Høsten 1996, så studerte Magne Winnem, på BI, på Schous Plass, i Oslo, (husker jeg).
Grunnen til at jeg husker det, det var det, at Magne Winnem, dro meg med ned dit, en gang jeg hadde kort-uke, (må det vel ha vært), for siden vi var tre ledere, på Rimi Bjørndal, så måtte jeg jobbe hver tredje lørdag, (som eneste leder der), da.
Og da hadde jeg en sånn turnus, at jeg jobba fire dager, en uke, fem dager uka etter, og så seks dager, den uka, som jeg jobba lørdagen, da.
Det var en turnus som dem hadde på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der, da.
Så enten så var det nok en fri-fredag, (for jeg hadde fredagen fri, da jeg hadde kort-uke), da.
Ellers så kan det ha vært sånn, at jeg fortsatt hadde sommerferie, da BI begynte for høsten.
Siden jeg fikk sommerferie så seint, fra Rimi, sommeren 1996, da.
Uansett så dro ihvertfall Magne Winnem meg med, ned på BI, ved Schous Plass, en dag jeg hadde fri fra Rimi Bjørndal, da.
(Eller om dette kan ha vært en ettermiddag etter jobben).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, det her må vel ha vært våren 1996, tror jeg.
Også kjøpte jeg meg nok PC da, sommeren 1996.
Så det var kanskje derfor, at jeg hadde så dårlig råd, på den dansketuren.
For Magne Winnem viste meg nemlig datasalen, på BI, i 1996, en gang, da.
Og der hadde de internett, på en ‘haug’ av PC-er da, (husker jeg).
(På kanskje 20 PC-er, eller noe sånt, da).
Og på menyen til disse BI PC-ene.
Så stod det linket til flere web-chatter da, (husker jeg).
Som web-master, hos BI, hadde linket til, da.
Og de chattene, de fikk litt dilla på, da.
(Siden jeg syntes det, at de minna litt om kontakttelefonen, som min klassekamerat Tom Ivar Myrberg hadde tipset meg om, mens jeg bodde alene som barn, på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.
Men som vel hadde blitt en del dyrere, å ringe til, etter det, vel.
Eller ihvertfall en god del mer harry.
Og å sitte i Rimi-leiligheten min der, å ringe kontakttelefonen, det var kanskje ikke så fristende, da.
Siden det vel var ganske lytt der, (sånn som jeg husker det), ihvertfall).
Mens jeg satt i datasalen, på BI der, sammen med Magne Winnem, da.
(Siden vi satt ved hver vår PC der, da.
For jeg husker at jeg chatta selvstendig der, da.
Og at jeg prøvde mange chatte-program, som web-master hos BI, hadde linket til, fra startskjermen, på de PC-ene der da, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han hadde forresten fått seg internett, hjemme i Avstikkeren, på Bergkrystallen, en del måneder, før det her, da.
Så det er mulig at han fikk seg internett så tidlig som i 1995, da.
Enten det, eller så var det rett etter nyttår, i 1996.
(Noe sånt).
Og da dro Magne Winnem meg opp til han, husker jeg.
For da han hadde også kjøpt seg en bok, med masse URL-er i, til forskjellige websteder, da.
Også dreiv vi og prøvde å knote inn de her web-adressene riktig da, (husker jeg), inne på et hjemmekontor-rom, (var det vel), som han hadde der.
(Med ‘html’, ‘www’ og ‘://’, og det hele, da).
For å få se på noen ofte litt kjedelig websider, da.
Og jeg hadde vel ikke hørt om internett før det her, (hvis jeg skal være ærlig).
Så jeg syntes vel at det her var litt morsomt, (men også litt døvt, siden de linkene, som stod i den boka, ikke var så artige ofte, da).
Men hvis vi hadde sett på VG.no, (for eksempel), så hadde jeg nok skjønt litt mer av poenget, med internett, under det her besøket mitt, hos Magne Winnem.
(Hvis VG.no fantes på den her tida, da).
Men vi så bare på noen sånne ganske amatørmessige websteder da, (må man vel si).
Og jeg syntes ikke at det her var så utrolig artig, for de webstedene, som det stod om, i den boka.
De syntes jeg ikke at var så artige, da.
Og det var ikke sånn at jeg fikk tid til å lese så mye i fred og ro, i den boka, heller.
For Magne Winnem dreiv jo å skulle taste inn masse URL-ene, (og sånn), da, hele tida.
Så jeg fikk liksom ikke helt oversikten, over den boka, da.
Men jeg liksom bare skumleste litt i den, da.
(Må jeg vel si).
Og da ble det ikke så morsomt, (husker jeg).
For mange av de web-stedene, som det stod om, i den boka.
De syntes jeg ikke at var så artige, da.
Og Magne Winnem, han forklarte vel det, at han hadde fått e-post også, tror jeg.
Og det hadde jeg vel heller ikke hørt om før, (tror jeg).
For på NHI, hvor jeg gikk fram til 1992, (altså fram til tre-fire år, før det her), så hadde vi ikke lært noe om internett, da.
Vi lærte om nettverk, (som koblet sammen PC-ene, for eksempel i en bedrift), og at de het ting som ‘token-ring’-nettverk, osv.
Men vi lærte ikke noe om internett, da.
(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg var hos Magne Winnem der, og han visste meg internett.
Så syntes jeg ikke at det var så artig, da.
