johncons

Stikkord: Tommy Andre Løff Olsen

  • Min Bok – Kapittel 50: Mer fra Gjerdes Videregående

    Jeg fortsetter på de notatene jeg har i den notatboka her, som jeg må innrømme at de fleste av, er fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

    Men jeg kommer mer tilbake til tiden på Gjerdes Videregående, i det neste kapitellet.

    Like etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, alene.

    Dette var vel mens jeg gikk i femte eller sjette klasse da.

    Så ville faren min det, at jeg skulle være med en søndag, og jobbe oppe på Berger skole, med en scene, som rektor Borgen ville ha, i gymsalen.

    For rektor Borgen var misfornøyd, med at man ikke kunne se barna godt nok, når de hadde underholdning da, (noe som hver klasse skulle ha, en gang i året da).

    (Og hver gang første klasse hadde underholdning, så sa rektor Borgen, med høy stemme, at ‘dette var førsteklasses underholdning’, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dette var før jeg liksom tok over det største soverommet, (der hvor vannsenga seinere dukka opp), i Leirfaret 4B.

    Så jeg lå og sov da, en søndag morgen, i senga mi, på det minste soverommet, i Leirfaret 4B da.

    Så kom faren min opp fra Haldis, og vekte meg da.

    Men jeg var trøtt, og likte ikke skolen, så jeg ville ikke være med.

    Men jeg ble tvunget til å være med da.

    Jeg hatet skolen, må jeg vel nesten si.

    Jeg likte bedre å jobbe og sånn, for å være ærlig.

    Jeg likte meg bedre borte på verkstedet til farfaren min, enn på skolen da.

    Det var liksom så masete og stressete på skolen, syntes jeg.

    Men men.

    Onkel Håkon og hans unge sønn Tommy, de skulle også være med.

    Og Tommy og meg, vi måtte stå å holde scenen da, mens fedrene våre monterte sammen scenen da.

    Men så hadde ikke faren min og dem låst skolen.

    Så inn døra, på en søndag, så dukka Erland Borgen, (rektor Borgen sin sønn, som gikk i klassen min), og hans kamerat Ole Christian Skjellsbekk, (som også gikk i klassen min), opp.

    Og da klikka nesten jeg, på en måte.

    Jeg bare ‘frøys’ liksom.

    For jeg følte meg ukomfertabel, når de gutta der dukka opp, i gymsalen, hvor faren min, onkel Håkon, Tommy og jeg jobba da.

    For Ole og Erland, de bare gikk forbi oss, og gikk inn i garderoben eller noe da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men siden jeg fikk nesten sjokk/panikk, og ‘frøys’, så holdt jo ikke jeg den scenen da.

    Så den falt jo, med stor kraft, og traff min far i ryggen da.

    Og faren min begynte å gå til kiropraktor, på 80-tallet, i Drammen, så det er mulig at det var min feil da.

    Hvorfor kan du ikke gjøre som TOmmy, sa faren min.

    Så svarte vel jeg det da, at jeg ikke likte det, at de gutta i klassen min, gikk rundt der.

    Og så kjefta han på Ole og Erland, og ba de gå ut.

    Så gikk Ole og Erland ut, og så fortalte jeg at det var sønn til rektor.

    ‘Er det sønnen til rektor Borgen’, eller noe, sa faren min da, litt i sjokk vel.

    Og det måtte jeg innrømme at det var.

    Så man burde kanskje ikke vekke opp meg, på en søndag, for å ta meg med på skolen.

    Det gikk litt dårlig, må man si.

    Da var rimelig gretten og tverr, må jeg innrømme.

    Det var ikke sånn at jeg hadde så lyst til å være med å jobbe på den scenen, må jeg innrømme.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og når vi i sjette klasse skulle ha underholdning, det skoleåret.

    Så satt Ole og jeg, oppå den scenen da, og leste fra et skuespill, i norskboka da.

    Som var sånn at det var for mye, å huske, sånn at vi måtte lese fra boka.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den scenen, den var sånn, at man liksom kunne trekke den ut, og når den ikke ble brukt, så kunne man liksom slå den sammen, sånn at den ikke tok så mye plass da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et av årene før, når klassen vår hadde underholdning, med foreldrene tilstede.

    Så ville jeg arrangere en sånn lek, som jeg hadde sett, da jeg gikk på enten Torstrand skole eller Østre Halsen skole.

    Espen Melheim ble med å hjelpe til, husker jeg.

    Men da var den leken sånn, at noen foreldre også måtte være med.

    Og mora til Sten Rune Nilsen, hu ville jo absolutt ikke være med.

    Så det var masse skriking og tull, for å få arrangert den leken, husker jeg.

    Sånn hadde det ikke vært, nede i Larvik, når dem hadde den leken der, husker jeg.

    Det var sånn at man skulle ha stafett da.

    En skulle spise opp en lakrislisse, var det kanskje.

    Og så skulle nestemann drikke en flaske brus da.

    Og så skulle det være med både foreldre og elever, sånn som jeg husket det.

    Og det er mulig at det var bare elever på et lag.

    Og bare foreldre på det andre laget.

    Eller om det var blanede lag.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men det var sånn at jeg nesten mista kontrollen.

    For nesten ingen av foreldra ville være med på det her da.

    Men etter en stund, så ga alle opp, og ble med på leken likevel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også sånn, at en gang, som fjernkontrollen til TV-en, ikke virka, i Leirfaret 4B.

    Så kobla jeg den transformatoren, som hørte til togbanen, som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, fra 1976 til 1978 vel.

    Den kobla jeg til fjernkontrollen til TV-en da, og da virka den fjernkontrollen faktisk.

    Og da dro faren min meg med opp til onkel Håkon, (i Havnehagen), og var nesten deseperat.

    Og spurte onkel Håkon, om han ikke kunne lære meg opp, i elektronikk-faget da.

    (Siden onkel Håkon hadde elektronikk som hobby).

    Men da svarte ikke onkel Håkon noe, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var nede hos Haldis og dem, og prata med søstera mi Pia, når hu var alene hjemme der vel.

    (Et eller to år før Pia flyttet opp til meg, i Leirfaret 4B kanskje).

    Så fortalte Pia det til meg, at hu likte det, å noen ganger, om natta, gå inn på kjøkkenet, og finne masse mat der, i kjøleskapet, og spise nattmat da, sa hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, året før jeg ble russ vel, så tok Jan Snoghøj, Christell og Pia med meg på diskoteket Madonna, i Holmestrand.

    Jeg måtte ha på meg den tweed-dressjakka mi, husker jeg.

    (Den jeg fikk av Ruth Furuheim et par år før konfirmasjonen min da).

    Og inne på det diskoteket, så var det sånn strobolys, (eller hva det heter), så man kunne se at det var masse støv, på den dressen da.

    Så den dressjakka kunne ha trengt å blitt rensa, skjønte jeg da.

    En kar, som jobba for faren min, (og som var fra Berger, og var et eller to år eldre enn meg vel), som het Tage, han var også på det diskoteket da.

    Og han sa det til meg, at han syntes at Christell, (som var 15 år da vel, eller noe), hadde blitt så fin.

    Så jeg måtte spørre Christell fra Tage da, husker jeg.

    Men Christell var ikke interessert da, (sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, noen måneder etterpå, så dro min søster Pia, (var det vel), også med meg dit, til Madonna diskotek da.

    (Hvis dette ikke var den samme gangen).

    Og da fikk Pia ordna det sånn, at vi satt på med min tidligere klassekamerat, Rune Bingen, tilbake til Berger.

    Og da hadde Rune Bingen en ‘gærning’, i bilen.

    Han gærningen, han satt foran, ved siden av Rune Bingen, som kjørte.

    Men han gæerningen, han hadde også et ratt da, (som var løst).

    Også satt han der, og liksom lagde kjørelyder og sånn da, hele veien fra Holmestrand til Berger.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde en gang, (noen måneder før vel), sagt fra til Rune Bingen, at han kjørte litt vel fort, på Grunnane.

    (For han kjørte fortere enn faren min pleide å kjøre der).

    Men da jeg klagde på kjøringa til Rune Bingen, så var bilen full av folk, som Rune Bingen kjørte hjem, fra 16. mai-festning, eller noe da, i Svelvik da.

    Så det er mulig at Rune Bingen ble sur på meg, på grunn av dette, og satte i verk en finurlig hevnplan da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han Tage, han slutta etterhvert, å jobbe på verkstedet.

    Og det var den eneste gangen, de siste årene, som jeg bodde på Berger, at faren min og onkel Håkon, ville at jeg skulle jobbe nede på verkstedet, en økt da.

    Tage og jeg, vi la noen høvlede og pussede bord, i en hydravlisk presse, (må man vel kalle det).

    Så trykte Tage på en knapp, sånn at luft fra en kompressor, som stod på kontoret(!), begynte å presse sammen treplanker da, til et endestykke da, for en vannseng.

    Men da vi stabla, (og vel også tok lim på), noen planker, så var det sånn, at en planke havna opp/ned.

    ‘Samma det’, sa Tage, når jeg påpekte dette, at en planke lå opp/ned.

    Og Tage hadde jo jobba lenge nede på verkstedet, mens jeg så og si aldri jobba der nede, (annet med å pakke skruer, selv om jeg vel også mista den jobben, etter at min fars kamerat ATle, hadde klaget på noe feilplukking, og jeg fikk skylda).

    Så jeg måtte nesten høre på Tage da.

    Jeg skjønte heller ikke hvorfor det var sånn, at jeg plutselig skulle jobbe der nede.

    Jeg var jo sur på faren min siden jeg måtte bo alene, osv.

    Men da var det sånn, at en dag seinere, eller noe.

    Så sneik onkel Håkon seg innpå meg, oppe hos Ågot da, en dag.

    (Jeg pleide jo å spise middag der, etter skolen, en del ganger i uka).

    Og spurte om Tage og jeg hadde gjort feil på et av endestykkene, og satt en planke opp/ned da.

    Så jeg fikk visst skylda for det, skjønte jeg.

    Enda jeg aldri pleide å jobbe, nede på verkstedet, men bare hadde blitt dratt ned dit da.

    Antagelig siden Tage hadde fortalt at han ville slutte da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988.

    Så var det sånn, hos den andre vertsfamilien, som vi bodde hos, (Hudson-familien).

    At jeg spilte mye fotball, med Øystein, faren i vertsfamilien, (Rick), faren i nabofamilien og noen tyske studenter, som også bodde der.

    Den eldste sønnen i huset, Richard, han hadde som mål, å bli fotballspiller vel.

    Og han har spilt i Bognor Regis nå, på 90-tallet og 2000-tallet vel, og også på Worthing vel.

    Og han ble også invitert til en klubb høyt oppe i divisjonene, av Charlie Nicolas, (en kjent spiller vel).

    Men så fikk han Nicolas sparken, på den samme tiden, så det ble ikke noe av da.

    Men vi spilte ihvertfall en god del fotball der da, i hagen, i Gordon Rd. da., i Shoreham-by-Sea, like utenfor Brighton da.

    Både sommeren 1988, og også sommerne 1989 og 1990, (som jeg skal skrive mer om seinere).

    I England, så spilte de en røffere type fotball, enn i Norge, må jeg vel si.

    Når jeg spilte mot han Rick og faren i nabohuset, så var det sånn at de hele tiden tok skuldertaklinger og sånn da.

    Og noen år seinere, når jeg var i Frognerparken, for å svømme eller ligge i sola, en sommerferie, i Oslo, på midten av 90-tallet.

    Så var det en gjeng som spilte fotball der.

    Så spurte jeg om jeg fikk være med å spille.

    Men da ble de sure, hvis jeg skuldertakla, sånn som jeg ble vant med, når jeg spilte fotball, i den hagen der da, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea, på slutten av 80-tallet da.

    Da skreik vestkantfolka fælt gitt, når jeg takla dem, husker jeg.

    Jeg fortalt at jeg hadde spilt en del fotball i England.

    Og da sa dem ikke noe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Leirfaret 4B så var det sånn, at en mur, skilte hagen ‘min’, fra noen en helling som gikk opp til noen sosialboliger, som lå ovenfor hagen vår da.

    Oppå den muren, så pleide noen jenter, som bodde i noen andre sosialboliger igjen, (Bente Waage og Lisbeth Mikalsen vel).

    De pleide å balansere, oppå den muren, som gikk i hagen min da.

    Det hadde dem visst fått lov til, av Stenberg-familien, som bodde der før meg.

    Men jeg kjefta etterhvert, når jeg så at dem gikk på den muren da.

    FOr jeg ble vel litt sur, av å bo der alene da.

    Og sånn balansering på en mur, det var litt dumt og kanskje, tenkte jeg da.

    Men da ble det sånn, noen år seinere, at Svelvik kommune, de la den bekken, som gikk i ytterkanten av hagen vår, i rør.

    Også bygde de en grusvei, for de sosialboligene.

    Og så slapp de å gå gjennom andre sin eiendom da, for å komme til husene sine.

    Så sånn var det.

    Det eneste negative, det var at den bekken egentlig var ganske hyggelig, syntes jeg.

    Men men.

    Og kommunen slurva litt, når de la den bekken i rør da.

    Så en god del vann, havna i vår hage, sånn at den ble nesten som en myr, bortest, mot der bekken hadde rent tidligere da.

    Så det var sånn, at i helt ytterst i hagen, så kunne man ikke spille fotball da, uten å bli våt på beina.

    Jeg sa fra til faren min, om at hagen ble litt ødelagt, siden den bekken ikke ble ordentlig rørlagt da.

    Men jeg vet ikke om faren min klagde til kommunen.

    Det skal jeg ikke si noe sikkert om.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.

    Så var det sånn, en dag, mens jeg gikk der, at vi skulle få se den filmen, som het ‘Marita’, om en dame, som døde, av narkotikamisbruk.

    En tidligere narkoman, (som også hadde bodd en stund i Svelvik), holdt tale, før vi fikk se filmen da, i gymsalen der.

    Han narkomane sa det, at han hadde sitti på bussen, fra Drammen, (da han bodde i Svelvik), og plutselig hadde han fått halusinasjoner, om at alle på bussen kom mot han, og han måtte bare gå av bussen, fortalte han.

    Og det lurer jeg på om var en gang jeg satt på den bussen.

    Ved siden av han narkomane, tror jeg.

    Mens noen andre jeg kjente også var på bussen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han eks-narkomane, (eller om det var en annen kar), han fortalte også det, at hvis det var litt dårlig lyd, på det siste klippet.

    (Som var av noen narkomane, i Slottsparken).

    Så var det fordi at han lydmannen, nok hadde blitt litt redd, for han ene narkomane, (var det vel), så han holdt seg litt på avstand da.

    Noe sånt.

    Og da lo vel vi ungdommene på ungdomsskolen, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også sånn, på Svelvik Ungdomsskole, at en gang, under et ski-VM, så fikk vi fri fra timene, og de som ville, de kunne sitte i gymsalen, og se på 30 kilometeren, (eller hva det var), på en TV der da.

    NOe en god del folk, (inkludert meg, som var glad i å se sport på TV), gjorde da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En mandag, (var det vel), som vi elevene dukket opp på Svelvik Ungdomsskole, mens jeg gikk i 7. eller 8. klasse vel.

    Så var det sånn, at noen iløpet av helgen, hadde klint litervis med drikkeyogurt og kulturmelk og sånn, ut over store deler av inngangspartiet, til Svelvik Ungdomsskole da.

    Så det var jo et griseri av en annen verden nesten.

    Så sånn var det.

    Det var mange som lo av det som hadde skjedd.

    Og vi trodde at det måtte ha vært noen tidligere elever, som hata ungdomsskolen fælt.

    Og som hadde tatt hevn da, en natt til søndag, eller noe, etter å ha kjøpt litervis med meieriprodukter da, i en eller annen butikk da.

    Selv om jeg ikke tror at det ble funnet ut, hvem som hadde gjort dette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988, (var det vel).

    Så hadde min tremenning, Øystein Andersen og jeg.

    Vi bodde på et rom, som var rett ovenfor toalettet der, (må man vel si).

    En gang, når jeg måtte på do, like etter at jeg hadde våknet.

    Så pleide jeg noen ganger å lytte, for å høre om ‘kysten var klar’ da.

    Også gikk jeg på do da, uten å ta på meg bukse.

    Men jeg gikk i bare underbuksa da.

    En gang, når jeg gjorde dette.

    Så hørte jeg det, at hu mora i vertsfamilien, (Tina Hudson), sammen med en venninne, gikk gjennom huset, mens jeg var på do da.

    Og da, så venta jeg lenge, før jeg gikk ut igjen.

    Men da hadde hu Tina stått og venta på meg da, mens jeg var på do.

    (Jeg hørte også at hu sa til venninna si, at hu skulle vente da).

    Så hu Tina Hudson, hu spekulerte da, i å spionere på meg, mens jeg var på do, må jeg si.

    Jeg hadde jo fått et kort av dem, til bursdagen min, med en halvnaken, svær negerdame, med bananer rundt livet på, så jeg trodde ikke det, at de tok sånt så nøye.

    Men etter dette, så kalte hu meg ‘toyboy’, en gang, husker jeg, mens jeg hjalp henne med noe ærend, eller noe, og vi gikk gjennom Gordon Rd. da.

    Og hu så noen kjente nabokoner der.

    Så det er ikke bare-bare å være på språkreise alltid.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han faren i vertsfamilien der, han skulle ha meg til å kaste en slags bomerang, en gang, på et friområde, som var like ved Gordon Rd. der da, husker jeg.

    Han sa også det, (når jeg sa at jeg syntes at fotball virka mye artigere enn cricket).

    At cricket, det var det bare eldre folk, som spilte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når jeg bodde i Leirfaret 4B, og skulle ha tentamen, (eller noe).

    Så dukka det opp noen folk der, fra sosialboligene, i nabohusene, der jeg bodde.

    Og da sa de sånn, seg i mellom, at de skulle ta den neste bussen, (eller noe), siden jeg skulle ha tentamen.

    (Eller hva det var).

    Så de hjalp meg en gang da, var det vel.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokken 24, her på hostellet.

    Så jeg får vel skrive mer ved en senere anledning.

    Jeg har fortsatt fire sider igjen, med notater, fra før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

    Så det blir fortsatt litt fra de notatene, i det neste kapitellet også.

    Så det kapitellet, det blir nok på mange deler, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Vi får se om jeg får med mer fra det året jeg var russ etterhvert og.

    Vi får se om jeg får til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 15: Jugoslavia

    Jeg har hatt noe av det jeg skrev om, i de to forrige kapitlene, litt i bakhue, i dag og i går vel.

    Og det er en par ting jeg har glemt å skrive om, eller som jeg burde korrigere vel.

    Og det første, det er det, at det er mulig at det var hun Connie, i klassen over oss, på Berger skole, som dro ned shortsen, til hu Siw Anita, het hu vel, (hu med det brune håret vel), sånn at jeg så rumpa hennes, en gang, i en ballspil-valgfag-klasse, eller noe, som jeg vel bare ble plassert i, siden jeg flyttet til Berger, midt i tredje klasse.

    Så sånn var det.

    En annen ting jeg glemte å skrive om, var at den første tiden jeg bodde på Berger, så lekte jeg ikke bare med han fem år yngre fetteren min Tommy, for å si det sånn.

    Jeg syntes vel at det var litt kjedelig og flaut kanskje, (siden Tommy var yngre enn meg da).

    Jeg gikk også rundt i naturen, rundt Bergeråsen, og så.

    Jeg gikk fra nedenfor ‘Teskjekjærringa’ der, nederst i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen), også gikk jeg langs Drammensfjorden bortover da, sørover, i retning Berger da.

    Jeg fant en slags felle, (eller noe), i fjellet der, når jeg ikke kom meg videre.

    Men jeg prøvde å åle meg inn, i en sprekk, i fjellet, (ved siden av fjorden), som var så lav, at jeg såvidt kom meg inn der.

    (I håp om at jeg ville komme ut på en strand, eller noe, på den andre siden da).

    Men den sprekken, i fjellet, ble trangere og trangere, og ledet vel ingen steder vel.

    Så når jeg lå noen meter inn i den bergsprekken da.

    Uten å komme ut noen steder.

    (Det var nesten sånn at man ble fanget der).

    Så merka jeg det, at det ble høyvann da, og at fjorden, (som var ganske stille), ble høyere og høyere, sånn at det nesten rant vann, inn i den bergsprekken, som jeg hadde ålt meg inn i da.

    Så da ble jeg litt redd husker jeg.

    (Jeg husker også at jeg fortalte om det her, til Carl Fredrik Fallan, i klassen, noen uker seinere vel.

    Men men).

    Også måtte jeg rygge da.

    Og liksom krype baklengs, (og litt oppover), ut av den fjellsprekken da.

    Og det tok litt tid, så jeg ble litt nervøs for at jeg kanskje ville sette meg fast der, når jeg liksom ‘rygget’ ut da.

    Og jeg var også litt redd for det, at vannet kanskje ville stige, og komme over den sprekken i fjellet, før jeg kom meg ut derfra.

    Sånn at jeg ville drukne der da.

    Men jeg kom meg ut før det skjedde da.

    Men jeg fikk meg en skrekk i livet, da liksom, kan man si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var ikke sånn at jeg krøyp inn i den fjellsprekken igjen, for å si det sånn.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha vært en dyrefelle fra steinalderen, eller noe, har jeg tenkt, i det siste.

    Eller noe sånt?

    Eller kanskje den formen på fjellet, bare var naturskapt.

    Hvem vet.

    Det var vel granitt, eller noe, det her tror jeg.

    (Eller noe rødlig stein, av noe slag.

    Så det var ikke noe sånn stein, mener jeg, som lett ble formet av vind og sjø heller, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg klatret vel over den ‘fellen’, eller bergsprekken, istedet, (eller om jeg bare vasset i vannet, forbi det stedet).

    Det husker jeg ikke helt nå, for å være ærlig.

    Men jeg kom meg ihvertfall videre bortover.

    Og var langt forbi Ulvika osv., da.

    Og var kanskje nesten ved Berger brygge da, som man kommer til, hvis man går langt nok, langs fjorden, den veien.

    (Nå er det kanskje en fjordsti der, eller noe.

    Så jeg var kanskje en pioneer, når det gjaldt å starte sånne naturstier, som det finnes masse av, nede i Nevlunghavn osv., mener jeg å ha sett, ihvertfall.

    (For å tulle litt)).

    Men men.

    Ikke langt fra Berger brygge sikkert, så fant jeg noe jeg trodde var en flåte.

    (Jeg var nok litt anspent, av å nesten bli fanga, i den ‘fella’ da, og nesten drukne der.

    Og var ikke vant, til å gå langs fjorden, den veien.

    Som er et område, som kunne være litt vanskelig å gå gjennom.

    Så det var egentlig en europall, som jeg så.

    (Som kanskje hadde falt av et skip da, og flytt iland, mellom Bergeråsen og Berger et sted da.

    Noe sånt).

    Men jeg skjønte ikke med en gang hva det her var.

    (Enda jo faren min og dem, hadde masse Europaller, som dem stabla sengedeler og esker og sånn på, borte på verkstedet deres, på Sand da.

    Så sånn var det).

    Jeg hadde blitt litt kjent, med Stefan og Daniel, (to mørkhårede gutter, litt yngre enn meg, som bodde i Ulvikveien), gjennom Tommy muligens.

    Så prata jeg med en av de, (Stefan vel, tror jeg, han eldste), dagen etter, eller noe.

    Og forklarte det, at jeg hadde funnet en flåte da, nede ved fjorden.

    Så dro jeg med han Stefan da.

    Så gikk vi like langt, borti der, igjen.

    (Det tok vel kanskje en drøy halvtime, eller noe, å gå dit.

    Noe sånt).

    Også sa han Stefan da, at ‘det der er en pall’.

    (Og ikke en flåte da).

    Da så jo jeg det og.

    Men jeg var kanskje ikke vant til å finne ting, i fjordkanten da.

    Så sånn var det.

    Men en sånn Europall, er jo verdt en del i pant, har jeg lært etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi.

    Jeg mener at vi telte de, da vi hadde varetellinger, i Rimi, og skreiv opp en verdi på mellom 100 og 200 kroner, på de kanskje.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Men men.

    Så noen fant kanskje den pallen seinere, og panta den, inne i Drammen, eller noe, kanskje.

    Det hadde kanskje vært mulig.

    (Selv om det kanskje hadde vært litt vel mye stress).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, sa også en gang forresten, til meg det, om sønnen hans Tommy, (min fetter da).

    At Tommy så så mye på svensk TV, (barne-TV da), siden vi hadde fellesanlegg, på Bergeråsen, med to svenske og en norsk TV-kanal, (vi fikk inn alle de tre kanalene omtrent like bra, på TV-ene våre vel, vil jeg si, uten noe skurr, eller noe. Men men).

    Tommy så så mye, på svensk TV, sa Håkon, at Tommy sa ‘groda’ istedet for ‘frosk’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og onkel Håkon, var også litt svensk.

    For både faren min og onkel Håkon, hadde Walkie-talkie-er.

    (Som var 70-tallets svar på internett-chatting kanskje).

    Og faren min kalte seg for ‘Snekkern på Bergeråsen’.

    Så hvis noen ville prate med faren min, på Walkie Talkie da, (som faren min hadde stående, i Hellinga 7B).

    Så måtte de rope på en åpen kanal da, (som alle kunne høre på).

    (Kanal 3 vel).

    ‘Snekkern på Bergeråsen, Snekkern på Bergeråsen, kan du høre meg?’.

    Noe sånt.

    Og hva kalte Håkon seg, på Walkie-talkie-nettet?

    Jo, han kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’.

    Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han kalte seg Anka.

    (Eller om det var faren min jeg spurte).

    Jo, det var fordi at Donald Duck het Kalle Anka, på svensk.

    Så det var noe svensk med både Tommy og Håkon, må man vel si.

    Eller kanskje noe østlig?

    Håkon pleide seinere på 80-tallet, (etter denne Jugoslavia-ferien, som alle tre sønnene til Ågot og Øivind var med på, å dra med kjærring og ungær, (som Håkon sier), til Romania vel.

    (Eller om det var Bulgaria).

    Og der hadde han blitt bedt med hjem til en lokal familie, husker jeg at Håkon fortalte.

