I Hellinga 7A, så bodde det et eldre par, som jeg sjelden så eller hørte noe til.
Men de bodde i en leilighet som muligens var mindre enn vår.
Det skal jeg si noe sikkert om.
Like nedenfor huset vårt, så bodde de tvillingene, som var et par år eldre enn meg, (ikke Arnt og Eirik Lund, som bodde på Øvre, men et annet tvillingpar, som flyttet fra Bergeråsen, noen år seinere vel).
Det var de tvillingene, som var med, da faren min lot meg styre cabin cruiser-en hans, innover i Drammensfjorden en gang, noen år tidligere, da jeg var på besøk på Berger, fra mora mi i Larvik.
Så sånn var det.
Fetteren min Tommy, ba meg også i bursdagen hans, det første året, som jeg bodde på Bergeråsen.
Jeg var mye større, enn alle de andre som kom i bursdagen hans.
Så jeg sa ikke noe, men prøvde å være høflig da.
Jeg var jo ni år vel, og de andre guttene var sånn fem år da.
Det var Ola Uglum osv., husker jeg, som var i bursdagen til Tommy.
(Ola Uglum var lett å kjenne igjen, for han hadde en lys lugg da, og ligna litt på Emil kanskje.
Og Tommy syntes visst at han var morsom, mener jeg å huske.
Men men).
En gang, så lå jeg over, hos Tommy og dem, mens Håkon og Tone, hadde fest.
Tommy sa at foreldrene til Stefan og Daniel, (to gutter, med mørkt hår, i Ulvikveien), var der.
(Noe jeg ikke trodde på da, men nå så tror jeg vel det, at Tommy hadde rett.
Men men).
Like etter at Tommy sa dette, så begynte Håkon og Tone, å løpe etter hverandre, og skrike, i gangen, i huset sitt, (hvor de hadde fest og mange gjester), i Havnehagen.
Så noe var galt skjønte jeg.
Uten at jeg skjønte hva.
Så sånn var det.
Men men.
Håkon og dem, lot meg også bli med ut å fiske en gang.
(Selv om jeg ikke kan huske det nå, at dem hadde egen båt vel.
Men men).
Vi kjørte med en robåt, (med påhengsmotor da), til utafor Ulvikfjellet.
(Det var Håkon og Tone, og ungene deres Lene, (som var døv) og Tommy, og meg).
Så sånn var det.
Vi fiska etter makrell, med agnsild vel.
Og jeg fikk den første makrellen, mener jeg.
Vi fiska med snører da, som vi bare slapp ut, over siden, (eller rekka heter det kanskje), av båten.
Det var et søkke, på det snøret, cirka en meter ovenfor kroken kanskje.
Også kunne man kjøpe agnsild, (en pakke med små, frosne sild), på Holmsbu et sted, husker jeg.
Og så rev man av en bit, av den agnsilda da, og festa på kroken.
Og så skulle man slippe snøret ned til bånn, og så dra opp så og så mange armlengder, (eller alen heter det vel), da.
Kanskje 2-3 armlenger/alen opp fra bunnen av fjorden.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Etter det, så fikk jeg ikke fler makreller, men de andre fikk en god del da.
Så til sammen, så fikk vi vel ihvertall ti makreller den kvelden, tror jeg.
Men men, jeg klarte å få en makrell, ihvertfall.
Så sånn var det.
Men men.
Hvis vi var i Oslo, og leverte senger, eller ute i andre ærend, og vi var tilbake i Drammen, før klokken 20, eller noe.
Så likte faren min det, å handle, på CC, (Cash & Carry), et kjøpesenter, på Brakerøya vel, på Bragernes-sida, i Drammen.
Der hadde de to matbutikker, CC Storkjøp og CC Matsenter.
CC Matsenter var størst da, men CC Storkjøp var kanskje litt billigere da.
Jeg husker jeg kjøpte en pose, med Shake-tyggegummi, på CC Matsenter, (som jeg fikk lov å legge opp i handlevogna av faren min da), den første tiden, som jeg bodde på Bergeråsen.
Faren min var vanligvis grei sånn, han var mye enklere å spørre om å få godteri og sånn av, enn mora mi.
Jeg ble nok kanskje litt bortskjemt, da jeg bodde hos faren min, når det gjaldt å få alt mulig da.
Så det var som natt og dag, fra å bo hos mora mi.
Mora mi hadde nesten alltid dårlig råd, og jeg fikk kanskje bare en tiendel så mye godteri, da jeg bodde hos mora mi, som da jeg bodde hos faren min.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, husker jeg, som jeg var på besøk hos mora mi Jegersborggate.
Så hadde Pia funnet en kalkulator, (som var rimelig sjeldne, på begynnelsen av 80-tallet), som en mann hadde mista, på gata, sa hun.
Og viste meg den kalkulatoren da.
Så sånn var det.
Pia fikk etterhvert nytt rom i Jegersborggate.
(Det er mulig at dette var et par år senere).
De bygde ut, over stua, hvor jeg mener det ikke var noe rom tidligere.
Og det rommet begynte også å brenne.
Pia hadde latt en søppelpose henge mot en varmovn, på rommet sitt.
Så hadde Pia sett brannen, og smelt igjen døra.
Så ringte de til brannvesenet, som løp opp trappa der med en brannslange, og slukka brannen da.
Jeg leste om dette i en Larvik-avis, som mora mi hadde.
Og mora mi og Pia, fikk skryt, siden de hadde lukket døra, til det rommet, hvor det brant da.
(Men Pia sa at hun bare så brannen, og ble redd, og smelte igjen døra da).
Så sånn var det.
Men men.
Det ble etterhvert sånn, at faren min, tilbragte hver kveld og natt, nede hos Haldis.
Så jeg ble sittende alene, nesten hver kveld da.
Faren min kjente Tove Grønli, (ei dame fra Nord-Norge, som bodde i Havnehagen 4 vel).
Og hu sa det, at hvis jeg ville, så kunne jeg bare dra opp til dem, om kvelden.
Det sa vel også Håkon og Tone, men jeg likte meg ikke så bra der, etter den kranglinga og løpinga deres, den kvelden, som jeg lå over der, mens de hadde fest, den gangen.
Men men.
Men jeg pleide å dra opp til Tove Grønli og dem.
Hu hadde to sønner, Petter og Christian, som var et år eldre og et år yngre, enn meg.
Hu hadde også en samboer, fra Drammen vel, som het Willy, som var en god del yngre enn henne, tror jeg.
Så sånn var det.
Så jeg pleide noen ganger bare å dra opp til dem, om kveldene.
Så sånn var det.
Jeg ble kjent med de folka, på samme tid, som faren min ble sammen med Haldis vel.
Noe sånt.
Petter og Christian, kjente også Christell.
Petter og Christian, hadde to marssvin vel, som de kalte for Whisky og Vodka.
Og det var sånn, at da Christell og dem, skulle passe på Whisky og Vodka, så hadde enten Whisky eller Vodka blitt borte.
(I en ferie da).
Christian sa det, at Christell hadde en gang stått oppå en boks, eller noe, hjemme hos seg, i nattkjole vel.
Og når hu hoppa ned fra boksen, så hadde nattkjolen hennes blåst opp, og hu hadde ikke hatt underbukse under.