Men da jeg testa internett, i datasalen, hos BI, der.
Så syntes jeg at det var ganske artig, da.
Siden man kunne chatte osv., på mange web-chatter da, (som var engelskspråklige riktignok, men likevel).
Så etter at Magne Winnem dro meg med, til datasalen, på BI der, så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle prøve å få meg internett selv, da.
Og da måtte jeg ha en ny PC, på grunn av at den jeg hadde kjøpt, for 1000 kroner, (den som ikke hadde harddisk), av han Rune, på Ungbo, noen år før det her.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).
Den mangla vel nettverkskort, (tror jeg at det var).
(I tillegg til at den mangla harddisk, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En eller annen person.
(Jeg lurer på om det kan ha vært Glenn Hesler, for eksempel).
Tipset meg vel om det, at et firma som het Vision, (på Bislett vel), bygde bra, (og ganske billige), PC-er, da.
Så jeg bestilte en ganske billig PC, av dem, da.
For jeg skulle bare for det meste bruke den til internett, da.
Så jeg trengte ikke så utrolig bra skjermkort og grafikk-kort, og sånn, da.
Og jeg bestilte vel ikke så bra lydkort heller, tror jeg.
(Så den PC-en ble ikke så utrolig dyr, da).
Og jeg mener også å huske, at det jobba, (eller ihvertfall hang), ei ganske pen, ung brunette der vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Fra da jeg henta den PC-en, fra et lokale, som holdt til nede i en kjeller vel, i nærheten av Bislett et sted, (må det vel ha vært).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og internett, det kjøpte jeg på Spaceworld, i Tanum-bygget, i Karl Johan der, husker jeg.
Jeg kjøpte en internett-pakke, som bestod av et modem og et internett-abonnement, fra Schibsted Nett da, (husker jeg).
(En internett-pakke som ikke var så utrolig dyr, da).
Og denne pakken, den kjøpte jeg på omtrent den samme tiden, som jeg kjøpte meg PC, da.
Og jeg fikk meg også fasttelefon, i Rimi-leiligheten min der da, (husker jeg).
(For jeg måtte jo ha fasttelefon, for at PC-en skulle komme seg på nettet, via modemet, da).
For husleia, i Rimi-bygget, den lå vel bare på 1600 kroner, (eller noe sånt), i måneden, (på den her tiden), mener jeg å huske.
Og den ble betalt på etterskudd, vel.
Og strøm var inkludert i husleia, da.
Så selv om jeg ikke tjente mer enn 160.000-170.000 som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Så hadde jeg faktisk råd til å ha både bil, internett og mobil samtidig, (husker jeg), en kort stund, i 1996, da.
Men da det ble litt vel mye utgifter i lengden, (husker jeg).
Så etterhvert, så kutta jeg ut den Alcatel-mobilen, da.
(For jeg hadde jo personsøker også).
Og jeg lurer på om Thomas Kvehaugen ønsket å kjøpe den Alcatel-mobilen, av meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.
Men dette er bare som noe vagt, for meg, (må jeg innrømme).
Så det tørr jeg ikke å si helt sikkert, (at det var sånn), at Thomas Kvehaugen faktisk kjøpte den mobilen.
(For det her er en del år siden, da.
Men jeg mener å huske rimelig vagt, at det muligens kan ha vært sånn, ihvertfall).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fant vel forresten også en data-pult, i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, (mener jeg å huske).
Og etter at jeg hadde fått modemet til å funke, og sånn, til PC-en min, da.
Så mener jeg, at jeg overhørte det, at to karer, som gikk utafor døra mi, i Rimi-bygget der, (og som jeg ikke skjønte hvem var), dreiv og prata sammen om meg, da.
Og da sa han ene det, (hvis jeg hørte det riktig), at ‘jeg lurer på om han har fått seg internett og’.
(Noe sånt).
Og da svarte han andre ‘nei’, (som om at han ikke likte det, at jeg hadde fått meg internett, da).
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Så det var noen som liksom fulgte med litt på meg, i Rimi-bygget der da, virka det som, for meg, ihvertfall.
(Noen som jeg ikke visste hvem var, da.
For da jeg fikk meg internett, så hadde jeg jo bare bodd, i Rimi-bygget der, i et halvt år, eller noe sånt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.
Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.
(På vei til Sverige, da.
Ved ferjeterminalen i Horten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.
(Må det vel ha vært).
Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.
Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.
Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.
For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.
(Eller hva man skal si).
Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.
Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.
Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.
Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.
(Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).
Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.
Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.
Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.
Og røyking hadde jeg jo slutta med.
Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.
(Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.
(Med Ringnes 0.33 liters flasker.
En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.
Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).
For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).
(Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).
Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da
(Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).
Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.
Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.
Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.
For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.
Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.
Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.
Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.
Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.
Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.
Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.
Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).
(Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).
Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.
(For å forklare om det).
Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).
Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.
Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.
Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.
(Hvis han klarte å finne det).
Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.
(Virka det som, ihvertfall).
For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.
Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.
Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).
(Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).
For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.
Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.
Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).
Så det var det eneste jeg kom på, da.
Men hvitløk-Grissini.
Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.
Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).
Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).
Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.
Men men, det veit han kanskje sjæl.
(Det får man vel håpe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).
(Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).
Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.
Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.
For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.
Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.
Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨
(En gang han satt i stua der, vel).
Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.
Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.
Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.
(Eller ihvertfall klassekameraten).
Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.
Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.
For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.
Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.
Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).
Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).
Og resten kjente jo Glenn Hesler til.
Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.
Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).
(Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.
(At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).
Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).
Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.
(Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).
Like etter at jeg var ferdig, med militæret).
Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.
Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).
Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.
For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.
Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).
Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).
(Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.
Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).
Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.
På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).
Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.
(Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).
Nei, det veit jeg ikke.
Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).
Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).
Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.
Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.
Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.
Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.
Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).
For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.
Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).
Så jeg sa nok ikke noe, da.
Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.
Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.
Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.
Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Hallå Ole-Petter
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jan 24, 2012 at 8:11 PM | |
|
To: opm@hotmail.no Cc: jan.henrik.hakestad@politiet.no | ||
| ||
En sankthansaften, før søstera mi flytta til Berger vel.
Så var Tom Ivar Myrberg og jeg oppe i S-Svingen, (om kvelden da), for å prøve å fange flaggermus.
Da skulle man ta en stein og binde fast i et hvitt lommetørkle.
Og så kaste steinen opp i lufta.
Og så ville flaggermusen bli fanget, inne i lommetørkleet da.
(Ifølge en eller annen kamerat av oss på Bergeråsen da sikkert).
Noe som ikke funka da selvfølgelig.
Men jeg tulla litt.
Også beit jeg to hull, i lommetørkleet.
Sånn at det så ut som at en flaggermus hadde biti i det.
Og plutselig så dukka Christell Humblen og Nina Monsen opp der.
(Kanskje de hadde vært hjemme hos Nina Monsen, som bodde like ved.
Hvem vet).
Og da viste jeg dem det lommetørkleet da.
Og sa at det var nære på, at vi hadde klart å fange en flaggermus.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var jeg også i S-Svingen der, (noen år seinere da), og skulle skyte flaggermus, med luftgevær da.
En lørdagskveld vel.
Og da, så hadde onkel Håkon grillfest, (eller noe), like oppi der da, (hvor han bodde da).
Og Fru Løff, (Håkon sin svigermor, fra Drammen), var der.
Og det skjønte jeg, siden jeg plutselig hørte et høyt skrik.
Og noe om noe ‘gevær’ da.
Etterfulgt av at Håkon sa at ‘det er jo bare Erik, jo’.
(Eller noe).
Så dem trengte ikke briller, noen i den familien der, det er helt sikkert.
(Kanskje unntatt Fru Løff).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ved siden av S-Svingen der, så bodde Rolf og Edel Stenberg, (mener jeg at dem het).
Og Gry Stenberg, hu forklarte en gang, at hu hadde vært barnevakt der.
Og tarmen til baby-gutten, som hu var barnevakt for, pleide visst å falle ut.
Og da hadde visst Edel sagt til Gry Stenberg da, at da var det bare å dytte inn tarmen igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ågot viste meg noen gamle brev en gang, borte på Sand.
Og de brevene, (eller om det kan ha vært noen postkort), hadde poststed ‘Sandbu’ da, husker jeg.
(Og ikke ‘3075 Berger’, som det var, da jeg bodde der).
Postkontoret, (på den tida, som de her brevene var fra), var liksom butikken til Oddmund Larsen da, på Sand da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så der hadde det kanskje vært butikk også i gamle dager da, lurer jeg på nå.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den ene katten jeg hadde, som ble født nede hos Christell og dem, av Christell sin katt Susi.
Og som het Tiger, (noe Jan Snoghøj fortalte meg, da jeg fikk den katten).
Det navnet ‘Tiger’, det uttalte Jan Snoghøj på engelsk da.
Så da fortsatte jeg også med det da.
Siden jeg fikk en katt, av Jan og Christell og dem.
Og de sa at den katten het ‘Tiger’ da, med engelsk uttale.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på barneskolen, så skulle Berger Skole, på noe besøk, i Berger Kirke.
På lærerværelset, så hadde vel lærerne pratet sammen, og blitt enige om det, at vår klasse, (vi gikk vel i femte klasse da, tror jeg), var den stilleste, på skolen.
Så vi skulle sitte i andre etasje der da, i kirken, (i ‘sakrestiet’ da, eller hva det heter).
Men det hadde nok ikke vår klasse tenkt på før, at vi ble sett på som å være den stilleste klassen.
Så etter det, så begynte vi å bråke ganske fælt og bli en del villere vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Noe som varte ut ungdomsskolen, (ihvertfall), vel.
Jeg tror det var mange av gutta i klassen, som ikke ville ha på seg det, at vår klasse var den stilleste klassen på skolen da.
Noe sånt.
For vi fikk vel kjeft av klasseforstander Allum, fordi at vi hadde bråka, etter det her kirkebesøket da.
Så sånn var det.
(Ihvertfall sånn som jeg husker det).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ditlev Castelan han ble en gang tatt for å ha rappa potetgull på Prima, husker jeg.
Det var vel Geir Arne Jørgensen, som sa det, eller noe, tror jeg.
Så han fikk ikke lov å handle på Prima, (i en periode ihvertfall), mener jeg å huske.
Noe som ikke kan ha vært så artig, tror jeg.
Siden Prima, (tidligere Oddmund Larsens kolonial), var den eneste butikken på Sand da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim.
De kom en gang på døra mi, i Leirfaret 4B, for å selge meg en klokkeradio.
(Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
Carl hadde rappa klokkeradioen, fra bestemora si.
Og han trengte penger da.