    Dette var vel før jernteppet falt, så det var litt spesielt, og nesten litt som å være spion, husker jeg nesten at jeg tenkte, når Håkon fortalte om den her øst-europeiske bekjentskapet da, som han hadde skaffet seg og familien sin.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev at vi hadde felles TV-antenne, på Bergeråsen, som ble kalt for fellesanlegg.

    Og det fellesanlegget, det ble eiet, av Bergeråsen Vel, mener jeg.

    Og der ville ikke faren min være medlem, av en eller annen grunn.

    Så han betalte ikke avgifta til Vel-et da.

    Ihvertfall ikke da jeg bodde i faren min sin leilighet, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Men men.

    Så faren min var litt sånn snål kanskje, han stemte Fremskrittspartiet, allerede da de var et lite fire prosent-parti, på begynnelsen av 80-tallet, og betalte ikke Vel-avgifta, og lot sønnen sin bo alene og snøyt på skatten vel, og sånn da.

    Men men.

    Så det var nesten sånn, at det var litt vanskelig å ta faren min helt seriøst, husker jeg.

    Han drakk også hver kveld, (jeg kan ikke huske en kveld han ikke drakk, ihvertfall), og var kanskje litt som Fleksnes da.

    Hva vet jeg.

    (Hvis han ikke bare later som at han er litt som Fleksnes da, men kanskje er veldig smart og lur, og later som at han er litt dum, noen ganger.

    Hvem vet.

    Men men.

    At han er litt slu liksom.

    Jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig.

    Men men).

    En gang fortalte faren min, at før Håkon ble atten år, så kjørte de, (og onkel Runar vel, som da var enda yngre), til Sverige, i en bruktbil da antagelig, som faren min vel hadde da.

    Også hadde faren min latt Håkon kjøre bilen, (av en eller annen grunn).

    Også kom politiet bak dem.

    Og da måtte han og Håkon, bytte plass, i bilen, mens dem kjørte.

    For Håkon hadde jo ikke førerkort.

    Så hvorfor faren min lot Håkon kjøre, det veit jeg ikke.

    Men faren min hadde kanskje kjørt langt da, så han var kanskje trøtt.

    Hva vet jeg.

    Og hva de gjorde i Sverige?

    Jo, de var sånne ‘raggare’, tror jeg, (en form for råner vel?), som det var ganske populært å være, på 60-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så de kjørte vel bare rundt for moro skyld da, tror jeg, og kanskje for å drikke og feste og møte damer og sånn kanskje da.

    Hvem vet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Jeg kom også på det, at fra da jeg bodde på Bergeråsen, så husker jeg at de gutta på ungdomsskolen, osv., de brukte et uttrykk, som het ‘å ta en stille Anders’, var det vel, (om å runke da).

    Så det kan kanskje ha vært, på grunn av den episoden, som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene.

    Nemlig om den gangen, som Anders Røkås, satt med ‘bennern’, i guttegarderoben, på Berger skole, når vi andre kom inn fra Ballspil-valgfag-klassen, (eller om det var en delt gymtime, jeg husker ikke det helt).

    Det tenkte jeg på nå, tilfeldigvis, at det kanskje kunne ha vært fra den episoden, som det uttrykket stammer.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev også om det, at når man fisket makrell osv., fra en båt, som lå ankret da, utenfor Ulvikfjellet, for eksempel.

    At man skulle la søkket synke til bunnen av fjorden, og så dra det 2-3 armlengder, eller alen opp.

    Men det heter ikke ‘alen’, kom jeg på nå, tidligere i dag vel.

    Det heter ‘favner’.

    Så da var jeg litt dum, og dreit meg ut litt vel, når jeg skrev ‘alen’ istedet da.

    Men det er over tjue år siden, at jeg har vært ute med båt, på Drammensfjorden, (eller andre steder), for å fiske og sånn da.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg tror ikke jeg klarer å knyte halvstikk lenger.

    Det var en knute, som faren min lærte meg, for å fortøye båten da.

    Men det er også over tjue år siden, at jeg knøyt en sånn knute.

    (Og en gang, så ble båten til Haldis knust, noe jeg skal skrive mer om seinere, etter at jeg brukte båten sist vel.

    Selv om det var etter at sesongen var ferdig, (fant jeg ut, da jeg leste om den kjente høststormen, i Aftenpostens Tekstarkiv), så faren min burde kanskje ha tatt opp båten da.

    Men men).

    Faren min brant forresten også bråte en gang, borte på ‘Jordet til Lersbryggen’, (ved huset til farmora mi), på Sand, husker jeg, en gang midt på 80-tallet vel.

    Dette kom jeg på, når jeg leste det jeg skrev i går, igjen, etter at jeg publiserte det kapittelet, fra en PC, på biblioteket, her i Sunderland, tidligere idag da.

    Så sånn var det.

    Det stod også en lang stund vel, noen tønner, ikke langt fra inngangen til verkstedet vel, som jeg ikke fikk lov til å røre, på begynnelsen av 80-tallet, (var det vel), husker jeg at faren min sa.

    (Uten at jeg egentlig skjønte, hva som var i de tønnene.

    Men det var kanskje innholdet i de, som faren min brant, borte på det jordet da, litt ut på kvelden, en høstdag kanskje.

    For jeg mener det hadde begynt å bli litt mørkt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så over til selve Jugoslavia-ferien.

    I forkant av ferien, så hadde faren min, dratt meg med, til en klesbutikk, i Storgata, i Svelvik, (ikke langt fra ungdomsskolen vel), og jeg hadde fått blant annet, en hvit t-skjorte, med blått Moskva-OL-trykk.

    For det var sommer-OL, i Russland, den sommeren, som vi dro til Jugoslavia da.

    Det var kanskje litt rart, at jeg fikk Moskva-OL t-skjorte, i og med, at Norge vel boikottet det OL-et, (sammen med de fleste andre NATO-land vel), pga. den forrige krigen i Afganistan vel, mellom Sovjet og afganske fjellkrigere vel, (støttet av USA vel), som Sovjet etterhvert tapte vel.

    Sovjet gikk inn i Afganistan, like etter at jeg flyttet til faren min, mener jeg.

    Og en annen ting, som var i nyhetene på den tiden, var det at Shaen av Iran, ble styrtet, og Ayatolla Khomeini, dro til Iran, fra Paris, (hvor han levde i eksil), og tok over makten i Iran da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, måtte ofte jobbe overtid, på familien vår sitt verksted, har jeg skrevet om, i et av de forrige kapitlene.

    Og så også i denne ferien.

    Runars familie, Håkons familie og Stenberg-familien, (det var Roger Stenberg, med kone, (som jeg ikke husker navnet på nå vel), og døtrene Hege, (som var et år eldre enn meg vel), og Gry, (som gikk i klassen min).

    Disse skulle bo i telt, nede på en campingplass, i Jugoslavia.

    Dette var på Istra-halvøya, (ikke langt fra grensen til Italia), og jeg lurer på om byen het Rovinj.

    Noe sånt.

    Men men.

    Runar, Håkon og Roger og dem, begynte å kjøre ned til Jugoslavia, en dag eller to, før oss vel.

    For det var en levering, som faren min måtte gjøre ferdig.

    Før Håkon og dem kjørte nedover, så hadde jeg prata litt med han, om ferieturen, (som jeg gleda meg til da), i stua til Ågot og Øivind, mens han hadde pause kanskje da, fra verkstedet.

    Jeg hadde jo vært i Tivoli, i København, med mora mi og Arne Thomassen, sommeren 1978 vel, (altså to år før det her), som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Og faren min visste kanskje ikke dette da, at jeg hadde vært der, men sa noe om det, til meg vel, at vi kanskje skulle i Tivoli, i København, på veien ned til Jugoslavia.

    Så nevnte jeg det til Håkon da, en gang faren min var nede på verkstedet, og jobba vel.

    Og da sa Håkon det, at det var et mye artigere tivoli, litt utenfor København, enn det kjedelige, (og gammeldagse vel), tivoliet, som var i København sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Uten at jeg vet om Håkon og dem kjørte innom det tivoliet, på veien ned til Jugoslavia, for faren min, Haldis, Christell og jeg, vi dro altså for oss selv da, en dag eller to, etter de andre.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så en sommer ettermiddag vel, så satt Christell og jeg, og venta, på at vi skulle starte kjøreturen da, nedover mot Jugoslavia, på tunet, (må man vel kanskje kalle det området), mellom huset til Ågot og verkstedet da.

    Vi satt i baksetet, på min fars første amerikaneske stasjonsvogn, (mener jeg det var, ihvertfall).

    Han fikk en ny sånn stasjonsvogn, seinere vel, som var stort sett lik.

    Det som var bedre, på den nye amerikanske Ford stasjonsvogna, som faren min hadde, fram til han fikk seg en ny Mercedes 230E vel, rundt 1984 vel.

    Det var det, at på den andre amerikaneren, så var det noen små seter, helt bakerst, som kunne slås opp, og 2-3 unger kunne sitte der da, i en slags sofagruppe, eller noe.

    Så den bilen var nesten som en minibuss, må man vel kanskje si.

    Faren min pleide å registrere de amerikanerne sine, i Sandvika, mener jeg han sa.

    For tollerne var greiere der vel, enn i Drammen og Oslo da.

    Noe sånt var det vel, at faren min sa vel.

    Så det var mulig, at det var DE-skilter, på de her første to amerikanerne, til faren min, (som jeg vel også hadde på en Toyota HiAce en gang, som jeg skal skrive mer om seinere).

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg spurte Christell, (i baksetet der da), om ‘de’ skulle innom Tivoli i København da.

    (Jeg mente Haldis og Christell, siden jeg ikke regna oss for å være en familie, egentlig.

    Jeg var ikke så vant til Christell og Haldis, for faren min hadde bare kjent dem, i et par-tre måneder vel.

    Og jeg hadde vel bare vært på besøk hos dem, en fire-fem ganger kanskje.

    Noe sånt vel.

    Og likte ikke det her noe særlig, at jeg måtte bo alene, og ikke fikk bo nede hos faren min og Haldis og dem heller da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    ‘Jeg vet ikke’, svarte Christell da.

    Så satt vi der, i noen minutter til da, og venta da.

    Og faren min og Haldis, de dukka ikke opp der.

    Og plutselig så smatt Christell ut av bilen og inn i huset til Ågot, og fortalte det, at hu var sulten, til Ågot.

    (Det var kanskje litt knytt stemning, mellom oss, i bilen, siden jeg sa ‘dere’ enda vi vel egentlig var ‘oss’, ihvertfall på den ferien men.

    Men men).

    Ågot spurte Christell, om hun ville ha brødskive, (Ågot sitt gode, hjemmebakte brød), med skinkeost.

    Og det ville Christell ha, husker jeg.

    Jeg visste ikke helt, hva jeg skulle synes om det her, at Christell fikk mat av farmora mi, osv.

    (Hu og Haldis og dem, hadde jo allerede ‘rappa’ faren min, for å si det sånn).

    Så jeg fløy ut på den andre siden av huset til Ågot, og sparka fotballen min, en del ganger, hardt i kjellermuren da.

    For å få ut litt spenning og vel aggresjon da.

    (Siden jeg syntes det, at Christell kanskje var litt frekk da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kjørte vi da.

    Jeg hadde noen mynter, fra da onkel Runar, faren min og meg, var i Kiel, noen måneder før vel.

    Og jeg hadde vel også funnet noen andre utenlandske mynter, i skuffene, i reolen til faren min.

    Noe sånt.

    (Og jeg hadde kanskje noen mynter fra Danmarksturen, med mora mi og Arne Thomassen, to år tidligere.

    Selv om jeg tviler litt på det egentlig men, de myntene var nok fra tida jeg hadde bodd hos faren min, tror jeg.

    Men men).

    Jeg prøvde å finne på noe å gjøre, i baksetet av bilen.

    Og jeg spurte Christell, om hun ville bli med, på å kaste mynt eller kron, eller noe.

    Men da fikk jeg klage fra faren min da, at det ikke var noe populært, (av en eller annen grunn).

    Det er mulig at Christell ble med å spille mynt eller kron, (eller hva det var), likevel.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Vi kjørte til Helsingborg, husker jeg.

    Og vi startet ganske sent, så den første overnattingen, den var mellom Gøteborg og Helsingborg, mener jeg.

    På et ganske anonymt motell, eller noe, vel.

    Dagen etter, så diskuterte faren min og Haldis, og de ble enige om det, at vi skulle dra innom hu jenta, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, at Ågot hadde sagt om, at hu var så forelska, i onkel Håkon, at hu klatra opp i et tre, og ble der hele natta.

    Så sånn var det.

    De bodde i en ‘betong-forstad’, vil jeg si, til København.

    Vi ringte på, og fikk komme inn i leiligheten deres da, som var i en blokk da, noe lignende av i Groruddalen kanskje.

    Så sånn var det.

    Hun jenta, var blitt en dame, i 30-årene vel, da, og hun bodde der sammen med en danske vel.

    Jeg syntes det var litt kjedelig der, og da foreslo noen at jeg kunne gå i butikken, hvis jeg ville.

    Og Haldis lurte på om Christell ville være med, og det ville hun visst.

    Vi gikk bare hundre meter, eller noe, så var vi i en Coop-butikk, eller noe, vel.

    Jeg syntes det var artig, å se, i danske butikker, for de hadde andre varer da, enn de norske hadde.

    Jeg gikk rundt der, og fant en vannpistol, i grønn plast vel, og et dansk Donald Duck da, (som het Anders And), og jeg kjøpte også et sånt pinne-is-sett, som man skulle blande melk eller vann i, og fryse vel.

    Noe sånt.

    Christell kjøpte en ting vel, (etter en god stund. Jeg lot henne gå rundt i butikken der aleine. Hun var jo drøye to år yngre enn meg, som fylte ti år, den sommeren, så jeg hadde vel liksom ansvaret for henne der da, i den butikken, vel. Men men).

    Men men.

    I bilen, så virka jeg litt dum, siden jeg hadde kjøpt et sånt is-sett, viste det seg, som man trengte fryser til.

    (Vi hadde jo ikke det i bilen, for å si det sånn.

    Så det is-settet bare kasta jeg vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi kjørte til en ny ferje-havn, (muligens for ferja til Puttgarten, tror jeg).

    Der gikk det en eldre brite, på fortauet, når vi kjørte til ferjeleiet.

    Det var en engelsk lord, eller noe, mente faren min.

    (Han hadde vel flosshatt, osv., tror jeg.

    Og faren min prata vel litt med han, tror jeg.

    Han hilste vel ihvertfall, ut av bilvinduet.

    Men men).

    På ferjeleiet, så var det mange biler.

    Det var juli måned, mener jeg, og sola steika.

    Jeg og Christell gikk rundt der, blant bilene osv., før bilene begynte å kjøre da.

    Jeg gikk rundt med den grønne vannpistolen min, og plutselig, så dukka det opp en tysker, i 20-30 åra kanskje, som hadde et forfærdelig brannsår, på armen, og som sa ‘wasser, wasser’, vel.

    Så jeg skjønte ikke hva annet jeg kunne gjøre, enn å sprute vann, med vannpistolen min, på brannsåret hans da.

    Tyskeren ble fornøyd, etter to-tre vanlige sprut med vannpistolen vel.

    Så det var ikke så mye vann han trengte, for å roe ned brannsåret sitt, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Mens jeg stod og spruta, med vannpistolen min, på brannsåret, (som dekket ganske mye av armen), til han tyskeren, så gikk Christell tilbake, til faren min og Haldis, i bilen.

    Jeg gikk også tilbake, etter at han tyskeren var fornøyd da.

    Men da lurer jeg på om Christell hadde sagt noe ‘dritt’, om meg, eller noe, for da var faren min sur på meg, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så kom vi over til Tyskland, og vi stoppa på bensinstasjoner, langs Autobahn, husker jeg, hvor de hadde mye artig godteri, som de ikke hadde i Norge da.

    Jeg kjøpte vel stort sett cola, på flaske stort sett vel, (selv om de vel hadde bokser, i Italia, lurer jeg på ihverfall), og forskjellig godteri da.

    For hvert land vi kjørte inn i, så fikk jeg mast meg til, å få litt penger da, (kanskje tilsvarende 10-20 kroner), i det landets valuta da.

    Og det var ikke sånn som i våre dager, at nesten alle landene hadde Euro.

    Neida, i Tyskland, så hadde de på denne tiden tyske mark.

    I Italia hadde de Lire, og i Østerrike, så hadde de Schilling.

    (Vi kjørte en annen vei, enn Runar og Håkon og dem gjorde, ned til Jugoslavia.

    De kjørte vel rett fra Tyskland til Italia, mens vi kjørte innom Østerrike, etter Tyskland, mener jeg det må ha vært.

    Vi var ihvertfall i Østerrike, husker jeg, og det tror jeg ikke de andre var, for å si det sånn.

    Men men).

    Den andre natten, så lå vi over, i et gammel murbygning, eller noe vel.

    Faren min sa det, husker jeg, da vi hadde lagt oss.

    (Faren min, Haldis og Christell lå i dobbelsenga der, mens jeg lå i en enkeltseng som stod langs den veggen, som var ovenfor fotenden vel, av senga deres da.

    Noe sånt).

    Det siste som ble sagt, før vi sovnet den natten, var vel det faren min sa, om at jeg lå på den plassen, hvor de kasta beinrester og sånn, fra maten, i gamle dager, i den middelalderbygningen da, (eller hva det var).

    Jeg bare syntes det var som en morsom vits, husker jeg, og så sovna jeg vel, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den tredje dagen, så kjørte vi videre på Autobahn.

    (Tyskland er et ganske langt land, fra fra nord til syd, må jeg si.

    men men).

    Vi kjørte innom en restaurant nord i Tyskland, dagen før vel.

    Som jeg glemte å skrive om vel.

    Etter at vi tok ferja til Puttgarten vel.

    (Det var en sending fra sommer-OL, i Moskva, husker jeg, på TV-en som stod på, i et hjørne vel, av den kroa, eller kafeteriaen da).

    Og jeg gikk på do, husker jeg.

    Og jeg var glad i automater og sånt.

    Så jeg la noen penger, på en ballong-automat, (eller noe), som var på doen der.

    Og begynte å blåse opp den ene ballongen da, mens vi gikk ut i bilen igjen, etter at alle var ferdige med å spise.

    Haldis spurte om jeg visste hva de ballongene egentlig var.

    Men jeg svarte ‘nei’ da.

    Det var noe greier som menn hadde på tissen, (når de hadde sex), sa Haldis, (mens hu lo eller smilte litt vel).

    Altså kondomer da, som jeg seinere har lært meg, at er det riktige navnet, på sånne ‘ballonger’ da.

    Men men.

    Så det var jo så driti ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Da sa jeg bare ‘æsj’, (eller noe), og kasta de rare ballongene ut av vinduet på bilen, når vi starta å kjøre igjen, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når vi var ferdige å kjøre for dagen, den tredje dagen, så var vi fremdeles i Tyskland, som sagt.

    Denne gang lenger sør i Tyskland, naturlig nok.

    Vi overnattet på et litt mer moderne sted, denne gangen.

    Da vi gikk inn på rommet, så gikk Christell og jeg først inn.

    Og vi reagerte med en gang, da vi så hvordan lesestoff, som hotellet hadde liggende framme, for gjestene sine.

    Det var ‘Das Beste’.

    Og ‘das’, det reagerte både Christell og jeg litt på da.

    For det var jo et fy-ord, mer eller mindre, for å si det sånn.

    Men men.

    Både Christell og jeg, fikk ti tyske mark vel, (eller noe), av faren min, for å gå å spille, på automatene, som det var veldig mange av faktisk, (kanskje 10-20 stykker), i en hall, like ved kafeteriaen, eller restauranten, på hotellet.

    (Vi fikk vel beskjed om å bli borte en time eller to vel, mener jeg å huske litt vagt vel.

    Noe sånt).

    Så vi spilte på enarmede banditter osv., da.

    10 tyske mark, det var cirka 30 kroner vel, på den tiden.

    Drøye 30 kroner vel.

    Noe sånt.

    Så det var ganske mye penger, på den tiden.

    Men men.

    Men de kunne forsvinne fort, på sånne automater da.

    Jeg ble litt lei av automater, og prøvde å kjøpe brus der, i restauranten, (som var rimelig folketom da).

    Jeg hadde jo lært hva ‘vann’ var, og jeg viste at i Norge, så ble brus også kalt for mineralvann, (fra å ha lest på etikettene til Villa Farris, eller noe, i Norge da. Men men).

    Så jeg spurte om ‘mineral vasser’, eller noe.

    Og han kelneren, (en mann i 40-50 årene), spurte om jeg sa ‘mineralenvasser’ vel.

    Noe sånt.

    Og da skjønte han at jeg skulle ha noe brus-aktige greier da.

    Og jeg klarte kanskje å kjøpe en flaske cola, hvis jeg ikke endte opp med en flaske selters, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så husker jeg vel ikke noe mer fra den dagen.

    Det er mulig at vi spiste middag, på en kro, før vi dro til det her hotellet, (eller motellet), eller hva det var.

    (Et ganske hyggelig sted var det vel, tror jeg.

    Selv om det kanskje var litt mange automater der.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker at vi kjørte, på Autobahn, rett utenfor Munchen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Jeg husker at vi kjørte forbi Frankfurt og Stutgart, og de byene der).

    Så kjørte vi vel til Østerrike, mener jeg.

    Ikke til Wien, men til i nærheten av Salzburg, mener jeg.

    Først må jeg skrive litt mer om, hvordan det så ut, et stykke sørover i Tyskland, hvor vi havnet etterhvert vel.

    Vi var kanskje i Tyrol, eller noe.

    Jeg er ikke helt sikker.

    Men på mange høyder, så lå det et slott, eller en borg da, fra middelalderen sikkert.

    Det var flust av sånne slott, vil jeg si.

    Det var ganske morsomt å se på, husker jeg.

    Nesten som i en film, eller noe.

    Men men.

    Så kjørte vi inn i Østerrike.

    Og jeg syntes det var artig, å stoppe, i hvert land, og kjøpe noe lokalt godteri da.

    Så vi stoppa på en butikk/kafeteria, som ligna nesten litt på kafeen, på Berger, (den butikken lå på toppen av en bakke vel, på samme måte som Berger-kafeen da, hvis jeg husker riktig. Men men).

    (Bortsett fra at Berger-kafeen ikke hadde matbutikk-del da).

    Før vi gikk inn der, så ga faren min Christell og meg, beskjed om det, at vi måtte si ‘danke shøn’, når vi fikk tilbake penger.

    Dette understreket faren min, husker jeg.

    Så gikk vi inn i butikken.

    Jeg fant noe kinder-godteri, eller noe sånt, kanskje.

    Noe sånt.

    Men så var det en TV, inne i kafeteria-delen, av den ganske hyggelige og rolige butikken da.

    Og der var det reklame, for noe halspastiller, kanskje, (hvis jeg skulle gjette).

    Man kunne se det, at en alpinist, kjørte slalom, ned en slalombakke da.

    Og jeg, som var fra Bergeråsen, hvor vi bare hadde norsk TV, svensk TV 1 og svensk TV 2.

    Jeg hadde jo aldri sett TV-reklame før.

    Og syntes at det var interessant.

    Det måtte jeg nesten kikke litt på, syntes jeg.

    Og stod der kanskje i et minutt eller to da, og så på de forskjellige reklamene, som rullet over TV-skjermen da.

    (For jeg skjønte at det var TV-reklame, for jeg hadde hørt om det, kanskje hos Ågot og Øivind, eller noe, at det fantes noe som het TV-reklame da.

    Så sånn var det).

    Og så kom Christell, (som først hadde gått ut i bilen), tilbake inn i butikken igjen, og maste på meg da, om at jeg måtte forte meg.

    (Ikke skjønner jeg hvorfor de andre var så stressa, når det gjaldt den butikken.

    Det var jo ikke lang tid, som de reklamene tok.

    Og på bensinstasjonene på Autobahn, så fikk vi ikke beskjed om det vel, at det var viktig, at vi sa ‘danke schøn’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte gjennom en del tunneller, på ganske lite trafikerte veier vel, (ihvertfall iforhold til Autobahn da).

    Ihvertfall en tunnell, husker jeg, hadde uthogde ‘vinduer’, ut mot en dal da.

    Så man kunne se naturen utenfor, selv om vi var inni tunnellen da.

    Så det var veldig artig husker jeg, og denne delen av kjøreturen, var en fin naturopplevelse må jeg si, (ihvertfall når man tenker på det, at det var mange fine, gammeldagse sånne slott og borger man kunne se, omtrent overalt, ihvertfall i et område, sør i Tyskland vel, som jeg husker enda da. Men men).

    Det var også sånn, at det var mange vanlige tunneller, på den veier vi kjørte gjennom Østerrike og.

    Og en gang, så var det sånn, (husker jeg), at det regnet, i den dalen, som tunnellen startet i da.

    Og da vi kom ut av tunnellen, så var vi i en annen dal, hvor det var solskinn da.

    (Dette husker jeg også, at Christell kommenterte om, høyt i bilen da.

    Men men).

    Vi overnattet ikke i Østerrike.

    Østerrike strakk seg ikke så langt, fra nord til syd, som Tyskland, (vil jeg si), og vi stoppet vel bare i den butikken, som jeg forklarte om ovenfor, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var vel det.

    Så kom vi til Italia, mener jeg.

    I Italia, så kjørte vi på en motorvei, som minnet litt om Autobahn vel.

    Det var kø på motorveien, og vi sneglet oss ganske sakte avgårde, i perioder.

    Faren min kjørte ikke så fort på Autobahn egentlig.

    Jeg husker det, at en mil, tok cirka 10 minutter, å kjøre.

    (Eller om det var fem minutter.

    Det var noe sånt.

    For det var en klokke, på dashbordet foran i bilen, husker jeg, som jeg så på, fra baksetet da).

    Så vi kjørte cirka i 100 kilometer i timen vel, på autobahn da.

    Vi havnet nesten i en ulykke, hvor en motorsykkel gikk overende vel, den andre dagen i Tyskland vel.

    Så etter dette, så tror jeg det, at faren min kjørte litt saktere.

