bare var i løs vekt, da.
Og det var på det supermarkedet, hvor jeg fant det fluepapiret, (Super-Brugsen?), som jeg også fant den teen, til bestemor Ingeborg da, (hvis jeg husker riktig).
(Og den teen, den kosta vel bare 10-15 kroner kanskje, for en ganske stor pakke, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Super-Brugsen der, (var det vel), så var de også veldig flinke med frukta, (sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., et år eller to, før det her.
Og jeg jobba jo også en del med frukta, på Rimi Bjørndal der, da.
Så jeg husker det, at jeg ble stående og nesten studere en butikkdame, i 30-40-årene vel, inne på Super-Brugsen der, da.
Mens hu la opp noen svære og fine kålhuer, (eller noe sånt), var det vel.
For jeg var så imponert over de danske grønnsakene, da.
Som var ganske store og fine, (og nokså billige vel), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg igjen, i Skoleveien, i Nevlunghavn.
Så hadde hu lagd noe, som jeg bare hadde spist en gang før, (husker jeg).
Og det var brunost-pizza(!)
Og det hadde jeg bare spist den gangen, som søstera mi og Cecilie Hyde, hadde invitert meg hjem, til mormora til Cecilie Hyde, i Svelvik.
Da Cecilie Hyde sin venn, (må man vel kalle han), Stian, (fra Lyche/Depeche-gjengen), i Drammen, hadde lagd den samme retten, (nemlig brunost-pizza da), husker jeg.
Og jeg spiste vel noen biter, av denne merkelige pizzaen, (må man vel kalle den), som bestemor Ingeborg hadde laget, da.
(En pizza som vel heller ikke så helt rund ut, vel).
Siden jeg vel var ganske sulten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også kjørte jeg tilbake til Oslo igjen da, dagen etter, (eller noe sånt).
Og da tror jeg ikke at jeg behøvde å fylle bensin, i Norge, i det hele tatt, før jeg var tilbake, i Oslo.
Så jeg hadde nok kjøpt rimelig mye bensin, i Løkken der, da.
Må man nok si.
Men det viktigste, det var jo å få bilen tilbake til Hirtshals, sånn at jeg kom meg med ferja, over til Larvik igjen, da.
På den dagen som billetten min gjaldt for da.
Hadde jeg nok tenkt, mens jeg var i Løkken der, da.
(Etter at jeg ble jagd fra der jeg stod parkert, ved den gården der).
Så jeg hadde nok kjøpt litt vel mye bensin, for sikkerhets skyld kanskje, da.
Muligens fordi at dette var min første tur, med egen bil, til utlandet, osv., da.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå glemte jeg det i farta.
At jeg jo kjørte innom en del steder, på veien tilbake til Oslo og.
Jeg stakk vel såvidt innom en OBS, (eller noe sånt), som jeg mener å huske at lå langs E18, i Tønsbergsdistriktet vel.
(Noe sånt).
Og da jeg kom til Sande, så tok jeg av til høyre, og kjørte ut mot Berger, da.
(For jeg hadde jo nettopp fått lappen.
Og jeg hadde ikke kjørt til Berger, med min egen bil, før).
Og jeg kjørte innom Kjetil Holshagen og dem, (husker jeg), som bodde ikke så langt unna den bensinstasjonen, som ligger langs E18, i Sande, der avkjøringa til Berger og Svelvik er, da.
Kjetil Holshagen var ikke hjemme.
Men mora og stefaren hans var hjemme, da.
Men jeg skjønte det på dem, at Kjetil Holshagen ikke var så interessert, i å noe mer med meg å gjøre, da.
Foreldrene hans var nesten litt uvennlige vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Ihvertfall så var de avvisende, (vil jeg si).
Så det her var litt trist da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, til jeg kom til huset til bestemor Ågot der.
Men der var det ingen hjemme, da.
Noe som jeg syntes at også var litt trist, vel.
(Når jeg først hadde fått meg lappen og bil, liksom).
Så jeg stakk ned på verkstedet, til bestefar Øivind der, da.
Men der var det noen folk som jeg ikke visste hvem var, som holdt på.
Jeg forklarte det, at det var farfaren min, som hadde bygd det verkstedet, i sin tid.
Og da fikk jeg lov til å komme inn der, for å se litt, da.
(Av en eldre kar, som produserte noen kjøkken der, var det vel).
For jeg syntes at det ble dumt, hvis jeg stoppa der, og så ikke fikk komme inn, i hverken huset eller på verkstedet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk inn på kontoret, på verkstedet der.
(For det var der jeg følte meg mest hjemme, da).
Og da hørte jeg det, at han eldre karen, (som vel leide av faren min, og onkel Håkon, tror jeg).
