johncons

Stikkord: Svelvik

  • Min Bok – Kapittel 59: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 9)

    Etter at Pia hadde hatt et par fester, i Leirfaret 4B, med sine venner, fra Depeche/Lyche-gjengen, fra Drammen.

    Så sa Cecilie Hyde til meg, en kveld, i Leirfaret 4B der, at nå hadde jeg fått møte Pia og hennes venner, men mine venner hadde ikke vært der.

    Noe sånt.

    Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

    For jeg var litt flau, over å ha så mye med den her Depeche/Lyche-gjengen å gjøre liksom.

    Og søstera mi Pia, hu vanka jo sammen med de jentene, på Berger og i Svelvik, som hadde dårligst rykte, nemlig Eva Olsen og Tina ‘Turbo’.

    (Ihvertfall i tiden før hu ble kjent med Cecilie Hyde).

    Så jeg var kanskje litt flau over søstera mi da, for å si det sånn.

    Hu hadde jo også begynt å røyke, fant jeg ut, da vi skulle besøke tante Ellen, i Sveits, et drøyt år, før det her, nemlig sommeren 1987.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å dra kamerater hjem til meg, mens Pia og Cecilie var der, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo allerede hatt en veldig mislykket bursdagsfest, noen måneder før det her.

    Da Pia skulle be noen folk, for meg, (noen pene damer i klassen sin, håpet jeg).

    Men da sa ikke Pia til meg, hvem hu hadde bedt.

    Og hu og Frode Kølner og en kamerat av han fra Larvik, dro meg med på en strand, på Berger, som heter Sandvika, sånn at jeg ikke fikk gjort noen forberedelser, til den festen.

    Så den festen ble helt mislykka da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia hadde også noen venninner i Svelvik, som var kommunister, tror jeg.

    En gang, på Svelvikdagene, sommeren 1988, må det vel ha vært.

    (Hvis det ikke var 16. mai, 1988 da.

    Siden 16. mai også er en stor festdag, i Svelvik, så jeg pleier noen ganger å blande Svelvikdagene og 16. mai.

    Men men).

    På den festdagen, i 1988, så var Espen Melheim og jeg, ved Samfunnshuset i Svelvik, hvor det var tjukt av folk da.

    Og plutselig dukka det opp ei Svelvik-dame der, som jeg ikke kjente, og som sa navnet mitt da, ‘Erik Ribsskog’.

    (Og så sa hu noe sånt, som at ‘for et (fint) navn’, eller noe.

    Og jeg var jo fortsatt jomfru, (og hadde vært veldig seint i puberteten), og ikke så vant til å få oppmerksomhet, fra damer da.

    Så jeg syntes jo at den her oppmerksomheten var litt artig da.

    Selv om jeg også syntes at det var litt rart, at noen jeg ikke kjente, visste hvem jeg var.

    Men men.

    Espen Melheim så ihverfall ut til å bli imponert, eller noe, siden hu Svelvik-dama flørta med meg da.

    Eller hva man skal kalle det at hu sa navnet mitt.

    (Espen Melheim lo vel, av den her ‘scenen’ da, var det vel.

    Så han ble kanskje imponert, eller noe, hva vet jeg).

    Men det var jo ikke sånn, at jeg syntes at hu Svelvik-dama var noe ‘hot’, eller noe.

    Men det var ei dame, ihvertfall.

    For å si det sånn).

    Dette må nok ha vært etter høsten 1987, for før det, så kalte jeg meg Erik Olsen, på skolen.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

    Dette var ei dame som vel gikk i parallellklassen, til Espen Melheim og meg vel, da vi gikk på ungdomsskolen.

    Og som seinere gikk på allmenn vel, (på Sande Videregående), så det er mulig at hu gikk i klassen til Espen Melheim.

    Hvem vet.

    Det var ei med krøllete hår, og som var nesten litt lubben vel.

    Noe sånt.

    (Jeg lurer på om hu het Linda muligens, (eller om det var venninna hennes, ei annen ‘tjukk’ dame, som het Linda).

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Og en gang, da Pia bodde hos meg, (i Leirfaret 4B), noen måneder etter det her.

    Så dro hu med meg, på en fest, på Ebbestad, eller noe, i Svelvik.

    (Eller om det kan ha vært på Mariåsen, (eller noe), som er navnet på et annet byggefelt vel, ovenfor Svelvik sentrum der).

    Det er mulig at hu fra Natur og Ungdom, var der.

    Camilla Skriung.

    Camilla Skriung var ihvertfall på den ene av festene, som søstera mi hadde, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Sammen med sin venninne Annette vel.

    (Noe sånt).

    Annette var ei med lyst hår, som søstera mi ba meg ‘snakke med’.

    Noe sånt.

    På den festen i Leirfaret 4B da.

    Uten at søstera mi sa noe til meg, om hvorfor jeg liksom skulle prate med hu unge, lyshåra venninna, av hu Camilla Skriung da.

    Men men.

    Uansett hvem som var på den første festen.

    Så dro etterhvert søstera mi meg med på en annen fest, også på et sånt byggefelt, ‘bakenfor’ Svelvik sentrum der.

    Vi gikk til den andre byggefelt-boligen da.

    Det som skjedde der, var at hu Heidi, (som jeg seinere har lurt på, om egentlig var en gutt), ble knulla, på soverommet, (av en jeg ikke fikk med meg hvem var), sånn at hu stønna skikkelig, (sånn at man hørte det rimelig høyt i stua da, for å si det sånn).

    Mens en ung, blond gutt, fra Drammen vel, (som også hadde vært på en av Pias fester hos meg vel), satt og lekte seg med en kniv, i stua der.

    Så satt hu ene ‘kommunist-dama’, på en sang, som het Laibach/Across the Universe, på platespilleren.

    Så sa hu kommunist-dama det, til søstera mi, Pia, at hvis det var noe, at hu trengte hjelp, eller noe, så kunne hun bare si fra til henne.

    Det samme sa hu til meg, at dette gjaldt også meg da.

    Jeg skjønte ikke noe særlig at det her, men jeg ble vel med for å kanskje bli kjent med noen damer da, og for å prøve å følge med litt, på hva søstera mi dreiv med da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tenkte på den festa, at han gutten, med lyst hår, (som var sånn 16 år kanskje vel), kanskje var forelska, i hu Heidi, og derfor satt med en kniv, og liksom nesten begynte å skjære av seg håndleddene, (eller noe), da.

    Så jeg sa vel fra om det her til Pia.

    Som bare lo litt av det vel.

    Så den episoden der var rimelig spesiell, husker jeg.

    Det var nesten som noe sermonielt, når hu ene kommunist-jenta, (tror jeg at hu var ihvertfall), satt på den Laibach/Across the Universe-sangen da.

    Så det var rimelig spesielt, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så var Pia, hu Heidi og jeg, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, av en eller annen grunn.

    Så kom pluteselig han Erik Thorhallsson inn døra, i andre etasje der, med en six-pack med øl, som han kom dit for å levere, til Pia da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da begynte hu Heidi senere å ‘messe om’, husker jeg, at en kar som så ut som en gresk gud, eller noe, hadde kommet med øl til Pia da.

    Noe sånt.

    Jeg syntes det var litt rart, at Pia ba Erik Thorhallsson, om å kjøpe øl for henne.

    Hvorfor ba hun ikke meg, som var broren og som hun så nesten hver dag, i Drammen og/eller i Leirfaret 4B.

    Det var litt spesielt, husker jeg at jeg syntes.

    For Pia hadde jo også prata litt ‘dritt’, om Erik Thorhallsson og han Tom Bråten og den gjengen der.

    At de hadde ei jente i Sande som de utnytta for sex og sånn da, og som de vel pulte i rompa, mener jeg at søstera mi sa.

    Og ikke var noe ‘snill mot’ da, (var det vel at søstera mi sa).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell sa en gang, til Tom Bråten, mens jeg var hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, at Tom Bråten. (og dem), hadde fått Turid Sand, til å mastrubere, i bilen deres, en gang, i Holmestrand.

    Christell klagde på Tom Bråten da, for det her.

    At de hadde utnytta Turid Sand da, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble også sagt, i leiligheten til Jan Snoghøj der, dette skoleåret, av Erik Thorhallsson, (mener jeg det var), at noe av det beste han visste, var å pule ei dame i rompa.

    Jeg tror at det var Erik Thorhallsson som sa det, ihvertfall.

    Hvis jeg husker riktig.

    (Han gliste ihvertfall når han sa dette, husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da var det en annen kar der forresten, som sa det, at det syntes han at var som tabu, (eller noe), å pule damer i rumpa.

    Jeg lurer på om det var han som hadde snus der.

    En eller annen lærte meg å lage sånne ‘snus-kuler’ da, på en fest hos Jan Snoghøj der, husker jeg.

    Og da merka jeg det, at jeg ble svimmel, (og nesten full, må jeg vel nesten kalle det), av å ha sånn snus i kjeften da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (den siste festen, som jeg var på der vel), så skulle Tom Bråten og en annen kar, tilbake til Berger.

    Det ville jeg også.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg var hos Jan Snoghøj, men jeg hadde kanskje vært på en fest da, sammen med Pia, eller noe, og endt opp hos Jan Snoghøj da, i Gulskogen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Og da, så ringte Tom Bråten, (tror jeg det var), til Lene Andersen(!), som hadde gått i klassen min, på Berger Skole, Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.

    Lene Andersen hadde alltid gått for å være en av de peneste jentene, i klassen min liksom.

    Så at disse her gutta kunne bruke hu som en slags taxi, det kom nesten som et sjokk for meg, husker jeg.

    Men ikke lenge etter, så dukka Lene Andersen opp der, med en Opel Manta, som hu hadde kjøpt for noen penger, som hu hadde i banken.

    For Lene Andersen hadde nemlig vunnet en bil, som gevinst, i et lotteri, en gang.

    Også hadde hu solgt den, og satt pengene i banken.

    Også hadde hu kjøpt en Opel Manta da, når hu fikk seg lappen, noen måneder før det her da.

    Den Opel-en, den hadde hu vel forresten allerede skoleåret før, mener jeg å huske.

    Da både Lene Andersen og jeg, gikk i Markedsføringsklassen, på Sande Videregående.

    For jeg mener å huske det, at Jan-Ivar Lindseth, i klassen vår, (hvis det ikke var Ove Reiersrud, fra Drammen), gjorde et poeng ut av det, at Opel Manta, (som Lene Andersen allerede hadde kjøpt seg da vel antagelig), ikke var en typisk damebil da, men heller en rånebil, eller en sportsbil da.

    At det var en typisk bil for karer da, (var det vel han i klassen vår mente), og ikke for damer da.

    Noe sånt

    Så sånn var det.

    Men da dukka det vel ikke opp noe svar, fra Lene Andersen, tror jeg, på hvorfor hu hadde kjøpt seg Opel Manta da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg hadde drikki, hos Jan Snoghøj, og var rimelig full, da jeg satt på med Lene Andersen der.

    Jeg så på de Tom Bråten og dem, som rimelig tøffe.

    Og jeg sa vel ikke hei engang, til Lene Andersen.

    For jeg så på de Tom Bråten og de, som nesten kriminelle da.

    For Pia hadde jo advart meg mot dem, og sa at de utnytta Jan, osv.

    Men Erik Thorhallsson, (som var i den samme gjengen, som Tom Bråten), han jobba jo for faren min.

    Og disse hang jo hos Jan Snoghøj, hvor faren min hadde sagt det, at jeg kunne ligge over, de gangene, som jeg jobbet lørdager, på CC Storkjøp, osv.

    Så jeg kom jo i kontakt med de her tøffingene, fra Berger, uansett om jeg ville eller ikke da.

    Men jeg sa ikke et ord, til Lene Andersen.

    Og jeg sa ikke til Tom Bråten og dem, at Lene Andersen hadde gått i klassen min, i nesten fire år på barneskolen, tre år på ungdomsskolen og et eller to år på videregående da.

    Det nevnte jeg ikke noe om.

    Og jeg sa vel ikke ‘hei’ engang, til Lene Andersen, Tom Bråten og dem, og jeg, satt på med henne da.

    For jeg lurte på om noe var galt, siden de gutta bare kunne bruke henne som en slags taxi da.

    Det hadde jeg aldri hørt om før, at noen brukte en av de peneste jentene, på Berger, som taxi da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Lene Andersen og Erik Thorhallsson, (og vel også Tom Bråten), de bodde jo på Berger da.

    Mens jeg bodde på Bergeråsen.

    Og det er egentlig to forskjellige steder, må man vel si.

    Så jeg skjønte ikke helt forholdene på Berger da.

    Må jeg si.

    Så jeg satt bare å holdt kjeft, for det meste, da Lene Andersen kjørte oss fra Gulskogen til Berger da.

    Som en taxi.

    Lene Andersen kjørte E-18 om Sande.

    Og hu kjørte ganske fort.

    Så da jeg tente meg en røyk, i fylla da, i baksetet i den Opel Manta-en, til Lene Andersen.

    Så bomma jeg, da jeg liksom skulle få asken på sigaretten, til å blåse ut av vinduet da.

    (Jeg satt bakerst til høyre, i bilen til Lene Andersen da).

    Det blåste ganske mye, da jeg åpnet vinduet.

    For Lene Andersen kjørte ganske fort.

    Så jeg traff en sølvfarget list, som var ovenfor vinduet, med sigaretten.

    Sånn at det ble et stygt, svart merke, over vinduet, i bilen til Lene Andersen da.

    Men jeg bare lot som ingenting, (må jeg innrømme).

