PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Tom-gjengen
-
Mer fra Norge
På torsdag, (var det vel), så kjøpte jeg, en billig frossenpizza, på Kiwi.
(Noe sånt).
Og så tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få den nye komfyren, (fra Elkjøp), til å virke.
Men det var lettere sagt enn gjort.
Det var ikke bare komfyrvakten, som ville være en utfordring, (når det gjaldt å få komfyren til å virke), viste det seg.
Da jeg pakket ut komfyren, så viste det seg, at den ikke hadde, noe støpsel.
Det måtte man sette på selv.
Og dette var ikke et ‘vanlig’ støpsel, som vaskemaskinen har, (for eksempel).
Neida.
Dette var et ‘kjempe-støpsel’, som var spesielt laget for komfyrer, (i Norge), viste det seg.
Og det var vel greit, (tenkte jeg).
Men bit-skrutrekkerne, i verktøysettet, som jeg kjøpte, på Clas Ohlson, (på Sandvika Storsenter), da jeg hang opp en gardinstang, i stua her, for en drøy uke siden.
De skrutrekkerne, er muligens mest laget, for å drive med møbel-montering, osv.
(Noe sånt).
For skruene i komfyr-støpselet.
De var så dårlige.
Både når det gjaldt hvor bra metall, som de var laget av.
(Vil jeg si).
Og skulle man bruke stjernetrekker eller skrutrekker?
Nei, disse skruene hadde spor, for både stjernetrekker og skrutrekker.
(Så det ut som, ihvertfall).
Men hvis man brukte stjernetrekker, så ble disse sporene ødelagt.
Og skruen lot seg etterhvert ikke skru ut, (fra støpselet).
Så jeg måtte kjøpe et nytt komfyr-støpsel i går, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Nå er det ikke sånn, at jeg har kjempemye penger, å bruke, på komfyrstøpsel, osv.
Så jeg søkte på nettet.
Og jeg fant ut, at de billigste, kosta cirka 90 kroner, på ByggMax.
Og disse hadde blant annet butikk, på Karihaugen.
Som ligger like ved Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde, (på Ungbo), fra 1991 til 1996.
Så jeg tenkte, at jeg drar opp til Ellingsrudåsen.
Så sparer jeg en hundrings, liksom.
Og penger spart er penger tjent.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Hos ByggMax, så hadde de, sånne ‘rumpe-kasser’, som på OBS Alnabru.
(Så det ut som).
Og kort-automaten stod alt for nærme kassa-medarbeideren.
(Vil jeg si).
Sånn at det ble klamt/ekkelt der.
(Må man vel si).
Og kassamedarbeideren kunne også muligens se koden.
For selv om man holdt over kode-tastaturet, så hjalp muligens ikke det.
For det tastaturet, hadde gjennomsiktige vegger.
(Så det ut som).
Sånn at kassa-medarbeideren muligens kunne se, hvilken kode man slo, da.
(For å si det sånn).
Og det var også en ‘elg’ der, (en neger), som kom kjemperaskt etter meg, i kassa, (fra ingensteder liksom).
Og det var også sånn, at den såkalte ‘kunde PC-en’, ikke virka.
(Såvidt jeg kunne se, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Da jeg gikk av t-banen, på Ellingsrudåsen.
Så var det, to innpåslitne neger-gutter, som liksom løp, mellom beina på folk.
Hele veien, opp til bakke-nivå.
Og da jeg gikk opp til t-banen igjen, (etter å ha ‘surra’ litt, for jeg var bare nedi ‘lia’ der en gang, og det var da jeg skulle stemme, i EU-valget, i 1994).
Så var det en pakistaner, som virka døv, (med en eller to unger), som spurte meg, om veien til Munkesletta, (eller noe lignende).
Men det visste jeg ikke hvor var, (for jeg bodde på en annen kant av Ellingsrudåsen da).
Men det kan kanskje ha vært, der ‘Tom-gjengen’ spilte fotball, (som jeg har skrevet om i Min Bok 4).
(Tenker jeg nå).
