johncons

Stikkord: Sverige

  • Min Bok 5 – Kapittel 124: Gøteborg

    Jeg syntes at det virka litt kjedelig ved Svinesund osv., da.

    Så jeg fortsatte å kjøre mot Gøteborg, da.

    Etter å ha ringt Pia vel, og spurt om jeg skulle kjøpe med en kartong røyk til henne.

    (For jeg festrøyka bare, på den her tida, vel).

    Og jeg kjørte innom en svensk Statoil-stasjon da, (var det vel kanskje).

    Og det eneste jeg hadde lyst på, det var en halvliter Imsdal da, (husker jeg).

    (For jeg hadde bensin på bilen.

    Og jeg hadde jo spist på McDonald’s).

    Og jeg betalte med hundre norske kroner da, (i kassa).

    (For jeg hadde penger i lommeboka, da).

    Og så fikk jeg tilbake hundre svenske kroner da, (husker jeg).

    Så det var jo nesten komisk, må man vel si.

    Svenskene måtte liksom gi ting til meg, for å bytte norske kroner mot svenske kroner, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg nærmet meg Gøteborg.

    Så skjedde det en rar ting, (husker jeg).

    Ei pen, svensk dame.

    (I slutten av tenårene, vel).

    Hu la hele overkroppen sin ut av vinduet på en bil, samtidig med at den bilen kjørte av motorveien, da.

    Og så veiva hu med begge armene til meg, da.

    Som for å hilse, (eller noe sånt), da.

    Så det her var veldig spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg syntes at dette virka så fremmed, at jeg lurte på om noe var alvorlig galt et eller annet sted, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg parkerte bilen i Gøteborg sentrum.

    Og jeg gikk på Systembolaget, på Nordstan-senteret der da, (husker jeg).

    Og spurte om de hadde Smirnoff Ice, da.

    (Som jeg hadde syntes at var ganske godt, da.

    Men ikke hadde klart å finne, på Systembolaget der, da).

    Men de hadde ikke Smirnoff Ice da, (sa de).

    Så jeg kjøpte en halvflaske Koskenkorva vodka da, (var det vel).

    For den vodkaen husker jeg at jeg lærte om på Bergeråsen, som guttunge, at var bra, da.

    Smirnoff, Koskenkorva og Finlandia, det var bra vodka-merker, husker jeg, at Carl Fredrik Fallan, (eller hvem det var igjen), sa.

    Og Absolut Vodka, den var jo liksom så moderne, på den her tida, da.

    Men Koskenkorva er cirka det samme, mener jeg.

    Bare at Koskenkorva-flaskene ser litt mindre kule ut, og prisen er nærmere halvparten, da.

    Så som den økonomen jeg er.

    Så kjøpte jeg en halvflaske Koskenkorva-vodka da, på Systembolaget der.

    Når jeg først var innom der, liksom.

    Og Glenn Hesler, (eller hvem det var igjen).

    Han pleide vel å prate om hvor billig røyk, som han kunne få tak i, i Sverige.

    Så jeg spurte hvor mye en kartong røyk kosta da, i en aviskiosk, (eller noe sånt), inne på Nordstan-senteret der, da.

    Men da ble ei gammel dame der sur, (husker jeg).

    For hu mente at det var svenskene som hadde rykte på seg, for å være gjerrige, da.

    (Overhørte jeg at hu prata om, til en svensk gubbe der, vel).

    Men i Norge, så er det jo nesten som en sport, å få kjøpt ting billig, i Sverige.

    Og det er forskjell på å være gjerrig og prøve å få mye ut av pengene, mener jeg.

    Men jeg gadd vel ikke å bruke mer tid, på sure svensker.

    Så jeg kjøpte vel bare en kartong røyk der, vel.

    (Istedet for å spørre om prisen på røyk, i alle butikkene i Gøteborg).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte det å bli tid for meg, å finne et hotell.

    For det var noe galt med lysene, på bilen min, (mener jeg å huske).

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kunne kjøre hele veien tilbake til Oslo, med de dårlige lyktene, som jeg hadde, på bilen.

    (Noe sånt).

    Men som den økonomen jeg er.

    Så syntes jeg at det ble for dyrt, å betale cirka tusen kroner, for et hotellrom, da.

    Så jeg fant et vandrerhjem, (heter det vel), noen få trikkeholdeplasser, utenfor sentrum, da.

    Og der kosta et rom, (med do og dusj på gangen).

    Det kosta tre-fire hundre kroner, da.

    Så jeg parkerte bilen, på en parkeringsplass, like ved det vandrerhjemmet, da.

    (Som jeg fant, like før de stengte kassa, for kvelden, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg spurte om bilen stod trygt, på den parkeringsplassen, da.

    (For jeg var så vant med at det var mye innbrudd osv., i bilen min, i Oslo, da).

    Men den parkeringsplassen, den var trygg da, mente de som jobba der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg trikken, inn til sentrum igjen, husker jeg.

    Og jeg gikk på en bar, på Nordstan-senteret.

    Hvor jeg hadde vært, sommeren 1991.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, dro på campingferie, til Gøteborg, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og der hadde de fortsatt det samme Black Jack-bordet da, (var det vel).

    Så jeg spilte vel Black Jack for hundre kroner, da.

    Men det var kjedelig, husker jeg.

    Det var nesten som at Gøteborg hadde stått stille, siden 1991, (husker jeg, at jeg syntes).

    Jeg kjeda meg litt der, da.

    Men det var kanskje fordi at dette var en søndag.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så fant jeg fram til hovedgata, i Gøteborg.

    Som vel heter Avenyn, (eller noe sånt).

    Og jeg ble nekta inngang, på et utested der, siden jeg hadde på meg en kort utejakke, (var det vel).

    Og jeg gikk så inn på et annet utested, i den samme gata, da.

    Og der var det en albansk garderobe-ansatt, (eller noe sånt).

    Som tok av meg jakka mi, da.

    På fransk maner, vel.

    Og hang den på en kleshenger, (eller noe sånt), da.

    Så det ble litt vel fransk for meg, husker jeg.

    Noe sånt var jeg ikke vant med, fra utestedene i Oslo, (for å si det sånn).

    Og ikke engang i London, (hvor jeg var sommeren etter).

    Så har jeg klart å finne så snobbete, (eller om man skal si ‘gay’-e), utesteder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg havna etterhvert på et utested, som var åpent rimelig lenge, da.

    Og der satt det masse unge Gøteborg-folk, (husker jeg).

    Som liksom var på en slags tema-fest nesten, da.

    Så dette var vel kanskje en klubb, da.

    Og alle de unge folka, de satt bare pent, i noen slags trappetrinn, inne i et slags ‘harem-rom’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og det var visst ikke lov å røyke der.

    (For Sverige hadde vel kanskje fått en røykelov, (eller noe sånt), på den her tida.

    Eller kanskje jeg var den eneste som røyka der).

    Så da jeg begynte å røyke der.

    Og tippet asken fra røyken, på gulvet.

