Stikkord: The Cure
-
Min Bok 2 – Kapittel 70: Enda mer fra det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo
På OBS Triaden, så var det ikke sånn, at kundene måtte legge en tier på handlevogna, når de skulle handle.
Nei, alle vognene var uten noen sånne mekanismer.
Så det betydde at området ved kassene, på OBS Triaden der, det området ble omtrent kontinuerlig fylt opp med gjensatte handlevogner da.
Og det var oss i kassa, som hadde jobben, med å rydde disse vognene, når det var stille i kassa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg var omtrent den eneste gutten/mannen, som jobbet i kassa der, på mange av vaktene.
Så var det ofte meg, som ryddet de vognene der da.
Det var ikke ofte at damene gikk ut av kassa, for å rydde vogner, akkurat.
(Ihvertfall ikke sånn som jeg kan huske det).
Det tilhørte vel kanskje sjeldenhetene.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg ryddet vognene, på OBS Triaden der da.
Så kom det et ektepar, i 30-40-årene vel, bak meg, mens jeg satte på plass, en del handlevogner da.
For at jeg ikke skulle stå iveien, for disse kundene, når de skulle ta seg en handlevogn.
(For jeg så at de var på vei bort mot handlevognene, hvor jeg jobbet da).
Så tok jeg løs en handlevogn, som de kunne ta da.
Sånn at de fikk en handlevogn, uten at de behøvde å gå bort dit, hvor jeg holdt på, å dytte vognene til da.
Det som skjedde så, det var at denne dama og mannen, de liksom ‘frøys’ da.
Men de hadde en ung datter, på 3-4-5 år kanskje.
Som løp i full fart mot den løse handlevogna da.
Og hu hoppa opp, og tok tak i håndtaket, på vogna.
Men vogna fikk da overvekt, og tippa over, sånn at hu jenta nesten fikk vogna over seg da.
Og da slapp hu taket, og gikk rett i bakken da.
(Sånn at vogna tippa tilbake igjen da).
Men det var sånn, at da hu slapp taket, så lå hu nesten i løse lufta da, siden vogna hadde begynt å tippe over.
Så hu fikk jo ikke tatt seg for.
Men hu gikk jo bare rett i gulvet da.
Som var laget av noe hardt materiale, av noe slag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg rakk ikke å gjøre noe, for hu jenta løp fram så raskt.
Og foreldrene de bare ‘frøys’ da, og skulle liksom kødde med meg da, virka det litt som for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg bare gikk tilbake til kassa, for jeg skjønte det, at de foreldrene ikke likte meg da, (siden de ikke ville ha handlevogn av meg).
Så jeg lot dem bare være i fred da.
Og regna med at de hadde bil og sånn, og kunne kjøre dattera til sykehuset, eller lignende.
Hvis hu hadde skadet seg da.
Det var jo ikke et så høyt fall, så det kunne jo være at hu bare reiste seg opp og.
Hva vet jeg.
Men da jeg seinere spiste lunsj, (var det vel), denne arbeidsdagen.
Så kom plutselig butikksjef John Ellingsen inn på spiserommet, (husker jeg).
Og spurte om noen av oss hadde sett at ei lita jente hadde blitt skada, (eller noe).
(Noe sånt).
Men da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.
Kanskje fordi det satt så mange mennesker der, på spiserommet.
Og kanskje fordi jeg skjønte at jeg antagelig kom til å få skylda.
Men jeg mente at jeg ikke hadde gjort noe galt da.
Og jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette mer dramatisk enn det var fra før liksom.
Jeg prøvde vel å roe det ned da.
(Og John Ellingsen hadde jo rappa dama mi, nemlig Brit, som sa hu skulle rote med meg, på julebordet, før det her.
Også hadde det blitt sånn at hu heller hadde blitt sammen med butikksjef John Ellingsen, sånn som jeg skjønte det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en liten gutt, som hadde skada seg, en gang, den første tida, som jeg jobba på OBS Triaden der.
Han hadde visst lekt i en av rulletrappene der, og falt ned, i nærheten av ‘gatekjøkkenet’ der liksom da.
Så Triaden er kanskje ikke et så utrolig barnesikkert senter.
Det er mulig.
Så sånn er nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel fortalte det, at han og Arne og Mette ikke bare hadde bodd i Groruddalen og i Drammen.
Nei, de hadde også bodd på Røa, i Oslo Vest, og i Parkveien, i Oslo Sentrum, (fortalte han).
Da de bodde i Parkveien, (fortalte Axel), så hadde visst en eldre mann bodd hos dem, (ihvertfall ifølge Axel da).
(Uten at jeg helt skjønte hvem det var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Allerede på slutten av 80-tallet, (må det vel ha vært).
Så kjøpte min tremenning Øystein Andersen seg et vidunder av en CD-spiller, av merke Pioneer, (husker jeg).
Denne CD-spilleren var til å ha i et rack da.
Så den var hifi, som det vel heter, (altså high fidelity da, som vel betyr at den var av bra kvalitet og hadde høy lydoppløsning da).
Noe sånt vel.
Og den hadde egen strømforsyning da selvfølgelig.
Noe stereo-anlegg-komponenter bør ha, (husker jeg at Øystein sa vel).
For hvis det var samme strømforsyning, (som på mitt Kenwood-anlegg vel, (det som Bjørn Arild Holshagen kjørte meg inn til Oslo, sånn at jeg kunne få kjøpt, på Elnor, i skoleåret 1988/89 vel)), så kunne det gå ut over lyden noen ganger, (hvis jeg skjønte det riktig).
Det er ihvertfall ikke helt ‘kosher’ da, i hifi-kretser, hvis for eksempel forsterkeren og kassettspilleren, i et stereoanlegg, har samme strømforsyning da, (hvis jeg har skjønt det riktig).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det som var nesten utrolig, med Øystein sin CD-spiller.
Det var at den hadde en ‘6-pack’.
CD-spilleren hadde et stort hull, hvor man kunne sett inn et slags CD-magasin, med plass til seks CD-er da.
Så det ble jo nesten som en jukebox, (kan man vel nesten si).
Og den CD-spilleren, den hadde også en kul fjernkontroll, med display vel, (hvis jeg husker det riktig).
Så man kunne programmere den CD-spilleren, til å spille forskjellige sanger i forskjellig rekkefølge da.
Så denne CD-spilleren den kan man kanskje si at var en CD-jukebox nesten.
Eller som en stor og klumpete forgjenger til Ipod-en kanskje.
(Noe sånt).
Siden den spilte masse sangen med digital lydkvalitet da.
Og dette vidunderet, det fikk jeg omtrent ikke lov til å røre da.
Hvis jeg husker det riktig.
For Øystein kunne være sær når det gjaldt sånt.
En gang husker jeg at han nesten sverget, at han ikke ville at Depeche Mode, skulle bli spilt på hans stereoanlegg-komponenter da, (av en eller annen grunn).
(Det sa han vel en gang, da han, Kjetil Holshagen og meg, var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, en sommer, på slutten av 80-tallet vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men plutselig, etter at jeg hadde fått den nye jobben min, på OBS Triaden.
Så ville Øystein selge meg dette vidunderet av en CD-spiller da.
Som ny kostet 5-6.000 vel, (altså en liten formue, på den her tiden).
For 2.500 vel.
Siden han skulle kjøpe seg ny CD-spiller, sa han.
Jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden jeg alltid fikk låne musikk og filmer, av Øystein.
Og ofte hang hos han, og sikkert fikk Pizza Grandiosa og cola og sånn, da.
(Som foreldrene hans hadde kjøpt på for eksempel OBS Triaden, osv).