For jeg så seinere et skilt, (for gående), hvor det så ut som, at dette ‘Munke-stedet’, var en slags idrettsplass, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
På vei tilbake til t-banen, så fant jeg også Kattugla skanse, som var del av et forsvarsverk mot Sverige, i gamle dager:
PS 6.
Jeg har jo nesten vokst opp på Ellingsrudåsen.
Eller, jeg bodde der, som ung mann, (fra 1991 til 1996).
Og hele denne tida, (unntatt da jeg var i militæret), så hadde jeg vel månedskort.
Og tok t-banen, da.
Men nå hadde de gjort noe ‘hokus-pokus’ der.
Jeg kunne ikke bare gå på t-banen.
Som på 90-tallet.
For de koblet fra mer enn halve toget, (som kom fra sentrum).
Og så kjørte de bare tre vogner ned mot sentrum igjen.
Og sånn kan jeg ikke huske, at de ‘tulla’, på 90-tallet.
(For å si det sånn).
Det eneste ‘spetakkelet’, som jeg husker, fra den tida.
(Fra da jeg skulle gå på t-banen).
Det var da jeg var i militæret, (jeg var juli 92-kontingent), og skulle ta t-bane og tog til Terningmoen.
Vi fikk 90 prosent rabatt på toget, hvis vi reiste i perm-uniform.
Og den rabatten hadde ikke jeg råd til, å gå glipp av.
Og ei ‘fjortiss-jente’ spurte meg, (dette var muligens i heisen ned mot togene), om: ‘Skal du i krigen nå da’.
Så de er litt lite norske, på Ellingsrudåsen, (kan det virke som).
For de har visst ikke hørt om førstegangstjeneste, (som alltid er i Norge vel).
(For å si det sånn).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Tre vogner, ble nok litt lite, ned mot sentrum/Østerås.
For på Lindeberg, (var det vel muligens).
Så gikk ‘halve’ b-gjengen på t-banen.
(For å si det sånn).
Og de satt seg rundt meg, på alle kanter, (mens de ropte og lagde kvalm, må man vel si).
(En la armen sin over seteryggen, (bak meg).
På en sånn måte, at armen hans, også havnet, oppå skulderen min.
For å si det sånn).
Så det var jo, som å reise, med t-banen, i Somalia eller Afganistan, (eller noe lignende).
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
På 90-tallet var det, lang roligere, på t-banen, (sånn som jeg husker det).
Det eneste ‘spetakkelet’, som jeg husker, fra Furuset-banen, (ned mot sentrum).
Det var da min lillesøster Pia sin venninne Monica Lyngstad sa, (noe jeg vel har blogget om tidligere), til Pia og meg, at hu hadde sett på et TV-program, om hunn-aper.
Og da hadde disse apene drevet og dratt seg i kjønnsleppene osv., (hele tida) da.
(Noe sånt).
Og i våre dager, så er det visst ‘innafor’, at man skal bli apet, (av negerdamer osv.), når man handler, i butikker, som Ikea.
Men det med kjønnsleppene glemmer de visst litt, i forbifarten.
Så her blir muligens vi norske ungkara snytt, for litt av moroa, (kan det virke som).
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Glenn Hesler, (fra Arcade Action, ‘Tom-gjengen’, Ungbo, Skøyenåsen badmintonklubb, IT-akademiet sitt bedriftsfotball-lag, #blablabla og Gøteborg-ferien sommeren 1991), er bare, cirka et halvt år, yngre enn meg, (som er født, i juli 1970), selv om vel Hava, (fra Rimi Bjørndal), lurte på, om han var sønnen min, (en gang, som han var innom, den butikken, på midten/slutten, av 90-tallet)
http://johncons-mirror.blogspot.no/2016/05/fler-mobilbilder_14.html
PS.
Sånn her, trodde nok Hava Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), at det var:
PS 2.
Sånn her var det egentlig:
-
Mer fra Norge
I dag, (mandag kveld), så dro jeg, inn til Oslo, (med bussen), for å handle mat.
