Etter at jeg fikk meg internett, i 1996.
Så husker jeg det, at Magne Winnem, gjorde narr av meg, da.
Fordi at e-post-adressen min, (hos Schibsted Nett), den het noe med ‘eribssko@’.
Men det var bare sånn som Schibsted Nett gjorde det da, tror jeg.
At de tok den første bokstaven, i fornavnet.
Og de syv første bokstavene, i etternavet.
Og så genererte en e-post-adresse, da.
Men Magne Winnem, han mobba meg, og sa at det så ut som e-post-adressen til en skobutikk, da.
(Hjemme hos han, på Bergkrystallen, en gang, da.
Var det vel).
Noe jeg ikke syntes selv, egentlig.
Så jeg tok ikke det så nøye, da.
Jeg kunne ihvertfall ikke forestille meg det, at Schibsted Nett tulla med meg da, husker jeg.
Så det var vel sånn, at alle e-post-adressene, til Schibsted Nett-abonnenter, ble generert, på den samme måten, regner jeg med.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var nok også fra denne e-post-adressen, at jeg kontaktet Den Polytekniske Høyskole, i Sandvika.
En gang i 1996 eller 1997.
For Den Polytekniske Høgskole hadde tatt over etter NHI, da.
Og jeg hadde jo fortsatt syv vekttall, fra NHI, som jeg hadde betalt for.
Men ikke studert for, da.
Så jeg sendte noen obligatoriske oppgaver, til Den Polytekniske Høyskole da, husker jeg.
Men det ble litt useriøst.
For jeg spurte folk på sol-chat osv., om hvordan man gjorde ditt og datt da, husker jeg.
For jobben min, som assistent, på Rimi Bjørndal.
Den var såpass stimulerende, (er vel kanskje ordet), og stressende.
(Siden dette var en stor butikk, med lav snitthandel og mye flaskepant).
Og internett-chatting osv., var også en distraksjon da, må jeg innrømme.
Så jeg klarte liksom ikke å roe meg selv ned nok, da.
Til at jeg klarte å fokusere, på skolearbeid, på fritida.
Og jeg hadde jo dette med oppveksten min, liggende som en vond bylt inni meg liksom, da.
Samt det at mora mi var sinnsyk.
Og at jeg hadde hatt en depresjon, det andre året, på NHI.
Så jeg ville vel kanskje heller ikke være rolig, da.
For det var nok mer lettvint, å være stresset og slippe å tenke på dette vonde da, som var som en slags verkebyll, inni meg, da.
Så jeg bare levde raskt og greit da, (må man vel si).
Men uten å kjenne for mye, på denne verkebyllen, da.
(Og det var også det, at jeg ikke hadde så mye energi og tid kanskje, til å drive med skolearbeidet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller altså.
De studiene, som jeg skulle gjøre hjemme, ved Den Polytekniske Høgskole.
De var ikke useriøst ment, fra starten av.
Men Rimi Bjørndal-jobben, den var nok mer stressende og krevende, enn jeg hadde regnet med, da.
Sånn at jeg trengte å koble av, på fritida, fra den jobben.
(For det er en butikk som er veldig stressende å jobbe i, da.
Må man vel si).
Og jeg fikk vel aldri kjøpt meg bøker engang, for de fagene, som jeg liksom skulle studere hjemmefra, da.
Ved Den Polytekniske Høgskole.
For de studiene, de skeia ut da, må man vel si.
Og jeg måtte jo nesten prioritere jobben, syntes jeg.
Siden jeg jo hadde en avtale, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi.
Om at jeg først skulle være assistent i en liten butikk, (nemlig Rimi Nylænde).
Så i en stor butikk, (Rimi Bjørndal, som jeg jobbet i, på den her tida).
Og så muligens bli butikksjef, da.
For det så bra ut, å ha på CV-en da, hadde Magne Winnem fortalt meg.
(Og det hørtes fornuftig ut for meg og.
Når jeg først hadde jobba så mange år, i butikk, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1997, så kom det også noe nytt, som jeg leste om på nettet, som het mp3, (husker jeg).