    Og ingen sa noe.

    Men jeg lurer på om de merka dette, mens vi kjørte på E-18 der da.

    Men at de i bilen også lot som ingenting.

    Lene Andersen må vel ha begynt å grine, (vil jeg vel nesten tippe på), da hu så det merket i bilen sin, som jeg hadde laget, på den lista, over det bilvinduet, i baksetet, på bilen hennes da.

    Men etter dette, så har jeg vel aldri prata noe mer, med Lene Andersen.

    Så hu er vel kanskje rimelig sur på meg nå, hvis jeg skulle gjette.

    Siden jeg ødela den fine Opel Manta-en hennes da.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom Bråten dro meg med på en fest.

    På Berger.

    Ved arbeiderboligene der et sted vel.

    Og der var det to folk, som var et år eldre enn meg.

    Som prata åpent om, om de skulle ha sex.

    Også gikk de opp i andre etasje, og hadde sex.

    Også kom de ned igjen.

    Også prata de mer, om å ha sex, også gikk de opp igjen, for å knulle en gang til da.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært han artisten Jensemann, og hu Connie, eller noe.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert nå.

    Det husker jeg ikke sikkert.

    Men hvis jeg skulle tippe, så kunne det kanskje vært for eksempel de to da.

    Noe sånt).

    ‘Så frigjort var ikke jeg, da jeg var på den alderen’, sa Tom Bråten, (var det vel).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så dukka det opp en kar der, som jeg lurer på om var han Banemannen, hos Berger IL.

    Som jeg har skrevet om tidligere, at jeg misforstod, når jeg spurte når vi skulle møte til en kamp, som jeg var tidlig ute til da.

    Og derfor kom for sent til den kampen, for jeg dro bort til ved Berger Brygge der, og tøffa meg ved å ta en krabbe i munnen, osv., siden noen andre unger dreiv med det der, husker jeg.

    Men men.

    Jeg begynte å prate dritt om faren min, husker jeg.

    Siden han lot meg bo alene, osv.

    Men da ble han som ligna på han Banemannen sur, og sa det, at han ikke likte folk som prata dritt om faren sin.

    Så sånn var det.

    Etterpå, så havna Tom Bråten og han kameraten hans, (som også hadde vært på den festen, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen), og meg, på nachspiel, hos Trine Lise, (som Geri kalte for ‘Bromma’), som jeg hadde gått i samme klasse som, på Berger Skole, og Svelvik Ungdomsskole.

    Jeg var litt full, og synet av Bromma, gjorde meg litt sur da.

    Vi satt rundt et bord der, hjemme hos Bromma, (tror jeg det var). vi fire folka da.

    (Hu bodde ikke så langt unna Berger Kirke, tror jeg.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg kjefta på Bromma, og sa det, at hu hadde vært med på å mobbe meg, da vi gikk på barneskolen, osv.

    Men da sa Bromma det, at hu aldri hadde mobba meg.

    Da holdt jeg kjeft.

    Men det jeg tenkte på, det var den gangen som Bromma, Linda Moen og Lene Andersen, dytta meg ned, den skråningen, ned til grusbanen, utafor musikkrommet, på Berger Skole der.

    En vinterdag i fjerde eller femte klasse, eller noe, vel.

    Og også en gang, da jeg og tre andre gutter, (blant annet Tom-Ivar Myrberg vel), gikk oppe ved Brekke Gård der, når vi var på noe orienteringsgreier, med Berger Skole vel.

    Da hviska de samme tre jentene sammen, og så begynte de å råflørte/klenge, på de tre andre guttene.

    Sånn at jeg ble stående der alene da.

    (Som en fjomp, eller noe, må man vel si).

    Mens de andre guttene, som gikk sammen med meg, alle tre fikk en dame som flørta og tok på dem, og sånn, da.

    Så det mobba Tom-Ivar Myrberg meg for seinere, husker jeg.

    Mens han gliste.

    Og mens han sa A men ikke B vel.

    Så jeg kunne ha nevnt de to her episodene, for Bromma, da hu sa det, at hu aldri hadde vært med på å mobbe meg.

    Men det gadd jeg ikke da.

    For jeg var litt full.

    Og dette her skjedde jo da vi gikk på barneskolen.

    Så jeg fant ikke noe grunn til å lage så særlig mye spetakkel ut av dette.

    Det var vel best å bare glemme det som hadde skjedd, når vi var barn.

    Nå var jo både Brumma og meg, over 18 år, og voksne da.

    Så jeg prøvde å ta meg sammen da, og nevnte ikke den her mobbinga noe mer, denne kvelden/natta.

    Men jeg bare prøvde å oppføre meg litt da.

    For jeg hadde aldri vært på noe nachspiel på Berger før vel, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Leirfaret 4B, så var det sånn, den første tida, som Pia bodde der.

    At jeg nesten regna med det, at hu kom til å lage middag, for meg, de gangene, som jeg jobba seint, på CC Storkjøp.

    Men når jeg kom hjem, klokka 22-23 om kvelden.

    Så var det aldri sånn, at Pia hadde laget middag da.

    Og det syntes jeg var dårlig, husker jeg, siden jeg jobbet for å betale for maten da, som Pia og jeg spiste.

    (Det er mulig at Pia fikk noen penger av faren min og, men det hørte ikke jeg noe om, ihvertfall.

    Og Pia jobba ikke noe, dette skoleåret.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og hu gikk visst dårlig overens med Haldis og, mener jeg at hu sa.

    Så hvor Pia fikk penger, til mat og til å ta bussen, til og fra Drammen hele tida.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu fikk vel kanskje noen penger av Cecilie Hyde da.

    (Eller noe).

    Det er mulig.

    Det vet jeg ikke noe om, skal jeg være ærlig.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Men Cecilie Hyde kommenterte ihverfall søstera mi og meg, husker jeg.

    Når jeg klagde på Pia, siden hu ikke hadde lagd mat til meg, når jeg hadde vært på jobb.

    (Siden jeg syntes at hu godt kunne gjøre det, siden hu bare var hjemme da, de 4-5-6 timene, som jeg jobba i Drammen, for å få penger til mat for oss, osv).

    Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at Pia og jeg, vi krangla som et ‘gammelt ektepar’, eller noe.

    Men da burde kanskje det gamle ekteparet ha skilt seg da, tenker jeg nå.

    Hvis det var sånn, at kona ikke kunne lage mat, men bare skulle sitte på ræva, hele ettermiddagen og kvelden da.

    Og jeg kunne jo nesten ikke ha sex med Pia heller, syntes jeg.

    (Siden hu var søstera mi).

    Så vi var nok ikke egentlig som et ektepar.

    Så Cecilie Hyde var nok litt på jordet der, vil jeg nok si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til jul, jula 1988, så fikk jeg en maxi-singel, av Pia, som var New Order, med sangen ‘True Faith’.

    Og på baksiden, så var det en sang, som het ‘1963’, som jeg syntes var fin, husker jeg.

    Jeg hadde jo et nesten nytt stereoannlegg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret.

    Så den plata spilte jeg en god del, husker jeg.

    Men Pia sa til meg det, at det var en LP-plate, som hun hadde kjøpt, trodde hun.

    Så hu hadde rota da, når hu kjøpte plate til meg, i platebutikken, (på Lyche, var det vel).

    Pia var ikke så flink med plater at hun klarte å se forskjellen på en Maxi-singel og på en LP da, med andre ord.

    Hvis hu ikke bare jugde og lata som da.

    Hun måtte vel ha skjønt at det var en maxi-singel, når det bare var to-tre sanger, på plata, mener jeg.

    Men hvem vet, om Pia jugde, eller ikke.

    Det er det vel ikke så lett for meg å si.

    Men litt rart hørtes dette ut for meg, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein Andersen, han tok også med seg en videokassett, eller om det vare en laser-disc, med videoen til den sangen, True Faith, på.

    Så Øystein Andersen hørte ikke bare på heavy da, tydeligvis.

    For han spilte den musikkvideoen, (New Order/True Faith), i Leirfaret 4B en gang, husker jeg.

    Og jeg så jo en del på TV, ihvertfall årene før jeg begynte på Gjerdes Videregående, (det året jeg var russ).

    Så jeg hadde fått med meg det, i et TV-program, på norsk eller svensk TV, at den musikkvideoen, (New Order/True Faith), hadde vunnet en pris, for beste musikkvideo, eller noe, et år eller to før det her vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så den sangen, (New Order/True Faith), det var vel nesten ‘Leirfaret 4B-sangen’ det.

    Kan man vel kanskje si.

    Siden både Øystein Andersen, Pia, Cecilie Hyde og meg, likte den sangen da.

    (Sånn som det virka for meg ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å nærme seg halv ett om natta, her på hostellet.

    Så jeg får vel prøve å fortsette å skrive mer på det her kapitellet, en av de neste dagene.

    I morgen er det søndag, og på søndager, så pleier jeg å vaske klærna mine for hånd, i en vask, som jeg har på rommet mitt her.

    Siden jeg ikke liker han Manager-en som har ansvaret for å vaske klær, så bra.

    Spesielt ikke etter at han kilte meg, en gang jeg stod i døra til kontoret, for å betale mat/strøm-penger vel.

    Han går også rundt i en slags bokser-aktig shorts.

    Så jeg er litt skeptisk til han.

    Så da vasker jeg heller klærna mine selv, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men neste uke, så får jeg vel skrevet noe mer, på det her kapitellet, tenker jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 57: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 7)

    Det var ikke noen førsteklasser, på Gjerdes Videregående forresten.

    Det var litt døvt for meg, som så ganske ung ut.

    Men ved juletentamen, (var det vel), så dukka det opp noen førsteklassinger, som holdt til på en annen skole da, et annet sted i Drammen.

    (Ved Åssida kanskje.

    Noe sånt).

    Og da hjalp jeg ei jente, som da satt ved siden av meg.

    (Istedet for Willassen).

    Med et spørsmål på en oppgave husker jeg.

    Som jeg skjønte da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia hadde en kjæreste, på denne tiden, som het Per Espen, (tror jeg), og som var fra Åssiden vel.

    Hvordan Pia møtte Per Espen, det vet jeg ikke.

    Jeg er ikke helt sikker på om han het Per Espen, men han hadde veldig utstående ører, husker jeg.

    Han gikk også mye i O’Neil-klær, husker jeg at Pia sa.

    Per Espen var kamerat med Kenneth Ek, som seinere flytta til Tønsberg, siden faren hans ble direktør, på fylkessykehuset i Vestfold.

    Noe sånt.

    Kenneth Ek, (var det vel), ga meg en kassett med det ekstreme bandet Skinny Puppy, en gang, husker jeg.

    Det var Nazi-musikk, tror jeg.

    Men i den gjengen som Pia og Cecilie Hyde var i, så var liksom nesten all ekstrem musikk, (altså ‘ikke mainstream’/Stock Aitken Waterman), kul da.

    Pia og Cecilie prata om band som Nitzer Ebb, og andre band som jeg ikke husker nå.

    Men som folka i Platebaren på Lyche ville si om at ‘vi selger ikke nazi-musikk her’, da.

    Men Pia og Cecilie var liksom sånn at de hyllet omtrent alt som var ekstremt da, ihvertfall innenfor musikk.

    Så det var lett å bli smittet av dem liksom.

    For de var så engasjerte og sprudlende da, (ihvertfall Cecilie Hyde), når de pratet om den her musikken da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så dro Pia, Per Espen og Kenneth Ek vel, med meg på Drammen Bad, (like ved der Gjerdes Videregående var), av en eller annen grunn.

    Pia hadde jo bodd på Stenseth Terrasse, i Solbergelva, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så det er mulig at hu kjente Kenneth Ek og dem, gjennom noen kjente derfra.

    Det veit jeg ikke, skal jeg være ærlig.

    En gang, så ble jeg bedt på en fest, med den ‘O’Neil-gjengen’ da.

    Det var vel Pia som ba meg dukke opp der.

    Jeg var trøtt etter jobben, og noen smørte tannpasta under nesa på meg, når jeg sovna i sofaen.

    Så dro Kenneth Ek meg med på moped, til der Jan Snoghøj bodde, på Gulskogen.

    Mens Pia fulgte etter oss, og sa strengt til Kenneth Ek at han ikke skulle kødde med broren hennes.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Den natta så sov Kenneth Ek, søstera mi og meg, i en seng, som stod i et kammers, hos Jan da, i Rødgata, på Gulskogen.

    Vi sov alle tre med klærna på da.

    Jeg tror det var Pia som sov i midten, men det husker jeg ikke helt sikkert.

    En annen gang, så var jeg invitert på fest, hos Kenneth Ek.

    Gjennom søstera mi da.

    Og da, så fikk jeg faren min til å kjøre meg.

    Jeg hadde på meg støvletter, husker jeg, så det må ha vært midt på vinteren vel.

    Lillesøstera til Kenneth Ek hadde fest med klassevenner, i første etasje.

    Så da jeg ringte på, så var det hu som åpna.

    Og på en eller annen måte så ble det sånn at jeg dansa med lillesøstera til Kenneth Ek, på den festen da, mens jeg hadde støvlettene mine halvveis på meg.

    Når vi skulle dra derfra, eller noe.

    Jeg skulle vel kanskje si takk for at dem åpna.

    Dem virka kanskje mer normale, (selv om de var yngre), enn Kenneth Ek og søstera mi og Per Espen og dem.

    Som ikke åpna da.

    Men men.

    Hu lillesøstera til Kenneth Ek, hu sa søstera mi Pia om, på 90-tallet en gang vel, at hadde tatt selvmord, nede i Tønsberg vel.