(Jeg vet ikke om det her var så sant, men.
Det høres kanskje litt rart ut nå).
Men men.
Jeg ble som jeg skrev, i det forrige kapitellet, rimelig såret og knytt, heter det vel, når faren min plutselig en kveld, ikke kom hjem, fra et besøk hos ei som het Haldis, som jeg ikke visste hvor bodde.
Jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være alene hjemme.
Hvis han hadde sagt fra på forhånd, at han ikke kom til å komme hjem, den kvelden, så hadde det sikkert vært greit.
Men siden faren min ikke hadde gitt noe forvarsel, om dette, så ble det som noe vanskelig, syntes jeg.
Så jeg ble litt sånn såret og lei meg og knytt, osv., da.
Jeg ble jo med faren min, ned til Haldis, etter at han hadde mast mye.
Jeg ville egentlig ikke, for jeg var litt trist da, ettersom faren min hadde begynt å være hos Haldis, istedetfor å være hjemme, om kveldene.
Jeg ble til slutt med, da faren min sa det, at det var to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med.
(Christell og Nina da).
Så sånn var det.
Men Haldis var ikke så fornøyd med meg.
Jeg ble med faren min ned dit flere ganger.
Men Haldis syntes ikke at jeg var høflig.
Fordi jeg var litt sjenert, og sa ‘takk’ lavt da, hvis jeg fikk noe sjokolade, eller noe.
Haldis var fra Vestlandet, og hadde et litt spesielt lynne kanskje, som var uvant for meg da.
Hun kunne kanskje være litt lunefull, (heter det kanskje), og komme med utbrudd da, på sin vestlandske dialekt.
(Haldis er fra Tysnes i Hordaland.
Ikke langt fra Bergen vel.
Så sånn er det).
Men men.
Så det skar seg tidlig, mellom Haldis og meg.
Haldis syntes jeg var uhøflig, og trodde jeg ikke sa ‘takk’.
Mens jeg egentlig sa ‘takk’, men sa det veldig lavt, siden jeg var sjenert og knytt og såret da, siden jeg syntes det, at faren min sviktet meg, og at Haldis og dem tok faren min fra meg da.
Så sånn var det.
For det var ikke bare sånn, at faren min flyttet fra meg, og begynte å bo nede hos Haldis.
(Han kom bare opp en gang, hver morgen, før han dro på jobben, og smørte matpakke, som jeg skulle ha på skolen da.
Ofte leverpostei eller hvitost).
Det var også sånn, at det ikke var snakk om det, at jeg også skulle bo nede hos Haldis.
Neida, jeg var bare som en gjest der da.
Christell hadde to eldre (halv)brødre, nemlig Jan Snoghøj, som var ni år eldre enn henne vel.
Og Viggo Snoghøj, (den ganske kjente dansk-norske bodybuilderen, som også har kalt seg Viggo Snowhill, under sin karriære, i USA), som var kanskje 11-12 år eldre enn henne.
Så Christell var en attpåklatt, som det kalles.
Men men.
Christell kalte sin venninne, Nina Monsen, fra Ulvikveien, for ‘Nasse Nøff’, for hun lignet litt på Nasse Nøff, i Ole Brum da, sa Christell.
Christell var to år yngre enn meg, og Nina Monsen var et år yngre enn meg.
Men Nina Monsen hadde kanskje dumpa et år, (kan man vel tippe på, ihvertfall), for disse to jentene, gikk i samme klasse da.
Nina Monsen, bodde egentlig hos onkelen sin, i Ulvikveien, (men hun var så mye nede hos Christell, og lå vel over der en del og, at faren min sa det sånn til meg, at det var _to_ jenter nede hos Haldis, (på min alder), som jeg kunne leke med.
Men egentlig så bodde Nina Monsen hos onkelen sin da, (mora hennes bodde på Romsås, mener jeg, i Oslo, av en eller annen grunn).
Selv om Nina Monsen nok kanskje var minst like mye nede hos Christell og dem.
Det var nok nesten sånn, vil jeg si, at Haldis hadde adoptert Nina Monsen, (må man vel nesten kunne si).
Det var ikke langt unna, ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så hjalp jeg faren min, med å rydde i noe matrialer, som lå i en uthus/skul/lagerbygning, borte ved et sted, som farmora mi kalte for ‘Saga’.
Saga, det var der, som Jensen Møbler holder til nå.
Mellom Jensen Møbler og Birkebeinerhytta, vil jeg si, (for de som er kjent på Sand).
Så kunne vi lett se det, at noen hadde vært inne i det lager, og gjort fra seg, på gulvet.
Faren min sa det, at ‘det er vel han Geri vel’, (altså Geir Arne Jørgensen aka. Geri).
Så da jeg kom på skolen, neste dag vel, så sa jeg det til Geri, (som gikk i klassen min), at ‘faren min skal arrestere deg’.
(Men faren min hadde sagt at han skulle anmelde Geir Arne.
Men jeg blanda mellom ‘anmelde’ og ‘arrestere’ da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg bodde i Liverpool, så kikka jeg i noen digitale dokumenter, som lå på nettet.
Og da så jeg det, at min farfar, Øivind Olsen, hadde leid en tomt, på Sand, av Maren Bøhmer, like etter krigen, sammen med en Eastwood, (grandonkelen til Frank Eastwood, fra Berger, som vi møtte nede ved Tjøme en gang, Pia og meg, da vi var på båtferie med faren vår, og han og søstera hans, Anne, var på båtferie med faren sin, siden han, (Ernest Eastwood), var kamerat med faren min da. Så sånn var det).
Så da hadde nok faren min rett, at de skjula der, også var våre.
For den leiekontrakten hadde jo ikke gått ut enda da.
Og det var vel sånn, at det var der, som Øivind hadde produsert fruktkasser, vil jeg tippe på, på søndagene, mens han jobba som snekker, i fabrikken til Jebsen, på Berger, med å lage noen slags stamper da, som ble brukt i tekstilproduksjonen.
Så sånn var nok det.
Så det var nok derfor at Ågot kalte de skjula for ‘Saga’.
For Øivind hadde kanskje hatt en sag der da, før han bygde verkstedet, like ved, seinere i etterkrigsåra da.
Så sånn var nok det.
Mellom Saga og tomta som Strømm Trevare og huset til Ågot og Øivind stod på, så lå ‘Jordet til Lersbryggen’, som farmora mi kalte den enga, (må man vel nesten si at det var).
Der hadde ingen bonde gjort noe arbeid, siden før krigen, tror jeg.
Og Pia og jeg pleide å fange humler der, midt på 70-tallet vel, etter at Ågot og dem hadde foreslått at vi skulle gjøre det da.
Så sånn var det.
Fra det jordet kunne man også høre ‘gresshoppe-spill’, om sommerne, husker jeg, på 80-tallet.
Ganske høyt, for det var nok av gresshopper der, for det var ganske mye ugress og sånn på det jordet, siden det ikke ble brukt til noe da.
Så sånn var det.
Det kunne også være sommerfugler der, husker jeg.
Sånne Admiral-sommerfugler da.
