johncons

Stikkord: Thor Arild Ødegård fra Rimi Bjørndal (Aka. Toro og DJ Toro)

  • Min Bok 5 – Kapittel 167: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Når det gjelder Thor Arild Ødegård aka. Toro, (som jeg skrev en del om, i det forrige kapittelet).

    Så var vel han et år eldre enn meg, (mener jeg å huske).

    Og jeg mener å huske det, fra den første tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra da jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998).

    At Toro, når han satt på bussen, ned til sentrum, (etter jobben, osv.).

    Så kunne han si til folk han skravla med sånne ting som at: ‘Det har du lest i Natt & Dag’.

    Når folk han skravla med, på bussen, (som jeg også tilfeldigvis satt på da), liksom prøvde å være kule, da.

    (Noe sånt).

    Så Toro var liksom über-kul da, (må man vel si).

    (Selv om det vel er første gang, som jeg synes at det passer, å bruke akkurat det ordet).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro kjente også Sylvani Bricen, forresten.

    (Husker jeg at han sa på bussen, (må det vel ha vært), en gang.

    Og han hadde også gått i klassen til, (eller vært kamerat med), Kjetil Andre Aamodt, (mener jeg å huske, at Toro nevnte, på bussen ned til sentrum, etter jobben, en gang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Toro, (og vel muligens også Thomas Sæther, eller Thomas Kvehaugen).

    Nevnte det, at de kjente, Sylvani Bricen.

    Så forklarte jeg det, da.

    At jeg kjente broren hennes.

    Nemlig Marvin Bricen, da.

    (Som jo hadde vært lagføreren min, i Geværkompaniet).

    For jeg hadde jo sett Sylvani Bricen, på TV, da jeg bodde, på Ungbo.

    Og da tenkt det, at det måtte være hu søstera, til Marvin Bricen.

    Som han hadde sagt om, en gang, på rommet, til lag 2, tropp 1, (i juli 1992-kontingenten),  på Terningmoen.

    At søstera hans var så fin, at han nesten fikk vondt, (eller noe sånt).

    For hvor mange folk i Norge heter Bricen til etternavn, og er mulatter, liksom.

    Nei, det kan vel ikke være så mange, tenkte nok jeg da, (mens jeg så på TV, en gang, mens jeg bodde, på Ungbo).

    Men når jeg tenker over det nå.

    Så har jeg vel aldri fått bekreftet det, at Sylvani og Marvin Bricen, er søsken.

    Men jeg var helt sikker på at det var sånn, da.

    (På grunn av det Marvin Bricen sa, (om søstera si), i militæret).

    Så da Toro og Thomas Sæther, (eller hvem det var igjen), en gang begynte å ‘bable’, om Sylvanni Bricen, på bussen.

    (Mens jeg satt like ved dem, da).

    Så begynte jeg å ‘bable’ om at jeg kjente broren hennes, (Marvin Bricen), fra militæret osv., da.

    Men når jeg tenker på det nå, så burde jeg nok kanskje ha fått denne informasjonen bekreftet, (et eller annet sted).

    For dette var jo egentlig bare at jeg la samme to og to, liksom.

    Det var jo ikke sånn, at noen faktisk hadde fortalt meg det, at Sylvanni Bricen var søstera til Marvin Bricen.

    Det var bare noe jeg hadde tatt for gitt, (etter å plutselig ha sett Sylvani Bricen på TV-skjermen), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro sa også det en gang, (husker jeg), at Hanna Østberg, (som jobba i kassa, på Rimi Bjørndal, i 1997 og 1998, må det vel ha vært), var helt gæern, i fylla, (på fester og sånn), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han kalte Toro for ‘El Toro’, (husker jeg).

    Men hvorfor David Hjort kalte Toro for El Toro, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så pleide Toro å feste en del, nede i Oslo sentrum.

    Muligens ved St. Hanshaugen, vel.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg mener å huske at Toro en del ganger, gikk av 37-bussen, på holdeplassen, før jeg gikk av.

    (Noe sånt).

    For å feste med en kameratgjeng da, (må det vel ha vært).

    Og da klagde vel Toro noen ganger på meg.

    Siden jeg ikke festa sammen med noen kameratgjeng, da.

    Men istedet satt hjemme, foran PC-en osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra 1996 til 1998).

    Så hadde Toro leid et utested, (husker jeg), og arrangert en fest, ikke så langt unna der utestedet Blå seinere dukka opp vel, ved Grünerløkka.

    (Noe sånt).

    Og da var det sånn, (husker jeg), at også halvbroren Axel, ble dratt med dit.

    Av Toro, David Hjort og meg da, (må det vel ha vært).

    Og før vi dro på det utestedet, så ville Axel absolutt låne hårgele, av meg, (mens vi var i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen), husker jeg.

    Og jeg brukte egentlig ikke hårgele, men en slags hår-styler, som het Pearl Styler, (fra High Hair, eller noe lignende).

    Og jeg pleide bare å ta litt sånn Pearl Styler, på fingrene, og liksom ta det i håret, nederst ved hodebunnen, da.

    (Etter at jeg var ferdig å dusje, (om morgenen), da).

    Men da vi skulle, på det diskoteket, hvor Toro arrangerte fest.

    Så hadde Axel brukt for mye Pearl Styler, da.

    Så Axel klagde ganske høyt, ‘hele kvelden’, på at håret hans hadde blitt seende så rart ut, da.

    Siden jeg hadde hatt så rar hårgele liksom, da.

    Og nede på dette utestedet, så sa Toro det til meg det, (husker jeg), at: ‘Er ikke dette er kult?’, (eller noe sånt).

    (Etter at Axel, David Hjort og meg, hadde klart å komme oss ned, på det her utestedet, til Toro, da).

    Men kult og kult, fru Blom.

    Det var vel bare cirka 20-30 ungdommer, som satt på gulvet, langs veggene, i et mørkt lokale.

    Og med noe slags høy techno-musikk antagelig, da.

    (For Toro var jo en techno-DJ, for å ta med om det og.

    Eller rave-DJ, heter det kanskje.

    Noe sånt).

    Men jeg sa ikke det til Toro, at jeg syntes at folka, på det her utestedet hans, virka litt statiske.

    Jeg hadde jo ikke vært der så lenge akkurat  heller, (for å si det sånn).

    Så det var litt tidlig, (for meg), å gi noe særlig klart svar, om hva jeg syntes, om det her utestedet, (og folka), da.

    Og Toro dro meg også med bort til baren, som var på den her club-en hans da, (husker jeg).

    Og der solgte han bare en type drikkevarer, nemlig en type flaskeøl, som het ‘Red Stripe’, (husker jeg at Toro viste meg), for cirka 25-30 kroner flaska, (eller noe sånt), da.

    (Og dette var et øl fra Jamaica, (eller noe lignende), da.

    Noe sånt).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 166: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så husker jeg det, at Irene Ottesen.

    (Som jo også jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997.

    Og muligens i 1995 og, for alt hva jeg vet).

    Hu klagde til meg, en gang, på at en liten sprett, i 40-50-åra, som bodde på Bjørndal.

    (En kar med tynt hår, vel.

    Og som vel også muligens hadde bart.

    Eller, jeg husker ikke helt klart, om han hadde bart, (eller ikke).

    Men tynt hår, det hadde han vel ihvertfall.

    Det mener jeg rimelig sikkert å huske).

    Hadde begynt å slåss med henne, i butikken, (av en eller annen grunn).

    Og han spretten var vel alkoholiker vel, mener jeg at Irene Ottesen sa.

    (Noe sånt).

    Og dama hans hadde visst blåmerker, eller noe.

    Noe sånt.

    Irene Ottesen var ihvertfall veldig utilpass og bekymret, husker jeg.

    (På jobb, på Rimi Bjørndal).

    På grunn av han her spretten, da.

    Før hu fikk blomster, en uke, (eller noe), etter den her slåsskampen, da.

    Etter det, så ble vel Irene Ottesen nesten forelsket kanskje, i han her spretten, da.

    (Det var ikke langt unna ihvertfall vel, sånn som jeg husker det).

    For etter at hu hadde fått blomster, av han her spretten.

    Så husker jeg det, at Irene Ottesen smilte og nesten strålte da, (må man vel si).

    Så da ble hu plutselig veldig fornøyd, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Etter at hu først hadde vært veldig nedtrykt, (på jobb), og klaget til meg, om han her spretten, da.

    Så en kvast med roser, (eller hvordan blomster det kan ha vært), de kan gjøre en stor forandring, på sinnstilstanden, hos en dame, da.

    (Hvis man bruker Irene Ottesen, som eksempel.

    Sånn som det virka som for meg, at følelsene hennes, ovenfor han spretten, forandret seg, ihvertfall).

    Irene Ottesen sine følelser, ovenfor han spretten.

    De var som natt og dag, før og etter at hu fikk blomster, av han spretten, (vil jeg si).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så kvinner er veldig følelsestyrte vesen, som er mye styrt av blomster, (og lignende), kan det virke som.

    (På Irene Ottesen ihvertfall, vil jeg si).

    Så man bør kanskje tenke seg om, ihvertfall en eller to ganger, før man stoler for mye, på disse kvinnene, da.

    Som er så lette å påvirke, med blomster og annet.

    (Må man vel si).

    Hvis kvinner er så lette, å styre og påvirke.

    Så er de vel ikke så veldig pålitelige, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Og han spretten, (som var myk i kroppen, (virka det som), selv om han vel må ha vært nesten en generasjon eldre, enn Irene Ottesen og meg, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Han dukka også opp på Rimi Bjørndal.

    Noen år seinere.

    På den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    (Noe jeg jo gjorde fra fra sommeren 2002 til desember 2003.

    Mens jeg gikk de første tre semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Og da husker jeg det, at han spretten sa til meg det.

    (Av en eller annen grunn.

    Kanskje jeg nekta han å kjøpe øl, eller noe sånt.

    Siden han hadde vært full, i butikken, (eller noe).

    Det husker jeg ikke helt, hva foranledningen var, for denne episoden.

    For det er jo noen år siden, for å si det sånn).

    At han trodde at jeg brukte amfetamin, siden jeg hadde så store ringer, under øya.

    Også meg da, som hadde slutta som butikksjef for å studere.

    Siden jeg jo var så overarbeidet, etter mange års blodslit, (må man vel nesten kalle det), i Rimi.

    Men jeg tok ikke han spretten alvorlig, da.

    For jeg huska jo det, at han hadde hatt slåsskamp mot Irene Ottesen, i butikken, også.

    (I 1996 eller 1997, må det vel ha vært).

    Så jeg tenkte på han spretten som en kriminell cirka da, (for å være ærlig).

    Så å bli prata dritt om av en kriminell.

    Hvem bryr seg om det, liksom.

    Nei, det er ikke noe å bry seg om, mente nok jeg, da.

    Hvis du blir tulla med av kriminelle og ustabile folk.

    Så vil vel det ofte bety at du er bra person, tenkte vel jeg.

    (Noe sånt).

    Men jeg mener å huske det.

    At Toro aka. Thor Arild Ødegård, (min lederkollega, på Rimi Bjørndal).

    Han begynte så å spinne videre, på dette oppspinnet, som han spretten, hadde sagt til meg, da.

    (Etter at han spretten vel antagelig hadde gjort et eller annet galt først.

    Siden det hadde blitt en slags konfrontasjon, liksom.

    Mellom han spretten og meg, da).

    Og jeg mener å huske at Toro sa det, (om meg da), til en eller annen kollega av oss.

    (Muligens vår lederkollega Fredrick).

    At ‘Han ser søren meg sånn ut’, (eller noe sånt).

    Så Toro begynte vel å dramatisere videre, på det her usaklige sludderet, som han kriminelle og aggressive spretten, (må man vel kalle han), hadde sagt om meg, da.

    Så da mista jeg enda litt mer respekt, for Toro, (må jeg innrømme).

    Siden jeg hadde hatt vanskelig for å ta Toro helt på alvorlig, (fra før det her), da.

    For Toro hadde vel jobba, på Rimi Bjørndal, siden 1996, (var det vel).

    (Altså i 6-7 år, på den her tida, da).

    Og han hadde vel bare klart å bli låseansvarlig, (eller noe sånt).

    Men han dreiv jo mye på med DJ-jobbing også, da.

    Men han gjorde det vel ikke så bra, som DJ heller, at han kunne slutte, på Rimi Bjørndal.