Så jeg syntes nesten at jeg måtte gå med på det her da.
(Selv om jeg egentlig hadde planlagt å spare opp penger til NHI).
For jeg hadde nemlig heller ikke CD-spiller, på Kenwood-anlegget mitt.
For CD-spiller var jeg ikke vant med å ha, da jeg kjøpte meg det anlegget.
Og det Kenwood-anlegget hadde ganske bra lyd da, (må man vel si), og også digitalt radio-display, (noe jeg syntes at var kult, siden jeg bodde alene på Bergeråsen, og hørte så mye på nærradioene i Oslo osv. da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg husker det, at jeg hadde den CD-spilleren på rommet mitt, da jeg bodde på Furuset.
Jeg husker at jeg kjøpte en ny the Cure-CD, det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
Og den The Cure-CD-en, den kjøpte jeg i platebutikken på Triaden-senteret der, husker jeg.
(Etter jobben engang sikkert da).
For jeg var vel ikke så mye nede i Oslo Sentrum, på den tida, som jeg jobba på Triaden.
Og det The Cure-albumet, det var nytt da, og het ‘Mixed Up’, eller noe sånt vel.
(The Cure hadde altså remixet en del av sine gamle slagere, (nesten til det ugjennkjennelige, noen ganger vel), og utgitt de nye mixene på et eget album da).
Det var vel den første CD-en jeg kjøpte meg, tror jeg.
Like før jul i 1990 kanskje.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Axel klagde på det, husker jeg.
At de the Cure-sangene, var så skumle da.
En kveld, etter at han hadde lagt seg vel.
Så jeg kunne nesten ikke spille musikk om kvelden der da, husker jeg.
For da klagde Axel på at musikken var så skummel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem, forresten.
Så tok Arne Thomassen med både Axel og meg, for å fiske, i Akerselva.
Dette var ved noen nedlagte fabrikker vel, på Bjølsene eller Sagene et sted vel.
Vi gikk langs elva der, i en del timer da.
Men vi fikk ikke noe fisk.
Men det er kanskje noe å ta med seg det og.
At det går faktisk an å fiske i Akerselva.
I ‘en åre med snerk’, som Oslolosen/Harald Eia vel kaller den elva.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen, (altså Axel sin far), klagde også, på at Axel, (som riktignok var mange år yngre enn meg, jeg er jo født i 1970 og Axel i 1978), og jeg, var så tynne.
Så Arne Thomassen, ville at vi skulle begynne å trene svømming, osv.
Så jeg husker det, at Axel og jeg, vi dro opp til Furuset-badet, (på Furuset Senter), noen ganger.
Og jeg ville da også noen ganger ta soltime, (husker jeg), noe Axel også ville da.
For jeg var jo på en måte en litt jålete japp, som hadde gått russeåret, på en skole, (Gjerdes Videregående, (tidligere Gjerdes Handelsskole)), midt i Drammen Sentrum, et drøyt år før det her da.
Så jeg var jo ganske vant med å ta soltimer.
Og jeg var ganske forfengelig, på den her tida, må jeg vel innrømme.
Og syntes vel selv at jeg så bedre ut da, med litt farge i ansiktet, osv.
(Og håret mitt ble vel kanskje også litt bleika, når jeg tok solarium.
Ihvertfall så syntes jeg det selv, at jeg ofte så finere ut da, (for å si det sånn), når jeg tok soltimer da.
Så det første året. da jeg bodde i Oslo, husker jeg, så pleide jeg å klippe meg og ta solarium, en gang i måneden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Problemet var, at jeg liksom skulle møte Axel, etter soltimen.
Men jeg fant ikke Axel noe sted.
Og jeg prøvde å kikke inn der Axel lå i solsenga da.
Men da ble vaktene sure på meg, tror jeg.
De glante ihvertfall på meg, husker jeg.
Men jeg skulle jo bare oppdatere Axel, om at jeg var ferdig å ta soltime da.
Og at jeg venta der og der da.
Men jeg kunne ikke se Axel i solarium-avlukket der.
(Jeg prøvde å prate til han gjennom en sprekk i døra der da, var det vel.
Noe sånt).
Men når jeg gikk ut av garderoben, så var vel Axel der, tror jeg.
Så han hadde visst blitt ferdig før meg da.
(Men det visste jo ikke jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var det også noen lokale Furuset-jenter, som jobba i billettsalget der, (eller noe), som sa at jeg enten så kjekk ut.
Eller at jeg ikke så _så_ kjekk ut.
Men da sa hu andre, at like etter at hu hadde tatt solarium, så pleide ikke hu å se så bra ut heller.
(Hvis jeg hørte det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får det.
-
Min Bok 2 – Kapittel 10: Jula 1989
Jula 1989, så skulle vi visst til Geilo, for å feire julen på hotell, sa vel søstera mi Pia da.
En gang jeg prata med henne, dette skoleåret.
Vi tok toget, (var det vel), opp til Geilo.
Fra Drammen vel.
Det var faren min, Haldis, Christell, Pia, Jan Snoghøj og meg da.
Vi skulle bo på Highland hotell, som lå ikke langt fra Dr. Holms hotell, i sentrum av Geilo da.
Haldis fikk den første kvelden kontakt med to jenter, i slutten av tenårene, fra en vestlandsbygd.
En industribygd, tror jeg.
Odda muligens.
(Det var ihvertfall et stedsnavn, på cirka fire bokstaver, mener jeg.
På Vestlandet).
Noe sånt.
Haldis var utadvendt da, og fikk kontakt med de her Odda-jentene, så lett som ingenting da.
Og plutselig, så var de her jentene, nesten som i familien vår da.
(Virka det nesten som).
De hadde noe slekt, som jobba på hotellet vel.
(Noe sånt).
Og skulle også være der i jula da.
Sammen med foreldrene sine vel.
Haldis, (var det vel), bestemte at nå skulle Pia, Christell, de to Odda-jentene og meg, vi skulle på diskotek da.
Og faren min hviska til meg, at ‘nå har du sjangsen vet du’.
(Noe sånt).
Det syntes jeg at ble litt dumt.
For jeg hadde jo vært bortpå en del damer, for å si det sånn, de siste månedene da.
(Jeg hadde jo hatt sex med Nina Monsen, et år før det her.
Og hadde blitt runka av hu ‘droget’ på Petter Wessel, i køya under Magne Winnem.
Og møtt hu Sari Arokivi, i England.
Og møtt mange damer i Oslo og da.
Og nettopp hatt en veldig fin borddame, for eksempel, på juleballet til NHI da.
Med mere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tok på meg den dressen, som jeg pleide å ha på meg, når jeg gikk ut på byen, i Oslo, sammen med Magne Winnem, osv.
Men jeg tok ikke på meg den nyinnkjøpte sløyfa mi da.
(Som jeg hadde hatt på meg, på juleballet, til NHI da).
Men geg tok nok heller på meg det grønne Carlsberg-slipset, som jeg fikk/lånte av Magne Winnem da.
(Som han sikkert hadde fått tak i, gjennom sin jobb, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud da.
Hvor han jobbet, det siste halvåret, av 1989 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle på diskoteket Bardøla.
Et sted jeg aldri hadde hørt om før.
(Jeg hadde vel ikke vært i Geilo før, mener jeg.
Men jeg hadde vært en gang i Gol da.
På Pers Hotell, den gangen, som jeg slåss med Stefan og Daniel, (på Bergeråsen), tidligere, den sammen dagen, som vi kjørte opp til Pers Hotell der da.
I min fars blå Mercedes vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo vant til å sjekke opp masse damer, på diskoteker som Manhattan, Marylin og Radio 1 Club, inne i Oslo da.