Og det var en forferdelig opplevelse, (må jeg si).
Her lukter det gateteater og bokstavgjenger og det som værre er, (må jeg si).
Jeg gikk først på Kiwi Waldemar Thranes gate.
Og kassereren der, (en mann i 30 års-alderen vel).
Han ba jeg, om en bærepose.
Likevel spørr han, (når han er ferdig med å slå inn varene), om: ‘Pose’.
Så det er ikke troverdig, vil jeg si.
Og det samme på Rema Ila.
Da jeg gikk mot kassene, (cirka klokka 22.45, som er et kvarter, før de stenger).
Så var det kø i to kasser.
Litt rart, at det er så masete, så sent på kvelden, (tenkte jeg).
Så jeg gikk og så litt der.
Og i god tid før de stengte.
Så gikk jeg tilbake til kassene.
Da var det ingen kunder der.
Og jeg måtte bruke hørselen, for å finne ut, hvor det var kasserer.
For de som var der, da det var kø.
Det var han uhølige karen, med svart plastplate, i øreflippen.
(Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen).
Og ei blond ‘slugge’, (må man vel kalle henne), som stod, i kassa, (mens han ‘Plast-plata’ satt, i sin kasse).
(Disse satt forresten, ovenfor hverandre, i en slags ‘new age dobbelt-kasse’).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Mens jeg stod, mellom disse to ‘new age-kassene’.
Så måtte jeg bruke hørselen, for å finne ut, hvor det var ledig kasse.
Men jeg hørte, noen rare lyder, fra ‘Plast-plata’ sin kasse.
Og la opp varene der.
(For hu blondinna hadde stikki av, (for å si det sånn), da).
Og jeg vet ikke hva, han ‘Plast-plata’ dreiv med.
(Han gjemte seg, litt i bak-kant, av kassa si, vel.
Noe sånt).
Men ‘Plast-plata’, ga meg heller ikke pose, (selv om jeg ba om det).
Men han spurte, (som Kiwi-kassereren), om jeg skulle ha pose, (når han var ferdig med å slå inn varene).
Så det var veldig lite troverdig, at både Kiwi-kassereren og Rema-kassererne, skulle gjøre, den samme, idiotiske feilen, (vil jeg si).
Det kjøper jeg ikke, (må jeg innrømme).
Her er det noe ‘lurifaks’, (vil jeg si).
Jeg holder nasjonen Norge ansvarlig, som har sitti og sett, på bloggen min, og vært ignorante, i ti år.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og ikke nok med, at ‘Plast-plata’ ikke ga meg pose, (da jeg ba om det), og spurte om jeg skulle ha pose, da han var ferdig å slå inn varene, (enda jeg bestilte en pose, (noe han bekreftet at han fikk med seg), mens han slo inn varene).
‘Plast-plata’ sa også: ‘Du får ha en fortsatt fin kveld, da’.
(Noe sånt).
Og det ble jo som noe ekkelt, slibrig eller usømmelig, (vil jeg si).
Så da sa jeg ikke noe, (må jeg innrømme).
Dette har jeg skrevet om, på bloggen tidligere, at jeg ikke liker, (at mer eller mindre klamme kasserere, (på Coop Prix), sier: ‘Ha en god kveld’).
Men nå har de visst begynt med det, på Rema og.
Kanskje ‘Plast-plata’ eller Tom-gjengen, leser på bloggen min, og prøver å få meg ut av balanse, ved å kødde sånn og sånn, (tenker jeg).
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Og etter dette, så gikk ‘Plast-plata’ bortover mot inngangen.
Han spurte ei Rema-blondinne, (muligens hu ‘Slugga’), om hu var ferdig med frukta, osv.
(Og han snakka da plutselig trøndersk, vel.
Noe sånt).
Så jeg lurer litt på, om han ‘Plast-plata’ er han butikk-eieren der, som heter Bjørnar Rød, vel.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Og da jeg tok 23.33-bussen, (som går til Rykkinn), hjem.