Sa det, til en yngre kollega der, vel.
At der hadde ikke jeg noe å gjøre.
Og så heiv han meg ut, av verkstedet der da, (må man vel si).
Men jeg forklarte det da, (sånn at han skulle skjønne det, at jeg ikke var interessert i papirene hans, for eksempel).
At på det kontoret, så hadde jeg pleid å sitte, og pakke skruer, som barn.
Og noen ganger, hvis jeg kjeda meg, så hadde jeg også pleid å tegne noen sånne forskjellige tegninger, på det tre-skrivebordet, som stod inne på kontoret der, da.
Og jeg viste vel han ‘gubben’ det og da, at den og den tegningen, den hadde jeg tegna, i sin tid, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, mot Svelvik.
Og akkurat da jeg svingte ut fra ved bestemor Ågot der.
Så mener jeg at jeg så det, at Hans Martin Fallan.
(Lillebroren til Carl Fredrik Fallan, fra Min Bok).
Han kjørte forbi den andre veien, (mot Bergeråsen der), mens han glante skikkelig på meg, (og HiAce-en min), da.
(Og måpte, (må man vel si), som om han nesten hadde sett et spøkelse, eller noe sånt, vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre mot Svelvik, og jeg dro innom Rimi-butikken på Skjønnhaug der, da.
(Som ligger like før man kommer inn til Svelvik sentrum, der).
For jeg syntes vel nesten at jeg måtte studere den Rimi-butikken litt.
Siden jeg jo selv jobba som leder, i Rimi.
Og var fra Berger/Svelvik, da.
Og Magne Winnem jo pleide å drive med det samme, da selv han jobba, som leder, i Rimi.
Nemlig å studere andre Rimi-butikker litt, da.
(Sånn som den gangen som Magne Winnem og jeg dro for å besøke Andre Willassen, på Åskollen, (da han hadde kjøpt den Depeche Mode cd-en, som het ‘Songs of Faith and Devotion’), og Magne Winnem ville studere en Rimi-butikk, som lå mellom Glassverket og Rundtom, (eller noe), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem møtte jeg inne på Rimi Skjønnhaug?
Jo, onkel Håkon, igjen(!)
Onkel Håkon hadde forflyttet seg fra Nevlunghavn, og tilbake til Bergeråsen, da.
Og han pleide å handle, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Hvor også bestemor Ågot pleide å handle, de siste årene, som hu bodde, i ‘Ågot-huset’, da.
For hu likte ikke hu innvandrer-dama, i butikken, på Sand.
For hu slo inn for mye på kassa da, mente bestemor Ågot.
Så bestemor Ågot pleide på den første delen av 90-tallet, å sitte på med onkel Håkon, inn til Rimi-butikken på Skjønnhaug da, når hu skulle handle).
Onkel Håkon gikk i bar overkropp.
Og i bare en ola-shorts, vel.
Så jeg ble nesten litt flau, på hans vegne da, (husker jeg).
Onkel Håkon kunne fortelle det, at bestemot Ågot, hadde flytta, til sykehjemmet, i Svelvik.
Noe som var nytt for meg.
Men jeg spurte onkel Håkon om hvor det sykehjemmet lå igjen, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg da ville prøve å få besøkt bestemor Ågot der, mens jeg først var i nærheten, da.
Jeg fortalte også onkel Håkon det, at jeg hadde vært og sett inne på verkstedet der, da.
(Siden ingen var hjemme i huset).
Og at jeg hadde prata med en eldre kar der, som var i 50-åra, (eller noe sånt).
Onkel Håkon, (som vel selv hadde blitt nesten 50 år, på den her tida), retta på meg, og fortalte at han ‘kjøkken-gubben’, var i 70-åra, da.
Og onkel Håkon likte vel dårlig det, (tror jeg), at jeg hadde dratt innom der, da.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Onkel Håkon fortalte også det, at det var for det meste han assistenten, (en ung gutt vel), i den Rimi-butikken der, som pleide å bestille varer, (og sånn), da.
(Noe som han vel mente at var butikksjefen sin oppgave, egentlig.
Hvis jeg skjønte han riktig, da).
Etter at jeg vel først hadde forklart det, at grunnen til at jeg dro innom den Rimi-butikken, var fordi at jeg syntes at det var litt artig, å kikke litt, i andre Rimi-butikker også, (siden jeg jo selv jobba, som leder, i en Rimi-butikk), da.
Liksom for å se hvordan andre Rimi-butikker, løste ditt og datt, av forskjellige utfordringer, i butikken, da.
(For å liksom få litt ideer og inspirasjon kanskje, da.
Til hvordan ting og tang kan gjøres, i en Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk så bort til kassa, og stakk hjem igjen, vel.
