Det er mulig at byen Broager lå i Danmark, da Jebsen-familien immigrerte, til Norge.
Men Broager ligger uansett helt syd i Danmark.
Og har ligget i Tyskland, fram til 1920, leste jeg.
Så Broager lå i Tyskland, like etter at Jebsen-familien dro til Norge, ihvertfall.
Og kirken i Broager, har to spir.
Og mellom disse spirene, så hadde tyskerne en utkikkspost, som styrte ilden mot danskene, som var lenger nord.
Etter at det kjente danevirke, (en kjent festning/skanse, som danskene hadde mot tyskerne, og som nesten ble sett på som uovervinnelig), hadde falt, i en krig mot preuserne, eller noe.
Og han som startet fabrikkene på Berger, het jo Jürg Jebsen.
Og Jürg er jo et tysk navn.
(Det er ikke et dansk navn, ihvertfall, vil jeg si, som hadde en danskfødt mormor, Ingeborg Ribsskog).
Så, som Berger museum sier, at de var fra Danmark, det er nesten historieforfalskning, vil jeg si.
I linken, i PS-et ovenfor, så kan man se det, at Peter Jebsen, kom til Bergen, i 1843.
Og da Jürg Jebsen, bygget rommet Tyskland, på Fossekleiva fabrikker, så var det etter, at hjembyen, til faren hans Peter, hadde blitt hærtatt av preuserne, og etter at hjembyen deres og resten av Slesvig, var del av Tyskland.
Så å kalle opp et rom i fabrikken for Tyskland, i denne tidsperioden.
Det må vel bli det samme, som om noen i Norge, hadde kalt et rom i en bygning, for Tyskland, under 2. verdenskrig.
Så disse Jebsen-brødrene, de var kanskje nesten som Quisling, i Norge.
Hvem vet.
Noe sånt kanskje.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Hvis man leser Wikipedia-siden, i PS 3, så kan man se det, at noen av de som ligger i minnelunden, i forbindelse med Broager kirke, muligens kan ha vært ‘hjemmetyske’.
Det vil si dansker som hadde danskklingende navn, men som følte seg som tyske.
Kanskje Jebsen-familien, var kjent for å være slike hjemmetyskere?
Og året etter at søstera mi ble venninne med Cecilie Hyde og Camilla Skriung og dem, var det kanskje.
Det var ihvertfall en stund seinere.
Så var på fest på ‘lokalet’, ved Svelvik Samfunnshus igjen.
(Noe jeg var kanskje 2-3-4 ganger i året, eller noe, fra jeg var 14-15 år kanskje).
Det var ganske vanlig, ihvertfall et par ganger i året, for tenåringene, fra Berger, å dra inn til Svelvik, for å feste.
Ihvertfall hvis det var 16. mai.
Da spurte ‘alle’ gutta i klassen, om jeg skulle feste, siden alle skulle feste, siden det var 16. mai, osv.
Så på 16. mai, så festa jeg, fra jeg var 14-15 år kanskje, til jeg var 18-19.
Og da var det Svelvik som gjaldt.
Der er det kjempemasse folk, som fester, på 16. mai.
(Av en eller annen grunn).
Og også på Svelvikdagene, som vel er i august, tror jeg.
I skoleferien, i begynnelsen av august vel.
Og det var også sånn, at i tillegg til det her.
Så kunne søstera mi, Pia Ribsskog, finne på å dra meg med, til Svelvik Samfunnshus.
Og det var på fredager tror jeg.
Hm.
Og da gikk vi ofte i kiosken, (for søstera mi Pia, ville det), og kjøpte en 10 pakning Prince, eller Prince mild.
For søstera mi, hu fikk jo meg til å begynne å smugrøyke vel, må man vel kalle det.
Da vi var på ferie i Sveits, hos tante Ellen, sommeren 1987, (den sommeren jeg fylte 17 år).
Så det her må ha vært da jeg var sånn 17-18 år da, at søstera mi noen ganger dro meg med til Svelvik.
Og det var da bare 16 års grense på å kjøpe røyk.
Og jeg hadde ofte penger, (nesten alltid, for jeg fikk mye penger av faren min til å kjøpe mat, siden jeg bodde aleine, og hadde egen husholdning da).
Og de pengene hendte det at jeg la til side noe av da.
Så jeg hadde et treskrin, som faren min hadde snekra på snekkerverkstedet, som var i familien vår.
(Som egentlig var hans da, men han bodde jo nede hos Haldis så).
Og der hadde jeg i nesten alle år, fra jeg var 11-12 år, til jeg flytta til Oslo, i 1989.
Der hadde jeg en bunke med hundrelapper.
I en reol-hylle, som stod på rommet ‘mitt’, dvs. rommet som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte.
Og hvor det stod en King Size vannseng, som jeg syntes det var som en skam, mer eller mindre, å la stå ubrukt.
Og hvor jeg flytta inn en skrivebord-plate, fra det gamle rommet mitt.
Og boret hull i veggen, for å ha antenneledning, fra stua, for jeg hadde kjøpt en TV, til datamaskinen min, på Spaceworld i Drammen.
Og da ville jeg ha muligheten til å også se Super Channel og VHS-videoen, (som stod i stua ofte), osv., på den TV-en, som stod på soverommet mitt da.
Før faren min flytta ned Grundig TV-en sin, til Haldis, da Haldis sin TV, tok kvelden vel.
Da måtte jeg sette inn Spaceworld TV-en min, (en Mitsubishi, av alle ting. Som Christell trodde var et annet merke, men at jeg hadde rappa Mitsubishi-logoen til, fra en bil. Hm.), i stua.
Det var vel rundt den tida, som søstera mi flytta opp dit.
