johncons

Stikkord: Thomas Sæther (fra Rimi Bjørndal og Fremmedlegionen)

  • Mer fra Norge

    På onsdag 15. januar, så dro jeg, ned til Oslo, for å handle mat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Postmannen hadde klart å legge et brev, (eller egentlig et ark som var brettet og stiftet), i min postkasse.

    Og jeg fant ikke navnet på innvandreren, på postkassene.

    Og det er litt skummelt med fremmedkulturelle, må man vel si, (min fars arbeider Dag Furuheim sa en gang til meg, (på 80-tallet), at hvis du fikk en utlending etter deg, så fikk du resten av slekta dems etter deg og).

    (Det er ikke noe artig å få fremmedkulturelle sin post, må jeg si.

    De skjønner kanskje hvordan det henger sammen, (de kjenner kanskje tanta til postmannen for eksempel), og dukker opp på døra ens, (tenker jeg).

    Som noe slags tvunget te-party, som sosialistene vel ville, at nordmenn og utlendinger skulle møtes på, for noen år tilbake, (dette var muligens på Grunerløkka).

    Noe sånt).

    Jeg hadde prøvd, å bare ta inn den andre posten, (og ikke ‘feil-brevet’).

    Men postmannen responderte ikke på at jeg hadde lagt igjen ‘feil-brevet’ til han.

    Det lå der dagen etter og, (sammen med den nye posten).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    PS 3.

    Bærums-klysene lever visst fortsatt i beste velgående, på t-banen osv., (denne karen presterte å bruke fire seter, må man vel si):

    PS 4.

    Det var også flere andre merkelige personer, på t-banen.

    En kar som minna om Thomas Sæther, (fra Rimi Bjørndal), satt og gestikulerte som en italiener, mens han prata, med en dyb ‘bass-vibrato-stemme’, med ei venninne.

    Og jeg orka ikke å høre og se på dette spetakkelet, (som antagelig var med vilje ekkel), så jeg flytta meg til en annen plass, (for å si det sånn).

    Og der var det vel sånn, at det satt noen unger, som vrei på seg.

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg også, at var ekkelt.

    Så jeg flytta meg til et tredje sted.

    Og der satt det en neger, innerst på en seterad.

    Sånn at man ikke så han, før man satt seg ned.

    Og det virka også teatralsk, (synes jeg).

    (Negeren hadde en kjedelig grønn genser.

    Blant annet).

    Og jeg flytta meg etterhvert derfra og, (han som satt på samme seterad som meg, minna om Arne Risvåg, (en butikksjef-kollega i Rimi)).

    Og så stod jeg heller, (for jeg fant ikke noen fler ledige plasser).

    Og da kom det noen kontrollører på t-banen.

    Uniformerte og i flokk, (som i gamle dager).

    Og disse ignorerte meg.

    (Noe som var merkelig, må man vel si).

    Men de spurte alle andre om billett.

    Og kameraten til negeren, sleit med å forklare, som sin billett-løsning, (virka det som).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    PS 6.

    Jeg skulle innom Sandvika.

    (For å levere en husleie-faktura og en strømregning i Nav sin ‘senter-postkasse’.

    Siden at jeg går på sosialen for tida.

    Og jeg posta også ‘feil-brevet’ i en rød postkasse, utafor Løkketangen senter).

    Og da måtte jeg ha en tilleggsbillett.

    (Det som i gamle dager ble kalt overgang.

    Og som man tidligere kunne kjøpe på EnTur-automatene, (da vi hadde NSB).

    Men disse EnTur-automatene tilbyr nå ikke lenger tilleggsbilletter.

    Kan det virke som.

    (Jeg har sett i nettavisene, at svensker og briter nå driver togrutene, i andre deler av landet.

    Og det kan kanskje være en ide, på Østlandet og.

    Når man ser hvordan Vy tuller, (med sin nye billettautomat-software).

    For å si det sånn).

    Så jeg måtte bruke Ruter sin billettautomat.

    For å kjøpe en tilleggsbillett/overgangsbillett).

    Og da kom det ut en kvittering, som tilhørte den forrige kunden.

    Samtidig med min kvittering.

    (Kunne det virke som.

    For jeg pleier å sjekke om det ligger gamle kvitteringer inni automaten, før jeg kjøper billett.

    For ellers så kan det bli kronglete å finne ens egen billett, (det kommer noen ganger ut to kvitteringer).

    De kunne kanskje hatt det sånn, at kvitteringen var litt hardere, og at den stakk ut, av en luke.

    Sånn at man ikke må stå med rumpa i været, (og be til Mekka liksom), for å finne ens kvittering.