Hans Martin Fallan, (lillebroren til Carl Fredrik), var en gang med meg, og leika på det jordet, (av en eller annen grunn, så ville han være med til Ågot, enda jeg egentlig ikke var så kamerat med han. Men men), husker jeg.
Det gikk strømledninger, (var det vel), over det jordet.
(Hvis det ikke var telefonledninger da).
Faren min sa en gang, at jeg kunne leike med noen lange jernstenger, (som var kanskje 4-5 meter lange), som lå på det jordet.
Jeg lurer på om det var noen stenger han hadde brukt, da han lagde den havseileren, på begynnelsen av 80-tallet.
Hvem vet.
Men da jeg begynte å liksom skulle ‘leike’ med de jernstengene da, (noe som egentlig var rimelig kjedelig).
Så så jeg det, at jeg kunne jo lett komme bort i de ledningene, som gikk over jordet da.
Så det droppa jeg ganske fort, må jeg innrømme.
Så det var kanskje litt uansvarlig, av faren min, må jeg vel si.
Det samme var det, en gang, som det hadde vært storm.
Og strømledninger, på hyttefeltet, like ved der farmora mi bodde, hadde falt ned.
Da ba faren min og Ågot meg, om å gå å se, på de skadene, som stormen hadde gjort, borte ved hyttefeltet da.
Men da kunne jeg jo lett fått støt og dødd sikkert.
Så det var nesten som at de ville ha meg drept, husker jeg at jeg tenkte litt på, ihvertfall.
De var ihvertfall veldig uansvarlige da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min kjente også en familie, som bodde ovenfor butikken til Oddmund Larsen.
(Som jeg ikke husker navna på nå men).
En gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, så husker jeg at faren min, hadde vært borte hos den familien.
Så gikk han inn i huset til Ågot, husker jeg, og sa, mens jeg stod like i nærheten da, at hu syv år gamle jenta, (eller hvor gammel hu var), i den familien, hadde ‘lår som en tretten-åring’.
(Av en eller annen grunn, så sa han det her da).
Så sånn var det.
Men men.
Noen ganger, så sa Ågot noe sånt, som at ‘Runar og dem kommer til helga’.
Og da var det onkel Runar og kona hans Inger, fra Kolbotn og seinere Vestby, (og enda seinere Son), som kom på besøk.
Da dukka de gjerne opp, før faren min dro hjem fra jobben, (og jeg pleide å sitte på med han da).
Så da pleide jeg å leike med mine søskenbarn, Ove og Heidi da.
En gang, så hadde Geir Arne og Jan Stadheim og Jan Rune Havre vel.
De hadde bygget snøborg, like ovenfor veien som ledet til innkjørselen, til huset til Ågot og Øivind da.
Dette syntes jeg, (og muligens også Ove, og de andre i slekta mi), at var litt vel nærme.
Det var kjent at jeg var uvenn med Geir Arne, og faren min likte heller ikke Geri da, (som han ble kalt).
Men men.
Så jeg fikk med Ove og Heidi, på å lage vår egen snøborg, noen meter fra deres borg da.
Og så endte det, etter en times snøballkrig kanskje.
Med at vi la en plan.
Ove og jeg, vi holdt Geir Arne og dem i sjakk, på en eller annen måte, (som jeg skjønte at funka, etter å ha ‘kriget’ en stund mot dem).
så hadde vi en plan, at når Ove og jeg, holdt Geir Arne og dem i sjakk, borte fra snøborgen deres.
Så skulle Heidi gå bort til snøborgen deres, og rive ned den.
Noe hu fikk gjøre uforstyrret.
Vi var tre stykker, og de var også tre.
Men da begynte de å si noe om at vi ‘måtte ha hjelp av jenter’.
Men vi var jo bare to gutter, mens de var tre gutter.
Så det var ikke urettferdig, vil jeg si, at vi hadde med Heidi også.
Men men.
Så etter det, så så vi ikke Geir Arne og dem, så nærme huset til Ågot og Øivind, igjen.
Så Ove og Heidi og jeg, vi vant den snøballkrigen, vil jeg si.
Og det var bra, for Geir Arne og dem ble litt vel nærgående da, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Vi lot alltid døra stå ulåst, på Bergeråsen.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg hadde vel aldri nøkkelen, til Hellinga 7B, tror jeg.
En gang, (når faren min var i USA, eller noe, kanskje).
Så var jeg hos Ågot da.
Men så dukka Ove og dem opp der.
Og da fikk jeg Ove til å bli med bort på Bergeråsen.
(Hvor jeg egentlig bodde da).
Og da var det låst der, (noe det aldri pleide å være).
Så klatra vi inn vinduet da, og drakk noe øl, eller noe, (som jeg pleide å få lov til av faren min), som stod i kjøleskapet.
(Bare litt da, bare for moro skyld vel).
Men det var visst kjempeille da.
For da hadde visst naboen, (det eldre paret som bodde i Hellinga 7A), ringt og sladra da, til faren min, eller Ågot da.
Så sånn var det.
Enda jeg ikke egentlig skjønte, hva jeg gjorde for noe galt.
Jeg bodde jo egentlig i den leiligheten, så om jeg gikk inn vinduet der, når døra var låst, så gjorde jeg vel ikke noe galt da vel, syntes jeg.
Men men, man kan ikke skjønne alt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ågot fikk meg også, et par ganger, (våren 1980 kanskje), til å sykle, (med Apache-sykkelen min), til Svelvik Kroa, i Svelvik, og tilbake.
(Det var kanskje 6-7 kilometer, fra Sand til Svelvik.
Noe sånt).
Og da, så kjøpte jeg kanskje en brus på Svelvik Kroa da.
Eller, jeg brukte vel den femmeren, som jeg hadde med meg, på å spille et spill, (Pac Man, eller noe, kanskje), som de hadde der.
(Svelvik Kroa lå helt nord i Svelvik).
En gang, så så jeg en avkappet ‘K’, som lå på asfalten, utafor Svelvik Kroa der.
Den ‘K’-en var fra et bilskilt.
KZ, var ganske vanlig, å ha på bilskilt, fra Kongsberg, eller noe, tror jeg.
(KE var ihvertfall skilt fra Drammen, mener jeg).
Så jeg tenkte det da, (noe jeg sa til faren min), at det var noen som hadde gjort et KZ skilt, til et Z-skilt.
(Det fantes Z-skilt, på den tiden.
Men det var bindestrek, på de Z-skiltene.
Så de så omtrent sånn her ut vel:
Z-12345
Mens KZ-skiltene så sånn her ut:
KZ 12345
Så hvis noen kappet bort ‘K’-en, fra et KZ-skilt, og tegnet på en bindestrek, så kunne de kanskje forfalske skiltet, på en eventuelt stjålet bil sånn da.
(Forestilte jeg meg ihvertfall).
Så det her foralte jeg faren min da, at jeg hadde sett en sånn ‘K’, på bakken, utafor Svelvik Kroa, og at jeg mistenkte det, at det kunne ha vært noen som hadde forfalsket et skilt, til en bil da.
Så sånn var det.
Men men.
Øivind fortalte en god del ting, i stua til han og Ågot, om de andre i slekta mi da.
Jeg spurte han, om hva han syntes om min morfar, Johannes, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).