Kjetil Holshagen, og storebroren, dro også med meg inn til Svelvik Samfunnshus en gang.
En gang noen hadde solgt meg noe hjemmebrent, osv.
Men men.
Som jeg ikke var så glad i.
Jeg drakk vanligvis bare på nyttårsaften og på 16. mai.
Men men.
Christell (Humblen), hu pleide å dra meg med til Selvik, på et annet ‘lokale’, som het Fremad, det året jeg gikk på skole i Drammen.
Og Pia og Christell, de kunne også noen ganger dra meg med på diskoteket Madonna, i Holmestrand.
Da jeg begynte på skole i Drammen, så fikk jeg en kamerat som het Magne Winnem, som pleide å dra meg med på masse russekroer og Danmarksturer, og også til et diskotek i Møllergata, i Oslo, som het La Vita.
Men men.
Det var skoleåret 1988/89.
Men det her var kanskje skoleåret 1987/88.
For jeg gikk i klassen til han Trond Johansen, som det var Facebook-samtale med, på bloggen, i forrige uke, var det vel.
Og han Trond Johansen.
I skoleåret 1987/88 vel.
(Kanskje det var på Svelvikdagene sommeren 1988).
Så stod han ovenfor der ca. hvor de jentene, i tegneserien ovenfor, kikker.
Der var det en slags ølservering kanskje.
Eller brusservering?
Vi var liksom kamerater da, det første året på videregående.
Men så begynte han på noe andre greier, enn Handel og Kontor, tror jeg.
Jeg husker ikke helt.
Så da var vi ikke så særlig kamerater lengre vel.
Sånn det var da.
Så var det sånn, at jeg gikk rundt i og ved Svelvik Samfunnshus, for å finne noen joviale folk, å feste og preike med.
Men jeg fant bare sure Kenneth Sevland vel.
Litt sånn bitter og sur vel.
Noe sånt.
Men men.
Og søstera mi, som vel heller ikke er noen muntert vesen, å feste sammen med vel.
Så jeg spurte etter han Trond Johansen da, for han var liksom en sånn jovial og fleipete kar.
Litt som en original nesten.
(Han ble jo kalt ‘Tjoms’, for eksempel.
Det var vel fordi at han var kanskje litt artig da).
Og det likte visst ikke han Sevland, at jeg spurte etter han Trond Johansen.
For da dreiv visst han og sleika på fitta til ei lokal jente, eller noe.
Men jeg preika med han seinere da.
I den baren ovenfor der Camilla Skriung og Cecilie Hyde og dem, satt og stirra, hele kvelden.
(På tegningen ovenfor).
Og da spytta, eller harka, plutselig han Trond Johansen, litt, (var det vel), mens han prata da, og sa, ‘jeg må bare ta ut et fittehår, som jeg har fått i kjeften’.
Mens vi prata.
Så det var derfor jeg spurte han om det, i den Facebook-samtalen, (fra forrige uke vel, som er på bloggen), om hvordan det gikk med fitte-sleikinga.
Men men.
Så jeg emigrerte ganske raskt ut fra samfunnshuset igjen, pga. dårlig oppførsel fra han Trond Johansen da.
Og jeg fant til slutt hu Rose Marie Baltersen, fra Sande, (hvis det her var under de samme Svelvikdagene da), som jeg fikk en klem av vel.
Ikke dårlig.
Men hu stod i en gjeng, sammen med noen andre folk, så jeg måtte nesten emigrere fra dem og.
Hele Svelvikdagene, var liksom en haug med klikker da.
Og jeg var liksom bare en uavhengig person da.
Så jeg endte opp med å gå fra klikk til klikk, noen ganger, for å se om det var noen jeg kunne prate litt med.
Men det var det som oftest ikke.
Men under 16. mai, året etter, da jeg gikk på skole i Drammen.
Da tok jeg med meg en sånn nødrakett-pistol.
Som jeg hadde kjøpt, på Tybring Gjedde, vest for Drammen et sted.
En gang da onkelen min, Håkon Mogan Olsen, hadde spurt meg, om jeg ville være med dit, av en eller annen grunn.
(Vi gikk vanligvis ikke så bra sammen.
Så hvorfor han spurte meg om det, det veit jeg ikke.
Men men).
Så da, på 16. mai 1989, må det vel ha vært.
Nei, da var jeg jo russ i Drammen.
Det må ha vært kanskje Svelvikdagene 1988 da, eller 16. mai 1988.
Eller Svelvikdagene 1989.
Nei, da jobba jeg jo på CC, og tråla rundt på Svelvikdagene sammen med Cecilie Hyde og søstera mi, og en del andre folk, som var på besøk hos Cecilie Hyde da, husker jeg.
Hyde sa at mora hennes skulle vekke meg, sånn at jeg rakk jobben på CC Storkjøp.
Men det skjedde ikke, så jeg kom for seint på jobben.
Siste gang jeg stolte på Cecilie Hyde, med andre ord.
En advarsel for frøken Hyde, (og bestemora hennes), hun/de er ikke pålitelig(e).
Så sånn er nok det, dessverre.
Men men.
Men en gang jeg kjeda meg, på samfunnshuset i Svelvik der.
Så skøyt jeg noen sånne nødraketter, som smalt noe jævlig, utafor samfunnshuset i Svelvik der da.
Men hvem Svelvikdagene, eller 16. mai, som det var.
Det husker jeg ikke dessverre.
Men, det var ihverrfall hundrevis av folk der.
Og noen av dem skreik, husker jeg.
Alle ble ihvertfall stille, i noen sekunder ihvertfall.
Sevland, (aka. ‘Sevvi’ eller ‘Sevie’), likte også Erasure, og lånte meg the Circus, eller noe.
