Stikkord: Thomas Kvehaugen

Min Bok 5 – Kapittel 35: Enda mer fra St. Hanshaugen

Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.

Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.

(Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.

Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sa Kristian Kvehaugen det.

En gang jeg kom på jobb.

At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).

Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

For jeg er jo fra Bergeråsen.

Og der var det verste man kunne ha.

Det var Lada eller Skoda, da.

‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.

(Sånne ting).

Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.

Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.

Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.

Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.

Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.

For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.

Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.

Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.

Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.

Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.

Siden de trengte penger, da.

Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.

Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.

Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.

Og det gjorde han vel heller ikke.

For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).

At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.

(Noe sånt).

Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.

Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.

Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.

Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).

Og kunne fortelle historier derfra.

For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.

For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.

Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.

At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.

Noe sånt.

Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.

Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.

(For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).

Og som var gul-beige, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.

Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.

Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.

Og hun sa at hu var mora til Diana, da.

(Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.

Og halvt chilensk, tror jeg.

Og som hadde spisepause, vel.

Noe sånt).

Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.

(Noe sånt).

Også gikk hu igjen.

Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.

Så begynte hu Diana å grine, da.

For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 34: Mer fra St. Hanshaugen

En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.

(Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).

Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).

For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.

(Av en eller annen grunn).

Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.

Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.

(Det er mulig).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.

Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.

(Hva vet jeg).

Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.

Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.

For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.

For mora mi var liksom så spesiell, da.

Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.

For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.

Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.

For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).

Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.

Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.

(Av en eller annen grunn).

Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.

Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en stund etter det her.

(Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).

Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.

Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).

Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.

Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).

Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).

Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.

Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).

(Eller hvordan man skal forklare det).

Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.

Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.

Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.

(Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).

Og på den første, av disse to byturene.

Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.

At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.

Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).

Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).

Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.

Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.

Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).

Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).

Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.

Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.

Før han fanget den igjen, da.

Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.

Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.

Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.

I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.

Men Axel er jo så stor og sterk.

Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.

Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.

Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.

Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).

Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.

Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?

Nei, ikke jeg ihvertfall.

Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).

Så da tenkte jeg vel det.

At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.

(Noe sånt).

Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.

(Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).

Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.

Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).

Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).

Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.

(Noe sånt).

Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.

Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.

Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.

Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.

Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.

Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.

Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.

(Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).

Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.

Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.

Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.

Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).

Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.

Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.

(Som han kalte det).

Og da jeg spurte, hva det ville si.

Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.

(Noe sånt).

Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.

(Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.

Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).

Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.

Mens Axel herma etter han kjempen, da.

For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.

Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.

(Mener jeg å huske).

Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.

Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.

(Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.

For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.

Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.

Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal

En gang, våren 1997.

(Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.

Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).

Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.

(Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).

Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.

(For jeg vaska hele leiligheten, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).

Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.

At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.

Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.

Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.

Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.

(Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).

Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).

(Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.

For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.

Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).

(‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).

Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).

(Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.

Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).

For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).

Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).

Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).

Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.

Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.

Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.

Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).

Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.

(En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).

Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.

Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.

Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.

Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.

Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.

Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.

(Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).

Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.

Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.

Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.

(Det er mulig).

Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var muligens der.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.

Men jeg hadde ikke så bra råd.

(For det var kanskje i slutten av måneden, det her).

Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.

(Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).

Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.

(Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).

Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.

For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.

For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.

På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.

Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).

Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.

Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.

Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.

(Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).

Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.

For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).

For han syntes at det ble for flaut, da.

Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.

Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).

En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.

For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.

Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).

Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.

Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.

Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.

Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).

Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.

(Noe sånt).

Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.

Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).

(Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.

For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).

Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).

Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.

(For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.

For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).

Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.

Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.

Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.

(For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.

Siden jeg skulle ha en personalfest, da.

Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.

(For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.

Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.

Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.

(Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)

Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.

Noe sånt).

Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.

Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.

Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.

Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.

Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.

Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.

Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).

(Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 30: Julebordet 1996

Først kan jeg ta med om noe jeg kom på nå.

Som bestemor Ingeborg sa, da hu bodde i Stavern vel, på begynnelsen av 90-tallet.

(Hvis ikke det var seinere, i Nevlunghavn).

Hu spurte meg om ikke teen, skulle trekke, i tre minutter.

Og det visste jeg ikke svaret på, dessverre.

Og bestemor Ingeborg, hu var visst ikke helt sikker, selv heller.

Men hu trodde kanskje at jeg visste det da, siden at jeg hadde vært så mye i England, (eller noe sånt).

Men det visste jeg ikke da, dessverre.

For hvis jeg skulle lage meg te, på Bergeråsen, (hvor jeg vokste opp aleine), så tok jeg ikke tida, på hvor lenge, som teen trakk, (for å så si det sånn).

Men det gjorde visst bestemor Ingeborg da, fant jeg ut, den gangen, på 90-tallet, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På julebordet, i 1996.

Så skulle en gjeng av oss Rimi Bjørndal-folka, samles borte hos Hilde, (som var naboen til Toro), i Granbergstubben.

Jeg hadde vel fri den her dagen, (mener jeg å huske).

Eller om jeg jobba i et par timer.

Det husker jeg ikke helt.

Ihvertfall så var det sånn, at jeg var med på det her vorspielet da, (husker jeg), hjemme hos hu Hilde, da.

Og der, så prata Rimi Bjørndal folka, om at de pleide å se på en TV-serie som het ‘Hotell Cæsar’, husker jeg.

Og den hadde ikke jeg sett før, da.

Så jeg spurte dem, om hvordan program det her var, da.

Og da var visst det en slags norsk såpeopera da, (fikk jeg til svar).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker det, at jeg satt på gulvet, hos Hilde der, i julebord-antrekk, (nemlig dress eller smoking, vel).

Mens jeg sikkert studerte CD-samlingen hennes, da.

Og da, så krøyp hu Anne Grete Guldbrandsen, (ei brunette, i begynnelsen av 20-åra, som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe), bort mot meg, (mener jeg å huske).

Mens hu dreiv og vrikka litt på den hotte kroppen sin, (må man vel si), inni en ganske trang kjole, da.

Og så sa hu sa vel noe sånt, som at hu syntes det, at hu og Magne Backe, ikke hadde vaska ordentlig, før de flytta, fra Rimi-leiligheten min.

Men jeg måtte jo si det, at jeg syntes at det virka greit der, da.