Jeg husker at den første mp3-filen, som jeg lastet ned den het ‘Monkey Wrench’ vel, med Foo Fighters.
Jeg lastet den vel ned med FTP, mener jeg å huske.
Hvis det ikke var fra en HTML-link, da.
Og i begynnelsen av ferien, (var det vel), så dro jeg ned i retning av Claes Ohlson, i Torggata, da.
For jeg skulle kjøpe meg lydkort, da.
(Hvis jeg husker det riktig.
For jeg tror ikke at Komplett-butikken i Torggata hadde åpnet ennå, sommeren 1997).
Og på veien, så jeg stakk innom Narvesen, på Glassmagasinet, da.
(På hjørnet av Grensen og Torggata der).
For å kikke i noen internett-blader, og sånn, da.
Og jeg kjøpte vel et blad med bilde av Cameron Diaz på, mener jeg å huske.
Siden hun var den som var mest søkt på, på Lycos og Yahoo vel, på den her tiden.
Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.
Mens jeg så gjennom bladhylla, på Narvesen, på Glassmagasinet der, da.
For da jeg gikk inn i kiosken der, så satt Terje Sjølie, i boot-boys-antrekk(!), (må man vel si), sammen med en annen nazist, og også ei ung nazi-jente, da.
De bare satt i en trapp, til venstre for disken der, (når man gikk inn), var det vel.
(De hadde liksom slått seg ned der da, (virka det som for meg).
Så det var nesten som at de jobba der, da.
Eller at de hadde okkupert aviskiosken liksom, da.
Så de kjente kanskje hu som stod i kassa.
Eller om de hadde en slags ‘nazist-avtale’, med Glassmagasinet.
Hvem vet).
Og de stirret på meg, da jeg gikk inn der, da.
Og jeg hadde jo sommerferie, så jeg hadde jo bare gått ned Ullevålsveien og Akersgata.
Så jeg hadde vel ikke barbert meg engang, tror jeg.
For jeg var jo så bitt av den her internett og mp3-basillen, da.
Så jeg var jo overlykkelig nesten over å ha ferie, og over at jeg skulle prøve å få PC-en min til å klare å spille musikk, da.
For det syntes jeg at virka som noe morsomt, å drive med, som hobby, da.
Også plutselig, så ser jeg da Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia), som Boot Boys, og som ser truende på meg, (må man vel si), mens jeg går inn på Narvesen, i Glassmagasinet, ved Stortorvet, da.
Nei, det var veldig rart, husker jeg.
Kan Magne Winnem ha sagt til Terje Sjølie at jeg skulle på Claes Ohlson for å kjøpe lydkort?
(Og fått han til å tulle med meg?).
Hva vet jeg.
Eller satt bare Boot Boys der helt tilfeldig?
Nei, det er vanskelig for meg å si.
Men spesielt, det var det her ihvertfall, (husker jeg).
Og Terje Sjølie smilte vel litt lurt, (eller stygt?), tror jeg, mot meg, da jeg gikk inn, på Narvesen der.
Men jeg ble litt satt ut, da.
For disse nazistene, de var så små og lave, da.
Så det var liksom som som noe slags ‘mini-Gestapo’, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble ikke så overrasket over at Terje Sjølie hadde blitt nazist egentlig.
(Hvis jeg skal være ærlig).
For assistent, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen.
Han hadde jo fortalt meg det, et par år før det her.
At Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til Vålerenga-fansen.
Og det var visst noe fæle greier da, husker jeg, at Leif Jørgensen forklarte.
Så fra å være hooligan, til å bli nazist.
Det var jo ikke en så stor overgang, for meg, egentlig.
Så jeg ble ikke så overrasket liksom, over å se Terje Sjølie i en nazi-gjeng, da.
Selv om det var veldig spesielt at han skulle sitte sammen med den gjengen, og se stygt på meg, inne på Narvesen, på Glassmagasinet der da, husker jeg, at jeg syntes.
For Oslo var jo ikke Drammen liksom, da.
Hvor min søster Pia kjente flere nazister, (på slutten av 80-tallet), husker jeg.
(Noah og Kjetil, osv.