    (Selv om vi egentlig vel syntes at det hadde vært morsomt å ta igjen Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem, som startet en dag før oss vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    I Italia, så stoppet vi ved en veikro, som var bygget over motorveien, tror jeg.

    Noe sånt.

    Damene som jobba i kafeterian der, virka litt sure, mener jeg å huske.

    Og nesten alle italienere, hadde forresten ganske små biler, husker jeg, (kanskje mye Fiat-er), og skiltene var svarte vel.

    Og man kunne ikke se mye natur, langs motorveien.

    Dette var på Po-sletta kanskje, eller noe, og det var bygget svære murer, langs motorveien, med kilometervis vel, med reklameplakater da.

    Så sånn var det.

    Noe sånt.

    Jeg kjøpte vel cola etterhvert da, i den restauranten.

    (Jeg hadde ikke helt fått smak på pizza og hamburgere og sånn ennå, på den tiden.

    Men jeg var vel mest glad i godteri og potetgull og cola da.

    Og var kanskje litt likegyldig til god middagsmat, som jeg nok er mer glad i nå da, i forhold.

    Men men).

    Christell kjøpte fanta, (på boks, muligens vel).

    Og hu sa det, husker jeg, at Fanta smakte forskjellig, i de forskjellige landene, som vi kjørte igjennom.

    Men men.

    (Hu sa det på en litt klagete måte vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi stoppet heller ikke i Italia, for natten, men kjørte bare videre, gjennom Nord-Italia da.

    Vi kom så inn i Jugoslavia, og kjørte først feil vel, mot Sarajevo, (hvor det vel hadde vært vinter-OL, noen måneder før.

    Noe sånt).

    Vi havnet inn i et forferdelig tordenvær, husker jeg.

    Så fant vi etterhvert tilbake til riktig vei da.

    Det ble etterhvert mørkt, og vi fant et hotell, hvor det var fullt.

    (Seinere så prata Runar og faren min, om at de hadde tatt inn på det hotellet, i Nord-Jugoslavia, og at det må ha vært dem, som fikk de siste rommene der.

    Så vi tok altså igjen Runar og dem da, (noe jeg gjorde et poeng av, ovenfor Runar da), etter at vi hadde kjørt i fire dager vel, og de i fem dager da.

    Noe sånt.

    Men men).

    Vi kjørte så til et annet, litt mindre hotell vel, med en fin ute-restaurant vel.

    Der kjøpte vi hummer, mener jeg å huske, og koste oss med god mat, osv. da.

    (Vi var vel litt glade, for at vi var framme, i Jugoslavia).

    Dagen etter, så kjørte vi til turistinformasjonen, i Rovinj da, (het det vel).

    Faren min sa sånn, at ‘we are’, også gjorde han noe tegn, tror jeg.

    (Jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall).

    Vi skulle ikke bo på campingplass, sånn som Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem.

    Det ville ikke faren min, og vi hadde ikke med telt, eller noe sånt.

    Vi leide en leilighet, av en jugoslavisk familie, som bodde vegg-i-vegg med oss, et lite stykke ute på landet, utenfor Rovinj da.

    Noe sånt.

    Faren min kjøpte en sommerfuglhov til meg, den første dagen vår der, mener jeg.

    Og den første dagen, så gikk jeg rundt og fanga sommerfugler der, mener jeg, på noen landeveier, like ved der vi bodde da.

    Det var en eng der, som var full av fine sommerfugler.

    (Mye finere enn de som var på Jordet til Lersbryggen, for å si det sånn).

    Dette stedet kunne kanskje minne litt om Sand, hvor Ågot og Øivind bodde.

    Bortsett fra at jeg ikke kunne huske det, at de hadde noen butikker der vel.

    Før jeg ble sendt for å fange sommerfugler vel, så hadde forresten jeg og sønnen til den jugoslaviske familien, som vi leide av, krig, med vannpistoler.

    Jeg hadde jo den grønne vannpistolen, som jeg hadde kjøpt i Danmark, og han jugoslaviske gutten, hadde en svart vannpistol, som så ut som en Smith & Wesson-revolver vel, fra det ville vesten-tiden da.

    (Mens min vannpistol, så mer moderne ut vel, som en Glock kanskje, som de bruker av pistoler i Forsvaret da, (ihvertfall mens jeg var der).

    Noe sånt).

    Han jugoslaviske gutten, sin vannpistol, så ut som om den var laget av noe hard gummi nesten, eller noe, kanskje.

    Mens min vannpistol var laget av hardplast da, husker jeg.

    (Jeg har jobbet innen emballasjeindustrien, for Packaging Europe, fra Liverpool, så jeg mener at det materialet, som vannpistolen min var laget i, kanskje var HDPE, eller hva det heter.

    Noe sånt.

    (Eller kanskje jeg husker feil, jeg begynner å bli litt rusten på de emballasje-materialene nå.

    Men men)).

    Han jugoslaviske gutten, spurte mens vi kriga, om jeg ville bytte vannpistol med han.

    Men det ville jeg ikke da.

    Den vannpistolen var jo ny da, så det ble litt dumt, syntes jeg.

    Og jeg var ikke så glad i ‘kommunist-ting’, jeg husker jeg syntes det, at Vesten og USA og NATO og sånn, var veldig bra.

    Og vi var jo redde for Sovjet og atomkrig, og sånn, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg ønska ikke å ha en sånn Østblokk-vannpistol da.

    Selv om folka der, vel virka ganske greie, i begynnelsen, ihvertfall.

    Hagen deres, var nesten som Ågot sin, på Sand, med blomsterbed, med blomster og planter da, rundt omkring.

    Jeg hadde jo sittet i baksetet, på den bilen, i fire dager vel.

    Så jeg var litt sånn stiv i kroppen, heter det vel.

    Så jeg klarte stadig å tråkke da, i noen av blomsterbedene, mens han jugoslaviske gutten, (som var på min alder), og meg, hadde vannpistol-krig da.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut, for jeg pleide vel å ha bedre koordinasjon, når jeg var i Norge, og sånn, da.

    Men det var vel den lange kjøreturen, som hadde gjort det, at jeg var litt sånn keitete, eller klønete, heter det vel.

    Men men.

    Jeg hadde et sånt gammelt kikkert-etui, som vel var faren min sitt, som jeg ikke hadde kikkert i, men masse sånne reiseting og sånn da.

    Notisblokk og penger og sånn kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble sendt rundt, på en strand der, husker jeg, den første dagen, av faren min, med det kikkert-etuiet da, før vi dro til den leiligheten vel.

    Men men.

    Den andre dagen, i Jugoslavia, så gikk faren min, Christell, og jeg, rundt på campingplasser, og leita etter Runar og Håkon og dem.

    (Jeg tror at faren min hadde leita litt aleine, den første dagen, men ikke funnet dem.

    Noe sånt).

    Vi havna på en nudiststrand, og gikk og leita der.

    (Antagelig fordi at faren min, og jeg kanskje, syntes at det var morsomt da, med nudiststrand, som ihvertfall ikke jeg hadde sett før vel).

    Vi gikk opp en bakke der, oss tre, med meg i midten vel.

    (Med klær da).

    Og foran oss, så gikk det en naken slank dame, i slutten av tenårene kanskje, ved siden av en naken ungjente, i 10-11 års alderen kanskje.

    Jeg så litt på dem, og på faren min, som så like mye på ungjenta som hu dama vel.

    Men men.

    (De gikk jo kliss nakne, bare noen få meter foran oss, og opp en bakke, så vi kunne jo ikke unngå å se dem heller da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Vi gikk ut av campingen, og til et sted, med danserestaurant, eller noe.

    (Det var et sted med et utendørs dansegulv, sånn som jeg husker det, og over endene av dansegulvet, så var det bygget opp noen bjelker, som det var festet lyspærer, i alle regnbuens farger nesten, på da.

    De lyspærene var vel slått av da, men likevel).

    Faren vår forsvant inn på et diskotek, eller en bar der da, eller noe, mens han ba Christell og meg vente, ved en plen, utenfor.

    En høy kar, i 40-50 åra kanskje, observerte oss der, mener jeg å huske ganske klart.

    Og jeg husker det, at jeg så en fugl, som ikke klarte å fly, som gikk sakte rundt, på plenen der da.

    Jeg var litt var, for han høye mannen, med mørkt hår vel, og i dress vel.

    Så jeg var litt stressa da, siden faren min hadde forlatt Christell og meg, og ble borte en stund da.

    (Uten å si noe spesielt om hva han skulle vel).

    Christell så så fuglen, og tok opp den, husker jeg.

    Så sånn var det.

    (Da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde sett den fuglen noen minutter før.

    Men jeg var litt for anspent, og prøvde å følge med på hva som skjedde da, der i Jugoslavia, hvor vi ikke kjente oss så veldig hjemme da.

    Men men.

    Jeg prøvde å holde maska, da Christell sa det, at hun hadde funnet en fugl.

    Men ble litt irritert inni meg da.

    Siden Christell fikk den fuglen da.

    Og ikke skjønte det, at jeg hadde sett den før henne.

    Men var rimelig stressa, på grunn av han høye karen, som så på oss da.

    Men men).

    Så dukka faren min opp igjen, og vi fortsatte å leite etter Runar og Håkon og dem, som vi fant ikke lang tid etter dette, faktisk.

    De bodde ikke på den nudiststranden, men på en ‘vanlig’ campingplass, ikke langt unna vel.

    Vi gikk nesten rett inn i dem.

    Dem bodde like ved butikken, på en veldig stor campingplass, med stor badestrand, og flere iskiosker, husker jeg.

    (Isen kalte vi for ‘vann-is’. Det skulle liksom være fløteis, men var kanskje noe margarin-is, eller noe, da.

    Hvem vet.

    Men det var ikke så mye annet å kjøpe på den campingplassen, hvor jeg var en god del, etterhvert, siden faren min lot meg være der, sammen med Runar og dem.

    Og den isen kjølte bra, så den gjorde litt nytte likevel vel.

    Jeg mener det kostet 10 dinarer, (eller noe), for en kule, (cirka en krone, i norske penger vel), og 20 dinarer, for to kuler da.

    Noe sånt).

    De solgte også Coca-Cola faktisk, i butikken der, og de hadde også Baltazar-tyggegummi, var det vel.

    Men ikke så mye annet artig kanskje, av godteri.

    Men men.

    Håkon og dem, og Stenberg-familien, bodde i naboteltene til Runar og dem.

    Så dem var nesten som en norsk koloni der da.

    Vi hadde vært i matbutikken, inne i Rovinj vel, dagen før da.

    Og det var noen ganske kjedelige ‘kommunist-butikker’ da.

    De hadde bare et slag potetgull, i hele Jugoslavia, tror jeg.

    Og det potetgullet, måtte man ha masse salt og pepper på, sa Håkon da, så ble det ‘allright’, sa han vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ove og Heidi og Susanne, (som bodde i Kolbotn eller Vestby da vel), og Lene og Tommy, og Hege og Gry Stenberg, (fra Bergeråsen), og Christell og meg da, vi var en svær, norsk ungegjeng der da, som løp rundt og herja nesten, på den campingplassen.

    Noen ganger gikk/løp vi rundt, når det var litt mørkt kanskje, for å se på dansegulvet kanskje, (eller om vi var rastløse), og reiv opp teltplugger og sånn, husker jeg, i mørket der da, om kveldene, husker jeg.

    Men men.

    Noen av de andre ungene, rappa vel litt i butikken der og, tror jeg.

    (Mener jeg at Ove snakka noe om, ihvertfall).

    Men det turte ikke jeg å gjøre der da, siden det var kommunistland da.

    Men men.

    Jeg fikk vel nok lommepenger av faren min og, tror jeg.

    Men men.

    Faren min, maste om det, at jeg måtte gå å bade der.

    Da jeg kom opp fra sjøen, (som var veldig salt), så var den t-skjorta mi, fra den klesbutikken i Svelvik, med Moskva-OL-trykk, borte, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å finne den igjen, på stranda der.

    Så den hadde nok noen rappa, tror jeg.

    Og faren min ble rimelig sur, da han så at jeg hadde mista den.

    Men men.

    (Men hvorfor maste han om at jeg måtte gå å bade da?

    Det var jo ganske rart, må man vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg glemte å ta med noen ting som skjedde, de to første dagene der.

    Den første dagen vel, så dro faren min, Haldis, Christell og meg, til et hotell, hvor de hadde svømmebasseng utendørs, husker jeg, nærmere sentrum av Rovinj vel.

    Så sånn var det.

    Christell og jeg badet i bassenget.

    Christell hadde ikke fylt åtte år enda, og hadde ikke antydning til pupper husker jeg, så hu svømte bare i en bikinitruse, var det vel, (mener jeg å huske ihvertall, at hu ikke hadde noe overdel på, ihvertfall).

    Christell var veldig god til å svømme, for Haldis hadde tatt med Christell, på baby-svømming, i svømmebassenget, på Svelvik Ungdomsskole, da hun var liten, fortalte de der nede da, (eller om det var på veien ned).

    (For Christell hadde vel ikke begynt med svømming på skolen enda, for hun var vel ferdig med første klasse, og på Berger så begynte man vel med svømming i tredje klasse, den klassen som jeg nettopp var ferdig med da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi lekte i og ved bassenget, i flere timer vel.

    Det var varmt både i lufta og i bassenget, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Christell var veldig flink til å svømme.

    Jeg klarte også å svømme, men kanskje ikke like bra som Christell, det husker jeg ikke.

    Jeg syntes også at det var artig, å dukke, etter garderobeboks-nøkkelen min, i bassenget der, (var det vel, som jeg dykket etter).

    Men dykking, det prøvde ikke Christell seg på, tror jeg.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de satt ved bassenget og bestilte drinker vel.

    Men til slutt, så ble vi vist bort, fra hotellets område, av en hotell-sjef, (må det vel ha vært), siden det bassenget bare var for hotellets gjester egentlig, (sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Så på det hotellet, så var det veldig fint og hyggelig nesten, må man vel si.

    (Uten for mye trengsel i bassenget, og i området rundt bassenget da).

    Men vi var der bare den andre dagen da, (var det vel), siden vi ble vist bort da.

    Så det var litt ergelig, for å si det sånn.

    Da ble vi litt skuffet vel, for vi trivdes vel greit på det hotellet, alle av oss fire folka vel.

    Men men.

    En annen ting, som jeg glemte å ta med om.

    Det var da vi fant Runar og Håkon og Roger Stenberg, og dem, på campingen, den dagen Christell fant en fugl, som ikke kunne fly.

    Det som skjedde, det var jo at alle ungene, til Håkon, Runar og Roger Stenberg, syntes at den fuglen til Christell, var så artig.

    Så alle stod liksom i ring nesten, rundt Christell, og så på henne, og den fuglen da.

    Men plutselig, så fomlet Christell, og var klønete.

    Hu mista fuglen ned på bakken, eller noe, og la ikke merke til, hvor fuglen havnet, så hun klarte å klemme ihjel fuglen, (var det vel), ved at hun tråkket eller stod på knærna sine, og fikk fuglen under beina, eller noe sånt.

    (Jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var, men Christell skadet eller drepte fuglen, ihvertfall, ikke med vilje, men ved å være klønete vel.

    Mens alle vi norske ungene der omtrent, stod rundt henne, og så på den fuglen da.

    Så den fuglen overlevde ikke dagen, for å si det sånn.

    Og da syntes jeg at Christell var litt klønete og uforsiktig.

    For jeg hadde jo sett den fuglen, (som gikk rundt på den plenen), først, så jeg syntes det, at den fuglen egentlig var litt min og.

    Men men.

    Så jeg kjefta litt på Christell da, siden hu kverka den fuglen der, ved å være klønete, husker jeg.

    Men men).

    Etter at vi hadde funnet Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på den campingplassen, den andre eller tredje dagen der vel.

    Så skjedde det noe i hagen, til de folka som vi leide hos.

    Han sønnen i huset, som var på min alder, og som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, den første dagen der, etter at jeg kom ut av bilen.

    Han og noen andre, litt yngre unger vel, som pleide å leke i hagen der, hos den familien da.

    De skulle vise meg noe, en dag.

    Jeg prata jo hverken jugoslavisk, eller tysk, (som vel var andrespråket der, ihvertfall på den tiden vel).

    Og de skjønte jo ikke norsk.

    Så han gutten sa bare navnet mitt da, og smilte, og sa et jentenavn vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kom det til å skje noe.

    Og plutselig så dukka det opp en helt naken jente, på min alder vel, (slank og brun vel), nederst i hagen deres.

    Han jugoslaviske gutten, som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, presenterte meg for henne, og jeg ble bare stående der, og nesten måpe vel.

    For jeg var ikke vant til, fra hverken Bergeråsen, Vestmarka, Østre Halsen eller Larvik, at jenter i 9-10 års alderen vel, gikk rundt nakne da.

    På Hvittensand, så mener jeg det var sånn, at noen jenter i 6-7 års alderen kanskje, gikk rundt nakne.

    Men hu her jenta var enda et par-tre år eldre, enn det, og dette var jo i et Østblokk-land da, bak jernteppet og alt.

    (Selv om Jugoslavia, under en kjent president, ved navn Tito, vel gikk for å være et friere land, enn mange andre Østblokk-land vel.

    Det var ikke sånn, at vi var de eneste fra Vesten der.

    Neida, langtifra.

    Det var veldig mange tyske turister der også.

    Feite tyskere, som gikk og pissa i bassenget når de måtte på do, sa faren min.

    (En gang vi dro til et annet hotell der nede, hvor det var mye mer folk, og vel saltvann i bassengene, og ikke klorvann, som på det første hotellet vel.

    Men men).

    Men det er kanskje mulig at disse var mye øst-tyske, det har jeg ikke tenkt så mye på.

    Men men).

    Jeg har jo skrevet om det tidligere i denne boken, at mora vår, lot Pia og meg, gå nakne rundt på en øy, i skjærgården til Larvik, en gang vi bodde på Østre Halsen vel, og Arne Thomassen, hadde tatt med mora mi, søstera mi og meg, på en båttur da.

    Da lagde mora vår, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), hun lagde blomsterkranser, av noe prestekrager, eller noe, som Pia og meg, fikk satt på huene våre da, av mora vår, mens hu lo og sa at vi var ‘blomsterbarn’, og fikk oss til å gå rundt nakne der, med de blomsterkransene på hodet da, på den øya, utafor Østre Halsen der da.

    Men men.

    Så jeg trodde kanskje det, at hu jenta hadde en far kanskje, som var litt sånn, som mora mi var, når vi var på den øya da.

    Mora mi tulla nok mest med oss da, (vil jeg tippe ihvertall), under den episoden, på den øya, men jeg trodde at faren til hu jenta, kanskje var en mer seriøs hippie da.

    Og at han lot jentungen sin gå rundt naken, i hagene, bak husene, i nabolaget der nede, selv om hun var rundt 9-10 år kanskje.

    Og egentlig vel var for gammel til å gå rundt sånn helt naken.

    Men at faren ikke skjønte det da, og at de andre jugoslaviske ungene da, syntes at det var artig å vise fram hu nakne jenta da, til utenlandske unger da, som var der på ferie, med foreldrene sine, og kanskje fikk litt sjokk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt redd for at faren til hun ‘hippie-jenta’, (jeg forestilte meg at han var en ganske svær og litt dum fyr kanskje, med masse skjegg kanskje, og ble litt redd for han), skulle få greie på det her da, at vi tulla med dattera hans.

    Så jeg gikk bort til Christell da, som stod litt lenger unna, hu nakne jenta, og stilte meg ved siden av henne, for å liksom markere, at vi var utenlandske da.

    Og ikke var vant til sånne her slanke ‘hippie-jenter’ da, som gikk rundt kliss nakne, i hagene til naboene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle alle vi norske.

    Det vi si Runar og dem, Håkon og dem, Roger Stenberg og dem og faren min, Haldis, Christell og meg.

    Vi skulle på dagstur, til en by noen mil lengre sør, på Istra-halvøya, (i det som nå heter Kroatia), som heter Pula.

    (Et litt rart navn kanskje, som jeg husker at jeg reagerte på, siden det ligner veldig mye på et norsk ord, for sex da.

    Men men.

    Og Rovin, det er jo nesten som ‘røven’, så jeg skjønner nesten det, at onkel Runar, var det vel, lo høyt, og litt rått vel, (mener jeg å huske), en del ganger, da han og faren min, satt hos Ågot, med et kart foran seg vel, og noen øl, en fredagskveld vel, og planla den her turen da.

    Men men).

    Av en eller annen grunn, så skulle jeg reise sammen med Runar og dem, ned til Pula da.

    (Og ikke sammen med faren min og dem.

    Men men).

    Runar hadde nettopp kjøpt seg en ny Gelendevagen, (en firehjulsdrevet Mercedes-type, en såkalt ‘børstraktor’, som de ble kalt på 80-tallet, siden aksjemeglere pleide å bruke dem, til hytta vel), som var registrert som minibuss vel).

    Det er mulig at det var den bilen som vi kjørte med, til Pula.

    Jeg tror nesten det, selv om jeg ikke tørr å si noe sikkert.

    Jeg husker at faren min testkjørte den Gelendevagen-bilen, da den var ny, vinteren før, på Sand.

    Runar satt foran, og Ove og Heidi, og meg, var det vel, satt baki bilen vel.

    Faren min kjørte opp en bratt og snøfylt uasfaltert vei, opp til Birkerbeinerhytta der da.

    (En hytte som jeg har lest på nettet, at ble bygget av fagforeningen til en papirfabrikk i Krokstadelva vel.

    Men som ble forært til idrettsklubben der, Birkebeineren, da papirfabrikken gikk konkurs.

    Og Birkebeineren har vel ganske nylig solgt den hytta, mener jeg å ha lest, etter at den har falt i populæritet, leste jeg på nettet.

    Men Sand/Kroksåsen, det nok et ganske populært feriested, i gamle dager.

    (Nesten som på Sørlandet kanskje, eller rundt Tyrifjorden kanskje, hvor jeg hørte det, av en ambulerende butikksjef, (Svein Erik vel, Per Øivind Fjellhøy sin ambulerende butikksjef vel), en gang, på en Rimi butikksjef-rafting-tur, til Dagali, på hjemveien, med Rimi sin innleide buss, i år 2000 vel, at det var et populært feriested, etter krigen, før nordmenn fikk råd til å dra til Mallorca og sånn da, på 70-tallet kanskje.

    Men men).

    Med kiosken til Liv osv., hvor det pleide å henge unger da, (sånn som jeg husker det).

    Og det er fortsatt masse hyttegjester der, om sommeren og også om våren og vinteren da.

    Men men).

    Enten kjørte vi Gelendevagen, eller så kjørte vi den andre Mercedesen til Runar, (som han hadde, på den tiden).

    Det var en oransje, vanlig ‘coupe’ vel, Mercedes personbil.

    (Det var ikke den vanlige 60-talls Mercedesen, med runde former, som nesten minnet litt om en klassisk Coca-Cola-flaske kanskje.

    Neida, det var en typisk 70-talls-design Mercedes, som onkel Runar hadde.

    Selv om hans bil var oransje da, noe som vel var en sjelden farge, på Mercedeser og andre biler, på den tiden.

    Men men.

    Det var en sånn rimelig firskåren Mercedes.

    En litt ‘boksete’ Mercedes, kan man kanskje si.

    Selv om den på langt nær, så så ‘firkanta’ ut, som Volvo 240 for eksempel, som var ekstremt ‘boksete’ og ‘lego-bil-aktig’ vel, sånn som jeg husker det.

    Og Volvo har vel hele tiden vært den klart mest ‘boksete’ bilen vel, etter at Volvo 240 kom vel.

    ‘Volvo er ikke bil’, husker jeg at faren min pleide å si, da han henta Pia og meg, hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Men men.

    Uansett, så kjørte Runar innom en bratt bakke, like utenfor Pula sentrum.

    Den bakken, (som jeg nå lurer på, om han kanskje hadde sett på kartet sitt. Hvem vet, for det virka litt for meg, som om han nesten leita etter den her bakken).

    Den bakken, den gikk 30 grader nedover, (husker jeg at det stod på et advarselsskilt der vel).

    Så den var veldig bratt.

    Og Runar gjorde et stort poeng av dette med den bratte bakken da.

    Men men.

    Så kom vi til reisens første mål.

    En velbevart ruin, av et sånn romersk teater.

    En kjempestor ruin, omtrent som Coluseum vel, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i Roma da.

    (Istra-halvøya, ligger rett ovenfor Øst-kysten av Italia vel.

    Og var kanskje en del av Italia, og Romer-riket da, i mange hundre år sikkert.

    Så de folka vi leide leilighet av, der nede, var kanskje som italienere da, (har jeg tenkt litt), muligens, selv om Istra-halvøya, lå i kommunist-landet Jugoslavia da, på den her tiden.

    Det var nok Runar, som var SV-kar, sånn som jeg husker det, som ønsket å reise ned til kommunist-landet Jugoslavia.

    Vi dro seinere enn dem, ned dit, (go tidligere hjem igjen).

    Og vi bodde i leilighet, og ikke på campingplass, med telt da.

    Så Håkon, Runar og Roger Stenberg og dem, var kanskje mer ‘kommunistiske’, eller hva man skal kalle det, enn faren min da.

    Som jo kjørte ned dit, i en svær, fem meter lang, amerikansk stasjonsvogn, som veide cirka to tonn vel.

    (Hvis jeg husker riktig fra vognkortet, som jeg pleide å kikke i, når jeg satt på med faren min, inn til Oslo, og sånn da, for å hjelpe til å levere køyesenger, og andre typer senger, fra verkstedet da.

    Men men).

    En vakt der, slapp Runar og oss andre til der, og det var vel bare oss der, av turister vel omtrent, så tidlig, på dagen, som dette vel var da.

    Men men.

    Runar sa det til Ove og meg, at vi bare skulle løpe oppover der, i den kjempehøye ruinen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Ove begynte å løpe oppover trappene der, i ruinen da, (som om dette var et artig sted for unger da), og jeg etter da.

    (Heidi ble ikke med å løpe, men gikk sammen med Runar og Inger vel.

    Selv om hun vel vanligvis ville vært med, hvis det var noe morsomt.

    Men men).

    Jeg syntes ikke det var så morsomt, å løpe opp der.

    Men jeg fulgte etter Ove da, siden Runar hadde sagt at vi kunne løpe der.