(Selv om det vel ikke akkurat skinte av skapene og sånn der, kanskje.

Og det var jo hull i veggen, etter dartspilling, i stua der, (og sånn), husker jeg).

Og Magne Backe, som satt i en stol eller sofa der, vel.

Han sa vel ikke noe, (tror jeg).

(Selv om jeg vel må ha nevnt den lønnslippen hans, som jeg åpna, en gang der, (siden den havna i min postkasse), muligens).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at jeg overhørte, at Thomas Kvehaugen, (var det vel), kommenterte det, (bak ryggen min), til Thomas Sæther, og/eller Toro, (må det vel antagelig ha vært), at jeg noen ganger hadde håret mitt hengende rett ned.

Og at jeg ikke brukte hårgele, da.

Noe jeg vel heller ikke gjorde alltid, på den her tida.

(For jeg slutta vel å bruke hårgele, mens jeg var i militæret.

For der ble bare dumt å bruke hårgele, fant jeg vel ut, etterhvert.

Hvis jeg husker det riktig).

Men jeg tok vel bare litt vann i håret, (liksom langs hodebunnen), og brukte det som om det var hårgele, da.

Og da var det ikke alltid at formen på frisyren, holdt så lenge, da.

(Og Axel og Arne Thomassen, de brukte vel heller ikke hårgele, husker jeg, fra da jeg leide et rom hos dem, et år, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så tok vi vel noen taxier, til Ekebergrestauranten, hvor Rimi Bjørndal hadde gått sammen, med en del andre Rimi-butikker, om å arrangere julebord, det året, da.

Og da vi fra Rimi Bjørndal-vorspielet, dukka opp, på Ekebergrestauranten der.

Så så jeg noe, som nesten sjokkerte meg litt, (må jeg innrømme).

Henning Sanne, (fra Rimi Nylænde), satt med Charlotte, (ei pen brunette, som også jobba på Rimi Nylænde, og som seinere ble butikksjef, i Rimi), på fanget, (som om hu var en bimbo, må man vel si), ved et bord, for seg selv, (rett ved en slags midtgang, som vi Rimi Bjørndal-folka, måtte gå gjennom, for å komme inn i restauranten der), da.

(Enda klokka vel ikke kan ha vært mer enn åtte-ni om kvelden, (hvis jeg skulle tippe).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rimi Bjørndal hadde en slags halvsirkel-formet bås, på Ekeberg-restauranten der, husker jeg.

Og jeg husker det, at jeg heiv meg ned, ved siden at butikksjef Kristian Kvehaugen der.

Mens jeg babla noe om dagsomsetninga og ukesomsetninga og sånn, da.

(For jeg tror kanskje at det var sånn, at jeg jobba en time eller to, den dagen, da.

Sånn at Irene Ottesen, (som vel antagelig hadde jobblørdag), skulle rekke og skifte og sånn da, før julebordet.

Noe sånt).

Og jeg fortalte vel også det, til butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg var sliten, den dagen.

For jeg hadde spilt badminton, i en ‘haug’ av timer, sammen med Glenn Hesler, i Haugerudhallen, vel.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og da så vel butikksjef Kristian Kvehaugen litt stygt på meg, (mener jeg å huske).

Og mente vel kanskje at det var noe gæernt med meg, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og til venstre for meg, så satt hu Vanja Bergersen, som var adoptert, fra Korea, da.

Og jeg mener å huske, at hu snudde seg, og så litt imponert på meg, (eller noe), mens jeg spiste.

For jeg er ganske strengt oppdratt da, av bestemor Ingeborg, (som er fra en dansk adels og general-slekt), osv., da.

Så jeg smatter vel ikke akkurat så mye, mens jeg spiser, vel.

Så hu var kanskje litt imponert, over at jeg spiste så pent, da.

(Det virka litt sånn for meg ihvertfall, hvis jeg skjønte det riktig.

Det var ihvertfall et eller annet som hu reagerte på, ved spisinga mi, sånn som jeg skjønte det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kan ikke si at jeg husker så mye mer, enn dette, fra det her julebordet.

Jeg må vel kanskje ha sagt hei til Rimi Nylænde-folka, og sånn, vel.

Men jeg kan ikke huske å ha hatt Charlotte, (eller noen andre pene damer), oppå fanget mitt, på det her julebordet.

Så jeg hadde nok ikke like mye lykke med meg, som Henning Sanne da, (for eksempel).

Selv om jeg mener å huske det, (når jeg tenker meg litt mer om), at det var en ganske fin utsikt, (over Oslo), fra Ekebergrestauranten der, da.

(Som vel må sies å være et artig sted, å ha julebord på, vel.

Ihvertfall litt mer originalt, enn Bekkelagshuset kanskje, hvor jeg jo var på julebord, med Rimi Nylænde, to år på rad, i årene før det her, da.

Men hvem som kom på ideen, å ha dette julebordet, på Ekebergrestauranten.

Det har jeg ikke peiling på, hvis jeg skal være ærlig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

9. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 25: Internett

Høsten 1996, så studerte Magne Winnem, på BI, på Schous Plass, i Oslo, (husker jeg).

Grunnen til at jeg husker det, det var det, at Magne Winnem, dro meg med ned dit, en gang jeg hadde kort-uke, (må det vel ha vært), for siden vi var tre ledere, på Rimi Bjørndal, så måtte jeg jobbe hver tredje lørdag, (som eneste leder der), da.

Og da hadde jeg en sånn turnus, at jeg jobba fire dager, en uke, fem dager uka etter, og så seks dager, den uka, som jeg jobba lørdagen, da.

Det var en turnus som dem hadde på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der, da.

Så enten så var det nok en fri-fredag, (for jeg hadde fredagen fri, da jeg hadde kort-uke), da.

Ellers så kan det ha vært sånn, at jeg fortsatt hadde sommerferie, da BI begynte for høsten.

Siden jeg fikk sommerferie så seint, fra Rimi, sommeren 1996, da.