Men jeg klagde til Sevland, på en av de Erasure-kassettene, som han lånte meg.
På en fest, ved samfunnshuset i Svelvik, (kanskje det var Svelvikdagene, eller 16. mai?), for jeg syntes at en av de tekstene, til en av de sangene, på en av de kassettene, som han lånte meg, (the Circus vel), var homo.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Vi ble enige om, (ganske i fylla da).
At Erasure var bra.
Unntatt den ene sangen, som var ‘homo’.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 5.
Sånn her ser visst Sevland ut i dag.
Jeg har ikke sett han siden 1989, så jeg synes han har forrandra seg litt.
Sevland har visst gått over fra å være kommunist, til å bli hippie(?).
Siden han viser peace-tegnet, mener jeg.
Men men.
Hvor har det blitt av de lyseblonde lokkene da?
Kanskje det er jeg som ser feil, og at han faktisk har lyseblondt hår enda.
Hvem vet.
Hm.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 8.
Det her er Trond Johanesen.
Han gikk i klassen min, det første året på videregående.
Høsten etter jeg og Kenneth Sevland, (og flere Svelvik-folk), hadde vært i Weymouth, på språkreise.
Jeg gikk i samme valgfag-klasse, som Sevland, og han skulle til England, på språkreise.
Og da sa jeg det, at jeg hadde vært i Brighton, sommeren før.
Og da spurte Sevvie om jeg skulle bli med dem til Weymouth.
Og da slang jeg meg med på den turen.
Jeg og Sevvie, dro blant annet til gamle Wembley stadion, (hvor noen bygde, til en Queen-konsert, var det vel).
Men vi fikk slippe inn, og kikka rundt på gamle Wembley da.
Så sånn var det.
(Jeg og Sevland altså.
Det var Sevland som ville det.
Og jeg var litt kjent i London, siden jeg hadde vært der året før.
Jeg ble med Sevvie til Wembley da.
Selv om jeg ikke var så fanatisk fotball-fan liksom.
Men jeg kunne godt bli med, det var ikke det.
Selv om hvis ikke Sevvie hadde vært der, så hadde jeg nok heller sittet på McDonalds og spist BigMac og sjokolade-milkshake, som jeg syntes var godt.
For på den tida, så hadde man vel knapt McDonalds-restauranter, i Norge.
Så den første McDonalds-maten, som jeg smakte, det var da jeg hang med noen svenske ungdommer fra Gøteborg, (Frederik Axelsson vel, som var heavy-rocker. Det var også en annen heavy-rocker, i gjengen. En som var ganske tøff. Og det var en synter vel, med mørkt hår. Og han var sammen med ei pen lyshåra svensk jente vel, som var kanskje et eller to år eldre enn meg da. Jeg og han Fredrik var omtrent like gamle, begge var vel 15 år, for jeg fylte 15 år den sommeren. Og ei ung, engelsk lærerinne, på STS Språkreiser, i Hove, hu sa at jeg så ut som om jeg var 12 år gammel. Ei med mørkt hår. For hu reagerte på at jeg hadde vært på byen og drikki. Men det var den svenske gjengen, som dro meg med. Og de kjøpte drinker osv., for meg da, på diverse barer og diskoteker vel også, i Brighton da. Så sånn var det.), i Brighton, sommeren 1985.
Og da syntes jeg at cheddar-osten, (eller hva det var), på BigMac-burgeren, var så god.
Så det var nesten som en åpenbaring for meg.
For før det, så likte jeg nesten bare pizza.
Så etter sommeren 1985, så har jeg vært fan av BigMac-mat da.
Pia, (søstera mi), og Christell, (stesøstera mi), var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, hvor jeg bodde alene, en gang, da vi var ca. midt i tenårene vel.
Jeg ble sur på faren min, pga. noe de fortalte meg.
(Som jeg har glemt hva var om nå).
Så jeg sa til Christell og Pia, at jeg skulle gå ned, og kjefte på faren min, nede hos Haldis.
Og da sa Christell mange ganger, at ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’, (som Christell sikkert hadde lært om, på Svelvik Ungdomsskole).
For å få meg til å ikke gå ned og kjefte på faren min da.
Og da skjønte jeg ikke helt, hva Christell mente.
Men jeg skjønte at hun advarte meg mot å gå ned og kjefte på faren min da.
Så tenkte jeg på den her episoden igjen, for et par år siden.
Og da prøvde jeg å se, om jeg klarte å skjønne hva Christell mente, nå.
Så derfor prøvde jeg å tolke dette diktet til Holberg da, som jeg fant på nettet.
Og grunnen til at Jeppe drakk, det var, som Holberg skrev, fordi at ‘Degnen gjør meg hanrej’, (som Jeppe sa da, i ‘Jeppe på Bjerget’).
(Og det var også nevnt noen problemer med skatefuten da).
Og det betydde, at Degnen, (som var en slags klokker eller kirketjener vel), han gjorde Jeppe sjalu, pga. at han flørta og tulla med Jeppes kone, dvs. Mor Nille da.
Så i faren min sitt tilfelle, så var det greit det med skattefuten, eller kemneren, som vi vel også sier, i våre dager.
(For faren min, som var selvstendig næringsdrivende, han klagde ofte over myndighetene og ligningsvesenet da).
Men Haldis hadde altså også tulla med en såkalt ‘Degn’, eller klokker, et eller annet sted, (hvis man skulle tolke det Christell sa, med ‘Hvorfor drikker Jeppe’, osv).
Jeg lurte lenge på om dette kunne ha vært en som bodde på Klokkarstua, på Hurum-landet, og at Haldis pleide å ta ferja over dit, fra Svelvik.