    Men men.

    Ove og jeg, kom fram til et platå, kjempehøyt, over bakken.

    Vi så da innover, i sirkuset, heter det vel.

    (Hvor det sikkert hadde vært gladiator-kamper og sånn, i gamle dager).

    Det var et ganske stort hull, i ruinen, (som var usikret), på det platået, som vi kom fram til.

    Det var stort nok, for en unge, til å falle de kanskje femti meterne ned gjennom.

    Men men.

    Jeg husker det sånn, som at Ove liksom prøvde å snike seg bak meg da.

    Jeg var vant til å leike forskjellige leker og sånn.

    Og merka det med en gang.

    Og oppførte meg forsiktig der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk ikke bort til det hullet, i ruinen, for å si det sånn.

    (Og sånn jeg husker det, så var jeg litt redd for, at Ove liksom planla å dytte meg ned i det hullet.

    Det virka sånn for meg, at Ove hadde noe på færde da, når han liksom gikk på den måten, at han skulle komme seg bak meg da, oppå det platået der).

    Så jeg ble jo bare stående i bakkant der da, og venta på at Ove skulle gå fram, å se nærmere på det ganske store hullet der.

    (Uten at jeg hadde tenkt å dytte han, eller noe, da.

    Men men).

    Men Ove gikk vel heller ikke så nærme det hullet, mener jeg å huske.

    Han sa kanskje noe sånn, som at ‘se der’, eller noe.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Etterhvert, så dukka jo Runar og Inger og dem, og Heidi og Susanne vel, også opp der.

    Men men.

    Og enda seinere, så dukka faren min og Haldis og Christell opp der, husker jeg.

    Jeg husker at Christell og jeg, vi stod på et annet sted, oppå det amfiteateret der da, (heter det vel), og så ned, ut et vindu, eller over et gjerde, og ned mot gaten, på utsiden av teateret.

    Og den romerske ruinen, var så høy, at menneskene der nede, de så ut som ‘maur’, husker jeg at Christell og jeg prata om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg igjen bli med Runar og dem.

    Runar og Inger, gikk lenge, og så på noen halvknuste vaser, og sånn, som stod i montere vel, nede på bakkeplan der da, ved inngangen da.

    (Da holdt jeg på å kjede meg ihjel nesten, husker jeg.

    Så om de ikke prøvde å drepe meg, ved å dytte meg ut, av den ruinen der.

    Så prøvde de å kanskje å drepe med med kjedsomhet.

    For å tulle litt.

    Men men).

    Det var også noen bur og sånn der vel, som vi gikk forbi, nede rundt bakkeplan der vel, og da sa vel enten faren min, eller Runar, at der hadde løvene vært og sånn, før gladiator-kampene, osv., da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle vi på båttur.

    Enten før, eller etter, båtturen, så husker jeg det, at vi møtte, Stenberg-familien og familien til Håkon, nede i Pula der da.

    Hege og Gry Stenberg, var det vel, de gikk rundt og tygde på noen tyggegummi-sigaretter, (husker jeg ganske klart at det var), som de sikkert hadde fått av foreldrene sine da. De fikk ihvertfall lov å spise sånne, la jeg merke til da, (der i gatene, rund det romerske teateret, i Pula da. Men men).

    Men men.

    De virka litt sånn knytte kanskje, den gjengen der da, (syntes jeg vel litt).

    Som at noe var galt nesten.

    De var vel ikke så vennlige, sånn som jeg husker det.

    Men de var kanskje uvant med å være i en by da, siden de var fra Bergeråsen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så var det båttur, i skjærgården, utenfor Pula da.

    (Denne dagsturen virka ganske bra planlagt.

    Jeg lurer på om det kan ha vært onkel Runar, som hadde planlagt denne dagsturen.

    Hvem vet.

    Men men).

    Vi kjørte med en ferje, som var en kanskje 30-40 fot lang sight-seeing-båt vel.

    Drevet av en kar, i 40-50-åra kanskje, som hadde hjelp av flere andre folk på båten og vel, (sånn som jeg husker det).

    Vi var vel bare på dekk der, under hele overfarten.

    Jeg tror ikke det var noe særlig med lugarer, eller andre rom, under dekk, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var vel kanskje et styrhus, eller noe, oppå dekk da.

    Noe sånt vel.

    Denne ferga, virka også som ‘vanlig’ ferge, for lokalbefolkningen, som kanskje bodde ute på øyene, i skjærgården, utenfor Pula der, tror jeg.

    For det hendte ihvertall et par-tre ganger, mener jeg, at jugoslaviske folk, gikk av båten, på diverse øyer og sånn da, under den kanskje cirka en time lange sightseeing-turen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror jeg kjørte med faren min og dem først.

    (Og at det var faren min og dem, som jeg da var med, når vi så Gry Stenberg og dem, med de tyggegummi-sigarettene.

    Vi gikk vel bort til bilen, til faren min, tror jeg).

    På den første båtturen, så fikk alle barna en sånn 0.25 liter flaske, med Pepsi vel, av kapteinen da, var det vel.

    Men jeg fikk ikke brus, på den første turen.

    Jeg satt for meg selv i båten da, så jeg fikk ikke klagd, til faren min heller da.

    Men men.

    Så møtte vi Runar og dem, ved brygga der da.

    Og jeg var litt sur, fordi jeg ikke fikk brus.

    Så da spurte faren min meg om det, om jeg ville bli med på enda en båttur, med Runar og dem.

    Og da sa jeg det, at jeg ville det.

    Og da fikk jeg brus, husker jeg, (som alle de andre ungene, på båten der, fikk da).

    Men men.

    (Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk brus, på den første turen.

    Han kapteinen så litt stygt på meg kanskje vel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så satt jeg på med Runar og dem da, også tilbake til Rovinj da, (het det kanskje).

    Og jeg ble vel enta henta av faren min på campingplassen der, om kvelden.

    Ellers så lå jeg over i teltet dem der.

    (Det kan jeg ikke huske men, så jeg ble nok henta, av faren min der, om kvelden tror jeg).

    Runar og Håkon og dem, de var aldri ute og besøkte oss, i den leiligheten.

    Så Runar visste nok ikke veien dit, forresten.

    Men jeg ble rimelig kjent, på den store campingplassen der, husker jeg.

    Så jeg var også mye der, når faren min var der, men også noen ganger når faren min ikke var der da, men slappet av ‘hjemme’ i leiligheten vår kanskje, eller noe.

    (Jeg kan ikke huske at vi hadde noen krangler der.

    Eller, jeg hadde lagd sånn spørrekonkurranse.

    Men det var visst nesten uholdelig da, for Haldis og faren min, å svare på.

    Når de lå i noen sånne campingsenger vel, i hagen, til leiligheten vår der da.

    Det var rød jord, (som kanskje var brent av sola), der vår hage var, mener jeg å huske.

    Og noen ganger, så kunne vi se firfisler, som pilte avgårde, over den rød sanda da, ved terrassen vår da, var det vel.

    Så det var litt artig der, husker jeg.

    Så faren min og Haldis, var kanskje lei av masingen min, om spørrekonkurranse, osv., og plasserte meg en dag eller to, hos Runar og dem da, ute på den store campingplassen, hvor de bodde da, nedi der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter Pula-turen, (mener jeg det var, ihvertall).

    Så ‘klikka’ familien vi leide hos, (og som også var naboene våre, utenfor Rovinj der).

    De klikka skikkelig på oss da.

    Utleierne, hadde et møte, med faren min og Haldis vel.

    Og faren min hadde så, en prat med meg.

    Jeg skjønte at faren min og Haldis, ble urolige av dette møtet.

    Og jeg hørte en del av det de pratet om da.

    De hadde blant annet klaget på meg, fordi jeg hadde løpt i blomsterbedene til hun kona i den familien da, den første dager der.

    Da han sønnen i familien, hadde villet leke vannpistol-krig, med meg, og jeg var litt ‘rusten’ i kroppen, og mistet ganske lett balansen, og måtte tråkke i blomsterbedet, for å unngå falle, et par ganger da, mens jeg lekte med han jugoslaviske gutten da, (noe han vel hadde foreslått at vi skulle gjøre, siden han så det, at jeg hadde vannpistol, og like etter så dukket han opp der, og viste meg at han også hadde vannpistol da. Sånn var det vel), siden jeg hadde sittet, inne i bilen til faren min, under den fire dager lange kjøreturen da, fra Sand til Rovinj da.

    Men men.

    Og det var masse andre klager, enda vi vel egentlig bare hadde oppført oss rimelig normalt der vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Det var ikke sånn at vi hadde høylydt grillfest der, for eksempel, og ba Runar og Håkon og Roger Stenberg med familie dit, for eksempel.

    (Med øldrikking og grilling da).

    Noe som kanskje kunne ha skjedd på Bergeråsen da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, som jeg husker, etter dette, var litt spesielt.

    Faren min sa det, at jeg måtte være på gårdsplassen, der hvor bilene stod parkert cirka, utenfor leiligheten vi leide der.

    (At jeg ikke fikk lov til å gå derfra da).

    Så kom Christell ut, og spurte om hun kunne få lov å låne sommerfugl-hoven min.

    (En hov som jeg ikke hadde mast meg til, men faren min og/eller Haldis ville at jeg skulle ha den, mener jeg å huske, den første dagen der vel.

    Selv om jeg ikke var så interessert i den hoven egentlig.

    Men men).

    Jeg sa det var greit.

    Men jeg måtte stå på gårdsplassen der da.

    Så kom Christell tilbake, langs landeveien der da, etter cirka 20-30 minutter kanskje.

    Noe jeg med en gang la merke til, der jeg stod, og kjedet meg.

    Det var da blitt revet hull, i sommerfuglhoven.

    Christell sa at hun hadde falt vel.

    Men hvordan hun klarte å ødelegge den hoven, i et fall, det syntes jeg var rart.

    (For den hoven var skikkelig revet i stykker.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Christell begynte vel å grine, når jeg kjefta, (selv om vel kanskje var på gråten, før det og vel).

    Og hu gikk inn i leiligheten, til Haldis og faren min da.

    (Noe jeg ikke turte å gjøre, (ikke med en gang, ihvertfall), for faren min hadde sagt det, at jeg måtte stå utenfor utgangsdøra der da.

    Noe som vel var rimelig merkelig, tenker jeg nå.

    Men men).

    Jeg maste dagen etter, eller noe, om jeg kunne få en ny sommerfuglhov, men da ble faren min bare sur, og svarte vel ikke noe vel, (eller om han sa ‘nei’).

    Noe sånt.

    (For sommerfuglene der nede, var egentlig veldig fine, husker jeg.

    De var mye finere, (og også ofte større), enn de sommerfuglene, som vi hadde i Norge, husker jeg.

    For å si det sånn, så ble de Admiral-sommerfuglene, (som kanskje vel er noen av de fineste sommerfuglene i Norge), de ble som kjedelige å regne, synes jeg, etter å ha sett de sommefuglene, som de hadde nede på landsbygda, nede ved Rovinj der da.

    Det var en sånn eng, eller jorde, der, (nesten som Jordet til Lersbryggen kanskje), som det var spesielt mange sommerfugler på, husker jeg, og det var lett å fange de der, for det var jo flatt da, og ikke noen biler, eller noe, som kjørte der.

    Så sånn var det.

    Men Christell spurte meg ikke kom det, om hvor det var lett å finne sommerfugler, hun bare gikk bort veien der selv da.

    Og hvordan hun klarte å rive i filler den sommerfuglhoven min, det skjønner jeg ikke til dags dato, for å si det sånn.

    For hvis man faller med den, så vil vel den hoven bare falle i bakken, (det var jo grusveier der og, og ikke asfaltveier, for eksempel), og hoven av netting, ville vel ikke bli flerret i stykker, av et sånt fall.

    Så det syntes jeg hørtes rimelig rart ut, for å si det sånn.

    Så der var det to ting som var rare, vil jeg si.

    At jeg måtte stå på gårdsplassen der, i en time cirka, (noe faren min beordret meg til).

    Og at Christell klarte å liksom flerre i stykker den netting-hoven, i et slags fall da.

    Og at Christell ville fange sommerfugler, for det ville hun vel ikke, i starten der, sånn som jeg husker det.

    Så det der var rimelig spesielt da, det som skjedde den dagen der, nede i Jugoslavia, vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet vi gjorde nede i Jugoslavia der, som jeg husker som enkeltepisoder nå.

    Det er at vi var og kikka, på en strand der nede, en av de første dagene vel.

    (Inn mot selve Rovinj sentrum vel, og ikke der hvor Runar og dem, var på camping.

    Men men).

    Og da, så stod det en eldre mann da, (eller ‘gubbe’ kanskje), og solgte nektariner, fra en gård sikkert da, ved veien ned til stranda.

    Jeg hadde jo noen sånne jugoslaviske dinarer da, som nesten brant i lomma, må man vel si.

    Så jeg kjøpte noen nektariner da, av han gubben, som stod og solgte de nektarinene da.

    Han gubben hadde nok ikke solgt mange nektariner, den dagen, for han ble rimelig glad vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min ble sur, (må man vel si), og likte av en eller annen grunn ikke, at jeg kjøpte nektariner, av han gubben da, ved veien ned til stranda der.

    Men men.

    Det tenkte jeg seinere, kan ha vært fordi at det nesten var noe lureri, med de nektarinene.

    For de var ikke modne enda nemlig.

    De var harde, og gikk ikke ann å spise, husker jeg.

    (Så da skjønte jeg egentlig det litt, at faren min ble sur da.

    Og følte meg kanskje litt dum da.

    Men de nektarinene var uansett ikke så dyre, så det var egentlig ikke så farlig da.

    Jeg bare kjeda meg, og de nektarinene, var vel det eneste som ble solgt, på den stranda, tror jeg.

    Siden vi var i et kommunist-land da, og det ikke var kiosker overalt liksom, som det kanskje ville ha vært her i England, for eksempel, hvor jeg bor, (som flyktning, fra noe ‘mafian’, i Oslo vel), nå.

    Men men.

    Men nå som jeg har jobba som butikksjef i Rimi, og har bodd i England, og kjøpt nektariner her, når jeg noen sjeldne ganger, har hatt litt ekstra penger.

    Så har jeg jo sett det, at på Tesco, her i England, så selger de nektariner, som er merket, med ‘ripen at home’.

    Og det betyr ‘modnes hjemme’.

    Så det var egentlig ikke noe lureri, med de nektarinene, (til han gubben, nede i Jugoslavia), har jeg tenkt, her i England da.

    For de var nok da, for å modnes hjemme.

    Men salgsplassen, var nok litt dum, for de nektarinene.

    Hvis man selger nektariner, ved en strand, og løse.

    Så regner nok folk med det, at de nektarinene, skal være modne.

    Så det var nok litt dumt, av dem, å selge umodne nektariner, nede ved stranda.

    De kunne ha blitt solgt umodne, i butikken der, vil jeg si, og kanskje merket sånn som i England, at de skulle modnes hjemme.

    Så folk der nede, var kanskje lei av han ‘nektarin-gubben’ da, siden han solgte umodne nektariner, (noe som var vanskelig å se, for meg ihvertfall, at de nektarinene ikke var modne).

    Så det var kanskje derfor, at han gubben ikke solgte noe særlig.

    Fordi at han stod der, hver dag, med umodne nektariner da.

    Hvem vet.

    Eller han gubben, bare ble plassert der, (har jeg tenkt noen ganger), av noen kommunister, som bare blåste i det, om han solgte noen nektariner, eller ikke.

    Og blåste i det, om de nektarinene var modne, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Han ble ihvertfall glad da, han jugoslaviske gubben, fordi jeg løp bort og kjøpte noen nektariner, mens faren min og de gikk videre da.

    Og jeg måtte løpe etter dem vel, og ta dem igjen da, med de nektarinene.

    Men men.

    (Jeg hørte vel egentlig ikke, på faren min, som ikke ville at jeg skulle kjøpe noen nektariner da.

    Det var jo mine penger mener jeg, og jeg skjønte ikke det, hvorfor faren min mente det, at jeg ikke fikk lov å kjøpe nektariner, av han nektarin-gubben da.

    Forstå det den som kan.

    Men men).

    En annen episode der nede, det var fra da vi kjørte inne i sentrum av Rovinj.

    Jeg lurer på om det var langs en promenade, av noe slag.

    I en paradegate, kanskje.

    Da hadde de noen rare boder, eller kiosker der, husker jeg, i en øde sånn promenadegate, av noe slag, som vi var i der da.

    Og i de kioskene, så hadde dem nesten ingen ting.

    De hadde en souvernir for Rovinj, og det var en pin da, eller noe, med enten grønt, blått eller rød dekor vel.

    Også solgte de vel også pin-en for Pula der, mener jeg.

    Og en pin for en tredje by da.

    Det var omtrent alt de solgte der.

    (sånn som jeg husker det, ihvertall.

    Og damen som jobbet der, hadde omtrent ingenting å gjøre da.

    Men men).

    Og jeg kjøpte vel den souvernir-pinsen, for Rovinj da, (først da).

    Og så gikk jeg rundt, og så litt, og kjedet meg litt der da.

    Også kjøpte jeg vel den souvernien for Pula, eller den tredje byen der og da.

    (Men jeg tror jeg bare kjøpte to av dem).

    De var ikke noe dyre, sånn som jeg husker det.

    Men de var ikke så utrolig spennende heller.

    Men de var kanskje litt sånn ‘kommunist-aktige’ da, de sovernirene.

    (Og det her var som sagt, midt under den kalde krigen, så det var nesten noe ulovlig, eller ihvertfall så var det noe litt skummelt, må jeg vel nesten si, med å dra til et Østblokk-land, syntes jeg vel nesten.

    Selv om faren min og onklene mine, vel ikke virka nervøse, så jeg ble vel beroliget da, og folka der nede var ganske naturlige, og hyggelige vel, (untatt når de vi leide av klagde da, på oss, den ene gangen, mot slutten av oppholdet vårt der da).

    Så sånn var det).

    Så ble Christell plutselig skikkelig syk.

    (Jeg skjønte aldri hvordan sykdom hun hadde).

    Men hun lå inne på soverommet sitt da, (det må vel ha vært tre soverom der, i den leiligheten vi hadde, tror jeg).

    Men jeg kan ikke huske at jeg så noe på TV, der nede, så det var nok ikke TV der, for eksempel.

    Men men.

    Hu bestemora vel, i familien, som vi leide hos, kom en kveld, og la kålblader, (mener jeg det var), på Christell.

    (I panna tror jeg kanskje det var, jeg er ikke sikker).

    Og faren min og jeg, vi kjørte inn til Rovinj, og skulle konfekt til hu dama, for hu hadde redda Christell da, skjønte jeg, med de her kålbladene da.

    Konfekteske-butikken, lå like ved matbutikken, husker jeg, (der vi først så at de bare hadde et slag potetgull, der nede, den første dagen vel. Og kanskje også der faren min kjøpte sommerfuglhov, til meg. Det er mulig).

    Faren min, satt lenge i bilen, før han dro meg med, inn i konfekteske-butikken, (som de hadde der nede, i Rovinj da).

    Det var nesten, som at han ville fortelle meg, noe alvorlig.

    Men ikke sa det likevel da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min sa at jeg måtte finne en konfekteske, til hu dama da, i konfekteske-butikken.

    Men men.

    Potetgull hadde dem bare et slag av der, men konfektesker, det hadde de kanskje 20 slag av da, (minst vel), i den konfekteske-butikken da.

    Men men.

    Men jeg fant en eske jeg syntes så fin ut da, og faren min kjøpte den, til hu kona med kålbladene da.

    Så sånn var det.

    Christell var fortsatt sengeliggende, i flere dager vel.

    Jeg fikk egentlig ikke lov, (av Haldis ihvertfall, og muligens også av faren min), til å gå inn på rommet til Christell, hvor hun lå syk, i senga si da.

    Men det var så kjedelig der, når jeg ikke kunne leke med de jugoslaviske ungene, og ikke kunne fange sommerfugler, (for jeg fikk ikke noe ny hov), og Haldis og faren min, de var stressa, og likte heller ikke spørrekonkurranser og sånn, som jeg syntes var morsomt.

    Så jeg var bare inne på rommet mitt der, når Christell var syk, og jeg ikke var på campingplassen da, sammen Runar og dem.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg så mye, så jeg sneik meg en gang inn på rommet, til Christell, likevel, (selv om jeg egentlig ikke fikk lov).

    Christell lå våken i senga si, med dyna ganske godt over seg vel, og jeg spurte henne, om hun var ‘syk’.

    ‘Ja’, sa Christell.

    Jeg spurte om hun ville ha et Donald-blad, (muligens et dansk et), som jeg hadde tatt med, da jeg gikk inn på rommet hennes, (i tilfelle hun kjeda seg da, der hun lå i senga).

    Hun svarte vel ‘ja’ på det og, også ga jeg henne Donald-bladet da, og gikk ut av rommet hennes da.

    Så sånn var det.

    Så det gikk ann å snakke med Christell, ihvertfall, selv om hun var syk, fant jeg ut.

    Hun hadde kanskje hatt høy feber, eller noe, hva vet jeg.

    Men men.

    Når Christell ble frisk nok, så kjørte vi bare tilbake, til Norge.

    Jeg husker at vi satt i bilen, og at Haldis sa hadet, til alle folka, i den familien, som vi hadde leid av der nede da.

    Så sånn var det.

    Når Haldis satt seg inn i bilen, og vi begynte å kjøre.

    Så sa hun det, husker jeg, at til en kar, (jeg tror det kan ha vært en høy kar, som stod der, som jeg så fra bilvinduet, i 40-50 åra kanskje, med bart vel).

    At til han så sa hun bare ‘adjø’.

    (Som i sangen til Jan Teigen og Anita Skorgan.

    Men men).

    For Haldis forklarte det da, i bilen, at adjø, det betydde ikke på gjensyn, men det betydde at det var en avskjed da, og at man ikke skulle sees igjen, antagelig.

    Så det var en mann der da, som Haldis ikke ønsket å se igjen da.

    Så det må ha vært en skikkelig konflikt der, tror jeg, (iforbindelse med den omfattende og vel detaljerte klagen vi fikk da), siden Haldis reagerte så sterkt negativt da, på han ene karen der.

    Men men.

    (Enda jeg, som sagt, syntes at vi egentlig oppførte oss ‘normalt’ der.

    Men jeg var som sagt litt keitete da, og klarte å tråkke i blomsterbedet, under lek med han sønnen i huset der da, siden jeg hadde sittet så mange dager, inne i bilen, på vei ned til Jugoslavia da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi var ikke sånn som typiske nordmenn går for å oppføre seg i Syden.

    Faren mi og Haldis var vel aldri drita der, tror jeg.

    Haldis hadde jo hatt en dansk ektemann, og de oppførte seg vel kanskje ganske ‘dansk’ da, når det gjaldt drikking og sånn.

    Det vil si at de satt ganske stille og rolig og drakk ganske jevnt kanskje da.

    Men at de ikke ble sånn kjempefulle og heller ikke ble høyrøstede, i fylla da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det neste jeg husker, er det, at vi kjørte innom et kjøpesenter, i Italia, med masse boder, på rekke og rad, osv., husker jeg.

    Haldis og Christell, så på klær og sånn der, tror jeg.

    Men faren min satt i bilen, en stund, og jeg tok vel bilde av han, tror jeg.

    (Uten at jeg vet hvor bildene mine er nå.

    Men men).

    Så faren min var kanskje litt bekymra, på slutten av ferien der, siden han satt liksom og hadde et par tenkepauser da.

    (En gang i Rovinj og en gang ved det kjøpesenteret i Italia der da).

    I bilen da.

    Men men.

    Så husker jeg ikke så mye mer, fra hjemreisen.

    Jeg husker at jeg gledet meg til å komme hjem.

    For jeg hadde fått mast meg til, å få en digitalt armbåndsur, (med stoppeklokke og det hele, noe som jeg ikke hadde sett engang, at noen andre hadde hatt, på den tida).

    Og det hadde gått 2-3 måneder vel, ihvertfall, siden jeg bestilte det arbåndsuret, mener jeg.

    (Som vel kosta drøye 300 kroner, tror jeg).

    Min fars kamerat Atle, hadde hatt et sånt digitalt armbåndsur, husker jeg.

    Fra en ferie, hvor både Atle og dama hans, og jeg, var på ferie hos faren min, i Hellinga 7B, samtidig.

    Atle bodde inne i Oslo, i en bygård som han og moren hadde solgt, mot å få penger, samt at de fikk retten, til å bo i en leilighet hver, gratis, livet ut.

    Så sånn var det.

    Jeg bodde jo da hos mora mi i Larvik.

    Dette var kanskje i 1978, eller 1979, eller noe, altså et år eller to, før den her Jugoslavia-ferien da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var artig, å kikke i postordrekataloger, da jeg bodde på Berger.

    Ågot kasta aldri sånne kataloger, som kom i posten da.

    Og jeg satt og bladde i de, etter middagen da.

    Noen ganger.

    Så sånn var det.

    Det var jo bare et par matbutikker, og en kafe, på Berger, så det ble kanskje litt kjedelig, noen ganger, for meg, som var oppvokst i Larvik da, og pleide å sykle rundt i alle butikkene, i Larvik sentrum og spørre etter klistremerker, osv., og som gikk i alle bankene er, og spurte etter sparebøsser osv., husker jeg.

    (Men men).

    Så sånn var det.

    Så det armbåndsuret, det drøyde og drøyde da.

    Og jeg hadde gledet meg kjempemye, til å få det da.

    Så da vi kom hjem, til Norge, så gikk jeg å la meg alene da, (som vanlig), i Hellinga 7B.

    Og så var det noe, med at Ågot, skulle være nede på hytta, til Margit og Anne, nede ved Snippen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg gikk gjennom kjøkkenskuffen til faren min, og tok med en husdør-nøkkel, som jeg hadde sett liggende der.

    Og jeg hadde kanskje nøkkelknippe fra før, med 8-nøkkel, (den vanligste typen innedør-nøkkel, på Bergeråsen vel, på).

    Det er mulig.

    Så gikk jeg bort til Sand.

    Det var ingen hjemme, hos Ågot og Øivind.

    (Jeg vet ikke hvor Øivind kan ha vært hen da, forresten.