Så satt det en fyr, på passasjersetet foran i bussen, (ved siden av sjåføren), la jeg merke til.
Og det var vel sånn, en gang, i forrige uke også, (at det satt en fyr sånn).
(Selv om jeg vel, begge gangene, var en av de første, på bussen.
For jeg gikk på bussen, på Bussterminalen, (hvor bussen starter fra), da).
Men det kan jo ha vær sånn, at han fyren, (som satt foran, like ved sjåføren), hadde glemt, å gå av bussen, (eller noe sånt), og derfor hadde blitt med, tilbake igjen, til Oslo, (en gang til).
(Hva vet jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 239: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XII
Glenn Hesler, han bodde jo i samme bofelleskap, (på Ungbo), som søstera mi Pia og meg, på midten av 90-tallet.
Og Glenn Hesler var veldig opptatt av enkelte fotballspillere og hadde ‘egne’ navn på disse, husker jeg.
Han kalte Jan Åge Fjørtoft, for ‘Fjøra’, husker jeg.
Og fra rundt årtusen-skiftet, så husker jeg det, at Glenn Hesler kalte fotballspilleren Jan Derek Sørensen, for ‘Duste-Derek’.
Men hvor Glenn Hesler fikk disse kallenavnene sine, på fotballspillere fra.
Og hvorfor han var så hatsk mot dem.
Det veit jeg ikke.
Eller, Glenn Hesler hadde jo et kredittkort, fra Lillestrøm fotballklubb.
Så han var vel en del på LSK-kamper, tror jeg.
Men det var aldri jeg.
For jeg holdt jo ikke med Lillestrøm.
Så det var ikke sånn at jeg ble med Glenn Hesler og så på LSK-kamper.
Og det var heller ikke sånn at Glenn Hesler ble med meg, og så på Vålerenga-kamper, under de periodene, som jeg jobba, som tippeansvarlig, i Rimi.
Og hadde kommisjonærkort, da.
(For når man har et sånt kommisjonærkort, så kan man få to gratisbilletter, til alle tippeliga-kampene, i Norge, da).
Men Glenn Hesler dro vel ikke på så mange LSK-fotballkamper, tror jeg.
(Uten at jeg husker det helt nøyaktig).
Men det kan kanskje ha vært sånn.
At Glenn Hesler og onkelen hans, prata mye om fotball.
Når de jobbet sammen, i blikkenslagerfirmaet, som onkelen hans arvet etter Glenn Hesler sin bestefar, (som døde i en fall-ulykke), vel.
Det er mulig at onkelen til Glenn Hesler.
(Altså han onkelen som eier blikkenslagerfirmaet, (Hesler og sønn AS), som Glenn Hesler også jobber i).
Er en slags fanatisk fotballsupporter, da.
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Glenn Hesler var mye mer opptatt av norsk fotball, enn meg.
Jeg holdt med Vålerenga.
Men det var liksom ikke på samme måten som Glenn Hesler og ‘Tom-gjengen’ holdt med Lillestrøm.
Glenn Hesler var hatsk, mot enkelte fotballspillere, som spilte, på rival-lagene, til Lillestrøm.
Og han hadde LSK-kredittkort.
Og Tom-gjengen trykte til og med opp egne LSK t-skjorter, etter at LSK slo Vålerenga.
Så Glenn Hesler og Tom-gjengen, de var fanatiske LSK-supportere da, (må man vel si).
Men jeg var ikke en fanatisk Vålerenga-supporter.
Jeg var ikke med i Klanen, eller noe sånt.
(For å si det sånn).
Og jeg tok ikke norsk fotball så nøye, egentlig.
Jeg var jo fra Larvik og Berger.
Og ingen av disse stedene hadde topplag, i norsk fotball, på den tida, som jeg bodde der.
Men jeg holdt jo med Everton.
Men det var ikke sånn at jeg gikk rundt i Everton-drakt, liksom.
Men jeg samla på Everton-fotballkort, da jeg var sju-åtte år, liksom.
Det var mer den stilen der.
Så jeg var vel ikke noe fanatisk Everton-supporter, vil jeg si.