Så de tagg meg om jeg kunne kjøpe den klokkeradioen da.
Siden de mente at jeg trengte en klokkeradio da.
Siden jeg vel ofte forsov meg på skolen da.
Så det ble til at jeg kjøpte den klokkeradioen, for 30-40 kroner vel.
Noe sånt.
Og den klokkeradioen, den var litt spesiell.
Den var sånn, at alarmen kun virket, hvis det siste tallet, på vekke-tidspunktet, var et ni-tall.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Så jeg måtte bare huske at det siste tallet måtte være et nitall da.
Når jeg stilte alarmen.
Noe jeg skjønte etterhvert vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.
Da hu bodde på Tagtvedt.
Så hadde jeg kjøpt luftpistol da.
(En luftpistol som lå på Berger da).
Men det var seksten års aldersgrense, på luftpistol-kuler da.
Så jeg fikk med mora mi, til å bli med meg, i en sportsbutikk, som lå like ved Thorfinns der.
Like nedenfor Jegersborggate der, (i Larvik da).
Sånn at jeg fikk kjøpt luftgeværkuler da.
Mens vi likevel var i Larvik Sentrum liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ganger, (et år eller to før det her vel).
Så kunne mora mi dra meg med på lekebutikken, nedenfor Torget, i Larvik der.
For hu ville at jeg skulle kjøpe meg en smurf.
Mora mi mente det da, at jeg burde kjøpe mange smurfe-figurer da.
Dette hendte vel en 2-3-4 ganger, vil jeg vel si.
At mora mi dro meg med på den lekebutikken, for å kjøpe smurfefigurer da.
(Som vel kosta 6-7 kroner vel.
Eller noe).
Mora mi babla ihvertfall ofte om de her smurfene da.
Selv om jeg egentlig hadde vokst fra smurfer, og ikke syntes at de var så artige lenger vel.
Så det var vel ikke sånn at mora mi klarte å overtale meg, til å bruke så mange penger, på smurfer akkurat.
Men hu klarte ihvertfall å dra med Pia og meg, inn på den lekebutikken noen ganger da, for å se på de her smurfene da.
(Enda jeg vel egentlig gikk på ungdomsskolen, på den her tiden antagelig, og nok var litt for gammel for å leke med smurfer vel.
Men mora mi kunne være litt masete da, noen ganger).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig jeg har skrevet om det her før.
Men vi på Berger IL sitt guttelag, (eller noe).
Vi vant altså Vinn Sande Cup, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Vi slo vel Vinn Sande i finalen etter å ha vunnet den første kampen mot Selvik, (eller noe), vel.
Og jeg redda på streken og redda også et frispark(!). (i sluttminuttene), husker jeg.
Odd Einar Pettersen scorte vinnermålet vårt mot Vinn Sande, mener jeg å huske.
(Kampen endte ved 1-0 til oss vel).
Selv om dette var mot alle odds, at vi fra Berger, (som var et ganske lite sted), skulle klare å slå Vinn Sande, (siden Sande var et større sted da).
(Og hendte også på hjemmebanen til Vinn Sande da.
I Sande).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da var også Ronald Lund, (som nettopp hadde flytta til Sande, sammen med sine et år eldre tvillingbrødre Arnt og Eirik.
Siden faren deres hadde gått konkurs vel.
Eller noe).
Han Ronald da, (i klassen vår), han spilte ikke på Berger IL.
Men han var tilskuer da.
Og gikk i lag med flere 3-4 unge Sande-frøkner, rundt banen vår da, før kampen, mener jeg å huske.
Så Ronald Lund hadde nok sjekketriksene i orden, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, før vi skulle ha gym, på ungdomsskolen.
Så hadde Stig Melling i klassen, (en idrettsmann som drev mye med ski og orientering).
Han hadde på seg en treningsbukse, som var så trang, at en blodåre, i tissen hans, var synlig.
Og da kom Jeanette Auli bort til oss gutta.
Fra jentene sin kø da.
(For vi måtte vente utafor gym-garderobene da, til gym-læreren låste opp).
For å chatte med Stig Melling da.
Og det var vel litt spesielt, må man vel si.
Hvorfor ville Jeanette Auli chatte med Stig Melling, akkurat når man kunne se tissen hans, gjennom treningsbuksa?
Nei, det var spesielt vil jeg si.
Jeanette Auli var jo hu som hadde tatt med seg en svært dildo på ungdomsskolen og.
(Som hu hadde fått i gave, av en kar fra Svelvik, som hadde kjøpt en sånn dildo hver til Jeanette Auli og Line Nilsen da.
Fortalte Jeannete Auli meg en gang, ihvertfall, da jeg møtte hu i gangen, på Svelvik Ungdomsskole da, mens hu gikk og bar på den her dildoen da.
Så sånn var det).
Og Jeanette var jo hu som stod utafor Sande Videregående, da jeg var innom der, en gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.
(Russeåret).
Og hadde et russekort, som det stod ‘Jeanette ‘låvedøra’ Auli’ på.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frode Holm, han sa en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, at på loftet hjemme hos dem.
Så hadde de funnet en bok, hvor det stod ‘jødelort’, osv.
Fra før krigen da sikkert.
Men hvorfor Frode Holm fortalte meg det her, det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, den helgen som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.
Jeg husker at jeg gikk bort til Nanset Marked der, og kjøpte avisa.