    Han var vel neppe nede hos Margit og Anne, tror jeg, for han pleide vel aldri å bli med Ågot, når hu gikk ned dit, sånn som jeg kunne huske.

    Men men).

    Jeg hadde jo som jobb, å hive ved, ned i kjelleren til Ågot.

    Og jeg visste det, at de vinduene, de var hempet, feil vel.

    Sånn at man kunne åpne de, fra utsiden.

    (Antagelig for å gjøre det enkelt, for de som skulle kaste ved-avkapp, ned i kjelleren da.

    Så kjelleren i huset til Ågot og Øivind, den var nesten som en del av verkstedet, og det var noe industrielt nesten, over den kjelleren, må man vel si.

    Det lå masse brun papp-emballasje der, (fra Sarpsborg Papp antagelig, som de pleide å kjøpe esker av da), i en høy stabbel, forresten, av en eller annen grunn, for eksempel.

    Men men).

    Jeg hoppa da ned det vinduet.

    Noe som ikke var så veldig enkelt, for det var en drøy meter ned, ihvertfall, på innsiden, av det trange kjellervinduet.

    Men det gikk greit.

    Men men.

    Så var jeg litt fanget, egentlig, for døra ovenfor kjellertrappa, var låst.

    Men jeg hadde funnet en sånn nøkkel, som _kunne_ passe der, borte hos faren min.

    Og den nøkkelen, (som ikke var en 8-nøkkel, men mer sjelden vel), den passet, nesten utrolig nok, i den døra da.

    Og da lå det en pakke til meg der, husker jeg, og det var den klokka da.

    Og jeg pakka vel opp den da.

    (For posten min, den kom bort på Sand, av en eller annen grunn, ihvertfall de første årene, som jeg bodde, på Berger.

    Men men).

    så gikk jeg ned til Margit og Anne, (hvor jeg aldri be bedt inn vel, men enkelte ganger pleide å henge på utsiden av hytta deres der, når jeg var med Ågot ned dit).

    Men men.

    Og der fant jeg vel Ågot, og forklarte vel det da, at ytterdøra stod åpen hos henne nå.

    Ågot ble vel litt perpleks nesten vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Den klokka, hadde en reim, som var alt for vid, for meg, (som hadde så tynne armer, jeg var jo bare ti år).

    Faren min tok av noen knepp, av reima vel, men den var fortsatt alt for vid.

    Så den klokka var egentlig kjempekul.

    Men den kunne ha vært kulere da.

    For den hang og slang jo, rundt armen min da, som den forrige klokka mi, ikke gjorde da, for å si det sånn.

    En urmaker, ville nok ha kunne fikse det kanskje, men det ble aldri gjort.

    Så den klokka, den hadde jeg vel i et år, eller to vel, (før det problem når jeg skulle bytte batteri vel. Noe sånt).

    Til jeg kjøpte en annen digital klokke, da jeg gikk i 6. klasse, eller noe vel, som hadde enda flere funksjoner, som piano og spill og sånn da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Runar og Håkon og Roger Stenberg, og de.

    De ble i Jugoslavia, en stund etter at vi dro hjem.

    Og de dro også innom Venezia, i Nord-Italia, på veien tilbake, til Norge, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive med om resten av tiden, som jeg bodde, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    (Før faren min kjøpte en større leilighet til oss, (eller egentlig til meg da), i Leirfaret 4B.

    Hvor nettopp Roger Stenberg, og dem, (som vi ferierte sammen med, delvis ihvertall, i Jugoslavia), hadde bodd, før oss).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten, en annen episode, som jeg kom til å tenke på nå, fra Jugoslavia.

    Vi var jo først på et hotell, den første dagen vel, som vi ble ‘jaget’ vekk fra bassengområdet til, siden vi ikke bodde på hotellet da.

    Men den tredje, fjerde eller femte dagen der, kanskje.

    Så dro vi på enda et hotell da.

    Hvor vi ikke ble jaget fra.

    Der var det to bassenger vel, tror jeg.

    Et for barn.

    Det var saltvann i bassengene der da, og ikke klor da.

    (Dette var det hotellet, som jeg skrev om ovenfor, at faren min mente, at de ‘feite tyskerne’, som var rundt der, bare gikk ut i bassenget og pissa da, og gikk opp.

    Så faren min ville ikke bade der da, var det vel).

    Men men.

    Christell og jeg, bada, i det bassenget, som var for barn.

    Vi hadde jo ikke hatt badehetter på oss, noen av de andre stedene der, som vi hadde bada.

    (vi hadde bada på det andre hotellet og på campingen hvor Runar og de var da, og Christell hadde visst vassa, på en strand, hvor vi var den første dagen vel, og blitt bitt, av noe insekt vel, under foten vel.

    Noe sånt.

    Så det ble sagt der nede, husker jeg, at Christell ble sjuk, av det litt rare insekt-bittet vel.

    Enten det, eller at hu ble smitta, av noe slags sykdom, av den fuglen hu fant, som ikke kunne fly da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Badevakten begynte å klage vel, på at Christell og jeg, ikke hadde badehetter på oss.

    Jeg lot vel som at jeg ikke skjønte det.

    Vi var jo på ferie, og ikke på svømmeundervisning, med Østre Halsen, Torstrand eller Berger skole, for å si det sånn.

    Jeg tenkte at det var noe, som gjaldt for de lokale ungene der kanskje.

    Så etterhvert da, så skjedde det noe spesielt, som ikke skjedde, da jeg var på svømmeundervisning, med Torstrand skole, i 2. klasse, de gangene, etter at han klassekameraten til Frode Kølner, hadde kasta gymbagen min, oppå et huskestativ, i skolegården, på Torstrand skole, en fredag vel, og den bagen forsvant da, den etterfølgende helgen.

    Men men.

    (På Torstrand skole, så maste svømmelærerinna på meg, om at jeg måtte kjøpe ny badehette.

    Men de i klassen min, som svømte sammen med meg der, i Farrishallen vel, sa ingenting.

    Men men).

    Men i det bassenget, utenfor det her andre hotellet, i Jugoslavia da.

    Så begynte plutselig, omtrent alle ungene i bassenget, å peke på huet mitt.

    Så jeg skjønte at det var ‘kommunist-unger’ nesten, for å si det sånn.

    Til slutt, så dukka faren min opp der, fra plassen ved et bord, utendørs da, med utsikt over svømmebassengene, hvor han og Haldis, drakk drinker vel.

    Faren min fikk også beskjed av badevakta, om å ta på seg en badehette, som han fikk kasta til seg.

    (En sånn gammeldags type, av badehette da.

    Eller om det heter svømmehette.

    Men men).

    Faren min dukka, i bassenget da, og da datt den badehetta av.

    Også klagde faren min til badevakta, som klagde på faren min, siden han ikke hadde badehette på seg da.

    Så det var ikke som da jeg var på ferie i Ayia Napa, på et hotell, med Ving reiser vel, sommern 1998 vel.

    (Jeg kjøpte bare en restplass-tur, til Syden, for å å komme meg litt bort da, (uten å bruke for mye penger), og havna i Ayia Napa da, tilfeldigvis.

    Et sted med masse unge, halvnakne nord-europeiske damer, viste det seg.

    Men men).

    Men i bassenget, utenfor hotellet til Ving, som jeg havnet på, i Ayia Napa, så var det ingen av de fine damene, og andre, som fløyt rundt der, på sånne flytemadrasser da, og som svømte og vel, som hadde badehette på seg.

    Det er helt sikkert.

    Så det med badehette, i hotell-basseng, i ferien, det er nok noe Østblokk/kommunist-greier, vil jeg tippe på.

    Jeg lurte litt på, om faren min bare gikk ut i det bassenget, for å pisse.

    Christell gikk vel ikke ut i det bassenget noe mer, tror jeg.

    Jeg var vel kanskje tøffere da, og ignorerte de ungene, ganske lenge, som alle stod rundt meg da, og pekte på huet mitt, siden jeg ikke hadde badehette på meg da.

    Så de var vel ‘wannabe-badevakter’ da, kan man vel kanskje si, de sikkert mye øst-europeiske ungene.

    Men det var kanskje i lynnet deres, etter mange år med kommunistisk indoktrinering kanskje, på barnehager og skoler, osv.

    Hvem vet.

    Så jeg tok ikke det her så alvorlig akkurat.

    Jeg syntes vel mest bare at de ungene der nede, på det hotellet, var litt pussige, (og nesten litt morsomme), siden de var så opptatt av, om jeg hadde på meg badehette, eller ikke, da.

    At badevakta var opptatt av det, det skjønte jeg, det var jo jobben hans.

    Men de ungene i bassenget, de jobba vel ikke der, for å si det sånn.

    Men de syntes kanskje det var gøy å mobbe en som skilte seg ut da.

    Det er mulig.

    De var kanskje vant til det, i de kommunist-landa.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 14: Mer fra Hellinga 7B

    I Hellinga 7A, så bodde det et eldre par, som jeg sjelden så eller hørte noe til.

    Men de bodde i en leilighet som muligens var mindre enn vår.

    Det skal jeg si noe sikkert om.

    Like nedenfor huset vårt, så bodde de tvillingene, som var et par år eldre enn meg, (ikke Arnt og Eirik Lund, som bodde på Øvre, men et annet tvillingpar, som flyttet fra Bergeråsen, noen år seinere vel).

    Det var de tvillingene, som var med, da faren min lot meg styre cabin cruiser-en hans, innover i Drammensfjorden en gang, noen år tidligere, da jeg var på besøk på Berger, fra mora mi i Larvik.

    Så sånn var det.

    Fetteren min Tommy, ba meg også i bursdagen hans, det første året, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg var mye større, enn alle de andre som kom i bursdagen hans.

    Så jeg sa ikke noe, men prøvde å være høflig da.

    Jeg var jo ni år vel, og de andre guttene var sånn fem år da.

    Det var Ola Uglum osv., husker jeg, som var i bursdagen til Tommy.

    (Ola Uglum var lett å kjenne igjen, for han hadde en lys lugg da, og ligna litt på Emil kanskje.

    Og Tommy syntes visst at han var morsom, mener jeg å huske.

    Men men).

    En gang, så lå jeg over, hos Tommy og dem, mens Håkon og Tone, hadde fest.

    Tommy sa at foreldrene til Stefan og Daniel, (to gutter, med mørkt hår, i Ulvikveien), var der.

    (Noe jeg ikke trodde på da, men nå så tror jeg vel det, at Tommy hadde rett.

    Men men).

    Like etter at Tommy sa dette, så begynte Håkon og Tone, å løpe etter hverandre, og skrike, i gangen, i huset sitt, (hvor de hadde fest og mange gjester), i Havnehagen.

    Så noe var galt skjønte jeg.

    Uten at jeg skjønte hva.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Håkon og dem, lot meg også bli med ut å fiske en gang.

    (Selv om jeg ikke kan huske det nå, at dem hadde egen båt vel.

    Men men).

    Vi kjørte med en robåt, (med påhengsmotor da), til utafor Ulvikfjellet.

    (Det var Håkon og Tone, og ungene deres Lene, (som var døv) og Tommy, og meg).

    Så sånn var det.

    Vi fiska etter makrell, med agnsild vel.

    Og jeg fikk den første makrellen, mener jeg.

    Vi fiska med snører da, som vi bare slapp ut, over siden, (eller rekka heter det kanskje), av båten.

    Det var et søkke, på det snøret, cirka en meter ovenfor kroken kanskje.

    Også kunne man kjøpe agnsild, (en pakke med små, frosne sild), på Holmsbu et sted, husker jeg.

    Og så rev man av en bit, av den agnsilda da, og festa på kroken.

    Og så skulle man slippe snøret ned til bånn, og så dra opp så og så mange armlengder, (eller alen heter det vel), da.

    Kanskje 2-3 armlenger/alen opp fra bunnen av fjorden.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Etter det, så fikk jeg ikke fler makreller, men de andre fikk en god del da.

    Så til sammen, så fikk vi vel ihvertall ti makreller den kvelden, tror jeg.

    Men men, jeg klarte å få en makrell, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hvis vi var i Oslo, og leverte senger, eller ute i andre ærend, og vi var tilbake i Drammen, før klokken 20, eller noe.

    Så likte faren min det, å handle, på CC, (Cash & Carry), et kjøpesenter, på Brakerøya vel, på Bragernes-sida, i Drammen.

    Der hadde de to matbutikker, CC Storkjøp og CC Matsenter.

    CC Matsenter var størst da, men CC Storkjøp var kanskje litt billigere da.

    Jeg husker jeg kjøpte en pose, med Shake-tyggegummi, på CC Matsenter, (som jeg fikk lov å legge opp i handlevogna av faren min da), den første tiden, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Faren min var vanligvis grei sånn, han var mye enklere å spørre om å få godteri og sånn av, enn mora mi.

    Jeg ble nok kanskje litt bortskjemt, da jeg bodde hos faren min, når det gjaldt å få alt mulig da.

    Så det var som natt og dag, fra å bo hos mora mi.

    Mora mi hadde nesten alltid dårlig råd, og jeg fikk kanskje bare en tiendel så mye godteri, da jeg bodde hos mora mi, som da jeg bodde hos faren min.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, husker jeg, som jeg var på besøk hos mora mi Jegersborggate.

    Så hadde Pia funnet en kalkulator, (som var rimelig sjeldne, på begynnelsen av 80-tallet), som en mann hadde mista, på gata, sa hun.

    Og viste meg den kalkulatoren da.

    Så sånn var det.

    Pia fikk etterhvert nytt rom i Jegersborggate.

    (Det er mulig at dette var et par år senere).

    De bygde ut, over stua, hvor jeg mener det ikke var noe rom tidligere.

    Og det rommet begynte også å brenne.

    Pia hadde latt en søppelpose henge mot en varmovn, på rommet sitt.

    Så hadde Pia sett brannen, og smelt igjen døra.

    Så ringte de til brannvesenet, som løp opp trappa der med en brannslange, og slukka brannen da.

    Jeg leste om dette i en Larvik-avis, som mora mi hadde.

    Og mora mi og Pia, fikk skryt, siden de hadde lukket døra, til det rommet, hvor det brant da.

    (Men Pia sa at hun bare så brannen, og ble redd, og smelte igjen døra da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det ble etterhvert sånn, at faren min, tilbragte hver kveld og natt, nede hos Haldis.

    Så jeg ble sittende alene, nesten hver kveld da.

    Faren min kjente Tove Grønli, (ei dame fra Nord-Norge, som bodde i Havnehagen 4 vel).

    Og hu sa det, at hvis jeg ville, så kunne jeg bare dra opp til dem, om kvelden.

    Det sa vel også Håkon og Tone, men jeg likte meg ikke så bra der, etter den kranglinga og løpinga deres, den kvelden, som jeg lå over der, mens de hadde fest, den gangen.

    Men men.

    Men jeg pleide å dra opp til Tove Grønli og dem.

    Hu hadde to sønner, Petter og Christian, som var et år eldre og et år yngre, enn meg.

    Hu hadde også en samboer, fra Drammen vel, som het Willy, som var en god del yngre enn henne, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide noen ganger bare å dra opp til dem, om kveldene.

    Så sånn var det.

    Jeg ble kjent med de folka, på samme tid, som faren min ble sammen med Haldis vel.

    Noe sånt.

    Petter og Christian, kjente også Christell.

    Petter og Christian, hadde to marssvin vel, som de kalte for Whisky og Vodka.

    Og det var sånn, at da Christell og dem, skulle passe på Whisky og Vodka, så hadde enten Whisky eller Vodka blitt borte.

    (I en ferie da).

    Christian sa det, at Christell hadde en gang stått oppå en boks, eller noe, hjemme hos seg, i nattkjole vel.

    Og når hu hoppa ned fra boksen, så hadde nattkjolen hennes blåst opp, og hu hadde ikke hatt underbukse under.

    (Jeg vet ikke om det her var så sant, men.

    Det høres kanskje litt rart ut nå).

    Men men.

    Jeg ble som jeg skrev, i det forrige kapitellet, rimelig såret og knytt, heter det vel, når faren min plutselig en kveld, ikke kom hjem, fra et besøk hos ei som het Haldis, som jeg ikke visste hvor bodde.

    Jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være alene hjemme.

    Hvis han hadde sagt fra på forhånd, at han ikke kom til å komme hjem, den kvelden, så hadde det sikkert vært greit.

    Men siden faren min ikke hadde gitt noe forvarsel, om dette, så ble det som noe vanskelig, syntes jeg.

    Så jeg ble litt sånn såret og lei meg og knytt, osv., da.

    Jeg ble jo med faren min, ned til Haldis, etter at han hadde mast mye.

    Jeg ville egentlig ikke, for jeg var litt trist da, ettersom faren min hadde begynt å være hos Haldis, istedetfor å være hjemme, om kveldene.

    Jeg ble til slutt med, da faren min sa det, at det var to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med.

    (Christell og Nina da).

    Så sånn var det.

    Men Haldis var ikke så fornøyd med meg.

    Jeg ble med faren min ned dit flere ganger.

    Men Haldis syntes ikke at jeg var høflig.

    Fordi jeg var litt sjenert, og sa ‘takk’ lavt da, hvis jeg fikk noe sjokolade, eller noe.

    Haldis var fra Vestlandet, og hadde et litt spesielt lynne kanskje, som var uvant for meg da.

    Hun kunne kanskje være litt lunefull, (heter det kanskje), og komme med utbrudd da, på sin vestlandske dialekt.

    (Haldis er fra Tysnes i Hordaland.

    Ikke langt fra Bergen vel.

    Så sånn er det).

    Men men.

    Så det skar seg tidlig, mellom Haldis og meg.

    Haldis syntes jeg var uhøflig, og trodde jeg ikke sa ‘takk’.

    Mens jeg egentlig sa ‘takk’, men sa det veldig lavt, siden jeg var sjenert og knytt og såret da, siden jeg syntes det, at faren min sviktet meg, og at Haldis og dem tok faren min fra meg da.

    Så sånn var det.

    For det var ikke bare sånn, at faren min flyttet fra meg, og begynte å bo nede hos Haldis.

    (Han kom bare opp en gang, hver morgen, før han dro på jobben, og smørte matpakke, som jeg skulle ha på skolen da.

    Ofte leverpostei eller hvitost).

    Det var også sånn, at det ikke var snakk om det, at jeg også skulle bo nede hos Haldis.

    Neida, jeg var bare som en gjest der da.

    Christell hadde to eldre (halv)brødre, nemlig Jan Snoghøj, som var ni år eldre enn henne vel.

    Og Viggo Snoghøj, (den ganske kjente dansk-norske bodybuilderen, som også har kalt seg Viggo Snowhill, under sin karriære, i USA), som var kanskje 11-12 år eldre enn henne.

    Så Christell var en attpåklatt, som det kalles.

    Men men.

    Christell kalte sin venninne, Nina Monsen, fra Ulvikveien, for ‘Nasse Nøff’, for hun lignet litt på Nasse Nøff, i Ole Brum da, sa Christell.

    Christell var to år yngre enn meg, og Nina Monsen var et år yngre enn meg.

    Men Nina Monsen hadde kanskje dumpa et år, (kan man vel tippe på, ihvertfall), for disse to jentene, gikk i samme klasse da.

    Nina Monsen, bodde egentlig hos onkelen sin, i Ulvikveien, (men hun var så mye nede hos Christell, og lå vel over der en del og, at faren min sa det sånn til meg, at det var _to_ jenter nede hos Haldis, (på min alder), som jeg kunne leke med.

    Men egentlig så bodde Nina Monsen hos onkelen sin da, (mora hennes bodde på Romsås, mener jeg, i Oslo, av en eller annen grunn).

    Selv om Nina Monsen nok kanskje var minst like mye nede hos Christell og dem.

    Det var nok nesten sånn, vil jeg si, at Haldis hadde adoptert Nina Monsen, (må man vel nesten kunne si).

    Det var ikke langt unna, ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så hjalp jeg faren min, med å rydde i noe matrialer, som lå i en uthus/skul/lagerbygning, borte ved et sted, som farmora mi kalte for ‘Saga’.

    Saga, det var der, som Jensen Møbler holder til nå.

    Mellom Jensen Møbler og Birkebeinerhytta, vil jeg si, (for de som er kjent på Sand).

    Så kunne vi lett se det, at noen hadde vært inne i det lager, og gjort fra seg, på gulvet.

    Faren min sa det, at ‘det er vel han Geri vel’, (altså Geir Arne Jørgensen aka. Geri).

    Så da jeg kom på skolen, neste dag vel, så sa jeg det til Geri, (som gikk i klassen min), at ‘faren min skal arrestere deg’.

    (Men faren min hadde sagt at han skulle anmelde Geir Arne.

    Men jeg blanda mellom ‘anmelde’ og ‘arrestere’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg bodde i Liverpool, så kikka jeg i noen digitale dokumenter, som lå på nettet.

    Og da så jeg det, at min farfar, Øivind Olsen, hadde leid en tomt, på Sand, av Maren Bøhmer, like etter krigen, sammen med en Eastwood, (grandonkelen til Frank Eastwood, fra Berger, som vi møtte nede ved Tjøme en gang, Pia og meg, da vi var på båtferie med faren vår, og han og søstera hans, Anne, var på båtferie med faren sin, siden han, (Ernest Eastwood), var kamerat med faren min da. Så sånn var det).

    Så da hadde nok faren min rett, at de skjula der, også var våre.

    For den leiekontrakten hadde jo ikke gått ut enda da.

    Og det var vel sånn, at det var der, som Øivind hadde produsert fruktkasser, vil jeg tippe på, på søndagene, mens han jobba som snekker, i fabrikken til Jebsen, på Berger, med å lage noen slags stamper da, som ble brukt i tekstilproduksjonen.

    Så sånn var nok det.

    Så det var nok derfor at Ågot kalte de skjula for ‘Saga’.

    For Øivind hadde kanskje hatt en sag der da, før han bygde verkstedet, like ved, seinere i etterkrigsåra da.

    Så sånn var nok det.

    Mellom Saga og tomta som Strømm Trevare og huset til Ågot og Øivind stod på, så lå ‘Jordet til Lersbryggen’, som farmora mi kalte den enga, (må man vel nesten si at det var).

    Der hadde ingen bonde gjort noe arbeid, siden før krigen, tror jeg.

    Og Pia og jeg pleide å fange humler der, midt på 70-tallet vel, etter at Ågot og dem hadde foreslått at vi skulle gjøre det da.

    Så sånn var det.

    Fra det jordet kunne man også høre ‘gresshoppe-spill’, om sommerne, husker jeg, på 80-tallet.

    Ganske høyt, for det var nok av gresshopper der, for det var ganske mye ugress og sånn på det jordet, siden det ikke ble brukt til noe da.

    Så sånn var det.

    Det kunne også være sommerfugler der, husker jeg.

    Sånne Admiral-sommerfugler da.

    Hans Martin Fallan, (lillebroren til Carl Fredrik), var en gang med meg, og leika på det jordet, (av en eller annen grunn, så ville han være med til Ågot, enda jeg egentlig ikke var så kamerat med han. Men men), husker jeg.

    Det gikk strømledninger, (var det vel), over det jordet.

    (Hvis det ikke var telefonledninger da).

    Faren min sa en gang, at jeg kunne leike med noen lange jernstenger, (som var kanskje 4-5 meter lange), som lå på det jordet.

    Jeg lurer på om det var noen stenger han hadde brukt, da han lagde den havseileren, på begynnelsen av 80-tallet.

    Hvem vet.

    Men da jeg begynte å liksom skulle ‘leike’ med de jernstengene da, (noe som egentlig var rimelig kjedelig).

    Så så jeg det, at jeg kunne jo lett komme bort i de ledningene, som gikk over jordet da.

    Så det droppa jeg ganske fort, må jeg innrømme.

    Så det var kanskje litt uansvarlig, av faren min, må jeg vel si.

    Det samme var det, en gang, som det hadde vært storm.

    Og strømledninger, på hyttefeltet, like ved der farmora mi bodde, hadde falt ned.

    Da ba faren min og Ågot meg, om å gå å se, på de skadene, som stormen hadde gjort, borte ved hyttefeltet da.

    Men da kunne jeg jo lett fått støt og dødd sikkert.

    Så det var nesten som at de ville ha meg drept, husker jeg at jeg tenkte litt på, ihvertfall.

    De var ihvertfall veldig uansvarlige da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjente også en familie, som bodde ovenfor butikken til Oddmund Larsen.

    (Som jeg ikke husker navna på nå men).

    En gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, så husker jeg at faren min, hadde vært borte hos den familien.

    Så gikk han inn i huset til Ågot, husker jeg, og sa, mens jeg stod like i nærheten da, at hu syv år gamle jenta, (eller hvor gammel hu var), i den familien, hadde ‘lår som en tretten-åring’.

    (Av en eller annen grunn, så sa han det her da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen ganger, så sa Ågot noe sånt, som at ‘Runar og dem kommer til helga’.

    Og da var det onkel Runar og kona hans Inger, fra Kolbotn og seinere Vestby, (og enda seinere Son), som kom på besøk.

    Da dukka de gjerne opp, før faren min dro hjem fra jobben, (og jeg pleide å sitte på med han da).

    Så da pleide jeg å leike med mine søskenbarn, Ove og Heidi da.

    En gang, så hadde Geir Arne og Jan Stadheim og Jan Rune Havre vel.

    De hadde bygget snøborg, like ovenfor veien som ledet til innkjørselen, til huset til Ågot og Øivind da.

    Dette syntes jeg, (og muligens også Ove, og de andre i slekta mi), at var litt vel nærme.

    Det var kjent at jeg var uvenn med Geir Arne, og faren min likte heller ikke Geri da, (som han ble kalt).

    Men men.

    Så jeg fikk med Ove og Heidi, på å lage vår egen snøborg, noen meter fra deres borg da.

    Og så endte det, etter en times snøballkrig kanskje.

    Med at vi la en plan.

    Ove og jeg, vi holdt Geir Arne og dem i sjakk, på en eller annen måte, (som jeg skjønte at funka, etter å ha ‘kriget’ en stund mot dem).

    så hadde vi en plan, at når Ove og jeg, holdt Geir Arne og dem i sjakk, borte fra snøborgen deres.