Uansett så dro ihvertfall Magne Winnem meg med, ned på BI, ved Schous Plass, en dag jeg hadde fri fra Rimi Bjørndal, da.

(Eller om dette kan ha vært en ettermiddag etter jobben).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, det her må vel ha vært våren 1996, tror jeg.

Også kjøpte jeg meg nok PC da, sommeren 1996.

Så det var kanskje derfor, at jeg hadde så dårlig råd, på den dansketuren.

For Magne Winnem viste meg nemlig datasalen, på BI, i 1996, en gang, da.

Og der hadde de internett, på en ‘haug’ av PC-er da, (husker jeg).

(På kanskje 20 PC-er, eller noe sånt, da).

Og på menyen til disse BI PC-ene.

Så stod det linket til flere web-chatter da, (husker jeg).

Som web-master, hos BI, hadde linket til, da.

Og de chattene, de fikk litt dilla på, da.

(Siden jeg syntes det, at de minna litt om kontakttelefonen, som min klassekamerat Tom Ivar Myrberg hadde tipset meg om, mens jeg bodde alene som barn, på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

Men som vel hadde blitt en del dyrere, å ringe til, etter det, vel.

Eller ihvertfall en god del mer harry.

Og å sitte i Rimi-leiligheten min der, å ringe kontakttelefonen, det var kanskje ikke så fristende, da.

Siden det vel var ganske lytt der, (sånn som jeg husker det), ihvertfall).

Mens jeg satt i datasalen, på BI der, sammen med Magne Winnem, da.

(Siden vi satt ved hver vår PC der, da.

For jeg husker at jeg chatta selvstendig der, da.

Og at jeg prøvde mange chatte-program, som web-master hos BI, hadde linket til, fra startskjermen, på de PC-ene der da, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han hadde forresten fått seg internett, hjemme i Avstikkeren, på Bergkrystallen, en del måneder, før det her, da.

Så det er mulig at han fikk seg internett så tidlig som i 1995, da.

Enten det, eller så var det rett etter nyttår, i 1996.

(Noe sånt).

Og da dro Magne Winnem meg opp til han, husker jeg.

For da han hadde også kjøpt seg en bok, med masse URL-er i, til forskjellige websteder, da.

Også dreiv vi og prøvde å knote inn de her web-adressene riktig da, (husker jeg), inne på et hjemmekontor-rom, (var det vel), som han hadde der.

(Med ‘html’, ‘www’ og ‘://’, og det hele, da).

For å få se på noen ofte litt kjedelig websider, da.

Og jeg hadde vel ikke hørt om internett før det her, (hvis jeg skal være ærlig).

Så jeg syntes vel at det her var litt morsomt, (men også litt døvt, siden de linkene, som stod i den boka, ikke var så artige ofte, da).

Men hvis vi hadde sett på VG.no, (for eksempel), så hadde jeg nok skjønt litt mer av poenget, med internett, under det her besøket mitt, hos Magne Winnem.

(Hvis VG.no fantes på den her tida, da).

Men vi så bare på noen sånne ganske amatørmessige websteder da, (må man vel si).

Og jeg syntes ikke at det her var så utrolig artig, for de webstedene, som det stod om, i den boka.

De syntes jeg ikke at var så artige, da.

Og det var ikke sånn at jeg fikk tid til å lese så mye i fred og ro, i den boka, heller.

For Magne Winnem dreiv jo å skulle taste inn masse URL-ene, (og sånn), da, hele tida.

Så jeg fikk liksom ikke helt oversikten, over den boka, da.

Men jeg liksom bare skumleste litt i den, da.

(Må jeg vel si).

Og da ble det ikke så morsomt, (husker jeg).

For mange av de web-stedene, som det stod om, i den boka.

De syntes jeg ikke at var så artige, da.

Og Magne Winnem, han forklarte vel det, at han hadde fått e-post også, tror jeg.

Og det hadde jeg vel heller ikke hørt om før, (tror jeg).

For på NHI, hvor jeg gikk fram til 1992, (altså fram til tre-fire år, før det her), så hadde vi ikke lært noe om internett, da.

Vi lærte om nettverk, (som koblet sammen PC-ene, for eksempel i en bedrift), og at de het ting som ‘token-ring’-nettverk, osv.

Men vi lærte ikke noe om internett, da.

(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg var hos Magne Winnem der, og han visste meg internett.

Så syntes jeg ikke at det var så artig, da.

Men da jeg testa internett, i datasalen, hos BI, der.

Så syntes jeg at det var ganske artig, da.

Siden man kunne chatte osv., på mange web-chatter da, (som var engelskspråklige riktignok, men likevel).

Så etter at Magne Winnem dro meg med, til datasalen, på BI der, så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle prøve å få meg internett selv, da.

Og da måtte jeg ha en ny PC, på grunn av at den jeg hadde kjøpt, for 1000 kroner, (den som ikke hadde harddisk), av han Rune, på Ungbo, noen år før det her.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

Den mangla vel nettverkskort, (tror jeg at det var).

(I tillegg til at den mangla harddisk, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En eller annen person.

(Jeg lurer på om det kan ha vært Glenn Hesler, for eksempel).

Tipset meg vel om det, at et firma som het Vision, (på Bislett vel), bygde bra, (og ganske billige), PC-er, da.

Så jeg bestilte en ganske billig PC, av dem, da.

For jeg skulle bare for det meste bruke den til internett, da.

Så jeg trengte ikke så utrolig bra skjermkort og grafikk-kort, og sånn, da.

Og jeg bestilte vel ikke så bra lydkort heller, tror jeg.

(Så den PC-en ble ikke så utrolig dyr, da).

Og jeg mener også å huske, at det jobba, (eller ihvertfall hang), ei ganske pen, ung brunette der vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Fra da jeg henta den PC-en, fra et lokale, som holdt til nede i en kjeller vel, i nærheten av Bislett et sted, (må det vel ha vært).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og internett, det kjøpte jeg på Spaceworld, i Tanum-bygget, i Karl Johan der, husker jeg.

Jeg kjøpte en internett-pakke, som bestod av et modem og et internett-abonnement, fra Schibsted Nett da, (husker jeg).