Men nå, i de siste dagene, etter at jeg har lest mer om Berger og Jebsen-familien osv., på Wikipedia osv., så har det begynt å gå opp et lys for meg her, tror jeg.
Det her, (om at Christell sa/skreik flere ganger, til meg, ordene ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’, i gangen, i leiligheten jeg bodde alene i, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, ca. midt på 80-tallet vel, i 1986, eller 87, eller noe, kanskje), det skrev jeg forresten også om, på bloggen, en av de første månedene, som jeg hadde denne bloggen, nemlig i mars 2008.
Jeg har laget en tegneserie faktisk, om denne hendelsen.
Som skjedde sommeren 1991, husker jeg.
Jeg skal jeg se om jeg finner den tegneserien.
PS 2.
Her var den tegneserien ja:
PS 3.
Og den sommeren, da Axel var hos farmora til meg og søstra mi på Sand.
Da fikk Axel noen mynter, (som jeg hadde fått av farmora mi, mange år før), for han maste seg til de.
Men da ble Axel liksom som barnebarnet til Ågot, syntes jeg, så derfor syntes jeg det var greit, selv om det var mange mynter, som Ågot hadde samla i mange år.
Og, da syntes jeg også at Axel måtte ha noe fra mora si sin familie.
Og da hadde jeg liggende, på Sand, hos Ågot, bilder av meg og Axel sin tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, fra Danmark, som var general.
Og jeg hadde mange bilder av han generalen og danskekongen, osv.
Så jeg ga Axel halvparten av bildene.
(For jeg hadde fått tingene etter den kjente øverstkommanderende generalen, og også etter storebroren hans, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som jeg fant ut igår at ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931, og som hadde vært viktig dommer i Haag og Epypt, og i Egypt var han til og med president for en domstol).
Så jeg hadde igjen mange ting.
Jeg hadde frimerkene mine der, (jeg samla egentlig frimerker og ikke mynter).
Jeg hadde dokumentene etter Didrik Nyholm, noen sirlig håndskrevne dokumenter, fra tiden i Egypt og sånn, mener jeg det var.
(Det var kronglete for meg å lese skriften hans, da måtte jeg satt meg ned i fred og ro.
Og jeg ville ikke lese det hos Ågot, for hun hadde nok blitt sur, siden dette var hu andre bestemora mi sin slekt.
Og jeg ville ikke ta det inn til Oslo, når jeg bodde hos Axel, for jeg leide bare et rom hos Axel og dem, så jeg trodde det lå tryggere på Sand.
Og jeg hadde et brev, (på kartong), fra danskekongen til en general i slekta til min mormor, om at danskekongen ikke kunne komme i bursdagen til generalen.
Det brevet lå sammen med noen frimerkebrev jeg samlet på, i det samme albumet.
Så derfor forsvant ikke det brevet, tilbake til bestemor Ingeborg.
Så det ligger nå hos City Self Storage i Oslo.
Og Axel fikk 4-5 av fotoene vel.
Men kanskje ca. 100 sider, sirlig håndskrevne, etter Didrik Nyholm, ble liggende igjen på Sand.
Og over halvparten av fotoene, vil jeg si.
Og kanskje noen andre artige ting.
Og frimerkene mine da.
Og en safe.
Men bestemor Ingeborg skulle plutselig ha tilbake de tingene etter sin morfar og grandonkel, hørte jeg, av min far, var det vel.
Så jeg tror hun fikk de tingene tilbake.
De forsvant ihverfall fra Sand.
Etter militæret, var det vel, så henta jeg frimerkene inn til Oslo, (for da bodde jeg på Ungbo, hvor jeg kunne låse rommet, hvis jeg dro på jobb/studier).
Men jeg ble jo nesten sjokka og såret, over at jeg mista de artige skriveriene fra han slektingen til bestemor Ingeborg, som var i Egypt, osv.
Det var liksom sånn at det stakk inni meg, syntes jeg.
For jeg skjønte ikke hvorfor hun ville ha det tilbake heller.
For jeg syntes egentlig at det var litt gjevt, å ha dokumenter etter sånne viktige slektinger.
Men jeg syntes også at jeg hadde et ansvar, ovenfor lillebroren min, Axel, at han skulle kanskje få et bånd til sin mors familie da, og også til farmora mi på sand, og min fars familie.
For da fikk han liksom litt ballast i livet, tenkte jeg.
Eller noe å være stolt over da.
Jeg tenkte at han hadde jo nesten bare bodd inni Oslo.
Han skamma seg kanskje over mora si, som gikk for å være sinnsyk.
Så jeg trodde kanskje det var bra for han, å få de tingene etter riktignok min fars familie, og også vår mors familie.
For da fikk han liksom et bånd til de familiene da, på en måte, tenkte jeg.
Og det kunne vel kanskje være greit, å ha litt bånd til forskjellige slekter, tenkte jeg.
Og ikke bare til faren og stemora si, tenkte jeg, som Axel hadde da.
For Axel oppførte seg jo bra, når han var på Sand.
(Bortsett fra at han plutselig var litt ufordragelig, og sa ‘kan ikke jeg få de myntene da’.
Og det sa han på slutten av ferien, og ikke på begynnelsen.
Og han visste vel at det som lå i de skuffene var mitt.
Men men).
Men når vi kom til Oslo, så var Axel så frekk og ekkel.
Han lo meg stygt og provoserende og kvalmt og klystete, vil jeg si, opp i tryne.
Mens noen utlendinger, stod på Jernbanetorget stasjon, og ergret seg over oss, merka jeg.
For Axel skjønte kanskje ikke, at han var tilbake i Oslo.
Han var ihverfall skikkelig ekkel og jeg var i affekt, for han ville ikke slutte å glise stygt og le ekkelt opp i trynet på meg.