For å ha noe å gjøre der.
Dette var vel i 1985, så jeg var altså bare 14 år da.
Men pleide nok å lese avisa nesten hver dag, allerede.
(Enten VG eller Dagbladet da, som jeg kjøpte selv, for penger jeg fikk av faren min.
Eller Aftenposten, Drammens Tidende og/eller Svelvik Nytt, borte hos Ågot da.
Siden hu abonnerte på de avisene).
Så aånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hørte da på Axel, som jo var født i 1978.
Så han fylte syv år, seinere dette året da.
(Så Axel var seks og et halvt år da).
Likevel så ville Axel sitte i barnevogna da.
Når mora vår, Pia, Axel og jeg, skulle gå i butikken, for å handle mat, den helgen, (var det vel. Ihvertfall var dette på rundt den her tida, mener jeg).
Og jeg ble dritflau da, siden mora mi hørte på Axel.
Og gikk med på å kjøre Axel i barnevogna, enda Axel var 6-7 år.
Så det var jo som noe reinspikka galskap, mener jeg.
Jeg satt vel ikke i barnevogna, etter at jeg ble 2-3 år, mener jeg.
Så at en 6-7 åring skulle sitte i barnevogna.
Nei, det er det vel ingen som har hørt om før, (omtrent).
Ingen normale unger vil vel sitte i barnevogna, når de er 6-7 år?
Og ingen normale mødre vil vel adlyde en unge, på 6-7 år, som absolutt vil sitte i barnevogna?
Og ingen normale storesøstre vil vel synes at dette er normalt heller?
Men Pia klagde ikke da, på at Axel skulle sitte i barnevogna.
Og jeg ble flau husker jeg, over de her ‘galningene’ da, (må man vel kalle dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var med på et skoleball, på Svelvik Ungdomsskole, et år og.
Det var vel i syvende klasse, mener jeg å huske.
Jeg mener å huske at Carl Fredrik Fallan og jeg, vi prata litt om ei jente, (som også var på det her skoleballet da), fra Svelvik eller Nesbygda, (eller noe), med lyst hår vel.
Som ihvertfall Carl ‘sikla’ litt på vel.
Men jeg husker ikke om han turte å sjekke henne opp.
Og jeg sjekka vel heller ikke opp noen damer, på det her skoleballet, (som var i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole), tror jeg.
Men jeg var ihvertfall der da.
Et år ihvertfall.
Før jeg syntes at det ble for mye mobbing vel, på den skolen kanskje.
Noe sånt.
Så jeg tror ikke at jeg var med på noen skoleball der, i åttende og niende klasse.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, mens jeg bodde hos bestemor Ågot, den siste sommeren, før jeg flytta til Oslo.
(En lørdagskveld vel).
Så ringte Magne Winnem meg, og ville møte meg, i Drammen.
Så dro jeg inn til Drammen da, (med bussen), for å feste.
Vi dro på Rica, (eller hva det het. For Winnem ville vel dit da), ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes da.
(Cirka der jeg hadde vært på den russekroa vel, hvor jeg møtte hu Hege Rønjom igjen da).
Så sånn var det.
Dette kan også ha vært på et helgebesøk, hos Ågot, som jeg var på en cirka 5-6-7-8 av kanskje, etter at jeg flytta inn til Oslo da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå har jeg skrevet om alt jeg husker, fra tida før jeg flytta til Oslo.
Så nå er Min Bok ferdig, mener jeg.
Jeg planlegger også å skrive en Min Bok 2, om det skjedde mens jeg bodde i Oslo, fra 1989 til 2004.
Og så også en Min Bok 3, om det som skjedde, etter at jeg flykta fra Oslo, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe kalte ‘mafian’ der), i 2004 da.
Så jeg regner med at jeg blir ferdig med begge de bøkene, neste år.
(Altså i 2012 da).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så var forresten faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg, på en campingplass, i Kjerringvik eller Åsgårdstrand, eller noe sånt.
Et sted nede i Vestfold da, men nord for Larvik og Brunlanes.
Så sånn var det.
Hva vi gjorde der, det husker jeg ikke helt, men jeg tror at dette var et sted vi dro innom, på vei hjem fra en annen ferie.
Noe sånt.
Og da sov vi i telt vel, lurer jeg på ihvertfall.
Og faren min ble sur, husker jeg, fordi at jeg kjøpte med noe godteri, i kiosken, for å spise i bilen, på vei hjem, til Bergeråsen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Haldis satt først en fryser og så enda en vel, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.
En ble satt på det gamle rommet mitt, (der skrivebordsplata hadde vært, før jeg skrudde den opp på det nye rommet mitt).
Og en fryseboks ble satt i uteboden, (av en eller annen grunn).
Det lå bare kjøtt som var gått ut på dato, (eller uten dato), i de fryserne.
(Omtrent da).
Haldis hadde også to frysere stående i garasjen, nede hos seg, i Havnehagen.
Men det eneste av frosne matvarer, som jeg klarte å lage, det var Pizza Grandiosa og is.
Så jeg spiste ikke noe mat fra de fryserne til Haldis, for å si det sånn.
Så hva poenget med de fryserne var, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så stod en av fryserne, foran reolen vel, til faren min da, i stua.
Og dette var samtidig med at Nina Monsen var på besøk, fra mora si, på Romsås da.
Dette var kanskje mens jeg gikk i sjette eller sjuende klasse, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Christell, Nina Monsen og jeg, satt oppå den fryseren da, i Leirfaret 4B da.
Christell stirra på Nina Monsen og meg, mens vi kyssa, og liksom kontrollerte hva Nina Monsen skulle gjøre da.
Kanskje Christell så på meg og, og så om jeg ble tent, eller noe.
Hva vet jeg.
Det var veldig spesielt, ihvertfall.
Så sånn var det.
Plutselig sa Nina Monsen det, til meg, at hu ikke likte å kysse med meg, for jeg hadde ‘tørre lepper’.
Men hvorfor Christell satt og stirra på oss, mens vi kyssa, (eller prøvde å kysse).
Det veit jeg ikke.
Det var vel rimelig spesielt, får man vel si.
Men etter det her, så begynte jeg å bruke sånn lebepomade da, siden hu Nina Monsen ikke likte å kline med meg, hvis jeg hadde tørre lepper da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så satt Christell, i den blå sofaen, oppe hos meg.
(Hvor jeg pleide å sitte).
Også plutselig grøsset hun, og sa ‘Ulf’, flere ganger.
(Dette var noe med Ulf Havmo, i klassen min da, skjønte jeg.
Men men).
Jeg tippa at dette her var noe lignende av det med Nina Monsen, at hu ikke likte tørre lepper.
Og tippa at Christell mente, at hu ikke likte det ved Ulf, at han ikke klipte negla sine og at han sjelden klipte håret.
Så etter det her, så begynte jeg vel å klippe negla mine oftere, og også håret vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev tidligere, at jeg alltid satt for meg selv, på ungdomsskolen.
Men jeg lurer på om Tom-Ivar Myrberg satt ved siden av meg, i perioder.
Og jeg lurer også på om Ulf Havmo satt ved siden av meg, på ungdomsskolen, i perioder.
Ihvertfall så ble Ulf Havmo med en gang, sammen med Pia og meg, for å besøke mora vår, som da bodde på Tagtvedt.
Vi tok toget ned, husker jeg, til Larvik da.
Og bussen til Tagtvedt kanskje.
Noe sånt.
Og mora vår hadde fått en leieboer hos seg, som leide det gamle rommet til Pia, og som het Steinar vel.
Steinar hadde vært sjømann, og han hadde som hobby, (husker jeg), å drive med hekling.
Så sånn var det.
Men men.
Steinar var også sur på mora mi, siden hu hadde klart å knuse en stor TV, som var Steinar sin, og som stod nede i stua til mora mi, da hu skulle flytte på den vel.
Så sånn var det.
Vi hadde blitt lovet masse pommes frites og sånn vel, før vi dro ned dit.
Steinar skulle lage masse god mat, sa mora vår, på telefonen vel.
Men da vi kom ned dit, så fikk vi så godt som ikke noe mat, (vil jeg si), hele helgen.
Ulf klagde skikkelig mye, på søndagen, på at han var sulten.
På lørdagen, så var vi nede i Larvik, Pia, Ulf og meg, og jeg husker at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, hvor jeg fikk faren min til å kjøpe Lego til meg, den gangen han lå over hos mora mi, før jeg flytta til faren min.
Så sånn var det.
På søndagen så klagde Ulf fælt, på at han var sulten.
Men vi hadde ikke så mye penger.
Jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen, etter mange helgebesøk hos mora mi, i Larvik, på første halvdel av 80-tallet.
Så jeg visste det, at hvis vi gikk på toget, uten billetter, så ville konduktøren dukke opp, med billettene, etter den neste stasjonen.
Den neste stasjonen var Sandefjord da.
Og vi sa at vi skulle ha tre billetter, til Drammen, men at vi ikke hadde fått tid, til å kjøpe billettene, før vi gikk på toget da.
Så sånn var det.
Men men.
Når toget kom til Sandefjord, så fikk jeg med Pia og Ulf, på å gå av toget.
Så ble vi enige om å ta det neste toget, til Holmestrand.
Og så bussen til Berger.
(Istedet for å dra om Drammen, som faren min egentlig ville at vi skulle vel.
Men men.
Og Sande stasjon, (som lå mellom Drammen og Holmestrand, og ganske nærme Bergeråsen da), den var ikke i bruk, på første halvdel av 80-tallet, av en eller annen grunn.
Men men).
Så da sparte vi 30-40 kroner, tilsammen, på å lure NSB litt da, (for å si det sånn), og å heller reise hjem via Holmestrand.
Så sånn var det.
Men men.
Det var en del billigere, å betale fra Sandefjord til Holmestrand, enn fra Larvik til Drammen, for å si det sånn.
Og bussen var vel ikke så mye dyrere, fra Holmestrand, (enn fra Drammen), til Bergeråsen da.
Men men.
Så sånn var det.
Så hvorfor faren min ønsket at vi skulle dra om Drammen helst, det vet jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi bestilte en liten pizza, på jernbanerestauranten, i Sandefjord.
(Som vi akkurat hadde råd til da).
Også fikk vi et glass vann hver da, av damen som jobbet i restauranten.
Også lå det noe brød, som vi kunne spise på, mens vi venta på pizzaen da, i restauranten der da.
Og så kom pizzaen, som var mindre enn en Pizza Grandiosa, og som bestod av fire ganske små pizzastykker da.