Og da sa han det, at Johannes kunne være sånn, at han foreslo en ting, i politikken, da han var kontorsjef i Hurum kommune vel, (på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet), og så stemte mot det, når det skulle være avstemning.
Øivind, (og muligens enten faren min eller onkel Håkon), sa også det, om min mors yngre søster, tante Ellen, at hun ble borte hele tida, da hu gikk på forsøksgym, i Oslo, som tenåring, og at bestefar Johannes måtte inn til Oslo, hele tida, for å leite etter henne da.
Bestefar Johannes hadde visst fått grått hår da, og bestefar Øivind, sa det, at Johannes en gang, hadde møtt en annen mann, da han var inne i Oslo, og leita etter dattera si.
Hva driver du med da, hadde han andre mannen spurt bestefar Johannes om, da han så han gående rundt i Oslo da.
‘Jeg leiter etter dattera mi. Du da?’, hadde Johannes sagt, (ifølge Øivind da).
‘Jeg leiter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart da, (ifølge Øivind).
Så sånn var det.
Men men.
Øivind sa også det, (til faren min vel), at han syntes at det som tante Ellen, og mannen hennes, (Reto Savoldelli, fra Sveits), dreiv med, nede i Sveits da, var noe han var skeptisk til.
Ellen og Reto, fikk nemlig et barn til, (datteren Rahel), for å prøve å lære deres eldste barn, sønnen Joakim, (som var et år eldre enn meg), å bli ‘normal’.
Joakim var nemlig ‘mongoloid’, (het det ihvertfall i gamle dager), og Ellen og Reto, fulgte en teori, (som Øivind ikke syntes virket fornuftig da), at mongoloide barn, kunne bli ‘normale’, av å herme etter yngre søsken/slektninger da.
Det Øivind egentlig ikke likte da, var at de fikk et nytt barn, med motiver han likte da.
Han likte ikke det, at de fikk det yngste barnet, for å helbrede det eldste barnet.
Det mente Øivind, at var tvilsomt moralsk sett da, (sånn som jeg skjønner det nå, ihvertfall, og vel også skjønte det da).
For det var kanskje manglende respekt da, for menneskelivet, hvis man ser på et barn, (eller et menneskeliv da), først og fremst som et middel da, for å helbrede et annet menneske.
Det ble liksom sånn, at Ellen og Reto ikke respektere mennesker helt da, (vil jeg vel si), hvis jeg skal fullføre det, som Øivind sa da, i 1979 eller 1980 vel.
At Ellen og Reto kanskje ser på mennesker som en ‘ting’ da, hvis man fullfører det Øivind prata om da, for mer enn 30 år siden.
Så det har jeg ikke tenkt så mye videre over.
For det er veldig sjelden egentlig, som jeg har møtt tante Ellen, (og Reto har jeg vel bare møtt to ganger), siden hun bodde i Sveits.
Men tante Ellen har kanskje et litt tvilsomt moralsk syn på menneskeliv da.
At hun utnytter mennesker kanskje, hvis jeg skal fundere videre, på det Øivind nevnte, til faren min vel, rundt 1980 da.
(Så en liten advarsel mot tante Ellen, er kanskje på sin plass?
At hun ikke helt har respekt for mennesker/menneskeliv kanskje.
Hvem vet.)
Men men.
Så sånn er nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fortalte også Øivind det, i begynnelsen, da jeg bodde på Berger, at min mors samboer da, Arne Thomassen, pleide å dra på travbanen, omtrent hver søndag vel.
Da fortalte Øivind det, at han ikke likte ‘travbane-folk’.
Han mente at travbaner var noe folk burde holde seg unna da.
Så jeg skjønte det, at Øivind ikke likte det, at Arne Thomassen gikk på travbanen, særlig bra.
Folk som gikk mye på travbanen, var vel ofte kriminelle, (mer eller mindre ihvertfall), var det vel, som Øivind mente, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
En gang, som Øivind var nede på verkstedet vel, så babla faren min, noe til Ågot, om at noen i slekta hennes, vel var fra Finnskogen.
Jo, det var riktig det, svarte Ågot da, til faren min.
(Uten at jeg skjønte det, hvorfor faren min spurte henne, om det her da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren min hadde en kamerat, (som han hadde tjenestegjort sammen med, i militæret vel), som var politimann, i Oslo.
En gang så dro faren min meg med hjem til han da.
Han politimannen, prata med faren min, om at han hadde kjøpt noen spesielt fine whiskey eller cognac-flasker, (eller noe sånt), mens han var i Libanon, eller noe sånt vel.
Politimannen, sa det til faren min, at den flaska skulle han drikke på 50-års dagen sin.
Og den flaska skulle han drikke da og da, da.
Så sånn var det.
Jeg syntes det var litt kjedelig, å høre på den her pratinga, om når han politimannen, skulle drikke den og den fine flaska da.
Så jeg begynte å gå litt rundt i leilgheten hans, imens, når han og faren min, prata, inne i stua da.
Og inne på soverommet hans, (var det kanskje), så fant jeg en sånn liten svart adressebok, på gulvet.
Den syntes jeg så artig ut da, (nesten helt uimotståelig vel), så den var jeg litt dum og tok med meg da.
Men men.
Faren min spurte meg noen dager seinere, på Sand, om jeg hadde tatt den boka.
Men jeg nekta da.
(Jeg hadde vel kasta den boka uansett da, tror jeg.
Men men).
I den boka, så stod det fullt av damenavn og telefonnumre da.
Så jeg hadde nok tatt han politimannen sin hemmelige bok, for kjærester, eller hva man skal kalle det.
Men men.
Kanskje det var damer, som han hadde latt slippe å få fartsbot osv., mot at han fikk lov til å skrive opp navnene deres, i den hemmelige boka si?
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall det, at en gang, når jeg satt på med Christell, ikke lenge etter at hun fikk lappen, inn til Drammen, fra Bergeråsen.
Så smalt det fra Christell, ‘faen, purken’.
Så kjørte visst Drammenspolitiet, (eller noe), bak oss da.
Så spurte jeg Christell, hvorfor det var så farlig, om politiet kjørte bak oss.
Men da svarte ikke Christell noe særlig klart.
Så kanskje hu hadde blitt utsatt for sexpress, eller noe, av en politimann, tenkte jeg da.
I forbindelse med at hu ble stoppa på grunn av noe brudd på trafikkregel, eller feil med bilen, for eksempel.
Hvem vet hva det egentlig var som Christell banna for da.
For Christell hadde jo ikke drukket, eller noe, så det var jo ikke sånn at hu gjorde noe ulovlig.
Hu kjørte jo bare en vanlig biltur, på Svelvikveien, for å si det sånn.
Så jeg kan ikke skjønne at hu egentlig hadde noen grunn til å være nærvøs.
Hu hadde vel ikke rana en bank, for å si det sånn?
Hvem vet hva hu var nervøs for.
Men etter det, så lurte jeg litt på politiet, og hvordan de behandla damer i begynnelsen av 20-årene, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første skoledagen, på Berger skole, så gjorde jeg leksene skikkelig nøye, etter skolen og etter å ha vært borte hos Ågot, husker jeg.
Jeg ville gjerne være flink på skolen og sånn da, og være flink gutt, liksom.
