Stikkord: Tjølling
-
En gang mora mi sendte meg for å handle, på Østre Halsen, så revna bæreposen. Jeg ba ei dame som bodde rundt der, om å hente ny pose, men hu kom ikke
PS.
Så jeg stod der, og venta på hu dama, i 10-15 minutter kanskje.
Men hu kom ikke med ny pose da.
Og jeg klarte ikke å få holdt rundt alle de varene samtidig, for det var ganske mye.
(Det var noen liter-kartonger med melk, osv).
Og jeg ville ikke gå fra halvpartene av varene heller, for det ville sikkert ha blitt stjålet.
Men etter at jeg hadde stått der i 15-20 minutter kanskje.
Så kom mora mi ‘travende’ ned Mellomhagen da.
Og da hadde vel hu med seg ny pose, eller om vi bar halvparten av varene hver.
Noe sånt.
‘Jeg tenkte kanskje det ble litt mye, skjønner du’, eller noe, sa mora mi da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Vi flytta jo til Jegersborggate, i Larvik, i mai 1978, mens jeg fortsatt var syv år da.
Så det her skjedde nok i 1977 eller 78, mens jeg var seks eller syv år da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
En gang mens vi bodde i Mellomhagen, så besøkte vi vår mors venninne, Karin(?), i Skreppestad-blokkene. Jeg slo hue i isen, da vi skulle hjem
PS.
Det var fordi, at jeg ikke likte meg så godt, hos hu Karin, het hu vel.
(Ei dame som vel var sykepleierske vel.
Og muligens mora til Hermann?).
Så jeg pleide da å løpe de siste meterne, fram til bilen til mora mi, når vi hadde vært på besøk hos dem.
Og det merka kanskje Johanitterordenen, (eller hvem det kan ha vært), seg.
Så en gang, så tror jeg en mann stod der og vanna asfalten.
(Når vi dukka opp der).
Sånn at asfalten skulle bli speilblank.
Før vi skulle hjem fra besøket da.
Sånn mistenker jeg at det kan ha vært nå ihvertfall.
(Jeg mener å huske at en ganske høy mann stod der ihvertfall, og vanna, eller noe.
Men men).
Så sånn var nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det ble plutselig speilblankt, så jeg mista fullstendig bakkekontakten, og slo hue i isen/asfalten, uten sjangse til å rekke å ta meg for.
Men jeg husker at tenkte at nå faller jeg, og at jeg prøvde å orientere meg, i lufta, om hvor bakken var, osv.
Og så smalt det.
Og jeg besvimte da.
Og så husker jeg såvidt, gjennom at jeg var i koma, at jeg hørte stemmer, og at jeg ble båret inn i bilen.
Og lagt i baksete, av bobla til mora mi vel.
Og Pia satt seg vel foran da.
Og da, så kjørte mora mi til Samvirkelaget, og kjøpte sjokolade, til seg og søstera mi.
Og jeg mener jeg hørte Pia sa, i bilen, på veien dit, (til mora mi), at ‘hva skal vi gjøre nå som Erik er død da’.
Noe sånt.
Og jeg hørte at mora mi spurte hvordan sjokolade, som Pia skulle ha.
Og da ble jeg irritert da.
Siden jeg ikke skulle få sjokolade.
Så da våkna jeg opp igjen, fra besvimelsen, mens mora mi var inne på Samvirkelaget da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Den Samvirkelaget-butikken, den mener jeg lå rundt her et sted.
Men den finnes tydleligvis ikke lenger.
Så sånn er nok det.
PS 4.
Her er mer om dette:
-
Rundt her, så bodde det noen tvillinger, som jeg såvidt kjente fra barnehagen, og som jeg noen ganger leika med, på vei hjem fra skolen
PS.
Jeg pleide å gå en omvei hjem fra skolen.
For vi hadde tre bøllete nabogutter, i Mellomhagen.
Pål Andre, (som var et år eldre enn meg).
Og han hadde en storebror og en lillebror.
Og de dreiv med kryning, osv.
Så jeg pleide ikke å gå Mellomhagen hjem alltid.
Men jeg kunne gå om Shell der, og om Tjøllingveien der.
Eller jeg kunne gå gjennom skogen, og komme ut ved Shell der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Mora mi hadde ei venninne, som bodde rundt her et sted. Hu hadde en sønn, som tok med Pia og meg, og kjørte på isflak, på sjøen
PS.
Jeg lærte å sykle, det året jeg fylte 6 år, tror jeg.
Altså i 1976.
Og da sykla vi sykkeltur, jeg og mora mi og Arne Thomassen.
Og Pia satt bakpå sykkelen til Arne Thomassen.
(Ut mot barnehagen og Bergsli-hallen der, fra Mellomhagen).
Og på tilbakeveien, opp den bakken, mot avkjøringa til Østre Halsen sentrum, så fikk Pia foten i eikene til sykkelen, som Arne Thomassen kjørte.
Så Pia måtte på sykehuset, for hu hadde forstua beinet.
Og den samme sommeren, så var vi på besøk, hos hu venninna til mora mi.
Og da var det et slags marked, ved marinaen, på Halsen.
Hvor man kunne vinne eller kjøpe ferske reker, eller noe sånt.
Og da måtte Pia hinke rundt der, på krykker, eller om hu gikk med gipset bein.
Og da klagde Pia, til mora vår, men mora vår ville ikke dra hjem.
Så Pia måtte gå rundt der med vondt i beinet.
Så mora var noen ganger kanskje ikke så hensynsfull.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