    Noe som visst også har vært et problem, når det gjelder selvbetjeningskasser, (i matbutikker)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Her er mer om dette:

    PS 8.

    Enda mer om dette:

    https://www.bbc.com/future/article/20170509-the-unpopular-rise-of-self-checkouts-and-how-to-fix-them

    PS 9.

    På Ruter sitt nettsted, så står det, at man kan kjøpe billetter for ekstra soner, fra billettautomater:

    https://ruter.no/kjop-billett/billetter-og-priser/billett-for-ekstra-soner/

    PS 10.

    Men det om at man kan kjøpe billetter for ekstra soner, fra billettautomater.

    Det stemmer visst ikke lenger.

    Når det gjelder billettautomater som står på togstasjoner.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn er visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Det står også, i PS 9.

    At man ikke kan kjøpe billett for ekstra soner om bord på Yvs tog.

    Men på 80/90-tallet, så kunne man det, (husker jeg).

    For jeg flytta til Oslo høsten 1989, (for å studere på NHI).

    Og jeg hadde da månedskort og halvårskort, for Oslo Sporveier.

    Men noen helger/ferier, så dro jeg, til Sand/Roksvollshøgda, (mitt ‘gromgutt-sted’), for å komme litt bort, fra storbyens mas og kjas.

    Og da pleide jeg etterhvert å si, (på toget), at jeg skulle ha en billett til Drammen, og at jeg hadde månedskort for Oslo, (som jeg da viste fram).

    Og da hadde jeg billett som gjaldt, helt til Lysaker.

    Så da slapp jeg med å betale litt mindre.

    For jeg gikk kanskje på toget, på Oslo S eller Nasjonalteateret.

    Og så gjaldt månedskortet/halvårskortet mitt til Lysaker.

    Så på den tida, så kunne man kjøpe billetter for ekstra soner, ombord på togene, (i retning Drammen), husker jeg.

    Så her har de blitt mer ‘russiske’, i årenes løp, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 12.

    Etter å ha vært på Løkketangen senter.

    Så dro jeg innom Extra Sandvika, for å kjøpe en flaske brus.

    (Jeg lærte jo i militæret, at det er viktig, å få seg i nok væske.

    Og tidligere, (på 90/00-tallet), så pleide jeg alltid å drasse rundt på en halvliters-flaske med kildevann eller brus, (fra Narvesen), når jeg dro til og fra jobb, eller når jeg skulle shoppe.

    Men som sosialklient, så er det ikke like fristende, å bruke penger, på brus/Imsdal-flasker, hos Narvesen.

    For å si det sånn).

    Og der var det noen folk, som lagde propp, i brus-avdelinga.

    (Blant annet en gammal gubbe som stod med rumpa i været, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 13.

    Her er mer om dette:

    PS 14.

    På bildet ovenfor, så er det mye tull, (må jeg si).

    En dunk med kildevann, står på gulvet.

    Og det er visst ikke lov, å ha varer stående rett på gulvet, (uten noe under seg), lærte jeg som Rimi-leder, (noe jeg jobbet som fra 1994 til 2004).

    Man kan også se på julevarene, som er priset ned.

    Disse varene står i en handlevogn.

    Kunne man brukt sjokkselgerne/displayene som julevarene opprinnelig stod i, istedet?

    Det pleide jeg å gjøre, som butikksjef på Rimi Nylænde, (noe jeg jobba som fra høsten 1998 til høsten 2000), husker jeg.

    Og gløgg, ser det ut som, at de selger til halv pris.

    Men gløgg har mange års holdbarhet, (mener jeg å huske).

    (Ihvertfall de små flaskene med Tomtebrygg).

    I Rimi så pleide vi å la de gløgg-flaskene som vi fikk til overs, etter jul, stå på lageret, fram til neste jul, (hvis de hadde god dato).

    Og så tørket vi støv av disse flaskene, og solgte de året etter.

    (Sånn som jeg husker det).

    En annen ting er at det står, at julevarene selges til halv pris, (eller 50% som det står).

    Men halv pris av hva?

    Her ville nok varene ha solgt mer, hvis det hadde vært klart for kunden, hva den nye prisen er.

    Hva med å skaffe seg en pris-maskin, (gjerne en med både før-pris og tilbuds-pris).

    Da ville nok julevarene ha solgt som varme hvetebrød, (eller hakka møkk), for å si det sånn.

    (Hvis jeg skulle tippe).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 15.

    På bildet i PS 13.

    Så står det også en tom handlekurv på gulvet.

    Og det er en handlekurv som noen har gått fra, (kan det virke som).

    Så den burde butikkfolka ha rydda bort, (må man vel si).

    Den andre handlevogna på bildet.