    Så skulle Heidi gå bort til snøborgen deres, og rive ned den.

    Noe hu fikk gjøre uforstyrret.

    Vi var tre stykker, og de var også tre.

    Men da begynte de å si noe om at vi ‘måtte ha hjelp av jenter’.

    Men vi var jo bare to gutter, mens de var tre gutter.

    Så det var ikke urettferdig, vil jeg si, at vi hadde med Heidi også.

    Men men.

    Så etter det, så så vi ikke Geir Arne og dem, så nærme huset til Ågot og Øivind, igjen.

    Så Ove og Heidi og jeg, vi vant den snøballkrigen, vil jeg si.

    Og det var bra, for Geir Arne og dem ble litt vel nærgående da, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi lot alltid døra stå ulåst, på Bergeråsen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg hadde vel aldri nøkkelen, til Hellinga 7B, tror jeg.

    En gang, (når faren min var i USA, eller noe, kanskje).

    Så var jeg hos Ågot da.

    Men så dukka Ove og dem opp der.

    Og da fikk jeg Ove til å bli med bort på Bergeråsen.

    (Hvor jeg egentlig bodde da).

    Og da var det låst der, (noe det aldri pleide å være).

    Så klatra vi inn vinduet da, og drakk noe øl, eller noe, (som jeg pleide å få lov til av faren min), som stod i kjøleskapet.

    (Bare litt da, bare for moro skyld vel).

    Men det var visst kjempeille da.

    For da hadde visst naboen, (det eldre paret som bodde i Hellinga 7A), ringt og sladra da, til faren min, eller Ågot da.

    Så sånn var det.

    Enda jeg ikke egentlig skjønte, hva jeg gjorde for noe galt.

    Jeg bodde jo egentlig i den leiligheten, så om jeg gikk inn vinduet der, når døra var låst, så gjorde jeg vel ikke noe galt da vel, syntes jeg.

    Men men, man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ågot fikk meg også, et par ganger, (våren 1980 kanskje), til å sykle, (med Apache-sykkelen min), til Svelvik Kroa, i Svelvik, og tilbake.

    (Det var kanskje 6-7 kilometer, fra Sand til Svelvik.

    Noe sånt).

    Og da, så kjøpte jeg kanskje en brus på Svelvik Kroa da.

    Eller, jeg brukte vel den femmeren, som jeg hadde med meg, på å spille et spill, (Pac Man, eller noe, kanskje), som de hadde der.

    (Svelvik Kroa lå helt nord i Svelvik).

    En gang, så så jeg en avkappet ‘K’, som lå på asfalten, utafor Svelvik Kroa der.

    Den ‘K’-en var fra et bilskilt.

    KZ, var ganske vanlig, å ha på bilskilt, fra Kongsberg, eller noe, tror jeg.

    (KE var ihvertfall skilt fra Drammen, mener jeg).

    Så jeg tenkte det da, (noe jeg sa til faren min), at det var noen som hadde gjort et KZ skilt, til et Z-skilt.

    (Det fantes Z-skilt, på den tiden.

    Men det var bindestrek, på de Z-skiltene.

    Så de så omtrent sånn her ut vel:

    Z-12345

    Mens KZ-skiltene så sånn her ut:

    KZ 12345

    Så hvis noen kappet bort ‘K’-en, fra et KZ-skilt, og tegnet på en bindestrek, så kunne de kanskje forfalske skiltet, på en eventuelt stjålet bil sånn da.

    (Forestilte jeg meg ihvertfall).

    Så det her foralte jeg faren min da, at jeg hadde sett en sånn ‘K’, på bakken, utafor Svelvik Kroa, og at jeg mistenkte det, at det kunne ha vært noen som hadde forfalsket et skilt, til en bil da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øivind fortalte en god del ting, i stua til han og Ågot, om de andre i slekta mi da.

    Jeg spurte han, om hva han syntes om min morfar, Johannes, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).

    Og da sa han det, at Johannes kunne være sånn, at han foreslo en ting, i politikken, da han var kontorsjef i Hurum kommune vel, (på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet), og så stemte mot det, når det skulle være avstemning.

    Øivind, (og muligens enten faren min eller onkel Håkon), sa også det, om min mors yngre søster, tante Ellen, at hun ble borte hele tida, da hu gikk på forsøksgym, i Oslo, som tenåring, og at bestefar Johannes måtte inn til Oslo, hele tida, for å leite etter henne da.

    Bestefar Johannes hadde visst fått grått hår da, og bestefar Øivind, sa det, at Johannes en gang, hadde møtt en annen mann, da han var inne i Oslo, og leita etter dattera si.

    Hva driver du med da, hadde han andre mannen spurt bestefar Johannes om, da han så han gående rundt i Oslo da.

    ‘Jeg leiter etter dattera mi. Du da?’, hadde Johannes sagt, (ifølge Øivind da).

    ‘Jeg leiter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart da, (ifølge Øivind).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øivind sa også det, (til faren min vel), at han syntes at det som tante Ellen, og mannen hennes, (Reto Savoldelli, fra Sveits), dreiv med, nede i Sveits da, var noe han var skeptisk til.

    Ellen og Reto, fikk nemlig et barn til, (datteren Rahel), for å prøve å lære deres eldste barn, sønnen Joakim, (som var et år eldre enn meg), å bli ‘normal’.

    Joakim var nemlig ‘mongoloid’, (het det ihvertfall i gamle dager), og Ellen og Reto, fulgte en teori, (som Øivind ikke syntes virket fornuftig da), at mongoloide barn, kunne bli ‘normale’, av å herme etter yngre søsken/slektninger da.

    Det Øivind egentlig ikke likte da, var at de fikk et nytt barn, med motiver han likte da.

    Han likte ikke det, at de fikk det yngste barnet, for å helbrede det eldste barnet.

    Det mente Øivind, at var tvilsomt moralsk sett da, (sånn som jeg skjønner det nå, ihvertfall, og vel også skjønte det da).

    For det var kanskje manglende respekt da, for menneskelivet, hvis man ser på et barn, (eller et menneskeliv da), først og fremst som et middel da, for å helbrede et annet menneske.

    Det ble liksom sånn, at Ellen og Reto ikke respektere mennesker helt da, (vil jeg vel si), hvis jeg skal fullføre det, som Øivind sa da, i 1979 eller 1980 vel.

    At Ellen og Reto kanskje ser på mennesker som en ‘ting’ da, hvis man fullfører det Øivind prata om da, for mer enn 30 år siden.

    Så det har jeg ikke tenkt så mye videre over.

    For det er veldig sjelden egentlig, som jeg har møtt tante Ellen, (og Reto har jeg vel bare møtt to ganger), siden hun bodde i Sveits.

    Men tante Ellen har kanskje et litt tvilsomt moralsk syn på menneskeliv da.

    At hun utnytter mennesker kanskje, hvis jeg skal fundere videre, på det Øivind nevnte, til faren min vel, rundt 1980 da.

    (Så en liten advarsel mot tante Ellen, er kanskje på sin plass?

    At hun ikke helt har respekt for mennesker/menneskeliv kanskje.

    Hvem vet.)

    Men men.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte også Øivind det, i begynnelsen, da jeg bodde på Berger, at min mors samboer da, Arne Thomassen, pleide å dra på travbanen, omtrent hver søndag vel.

    Da fortalte Øivind det, at han ikke likte ‘travbane-folk’.

    Han mente at travbaner var noe folk burde holde seg unna da.

    Så jeg skjønte det, at Øivind ikke likte det, at Arne Thomassen gikk på travbanen, særlig bra.

    Folk som gikk mye på travbanen, var vel ofte kriminelle, (mer eller mindre ihvertfall), var det vel, som Øivind mente, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, som Øivind var nede på verkstedet vel, så babla faren min, noe til Ågot, om at noen i slekta hennes, vel var fra Finnskogen.

    Jo, det var riktig det, svarte Ågot da, til faren min.

    (Uten at jeg skjønte det, hvorfor faren min spurte henne, om det her da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde en kamerat, (som han hadde tjenestegjort sammen med, i militæret vel), som var politimann, i Oslo.

    En gang så dro faren min meg med hjem til han da.

    Han politimannen, prata med faren min, om at han hadde kjøpt noen spesielt fine whiskey eller cognac-flasker, (eller noe sånt), mens han var i Libanon, eller noe sånt vel.

    Politimannen, sa det til faren min, at den flaska skulle han drikke på 50-års dagen sin.

    Og den flaska skulle han drikke da og da, da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var litt kjedelig, å høre på den her pratinga, om når han politimannen, skulle drikke den og den fine flaska da.

    Så jeg begynte å gå litt rundt i leilgheten hans, imens, når han og faren min, prata, inne i stua da.

    Og inne på soverommet hans, (var det kanskje), så fant jeg en sånn liten svart adressebok, på gulvet.

    Den syntes jeg så artig ut da, (nesten helt uimotståelig vel), så den var jeg litt dum og tok med meg da.

    Men men.

    Faren min spurte meg noen dager seinere, på Sand, om jeg hadde tatt den boka.

    Men jeg nekta da.

    (Jeg hadde vel kasta den boka uansett da, tror jeg.

    Men men).

    I den boka, så stod det fullt av damenavn og telefonnumre da.

    Så jeg hadde nok tatt han politimannen sin hemmelige bok, for kjærester, eller hva man skal kalle det.

    Men men.

    Kanskje det var damer, som han hadde latt slippe å få fartsbot osv., mot at han fikk lov til å skrive opp navnene deres, i den hemmelige boka si?

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, når jeg satt på med Christell, ikke lenge etter at hun fikk lappen, inn til Drammen, fra Bergeråsen.

    Så smalt det fra Christell, ‘faen, purken’.

    Så kjørte visst Drammenspolitiet, (eller noe), bak oss da.

    Så spurte jeg Christell, hvorfor det var så farlig, om politiet kjørte bak oss.

    Men da svarte ikke Christell noe særlig klart.

    Så kanskje hu hadde blitt utsatt for sexpress, eller noe, av en politimann, tenkte jeg da.

    I forbindelse med at hu ble stoppa på grunn av noe brudd på trafikkregel, eller feil med bilen, for eksempel.

    Hvem vet hva det egentlig var som Christell banna for da.

    For Christell hadde jo ikke drukket, eller noe, så det var jo ikke sånn at hu gjorde noe ulovlig.

    Hu kjørte jo bare en vanlig biltur, på Svelvikveien, for å si det sånn.

    Så jeg kan ikke skjønne at hu egentlig hadde noen grunn til å være nærvøs.

    Hu hadde vel ikke rana en bank, for å si det sånn?

    Hvem vet hva hu var nervøs for.

    Men etter det, så lurte jeg litt på politiet, og hvordan de behandla damer i begynnelsen av 20-årene, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første skoledagen, på Berger skole, så gjorde jeg leksene skikkelig nøye, etter skolen og etter å ha vært borte hos Ågot, husker jeg.

    Jeg ville gjerne være flink på skolen og sånn da, og være flink gutt, liksom.

    Men, da jeg kom på skolen dagen etter.

    Så var det bare jeg som hadde gjort alle leksene, mener jeg å huske.

    Frøken, (Sissel Borgen, mora til Erland i klassen og kona til rekor Borgen), fikk nesten ‘anfall’, i klasserommet, og spurte de andre i klassen, hvorfor de ikke hadde gjort leksene, like ordentlig, som det jeg, (den nye gutten i klassen, fra Larvik), hadde gjort da.

    Da syntes jeg plutselig at det ble rimelig flaut, å være den eneste, som gjorde alle leksene.

    Så etter det, så slutta nesten jeg og, å gjøre lekser.

    For jeg hadde ikke lyst til å skille meg ut da, på det nye stedet, som jeg hadde flytta til.

    Det syntes jeg at ble rimelig flaut, når frøken brukte meg som ‘englebarn-eksempel’, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Likevel, så hadde jeg en god ballast, vil jeg si, fra årene på Østre Halsen og Torstrand skole.

    Jeg satt jo foran i klasserommet, de to første årene, på de to skolene, og der stod hver pult for seg, så det ble mindre fokus, på medelevene, og jeg fulgte med bra i timene, og man skilte seg vel kanskje mindre ut der da, hvis man gjorde alle leksene, for å si det sånn.

    Men men.

    Så jeg var vel en av de beste i klassen, også på Berger skole, vil jeg si.

    Hvis det var spørsmål, fra læreren, (vi fikk Tore Allum som klasseforstander, fra fjerde klasse, av en eller annen grunn), så svarte jeg ofte riktig da.

    Og Tore Allum, han sa vel en gang, (før Erik Ree også begynte i klassen vår), at Erik, han er en ‘kjernekar’, mener jeg.

    Men men.

    (Selv om det også var litt flaut).

    Og jeg husker det, at skoleoppgavene, de gjorde jeg kjemperaskt, så det var sjelden at jeg behøvde å gjøre lekser, for jeg fikk gjort unna det meste, i timene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi barnebarna til Ågot, vil pleide å spille fotball, i hagen til Ågot, om sommerne.

    Dette var noe vi begynte med, vel før jeg flytta til Berger og.

    Siden vi noen ganger var samlet, i ferier osv.

    Det gikk ganske hardt ut over spesielt blomstene, i hagen til Ågot, men Ågot var snill, (må man vel si), og lot oss spille fotball der da, på den fine plenen da.

    Vi brukte en høy enebærbusk, eller noe, som den ene målstangen da, og en jakke, eller noe, som den andre målstangen vel.

    Og en tjukk og veltrimmet hekk, stoppet for det meste ballen, når keepern ikke klarte å ta et skudd, eller ballen gikk utafor da.

    Men Ågot ga vel til slutt opp, å ha noe særlig med blomster, i den hagen.

    Men mye morsom fotballspilling, ble det for Ove, Heidi, Tommy, søstera mi vel, og kanskje en sjelden gang Lene og til og med en gang Christell vel, (som gikk dårlig overens med Ove da husker jeg), i den hagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det var ikke sånn, at jeg dro med kamerater, for å spille i den hagen.

    Der gikk nok grensa.

    Det var bare oss barnebarna, tror jeg, som kanskje aller nådigst, fikk lov å spille fotball i den hagen, blant de fine blomstene og hageplantene til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men vi barnebarna hadde det ihvertfall morsomt om sommerne der, husker jeg, når vi kunne spille fotball, på den fine plenen.

    Vi spilte vel til og med fotball der, i konfirmasjonen min, mener jeg, (hvor faren min ikke ville være med, hverken i kirka, eller i middagsselskapet, men mora mi dro dit, hele veien fra Larvik eller Tønsberg vel. Så sånn var det).

    Så jeg fikk grønske, på en hvit finbukse, som Haldis dro meg med til en klesbutikk, ved Saga kino, i Drammen, for å kjøpe, før konfirmasjonen min da, våren 1985 vel.

    Så sånn var det.

    Rosa skinnslips og vel også hvit jakke, fikk jeg vel også, til konfirmasjonen min, av Haldis, mener jeg å huske.

    Men men.

    Faren min viste meg også det, en av de første månedene, som jeg bodde på Berger, at han og onkel Håkon, tok ut 800 kroner, hver, hver uke, i lønn, fra Strømm Trevare da.

    (Hvor mye bestefar Øivind tok ut, det veit jeg ikke, for å være ærlig.

    Men det var muligens det samme.

    Det stod vel kanskje ikke i den boka.

    Det er mulig at han egentlig hadde gått av med pensjon da og.

    Det er mulig.

    Han var vel i midten eller slutten av 60-åra da vel, og gjorde mest enkelt rutinearbeid, mener jeg, på verkstedet.

    Selv om det hendte, husker jeg, at han klarte å kutte av seg et par tupper vel, av fingra sine, og måtte inn til legen i Svelvik, for å sy, på den her tida, husker jeg.

    (Og han fikk da kjeft av faren min, i stua til Øivind og Ågot da, husker jeg.

    Men men)).

    Faren min viste meg også det, at helt nylig da, så hadde Håkon og han selv, gått over, til å begynne å ta ut 1000 kroner hver seg, i uka da, i lønn da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte jo også Håkon, på den her tida, om hvorfor han gikk hjem før faren min.

    (Håkon gikk alltid hjem klokka 16, på slaget, må man vel si.

    Mens faren min vanligvis jobba minst til klokka 17.

    ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Håkon da, litt irritert vel.

    Noe som var litt uforståelig ihvertfall, for meg, for faren min hadde jo en sønn han og, (nemlig meg da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men Håkon fikk altså like mye i lønn, som faren min, fra Strømm Trevare.

    Så det er mulig at faren min jobbet mye med sine egne prosjekter, etter at Håkon gikk hjem.

    (Selv om jeg egentlig tror at det var mest sannsynlig, at faren min jobba mye overtid, fordi de var litt forsinka noen ganger kanskje, med produksjonen.

    Sånne ting.

    Hvem vet).

    En av de første månedene vel, som jeg gikk på Berger skole.

    Så spurte plutselig en dag, Ole Christian Skjellsbekk, om jeg ville være med han og Hege Rønjom, (ei jente i klassen vår, som gikk for å være finest i klassen vel. Mente ihvertfall Carl Fredrik Fallan, mener jeg å huske), til Svelvik, for å selge lodd, for Berger skole da, (eller om det var for Berger IL).

    Rektor Borgen, hadde en stor pose eller sekk, på kontoret sitt, i nybygget, (vi hadde klasserom, nederst i det eldste skolebygget, på den tiden, som vel er revet nå, hvis jeg har forstått det riktig).

    I den sekken, så hadde rektor Borgen noen gaver, som for eksempel sprettballer, som elevene fikk en av, for cirka hvert tjuende lodd de solgte, eller noe.

    Jeg prøvde først å selge lodd, på Sand, og så noen hyttegjester, borte ved hyttefeltet, like ved Jordet til Lersbryggen, (det hyttefeltet heter Bascomti vel, etter en som hadde hus der, i gamle dager vel).

    Dette var midt på vinteren, og jeg måtte vasse i snø, husker jeg, på parkeringsplassen, til hyttene der da.

    Men begge de karene, (som jeg overrasket der vel), ville kjøpe lodd.

    De kjøpte for fem kroner hver, tror jeg det var.

    Så det var ikke dårlig.

    Det var mer enn det folk vanligvis kjøpte lodd for ihvertfall, husker jeg, når jeg ringte på hos dem.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var noen som hadde drevet med kjøp og salg av en hytte kanskje, som jeg møtte på, og kanskje overrasket litt da.

    Siden begge to var høflige og hyggelige, og begge ville kjøpe lodd, til inntekt for Berger IL, var det vel kanskje, (hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Så en dag, noen dager seinere, så fikk jeg vel penger av Ågot da, og dro bort til bussholdeplassen, ved butikken til Oddmund Larsen, etter å ha spist en ganske rask middag vel.

    Og på den bussen, så satt som avtalt, Ole Christian Skjellsbekk og Hege Rønjom da, i klassen min.

    (Så den avtalen funka bra, som vi hadde avtalt om på skolen da, at vi skulle møtes på den og den bussen, inn til Svelvik da.

    Så sånn var det).

    Da vi kom til Svelvik, så ville de to andre, at vi skulle gå opp til Ebbestad, eller noe.

    Også gikk vi langt opp i ‘hutta-heita’ da, i Svelvik.

    Og jeg måtte nesten markere det, syntes jeg, at vi hadde forskjellige loddbøker, og ikke samarbeidet, om å selge lodd, egentlig.

    Så jeg sa det, at dem to fikk selge lodd på den ene sida av veien, også solgte jeg lodd, på den andre siden av veien da.

    Så vi solgte ganske mange lodd, inne i Svelvik da.

    Selv om inntekten var til Berger IL vel.

    Så det var kanskje litt rart, vil jeg vel si.

    (At vi solgte Berger-lodd, i Svelvik.

    Men men).

    Men jeg var jo ny, på Berger, (jeg hadde jo vokst opp for det meste, hos mora mi, i Larvik-distriktet, må jeg vel si), så jeg måtte nesten stolte på de to andre folka, nemlig Ole og Hege da.

    Så sånn var det.

    Og året etter, i fjerde klasse, så hadde plutselig Hege Rønjom og de, flytta til Svelvik da.

    Så da mista vi den peneste jenta, i klassen, husker jeg at Carl Fredrik Fallan var sur for vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om maten, som jeg fikk av bestemor Ågot, i det forrige kapitellet.

    Men jeg glemte å skrive det, at tirsdag, det var en spesiell dag, i huset til Ågot og Øivind.

    For Ågot, hu gjorde unna hovedhandlinga, for husholdningen, i butikken til Oddmund Larsen, på tirsdager og fredager.

    Og tirsdager var også bladdag.

    Så da pleide jeg alltid, de første årene jeg bodde på Berger, å få Donald Duck, av bestemor Ågot da.

    Og en flaske Coca-Cola!

    (En sånn 0.35 liter flaske da).

    Så jeg var kanskje litt bortskjemt.

    For jeg fikk også cola, hver dag vel, av faren min.

    (Så jeg ble tidlig ‘coca-coliker’, som det vel kalles).

    Og jeg fikk også mye godteri, av faren min da.

    For eksempel, så sa faren min det en gang, til bestefar Øivind, husker jeg.

    At han hadde lest det et sted, at hvis unger fikk mye godteri, en bestemt dag i uka, så spiste dem mindre godteri, tilsammen.

    Noe sånt.

    Så jeg fikk noen fredager, 4-5 sjokolader, (eller, det var vel også godteposer, osv.), og sånn, husker jeg, av faren min, i butikken.

    Og da begynte nesten bestefar Øivind, å grine, tror jeg, når han så meg med alt det godteriet.

    For så mye godteri, det fikk de vel ikke engang til jul, kan jeg tenke meg, da bestefar Øivind var ung.

    (De fikk vel en appelsin til jul, tror jeg.

    Hvis det ikke var Arne Thomassen som fikk det.

    Hvem vet.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men det roa meg kanskje litt, tror jeg, at jeg fikk så mye godteri, på et par-tre fredager, husker jeg.

    Selv om det nesten var usømmelig, med så mye godteri, tror jeg at jeg syntes ihvertfall, innerst inne.

    Så den ordningen stoppa opp etterhvert.

    Jeg tror også at butikkdamene, hos Oddmund Larsen, kanskje syntes at vi var litt rare, siden jeg fikk så mye godteri, de fredagene da.

    Hvem vet.

    Men men.

    Men Ågot serverte også fisk, hver tirsdag.

    Det var stekte torskefileter, (fra Findus eller Frionor), mener jeg.

    Med stekte poteter da.

    Og jeg pleide en stund, å drikke cola, til den fisken, husker jeg.

    (Jeg hadde ‘De Britiske Øyer’, som valgfag, på Berger skole, og husker jeg at sa til Ågot, at dette var kanskje litt som ‘fish and chips’, som de pleide å spise, i England.

    (Selv om Fish and Chips-retten, i England, har fisk, som har ‘batter’ på seg, altså en slags fritert skorpe vel, av fett og brødsmuler vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men)).

    Så etterhvert, så syntes jeg, at det smakte kokt torsk, (som jeg syntes hadde en litt ekkel bismak, enkelte ganger, av all cola.

    Jeg var litt bortskjemt kanskje, som sagt).

    Så den ordningen med fisk og cola, den ødela forholdet mitt, til yndlingsdrikken min, syntes jeg, etterhvert.

    Så jeg måtte be Ågot om det, om jeg fikk lov å drikke vann, eller juice da, til fisken.

    Også cola etterpå.

    For ellers så ble det sånn, husker jeg, at jeg syntes at det smakte fisk, av all colaen jeg drakk.

    Og da ødela det litt for helge- og kvelds-‘kosen’ min, osv., må man vel kalle det.

    For jeg pleide å trøstespise fælt, siden jeg ble mobba på skolen etterhvert, og bodde alene da.

    Så jeg ønsket ikke å forbinde cola med fisk.

    For fisk var egentlig noe av det værste jeg visste.

    Ihvertfall så syntes jeg det var det værste, av den maten, som jeg fikk, da jeg bodde på Berger.

    (Selv om jeg nok var rimelig bortskjemt da, for å si det sånn.

    Men reker likte jeg, husker jeg.

    Og stekt makrell syntes jeg også var ganske godt.

    Det var kanskje bare den torsken som var litt harsk, det er mulig.

    Jeg husker det, at jeg ikke tålte den hvalbiffen, som mora mi og Arne Thormassen noen ganger serverte, i Larvik da.

    For den smakte harsk, syntes jeg, og hadde en ettersmak som minte om tran, husker jeg at jeg syntes.

    Så det var kanskje bare den transmaken, som jeg ikke fiksa, det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tror også at Ågot hadde noe kjøttboller, eller noen oppdelte kjøttkaker, eller pølsebiter, i den ertesuppa, som hu pleide å lage, og servere med pariserloff til da.

    Smøret hun brukte, det var sætersmør, husker jeg.

    Altså en salt type smør, som jeg vet, etter å ha jobbet som butikksjef i Rimi, at det ikke selges så mye av, nå for tiden.

    Det smøret var nok veldig usunt, hvis man tenker sånn, som moderne folk, nå til dags tenker, om kosthold da.

    Så farmora mi, hu kjente ikke til det som nesten alle veit om nå til dags, om et moderne kosthold, med lite fett og salt, osv.

    Sånt hadde nok ikke farmora mi hørt så mye om.

    Selv om faren min prata om kolestrol i egg, og sånt, husker jeg.

    Og de kjøpte vel både lettmelk og helmelk, tror jeg, på 80-tallet.

    Men farfaren min, han fikk nok i seg for mye fett og sånt.

    Han spiste sirup, på brødskiva, noen ganger, husker jeg.

    Og hadde skikkelig mage, husker jeg.

    Han satt jo mest i sofaen og løste kryssord så.

    Og stod mye stille, mens han jobba nede på verkstedet.

    (Han stod bare stille ved enkelte maskiner, og borra noen hull, i noen elementer osv., da, mener jeg å huske.

    Men men).

    Men det var ihvertfall skikkelig godt, husker jeg at jeg syntes, med sånn ertesuppe, som Ågot lagde, med noen ‘kjøttrester’ i kanskje da, og pariserloff, med sætersmør da.

    Det var vel nesten livretten min kanskje, på 80-tallet, sammen med Pizza Grandiosa da.

    Men men.