Vi spiste hvert vårt stykke, men pizza var jo favorittretten min.
Så jeg klarte ikke å motstå det siste stykket.
Jeg spurte de andre to, om det var greit at jeg spiste det, (av en eller annen grunn), og ingen av de protesterte.
Så jeg var litt slem da, og spiste det fjerde stykket da.
Men det var så lite, så det var liksom ikke noe å dele på heller.
Men men.
Så sånn var det.
Så kom vi oss tilbake til Berger igjen da, etterhvert, den søndagen.
Så sånn var det.
Men men.
Men Ulf Havmo prata en del dritt, mener jeg at det virka som, om mora vår kanskje, etter dette helgebesøket.
Ulf satt der mest ganske knytt, syntes jeg, i sofaen til mora vår da.
Så jeg vet ikke om han skjønte så mye, av familieforholdene osv.
Vi prata ikke så mye der, for å si det sånn.
Jeg tror ikke at Ulf var med til Frode Kølner og dem heller, eller at han så det huset vi hadde bodd i, noen år tidligere, i Jegersborggate.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg var litt kleptoman da, som tenåring, men jeg tok meg sammen, da jeg flytta til Oslo, for å studere, som nittenåring.
Jeg bestemte meg for det, at nå er jeg voksen, så nå må jeg slutte å gjøre sånne straffbare ting.
Jeg trengte jo ikke akkurat gull og sølvfarge-tusjer.
Men det var vel på grunn av adrenalin-kicket, vil jeg si, at jeg syntes det var spennede å rappe ting da.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var rimelig sur, på Haldis og faren min, som behandlet meg som et mindreverdig medlem, vil jeg si, i Humblen/Olsen-familien.
Så sånn var det.
Så det hendte, at jeg dro ned til Haldis og dem, når de ikke var hjemme.
(Døra var aldri låst hos dem, når de ikke var hjemme.
Av en eller annen grunn.
Men men).
Jeg pleide å gjøre noen sånne raid hos dem, når jeg var hjemme fra skolen.
Sånn en dag, annenhver uke kanskje, så orka jeg ikke å gå på skolen.
(Jeg var veldig anspent, når jeg bodde på Bergeråsen, og noen ganger, så ønska jeg å ha fri fra skolen da.
Noe som ingen pleide å slå ned på.
Men men).
Jeg pleide da å gå på sånne raid, nede hos Haldis.
Christell og jeg hadde kanskje kranglet om hvem som egentlig eide ditt og datt.
En gang, så fant jeg noen kinaputter, på rommet til Christell, mens ingen var hjemme hos dem.
Det var ikke sånne kinaputter, som man kunne kjøpe i Sverige.
Men disse hadde gråpapir rundt seg, og hadde tjærelunte, (tror jeg det heter).
Hvor Christell hadde fått disse kinaputtene fra, det aner jeg ikke.
Men men.
Christell hadde cirka ti sånne kinaputter, og jeg rappa, (mer eller mindre), alle til slutt vel.
På denne tiden, så var jeg kamerat med både Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, husker jeg.
Men men.
Kjetil Holshagen, hadde noe som het glødetråd, som var en ledning, som begynte å gløde, hvis man koblet strøm på den.
Det holdt med 12 volt, eller noe.
Jeg fikk låne den glødetråen av Kjetil Holshagen, og koblet glødetråden til lunta, på en sånn kinaputt da.
Og så la jeg kinaputten ut i hagen, ved hekken til naboen.
Også la jeg noe fuglemat ut i hagen da.
Dette var vel om vinteren vel, tror jeg.
Men men.
Jeg hadde mye innestengt aggresjon, inni meg, på den her tiden, siden jeg var så forbannet, på den dårlige behandlingen, som jeg fikk, i Humblen/Olsen-familien da.
Så sånn var det.
Jeg hadde koblet glødetråden til en ledning, som var koblet til en transformator.
(Antagelig den som fulgte med den modelljernbanen, som jeg fikk av onkel, da jeg bodde i Mellomhagen.
NOe sånt).
Så ventet jeg til det dukket opp en fugl da, i hekken til naboen.
Også skrudde jeg på strømmen.
Og så smalt kinaputten da.
Dette prøvde jeg 3-4 ganger vel.
Og kinaputten sprengte hver gang.
Men jeg fant aldri noen døde fugler der, (eller noe).
Jeg trodde at fuglene ble skremt, av lyden, fra lunta, til kinaputten, når den begynte å brenne.
Men jeg så ikke sikkert hva som skjedde.
Jeg så ikke helt hvor det ble av fuglene, for å si det sånn.
Klarte de å fly bort, eller hva skjedde?
Så jeg fanga en fugl, borte hos Ågot da, på den måten som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.
Også gjorde jeg noe veldig slemt, (for jeg var rimelig forbanna på den her tiden, og jeg var også rimelig besatt av fugler, etter at Christell fant den fuglen i Jugoslavia da).
Så sånn var det.
Så jeg tok med den fuglen jeg fanget, borte hos Ågot, bort til Leirfaret 4B.
Også puttet jeg den småfuglen inni en tom dorull.
Også puttet jeg en av de kinaputtene, som jeg hadde funnet på rommet til Christell, sammen med fuglen.
Også satt jeg den dorullen, inne på doen vår.
(Vi hadde et eget baderom der, og doen var på sitt eget rom da, ved siden av badet).