(En internett-pakke som ikke var så utrolig dyr, da).

Og denne pakken, den kjøpte jeg på omtrent den samme tiden, som jeg kjøpte meg PC, da.

Og jeg fikk meg også fasttelefon, i Rimi-leiligheten min der da, (husker jeg).

(For jeg måtte jo ha fasttelefon, for at PC-en skulle komme seg på nettet, via modemet, da).

For husleia, i Rimi-bygget, den lå vel bare på 1600 kroner, (eller noe sånt), i måneden, (på den her tiden), mener jeg å huske.

Og den ble betalt på etterskudd, vel.

Og strøm var inkludert i husleia, da.

Så selv om jeg ikke tjente mer enn 160.000-170.000 som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

Så hadde jeg faktisk råd til å ha både bil, internett og mobil samtidig, (husker jeg), en kort stund, i 1996, da.

Men da det ble litt vel mye utgifter i lengden, (husker jeg).

Så etterhvert, så kutta jeg ut den Alcatel-mobilen, da.

(For jeg hadde jo personsøker også).

Og jeg lurer på om Thomas Kvehaugen ønsket å kjøpe den Alcatel-mobilen, av meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

Men dette er bare som noe vagt, for meg, (må jeg innrømme).

Så det tørr jeg ikke å si helt sikkert, (at det var sånn), at Thomas Kvehaugen faktisk kjøpte den mobilen.

(For det her er en del år siden, da.

Men jeg mener å huske rimelig vagt, at det muligens kan ha vært sånn, ihvertfall).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fant vel forresten også en data-pult, i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, (mener jeg å huske).

Og etter at jeg hadde fått modemet til å funke, og sånn, til PC-en min, da.

Så mener jeg, at jeg overhørte det, at to karer, som gikk utafor døra mi, i Rimi-bygget der, (og som jeg ikke skjønte hvem var), dreiv og prata sammen om meg, da.

Og da sa han ene det, (hvis jeg hørte det riktig), at ‘jeg lurer på om han har fått seg internett og’.

(Noe sånt).

Og da svarte han andre ‘nei’, (som om at han ikke likte det, at jeg hadde fått meg internett, da).

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Så det var noen som liksom fulgte med litt på meg, i Rimi-bygget der da, virka det som, for meg, ihvertfall.

(Noen som jeg ikke visste hvem var, da.

For da jeg fikk meg internett, så hadde jeg jo bare bodd, i Rimi-bygget der, i et halvt år, eller noe sånt, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

8. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 17: Mer fra Rimi Bjørndal

På Rimi Bjørndal, så jobba også Hilde, (som jeg nå lurer på om er i slekt med Helge Hammelow Berg, for jeg så på Facebook, at hu het H. Berg, til etternavn, (eller noe sånt)).

Hilde var ei lita ‘dundre’, (må man vel si), med mørkt, krøllete hår.

Og hu jobba for det meste i kassa eller i tippinga, vel.

Men hu kunne vel også jobbe på gølvet, (tror jeg).

(Eller ihvertfall sette opp småvarer).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hilde sin venninne, det var Vanja Bergersen.

Vanja Bergersen, det var ei pen jente, adoptert fra Korea, i slutten av tenårene vel, som studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der.

Og da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal.

(Da jeg satt i kassa der).

Så satt jeg i kasse 3, de første dagene da, (husker jeg).

Og da satt hu Vanja Bergersen, i kasse 4 da, (som var en speilvendt kasse).

Så vi satt jo nesten og så inn i øya på hverandre da, hvis vi løfta blikket.

Så jeg ble litt betatt av henne da, (husker jeg), da jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

(Etter å ha vært på sykehuset og sånn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, hu bodde i Elgtråkket, (eller hva det heter igjen), på Bjørndal.

Og det hendte et par ganger at jeg kjørte henne hjem etter jobben, (hvis jeg husker det riktig).

Vanja Bergersen, hu forklarte en gang til meg, at hu het _Berger_-sen.

Og ikke _Berge_-sen.

Til etternavn.

Så hu var ikke av skipsreder-slekt da, forstod jeg.

Men det ble kanskje fortsatt litt rart for meg, med en _Berger_-sen, siden jeg var fra nettopp Berger, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei annen dame, som jobba, på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der.

Det var Unni, som var ei dame i begynnelsen av 20-årene, med lyst hår, vel.

Og Irene Ottesen, hu lo en gang litt av henne, (husker jeg).

For Irene Ottesen hadde møtt Unni i byen, da.

Og da hadde Unni hatt på seg kjempemasse sminke, i trynet da, (fortalte Irene Ottesen).

For Unni hadde latt noen sminke seg, i en sminkebutikk, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen som jobba der, det var en som het Sebastian, (husker jeg), som bodde i Bjerregaardsgate, (like ved Rema 1000 der vel), på St. Hanshaugen.

Og som derfor nesten var naboen min, da.

Så han pleide å sitte på med meg, hjem fra jobben, et par ganger, da.

Og han Sebastian, han hadde skadet knærne sine, (var det vel), så han kunne ikke drive med løpstrening, men kun med sykling da, (mener jeg at han fortalte).

Jeg klagde litt på han Sebastian en gang, husker jeg, (når jeg avløste han i kassa, mens han hadde spisepause).

For han var borte i cirka en time, da.

Mens man egentlig bare hadde en halvtime spisepause.

For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde jo sagt til meg det, at de ansatte der var så forferdelige, da.

Og de ville vel at jeg liksom skulle hjelpe dem, med å ‘ta’ dem, da.

(Noe sånt).

Og Irene Ottesen var vel også i kassaområdet, da jeg klagde litt på han Sebastian da, (mener jeg å huske).

Og han Sebastian, han tok seinere hevn, for han klagde på meg, da jeg putta noen fruktesker i papp-pressa, en gang, husker jeg.

Siden jeg ikke la dem opp/ned, sånn som de hadde lært, da.

Og hu sure blondinna, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet).