Så jeg gikk jo med en gang, bort til noen lokale damer, inne på Bardøla der da.
Og sa hei til de da.
Men de bare viste meg noe djevel-tegn, (eller noe sånt vel).
Noe jeg aldri hadde sett, fra damene i Oslo, noen gang.
Man kan si mye rart om damene i Oslo.
Men jeg har ikke sett at de har stukket henda sine opp i trynet på meg, og vist meg noe rart V-tegn, eller djevel-tegn, eller noe da.
Så det skal de ha.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Pia, Christell, de to Odda-søstrene og jeg.
Vi ble sittende ved et bord, ved dansegulvet der da, (inne på Bardøla der da).
Og vi kjøpte vel oss noen halvlitere og sånn vel, antagelig.
Jeg var jo nitten og et halvt år, denne jula.
Pia fylte jo atten år, første juledag, (altså to-tre dager etter dette Bardøla-besøket vel).
Og Christell hadde vel nettopp fylt søtten år vel.
Og de to Odda-søstrene, de var vel atten og seksten år, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var ikke en fredag eller lørdag, tror jeg.
Så det var få folk, i diskoteket.
Jeg kjente jo en kar, fra Hallingdal, som het Jarle Hallingstad.
Som jeg hadde gått i klasse med, på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før det her da.
Og jeg likte ikke å bare sitte stille der, sammen med alle de her jentene da.
Så jeg måtte liksom gå litt rundt der da, inne på Bardøla der da, sånn som jeg var vant til, for eksempel når Winnem og jeg, var ute på byen, i Oslo, for å sjekke damer og sånn da.
Vi satt aldri helt stille, ved et bord, hele kvelden liksom.
Vi var vel litt for rastløse til det, vil jeg vel kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en lokal Hallingdal-kar der, i gangen, like ved utgangen, på Bardøla der da.
Jeg spurte han, om han kjente Jarle Hallingstad.
Og han sa at han visste hvem det var da.
Jeg forklarte vel det, at jeg hadde gått i samme klasse som han da, (på Gjerdes Videregående, Drammen), året før da.
Jeg ville vel prøve å få litt kontakt, med ‘lokalbefolkningen’ der da.
Siden de jentene jeg prøvde å prate med, inne på diskoteket der, hadde vært så uvennlige og avvisende da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu yngste Odda-jenta, hu ville danse der, etterhvert.
Hu ville danse, til en sang, som het ‘New York, New York’, husker jeg.
Det var liksom ‘vår sang’ da, sa hu, mens vi dansa sånn cheek-to-cheek da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var forresten ganske vant, til å danse sånn cheek-to-cheek, med damene, på diskotekene, inne i Oslo da.
Helt på slutten av kvelden, i tre-tida på natta cirka.
Så ville Radio 1 Club, (og også flere av de andre diskotekene, som Winnem og jeg pleide å gå på da).
De ville spille balader da, de siste 20-30 minuttene kanskje da.
Så da kunne man bare gå bort til ei dame, som stod ved siden av dansegulvet.
Og spørre om hu ville danse da.
Jeg pleide jo å ha på meg dress, og plenty av for eksempel Lagerfeldt-deo.
Som jeg også pleide å spraye litt på brystet, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvordan jeg kom på den ideen).
Og da pleide damene noen ganger å lukte på Lagerfeldt-deoen, som jeg hadde på meg, husker jeg.
Mens jeg kanskje strøk dem litt på ryggen, og sånn, da.
Mens de damene da kanskje ville danse tettere og tettere da.
Noen ganger ihvertfall.
(Noe sånt).
Og jeg dristet meg kanskje, noen ganger, til å ta de litt på rumpa og, mens vi dansa de.
Hvis de virka skikkelig interesserte da.
(Hvis jeg husker det riktig.
Noe sånt).
Selv om det kunne være vanskelig, å få disse damene med seg hjem, til hybelen, fant jeg ut.
Det var ikke så enkelt, må jeg vel si.
Så det var jeg vel ikke noen mester i, må jeg vel innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi dro tilbake til hotellet da.
Pia og jeg, vi delte vel rom der, tror jeg.
Det var en bensinstasjon, i nærheten, hvor man kunne kjøpe aviser og sånn, husker jeg.
Og i avisene og på TV, så var det om Ceausescu sitt fall, i Romania.
Og etterhvert så fikk vi vel se bilder av Ceausescu og kona da, som hadde blitt myrdet, av en mob, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den andre dagen, var det vel.
(Som muligens kan ha vært julaften, eller noe, vel).
Så var jeg sur, husker jeg.
Jeg hadde ikke glemt oppveksten min, hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Og jeg sa fra til Pia og Christell, mens vi gikk bort mot der Arne og Haldis satt, i danselokalet der, på Highland hotell da.
At jeg ville ta opp dette, med at jeg måtte bo alene osv., ved bordet der da.
Men Christell ble sur, og begynte å true meg, (må man vel si).
‘Hvis du ødelegger dette Erik, så’.
Sa hu.
Hu stoppa etter ‘så’.
Christell var jo en pen søtten år gammel jente.
Så jeg oppfatta vel kanskje ikke det her som en trussel, da.
Men jeg oppfatta at Christell ikke ville diskutere problemene, i ‘familien’ vår, da.
Så jeg ofra meg litt, for henne da.
Siden denne juleferien, på Highland hotell, tydeligvis var så viktig for henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også på julekvelden så satt vi sammen, med den her familien, fra Odda da.
Jeg hadde kjøpt noen vel litt artige julegaver, på en sånn kul design-butikk, i andre etasje på Oslo City der.
(Like ved CD-butikken der).
Til Haldis og faren min, så kjøpte jeg en klokke, som sa tiden, på engelsk, (med en kvinnestemme), når man trykket på en knapp da.
Og noen ganger, så sa også den klokka ‘kykkeliky’, husker jeg.
Så dette var kanskje noen digitaliserte lyder, eller noe.
Eller om det var en kassett inne i klokka.
Det første sikkert.
(Noe sånt).
Sånne ting kjøpte jeg da.
Jeg husker ikke de andre tingene.
Den klokka var nok det morsomste.
Og flere år seinere, (var det vel), så sa Haldis det en gang.
(En jul vel, tror jeg).
At den klokka liksom holdt henne med selskap da.
Hvis hu var aleine hjemme, så kunne hu bare trykke på den klokka da.
Også hørte hu en menneske-aktig stemme da.
Også følte hu seg ikke ensom lenger da.
Sa Haldis da.
Da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.
Var Haldis virkelig så overfladisk, at hu følte selskap, med en klokke, som sa tiden.
Eller skrønte hu bare med meg?
Jeg kjenner jo ikke Haldis så bra.
Siden hu bodde i Havnehagen, på Bergeråsen, og jeg bodde i Leirfaret 4B da.
Så om Haldis skrønte, eller ikke, når hu sa det, om den klokka, det veit jeg ikke den dag i dag, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jan er jo født i 1962, er det vel.
Og hu seksten år gamle skjønnheten, fra Odda, hu må vel ha vært født i 1972 da.
(Eller noe).
Hu var slank og lekker da.
Og hu hadde vel også pupper, (mener jeg å huske), selv om hu var slank da.
Hu var også ganske høy, mener jeg å huske.
Så det var ei flott, ung dame, det her da.
Søstera var også fin, med lysere hår.
Men hu var kanskje litt vel brei over rumpa da.
(Hvis jeg skal være litt direkte).
Så hu var kanskje ikke like sexy som søstera da.
Hu eldste var kanskje litt misunnelig, (på hu yngste da).