    Så det var trist å høre, må jeg vel si, selv om jeg ikke kjente henne, annet en fra den festen da.

    Men men.

    Pia sa også det, (på 90-tallet, var det vel), at hu Heidi, (som jeg lurer på om egentlig var en gutt), hadde blitt sjef for et stort hotell, langt ute på landsbygda, eller oppi ‘Dalom’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et par måneder etter at jeg begynte å jobbe på CC Storkjøp.

    Så hadde jeg kjøpt meg en ny jakke, på Cubus eller Hennes og Mauritz, (eller om det var Adelsten), på CC.

    Det var en svart jakke med hvite armer, husker jeg.

    I bomull.

    En jakke som jeg brukte utover 90-tallet og, en del ihvertfall, i Oslo.

    Men jeg ville også kjøpe meg en dunjakke.

    (Siden jeg var vant til å ha det, på 80-tallet, om vinteren).

    Den var blå med et grønt felt på ryggen og også et mindre lilla felt, tror jeg.

    (En jakke jeg fant på Sportsbutikken på CC vel.

    I en spisepause, eller noe, antagelig).

    Jeg var ikke helt sikker på den jakka.

    Og jeg spurte Pia, (som jeg regnet med at hadde greie på klær).

    Om hu gadd å stikke bort på CC, for å se på den jakka.

    Det var en dag jeg jobbet, og Pia hadde med Thor Espen, (het han kanskje).

    Og da hørte jeg, (mens jeg satt i kassa på CC Storkjøp da, og Pia og Thor Espen stod ute i Hallen der), at Thor Espen sa, at ‘klarer han ikke å kjøpe klær selv eller’.

    Noe sånt.

    Jeg kjøpte forresten en O’Neil-genser en gang, til mange hundre kroner, som jeg så i en sportsbutikk, på Strømsø, ikke langt unna Globus-gården.

    Det var vel fordi at Pia hadde ‘hypet’ det merket, vil jeg si.

    ‘After all snow is only frozen water’, stod det på den genseren, husker jeg.

    (Som var lilla, med skrift og sånn på da).

    Nå hadde jeg gått Markedsføringslinja, året før da, så jeg kunne ha litt sånne kule klær, syntes jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell dro meg med en gang, for å kjøpe klær, sammen med typen sin, på den her tiden, Iver Karlsen, fra like ved Bjerkøya der, mellom Berger og Sande.

    Det var i den samme gata som Cubus, (hvor Haldis hadde jobba), på Bragernes.

    Men nærmere Torget.

    (En Carlings-butikk var det kanskje.

    Noe sånt).

    Christell og Iver kikka på en grønn og hvit-stripete Levis-genser.

    Og på noen andre stripe-kombinasjoner og da.

    Jeg syntes at den grønne og hvit-stripete Levis-genseren så ok ut.

    Så jeg kjøpte den, mens jeg likevel var der liksom.

    (Jeg jobba jo en god del på CC, ved siden av skolen, så jeg hadde ganske ofte penger i lommeboka).

    Jeg husker ikke hvorfor Christell skulle dra meg med på det der.

    Men men.

    Iver og kameratene hans, ble visst kalt for ‘stripe-gjengen’, på Sande Videregående, sa søstera mi Pia, ved en annen anledning.

    Siden de alltid gikk med stripete gensere visstnok, ifølge søstera mi da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så dro Christell med meg på puben Dickens, (var det vel), på Bragernes da.

    Og hu begynte å kjøpe fælt mye øl, (må man vel si), mens vi satt ved et bord, og bare pratet da.

    Enda Christell såvidt hadde fylt 16 år, så fikk hu kjøpt øl, på Dickens da, husker jeg.

    Hu så vel ut som om hu var 16-17 kanskje.

    Men hu hadde store ‘fordeler’ da, så det dugde vel kanskje som en slags ‘legitimasjon’ da, når Christell dro på pub.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så dro Christell med meg, på en buss, tilbake til Berger, hvor hennes kjæreste Iver, (og en kamerat av han vel), også satt.

    Jeg var ikke så kjent på Dickens, så hvor doen var, det visste jeg ikke.

    Så da bussen stoppa, fordi den var foran skjema, ovenfor Svelvik-senteret, i Svelvik.

    (Vanligvis stoppa den vel utafor kirken, og venta vel.

    Noe sånt.

    Men men).

    Så spurte Christell bussjåføren om hu kunne gå ut av bussen, for å gå på do.

    På en byggeplass, (eller noe), ovenfor Svelvik-senteret der da.

    Det var vinter, så det var mørkt da.

    Men da hadde jo jeg sitti og holdt meg, hele veien fra Drammen, jeg og.

    Og jeg var også brisen, etter de her halvliterne, som Christell og jeg hadde kjøpt da.

    Så siden både bussen og Christell drøyde, så syntes jeg det ble vanskelig å holde meg, hele veien til Berger da.

    Det gikk greit før bussen stoppa, og Christell gikk på do.

    Men når bussen venta så lenge, så ble det nesten som tortur da, å ikke kunne gå på do.

    Spesielt siden jeg tenkte på at Christell gikk på do da.

    Så ble det ikke så artig å holde seg hele veien til Berger liksom.

    (Som gikk relativt greit, før den her ventinga til bussen og det her dobesøket til Christell da).

    Så jeg spurte også sjåføren da, (til slutt), om jeg også kunne gå på do.

    Men da sa Iver, ‘skal du se, eller?’.

    Akkurat som jeg var en unge, når jeg var 18 år gammel.

    Jeg satt der og blæra var stapp full, for å si det sånn.

    Og det var så mørkt ute, så jeg hadde ikke kunnet sett mye av Christell, mens hu tissa, (eller hva hu dreiv med, for hu brukte rimelig lang tid egentlig), uansett.

    Jeg hadde forresten sett Christell naken, da vi var yngre, og hu satt i et sånt plaskebasseng, sammen med Nina Monsen, da de var sånn 9-10 år gamle.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde sett henne naken før liksom heller.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg hadde jo knulla nesten en hel natt, med Nina Monsen, ikke så mange ukene før det her.

    Så det var nok heller det at jeg ikke visste hvor doen var på Dickens.

    Eller det at Christell oppførte seg så sjarmerende, på Dickens, og kjøpte nye øl hele tida, sånn at jeg ikke fikk tenkt på å gå på do.

    Noe sånt.

    Så gikk jeg også ut av bussen da, for å pisse.

    Men altså ikke uten å få en sur kommentar slengt etter meg, fra han Iver da, som var kjæresten til Christell da, og vel gikk på årstrinnet mellom Christell og meg, tror jeg. på videregående.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte meg også en ensfarget svart genser, på begynnelsen av dette skoleåret, husker jeg.

    Det var på Dressmann, i Strøget, på Bragernes.

    De genserne stod liksom på noen stativer utenfor butikken da.

    Og mora mi hadde jo gitt meg en svart strikkegenser, med mange fargede ruter på, et par år før det her.

    Og jeg var kanskje lei av å gå med den Ball-genseren, som jeg kjøpte året før, og som fort ble upopulær igjen vel.

    (Hele Drammensregionen, (når det gjaldt ungdommer), gikk jo plutselig med stripete Ball-gensere, en måneds tid vel ihvertfall, skoleåret 1987/88, mener jeg at det må ha vært.

    Noe sånt).

    Og en gang, så dro Pia og Cecilie Hyde meg med, på en fest, hos noen folk, i Drammen.

    På Bragernes-sida vel.

    Og der var også Monika Lyngstad, fra Røyken, (hu var vel også i den Lyche/Depeche-gjengen, tror jeg. Hu var vel ihvertfall det Andre Willassen ville ha kalt ‘Blackis’, tror jeg).

    Og på den festen, så sa hu Monika Lyngstad til meg, da hu så meg i den svarte genseren, (fra Dressmann), at hennes yndlingsplagg var en sånn enkel, svart genser da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting jeg husker fra den festen, det var at noen hadde betrodd seg til Cecilie Hyde, (ei jente da), om at hu hadde hatt sex.

    ‘Også til meg da’, sa Cecilie, (husker jeg at jeg overhørte), til ei venninne, om at hu jenta hadde betrodd seg til henne da.

    De hadde visst også måttet bytte sengetøy ofte, på den her festen.

    (Hvis det ikke var en annen fest).

    Kommenterte Cecilie Hyde i ettertid da, husker jeg.

    Foreldra til de som hadde festen hadde visst lurt på det her da, om hvorfor så mye sengetøy hadde blitt vaska.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, i russetida, så ville Cecilie Hyde bli med meg, opp på en russekro, i Hokksund, (eller om det var Vikersund).

    Da sa Lise, i Markedsføringsdelen, av klassen min.

    Da jeg kom på skolen, en av de neste dagene.

    At Cecilie Hyde, ‘hadde hatt tre aborter’.

    Noe sånt.

    Når jeg kom inn i klasserommet, en morgen da, på vårparten vel, i 1989 da.

    Da ble jeg litt irritert husker jeg.

    Hvem var hu Lise som sladret sånn om ei jente/dame som bodde, (mer eller mindre ihvertfall), hos meg, (på den her tiden ihvertfall), husker jeg at jeg tenkte.

    Da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Jeg vet ikke om det var sant, det Lise, (som var fra Drammen vel), sa om at Cecilie Hyde hadde hatt tre aborter.

    (Det var Cecilie Hyde hu mente, sånn som jeg skjønte det ihvertfall.

    Hvis det ikke var ei jente som jeg rota med, på en russekro, på Rockefeller, i Oslo, like før.

    En dag jeg drakk veldig mye, for jeg skulle prøve å ‘ta kassa’, og få en ølkork i russelua da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skal skrive mer om de russekroene seinere.

    Men nå er klokka over to om natta, her på hostellet.

    Så jeg får si meg fornøyd med den her skrivingen for i dag vel.

    Men vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer på dette kapitellet, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til ei som gikk i klassen min, andre året på videregående

    håndball keeper

    PS.

    Her er mer om dette:

    støaveien

    http://forbruker.dt.no/eiendomsbasen/searchresult/display/s/st%F8aveien/datesort/desc

  • Min Bok – Kapittel 52: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 2)

    Gjerdes Videregående var forresten en skole, som var halv-privat, eller ihvertfall ganske nylig hadde vært privat, da jeg gikk der, i 1988/89.

    Det var nok derfor at den skolen hadde et så gått rykte, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.

    Men når jeg tenker tilbake på det, så var jeg litt skuffet, over lærerne, osv.

    Engelsklærerinna, det var ei dame i 60-årene vel, som gikk rundt med en gjennomsiktig bluse, som man kunne se hennes kanskje ikke så veldig attraktive bryster gjennom da.

    Så det var vel litt spesielt, må man vel si.

    Ei dame fra Svelvik, som jeg ikke kjente fra før, men som het Monika Nebel, (og som jeg vel hadde hørt navnet på), hun gikk også på den skolen.

    Men hun gikk i andre klasse da.

    Jeg røyka jo på den her tiden, og pleide noen ganger å stå sammen med hun Monika Nebel da, og røyke, ute i skolegården der, på Gjerdes Videregående.

    Hun Monika Nebel, (som gikk for å være en av de peneste jentene i Svelvik vel, med langt lyst hår, og hun var vel også høy og slank), hun klagde på noe med engelsklærerinna, husker jeg.

    Også prata hu med meg igjen seinere, og da hadde visst engelsklærerinna sagt at jeg var flink i engelsk.

    Men jeg hadde jo også vært på tre språkreiser, i England, så jeg syntes vel ikke at jeg fikk for bra karakter i engelsk, ihvertfall.

    Jeg hadde jo fått 93 av 100 poeng, på den avsluttende engelskprøven, på EF sitt språkkurs, (med Paul Wilkie som leder), i Brighton, noen uker før.

    (Hvor jeg dro sammen med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen).

    En annen kar som var på den språkreisen, (en med mørkt hår, fra Drammen), han gikk også på Gjerdes Videregående, husker jeg.

    Han sa hei til meg en gang, og da ble jeg så flau, (fordi at jeg hadde jo sagt at jeg var homo, til de jentene fra Hammerfest, (som også var på det språkkurset), for jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem, når de var på ‘fjortis-fylla’, for dem var litt sånn rølpete og vulgære kanskje da. Men men).

    Så da han med den mørke piggsveisen vel, sa hei til meg, utafor Gjerdes Videregående, (hovedinngangen der), en gang, mens jeg gikk på Gjerde, så dreit jeg meg ut, for jeg ble litt forfjamset over at noen i andre klasse der, kjente meg, og så tok jeg fram en røyk, og klarte å sette den feil vei, inn i munnen, sånn at jeg prøvde å tenne på filteret da.

    (Siden jeg ble så forfjamset).

    Og da lo han fra språkreisen til Brighton av meg, husker jeg.

    Men men.

    Det var vel den siste gangen som jeg prata med han, tror jeg.

    Gjerdes Videregående, den skolen hadde heller ikke kantine, av en eller annen grunn.

    Men skolen lå helt i sentrum av Drammen, (må man vel si).

    Og vi kunne spise enten ved pultene våre, eller vi kunne gå til en av kafeteriaene, i Gågata.

    (Noe som Fred Bing, i dataklassen, og meg, pleide å gjøre).

    Vi pleide å dra på kafeterian i Risto-sentert, og spise noe mat der, husker jeg.

    Vi kunne også spille på kronespillene, som var der, som var sånn at man noen ganger kunne vinne 10 kroner, i alle vinnerlukene.

    Men men.

    En gang, som Fred Bing og jeg stakk dit, så satt Monika Nebel der, (sammen med noen i klassen sin vel), oppå en pute(!).

    Hvorfor sitter du på en pute, sa jeg.

    Jeg har fått underlivsbetennelse, sa Monika Nebel da.

    (Noe sånt).

    Ja vel, sa jeg.

    Monika Nebel var sammen med min fars arbeider Erik Thorhallsson, fra Berger, (som var med å jobbe på huset til onkel Runar, blant annet).

    Erik Thorhallsson hadde mørkt, krøllete hår, og var fra Island vel.

    Og han var populær blant damene.

    Men en gang, på den her tiden, som jeg satt på med faren min, etter skolen vel, i Drammen.

    Så sa Erik Thorhallsson det, at han måtte til legen, for han hadde fått noe ‘vridning i pungen’, eller noe.

    Så dette nevnte jeg for Fred Bing da, husker jeg, at Monika Nebel og Erik Thorhallsson nok må ha vært rimelig ville.

    Siden de begge fikk problemer med underlivet osv., mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Fred Bing han hadde vært et år, i USA, før dette skoleåret.

    Og han var en sånn sportsfrik da.

    I USA, fortalte han, så var du enten skolelys, sportsfrik eller frik.

    Noe sånt.

    Og da ble han sportsfrik da, skjønte jeg.

    Men men.

    Jeg hadde jo hatt litt kleptomane tendenser, under mine første tenåringsår.

    Og jeg rappa en blå adressebok, på bokhandelen på varemagasinet Lyche, husker jeg, den første tiden, som jeg gikk på Gjerde.

    (Mest av gammel vane vel).

    Og det fortalte jeg til Fred Bing, husker jeg, en gang vi var på kafeteriaen, på Risto-senteret da.

    Og da skrev Fred Bing seg opp i adresseboka mi, husker jeg, som den første personen da.

    Den adresseboka ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage, i Oslo, (tror jeg ihvertfall, hvis dem ikke har flytta det).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg stod også noen ganger sammen med Fred Bing, som også røyka, i skolegården på Gjerde der, i friminuttene da, og chatta mens vi hadde en røykepause da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var ikke tilrettelagt for samarbeidsavtalen, når det gjaldt bussene.

    Skolebussen min, den gikk ti på syv, om morgenen, eller noe.

    Og den var full av tøffe arbeidsfolk, husker jeg, som stirra på meg, når jeg gikk på bussen.

    Så den bussen, den gadd jeg sjelden å ta.

    Da måtte jeg også vente, i nesten en time, i klasserommet, før skolen begynte.

    Og da kom så Kongsberg-folka, som var noen storvokste folk, nesten alle av de.

    Og så ville de kanskje si noe ‘piss’ da.

    Og jeg var dette skoleåret like høy som jeg er nå, altså 1.85.

    Men jeg veide bare litt over halvparten av det jeg veier nå.

    Jeg veide vel cirka 62 kilo, eller noe, tror jeg.

    Så jeg var nok den tynneste gutten i den klassen jeg gikk på, på Gjerdes Videregående, vil jeg nok si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det gikk en buss, som passet bedre, men den gikk bare fra Svelvik.

    Og det var 6-7 kilometer nærmere Drammen, så det hjalp ikke meg så mye.

    Så den samarbeidsavtalen, den var ikke tilrettelagt for folk fra Berger, fant jeg ut.

    Men men.

    Så jeg pleide ofte å haike.

    Og de jeg haika mest med, det var foreldra til Espen Melheim.

    De satt jeg vel på med en 20 ganger, eller noe, kanskje, inn til Drammen.

    Jeg satt også noen ganger på med mannen til ei av Førstedamene, (en slags lav sjefstittel), på CC Storkjøp.

    Hu Førstedama, hu bodde på Bergeråsen, i Petter og Christian og dem sin gamle leilighet, (der mora Tove døde, og Thor Furuheim døde i hagen, året før det igjen, i den snøhule-ulykken), i Havnehagen 4 der.

    Hu pleide jeg å få sitte på med, tilbake til Bergeråsen, etter kveldsvakter på CC Storkjøp, de gangene hu jobba de samme vaktene da.

    Hu kjørte veldig, veldig sakte, på Svelvikveien, så det tok kanskje en time, å komme seg hjem, etter jobb, hvis jeg satt på med henne.

    Bussen brukte nesten like lang tid, men den gikk bare annenhver time, så da ville jeg ofte ikke komme hjem, før i 22-23-tida.

    Hvis jeg jobba på CC.

    Og da var det bare å hive en Pizza Grandiosa, inn i steikeovnen.

    Og så opp igjen klokka 6-7, for å prøve å komme seg på skolen igjen.

    Så jeg pendla i cirka to timer hver dag da.

    Så det var et hektisk år, det er helt sikkert.

    Men jeg var bare 18 år, og da er kroppen ung, så da tåler man vel et sånt tempo bedre, enn når man blir eldre.

    Det er mulig.

    Mannen til hu fra CC Storkjøp, som bodde i Havnehagen 4, han jobba innen IT, i Oslo.

    Han pleide noen ganger å kjøre innom bensinstasjonen, ved Kafeteriaen, i Svelvik, og kjøpe et par Prince-pakker.

    Så han var storrøyker da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte også, 2-3 ganger vel, at jeg fikk sitte på med faren til Anne Uglum, (som jeg har skrevet om tidligere såvidt).

    Han jobba vel i Drammen, og han var en myndig person, husker jeg.

    Så jeg satt meg vel bare i baksetet da, mener jeg å huske, når jeg satt på med han.

    Men men.

    Han var i Arbeiderpartiet forresten, husker jeg.

    Jeg nevnte at jeg jobba på CC Storkjøp etter skolen.

    Og da nevnte han det, at Annika Horten, hu hadde begynt å jobbe på Hennes og Mauritz, i Gågata, i Drammen.

    (Av en eller annen grunn, så nevnte han det).

    Det visste jeg fra før, for jeg pleide noen ganger å kjøpe olabukser osv., på Hennes og Mauritz.

    Og da pleide Annika noen ganger å jobbe i dame-avdelingen der, i første etasje.

    Og jeg så kanskje på henne, mens jeg stod i rulletrappen opp til herreavdelingen i andre etasje der da.

    En gang, husker jeg, så nikket jeg ikke engang til henne, men bare så på henne da, mens hun også så på meg, og uten at noen nikket eller sa et ord vel.

    Hun så ikke så blid ut da, husker jeg.

    Jeg vet ikke om hun kjente meg igjen heller, kanskje hun trodde det var noen hun ikke kjente.

    Hva vet jeg.

    (Annika gikk ikke på skole, i Drammen, det skoleåret, såvidt jeg vet, ihvertfall.

    Men hu tok kanskje bussen inn fra Sande Videregående da, og inn til Drammen, etter skolen.

    Det er mulig at det var sånn det var.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    De gangene jeg tok bussen, og var tidlig ute, så var det en kiosk, i Gågata, som jeg måtte gå forbi, på veien til Gjerdes Videregående.

    Det gikk ofte dårlig.

    Det var sjelden at jeg klarte å gå forbi den kiosken.

    Der pleide jeg heller å gå innom, og kjøpe VG eller Dagbladet, og noe godteri da, og sikkert cola og.

    De hadde også sånne små metallbokser, med noen små, runde lakrisgodteri i, husker jeg.

    Noe sånt gammeldags godteri da.

    Og de hadde vel også toffee og, tror jeg, (uten at jeg vel noengang kjøpte det, for å si det sånn).

    (Dette var forresten uvant for meg, at jeg kunne kjøpe avis og godteri og sånn, før skolen.

    Jeg hadde jo gått på Sande Videregående, de to foregående årene, og den skolen, den lå liksom inni skogen der, (som noen sa), og var ihvertfall et par kilometer unna nærmeste butikk eller kiosk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Dette var en tippekiosk, og en gang, som Tim Jonassen, Fred Bing, og meg, gikk til Lauritzen bokhandel, for å kjøpe disketter, i en datatime, eller noe.

    (Vi hadde det ganske fritt, klasseforstander Arne Karlsen, han var sjelden nede i datasalen, hvor vi satt nesten halvparten av timene vel.

    Så vi kunne gå og gjøre noen ærend, i skoletiden, nesten som vi ville, vil jeg si.

    Hvis jeg ikke husker det helt feil da.

    Men men).

    Vi gikk innom den tippekiosken i Gågata da.

    Og så la vi merke til at de hadde et tippeprogram der.

    Så kjøpte vi en diskett, (av den gammeldagse typen, det vil si en 5 1/4-tommers diskett), hos Lauritzen Bokhandel, som var rett over gata, for den tippekiosken da.

    Så kopierte vi tippeprogrammet til kiosken, og så på det, på Gjerdes Videregående, husker jeg.

    Jeg hadde jo laget tippeprogam selv, på Bergeråsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    Men dette her var en helt annerledes type tippeprogram da, (og også av en litt mer omfattende type, må jeg innrømme), som vi bare studerte litt da.

    Men vi lurte jo han eieren av tippekiosken, for vi fikk vel egentlig ikke lov til å kopiere det programmet.

    Men vi var liksom dataeksperter da, og regna med at han i tippekiosken ikke skjønte så mye.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg lagde også et spill, i datasalen der, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Jeg kunne jo ganske mye Basic-programmering, siden jeg hadde hatt data som hobby, i mange år, før jeg begynte, på datalinja.

    Så jeg tok Pascal-programmeringen ganske lett, må jeg vel si.

    Så jeg hadde en god del dødtid, det skoleåret, siden jeg gjorde ferdig alle oppgavene ganske raskt da.

    Så jeg lagde et hesteveddeløp-spill, som var inspirert av en type spilleautomat, som jeg hadde sett, i automathallene, i Brighton og i Weymouth, da jeg hadde vært på språreise der, noen år tidliger da.

    Det var sånn, at noen hester, løp bortover.

    Og så skulle man vedde på en av hestene da.

    Men jeg fikk til å forrandre fart, flere ganger, under løpet.

    (Ved å bruke en litt komplisert algoritme, eller hva man skal kalle det).

    På samme måte som disse spilleautomatene, i England, fungerer.

    At hestene liksom forrandrer farten, under løpet, sånn at det blir spennende.

    Hvis hestene hadde hatt den samme farten, hele tiden, så kunne man jo sett hvem som vant, med en gang nesten.

    Men så ikke i det spillet, som jeg lagde da.

    Så sånn var det.

    Og jeg lagde det også sånn, at man kunne kjøre en av de hestene selv.

    Da måtte man trykke fort som søren, på to knapper.

    Og så ville den hesten løpe da, og vinne, hvis man trykket veldig fort.

    Man kunne også vedde på seg selv da, husker jeg.

    Så det spillet var kanskje et av de artigste spillene, som jeg har laget, vil jeg nok si.

    Kryssordkompilator-programmet, som jeg lagde når jeg gikk på NHI, det var kanskje mer imponerende.

    Men hestevedeløpspillet, (som jeg kalte for Kentucky Derby, etter et hesteveddeløp, i USA, som jeg hadde sett om på TV vel), det var nok det morsomste spillet, som jeg har fått tid til å lage.

    Ellers har jeg vel laget mest nytteprogram, vil jeg vel si.

    Men men.

    Fred Bing, han lagde et musikkprogram, som spilte en artig, randomisert lyd, (må man vel si), på rundt den samme tiden, som jeg lagde det hestespillet mitt da.

    Så jeg spurte Fred, om jeg kunne få bruke den lyden, i spillet.

    Og det sa Fred Bing, at var greit.

    Så det spillet hadde også musikk da, faktisk.

    Så det spillet, det var nesten klasse-spillet, for vår datalinje da, på Gjerdes Videregående, i 1988/89, kan man kanskje si.

    Det var flere i klassen, som prøvde spillet, husker jeg.

    Og jeg fikk vel ganske bra tilbakemeldinger på det også vel.

    Magne Winnem, i klassen, nevnte det, husker jeg, at han syntes det, at mitt spill, hadde ‘ganske avanserte random-algoritmer’, eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    (Magne Winnem, han laget forresten også en type spill, (som jeg ikke husker helt hvordan var nå), etter dette da.

    Som han hadde laget hjemme, eller noe, og viste for klassen vel.

    Noe sånt).

    Men klasseforstander Karlsen, han var nesten aldri i datasalen.

    Der fikk vi sitte i fred, i kanskje 90% av tiden, vil jeg si.

    Karlsen tok det meste i klasserommet, og satt vel mye i klasserommet da, og drakk kaffe, (var det vel), for seg selv, mens vi elevene var i datasalen da.

    Men noen ganger, så dukket Karlsen opp, i datasalen.

    Og en gang, så ble han sur, fordi jeg dreiv med det Kentucky Derby-spillet, etter at jeg var ferdig med de oppgavene vi hadde, den dagen da.

    Og så ropte han ut, sånn at jeg nesten ble skremt.

    Jeg ble paff ihvertfall, og klarte ikke å si noe, når han konfiskerte det spillet mitt da.

    (Han konfiskerte disketten, som spillet jeg hadde laget, var på da).

    Jeg skjønte ikke det, om Karlsen skjønte det, at det var jeg som hadde laget det spillet.

    Det var ikke lov å spille spill.

    Det hadde vi fått opplyst.

    Men nå var jo dette et spill, som jeg hadde laget selv, når jeg var ferdig med skoleoppgavene, som vi ble tildelt.

    Det måtte da være lov å _lage_ spill.

    Når man hadde litt dødtid.

    Men å _spille_ spill, det var ikke lov.