    (Sånn som man på den tiden kunne gjøre, på ethvert utested i Oslo, vil jeg si).

    Så kom det en bartender bort til meg, med et askeberger da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så dro jeg tilbake til det vandrerhjemmet, da.

    (Med trikken muligens, vel).

    Uten å bli kjent med noen, da.

    Og dagen etter, så gadd jeg ikke å gå på dassen, (ute på gangen der), husker jeg.

    Så jeg bare pissa i vasken der, da.

    (Sånn som bestemor Ågot si venninne, fra Sand, pleide å gjøre.

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og da, så kom hu unge, (og litt stygge vel), resepsjonsdama, (fra kvelden før).

    Hu kom inn på rommet mitt, da.

    (For å rydde, eller noe sånt, vel).

    Så da håpa jeg at det ikke lukta piss der, (husker jeg).

    Og så dro jeg innom noen matbutikker, i Gøteborg sentrum da, (husker jeg).

    Og så at de hadde norsk laks der da, (blant annet).

    (Og den norske laksen hadde bra eksponering der da, mener jeg å huske).

    Men jeg syntes nesten at det virka som at jeg ble fulgt med litt på der.

    I Gøteborg.

    (Eller kanskje jeg bare hadde fyllenerver).

    Og jeg gikk også i en klesbutikk der.

    Og kjøpte en langermet, blå tennisskjorte da, (husker jeg).

    Som jeg aldri brukte, vel.

    Siden jeg syntes det ble litt uvant da, å gå med en langermet tennisskjorte.

    Og så kjørte jeg tilbake til Oslo, uten å stopp, da.

    Og da jeg hadde parkert, ved Rimi-bygget.

    Så stod det en svensk-registrert Volvo, (var det vel), parkert, rett utafor inngangsdøra, til Rimi-leilighetene, da.

    En bil som var full av rot, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Med noen unge innvandrergutter i, (mener jeg å huske).

    Og da jeg gikk inn inngangsdøra, til Rimi-leilighetene der, da.

    Så kom det noen bak meg, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så jeg tok et hælspark, på den inngangsdøra, da.

    Sånn at den gikk kjapt igjen, (bak meg), da.

    (For jeg pleide å gå med sånne ganske solide, (og lave), Doc Martens-sko, på den her tida, da).

    Og da hørte jeg et metall-aktig klong da, (husker jeg).

    (Eller hva man skal kalle det).

    Like etter at den døra gikk i lås, da.

    Rett foran den personen, som det virka som for meg, at prøvde å snike seg inn bak meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er de Abba-søstrene, som jobba på Arvato, og som ikke slapp meg ut fra en fest de hadde, (som Margrethe Augestad hadde dratt meg med på). Og hu yngste lagde også en rumpe-tegnefilm, som hun sendte rundt på e-post, på Arvato

    abba damer ikke låse ut fra festen

    http://www.bt.se/nyheter/tranemo/atervander-for-att-oppna-gym(1246616).gm

    PS.

    Det her er deres søster, Ellinor Liljegren, som spilte en sang som heter ‘Herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind’, på gitar, på den festen):

    ellinor liljegren

    http://se.linkedin.com/pub/ellinor-liljegren/5a/52b/246

  • Min Bok 5 – Kapittel 104: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    En gang, på den tiden som jeg jobba, i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt.

    Så hadde vi butikksjefmøte på fabrikken til Gilde, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og etter det møtet, så skulle vi dra ned til Grønland, (sa distriktsjef Anne Neteland), for å ha sosial samvær, på utestedet Dattera til Hagen.

    Men da, så var jeg så trøtt, så jeg orka ikke å lete etter parkeringsplass og det utestedet, på Grønland.

    (Og det var vel litt rart at en gjeng Rimi-butikksjefer skulle dra på et utested som het Dattera til Hagen.

    Og vi kjørte jo, så det ble jo ikke snakk om noe drikking.

    Så hva dette skulle være godt for, det kan man lure på.

    Og etter at mora mi døde, så hadde jo Pia, Rahel og jeg en slags ‘seanse’ på utestedet Kjøkkenhagen, på Grunerløkka.

    Så det ble kanskje litt mye ‘Hagen-utesteder’.

    Noe sånt).

    Så jeg sendte bare en tekstmelding til distriktsjef Anne Neteland, om at jeg dro rett på jobben.

    Og da fikk jeg klage seinere, fra distriktsjef Anne Neteland, fordi at jeg ikke brydde meg om det sosiale, i distriktet, da.

    Men det var jo ikke så lett, i distriktet til Anne Neteland da, (husker jeg at jeg syntes).

    For det første butikksjefmøtet som jeg var på, i distriktet til Anne Neteland, (på Hakon sitt hovedkontor).

    På det møtet, så var jo stemningen som i en begravelse, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sosialt samvær, med distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt, det frista ikke så mye da, (for å si det sånn).

    Hu hadde blant annet en ambulerende, (som het Idar, eller noe).

    Som David Hjort hadde dratt meg med på byen sammen med.

    På et utested bak Saga kino der et sted.

    Og Thomas Sæter og Thomas Kvehaugen, var også der.

    Og Thomas Sæter, (fra Rimi Bjørndal), han sa at han hadde rømt, fra Fremmedlegionen.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han fikk epileptisk anfall, da.

    Og ba meg om å bite han i armen utafor Saga kino der.

    For det skulle visstnok hjelpe, da.

    Og han ville ikke dra på legevakta.

    Så Idar og jeg måtte kjøre sammen med han, i en taxi, til Grunerløkka.

    Hvor hans første samboer, (som jeg visste om, ihvertfall), nemlig Heidi fra Nord-Norge bodde, da.

    Også tok hu Heidi, (som da hadde fått en unge vel), vare på David Hjort som hadde hatt epileptisk anfall da, og var i ørska, (må man vel si).

    Men hvorfor David Hjort var redd for å havne på legevakta.

    Det veit jeg ikke.

    Og hvorfor han Idar skulle være med, det veit jeg ikke.

    Idar sa at jeg fikk sikkert dekket taxi-regninga, til Grunerløkka, av Rimi.

    Men det gadd jeg ikke å styre med.

    For jeg husket jo at distriktsjef Jan Graarud hadde klaget på at David Hjort hadde hatt taxiregninger i safen, på Rimi Ryen.

    Så den regningen, den bare tok jeg fra mine egne penger, da.

    Jeg hadde jo ikke noe budsjett akkurat, på den her tiden.

    Men lønninga pleide å vare cirka til jeg fikk den neste lønninga, da.

    Og etter at jeg gikk ut, fra leiligheten til Heidi, (hvor David Hjort ble igjen).

    Så bare gikk jeg i cirka en kilometer, bort til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, da. 

    Hvor jeg bodde.

    Etter at jeg tidligere på kvelden, hadde fått klage på at jeg ikke hadde hatt på meg genser, (og ikke skjorte), på det diskoteket, bak Saga kino der vel.

