Stikkord: Terningmoen
-
Var med i bataljonsmesterskap, i AG 3-skyting, i 1992
Jeg vil også minne om det, at jeg var i infanteriet, i militæret, som geværsoldat.
Og jeg var så god til å skyte med AG 3, at jeg fikk skarpskyttermerke i bronse og sølv, og begge på det første forsøket.
Jeg fikk bronse på første gjennomføring og sølv på andre gjennomføring, den dagen.
Og det var vel bare to gjennomføringer, den dagen.
Og dette var første gang vi prøvde å ta det merket, som vi prøvde på to ganger, i løpet av førstegangstjenesten vel.
Og dette tror jeg var allerede under rekrutten, (altså i løpet av de tre første månedene), hvis jeg ikke tar helt feil.
Det var ihvertfall med fenrik Brødreskift, som sluttet etter et halvt år vel.
Så sånn var det.
Jeg var også blant de fem beste skytterne i troppen, (av kanskje 50 soldater).
Så jeg fikk være med som en av fem da, fra tropp 1, på bataljonsmesterskapet, i AG 3-skyting, på Terningmoen leir, høsten 1992, like etter at vi hadde vært på filminnspilling i Kvikne vel, for filmen Sekondløytnanten.
Nå skal det sies det, at jeg var rimelig spinkel, da jeg var i militæret, og veide kanskje noe sånt som 62-63 kg.
Og i bataljonsmesterskapet, så fikk vi ikke lov å bruke støtte.
Så da skøyt ikke jeg noe bra, for jeg hadde så tynne armer, å støtte geværet på.
Men Frisell, fra troppen, han hadde så tjukke armer, husker jeg, og han vant nesten hele greia, tror jeg.
Han skøyt ihvertfall dritbra, i det mesterskapet.
Så sånn var det.
Jeg var helt døsig, så jeg glemte å ta på meg hørselvern, på det første skuddet.
Så da hørte jeg en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.
Som om det var noe krystaller eller noe sånt, som klirra liksom, inni øret.
Men men.
Så AG 3-gevær, de bråker litt, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Ove Grønvold, en av ‘sleipingene’ fra militæret, og fra Son vel, kjenner Lars Grønnerød, fra Orderud-saken vel. Noe ‘mafian’?
PS.
Jeg husker at Ove Grønvold, pleide å prate om at han kjente ‘pakkisene som stod utafor Oslo City’, osv., da vi var i militæret.
Så det var kanskje noe slags trussel?
Uten at jeg kan skjønne at jeg noen gang har gjort han noe men.
Kanskje han har drømt?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg måtte nesten sende en melding til han Ove Grønvold, siden jeg skreiv om han på bloggen:
-
Ringte Marvin Bricen, lagfører fra militæret
Han begynte å prate om at vi ikke var på samme lag, enda vi var det.
Han trodde vinterøvelsen var i HV-leieren, på Terningmoen.
(Men den var på Lillehammer).
Og han prata om det ‘datagreiene’.
Han prata om da vi var i HV-leieren, høsten 1992.
Mens jeg mente vinterøvelsen, i februar 1993.
Jeg tror at Bricen, sa det på en sånn underfundig måte.
Og det tror jeg må ha vært fordi at jeg ble så skuffa, når jeg ikke fikk den datajobben.
(Eller jeg fikk sparken etter en dag).
For jeg tenkte at jeg da ville lettere kunne få datajobb og etablere meg, etter militæret, hvis jeg hadde hatt praksis fra militæret innen data.
Så hadde jeg liksom fått igjen noe fra militæret jeg og, siden jeg hadde studert data i tre år, (hvis jeg tar med det siste året på videregående).
For jeg hadde jo ingen personer jeg kunne stole på, av familie osv., så jeg ønsket å etablere meg, for å klare å være uavhengig, etter militæret, og få meg hus og bil og sånn, selv om jeg ikke hadde noe støtte fra noen i familien.