Hun mobba meg også en gang, (husker jeg), siden jeg la plast, i plast-søppeldunken, (eller noe sånt), da.

For det ble blanda på søppelhaugen likevel, (eller noe), var det vel hu sa, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen, som jobba der, da jeg begynte der.

Det var en kar, som het Thomas Sæther.

Han jobba som ekstrahjelp der, og rundt år 2000, så møtte jeg han tilfeldigvis igjen, da jeg var ute på byen, sammen med noen Rimi-folk.

Og da hadde han ganske nylig flykta fra Fremmedlegionen, fortalte han.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg mener også å huske, at det jobba ei nett brunette der.

Ikke Anne Grethe, (som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe).

Men også ei annen brunette, som butikksjef Kristian Kvehaugen sin sønn, Thomas Kvehaugen, seinere fortalte om, at hadde drivi og knulla med en Bakers-sjåfør, inne på dassen der.

(Før jeg begynte å jobbe der da, må det vel ha vært).

Og uten at jeg veit hvordan Thomas Kvehaugen kan ha visst om det her.

For han var vel FN-soldat, i Libanon, på den tida, som jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men så begynte Thomas Kvehaugen å jobbe i kassa der da, etter at jeg hadde jobba der i bortimot et halvt år, (eller noe sånt), vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

En av de faste kundene, på Rimi Bjørndal, det var forresten Marius Müller, (som bodde på Bjørndal, vel).

(Han med sangene ‘Den du veit’ og ‘Carmen’, osv).

Og en gang, som jeg la opp kjølevarene, (som var min faste jobb, også på Rimi Bjørndal).

Så kom han Marius Müller bort til meg, og spurte om et eller annet, da.

(På en hyggelig og høflig måte, må jeg vel si).

Og da fortalte Thomas Kvehaugen meg det etterpå, at det var Marius Muller, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

4. september 2012
Jeg sendte en ny Facebook-melding til Njål Kristiansen fra Rimi
- I går
  
  Njål Kristiansen
  
  God dag. Jeg satt og søkte på Irene Ottesen og fant en hel blogg med skriverier som du har begått om henne.
  Jeg arbeidet sammen henne særlig på Bjørndal i 2002/3. Har du og jeg jobbet sammen? Var du noen gang på Kalbakken eller noe sånt? Eller bodde vi i samme hus i Waldemar Thranes gt. Navnet virker kjent, men det begynner å bli en stund siden.
- I går
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei Njål,
  
  ja vi jobba sammen på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, (like etter at jeg slutta som butikksjef), da du plutselig stakk opp til Trøndelag, og jeg måtte styre butikken aleine, mens Irene var på ferie.
  
  Jeg bodde også i Waldemar Thranes gate, og du banka på døra mi der en gang, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin vel, (eller noe sånt).
  
  Du bodde vel i fjerde etasje og jeg i tredje etasje.
  
  (Det var jeg som hadde det store stereoanlegget, som PC-en og TV-en var kobla til).
  
  Vi var på bytur, med Rimi Bjørndal, for å gå på Peppes og se på 'to rustne herrer', med Ole Paus, på SAS-hotellet.
  
  (For Rimi Bjørndal hadde vunnet en konkurranse vel).
  
  Du la deg plutselig bare ned, for å sove, på en benk, inne på Peppes der, husker jeg.
  
  Jeg var også butikksjef på Rimi Kalbakken ja, fra høsten 2000 til våren 2001.
  
  Men jeg kan ikke huske å ha prata med deg der.
  
  Er en stund siden ja.
  
  Hva driver du med for tida da, (hvis det er lov å spørre), jeg bor selv i England, etter å ha overhørt, på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- I går
  
  Njål Kristiansen
  
  Jøss. Alt du husker. Vi vant en konkurranse ja, jeg husker ikke hvilken. Og jeg var på To Rustne Herrer, og jeg husker at Ole PAus ba om svar fra salen og jeg svarte og da ble han småsur og jeg følte at han dreit meg ut foran publikum. Jeg kan ikke huske at jeg la meg til å sove på Peppes men jeg regner med at jeg var sliten. Likevel var jeg med til langt på natt.
- I går
  
  Njål Kristiansen
  
  Jeg vikarierte på Kalbakken noen vakter fordi alle de faste, du inkludert, var syk en periode, og butikken ble drevet bare med vikarer kanskje et par uker.
  Jeg skjønner ikke dette med mafia. Var det lokalbefolkningen?
  
  Jeg er uføretrygdet nå. Jeg jobbet på Langhus og Nesodden og til sist møtte jeg veggen pga en del ytre omstendigheter først og fremst. Jeg har ikke jobbet siden i september 2003. Nå bor jeg i Trondheim og har det etter måten greit.
- I går
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei,
  
  jeg var med til langt på natt jeg og, og en pakistansk kollega spurte om jeg skulle ha Jagermaister, i baren på SAS-hotellet der, husker jeg.
  
  Men da sa jeg som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, at det var hostesaft.
  
  Så jeg var nok litt full jeg og.
  
  Fredrick viste meg også porno på kameraet sitt, før vi gikk inn på Peppes i Stortingsgata der, husker jeg.
  
  Jeg var full, da vi så To Rustne Herrer og, og syntes det var kjedelig, (Ole Paus har til og med vært i Holmsbu, som er rett over fjorden fra der jeg er fra, så jeg en gang jeg var på marinaen der, og onkelen min Runar, fra Son, spurte faren min om å de skulle dra dit).
  
  Jeg var aldri syk da jeg jobba på Kalbakken.
  
  Men jeg sleit noe jævlig der, og tok dette opp med driftsdirektør Rune Hestenes, som var innom like før 17. mai 2001, sammen med regionsjefen Steinar et eller annet.
  
  Men Hestenes sa bare at de problemene var avgjort, så jeg har en arbeidssak.
  
  Så det var pga. de problemene at jeg sykmeldte meg, da jeg seinere var butikksjef på Rimi Langhus, (rett etter at jeg vant Rimi Gullårer), rundt årsskiftet 2001/2002.
  