Mens de utlendingene, som kanskje hadde kniv, ble mer og mer provosert de og.
Så etter å ha prøvd å få Axel til å våkne opp og skjerpe seg og slutte å være så ekkel, mange ganger.
Uten at han ville stoppe.
Så bare ble jeg rasende, og sinna, og spente til han.
Og traff der det gjør mest vondt.
For jeg oppfattet det her, som at han hadde lurt meg for de fine tingene, de myntene og de fotoene.
Og når vi kom til Oslo, så bare lo han meg opp i trynet, og var ikke noe takknemmelig, men bare ekkel, og var ikke som noen bror, men som en klysete og bortskjemt og ekkel drittunge, som holdt på å få noen utlendinger til å angripe oss, for han oppførte seg så breialt også.
Så jeg bare ble så provosert, at jeg bare spente til han.
Så traff jeg ulykkelig da, der det gjorde mest vondt.
Så da måtte søstra mi trøste Axel, mens jeg ikke sa et ord, på veien tilbake til Furuset og Ellingsrudåsen.
Så det var veldig et veldig rart skifte i oppførsel, fra Axel, med en gang vi kom til Oslo.
Og det takla jeg ikke så bra, for vi ble nesten angrepet av to kriminelt utseende utlendinger, som jeg så på som litt farlige, for jeg så de fulgte med på oss, og jeg var mye tynnere på den tida, før jeg var i militæret og før jeg begynte å trene, osv.
Og man kan se det, at på Sand, så sa ikke Axel noenting, han oppførte seg som en snill gutt, (hvis man ser på den tegneserien).
Men i Oslo så ble han til den djevelungen da, som nekta å høre, når jeg prøvde å få han til å holde kjeft, da noen utlendinger holdt på å angripe Pia og Axel og meg, på Jernbanetorget t-banestasjon.
Ihvertfall så irriterte og provoserte Axel hele Jernbanetoget t-banestasjon.
Og han ville ikke holde kjeft, enda jeg prøvde så godt jeg kunne, å skremme han.
Så bare ‘hehhehehe’, den råe og stygge latteren, rett i tryne, gjentatte ganger, selv om jeg prøvde å signalisere og få han til å holde kjeft.
For han kunne fått oss knivdrept, eller noe, av de utlendingene som stod der.
Bare spørr min fetter Ove, hva som skjer, hvis man oppfører seg som en provoserende idiot i Oslo.
Da blir du angrepet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så jeg følte meg sviktet av kameratene mine Øystein Andersen og Glenn Hesler, og broren min, Axel Thomassen, etter den ferien, på Sand, sommeren 1991.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og da var det ikke så mange igjen.
Da var det søsteren min igjen, men hun hadde tulla med meg, i årene før, så hun var ikke akkurat noen god søster, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Jeg lurer nå på om det er søstra mi som kontrollerer Axel.
For jeg husker vagt, at en gang, så sa søstra mi, ‘husker du da vi bodde i Larvik, og leika med playmo og dukkehuset osv.’, til Axel.
(Noe sånt.
Mens jeg var i det samme rommet da, i Larvik eller på Berger, eller hvor det var).
For jeg flytta jo tidligere til faren min, enn søstra mi.
Så søstra mi bodde sammen med Axel, til han ble ca. fem år vel.
Mens jeg flytta til faren min, da Axel var bare et år vel, i 1979.
Mens søstra mi flytta til faren min, i 1983 vel, altså da Axel var fire og et halvt år, våren 1983.
Så jeg tror at søstra mi må ha kontrollert Axel, da de bodde på Tagtvedt, i Larvik.
Det var tanken som dukka opp i huet mitt nå.
At søstra mi, må ha tulla med mora mi, og vist med playmo-figurer, i dukkehuset, på rommet sitt, og forklart for Axel, hva han skulle si osv.
Sånn tror jeg det kanskje kan ha vært, da Pia og Axel og mora vår, bodde på Tagtvedt, i Larvik.
Før søstra mi ville flytte til faren min.
For jeg var ganske sjelden på Tagtvedt egentlig.
Ihvertfall etterhvert.
Jeg jeg likte meg best i Larvik sentrum, for jeg kjente jo folk der, for vi bodde jo i Jegersborggate, i Larvik, da jeg bodde der.
Og mora mi lurte meg på en 500-lapp, på Albert Bøe, en gang.
Nei, Domus, var det vel, en påskeferie.
Så jeg hadde noen penger den påsken, og jeg var litt bortskjemt.
Så jeg likte ikke å dra ned dit, etter det, siden mora mi hadde rappa den 500-lappen fra meg, i matbutikken, når vi handla på onsdagen før påske, eller noe.
Og jeg fikk ikke noen penger.
Så mora mi stjal de pengene.
Jeg betalte for påskematen, i kassa.
Og da skulle kassadama ha gitt meg penga, for jeg ga penga i hånda.
Men da strakte mora mi ut hånda, og forlangte å få penga, fra kassadama.
Og da ble jeg veldig sinna, men jeg lagde ikke noe scene ut av det.
Det hadde blitt for flaut.
Men etter det så var ikke jeg så glad i å dra til mora mi.
Så hva som foregikk i det huset der, på Tagtvedt, det veit jeg ikke.
Jeg var der kanskje 8-10 ganger da, på to år, eller noe.
Det var han Tosh aka. Torstein Bjørnstad, fra #blablabla og det som før het NTH, i Trondheim, som introduserte meg for denne serien.
Han bare sendte den da, for han ville at jeg skulle se den.
Han gjorde meg også oppmerksom på South Park, i sin tid.