    Noen ganger, så fikk Ågot også tak i multer, og da lagde hun multekrem til meg, husker jeg.

    Og det var også kjempegodt, husker jeg.

    Det må jeg vel si, at er favorittdesserten min, sammen med is kanskje.

    Og kransekake, lagde Ågot også til jul, (som var kjempegod), og også lefse, som var hardere enn den lefsa man får kjøpt i butikkene.

    Hu lagde lefsene i kjelleren, på en takke, heter det kanskje, som hu lånte ei en kone vel, (tror jeg ihvertfall).

    Også var det smør og sukker på de lefsene da.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært Numedalslefser, som de het.

    Hvem vet).

    Noen ganger, så kjøpte også Ågot multesyltetøy, som det også gikk ann å lage multekrem av, husker jeg.

    Og det var også veldig godt, husker jeg.

    Men men.

    Etter middagen, så pleide jeg å få klementiner, hvis det var nærme jul, husker jeg.

    Og kanskje noe sjokolade, hvis jeg ble der til barne-TV begynte.

    Noe som skjedde ganske ofte.

    Jeg husker at jeg så Jul i Skomakergata der, nesten hver kveld vel, sammen med Ågot da.

    Så sånn var det.

    Og Ågot fikk meg også til å se Rytmisk Sportsgymnastikk, på TV, husker jeg.

    (Kanskje hu prøvde å få meg til å bli mer ‘jentegæern’, hva vet jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Ågot kunne heller ikke fordra Haldis, og Ågot og jeg, forbannet nesten Haldis, ikke rent sjeldent da.

    (Siden hu hadde ‘rappa’ faren min da, tenkte jeg på det som, ihvertfall).

    Ågot sa det, at hu Haldis hu skjenka øl, før det ble tomt i glasset.

    Og da glemte folk, hvor mye dem hadde drikki da.

    (For Haldis hadde vel jobba på en kro, tror jeg, i Danmark, eller noe vel.

    Siden hennes første ektemann, Søren Snoghøj, (faren til Jan og Viggo), var dansk da).

    Men men.

    Og etter at faren min ble sammen med, og flytta ned til Haldis, (må man vel si at han gjorde), så ble det nesten helt slutt på det, at ‘storfamilien’ vår, feira jul osv., sammen.

    Og det ble vel slutt på grillfester, i hagen til Håkon osv., mener jeg å huske, (som jeg hadde vært på, i ferier hos faren min, osv).

    Det ble nok ikke slutt på grillinga og festinga, hos Håkon, men faren min og Haldis, (og jeg), ble vel ikke bedt dit da, etter at faren min traff Haldis.

    Men men.

    For Håkon kunne heller ikke fordra Haldis, og kalte henne noen ganger for ‘Halv-tiss’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Haldis jobba på CC Elektro, som var en el-butikk, i andre etasje, på CC kjøpesenter, i Drammen da.

    Haldis var lam i den ene armen, etter at hennes andre ektemann, (var det vel), Oddbjørn Humblen, hadde kastet henne ut av en glassdør, ble det vel sagt, ihvertall.

    (Selv om Oddbjørn Humblens sønn, Bjørn Humblen, som var medlem i Johanniterordenen, i cirka ti år vel, fra slutten av 90-tallet, skrev til meg, på e-post, da jeg bodde i Liverpool, at det var Haldis selv, som løp gjennom den døren.

    Men men).

    Det ble sagt, (av faren min vel), at Haldis sin eldste sønn, Viggo, trente så mye, fordi han ville være i stand til å beskytte mora og søsknene sine, fra en av Haldis sine tidligere ektemenn vel.

    (Altså enten Søren Snoghøj eller Oddbjørn Humblen da).

    Så sånn var det.

    Viggo jobba også litt borte på verkstedet, til faren min.

    Viggo var jo bodybuilder, og vant EM for juniorer, i København, for Norge vel, i 1983, husker jeg.

    (For jeg var med faren min og Haldis og dem, til Danmark, og så på det mesterskapet, noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Men faren min sa det, om Viggo, at han klarte ikke å løfte mye, på verkstedet, selv om han hadde store muskler.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så det var ikke sånn, at Viggo jobba så mye, nede på verkstedet, til faren min og dem.

    Ågot spurte meg også, et par ganger, om ‘hva var det han eldste sønnen til Haldis het igjen, var det Hugo?’.

    (Og da måtte jeg svare det, at han het ‘Viggo’ da).

    To ganger spurte vel Ågot meg om det her, (med noen måneders mellomrom vel), og begge gangene så lurte hu på om han het Hugo.

    Men men.

    Enten Viggo eller Jan, jobba også med å legge murstein, til en gipsplatefabrikk, som ble bygget på Grunnane, på den her tida, (på begynnelsen av 80-tallet), mener jeg å huske.

    Men men.

    Så Haldis ble nesten som Olsen-familiens svar på Yoko Ono, (kan man vel kanskje si).

    Siden hun liksom splittet opp faren min og brødrene hans da, og også faren min og meg og Ågot vel, kan man vel si, at Haldis splittet opp, (mer eller mindre, ihvertfall vel. Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da faren min prata med coupieren, på Kiel-ferja, forresten, (som jeg skrev om det forrige kapittelet vel).

    Så spurte han vel om ting, som om det var noen sånne spesielle triks, som coupieren kunne gjøre, for å få kula til å lande der og der da.

    (Om han hadde en hemmelig pedal, for eksempel.

    Eller om han kunne sende kula på en spesiell måte kanskje, for å få den til å lande her eller der da.

    Sånne ting.

    Men men).

    Jeg fikk mast meg til et pengeskrin, av rød blikk, (heter det vel), og med kode, en gang, som faren min og jeg, var i bokhandelen, i Svelvik.

    Etter det, så fikk jeg også plutselig en dag, en mer solid safe, av faren min, laget av jern vel, til å ha i en skuff da.

    Så sa Ågot det, (enten når jeg fikk de safe-ene, eller tidligere), at jeg kunne få en skuff, i reolen til henne og Øivind, til å ha tingene mine i, som jeg hadde der borte, på Sand da.

    Og i årenes løp, så fikk jeg først to skuffer og så tre skuffer vel, i den reolen, til å ha tingene mine i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første julene, som jeg bodde, på Berger, så fikk vi en reklame-brosjyre, for lekebutikken i Svelvik, i posten.

    Lekebutikken lå ovenfor bokhandelen i Svelvik, og var egentlig samme butikk da, (det var bare å gå opp en trapp, og man kunne vel betale for ting fra lekebutikken nede i bokhandelen og, for eksempel, tror jeg vel, hvis jeg skulle tippe. Men men).

    (Bokhandelen i Svelvik het vel Thors Bokhandel, mener jeg å huske, på den tiden.

    Og det heter den kanskje muligens enda, for alt hva jeg vet.

    Jeg har ikke vært så mye i Svelvik, siden 80-tallet, for å si det sånn.

    Men men).

    I den brosjyra, så var det en radiostyrt bil da, som jeg syntes at virka så kul.

    Det var en radiostyrt Mercedes, som kosta drøye 400 kroner vel.

    Jeg skulle få den til jul da, av faren min, fikk jeg mast meg til.

    Men da vi kom til den bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, noen dager før jul da.

    Så var de utsolgt for den radiostyrte bilen, i lekebutikken, i Svelvik da.

    Jeg hadde jo gleda meg skikkelig, til å få den bilen, så jeg ble nesten på gråten da.

    Men men.

    Men jeg lekte også med Lego, og da fikk jeg to dyre Lego-ting, av faren min, (som onkel Runar tok meg med for å kjøpe, av en eller annen grunn, i romjula, var det vel kanskje), på varemagasinet Lyche, i Drammen.

    Det var togbane og togstasjon, (som passet sammen da), mener jeg å huske.

    Og de to Lego-settene, kostet tilsammen rundt 1000 kroner vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så jeg ble litt glad, for det var en fin julegave.

    Men jeg hadde jo togbane fra før, (som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen.

    En togbane som jeg hadde med til faren min, mener jeg å huske, for jeg husker jeg brukte transformatoren, da jeg begynte å interessere meg for elektronikk, seinere på 80-tallet).

    Men men.

    Så onkel Runar syntes vel at jeg var bortskjemt da.

    Og 1000 kroner var også mye penger, rundt 1980.

    Så jeg var nok ganske bortskjemt, ja.

    Men etter å ha jobbet som butikksjef, så vet jeg jo det, at man ikke bør være utsolgt for særlig mange ting, før jul.

    Og dette var vel en av de lekene, (den radiostyrte Mercedesen), som fikk størst plass, av lekene, i den reklamebrosjyren, for den leketøyskjeden da, som lekebutikken i Svelvik, var medlem av da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var ikke helt fornøyd, selv om jeg fikk Lego-sett, for mer enn det dobbelte, av hva den Mercedesen kosta.

    Men men.

    Fordi jeg syntes at en radiostyrt bil, hørtes mye artigere ut.

    Men men.

    Så den lekebutikken i Svelvik, den var kanskje ikke så godt drevet da, siden den ble utsolgt for en av de mest populære lekene kanskje, før jul da.

    De kunne kanskje sagt det, (som vi pleide å si på Rimi), at de skulle få tak i den leken, i en annen butikk.

    (Eller ihvertfall tilbudt seg å ringe kanskje, (som vi også kunne gjøre på Rimi), til noen av de andre lekebutikkene, i den kjeden da, og spurt om de hadde fler av de radiostyrte bildene, på lager da.

    Men så ikke).

    Og noen dager, (eller om det var etter jul), så fikk jeg slengt det etter meg, på skolen, husker jeg, fra Anders Røkås, i klassen over meg, at jeg hadde begynt å grine, i lekebutikken da.

    (Eller han sa det om meg, til noen andre folk, høyt da, sånn at jeg hørte det).

    Så det var derfor jeg skrev det, i et det forrige kapitellet vel, at mora til Anders Røkås, muligens jobba i bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, får hun begynte å jobbe i banken.

    Men det kan også ha vært sånn, at hu var innom i lekebutikken, da faren min og jeg var der, eller at hu kjente en av damene, i lekebutikkene, og sladra litt med henne, på fritida, eller lunsjpausen da.

    (Og så prata høyt om det her, under middagen hjemme, etter jobben kanskje).

    Hva vet jeg.

    Noe sånt kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tone, (kona til onkel Håkon), sa det en gang til meg, husker jeg, (på den her tida, på begynnelsen av 80-tallet vel), at Tommy, (fetteren min), bare hadde lagt seg ned, under et epletre, (eller noe), i hagen deres, en dag.

    Og latt som at han var død da, eller noe.

    Også hadde Tone sett det her da, (i et av vinduene, i huset deres vel), og fått sjokk da, og løpt ut.

    Også hadde det bare vært Tommy som tulla.

    Men men.

    Håkon sa også noe om Tommy.

    Og det var det, at han hadde gått i søvne, en natt, og gått inn på kjøkkenet deres, i Havnehagen, og tissa oppi ketchupflaska.

    Så da Håkon skulle ha ketchup på oste-brødskiva si, (som han pleide å ha), så hadde bare kommet noe tyntflytende greier, ut på brødskiva hans, (eller noe).

    Så der var det mye rart som foregikk, i den familien, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på besøk, på Sand, fra mora mi i Larvik, tidligere på 70-tallet, en gang.

    Så hadde jeg fått mast meg til en sånn grønn boks, med ‘Slime’, en gang, som faren min og Pia og meg vel, hadde vært, innom bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik.

    Også hadde jeg klint det grønne, ekle leke-slimet da, på dørhåndtaket, til døra til Ågot.

    Så hadde Ågot tatt av slimet, og det hadde falt ned, mellom trappa og huset da, (hvor det var en glippe, husker jeg, på 5-10 centimeter kanskje. Men men).

    Men en gang så stod jeg der, også kom Inger, som var gravid, med Susanne vel.

    Og da, så ble Runar sur på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

    (Han mente jeg hadde gjort noe galt da).

    Og en gang, som jeg var på do, på doen til Ågot, når Runar og dem, også var der.

    (Jeg bæsja da, for å si det sånn).

    Så gikk Runar, på do, etter meg, og da kom han rett ut, husker jeg, og sa det, at jeg hadde bæsja, på setet.

    (Men det syntes jeg hørtes rart ut, husker jeg.

    For jeg pleide ikke å gjøre det, for å si det sånn.

    Mora mi pleide å sjekke etter meg, og klagde, hvis det var noe galt, når jeg gikk på do, da jeg bodde hos henne, husker jeg, (for jeg tulla med dobørsten en gang, husker jeg, i Storgata, (da jeg var sånn 3-4 år vel), sånn at det kom bæsj på den, for jeg skulle liksom vaske doen da, for jeg huska det, at dem hadde en sånn dobørste hos Ågot også da, og jeg forsvarte meg med at Ågot gjorde det sånn. Men men).

    Men Runar viste Ågot og meg da, (og alle andre som ville se vel), at det var noe bæsj på setet da.

    Men når jeg tenker på dette nå, så lurer jeg på det, om det kan ha vært Runar selv, som har tatt bæsj fra seg selv, eller noe, og klint på setet da.

    For jeg kan ikke huske det, at jeg har vært plaga med det, hverken før eller siden, at det har pleid å komme bæsj, på setet, når jeg har gått på do.

    Men men.

    Hvem vet.

    Det virker litt rart ihvertfall, syntes jeg nå.

    Så et lite varsko, for onkel Runar, han hadde nok et horn i siden til meg, vil jeg nok si.

    Husker jeg, fra den gangen som Inger var gravid, med Susanne, (eller om det var Øystein), og Runar ble så sinna på meg, bare fordi jeg stod på trappa til Ågot der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, den første vinteren, som jeg bodde på Berger vel.

    Så gikk Geir Arne Jørgensen og jeg, samtidig, hjem fra skolen.

    Vi kjegla vel litt, må man vel kanskje si.

    Geir Arne tøffa seg og kasta en isklump, som lå langs veien, på en bil, som kjørte forbi da.

    Så måtte jeg også tøffe meg, syntes jeg, (siden vi var uvenner da, og jeg var ny på Berger, så vi liksom tøffet oss, for hverandre da).

    Så kasta jeg også isklump.

    Men den bilen stoppa med en gang da, i den bakken, før butikken til Oddmund Larsen, på Sand der da, (etter at man har gått forbi Gamlehjemmet der, for de som er kjent).

    Også var det Lensmannen i Svelvik.

    Eller to lensmenn, tror jeg det var.

    (De kjørte i en sivil bil da.

    Og var vel ikke i uniform, mener jeg å huske).

    Og dem spurte meg hva jeg het da.

    Jeg syntes det var urettferdig, at jeg skulle bli skrevet opp, på grunn av det her da, når det egentlig var Geir Arne, som hadde starta, med den her kastinga, av isklumper, på biler da.

    Og jeg liksom måtte være like tøff da, siden jeg var ny på Berger/Sand da, syntes jeg.

    Men men.

    (Og jeg syntes det var flaut å bli skriv opp av politiet da.

    Hva nå det egentlig innebærte).

    Så jeg bare fant på et navn, og sa det, at jeg het ‘Kåre Kristiansen’.

    Og da, så sa Geir Arne det, at ‘nei, du heter Erik Olsen du’.

    Noe sånt.

    Også skreiv politiet opp Erik Olsen da, (eller om det var Erik Ribsskog).

    Så Geir Arne både begynte den her kastinga, av isklumper, (og han ville ikke la meg gå ifred da, på skoleveien).

    Og han sladra også, til politiet i Svelvik da, om at jeg jugde på navnet mitt.

    (For jeg hadde aldri fått tilsnakk av politiet, for noe før, de årene jeg hadde bodd hos mora mi i Larvik.

    Så jeg fikk litt sjokk da.

    Og fant på et falsk navn da.

    Så sånn var det).

    En gang, som jeg gikk forbi et hus, i Hellinga vel, på vei til skolen, (hvor faren min seinere sa det, at en politimann bodde vel).

    (Det var et sånt ‘vokt dem for hunden’-skilt der, ihvertall).

    Så mener jeg at han politimannen, stod utenfor leiligheten sin, når jeg gikk til skolen, en morgen, og sa høyt til seg selv, noe sånt som, at ‘det er han som oppga falsk navn til politiet, ja’, eller noe.

    Men politiet skjønte nok ikke det, at Geir Arne og jeg, hadde et sterkt uvennskap, og derfor brydde oss mest, om å tøffe oss, for hverandre, og jeg ihvertfall, brydde meg mindre om det, hva folk i forbipasserende biler, måtte mene.

    Fordi jeg kunne nesten ikke vise meg som svak, ovenfor Geir Arne Jørgensen, for da hadde nok han banka meg opp, og tulla fælt med meg, omtrent hver dag, resten av 80-tallet, (og sikkert senere også), vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Faren min advarte jo farmora mi og meg, mot Geir Arne Jørgensen, husker jeg, før det her da.

    Og derfor var jeg spesielt på vakt, ovenfor han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så så jeg også det at en hjulkapsel, falt av den grønne Mercedes stasjonsvogna, til Havre, som hadde Sandbu Tepper, når jeg gikk fra ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot.

    Jeg tror jeg tok med den hjulkapselen, til faren min.

    (For jeg syntes at Mercedes var en fin bil da).

    Og faren min hørte vel med Havre.

    Men jeg fikk vel beskjed om det, at jeg bare kunne beholde den hjulkapselen, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1980, så dro onkel Runar sin familie, og onkel Håkon sin familie og Stenberg-familien, (en familie fra Bergeråsen, som vår slekt kjente godt da), og faren min, Haldis, Christell og meg, til Jugoslavia.

    Hva som skjedde under den ferieturen, tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapitellet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte enda en ny e-post til Stiftelsen Rettferd for Taperne

    from [Available] Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    to Anne Rønningen
    cc Juss Buss – Daglig leder
    bcc postmottak@fmoa.no,
    post.sondre.buskerud@politiet.no
    date Tue, Sep 6, 2011 at 12:50 PM
    subject Re: Stiftelsen Rettferd for taperne
    mailed-by gmail.com

    hide details 12:50 PM (0 minutes ago)

    Hei,

    det var en paa i klassen min, andre aaret paa videregaende, (Jan Ivar Lindseth, fra Sande), som huska at jeg bodde alene.

    To jente fra Sande, (Monica Andersen og Kristin Sola), tok ogsaa opp dette med meg, det foerste aaret paa Handel og Kontor, paa Sande VGS.

    Hvorfor har dere byttet saksbehandler forresten, var det ikke hun kollegaen din som holdt paa med denne saken?

    Jeg ble ogsaa sendt til skolepsykolog, i 8. klasse, var det vel, av klasseforstander Aakvaag, paa Svelvik ungdomsskole, og ble mobbet mye paa ungdomsskolen.

    Mobbingen ble tatt opp i et moete med sosiallaerer Marit Enger.

    Men jeg har kontaktet Svelvik Ungdomsskole, men de har ikke dokumenter fra hverken moete hos skolepsykolog eller sosial-laerer.

    Saa de har surra bort dokumenter da, kan det virke som.

    Jeg hadde mye fravaer, fra ungdomsskole og videregaende, og kan eventuelt sende vitnemaal fra videregaaende, som viser dette.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Kan ogsaa sende kopi av e-post fra Jan Ivar Lindseth, hvor han bekrefter det, at jeg bodde alene, det skoleaaret jeg fylte 17, ihvertfall.

    (Har ikke klart aa faa noen fra Berger til aa bekrefte at jeg bodde alene foer det.

    Ikke foreloebig, ihvertfall.

    Men det gikk rykter om dette, i nabobygda Sande, at jeg hadde bodd alene fra jeg var ni aar, siden Kristin Sola og Monica Andersen bekreftet dette.

    I bryllupet til min fetter Tommy Olsen, i Fredrikstad, sommeren 2002, saa var det noen karer fra Bergeraasen der.

    Og en som het Kjetil Calin, (tror jeg han heter), (nabo til Espen Melheim, i Havnehagen, paa Bergeraasen), spurte meg om det var saann, at jeg hadde bodd alene fra jeg var 11 aar.

    Og da forklarte jeg at det var fra jeg var ni aar, for jeg bodde foerst alene i Hellinga 7B, fra jeg var ni til jeg var nesten elleve, og saa alene i Leirfaret 4B til jeg ble myndig).

    Saa dette er nesten alment kjent i Nordre Vestfold, dette med omsorgssvikten fra min far.
    – Hide quoted text –

    2011/9/6 Anne Rønningen

    Har kun mottatt noen få dokumenter fra Larvik kommune, sentraladministrasjonen, der står det ingen ting vedrørende omsorgssvikt, det finnes ingen dokumenter fra Svelvik. Hvis ikke barnevernet har vært inne i bildet i ditt tilfelle så vet jeg ikke hvor jeg skal lete etter dokumenter. Hvis det ikke finnes dokumenter noen steder på at du har vært utsatt for omsorgssvikt, kan man heller ikke søke om erstatning.

    Mvh

    Anne B. Rønningen

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 6. september 2011 13:30
    Til: Anne Rønningen
    Kopi: Juss Buss – Daglig leder
    Emne: Re: Stiftelsen Rettferd for taperne

    Hei,

    din kollega Jorunn Saaler skrev dette til meg, 13. juli:

    ‘Det er kun når det gjelder omsorgssvikt at det kanskje er mulig å søke om rettferdsvederlag fra staten, men da må det innhentes dokumenter fra forskjellige instanser. ‘.

    Saa det maa vel bli rettferdsvederlag da, som det er snakk om.

    Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av min far, siden han lot meg bo alene, fra jeg var ni aar.

    (Og jeg maatte ogsaa gjoere barnearbeid, paa fabrikken hans, fra samme alder).

    Skolen unlot aa reagere paa at jeg hadde mye fravaer, men unskyldte det med at min far var mye paa forretningsreiser.

    Jeg mener jeg har krav paa erstatning for omsorgssvikt.

    Jeg har to ganger blitt anbefalt aa kontakte dere om dette.

    Den foerste gangen av en annonym leser av bloggen min.

    Den andre gangen av Jussbuss.

    Jeg har proevd aa faa advokat, men Fylkesmannen i Oslo og Akershus nekter meg Fri Rettshjelp, paa tross av at Politiet i Drammen, (Johansen der), har fortalt meg det, at det er vanlig praksis, i slike saker, at man faar Fri Rettshjelp.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sender kopi e-post til Jussbuss, siden de henviste meg til dere.

    Sender ogsaa kopi til Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Politiet i Drammen.

    2011/9/6 Anne Rønningen

    Hei,

    Har ikke helt forstått hva du skal søke om erstatning for, det vi søker om fra vårt kontor er hvis du har vært sendt på barnehjem/fosterhjem, ting som har skjedd i eget hjem får man ikke erstatning for. Man får heller ikke erstatning for mobbing. Alt annet som du har opplevd i voksenlivet kan dessverre ikke vi hjelpe deg med.

    Hvis du skal gå til rettssak mot kommunen / faren din, må du ha advokat, dette er noe ikke vi gjør.

    Mvh

    Anne B. Rønningen

    Saksbehandler

    No virus found in this incoming message.
    Checked by AVG – www.avg.com
    Version: 8.5.449 / Virus Database: 271.1.1/3877 – Release Date: 09/05/11 18:35:00

  • Han her er fra Bergeråsen og var i bryllupet til min fetter Tommy, i Fredrikstad, i 2002, mener jeg

    bryllupet til min fetter tommy

    PS.

    Jeg hadde forresten aldri hørt om Smirnoff Ice engang, tror jeg, (eller ihvertfall aldri smakt dem), enda jeg jobba i butikk, da han Kjetil der begynte å dele ut de.

    Så han var tidlig ute med de.

    Det var vel også han som spurte meg, om det var meg som hadde bodd aleine, siden jeg var elleve år, på Bergeråsen.

    Også svarte vel jeg at det var siden jeg var ni år.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Kjetil og en annen kamerat av Tommy, som heter Ola Uglum, hadde vel også bodd i Oslo.

    Ikke langt unna der jeg bodde, på St. Hanshaugen, mener jeg det var dem sa.

    Og de pleide å gå på et utested ved navn XO vel, (som jeg ikke pleide å være på, men visste hvor lå, det lå i en sidegate til Karl Johan, i Universitetsgata, eller noe vel. Men men. Det virka som et litt kjedelig sted, syntes jeg men. Men men).

    (Selv om jeg aldri møtte dem i Oslo.

    De gutta er kanskje 3-4 år yngre enn meg, så jeg kjenner dem ikke så bra.

    Men jeg veit hvem dem er da.

    Han Kjetil var naboen til Espen Melheim, i klassen min, og dem.

    Og han var noen ganger nede hos meg i Leirfaret, og sparka fotball.

    Han var vel i gjengen til Christian Grønli tror jeg.

    Som mora til døde.

    Og den gjengen begynte da litt å henge nede hos meg i Leirfaret, og sparke fotball.

    Det var Jørn, (sønnen til en lærer i Havnehagen vel), og Stefan og Daniel, (to brødre med mørkt hår fra Ulvikveien vel), og han Kjetil da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Dette varte til den dagen min farfar, Øivind Olsen, ble begravet.

    Da kom min far opp, i Leirfaret, seinere på dagen, og klagde på at fotballen hadde havna hos naboen.

    (De hadde vel klagd da).

    Og da stakk bare de gutta.

    Og jeg så dem vel aldri igjen.

    Men vi sparka bare fotball sammen, jeg kjente dem egentlig ikke så bra.

    Men jeg kjente dem gjennom mine tidligere kamerater Petter og Christian Grønli, som flytta til faren sin i Mexico da, da mora døde.

    Så sånn var det).

    PS 3.

    Det står også på Facebook at Kjetil skal være interessert i menn.

    Det var en nyhet for meg.

    Sånn som jeg husker Kjetil, fra begynnelsen av 80-tallet, så var han en av gutta i gata, som var fæl til å sparke fotball, osv.

    Men men.

    Og Espen Melheim, (som gikk i klassen min, og som bodde i nabohuset vel, til han Kjetil og de), gikk vel også god for han Kjetil, (på en måte), siden han sa navnet hans, på en morsom/artig måte, som en slags hilsen, en gang, (samtidig med at han Espen Melheim gliste vel), som jeg var på besøk hos Espen og dem, like ved S-svingen, i Havnehagen.