    Mener jeg at jeg overhørte, at Idar og muligens assistent Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), dreiv og baksnakka meg for.

    Noe sånt.

    (Men jeg likte jo ikke å ha på meg den blå Gant tennisskjorta, som Pia hadde lånt av meg, i det bryllupet på Geilo, på den her tida.

    Siden Tom Bråten, fra Berger, hadde hatt henda sine over hele den skjorta, da.

    På Geilo der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men han ambulerende Idar, (eller om han het Ingar), han var nesten litt skummel, da.

    (Kan man kanskje si).

    Så det var ikke sånn at jeg hadde lyst til å bli med han ut på byen, (for å si det sånn).

    Etter å ha kjørt David Hjort til hu Heidi fra Nord-Norge, i drosje.

    Så sosiale ting, med distriktet til Anne Neteland, det virka så veldig fristende for meg, da.

    Selv om jeg ble litt irritert, (må jeg innrømme).

    Da jeg hørte det, (på et butikksjefmøte, på Sinsen vel), at distriktsjef Anne Neteland og distriktsjef Jan Graarud.

    De hadde tatt med alle butikksjefene sine, på en heisatur, til Sverige.

    Like etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og da hadde de visst festa som bare søren, i Sverige der, da.

    Og ødelagt masse ting, på hotellet, (var det vel), og sånn, da.

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Siden jeg ikke fikk lov til å bli med på den turen, da.

    Det var nesten som at de feira det, at jeg hadde slutta som butikksjef, inne i Oslo der, (eller noe sånt), syntes jeg.

    Så da ble jeg litt skuffet og vonbråten da, (må jeg vel innrømme).

    Selv om det ikke akkurat var som at dette var verdens undergang for meg heller, (for å si det sånn).

    (Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken.

    At en gang, som assistent Kjetil Prestegarden og jeg, begge hadde jobbet tidligskift, og skulle dra hjem.

    Så sa assistent Kjetil Prestegarden, (på en spesiell måte, må man vel si).

    At: ‘Nå skal jeg hjem og se på Big Brother’.

    (For dette var på den tiden at den første Big Brother-sesongen ble vist, på TV, i Norge.

    Den med Anette og Rodney, osv.

    Het de vel).

    Og jeg pleide å se på Big Brother.

    Så om assistent Kjetil Prestegarden spionerte på meg, (gjennom noen i Rimi-bygget), og visste at jeg gjorde det?

    Hvem vet.

    Det var rart at han sa dette sånn, (utenom sammenhengen liksom), må jeg ihvertfall si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så ringte plutselig David Hjort, og ville besøke meg, en kveld.

    Dette må vel ha vært en fredag eller lørdagskveld, vel.

    Og dette var muligens etter at jeg begynte å studere igjen.

    Rimi-butikken, i Rimi-bygget, den stengte klokka 22.

    Mens Kiwi-butikken, (hvor Tom, fra Lørenskog og ‘Tom-gjengen’, var butikkjsjef), den stengte klokka 23.

    Så jeg stakk bort på Kiwi-butikken, noen hundre meter bort mot Bislett, da.

    For å kjøpe noe potetgull, og sånn, da.

    Før jeg liksom fikk gjester, da.

    Og når man kommer inn i den Kiwi-butikken, så går man liksom inn i et stort kjølerom, hvor melk og øl osv. står, da.

    Og der hang også butikksjef Tom, husker jeg.

    Og jeg hilste på han, da.

    Og vi begynte å chatte litt, da.

    Og jeg så at han hadde fått et ny type rusbrus der, som jeg ikke hadde sett før.

    Og jeg spurte han litt om den, da.

    Og da ble butikksjef Tom helt rar, (husker jeg).

    For det var ikke lov å selge alkohol etter klokka 21, (var det vel).

    Men Kiwi, de dekket ikke over alkoholen, da.

    Så jeg hadde ikke tenkt på det, da.

    (At det ikke var lov å kjøpe alkohol, så seint på kvelden).

    For jeg hadde ligget å sovet da, (var det vel).

    Også fikk jeg en telefon om at jeg fikk gjester.

    Og så gikk jeg sånn i halvsøvne til Kiwi, for å kjøpe noe potetgull, osv.

    For jeg hadde vel en del øl i kjøleskapet og sånn, vel.

    For jeg pleide å ha en del øl stående, i kjøleskapet, i tilfelle jeg bestemte meg for å dra ut på byen, da.

    Men butikksjef Tom han så rar ut i trynet da, fordi jeg tilfeldigvis spurte om noe ny rusbrus.

    Jeg hadde jo jobbet i butikk, i mange år, så jeg måtte liksom oppdatere meg, om de nye vareslagene, tenkte jeg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake, til Rimi-bygget igjen.

    Så stod det en hel bøling av folk, utafor Rimi-bygget, da.

    Inkludert Kjetil Prestegarden, som da var butikksjef på Rimi Kalbakken vel.

    (Noe han hadde blitt etter at jeg slutta der, da.

    Selv om jeg overhørte at noen butikksjef-damer, på et butikksjefmøte, sa at det gikk så treigt, med den butikken, etter at jeg slutta der.

    Og at min nye butikk, Rimi Langhus, gikk så bra, da.

    Noe sånt).

    Og det var sånn, i Rimi-bygget, at calling-systemet, hadde blitt utsatt for hærverk, da.

    Så man kunne ikke ringe på hos noen, fra utafor Rimi-bygget der.

    Siden panelet til ringeklokkene var ødelagt, da.

    For det panelet, (til ringeklokkene), det hadde blitt revet ned, da.

    Og det ble ‘aldri’ ble fikset, (av Rimi), da.

    Så ble jeg til slutt nødt til å klippe av ledningen, til callinga, i min Rimi-leilighet.

    For jeg fikk aldri ro, da.

    For folk som skulle på besøk til noen, i Rimi-bygget.

    De ringte da ‘alltid’ på ‘alle’ ringeklokkene, da.

    Så jeg fikk aldri slappet av da, siden det var så mange som ringte på callinga mi, hele tida.

    Så tilslutt så fikk jeg nok, og klippet av ledningen, til den telefonen, som var koblet til callinga, utafor inngangsdøra, (til Rimi-bygget), da.

    For Rimi, de var elendige til å fikse ting som gikk istykker, i Rimi-bygget, da.

    Det var det samme med det kjøleskapet, som var i et, med vasken, på kjøkkenet mitt der.

    Det kjøleskapet, det ville heller ikke Rimi fikse.

    Så jeg måtte kjøpe meg mitt eget kjøle/fryse-skap, som tok en del plass der, da.

    Så det kjøleskapet til Rimi, det ble etterhvert bare stående der, og ta plass, under et par små kokeplater, som var i det samme ‘møbelet’, som kjøkkenvasken liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så den gjengen, som Kjetil Prestegarden stod bakerst i.

    Den stod bare og hang, utafor Rimi-bygget, da.

    Da jeg kom tilbake fra Kiwi der.

    Og en brande, (heter det vel), som virka litt gal nesten.