Men, da jeg kom på skolen dagen etter.
Så var det bare jeg som hadde gjort alle leksene, mener jeg å huske.
Frøken, (Sissel Borgen, mora til Erland i klassen og kona til rekor Borgen), fikk nesten ‘anfall’, i klasserommet, og spurte de andre i klassen, hvorfor de ikke hadde gjort leksene, like ordentlig, som det jeg, (den nye gutten i klassen, fra Larvik), hadde gjort da.
Da syntes jeg plutselig at det ble rimelig flaut, å være den eneste, som gjorde alle leksene.
Så etter det, så slutta nesten jeg og, å gjøre lekser.
For jeg hadde ikke lyst til å skille meg ut da, på det nye stedet, som jeg hadde flytta til.
Det syntes jeg at ble rimelig flaut, når frøken brukte meg som ‘englebarn-eksempel’, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Likevel, så hadde jeg en god ballast, vil jeg si, fra årene på Østre Halsen og Torstrand skole.
Jeg satt jo foran i klasserommet, de to første årene, på de to skolene, og der stod hver pult for seg, så det ble mindre fokus, på medelevene, og jeg fulgte med bra i timene, og man skilte seg vel kanskje mindre ut der da, hvis man gjorde alle leksene, for å si det sånn.
Men men.
Så jeg var vel en av de beste i klassen, også på Berger skole, vil jeg si.
Hvis det var spørsmål, fra læreren, (vi fikk Tore Allum som klasseforstander, fra fjerde klasse, av en eller annen grunn), så svarte jeg ofte riktig da.
Og Tore Allum, han sa vel en gang, (før Erik Ree også begynte i klassen vår), at Erik, han er en ‘kjernekar’, mener jeg.
Men men.
(Selv om det også var litt flaut).
Og jeg husker det, at skoleoppgavene, de gjorde jeg kjemperaskt, så det var sjelden at jeg behøvde å gjøre lekser, for jeg fikk gjort unna det meste, i timene.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi barnebarna til Ågot, vil pleide å spille fotball, i hagen til Ågot, om sommerne.
Dette var noe vi begynte med, vel før jeg flytta til Berger og.
Siden vi noen ganger var samlet, i ferier osv.
Det gikk ganske hardt ut over spesielt blomstene, i hagen til Ågot, men Ågot var snill, (må man vel si), og lot oss spille fotball der da, på den fine plenen da.
Vi brukte en høy enebærbusk, eller noe, som den ene målstangen da, og en jakke, eller noe, som den andre målstangen vel.
Og en tjukk og veltrimmet hekk, stoppet for det meste ballen, når keepern ikke klarte å ta et skudd, eller ballen gikk utafor da.
Men Ågot ga vel til slutt opp, å ha noe særlig med blomster, i den hagen.
Men mye morsom fotballspilling, ble det for Ove, Heidi, Tommy, søstera mi vel, og kanskje en sjelden gang Lene og til og med en gang Christell vel, (som gikk dårlig overens med Ove da husker jeg), i den hagen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men det var ikke sånn, at jeg dro med kamerater, for å spille i den hagen.
Der gikk nok grensa.
Det var bare oss barnebarna, tror jeg, som kanskje aller nådigst, fikk lov å spille fotball i den hagen, blant de fine blomstene og hageplantene til Ågot da.
Så sånn var det.
Men vi barnebarna hadde det ihvertfall morsomt om sommerne der, husker jeg, når vi kunne spille fotball, på den fine plenen.
Vi spilte vel til og med fotball der, i konfirmasjonen min, mener jeg, (hvor faren min ikke ville være med, hverken i kirka, eller i middagsselskapet, men mora mi dro dit, hele veien fra Larvik eller Tønsberg vel. Så sånn var det).
Så jeg fikk grønske, på en hvit finbukse, som Haldis dro meg med til en klesbutikk, ved Saga kino, i Drammen, for å kjøpe, før konfirmasjonen min da, våren 1985 vel.
Så sånn var det.
Rosa skinnslips og vel også hvit jakke, fikk jeg vel også, til konfirmasjonen min, av Haldis, mener jeg å huske.
Men men.
Faren min viste meg også det, en av de første månedene, som jeg bodde på Berger, at han og onkel Håkon, tok ut 800 kroner, hver, hver uke, i lønn, fra Strømm Trevare da.
(Hvor mye bestefar Øivind tok ut, det veit jeg ikke, for å være ærlig.
Men det var muligens det samme.
Det stod vel kanskje ikke i den boka.
Det er mulig at han egentlig hadde gått av med pensjon da og.
Det er mulig.
Han var vel i midten eller slutten av 60-åra da vel, og gjorde mest enkelt rutinearbeid, mener jeg, på verkstedet.
Selv om det hendte, husker jeg, at han klarte å kutte av seg et par tupper vel, av fingra sine, og måtte inn til legen i Svelvik, for å sy, på den her tida, husker jeg.
(Og han fikk da kjeft av faren min, i stua til Øivind og Ågot da, husker jeg.
Men men)).
Faren min viste meg også det, at helt nylig da, så hadde Håkon og han selv, gått over, til å begynne å ta ut 1000 kroner hver seg, i uka da, i lønn da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg spurte jo også Håkon, på den her tida, om hvorfor han gikk hjem før faren min.
(Håkon gikk alltid hjem klokka 16, på slaget, må man vel si.
Mens faren min vanligvis jobba minst til klokka 17.
‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Håkon da, litt irritert vel.
Noe som var litt uforståelig ihvertfall, for meg, for faren min hadde jo en sønn han og, (nemlig meg da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men Håkon fikk altså like mye i lønn, som faren min, fra Strømm Trevare.
Så det er mulig at faren min jobbet mye med sine egne prosjekter, etter at Håkon gikk hjem.
(Selv om jeg egentlig tror at det var mest sannsynlig, at faren min jobba mye overtid, fordi de var litt forsinka noen ganger kanskje, med produksjonen.
Sånne ting.
Hvem vet).
En av de første månedene vel, som jeg gikk på Berger skole.
Så spurte plutselig en dag, Ole Christian Skjellsbekk, om jeg ville være med han og Hege Rønjom, (ei jente i klassen vår, som gikk for å være finest i klassen vel. Mente ihvertfall Carl Fredrik Fallan, mener jeg å huske), til Svelvik, for å selge lodd, for Berger skole da, (eller om det var for Berger IL).
Rektor Borgen, hadde en stor pose eller sekk, på kontoret sitt, i nybygget, (vi hadde klasserom, nederst i det eldste skolebygget, på den tiden, som vel er revet nå, hvis jeg har forstått det riktig).
I den sekken, så hadde rektor Borgen noen gaver, som for eksempel sprettballer, som elevene fikk en av, for cirka hvert tjuende lodd de solgte, eller noe.
Jeg prøvde først å selge lodd, på Sand, og så noen hyttegjester, borte ved hyttefeltet, like ved Jordet til Lersbryggen, (det hyttefeltet heter Bascomti vel, etter en som hadde hus der, i gamle dager vel).
Dette var midt på vinteren, og jeg måtte vasse i snø, husker jeg, på parkeringsplassen, til hyttene der da.
Men begge de karene, (som jeg overrasket der vel), ville kjøpe lodd.