    Men for å _lage_ spill, så må man jo teste det, og få tilbakemeldinger, osv.

    Og det var det jeg holdt på med.

    Jeg testet et spill, som jeg selv hadde laget.

    Så jeg drev egentlig med testing, og ikke med spilling.

    Men klasseforstander Karlsen, han var så brysk, og brølte ut, når han så det, at jeg drev på med det spillet.

    Så jeg klarte ikke å forklare det, at jeg bare testet det spillet.

    Jeg ble helt paff, og klarte ikke å si noenting.

    Men men.

    Så det fikk jeg aldri forklart meg om da.

    Men helt på slutten av skoleåret, så dukka Karlsen opp, i datasalen igjen da, (hvis det ikke var i klasserommet), og ga meg den disketten tilbake da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka egentlig over 4 om natta, her på hostellet.

    Men jeg sovna, en time ellet to, etter at jeg kom hjem fra møte hos Ingeus, tidligere i dag.

    Så jeg er ikke så trøtt nå akkurat.

    Men jeg hører at noen driver å går i noen dører osv., utafor døra til rommet mitt her.

    Så det er mulig at det upopulært at jeg driver å taster på tastaturet her, såpass seint.

    Det er vel ganske lydt her, tror jeg.

    Så jeg får ta en pause, med skrivinga, nå vel.

    Men jeg får se om jeg eventuelt klarer å få skrevet noe mer i morgen, for eksempel.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 37: Enda mer fra Sande Videregående

    Jeg begynte på nytt kapittel i dag, så kapitell 25 er bare på en del da.

    Men jeg fortsetter å skrive om ting som skjedde da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.

    Vi dro på ihvertfall en klassetur, til Oslo.

    Jeg husker en klassetur, med hu bedriftsøkonomi-lærerinna.

    Vi skulle møtes på Drammen Jernbanestasjon, og jeg måtte ta en tidlig buss, og venta i kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon der.

    Der jeg hadde sitti sammen med Arne Thomassen, jula 1980, eller noe, (altså cirka syv år tidligere).

    Da jeg prøvde å rømme til Berger, i jula, med bussen, siden jeg ikke likte meg så bra hos mora mi.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Nyheten i avisene den dagen, det var at Larviksgruppa Drama var oppløst, husker jeg.

    En gang, som Pia var oppe hos meg, så hadde jeg hørt på radio, på stereoanlegget til faren mi.

    Og Drama var med i en konkurranse, som var for hele Europa vel.

    Som het Europatoppen, eller noe, vel.

    Med en sang, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men Drama vant Europatoppen da, hvis jeg husker det riktig.

    Og på førstesidene av avisene, så stod det at Drama var oppløst, husker jeg.

    Den dagen som vi skulle inn til Oslo.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi dro på bedriftsbesøk, til Storebrand, husker jeg.

    Det er mulig at Kontor og Administrasjonslinja også var med.

    For jeg mener å huske det, at jeg satt ved siden av Rose Marie Baltersen og Mette Holtet, ved et bord, hos Storebrand der da.

    En direktør, eller noe, dukket opp, og spurte hva vi trodde dem tenkte en del på, om dagen.

    Og det var enten at det hadde vært flom i Oslo.

    Som var mye i nyhetene, Oslofjorden hadde flommet over, og det var vann på gatene, nede ved Rådhuset osv., mener jeg å huske.

    Men det var feil svar.

    Som noen sa, (og som jeg først nevnte vel).

    Det var selvfølgelig børs-krakket i USA, som de tenkte mye på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han direktøren lurte vel også på om vi var en niende klasse, eller noe.

    Og noen Svelvik-damer vel, baksnakka meg, husker jeg, etterpå, siden jeg så så ung ut, og de som jeg satt på samme bord ved da.

    Bedriftsøkonomi-lærerinna sendte meg, for å finne noen som hadde blitt litt borte, nede ved Storebrand og Konserthuset der da, husker jeg.

    Men jeg fant dem ikke.

    Men men.

    (Det er mulig at dette var året før og, det husker jeg ikke).

    Men i andre klasse så var vi ihverfall på Peppes Pizza, i Stortingsgata, husker jeg.

    Jeg så igjen så ung ut da, (var det vel), at vi kun fikk lov å kjøpe en halvliter hver, til pizzaene.

    Så jeg ble vel litt baksnakka igjen, tror jeg.

    Ove Reiersrud var med på den klasseturen husker jeg.

    For vi var på en film, på Saga kino, husker jeg.

    Men jeg husker ikke hva filmen het.

    (Men muligens en med Michael J. Fox).

    Men jeg ble litt brisen bare av en eller to øl. så jeg syntes det var morsomt.

    Og det er det mulig at Ove Reiersrud ble og, det er mulig.

    For han ble litt skrålete, eller hva man skal si, mener jeg å huske.

    Men men.

    Vi var jo på klasseturer på ungdomsskolen og.

    Og vi så ‘Staying Alive’, på Colusseum Kino, husker jeg, med klasseforstander Aakvåg da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jo, vi var også på teater, med Sande Videregående.

    Og det var ‘Boeing, Boeing’, eller noe, på et teater, som var like ved St. Olavs plass vel.

    Hvor Jon Skolmen jobbet, husker jeg.

    Han kom ut etter forestillingen, og spurte hvor vi var fra, husker jeg.

    Og noen sa vel Svelvik eller Sande da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det er mulig dette var gamle Edderkoppen teater, eller noe.

    Det husker jeg ikke helt.

    Hvem vet.

    Det var en revy da, som det vel heter.

    Om en mann som hadde mange flyvertinner.

    Og den var morsom, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men på en av Osloturene, (som jeg ikke helt husker hva vi gjorde på, men det var med Markedsførings-læreren, tror jeg).

    Så stakk jeg etter klasseturen, innom Øystein Andersen, i Lørenskog.

    Med en videofilm, som jeg hadde rota med.

    Det må ha vært like før han brant meg i hånda, med en sigarett, tror jeg.

    Jeg hadde skrevet ‘Waldemar Thranes gate’, på videofilmen, når jeg sendte den i posten, til han, i Lørenskog.

    Men han bodde i ‘Markus Thranes vei’, i Lørenskog.

    Så da havna visst den filmen tilbake på Berger postkontor da.

    Et sted den hadde liggi noen måneder.

    Men jeg tok toget til Hanaborg da, hvor Øystein bodde, og la filmen i postkassa hans.

    For dem var ikke hjemme.

    For da hadde visst Øystein fått problemer, med noen folk da, siden jeg sendte filmen feil.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg var også å besøkte Øystein, i Lørenskog, et par ganger, som han var hjemme.

    Og Øystein hadde en kusine, som het Anita, som bodde i nabohuset.

    Dem hadde også sommerhus på Sand, men i Sandsveien da, der hvor familien Sand har gård, noen hundre meter unna, fra der Øystein og dem hadde sommerhus.

    Anita jobba på Robsrudjordet Burger, som var like ved der hvor Øystein bodde.

    Det var vel drøye 500 meter å gå vel.

    Noe sånt.

    Og da fikk Øystein og jeg, gratis burgere, av Anita husker jeg.

    Når vi stakk innom Robsrudjordet Burger da.

    Anita hadde lyst hår, og var på min alder vel, og hu spilte fotball for Kurland, mener jeg.

    (Uten at jeg helt veit hvor det er hen).

    Men men.

    (Hu begynte seinere å jobbe på et cruiseskip, (når hu var i slutten av tenårene vel), men det likte hu ikke, så det dreiv hu ikke med så lenge, husker jeg.

    Men men).

    Dette var vel da Øystein Andersen gikk i niende klasse, tror jeg.

    For han begynte å vise meg en årbok, som de hadde, på skolen hans, på Hanaborg, eller noe, da.

    Og hu der lyshåra jenta var fin da, sa Øystein.

    Men hu var visst ‘puck i hue’ da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så dette var nok mens jeg gikk i første eller andre klasse, på videregående.

    Men før Øystein stompet den sigaretten, i hånda mi.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein hadde en kamerat, som het Are, som hadde mørkt hår.

    Han kjente også en kar som het Erik, som ble kalt for ‘Psycho’.

    Psycho ville slå opp med dama, fordi at telefonnummeret begynte på ‘null sex’, sa Øystein.

    Pia sa at Psycho ikke var noe ‘snill’ mot dama, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hva Pia mente med dette, eller hvordan Pia visste hvem Psycho var).

    Øystein og jeg prata om tegneserier, og jeg fortalte at jeg hadde en ide, til en tegneserie.

    Sånn ala ‘hvorfor drepe deg bare fordi du ikke fikk kjøpt den siste utgaven av Mad’.

    Og den var sånn at en gutt gikk forbi Blitz, i Pilestredet, med en plakat, hvor det stod ‘Riv Blitz’, om kvelden da.

    Og Øystein hadde en kamerat, som kunne tegne.

    En som jeg var med å besøke en gang, på Lørenskog.

    Han tegneren hadde skrevet noe stykke, i en skoleavis, eller noe.

    Hvor han hele tiden brukte uttrykket ‘bølgen’, husker jeg, (bølgen ble kjent under Mexico-VM i fotball, året før, forresten. Når tilskuerne reiste og satt seg igjen, sånn at det så ut som en bølge).

    Men Øystein lagde det som en tegneserie, på cirka ti ruter vel, som jeg sendte inn til Pyton.

    Jeg brukte permene i en bok, i Samfunns og Næringslære, som konvolutt.

    Så dette må ha vært sommeren 1987, tipper jeg, at jeg sendte den tegneserien inn til Pyton.

    Men men.

    Men den tegneserien, den hadde ikke noe sluttpoeng.

    Ikke noe særlig bra sluttpoeng ihvertfall, så den ble ikke trykket av Pyton.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Øystein kjente også Tom, (som seinere ble butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen, da jeg bodde i den bydelen, fra slutten av 90-tallet).

    Både Øystein og Tom spilte sjakk.

    Og jeg var med en gang til han Tom, og vi spilte sjakk, og det ble remis da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også sommeren 1987, at Øystein Andersen ble med Pia og meg, ned på en fest, ved Berger brygge.

    (Pia visste at det var fest, og hadde pleid å gå på fester der, en stund vel.

    Hvis ikke dette var sommeren 1988 da.

    Etter Brighton-turen.

    Hvem vet).

    Jeg fikk ihvertfall Øystein til å ta med en mun-chako, som han hadde.

    (Sånne pinner som har en kjetting mellom seg.

    Et japansk nærkampvåpen).

    Øystein Andersen sa at han hadde en mun-chako, som hadde springkniver, bygget inn i pinnene.

    Og det syntes jeg at hørtes artig ut da.

    Men da han tok med det våpenet, ut til Berger, så hadde det ikke springkniver likevel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En kar som het Tom Lillemoen vel.

    Han likte ikke at Øystein Andersen hadde med et sånt våpen, ned på festplassen.

    Så han kasta det våpenet, i fjorden.

    Pia var venninne med ‘Tina Turbo’, og de ville ut og ‘fly’.

    Jeg blei med Pia og Tina Turbo, med en båt, som vi fikk haik med, til Kommersøya.

    Men jeg tok ikke med Øystein, for han var et par år yngre da.

    Men men.

    (Jeg spurte ikke om han ville bli med heller.

    Det var Pia som dro med meg liksom.

    Så hu måtte nesten ha spurt, tror jeg.

    Jeg var vel litt dame-gæern, og derfor ville jeg være med, siden Tina Turbo var med kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Pia og Tina Turbo fikk det ekteparet, i den båten, til å leite etter våpenet, til Øystein.

    Men de fant det ikke.

    Tina Turbo rappa også røykpakka, til hu dama i 30-åra vel, som dukka opp, med båt, ved Berger brygge.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For vi hadde ikke noe røyk da.

    Jeg bomma en øl, av noen Holmestrand-damer, på Kommersøya, og spurte om de kjente Trond Gurrik, fra Markedsføringsklassen, (så dette her med mun chako-en må nok ha vært sommeren 1988, for den forrige sommeren, så visste jeg ikke hvem han var).

    ‘Alle i Holmestrand kjenner Trond Gurrik’, svarte de Holmestrand-damene.

    Men så skulle søstera mi og Tina Turbo stikke på land.

    Så jeg ble med dem.

    Jeg husker ikke om vi ble kjørt i land, med en båt, eller om vi kunne gå i land der.

    Noe sånt.

    Og så fikk Pia og Tina Turbo haik med noen rånere, (eller hva det var), og jeg satt også på med dem da, (siden jeg hadde hengt meg med Pia og Tina Turbo. For jeg lurte vel også litt på, hva søstera mi dreiv med, siden hu var venninne, med Tina Turbo, osv).

    Men jeg ble litt kjent med Tina Turbo, ihvertfall, som jo min tidligere kamerat Christian Grønli også kjente.

    For vi traff jo henne, da hu gikk sammen med Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen.

    De gikk kanskje i samme klasse.

    Men hvordan søstera mi ble kjent med Tina Turbo, det veit jeg ikke.

    Og hvordan Tina Turbo fikk det klengenavnet ‘Turbo’, det er jeg ikke helt sikker på.

    Men jeg tror det må være noe med sex å gjøre.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også inne i Drammen, i handelsforeningens lokaler der vel, og så på en debatt.

    Det var andre året, på handel og kontor, husker jeg.

    Det var hu klasseforstanderen vår, som tok oss med dit, husker jeg, en ettermiddag, skoleåret 1987/88 da.

    Mona Røkke, som da var Forbrukerombud vel, var i en debatt, med noen folk fra næringslivet, i Drammen.