    Så sånn var det.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    kjetil interessert i menn hm

  • Jeg sendte en ny e-post, i forbindelse med at jeg blir tulla med på nettet, osv.







    Gmail – Veslemøy







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Veslemøy





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, May 18, 2011 at 3:07 PM





    To:

    Vantina Andreassen <veslemoyrakel@yahoo.no>



    Hei,
    dette er ikke initsiert av meg.
    Jeg blir utsatt for en mobbe og spamme-kampenje, på nettet.

    Jeg ville ha anmeldt dette til politiet, men jeg lever som en flyktning, i England, etter at jeg overhørte, i Oslo, i 2003 og 2004, at jeg var forfulgt av 'mafian', og etter at jeg ble forsøkt myrdet, av en slags bande, i Kvelde, i 2005. Og politiet her på Merseyside, bare kaller meg 'Miss Erik Ribsskog', (av en uforståelig grunn for meg), så de synes jeg det er litt for nedverdigende å ha noe med å gjøre, dessverre.

    Så beklager dette tullet, (på vegne av 'idiotene')!
    Mvh.
    Erik Ribsskog
    PS.
    Jeg har ikke lest Veslemøy, men jeg liker tegneserier, så jeg skal holde øynene oppe for den serien.

    Takk for hyggelig svar uansett.
    Jeg har faktisk tegneserie selv og:

    Beklager igjen på vegne av tullebukkene!

    2011/5/16 Vantina Andreassen <veslemoyrakel@yahoo.no>

    Hei,

    tusen takk for mail! Jeg er veldig glad du liker serien- og det er bare smigrende at du er litt forelsket i Veslemøy, det må jo bety at jeg gjør noe rett? 🙂
    Tusen tusen takk!

    Kyss fra Veslemøy:x
    Hilsen Vantina






    PS.

    Her er mer om dette:







    Gmail – p.s.







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    p.s.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, May 18, 2011 at 3:13 PM





    To:

    Vantina Andreassen <veslemoyrakel@yahoo.no>



    Hei,

    nå søkte jeg om deg på Google og.
    Kanskje du kjenner min fetter Tommy, som bor i Fredrikstad?

    Tommy Andre Løff Olsen heter han, er gift med Ellen vel, og jobber i IF forsikring.

    Bare noe jeg tenkte på.
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    2011/5/16 Vantina Andreassen <veslemoyrakel@yahoo.no>

    p.s.

    Legger ut nye striper der før det kommer noe annet sted:)

    Hilsen Vantina






  • Jeg sendte en ny e-post, til min far, Arne Mogan Olsen







    Gmail – slektsgransking







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    slektsgransking





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sat, Jan 29, 2011 at 3:09 PM





    To:

    Arne Mogan Olsen <arnemogan@gmail.com>


    Cc:

    post.nord-trondelag@politiet.no



    Hei fatter'n,

    i 1990, da jeg var student i Oslo, og bodde på Abildsø, så kontaktet jeg Folkeregisteret, og fikk mitt eget familienummer.

    Det var fordi at jeg syntes at jeg ble dårlig behandlet, av deg og din nye dame Haldis.

    Dere lot meg jo bo alene, fra jeg var ni år, i din gamle leilighet, på Bergeråsen.
    Du var jo nede hos Haldis hver kveld og natt.
    Og jeg fikk ikke lov å bo der.

    Så siden 1990, så har jeg nesten ikke regna meg for å være i familie med deg.

    Siden jeg ikke ville ha samme familienummer som dere, siden jeg da ikke kunne stole på, syntes jeg, at brev osv., kom fram til meg.
    Så jeg har ikke regnet meg som å være i familie med deg og Haldis osv., siden da.

    Men vi har jo ikke snakket så særlig mye sammen, annet enn litt fulle i Tommy sitt bryllup, f.eks.
    Men nå har jeg ihvertfall sagt fra om det.

    Så jeg regner meg ikke som å være i familie med deg, egentlig, siden 1990.

    Håper dette er i orden!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2011/1/4 Arne Mogan Olsen <arnemogan@gmail.com>

    Jeg skal snakke med Idar om slekta og sende deg rapport. Også Ågots slekt.

    Jeg har også noen bøker om vikinger både danske og norske, skal se om jeg finner alle og sende de til deg.

    Godt nytt år hilsen Arne. Har bestilt isbremint sjokolade prøvepakke.






  • Mer om Jebsen-familien som grunnla industribyer, på Berger i Vestfold, og i Ytre Arna, utenfor Bergen, osv.



    [22:29] * Einstein2 sets mode -b *!*@116.79-160-164.customer.lyse.net for #blablabla
    [22:31] * Einstein2 sets mode -b *!*@rainbow.nvg.ntnu.no for #blablabla

    [22:32] * Einstein2 sets mode -b *!*@intim.ed.ntnu.no for #blablabla
    [22:35] * Einstein2 sets mode -b *!*@tor.pastoutafait.org for #blablabla

    [22:38] * Einstein2 sets mode -b *!*@pc198-140.ktv.no for #blablabla
    [22:45] * Arcadia (1029@intim.ed.ntnu.no) has joined #blablabla

    [22:45] * Arcadia (1029@intim.ed.ntnu.no) has left #blablabla
    [22:46] * HOB (~HOB@46.66.19.155.tmi.telenormobil.no) has joined #blablabla

    [22:46] <HOB> heY
    [22:47] <@jc_away> hei hvem er du?
    [22:47] <HOB> lurte litt på det med de tvillingkirkene i Berger og Ytre Arna
    [22:47] <@jc_away> ja du gjorde det ja

    [22:47] <HOB> …en fra Ytre Arna
    [22:47] <@jc_away> hvem er du da?
    [22:47] <@jc_away> hm?
    [22:47] <@jc_away> er du fra ytre arna?
    [22:47] <HOB> ja.

    [22:47] ->> HOB is ~HOB@46.66.19.155.tmi.telenormobil.no (HOB)
    [22:47] ->> HOB is on: #blablabla #metal #johncons
    [22:47] ->> HOB using irc.homelien.no (Who Cares)

    [22:47] ->> HOB :End of /WHOIS list.
    [22:48] ->> 46.66.19.155.tmi.telenormobil.no resolved to 46.66.19.155
    [22:48] <HOB> …ikke noe jeg er stolt av =)

    [22:48] <@jc_away> du er fra fredrikstad du din luring
    [22:48] <@jc_away> 46.66.19.155 NO NORWAY OSTFOLD FREDRIKSTAD TELENOR MOBIL AS

    [22:48] <HOB> …nei.
    [22:49] <HOB> ER fra ytre arna.
    [22:49] <HOB> Er akkurat nå på Laksevåg
    [22:49] <@jc_away> er det fetteren min tommy?
    [22:49] <HOB> hahah!

    [22:49] <@jc_away> ip-en din sier at du er i fredrikstad
    [22:49] <HOB> nei =)
    [22:49] <@jc_away> den juger ikke den vet du
    [22:49] <HOB> sikkert fordi jeg bruker mobilt bredbånd

    [22:50] <@jc_away> den har jeg ikke hørt før
    [22:50] <@jc_away> men men
    [22:50] <@jc_away> hva var det du lurte på om kirken i ytre arna da?
    [22:50] <HOB> har ikke vært i fredrikstad siden 2000

    [22:50] <HOB> visste ikke at det fantes en til
    [22:50] <@jc_away> ikke jeg heller
    [22:50] <@jc_away> eller det var i 2002, i bryllupet til fetteren min tommy
    [22:50] <@jc_away> og kona hans ellen vel

    [22:50] <@jc_away> noe sånt
    [22:51] <@jc_away> men men
    [22:51] <@jc_away> er du ikke fra ytre arna da sier du?
    [22:51] ->> You are now known as john_cons

    [22:51] <@john_cons> det her blir jo bare tullball
    [22:51] <HOB> jo, men bor nå på laksevåg.
    [22:51] <@john_cons> oppi nord-norge?
    [22:51] <HOB> oppvokst i YA

    [22:51] <@john_cons> åja
    [22:51] <@john_cons> bergenser
    [22:51] <HOB> yup
    [22:51] <@john_cons> også veit du ikke at det er kirke der?
    [22:52] <@john_cons> jeg kjenner ei som heter janniche fjellhaug, eller noe, fra nattlandsfjellet i bergen

    [22:52] <HOB> jo, men ikke at det var en make på østlandet
    [22:52] <@john_cons> kjenner du henne?
    [22:52] <@john_cons> åkey
    [22:52] <HOB> nei, desverre

    [22:52] <@john_cons> jo, jebsen-familien bygget først berger trekirke
    [22:52] <@john_cons> i 1888, eller noe
    [22:53] <@john_cons> de hadde jo tekstil-fabrikker, i både ytre arna og på berger

    [22:53] <@john_cons> etter peder jebsen, som dro fra slesvig vel, noen år før det
    [22:53] <@john_cons> slesvig som i slesvig holstein
    [22:53] <HOB> bodde i peder jebsens vei i YA en stund =)

    [22:54] <HOB> ah.
    [22:54] <@john_cons> peder jebsen var fra en by, som tyskerne brukte som base, for angrep, mot danskene
    [22:54] <@john_cons> jøss
    [22:54] <@john_cons> den byen hadde en kirke, med tvillingtårn

    [22:54] <@john_cons> og tyskerne, eller preuserne, de satt en speider, oppå en bro, mellom kirketårnene
    [22:54] <HOB> litt som mariakirken?
    [22:54] <@john_cons> mariakirken?

    [22:55] <@john_cons> jeg har ikke vært i bergen dessverre
    [22:55] <HOB> bergens eldste kirke. Har og to tårn
    [22:55] <@john_cons> jeg er bra berger, ikke fra bergen
    [22:55] <@john_cons> okey

    [22:55] <@john_cons> ja sikkert som den, jeg kan finne et bilde, et sec
    [22:55] <HOB> finnes sikkert bilder pÃ¥ nettet skulle jeg tro…

    [22:57] <@john_cons> ja, han var fra broager, helt sør i danmark
    [22:57] <@john_cons> en del av danmark, som var tysk, i hundre år nesten vel
    [22:57] <@john_cons> så du noe likheter?

    [22:57] <HOB> ok. Ser ikke helt ut som Mariakrk. men fortsett
    [22:58] <@john_cons> men den ligner litt på berger og ytre arna kirke kanskje
    [22:58] <@john_cons> siden den er en hvit trekirke

    [22:58] <HOB> jo igrunn.
    [22:58] <HOB> Mkrk er i stein.
    [22:58] <@john_cons> jo, så bygde jebsens sønn jürg, en kirke på berger

    [22:59] <@john_cons> ja, den hadde vel få likheter med mariakirken
    [22:59] <@john_cons> annet enn at begge hadde to tårn
    [22:59] <@john_cons> men men
    [22:59] <HOB> =)

    [22:59] <@john_cons> og hans bror, i ytre arna
    [22:59] <@john_cons> han sparte på arkitektregninga
    [22:59] <@john_cons> og bygget en helt lik kirke, i ytre arna
    [23:00] <@john_cons> jeg har tullet litt med dette

    [23:00] <HOB> ah. SÃ¥ den i YA er kopikirke
    [23:00] <@john_cons> ja, den er i bergen er en kopi
    [23:00] <@john_cons> og den har vel heller ikke kirkegård, tror jeg
    [23:00] <@john_cons> kanskje de ville symbolisere kirken i broager

    [23:00] <@john_cons> som tyskerne brukte for å vinne krigen mot danmark
    [23:00] <HOB> nei. Folk blir vel begravet i Indre Arna tror jeg.
    [23:00] <@john_cons> ved å bygge to kirker sånn, så ble det nesten som krirken i broager

    [23:00] <@john_cons> ok
    [23:01] <@john_cons> de var vel såkalte 'hjemmetyske' tror jeg
    [23:01] <@john_cons> jebsen-familien
    [23:01] * erindre (~erindre@ti0013a380-dhcp3310.bb.online.no) has joined #blablabla

    [23:01] <@john_cons> siden de hadde en sønn ved navn Jürg
    [23:01] <HOB> ok.
    [23:01] <@john_cons> de kalte også et produksjonslokale på Fossekleiva fabrikker, for Tyskland

    [23:01] <@john_cons> da jeg vokste opp på berger
    [23:01] <@john_cons> så bodde det en gutt fra bergen der, som het Arve
    [23:02] <@john_cons> som gikk i klassen under meg
    [23:02] <@john_cons> og jeg har laget en tegneserie, hvor jeg tuller litt med arve

    [23:02] <@john_cons> at han gikk inn i kirken i ytre arna
    [23:02] <@john_cons> også gikk han seg bort
    [23:02] <@john_cons> også gikk han ut igjen
    [23:02] <HOB> …ja, jeg leste det…

    [23:02] <@john_cons> også sa det 'poff' også var han på berger
    [23:02] <@john_cons> ok, hehe
    [23:02] <HOB> =)
    [23:02] <@john_cons> arve ble forfulgt av en som het rune olausen, eller noe

    [23:03] <@john_cons> seinere på 80-tallet
    [23:03] <HOB> Jeg kom alltid ut igjen i YA når jeg gikk inn i den kirken =))))
    [23:03] <@john_cons> på bergeråsen
    [23:03] <@john_cons> okey, ja jeg har egentlig ikke vært der

    [23:03] <@john_cons> så jeg tok litt kunstnerisk frihet
    [23:03] <@john_cons> men men
    [23:03] <@john_cons> kjenner du han arve eller?
    [23:03] <HOB> Kjenner en arve, men neppe ham

    [23:03] <@john_cons> okey
    [23:03] <@john_cons> faren min lot meg bo alene fra jeg var ni år
    [23:03] <@john_cons> så jeg disponerte en leilighet
    [23:04] * Proactive (proactive@2001:470:1f09:b:eef::41) has joined #blablabla

    [23:04] <@john_cons> på slutten av 1988 så flytta min søster Pia opp dit
    [23:04] <@john_cons> fra sin stemor Haldis
    [23:04] <@john_cons> uten å forklare hvorfor
    [23:04] * tailpush (~efustrex@rainbow.nvg.ntnu.no) has joined #blablabla

    [23:04] <@john_cons> og hun slapp inn Arve, i den leiligheten, i påsken 1989
    [23:04] <@john_cons> og da fikk jeg nesten ikke han ut igjen
    [23:04] <@john_cons> pia flytta ned igjen til haldis

    [23:04] <Proactive> Halla
    [23:04] <@john_cons> og jeg ble overlatt med han arve da
    [23:05] * Proactive was kicked by john_cons (~v_beider@host86-148-252-176.range86-148.btcentralplus.com) Reason (hei)

    [23:05] <HOB> bergensere kan være litt sånn breiale og ta mye plass av og til
    [23:05] <@john_cons> ja, han skulle egentlig bare være på besøk der en kveld, for å ta en prat, sånn som jeg skjønte det

    [23:05] <@john_cons> men han ble der i 2-3-4 dager vel
    [23:05] <@john_cons> men men
    [23:05] * Proactive (proactive@2001:470:1f09:b:eef::41) has joined #blablabla
    [23:05] <HOB> såpass..

    [23:05] <@john_cons> han var liksom nesten umulig å få ut
    [23:05] <@john_cons> men men
    [23:05] <@john_cons> ja, han var hjemløs, tror jeg
    [23:05] <@john_cons> men han gikk jo i klassen under meg

    [23:06] <@john_cons> så jeg kjente ikke han så bra
    [23:06] <@john_cons> vi var ikke akkurat bestekamerater
    [23:06] <@john_cons> og det var jo faren min sin leilighet
    [23:06] <@john_cons> så jeg kunne nesten ikke la han bo der

    [23:06] <@john_cons> jeg visste ikke helt hvordan det hang sammen
    [23:06] <@john_cons> at han ble forfulgt heller
    [23:06] <@john_cons> av en som het rune olausen vel
    [23:06] <@john_cons> og søstera mi forklarte heller ikke det ordentlig

    [23:06] <Proactive> skriver du dikt, john_cons
    [23:06] <@john_cons> men jeg lot han være der noen dager ihvertfall
    [23:06] * john_cons sets mode +b *!*@2001:470:1f09:b:eef::41 for #blablabla

    [23:07] * Proactive was kicked by john_cons (~v_beider@host86-148-252-176.range86-148.btcentralplus.com) Reason (Proactive)
    [23:07] <HOB> hyggelig gjort, må jeg si =)

    [23:07] <@john_cons> gikk jebsen-familien for å være noe 'hjemmetyske', da de bodde i arna?
    [23:08] <HOB> Tror jeg ikke. Tror de som er historieorienterte i YA er glade for at de grunnla stedet.

    [23:08] <@john_cons> okey
    [23:08] <@john_cons> det hørtes jo bra ut
    [23:08] <HOB> Var pga. industrien at setedet vokste opp
    [23:08] <@john_cons> min farmor, Ågot

    [23:08] <HOB> *stedet
    [23:08] <@john_cons> ok, nesten som på berger da
    [23:08] <@john_cons> ja
    [23:08] <@john_cons> er det industri i ytre arna enda?
    [23:09] <@john_cons> på berger, så er fabrikkene lagt ned

    [23:09] <HOB> litt usikker på det, men jeg tror ikke det.
    [23:09] <@john_cons> åkey
    [23:09] <HOB> Flyttet derfra på 80 tallet
    [23:09] <@john_cons> ok

    [23:09] <@john_cons> min farmor Ågot
    [23:09] <@john_cons> hun jobbet for jebsen, under krigen
    [23:09] <@john_cons> og jebsen hadde da bestilt ei flaske dram, på rasjoneringskortet, til hu Ågot

    [23:10] <@john_cons> og da hadde postmann erta ågot
    [23:10] <HOB> fabrikklokalene blir vel brukt som øvingslokaler og tilholdssteder for MC gjenger tror jeg
    [23:10] <@john_cons> for det var litt tabu å drikke da

    [23:10] <@john_cons> åja, på berger er det museum og kro der
    [23:10] <@john_cons> men men
    [23:10] <@john_cons> det er en jebsen der fortsatt som arrangerer omvisninger i berger kirke enda

    [23:10] <HOB> høres ut som en bedre løsning =)
    [23:11] <@john_cons> han har nøklene enda, selv om kommunen fikk kjerka
    [23:11] <@john_cons> ja det er mulig
    [23:11] <@john_cons> men farmora mi da

    [23:11] <HOB> ja. Sorry
    [23:11] <@john_cons> hu ble så rabiat, siden jebsen hadde tatt rasjoneringsklippet hennes
    [23:11] <@john_cons> så hu tok med dram-flaska ned til broren sin Ola

    [23:11] <@john_cons> og drakk opp flaska
    [23:11] <@john_cons> så det er mulig at faren min er jebsen-sønn
    [23:11] <@john_cons> har jeg lurt på
    [23:11] <@john_cons> men men

    [23:12] <@john_cons> at jebsen liksom fikk kontroll på farmora mi etter det
    [23:12] <HOB> hvorfor tror du det?
    [23:12] <@john_cons> for farmora mi ville ikke fortelle den historia til Ulf Havmo, i klassen min

    [23:12] <@john_cons> da ble hu flau da
    [23:12] <@john_cons> så jeg lurer litt på det her da
    [23:12] <HOB> hehe
    [23:12] <@john_cons> faren min hadde også noen lager-lokaler på Berger gård

    [23:12] <@john_cons> som er i jebsen familiens eie
    [23:12] <@john_cons> men jeg kan ikke si noe sikkert da
    [23:13] <@john_cons> bare lurte
    [23:13] <@john_cons> men men

    [23:13] <@john_cons> hva var det de produserte i Arna da?
    [23:13] <@john_cons> var det ull-pledd som på Berger?
    [23:13] <HOB> tror det var tekstilproduksjon.
    [23:13] * john_cons sets mode +b *!*@rainbow.nvg.ntnu.no for #blablabla

    [23:13] ->> plageånd :No such nick/channel
    [23:14] <HOB> Er minst to forskjellige fabrikklokaler der
    [23:14] * tailpush was kicked by john_cons (~v_beider@host86-148-252-176.range86-148.btcentralplus.com) Reason (mullah krekar plageånd)

    [23:14] <@john_cons> okey, det er det på berger og
    [23:14] <@john_cons> fossekleiva fabrikker
    [23:14] <@john_cons> og berger fabrikker vel
    [23:14] <@john_cons> noe sånt

    [23:14] <@john_cons> men men
    [23:14] * john_cons sets mode +b *!*@ti0013a380-dhcp3310.bb.online.no for #blablabla
    [23:14] * erindre was kicked by john_cons (~v_beider@host86-148-252-176.range86-148.btcentralplus.com) Reason (kjenner ikke)

    [23:14] <HOB> husker jeg var med min mor på noe fabrikkutsalg når jeg var liten.
    [23:15] <@john_cons> okey
    [23:15] <HOB> Masse klær og greier
    [23:15] <@john_cons> klær og sånn ja

    [23:15] <@john_cons> jebsen-familien bygde fotballbane på berger, og starta fotball-lag
    [23:15] <@john_cons> hadde dem det i Ytre Arna og eller?
    [23:15] <HOB> tror jeg ikke. Er ikke flatt nok noen sted til å lage fotballbane =)

    [23:16] <@john_cons> dem hadde også sånn 'lokale' på Berger, som het Samhold
    [23:16] <@john_cons> forsamlingslokale
    [23:16] <@john_cons> men det er mulig at det var fagforeninga som hadde

    [23:16] <@john_cons> noe sånt
    [23:16] <@john_cons> hadde dem en sånn Degn der, i tilknytning til kirkene i Arna?
    [23:16] <HOB> er noe sånt i YA også. Bak kirken.
    [23:16] <@john_cons> forresten

    [23:16] <@john_cons> okey
    [23:17] <HOB> Gikk i barnehage i andre etg. der
    [23:17] <@john_cons> dem tar vare på arbeiderboligene og fabrikken, på berger
    [23:17] <@john_cons> men Samhold, det har blitt revet

    [23:17] <@john_cons> det var litt synd syntes jeg
    [23:17] <@john_cons> jeg var der bare en gang, men der kunne man ta med himkok og det som var
    [23:17] <HOB> ja. Historie er viktig å ta vare på

    [23:18] <HOB> he he he… Tviler ikke =)))
    [23:18] <@john_cons> og jeg møtte til og meg ei dame fra Svelvik som var der, som man kunne kline litt med da
    [23:18] <@john_cons> noe som var gjevt når man fortsatt gikk på videregående

    [23:18] <HOB> VAr et gammelt hybelhus som brant ned i YA nylig som var fra den tiden
    [23:18] <@john_cons> jeg var vel bare 18 år
    [23:18] <@john_cons> okey
    [23:18] <@john_cons> hadde dem arbeiderboliger der da?

    [23:18] <@john_cons> liksom sånne villaer som alle ser like ut
    [23:19] <HOB> ja. Var det det opprinnelig var.
    [23:19] <@john_cons> åkey
    [23:19] <HOB> Omgjort til leiligheter nå.

    [23:19] <HOB> ….før det brant
    [23:19] <@john_cons> okey, ja et sånt hus er museum på berger
    [23:19] <@john_cons> okey
    [23:19] <@john_cons> ikke bra
    [23:19] <HOB> to sek.

    [23:19] <@john_cons> det er vel kommunen som eier kirka der nå
    [23:19] <@john_cons> ok np

    [23:22] <@john_cons> min mormor hadde en far som også var sånn, i danmark
    [23:22] <@john_cons> eller om det var en bestefar
    [23:22] <@john_cons> han eide jernverket i fredriksværk

    [23:22] <HOB> javel?
    [23:22] <@john_cons> en heegaard
    [23:22] <@john_cons> etter anker heegaard
    [23:22] <HOB> ok.
    [23:22] <@john_cons> jepp, og han hadde visst arrangert utflukter, med alle arbeiderne, sa min mormor

    [23:23] <@john_cons> på telefonen for et par år siden
    [23:23] <@john_cons> han hadde også tatt litt leie, sa min mormor
    [23:23] <@john_cons> for da trodde arbeiderne at de eide husene de bodde i

    [23:23] <HOB> Driver ikke så mye med slektsforskning, så jeg vet ikke så mye om fortiden min
    [23:23] <HOB> ok.
    [23:23] <@john_cons> eller at det var deres
    [23:23] <@john_cons> nei, jeg leste i min mormors testamente, tilfeldigvis, at hun arvet Holger baron Adeler, i 1980

    [23:23] <@john_cons> så da begynte jeg å prøve å finne ut mer om slekta
    [23:24] <@john_cons> for å finne ut hvorfor ingen hadde fortalt meg dette, osv.
    [23:24] <@john_cons> men men

    [23:24] <HOB> sånt gjør det jo mer interessant =)
    [23:24] <@john_cons> ja, for da har jeg et mulig krav på å være baron
    [23:24] <@john_cons> så da måtte jeg nesten prøve å lære mer

    [23:24] <@john_cons> og jeg har også overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian'
    [23:24] <@john_cons> i oslo, i 2003
    [23:24] <HOB> min mor har forsket litt bakover, men har visst ikke funnet noe interresant.

    [23:24] <HOB> det har jeg fått med meg, ja.
    [23:25] <HOB> Skumle greier.
    [23:25] <@john_cons> så jeg lurer p åom min familiebakgrunn, at jeg er etter adel/kongelige osv., kan ha noe med det

    [23:25] <@john_cons> okey
    [23:25] <@john_cons> ja, men jeg får oppdatere på bloggen min, om jebsen familien
    [23:25] <@john_cons> er det noe mer du vet om jebsen-familien som burde være med?

    [23:25] <@john_cons> i samme slengen liksom
    [23:25] <HOB> oki.
    [23:25] <@john_cons> eller noe mer jeg glemte å svare på?
    [23:25] <HOB> Jeg er på ingen måte noe ekspert på dem.

    [23:26] <HOB> Nei jeg tror jeg er utspurt =)
    [23:26] <@john_cons> artig å prate med noen som har bodd i en 'Jebsen-by' på Vestlandet og
    [23:26] <@john_cons> okey, takk for praten da

    [23:26] <@john_cons> bbl
    [23:26] ->> You are now known as jc_away
    [23:26] <HOB> Takk selv =)
    [23:27] * gorgis (~PSNT@pc198-140.ktv.no) has joined #blablabla