  Skriver memoarer hvor jeg skal komme tilbake til dette.
  
  Jeg vet ikke hvem den mafiaen er.
  
  Jeg har kontaktet politiet om dette, men blir bare møtt med taushet.
  
  Ja, jeg så det var fin kunst du hadde fått laget, med nakenmotiv av deg selv.
  
  Min søster har jeg ikke mer kontakt med, men hu jobber i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.
  
  Og jeg husker at sjefen der var på utkikk etter kunst å kjøpe, fra min onkel Martin sin dame Grete Ingebrigtsen.
  
  Så kanskje de vil kjøpe kunst med motiv av deg og?
  
  Du så ut som en stor baby, på et av de bildene, syntes jeg.
  
  Som min mor sa en gang, om min kamerat Frode Kølner, i Larvik.
  
  At han så ut som en stor baby.
  
  Hvis det er lov å tulle om det.
  
  Irene jobba i Meny, sist jeg hørte noe vel.
  
  Hu har jo jobba i Bunnpris oppe i Trøndelag, mener jeg å huske.
  
  Ikke nok med at jeg måtte jobbe fra 7 – 21 hver dag, i flere uker, etter at du stakk til Trondheim, sommeren år 2002.
  
  Jeg måtte også passe kattene til Irene, husker jeg.
  
  Men men, jeg var glad at jeg var ferdig å jobbe som butikksjef.
  
  Det var sånn at da mora mi døde, så var det vanskelig for meg å få dratt til begravelsen hennes, osv.
  
  Så det var litt som å være i fengsel, å være butikksjef, syntes jeg.
  
  Så jeg savner ikke det, så mye, selv om jeg fikk med meg mye lærdom fra det og.
  
  Man lærer jo å holde holde kaldt, og takle press en del, når man er butikksjef og skal ha ansvaret for alt i butikken, i en lengre periode.
  
  Så det merka jeg, da jeg gikk fra å være assistent til å bli butikksjef, at det var en litt større overgang, enn jeg hadde regna med.
  
  Når det gjaldt press og at man måtte være selvstendig og prioritere , osv.
  
  Men nå skal jeg ikke skrive meg bort.
  
  Jeg her ikke vært i den Rimi-butikken på Nesodden, men mener å huske at ei lyshåra dame var butikksjef der.
  
  Hu var vel i Anne Neteland sitt distrikt, mener jeg.
  
  Når var det du jobbet på Kalbakken og alle var syke da?
  
  Jeg begynte høsten 2000 og slutta i slutten av mai, (må det vel ha vært), i 2001.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 23 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei igjen,
  
  kan det ha vært mens jeg var på rep-øvelsen i Heimevernet, i slutten av mars, i 2001, at du jobba på Rimi Kalbakken forresten?
  
  For jeg var ikke sjuk noe, mens jeg jobba der.
  
  Jeg var vel borte en dag, på grunn av sykdom, (da jeg blødde fælt med neseblod, en dag, i 1996 eller 1997 vel), de ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.
  
  Så jeg var ikke kjent for å være borte, på grunn av sykdom, akkurat.
  
  På den samme tida, (96-98), så jobba jeg også en uke, en vinter, selv om jeg hadde influensa, husker jeg, som assistent, på Rimi Bjørndal.
  
  Så derfor hadde jeg nok huska det, om jeg hadde vært sjuk, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 23 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Forresten,
  
  da vi satt på Peppes der, så husker jeg det, at jeg ringte søstera mi, for å spørre om hvordan det gikk med Norge, i en fotballkamp.
  
  For det visste ingen av oss.
  
  Og Pia sa at den og den scorte da.
  
  Også ringte hu tilbake, at det var feil person hu sa, som scorte.
  
  Noe sånt.
  
  Og ved et annet bord, så satt det en annen Rimi-butikksjef, som skulle ta Rimi-pause vel, for å hjelpe han MC-kjøreren Ullevålssæter, i et løp i Afrika vel.
  
  Var det han Anders fra Rimi Manglerud?
  
  Han prata til meg, så han kjente igjen meg, men jeg blanda han litt med en annen butikksjef, i Oslo Nord, (Terje?), husker jeg.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 19 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Steinar Ohr, tenker jeg.
  Jeg syntes pakkisene var kjedelige fordi de aldri kunne drikke, og syntes det var morsomt å snakke urdu mens de kanskje lo av oss andre. De klarte ikke å hevde seg i selskapslivet med å være avholdsfolk.
  
  Resten av det du sier er jeg ikke så sikker på at jeg husker annet enn som skygger i bevisstheten
  Du skjønner, når jeg skrev til deg var det fordi jeg lurte på hvor det var blitt av Irene for jeg kom til å tenke på henne en dag, og så googlet jeg og fant denne bloggen din. Du forteller om mye der som jeg ikke hadde den fjerneste aning om
  
  Det var jeg som tok over på Munkelia etter Thomas Kvehaugen. Han hadde tatt penger og så kom det en ny assist som skulle telle safen. Først fikk han ikke lov, men så måtte han en dag gjøre det, og fikk det ikke til å stemme og så begynte det å rulle.
  
  Jeg fikk en lignende sak på meg på Bjørndal men det forsvant ikke penger, det oppsto en teknisk feil i regnskapsførselen som vi ikke klarte å bli enige om i forbindelse med bytte av kasseskuffer ved overgang til en endring. Det ble en ripe i lakken.
  
  En gang var jeg så dum at jeg spurte Kristian Kvehaugen om hvor gammel han var for jeg trodde han var så gammel at han egentlig var gått av men likte å holde på litt likevel. Det viste seg at han var så alkoholisert og sliten at han virket ti år eldre enn jeg hadde trodd
  
  Irene var veldig nevrotisk og tildels hysterisk og slitsom å jobbe sammen.
- for 19 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Det kan godt tenkes at du var på rep og at noen andre var på ferie eller var syk. Jeg husker som sagt ikke detaljer som jeg ikke har lagt vekt på. Alt dette er ting som ligger langt tilbake etter at mye annet har skjedd og jeg har ikke hatt noen grunn til å dvele ved det.
  