    Det er muligens en kunde sin handlevogn, (selv om jeg synes at varene oppi vogna så litt snodige/rart stabla ut).

    Men den mangler plakat foran, (på handlevogna).

    Så her har butikken slurva, (når de har bytta plakater).

    Det er mulig at handlevognen sin plakatramme, (i plast), er ødelagt.

    Men da kan de kanskje sette den handlevogna bort, (på lageret), til de får kjøpt nye plakat-rammer.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 16.

    Bærums-klyser finnes også i kvinnelige utgaver, og ei av de stod og sperra halve selvbetjeningsavdelingen, (mens hu stod og bladde i en avis):

    PS 17.

    På bildet ovenfor, så er det igjen det, at varer, (Pops), står rett på gulvet.

    (Noe min Rimi-distriktsjef Anne Kathrine Skodvin sa om, at var fy og skam, (det var da snakk om potetsekker på et helt nyvaska gulv, sånn som jeg husker det).

    Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Noe jeg jobba som fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Hvis jeg skulle tippe, så hadde også Repsils, (som er på aktivitet), solgt bedre, hvis de hadde spandert, noen store pris-plakater, (i A4-format, for eksempel).

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 18.

    Når det er sånne rare/uprofilerte lapper, i butikken.

    (Som den på selvbetjeningskassa, om at man må kontakte betjeningen, bla bla bla).

    Så er det noen slags nisser der, (blant betjeningen), som har noe rart for seg, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 19.

    Her er mer om dette:

    PS 20.

    Etter å ha vært i Sandvika, så dro jeg til Nasjonalbiblioteket, (for å søke litt om en Rimi-driftskonkurranse, (Rimi Gullårer), som jeg vant, som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001, osv.).

    Og når jeg skulle logge meg av maskinene, (før ‘mase/kjefte-vakten’ dukket opp).

    Så funka det ikke å logge av, med Nasjonalbiblioteket sitt relativt nye interface, (den nye softwaren deres har visst en bug, på det punktet, (noe jeg vel også har blogget om tidligere)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 21.

    Her er mer om dette:

    PS 22.

    Som man kan se, i PS-et ovenfor.

    Så må man være systemadministrator, (Firefox ber meg om å ta en systemadministrator-avgjørelse, må man vel si), for å surfe, fra biblioteket.

    Så her burde man kanskje ha satt opp dette, på en annen måte, (sånn at Nasjonalbiblioteket sin systemadministrator ordnet med sånt).

    (Må man vel si).

    For når Olga på 90 år, (som de sa, på Rimi Kalbakken, istedet for å si Ola Nordmann eller ‘average Joe’), skal søke på nettet.

    Så skjønner kanskje ikke hu så mye, av sånne meldinger.

    Så da er det vel ikke så brukervennlig, (å surfe fra bibliotekene).

    (Må man vel si).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 23.

    Avisforsider, (fra frigjøringen osv.), hadde kanskje passa bedre, på veggen, i ‘data/mikrofilm-rommet’, hos Nasjonalbiblioteket:

    PS 24.

    Jeg dro til Meny Bogstadveien for de hadde tilbud på kjøttdeig.

    (Stod det i en tilbudsavis, som jeg fikk i posten).

    Men de var utsolgt.

    Likevel hadde de fire plakater utafor butikken, hvor det stod, at det var tilbud, på kjøttdeig.

    Da hadde det kanskje vært smartere, å heller plassert noen Trumf-plakater, (eller hva Norgesgruppen sitt lojalitetsprogram heter igjen), der.

    (Eller de kunne ha tatt inn plakatbukkene.

    Og satt de ikk på lageret.

    For eksempel.

    Ellers så lurer de kundene inn i butikken, for å kjøpe billig kjøttdeig.

    Og så er de utsolgt.

    Det tar seg dårlig ut, må man vel si.

    De kunne ha vist, at de faktisk prøvde å unngå å lure kundene, (til å gå bomturer), ved å fjerne disse nevnte plakatene, (mens de var utsolgt, for den annonserte varen).

    Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 25.

    Her er mer om dette:

    PS 26.

    Enda mer om dette:

    PS 27.

    Og enda mer om dette:

    PS 28.

    Og enda enda mer om dette:

    PS 29.

    Og enda enda enda mer om dette:

    PS 30.

    Og enda enda enda enda mer om dette:

    PS 31.

    Meny kunne ha hatt noen litt ‘halv-kjedelige’ plakater, inne på lageret, (eller inne på kontoret), som de kunne ha hatt i reserve liksom, og så satt foran de ‘vanlige’ plakatene, hvis de ble utsolgt, for tilbudsvaren, (det pleide jeg å gjøre, på Rimi Nylænde husker jeg, (med Domino-plakater), da jeg jobba som butikksjef der, fra 1998 til 2000):

    PS 32.