Som også begge var kortvokste, forresten, på samme måte som disse Oslo-nazistene, da).
For jeg gikk jo et år på skole, i Drammen, og derfor ble jeg kjent med flere av Pia sine Drammens-venner.
For Pia var byvanker i Drammen, på den samme tida da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette var jo også veldig sentralt, i Oslo sentrum.
Så at noen nazister hadde kontrollen, så sentralt, i Oslo sentrum.
Det likte jeg nok ikke.
Samtidig var det vanskelig for meg, å ta Terje Sjølie så veldig seriøst da, må jeg innrømme.
Han virka som en useriøs fyr, som liksom var på en slags søken, da.
Siden han først var på Blåbussen som hooligan.
Og så ble nazist, liksom.
Det var vanskelig for å meg å vite hvor seriøst dette nazi-greiene til Terje Sjølie var.
Selv om de jo hadde en pen nazist-jente der og, (for å si det sånn)
(Så de jo fått litt dreisen på det her nazi-greiene også, må man vel si).
Så det var nesten sånn at jeg ble litt sjalu på Terje Sjølie og.
For jeg selv, jeg hadde jo ikke noen dame, på den her tida, (for å si det sånn).
Og jeg satt mye hjemme aleine og sånn, da.
Men jeg hadde ihvertfall fått meg en ny lidenskap, da.
Og det var internett og mp3-musikkfiler, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk det her lydkortet, til å funke, ganske raskt, da.
Og så ringte jeg Magne Winnem, husker jeg.
Mens jeg fyrte opp stereoanlegget, da.
(Det som var det samme som Monika Nebell og dem hadde, da.
Som hu sa, i Min Bok).
Også satt jeg på Daft Punk, ganske høyt, med sangen ‘Around the World’, da.
På stereoanlegget, da.
Og jeg tror at Magne Winnem ble litt imponert.
For kvaliteten på disse nye musikkfilene.
De var jo nesten like bra som CD, da.
Så jeg selv, (som jo hadde vært klassens musikksjef osv., på barneskolen, må man vel si).
Jeg syntes jo at det her var kjempeartig, da.
At man kunne finne favorittsangene sine, på internett.
Sanger som det ikke var mulig, å få tak i, i plateforretningene, i Oslo, ofte.
Så jeg brukte mye tid, etter det her, om kveldene, på å søke etter mine favorittsanger, da.
(Som jeg mangla, i musikksamlingen min).
På nettet, da.
Sanger som jeg for det meste lasta ned fra forskjellige FTP-servere, da.
(Og det var vel blant annet et nettsted, som het ‘FTP-search’, som man kunne bruke, for å prøve å finne de her sangene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den her tiden, så var det ingen som skrev om, at mp3-filer var ulovlige å laste ned, da.
(Som jeg kan huske, ihvertfall).
For mp3-filer var noe helt nytt, da.
Som bare var morsomt liksom, da.
Og før det her, så hadde ikke kvaliteten på musikk-filer vært noe særlig bra, da.
Så folk syntes bare at det her var morsomt, at det nå gikk an å laste ned musikk, på nettet, da.
Det ble omtrent som på 80-tallet osv., da folk tok opp sanger fra radio, med kassettspillere, (kan man vel si).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noen dager etter det her, (må det vel ha vært).
Så hadde Magne Winnem invitert meg, til Frognerparken, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
For Magne Winnem ville at jeg skulle bli med han, og gå tur, med hans datter Hanne Kristine, (husker jeg).
(For vi hadde vel begge sommerferie, tror jeg).
Og hun Hanne Kristine, hun så liten, at Magne Winnem trillet på henne, i en sånn babyvogn, da.
(Som om han var en husmor, ville man vel kanskje ha sagt, i gamle dager).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, dro meg med, fram og tilbake i Bogstadveien, (og i Valkyriegata da), mener jeg å huske.
Jeg hadde kanskje lest litt for mye, i For Him Magazine, for jeg hadde på meg en kul, blå, kortarmet trøye, med v-hals, (mener jeg å huske).
Som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), vel.
Etter å ha sett noen lignende klær sikkert, i FHM, da.