  Når jeg begynte å lure på deg var det fordi jeg ble usikker på hvem du var, for siden du kjente Irene så godt og var på Bjørndal lurte jeg på om du kunne være han som overtok etter henne. Han hadde utdannelse fra England og da begynte tankene å rulle litt. Men det er mulig han het Thomas. Homo han også.
  
  Og litt av en yndling for Anne Kathrine
- for 19 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Og etter han igjen overtok Zobia på franchise.
  
  Jeg ser du legger ut korrespondansen vår på nettet. Jeg var ikke klar over dette da jeg begynte å skrive til deg. Det jeg skriver er skrevet under konfidensialitet oss i mellom, og jeg vil sette pris på at du fjerner det vi har skrevet om. Det er for personlig til at jeg vil at det skal spredes om meg siden jeg regner med at du har en viss tilhengerskare av gamle kjente som ikke skal vite hva vi har snakket om.
- for 19 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei,
  
  jeg er enig i at Irene var slitsom å jobbe sammen med.
  
  Da jeg begynte å studere, høsten 2002, så kunne hun ringe meg, på fridager, og spørre hvor fakturaen var.
  
  Sånn at studiekamerater, (Dag Anders Rougseth aka. Dagga, fra bandet Autopulver), reagerte negativt, og sa at sånt ville ikke de funnet seg i.
  
  Men jeg har såvidt kommet til 1996, i memoarene mine, så jeg skal skrive mer om dette.
  
  Irene sa også til meg at Thomas Kvehaugen hadde tulla med safen, (mens vi var på et butikksjefmøte, på Sinsen, like før jeg slutta som butikksjef, i 2002).
  
  Likevel fikk han jobb som butikksjef i Rema, (var det vel), seinere.
  
  Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, så var det ran av tippekassa.
  
  Så spurte jeg tippeansvarlig-dama på Hakon, hva jeg skulle gjøre.
  
  Ta penger fra safen, og skriv en lapp der, sa hu.
  
  Og når jeg begynte som butikksjef, på den større butikken, Rimi Kalbakken, så ringte de nye butikksjefene, (to brødre vel), og klagde da, på den lappen.
  
  Og hu tippe-dama hos Hakon inrømte ikke at hu hadde bedt meg gjøre det sånn.
  
  Så jeg fikk jo nesten skylda for ranet, virka det som.
  
  Enda jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om.
  
  Så det var noe lignende av teknisk regnskapsfeil, som jeg ble utsatt for og.
- for 19 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Han som tok over etter Irene og var homo, det var en som heter Johan, som var fra Telemark vel.
  
  Du sier at han var homo også, da mener du kanskje at du er homo, siden du har nakenbilder av deg, på Facebook-sida di?
  
  Jeg er ihvertfall ikke homo.
  
  Jeg hadde ikke helt kontroll, på Rimi Kalbakken, for Anne Netland sendte bare butikksjefer dit, for å få opplæring i ferskvaren, og sånn, uten at jeg ba om det.
  
  Så da jeg trodde jeg skulle få bonus, fordi Rimi Nylænde gikk så bra, i år 2000, så sa jeg bare det, til hu butikksjefen, som var på opplæring hos oss, at om hu kunne ta med sjekken min, hvis jeg fikk bonus.
  
  Men jeg fikk ikke bonus, selv om jeg gjorde det bra, på så godt som alle budsjetter vel.
  
  Så det virker litt rart for meg, den dag i dag.
  
  Men men.
  
  Så om du hadde sneket deg inn der en uke, mens jeg var på rep, etter at Anne Neteland sendte deg dit, (til Rimi Kalbakken), så er det ikke sikkert at jeg hadde merka det.
  
  For hu kjente den tidligere assistenten der, Kjetil Prestegarden, så de kommuniserte/samarbeidet mye, over hodet på meg da, må man vel si.
  
  (Som Neteland også innrømmet til meg, siden hun 'kjente Kjetil fra før', som hu sa).
- for 19 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  OK. Jeg husker bare en Arne fra Nylendet. En som var sammen med Renate? Arne Balto?
- for 19 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Sobia kjenner jeg.
  
  Da du stakk til Trøndelag, og jeg måtte jobbe alle de 7 – 21 vaktene.
  
  Så kom Sobia, (som da var butikksjef på Rimi Ljabru vel), innom like før klokken 18, en lørdag, og klagde på mangel på poteter, i potetbingen.
  
  Men jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal et par år som assistent og, og veit at de som kjøper poteter, de er gjerne gammeldagse folk, som handler tidlig, på lørdager.
  
  Så jeg syntes ikke at det var krise, da.
  
  Det er mulig at vi hadde 2.5 kilo-sekker med poteter der og.
  
  Det husker jeg ikke.
  
  Men dette var jo i 2002, så det er en del år sida.
  
  Men Sobia kommanderte liksom.
  
  Så det var nesten som at det var sånn som de sier, i nettaviser osv., at muslimene så på meg som en dimmi, eller slave da, og hu Sobia var nesten som en nazist, synes jeg, for hu skreik nesten og klagde da.
  
  Hu var jo ikke en vanlig kunde, når hu også var butikksjef i Rimi, mener jeg.
  
  Så den oppførselen hennes, den syntes jeg var spesiell, da.
  
  Jeg hadde også vært sjefen hennes tidligere, på Rimi Munkelia og Rimi Bjørndal, og jobba på Rimi Munkelia før henne, så jeg syntes den oppførselen hennes var litt spesiell, da.
  
  Men hun visste kanskje ikke at du hadde dratt til Trondheim, og at jeg jobba 14-timers vakter hver dag, i flere uker.
  
  Og jeg jobba som låseansvarlig der, og ikke butikksjef, så jeg syntes ikke jeg fortjente sånn kommandering.
  
  Men husker ikke om jeg fikk tatt det ordentlig, med Irene.
  
  For etter at jeg hadde styrt Rimi Bjørndal, som eneste leder, i tre ukers tid.
  