    Da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba fra høsten 1990 til høsten 1992, (hvis ikke dette var i Rimi, hvor jeg jobba fra 1992 til 2004)), så lærte vi kassafolka, at vi skulle være flinke, til å rydde bort kvitteringer, som lå igjen etter kundene, i kassa, men dette syndet Kiwi Hegdehaugsveien mot, (la jeg merke til):

    PS 33.

    Klokkeslettet på ‘rot-kassalappen’ ovenfor, er visst 18.31.

    Så den kvitteringa har liggi der, (i kassa), i over en time, (kan det virke som).

    Da er det snakk om veldig sløve/late kassafolk.

    (Må man vel si).

    For dette er etter ettermiddags-rushet, (som er fra cirka klokka 15/16 til 18).

    Så det burde ha vært en del dødtid, til å rydde kassalapper, osv.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 34.

    Å ha hunder inne i butikken, er heller ikke lov, (lærte jeg som Rimi-leder, (noe jeg jobbet som fra 1994 til 2004)):

    PS 35.

    Jeg pleier vanligvis ikke å kjøpe dopapir på Kiwi, siden at deres billige dopapir loer, (hvis man bruker det som tørkepapir), men siden at jeg skulle videre til Rema Parkveien, (hvor de saboterer mot Rema-konseptet, ved å ikke selge Rema sitt billige dopapir), så kjøpte jeg dopapir på Kiwi likevel:

    PS 36.

    Denne butikken selger heller ikke Rema sin billige håndsåpe, (selv om hovedkontoret til Rema visst prøver å få denne butikken til å selge denne varen, for de har visst noen flasker inne på lageret, (som Rema antagelig har sendt dem), men disse blir visst bare satt ved panteautomaten):

    PS 37.

    Her er mer om dette:

    PS 38.

    Jeg pleide å ta t-banen ganske ofte, til jobb/studier osv., på 80/90/00-tallet.

    Og da var setene i t-banen, (i de brune vognene), av noe slags svalt/glatt ‘skai-materiale’.

    (Noe sånt).

    Og det synes jeg egentlig, at var ganske bra.

    For med t-bane-vognene, i våre dager.

    Så har man, et slags ekkelt ‘plysj/teppe-materiale’, på setene.

    Og da er det noen ganger ekkelt, å sette seg der, hvis noen går av t-banen.

    For varmen fra ‘ræva’ dems, sitter da noen ganger igjen, etter dem.

    Så bra hvis de kunne ha bytta ut disse ekle/kvalme setene, (fra rundt årtusenskiftet), etterhvert, (med noen litt svalere/glattere).

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 39.

    Her er mer om dette:

  • Min Bok 5 – Kapittel 30: Julebordet 1996

    Først kan jeg ta med om noe jeg kom på nå.

    Som bestemor Ingeborg sa, da hu bodde i Stavern vel, på begynnelsen av 90-tallet.

    (Hvis ikke det var seinere, i Nevlunghavn).

    Hu spurte meg om ikke teen, skulle trekke, i tre minutter.

    Og det visste jeg ikke svaret på, dessverre.

    Og bestemor Ingeborg, hu var visst ikke helt sikker, selv heller.

    Men hu trodde kanskje at jeg visste det da, siden at jeg hadde vært så mye i England, (eller noe sånt).

    Men det visste jeg ikke da, dessverre.

    For hvis jeg skulle lage meg te, på Bergeråsen, (hvor jeg vokste opp aleine), så tok jeg ikke tida, på hvor lenge, som teen trakk, (for å så si det sånn).

    Men det gjorde visst bestemor Ingeborg da, fant jeg ut, den gangen, på 90-tallet, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julebordet, i 1996.

    Så skulle en gjeng av oss Rimi Bjørndal-folka, samles borte hos Hilde, (som var naboen til Toro), i Granbergstubben.

    Jeg hadde vel fri den her dagen, (mener jeg å huske).

    Eller om jeg jobba i et par timer.

    Det husker jeg ikke helt.

    Ihvertfall så var det sånn, at jeg var med på det her vorspielet da, (husker jeg), hjemme hos hu Hilde, da.

    Og der, så prata Rimi Bjørndal folka, om at de pleide å se på en TV-serie som het ‘Hotell Cæsar’, husker jeg.

    Og den hadde ikke jeg sett før, da.

    Så jeg spurte dem, om hvordan program det her var, da.

    Og da var visst det en slags norsk såpeopera da, (fikk jeg til svar).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at jeg satt på gulvet, hos Hilde der, i julebord-antrekk, (nemlig dress eller smoking, vel).