    (Han virka som at han var sånn, at han grynta istedet for å prate, liksom).

    Og som var ganske full, vel.

    Han stod foran ved inngangsdøra, til Rimi-bygget der, da.

    Og var forbanna siden de ikke klarte å komme seg inn, vel.

    Så jeg måtte gå forbi han galningen, da.

    For å låse meg inn døra.

    Mens jeg lot som om jeg ikke så han Kjetil Prestegarden, da.

    Som jeg hadde fått nok av, (må jeg vel si), på den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.

    Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.

    (På vei til Sverige, da.

    Ved ferjeterminalen i Horten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.

    (Må det vel ha vært).

    Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.

    Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.

    Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.

    For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.

    (Eller hva man skal si).

    Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.

    Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.

    Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.

    Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.

    (Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).

    Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.

    Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.

    Og røyking hadde jeg jo slutta med.

    Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.

    (Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.

    (Med Ringnes 0.33 liters flasker.

    En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.

    Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).

    For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).

    (Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).

    Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da

    (Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).

    Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.

    Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.

    Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.

    For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.

    Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.

    Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.

    Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.

    Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.

    Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.

    Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.

    Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).

    (Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).

    Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.

    (For å forklare om det).

    Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).

    Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.

    Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.

    Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.

    (Hvis han klarte å finne det).

    Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.

    (Virka det som, ihvertfall).

    For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.

    Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.

    Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).

    (Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).

    For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.

    Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.

    Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).

    Så det var det eneste jeg kom på, da.

    Men hvitløk-Grissini.

    Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.

    Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).

    Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).

    Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.

    Men men, det veit han kanskje sjæl.

    (Det får man vel håpe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).

    (Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).

    Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.

    For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.

    Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.

    Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨

    (En gang han satt i stua der, vel).

    Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.

    Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.

    Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.

    (Eller ihvertfall klassekameraten).

    Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.

    Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.

    For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.

    Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.

    Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).

    Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).

    Og resten kjente jo Glenn Hesler til.

    Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.

    Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).

    (Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.

    (At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).

    Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).

    Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.

    (Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Like etter at jeg var ferdig, med militæret).

    Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.

    Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).

    Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.

    For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.

    Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).

    Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).

    (Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.

    Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).

    Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.

    På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).

    Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.

    (Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).

    Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).

    Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.

    Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.

    Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.

    Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.

    Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).

    For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.

    Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).

    Så jeg sa nok ikke noe, da.

    Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.

    Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.

    Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.

    Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Sommeren 1991, forresten.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, hadde vært i Gøteborg, på campingferie.

    Så kjørte vi innom OBS, utafor Gøteborg, en siste gang, på veien hjem.

    Og da stakk jeg innom en informasjonsluke der, husker jeg.

    Etter at vi hadde gått ut kassa.

    For jeg ville vel markere det, at jeg jobba på OBS, i Norge da.

    Så da gikk jeg bort til den luka og spurte om det var mulighet til å få jobb der, hvis man jobba på OBS i Norge da, husker jeg.

    Og da fikk jeg vel med et skjema vel, mener jeg å huske.

    Etter at jeg hadde tulla litt da, (må jeg innrømme), og sagt at det var mulig at jeg skulle flytte til Sverige, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg satt i kassa på OBS Triaden, forresten.

    Så var det ei mørkhudet, (antagelig muslimsk vel), jentunge der, som handla sammen med den enda yngre broren sin vel.

    (Som handla for familien sin vel.

    Selv om det kanskje var litt rart, på Triaden, som er et stort kjøpesenter, og ikke en nærbutikk, akkurat).

    Og plutselig, så mista hu en en-litersflaske, i gulvet, så den knuste, like foran kassa mi, husker jeg.

    Jeg var redd for at hu jenta skulle få sjokk.

    Så jeg bare sa at hu kunne hente seg en ny flaske.

    Mens jeg måtte tørke opp den som hadde knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos Magne Winnem, mens han bodde over Rimi Nylænde, (på Lambertseter) der, vel.

    Så hadde ikke jeg så mye klær, husker jeg, som Magne Winnem, som var mye mer opptatt av klær da, enn meg.

    Så det hendte at jeg maste meg til å låne noen klær av han da.

    På en fest, så lånte jeg en gang en dress av han, husker jeg.

    En dress som var litt lys vel.

    På en fest som også Leif Jørgensen, i Rimi, var med på vel.

    Og en annen gang, som jeg var på besøk hos han, i Rimi-leiligheten hans, over Rimi Nylænde der, så fikk jeg mast meg til å låne, en Levis-genser, fra 80-tallet, som Winnem hadde, husker jeg.

    (Og som jeg syntes at var litt kul da.

    Selv om jeg var lei av Ball-gensere, med det samme mønsteret da).

    Og det var en Levis-genser med røde og hvite striper, husker jeg.

    Som egentlig var for lang på arma osv., for meg da.

    (Fant jeg ut seinere).

    Siden Magne Winnem var 1.99 høy, eller noe, da.

    Og den genseren ville vel egentlig ikke Magne Winnem låne meg vel.

    Men jeg fikk mast meg til å få låne den da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, over Rimi Nylænde der.

    Så ble jeg litt godtesjuk da.

    Også ville jeg gå på Rimi Nylænde der, og kjøpe godteri da.

    Også stoppa ikke Magne Winnem meg.

    (Dette må vel ha vært høsten 1991 vel, eller noe).

    Også klarte jeg ikke å finne noe godteri, inne på Rimi Nylænde der, (hvor jeg ble butikksjef selv, syv år seinere vel).

    Men jeg spurte en medarbeider der da.

    (Som jeg lurer på om var min seinere kollega der, Thomas Sanne).

    Om dem hadde noe godteri.

    Nei, vi har bare kokosboller, svarte Sanne.

    Og dette lo jeg vel litt av, (eller klagde kanskje litt på), til Magne Winnem da.

    Når jeg dukka opp, oppe hos han igjen, i etasjen over da.

    Og da fortalte Winnem det, at den butikken hadde en avtale, med kiosken ved siden av, at dem ikke skulle selge godteri der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Mette Holter og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    Så sendte Mette Holter med meg noen røde og hvit-stripete gardiner, som hu hadde, (husker jeg).

    Hu sa at det var ‘sånne gardiner som ungdom liker’.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte nesten si ja takk, til å få de gardinene da, (husker jeg at jeg syntes).

    Men jeg lurer på om de var litt gjennomsiktige.

    Så da jeg flytta til Rimi-leiligheten, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, etter å ha bodd i fem år, på Ungbo der.

    Så kjøpte jeg meg gardiner selv, husker jeg.

    Nemlig noen mørke-blå gardiner, på Hansen og Dysvig vel.

    Etter at vel også søstera mi Pia, hadde rådet meg, til å kjøpe mørke gardiner vel, en gang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Dagbladet etterforsker Grandiosa. Men det er mye de ikke tar opp og, synes jeg, som at de byttet bindemiddel og at de sluttet å selge den i Sverige

    bytter bindemiddel trukket tilbake sverige

    http://www.dagbladet.no/2012/03/04/nyheter/innenriks/mat/innholdsbedrag/grandiosa/20525916/

  • Min Bok 2 – Kapittel 64: Gøteborg

    Sommeren 1991, så dro Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, på campingtur, til Gøteborg.

    Øystein hadde fått låne faren sin bil, (var det vel), og enten Øystein eller Glenn, hadde vel fått tak i telt og.

    Jeg hadde ikke sovepose engang, men lånte søstera mi sin, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, så da vi så en OBS-butikk, ved Mosseveien eller E6, eller hva den veien mot Svinesund heter igjen.

    Så ‘befalte’ jo jeg selvfølgelig et stopp der.

    Og jeg spurte hva det het der, og det het ‘Råne’, syntes jeg at hu dama i kassa svarte da.

    Noe jeg lo en del av da, (på vei inn i bilen igjen osv., da).

    For søstera mi og Cecilie Hyde, som bodde hos meg, i Leirfaret, noen måneder, et par år, før det her.

    De hata jo rånere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kjørte videre.

    Så så jeg jo det da, at det ikke het Råne der likevel, med Råde.

    På et veiskilt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel ikke så god råd, tror jeg.

    Mye penger hadde sikkert gått med på Biljardhallen osv., siden mine kamerater, på den her tiden, Øystein og Glenn, hadde en nokså dyr livsstil da.

    Og jeg røyka også på den her tiden.

    Så jeg kjøpte meg vel en six-pack med den billigste øl-en som de hadde på OBS Råde der vel.

    Som vel var Borg-øl, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel den eneste av oss, som kjøpte øl der, tror jeg.

    Og den øl-en ble rimelig varm, (husker jeg), bak i bilen til faren til Øystein der da.

    For vi hadde vel ikke med oss kjølebag, tror jeg.

    (Ihvertfall så hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde ikke bestilt noe campingplass, før vi dro.

    Vi tok det på sparket, sånn som faren min og onkel Runar gjorde, da vi dro på camping, i Brunlanes, på midten av 80-tallet, en gang.

    Dette var min ide da.

    Jeg sa vel til Øystein, at det var bare å dra, så fant vi alltids en campingplass da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var en del mil over grensa til Sverige.

    Så stoppa vi på et feriested, hvor de hadde utleie av hytter, eller noe.

    Ei kone og ei pen lyshåra ungjente jobba der, mener jeg å huske.

    Og Øystein og jeg, vi fikk noen brosjyrer, som vi kunne kikke i, når det gjaldt campingplasser, og sånn, da.

    Jeg kikka på kartet, og sa at vi kunne dra til Askim Camping.

    For i Askim, der hadde jeg vel vært med faren min, og levert køyesenger, eller noe, som guttunge.

    Så det hørtes litt kjent ut da, med Askim Camping, siden vi jo hadde Askim i Norge også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at vi stoppa et sted, og så ringte jeg vel, og hørte, om dem hadde ledige campingplasser, på Askim Camping da.

    (Hvis jeg ikke husker det helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram, til Askim Camping, (som lå ved sjøen, like utafor Gøteborg Sentrum).

    Så sa de andre i bilen, at jeg måtte ordne med campingplassen da.

    Så jeg måtte gå aleine inn i resepsjonen der da, til Askim Camping.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så var det ikke bare, å betale for campingplass.

    Neida, man måtte oppgi personnummer også.

    Da fortalte jeg det, at i Norge, så pleide man ikke å oppgi personnummer, for ting som å leie campingplasser, osv.

    Men det var vanlig i Sverige da, fikk jeg som svar tilbake.

    (Av noen ungdommer som jobba der).

    Så jeg måtte fylle inn et norsk personnummer, som er på elleve siffer.

    Inn på et svensk campingkortskjema-felt, for personnummer, som i Sverige er på tolv siffer da.

    Så dette var jo bare som noe dumt, hvis man spør meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fikk en teltplass som lå like nede ved sjøen vel.

    Noe som var greit.

    For det var varmt å ligge i det teltet.

    Og det gikk an å vasse, fra der teltet vårt lå, og bort til en ganske fin badestrand, hvor Magne Winnem og jeg, gikk og snakka litt med ei pen, lyshåra, toppløs svensk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, som lå og solte seg, på stranda der, (mens hu leste i en bok vel), og jeg bomma vel en røyk av henne og, (som hu hadde i et sånt stilig sigarett-etui vel), siden jeg ikke hadde fått med meg røyken min, siden den sikkert lå i teltet da, siden vi vel hadde vassa bort til den stranda der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi stoppa på veien til Gøteborg, på noen gatekjøkken, som het Sibylla, eller noe, (husker jeg).

    Men de burgerne var ikke så gode, som de jeg var vant med, fra Lørenskog, Brighton og Oslo.

    Så da klagde jeg litt, husker jeg, på de burgerne.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De hadde også burgersjappe, på campingen der, og der pleide jeg å kjøpe burger, husker jeg.

    Og de burgerne var vel greie, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, og jeg hadde også vært en del i Gøteborg tidligere.

    På det senteret, som het Femman-senteret vel, (eller noe).

    Der bestemor Ågot hjalp meg å få kjøpt kinaputter, en gang.

    Så vi dro enten på matbutikken, ved Femman-senteret, for å kjøpe mat.

    Eller så dro vi på OBS, som lå like utenfor Gøteborg, på den andre siden av Sentrum, mot Norge igjen.

    Som vi hadde sett på veien da.

    Hvor de hadde bra utvalg av mat.

    Selv om vi ikke hadde kjøleskap og sånn.

    Men vi fikk ferskvareavdelingen, på OBS, til å skjære opp noe ost, (eller hva det var da).

    For å spise brødskiver med ost og skinke vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi klagde på brødet, i Gøteborg, husker jeg.

    Fordi alt brødet var loff, som var ferdig oppskjært da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Selv om jeg må innrømme det, at brødet her i England, også er mye sånn.

    Men her er ikke det brødet loff da, men det er vanlig brød liksom.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke noen utesteder, ved campingen, som vi var på.

    Noe som var litt kjedelig da.

    Magne Winnem og jeg, vi ville ut og feste.

    Men vi bodde ganske langt unna Sentrum da.

    Og jeg hadde ikke så bra råd, tror jeg.

    Så det ble ikke til det, at vi dro ut, på byen der.

    Men en kveld, så drakk vi ihvertfall, på campingen der da.

    Og Glenn Hesler, han pleide aldri å drikke, men han drakk den kvelden da, husker jeg.

    Og vi møtte en gjeng, fra Skåne der, husker jeg.

    Og de sa at de var fra ‘Skaune’, husker jeg.

    Og ei tenåringsjente, som var med i den gjengen.

    Hu viste meg et triks hu kunne, husker jeg.

    Nemlig at hu klarte å bite av korken, på en ølflaske, med tenna.

    (Noe jeg vel også hadde klart, noen år før det her vel.

    Mener jeg å huske.

    Mens jeg bodde på Bergeråsen da.