Jeg husker at jeg var med søstera mi ned i bassenget der, en dag, på slutten av oppholdet, på Highland hotell der da.
Og da ville hu eldste Odda-søstera, (husker jeg), at hu yngste søstera, skulle dekke til kroppen sin da.
For hu hadde tatt en svømmetur da, og gikk rundt der i badedrakt vel.
‘Dekk til den deilige/sexy kroppen din’, sa hu eldste da, husker jeg.
Jeg visste vel kanskje ikke at det var svømmebasseng der, (før vi dro dit).
Jeg hadde jo ikke gym, på NHI, så jeg hadde vel kanskje ikke noen shorts.
Så jeg tror at hu yngste Odda-jenta, var omtrent den eneste, av hele gjengen ‘vår’ der, som svømte i bassenget da.
Hadde det vært nå, så hadde jeg nok svømt jeg og, (siden jeg jo har skada kneet nå, og ikke kan spille fotball og sånn da).
Og jeg hadde nok tatt badstu og sånn og.
Men jeg var kanskje litt vel forfengelig, på den her tida.
Og brydde meg vel mye om hvordan hårfrisyren min så ut, og sånn da.
Så jeg ville vel kanskje ikke bade, av frykt for at frisyren min skulle bli vanskelig kanskje da..
Hvem vet.
Jeg hadde litt problemer med å få håret mitt, til å se bra ut da, og også være lettstelt, samtidig.
Så i Oslo så prøvde jeg stadig nye typer av hårgele, pomade og voks og sånn da.
For å finne ut hva jeg kunne bruke i håret, for å få kontroll på det da.
Siden det var ganske stritt og sånn da.
Og frisørene, de klarte jeg aldri å komme noe særlig på bølgelengde med da.
Så det var ikke så enkelt, for å si det sånn.
Jeg husker at på den her ferien, så brukte jeg vel for eksempel noe lebepomade, på siden av huet mitt, for å prøve å kontrollere, noe stritt hår, som jeg hadde der da.
Så det var jo rimelig latterlig, må jeg vel nesten si.
Men jeg tenkte vel sånn, at når jeg kunne bruke hårpomade, i håret, i Oslo.
Så kunne jeg vel bruke lebepomade, i håret, på Geilo.
(I mangel av noe bedre da).
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På julaften, så sa faren min det, at ‘se på han gjøken der, i baren, som må stå der aleine, på julaften’.
Noe sånt.
Så etter denne ferien, så likte jeg ikke tanken på å være aleine, i jula.
Da ville jeg nok følt meg som han karen, i baren, på Highland hotell der.
Som faren min prata om.
Som måtte feire jula aleine.
Da ville jeg nok følt meg som en taper, vil jeg nok tippe på.
Så derfor var det vel, at jeg nærmest bønnfalt Pia, om jeg kunne være hos henne, på julaftenene, (sånn at jeg slapp, å risikere det, å sitte aleine hjemme da), da vi begge var i midten av 20-åra, og bodde inne i Oslo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, på julaften, etter at gavene var delt ut vel.
Så begynte Jan og hu yngste Odda-frøkna da.
Å prate om gutter og sex, og alt mulig sånn da.
Veldig åpent da.
Mens foreldrene til hu jenta hørte på og sånn da.
Jan ga masse råd, til hu jenta da.
Om sex og gutter og alt mulig da.
Foreldrene og storesøstera, til hu jenta, ble vel kanskje litt stive og rare, av den her spesielle julepraten, muligens.
Jeg syntes ihvertfall, at denne pratinga deres, nok la en aldri så liten demper, på stemninga der da.
Men Jan og hu yngste Odda-frøkna, de prata i timevis da, (virka det som, for meg, ihvertfall), om sex og hu Odda-frøkna sitt kjæresteforhold. hjemme i Odda, og sånn da.
Og Jan var veldig interessert, i problemene hennes da, og ga henne råd da, ved bordet vårt der da, i danselokalet, på Highland hotell der da.
Plutselig så spurte Jan meg, om jeg syntes det, at han skulle ha sex med hu unge Odda-jenta, på rommet sitt.
‘Hu er vel kanskje litt for ung for deg’, eller noe, svarte jeg da.
Jeg var vel litt sjalu kanskje.
Jeg hadde jo dansa cheek-to-cheek, med hu her unge og pene Odda-frøkna, bare en dag eller to, før det her, på det Bardøla-diskoteket så.
Så det var kanskje derfor jeg sa det, til Jan, at hu kanskje var litt ung for han.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jan burde vel kanskje spurt foreldrene, (til hu frøkna), som satt ved bordet ved siden av vårt da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Siden hu jenta var et par år under 18 år da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ellers, så gikk Christell, Pia, Jan, de to Odda-søstrene og jeg, på et diskotek, på første juledag, (eller noe), vel.
Dette var et diskotek, som lå vegg-i-vegg omtrent, med Highland hotell der da.
Og da så ville plutselig hu eldste Odda-frøkna, sitte oppå fanget mitt, (husker jeg).
Av en eller annen grunn da.
Jeg sa det var greit, og lot henne bare sitte der da.
Så den kvelden, så satt jeg mest i stolen min da.
Istedet for å gå rundt på utestedet der da.
(Som jeg ellers vanligvis ville ha gjort.
Siden jeg pleide å være litt rastløs, og sånn da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen slalombakker, ikke langt fra hotellet, husker jeg, (at noen nevnte da).
Og Pia og Christell, de dro vel for å stå på slalom, en eller to ganger vel, (tror jeg).
Noe sånt.
Og Jan Snoghøj og muligens også de Odda-søstrene, de gjorde vel også muligens det.
Det husker jeg ikke helt, for å være helt ærlig.
Men jeg gjorde ihvertfall ikke det.
Jeg hadde aldri stått på slalom, så det var det ikke snakk om engang.
Jeg hang vel bare på hotellet, og gikk en tur, på bensinstasjonen vel.
Og kjøpte meg en avis eller to vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, så skulle vi på noe som het kanefart.
(Av en eller annen grunn).
Vi satt i noen sleder, (var det vel), bak noen dølahester da, (eller noe).
Og vi ble kjørt gjennom gatene i Geilo da.
Mens vi hadde noen tepper over oss, tror jeg.
Vinden svei ganske bra i trynet, husker jeg.
Men teppene hjalp oss vel å holde varmen da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Noe sånt.
(Og hestene lukta vel kanskje også litt spesielt.
Men men).
Da vi kom tilbake til hotellet.
Så stod det ei ung hotell-dame, ved baren der da.
Hu hadde kokt opp nesten et helt trespann, (eller om det var en stor aluminiums-kjele, eller noe), med gløgg.
Og da foreslo Jan Snoghøj, at vi kanskje skulle kjøpe oss et glass gløgg da.
Det var Pia, Christell, Jan Snoghøj og meg, som drakk gløgg vel.
Noe sånt.
(Som vi betalte, ved å sette det på regninga, til rommet til Jan, var det vel.
Som Jan vel ba hu hotelldama gjøre da).
Faren min og Haldis, de var vel også med på den her kanefarten, mener jeg.
Men de kjøpte vel ikke gløgg, tror jeg.
Gløgg var jeg ikke vant til å drikke.
Men det smakte godt da.
Hu hotell-dama hadde visst helt oppi noe sprit, (eller noe), oppi gløggen også.
(Hvis det ikke var noe rødvin, eller noe, da).
Så den gløggen varma vel litt og, tror jeg.
Og det var vel også noen rosiner og nøtter, (eller om det var noen mandler), oppi den gløggen da, (mener jeg å husker).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spiste middag der, på Highland hotell, en dag, som var en helligdag da.