Mens jeg selv kikka litt mer rundt i den butikken, som jeg mener å huske at var en Prima-butikk, på den tida, som jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.
(Det var ihvertfall den butikken, der de hadde hatt tilbud, på klementiner.
Den året, som jeg var konfirmant, og noen av oss konfirmantene, fra Berger, (som hadde tatt bussen, inn til Svelvik), kjøpte masse klementiner, som vi kasta noen av, på en neger-prest, fra Sør Afrika, som var innom, på en gudstjeneste, i Svelvik kirke, som var obligatorisk, for oss Berger-konfirmantene, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Den butikken ligger forresten også ved siden av Mitsubishi-butikken, til Finn Sand, (mener jeg å huske).
Og som jeg vel har skrevet om, i Min Bok-bøkene tidligere, så blir Mitsubishi kalt for ‘Svælvik-mærsje’, i Drammens-området, vel
Siden Finn Sand sin Mitsubishi-butikk er, (eller ihvertfall var), den eneste bilforretningen, i Svelvik, da.
Og jeg mener også at jeg kjente igjen Nina, (venninna til Linda Moen vel), fra klassen, det andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående, i kassa, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Da jeg gikk ut av den butikken).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Men hu Nina, hu likte jeg vel aldri noe særlig bra.
For jeg syntes vel at hu var litt vel rølpete, kanskje.
Så jeg sa vel ikke hei, eller noe sånt, (tror jeg).
Og jeg var vel kanskje ikke helt hundre prosent sikker, på at det faktisk var henne, muligens.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro så videre, til Svelvik sykehjem der, da.
Som lå liksom bak Svelvik ungdomsskole der, da.
(Som onkel Håkon, hadde forklart meg, inne i den Rimi-butikken, da).
Og jeg prata med noen sykepleiersker der, da.
Og fikk lov av dem, til å besøke bestemor Ågot, som bodde på et lite rom der, da.
Og på det rommet, så hang mange av bildene osv., fra Ågot-huset, (husker jeg).
Noe som jeg syntes at var litt rart, (og også litt trist vel), mener jeg å huske.
Å liksom se de kjente tingene, (negerdama og det egyptiske farao-bildet, osv.), fra Ågot-huset, på noen andre vegger, da.
Ågot sa noe sånt som, at ‘her bor jeg’.
Og jeg var vel ikke helt sikker på, om Ågot kjente meg igjen, (for å være helt ærlig).
For Ågot hadde begynt å bli litt senil, (og pleide å kalle meg Runar, osv.), de siste årene, som jeg bodde, ute på Berger der, da.
Og plutselig, (mens Ågot viste meg rommet sitt), så bare ‘frøys’ Ågot, og stod helt stille, (uten å si noe), på en rar måte, da.
Og da lurte jeg på om Ågot kanskje ikke skjønte hvem jeg var, da.
Og at hu derfor var litt redd for meg, kanskje.
Så da bare gikk jeg ut de sykepleierskene igjen, (husker jeg).
Og sa fra til dem, om at jeg dro igjen, da.
For jeg syntes at Ågot oppførte seg så merkelig, da.
Så jeg ville ikke uroe henne, liksom.
I tilfelle hu ikke kjente meg igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kjørte jeg vel rett tilbake til Oslo, og Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, vel.
Etter en omvei, rundt Berger og Svelvik, som ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg den, da.
(Siden ingen lenger bodde, i Ågot-huset, (som nesten var som et slags barndomshjem for meg), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 14: Enda mer fra Aker sykehus
Etter operasjonen, så havnet jeg på rom, med en kar, i 50-60-åra vel, som hadde skadet hodet sitt, (tror jeg).
Så han klagde jo alltid da, på forskjellig, og var ikke så lett, å bo på samme rom som, (må jeg si).
Jeg kjedet meg, i sykesenga, (for jeg måtte være på sykehuset, en ukes tid, sånn at liksom operasjonssårene skulle gro, da).
Så jeg bestilte etterhvert en TV, som ble satt på senga, og som hadde MTV og masse forskjellige kanaler, da.
Og dette kostet et par hundre, i uka da, (eller noe).
Men når jeg satt på TV-en så pleide han naboen å begynne å klage, da.
Så dette var litt bortkasta penger, må jeg nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han besøkte meg på sykehuset, et par ganger.
(Etter operasjonen, vel).
Og det var sånn, at for å få krykker, så måtte jeg dra bort til Helsfyr, til Oslo kommune sitt ‘krykke-lager’ der.
Og det var jo veldig lett, etter operasjonen.
Not, (som de sier).
For da gikk jeg jo rundt i en gåstol, som jeg fikk låne, av Aker sykehus.