De kjøpte for fem kroner hver, tror jeg det var.
Så det var ikke dårlig.
Det var mer enn det folk vanligvis kjøpte lodd for ihvertfall, husker jeg, når jeg ringte på hos dem.
Men men.
Jeg lurer på om det var noen som hadde drevet med kjøp og salg av en hytte kanskje, som jeg møtte på, og kanskje overrasket litt da.
Siden begge to var høflige og hyggelige, og begge ville kjøpe lodd, til inntekt for Berger IL, var det vel kanskje, (hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Så en dag, noen dager seinere, så fikk jeg vel penger av Ågot da, og dro bort til bussholdeplassen, ved butikken til Oddmund Larsen, etter å ha spist en ganske rask middag vel.
Og på den bussen, så satt som avtalt, Ole Christian Skjellsbekk og Hege Rønjom da, i klassen min.
(Så den avtalen funka bra, som vi hadde avtalt om på skolen da, at vi skulle møtes på den og den bussen, inn til Svelvik da.
Så sånn var det).
Da vi kom til Svelvik, så ville de to andre, at vi skulle gå opp til Ebbestad, eller noe.
Også gikk vi langt opp i ‘hutta-heita’ da, i Svelvik.
Og jeg måtte nesten markere det, syntes jeg, at vi hadde forskjellige loddbøker, og ikke samarbeidet, om å selge lodd, egentlig.
Så jeg sa det, at dem to fikk selge lodd på den ene sida av veien, også solgte jeg lodd, på den andre siden av veien da.
Så vi solgte ganske mange lodd, inne i Svelvik da.
Selv om inntekten var til Berger IL vel.
Så det var kanskje litt rart, vil jeg vel si.
(At vi solgte Berger-lodd, i Svelvik.
Men men).
Men jeg var jo ny, på Berger, (jeg hadde jo vokst opp for det meste, hos mora mi, i Larvik-distriktet, må jeg vel si), så jeg måtte nesten stolte på de to andre folka, nemlig Ole og Hege da.
Så sånn var det.
Og året etter, i fjerde klasse, så hadde plutselig Hege Rønjom og de, flytta til Svelvik da.
Så da mista vi den peneste jenta, i klassen, husker jeg at Carl Fredrik Fallan var sur for vel.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev om maten, som jeg fikk av bestemor Ågot, i det forrige kapitellet.
Men jeg glemte å skrive det, at tirsdag, det var en spesiell dag, i huset til Ågot og Øivind.
For Ågot, hu gjorde unna hovedhandlinga, for husholdningen, i butikken til Oddmund Larsen, på tirsdager og fredager.
Og tirsdager var også bladdag.
Så da pleide jeg alltid, de første årene jeg bodde på Berger, å få Donald Duck, av bestemor Ågot da.
Og en flaske Coca-Cola!
(En sånn 0.35 liter flaske da).
Så jeg var kanskje litt bortskjemt.
For jeg fikk også cola, hver dag vel, av faren min.
(Så jeg ble tidlig ‘coca-coliker’, som det vel kalles).
Og jeg fikk også mye godteri, av faren min da.
For eksempel, så sa faren min det en gang, til bestefar Øivind, husker jeg.
At han hadde lest det et sted, at hvis unger fikk mye godteri, en bestemt dag i uka, så spiste dem mindre godteri, tilsammen.
Noe sånt.
Så jeg fikk noen fredager, 4-5 sjokolader, (eller, det var vel også godteposer, osv.), og sånn, husker jeg, av faren min, i butikken.
Og da begynte nesten bestefar Øivind, å grine, tror jeg, når han så meg med alt det godteriet.
For så mye godteri, det fikk de vel ikke engang til jul, kan jeg tenke meg, da bestefar Øivind var ung.
(De fikk vel en appelsin til jul, tror jeg.
Hvis det ikke var Arne Thomassen som fikk det.
Hvem vet.
Men men).
Så sånn var det.
Men det roa meg kanskje litt, tror jeg, at jeg fikk så mye godteri, på et par-tre fredager, husker jeg.
Selv om det nesten var usømmelig, med så mye godteri, tror jeg at jeg syntes ihvertfall, innerst inne.
Så den ordningen stoppa opp etterhvert.
Jeg tror også at butikkdamene, hos Oddmund Larsen, kanskje syntes at vi var litt rare, siden jeg fikk så mye godteri, de fredagene da.
Hvem vet.
Men men.
Men Ågot serverte også fisk, hver tirsdag.
Det var stekte torskefileter, (fra Findus eller Frionor), mener jeg.
Med stekte poteter da.
Og jeg pleide en stund, å drikke cola, til den fisken, husker jeg.
(Jeg hadde ‘De Britiske Øyer’, som valgfag, på Berger skole, og husker jeg at sa til Ågot, at dette var kanskje litt som ‘fish and chips’, som de pleide å spise, i England.
(Selv om Fish and Chips-retten, i England, har fisk, som har ‘batter’ på seg, altså en slags fritert skorpe vel, av fett og brødsmuler vel, tror jeg.
Noe sånt.
Men men)).
Så etterhvert, så syntes jeg, at det smakte kokt torsk, (som jeg syntes hadde en litt ekkel bismak, enkelte ganger, av all cola.
Jeg var litt bortskjemt kanskje, som sagt).
Så den ordningen med fisk og cola, den ødela forholdet mitt, til yndlingsdrikken min, syntes jeg, etterhvert.
Så jeg måtte be Ågot om det, om jeg fikk lov å drikke vann, eller juice da, til fisken.
Også cola etterpå.
For ellers så ble det sånn, husker jeg, at jeg syntes at det smakte fisk, av all colaen jeg drakk.
Og da ødela det litt for helge- og kvelds-‘kosen’ min, osv., må man vel kalle det.
For jeg pleide å trøstespise fælt, siden jeg ble mobba på skolen etterhvert, og bodde alene da.
Så jeg ønsket ikke å forbinde cola med fisk.
For fisk var egentlig noe av det værste jeg visste.
Ihvertfall så syntes jeg det var det værste, av den maten, som jeg fikk, da jeg bodde på Berger.
(Selv om jeg nok var rimelig bortskjemt da, for å si det sånn.
Men reker likte jeg, husker jeg.
Og stekt makrell syntes jeg også var ganske godt.
Det var kanskje bare den torsken som var litt harsk, det er mulig.
Jeg husker det, at jeg ikke tålte den hvalbiffen, som mora mi og Arne Thormassen noen ganger serverte, i Larvik da.
For den smakte harsk, syntes jeg, og hadde en ettersmak som minte om tran, husker jeg at jeg syntes.
Så det var kanskje bare den transmaken, som jeg ikke fiksa, det er mulig.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg tror også at Ågot hadde noe kjøttboller, eller noen oppdelte kjøttkaker, eller pølsebiter, i den ertesuppa, som hu pleide å lage, og servere med pariserloff til da.
Smøret hun brukte, det var sætersmør, husker jeg.
Altså en salt type smør, som jeg vet, etter å ha jobbet som butikksjef i Rimi, at det ikke selges så mye av, nå for tiden.
Det smøret var nok veldig usunt, hvis man tenker sånn, som moderne folk, nå til dags tenker, om kosthold da.