Husker jeg.
Og da var det ikke lov, å kjøpe sprit, til julemiddagen, husker jeg.
(Siden det var helligdag da).
Men Jan Snoghøj, han klarte faktisk, å hypnotisere han kelneren da.
(Eller om han flørta, eller noe, er kanskje det riktige ordet.
Noe sånt).
Som muligens var homo, (mistenker jeg, ihvertfall).
Ihvertfall så klarte Jan, på en eller annen måte, å overtale han kelneren, til å nesten smugle ut noen akevitt-drinker, (eller noe), til bordet vårt da.
Så lover er til for å brytes, for å si det sånn.
Hvis man ser så Casanova-aktig fin ut, som Jan Snoghøj da.
(Eller hva det kan komme av.
Jan Snoghøj er ihvertfall en mester, til å kommunisere, (og muligens også i å manipulere), andre mennesker, vil jeg nok kanskje si da.
Christell lagde han forresten også en slags kur til, da hu var ynge, og bodde i Havnehagen, (husker jeg).
Siden det vel sikkert var noe gæernt med henne da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jan jobber forresten som naturmedisiner, eller kinesolog.
Så han er kanskje nesten som en slags heksedoktor, eller noe. (kan man vel kanskje si).
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis du som leser dette, tror at du kanskje har pratet med Jan, men ikke er helt sikker.
Så har Jan kort, mørkt hår.
Og han er oppvokst, på Madagaskar, hvor mora hans Haldis, og stefaren hans Oddbjørn Humblen bodde.
Mens Oddbjørn Humblen, vel jobba innen skipsfart og som norsk visekonsul, på Madagaskar vel.
Noe sånt.
Så det er kanskje på grunn av denne oppveksten, i Afrika, at Jan vel lesper litt, når han prater.
Hva vet jeg.
Jeg mener ihvertfall, at det er lesping, som det heter, den talefeilen, (må man vel kalle det), som Jan har da.
Han har ihvertfall en slags talefeil da, vil jeg vel si.
(Uten at jeg noen gang har prata, med noen andre, om den her talefeilen, til Jan da.
Og om hva den kan skyldes).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min og Haldis, de betalte hele dette hotelloppholdet, for meg ihvertfall, husker jeg.
Men jeg måtte vel bruke av studielånet, hvis jeg ville kjøpe meg øl, og sånt da.
Men det er mulig at jeg fikk noen penger, i julegave også.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det begynte å bli nedgangstider, i Norge, på slutten av 1989, husker jeg.
Jeg husker at en kar, som prøvde å få studenter på NHI, til å stille opp, i elevrådet der.
Han sa det, at ‘hvis dere tror at dere får dere jobb, kun etter to år på NHI, så tar dere trolig feil’.
(Noe sånt).
Så det var kanskje det, eller noe med at studiene var vanskelige og at jeg hadde lang skolevei og sånn.
Ellers så var det kanskje det, som hadde skjedd i Kristiansand, året før.
At Pia, Christell og Jan, hadde sagt det, at faren min hadde misbrukt søstera mi Pia seksuelt, som lita jente.
Ellers så var det kanskje det, at jeg skjønte at det ble vanskelig for meg, økonomisk, det andre halvåret, på NHI.
Det første halvåret, så hadde jeg jo hatt en lønning, eller to, fra CC Storkjøp, som jeg kunne plusse på studielånet.
Og faren min hadde jo betalt en par-tre husleier, høsten 1989 da.
Men Pia hadde jo sagt det, at faren min hadde sagt det til henne, at han ikke trodde det, at han skulle betale husleia, for meg, hver måned.
Så jeg turte ikke å be faren min om mer penger da.
Og da, så var jeg nok ikke så sikker på det, om det kom til å gå så utrolig bra, med studiene mine da.
For jeg var jo også rimelig skolelei.
Andre medstudenter, hadde jo for eksempel foreslått for meg, at jeg burde ta meg et friår, osv.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2 da).
Så jeg prøvde å forklare litt om det her, til faren min da.
Og sa det, til han, en gang som han var full vel, (som han oftest var, mer eller mindre, vel).
At jeg hadde tenkt det før, at jeg skulle prøve å bli rik, og kanskje kjøpe en havseiler, (som faren min drømte om da, mener jeg å huske), eller noe, til han da.
Men at jeg ikke trodde det lenger, at jeg noen gang kom til å bli så særlig rik og suksessfull da.
Jeg prøvde liksom å dempe forventningene hans litt da.
For jeg syntes at jeg hadde litt forventningspress, på meg, fra faren min da.
Men jeg fikk ikke tatt opp det, med at jeg hadde måttet bo alene, fra jeg var ni år da.
(På grunn av at Christell ikke ville det da, at jeg skulle ta opp det).
Og jeg fikk heller ikke tatt opp det, med at Pia, Christell og også delvis Jan vel.
Hadde sagt det, at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, da hu var lita jente.
Det ble liksom som noe veldig pinlig, å ta opp, husker jeg.
Så det tok jeg ikke opp, (for å si det sånn).
Men jeg prøvde å dempe forventningspresset litt, på meg, fra faren min da.
Ved å forklare det da, at jeg ikke var sikker på det, at jeg kom til å bli så særlig rik og sånn da.
Jeg var vel kanskje skuffet også, over faren min, siden han hadde misbrukt søstera mi seksuelt da.
Jeg hadde jo også en mor, Karen Ribsskog, som gikk for å være gæern da.
Og som kunne oppføre seg skikkelig spesielt, noen ganger.
Offentlig da.
Hu kunne gå med noen greiner i håret, når hu møtte Pia og meg, på togstasjonen, i Tønsberg, for eksempel.
Sånn at andre folk, sa høyt, at det var synd på søstera mi og meg da.
Og hu kunne jo plutselig troppe opp på for eksempel skolen min da.
(Sånn som hu gjorde, da jeg gikk i syvende klasse da).
Og spørre om ‘er dette første klasse ungdomsskolen’.
Som hadde fått noen av jentene i klassen min, (Irene Lippert vel, for eksempel, hvis jeg ikke husker helt feil), til å le da.
Og Irene Lippert spurte vel også meg, om ‘var det mora di’, osv.
(Noe sånt).
Så det å ha ei såkalt ‘gæern’ dame, som mor da.
Det var liksom som at noe rimelig pinlig, liksom hang over en, hele tida da, (syntes jeg).
Jeg kunne aldri vite når mora mi ville dukke opp, og gjøre noe spesielt da, som ville få meg til å føle meg flau da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hva som skjedde mer, i denne juleferien, fra NHI.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet, tenkte jeg.
Så vi får se når jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
På toget, på veien tilbake, til Oslo og Drammen da.
Så begynte Christell å prate om musikk, husker jeg.
Christell likte ikke the Cure da, sa hu, (husker jeg).
(Som jeg hadde begynte å digge litt, etter at jeg var på the Cure-konsert, i Drammenshallen, et drøyt år før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
‘Men du likte jo ‘Lullaby’, (eller noe), sa Pia da.
‘Ja, den ene sangen ja’, sa Christell da.
At var ok da, (eller noe).
(Men ikke resten av sangene til the Cure da, tydeligvis).
Jeg sa ikke noe da.
Men jeg kunne vel kanskje ha sagt det da, som han Frode Holm, (hvis jeg husker det riktig), som gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, sa en gang, (mener jeg at jeg overhørte), mens vi gikk på ungdomsskolen, vel.
At, ‘smaken er som baken, delt’.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Christell, hu er liksom en sånn ‘main-stream’-jente da, kunne det kanskje virke som ihvertfall.
