Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.

Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.

For den var visst 100, da.

(Hva nå det betyr).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).

Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.

Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.

Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.

Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.

Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.

Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.

Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.

Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?

Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.

Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.

Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.

Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.

Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.

Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.

Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.

Og da sa jeg greit, da.

Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.

(Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.

Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.

Men operasjonssårene grodde ikke.

(Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).

Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.

(Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).

For de gikk inn i kneet fra to steder, da).

Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).

Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.

En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).

Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.

(Eller om det var forskudd).

Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).

Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.

For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.

Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.

At jeg ville leie TV der da, osv.

Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.

(Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).

Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).

For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).

Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.

(For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).

Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.

For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.

Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).

Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.

Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.

Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.

(Noe sånt).

Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.

De første dagene, etter operasjonen.

Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.

Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.

Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.

Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.

(Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).

Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.

(Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.

Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.

Og det funka greit, da.

Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.

Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.

(Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).

Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.

Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.

Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.

Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.

Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.

Nemlig at det var ‘dreite drittel’.

Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.

En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.

Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.

Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.

(Selv om jeg ikke sa noe vel.

For han legen sa ikke noe særlig selv, da).

Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.

(Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).

Da jeg var innom på kontroll der.

Og at jeg muligens sa hei til henne, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.

Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.

(Som han og Øystein Andersen hadde lånt.

For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).

Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).

Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.

(Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.

Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.

(Kunne det ihvertfall virke som, da)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.

Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).

Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.

(Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).

Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.

Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.

Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.

Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.

For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.

Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.

Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.

(Noe sånt).

Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.

Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.

Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).

Mens jeg bare var innom der.

For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.

Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.

Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.

For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.

Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.

Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.

(Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).

Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.

(Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).

Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).

Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.

For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.

Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.

(Noe jeg ikke klarte.

Av en eller annen grunn.

For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.

For det eneste jeg gjorde hver dag.

Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.

Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.

Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.

Som hang på den ene krykka, da.

(Var det vel).

Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.

For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.

Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.

Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).

(For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).

Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).

Og det gikk greit da, (husker jeg).

Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.

Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).

Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).

(Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.

Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).

For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).

Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.

Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).

Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.

Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.

Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.

Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.

Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.

(Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).

Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.

Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.

For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.