(Ihvertfall ikke på den her tida).
Selv om jeg fulgte med på kampene.
(Men det var kanskje på grunn av at jeg kjeda meg, da).
Men hvis jeg hadde vokst opp på Romerike, så hadde jeg sikkert holdt med Lillestrøm, jeg og.
For å si det sånn.
Men jeg var jo vokst opp i Vestfold, hvor folk kanskje hadde et litt mer tilbakelent forhold, til fotball, da.
(Ihvertfall på Bergeråsen).
Så denne fotball-fanatismen.
Til Glenn Hesler og Tom-gjengen.
(En fanatisme som man vel også finner hos for eksempel Vålerenga-klanen, må man vel si).
Den var litt fremmed, for meg, da.
Må jeg innrømme.
Så når jeg var med Glenn Hesler og spilte fotball, med Tom-gjengen.
Så var jeg en outsider liksom, da.
Siden jeg var fra Vestfold og ikke fra Romerike, da.
Og når man er fra Vestfold, så tar man det ikke så nøye, om man holder med Vålerenga eller Lillestrøm.
(For å si det sånn).
Men når man så flytter inn til Oslo.
Og blir kjent med folk fra Romerike.
(Siden tremenningen min Øystein Andersen, er fra Lørenskog).
Så blir dette Vålerenga/Lillestrøm-greiene liksom blåst opp, da.
(Iforhold til hvordan det var, da jeg bodde, på Bergeråsen, ihvertfall).
Så dette med denne fotball-fanatismen syntes jeg at ble litt spesielt.
For jeg vet ikke om Tom-gjengen liksom skjønte hvordan det var, å vokse opp i Vestfold.
(På ganske lang avstand, fra både Vålerenga og Lillestrøm, liksom).
Tom-gjengen trodde kanskje at jeg var en like fanatisk Vålerenga-fan, som de selv, var Lillestrøm-fans.
Fordi jeg liksom holdt mer med Vålerenga enn med Lillestrøm, da.
Men sånt er ganske tilfeldig.
Og ikke så høytidelig.
Når man vokser opp i Vestfold, liksom.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Men jeg er ikke sikker på om Tom-gjengen forstod dette, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At en gang, som jeg gikk en ‘rar’ vei hjem, fra Rimi Langhus, (sommeren 2004).
(Det vil si at jeg gikk av toget på enten Nasjonalteateret eller Skøyen stasjon).
Så skjedde det noe rart, mens jeg gikk, mellom Frogner og Bislett, (husker jeg).
Jeg kunne se det, at en eller annen kar, pekte med et slags ‘lasersikte-lys’, fra en terrasse, som jeg gikk forbi, på veien, da.
(En fredagskveld var vel det her, tror jeg).
Midt på beste vestkant.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Men det var vel bare en slags ‘laser-penn’, som man kan peke med, antagelig.
(Sånn at det ser ut som en laserstråle, fra et laser-sikte, da).
Noe sånt.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At en gang, under ‘#blablabla-tida’.
(Som varte fra 1998 til 2004, vel).
Noe sånt.
(Dette her var vel rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på).
Så spurte jeg hu Zera, (altså Linda Wold, fra Halden), på #blablabla.
Om hu ville at jeg skulle sende henne en ny Madonna-mp3, som jeg hadde lasta ned.
(Noe sånt).
Men da sa hu Zera det, at hu ville ikke ha den mp3-en.
For hu Madonna var jo ei ‘gammal kjærring’, (som hu sa).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 145: Mer fra høsten 2003
Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).
Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.
(Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).
Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).
(Noe sånt).
Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).
Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.
(Noe sånt).
Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.
(Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).
Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ikke nok med det.
Etter at tredje semester var godt i gang.
Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.
Så virka plutselig ikke laptopen lenger.
Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.
(Midt i tredje semesteret, da.
En laptop som bare var noen få måneder gammel).
Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.
Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).
Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.
Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).
(Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).
For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.
(For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).
‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.
(Noe sånt).
For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.
(Eller ihvertfall litt skuffet).
Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.
(På Rimi Langhus).
Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.
Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.
Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.
Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.
Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).
De satt med laptoper, i auditoriet, da.
(Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).
Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).
Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).
Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).
Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.
For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.
Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.
(På den stasjonære PC-en min, da).
Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).
Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.
Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.
Og så startet Linux.
Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.
Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.
(Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).
For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.
For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).
Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.
Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.
Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.
(Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).
Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.
Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.
(Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).
For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.
(Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).
Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.
Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.
Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.
Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.
Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.
(Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.
Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.
Når det gjelder lydkvaliteten, osv.
Hva vet jeg.
Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.
Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).
Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg skriver om mp3-samlingen min.
Så kan jeg jo også ta med om det.
At i 1999, (må det vel ha vært).
(Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.
Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).
Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).
For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.
Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.
For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.
(Uten å oppgi noen grunn for dette, da).
Og det var jo en ting.
Og det taklet jeg såvidt.
Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.
På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.
Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).
For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.
Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).
Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).
Noe sånt.
(Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).
Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.
(Etter alle disse årene.
Siden jeg ble redd for han, da.
Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.
Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.
Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).
Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.
Siden han skremte meg litt, da.
For å si det sånn.
Så jeg kick-bannet han derfra, da).
Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.
(Ved å hacke PC-en min, da).
Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.
Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.
For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.
Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.
Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).
Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.
Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.
Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.
Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).
Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.
(Må man vel si).
Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).
Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).
Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).
Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.
For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).
Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).
Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.
Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).
Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.
For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.
For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).
At han hadde masse ‘kontakter’, da.
(Som han kalte det).
Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.
(For å si det sånn).
Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.
(For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.
Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.
For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).
Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?
Nei, ikke jeg, ihvertfall.
Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.
Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.
Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.
Mener nå jeg ihvertfall, da).
Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.
Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.
Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.
Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.
Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.
Men det er det, liksom.
Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.
(For å si det sånn).
Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).
Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.
(For å si det sånn).
Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.
Noe som liksom satt et støkk i meg, da.
Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.
Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).
Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 134: Mer fra HiO IU
Selv om jeg hadde jobbet i mange år som butikksjef og assisterende butikksjef.
Så var det ikke sånn at jeg pleide å være noe leder, for gruppearbeid osv., på HiO IU.
Blant annet popstjernen Dag Anders Rougseth, var vel en mer autoritær type, enn meg.
Og jeg hadde jo liksom noen slags ‘sabbatsår’, hvor jeg prøvde å komme meg igjen, etter noen tøffe år, i Rimi.
Så jeg var litt overarbeidet og utbrent, på den her tida, så det var ikke sånn at jeg liksom ville bestemme alt, når vi hadde gruppearbeid, på HiO IU.
Selv om jeg hadde studert datafag tidligere på NHI og også hadde gått datalinja, på Gjerdes videregående i Drammen.
Og også hadde vært butikksjef, mm.
Så ble det ikke sånn at jeg var en slags dominant student, ved HiO IU der.
Det var vel heller motsatt, at jeg satt mest hjemme og bare såvidt klarte å komme meg på skolen, de dagene, som det var gruppe-møter.
(I fag som web-prosjekt, systemutvikling og systemadminstrasjon).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av andre studenter, på bachelor IT, (ved HiO IU), som gikk på det samme årstrinnet, som meg.
Så husker jeg en lav og mørkhåret kar, som het Mikael.
Han spilte basket på Bærums Verk eller Asker Aliens, (eller noe sånt).
Og han jobbet også på McDonalds, (husker jeg).
Og da jeg en gang spurte han, (i kantina, på HiO IU, under noe gruppearbeid vel), hva Chicken McNuggets var laget av.
Så svarte han bare noe sånt som at det vil du ikke vite, (eller noe lignende vagt), av en eller annen grunn.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av andre studenter, som gikk det samme årstrinnet som meg, (på bachelor IT).
Så husker jeg ei tynn og spe jente, (muligens med briller), som het Kristin vel, som var fra Groruddalen, (tror jeg).
Dagga, (altså Dag Anders Rougseth), hilste alltid på henne.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men hu var litt sjenert vel, muligens.