    Men som jeg vel hadde sluttet med, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til, at jeg kom på det her, å dra med kameratene mine, på campingtur, til Sverige da.

    Det var nok kanskje fordi, at min fetter Ove, sommeren før det her vel, (i huset til Ågot på Sand).

    Han hadde pratet om det, at han ville det, at han og vår fetter Tommy, og meg, skulle dra på bil/camping-turer, til Sverige, osv., da.

    (Sånn som våre fedre hadde dratt på sammen, under ‘raggar-tida’ da, på 60-tallet).

    Men jeg prøvde jo å kutte ut min far og hans slekt.

    Gradvis, må man vel si.

    Så jeg ønska ikke å dra på sånne ferieturer med Ove da.

    Så derfor prøvde jeg vel heller å få med kamerata mine, på sånne ferieturer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på denne ferieturen vår, til Gøteborg.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

    PS.

    Mens jeg husker det.

    Kjetil Holshagen han hadde begynt å høre på noe skikkelig tung musikk, husker jeg, på den tida her.

    Han prata om at han digga Megadeath, var det vel.

    Og noen andre heavy-band, som jeg ikke husker navna på nå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen, han bare ‘bitcha’ liksom, mot meg, hele tida, på den turen her.

    (Av en eller annen grunn).

    Han var skikkelig sur da, og kom alltid med grinete kommentarer, til meg, som satt i baksetet der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem han oppførte seg plutselig helt som en ‘gærning’, en gang, på denne ferien.

    Mens jeg var ute i vannet, samtidig med han.

    Så begynte han plutselig å løpe, rett mot meg.

    Og han prøvde å dytte meg overende da.

    Inne på grunna der.

    Noe som kunne ha vært farlig da, mener jeg.

    For man vet jo aldri hvor man kan slå hue, hvis man faller, inne på grunna, på en strand liksom.

    (For det her var en slags strand, inne på campingplassen.

    Og ikke den fine badestranda da, som var ikke så langt unna).

    Og det var vel noen bryggekanter og sånn, i nærheten også.

    (Noe sånt).

    Og steiner i vannet vel.

    Og vi var ikke så langt ute i vannet, når Winnem begynte med det her dytte-forsøket sitt.

    Og det bare var såvidt jeg fikk kommet meg unna.

    Når han løp mot meg da, husker jeg.

    Og jeg veide vel bare drøye 60 kilo vel, (på den her tida).

    Mot Winnem, som vel veide rundt 100 kilo, (vil jeg vel tippe på), siden han var 1.99 høy da, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og jeg, vi likte å kaste frisbee.

    Så vi kjøpte en frisbee der da.

    Men den var sånn, at den lagde en fløytelyd, når man kastet den.

    Og den var laget av hardplast da, (må man vel kalle det materialet).

    Og Hesler og jeg, vi kasta den frisbee-en, på badestranda der da.

    Og plutselig, så kasta Hesler frisbee-en, utafor min rekkevidde, og rett i tenna, på ei lyshåra, svensk jentunge, ute i vannet der da.

    Og jeg var redd for at hu skulle begynne å grine.

    Og jeg var redd for at vi skulle få kjeft, og liksom oppmerksomhet rettet mot oss da.

    For jeg var bare 20 år enda vel, og fortsatt ganske sjenert vel.

    Så jeg måtte trøste hu jenta da, tenkte jeg da, så jeg tok henne på skulderen da, for å liksom trøste henne, og prøve å roe henne ned.

    Siden Glenn hadde kasta frisbee i kjeften på henne da.

    (Og hu liksom stod der som paralysert da.

    Og jeg venta nesten på at hu skulle begynne å hylgrine).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den frisbee-en, den var ganske hard da.

    Så det må ha gjort rimelig vondt, å få den i kjeften, (for å si det sånn).

    Så det er mulig at hu måtte til tannlegen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men etter dette, så gadd ikke jeg, å kaste noe mer med den frisbe-en der, husker jeg.

    For den frisbe-en, den var litt dumt konstruert da, vil jeg si.

    Den gjorde også vondt å ta imot, (husker jeg), siden den var laget av hardplast da, og ikke av mer bøyelig plast, som ‘vanlige’ frisbee-er da.

    Så etter at Glenn Hesler hadde kasta frisbee-en, i kjeften, på hu svenske jentungen, så stakk Glenn Hesler og jeg tilbake til teltet vårt igjen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var vel band som Metallica og Slayer, som Kjetil Holshagen også hørte på, i 1991, mener jeg å huske.

    Om det var Kjetil Holshagen eller Øystein Andersen som digga Megadeath-sangen ‘Symphony of destruction’, det husker jeg ikke nå.

    Men den sangen husker jeg ihverfall, fra den her tida da.

    Så den har jeg nok hørt hjemme hos Øystein eller i bilen på vei til Gøteborg, på den her campingturen da.

    Noe sånt.

    Øystein hørte også på et band som het LA Guns, eller noe, vel.

    (Med ‘Ballad of Jayne’, mm.

    Og en annen heavy-sang, som jeg husker, at Øystein hørte mye på, på den her tida, (eller like før), det var Skid Row med ’18 and life’).

    Pluss at Glenn og Øystein digga Guns and Roses, og var helt med, når deres to nye album, Appetite for Destruction I og II, kom ut, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Selv om Øystein også sa at han ikke like Axl Rose, for han trodde han var Jesus.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Magne Winnem og jeg.

    Vi likte ikke heavy.

    Vi likte mer listepop og/eller new wave/80-talls musikk/synth kanskje.

    Men siden jeg hang så mye sammen med Øystein og Glenn, (som jeg ikke hadde så mye felles med kanskje), så måtte jeg høre på masse heavy-musikk hele tida da, på rommet til Øystein, osv.

    Når vi tre hang der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 55: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Min nærmeste sjef, (må man vel kalle henne), Helene, som var kassaleder, på OBS Triaden.

    Hu pleide som tidligere nevnt, å kjøre meg hjem, noen ganger, etter jobben, på OBS Triaden.

    Dette var da jeg bodde Ellingsrudåsen, (hvor jeg flytta til, i august 1991 vel), som ikke var så lang vei, unna Triaden.

    Det var en kjøretur på fem minutter kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg kom på nå, noe som hu Helene sa, at var grunnen til at hu bodde i Norge.

    (En gang som hu kjørte meg hjem fra jobben).

    Og det var at i Sverige, så var veiene mer oppmerka og sånn.

    Mens i Norge, så var det ikke så mange streker merket opp på veiene, osv.

    (Noe sånt).

    Så hu mente vel at Sverige var mer regulert eller kultivert, (eller noe), enn Norge da, muligens.

    Men hvorfor hu ikke likte å bo i Finland, det svarte hu vel ikke på, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte forresten noen ganger, at jeg hadde kamerater på besøk, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien.

    Jeg husker at Magne Winnem var der en gang.

    Jeg husker at jeg sa til han, at jeg ville prøve å finne en ‘fin dame nå’.