Men, så ikke.
Jeg fikk sparken fra datajobben i militæret, etter en dag, uten noe ordentlig forklaring.
Og da ble jeg irritert, og sang anti-krigssanger, i HV-leieren på Terningmoen, hvor vi holdt til da, (for noen rep-befal, skulle ha kaserna vår, den tida de var inne på rep).
Så jeg ble skuffa rett og slett, og sang Johnny Hates Jazz osv., og ‘I don’t want to die for you’, osv.
Og Frankie Goes to Hollywood, og ‘war’.
Men militæret starta jo det her, med å kødde med meg da, og lot meg miste en datajobb jeg først fikk.
Og før det igjen, så kalte de meg inn til et års førstegangstjeneste, i infanteriet, som jeg ikke hadde bedt om, men som jeg måtte dra på.
Og så skal de kødde med meg resten av livet, for at jeg ble litt skuffa, når jeg fikk sparken fra en datajobb, som jeg kunne trengt etter militæret, uten å ha gjort noe galt.
Noen damer fortalte meg at militæret var Norges største barnehage, før jeg dro dit.
Og det har vist seg å stemme, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Men Bricen sa at han skulle sende e-post nå da, så vi får se om det dukker opp noe.
Vi får se.
PS 3.
Bricen sa også at jeg hadde ‘store røde ører, med litt hvitt oppå’.
Og det tolker jeg som noe underverden-morsomhet.
Hvor hvitt liksom skal bety kristen.
Og rødt kanskje norsk da(?)
At jeg var egentlig norsk, og hadde store ører (overhørte mye), og litt hvitt oppå.
At jeg virka kristen på overflaten, men var norsk under?
Hva vet jeg.
Jeg har ihverfall aldri vært kristen, så det kan de bare glemme.
Bare se boka mi fra kristendomstimene på Berger skole.
Da tegna jeg så mye vitsetegninger der, at lærer Allum beslagla boka.
Men norsk, det har jeg nok alltid vært og kommer nok alltid til å være.
Så det er kanskje derfor at enkelte Oslofolk ikke liker meg da, som jeg syntes jeg kunne høre på tonen til Bricen.
Siden de kanskje er mer amerikanske osv.
Hva vet jeg.
Vi får se.
Hvit er ihvertfall kristen mob/Ku Klux Klan, vil jeg si, at de underverden-fargekodene, nok må bety.
Så sånn er nok det.
Vi får se hva som skjer.
-
Ringte doktor Næss i Helgeroa
Nå ringte jeg doktor Næss, i Helgeroa.
Jeg fortalte han, at han legen her i England, han sier at den vanligste årsaken, til at folk mangler en bit av øret, det er visst noen har slått dem på øret, og en bit av øret har falt av.
Og ikke frostskade.
Så de kunne ikke skrive noe her i England, om det.
Som Dr. Næss foreslo for meg da.
Så det høres mer og mer rart ut, synes jeg, det han legen her i England sa.
Men men.
Så jeg får kanskje prøve å få tak i en annen lege her i England.
Vi får se.
Dr. Næss, sa at han kunne ikke se det, at han hadde skrevet opp noe, om at jeg hadde frostskade, i journalen, våren 2005.
Og da var det ikke noe vits at han skreiv noe nå, mente han.
(For da telte ikke det så mye, uten noen videre dokumentasjon, mente han).
Jeg sa det, at jeg får prøve å kontakte lag-kamerater osv., fra militæret, for de husker sikkert det her.
Jeg forklarte det at jeg har en sak mot Forsvaret, hvor jeg fikk frostskade, som jeg kryssa om, på et skjema, og jeg fikk en datajobb, som jeg mista etter en dag, uten noe grunn, i forbindelse med et datakurs for noen høyere offiserer, (som ble kalt ‘stjernegriser’, av noen av de menige, husker jeg).
Så sånn var det.
Jeg fortalte at han legen på Terningmoen ble kalt Dr. Mengele.