    Mens jeg sikkert studerte CD-samlingen hennes, da.

    Og da, så krøyp hu Anne Grete Guldbrandsen, (ei brunette, i begynnelsen av 20-åra, som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe), bort mot meg, (mener jeg å huske).

    Mens hu dreiv og vrikka litt på den hotte kroppen sin, (må man vel si), inni en ganske trang kjole, da.

    Og så sa hu sa vel noe sånt, som at hu syntes det, at hu og Magne Backe, ikke hadde vaska ordentlig, før de flytta, fra Rimi-leiligheten min.

    Men jeg måtte jo si det, at jeg syntes at det virka greit der, da.

    (Selv om det vel ikke akkurat skinte av skapene og sånn der, kanskje.

    Og det var jo hull i veggen, etter dartspilling, i stua der, (og sånn), husker jeg).

    Og Magne Backe, som satt i en stol eller sofa der, vel.

    Han sa vel ikke noe, (tror jeg).

    (Selv om jeg vel må ha nevnt den lønnslippen hans, som jeg åpna, en gang der, (siden den havna i min postkasse), muligens).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg overhørte, at Thomas Kvehaugen, (var det vel), kommenterte det, (bak ryggen min), til Thomas Sæther, og/eller Toro, (må det vel antagelig ha vært), at jeg noen ganger hadde håret mitt hengende rett ned.

    Og at jeg ikke brukte hårgele, da.

    Noe jeg vel heller ikke gjorde alltid, på den her tida.

    (For jeg slutta vel å bruke hårgele, mens jeg var i militæret.

    For der ble bare dumt å bruke hårgele, fant jeg vel ut, etterhvert.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg tok vel bare litt vann i håret, (liksom langs hodebunnen), og brukte det som om det var hårgele, da.

    Og da var det ikke alltid at formen på frisyren, holdt så lenge, da.

    (Og Axel og Arne Thomassen, de brukte vel heller ikke hårgele, husker jeg, fra da jeg leide et rom hos dem, et år, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så tok vi vel noen taxier, til Ekebergrestauranten, hvor Rimi Bjørndal hadde gått sammen, med en del andre Rimi-butikker, om å arrangere julebord, det året, da.

    Og da vi fra Rimi Bjørndal-vorspielet, dukka opp, på Ekebergrestauranten der.

    Så så jeg noe, som nesten sjokkerte meg litt, (må jeg innrømme).

    Henning Sanne, (fra Rimi Nylænde), satt med Charlotte, (ei pen brunette, som også jobba på Rimi Nylænde, og som seinere ble butikksjef, i Rimi), på fanget, (som om hu var en bimbo, må man vel si), ved et bord, for seg selv, (rett ved en slags midtgang, som vi Rimi Bjørndal-folka, måtte gå gjennom, for å komme inn i restauranten der), da.

    (Enda klokka vel ikke kan ha vært mer enn åtte-ni om kvelden, (hvis jeg skulle tippe).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Bjørndal hadde en slags halvsirkel-formet bås, på Ekeberg-restauranten der, husker jeg.

    Og jeg husker det, at jeg heiv meg ned, ved siden at butikksjef Kristian Kvehaugen der.

    Mens jeg babla noe om dagsomsetninga og ukesomsetninga og sånn, da.

    (For jeg tror kanskje at det var sånn, at jeg jobba en time eller to, den dagen, da.

    Sånn at Irene Ottesen, (som vel antagelig hadde jobblørdag), skulle rekke og skifte og sånn da, før julebordet.

    Noe sånt).

    Og jeg fortalte vel også det, til butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg var sliten, den dagen.

    For jeg hadde spilt badminton, i en ‘haug’ av timer, sammen med Glenn Hesler, i Haugerudhallen, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og da så vel butikksjef Kristian Kvehaugen litt stygt på meg, (mener jeg å huske).

    Og mente vel kanskje at det var noe gæernt med meg, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og til venstre for meg, så satt hu Vanja Bergersen, som var adoptert, fra Korea, da.

    Og jeg mener å huske, at hu snudde seg, og så litt imponert på meg, (eller noe), mens jeg spiste.

    For jeg er ganske strengt oppdratt da, av bestemor Ingeborg, (som er fra en dansk adels og general-slekt), osv., da.

    Så jeg smatter vel ikke akkurat så mye, mens jeg spiser, vel.

    Så hu var kanskje litt imponert, over at jeg spiste så pent, da.

    (Det virka litt sånn for meg ihvertfall, hvis jeg skjønte det riktig.

    Det var ihvertfall et eller annet som hu reagerte på, ved spisinga mi, sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan ikke si at jeg husker så mye mer, enn dette, fra det her julebordet.

    Jeg må vel kanskje ha sagt hei til Rimi Nylænde-folka, og sånn, vel.

    Men jeg kan ikke huske å ha hatt Charlotte, (eller noen andre pene damer), oppå fanget mitt, på det her julebordet.

    Så jeg hadde nok ikke like mye lykke med meg, som Henning Sanne da, (for eksempel).

    Selv om jeg mener å huske det, (når jeg tenker meg litt mer om), at det var en ganske fin utsikt, (over Oslo), fra Ekebergrestauranten der, da.

    (Som vel må sies å være et artig sted, å ha julebord på, vel.

    Ihvertfall litt mer originalt, enn Bekkelagshuset kanskje, hvor jeg jo var på julebord, med Rimi Nylænde, to år på rad, i årene før det her, da.

    Men hvem som kom på ideen, å ha dette julebordet, på Ekebergrestauranten.

    Det har jeg ikke peiling på, hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 27: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så skjedde det en gang noe krøll, med lablene, en mandag morgen, (husker jeg).

    Ihvertfall så ble butikksjef Kristian Kvehaugen og jeg, enige om det, å vente litt, med å ta lablene, da.

    (På grunn av at det var et eller annet spesielt, da).

    Og da assistent Irene Ottesen, kom på jobb, klokka 13 da, (var det vel).

    Så klikka hu da, (må man vel si).

    For da ringte hu og rapporterte Kristian Kvehaugen og meg, til hovedkontoret, da.

    Fordi at vi liksom hadde gjort noe galt, da.

    Når dette bare var en prioritering, av arbeidet, som vi syntes at virka fornuftig, da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig detaljene, rundt det her nå, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fikk jeg ansvaret, for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og etter at Irene Ottesen hadde rapport Kristian Kvehaugen og meg, (var det vel).

    Så likte jeg ikke så bra å jobbe sammen med henne, da.

    Så jeg fikk etterhvert avtalt med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg jobba alle seinvaktene.

    (For jeg er b-menneske, da.

    Og jeg satt også vanligvis oppe, hele kvelden, mens jeg chatta og quizza, på irc, da.

    Og så jeg la meg sånn i 3-4-tida, om natta da, som regel.

    Og så stod jeg opp cirka klokka 12 da, (var det vel).

    Og heiv meg inn i dusjen.

    Og barberte meg og pussa tenna.

    Og så kjørte jeg til jobben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For på Rimi Bjørndal, på tidligvaktene, så var det sånn, at det var to ledere, som jobba, da.

    (Ifølge turnusen, som dem fulgte der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da).

    Mens på seinvakta, så var det bare en leder som jobba, da.

    Så når jeg fikk alle seinvaktene.

    Så slapp jeg å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, mer enn en time, hver dag, da.

    (Nemlig mellom klokka 13 og 14, da.

    For klokka 14, da gikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hjem.

    Som regel på slaget, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da var det sånn, på mandagene.

    At jeg kom på jobb klokka 13, da.

    Også måtte jeg ta tippeoppgjøret, da.

    Som kan være ganske omstendelig.

    (Ihvertfall hvis det er noe som ikke stemmer).

    Og da husker jeg det.

    At når jeg dreiv på med det.

    Og gikk mellom tippekassa og tellerommet der, da.

    Så pleide spesielt Kristian Kvehaugen, (men også tildels Irene Ottesen vel), å liksom glane stygt på meg, som om jeg gjorde noe galt, da.

    Så det virka som for meg, at de ble skikkelig irriterte, hvis jeg ikke ble ferdig med tippeoppgjøret, før klokka 14, da.

    For dem var så nøye på det, (virka det som for meg, ihvertfall), at dem skulle få gå hjem, nøyaktig på minuttet, da.

    Mens jeg stressa med det her tippeoppgjøret, da.

    Men jeg ble jo så godt som alltid ferdig, før klokka 14.

    Så jeg skjønte vel egentlig aldri det, hvorfor de så så stygt på meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg lurte vel kanskje på det.

    Om grunnen til at Kristian Kvehaugen så så stygt på meg.

    Var det, at han var alkoholiker.

    Thomas Sæther mente ihvertfall det, husker jeg.

    (Han sa til meg det en gang, at butikksjefen var alkoholiker, da).

    Og Kristian Kvehaugen, han kjøpte tre sånne ‘alkis-bomber’, som kasserne der, (var det vel), kalte dem, hver dag, da.

    Nemlig tre sånne 0.7-litere, med Ringnes-pils, da.

    Men om det er nok til å bli kalt alkoholiker, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker det, at når Elin og Magne Winnem skulle gi et eksempel, på hvorfor de ikke ville jobbe hele livet ut, i butikk.

    Så sa de bare ‘se på Kristian’.

    For de mente det, at butikk-folk, ofte så mye eldre ut, enn det de var, da.

    Også brukte de Kristian Kvehaugen som eksempel, da.

    Fordi at han så så herja ut da, (mente de vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg ble ansvarlig for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk jeg etterhvert et sånt kommisjonærkort da, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Så da kunne jeg gå på Bislett stadion, (husker jeg), på søndagene.

    (For det var bare et par-tre minutter, (eller noe), å gå, fra Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen der, da).

    Og få en gratis billett, i Søndre Sving der, da.

    Når Vålerenga spilte eliteserie-kamper.

    Siden jeg var tippekommisjonær, da.

    Og det var spesielt på den tida, som Drillo ble trener for Vålerenga, (husker jeg).

    At det hendte, at jeg brukte det kommisjonærkortet, for å få komme inn gratis, på Bislett stadion der, da.

    Og det kommisjonærkortet, det ga rett til to billetter da, (så det hendte et par ganger, at jeg også dro med noen andre folk dit).

    (Selv om det kommisjonærkortet bare gjaldt for billetten i Søndre Sving, (som var den svingen, som liksom var nærmest St. Hanshaugen der), som egentlig var noen av de billigste billettene, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Irene Ottesen og jeg, vi var også en gang på et ganske kort seminar, (eller noe sånt), på Royal Christiania hotell, (husker jeg).

    I forbindelse med at Norsk Tipping, begynte med et nytt spill, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når Rimi feira noe slags jubileum, (mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa, ihvertfall).

    (På fjellet, eller noe sånt, vel).

    Da var jeg det jeg som måtte passe på butikken da, (husker jeg).

    For da fikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen billett dit da, (husker jeg), men ikke jeg.

    (Noe jeg ikke klagde så mye på, (må jeg innrømme).

    For jeg var ikke så vant til å feste sammen med alle de høye sjefene i Rimi liksom, da.

    Og for eksempel, så pleide Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, å si noe sånt, som at den typiske Rimi-butikksjef, var ‘harry’.

    Så jeg syntes nok kanskje, at det var mer artig, å være på byen i Oslo, for eksempel, og prøve å sjekke opp damer, enn å dra på en sånn formell jubileumstur, (eller hva det var igjen), med Rimi, da).

    Og da dem kom tilbake igjen, til butikken, da.

    Så klagde Kristian Kvehaugen fælt, (husker jeg), på Rimi-Hagen, da.

    For da fortalte Kristian Kvehaugen det, (husker jeg), at han sagt ‘hei’, til Rimi-Hagen da.

    Men da, så hadde ikke Rimi-Hagen svart engang.

    Så Kristian Kvehagen ble rimelig fornærma, da.

    For han hadde vel jobba i Rimi, i tjue år, (eller noe sånt).

    Så han syntes nok det, at han ble dårlig behandla da, av Rimi-Hagen.

    Og Kristian Kvehaugen sa også det, (husker jeg), at han var sikker på det, at Rimi-Hagen var ‘homo’.

    Siden Rimi-Hagen smilte så fælt, når han var i media og sånn da, (sa Kristian Kvehaugen).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde lagt merke til selv, hvis jeg skal være ærlig.

    For jeg var så mye på irc og sånn, da.

    Så jeg så ikke så mye på TV, (og jeg leste ikke så mye i Se og Hør, for eksempel), på den her tida, da.

    (Selv om jeg pleide å ha på TV-en, selv om jeg var på nettet, liksom.

    Men da kikka jeg bare på TV-en hvis det var noe spesielt, som ble sagt, som fanget interessen min, på nyhetene, og sånn, da).

    For jeg syntes at internett, var mye artigere, enn TV, for eksempel, da

    Med unntak av humorprogrammet, ‘Åpen Post’, som jeg var ‘fan’ av, og som jeg pleide å ta opp, på video da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 17: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så jobba også Hilde, (som jeg nå lurer på om er i slekt med Helge Hammelow Berg, for jeg så på Facebook, at hu het H. Berg, til etternavn, (eller noe sånt)).

    Hilde var ei lita ‘dundre’, (må man vel si), med mørkt, krøllete hår.

    Og hu jobba for det meste i kassa eller i tippinga, vel.

    Men hu kunne vel også jobbe på gølvet, (tror jeg).

    (Eller ihvertfall sette opp småvarer).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hilde sin venninne, det var Vanja Bergersen.

    Vanja Bergersen, det var ei pen jente, adoptert fra Korea, i slutten av tenårene vel, som studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der.

    Og da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal.

    (Da jeg satt i kassa der).

    Så satt jeg i kasse 3, de første dagene da, (husker jeg).

    Og da satt hu Vanja Bergersen, i kasse 4 da, (som var en speilvendt kasse).

    Så vi satt jo nesten og så inn i øya på hverandre da, hvis vi løfta blikket.

    Så jeg ble litt betatt av henne da, (husker jeg), da jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

    (Etter å ha vært på sykehuset og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu bodde i Elgtråkket, (eller hva det heter igjen), på Bjørndal.

    Og det hendte et par ganger at jeg kjørte henne hjem etter jobben, (hvis jeg husker det riktig).

    Vanja Bergersen, hu forklarte en gang til meg, at hu het _Berger_-sen.

    Og ikke _Berge_-sen.

    Til etternavn.

    Så hu var ikke av skipsreder-slekt da, forstod jeg.

    Men det ble kanskje fortsatt litt rart for meg, med en _Berger_-sen, siden jeg var fra nettopp Berger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen dame, som jobba, på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der.

    Det var Unni, som var ei dame i begynnelsen av 20-årene, med lyst hår, vel.

    Og Irene Ottesen, hu lo en gang litt av henne, (husker jeg).

    For Irene Ottesen hadde møtt Unni i byen, da.

    Og da hadde Unni hatt på seg kjempemasse sminke, i trynet da, (fortalte Irene Ottesen).

    For Unni hadde latt noen sminke seg, i en sminkebutikk, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen som jobba der, det var en som het Sebastian, (husker jeg), som bodde i Bjerregaardsgate, (like ved Rema 1000 der vel), på St. Hanshaugen.

    Og som derfor nesten var naboen min, da.

    Så han pleide å sitte på med meg, hjem fra jobben, et par ganger, da.

    Og han Sebastian, han hadde skadet knærne sine, (var det vel), så han kunne ikke drive med løpstrening, men kun med sykling da, (mener jeg at han fortalte).

    Jeg klagde litt på han Sebastian en gang, husker jeg, (når jeg avløste han i kassa, mens han hadde spisepause).

    For han var borte i cirka en time, da.

    Mens man egentlig bare hadde en halvtime spisepause.

    For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde jo sagt til meg det, at de ansatte der var så forferdelige, da.

    Og de ville vel at jeg liksom skulle hjelpe dem, med å ‘ta’ dem, da.

    (Noe sånt).

    Og Irene Ottesen var vel også i kassaområdet, da jeg klagde litt på han Sebastian da, (mener jeg å huske).

    Og han Sebastian, han tok seinere hevn, for han klagde på meg, da jeg putta noen fruktesker i papp-pressa, en gang, husker jeg.

    Siden jeg ikke la dem opp/ned, sånn som de hadde lært, da.

    Og hu sure blondinna, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet).

    Hun mobba meg også en gang, (husker jeg), siden jeg la plast, i plast-søppeldunken, (eller noe sånt), da.

    For det ble blanda på søppelhaugen likevel, (eller noe), var det vel hu sa, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen, som jobba der, da jeg begynte der.

    Det var en kar, som het Thomas Sæther.

    Han jobba som ekstrahjelp der, og rundt år 2000, så møtte jeg han tilfeldigvis igjen, da jeg var ute på byen, sammen med noen Rimi-folk.

    Og da hadde han ganske nylig flykta fra Fremmedlegionen, fortalte han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske, at det jobba ei nett brunette der.

    Ikke Anne Grethe, (som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe).

    Men også ei annen brunette, som butikksjef Kristian Kvehaugen sin sønn, Thomas Kvehaugen, seinere fortalte om, at hadde drivi og knulla med en Bakers-sjåfør, inne på dassen der.

    (Før jeg begynte å jobbe der da, må det vel ha vært).

    Og uten at jeg veit hvordan Thomas Kvehaugen kan ha visst om det her.

    For han var vel FN-soldat, i Libanon, på den tida, som jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men så begynte Thomas Kvehaugen å jobbe i kassa der da, etter at jeg hadde jobba der i bortimot et halvt år, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En av de faste kundene, på Rimi Bjørndal, det var forresten Marius Müller, (som bodde på Bjørndal, vel).

    (Han med sangene ‘Den du veit’ og ‘Carmen’, osv).

    Og en gang, som jeg la opp kjølevarene, (som var min faste jobb, også på Rimi Bjørndal).

    Så kom han Marius Müller bort til meg, og spurte om et eller annet, da.

    (På en hyggelig og høflig måte, må jeg vel si).

    Og da fortalte Thomas Kvehaugen meg det etterpå, at det var Marius Muller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.