    (Siden jeg ikke syntes at hu Ragnhild hadde vært så slank og smekker kanskje da).

    Noe sånt.

    Magne svarte ikke noe.

    Men bare la det på minnet, tror jeg.

    Dette var mens jeg gikk rundt i gangen der, mellom stua og rommet mitt, hos Arne og Mette og dem.

    Og at Magne Winnem også gikk rundt der, og da bare babla jeg om det da.

    Men han svarte ikke da.

    Jeg lurer på om han var sur, på grunn av noe, med hu Ragnhild.

    For det virka som at han og Willassen ble sure, da de møtte meg og hu Ragnhild da, på Burger King, den gangen.

    Men hva det kom av, at dem eventuelt ble sure, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og jeg mener at min tremenning Øystein Andersen, han var også på besøk, hos meg, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Og da kunne jeg ikke ta med dem inn på rommet mitt.

    For der var det bare plass til en dobbeltseng.

    Så de kameratene jeg hadde på besøk der, de hang i stua og sånn der da, når dem var på besøk.

    Jeg lurer på om også Øystein sin kamerat, Glenn Hesler, også var på besøk der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Mega-butikken, på Furuset-senteret, den begynte å ha åpent, helt til klokken 22, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Og jeg pleide ofte å gå opp i kiosken, på Furuset-senteret, og kjøpe godteri osv., til å spise mens jeg så på Filmnet, om kvelden, hos Arne og Mette og dem da.

    (For dem pleide å ha Filmnet-programbladet, liggende på TV-stue-bordet.

    Så jeg pleide å kikke i det programbladet da, og se om det kom noen filmer, som jeg syntes så kule ut da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så ville Mette og dem, at jeg skulle kjøpe masse iskrem og sånn, når jeg skulle i kiosken, en kveld.

    Men da jeg kom tilbake, så fikk jeg kjeft.

    For jeg hadde gått på den innvandrerkiosken, på Furuset-senteret, istedet for å gå på Mega.

    For jeg hadde glemt at Mega hadde fått utvidede åpningstider.

    For de stengte vanligvis klokka 20.

    Som var da OBS Triaden også stengte.

    Så jeg dreit meg ut da, (siden jeg var stressa etter jobb, kanskje), og gikk og handla på det dyreste stedet da.

    Noe jeg fikk høre av Mette og dem, da jeg kom tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var med på et par ‘smilekurs’ vel, når jeg jobba, på OBS Triaden.

    Og på et av de, så lærte vi, at vi skulle si ‘Velkommen igjen’, til alle kundene.

    Og jeg var vel kanskje den, som sa ‘Velkommen igjen’ lengst.

    For alle de andre slutta å si ‘Velkommen igjen’ da.

    Men jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, så jeg syntes vel det, at jeg måtte være flink, når det gjaldt kundeservice, og sånn da.

    Jeg var vant til å ikke ta ting jeg fikk høre av kundene personlig.

    For på handel og kontor, så lærte vi jo det, at ‘kunden har alltid rett’, osv.

    Men en gang, så gikk det litt vel langt, husker jeg.

    En gubbe, i 60-åra kanskje vel.

    Som virka som at han var fra landet kanskje, syntes jeg.

    Han stod og skreik ‘velkommen igjen’, i kassa mi, gjentatte ganger.

    Fordi en vare hadde vært feil prisa, i butikken, eller noe, da.

    Så da gikk han kunden helt amok, husker jeg.

    Og da var han sur på meg da, fordi jeg sa ‘velkommen igjen’, tror jeg.

    Og ingen andre gjorde noe, da han gubben stod der, og skreik til meg.

    Og jeg bare lot som ingenting.

    Men jeg husker at Liss og/eller Fanney så rart på han kunden, eller meg, mener jeg å huske.

    Men hva man liksom skal gjøre med sånne ‘forvirra’ kunder, det veit jeg ikke.

    Jeg tror at det her må ha vært en bonde, (eller småbruker), eller noe sånt.

    Og jeg var ikke så vant med bønder.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så brukte vi fortsatt de gamle Matland-uniformene, husker jeg.

    Det var en svart genser, som det stod ‘Matland’ på, husker jeg.

    Og jeg måtte bruke min egen olabukse, til uniformen, husker jeg at hu Klara på kontoret sa, da jeg fikk jobben.

    Men på den tida her, så hadde jeg bare den svarte bomullsbuksa mi, husker jeg.

    For olabuksene hadde kanskje blitt borte, når jeg flytta fra Abildsø, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Ellers så hadde den vel blitt farga rosa kanskje.

    Av hu kusina til Øystein, nemlig Anita, som jo skulle hjelpe meg, med klesvasken, da jeg var på besøk hos Øystein og dem, på Hanaborg, i noen uker, sommeren før det her.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte gå på Cubus, på Oslo City, for å kjøpe meg et par olabukser, husker jeg.

    Før jeg begynte på OBS Triaden.

    Og da var jeg litt stressa, husker jeg.

    Så størrelsen var litt feil, tror jeg.

    Så jeg gikk tilbake dit, for å få bytta buksa.

    Men jeg fikk ikke bytta, siden jeg hadde på meg buksa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette var også sånne billige olabukser, som ikke var så kule da, som Levis for eksempel da.

    For det hadde jeg ikke råd til da.

    Jeg pleide vanligvis ikke å kjøpe dyre olabukser, på den her tida.

    Før jeg flytta til Oslo, så var jeg fornøyd, med å kjøpe olabukser fra Hennes og Mauritz, husker jeg.

    Men gensere og sånn, de pleide jeg noen ganger å kjøpe dyre da.

    Siden jeg hadde gått på markedsføring og sånn, så tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å se litt kul ut kanskje.

    Men når det gjaldt olabukser, så så jeg ikke helt poenget, med å kjøpe de dyreste buksene.

    Så når det gjaldt kjøp av olabukser, så tenkte jeg mer økonomisk da, enn når jeg kjøpte for eksempel gensere da.

    Ihvertfall mens jeg fortsatt var tenåring, så hendte det at jeg kjøpte dyre merke-gensere, (enten Levis eller Ball), for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Matland ble til OBS, så fikk vi nye uniformer da.

    Det var blå bukser vel, og hvite skjorter.

    Og blå blazere.

    Og også slips.

    Så Arne Thomassen, han måtte lære meg å knyte slipsknute, husker jeg.

    Det kunne jeg ikke fra før.

    Når jeg gikk med det Carlsberg-slipset, som jeg hadde fått av Magne Winnem, på byen, de første månedene, som jeg bodde i Oslo.

    Så brukte jeg bare den samme slipsknuten, (en Magne Winnem hadde laget vel), hele tida.

    Så det Carlsberg-slipset, det var ikke nytt, da jeg fikk det av Winnem da.

    Han hadde nok antagelig brukt det selv og.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassaleder Helene, hu ‘steila’, når hu så de sløyfene, som damene skulle bruke, til den nye uniformen, husker jeg.

    Så det ble sånn, at dem fikk noen mindre sløyfer, tror jeg.