(Og hadde ikke skrevet opp, om meg, at jeg hadde fått frostskade, enda jeg gikk til han, og viste fram det, etter vinterøvelsen, i Lillehammer, i februar 1993, var det vel.
Så sånn var det).
Og det syntes ikke Dr. Næss at hørtes så fint ut, (at han ble kalt Mengele, at det nok tyda på at alt ikke var som det burde rundt han, kanskje).
Jeg fortalte det, at jeg hadde jo bodd i en uisolert hytte, på gården til onkel Martin, i 2005, da jeg prata med Dr. Næss.
Så derfor hadde frostskaden min fra militæret blusset opp igjen.
Jeg fortalte Dr. Næss, at hvis man så på et bilde, av øret mitt, så kunne man se det, at det mangla en bit av brusken, øverst på øret.
Så jeg tror ikke at jeg bør søke jobb, på fryselager, f.eks., for etterhvert så ville kanskje hele øret blitt borte.
Og det var ikke noe særlig, det var vel også Dr. Næss enig i.
Dr. Næss visste jo det, at mora mi døde i 1999.
Så han var enig i det, at jeg og søsknene mine, burde fått mora vår sin del, av arven, etter bestemor Ingeborg.
Men jeg fortalte det, at bestemor døde jo i juni.
Noe som Dr. Næss visste godt, for han var legen til bestemor Ingeborg.
Bestemor Ingeborg hadde dødd av underlivskreft som hadde spredd seg veldig raskt, sa Dr. Næss.
Det hørtes ikke så bra ut.
Men jeg fortalte det, at jeg ikke hadde fått noe av arven etter bestemor Ingeborg, enda hun døde for mer enn et halvt år sida.
Og hun eide verdifulle malerier som hadde hengt på et slott i Danmark, osv.
Jeg prata først med hun Gerd, heter hun vel, som jobber på kontoret.
Og hun var visst kona til Dr. Næss, det visste jeg ikke.
Men men.
Så vi ble enige om at jeg fikk prøve å kontakte noen lagkamerater, fra militæret osv., for å prøve å få tak i mer dokumentasjon, om det her, at jeg hadde frostskade i militæret.
For jeg forklarte det, at den siste dagen i militæret, så hadde jeg vært oppriktig, da vi skulle krysse av for om vi fikk skade under førstegangstjenesten.
Siden jeg fikk frostskade.
Så jeg prøvde å ta opp igjen den saken derfra, og komme på bølgelengde med militæret da.
At jeg prøver å ta opp tråden igjen, med Forsvaret, fra da jeg fylte ut det skjemaet, den siste dagen under førstegangstjenesten, i 1993.
Så får vi se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg nevnte også det, at bestemor Ingeborg jo ikke skulle få noen grav, men skulle ha askespredning.
At kirken i Larvik hadde sagt det.
Men hun ville ha askespredning selv, sa Dr. Næss.
Så sånn var det.
Så spurte jeg også Dr. Næss om han var i slekt med rektor Næss, fra Østre Halsen skole, på 70-tallet.
Men det var han ikke, sa han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det mye rart man kan lure på.
For han rektor Næss, fra Østre Halsen skole, han døde jo på 17. mai 1978.
Da jeg gikk i første klasse der.
Så derfor kom jeg på det da.
Så det er mye rart man kan komme på, det er helt sikkert.
For Helgeroa, det er jo nærme Larvik og Østre Halsen da.
Begge de stedene ligger vel faktisk i Larvik kommune nå.
Selv om Helgeroa før vel lå i Brunlanes kommune, og Østre Halsen vel lå i Tjølling kommune.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg kom på.
-
Troppen vår, (tropp 1), fikk klage fra tropp 2, var det vel, etter vinterøvelsen, på fjellet ved Lillehammer, i 1993
Og det var fordi, at når vi ble satt til å gå opp et veldig bratt terreng på ski, med pulk og sekk, og det hele.