(Og det var den samme trøya, som jeg hadde på meg, den søndagen, i Nevlunghavn, da.
Da jeg kjøpte kylling, og vi var på stranda, i Gurvika der, da.
Som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, da).
Og Magne Winnem, han spurte meg vel, om hva jeg skulle resten av ferien, da.
Og jeg sa vel det, at jeg hadde lyst til å dra bort, til Syden, (eller noe sånt).
Men at jeg ikke hadde så mye penger, da.
(For jeg hadde vel hatt rimelig høye telefonregninger, og sånn da, helt sikkert).
Og da dro Magne Winnem meg med til et reisebyrå, husker jeg.
For å sjekke hvor mye billettene til Syden kosta, da.
Og da husker jeg at jeg lurte på om jeg kom til å havne i Tyrkia.
(Siden jeg trodde at jeg bare hadde råd til å dra dit.
Siden jeg ikke hadde så mye penger, da).
Og jeg ville helst ikke til Tyrkia, da.
For jeg hadde ikke vært i Syden aleine før.
Og Hellas og Spania hørtes mer vestlig ut, enn Tyrkia, for meg da, husker jeg.
Magne Winnem, han fortalte meg vel det.
At det gikk an å ringe et telefonnummer.
(Hos Ving, eller noe sånt).
Å be om restbilletter, da.
Så jeg gjorde det da, noen dager seinere, (eller noe sånt).
Og jeg fikk en en-ukes pakketur, til Thassos, i Hellas, uka etter da, (var det vel).
For cirka 2000 kroner, (eller noe sånt da), var det vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Men Magne Winnem, han syntes ikke at mp3 var noe særlig bra oppfinnelse, da.
(Da jeg spilte den ‘Around the World’, (med Daft Punk), på stereoanlegget, for han, over telefonen, da).
For når jeg sa at det ble rimelig bra kvalitet, på lydfilene, med mp3.
Og sa at det ble nesten som å høre på CD, (eller noe sånt).
Så svarte Magne Winnem det, at kvaliteten var litt dårlig, på begynnelsen av sangen, da.
Men at den ble bedre utover i sangen, da.
(Noe sånt).
Men den sangen, den er jo laget sånn, at den er uklar i begynnelsen.
Så det var ikke den nye mp3-teknologien sin feil, da.
Men det klarte jeg vel ikke å forklare, for Magne Winnem, (tror jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg veit ikke om Magne Winnem skjønte helt hva mp3 var.
Og jeg syntes at han var litt negativ, da.
Det var nesten på samme måte, som den sommeren, som han var innom, på Rimi Nylænde der.
Mens jeg passa butikken, da.
Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på sommerferie.
Sommeren 1995 vel, antagelig.
For da, så hadde jeg lagt opp frukta helt strøkent, da.
(Mente jeg selv ihvertfall).
Ihvertfall, så var kvaliteten rimelig bra, på frukta som lå der, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Og det var også sånn fargemønster, på frukta, som jeg hadde lært om, på det Gartnerhallen-kurset, da.
(Det kurset som Terje Sjølie også var på, forresten.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og det fargemønsteret, det gjentok seg også, i et speil, som stod i bakkant, av grønsaksdisken der, da.
(Men Rimi, de heiv etterhvert ut sånne kjølte grønnsaksdisker, da.
For de mente at disse diskene tørka ut frukta, da.
Så den grønnsaksdisken, (som vel muligens kan ha vært fra Balstad sine glansdager, eller noe sånt), den ble hevet ut, høsten 1998, (var det vel), etter at jeg hadde begynt som butikksjef der, da.
Da ble frukta nemlig flytta til ved inngangen der.
Der hvor, (håndballspilleren), Morgan Lunde, hadde fått kjeft, i 1995 cirka, (var det vel).
(Av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).
Fordi at han dytta vaskevannet ned gjennom et hull i gulvet der, da.
Når Morgan Lunde og jeg, vaska der hvor kasse 4 hadde stått, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og Anne-Katrine Skodvin, (som vel var den, som hadde funnet på dette frukt-flytte-prosjektet), hun mente at jeg var så flink til å lede prosjekter da, (husker jeg).