    Men det var lite futt i Mona Røkke, som Forbrukerombud, syntes jeg.

    Hu var nesten ‘godslig kamerat’, med de næringslivsfolka, fra Drammen, som hu liksom skulle debattere med da, syntes jeg.

    Så det var en litt kjedelig debatt, vil jeg si.

    Og det var vel ikke akkurat sånn, (sånn som jeg husker det), at vi lærte noe derfra, som vi ikke allerede hadde lært, på Sande Videregående.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi hadde jo om personvern og alt sånt, til det nesten kjedsommelige, på Sande Videregående.

    Både i Kontorlære og EDB vel.

    Og vi hadde jo også rettslære, og lærte om hvilke rettigheter som forbrukerne hadde, osv.

    Så det var en veldig god utdannelse, på mange måter, vil jeg si.

    Jeg fikk jo artium, etter tre år på økonomilinja.

    Jeg ble jo økonom, (selv om ingen gjorde noe poeng ut av det vel, vi kalte det bare blåruss).

    Og jeg fikk jo tre vitnemål, (et for hvert år), nemlig fra Grunnleggende Handels og Kontorfag, Markedsføring og Data og Informasjonsbehandling.

    Så jeg syntes det var en bra utdannelse, som jeg har fått en del igjen for seinere og, tror jeg nok.

    Selv om jeg ikke jobbet akkurat som økonom da.

    Men vi lærte blant annet i Rettslære, at både et menneske og et firma, begge er ‘juridiske personer’.

    Det hadde jeg ikke tenkt på, før vi begynte med rettslære.

    Men et menneske står altså likt, med et firma, i retten.

    (Ihvertfall ifølge lovverket).

    Dette med at et firma, i retten, blir til en ‘juridisk person’, det er det kanskje ikke alle som vet, eller tenker over, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I gymmen, så skulle vi en gang finne pulsen.

    Men jeg fant ikke pulsen, og sa fra om det.

    Og da sa Line Nilsen, at ‘du må skru’n på, vet du’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Uten at jeg skjønte hva hvorfor hu sa det.

    Men men.

    Line Nilsen var jo sammen med sønnen til gymlærerinna, så man skulle kanskje tro det, at hu ville holdt litt kjeft i gymtimene.

    Men så ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde walkman og høytalere, med på skolen, husker jeg.

    Jeg kjøpte Michael Jackson-kassetten ‘Bad’, av Jan-Tore, husker jeg.

    For mora hans jobba med å vaske i en matbutikk, ut mot Krokstadelva vel, og skaffa sånne kassetter billig da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg kjøpte også kassetten til Belinda Carlisle, på Lyche Platebar, i Drammen, det skoleåret, husker jeg.

    Og også T’Pau, som var populære, med ‘China in your hand’, osv.

    Markedsføringslæreren likte Belinda Carlisle, husker jeg, og vi fikk lov å høre på den kassetten i timen, husker jeg.

    ‘Du har ihvertfall fin musikk’, sa han ‘Case’ da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kristin Sola fortalte meg det, at hu og ei pen venninne hu hadde, med mørkt hår, (også fra Galleberg vel), spleisa på å leie en solseng.

    Spesielt hu venninna var skikkelig brun.

    Så det trodde jeg på.

    Men men.

    Kristin Sola la en dag masse passbilder av seg selv, (og hu venninna og vel), ut på en pult, i klasserommet vårt.

    Så spurte hu meg, om hvilket bilde jeg seg syntes var finest.

    Jeg syntes hu hadde litt bollekinn, osv., på det bildet, som hu var yngst på.

    (At hu ikke så så fin/sexy ut, på det liksom).

    Så jeg mobba henne da, og sa ‘det’.

    Også rappa jeg det bildet, og Sola da, (som hu ble kalt), løp etter meg, og fikk tak i meg, i gangen, mellom de to klasserommene, i den brakkebygningen da.

    Og hu gikk helt berserk og begynte med nærkamp, og klinte puppa sine skikkelig inntill meg, husker jeg.

    Så det var vel det nærmeste jeg kom sex, det skoleåret, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia og Christell, de hadde pleid å dra på ungdomsdiskotek, i Samfunnshuset, i Svelvik, på torsdager vel.

    Men jeg syntes det var flaut, å gå dit, så en gang, som jeg satt på med Jan Snoghøj, fra Drammen til Bergeråsen.

    Så ville jeg ikke gå inn på diskoteket der, med noe greier til Christell.

    Så Jan måtte gå inn der selv.

    (Jeg hadde aldri vært på det diskoteket så.

    Det var vel derfor at jeg ikke gadd det.

    Noe sånt.

    Men Christell og Pia gikk dit ofte.

    Og jeg var jo et mobbeoffer, vil jeg si.

    Mens Christell liksom var den amerikanske tenåringsprinsessa, nesten.

    Med skap etter skap fulle av moteklær.

    (Som Pia ihvertfall sa, så hadde Christell mye mer klær enn henne.

    Så sånn var det).

    Men Jan Snoghøj, han var veldig opptatt av utseendet sitt, og han trente også, som Viggo Snoghøj/Snowhill da, (selvfølgelig).

    Men jeg var deppa, på den her tida, og trente ikke vekter, men var en pingle, som ikke visste hva jeg skulle si, hos frisøren, når jeg skulle klippe meg, for eksempel.

    Så jeg hadde ikke noen frisyre, som Søren Larsen sa.

    Og jeg var også seint i puberteten.

    Og jeg brukte ofte min fars klær, siden det var sjelden at jeg fikk nye klær selv da.

    Så det diskoteket, det hadde jeg ikke lyst til å gå inn på, for å si det sånn.

    Det var ikke noe Christell hadde avtalt med meg at jeg skulle gjøre, heller.

    Så det var egentlig ikke min business da.

    Så hvorfor Jan Snoghøj seinere erta meg, på grunn av at jeg ikke ville gi noe greier til Christell, det veit jeg.

    Det var ikke noe jeg hadde med å gjøre liksom.

    Så da burde ikke jeg drive med det, mener jeg.

    Hvis jeg hadde avtalt om det med Christell på forhånd, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men sånn var det ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men Pia klarte å overtale meg, til å bli med på det diskoteket, en gang jeg gikk i andre klasse, på videreågende da.

    Vi kjøpte vel en ti-pakning med vanlige, (ikke milde), Prince sigaretter, (som var det merket Pia ville ha vel), på deling, (som Pia fikk meg til å kjøpe, siden hun ikke var 16 år enda da).

    Også gikk vi på det diskoteket da.

    Hvor det bare var sånn passe mange folk.

    Det var ikke som Top Rank i Brighton liksom.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Men hvem var det som jobbet der?

    Jo, det var hu mørkhåra venninna, til Kristin Sola, fra Sande.

    Og jeg sa vel såvidt hei til henne vel, eller nikka da.

    Noe sånt.

    Jeg kjente henne igjen med en gang, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var også med Kjetil Holshagen og Bjørn Arild Holshagen, på det diskoteket.

    Eller de hadde hjemmebrent, som jeg kjøpte en flaske av.

    Også gikk jeg rundt og drakk det, og prøvde å ta med flaska, inn på ungdomsdiskoteket.

    Men vakta tok fra meg flaska.

    Jeg var litt full, og sa det ikke var sprit.

    Men vakta klarte å lukte at det var sprit.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Kjetil og Bjørn-Arild, de var vel bare rundt bilen til Bjørn-Arild der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Bjørn Arild og Kjetil, de dro meg også med på en datamesse, på Info-Rama, i Sandvika, en gang, husker jeg.

    Og Kjetil og jeg, vi dro på en datamesse, i Spikersuppa vel.

    Da jeg kjøpte the Final Cardridge da.

    Så sånn var det.

    Kjetil Holshagen og jeg, vi skulka en gang skolen, da vi gikk på ungdomsskolen, for å dra på et års-jubileet, for Gågata, (eller om det var Risto-senteret), i Drammen.

    Da var det tilbud på mange ting, til en krone.

    Blant annet noen datamaskiner, som Spaceworld solgte, av merket Spectrum vel.

    Men det var så mye folk, i Gågata, i Drammen, da.

    Blant annet noen pakistanske familier, husker jeg.

    Som stod i kø, utenfor LYche og Risto-senteret da, som samarbeidet, om det her 1-kroners salget da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi dro også på et par Danmarksturer, husker jeg.

    En gang med Pia vel.

    Da møtte Pia en ‘kavaler’, på danskebåten.

    En med mørkt hår, som så ut litt på en ung Erik Soler vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi reiste med Petter wessel fra Larvik, og faren vår lot oss dra aleine da.

    Det er mulig at mora vår var med, på den turen hvor søstera mi møtte han ‘Erik Soler’.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Kjetil og jeg, vi var også på en Danmarkstur, uten Pia vel.

    Og da, så lå vi over, hos Frode Kølner, i Larvik.

    Og da, så dro Frode Kølner oss med, for å spise pizza, på Hansemann, i Larvik.

    ‘Prøv tomatsausen’, sa Frode Kølner.

    ‘Hvorfor det’, sa jeg.

    ‘Det er godt’, sa Frode Kølner.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var vel også hos han Morten, med rødt hår, den dagen, mener jeg.

    Og så på ‘Gjøkeredet’, med Jack Nicholson, på video, hos han Morten da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    (Hvis ikke så var det Øystein Andersen og jeg, som så den filmen, (Gjøkeredet), hos han Morten, en gang, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    I Danmark, så kom vi nesten i krangel, med en danske, som solgte røde pølser, mener jeg å huske.

    Men jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på.

    Men jeg pleide å kjøpe hårgele, til cirka ti kroner tuben, (sånn grønnfarget hårgele), husker jeg, hos Damsgaard, i Fredrikshavn da.

    Så da fikk jeg vel kjøpt det ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noen arrangerte en klassefest, i Svelvik, det skoleåret.

    Det var i et lite forsamlingslokale, i et trehus, litt oppi ‘lia’ vel, fra Samfunnshuset da.

    Noe sånt.

    (Uten at jeg husker helt nøyaktig hvor det huset lå).

    Men men.

    Kristin Sola ville ikke være med, husker jeg.

    Hu så litt skremt nesten vel, på meg, og spurte om jeg skulle dra, husker jeg.

    ‘Ja’, sa jeg, ‘jeg skal vel såklart være med på klassefesten’, ‘du da?’.

    Men Kristin Sola sa vel bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg fant ikke noen finsko, som var store nok.

    Så jeg måtte bruke noen sko, som faren min hadde, fra sin tid som ‘discoløve’ vel.

    Han hadde noen finsko, som var i flettet vel, i brunt og svart skinn.

    Som så litt sånn ‘John Travolta’ ut nesten vel, fra Grease eller noe sånt kanskje.

    Noe sånt.

    Men jeg fikk danse med hu Randi, husker jeg, venninna til Line Nilsen.

    De var vel omtrent de eneste, som jeg omgikks med der.

    Plutselig gikk det en slags ‘surring’, gjennom lokalet.

    Og en kar med svart skinnslips, (som folk var redde for, skjønte jeg), dukka opp.

    Jeg gikk vekk fra Line Nilsen og hu Randi da.

    Og spurte han med skinnslipset, (som vaktene slapp inn på klassefesten).

    ‘Har du svart skinnslips du da?’.

    For jeg hadde hatt rosa skinnslips, i konfirmasjonen min, et par-tre år, før det her.

    Så jeg var vant med skinnslips.

    Men svart skinnslips var jo kulere da, vil jeg si.

    Men men.

    Og uten at jeg veit hvorfor vaktene slapp inn en som ikke gikk i klassen vår, på den festen.

    Det var vel litt spesielt.

    Så jeg prøvde å rydde litt opp i det da, siden jeg var gutt liksom, og det virka som at noen av de jentene som var der ble litt urolige, når han med skinnslipset dukka opp da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og Kristin Sola ville jo ikke være med dit, så jeg var litt på vakt da, for hu virka kanskje litt redd da, for å dra på klassefest i Svelvik.

    Av en eller annen grunn.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg solgte også min Commodore 128, på begynnelsen av dette skoleåret.

    En far og sønn, fra Hokksund, eller noe, så min annonse, i Drammens Tidende.

    Og de betalte mer enn 3000, tror jeg, for datamaskinen, diskettstasjon, printer vel, the final cartridge, joystick med to skyteknapper og autofire, mange disketter, (som var 5 1/4 tommers vel), med spill, demoer og programmer jeg hadde laget selv.

    Jeg lagde en gang et highscore-program, til C128, hvor jeg brukte scrolling, som var ganske enkelt å få til, på C128 da.

    Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde en konkurranse, om hvem som klarte å lage den beste highscore-program-snutten.

    Jeg lagde den sånn, at hvis man slapp joysticken, så gled den sirkelen, som man valgte bokstavene med, gradvis til rundt den nærmeste bokstaven da.

    Før den stoppet når den var rett over den bokstaven da.

    Så det ble ganske fancy, tror jeg.

    Kjetil Holshagen og Øystein Andersen kom opp til meg, en dag, for å liksom inspisere programmet jeg hadde laget da.

    Men jeg fikk aldri se Kjetil Holshagen sitt forsøk.

    Så jeg vet ikke om han lagde noe i det hele tatt.

    Men men.

    Hvem vet.

    Jeg begynte også å lage et spill, som het ‘Kill Kadaffi’.

    Kjetil Holshagen hadde et avisutklipp, med bilde av Kadaffi, på en amerikansk t-skjorte, med en blink rundt seg.