Hu sa ihvertfall aldri hei til meg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også en ganske høy og kraftig kar, med kort, lyst hår.
Han sa en gang at han ville ha alle damer han så, (eller noe sånt).
Og en annen gang så skrøyt han av en foreleser, ved HiO IU, som het Frode Eika Sandnes.
Han sa at Frode Eika Sandnes foreleste på et master-studie, i datakommunikasjon.
Og reagerte på at jeg ikke virka interessert i det studiet, vel.
For jeg syntes at fem års studier ble litt vel mye.
For jeg var jo allerede 32 år gammel, da jeg begynte, ved HiO IU.
Så jeg ville jo da vært 37 år gammel, når jeg var ferdig å studere, hvis jeg skulle tatt en mastergrad.
Og utsiktene så bra ut, for de med bachelor-grad, på den tida, som studiene våre var ment å være ferdig, (det vil si i våren 2005).
Så vi på Bacelor IT, vi lå an til å få en jobb med en begynnerlønn på 300 – 600.000, når vi var ferdige, med studiene våre.
For det var mangel på ingeniører og IT-folk, i Norge, på den her tida, da.
(Noe jeg fulgte med på, i avisene, da).
Men å studere i fem år, til jeg ble 37 år.
Det ble litt lenge, syntes jeg.
Jeg syntes at tre års pause fra jobblivet, var lenge nok, når jeg var i 30-årene, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt nysgjerrig på de studentfestene, (med billig øl osv.), som pleide å være, i kantina, på HiO IU, i Cort Adelers gate der.
Men Dag Anders Rougseth, han var ferdig med ungdomstida si, husker jeg at han sa, på den her tida.
Så da gadd jeg ikke å dra på de her studentkroene aleine, liksom.
Men Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var ofte på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, (siden jeg hadde PC og bredbånd, osv.), og vi kjøpte ofte hver vår ferdigpizza, som vi spiste der, da.
(For jeg kjøpte meg etterhvert et nytt kjøleskap, (med fryser), og også en hybelkomfyr, som jeg satt oppå kjøleskapet, da.
For noen av pengene etter mora mi, må det vel ha vært).
Og Dagga, han var også glad i å spise ute.
Så ihvertfall en gang, så dro han meg med på Maliks, i Ullevållsveien, for å spise burger da, (husker jeg).
Og en annen gang, så ville Dagga på restauranten Schrøder, (heter den vel), i Waldemar Thranes gate, (ovenfor den Kiwi-butikken, hvor Tom fra ‘Tom-gjengen’ var butikksjef).
En annen gang igjen, så ville Dagga ta en utepils, på et utested, cirka ovenfor restaurant Schrøder der da, (husker jeg).
Og en gang, i en pause fra HiO IU, så dro han Dagga meg med for å spise noe mat, på en kafe, i Vika der.
Og han spurte meg da hva jeg syntes om de høye strømprisene, (som før det her hadde pleid å være lave, i Norge), husker jeg.
Og da svarte jeg vel ikke så mye.
For strømmen var inkludert, i husleia mi, i Rimi-bygget.
Og sånn var det på Ungbo og.
Så jeg sleit ikke så mye med strømregninger, på den tida jeg bodde i Norge, (for å si det sånn).
I Rimi-bygget så pleide jeg å ha terrassedøra åpen og varmovnen på samtidig, vel.
For å få frisk luft, uten å fryse, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagga han prata også om at han kjente en kar, som jobba som Java-programmerer, i London.
Og Dagga ‘babla’ også om at han ville at vi to skulle starte vårt eget datakonsulent-firma, etter at studiene våre var ferdige.
Dette lot jeg bli hengende litt i lufta.
For en av grunnene, til at jeg begynte å studere.
Det var fordi at Axel, noen år før det her, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).
Hadde spurt meg om jeg ikke kunne få meg en jobb, med 600 – 700.000 i årslønn.
(Mens han var stressa, (eller i sjokk), på grunn av et eller annet, vel).