Så begynte hele troppen vår å synge Jon Blund, fra Jul i Skomakergata.
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på?
Han ligner litt på nissen igrunn.
Det er ikke han, det er Jon Blund.
Han besøker store og små’.
(Også sa Nybø, ‘Alle barn har rett til’, tror jeg det var).
Som på signal.
Enda dette ikke var noe slags tropps-sang, eller lignende.
Så hva dette skyldes, det vet ikke jeg.
Men jeg håper ikke det har noe med farmora mi og noe ‘mafian’ å gjøre, fordi jeg pleide å se Jul i Skomakergata, hos farmora mi, da jeg var snørris, etter skolen, i desember da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det er mye rart.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg må nesten lage en bloggpost av det her, sånn at Løvenskiold fra militæret, kan forklare seg, hvis han leser det her
3 comments:
-
Lodin said…
-
Det faktum at du ikke er dansk statsborger spiller og inn, din dumme pokemon.
-
25 November 2009 16:08
-
johncons said…
-
Nja,
nå er det jo ikke noe adelsforening i Norge vel, såvidt jeg har forstått.
Og bestemor Ingeborg, sa også at Gjedde-familien var mye finere enn de Løvenskiold og de, som kom nordover senere.
Så jeg har ikke lyst til å være medlem av noe norsk adelsforening, hvis Løvenskioldene er medlem der, for de er visst ikke så fine, sa mormoren min.
Så det har jeg ihvertfall ikke lyst til.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg kjente også en Løvenskiold i militæret.
Og han satt bl.a. og leste grisete Henry Miller-bøker, på bussen opp til en øvelse i Trøndelag, hsuker jeg.
Og sa at jeg og en fra 'dalom', eller om det var Staff fra Hedmark, sov med rompa i været, på rommet, (stabs-rommet), for jeg og Staff var vel reserver, ihvertfall jeg.
Så jeg vil ikke spørre Løvenskiold eller være i samme forening med de, så da får jeg heller prøve å spørre noen andre.
Så sånn er det.
- 25 November 2009 16:27
-
johncons said…
-
Den her boken var det Løvenskiold leste på bussen til øvelse i Trønderlag, senhøsten 1992, var det vel.
Den var så grisete at det kun står om den på tysk Wikipedia, såvidt jeg kan se:
Opus Pistorum
Opus Pistorum ist ein pornographisches Buch, das dem amerikanischen Schriftsteller Henry Miller zugeschrieben wird. Der lateinische Titel bedeutet wörtlich übersetzt „Werk der Müller“ (Miller ist englisch für Müller).Es erzählt vom Leben im Paris der zwanziger Jahre und enthält dabei fast ausschließlich Erotisch-Pornografisches. Die Lust an der Erniedrigung, ausschweifender, hemmungsloser Sexualität ist dabei entscheidend. Der Protagonist genießt es ebenso, die Begierde reifer Frauen zu befriedigen, wie die Fantasien junger Mädchen real werden zu lassen. Dabei steht er stets im Zentrum ihrer Lust, während er sich ihrer bedient. Er beobachtet Sex mit kindlichen Mädchen und wie ein Schäferhund eine kleinwüchsige Frau vergewaltigt, die sich zwar zunächst wehrt, es jedoch später genießt. Er vergewaltigt mit seinen Kumpanen gemeinsam eine widerspenstige Nachbarin, genießt aber mindestens ebenso die willige "Verdorbenheit" seiner übrigen Partnerinnen. Kritiker bemängeln die deutliche und vulgäre Sprache sowie die fehlende Handlung, andere schätzen den „direkten“ Stil und werten das Buch als eines der besten Werke Millers. Der Rapper King Orgasmus One nimmt in seinem Titel "Elfenklänge", erschienen auf seinem Album "La Petite Mort" Bezug auf das Werk und auf den Autor ("Ich bin wie Henry Miller unterwegs…", "Nicht Reden ist Entspannung für mich, ich lese Opus Pistorum und denke an dich") „Opus Pistorum“ wurde erst 1983 und damit nach Millers Tod von dem Buchhändler Milton Luboviski aus Hollywood veröffentlicht. Er bezeichnete das Buch als Auftragsarbeit aus Millers Feder und fügte der ersten Auflage die folgende eidesstattliche Erklärung bei:
„Henry, der Geld brauchte, schlug mir vor, er werde für mich verkäufliche Texte schreiben. Ich bot ihm ein Honorar von einem Dollar pro Seite, dafür erhielt ich alle Rechte … Ich bezahlte immer bar, wie ausgemacht. Nach wenigen Monaten ergaben die angesammelten Seiten ein komplettes Buch, dem er den Titel OPUS PISTORUM gab.“
Seit einigen Jahren wird das Werk auch unter dem Titel „Under the Roofs of Paris“ neu verlegt.
