08
March 2009

22:28

PS.

Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

Det virka som at hun tålte å se den avisa.

Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

Så det er tydelig at det er noe som foregår.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

(Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

Noe sånt).

Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

Så vi leika med ungene i gata der.

Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

Og alle de andre ungene gikk hjem.

Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

For vi var sultne.

Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

Paprika, var favoritten da vel.

Men men.

Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

Men men.

For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

Og det ble søstra mi med på.

Men men.

Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

Så vi kjente de her såvidt fra før.

Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

Noe sånt.

Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

Så hva det her var, det veit jeg ikke.

Men det var ikke helt bra nei.

Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

Så sånn var det.