    Eller så ble det sånn, at damene ikke brukte noe slips/sløyfe.

    Ihvertfall så ville de ikke gå med de store, ‘jålete’ sløyfene, som de fikk beskjed om, fra Butikksjef John Ellingsen, osv., å gå med, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også at to damer, (to husmødre, i 20/30-åra kanskje), som handla i kassa mi, like etter at butikken skifta navn, til OBS Triaden, og vi fikk de nye uniformene.

    De sa til meg i kassa, en gang.

    At vi liksom lyste opp mer, vi Matland/OBS Triaden-ansatte, med de nye uniformene da.

    Mens de smilte og var hyggelig liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den blå OBS Triaden-blazeren da.

    Den var vel strikka muligens, tror jeg.

    Og på for eksempel lørdager, på Matland/OBS Triaden der.

    Så var det kjempemange kunder.

    Og man måtte liksom prøve å være rask i kassa da.

    Jeg var jo vant til å være en av de beste, i klassen min, på skolen.

    Så jeg var nok ganske konkurranse-orientert da.

    Så jeg prøvde jo liksom å være den som hadde mest penger i kassa, den og den arbeidsdagen da.

    Og den som hadde minst diff., i kassa.

    Så jeg stressa kanskje litt vel mye, da jeg jobba på OBS Triaden der.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så ble det sånn, at mange av oss gutta, på gulvet og i kassa.

    Vi brukte sjelden den blå blazeren.

    Så jeg pleide etterhvert å sitte i kassa der, i en hvit skjorte, (som var kortarma vel), og med slips da.

    Og etterhvert så klagde Liss og/eller Fanney, (eller om det var ei annen dame der).

    På at skjortene til meg, (og muligens en som het Glenn, som jobba på gølvet der), etterhvert begynte å bli grå, istedet for å være hvite da.

    Og det var nok fordi, at jeg ikke var så flink, til å vaske klær.

    Så jeg vaska nok hvite skjorter og fargede klær, som olabukser og sånn, samtidig da.

    Så da ble kanskje ikke de hvite skjortene mine så ‘Blenda-hvite’, akkurat da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så var jeg inne hos hu nabodama, til Mette Holter, husker jeg.

    (Hu som måtte låne vaskemaskinen, til Mette Holter, høsten 1990 da).

    Og dattera hennes, hu var vel egentlig ikke så mange år, yngre enn meg.

    Jeg tenkte fortsatt på meg selv som en ungdom da.

    Jeg hadde jo såvidt fylt 20 år.

    Mens hu dattera var kanskje 16 år, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Og da, når jeg var inne hos nabodama den gangen, (i et eller annet ærend da).

    Så satt hu dattera hennes, (som het Bea muligens, lurer jeg på ihvertfall).

    Hu satt bare ved et bord, sammen med fire andre ungdommer, (tror jeg at det var).

    Og dem sa vel ikke ‘hei’, eller noe, heller, tror jeg.

    Så jeg kan ikke si at jeg ble så kjent med de tenåringsbarna, til naboen der, på Furuset.

    Selv om jeg bodde der et år cirka vel.

    Det var vel heller sånn at de nabo-ungdommene var sure på meg, tror jeg.

    For hverken hu Bea, eller vennene hennes, sa ‘hei’ til meg, når jeg dukka opp, i leiligheten hos dem en gang da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om jeg liksom så meg rundt der da, og var litt nysgjerrig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så sa Liss og/eller Fanney, (eller om det var ei annen dame), på OBS Triaden til meg.

    At noen esker, med Extra-tyggegummi, hadde gått ut på dato.

    Så jeg kunne få de eskene med meg hjem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var vel 3-4-5 esker, med tyggis, tror jeg.

    Blå og gul Extra-tyggegummi vel.

    Og det var 20 pakker tyggegummi, i hver eske, tror jeg.

    Så dette var vel rundt hundre pakker, med tyggegummi, tror jeg.

    Og hver pakke kostet kanskje fem kroner da, i butikken.

    Så jeg fikk tyggigummi for kanskje fire-fem hundre kroner da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi, så vet jeg jo det, at varer som går ut på dato.

    De skal ikke folka som jobber i butikken, ta med hjem.

    For da blir matkjeden redd for, at folk bare vil spekulere, i å la varer gå ut på dato.

    Sånn at man får lov til å ta med seg masse mat med hjem da.

    Så dette med at jeg fikk all den Extra-tyggegummien, av hu Kassaleder Liss, (var det vel).

    Det var nok et brudd på diverse regler da.

    Så når jeg tenker tilbake nå, og lurer på hva det her kan ha vært.

    Så lurer jeg på om det kan ha vært et slag subtilt hint, fra noen ‘Kvinner er fra Venus’-damer, som liksom mobbet meg da, fordi jeg at kanskje hadde litt dårlig røyke-ånde da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det her var vel litt slemt, må jeg si.

    Hvis en medarbeider har dårlig ånde, eller noe, så burde vel dette blitt tatt opp, i en medarbeider-samtale, eller noe, mener jeg.

    Man kan ikke holde på å tulle sånn, mener jeg.

    Så det her reagerer jeg litt på, når jeg tenker tilbake på tiden, på OBS Triaden da.

    Selv om jeg bare syntes at det var kult, på den her tiden, at jeg fikk gratis tyggis.

    Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe slags subtil ‘mobbings’ da.

    Hvem vet.

    Så sånn var nok muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Disse glassjentene var fra Sverige, og de var det noen som sa at var lesber, så de kasta vi snøball på huset til, husker jeg, etter en fotballtrening

    glassjentene

    http://svelviksposten.no/nyheter/hvor-ble-det-egentlig-av-fossekleiva-og-kulturen-1.6762423

    PS.

    Det er forresten min slektning, (og tidligere klassekamerat), Linda Moen, som har tatt over puben på Fossekleiva der nå, (nemlig Smia).

    Men hu husker jeg som at ofte var ganske sur.

    Så jeg skjønner det, hvis lokalbefolkningen der klager nå, på at det ikke er så særlig mye som skjer der, for tiden.

    Det skjønner jeg godt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det, at Linda Moen fortsatt holder på, med puben sin, i Fossekleiva der, (2-3 dager i uka i hvertfall).

    (Men hvor har det blitt av hu Martha, som gikk i klassen over oss, på skolen?

    Hvem vet.

    Hm).

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    linda moen smia to tre dager i uka

    http://www.facebook.com/groups/134328490175/

    PS 4.

    Man kan nesten se det, at, (min slektning, ifølge min far), Linda Moen er i slekt med Anniken Huitfeldt, synes jeg.

    Så da stemmer nok det, som faren min sa, at min farfar Øivind Olsen, var etter Iver Huitfeldt.

    Så sånn var nok det.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    linda moen i slekt med anniken huitfeldt

  • Noen svensker søker om at noen sosialister vil ta fra meg Godtebutikken.net. Den var ny. Hm

    sosialister vil ta godtebutikken net