Han Tosh aka. Torstein Bjørnstad, han er veldig smart og god på nettet, en såkalt ‘wiz’, kan man vel si.
Han fikk visst noe slags overtak på hun fra Halden, hva het hun da, noe med Wold.
Hun som kalte seg Zera, på nettet.
Linda Wold fra Halden, mener jeg det var.
Og da stakk hun Cilla aka. Janniche Fjellhaug, fra Bergen, fra #blablabla, for hun likte ikke det Tosh aka. Torstein Bjørnstad, hadde gjort.
Vi var en nesten tilfeldig gjeng, som pleide å chatte, på #blablabla da.
Men jeg tror han Tosh aka. Torstein Bjørnstad, må ha drevet med noe lyskye aktiviteter der.
For han fikk plutselig kontoll over hun Linda Wold, virket det som.
Som det egentlig var jeg som kjente, fra Dagbladets webchat, fra 1998, husker jeg, etter at jeg kom hjem fra Aiya Napa, på Kypros, hvor jeg hadde havnet, da jeg kjøpte meg en restplass-ferie.
Så sånn var det.
Så jeg lurer på hva som egentlig foregikk der.
Det må vel ha vært rundt år 2000 kanskje.
Jeg var også veldig opptatt med Rimi-jobbing, som butikksjef, på den her tiden.
Så fokuset mitt var knaskje ikke alltid like stort på hva som foregikk på #blablabla, hele tiden.
Så noe kan ha skjedd som jeg ikke fikk med meg og.
De faste på #blablabla, det var Glenn Hesler aka. Kazuya, fra Skjetten, meg som hadde nicket john_cons da, Tosh aka. Torstein Bjørnstad, fra Trondheim, Cilla aka. Janniche Fjellhaug, fra Bergen og hun Zera da, aka. Linda Wold, fra Halden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Men jeg har ikke kontakt med noen av disse i dag, så hva som egentlig har skjedd, det vet jeg ikke sikkert.
Og både hun Cilla og Tosh, de var i Oslo, noen ganger, så jeg møtte begge de, bare for å chatte.
Det var bare chatte-venner, så jeg dreit i om de var litt yngre enn meg.
Det var ikke så mange på min alder, som satt hele kvelden på irc, kanskje.
Men men.
Men hun Linda Wold, hun har jeg aldri møtt i RL, selv om hun også prata om at hun ville besøke meg vel.
Men jeg var litt overarbeida, og sånn, på den tida, så jeg var ikke så høyt oppe, pga. problemer i Rimi, osv.
Så jeg droppa det, jeg hadde nok med mine egne problemer på den tida, og hun Wold var litt ung og vel.
Men jeg syntes det var greit å chatte på internett, og da brydde jeg meg ikke om hvor gamle de jeg chatta med var, så lenge de ikke var yngre enn sånn 16-18 år.
For jeg var bare i 20-åra fortsatt, på den tida, så jeg bare chatta med de syntes virka artige og hyggelige og chatte med da.
Og det var det litt mangelvare på, i min omgangskrets i Oslo, på folk som var hyggelige å prate med.
For alle de jeg kjente, broren min, Magne Winnem og søstra mi, osv., de var enten kynikere, (som broren min har fortalt meg at han er), ellers så er de sånn vanskelige å kommunisere med, som søstra mi.
Så jeg var heldig som hadde irc, sånn at jeg kunne prate med noen ‘vanlige’ folk også.
For det var sånn at jeg nesten ble deppa, innimellom, før jeg fikk internett, siden jeg bare kjente sånne bryske og strenge og anstrengte og kyniske folk da.
Så det var en befrielse, å få internett, for da kunne jeg chatte med noen hyggelige folk og.
Bestemor Ågot pleide vel ikke å være ved Berger skole, i bunad, på 17. mai, selv om hun hadde masse barnebarn som gikk i toget.
Av en eller annen grunn.
(Jeg tror ikke hun hadde bunad, som jeg kan huske, ihvertfall.
Selv om jeg vel ville tro at det fantes noe som heter Numedalsbunad eller Rollagsbunad, eller noe sånt).
Kanskje hun ikke var så norsk, eller kanskje hun ikke brydde seg så mye?
Onkel Håkon og tante Tone var vel heller ikke der, tror jeg.
Ihvertfall ikke som jeg kan huske.
Jeg kan ikke huske at en eneste person nevnte det, at jeg gikk først i 17. mai-toget, når toget kom tilbake til skolen der, når omtrent alle på Berger så på toget da.
Så vår familie var nok ikke så norske, vil jeg si.
Det pleide ikke å være så hyggelig nede hos Haldis på 17. mai-feiringer heller.
Det var ikke sånn at det tok av akkurat, som jeg kan huske.
Det var vel som en vanlig lørdag eller søndag omtrent.
Så det var laber feiring av 17. mai, i min familie, vil jeg si.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det her er visst en numedalsbunad:
Men jeg kan ikke huske å ha sett farmora mi i en sånn bunad, hvis jeg skal være helt ærlig.
Og vel ikke i noe annen bunad heller.
Souvernier fra ferier i Norge ble plassert i gangen i huset på Sand.
Souvernier fra ferier på Rhodos mm. ble plassert i stua.
Men men.
Så jeg tror ikke at min familie var så spesielt norske egentlig.
Vel hverken på mors eller farssida.
Selv om mora mi vel var ganske norsk, men hun har vel heller aldri eiet en bunad, tror jeg, så hun var nok ikke så veldig norsk hun heller.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg kom på.
Så det var nok jeg i slekta, som syntes at 17. mai var gjevest.
Det vil jeg nok tro.
Så sånn var nok det.
Vi får se.
PS 2.
Men farmora mi var grei da, og arrangerte konfirmasjon for meg.