At hu bare hører på musikk, som ligger på hitlistene, osv.
Og at hu er sånn, at hu bare kjøper merkeklær og sånn da.
Alt for å være mainstream, liksom.
Så sånn er nok det, (kunne det virke som, ihverfall).
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 61: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 11)
En fredag, som Christell og Pia dro meg med på Fremad, så var også Lene, (vår døve kusine), der.
Jeg ble fortalt det, at det var jeg som måtte passe på Lene, når jeg kom fram til Fremad der.
Jeg syntes jeg måtte gjøre som de sa, siden jeg skjønte at de var uansvarlige da.
Men det var jo de som hadde tatt med Lene dit.
Så at jeg skulle ha ansvaret for å få henne med hjem.
Det hørtes jo helt borti natta ut, for å si det sånn.
Men jeg gadd ikke å krangle med to uansvarlige Pia og Christell-er, på Fremad, foran masse andre ungdommer, (for å si det sånn).
Så jeg bare prøvde å få henne med hjem.
Jeg hadde vel drukket litt muligens, før jeg fikk denne beskjeden, om at jeg måtte få med Lene hjem.
Og jeg hang ikke sammen med Lene der, hele tida.
For hu hang vel sammen med Pia og Christell vel.
Jeg glemte bort tida litt, og rakk ikke den siste bussen.
Jeg spurte noen damer fra Sande der, om hva jeg burde gjøre.
Jeg sa at jeg hadde ansvaret for den døve kusina mi, og hadde mistet den siste bussen tilbake til Berger.
‘Ta drosje’, sa de.
De fortalte at jeg kunne be om å få låne telefonen, hos Fremad, for å ringe drosje da.
Dette var mens de stengte, så klokka var kanskje 23.30, eller noe.
Noe sånt.
Jeg fikk låne telefonen, men mens jeg ventet, så spurte en som jobbet der meg om:
‘Hvor er hu dama jeg så deg med her for et par uker siden da’.
Noe sånt.
Han trodde sikkert at Lene var dama mi.
Og var sur fordi jeg hadde mange damer.
Jeg skjønte ikke hvilken dame han mente.
Men når jeg tenker nå, så var det mye annet som også skjedde, på de fredagene, på Fremad, som jeg skal komme tilbake til.
Drosjen dukket opp, og Lene og jeg, vi kjørte til Bergeråsen da.
Jeg hadde ikke penger nok til drosjen, så jeg gikk ned til faren til Lene, (onkel Håkon), for å be om penger til drosjen.
Der hadde de trukket for gardinene, (det var ihvertfall ganske mørkt der, husker jeg), og det var røyk og adrenalin i lufta i stua der, (virka det som for meg).
Og faren min, satt i sofaen der, overraskende nok.
(For faren min pleide ikke å være så ofte oppe hos Håkon, etter at han ble sammen med Haldis.
For Håkon og Haldis skydde hverandre da).
Faren min så ganske molefonken ut, (sånn som jeg husker det), og han sa vel nesten ikke noe vel, da jeg dukket opp der.
Det satt også en mann, (som så ganske tøff ut, syntes jeg), med bart der.
(Som jeg ikke visste hvem var da).
Jeg gikk opp til drosjen, med pengene jeg hadde fått av Håkon.
Så gikk jeg tilbake, med vekslepengene.
Håkon sa at nå skulle jeg få fler kjøretimer, med han.
Men det var jo med den gamle Peugeot-en hans, med gir på styret.
Så det var kanskje ikke så gjevt.
Fordi at det ble jo litt ‘surrings’ da, når jeg kom tilbake igjen til kjøreskolen, og så skulle kjøre en bil, som hadde gir montert i gulvet.
For å si det sånn.
Håkon og dem spurte om jeg ville være der litt, men jeg sa at jeg skulle jobbe dagen etter, eller noe.
Så jeg stakk bare hjem da.
Lene bare gikk inn på rommet sitt, tror jeg.
Uten å få sjokk over at det var noen tøffe menn, i stua, og at gardinene var trekt for vel, osv.
Så hu var kanskje vant med å se han karen med bart der da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, da Christell dro meg med på Fremad der.
Så satt jeg rimelig full, inne på Fremad der.
Og ei jente skulle kline.
Ei med lyst hår vel.
Ei som var på alderen med de jeg hadde klint med, i Brighton, sommeren før vel.
Noe sånt.
Og jeg møtte også ei jente i klassen der.
Lill Doris Gustavsen.
Hu var der med kusina si, som var veldig fin, husker jeg.
Jeg prata litt med dem, men hu som skulle kline med meg, kom vel også bort til meg vel.
Jeg var full, og forklarte vel til Lill Doris og kusina hennes, at det var som at hu ‘kline-jenta’ hadde melk i kjeften.
Når vi klinte da.
Så gudene veit hva det var med henne.
Lill Doris og kusina ble litt sure på meg vel, eller kanskje sjalu.
Kusina til Lill Doris var mye finere enn hu ‘kline-jenta’.
(Husker jeg at jeg syntes).
Men det var jo ikke sånn at kusina til Lill-Doris ville kline, husker jeg.
Lill-Doris var litt sånn tjukk og dvask i figuren da.
Så det overraska meg litt at hu hadde ei så fin kusine da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Lill Doris pleide å lese Margit Sandemo-bøker, husker jeg, i friminuttene, skoleåret før, da vi gikk i samme klasse, på Sande Videregående.
Hu hadde visst lest alle Margit Sandemo-bøkene flere ganger, sa hu til meg, da jeg spurte henne om de bøkene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så var det en på mekken, på Sande Videregående, som skulle bråke med meg, på Fremad.
Han var fra Skafjellåsen, husker jeg.
Han sa det, at hvis du var flymekaniker, så kunne du tjene mye mer, enn hvis man gikk handel og kontor.
Jeg var ikke enig da, og krangla tilbake da.
Og så dukka søstera mi Pia opp der.
Så spurte han fra Skafjellåsen søstera mi, om hu ville bli med på ‘te-party’.
Og da endte det med at søstera mi ble med han på te-party da, på Skafjellåsen.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Kjetil Holshagen sin kamerat Stekke, pleide også å være på Fremad.
Tina ‘Turbo’ var forelska i han, husker jeg.
En gang, så spurte Tina ‘Turbo’ meg om jeg visste hvor Stekke var.
På Fremad da.
Det visste jeg ikke, sa jeg.
Så spurte Tina Turbo meg, om jeg ville bli med litt borti skogkanten der, (eller noe).
(For å ha sex, regna jeg med).
Men sånn som jeg skjønte det, så var Tina Turbo sammen med Stekke.
Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her hendte.
Så jeg bare svarte ikke noe.
Jeg hadde ikke lyst til å bli mer uvenn med Stekke liksom, som sammen med Kjetil Holshagen var ganske sur på meg, fordi jeg ville ha en hundrelapp, eller noe, i pris, for en walkman, som Kjetil Holshagen hadde tatt fra meg, (må man vel si), enda jeg egentlig ikke ville selge den.
Holshagen mente at jeg ikke kunne forlange mer enn 20-30 kroner, for den joysticken.
Men jeg mente at Holshagen ikke både kunne forlange å få kjøpe en joystick av meg og bestemme prisen.
Selv om vi hadde vært kamerater.
Så jeg fikk litt kjeft av Stekke og Kjetil Holshagen for det her da.
Og Kjetil Holshagen skyldte meg også noen penger, sånn som jeg husker det.
Sånn at det ble kanskje 200 kroner, tilsammen, i gjeld og for den joysticken da.
Men jeg fikk vel aldri et øre, tror jeg, av Kjetil Holshagen.