(Selv om det ikke var jeg, som hadde kommet på ideen, til dette prosjektet.
Men som butikksjef, så var jeg ansvarlig for å få tak i bemanning, og sånn, som trengtes, på dette prosjektet, da.
(Noe sånt).
Og det gikk ganske greit, da.
Så det var vel det som Anne-Katrine Skodvin mente, tror jeg).
Etter at frukta var ferdig flytta.
Selv om vi hadde glemt baldakinen, (en treplate til å ha prisplakater på, som ofte henges i taket), sa Anne-Katrine Skodvin.
Men dette var vel den første gangen, som jeg hadde hørt dette ordet, (baldakin), tror jeg.
Så jeg hadde bare satt på noen label-lister, langs kanten av fruktdisken, sånn at prisene på frukta stod synlig, da.
Før Anne-Katrine Skodvin så det her med baldakinen, da).
Men likevel, så fant Magne Winnem noe å klage på, da.
(I den grønnsaksdisken).
Og som han liksom ‘blåste opp’, da.
(Må man vel si).
Og som jeg ikke engang husker hva var nå.
Så Magne Winnem, han kunne kanskje noen ganger være litt negativ, (og pirkete), da.
(Så det var nesten som å prate med Hitler, på telefonen, kan man kanskje si, (for å fleipe litt).
Noe i den duren, ihvertfall, kanskje.
Hvis jeg skal overdrive litt.
For å prøve å vise et poeng, da.
At Magne Winnem kanskje kunne være litt nedlatende da, ovenfor meg.
Og liksom prøvde å drite meg ut, og sånn, da.
Ihvertfall så var det vel ikke langt unna.
Det var liksom som at Magne Winnem gliste litt av meg, da.
Mens han prata med meg, i telefonen.
Hvis jeg sa noe som han syntes hørte dumt ut, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Så hvis Magne Winnem hadde vært litt mer om seg.
Så kunne vi ha tjent en del penger på det mp3-greiene.
Og solgt musikkanlegg som spilte musikk, fra en PC, da.
Det kunne vi nok ha tjent mye penger på, tror jeg.
Men Magne Winnem er litt negativ og nedlatende ovenfor meg, da.
Så å få med Magne Winnem på noe sånt.
Det tror jeg at er vanskelig.
Og jeg selv, jeg har jo aldri hatt noe særlig formue.
Så Magne Winnem er kanskje noen ganger litt som en gubbe, da.
Det er mulig.
Eller, han så ihvertfall ikke mulighetene ved mp3-teknologien, tror jeg.
Og jeg selv, jeg var jo ganske bundet, som assistent, på Rimi Bjørndal.
Og jeg var jo ikke på langt nær så etablert, som Magne Winnem.
Som på den her tida flytta, til en villa, ute i Spikkestad.
Men Magne Winnem, han hadde sikkert nok å gjøre han og.
Men her kunne vi ha nok ha tjent litt penger da, hvis vi hadde hatt tid og kapital.
Mener jeg ihvertfall, da.
Men jeg tror ikke at Magne Winnem fikk med seg denne muligheten, da.
Og selv om Magne Winnem hadde internett før meg.
Så ville han ikke chatte med meg på irc eller web-chat.
Men han ville alltid at jeg skulle besøke han på Bergkrystallen eller ute i Spikkestad, da.
Noe som jeg syntes at ble litt gammeldags, da.
Og Magne Winnem, han dreiv jo med familie-ting, når han inviterte meg på besøk.
Så jeg måtte være med på barnepass, både i Bogstadveien og i Spikkestad, da.
Så det ble jo litt rart, må jeg si.
Så Magne Winnem, han prioriterte ikke kameratene sine noe særlig, da.
Men likevel, så syntes han at det var rart, at jeg ikke ville besøke han oftere, ute i Spikkestad, da.
For TV-kikking og barnepass.
Nei, da ble jeg heller inne i Oslo og prøvde å sjekke noen damer der, og sånn.
Istedet for å bli med på de kjedelige greiene til Magne Winnem, ute på landet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