Også tente jeg på kinaputten, og lukket igjen døra.
Det smalt som søren.
Også prøvde jeg å finne noen rester av den fuglen.
Men hele fuglen hadde blitt pulverisert, må man vel si.
Den hadde forsvunnet, må man vel si.
Men men.
Så de kinaputtene til Christell må ha vært veldig sterke, vil jeg si.
Flere år senere, da jeg gikk på Sande Videregående, så fikk jeg problemer med en som het Fridmann vel, (til etternavn), fra Svelvik, som vel hadde hørt av Kjetil Holshagen, (eller en annen kar, som jeg hadde på besøk, da jeg sprengte den fuglen), om den her sprenginga mi da.
Han Fridmann var mye høyere enn meg, så det var litt problematisk, syntes jeg, når han ble sinna på meg.
Jeg prøvde å prate pent til han, og forlarte at dette var flere år siden, og ba han pent om å slutte å ’tilte’ på meg da.
Og etter det, så hørte jeg ikke noe mer fra han.
Så jeg regner med at han roet seg.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den sprengingen av den fuglen, så hadde jeg igjen 4-5-6 sånne kinaputter, av de, som jeg hadde funnet, nede på rommet til Christell da.
Så sånn var det.
I flere år, så var det ikke noen bygning, oppå den haugen, ved Berger skole, hvor faren min hadde kjørt med firehjulsdreven bil, på sidene av, helt på slutten av 70-tallet vel.
Det ble pratet om at Bergeråsen skulle få sin egen matbutikk, oppå der.
Men så ble det bestemt det, at det skulle bygges barnehage.
Den barnehagen lå for seg, oppå toppen av den haugen, (mellom innkjøringene til Nedre og Øvre), og hadde ingen naboer da.
Så når jeg tenkte på noe annet jeg kunne sprenge, (enn fugler), så tenkte jeg på postkassa til barnehagen da.
Den mente jeg at lå såpass langt unna naboer og sånn, at den burde være mulig å sprenge.
Jeg fikk med meg Ulf Havmo på det her da.
Jeg hadde teipet sammen 5-6 kinaputter vel, (av de sterke, som Christell hadde), til en lengre lunte vel.
Så sneik Ulf og jeg oss, opp til barnehagen, usett, vil jeg tippe på.
Så la jeg kinaputtene oppi postkassa da, og tente på.
Men jeg ble litt skuffa, for postkassa eksploderte ikke da.
Lokket bare fløy opp.
Så den postkassa ble bare litt bulka kanskje, og knapt nok det vel.
Så det ble jeg litt skuffet over, husker jeg.
Men det smalt høyt da.
Og det jeg ikke hadde tenkt på.
Det var at det kunne være noen folk, som hang, oppe ved Berger skole.
For det som skjedde, var at etter at de kinaputtene eksploderte, så kom det en moped kjørende, i full fart, fra ved gangbrua, ved Berger skole der.
(Ulf og jeg, vi gikk på ungdomsskolen og var ikke gamle nok til å kjøre moped ennå da.
Men men).
Så Ulf og jeg, vi løp som søren, ned fra den haugen, og ned en sykkelsti, som gikk fra like ovenfor telefonkiosken, på Nedre, og fram til Gamlehjemmet.
Ulf var litt sterkere enn meg, (som var rimelig tynn, på den her tiden), så Ulf løp noen meter foran meg da.
Så løp jeg, og etter meg, så kom det en moped.
På den her sykkelstien da.
Så jeg tenkte at det var en dårlig ide, å prøve å løpe fra den mopeden.
Så jeg løp ned i skogen, på siden av sykkelstien, og opp på den lekeplassen, hvor Christell hadde fått ei ungjente, til å stå i bare underbuksa, noen år tidligere, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).
Så bare lot jeg som ingenting.
Og jeg gikk fra den lekeplassen, og ned Havnehagen.
Og så ned en snarvei, (som jeg pleide å gå, da jeg gikk på Berger skole).
(En snarvei som egentlig var på tomta til et hus, men som folk på Nedre sa at det var greit å gå da).
Men men.
Så gikk jeg hjem, og satt meg ned og så på TV.
Etter en stund, så dukka Ulf Havmo opp der.
Jeg sa ikke noe særlig.
Og han sa ikke noe særlig.
Så hva som skjedde med han, det veit jeg ikke.
Jeg var litt i sjokk da, etter å ha blitt forfulgt av den mopeden.
Men jeg vet ikke hvem som kjørte den.
(Men det var vel kanskje noen fra Berger, siden jeg mener å huske det, at Berger-folk pleide å sykle rundt den gangbrua.
Men det kan vel kanskje ha vært noen fra Øvre eller Nedre og, hvem vet).
Og jeg vet ikke om Ulf ble tatt igjen.
Det vet jeg ikke, den dag i dag.
Ble han tatt igjen av den/de på mopeden?
Og måtte Ulf gjøre stygge ugjerninger på grunn av at han ble fakket av disse folka på moped?
Hva vet jeg.
Det kan man kanskje lure på.
Det har jeg aldri fått meg til å spørre han om.
Men men.
Så sånn er det.
Nå begynner klokka å bli halv et om natta, her på hostellet.
I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive om den første språkreisen min til Brighton, som var sommeren 1985.
Vi får se om jeg klarer å få til det, i morgen, eller noe.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