Das Buch wurde in Deutschland 1988 durch die Bundesprüfstelle für jugendgefährdende Medien aufgrund der expliziten sexuellen Darstellungen indiziert, 1993 aber wieder aus der Liste der jugendgefährdenden Schriften gestrichen. Auch der Bundesgerichtshof hat sich 1990 mit dem Werk befasst und in seinem Urteil festgestellt, dass pornographische Darstellungen nicht ausschließen, dass es sich um Kunst im Sinne des Grundgesetzes handelt.http://de.wikipedia.org/wiki/
Opus_Pistorum (Jeg må innrømme at jeg også kjøpte den boken, i kantina, på Terningmoen, så derfor vet jeg at den var grisete.
Men jeg leste den ihvertfall ikke på bussen i offentligheten, sånn alle så jeg leste den.
Jeg leste den vel mest hjemme i Ungbo-leiligheten min og sånn.
For jeg var en ordentlig lesehest som leste Hamsun og Bjørneboe og alt mulig jeg kom over, fra flere år før jeg var i militæret.
Så sånn var det).
- 25 November 2009 16:35
https://johncons-blogg.net/2009/11/erik-ribsskov-dok393998-2.html#comments
PS.
Hvis noen var i militæret, på Terningmoen, samtidig med meg, (dvs. juli 1992 kontigenten), og ikke husker hvem Løvenskiold var, så var det han som var 12/7-ener, i tropp 1.
Altså det var han som skøyt med det ekstra svære maskingeværet, som ble kalt 12/7.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
-
Ringte Bricen i militæret
Nå ringte jeg Marvin Bricen, (broren til Silvanny Bricen, fra TV Norge vel), fra militæret, som var lagføreren vår, på lag 2, i tropp 1, på Terningmoen, juli 1992-kontingenten.
Og han sa at han huska det, at jeg fikk frostskade på vinterøvelsen.
Så han skulle sende meg en e-post, hvor han kunne bekrefte det.
Så får vi se om det dukker opp noe e-post, det har ikke dukka opp noe e-post ennå.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det som var rart, i samtalen med Bricen, det var at jeg nevnte et postkort, som jeg hadde fått sendt fra han, da jeg jobba i Rimi, og bodde i W. Thr. gt.
Det var en skiløper, som hadde ‘kælva’, som vi sa i Larvik og/eller på Berger, som hadde tryna.
(For jeg var den dårligste skiløperen, i kompaniet, for jeg hadde bare et par smørefrie ski, som var veldig tunge å gå på, så jeg gikk ikke mye langrenn, etter at jeg flytta til Berger, og fikk de langrennskia, (som jeg lurer på om det var noe galt med), av han stefaren min, Arne Thomassen, som var samboer med mora mi, som jeg flytta fra).
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, det postkortet kunne ikke Bricen huske.
Så det syntes jeg var litt rart.
For selv om det var kanskje 8-10 år siden, så er var det et såpass spesielt kort, vil jeg si, (det så nesten spesiallaget ut), så det tror jeg nok det ville vært vanlig å huske.