    Også stod det ‘Waste’em now’, eller noe, på t-skjorta da.

    Holshagen viste meg det avisutklippet, av en eller annen grunn.

    (Jeg tror det var mora hans, som hadde finni det, eller noe).

    Og jeg begynte å lage et loade-bilde da, på C128, hvor jeg kopierte det bildet, fra det avisutklippet da.

    Men det ble ikke noe av, at jeg/vi lagde det spilllet.

    Vi hadde vel for mye annet å gjøre.

    Og det avisutklippet ble vel borte for HOlshagen og, tror jeg.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Jeg lagde også et ganske fancy tippeprogram, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg husker ikke om det var på VIC-20 eller C128.

    Men det var sånn, at man tastet inn hvor mange prosent sjangse man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier da.

    Også kunne man trykke på pluss eller minus-knappen.

    Også ville programmet lage garderinger.

    Hvis du trykket mange ganger på plussknappen, så fikk du fler og fler halv og helgarderinger.

    Og hvis du trykket på minusknappen, så fikk du færre og færre garderinger da.

    Og garderingene de var laget på bakgrunn av prosenttallene, som man tastet inn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av dette skoleåret, så dro vi på klassetur, til Sandvika.

    Dette var ikke Sandvika i Bærum.

    Men Sandvika på/ved Berger i Vestfold.

    Sandvika er en strand.

    Jeg tok bussen, to-tre-fire holdeplasser da, til ved Sandvika der.

    Men jeg var litt distre.

    Dette var i eksamenstida vel.

    Og jeg glemte håndkle og sånn.

    Jeg hadde vel ikke helt skjønt det ordetlig, at vi skulle ligge på stranda og sånn, tror jeg.

    Jeg var ikke så ofte på Sandvika, for å si det sånn.

    Men en eller annen i klassen, skulle kjøre bort til butikken på Sand, for å kjøpe noe.

    Monica Andersen, hu satt ved siden av meg, og hu hadde cirka like store bein som meg, husker jeg.

    Og vi satt vel fire stykker, i baksetet der, og hu satt klin inntill meg da.

    Men men.

    Dem kjørte innom meg, og jeg fikk henta håndkle og sånn da.

    Jeg spraya meg vel med noe deo, tror jeg.

    Noe sånt.

    For Monica Andersen, hu sa det i bilen at, ‘det lukter mannfolk her, men jeg ser ingen’.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg skjønner hvilken deo jeg brukte på den tida.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Monica Andersen, hadde jeg forresten sett, ved Samfunnshuset i Svelvik, 16. mai, 1988, (altså bare noen uker før det her da).

    Og da hadde hu gått sammen med en kar, som ikke så så stilig ut vel.

    Og da fikk hu høre det, i klasserommet, husker jeg.

    Av en eller annen jente fra Svelvik kanskje.

    ‘Alt er lov på 16. mai’, (eller noe), sa hu Monica Andersen da.

    Så hu var litt harry og/eller rølpete da kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prøvde å ringte Monica Andersen, på Rema i Sande, da jeg bodde i Liverpool.

    For Jan Ivar Lindseth, sa at Andersen, var butikksjef der.

    Men butikksjefen der, (ei fra Nord-Norge vel), sa at Andersen ikke var på jobb da, og at hu bare var assisterende butikksjef.

    Men Lindseth hadde kanskje misforstått, eller Andersen hadde kanskje skrøna.

    Hvem vet.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ringte Andersen, er at jeg prøver å starte en omsorgssviktsak, mot faren min.

    Og Sola og Andersen, hadde jo tatt meg til side, i skoleåret før det her, for å spørre meg, om det var sant, at jeg bodde aleine, osv.

    Så jeg har prøvd å få en eller begge av de, til å bekrefte at de visste om det her.

    Men uten at jeg har klart å få til det, dessverre.

    Uten at jeg skjønner hvorfor hu Monica Andersen, ikke har svart meg på Facebook, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På den klasseturen til Sandvika, så lå jeg vel ganske nærme hu Line Nilsen.

    Som jeg satt ved siden av, i klasserommet da.

    Hu lå ved siden av hu Randi, og begge de solte seg toppløse, husker jeg.

    Og Line Nilsen hadde vel fine pupper, må jeg vel si.

    Det var ikke noe galt med noen av dem, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men det ble litt kaldere vel, og da tok de på seg bh-ene igjen vel.

    Jeg lå med t-skjorte på, eller noe.

    For alle lå og solte seg på stranda vel.

    De ville vel bli brune da, noe som var moderne, på den tida.

    Og da tok jeg av meg t-skjorta, siden de damene lå der toppløse da.

    Men det ble litt kaldere igjen, og da tok de på seg bikinitoppene igjen, tror jeg.

    Noe sånt, var det vel.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det var ikke værst, at jentene i klassen viste fram puppene sine litt og, til gutta som gikk i klassen deres.

    Det er vel kanskje ikke så vanlig, i våre dager, at damene ligger og soler seg toppløse, hvis jeg har skjønt det riktig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Rettslære så hadde vi hu litt lubne, mørkhåra dama, (med krøller vel), som vi hadde hatt i Kontorlære, året før.

    Hu begynte å prate om at mannen hennes, dreiv og kjørte med modellfly, på Grunnane.

    Men flya kræsja alltid, sa hu, og så måtte mannen bygge på nytt da.

    Noe sånt.

    (Uten at jeg veit hvorfor hu prata om det her.

    Men men).

    Jeg sleit litt med Rettslære, i begynnelsen.

    Men fikk mer tak på det etterhvert.

    Og fikk ‘4’ vel.

    ‘Bra Erik’, sa Line Nilsen, en gang, som jeg fikk bra karakter, etterhvert, i Rettslære da.

    Jeg prata ikke så mye med Line Nilsen.

    Men jeg satt jo ved siden av henne, så det hendte det ble sagt en setning kanskje da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Kontor og Administrasjons-klassen, (var det vel), de kom opp i Rettslære, til eksamen.

    Og da spurte hu lærerinna meg, (i timen), om hu kunne få lov av meg, å bruke en av mine besvarelser, som eksempel, før eksamen, for den andre klassen da.

    For jeg forklarte lovene i kjøpsloven osv., på en sånn måte, at det var enkelt å forstå det, sa hu lærerinna da.

    Og i den klassen, så gikk han sønnen til gymlærerinna, som var sammen med Line Nilsen og, husker jeg.

    Så Line Nilsen ble vel kanskje litt sur da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men på tross av at Rettslære-lærerinna, syntes at mine besvarelser, var så bra, at hu brukte dem som eksempler.

    Så fikk jeg bare karakteren ‘4’ i Rettslære da, husker jeg.

    Og det samme i Markedsføring.

    Jeg fikk alltid en ‘4’-er, i karakter, på alle prøvene, hele året vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så de lærerene på videreågende, de var kanskje litt ‘på jordet’, noen ganger, når det gjaldt å sette karakterer, vil jeg vel nesten si.

    Men jeg visste det, at jeg uansett hadde bra nok karakterer, til å komme inn på hvilken linje jeg ville vel.

    Så jeg tok ikke det her så nøye, om jeg bare fikk en ‘4’-er i Rettslære og Markedsføring liksom.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jan Ivar Lindseth, som bodde på det samme byggefeltet, som Kjetil Holshagen flytta til.

    Han var en artig skrue, må man vel nesten si.

    Han begynte å prate om at han visste om en mann, som var så smart, at han hadde ‘tippa over’.

    Han mente at jeg også stod i fare for å ‘tippe over’, eller noe, hvis jeg husker det riktig.

    Noe sånt.

    Han kalte meg vel for ‘skøyer’n vår’, tror jeg.

    For jeg kunne godt slå av en vits, i timene, på Handel og Kontor.

    Det var så mange jenter og snille gutter, (må man vel si), i klassen, så jeg ble ikke så mye mobba, som jeg ble, på ungdomsskolen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som vi hadde en vikar, som spurte hva en øy het.

    Hu ble nesten sur, fordi ingen ville svare.

    (Det er mulig det her var i første klasse).

    Så sa jeg bare ‘det er vann’.

    For det var ikke en så stor øy da, på kartet.

    Og da lo klassen godt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Spesielt hu litt store fra Nesbygda vel, med det korte, lyse håret, som var i England, med STS, den samme sommeren som jeg var der, sommeren 1985 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lindseth sa også en gang det, om norsklærer Samland.

    At ‘han ser ut som en ape, se hvordan han sitter da’.

    Samland satt med hue liksom bøyd foran kroppen da, mens han glodde på elevene, fra kateteret, med noen øyne med ringer rundt vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lindseth ville også at jeg skulle mobbe ‘Case’, (markedsføringslærereren).

    Jeg pleide å slenge noen meldinger til Case, noen ganger.

    Noen morsomheter da, siden jeg prøvde å være morsom da.

    Det var vel også lov å være litt morsom, i Markedsføringstimene, tror jeg.

    Man måtte liksom vri hjernen og drive med brainstorming, osv., for å komme på ideer, til gode og fengende annonsetekster, osv.

    Så man skulle være litt kreativ da.

    Og det var lov å si ting som hørte litt dumme ut og, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde sett en tekst, da Reagen ble president i USA, (var det vel), på førstesiden av VG vel, i matbutikken, like ved Svelvik Ungdomsskole, (som jeg noen ganger lurte meg bort til, siden jeg sjelden hadde matpakke).

    Og da stod det ‘Wanted’, på den forsida, om Reagen da.

    Og da foreslo jeg det, da vi fikk i oppgave, å lage annonser, for en messe.

    At vi kunne skrive ‘Wanted’, (en ide jeg hadde fra VG men).

    Men det var jo som stillingsannonse, så det var liksom ikke plagiat heller da.

    For VG hadde brukt en sånn Wanted-plakat, (som fra Ville Vesten da, og som man kan se i Lucky Luke), etter valget vel.

    Mens dette var jo i forbindelse med markedsføring da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Case dro meg med ut på trappa utafor klasserommet vårt, en gang, på slutten av skoleåret.

    Han fortalte meg det, at han hadde ikke noe spesielle problemer, på skolen, men han hadde litt problem, med at jeg alltid kom med morsomheter, eller meldinger, sa han.

    Så han spurte meg om det, om jeg kunne være grei, å slutte å komme med sånne meldinger.

    For han tok seg litt nær av det da, var det vel.

    Da sa jeg det, at det var greit.

    (For det at jeg kom med sånne meldinger, det var mest fordi at jeg prøvde å være litt morsom.

    Og fordi jeg kjeda meg litt kanskje.

    Men det var ikke for å være slem, eller noe, da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Men da maste Lindseth, husker jeg, på om ikke jeg, kunne slenge noen fler meldinger, til Case igjen.

    Enda jeg hadde fortalt Lindseth, om hva Case hadde sagt til meg, ute på trappa, den gangen da.

    Og da svarte jeg bare til Lindseth, at jeg gadd ikke å slenge meldinger lenger.

    Jeg måtte nesten holde det jeg hadde lovet, til Case da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så han Lindseth var litt på han Case da, må man vel si.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Det var kanskje fordi han var sønnen til en lærer, eller noe.

    Eller at han ikke var så flink, som lærer, kanskje.

    Hvem vet.

    Han hadde jo gått på BI, og hadde vel ikke en pedagogisk utdannelse.

    Noe som var ganske utbredt, blant lærerne, på Handel og Kontor.

    Mange lærere på Handel og Kontor, var folk som hadde mislykkes i næringslivet, virka det litt som, for meg.

    Sånn var det også tredjeåret, i Drammen, på Gjerdes videregående.

    Hvor vi hadde en lærer, ved navn Herbjørnsen, som kom rett fra næringslivet vel, som 50-åring, eller noe vel, og fikk oss til å kjøpe en næringslivsavis, i uka, som vi måtte lese da.

    Dagens Næringsliv, var vel det.

    Hvis den ikke het Norsk handels og sjøfartstidende, på den tiden.

    Det er mulig.

    Men jeg var ikke så interessert i å lese den avisa.

    Så de ble liggende ulest, ved peisen, i Leirfaret 4B der, til den siste natta, før den oppgaven skulle leveres.

    Da satt jeg oppe hele natta, og skrev kommentarer til avisartikler da, om sosialøkonomi da.

    Han sa også det, at ‘løgn trenger mange ord’.

    Så Herbjørnsen hater nok Min Bok, vil jeg tippe på, hvis han får se den.

    Han kikket bare etter stikkord, i besvarelsene, sa han, og ga ikke poeng for fint språk, osv., da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jan Ivar Lindseth og meg, vi pleide å vippe på stolen, mens vi satt bakerst i klasserommet der, noen ganger.

    Og i en Markedsføringstime, så velta Jan Ivar Lindseth, på stolen, husker jeg, mens han tippa da.

    Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg satt ved siden av Lindseth i flere av timene, hvor vi ikke hadde Markedsføring også.

    Og da klarte jeg å velte på stolen, husker jeg.

    Og da var jeg skikkelig driti ut da, mente Lindseth.

    Siden jeg hadde velta på stolen, i en time, hvor hele klassen var samlet.

    Og ikke kun markedsføringsfolka, som da han velta på stolen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I en norsktime, så skulle jeg lese en tekst, fra norskboka, befalte Samland.

    Det var et dikt, om noen fra Vågå.

    Jeg leste ‘når vagværingen bærer likskrotten hjem’.

    Men det skulle være ‘når vagværingen bærer likskjorten hjem’.

    Så mange i klassen lo da.

    Jeg satt ved siden av Lindseth da.

    Og Kristin Sola lo hele tida, mens jeg skulle lese da.