    (Det var forresten noen ungdommer, som ‘dreit ut’ Toro en gang, (på Rimi Bjørndal), siden han jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    (Fra den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    Fra sommeren 2002 til desember 2003).

    For Toro var liksom en kul DJ, da, (kjent som DJ Toro).

    Så noen ungdommer syntes vel kanskje at Toro var en taper da, siden han jobba så mye, på Rimi Bjørndal, (som låseansvarlig), da.

    Jeg også gjorde jo det, men det var jo bare ved siden av studiene, liksom.

    Og jeg ble jo butikksjef, etter fem år i Rimi, liksom.

    Så det gikk mye mer trått, for Toro, i Rimi, da.

    (Enn det hadde gjort, for meg).

    Men så var kanskje ikke Toro så ambisiøs, (som meg), da.

    Og damer på byen, (på Studenten), syntes visst at jeg var en taper, (husker jeg), siden jeg hadde brukt ‘hele’ fem år, (i Rimi), på å bli butikksjef, da.

    Men jeg ble nå ihvertfall butikksjef, til slutt, da.

    Og hvis jeg hadde startet med å jobbe, i en større butikk, enn Rimi Nylænde.

    (Hvor jeg jo først begynte å jobbe, i noe som kunne minne om en heltidsstilling, i Rimi).

    Så hadde jeg kanskje blitt butikksjef raskere og.

    Men da lærte jeg meg bare mer data osv., på fritida.

    Siden karrieren min, i Rimi, gikk så sakte, da.

    Også var jeg heller tålmodig, og ventet til jeg fikk sjansen liksom, til å bli butikksjef, da.

    Siden det vel er greit, å få med seg det, å jobbe som butikksjef, når man først har jobbet så mange år, i butikk, liksom.

    (Noe vel også Magne Winnem mente.

    Mener jeg å huske, fra tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men om Toro har blitt butikksjef nå, det veit jeg ikke.

    Men det er det vel kanskje noen andre som veit.

    Så Toro var litt som en slamp da, (må man vel si).

    Og når han i tillegg hørte på sånne kriminelle og ustabile folk.

    (Sånn som det virka som, for meg).

    Så syntes jeg etterhvert at det ble vanskelig å ha mye tillit, til dømmekraften, til Toro, da.

    Og jeg var jo med, på jobbintervjuet, til Toro.

    (Som jo Irene Ottesen og jeg, ble gitt som arbeidsoppgave, å arrangere sammen.

    Av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Rett før han dro på ferie, sommeren 1996.

    Må det vel ha vært).

    Men jeg likte ikke det falske smilet, til Toro, (fra det jobbintervjuet), husker jeg.

    Og jeg vel aldri vært helt sikker, på hva jeg skulle synes, om han Toro.

    (På den tida, som jeg jobba, i Rimi).

    Og det er jeg vel egentlig ikke enda.

    Toro har nok mange sider, (vil jeg si).

    Og det er vaskelig for meg å vite, når han er oppriktig, (eller ikke).

    Trodde for eksempel Toro, på det som han spretten sa?

    Eller bare lot Toro som at han trodde på det, og spant videre på det, for liksom å undergrave meg, (på Rimi Bjørndal), eller noe sånt?

    Det er vanskelig for meg å si, hvordan det egentlig var.

    Men jeg synes ihvertfall det, at det er litt vanskelig, å skjønne seg, på han Toro.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sånn som jeg husker det, fra den tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra 1996 til 1998).

    Så hadde Toro mye fravær.

    Og det var vanskelig, å stole på, om han kom til å dukke opp på jobben, (sånn som jeg husker det).

    (Siden han dreiv mye med DJ-jobbing, og annet da.

    Ved siden av jobben, på Rimi Bjørndal).

    Selv om jeg må innrømme det, at jeg ikke merka noe til det, at Toro hadde mye fravær, på den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så det er mulig at Toro ble mer ansvarlig, med årene.

    (Hva vet jeg).

    Hvis ikke, så hadde han vel ikke fått blitt leder, på Rimi Bjørndal, (skulle man vel tro).

    Men det var ikke sånn, da jeg slutta, på Rimi Bjørndal, i 1998.

    (For å bli butikksjef.

    På Rimi Nylænde).

    At jeg hadde regna med det, at Toro etterhvert ville bli forfremmet til leder, på Rimi Bjørndal.

    Men det var vel sånn noen ganger, (på den her tida, ihvertfall), at Rimi bare tok de folka de hadde, i butikken.

    Og nesten truer de med sparken, hvis de ikke vil jobbe, som ledere.

    (For eksempel hvis andre leder slutta, eller ble sykmeldt).

    Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    Så det kan være at Toro ble leder, på Rimi Bjørndal, fordi at de hadde stor mangel, på ledere, en sommer, (eller noe sånt), da.

    (Hva vet jeg).

    Det at Toro ble leder, (på Rimi Bjørndal).

    Det skjedde i de årene, som jeg jobba, som butikksjef, (på Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus).

    (Nemlig fra 1998 til 2002).

    Så hva grunnen var, til at Toro, ble leder, på Rimi Bjørndal.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er det vel antagelig noen andre, som vet.

    (Det er mulig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Toro sa det en gang.

    (Enten mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Eller mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    På bussen, (eller om det var på t-banen), ned til sentrum, etter jobben, (en dag), på Rimi Bjørndal.

    (Til en som hadde sagt noe sånt, som at han hadde lyst til å flytte, til England).

    At folk som bodde i England, det var sånne folk som bare tenkte på penger, osv.

    (Så det er mulig at Toro er kommunist, (eller noe sånt).

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og for å ta med om det, så har jeg aldri brukt amfetamin.

    Ikke en så mye som en eneste gang.

    Selv om jeg ble tilbudt ‘pepper’ en gang, som jeg skulle kjøpe burger, på Torgbua, (like ved Plata der).

    For de burgerne hadde så godt rykte.

    Og ‘pepper’ er visst slang for amfetamin, da.

    Men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mer stressa, enn det jeg er, liksom.

    Jeg klarer meg bra med alkohol og sigaretter, (må jeg vel si).

    Det var bare sånn at jeg ble litt nysgjerrig, på hvordan hasj egentlig virka, en gang.

    (Da jeg nesten var tredve år).

    Etter å ha lest, at folk på irc, reklamerte mye for hasj osv., da.

    Og skrev at hasj var mindre skadelig, enn alkohol osv., da.

    Så de ufarliggjorde hasj, da.

    Og jeg tenkte da, at det ikke var noe farlig, å prøve.

    Siden dette stoffet også, (mer eller mindre ihvertfall), ble gjort lovlig, i land som England og Tyskland, på den her tida.

    (Rundt 1998).

    Husker jeg at jeg leste, i Aftenposten eller på nettet, vel.

    Men jeg har aldri lagd en joint selv.

    (For det veit jeg ikke hvordan man gjør).

    Så jeg måtte da be min halvbror Axel, om å lage en sånn joint, for meg, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Sånn at jeg fikk prøvd denne berømte hasjen, da.

    Som min halvbror Axel, min søster Pia og min tante Ellen, alle tre pleide å røyke.

    (Eller Ellen røyka vel marijuana, og ikke hasj).

    Så sterkere stoff, enn hasj, det har jeg aldri brukt.

    (Og det med hasjen, det var bare et engangstilfelle.

    Etter at jeg ble liksom ble overtalt, av folk på nettet osv., til å prøve det, da).

    Jeg har også prøvd hasj og kokain, (eller hva det var), en del andre ganger, i etterkant av den enkeltepisoden, (da jeg spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj).

    Men da har det alltid vært sånn, at noen har stappa en joint, opp i trynet på meg, (i fylla, osv.), liksom.

    Og jeg da nesten har syntes at jeg måtte ta et trekk, for å ikke virke som en purk liksom, (eller noe sånt).

    For jeg var ganske myndig, på jobben, noen ganger.

    Så jeg ville ikke at folk, (som røyka hasj, osv.), skulle tro at jeg var en purk, da.

    Så derfor hendte det, at jeg tok et trekk, av en joint, på fester osv., fra 1999 til år 2005, (må det vel ha vært).

    Men jeg klarer ikke selv, å lage en joint, da.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg har brukt hasj, (eller andre typer narkotika).

    Siden det alltid har vært noen andre, som har laget jointen.

    Og det alltid har vært sånn, at jeg har tatt noen trekk, for å liksom være sosial, da.

    Og man kan jo ikke velge hvem man er i familie med, liksom.

    Når lagfører i militæret, kolleger og nesten alle i slekta di, bruker hasj.

    Så blir du nesten erta, hvis du ikke har prøvd det.

    Og når hasj liksom ikke skal være så skadelig, (ettersom det jeg har blitt fortalt, ihvertfall).

    Så var det vanskelig for meg, å finne på grunner, til å ikke prøve det.

    For jeg kjeda meg etterhvert, ettersom årene gikk, da.

    Og karrieren min ikke tok helt av.

    Og ettersom jeg ikke fikk meg noe dame, heller.

    (Av en eller annen grunn.

    Det hang kanskje sammen med at karrieren min gikk litt sakte).

    Så jeg kjedet meg en del, da.

    Og måtte liksom gjøre noe som var rimelig på kanten, etterhvert.

    For å liksom ikke føle meg for døll og kjedelig, da.

    Så derfor var det at jeg fikk halvbroren min Axel til å lage en joint en gang.

    (I 1999, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St.Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de nesten kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 163: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså mens jeg studerte, de tre første semestrene, ved HiO IU.

    Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så husker jeg det, at jeg et par ganger, liksom måtte ‘arrestere’, min leder-kollega Fredrick, på jobben der, da.

    Og det var etter at han hadde gjort ting, som for eksempel å love min studie-kamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, å brenne et PC-spill, for han, men så å ikke gjøre det.

    Da ville jeg liksom klage, på han Fredrick, da.

    For det at man ikke holder et løfte, det syntes ikke jeg, at var noe særlig bra, da.

    Og jeg kunne jo da, for eksempel få dårlig rykte, på ingeniørhøyskolen, (for å si det sånn).

    Og etter den andre gangen, som jeg liksom arresterte, han Fredrick, da.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at han Fredrick sa det, til vår leder-kollega Thor-Arild Ødegård aka. Toro aka. DJ Toro.

    At han syntes at jeg, liksom arresterte han, for de ‘riktige tingene’, da.

    (Noe sånt.

    Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

    Og uten at jeg vet hvorfor, at han Fredrick, gjorde et poeng av dette, ovenfor han Toro.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (på den her tida), at Fredrick, en gang kontaktet meg på irc, (må det vel ha vært), husker jeg.

    Og dette var etter at jeg hadde fortalt han det, at jeg lærte Java-programmering, ved HiO IU.

    Og at jeg regnet med å få en bra betalt jobb, etter endt studier, da.

    (Noe sånt).

    Og Fredrick, han begynte da liksom nesten å ‘gråte’ nesten, på irc.

    Og fortalte det, at han også skulle ønske, at han fikk seg en bra betalt jobb, innen data, da.

    Så Fredrick var lei seg, siden han ikke studerte data da, men bare dreiv med data, som hobby.

    For da ville ikke noen datafirma ansette han, (trodde han).

    (Noe sånt).

    Så jeg hadde altså fått meg en fettklump av en sønn, på 19-20 år.

    Fordi at jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en eller to vakter i uka, da.

    (Ved siden av heltidsstudier, ved ingeniørhøyskolen).

    Men Fredrick er vel en typisk generasjon Y, tror jeg.

    (Som jeg har lest om såvidt, på nettet).

    Nemlig generasjonen som kom etter generasjon X, vel.

    Generasjon X, (som jeg vel er i), kom jo etter generasjon 68, (som også var kjent som hippie-generasjonen, vel).

    Og jeg skjønner meg ikke så mye, på generasjon Y.

    Men jeg synes at Fredrick var innpåsliten, og kanskje som en kyniker, (husker jeg).

    Han var jo nesten en generasjon yngre enn meg, og likevel så gikk han veldig nærme, (syntes jeg), uten at han liksom gjorde seg gradvis kjent med meg, da.

    Han gikk liksom nærme, med en gang da, (vil jeg si).

    (Og halvbroren min Axel, er også sånn at jeg ikke skjønner meg helt på han, (vil jeg si).

    Så han er kanskje generasjon Y han og, (tenker jeg nå).

    Det er mulig).

    Og Fredrick, han skulle vel også lære seg programmeringsspråket C#, (som var nytt på den her tida), hjemme, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men jeg hadde nok med det vi lærte, ved ingeniørhøyskolen, og med de to lederjobbene, som jeg hadde, i Rimi, osv.

    Og disse nye studentårene mine, de skulle jo egentlig være som noen ‘sabbatsår’, for meg.

    Siden jeg jo hadde hatt mange års ‘hardkjør’, bak meg, som leder, i Rimi, da.

    Men det var ikke så lett for meg, når jeg fikk sånne ‘fettklumper’, som han Fredrick, (som jeg egentlig ikke kjente), så nærme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül Özgyr, hu ringte meg, (på Rimi Langhus sitt telefonnummer vel), en fredag, (på den her tida), som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Hu spurte meg om vi hadde fler DVD-spillere igjen, på Rimi Langhus.

    (Av de ganske billige DVD-spillerne, som Rimi hadde, på den her tida.

    DVD-spillere som var sånn at de også kunne spille Mpeg-filer, (brent på PC), osv., (hvis jeg husker det riktig)).

    For disse DVD-spillerne, de var utsolgt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Songül Özgyr, ihvertfall).

    Songül sa vel det, at ‘vi’ skulle hente DVD-spilleren, dagen etter.

    Så jeg skjønte dette ‘vi’ sånn halvveis, (husker jeg), som at hu hadde fått seg type, da.

    (Noe sånt).

    Jeg la ihvertfall en sånn DVD-spiller, inn på kontoret, (noe jeg vel også sa til Songül, på telefonen).

    (Og jeg skrev også en lapp på DVD-spilleren, om at den ble hentet, dagen etter, da.

    Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, fra noen Rimi Langhus-folk, om dette.

    Så om Songül Özgyr var på Rimi Langhus, for å hente DVD-spilleren sin, det veit jeg ikke.

    Og hvem typen hennes eventuelt var, det veit jeg heller ikke.

    Hvis det ikke var Thomas Brun da, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus, før Stian Eriksen ble butikksjef der, i andre halvdel av 2003, en gang, vel).

    For Thomas Brun pleide jo å hente Songül, etter at hu var ferdig på jobben, på Rimi Bjørndal, noen ganger, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül sa også det, (på rundt den her tida), på Rimi Bjørndal.

    At nå skulle jeg få lov til å brenne filmer og sånn, for henne også.

    (For jeg pleide jo ganske ofte å brenne filmer og musikk osv., for andre folk, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden det jo var et så sosialt miljø der.

    Så kollegene mine, de ble liksom mer som venner eller bekjente da, på en måte).

    Men det ble aldri til det, at jeg fikk spurt hu Songül, om det var noen filmer eller noe musikk, som jeg skulle laste ned, på nettet, for henne.

    For det ble kanskje litt rart, at det var hu som sa til meg, at nå skulle jeg få lov, til å brenne musikk og filmer, for henne.

    Det burde vel kanskje vært motsatt, at det var jeg som tok initiativet, til dette.

    Siden det jo da ville være meg, som gjorde henne, en tjeneste.

    Og jeg var jo ikke slaven hennes heller liksom, (for å si det sånn).

    Så det ble aldri noe av, at jeg brente noen filmer eller noe musikk, for hu Songül, da.

    For det var vel sjelden at jeg hadde henne på tomannshånd liksom, på Rimi Bjørndal.

    Siden hu vel oftest hadde andre folk rundt seg der, da.

    Og dette ble vel også litt anstrengt kanskje, siden hu hadde ringt meg, på Rimi Langhus, om den her DVD-spilleren osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, (på Rimi Bjørndal).

    At Songül sa til meg det, at jeg måtte gå til posten, (av en eller annen grunn).

    (Noe som var litt spesielt, for jeg hadde jo ikke fått noe opplæring i posten, for å si det sånn).

    Men jeg gikk nå dit likevel da, siden Songül hadde bedt meg om å gå dit, (mens hu gikk gjennom butikken, i retning av spiserommet), vel.

    Og da jeg kom fram til posten, så var det en tysker der, (som hadde forvilla seg dit), husker jeg.

    Han stod i posten, med en pantelapp.

    Så det var nesten litt komisk da, (husker jeg).

    For posten hadde jo ikke noe med pantelappene å gjøre, (for å si det sånn).

    (For pantelappene, de skulle man jo levere i kassa, da).

    Og han tyskeren, han var nesten arg, (vil jeg si).

    Og han snakka hverken norsk eller engelsk, da.

    Og han viste meg en pantelapp, som det stod 0 kroner på da, (husker jeg).

    Og han ville ha pengene for den her pantelappen, da.

    Og jeg måtte gå inn på flaskerommet, (husker jeg).

    For å finne en av boksene hans, da.

    Og dette var en tysk colaboks, (eller noe sånt), vel.

    Så dette må vel ha vært en tysk bobil-turist, (eller noe), som hadde forvilla seg, opp til Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Og norske bokser, de måtte jo ha pantemerke på seg, for at man skulle få pant, for dem.

    (Dette gikk vel egentlig på strekkoden.

    For det var vel sånn, (hvis jeg husker det riktig), at bokseautomaten leste strekkoden.

    For å se om boksen var kjøpt i Norge, da.

    (Noe sånt).

    For hvis boksen ikke var kjøpt i Norge, så fikk man ikke pant, da.

    For da hadde man jo ikke betalt pant, (til det norske pantesystemet), da man kjøpte boksen.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo vært på sommerferie, i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg klarte etterhvert å få sagt ‘keine kroner’, (som vel betyr ingen kroner), på tysk, da.

    For å prøve å forklare den her ‘pante-problematikken’, for han tyskeren, da.

    Og da ga han tyskeren seg, (som var nesten fiendtlig, må man vel si), til slutt, (mener jeg å huske), siden jeg kunne et ord tysk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Diana, (fra Bjørndal).

    (Hu som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent der, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), noen år før det her.

    Hu som hadde oppført seg så rart, den gangen jeg møtte henne, i første etasje, på Oslo City, (på den her tida, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen).

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu lurte på om vi trengte noen flere ansatte, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og da måtte jeg si til henne det, (husker jeg), at det var mulig at vi trengte det.

    Men at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan.

    At det kanskje var lurere av henne, å ikke nevne det, at hu kjente meg, da.

    (Hvis hu skulle søke om jobb der).

    Og det endte med at hu Diana ikke begynte å jobb der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men. men.

    Etter at Linn Korneliussen flytta, fra David Hjort, og til Bergen.

    Noe hu vel gjorde, høsten år 2000, (eller noe sånt).

    Så vanka David Hjort mer og mer sammen med en gjeng, med kriminelle folk, (sånn som jeg skjønte det).

    Det er mulig at disse folka, var de samme kriminelle folka, som David Hjort hadde fortalt meg om, at han ville prøve å kutte ut, i 1997, (like etter at David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal).

    Og ikke så lenge etter, at Linn Korneliussen, hadde flytta, til Bergen.

    Så inviterte David Hjort meg, på en fest, på Bjørndal, (husker jeg).

    Og på denne festen, så var også Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Jeg husker at David Hjort fortalte det, at Linn Korneliussen hadde fått seg en del større pupper.

    (Etter at hu hadde flytta til Bergen).

    Så dette må vel ha vært en del måneder, etter at Linn Korneliussen flytta, til Bergen.

    (Vil jeg vel tippe på).

    Siden at puppene hennes hadde rukket å vokse så mye, (av en eller annen grunn), ifølge David Hjort.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra denne festen, så husker jeg det, at David Hjort sa til meg, (og muligens også til Erik Dahl vel).

    At den gjengen, som David Hjort hadde på besøk der, (i stua si, på Bjørndal).

    Var ganske kriminelle folk.

    Så vi måtte være forsiktige, (på den her festen), da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort hang også et norsk flagg, fra terrassen sin, på Bjørndal, (på den her festen da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, på hva Linn Korneliussen drev med, i Bergen, siden at puppene hennes hadde vokst så mye, liksom.

    Og jeg hadde jo også vært sjefen hennes, på Rimi Nylænde, i cirka et års tid, (var det vel).

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom måtte slå av noen ord, med henne, da.

    Noe som skjedde, ute på terrassen der, (til David Hjort da), husker jeg.

    Og da jeg slo av noen ord, med Linn Korneliussen.

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at noen i den her kriminelle gjengen, (som satt i sofaen).

    Sa høyt, til David Hjort, at jeg ‘rappa dama hans’.

    Enda Linn Korneliussen og David Hjort vel ikke var sammen lenger.

    Og selv om jeg bare såvidt sa hei vel, til hu Linn Korneliussen, da.

    (Som jeg mener å huske at smilte til meg, og var vennlig osv).

    Og jeg spurte vel Linn Korneliussen, om hva hu dreiv med, antagelig.

    Og hu hadde vel begynt å studere, i Bergen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den festen her, så var jeg litt misfornøyd, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg hadde på meg en litt dyr svart v-genser, (var det vel).

    Og den genseren hadde krympet kjempemye, i tørketrommelen, i kjelleren, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, (husker jeg).

    (Hvor den vel muligens hadde ligget, fra dagen før, eller noe sånt).

    Så det var omtrent som da jeg et år seinere, (eller noe), skulle spille fotballkamp, (for Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag), på Greverud, (het det vel).

    For da hadde jo med meg en joggebukse, (som jeg hadde trodd at var den, som jeg hadde satt på vask, kvelden før), som jeg hadde raska med meg, i full fart, en travel dag, fra vaskekjelleren, i Rimi-bygget, da.

    Den joggebuksa, den hadde jo vært alt for liten.

    Så jeg måtte sitte ved siden av Christina Brynteson, (fra Rimi Langhus), på reservebenken, på Greverud der, (var det vel), under så godt som hele den kampen, da.

    Siden at den joggebuksa, (som jeg ved en feil hadde tatt med meg, fra vaskekjelleren, i full fart), hadde vært alt for liten, til å spille fotball i, da.

    Og sånn var det med genseren min, den dagen jeg var på den her festen, (på Bjørndal), og, (husker jeg).

    At den hadde krøpet så mye, (i tørketrommelen, i Rimi-bygget), at den føltes ukomfortabel å gå med, (siden den var for liten, og liksom ble for kort), da.

    Så jeg var ikke helt fornøyd, på den her festen.

    Og etter at disse kriminelle folka, hadde oppført seg rimelig truende, (må man vel si), da jeg hadde snakka, med hu Linn Korneliussen, (ute på terrassen der).

    Så bestemte jeg meg for å heller dra ned til sentrum, og gå ut på byen, da.

    (Istedet for å bli værende, på den her litt utrivelige festen, (må man vel kalle den), da).

    Så jeg ringte vel fra mobilen min, og bestilte en drosje da, (tror jeg).

    Og jeg husker det, at i drosjen, (som jeg tok aleine), på veien ned til sentrum.

    Så viste han drosjesjåføren meg noen gammeldagse tikroner-sedler.

    Som han hadde fått, av en av de tidligere passasjerene, den kvelden.

    Og dette var noen gule tiere, (mener jeg å huske), som kanskje fantes, på 60-tallet, (eller noe sånt), da.

    Og drosjesjåføren, han fortalte meg det, at det var en kar, som skulle besøke kona si på sykehuset, (eller noe sånt).

    Som hadde betalt med disse gamle tikrones-sedlene, (som sikkert var fra myntsamlingen hans, eller noe sånt), da.

    Så det var jo som at det var en tragedie av noe slag, som drosjesjåføren fortale meg om.

    Siden det virket som at dette var noen folk, som nesten hadde mistet kontrollen, da.

    Siden de måtte bruke sedler, fra myntsamlingen sin, for å kjøre drosje osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg vel til So What, (tror jeg).

    Det var muligens denne kvelden, at jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), i det portrommet, mellom So What og Grensen der.

    Og fikk mobilnummeret hennes da, (som jeg sendte tekstmeldinger til vel, og på den måten fikk avtalt en rimelig mislykket date, på Blue Monk, en uke eller to seinere).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Men tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her gjengen, (som vel også assistent Alex, fra Rimi Sinsen, var med i, hvis jeg har forstått det riktig), som var på den festen, til David Hjort, på Bjørndal.

    (Og som jeg var litt usikker på, hva jeg skulle mene om).

    De dukka plutselig opp, på Rimi Bjørndal, mens jeg jobbet der som låseansvarlig, (husker jeg).

    (Like før stengetid, en lørdag, vel).

    Og da spurte han ene av dem, (en som på en fest hos Alex, på Rimi Sinsen, en tid før det her, hadde fortalt meg, at han var ‘deal-er’, (eller langer, eller noe sånt), vel).

    Han spurte meg, om det var noen ledige jobber, på Rimi Bjørndal.

    Og da sa jeg det samme til han, som jeg hadde sagt til hu Diana, (fra Bjørndal), husker jeg.

    Nemlig at jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, at jeg ikke kunne spørre Johan, fra dem, om Rimi trengte noen flere ansatte, da.

    Og jeg mener også huske det, at hu Fiza, (som jobba i posten), reagerte ganske kraftig, på de her kameratene, til David Hjort, da.

    Som jeg mener å huske, at hu stod og så på, (fra posten), mens de prata med meg, samtidig med at de gikk ut av butikken, (uten å kjøpe noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 161: Mer fra de tre første semestrene, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Første semesteret mitt, ved HiO IU, det startet forresten i august 2002.

    Og tredje-semesteret, det var ferdig, i desember 2003).

    Så dro min leder-kollega Fredrick, fra Rimi Bjørndal, meg med på å kjøpe pizza, etter jobben, (etter en torsdag-seinvakt, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    Og dette behøvde vel ikke nødvendigvis å ha vært så rart.

    For Fredrick og meg, (og også en eller to ganger Toro aka. Thor Arild Ødegård), vi pleide jo noen ganger å dra på Burger King, i Grensen, for å spise burgere, etter jobben.

    (Alltid på Fredrick sitt inisjativ, vel.

    Så han Fredrick, han var litt som David Hjort, Magne Winnem og min fetter Ove, da.

    På den måten at han ‘alltid’ fant på ting, å gjøre, og at han maste på meg, om å være med på disse tingene, da.

    Så han Fredrick, han kunne være litt innpåsliten, da.

    På samme måte som Magne Winnem, David Hjort og Ove da, (må man vel si)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var rart, med denne pizza-spisinga.

    Det var at Fredrick ville at vi skulle gå av T-banen, på en stasjon, som lå mellom Mortensrud, (som var så langt som ‘Bjørndal-ring-bussen’ gikk), og sentrum, da.

    (På Østensjøbanen, da.

    Som også er kjent som linje 3.

    Og som på den her tida gikk fra Mortensrud og til Sognsvann, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Kan det ha vært på Godlia stasjon, (at Fredrick dro meg av T-banen, på vei ned til sentrum), tro?

    Hvem vet.

    Dette var ihvertfall en T-banestasjon, som jeg aldri hadde vært på før, husker jeg.

    Og dette var fordi at Fredrick kjente de som dreiv denne bydels-pizzeriaen, (som jeg mener å huske at lå i tilknytning til den nevnte t-banestasjonen), da.

    Og dette var noen barske muslimer fra Pakistan, (eller noe sånt), vel.

    Så hvordan Fredrick kjente disse barske ‘pizzeria-muslimene’, det veit jeg ikke.

    Var han kanskje i noen slags hemmelig avdeling av Al-Quaida, (eller noe sånt)?

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu jobba jo som butikksjef, på Rimi Bjørndal, til rundt årsskiftet 2002/2003 en gang, (var det vel).

    (Noe sånt).

    For da begynte hu jo istedet som assistent, på den store ‘nabo Rimi-en’, nemlig Rimi Mortensrud, da.

    Etter at jeg husker at jeg overhørte, (en tirsdag eller torsdag, som jeg skulle jobbe, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært), at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, klagde på, til Irene Ottesen, at hu ikke fikk helt dreisen, på å drive Rimi Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, iløpet av 2003, (må det vel ha vært).

    (Noen måneder etter at Irene Ottesen, hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Så var Irene Ottesen innom, på Rimi Bjørndal, (sammen med en eller to andre Rimi-folk, fra Rimi Mortensrud, eller noe sånt), da.

    Og da, så spurte hu meg, husker jeg.

    Om jeg ville være med henne og Ivan, og en del andre Rimi-folk, ut på byen, lørdagen etter, (mener jeg at det må ha vært).

    Og på den her tida, så var det sånn, at jeg ikke festa noe særlig, med hverken David Hjort, Magne Winnem eller broren min Axel, (husker jeg).

    (Det her var vel kanskje etter at David Hjort hadde dratt meg opp til Ammerud, for å fikse PC-en hans, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke hadde vært ute på byen, på en stund, da.

    Så jeg slo faktisk til, på å bli med de her Rimi Mortensrud-folka, (må man vel kanskje kalle dem), ut på byen, da.

    Og dette visste seg å være et utested, (som jeg ikke husker navnet på lenger nå), som lå i en sidegate, som gikk mellom Karl Johan og Grensen vel.

    Like ved Egertorget cirka, vel.

    Og der, så husker jeg at hele gjengen av oss, satt nede i første etasje, og drakk øl, da.

    Og jeg sa vel ikke stort, for jeg kjente vel ingen av de her folka så utrolig bra.

    (Jeg kjente vel Irene Ottesen best.

    Men hu er litt ‘dundrete’ og sånn, da.

    Må man vel si.

    Så jeg var vel litt sånn ambivalent, (må man vel si), overfor henne, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ivan, som jo jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Han hadde jo blitt ansatt, i den stillingen, av nettopp Irene Ottesen vel, noen måneder tidligere, da.

    (Ihvertfall så hadde Irene Ottesen vært sjefen hans, noen måneder tidligere, da).

    Men på den her tiden, så var altså disse to assistent-kolleger, i Rimi, da.

    Ivan var forresten fra Mandal, (mener jeg å huske).

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Ivan var veldig begeistret, fordi at fotball-laget Mandalskameratene, gjorde det så bra, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og Ivar var også Rimi sin nye Casanova, (eller noe sånt), visste det seg.

    For hvis jeg skjønte det riktig.

    (Og dette fikk jeg vel også halvveis bekreftet, av Irene Ottesen, mener jeg å huske).

    Så hadde Ivar pult ei Rimi-dame, på dassen der, (eller noe sånt).

    De to ble ihvertfall borte veldig lenge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg måtte i minibanken, for å ta ut penger, (ganske tidlig på kvelden), mens jeg var, på det her utestedet, da.

    (For jeg er ikke så glad i å betale med visa eller kredittkort, på utesteder, da.

    For jeg har ikke lyst til å la visakortet mitt ligge i baren, liksom.

    For det synes jeg at virker litt risikabelt da, for å si det sånn).

    Og da gikk jeg litt nedover, i Karl Johan, og tok ut penger, ved Nordea der, (tidligere Kredittkassen), ved Stortorvet.

    (Like ved utestedet Broadway der, vel.

    Noe sånt).

    Og der, så møtte jeg faktisk Jan-er’n aka. Jan Henrik, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Han gikk rundt der, i lag med to-tre andre karer, i 20-årene, vel.

    Jeg fortalte Jan Henrik, at jeg var ute på byen, sammen med Irene osv., (som jeg regna med, at han visste, hvem var).

    (Siden de begge to hadde jobba i det samme Rimi-distriktet, på den samme tida, da).

    Og jeg spurte vel sikkert Jan Henrik, om hvordan det gikk, i hans nye jobb, som dørvakt, på Onkel Donald.

    (Som han tydeligvis hadde fri fra, den her kvelden, da).

    Men det var ikke sånn, at jeg spurte, om Jan Henrik og dem, hadde lyst til å bli med, tilbake til det utestedet, som Irene og dem var på, da.

    For så bra kjente jeg ikke Jan Henrik.

    Og Jan Henrik hadde også gjort narr av meg, en gang som jeg prata med han, utafor Onkel Donald der da, (husker jeg).

    For han gadd ikke å stå utafor Onkel Donald der, mens noen, (nemlig meg), stod og ringte, med en Nokia 3330 da, (var det vel).

    (At han sa til en kollega, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og Jan Henrik og kameratene hans, de hadde nok helt sikkert andre planer.

    Jeg husker at jeg en gang så Jan Henrik, sitte sammen med noen kamerater, (ganske edru vel), inne på et ganske lite rom, inne på Stedet der.

    (Den gangen som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og vi var på Peppe’s Pizza, nederst i Karl Johan, for å spise pizza.

    Før noen av oss, dro videre, til Stedet, (som seinere skifta navn til Tiger Tiger), da.

    Noe sånt).

    Og jeg kunne vel ikke ha invitert Jan Henrik og dem, heller.

    Siden det ikke var jeg, som arrangerte, den her byturen, da.

    Det var jo Irene som hadde bedt meg med, på den her byturen, liksom.

    Så da kunne vel kanskje ikke jeg ha bedt med noen andre folk dit heller, liksom.

    Men nå kjente jeg jo ikke Jan Henrik og dem så bra, heller.

    Og de hadde nok helt sikkert andre planer for kvelden også, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, så gikk Irene Ottesen og jeg, (og vel muligens også noen andre av de folka som var med ut), opp i andre etasje, på det her utestedet.

    Der var det dansegulv, (husker jeg).

    Og jeg er jo ikke noe danseløve akkurat, men jeg stod og drakk øl, (delvis sammen med Irene Ottesen), og så på noen pene damer som dansa osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod vel ikke så nær Irene Ottesen, oppe i andre etasje der, (tror jeg).

    For hu forsvant plutselig, og la igjen veska si, på det bordet, som hu stod ved der, da.

    Og så ba hu meg, om å passe på veska hennes, da.

    (Mens hu ble borte i 15-20 minutter, (eller noe sånt), kanskje).

    Og mens Irene var borte, så dukka det plutselig opp et rimelig voksent par der, (må man si), som tok plassen til Irene, da.

    (For jeg stod vel en meter eller to unna den plassen, da.

    Noe sånt.

    For jeg ville vel markere at jeg var på dette utestedet som singel, og ikke som typen til Irene, (eller noe sånt), liksom.

    Og jeg syntes vel kanskje at det var litt flaut, å stå ved siden av en dameveske.

    Så da stod jeg heller litt unna, liksom.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg jage bort det her høye paret, i 40-årene, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og jeg forklarte dem det, at de stod på plassen til Irene, da.

    Og jeg måtte vel peke på veska til Irene osv., for å få det her voksne paret til å skjønne dette, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dukka Irene Ottesen opp der igjen.

    (Uten at jeg veit hva hu hadde drivi med).

    Og enda litt seinere, så begyntedet å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og da, så husker jeg at jeg gikk ut av det her utestedet, sammen med Irene Ottesen, da.

    Som begynte å si at: ‘Nå fikk jeg lyst på sånn bakt potet, jeg’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke lyst til å bli med hjem til Irene, (på Bjørndal), på nachspiel, (eller noe sånt).

    (Som jeg mener litt vagt å huske, at Irene muligens hadde hinta om.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke giddi å blitt med David Hjort, på nachspiel, på Bjørndal, heller.

    Den gangen som søstera til David Hjort, Linn Korneliussen og dama til Erik Dahl, ble jaget, av en jentegjeng, ned Karl Johan.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    For det er noe litt kjedelig ved det, å dra til Bjørndal, på nachspiel, når man bor i sentrum, vil jeg si.

    Noe sånt).

    Så jeg stakk fra Irene da, (må jeg innrømme).

    Før det ble noe bakt potet-kjøping, taxi til Bjørndal og eventuell pulings.

    For Irene er jo litt ‘dundrete’, som jeg har skrevet ovenfor.

    Og jeg var jo med på den her byturen, som en singel kar, som ble med en Rimi-gjeng, ut på byen, liksom.

    Og ikke som typen til Irene, (eller noe lignende).

    Og Toro aka. Thor Arild Ødegård, han hadde visst prata dritt om meg, etter at Irene Ottesen, lå over hos meg, etter den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg hadde arrangert, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Ifølge Vanja Bergersen, så hadde visst Toro sagt noe stygt om meg da, siden jeg lot Irene ligge over, på Ungbo-sofaen min, (en sofa som jeg jo hadde tatt med, da jeg flytta, til St. Hanshaugen).

    (Noe sånt).

    Uansett, så bare stakk jeg av, da.

    For jeg hadde vel blitt litt vill og gal muligens, siden Ivan og ei Rimi-dame, hadde pult på dassen, på det utestedet, som vi nettopp hadde vært på, da.

    Så jeg måtte nesten prøve å være morsom selv og, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og  jeg var nok ganske full og, på det her tidspunktet.

    Jeg hadde nok drukket ganske mange halvlitere, iløpet av den kvelden, (vil jeg tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk tilbake, inn på det her utestedet, da.

    Og fant to pene blondiner, som hadde dansa hele kvelden, foran Irene og meg, da.

    Og de to damene, de viste seg å være irske, da.

    Og de jobba muligens på det her utestedet, som promo-babes, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde veksla noen ord, med de her pene irske blondinne-promo-babes-ene, inne på det utestedet.

    Så ble det til at de to irske blondinnene, og jeg, gikk i samlet flokk, ut av dette utestedet, og bort til Karl Johans gate, (i nærheten av Egertorget, vel), husker jeg.

    Og der møtte vi en walisisk sykkeltaxi-sjåfør, (husker jeg).

    Og de irske damene sa hei til han da, (husker jeg).

    Og jeg hadde nok sitti for mye, å lest om diverse mytologi osv., på nettet.

    For jeg begynte å si at det walisiske flagget, var kult, for de hadde en drage, i flagget.

    Og så ble jeg litt slem.

    For jeg hadde tv-kort, på PC-en min, på den her tida.

    Så jeg pleide jo å bruke PC-en, til å ta opp videofilmer, (fra sportssendinger, på TV), av Everton og Wayne Rooney-mål for England, (for han spilte jo for Everton, på den her tida, og var liksom et lysglimt, for Everton-fans, etter en del middelmådige sesonger, da).

    Og så sendte jeg noen ganger disse videofilmene, til en kar, i England, som drev et nettsted, som het Nil Satis da, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde blitt bannet derfra først, fordi jeg ikke skrev ‘takk’, (på engelsk), etter å ha sett på noen målvideoer, på det nettstedet, da.

    (Og etter en krangel, på det Nil Satis-forumet, hvor jeg klaget over denne banningen, da).

    Men det engelske flagget, som ble visst mye, på de nevnte England-fotballkampene, da.

    Det heter jo ‘St. George’s Cross’.

    Og det fortalte en gang faren, (nemlig Rick Hudson), i den vertsfamilien, i Brighton, som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg, pleide å dra til, i sommerferiene, på slutten av 80-tallet, meg, (husker jeg).

    For han var så fotballinteressert, da.

    Og jeg hadde innimellom noen rolige dager, på den her tida, da.

    Så jeg hadde lest litt om mytologi osv., på nettet da, (i månedene før den her byturen).

    Så jeg hadde litt om mytologi, i huet, under den her byturen, da.

    Så etter å ha skrytt av det walisiske flagget.

    (Og at det var kult, siden det var det eneste flagget i verden vel, som hadde drage-motiv).

    Så ble jeg litt slem, da.

    (Siden jeg ikke ville miste de her to irske skjønnhetene, til han waliseren, da).

    Så jeg spurte så han walisiske sykkeldrosjesjåføren, (på engelsk), om: ‘Is it the same dragon, that was killed by St. George?’.

    Og da svarte han waliseren: ‘No’, og ble litt paff, vel.

    Så jeg dreit han kanskje litt ut, da.

    Så jeg var litt slem, da.

    Og de irske damene, de ble vel kanskje litt imponert over mine ‘drage-kunnskaper’, da.

    Det er mulig.

    For de gikk så bare videre nedover Karl Johan, sammen med meg, da.

    (Selv om jeg nok fikk en walisisk uvenn, på grunn av det her, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens de to irske promo-babes-ene, og jeg, gikk nedover Karl Johans gate, (i retning av Østbanen).

    Så ble de to irske blondinene sure på meg, (husker jeg), siden jeg hadde kalt de britiske, da.

    For da ropte de nesten, at de var: ‘Irish’, (husker jeg).

    Og da klagde jeg litt, (husker jeg).

    For jeg hadde jo hatt valgfaget ‘de britiske øyer’, mens jeg gikk i fjerde eller femte klasse, (eller noe sånt), på Berger skole.

    Og det valgfaget, det sa lærer Leif Tangen, at han hadde med vilje kalt for ‘de britiske øyer’, for da kunne han også snike med noe stoff om Irland, (husker jeg).

    Så jeg sa da, noe om ‘the British Isles’, til de her irske damene, da.

    Og da lo de litt, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kom litt lenger ned i Karl Johan der.

    (Cirka utafor Scotsman, vel).

    Så begynte de her irske damene, å prate med noen andre folk.

    (Mener jeg å huske ganske vagt, ihvertfall).

    Men jeg så noen litt små rom-damer, (må det vel ha vært), som solgte roser der.

    Og kjøpte ihvertfall en oransje rose.

    (Som var den siste rosen, som hu ene rom-dama hadde.

    Og den rosen var nesten en knopp, må man vel si).

    For 25 kroner, (eller noe sånt), kanskje.

    Og ga den rosen, til hu ene irske blondina, da.

    Og hu ble glad for den rosen, og sa til hu andre irske promo-babe-dama, at hu var så glad i fargen oransje, da.

    Og jeg, jeg var jo full.

    Og jeg hadde jo ikke så lenge før det her, vært på ‘harry-tur’, til Svinesund, sammen med David Hjort og Melina.

    Og da hadde Melina sagt til meg det, (enten på den her harry-turen, eller like før eller like etter), at oransje boksershorts, var så kule, da.

    Så jeg begynte jo da å bable om, (i fylla), til hu ene irske dama, at oransje underbukser, var så fint, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble hu sur, (husker jeg).

    For hu mente vel da, at det ble vulgært, å prate om favorittfargen hennes oransje, og underbukser, i den samme setningen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel også en rose, til hu andre pene promo-dama, (tror jeg).

    Men så kom Röyksopp, (tror jeg at må ha vært).

    Ihvertfall så var det fire nordlendinger, kledd i kule boblevester, (eller noe lignende klær vel), som kom gående nedover Karl Johan, da.

    Og det gikk ikke så raskt, med de to irske blondinene, og meg.

    For de ble vel hele tida sjekka opp, av andre karer, da.

    (Noe sånt).

    Og når de to irske promo-damene, møtte Röyksopp.

    Så begynte jo jeg å lure på, om de her blondinene, egentlig var promo-damene til Röyksopp, da.

    Og hu ene irske dama, (som hadde fått den oransje rosen, av meg, var det vel).

    Hu sa til meg det, at jeg så mer ut som folk i Sverige, for jeg så så perfekt kledd og stylet ut, med gele i håret, osv.

    (Noe sånt).

    Mens de nordlendingene, så litt mer røffe ut, i stilen da, (mente hu).

    (Noe sånt).

    Og det dukka også opp en kineser, i Karl Johan der.

    Som gjorde meg flau, (husker jeg).

    For han begynte å skulle sjekke opp disse promo-damene, selv om han prata veldig dårlig engelsk, da.

    Så da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    For det var jo nesten sånn jeg selv holdt på, (tenkte jeg da).

    Så da Røyksopp, de to promo-damene og jeg, gikk til venstre, inn Kirkegata der, (heter vel den gata), og bort til taxi-køen, ved Stortorvet der.

    Så prøvde jeg ikke engang å sette meg inn i taxiene, sammen med Røyksopp og de her to promo-damene, da.

    For jeg ville ikke trenge meg på, da.

    (Jeg ville liksom ikke drite meg ut, ved å få beskjed om, at jeg var ikke var ønsket, i de her taxi-ene, da).

    Så jeg bare gikk videre bort Kirkegata, (uten å vel se inn i taxiene engang), og så til venstre opp Grensen, og så hjem, vel.

    (Hvis jeg ikke dro en tur innom So What, på veien hjem, da.

    Hvis ikke det stedet var stengt, for kvelden, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 132: Mer fra Rimi Bjørndal

    Vinteren 2002/03 en gang, (må det vel ha vært).


    Så var det også sånn, at Christian Grønli kontaktet meg, på MSN, (var det vel).

    For han hadde fått en oppgave, på det akademiet han gikk på, (i Barcelona), å lage en modell, av et museum.
    (Noe som kanskje høres litt rart ut, at folk som studerer grafisk design, skal lage en fysisk modell av et museum, liksom.

    Men jeg var fortsatt litt nedfor, etter problemene i Rimi, på den her tida.

    Så jeg orka ikke å tenke så mye, i sånne her baner, da).
    Christian Grønli, han var jo fra Norge, så han ville lage en modell av Munch-museet da, (fortalte han meg).

    Han sa at en annen kar, som skulle ta bilder av Munch-museet for han, ikke hadde sendt de.

    Og jeg tenkte jo da, at selvfølgelig måtte jeg gjøre min barndomskamerat fra Bergeråsen, (som jeg jo også ganske nylig hadde vært ute på byen med, i Oslo), en tjeneste.

    Så jeg spurte Fredrick på Rimi Bjørndal, da.

    Om jeg kunne få låne hans digitale kamera, da.

    (Det han hadde visst meg noe porno på, utafor Peppe’s Pizza, i Stortingsgata, noen måneder tidligere).

    Og så dro jeg til Tøyen, på en fridag, da.

    Mens det fortsatt lå snø på bakken, husker jeg.

    Og Christian Grønli, han ville ha bilder av Munch-museet, fra alle sider og vinkler, da.

    Så jeg gikk rundt hele Munch-museet, og tok ganske mange bilder, da.

    Og Christian Grønli, han var også interessert i å få mange bilder, fra ved kafeteriaen eller restauranten der, liksom.

    Så jeg tok bilder av Munch-museet sitt inngangsparti, fra både ganske lang og ganske kort avstand, da.
    Men det er klart, når det så seinere ble et stort ran, av Munch-museet.

    (Da Madonna og Skrik ble stjålet, vel).

    Da lurte jeg litt på det her, må jeg innrømme.

    Om Christian Grønli kanskje ville ha de bildene, siden han var med på Munch-ranet, (eller noe sånt).


    Hvem vet.

    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var en ganske tjukk kar, med en kjedelig sveis som gikk rett ned, vel.

    Så han så ut som om han hadde sittet inne på gutterommet, hele livet omtrent, (må man vel si).

    Men han var litt som en klegg, på meg, da.

    (Må man vel si).

    Så det var vel han jeg prata mest med, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal der.

    Fredrick, han hadde gått på folkehøgskole, (et eller annet sted), skoleåret 2001/02 da, (må det vel ha vært).

    Og han skrøyt av at han hadde hatt dame, på den folkehøgskolen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Fredrick var som sagt veldig sosial, og han flyttet også til Rimi-leilighetene, på Carl Berner, (der hvor Toro også bodde), da.

    (Og det Rimi-bygget på Carl Berner, det minnet litt om en stor brakke, syntes jeg, forresten.

    Og det Rimi-bygget, (på Carl Berner), det lå ovenfor et sted med et skilt, på arabisk da, husker jeg.

    Og Fredrick, han sa en gang, (av en eller annen grunn), at den skriften, som stod på det arabiske skiltet, det betydde ‘danseskole’.

    For Fredrick hadde spurt Khaldoon, (eller hvem det kan ha vært igjen), om hva den skriften betydde, da.

    Noe sånt).

    Så noen ganger, så ville Fredrick spørre meg, om jeg ville bli med, på Burger King, i Grensen, etter jobben.

    Og dit hendte det at Toro også ble med da, noen ganger.

    Og da ville vi bestille en stor Burger King-meny hver oss, da.

    For både Toro og Fredrick var noen store slamper da, (må man vel si).

    Og jeg fikk meg medlemskap på Sats, like etter at jeg begynte å studere igjen, da.

    For både HiO og Rimi hadde rabattavtaler med Sats da, (husker jeg).

    (Selv om jeg ikke husker hvem av de som hadde best rabattavtale lenger).

    Så jeg trente en del, (på Sats), på den her tida, da.

    Så høsten 2003, så husker jeg det, at jeg overhørte, utafor HiO IU.

    At noen medstudenter ‘babla’ om det, (bak ryggen min), at jeg hadde blitt ganske ‘svær’ eller ‘kraftig’, i løpet av sommeren, da.

    For jeg kunne jo ikke trene fotball lenger, på grunn av at jeg slo opp den kneskaden min, sommeren 2002.

    (Da jeg trente med IT-akademiet, på Vollsløkka).

    For hvis jeg skulle løpe, så måtte jeg være forsiktig, sånn at jeg ikke vred kneet, da.

    (For da ville kneet svikte, sånn som da jeg spilte badminton, mot han kjørelæreren min, i Haugerudhallen, i 1995 vel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er vanskelig når man spiller fotball.

    Men det går såvidt å løpe, (med det ustabile kneet), på tredemølle, da.

    Så jeg trente på Sats, (på Ila der), et par ganger i uken da, (vanligvis), på den tida, som jeg studerte, ved HiO IU.

    Så jeg pleide ikke å kjøpe den minste menyen, på Burger King, jeg heller liksom, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var forresten litt som en gåte, (vil jeg si).

    Han virka som at han bare hadde sittet, inne på gutterommet, hele livet.

    Likevel så kunne han være veldig rå i kjeften, (husker jeg).

    En gang, som Fredrick, Toro og jeg, gikk gjennom Oslo sentrum, på vei til Burger King, (eller noe sånt), da.

    (Etter jobben en gang, på Rimi Bjørndal, da).

    Så var det ei tenåringsjente, som spurte oss, om hu kunne få ti eller tjue kroner.

    Men jeg er så vant, fra den tida jeg var ganske fattig student, ved NHI.

    (På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    Å ikke gi penger til tiggere.

    For det hadde jeg ikke råd til, for å si det sånn.

    For jeg pleide å gå mye rundt i klesforretningene, plateforretningene, matforretningene og hamburgerrestaurantene osv., i Oslo sentrum, på den her tida.

    Så hvis jeg skulle ha gitt penger, hver gang jeg møtte en tigger, så måtte jeg ha tigget selv til slutt, (for å si det sånn).

    Så jeg sa ikke et ord, når hu ‘tigge-jenta’ tagg, da.

    Men jeg overhørte det, at Fredrick sa det til Toro, at: ‘Hvis du suger pikken min, må du svare da’.

    (Noe sånt).

    Så det virka som at unge Fredrick, som var i 19-20 års alderen vel, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall), på den her tida.

    Han liksom dreiv og oppdro Toro, som var ihvertfall ti år eldre, da.

    Så det her virka litt rart for meg da, (må jeg innrømme).

    Så han Fredick er litt som en gåte for meg, (må jeg si).

    Siden han både er som en tøff sjøulk, (i språket), og som en forvokst guttunge, (som har sitti inne på gutterommet, hele livet), i utseende og livsstil, (han var jo datanerd, må man vel si), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at i begynnelsen av studieåret 2002/03.

    Så skulle jeg kjøpe en ny CD-brenner.

    Antagelig fordi at den CD-brenneren jeg kjøpte, i 1998, hadde blitt så treig og utdatert, (på den her tida), da.

    Så da måtte jeg kjøre, til en el-butikk, i Strømmen, (eller noe sånt), husker jeg.

    For å kjøpe en sånn CD-brenner, som var på tilbud, til 300 kroner da, (eller noe sånt).

    Og da ville han Fredrick at jeg skulle kjøpe med en sånn CD-brenner, (som var på tilbud), til han også, da.

    Noe jeg gjorde, da.

    Og seinere, så fikk jeg låne en dataskjerm, av Fredrick, vel.

    For jeg hadde brukt TV-en som dataskjerm, i en periode, vel.

    Men da jeg begynte på HiO IU, så trengte jeg en ‘vanlig’ dataskjerm, da.

    Siden jeg skulle drive med programmering osv., da.

    Og den skjermen, den skulle han Fredrick plutselig ha tilbake vel.

    En del måneder seinere, da.

    Så da heiv jeg vel den inn i en drosje, som kjørte med den, til Rimi-bygget, på Carl Berner, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde vel flere skjermer selv og, i boder osv., muligens.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som han Dag Anders Rougseth aka. Dagga, var på besøk, hjemme hos meg, (i Rimi-leiligheten min), for å jobbe med noen HiO IU-oppgaver, (må det vel ha vært).

    Så ‘babla’ jeg med han Fredrick da, (husker jeg).

    Enten på irc eller mobil, vel.

    Og han Fredrick, han hadde så mange dataspill, fortalte han.

    Men jeg selv hadde jo ikke spilt dataspill, noe særlig, siden den sommeren, som jeg dimma, fra militæret.

    (Altså sommeren 1993).

    For jeg syntes at dataspill kunne bli som noe heft, da.

    Som tok for mye av tiden min, liksom.

    Men Dagga, han dreiv og spilte en del dataspill, da.

    Så han spurte, (da han Fredrick ‘reklamerte’ med at han hadde veldig mange spill, vel).

    Om Fredrick kunne få tak i et spill som het ‘Call of Cthulhu’, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

    Og det spillet, det hadde Fredrick da, (sa han, på irc, eller mobil, eller hva det var igjen), da.

    Så han skulle brenne det spillet, (for Dagga), og ta det med på Rimi Bjørndal, og sende det med meg da, (må det vel ha vært, som ble avtalt).

    Men det rare var, at han Fredrick, han brente aldri det spillet, for han Dagga, da.

    Selv om jeg minnet han Fredrick på det her, da.

    For jeg kjente jo ikke han Fredrick så bra, og så vel kanskje litt på han som en forvokst guttunge, da.

    Siden han fortsatt bodde hjemme, (ihvertfall på den tida han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), og var mer enn ti år yngre enn meg vel, og siden han satt mye på gutterommet og dreiv med kunstig intelligens spill-programmering osv., da.

    (Og sånne ting).

    Jeg reagerte ihvertfall litt på det da, at han Fredrick ikke holdt den Call of Cthulhu-avtalen, (husker jeg).

    For jeg var vel kanskje redd for at Dagga skulle bli sur på meg da, siden han jeg kjente, (fra Rimi), ikke gjorde som vi hadde avtalt, da.

    Men det hjalp ikke om jeg purret, på Fredrick, han hadde aldri med det spillet, på jobben, likevel.

    Men jeg kan ikke huske at han Dagga, (som jeg forresten heller ikke kjente så bra), purret noe på meg, om det her.

    Så det var kanskje noe symbolsk, fra Dagga, dette?

    Prøvde Dagga å si, (til Fredrick), at han var Cthulhu’s representant?

    Hvem nå Cthulhu er.

    Cthulhu, det høres vel ut på navnet som en demon, (eller noe sånt), kanskje.

    I Autopulver-musikkvideoen ‘If I get to deep’, hvor Dagga er hovedpersonen i videoen og vokalist.

    Så kan man se en slange, som snoker seg rundt.

    Er Dagga en djeveldyrker, kanskje?

    Det kan man vel kanskje lure på, når man tenker på dette Call of Cthulhu-mysteriet, (eller hva man skal kalle det), vil jeg si.

    (Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 126: Rimi Bjørndal

    Etter ferien min, (sommeren 2002).

    Så skulle jeg jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu hadde villet det, at jeg skulle jobbe i Irene Ottesen sin butikk, da.

    Det vil si Rimi Bjørndal).

    Der skulle jeg jobbe to vakter i uka da, ved siden av studiene mine, ved HiO IU.

    Men først så skulle jeg jobbe der heltid, i noen uker da, før skolen begynte.

    Mens butikksjef Irene Ottesen hadde ferie, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ambulerende butikksjef Njål.

    (Som bodde i etasjen over meg, i Rimi-bygget, da).

    Han sykmeldte seg, den første dagen, (var det vel), etter at butikksjef Irene Ottesen, dro på ferie, da.

    Og han dro opp til Trondheim, da.

    Så jeg måtte jo jobbe ‘sinnsykt’ mye, den her ferien, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden jeg var den eneste lederen der, vel.

    Bortsett fra Toro, som da hadde blitt låseansvarlig, vel.

    Men han kunne vel ikke jobbe så mange vakter, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag, mens jeg jobbet, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, da.

    Så dukket David Hjort opp, inne på lageret der, med ei nye dame, da.

    Og det var ei dame som het Melina, og som David Hjort seinere sa at hadde vært ‘Bandidos-hore’, vel.

    Og de bodde sammen, i en svær blokk, på Ammerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Bjørndal, så jobba det også en lagerhjelp, som het Christoffer aka. Chris, (husker jeg).

    Og han sa det, (den første tida som jeg jobba der).

    At hvis jeg ville ha noen drept, så måtte jeg prate med en som het Petter, (som også jobba som lagerhjelp vel, på Rimi Bjørndal, på den her tida), da.

    Og han Petter, han var vel sønn av en av de Bandidos-folka.

    Som jeg nesten hadde havnet i konflikt med, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren.

    Så var det en kar, fra Nord-Norge, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han bodde i en Rimi-leilighet, på Carl Berner, (eller noe sånt), vel.

    Hvor Toro også bodde, på den her tida, vel.

    (For de pleide å sitte på med meg, på vei hjem fra jobben, da).

    Og han nordlendingen, han var det skikkelig fart i da, (husker jeg).

    Så han fikk satt opp mye varer og sånn, (husker jeg).

    Og jeg måtte låne han en svær bunke med tegneserier, (husker jeg).

    For jeg var liksom butikksjef der da, (på Rimi Bjørndal), denne sommeren.

    Så jeg måtte liksom prøve å motivere han nordlendingen litt, (siden han måtte jobbe så mye), da.

    Og jeg tror at han nordlendingen da også fikk med seg noen Preacher-blader, som egentlig var Ove sine, (i farta), vel.

    (Siden jeg ble ganske stressa, de her ukene, da.

    Siden jeg måtte jobbe så mye, da).

    Så de Preacher-bladene, de har han kanskje enda.

    For jeg kan ikke huske at jeg noen ganger fikk tilbake disse tegneseriene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Sobia, (som hadde jobba, som vanlig medarbeider, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998).

    Hu jobba på den her tida, som butikksjef, på Rimi Ljabru, vel.

    Og like før stengetid, en lørdag.

    (Som det var sånn ‘Texas’ der liksom, da.

    På Rimi Bjørndal.

    Siden jeg måtte jobbe så lange vakter.

    Siden han Njål hadde stikki av, til Trøndelag).

    Hu begynte å skrike til meg.

    Om at det var nesten tomt for poteter, i potetbingen der.

    Men det var jeg klar over.

    Men jeg mente at jeg hadde skjønt det, at det ikke solgte så mye poteter, på Rimi Bjørndal, den siste timen, på en lørdag.

    For de som skal koke poteter, de handler ofte tidligere på dagen, da.

    De som handler den siste timen, de handler mest øl og potetgull og pizza og sånn, vel.

    Noe sånt.

    (For jeg hadde vel jobba lørdagen før det her og, (tror jeg).

    Så jeg hadde fulgt med litt på potetsalget, på Rimi Bjørndal, på lørdagene, da.

    For jeg dreiv mye med frukta der, (den her sommeren), da.

    Så jeg hadde liksom fått tenkt litt over sånne her ting, da).

    Men jeg gadd ikke å krangle, med hu Sobia, om det her, da.

    Så jeg fikk bare en taxi, til å hente en sekk poteter, på en annen Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Irene Ottesen, hu bodde på den her tida, på Bjørndal, da.

    (I Elgtråkket, eller noe sånt, vel).

    Og hu hadde fått overtalt meg, til å mate kattene hennes, mens hu var borte på ferie, da.

    Så noen ganger i uka, så måtte jeg dra innom hos Irene Ottesen, da.

    For å mate de to-tre kattene hennes, da.

    (Som var ganske skye forresten, må man vel si).

    Men Irene Ottesen, hu hadde også sagt det, at jeg kunne få se på filmer hos henne, (hvis jeg ville), da.

    Og hu hadde en sånn widescreen-TV der, (husker jeg).

    Men det var vel bare Borettslaget, (eller noe sånt), som hu hadde, av filmer, som var litt artig, å se på, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter to-tre uker, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så dukka plutselig Irene Ottesen opp, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Som kunde, da).

    Og da handlet hu der i lag, med butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), husker jeg.

    Så de to hadde nok et forhold.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen få uker etter det her.

    (Må det vel ha vært).

    Så begynte studiene mine, ved HiO IU, da.

    Og den første uka der.

    Så var vi HiO IU-studentene, på et utested, i Spikersuppa, som het Saras Telt, (eller noe sånt), da.

    (Noe som var i regi av HiO IU-fadderne, vel.

    Noe sånt).

    Og da ringte plutselig mobilen min da, (husker jeg).

    Og det var butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), som lurte på hvor en Hakon-faktura lå, da.

    Og da svarte jeg det, at den lå under ‘H’, i ‘alfabet-mappa’, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen.

    Hu hadde ikke sjekka det her så nøye, (før hu ringte), da.

    Og en medstudent av meg der, (ved HiO IU), ved navn Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (som tidligere hadde vært vokalist, i Hamar-bandet Autopulver).

    Han sa til meg det, at sånne masete telefoner.

    Det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt slitsom, da.

    (Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 55: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Hanna, som jobbet på Rimi Bjørndal, på den tiden som jeg jobbet, som assistent der.

    Hu fortalte forresten det en gang, (utenom sammenhengen, må man vel si), på jobben der, (på Rimi Bjørndal), husker jeg.

    At hu hadde vært med skolen sin, og reist med de hvite bussene.

    For å se på en konsentrasjonleir, på kontinentet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Hanna, nemlig Therese Gulliksen.

    Hu kom bort til meg en kassa en gang, mens jeg avløste pause, for seinvakta.

    Og spurte meg om ikke jeg også hadde hørt om hottentotter og buskmenn, (var det vel).

    Og det måtte jeg innrømme at jeg hadde gjort.

    For mora mi pleide noen ganger å nevne hottentotter, på 70-tallet, da jeg bodde i Larvik.

    (Så da hadde nok de fire kassadamene som hadde pause prata om det her, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Diana, fra Rimi Bjørndal.

    Hu tok det en gang personlig, at jeg brukte uttrykket ‘du store kineser’, (husker jeg).

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    For Diana trodde at jeg mente henne, da.

    Men det var bare et uttrykk, som mora mi hadde pleid å bruke, i Larvik, på 70-tallet.

    (Hvis hu var overraska over noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004.

    Så traff jeg en gang Diana, fra Bjørndal, på Oslo City.

    I rulletrappa like utafor JC der.

    Og da sa Diana at jeg var favorittmannen hennes, (eller noe sånt).

    Og jeg skjønte ikke helt hvorfor hu sa det.

    Men hu var kanskje ironisk, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida som jeg var assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så sa Diana at Hugo Sanchez, (het han vel), var verdens beste fotballspiller.

    (Hvis det ikke var Marcelo Salas.

    Noe sånt).

    Og en annen gang så sa hu at hu ikke likte internett.

    For det var så mye porno, (eller noe sånt), på nettet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så kalte Diana David Hjort og meg, for ‘Knoll og Tott’, (mener jeg å huske).

    På den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, og jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Fra høsten 2002.

    Så stod Diana utafor Rimi Bjørndal og kommenterte, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg bare hadde på meg t-skjorte, på vei til jobben, en varm dag, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og Diana spurte også om jeg kunne høre med daværende butikksjef Johan, (som tok over etter Irene Ottesen), om hu kunne få jobb der igjen, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt, på Rimi Bjørndal, (på den tida, som jeg jobba, som assistent der).

    At mora til Toro hadde stukket av, for å bo sammen med onkelen eller faren, til hu fra Rimi Siggerud og Gamlebyen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro sa også til meg det, en gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Utenfor sammenhengen, må jeg vel si).

    At broren hans pleide å henge i Storgata i helgene, (noen år før det her vel), for å ‘slåss med pakkisene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora til Toro sa forresten det en gang.

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    Til Kristian Kvehaugen, (var det vel).

    Mens jeg la opp kjølevarer, (mener jeg å huske).

    At: ‘Se på Erik, da. Blodet bruser’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk David Hjort telefonnummeret, av en ung dansk dame, (som handla der, og som muligens var au-pair vel), mens han satt i kassa der, husker jeg.

    Noe han ble veldig glad for og, (mer eller mindre), jubla over, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 49: Global Knowledge Network

    På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

    Så begynte Magne Winnem, (som etterhvert begynte å jobbe som foreleser, for IT Akademiet), å mase på meg om at jeg burde ta meg et datakurs, og prøve å få meg en datajobb.

    Siden databransjen hadde mange ledige jobber, på den her tida.

    Magne Winnem anbefalte meg å ta et kurs i Windows NT Server, (som var et nytt operativsystem, på den her tida), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mora mi, som bodde i Drøbak, hu inviterte søstera mi og meg, ut til henne, på den her tida.

    Vi tok en buss, som gikk fra ved Plata der cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og mora mi, hu sa det, at hu hadde noen penger.

    Så hu ville låne meg 10.000, sånn at jeg kunne ta et sånt datakurs, som Magne Winnem hadde prata om, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så fikk jeg et skriv, som Magne Winnem hadde sendt til meg vel.

    (Noe sånt).

    Om at Global Knowledge Network, de hadde et kurs, i Windows NT Server Core Tech, som ble arrangert, i deres lokaler, på Skullerud.

    (Ikke så langt unna Rimi Skullerud der.

    I en stor bygning, (hvor Global Knowledge Network leide noen få rom), som muligens hadde huset Norsk Data, i sin tid, vel.

    Noe sånt).

    I februar 1998, (eller noe sånt), vel.

    Og dette var et en-ukes kurs, da.

    Og jeg hadde en uke ferie, tilgode, hos Rimi.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne dra på det kurset, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var et kurs som egentlig var for folk, i databransjen.

    (Og vanligvis fikk disse kursene betalt, av jobben sin, da).

    Og jeg var jo en litt stressa butikkleder.

    Og jeg dreiv jo mye med internett og data, på fritida.

    Så jeg spurte kanskje han foreleseren litt mange spørsmål om Windows og sånn da, (husker jeg).

    Så han foreleseren, han ble kanskje litt irritert på meg, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg likte best, ved det her kurset.

    Det var at det var en gratis lunsj, inkludert i prisen, hver dag.

    Så jeg fylte jo opp lunsjbrettet mitt, hver dag, i kantina der da, (husker jeg).

    Og det var gode ciabattaer, aviser og sjokolade osv. da, husker jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg sulta der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, på Rimi Bjørndal, at jeg husker at jeg overhørte det, at Diana, sa til Toro, at jeg hadde fått ‘den store kvisa’, (eller noe), en gang, som jeg dreiv og la opp kjølevarene, (noe jeg gjorde fast, to ganger i uka), da.

    Så det var sånn, at jeg fikk litt komplekser, fordi at jeg hadde noen kviser, da.

    Så da, så dro jeg til en hudlege-dame, (som hadde et russisk navn forresten), i Hegdehaugsveien eller Bogstadveien der, da.

    Og fikk en resept på noe kvisekrem, da.

    Og jeg chatta med Glenn Hesler, på #blablabla.

    Og jeg fortalte at jeg hadde fått en resept, på 3-4 tuber, med sånn kvisekrem, da.

    Og da ville Glenn Hesler også prøve den her kvisekremen da, husker jeg.

    For han sa at han også hadde noe problemer med kviser, da.

    Så derfor ringte jeg hu russiske lege-dama, da.

    Fra en telefonkiosk, utafor den databygningen, på Skullerud der da, husker jeg.

    En ettermiddag, etter at det kurset var ferdig, for dagen, da.

    Og da sendte hu meg en resept, på en sånn tube med kvisekrem til, da.

    Men hu advarte meg også, (over telefonen), om at jeg ikke måtte bruke for mye kvisekrem, da.

    For den kvisekremen var sterk da, fortalte hu.

    Men jeg gadd ikke å si noe til henne om at Glenn Hesler også ville ha en sånn tube, da.

    For jeg tenkte det, at han kanskje var for flau, til å gå til lege selv, for å få sånn kvisekrem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at Magne Winnem jobba i et annet firma, enn IT Akademiet, på den her tida.

    For det var sånn at Magne Winnem prata om en datajobb, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde vært på det datakurset, da.

    Og da måtte jeg bare maile en CV, til en kollega av han, (sa Magne Winnem), da.

    Men jeg, jeg var jo vant til at ting, på nettet, var rimelig uformelt, da.

    Og jeg hadde jo da, (dette var vel i 1998), jobba i Rimi, siden 1992.

    Altså i seks år, da.

    Og jeg hadde blitt forfremmet en rekke ganger.

    Jeg ble deltidsansatt, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble aspirant, på Rimi Nylænde.

    Jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Men jeg behøvde ikke å skrive søknad, på en eneste av disse jobbene.

    Det var butikksjefene, (og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), som spurte meg, om jeg kunne ta disse jobbene, da.

    Og de spurte meg bare muntlig, da.

    Så jeg har ikke behøvd å skrive noe jobbsøknad, for en eneste av de mange Rimi-jobbene, som jeg har hatt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg plutselig ble bedt av Magne Winnem, om å sende en søknad og en CV, til hans kollega, for en datajobb.

    Så hadde jo ikke jeg drevet med noe sånt, siden jeg var arbeidsledig, etter militæret, sommeren 1993.

    Og jeg var jo da også på et jobbsøkerkurs, på Terningmoen, i juni 1993, (må det vel ha vært).

    Men dette var jo fem år før det her, da.

    Og dette var jo mens jeg bodde på Ungbo.

    Så jeg hadde jo ikke noe CV liggende, (eller noe sånt).

    Så jeg bare skrev noe greier kort i notepad, da.

    (For jeg regna med at det var noe sånt, som Magne Winnem mente, da).

    Men det var visst ikke bra nok da, fikk jeg høre, av Magne Winnem, seinere.

    Men det var også sånn, at jeg etter at jeg hadde vært på det her kurset.

    Så fortalte jeg det, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (da hu var innom, på Rimi Bjørndal en gang, våren 1998 vel).

    At jeg hadde tenkt å søke på en datajobb, da.

    Men at jeg også lurte på, om jeg hadde noe mulighet, til å bli butikksjef, i Rimi, da.

    For på den her tiden, så hadde jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, i cirka to år.

    Og før det, så hadde jeg hadde jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, også i cirka to år.

    Så jeg hadde jobba som assistent, i Rimi, i cirka fire år tilsammen, da.

    På den her tida.

    Og avtalen min, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som hu pleide å prate om, på tellerommet, på Rimi Nylænde, osv).

    Det var jo at jeg først skulle jobbe som assistent, i en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så som assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal jo var).

    Og så skulle hun se om jeg kunne bli butikksjef, da.

    Så jeg spurte Anne-Katrine Skodvin om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef, da.

    (For jeg syntes at jeg hadde gjort det, som vi hadde prata om, i avtalen vår.

    For på den her tida, så hadde jeg jo jobba, både som assistent i en liten butikk og som assistent i en stor butikk, da).

    Samtidig med at jeg informerte henne om, at jeg også hadde søkt på den datajobben, da.

    Og da sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, at hu regna med at sjansene mine var bra, for å bli butikksjef, da.

    For butikksjefen på Rimi Munkelia, skulle slutte, (eller noe sånt), da.

    Så jeg trodde jo først at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg slo til på det, da.

    Selv om det lå noen måneder fram i tid, (nemlig etter sommerferien, var det vel), da.

    Men etterhvert, så skjønte jeg jo det, at det her butikksjef-greiene, det var som en slags kabal, da.

    For jeg fikk høre, av Anne-Katrine Skodvin, at jeg ikke skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, (som jeg først hadde trodd).

    For det var det butikksjefen på Rimi Nylænde, (nemlig Monika), som skulle bli.

    Også skulle jeg bli ny butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Noe jeg begynte som, i oktober 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller det tidspunktet, for når jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef.

    Det må vel ha vært rett etter sommerferien, i 1998, mener jeg å huske.

    Når jeg tenker meg litt om her.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 44: Julebordet 1997

    Like før jul, i 1997, så spurte butikksjef Kristian Kvehaugen meg, om jeg kunne ordne med julebordet, den jula.

    For Rimi Bjørndal skulle visst ha sitt eget julebord, dette året da, sa Kristian Kvehaugen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese Dagbladet, på vei til jobben.

    (På bussen, eller om det hadde blitt T-bane, på den her tiden).

    Så jeg hadde sett det, at et utested, ved rådhuset, som het Sofies Mat og Vinhus vel, annonserte med at de arrangerte julebord, da.

    Og jeg spurte Toro, som jo var DJ og utelivseksperten, på Rimi Bjørndal, (må man vel si), om han syntes, at det stedet, virka ok, da.

    Og det syntes han da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo det første julebordet, som jeg arrangerte.

    (Og vel også det siste).

    Men jeg prøvde å få det riktig, da.

    Men jeg lurer på om jeg fikk det feil.

    For Diana, hu dukka vel opp på julebordet der, selv om hu hadde slutta, (tror jeg).

    Hvis jeg ikke husker helt feil, da.

    For jeg mener å huske det, at jeg ikke hadde invitert Diana da, (siden hu hadde slutta, vel).

    Så hvorfor hu Diana var der, det veit jeg ikke.

    Men hu ble kanskje sur da, siden jeg ikke hadde invitert henne, (eller noe sånt).

    Og så dukka hu opp der likevel, liksom som på trass da, (kunne det kanskje virke som).

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg inviterte han pakistaneren med hakket i panna, på det her julebordet, da.

    Og han sa at han skulle komme, da.

    Og man kunne velge mellom flere forskjellige retter da, husker jeg.

    Og det var juletallerken, (som bestod av julepølse og medisterkaker, blant annet vel), biff og muligens pizza, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg er glad i biff.

    Men siden det var jul, så bestilte jeg juletallerken, til meg selv, da.

    Og det var det noen som reagerte på der, mener jeg å huske.

    (Muligens Gry?).

    Men det var ikke bare var meg, som bestilte juletallerken der, da.

    Det var vel cirka halvparten, vel.

    (Noe sånt).

    Også bestilte den andre halvparten, (inkludert Toro og Gry vel), biff, (mener jeg å huske), da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han pakistaneren, med hakket i panna.

    Han sa til meg det, at jeg visste hva han kunne spise, da.

    (Som muslim, da).

    Da jeg spurte han, om hvordan mat han ville ha, på det julebordet, da.

    (Etter at han hadde sagt, at han skulle dukke opp der, da).

    Og da regna jeg med det, at han tålte å spise en biff, da.

    Så da bestilte jeg biff til han, da.

    Men han kom ikke på julebordet likevel, da.

    Og da var det noen som klagde, (muligens hu sure blondinna, som hadde sagt at plasten blander seg på søppelhaugen likevel, (eller noe sånt), et år eller noe, før det her, vel).

    (Hu liksom bare spydde ut noe latter eller noen gloser, ut i lufta der, da).

    Og mente at det var fælt, da.

    (Eller noe).

    Men jeg mente at å bestille biff til en pakistaner, det var greit liksom, da.

    Så lenge jeg ikke bestilte juletallerken til han, liksom.

    For juletallerkenen, den var det jo svinekjøtt i, da.

    (Og det er jo svinekjøtt, som muslimene ikke har lov til å spise, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det er mulig at jeg tok feil.

    Men han pakistaneren, han overlot jo til meg, å bestemme, hva han skulle spise, da.

    Og jeg er jo ikke noen ekspert på islam, akkurat.

    Så hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Men han burde vel klart å bestemme det selv, hva han ville spise, skulle man vel tro.

    Men så ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottesen var på det her julebordet, (enda hu vel hadde slutta, på Rimi Bjørndal, men hu var muligens med, fordi at hu var ambulerende butikksjef), og at hu satt til venstre for meg, vel.

    Og hu spiste vel noe vegetarmat, (muligens vegetarpizza, eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ingen som satt på stolen til høyre for meg, (husker jeg).

    Men hu sure blondinna, (som satt på den andre sida av bordet vel), hu la veska si der, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel bare gått ned dit, (til Rådhusplassen), fra St. Hanshaugen, mener jeg å huske.

    Og jeg gikk vel muligens i den smokingen, som Magne Winnem hadde hjulpet meg å kjøpe, for cirka 300 kroner vel, på Dressmann, før jeg skulle være forlover for han, høsten 1993.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg mener å huske at Toro sa til meg det der, at ‘du ser jo ut som en mafia-boss’.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    For det var vel kanskje et litt rart kompliment, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro han spurte meg også, under det her julebordet.

    Om jeg ville låne noe porno, av han.

    Men det syntes jeg at virka litt ekkelt, (husker jeg), å låne noe porno, av Toro.

    Så da svarte jeg bare det, (husker jeg), at jeg fant porno på nettet, hvis jeg trengte det.

    Og etter det her, så begynte jeg å leite mer etter porno på nettet og, husker jeg.

    For jeg ville ikke låne porno av Toro liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også å huske det, at David Hjort, skulle ha meg med inn på dassen, på Sofies Mat og Vinhus der.

    Men det syntes jeg at ble veldig rart.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så hva David Hjort dreiv med da, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like før vi dro derfra.

    Så var det vel noen, (muligens Toro), som foreslo det, at vi skulle bestille en halvliter, til alle som satt ved bordet.

    Så bordet ble jo fullt av halvlitere, da.

    Og da ble butikksjef Kristian Kvehaugen sur, husker jeg.

    For jeg begynte å bli litt full, da.

    Men Kristian Kvehaugen mente at vi måtte drikke opp all ølen, før vi dro derfra.

    Men jeg mente at det ble for mye, da.

    Jeg kunne jo ikke drikke opp all den ølen selv, liksom.

    Så det var litt morsomt da, (eller umorsomt), avhengig av hvor seriøst man tok det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så dro Toro en del av oss med, i en maxi-taxi vel, til der Radio 1 Club pleide å ligge vel, i Storgata.

    (Noe sånt).

    Men så dro vi istedet til Head On, (mener jeg å huske).

    Og der slapp ikke jeg inn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener å huske vagt, at jeg gikk inn på utestedet Barock der, en tur.

    Men hvorfor jeg gikk inn der, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det var sikkert en eller annen grunn, da.

    Men jeg husker rimelig klart, at David Hjort og meg, vi stod sammen, utafor den Narvesen-kiosken, i Universitetsgata der, (blir det vel).

    Og jeg banna og sverta da, siden jeg ikke hadde kommet inn på Head On, (må det vel ha vært).

    Men da var det ei dame, som handla, (sammen med ektemannen sin vel), i den Narvesen-kiosken.

    (Og som kanskje også hadde vært på julebord, vel).

    Og hu begynte å klage på meg, (mener jeg å huske), og sa at jeg ikke måtte være så sur da, (eller noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten prøve å skjerpe meg litt, husker jeg.

    Men etter det her, så husker jeg ikke noe mer, fra det her julebordet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 24: Mer fra sommeren 1996

    Før jeg dro til Danmark, så er det forresten et par ting jeg husker, fra Rimi Bjørndal.

    Da butikksjef Kristian Kvehaugen, dro på ferie, i begynnelsen av juli, den sommeren, (var det vel).

    Så var det Irene Ottesen og jeg, som dreiv butikken, da.

    Og vi var sjelden enig om så mye da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men vi ble enige om det da, at i fruktdisken der.

    Så skulle jeg ha ansvaret for frukt-sida, da.

    Og Irene Ottesen skulle ha ansvaret for grønnsak-sida, da.

    Når det gjaldt hvor mye plass hver enkelt vare skulle ha, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting, som var litt rart, på Rimi Bjørndal, den sommeren.

    Det var det, at etter at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde stukket av, på ferie.

    (Hvor han nå dro, igjen).

    Så hadde Irene Ottesen fått beskjed om det.

    (At Kristian Kvehaugen, da).

    At hu og jeg, skulle ha ansvaret, for et jobbintervju der.

    _Sammen_, da.

    Noe som var rimelig rart, syntes jeg.

    For jeg hadde jo aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

    Og at butikksjefen ikke skulle ha ansvaret for et jobbintervjuet selv, da.

    Og at liksom to assistenter skulle ha et jobbintervju sammen.

    Nei, det her skjønte jeg nok ikke så mye av.

    Og den som var på jobbintervju, det var Thor Arild Ødegård.

    (Som jeg seinere fant ut, at også var kjent, som DJ Toro).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen og jeg, vi prata sammen da, etter det jobbintervjuet.

    Og jeg var ikke så sikker på det, om jeg likte han ‘slasken’, fra det jobbintervjuet, så særlig, da.

    Men Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, var så flink til å smile, da.

    (For han hadde glist skikkelig, et par ganger, under det her jobbintervjuet da, husker jeg).

    Så Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, derfor var så flink ‘med mennesker’ da, (husker jeg).

    Så Irene Ottesen, hu ønsket å ansette Thor Arild Ødegård da, (skjønte jeg).

    Og da bøyde jeg meg for henne, liksom.

    Jeg lot henne få viljen sin der da, (må jeg innrømme).

    For jeg var ikke helt sikker, hverken den ene eller andre veien, (må jeg innrømme), når det gjaldt om vi burde ansette han Thor Arild Ødegård, (eller ikke), da.

    For jeg hadde aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter liksom, da.

    Når det gjaldt om man burde ansette en person, (eller ikke), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Broren min Axel, han begynte jo å nærme seg atten år, denne sommeren.

    Så han stakk ned til meg en helg da, (husker jeg).

    Og ville det, at vi skulle gå ut på byen, på Majorstua, da.

    (Hvor han hadde gått på spesialskole, noen år tidligere, da).

    Og jeg hadde ikke vært så mye ute på byen, på Majorstua.

    Men jeg hadde lest litt i Natt og Dag, om de forskjellige utestedene der, da.

    Og Axel, han så vel en del eldre ut, enn sine søtten og et halvt år, vel.

    Så han kom inne overalt, i Bogstadveien der, og så videre da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Axel og jeg, vi gikk bortover Bogstadveien der, i retning av sentrum, (ganske fulle), da.

    Og en kar og ei dame, (som gikk den samme veien), begynte å tulle, da.

    For han karen, han begynte å sikte på meg, med en vannpistol, (eller noe sånt), som var en del av partyantrekket hans, da.

    (Noe sånt).

    Og det likte ikke jeg noe særlig, (husker jeg).

    For han holdt liksom det våpenet, mot meg, uten at jeg klarte å se hvordan våpen det var, da.

    Så etter at han gjorde det, så hjalp ikke jeg det paret, med å bremse Axel, når han liksom begynte å kødde litt med dem, (må man vel si), mens vi alle fire gikk bortover Bogstadveien der, da.

    Så jeg husker det, at han ‘pistol-karen’, han sa til hu dama si, at nå måtte de gå over veien, (var det vel), for det begynte å bli litt ‘varmt her’, (eller noe), var det vel han sa.

    For Axel var ganske tøff, sterk og muskuløs, da.

    Så han var vel kanskje ikke den man helst ville møte, i en mørk bakgate, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært innom masse utesteder, i Bogstadveien og Hegdehaugsveien.

    Så havna Axel og jeg, etterhvert, på utestedet Studenten, i Karl Johan.

    Og vi havna nede i kjelleren der, (hvor det blant annet er en pianobar), da.

    Og der, så var det en nederlandsk dame, (bosatt i Stavanger vel), som spilte på piano, da.

    Mens noen nederlandske flyvertinner, (var det vel), stod like ved der Axel og jeg satt da, (mener jeg å huske).

    Og hu piano-dama, hu kunne synge på norsk, da.

    Og det var vel også en del gjester fra Stavanger der, (mener jeg å huske).

    Og de ville etterhvert at hu synge-dama skulle synge noen sanger av Stavanger-bandet Mods, da.

    Så etterhvert, så begynte hu dama å synge den sangen ‘Tore Tang’, som Christell hadde synget på, en gang, i Havnehagen, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hu nettopp hadde kommet hjem fra tanta og onkelen sin i Stavanger, vel).

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og hu synge-dama, hu sang også en annen Mods-sang, etterhvert, (husker jeg).

    Og det var en sang som heter ‘vi to går alltid aleine’, (eller noe sånt).

    (Som hørtes fin ut, når en dame sang den, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så forsvant Axel inn på dassen der, og ble borte en stund, vel.

    Og da kom det ei Oslo-dame, (var hu vel antagelig), bort til meg, (som satt ved pianoet der), da.

    Og spurte meg om, ‘vet du hvor broren din er nå?’.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg svarte vel ‘ja’, (tror jeg).

    For jeg regna med at Axel var på dassen og spøy da, siden han ikke var atten år ennå, og hadde vært på så mange utesteder, sammen med meg, og drukket, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter de her byturene, til Axel og meg.

    Så pleide Axel å ligge over, hjemme hos meg, (på den sovesofaen, fra Ungbo da), på St. Hanshaugen.

    For Axel bodde fortsatt hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, (som var et stykke unna sentrum).

    Så regner med at det antagelig var sånn, etter den første byturen vår og, at Axel nok ‘campa’, hjemme hos meg, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.