Så det var vel litt rart.
Så sånn var det.
Hm.
-
Jeg sendte en ny e-post til militæret, angående problemene jeg fikk med frostskade osv.
Google Mail – Oppdatering/Fwd: Brev fra 11. november, 2009/031966-003/FORSVARET/200
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Oppdatering/Fwd: Brev fra 11. november, 2009/031966-003/FORSVARET/200
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sat, Nov 14, 2009 at 3:20 PM
To:
vosbak@mil.no
Hei,jeg glemte å skrive det, at hele livet mitt etter militæret, har vært et eneste langt strev.(Antagelig siden jeg har blitt tullet med av Malteserordenen).Så jeg har ikke hatt mulighet til å ta opp de her problemene noe særlig før, for jeg har liksom blir tullet med så mye, at dette har gjort meg stresset, og jeg har liksom hatt roen på meg, eller hatt noe særlig tid til, å ta opp disse problemene tidligere.Mvh.Erik Ribsskog———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: 2009/11/14
Subject: Brev fra 11. november, 2009/031966-003/FORSVARET/200
To: vosbak@mil.noHei,
jeg viser til Deres brev, som jeg mottok idag.Hva gjelder den skaden i akillessena, så var det under rekrutten. Jeg var en tynn gutt, som var utsatt for omsorgssvikt, under oppveksten, og bodde alene fra jeg var ni år, og veide vel ca. 60 kg, da jeg begynte i militæret, (idag er vel matchvekten ca. 90 kg), enda jeg var 185 høy.Jeg har blitt tullet med av Malteserordenen, virker det som, sannsynligvis også i militæret.Jeg fikk en datajobb, som skulle vare i 3 måneder, men denne mistet jeg etter en dag, uten noe forklaring!Kan dette ha vært Malteserordenens verk?Den arm-skaden, var etter at vi var statister, under filmen Sekondløytnanten, i Kvikne i Østerdalen.Vi som måtte være tyske soldater, måtte ha de tyske hjelmene hengende på armen, mens vi løp, derav armskaden, (det var noe verk/voksesmerter, som jeg måtte tygge massa paracept for å klare å fungere mens jeg hadde).Men dette plager meg ikke lenger, det er riktig.Mens frostskaden, den plager meg ikke så mye egentlig heller, for jeg er i England, hvor det egentlig er ganske varmt.Men jeg har ikke noe penger, for Malteserordenen tuller med meg, så får ikke Fri Rettshjelp enda jeg har blitt tullet med, på skole, i militæret, i jobb og veldig mange andre steder.Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian', men ingen vil si hvem disse er.Så sånn er det.Men jeg kontaktet 'Dr. Mengele', som han ble kalt, militærlegen på Terningmoen, om frostskaden min, da vi kom tilbake fra vinterøvelse, i februar 1993, var ved vel, (vi var på Lillehammer, på vinterøvelse, en drøy uke, i mange minusgrader, i knappetelt).Og da fikk jeg noe salve, som var _forebyggende_ mot frostskade, var det vel.Sundheim på lag 2, (det samme laget som meg, i tropp 1), sa at jeg _ikke_ måtte bruke den salven, for den inneholdt vann, som gjorde frostskaden værre.Og han 'Mengele', hadde så dårlig rykte, så jeg hørte mer på Sundheim, enn på Mengele, for å si det sånn.Jeg var hos 'Mengele' med hevelse i akillesen, og da kalte han det en 'liten' hevelse, enda den var skikkelig svær.Men men.Så jeg stolte ikke så mye på Mengele, men jeg måtte bruke noe sånn vaselin på øret, for å hindre spredning av frostskade, samt at jeg brukte den varmeste lua, den såkalte BF-en, lengre enn de andre.Men, frostskaden min blusset opp igjen, i 2005, så jeg skal kontakte fastlegen min, og se om han har noe papirer