Siden jeg ville ha det, siden alle andre i klassen, (mer eller mindre vel), hadde det.
Selv om faren min ikke kom i konfirmasjonen min da, (enda han var min hovedforsørger, og fikk dobbelt barnetrygd for meg, osv., og bodde like ved huset til Ågot, og var hjemme den søndagen, såvidt jeg kan huske, siden jeg husker at han kjørte meg til kirka, men ikke helt fram).
Jeg tror Ove trodde at han gatebølla, var en sånn vanlig, fattig rose-selger.
Men han hadde bare en eller to roser.
Som han nok skulle selge for å få penger nok til nattbussen.
Han var ikke som en sånn =Oslo-selger.
Altså han var ikke en fattig, hjemløs fyr.
Han hadde nok en fast leilighet, i en drabantby, og skulle ta nattbussen dit, sammen med dama si.
(Som Ove måtte si unnskyld til, for Ove hadde kalt gatebølla for ‘homo’).
Men jeg tror at Ove trodde at han her var en stakkarslig, fattig boms/uteligger/narkoman/taper, av en roseselger, som han kunne behandle som dritt.
Ove var fra Son, og ikke så vant til Oslo, så han så ikke forskjell på en gatebølle/drabantbybølle, som lata som at han var roseselger, og en vanlig ‘stakkarslig’ roseselger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Hvis Pia hadde hjulpet Ove, så hadde nok ikke han slåsskjempen kunnet gjort noe.
For jeg tror han var en sånn ‘ære’-fyr, som nok ikke hadde slått jenter.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på.
Men Pia bare stod litt unna og gjorde ikke noe, som vanlig.
Men men.
Tommy unnskyldte seg seinere, ovenfor Ove, hørte jeg, at han ble litt sånn at han ikke klarte å gjøre noe.
Enda Tommy har jo vært i Telemark-bataljonen.
Men det var kanskje etter 1994(?)
Men Tommy hadde jo søstra si Lene å passe på og da.
Og jeg hadde jo søstra mi Pia å passe på egentlig, og også Tommy og Lene, selv om kanskje ikke søstra mi er enig i at hu trengte å bli passa på.
Så Ove var der som en enslig ung mann, og ‘filur’, han hadde ikke med søstra si Heidi, eller noe dame, eller lignende.
Og han hadde jo vært til og med i USA, og spilt amerikansk fotball, mens han studerte der.
Og spilt amerikansk fotball, i Norge.
Og hadde trent mye mer styrke, enn meg.
Jeg var jo en gutt som bodde alene fra jeg var ni år, og ikke spiste så mye sunn mat, under oppveksten, men mest trøste-spiste, pga. mye mobbing osv., på Berger.
Så jeg var ikke så sterk.
Så det var ikke så mye jeg kunne ha gjort egentlig.
Han gatebølla var tre ganger så stor som meg, eller ihvertfall dobbelt så stor, vil jeg si.
Og jeg måtte jo tenke på søstra mi og Tommy og Lene og.
Og han gatebølla, han slo bare et slag av gangen.
Så det var ikke noe jeg kunne gjøre egentlig, annet enn å stå der og se på.
Da ville han jo ha slått meg istedet for Ove da.
Ove bare stod der, uten å forsvare seg, og tok imot slaga.
Så han viste ikke noe tegn på kampvilje.
Og det var Ove som hadde starta den krangelen, sånn som jeg husker det.
For Ove kommanderte han slåsskjempen, til å gå andre veien enn der dama hans stod.
Og det syntes jo også jeg hørtes dumt ut.
Så jeg skjønte egentlig han slåsskjempen litt, at han ble irritert på Ove.
For det er vel ikke så artig, å bli kommandert, når man er ute på byen.
Selv om det kanskje er litt på kanten, å spørre folk om de vil kjøpe roser.
Så kan vel ikke folk, som Ove, begynne å kommandere, ‘gå bort ditover, osv.’.
Ove trodde kanskje at han var militærpoliti enda, og at han ‘bajasen’ var en militær, som var litt full, eller noe.
Ikke vet jeg, men Ove oppførte seg litt veldig dumt, vil jeg nok si.
Selv om Ove er fetteren min.
Men men.
Ove skulle nok bare mobbe en stakkars, fattig roseselger, som han trodde var en uteligger.
Men så viste det seg at roseselgeren var en tøff kar, som egentlig skulle ta nattbussen med dama.
Og jeg kjente ikke Ove så bra, på den tida her, så jeg visste ikke hvordan Ove kom til å tenke og reagere.
For jeg hadde nesten ikke hatt noe med Ove å gjøre siden 80-tallet.
Og dette var en krangel og en slåsskamp, mann mot mann, sånn som jeg så det.
Men Ove feiga ut.
Han turte ikke å slåss, sånn som jeg skjønte det.
(Og jeg stod like ved siden av).
Ove prøvde ikke å forsvare seg mot slagene som han ‘bølla’ slo, med et minutts mellomrom, omtrent, og tok fart da.
Ove bare stod og så på, at han slo.
Så jeg kunne ikke gjøre noe egentlig.
For de gikk ikke i nærkamp.
Han bølla var nok en veldig erfaren ‘street-fighter’, så han stod noen meter unna.
Så tok han fart og slo mot Ove.
Som bare tok imot slaget, uten å prøve å forsvare seg.
Og gatebølla fortsatte helt til Ove sa unnskyld til dama hans, siden Ove hadde kalt gatebølla for ‘homo’.
Noen Oslofolk greip inn på slutten, etter at Ove hadde sagt unnskyld, og holdt han gatebølla unna.
Og da gikk han gatebølla bort, og nattbussen vår dukka opp like etter.