Så farmora mi, hu kjente ikke til det som nesten alle veit om nå til dags, om et moderne kosthold, med lite fett og salt, osv.
Sånt hadde nok ikke farmora mi hørt så mye om.
Selv om faren min prata om kolestrol i egg, og sånt, husker jeg.
Og de kjøpte vel både lettmelk og helmelk, tror jeg, på 80-tallet.
Men farfaren min, han fikk nok i seg for mye fett og sånt.
Han spiste sirup, på brødskiva, noen ganger, husker jeg.
Og hadde skikkelig mage, husker jeg.
Han satt jo mest i sofaen og løste kryssord så.
Og stod mye stille, mens han jobba nede på verkstedet.
(Han stod bare stille ved enkelte maskiner, og borra noen hull, i noen elementer osv., da, mener jeg å huske.
Men men).
Men det var ihvertfall skikkelig godt, husker jeg at jeg syntes, med sånn ertesuppe, som Ågot lagde, med noen ‘kjøttrester’ i kanskje da, og pariserloff, med sætersmør da.
Det var vel nesten livretten min kanskje, på 80-tallet, sammen med Pizza Grandiosa da.
Men men.
Noen ganger, så fikk Ågot også tak i multer, og da lagde hun multekrem til meg, husker jeg.
Og det var også kjempegodt, husker jeg.
Det må jeg vel si, at er favorittdesserten min, sammen med is kanskje.
Og kransekake, lagde Ågot også til jul, (som var kjempegod), og også lefse, som var hardere enn den lefsa man får kjøpt i butikkene.
Hu lagde lefsene i kjelleren, på en takke, heter det kanskje, som hu lånte ei en kone vel, (tror jeg ihvertfall).
Også var det smør og sukker på de lefsene da.
(Jeg lurer på om det kan ha vært Numedalslefser, som de het.
Hvem vet).
Noen ganger, så kjøpte også Ågot multesyltetøy, som det også gikk ann å lage multekrem av, husker jeg.
Og det var også veldig godt, husker jeg.
Men men.
Etter middagen, så pleide jeg å få klementiner, hvis det var nærme jul, husker jeg.
Og kanskje noe sjokolade, hvis jeg ble der til barne-TV begynte.
Noe som skjedde ganske ofte.
Jeg husker at jeg så Jul i Skomakergata der, nesten hver kveld vel, sammen med Ågot da.
Så sånn var det.
Og Ågot fikk meg også til å se Rytmisk Sportsgymnastikk, på TV, husker jeg.
(Kanskje hu prøvde å få meg til å bli mer ‘jentegæern’, hva vet jeg.
Men men).
Så sånn var det.
Ågot kunne heller ikke fordra Haldis, og Ågot og jeg, forbannet nesten Haldis, ikke rent sjeldent da.
(Siden hu hadde ‘rappa’ faren min da, tenkte jeg på det som, ihvertfall).
Ågot sa det, at hu Haldis hu skjenka øl, før det ble tomt i glasset.
Og da glemte folk, hvor mye dem hadde drikki da.
(For Haldis hadde vel jobba på en kro, tror jeg, i Danmark, eller noe vel.
Siden hennes første ektemann, Søren Snoghøj, (faren til Jan og Viggo), var dansk da).
Men men.
Og etter at faren min ble sammen med, og flytta ned til Haldis, (må man vel si at han gjorde), så ble det nesten helt slutt på det, at ‘storfamilien’ vår, feira jul osv., sammen.
Og det ble vel slutt på grillfester, i hagen til Håkon osv., mener jeg å huske, (som jeg hadde vært på, i ferier hos faren min, osv).
Det ble nok ikke slutt på grillinga og festinga, hos Håkon, men faren min og Haldis, (og jeg), ble vel ikke bedt dit da, etter at faren min traff Haldis.
Men men.
For Håkon kunne heller ikke fordra Haldis, og kalte henne noen ganger for ‘Halv-tiss’.
Men men.
Så sånn var det.
Haldis jobba på CC Elektro, som var en el-butikk, i andre etasje, på CC kjøpesenter, i Drammen da.
Haldis var lam i den ene armen, etter at hennes andre ektemann, (var det vel), Oddbjørn Humblen, hadde kastet henne ut av en glassdør, ble det vel sagt, ihvertall.
(Selv om Oddbjørn Humblens sønn, Bjørn Humblen, som var medlem i Johanniterordenen, i cirka ti år vel, fra slutten av 90-tallet, skrev til meg, på e-post, da jeg bodde i Liverpool, at det var Haldis selv, som løp gjennom den døren.
Men men).
Det ble sagt, (av faren min vel), at Haldis sin eldste sønn, Viggo, trente så mye, fordi han ville være i stand til å beskytte mora og søsknene sine, fra en av Haldis sine tidligere ektemenn vel.
(Altså enten Søren Snoghøj eller Oddbjørn Humblen da).
Så sånn var det.
Viggo jobba også litt borte på verkstedet, til faren min.
Viggo var jo bodybuilder, og vant EM for juniorer, i København, for Norge vel, i 1983, husker jeg.
(For jeg var med faren min og Haldis og dem, til Danmark, og så på det mesterskapet, noe jeg skal skrive mer om seinere).
Men faren min sa det, om Viggo, at han klarte ikke å løfte mye, på verkstedet, selv om han hadde store muskler.
(Sånn som jeg husker det).
Så det var ikke sånn, at Viggo jobba så mye, nede på verkstedet, til faren min og dem.
Ågot spurte meg også, et par ganger, om ‘hva var det han eldste sønnen til Haldis het igjen, var det Hugo?’.
(Og da måtte jeg svare det, at han het ‘Viggo’ da).
To ganger spurte vel Ågot meg om det her, (med noen måneders mellomrom vel), og begge gangene så lurte hu på om han het Hugo.
Men men.
Enten Viggo eller Jan, jobba også med å legge murstein, til en gipsplatefabrikk, som ble bygget på Grunnane, på den her tida, (på begynnelsen av 80-tallet), mener jeg å huske.
Men men.
Så Haldis ble nesten som Olsen-familiens svar på Yoko Ono, (kan man vel kanskje si).
Siden hun liksom splittet opp faren min og brødrene hans da, og også faren min og meg og Ågot vel, kan man vel si, at Haldis splittet opp, (mer eller mindre, ihvertfall vel. Men men).
Så sånn var det.
Men men.
Da faren min prata med coupieren, på Kiel-ferja, forresten, (som jeg skrev om det forrige kapittelet vel).
Så spurte han vel om ting, som om det var noen sånne spesielle triks, som coupieren kunne gjøre, for å få kula til å lande der og der da.
(Om han hadde en hemmelig pedal, for eksempel.
Eller om han kunne sende kula på en spesiell måte kanskje, for å få den til å lande her eller der da.
Sånne ting.
Men men).
Jeg fikk mast meg til et pengeskrin, av rød blikk, (heter det vel), og med kode, en gang, som faren min og jeg, var i bokhandelen, i Svelvik.
Etter det, så fikk jeg også plutselig en dag, en mer solid safe, av faren min, laget av jern vel, til å ha i en skuff da.