(Og kateterposen, den hang jo på den gåstolen, da).
Så hvordan skulle jeg klare å komme meg til Helsfyr?
Nei, det var jo umulig, (vil jeg si).
Så Magne Winnem måtte kjøre bort til Helsfyr, og få hentet krykker da, hos Oslo kommune der.
(Hvor Bjørn Hovland, fra Svelvik, (han i parallell-klassen min, på Svelvik ungdomsskole, som viste fram pikken sin, på bussen, tilbake fra klassetur, til Oslo, en gang, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), faktisk jobba.
Fant jeg ut da jeg leverte krykkene igjen selv, et par-tre måneder seinere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg så fælt, da jeg lå i sykesenga der, (husker jeg).
Så jeg var glad, da jeg fikk den gåstolen da, (husker jeg).
For da kunne jeg ta heisen, ned i første etasje.
Og kjøpe meg en avis og noe godteri og sånn da, i Narvesen-kiosken der.
For jeg spurte hu som lærte meg å bruke den gåstolen, da.
(Ei lyshåra sykepleierske, i 20-30-årene vel).
Om jeg kunne gjøre det, da.
Og hu sa at det var greit, at jeg gikk og handla, i Narvesen-kiosken der, da.
(Selv om dette kanskje så litt rart ut, (for besøkende, osv.), siden det hang en sånn kateterpose, på gåstolen min, da.
Men dette var jo et sykehus, så).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu sykepleiersken, som lærte meg å gå med den gåstolen.
Hu skrøyt også av hvor sprek jeg var, når jeg lå i senga der, og liksom skulle klare å komme meg ut av senga osv., da.
Hu sa at jeg var ‘så’ sprek, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg fikk krykkene, så gikk jeg litt rundt, og så, inne på sykehuset der.
(For jeg kjeda meg litt, da).
Og plutselig, så fant jeg kantina til legene, (må det vel ha vært), nede i kjelleren der, da.
Og da, så kjøpte jeg meg litt mat der, (husker jeg), bare for å få litt avveksling, fra sykehusmaten, da.
Og da overhørte jeg at noen av de legene, som hadde matpause, klagde over meg, da.
Siden de ikke fikk fred fra pasientene, under lunsjen sin, engang.
Men jeg regna vel med at det var greit, at jeg gikk litt rundt der, da.
Siden hu sykepleiersken, med det lyse håret, hadde sagt det, at det var greit, at jeg gikk til Narvesen-kiosken, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så skjedde det en spesiell episode der da, (husker jeg).
En morgen, (eller noe), som jeg satt på doen, på rommet mitt der, for å drite da, (som man sier).
Så besvimte jeg, (mer eller mindre, ihvertfall), mens jeg satt på doen der, (av en eller annen grunn).
Og da, så fikk jeg såvidt dratt i en sånn alarmsnor, som hang ved siden av doen der, da.
Og så dukka det opp ei sykepleierske der, (husker jeg).
(Ei litt kraftig brunette vel.
Som var veldig grei da, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg fikk vel såvidt tatt på meg underbuksa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), før hu dukka opp der, da.
Så jeg klarte meg egentlig selv, da.
Men anstrengelsen, ved å gå på do, gjorde at jeg liksom besvimte, da.
(Eller noe lignende).
Noe jeg ikke var vant til.
Så derfor dro jeg i den alarmsnora, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne episoden, (da jeg dro i den alarmsnora).
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at de andre sykepleierskene der, mobba hu brunetta.
Og sa noe sånt som at, ‘så du han når han var på do, du da?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte på det, om at grunnen til at jeg besvimte, mens jeg var på do der.
Var det, at Dr. Bjerre hadde satt meg på noe slags utradisjonell smertestillende.
Som han liksom måtte forklare for medisinstudentene, om grunnen til, at han ga meg da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Det var ihvertfall noe spesielt med den typen smertestillende, som jeg fikk da, (husker jeg).
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde besvimt der.
Så dukka søstera mi, (som jeg lurer på om han hadde med sønnen seg sin, (med Keyton fra Somalia), Daniel, selv om han da ikke kan ha vært et år gammel engang), opp på sykehuset der, igjen.
Og Pia ville at vi skulle gå rundt på sykehuset der, (husker jeg).
Og da vi gikk forbi det rommet, hvor sykepleierskene satt og holdt vakt.
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at ei av sykepleierskene, inne på det vaktrommet, sa noe sånt som, (om Pia da), at ‘også kommer hu søstera og skal begynne å dra rundt på han og’, (eller noe sånt), da.
(For Pia ville absolutt at jeg skulle gå rundt sammen med henne, inne på sykehuset der.
(På krykker, da).
Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