på dette, for jeg mener jeg tok opp dette med Dr. Ness (evt. Næss), i Helgeroa, som min onkel Martin, (som jeg slavedrivde for, på gården hans, og bodde i en uisolert hytte hos), han rådet meg til å kontakte min mormors lege, Dr. Ness.Men mormor, har jeg skjønt, var nok i Malteserordenen, så derfor sendte Dr. Ness meg til psykolog, og de prøvde å få det til å se ut som at jeg var sinnsyk.Så jeg har måttet dra til England, jeg ble også forsøkt drept, på min onkels gård, i 2005, noe politiet ikke har villet etterforske, de bare ignorerer meg, enda jeg har ringt dem om det.Kanskje mine slektninger sier til politiet at jeg er sinnsyk, og at politiet tror på dette, og derfor ikke hjelper meg?Jeg hadde vel ikke kommet meg gjennom et år i infanteriet, på Terningmoen, hvis jeg hadde vært sinnsyk, tror du det da?Da hadde det vel stått i papirene dine, hvis jeg hadde vært sinnsyk?Mvh.Erik Ribsskog
-
Det norske forsvaret, lar amerikanerne få lov til å tulle med nordmenn
Da jeg var på Terningmoen, i Elverum, under førstegangstjenesten, så ble vi en dag, uformelt, inspisert av en amerikansk offiser.
Alle smilte og lo, av amerikaneren, som sa ‘What’s the spirit of the bayonet’?
Og det betyr, ‘hva er bajonettens ånd’.
Og svaret var: ‘To kill!!!!’.
Så da skulle den vernepliktige da, gå i nærkamps-angrepsposisjon med AG3-en, da og stikke den ut i lufta, med bajonetten på da, og late som at han drepte en inbilt fiende, ved å stikke bajonetten, med hard kraft, inn i magen, på ‘fienden’ da.
Så sånn var det.
Og dette hadde jo aldri vår tropp hørt om, og alle syntes at det var artig, at en kul, eller ‘kul’, amerikansk offiser, lagde show og underholdning, for oss menige da, som hadde en til tider kjedelig førstegangstjeneste.
Så sånn var det.
Det var Bækklund, forresten, hvis jeg husker riktig, en kar fra Hedmark-traktene, med lyst hår, og tynn, (den eneste der, som var like tynn som meg, tror jeg, men han var en tøffing, han røyka vel ikke og sånn, så han var i bedre form enn meg, vil jeg si).
Så sånn var det.
Så kom amerikaneren bort til meg da, og spurte om det var 80 skudd vi hadde i magasinene våre.
Men det er en drill, i Norge, at vi har 100 skudd, for vi regner med magasinet som er i AG-en også.
Så da svarte jeg ‘one hundred’, da.
For jeg svarte det vi hadde lært å si, men på engelsk da.
Så spurte han igjen, om det var åtti.
Og jeg svarte vel hundre igjen, for det var det vi hadde lært.
Jeg syntes jo ikke at det var så artig, med en sånn amerikansk offiser, som ‘klovna’ da, med mine medsoldater i troppen, for jeg hadde jo vært i England, sommeren 1985, sommeren 1986, sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990.
Så jeg var vant med briter, og folk som snakka engelsk, da.
Og der i Shoreham, ved Brighton, hvor jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, var, sommeren 1988 og sommeren 1990, og jeg dro alene sommeren 1989, det var hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea, ved Brighton.
Og de var veldig kule og morsomme da, og vi satt og drakk sammen med faren i huset, om kvelden da, og så på fotball-VM osv., ihvertfall gjorde jeg det, Øysten mest bare satt der.
Så jeg var ganske vant med folk som prata engelsk.
Så jeg syntes ikke amerikanske offiseren, på Terningmoen, var så artig, så jeg våkna ikke helt, av han.
Men han tror jeg ble sur på meg, fordi jeg retta på han, og sa hundre og ikke åtti skudd.