  Så kom jo Irene tilbake, og begynte å detaljstyre meg.
  
  Så det ble jo en frustrerende overgang, husker jeg.
  
  Så det var ikke noe artig, når du stakk til Trondheim, husker jeg.
  
  Også skulle hu Sobia liksom straffe meg da.
  
  Men det er kanskje sånn, når man bor i en by, med mye muslimer.
  
  Hvem vet.
- for 19 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Jeg sier til alle, (inkludert advokat John Elden), at jeg ikke fjerner noe fra bloggen, før jeg får rettighetene mine.
- for 19 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Vel, jeg vet ikke hvilke rettigheter du har, men du har ingen rett til å legge ut noe jeg trodde var privat, Elden eller ikke. Jeg er ikke en del av din rettighetskamp for noe som helst.
- for 19 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996, og som butikksjef der, fra 1998 til 2000.
  
  Jeg vet ikke hvem han Arne er, men jeg tror at han Anders, fra Rimi Manglerud, overtok min butikk, etter meg, (enda Nylænde var mye mindre enn Manglerud).
  
  Og så ble Nylænde etterhvert solgt til to brødre på franchise vel.
  
  Nå er det en Bunnpris-butikk der, (mener jeg å huske, fra Google Maps).
  
  Renate husker jeg, for høsten år 2000, så var vi på rafting-tur, til Dagali, alle vi butikksjefene, i PØF sitt distrikt.
  
  Og en ved navn Terje, fra Oslo Nord, ville sitte i boblebadet, under en oppgaveløsning.
  
  Og det ble litt homsete, med Terje og Mikke i boblebadet, så jeg prøvde å gjemme beinet mitt inntil hu Renate sitt da, for å få det litt mindre homsete.
  
  Og etterpå satt hu, Terje og jeg, i badstua, og han Terje sa til hu Renate at det folk syntes var mest uhygenisk, på andres bad, var hvis de fant kjønnshår.
  
  Men det var mye gratis alkohol og røyk, på den hytteturen, så det skjedde mye tull.
  
  Kristian fra Rimi Ryen, visste fram 'snabelen', til Thomas Kvehaugen og meg, i badstua, blant annet.
  
  Så kanskje han kunne tenkt seg en kosetur til Trondheim.
  
  Du får høre med han.
- for 19 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Jeg ser på Facebook-meldinger, som folk sender til meg, som 'mine' Facebook-meldinger.
  
  Så de publiserer jeg på bloggen, hvis jeg vil det.
  
  Det blir jo som Twitter.
  
  Jeg ser ikke det dramatiske ved det.
- for 18 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Da får du publisere dette også da; Jeg samtykker ikke til at det jeg har skrevet på FB publiseres på en annens blogg og tar avstand fra handlingen i seg selv. Det jeg har sagt er sagt under inntrykket av at det var konfidensielt mellom den jeg skrev med og meg. Jeg beklager de problemer og ubehag det eventuellt måtte ha forsårsaket for de omtalte personer.
- for 18 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Ja den er grei, jeg får ta med det og.
- for 16 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Det blir som at skifter tema, når du tar det med bloggen, synes jeg.
  
  Jeg har forresten publisert Facebook-samtaler på bloggen siden 2007, og er ikke sikker på at det er noe galt.
  
  Selv om det er en annen diskusjon, mener jeg.
  
  Jeg mener at denne diskusjonen er om Rimi, så det blir litt slitsomt å ta to diskusjoner samtidig.
  
  Så jeg går ikke mer i detalj om det Facebook-greiene nå.
  
  (Etter å ha tenkt litt mer om det her).
  
  Vi får heller ta en diskusjon om Facebook en annen gang, eventuelt.
  
  (Selv om jeg ikke er noe ekspert på det.
  
  Jeg har en nødblogg, som tidligere opplyst, så er jeg forfulgt av noe 'mafian', så derfor alt dette skriveriet.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 7 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Jeg tror mafiaen sitter i ditt hode og at dette er ren og skjær galskap fra din side. Du bør ikke legge ut personlige meldinger på denne måten. Jeg trodde vi snakket eksklusivt sammen og er meget forbannet over at det jeg skrev til deg personlig er blitt allemannseie.
- for 4 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Altså, vi snakket om job, og drev ikke med cyber-sex.
  
  Og vi har knapt snakket sammen tidligere.
  
  Hvis du vil fortelle en hemmelighet, så må du si fra først at det er hemmelig.
  
  Var det sånn, da du kom på døra mi, i Waldemar Thranes gate, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin, at dette var hemmelig, og jeg ikke kunne fortelle dette til noen andre?
  
  Nei, selvfølgelig ikke.
  
  Og da blir det det samme på Facebook.
  
  Så det er nok du som burde ta en sjekk på hodet ditt, hvis du ikke skjønner at det er sånn.
  
  Dessuten, man kan si mye rart om Kristian Kvehaugen.
  
  Han så gammel og sliten og herja ut.
  
  Men jeg tror aldri at han ville ha lagt seg ned på en benk, under en personalfest, sånn som du gjorde, på Peppes den gangen.
  
  Bare noe jeg tenkte på.
  
  Og jeg liker ikke å få råd om hva jeg bør gjøre, hvis jeg ikke først har spurt om råd.
  
  Hvis du vil diskutere Rimi, så er det greit, men publisering det blir en annen diskusjon, mener jeg.
  
  Jeg visste ikke at du jobba i politiet forresten, siden du har så greie på mafia.
- for ca. en time siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Jeg tror vi sier takk for følget nå.
- for 5 minutter siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Ja,
  
  jeg skal hilse Irene hvis jeg hører fra henne.
  
  Jeg har ringt henne et par ganger.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for noen sekunder siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Dessuten,
  
  ble du noen gang vanlig butikksjef da?
  
  Du var vel ambulerende butikksjef, også da du tok over på Rimi Munkelia, da Thomas Kvehaugen begikk underslag?
  
  Siden du var på Rimi Bjørndal, like etterpå, sommeren 2002, da du stakk til Trondheim, mener jeg.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog