PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
Stikkord: Thomas Sanne
-
Min Rimi Nylænde-underordnede Henning Sanne (fra da jeg var nest-leder i den butikken, noe jeg var fra 1994 til 1996) var nokså sosial/kameratslig/kollegial/skravlete, og kom noen ganger bort til meg i butikken, og sa noe rart
At siden at jeg var leder på Rimi Nylænde.(Og siden at jeg ikke hadde fasttelefon på Ungbo.
Hvor jeg bodde fra 1991 til 1996).Så skaffet jeg meg en personsøker (sånn at det gikk an å få tak i meg) når jeg ble nest-leder/assistent, høsten 1994.
(Noe sånt).
Og jeg kjøpte meg også en Alcatel-mobil (de begynte å selge mobiler til en krone osv.) året etter.
Og da var det sånn (enten i 1994 eller 1995).
At Henning Sanne gjorde et poeng av, at helt vanlige folk på t-banen, hadde personsøker/mobil, osv.
(Selv om de ikke gikk i dress (og hadde stresskoffert) osv.
For å si det sånn).Og så ble jeg etterhvert butikksjef på Rimi Nyænde, høsten 1998.
(Etter et intermesso (som varte i to-tre år) som nest-leder/assistent på Rimi Bjørndal (som var en større butikk).
For Rimi planla muligens å bruke meg som butikksjef, i en stor butikk.
Har jeg tenkt nå i det siste).
Og selv om jeg var butikksjef, så hendte det, at jeg måtte sitte i kassa.
(For eksempel på lørdager.
Så var det sånn, at lederen noen ganger måtte sitte i kassa, når det var kø.
Sånn som jeg husker det).
Og da husker jeg, at Henning og hans unge kjæreste/kone, var innom butikken.
(Siden at de vel bodde like ved.Noe sånt).
Og da var det noe som var morsomt (kunne det nesten virke som) på hu dama/kona.
Og det kan muligens ha vært, at Henning også hadde fått seg mobil (som alle andre).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Henning Sanne var fra Lambertseter.
Mens jeg var fra Berger, nesten ti mil unna.
Og Henning Sanne sin storebror Thomas, hadde jobba på Rimi Nylænde, ihvertfall siden 1991.
(Da jeg besøkte Magne Winnem (mens jeg gikk på NHI og jobba på OBS Triaden) i hans da nye Rimi-jobb-leilighet.
Som lå i etasjen over Rimi Nylænde
Noen steinkast unna Rimi Munkelia.
Hvor Magne Winnem da var butikksjef).Så Sanne-brødrene var noen slags ‘lokale helter’.
(Hadde jeg inntrykk av).
Så det var ikke sånn at jeg var stor i kjeften overfor dem.
Selv om jeg var deres sjef/overordnede.
(For å si det sånn).
Så jeg pleide vel som regel, å bare høre høflig på det ‘tullet’, som Henning sa.
Før jeg fortsatte på det jeg dreiv med (av jobbing) ute i butikken, da.
(Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min firemenning Jenny Ribsskog, (som kontakta meg på Facebook, for en del år tilbake), er visst samboer med en skinhead
https://www.ratsit.se/19860314-Per_Olof_Sefastsson_Arsta/h80h1f6IrZdZmFJlsjG5RpOIv2od-2iEgnBoCtpDFxQ
PS.
Her er mer om dette, (skinheaden ligner forresten litt på min Rimi Nylænde-kollega Thomas Sanne):
https://www.facebook.com/per.sefastsson/timeline?lst=1059338080%3A620515606%3A1580681897
PS 2.
På den tida som Jenny Ribsskog kontakta meg, (dette var mens jeg bodde i Leather Lane, (hvor jeg bodde fra 2006 til 2011), i Liverpool).
Så var hu sammen med en annen svenske, (pluss at hu hadde en skinna katt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Her er mer om dette:
https://www.myheritage.no/site-family-tree-67419522/ribsskog
PS 4.
Det var vel også sånn, (mener jeg å huske), at noen kapret Jenny Ribsskog sin Twitter-konto, før hu fikk seg jobb/verv for Sverigedemokratene:
PS 5.
I intervjuet overfor, så diskuterer de, hva svensk kultur er.
(I forbindelse med innvandring).
Hva er den spesifikt svenske kulturen, sliter de litt med å finne ut av.
(Kalde kjøttboller på julaften er visst typisk svensk.
Sa min stesøster Christell en gang, (etter å ha feiret jul i Sverige året før), på 90-tallet.
Noe sånt).
Men Sverige er vel del av en skandinavisk/nordisk kultur.
Og en europeisk/vestlig kultur.
Så å bare fokusere på hva som er spesifikt svensk.
Det er kanskje litt frekt, ovenfor for Sverige sine naboland, (som Norge), osv.
(Må man vel si).
Det er kanskje litt nasjonalsosialistisk/nazistisk.
(For å si det sånn).
Og Jenny Ribsskog er jo halvt norsk.
Så at hu bare snakker om en svensk kultur, (og ikke en skandinavisk/nordisk/europeisk/vestlig kultur).
Det blir kanskje litt rart, (og muligens litt lite troverdig), må man vel si.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 6.
Det har også gått rykter om i Sverige, at min firemenning Jenny Ribsskog, har fått jobben sin i Sverigedemokratene, som betaling for sex, med en 75-åring:
https://johncons-blogg.net/2018/07/min-firemenning-jenny-ribsskog-er-visst_7.html
-
Og enda mer fra Facebook
“Morn Ja” er ofte å høre når du hilser på noen i Larvik,er det spesielt Larvik måte å hilse på?Kan ikke si jeg har hørt det andre steder
Ragnar Olafsen Det blir brukt av noen i Sandefjord også, hadde en Formann som brukte det, men jeg tror og vet at i søndre vestfold er mye av dialekten og åssen vi uttaler orda veldig likt, har jobbet over 30 år i Larvik med folk fra distriktet, nå jobber og bor jeg i Sandefjord. så det er ikke lett å fastslå hvor dialekten opprinnelig kommer fra!
Det kan kanskje ha vært Jarle Kristiansen som sa dette.
Mvh.
…Vis mer
Mvh.
for 54 minutter siden · Liker · 1
Rolf Petter Børresen stemmer nok det, husk på at fra gammet av besto over halvparten av Larviks befolkning av sjøfolk. Og vi måtte snakke engelsk både ombord og i land, derfor hang vel litt igjen en stund når vi kom hjem
Inger Mari Ringdal Nielsen Også er det vel et av de få steder i verden det blir sagt morna når en går, enten det er morran, midt på dagen eller kveldenSå var en tidligere kollega av meg, ved navn Thomas Sanne innom, i den butikken, husker jeg.
Og han sa også ‘morn’, husker jeg.
Så dette er skikken i Oslo og, tror jeg.
Husker også at ‘hallå’ ble mye brukt, som hilsen, i Larvik.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Mvh.
-
Min Bok 5 – Kapittel 43: Juleølsmaking 1997
Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).
Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
(Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).
Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.
(Noe sånt).
Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).
Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.
Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.
Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.
Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.
Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.
Alle kassadamene jobba bra, liksom.
Men det var litt skjørt også, syntes jeg.
For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.
(For selv om Therese Gulliksen var russ.
Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.
Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).
Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.
Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.
Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.
For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.
Og karrieren min, i Rimi.
Skulle gå i vasken da, liksom.
Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.
Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye ‘piss’ liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.
For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.
(På Oslo City der).
Så jeg var litt skeptisk til han, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.
Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.
For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.
(På den her tida, ihvertfall).
Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.
Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.
(Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).
Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.
En buss som tok cirka en halvtime, vel.
Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.
Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.
Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.
Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.
Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.
Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.
Som jeg liksom måtte leve med, da.
Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.
For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.
Selv om jeg bare var assistent der.
Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, (‘Rain’, vel).
Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.
Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.
Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.
Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.
Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.
Og som ikke hadde fått noe før, da.
(Noe sånt).
For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.
(Som assistent der, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.
For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.
Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.
Som var heltidsansatt, da.
Så derfor ga jeg de billettene til han, da.
Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som skjedde da.
(Dagen etter, eller noe).
Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.
Etter jobben.
For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.
For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.
Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.
(Noe sånt).
Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.
Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).
(Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).
Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.
Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.
Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.
Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.
Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.
Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.
Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.
(For han pleide noen ganger å si ‘vi sneiks’, til meg.
Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.
På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).
Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.
Så jeg bare gikk ut igjen, da.
For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.
Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.
Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.
Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).
For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).
Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.
Det veit jeg ikke.
Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).
(For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.
Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.
For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.
Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.
Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.
Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).
Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).
Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.
Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).
Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.
Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.
Så spurte jeg hu fra Bærum, da.
Om hu hadde lyst til å prøve internett.
(Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).
Og det hadde hu lyst til, da.
Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vel hjemme hos meg.
Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.
Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.
(For den chatten pleide å være litt treig, da.
På den her tida, ihvertfall).
Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bærumsdama og jeg.
Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.
Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.
Jeg husker ikke om vi klinte.
Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.
(Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).
Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.
Som var kobla til stereoanlegget, da.
Og at spesielt en sang som het ‘1979 (Moby Remix)’, med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).
(Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.
Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at det gikk for meg.
Så var jeg så varm, (husker jeg).
At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.
Som stod halvåpen vel.
(Noe sånt).
Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.
En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.
(Noe sånt).
Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).
Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.
For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.
For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.
Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.
For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).
Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.
For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.
Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.
Så da følte jeg meg litt dum, da.
Eller, hu Bærumsdama.
Hu var kanskje litt umoden, da.
Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg så an den brannen litt.
Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.
Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.
For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).
Den ble ikke sterkere og sterkere, da.
Men det var vel heller motsatt.
At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.
Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.
For hu Bærumsdama, da.
Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.
Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.
Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.
Det veit jeg ikke.
Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.
Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.
For det stod en brannbil og sperra der, da.
Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.
(Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).
Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.
Noe hu vel gjorde vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.
Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.
(Det tror jeg ikke, ihvertfall).
For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.
Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.
På house-party-er, osv.
For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.
Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.
For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.
(Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.
Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.
(Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.
Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).
Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.
Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.
Og bort Josefines gate.
Og videre fra Bislett stadion der.
Og til St. Hanshaugen.
Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.
Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.
Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.
Uten å bevege seg, da.
Og da kjeda jeg meg litt, da.
Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.
Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.
Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).
Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.
På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.
Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).
Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.
Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.
(Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.
I en time ihvertfall vel.
(Noe sånt).
Men så begynte hu å klage, da.
For hu begynte å få dårlig tid, da.
Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).
Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).
Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.
Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.
For de indre kjønnsleppene hennes.
De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.
Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).
Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.
Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.
Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.
Nesten som vi hadde i militæret, da.
Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.
Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her ‘stevnemøter med nogo attåt’, kanskje da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.
(Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).
Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).
Men hu ringte meg et par ganger, da.
Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).
Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.
Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.
For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.
Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.
I tillegg til at jeg var litt på sjekker’n, med hu Vanja Bergersen, da.
Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.
Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.
Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.
Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).
Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.
Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.
Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.
Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.
Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 89: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVIII
På Rimi Nylænde, så var det også noe jeg undret meg over, på den her tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og det var hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri.
For da Magne Winnem bodde i etasjen over Rimi Nylænde, i 1991 og 1992, (var det vel), så solgte jo ikke Rimi Nylænde noe godteri, (unntatt kokosboller og sjokoladeboller, som de fikk fra Drammens Is), som jeg vel skrev om, i Min Bok 2, (må det vel ha vært), at Thomas Sanne, (var det vel), forklarte for meg, da jeg var innom Rimi Nylænde, (som kunde), under et besøk, hos Magne Winnem, i 1991, (må det vel ha vært), for å se på hvordan Rimi-leiligheten til Magne Winnem, (overfor Rimi Nylænde der), var.
Mens da jeg begynte på Rimi Nylænde, som kassamedarbeider, i 1993.
Så solgte Rimi Nylænde godteri, fra både Freia og Nidar og andre godteprodusenter, da.
Men hva som hadde skjedd, i mellomtiden, (fra 1991 til 1993), som gjorde at Rimi Nylænde hadde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.
For ved siden av Rimi Nylænde, så lå det nemlig en tippe-kiosk, drevet av en kar litt opp i åra.
Og Magne Winnem forklarte vel det, (mener jeg å huske, ihvertfall), i 1991, at Rimi Nylænde hadde en avtale, med han eieren, av den tippe-kiosken, om at Rimi Nylænde ikke skulle selge godteri.
(Noe sånt).
For siden det var både matbutikk og tippekiosk, i det samme bygget, (eller om man skal kalle det nabobygget).
Så ble jo dette nesten som et veldig lite senter, (eller noe), i, (eller rundt), Nylænde 5 der, da.
Men jeg var ikke noe særlig i Nylænde der, fra 1991 til 1993.
Så hva som var grunnen, til at Rimi Nylænde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.
(Det fikk jeg ikke med meg, dessverre).
Men kanskje Rimi betalte noen penger, i erstatning til han kioskeieren, siden Rimi Nylænde liksom brøt den avtalen, (som de hadde med han), om at de ikke skulle selge godteri, da.
Hva vet jeg.
Jeg skjønte vel heller ikke helt, på Magne Winnem hvordan den avtalen var, heller.
(Dette var bare noe vi chatta om liksom.
Da jeg dukka opp igjen, med de her kokosbollene da, fra Rimi Nylænde).
Men kjenner jeg Rimi rett, så kan det vel like gjerne tenkes at de bare blåste i den avtalen, og begynte å selge godteri.
Og at de kanskje tenkte at Rimi er så store, så det er ikke så mye, som han kioskeieren kan gjøre, uansett.
Hvem vet.
Men her ligger det altså en historie ‘begravet’ da, vil jeg si.¨
For den kiosken, den gikk nemlig konkurs, på den tida, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Etter at han kioskeieren liksom skulle få hjelp, av en kar, som kjente masse stor-tippere og sånn, (mener jeg å huske, at han sa ihvertfall).
(Noe sånt).
For jeg var nemlig innom i den kiosken en gang, (av en eller annen grunn), da han ‘hjelpe-karen’ var der da, i 1999, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Men det virka ikke som at han hjelpe-karen klarte å ‘snu ståa’, for den tippe-kiosken, liksom.
For den gikk nemlig konkurs, like etter at den her ‘nødhjelpen’ starta, da.
Og så begynte Rimi Nylænde med tipping, (noen måneder seinere), under min ‘regjeringstid’, som butikksjef der, da.
(Noe som jeg skal komme nærmere tilbake til, seinere i Min Bok-serien).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men selv om jeg undret meg over det her, (om hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri).
Så var det ikke sånn, at jeg var nok på bølgelengde med noen, (innen Rimi), på den her tida, til at jeg spurte noen, om grunnen til det her.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For da jeg begynte, på Rimi Nylænde, så var det sånn, at jeg ikke kjente noen av de andre som jobbet der, fra før.
(Bortsett fra at jeg veldig vagt husket Thomas Sanne da, (mener jeg at det må ha vært ihvertfall), fra den gangen, som jeg handle i den butikken, i 1991.
Da jeg vel kjøpte en liter Coca-Cola, en avis og en pakke kokosboller, vel.
Noe sånt).
Og jeg kjente heller ingen av kundene der.
(Bortsett fra de to kara, fra Abildsø, (Kjetil og en annen i ‘Abildsø-gjengen’ vel, som jeg ikke huska navnet på), som dukka opp, etterhvert der).
Så det var mer sånn, at jeg voktet nesten hvert ord jeg sa der, da.
(Enn at jeg skravla om alt mulig rart, liksom).
Jeg var jo ikke så vant til å jobbe i Oslo, (eller sammen med folk fra Oslo), på den her tiden, heller.
(OBS Triaden, (hvor jeg hadde jobbet, i et par år, før militæret), lå jo i Lørenskog, på Nedre Romerike).
Så jeg var kanskje litt spent eller nervøs også, på hvordan de her Lambertseter-folka, som var kollegene mine der, var da.
(Så jeg følte meg litt som en outsider der, (på Rimi Nylænde), mesteparten av tida, som jeg jobba der, må jeg nok si.
Og jeg var kanskje litt redd for å bli uglesett da, av sjefer eller av medarbeidere, (spesielt Sanne-brødrene, som liksom var de lokale ‘grom-guttene’, (eller odelsguttene), der da, må man vel si), hvis jeg sa noe feil da, eller begynte å prate om noe som viste seg å være et følsomt tema).
Og sjefene mine, på den her tida.
Butikksjef Elisabeth Falkenberg, Hilde fra Rimi Hellerud/Skullerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Det var folk som jeg ikke var helt sikkert på, om som jeg stolte helt på dømmekraften til da, må jeg innrømme.
Jeg følte meg vel kanskje litt som en smart og dyktig NHI-kar, (og en tøff Geværkompaniet-kar dessuten), som hadde blitt litt fanga, i en nødjobb, med noen, (mer eller mindre), ‘latterlige’ sjefer da, grunnet at Norge var inne i en periode med nedgangstider, liksom.
Så det var ikke sånn at jeg pratet så fritt der akkurat, på Rimi Nylænde.
Det turte jeg vel ikke, siden jeg nok ikke var helt overbevist, om hvor ‘oppegående’ som mine kolleger der var, da.
Så det var nok mer sånn at jeg voktet hvert ord jeg sa, de første årene, som jeg jobbet, på Rimi Nylænde.
Enn at jeg pratet helt fritt der, liksom.
Jeg pratet vel friere med Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om ‘Rimi-ting’, osv., enn jeg gjorde med mine kolleger på Rimi Nylænde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg kjente jo ingen av mine kolleger, på Rimi Nylænde, da jeg begynte der.
Og jeg ble vel ikke ordentlig kjent, med noen av de som jobba der heller.
(Den jeg ble best kjent med, det var vel kanskje Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.
Siden hu alltid prata om butikkarbeid, (og annet), da.
Men hu stolte jeg ikke helt på.
For hu hadde jo vært i Jehovas Vitner osv., enda hu bare var i begynnelsen av 20-åra.
Og jeg mistenkte at hu liksom ble litt lett ‘frelst’, da.
Og kanskje hadde erstattet Jehovas Vitner med Rimi, (eller noe sånt), liksom.
(Noe sånt).
Så jeg turte nok ikke å prate helt åpent, med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud heller.
For jeg lurte vel kanskje litt på hvor ‘normal’ hu egentlig var, da kanskje.
(Og det samme med de fleste andre folka der og vel).
Og da jeg ble leder der, så strevde jeg jo etter, å holde en viss avstand, til mine ‘undersotter’.
Siden jeg kanskje ikke var så sikker, på min rolle, som leder, i begynnelsen.
Og også siden at jeg ikke ville blande ‘business and pleasure’ da, (som et kjent ordtak sier).
Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.
Og jeg hadde vel ikke møtt noen andre lesber, før jeg fikk henne som sjef.
Så dette skapte nok litt avstand da, mellom butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg.
Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, (eller lesber), for å si det sånn.
Så jeg var nok rimelig ‘var’ for det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg var lesbisk, da.
(Og vel kanskje var en litt utradisjonell menneske-type, liksom).
Så jeg hadde nok alltid dette en del i bakhodet, mens jeg jobba sammen med henne der, (på Rimi Nylænde), vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del fler ting som hendte, (jeg har igjen cirka et halvt A4-ark, med notater nå), den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 83: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXII
En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.
Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).
Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var ‘kylling’, (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).
At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.
Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.
Så dro han meg med, til butikken, da.
På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at ‘søren jeg har jo drukket en øl’, (eller noe).
Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.
(Noe sånt).
Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).
Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).
Og så sa han til meg, ‘har du skjorta inni undisen, Erik?’, (eller noe sånt).
For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.
(Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.
Noe sånt, kanskje).
Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.
Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.
Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.
Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.
(Ifølge Thomas Sanne, da).
Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).
Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).
Og der, så kjeda jeg meg litt.
Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).
(I the Cure ‘Mixed Up’ t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).
Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.
Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.
Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).
(Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.
Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.
Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.
Hva vet jeg).
Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.
Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).
Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.
Og det syntes jeg at var litt flaut, da.
Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).
(Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).
Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at ‘hu har bare Rimi’.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.
(Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).
Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.
Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.
(I 1994 en gang, må vel det her ha vært).
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 69: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VIII
En annen ting, som jeg kom på, fra den dagen, som jeg jobbet som leder, på Rimi Nordstrand, forresten.
(Da han butikksjefen der, Geir(?), var på VM i friidrett, i Gøteborg).
Det var det, at de ikke hadde fryselager på Rimi Nordstrand, faktisk.
(Noe Thomas Sanne, som jobba noen måneder der, som assistent, før han begynte å jobbe i Stabburet/Spis, også prata om en gang, husker jeg).
Så når frysevarene kom fra Hakon sitt grossistlager, så måtte man legge de opp, med en gang.
Så jeg mener at jeg også må ha lagt opp frysevarer der, i tillegg til at jeg tok frukta og flaskebordet, da.
(Grunnen til at jeg husker den tidligvakta, på Rimi Nordstrand, så bra, det var fordi at det var den første vakta, som jeg jobba, som leder, i en annen butikk, enn Rimi Nylænde, (hvor jeg fikk opplæring, i å jobbe som leder, i Rimi), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.
Så måtte man legge de opp, på en spesiell måte, husker jeg.
(Noe vel Thomas Sanne også prata om en gang, mener jeg å huske).
Fordi at siden det ikke var fryselager der, (fordi butikken var egentlig for liten, til å ha plass til hele Rimi sitt sortiment, vel).
Så kunne man jo ikke på Rimi Nordstrand, (som i de fleste andre matforretninger), legge de frysevarene som man bestilte for mye, inn på fryselageret.
Alt man bestilte, av frysevarer, til Rimi Nordstrand, måtte få plass, i frysedisken.
Noe som må ha vært vanskelig, (og som jeg vel også mener å huske, at Thomas Sanne klagde over en gang.
At hvis de bestilte for mye frysevarer, så måtte det komme en bil fra Hakon, for å hente varene igjen, og kjøre de tilbake til grossistlageret, da.
(Noe sånt).
Noe som vel ikke var så populært, antagelig).
Og man måtte jo også prøve å ikke bestille for lite varer.
For da klager jo kundene.
Så det å jobbe med å ta bestillinger, på Rimi Nordstrand, det må ha vært ganske vanskelig da, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
(Som jeg vel mener å huske at Thomas Sanne klagde på en gang, som han var innom på Rimi Nylænde, var det vel.
For Thomas og Henning Sanne, de bodde like i nærheten, av Rimi Nylænde da, fikk jeg inntrykk av ihvertfall.
Det hendte ihvertfall at de var innom på Rimi Nylænde, selv om de ikke skulle jobbe da, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.
Så måtte man liksom tenke litt utradisjonelt da.
For noen esker, som kom med Hakon-bilen, de var det jo ikke plass til alle pakkene fra, oppi frysedisken.
Så man måtte liksom legge opp frysevarene nesten litt som om det var frukt, (eller hvordan man skal forklare det).
Nemlig ved at man stokket litt om på plassen, som hver enkelt vare hadde, i frysedisken, da.
Sånn at man kunne få lagt absolutt alle frysevarene, som kom med Hakon-bilen, oppi den frysedisken, inne i butikken, da.
For hvor skulle man ellers ha gjort av disse frysevarene, liksom?
I en butikk uten frysedisk, (mener jeg).
Nei, man kunne jo ikke akkurat løpe over til naboene, (som bodde i nærheten av butikken), og spurt de, om man kunne få lånt litt plass, i fryseboksene deres.
Nei, det gikk jo selvfølgelig ikke an.
Så da måtte man liksom prøve å ‘jukse litt’ da, (eller hva man skal kalle det), når man la opp frysevarene, på Rimi Nordstrand, der.
For å få plass til alle frysevarene som ble levert, da.
(Regna jeg med at det var meninga, at jeg skulle gjøre der, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba også en ledervakt, (en seinvakt), ganske tidlig, i min tid som leder, i Rimi, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).
Det var mens hu Cille, var butikksjef der.
(Etter at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin antagelig hadde spurt meg, om jeg kunne jobbe, den vakta).
Cille, det var forresten hu som var butikksjef, på Rimi Skullerud, den uka jeg jobba der, høsten 1993.
Og hu tok over etter Magne Winnem, (fra russeklassen i Drammen, og som er med i alle Min Bok-bøkene vel), da han begynte å studere heltid, på BI, (eller om det var da han begynte å jobbe, som foreleser, på IT Akademiet).
(Noe kona hans, Elin Winnem, sa var greit, mener jeg å huske.
Hu sa vel det at det, at Magne Winnem ikke behøvde å jobbe i Rimi, for hennes del.
Mener jeg å huske).
Magne Winnem jobba også deltid som postmann, på Bergkrystallen, en periode.
Og da hadde han brukt så lang tid, en lørdag, husker jeg at han klagde på.
Og jeg mener også at jeg så Magne Winnem, på en Høyre-stand, ved Lambertseter senter, høsten 1995, (må det vel ha vært).
For Magne Winnem stod på en liste, for Lambertseter Høyre, (må det vel ha vært), ved det valget da.
Mens kona hans Elin, stod på en liste, for KRF, i Oslo, da.
Og Elin Winnem, hu kom høyere på lista, enn Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa, en gang.
Enda hu ikke hadde vært aktiv i politikk, så lenge som Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa.
Så det var visst enklere, å komme høyt opp på listene, i KRF, enn i Høyre da, hvis jeg skjønte Magne Winnem riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Cille husker jeg som en veldig strukturert butikksjef.
(Selv om jeg bare jobba i samme butikk som henne, denne ene gangen, som leder, i Rimi).
Jeg var jo vant med å rydde alle hyllene, hver kveld, på Rimi Nylænde.
Så jeg hadde jo tenkt til å begynne å rydde hyller, den vakta, som jeg skulle jobbe, på Rimi Karlsrud og.
Men da forklarte hu Cille meg det.
At hu ville at jeg først skulle henge opp noen nye plakter, (som Rimi sendte ut til butikkene, hver måned vel), i taket, på Rimi Karlsrud der.
Og etter det, så ville hu, at jeg skulle rydde hyller, (var det vel).
Og da ville hu at jeg skulle rydde hyller sånn, at jeg først rydda de hyllene, som var viktigst, for kundenes inntrykk av butikken, (var det vel).
(Mener jeg å huske, at hu sa, ihvertfall).
Og hvilke hyller som hu Cille sa at det var viktigst å rydde.
Det husker jeg ikke nå.
Men det var vel muligens de tørrvarehyllene med middagsmat i, (tror jeg).
Og vel også de hyllene som kundene så, med en gang som de kom inn, i butikken.
(For de hyllene, som var, rett etter inngangen.
At de hyllene så ryddige ut.
Det var visst viktig, for kundenes inntrykk av butikken, da.
Mener jeg å huske, at ble sagt, i Rimi, ihvertfall).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den ledervakta, som jeg jobba, under hu Cille, på Rimi Karlsrud.
Det tror jeg må ha vært en dag, vinteren 1995/1996.
For jeg mener å huske det, at jeg ble nødt til å kjøre inn på Rema Karlsrud sin parkeringsplass der, (etter å ha stengt Rimi Karlsrud, og sluppet ut tre-fire unge damer, som jeg liksom sjefa over der da, den seinvakta).
Og stå der litt.
For det var så kaldt, at jeg nesten ikke så noe, gjennom vinduene, på HiAce-en min, da.
Så dette må nok ha vært i januar eller februar, i 1996, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Så på den tida her, så hadde Magne Winnem slutta i Rimi da, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, det hu Cilla sa til meg, når vi snakka om hva jeg skulle gjøre på den vakta, det var vel det, at det var det samme for henne, om jeg begynte med å rydde hyller.
(For å bli litt varm i trøya der, liksom).
Men det hu syntes var viktigst,(sa hu), det var at jeg ble ferdig, med å henge opp de de plakatene, iløpet av den ledervakta, som jeg jobba der, da.
Så hu Cille var veldig klar da, (vil jeg si), på hvordan hu prioriterte.
Så da hang jeg jo selvfølgelig opp de plakatene.
(Etter at jeg først fikk summa meg litt der, da).
Og så var det bare å rydde hyller, (og vel muligens også melkekjøla), da.
Men på Rimi Karlsrud, (under hu Cille), så var det ikke sånn, som det var på Rimi Nylænde, på den her tida.
At absolutt alle hyllene skulle ryddes, (altså at alle varene skulle trekkes fram, sånn at hyllene så fullere ut), hver kveld.
Men hvis man kikker i Rimi sin profilhåndbok.
Som er en bok, som skal finnes i hver Rimi-butikk, vel.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Så står det vel ikke noe der, om at alle hyllene i butikken, skal ryddes, hver dag.
Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.
Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, (og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), på Rimi Nylænde, de la vel lista litt høyere, (tror jeg), enn det Rimi sin profilhåndbok gjorde, da.
Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg rydda hyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.
Så skar jeg samtidig firkanter, (som noen vel pleide å si, i Rimi, muligens Irene Ottesen, fra Rimi Bjøndal).
(Det vil si å skjære bort den delen av eskene, som stod nærmest kundene.
Sånn at kundene kun så varene og ikke noe av eskene da, i hylla).
Hvis det var noen esker, som begynte å bli tomme.
Så tok jeg ut varene, av de eskene, og la de varene løst, fremst i hylla, da.
Og hvis det lå tom papp, i hyllene, så tok jeg selvfølgelig og la det, i en handlekurv, som jeg gikk rundt med, da.
Og hvis jeg fant noen varer med ødelagt emballasje, etc., så tok jeg også med de varene, i den handlevogna, og tok de varene inn på lageret, når jeg tømte pappen, i papp-pressa.
Og jeg pleide også å rydde topphyllene, i samme slengen.
Ved at jeg også trakk fram de kartongene som stod på topphyllene.
Og rydda topphyllene, ved at jeg satt eskene enten til høyre eller venstre, oppå topphylla, (sånn at det for det meste ikke stod noe, på midten av topphylla).
Og jeg pleide også å ta ned fra topphylla, i samme slengen.
Sånn at det var minst mulig varer på topphylla, og mest mulig i hyllene.
Selv om jeg vel hadde noen små variasjoner i hvordan jeg rydda topphyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.
Men i hovedtrekk, så gjorde jeg det sånn, hele den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Sånn at jeg prøvde å få hyllene til å se strøkne ut, da.
Og jeg facet også alle varene, i samme slengen, forresten.
(Sånn at etikettene, på alle varene, stod vendt rett fram, da).
Dette var sånn jeg hadde vendt meg til, å rydde hyller, da.
Fra den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996.
Og jeg hadde jo også jobbet med å rydde hyller/trekke fram varer, enkelte ganger, (sammen med Knut Hauge, blant annet), på OBS Triaden.
(En gang det var lite å gjøre, i kassa der, vel).
Så jeg visste jo hvordan en ‘shinet’ butikkhylle skulle se ut, (må jeg vel si).
(Siden Matland/OBS Triaden, var en butikk, som la lista høyt, når det gjaldt butikkstandard, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da Knut Hauge og jeg, lærte å shine hyller, på OBS Triaden.
Så forklare vel han broren til hu lyshåra i frukta der det.
(Hvis jeg husker det riktig).
At etikettene på varene, skulle faces, sånn at de stod vendt, i den retningen, som kundene pleide å gå.
Men det her turte jeg ikke å begynne med, på Rimi.
For jeg ville ikke begynne å spekulere, på hvilken retning, som kundene pleide å gå, inne på Rimi Nylænde der, osv.
For jeg orka ærlig talt ikke, å risikere, å ende opp i en diskusjon, med Elisabeth Falkenberg og/eller Hilde fra Rimi Hellerud.
Om noe som jeg ikke kunne dokumentere.
(Sånn som hvilken vei, som kundene pleide å gå, for eksempel).
For jeg så nok på Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som å være litt sære/vanskelige, da.
Så derfor holdt jeg vel heller kjeft, om at jeg hadde lært det, på OBS Triaden, at varene vel helst burde vende, mot den retningen, som kundene oftest pleide å gå, da.
(For hvis jeg hadde begynt å ‘bable’, for mye om det her.
Så hadde dem nok bare sagt at jeg var ‘gæern’, (eller noe), på Rimi Nylænde der, tror jeg.
Jeg forestilte meg vel kanskje det, at dette ville ende opp i en tilnærmet endesløs diskusjon, hvis jeg begynte å ta opp det her, da.
For en medarbeider der, hadde kanskje sett en kunde, som gikk den og den veien, en gang, da.
(For å ta et eksempel).
Så dette her hadde nok blitt et litt for komplisert tema, å ta opp, på Rimi Nylænde, frykta jeg nok.
Siden jeg nok antagelig må ha syntes det, at det var en del sære folk, som jobba i Rimi, på den her tida, da.
Noe sånt).
Og dette her, det stod det vel heller ikke noe om, i Rimi sin profilhåndbok, (hvis jeg husker det riktig).
For Rimi var jo en budsjettbutikk.
Til forskjell fra Matland/OBS Triaden, som var en fullsortimentsbutikk, (eller et hypermarked, kan man vel også kalle det), som vel hadde rundt tjue ganger, (eller noe), så mange vareslag, som en vanlig Rimi-butikk, da).
Så jeg bare facet varene, sånn at de stod vendt rett fram, da.
(Og satset på at det ble greit, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en e-post til the Dubliner i Oslo
Gmail – Woman who played flute in band 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Woman who played flute in band
-
Min Bok 4 – Kapittel 45: Assisterende butikksjef-møte 1995
En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.
Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.
Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.
(Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).
Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.
Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).
For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.
Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.
Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.
Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).
(Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.
(For å fleipe litt, da).
Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.
Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.
Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.
Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.
(I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.
Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.
Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.
Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.
(Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).
De satt jo og nesten skreik der, da.
Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.
For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).
Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.
Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.
(Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.
Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.
Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.
Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.
Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.
Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.
Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.
Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).
For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).
Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).
Han la kredittkortet sitt, i baren der.
Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.
Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.
(Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).
Så jeg drakk for mine egne penger der, da.
Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.
Og det var at alle de her assistentene.
(Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).
De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.
Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen i grunn.
Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små’.
(Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.
Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.
Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.
Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.
Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.
(Utrolig nok, må man vel kanskje si).
Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).
Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.
Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.
Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.
(En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.
Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).
Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).
Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.
Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.
(Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).
Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.
(Og han lurte på om jeg ville være med da.
Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.
Eller noe sånt).
Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.
Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.
(Noe sånt).
Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.
Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).
Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).
Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.
Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