Hverken for den gjelden eller for den joysticken.
Det var ikke så mye penger, men det var vel sånn jeg la merke til da, at enkelte folk ikke klarte å oppføre seg normalt, når det gjaldt å betale tilbake penger de skyldte og når det gjaldt å ‘tvangskjøpe’ joystikker, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang jeg var full, på Fremad, så sa Stekke det, at han og noen andre Selvik-folk, skulle banke opp noen fra Drammen.
Og jeg kjente jo han Stekke, så jeg ble med for å se på det her da.
Men vi traff ingen fra Drammen, (eller noen andre).
Vi gikk på den grusveien fra Fremad og opp til riksveien der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så hadde jeg leid en videofilm, i en videobutikk, ikke langt fra CC Storkjøp, i Drammen.
Men så hadde jeg glemt å levere den.
Og på Fremad, en fredag da, så sa ei jente der, at hu var i slekt med de som dreiv den videobutikken.
(Sånn utenfor sammenhengen nærmest).
Da fortalte jeg det, at jeg hadde glemt å levere en film, i den videobutikken.
Og da sa hu det, at de pleide å si at det var greit, hvis man bare la en seddel, (en femtilapp eller hundrelapp, eller noe), inni videocoveret da, sammen med kassetten.
Så det gjorde jeg dagen etter da, etter at jeg hadde jobba på CC Storkjøp.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg traff også Stekke i Drammen en gang, dette skoleåret.
Jeg skulle på Hennes og Mauritz, og kjøpe meg olabukse.
Så hang Stekke der.
Og han fortalte meg det, at han hadde en sånn dings, til å fjerne alarmbrikker med.
(Som han hadde fått tak i da.
Kanskje han hadde fått den av Annika Horten som jobba i etasjen under?
Hvem vet).
Stekke sa at jeg kunne få den buksa for halv pris av han.
(Noe sånt).
Jeg måtte bare møte han i en sidegate til Gågata da, et kvarter seinere, eller noe.
Og jeg syntes nesten at jeg måtte si at det var greit.
Siden Stekke var en kamerat av min kamerat Kjetil Holshagen da.
Så jeg turte nesten ikke å si nei.
Man måtte nesten være litt tøff, når man bodde ute på Berger der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også på bursdagen til Tina Turbo faktisk, i Drammen, dette skoleåret.
Det var vel søstera mi Pia, som dro meg med.
Noe sånt.
Vi dro på Peppes, (tror jeg det var), og spiste Pizza, på Bragernes.
(Hvis det ikke var på Lizzy’s Pizza).
Hu ‘kommunist-venninna’, til søstera mi, fra Svelvik, var også der.
Hu spurte meg om vi skulle spleise på en ‘Plain Jane’-pizza.
Og det sa jeg at var greit, for den pizzaen var ikke så dyr, og ingen andre foreslo å dele en pizza med meg.
Det var bare meg og en haug med unge damer der vel.
(Av en eller annen grunn).
Pia var også i den bursdagen, så også Eva Olsen og Cecilie Hyde vel.
Etter bursdagen så var jeg plutselig aleine i Drammen sentrum, med Tina Turbo og Eva Olsen.
De hadde jo begge dårlig rykte, men de var ganske fine da.
(Ihvertfall Eva Olsen).
Selv om de kledde seg litt ‘horete’ kanskje.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg turte ikke å ta de med opp til Jan Snoghøj, som jeg skulle overnatte hos, siden jeg skulle jobbe på CC Storkjøp, dagen etter.
Jeg var redd for at jeg hadde fått kjeft av Jan, hvis jeg hadde tatt med de her jentene, med dårlig rykte da.
Tina Turbo hadde jo rappa ei røykpakke, av ei dame, når vi fikk haik, med båt, fra Berger Brygge til Kommersøya, søstera mi, Tina Turbo og jeg, sommeren før.
Så jeg var kanskje litt redd for det, at Tina Turbo og Eva Olsen, ville begynne å stjele ting, fra leiligheten til Jan Snoghøj da.
Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her skjedde.
Hvis ikke så kunne jeg jo ha tatt de med, hjem til Jan Snoghøj og kanskje hatt en fantastisk natt med dem.
Hvem vet.
Men det turte jeg altså ikke.
Jeg lot de sitte på i taxi-en over bybrua.
Men da taxi-en skulle svinge opp mot Gulskogen, så ba jeg taxisjåføren stoppe da, og så heiv jeg ut Tina Turbo og Eva Olsen da.
Så jeg var kanskje litt slem mot dem.
Men dem hadde jo så dårlig rykte så.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia var venninne med både Tina Turbo og Eva Olsen.
Pia fortalte meg det en gang, at hu en gang hadde hatt Eva Olsen på besøk.
Nede hos Haldis.
En gang Pia hadde huset til Haldis aleine.
Og da hadde visst en kar, (Knut fra klassen under meg, var det kanskje, det husker jeg ikke helt), knulla med hu Eva Olsen, på badet til Haldis da.
Sa Pia.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg var altså redd for å få kjeft av Jan Snoghøj og/eller Haldis.
Så jeg turte ikke å ta med Eva Olsen og Tina Turbo opp til han.
Da hadde det nok blitt rabalder, er jeg redd.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia sa også det en gang, et år eller to kanskje, før hu flytta opp til meg.
At hu pleide å gå og finne seg litt nattmat, i kjøleskapet til Haldis, noen ganger, om natta da.
(Uten at Haldis merka det kanskje).
Så søstera mi tulla litt nede hos Haldis, husker jeg.
Det var kanskje derfor at søstera mi ikke turte å bo hos Haldis lengre.
Kanskje Haldis fant ut at Pia pleide å robbe kjøleskapet hennes om natta?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og jeg ble også kjent med tre jenter fra Hokksund, husker jeg, som pleide å henge på Cafe Lyche eller Cafe Risto der, i Gågata i Drammen, dette skoleåret.
Men da de jentene dukka opp, og snakka med Lyche-gjengen osv. da.
Så ble visst Lyche-gjengen oppløst da.
Fordi ingen visste hvem som var med i gjengen lengre.
Jeg visste ikke om de jentene fra Hokksund var med i den gjengen liksom.
Men de satt der noen ganger da, så Pia og jeg pleide å prate med dem ihvertfall.
Men om de var med i Lyche-gjengen egentlig.
Det veit jeg ikke.
Det var vel Stian som sa det, at det til slutt ikke var noen som visste hvem som var med i den gjengen lengre.
Og det var kanskje Cecilie Hyde da, som var lederen i den gjengen.
Så hu visste det kanskje.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, en god del år før det her, så hadde jeg forresten gått bortover Tollbugata, var det vel.
Mot Strømsø sentrum da, fra den gamle vannsengbutikken, til Haldis og faren min da.
Og da så jeg en motorsyklist, som lå velta, halvveis under en bygning der.
Men jeg hadde aldri sett noe lignende tidligere.
Og følte meg ikke så hjemme i Drammen.
Så jeg bare gikk videre da.
Men jeg fortalte vel om det her til Espen Melheim, mener jeg å huske, seinere da.
Jeg var vel bare 13-14 år kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Magne Winnem, han jobba som låseansvarlig, på Rimi Asker, dette skoleåret.
(Mener jeg å huske).
Han sa en gang det, at han besøkte han Raymond, i Drammen, etter jobben en gang.
Og da hadde han glemt å dra innom nattsafen, med kassabeholdningen.
Så da fikk han sjokk, husker jeg at Magne Winnem sa da.
Da måtte han vel kjøre tilbake til Asker med pengene, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem kalte også han kameraten sin Stein, fra Røyken, for ‘Pac-Man’, husker jeg.