For en dag eller to senere, så så jeg han og en annen amerikaner, assistenten hans, eller noe, at de luska på meg, ved brakkene våre.
Så hørte jeg at han sa til assistenten sin da, på amerikansk-engelsk, at jeg var han som hadde retta på han da, om antallet skudd, som norske soldater hadde.
Så de amerikanerne, fra CIA, eller hva de var, de dreiv og hang rundt brakkene våre da, (til oss vanlige, vernepliktige infanterisoldatene), i en dag eller to kanskje, etter tjenestetiden, for å spionere på meg, når jeg gikk for å spise middag da, etter dagens slutt, en eller to dager etter at den episoden med den uformelle inspeksjonen fra han amerikanske offiseren var.
Så sånn var det.
Men jeg tenkte jo sånn, at vi var jo i Norge, så da fikk jeg si det på den måten vi hadde lært i Norge, at det var hundre skudd, som hver soldat hadde kapasitet, til å ha med seg, fire magasiner av tjue skudd, i magasintaskene, dvs. åtti skudd.
Også tjue i det siste magasinet, som gjerne var i AG-en da, eller i lomma.
(Men man kunne jo ha flere patroner i lommene og sånn og da, men det var ikke egentlig ‘lov’, eller det ville vel ha vært litt på kanten da, for man skulle vel ikke legge skarpe skudd i lomma, og vi fylte vel aldri opp med så mange skudd, tror jeg.
Ikke som jeg kan huske ihvertfall.
Hvem vet.
Men, noen syntes det var artig å si 101 skudd da, for du kunne faktisk ha et skudd i kammeret på AG-en og.
Når du hadde lada AG-en, og spent avtrekkerfjæra da.
Så kunne du ta ut magasinet, og sette i enda et skudd, i teorien.
Så da kunne man ha 101 skudd i våpen og magasintasker.
Men det var mest for morro skyld, tror jeg, at de sa det.
Vi kunne jo fylt opp stridssekken med skudd og sikkert, hvis det hadde vært krig.
Men i norske soldaters standardutrustning, så kunne man ha hundre skudd da.
Det var derfor jeg svarte amerikaneren det, for det var vi så godt drillet, i å svare.
Så jeg tenkte meg ikke om engang, jeg svarte det automatisk, for vi var jo drilla og nesten hjernevaska, til å svare et hundre da.
Så begynte kanskje amerikanerne å tulle med meg, etter militæret, siden han CIA-offiseren, eller hva han var, antagelig ble sur på meg.
Sånn var nok det.
Så derfor fikk ikke jeg en jobb på kontor, f.eks., som jeg gjerne ville ha, sånn at jeg kunne drive med systemutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.
Men jeg måtte få meg en jobb i Rimi, hvor jeg måtte stå på skikkelig, for å få fler arbeidstimer og for å få en karriære, så det ble ikke sånn at jeg hadde mye ekstra ‘ork’, som jeg kunne bruke til å lage dataprogrammer på fritiden, osv.
Nei, det orka jeg ikke ved siden av Rimi, gitt.
Så her var det nok noe CIA som tulla med norske folk, og det forsvaret lot CIA uoffisielt, inspisere og evaluere/granske de norske vernepliktssoldatene, som jeg forstår det.
Så her er det mye møkk, i Norge, vil jeg si.
Det er verneplikt, så folk har ikke noe valg, de _må_ avtjene verneplikten.
Og så tuller forsvaret med folka i et år.
Og ikke nok med det, de lar amerikanerne gå inn og, og finne folk de kan tulle med, resten av livene deres, mens de avtjener den ufrivillige verneplikten, da.
Så Norge er råttent på rot, når det gjelder hvordan norske folk, (les blonde/lyshårede), blir behandlet i Norge.
Her har nok egypterne kontrollen vil jeg si.
(Les New World Order, som har pyramiden som symbol, dvs. de egyptiske faraoenes symbol).
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