Og dette tok jeg som en utfordring, (omtrent som da jeg fant ut at jeg ville bli assisterende butikksjef eller butikksjef, i Rimi).
Og sa at det kunne jeg vel prøve på.
For jeg hadde vel ikke noen spesielle mål, på den her tida.
(For jeg hadde jo da nettopp klart målet mitt, om å bli butikksjef, liksom).
Men hvorfor Axel spurte om det her, det veit jeg ikke.
Men jeg så ikke for meg det, at jeg kunne få så høy lønn, i Rimi.
(Etter at jeg først ikke ble satt opp i lønn, da jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.
Enda jeg da gikk fra en liten Rimi-butikk til en stor Rimi-butikk.
Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Men med en bachelor IT-grad, ved siden av at jeg jo hadde jobbet, som butikksjef.
(Og den ledererfaringen, som jeg hadde derfra).
Så så jeg for meg det, at jeg burde ha gode muligheter til å få meg en jobb, som leder, i et datafirma, for eksempel.
Så det var også litt dette jeg hadde i bakhodet, da jeg valgte å begynne å studere igjen, etter at jeg skjønte at jeg nok aldri kom til å få 600 – 700.000, i årslønn, i Rimi.
(Etter problemene på Rimi Kalbakken, osv).
Og Dagga han hadde jo som et slags motto, at han skulle få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering.
Så jeg forestilte meg vel det, at å jobbe i et datafirma, sammen med Dagga.
Det ville blitt omtrent som da vi to jobbet sammen med det eiendomsmegler-programmet, i faget Programutvikling, våren 2003.
Nemlig at jeg satt foran PC-en i ukesvis, og programmerte hele datasystemet.
Mens Dagga hjalp til litt den siste dagen med å levere programmet på HiO IU, osv.
Så jeg var litt redd for at jeg ville ha blitt litt som en slags slave, (for Dagga da), hvis vi to hadde begynt å jobbe sammen, etter endt studier.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Vika, (hvor ingeniørhøyskolen lå, i Cort Adelers gate der).
Den bydelen lå like ved Frogner.
Og Frogner igjen lå like ved Homansbyen.
Og Homansbyen lå like ved Bislett.
Og Bislett lå like ved St. Hanshaugen.
Så noen ganger, når jeg skulle hjem, fra HiO IU.
Så var det sånn at jeg like gjerne gikk hjem.
(En gåtur på et drøyt kvarter, vel).
Som at jeg tok 21-bussen, da.
(Som var litt trang og ‘svett’, vel.
Må man vel si).
Og nå jeg da gikk, hjem fra ingeniørhøyskolen.
Så krysset jeg jo Hegdehaugsveien.
Og Ragnhild fra Sørlandet, hu hadde jo fortalt meg det, (mens vi dansa, må det vel ha vært), på Rimi-julebordet, i LO-bygget, på Youngstorget, (et drøyt halvår før jeg begynte å studere, på HiO IU), at hu jobba på Rimi Hegdehaugsveien.
(Heter vel den butikken.
En butikk som forresten var en av de første søndagsåpne Rimi-butikkene.
Fra tida før ‘Brustad-bua’, vel.
Så jeg kjente den butikken ganske bra.
For jeg pleide å handle der noen ganger, på søndagene, på rundt den tida som jeg hadde HiAce-en, husker jeg.
Det vil si fra 1996 til 1997, da).
Så en ettermiddag, etter skolen.
Da jeg gikk hjem, til St. Hanshaugen.
Så gikk jeg innom Rimi Hegdehaugsveien der.
Og spurte etter hu Ragnhild fra Sørlandet.
Men hu var ikke på jobb den dagen, da.
Men jeg ba en kar som satt i kassa der, om å hilse henne, fra den tidligere sjefen hennes, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi få se.
PS.
En gang som jeg tok 21-bussen, til HiO IU, (en morgen eller formiddag), forresten.
Så mener jeg at jeg så popstjernen Bertine Zetlitz, sittende på en trendy cafe, på Frogner, fra vinduet på 21-bussen, da.
(Hvis jeg ikke så syner, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