Men hvorfor han kalte han det, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så dro vel nettopp Magne Winnem, Stein og jeg, innom Rimi Asker.
Jeg pleide å sitte i kassa, på CC Storkjøp.
Så jeg tulla litt med hu i kassa da.
Og lata som at jeg var dum, og sa ‘vil du ha en femmer?’.
For det var sånn kundene på CC Storkjøp pleide å si da, når de skulle ha veksel.
Og da måtte man regne i huet da, hvor mye kundene skulle ha tilbake.
Hvis kunden skulle ha tilbake 5 kroner og 10 øre.
Så kunne det hende at kunden spurte om, ‘vil du ha en femmer’, da.
Så fikk kunden tilbake en tier istedet da.
Og fikk da mindre småpenger.
Siden det vel fantes tier-sedler, den gangen.
Hvis jeg husker det riktig.
Men men.
Jeg var jo russ, så jeg måtte nesten tulle litt, husker jeg.
Og hu dama møtte jeg en gang seinere, husker jeg.
(Selv om jeg ikke husker hva hu heter nå).
Men hu hadde visst trodd at jeg var veldig dum da.
For det passa jo ikke, med de myntene jeg fikk tilbake da.
La oss si at jeg fikk tilbake to kroner da.
Også sa jeg ‘vil du ha en femmer’.
Og da ble det jo syv kroner tilbake.
Og da fikk jeg jo ikke noe mindre vekslepenger.
Så det var jo bare noe tull.
Jeg måtte tulle litt siden jeg var i Asker, (som var ganske langt fra Berger og Drammen da), syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Winnem dro meg også med hjem til han, i Røyken, en gang, før russetida vel.
Jeg husker at han viste meg platesamlinga si.
Og at han hadde plater av Scritti Politti, som jeg hadde hørt på nærradio da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så sa Ole Skistad, i markedsføringsdelen, av klassen, til meg, i et friminutt, at han hadde sett meg gå over bybrua, sammen med noe ‘berme’.
Og det som det egentlig var, det var da jeg ble med Lyche-gjengen på the Cure-konsert.
Det var søstera mi Pia og vennene hennes da, som var det som Skistad kalte for ‘berme’ da.
Robert Smith, i the Cure, han pleide jo å sminke seg.
Og det var en gother, i den Lyche-gjengen, som skulle sminke seg rundt øynene da.
Og Terje Bakken skulle vel også sminke seg, tror jeg.
Noe sånt.
Så foreslo Cecilie Hyde, at de skulle gjøre dette, på toalettet, på Glassmagasinet.
(Ved kafeteriaen der).
Jeg hadde ikke billett til Cure-konserten.
(Som var i Drammenshallen, der hvor vi hadde gym, på Gjerdes Videregående.
På den andre sida av bybrua i Drammen da).
Men søstera mi og de andre dro meg med da.
For dem skulle drikke øl og sånn, mens dem stod i kø der, fortalte søstera mi da.
Jeg følte meg litt døll, mens jeg stod i kø der.
Så da søstera mi spurte om det var noen andre som ville ha sminke rundt øynene, så sa jeg at det var greit.
For å skille meg ut litt mindre liksom.
Så tok søstera mi noe sånn sminke av noe slag rundt øynene mine da.
Mens hu sa at jeg var enkel å sminke, for jeg hadde lik form på øynene som henne, eller noe.
Vi drakk der, og jeg ble ganske full, husker jeg.
Men jeg hadde noen solbriller da, som jeg hadde på meg, sånn at man ikke kunne se at jeg hadde sminka øynene.
(Regna jeg med ihvertfall).
Pia og hu Heidi, (som jeg nå lurer på om egentlig var en gutt), de dro meg med, til en innvandrerbutikk, på Strømsø der da.
Hu pakistanske dama der, gikk for å hente noe øl, eller noe, og da rappa jeg et par tipakninger, med sigaretter, husker jeg.
I fylla da.
Jeg skulle liksom tøffe meg da, siden jeg var sammen med de her ‘Depeche-folka’ da, som var litt spesielle, sånn at man liksom måtte tøffe seg litt, syntes jeg.
Men men.
Jeg gikk litt rundt Drammenshallen, og så der, etterhvert.
Og to gothe-damer, som ikke var fra byen, spurte meg om jeg hadde noe dop, (var det vel).
Jeg måtte svare nei, siden jeg aldri hadde sett noe dop engang.
(Selv om tante Ellen i Sveits jo pleide å dyrke noe marijuana i hagen sin, som hu fortalte Pia og meg, sommeren 1987, et drøyt år før det her da).
Så begynte konserten etterhvert.
Og jeg ble stående utafor der, og se på at folk som kom etter at konserten begynte.
At de bare stakk til vaktene en seddel, eller to, (sedler som var brettet sammen, og gjemt inne i hånda da).
Og så fikk de gå inn, på konserten da.
Jeg ble lei av å stå utafor.
En fra Gjerde vel, som var på konserten, han åpna en dør, og spurte om noen ville ha en Poco Loco-genser.
(En strikkegenser, som var populær.
En hvit genser med et mønster hvor det var bilde av et hus og sånn vel.
Noe sånt).
Ingen ville ha genseren.
Og han fra Gjerde kastet genseren, som han ikke ville ha, siden han var varm vel.
Noe sånt.
Etterhvert så fikk jeg en ide.
Jeg hadde hørt at vaktene slang meldinger om at de ikke likte gutter som brukte sminke.
(Som søstera mi hadde tatt på meg da).
Men jeg brukte jo solbriller, så om det var meg de mente, det vet jeg ikke.
Men jeg spurte til slutt, som jeg kunne få låne telefonkiosken der, for å ringe faren min.
For å få han til å hente meg da.
Og det fikk jeg lov til.
Så jeg gikk inn i hallen der da.
Forbi vaktene.
Og da jeg var ferdig med å late som at jeg ringte.
Så gikk jeg bare inn i selve hallen.
Istedet for å gå ut.
Og da gikk jeg først litt rundt der, men så gikk jeg inn i hallen.
Og det var en kul konsert, med nesten hypnotisk musikk, og masse røyk og lys.
Det var røyk og fiolett og grønt lys.
Som Robert Smith ble mer eller mindre skjult av.
Mens the Cure spilte den ene vakre, (og sørgelige), sangen etter den andre da.
Det var ‘Disintegration-tour’, som jeg var på da.
I forbindelse med the Cure sitt siste album, Disintegration.
Og etter det her, så ble jeg ganske the Cure-fan, husker jeg.
Etter konserten, så gikk jeg til en bensinstasjon, bortenfor Rutenbilstasjonen der, og vaska av meg den sminken, (mascara, tror jeg), som søstera mi hadde klint rundt øya mine da.
Også tok jeg bussen opp til Gulskogen.
Også sov jeg i stua der, på en madrass, som jeg pleide å gjøre, de gangene jeg sov over der.
Og da jeg våknet dagen etter, så spurte Christell meg, om jeg hadde sminka meg.
Jeg fortalte at det var Pia som hadde gjort det da.
(For morro skyld, regner jeg med at Christell skjønte).
Men men.
Men hvordan Christell kunne se det, etter at jeg hadde vaska bort den sminken, det veit jeg ikke.
Kanskje Pia hadde sagt det, og at Christell var falsk, og lot som at hu kunne se dette, selv etter at jeg hadde vaska bort sminken?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå begynner klokka å bli over 22 her på hostellet, og jeg har skrevet i et par timer snart nå vel.
Så jeg får ta en pause her vel.
Og heller skrive mer på dette kapitellet, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