Men jeg hadde hatt en lang dag, min første dag som leder, på Rimi Nylænde, klokka 7, om morgenen.
Og dette her var vel klokka 4, natt til søndag.
Så jeg hadde vært oppe i 21 timer, og var litt sliten og trøtt, sikkert.
Og en som het Mohammed, fra Rimi Munkelia, som skulle jobbe på Rimi Nylænde den dagen.
Han fikk plutselig nok av jobbinga, og ville gå hjem.
Så vi var veldig lavt bemannet, så jeg fikk kjeft på mandagen, (eller seinere var det vel kanskje).
Fra hun assistent Hilde som begynte i Rema og tok med seg vareboka, fra Rimi, som skulle være hemmelig.
Men men.
Men jeg vet ikke om hu skjønte det, jeg lot bare han Muhammed gå hjem.
For han oppførte seg som en voksen mann, vil jeg si, at han var alvorlig osv.
Altså, han oppførte seg vanligvis voksent, sånn som jeg kjente han, fra Rimi Munkelia.
Så da han Muhammed plutselig ville gå hjem, av en eller annen grunn.
Så bare lot jeg han gå hjem, for da regna jeg med at det var en eller annen alvorlig/seriøs grunn til det her.
(Men jeg spurte han aldri om han ville jobbe på Rimi Nylænde igjen da).
Det var jeg som hadde spurt han Muhammed om han kunne jobbe den dagen, for vi manglet folk til å jobbe.
Så han jobbet overtid.
Så da syntes jeg ikke at jeg kunne nekte han å gå hjem.
For vi hadde jo ei jente i kassa og, Elin.
Så vi var tre på jobb, den dagen.
Og da hu var ferdig med pause, så lot jeg vel han Muhammed gå hjem da.
Så da måtte jeg sitte en del i kassa, den dagen.
Så jeg fikk ikke rydda hyller, som vi vanligvis fikk gjort på lørdager også, i den butikken.
Så den butikken så litt bomba ut, på mandagen.
Men det var i sommerferien, og jeg hadde ikke tid til å rydde hyller, rett og slett, for hu Elin jobba ikke full vakt heller vel.
For det var sommerbemanning.
Så jeg fikk bare tid til å gjøre det viktigste, i butikken, (dvs. stelle melk, frukt, brød og ferskvare-avdelingene), den dagen.
Pluss å avløse pauser og være andremann i kassa og rydde flaskebordet osv.
Samtidig var det vel ganske mye kunder, mener jeg å huske.
Så jeg måtte sitte en del i kassa, og ta flasker da, og rydde melkerommet, og holde frukta bra.
Flaskerommet var jo i kjelleren, så det tok mye av tida.
Så da var det ikke så mye tid til å rydde hyller den dagen.
Så da fikk jeg litt tyn, fra hu Hilde, fra Haugerud, eller hvor det var, en uke eller to etter, eller noe.
Men jeg var jo bare et menneske jeg og.
Jeg kunne jo ikke trylle liksom, og dele meg i to deler, og gjøre dobbelt så mye arbeid.
Nei, det gikk ikke.
Men hun var litt av den gammeldagse skolen i Rimi hun der Hilde.
Hun hadde jobba som leder, i en Rimi-butikk, (Rimi Hellerud, eller noe), hvor sjefen, satte stoltheten sin i å sparke flest mulig selgere, fortalte hun.
(Og hun fortalte også til meg, at jeg fikk ikke lov å være hyggelig som leder, mot medarbeiderne.
For da ble hun og butikksjef Elisabeth upopulære, sa hun.
Og jeg var ny som leder, så jeg turte ikke å stelle meg opp mot begge mine sjefer, sånn som jeg så det, for hu Hilde var ansvarlig for mye av opplæringa, som jeg fikk, som låseansvarlig/aspirant, i Rimi.
Så jeg ville bli litt mer varm i trøya, før jeg starta noen konflikter, eller hva man skal si, jeg var forsatt i starten av prøvetida som leder da).
Hun hadde også, (som mora til Ove, fra tegnserien over, Inger Olsen), vært i Jehovas Vitner, som hu fortalte meg en gang, at var veldig vanskelige, når man ville melde seg ut.
Så om det var noe link mellom Ove og hu der Hilde, som var sjef på Rimi Nylænde, sommeren 1994.
Siden mora til Ove, (min onkel Runars kone Inger, fra Galleberg vel, i Sande), er i Jehovas Vitner, og siden hu Hilde, som var assistent på Rimi Nylænde, sommeren 1994, og en del måneder før og etter, også hadde vært i Jehovas Vitner.
Det var litt snodig kanskje, tenkte jeg på nå.
At her har jeg vel faktisk funnet en dobbel Jehovas Vitne-link, rundt den lørdagen, når jeg hadde en sånn fetter og kusine i Olsen-familien samling/fest, i Oslo, sommeren 1994.
Det var vel kanskje litt mystisk, at det skulle dukke opp en dobbelt Jehovas Vitne-link rundt den lørdagen.
Det her må jeg vel kanskje prøve å tenke litt mer på.
Vi får se.
Hm.
Er det Jehovas Vitner, eller noe, som tuller med meg da kanskje?
Vi får se hva som er mulig å finne ut.
Vi får se.
PS 3.
Her er en av de sangene vi hørte på, husker jeg, på festen/slektstreffet, på den franske musikkkanalen, var det vel, som var på Janco, på begynnelsen av 90-tallet, (som jeg ikke husker helt hva heter):
PS 4.
Ove og Tommy, visste vel at den sangen i PS-et ovenfor var Crash Test Dummies.
Men jeg hadde såvidt hørt den sangen før, så jeg sa feil navn, mens jeg stressa med å rydde opp der osv.