    Så jeg tulla når jeg skulle lese teksten, om ‘likskjorten’, osv.

    Men men.

    Så Samland sa det, at ‘her kunne man de det, at en elev ødela for en annen elev’, eller noe.

    Så jeg fikk ikke ‘5’ i norsk muntlig da.

    Men måtte nøye meg med en ‘4’-er da, (på vitnemålet).

    Men hvorfor Kristin Sola lo så fælt, når jeg måtte lese, det veit jeg ikke.

    Var det sabotasje, eller klarte hu ikke å styre seg?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg pleide å være god til å sanke poeng, når vi hadde spørrekonkurranse, i engelsktimene.

    En høy, mørkhåret kar vel, var lærer.

    Og vi var på grupper da, som konkurrerte.

    Og den gruppen jeg var på vant tror jeg.

    Linda Moen sa noe om det, at en eller annen annen kar, også var flink, når det var snakk om sånne spørsmål, tror jeg.

    Til ei annen jente i klassen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ove Reiersrud, fikk meg også med på å tulle, med skolevalget, dette skoleåret.

    Reiersrud var Høyre-mann, og jeg vippa mellom Fremskrittspartiet og Høyre.

    Men jeg var litt flau, over at jeg sympatiserte med Fremskrittspartiet.

    Så jeg turte ikke å nevnte dette, da Reiersrud spurte hvilket parti jeg sympatiserte med da.

    Så Reiersrud dro meg med, for å tulle, under skolevalget.

    Det lå stemmesedler, på et bord, i et rom, innerst i biblioteket.

    Jeg stemte på Fremskrittspartiet, men Reiersrud trodde nok at jeg stemte Høyre, tor jeg.

    Men men.

    Reiersrud gjemte stemmesedlene til Arbeiderpartiet, (som han ikke likte), under en stol, i ‘stemmerommet’ da.

    Så satt vi i biblioteket, og venta.

    For Reiersrud ville se hva som skjedde.

    Så kom Mette Holtet, som gikk i klassen min, året før.

    Og som jeg visste at var i AUF, for hu hadde AUF-klistremerke, på ranselen, mener jeg.

    Noe sånt.

    Hu kom ganske raskt ut igjen, av stemmerommet, og hviska noen ord til en bibliotikar da.

    Så hu ba om nye Arbeiderpartiet-stemmesedler da.

    Og det fikk hu vel, etterhvert og.

    Så det var ikke hemmelig valg, for henne, vil jeg si.

    Så Reiersrud og jeg, vi var vel litt umodne, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg veksla også noen ord, med Mette Holtet, den siste skoledagen min, på Sande Videregående, (var det vel).

    Hu sa det, at Case hadde driti seg ut.

    De to peneste jentene, på Markedsføringslinja.

    Nemlig Lene Andersen og hu mørkhåra fra parfymeriet, i Sande.

    De hadde fått ‘2’ på Markedsføringseksamen.

    Men Case ga alltid ‘5’-ere i karakter, til de to skjønnhetene da.

    Og jeg fikk alltid ‘4’-ere, av Case.

    Og jeg fikk også en ‘4’-er på eksamen da.

    Så Case ga kanskje litt bonus, til pene damer, kunne det kanskje virke som.

    Uten at jeg vet noe om hvordan Mette Holtet kunne vite om dette.

    Men men.

    Jeg gikk også litt ved siden av Lene Andersen, den siste skoledagen.

    Og hu sa det, at hu ville klage, for hu hadde fått ‘2’, på Markedsføringseksamen da.

    Hu var skikkelig amper.

    Men jeg prøvde å roe henne litt da.

    For jeg tenkte vel som så, (etter å ha prata med Mette Holtet), at det kan ha vært Case, som tulla med Lene Andersen, (og hu fra parfymeriet, i Sande), når han satt karakter.

    Eller, det var kanskje fordi at Mette HOltet hadde fortalt meg dette, at jeg ikke ble overraska da.

    Og heller prøvde å roe ned Lene Andersen litt.

    For hvordan kunne Mette Holtet, som gikk på Kontor og Administrasjonslinja, vite om det her.

    Det var vel litt spesielt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Dette var jo også året, som faren til Lene Andersen hadde dødd.

    Så det var liksom en litt spesiell stemning, i klasserommet, innemellom, husker jeg.

    Siden Lene Andersen jo bare var 17 år da.

    Og det var litt uvanlig, husker jeg at jeg syntes, at å ha ei jente, som nettopp hadde mista faren sin, i klassen vår da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg begynte å gå med gensere, istedet for min fars sommerskjorter, det skoleåret.

    Av en eller annen grunn.

    For å variere litt vel.

    Og en genser, hadde jeg fått av mora mi, en tid før det her vel.

    Den var svart, med sånne ruter, som på ruter-kort, i kortstokken.

    Og de rutene, de var det mange rader av.

    Og rutene var i flere forskjellige farger da.

    Den genseren var ‘fin’, sa Lene Andersen.

    Også lurte hu på hvor jeg hadde fått den fra da.

    Av mora mi, sa jeg vel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På venstre siden av klasserommet, så var det bare skog, som man kunne se.

    Så jeg var litt heldigere, enn Snorre SKaug, siden jeg hadde utsikt til fotballbanen da.

    For det var liksom skog like utenfor vinduet da, på den andre siden av klasserommet.

    Så man så bare noen busker og trær da, som liksom sperret utsikten.

    Siden det vel omtrent ikke gikk ann å gå rundt den brakka, det var skog rett utenfor vinduet liksom.

    Sånn som jeg husker det ihvertfall.

    Noe sånt.

    Det var em ganske rolig stemning, i den brakka, som vi holdt til i.

    Jeg klarte å knekke linjalen, til ei av de minst populære jentene vel, i klassen, en gang.

    (Ei fra Sande, som jeg ikke husker navnet på vel.

    Men som tok det pent, at jeg tulla litt med henne, og knakk linjalen hennes da).

    Så da kjøpte jeg en ny linjal, til hu jenta, i utsalget, til vaktmesteren, (eller hvem det var som stod der igjen), som var ikke langt unna hovedinngangen vel.

    Der kunne man kjøpe innføringsbøker og blyanter og det som var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Lippert gikk også i den klassen forresten.

    Og en gang, som jeg kom for sent, til en time.

    Så så jeg det, at noen rødruss-gutter, hadde strippekonkurranse, på taket av en bygning, like ved der bussen stoppa.

    Og da fikk jeg se det, mens jeg gikk forbi, at Eirik Lund strippa ned til trusa.

    Og også storebroren til Irene Lippert strippa.

    Det som var spesielt med det, det var at han hadde cerebral parese, eller noe.

    Så han hadde kanskje litt spasmer og sånn, (eller hva det heter), mens han strippa da.

    Hvem den tredje personen var, det husker jeg.

    Men de hadde ingen damer, som strippa, husker jeg.

    Så det var kanskje litt dårlig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og han Knut Erik Lippert, (som strippa fælt da, våren 1988), det er han som er ordfører, for Høyre, i Svelvik nå, forresten.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Gry Stenberg

    jeg sendte en ny facebook melding til gry stenberg

  • Jeg sendte en e-post til Namsmannen for Hurum







    Gmail – Til Namsmannen for Hurum







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Til Namsmannen for Hurum




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Aug 4, 2011 at 1:08 AM





    To:

    post.sondre.buskerud@politiet.no



    Hei,

    jeg ønsker å oppløse sameie, i Støaveien, ved Holmsbu.
    Det er snakk om Gårdnummer 24 i Hurum, bruksnummer 22 og 27, (hvor jeg eier 7/216).
    Og bruksnummer 26, hvor jeg eier 1/18.

    Og bruksnummer 49, hvor jeg også eier 1/18.
    (Det er visst meningen at jeg skal få mer og, etter min grandonkel Idar Sandersen, som bor der nå, men det får vi ta når han er død, mener jeg, og når man ser om han har noe testamente, etc).

    De som jeg eier sammen med er Marit Olsen, (en kusine av min far, tror jeg), Håkon Olsen, (min fars yngre bror), Runar Olsen, (Håkons lillebror), og min søster Pia Charlotte Ribsskog, (min far, Arne Mogan Olsen, ville ikke eie der, men ga arven direkte til meg og min søster, uten å gi noen grunn).

    Den samlede verdien på eiendommene anslås til 1.5 millioner, i et brev, fra en advokat, fra 2005 vel.
    Men jeg har hørt at verdien er mye høyere, i markedsverdi, 'mange millioner', sa vel min far, tror jeg, og det skal også være malerier etter Kittelsen der, sa min far, på telefonen før jeg brøt kontakten igjen, pga. bølleringing, som jeg har anmeldt til dere hos politiet i Drammen.

    Jeg ønsker å kutte ut min slekt i Norge, og ønsker ikke å dele på bruken av de eiendommene med de.
    Samtidig leier jeg i England, og blir truet med utkastelse, og det som er, så jeg skulle gjerne kjøpt en leilighet, og prøver derfor å få realisert den kapitalen som jeg har i det sameiet, til å dekke leilighetkjøp, i mer eller mindre grad, (det kommer an på markedsverdien selvfølgelig).

    Jeg eier 'egentlig' 1/12, men jeg har jo selvfølgelig ikke arvet Idar Sandersen, som lever enda.
    Så hvis eiendommene er verdt 12 millioner, så er min del verdt 1 million.

    Og hvis det er malerier for 12 millioner der, i tillegg, så er min del verdt 2 millioner.
    (Ihvertfall hvis Idar Sandersen ikke levde, og jeg ikke var gjort arveløs.
    Jeg sender med papirer fra Hurum-advokaten Øvergaard, hvor dette er forklart mer om).

    Jeg ønsker eiendommene solgt til markedspris etter annonser i Aftenposten, Finn og Drammens Tidende.
    Det er mulig de andre eierne har forkjøpsrett, men jeg ønsker uansett at eiendommen legges ut ordentlig på det åpne markedet, for salg, sånn at den fulle og hele verdien av eiendommene med bo, blir realisert.

    Det er kanskje slemt av meg, ovenfor Idar Sandersen, men jeg er i økonomisk knipe i England, og han ville ikke engang selge kopi av slektsforskninga, så alt er nok ikke i orden der heller.

    Ei jeg gikk i klassen med, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, Gry Stenberg, har ei farmor, Gerd Stenberg, som bor i Svelvik og prater hollandsk, husker jeg, kanskje Idar Sandersen kan få leie et rom av henne eller noe, tenker jeg.

    Dem finner nok ut av det.
    (For å tulle litt på slutten).
    Håper dere får ordnet opp i dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    PS.

    Sender med fire sider fra brev fra advokat Øvergaard, Hurum, angående dette ovenfor nevnte sameiet, som jeg krevet oppløst og solgt til full markedspris, som jeg har lest her, at er min rett:





    4 attachments

    bergstø 1.jpg
    360K
    bergstø 2.jpg
    282K
    bergstø 3.jpg
    217K
    bergstø 4.jpg
    179K



    PS.

    Her er vedleggene:

    bergstø 1

    bergstø 2

    bergstø 3

    bergstø 4

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Gry Stenberg

    gry stenberg farmor svelvik

  • Jeg lurer på om det her er hu Eva Olsen, som jeg hang meg med på Danmarkstur med en gang, som var venninne av søstera mi bl.a., og bodde i Svelvik

    jeg lurer på om det her er hu eva olsen

  • Her kan man se det, at det fantes en storgård, som het Håøy, (eller Høyen), i Strømm, i gamle dager. Men hvor den lå, det veit jeg ikke

    håøy storgård

    http://books.google.com/books?id=Q93YAAAAMAAJ&q=%22str%C3%B8mm%22&dq=%22str%C3%B8mm%22&hl=no&ei=ROwkTp3OFpK18QP5kJybCw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=7&ved=0CEQQ6AEwBg

    PS.

    Jeg lurer på om ‘Ågot-huset’ egentlig er der Håøy-gården lå da.

    (Eller vel ihvertfall Øvre Høyen gård?).

    Noe sånt.

    Kanskje det er derfor at det er så mye styr med det Jordet til Lersbryggen, som Jensen Møbler har bygget på?

    Håøy, (eller Haaøen), var visst en storgård, i middelalderen.

    Og Haaøen, eller ‘den høye øyen’, det er nok Krok-fjellet da, som nå er landfast.

    Og der hvor jordene på Søndre Høyen er nå, der har nok da kanskje en arm av Drammensfjorden, gått forbi, på vestsiden av Krokfjellet da, antagelig.

    Noe sånt.

    Hvis ikke de mener at det var en halvøy da, Kroksåsen, det er vel også mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det da, at i gamle dager, så har antagelig Kroksåsen vært en øy da, (og der Pia og Christell plukka jordbær, på 80-tallet, (på gården til Anette Eknes og dem), det var nok da antagelig egentlig på havets bunn, (må man vel kanskje si). Men men):

    krok 1

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    krok 2

    PS 4.

    Det området her er også som en svær haug, (vil jeg si). Og dette området ligger også noen kilometer syd, for sandtaket, i Svelvik, så dette er land som ikke har vært skurt ned, av noen isbreer, under siste istid da, (vil jeg tippe på).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    området er som en haug

    PS 6.

    Det er mulig at det kan ha vært en sånn ‘ekstra-isbre’, fra der Svelvik-strømmen går.

    Også har den stoppa, og lagd en ‘ekstra-morene’.

    Og oppå toppen av den morena, så ligger ‘Ågot-huset’.

    Noe sånt?

    Det er mulig.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 7.

    Her er mer om dette:

    ekstra morene