Så sa Ågot det, (enten når jeg fikk de safe-ene, eller tidligere), at jeg kunne få en skuff, i reolen til henne og Øivind, til å ha tingene mine i, som jeg hadde der borte, på Sand da.
Og i årenes løp, så fikk jeg først to skuffer og så tre skuffer vel, i den reolen, til å ha tingene mine i da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En av de første julene, som jeg bodde, på Berger, så fikk vi en reklame-brosjyre, for lekebutikken i Svelvik, i posten.
Lekebutikken lå ovenfor bokhandelen i Svelvik, og var egentlig samme butikk da, (det var bare å gå opp en trapp, og man kunne vel betale for ting fra lekebutikken nede i bokhandelen og, for eksempel, tror jeg vel, hvis jeg skulle tippe. Men men).
(Bokhandelen i Svelvik het vel Thors Bokhandel, mener jeg å huske, på den tiden.
Og det heter den kanskje muligens enda, for alt hva jeg vet.
Jeg har ikke vært så mye i Svelvik, siden 80-tallet, for å si det sånn.
Men men).
I den brosjyra, så var det en radiostyrt bil da, som jeg syntes at virka så kul.
Det var en radiostyrt Mercedes, som kosta drøye 400 kroner vel.
Jeg skulle få den til jul da, av faren min, fikk jeg mast meg til.
Men da vi kom til den bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, noen dager før jul da.
Så var de utsolgt for den radiostyrte bilen, i lekebutikken, i Svelvik da.
Jeg hadde jo gleda meg skikkelig, til å få den bilen, så jeg ble nesten på gråten da.
Men men.
Men jeg lekte også med Lego, og da fikk jeg to dyre Lego-ting, av faren min, (som onkel Runar tok meg med for å kjøpe, av en eller annen grunn, i romjula, var det vel kanskje), på varemagasinet Lyche, i Drammen.
Det var togbane og togstasjon, (som passet sammen da), mener jeg å huske.
Og de to Lego-settene, kostet tilsammen rundt 1000 kroner vel.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så jeg ble litt glad, for det var en fin julegave.
Men jeg hadde jo togbane fra før, (som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen.
En togbane som jeg hadde med til faren min, mener jeg å huske, for jeg husker jeg brukte transformatoren, da jeg begynte å interessere meg for elektronikk, seinere på 80-tallet).
Men men.
Så onkel Runar syntes vel at jeg var bortskjemt da.
Og 1000 kroner var også mye penger, rundt 1980.
Så jeg var nok ganske bortskjemt, ja.
Men etter å ha jobbet som butikksjef, så vet jeg jo det, at man ikke bør være utsolgt for særlig mange ting, før jul.
Og dette var vel en av de lekene, (den radiostyrte Mercedesen), som fikk størst plass, av lekene, i den reklamebrosjyren, for den leketøyskjeden da, som lekebutikken i Svelvik, var medlem av da, (hvis jeg husker det riktig).
Og jeg var ikke helt fornøyd, selv om jeg fikk Lego-sett, for mer enn det dobbelte, av hva den Mercedesen kosta.
Men men.
Fordi jeg syntes at en radiostyrt bil, hørtes mye artigere ut.
Men men.
Så den lekebutikken i Svelvik, den var kanskje ikke så godt drevet da, siden den ble utsolgt for en av de mest populære lekene kanskje, før jul da.
De kunne kanskje sagt det, (som vi pleide å si på Rimi), at de skulle få tak i den leken, i en annen butikk.
(Eller ihvertfall tilbudt seg å ringe kanskje, (som vi også kunne gjøre på Rimi), til noen av de andre lekebutikkene, i den kjeden da, og spurt om de hadde fler av de radiostyrte bildene, på lager da.
Men så ikke).
Og noen dager, (eller om det var etter jul), så fikk jeg slengt det etter meg, på skolen, husker jeg, fra Anders Røkås, i klassen over meg, at jeg hadde begynt å grine, i lekebutikken da.
(Eller han sa det om meg, til noen andre folk, høyt da, sånn at jeg hørte det).
Så det var derfor jeg skrev det, i et det forrige kapitellet vel, at mora til Anders Røkås, muligens jobba i bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, får hun begynte å jobbe i banken.
Men det kan også ha vært sånn, at hu var innom i lekebutikken, da faren min og jeg var der, eller at hu kjente en av damene, i lekebutikkene, og sladra litt med henne, på fritida, eller lunsjpausen da.
(Og så prata høyt om det her, under middagen hjemme, etter jobben kanskje).
Hva vet jeg.
Noe sånt kanskje.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tone, (kona til onkel Håkon), sa det en gang til meg, husker jeg, (på den her tida, på begynnelsen av 80-tallet vel), at Tommy, (fetteren min), bare hadde lagt seg ned, under et epletre, (eller noe), i hagen deres, en dag.
Og latt som at han var død da, eller noe.
Også hadde Tone sett det her da, (i et av vinduene, i huset deres vel), og fått sjokk da, og løpt ut.
Også hadde det bare vært Tommy som tulla.
Men men.
Håkon sa også noe om Tommy.
Og det var det, at han hadde gått i søvne, en natt, og gått inn på kjøkkenet deres, i Havnehagen, og tissa oppi ketchupflaska.
Så da Håkon skulle ha ketchup på oste-brødskiva si, (som han pleide å ha), så hadde bare kommet noe tyntflytende greier, ut på brødskiva hans, (eller noe).
Så der var det mye rart som foregikk, i den familien, det er helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde vært på besøk, på Sand, fra mora mi i Larvik, tidligere på 70-tallet, en gang.
Så hadde jeg fått mast meg til en sånn grønn boks, med ‘Slime’, en gang, som faren min og Pia og meg vel, hadde vært, innom bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik.
Også hadde jeg klint det grønne, ekle leke-slimet da, på dørhåndtaket, til døra til Ågot.
Så hadde Ågot tatt av slimet, og det hadde falt ned, mellom trappa og huset da, (hvor det var en glippe, husker jeg, på 5-10 centimeter kanskje. Men men).
Men en gang så stod jeg der, også kom Inger, som var gravid, med Susanne vel.
Og da, så ble Runar sur på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.
(Han mente jeg hadde gjort noe galt da).
Og en gang, som jeg var på do, på doen til Ågot, når Runar og dem, også var der.
(Jeg bæsja da, for å si det sånn).
Så gikk Runar, på do, etter meg, og da kom han rett ut, husker jeg, og sa det, at jeg hadde bæsja, på setet.
(Men det syntes jeg hørtes rart ut, husker jeg.
For jeg pleide ikke å gjøre det, for å si det sånn.
Mora mi pleide å sjekke etter meg, og klagde, hvis det var noe galt, når jeg gikk på do, da jeg bodde hos henne, husker jeg, (for jeg tulla med dobørsten en gang, husker jeg, i Storgata, (da jeg var sånn 3-4 år vel), sånn at det kom bæsj på den, for jeg skulle liksom vaske doen da, for jeg huska det, at dem hadde en sånn dobørste hos Ågot også da, og jeg forsvarte meg med at Ågot gjorde det sånn. Men men).
Men Runar viste Ågot og meg da, (og alle andre som ville se vel), at det var noe bæsj på setet da.
Men når jeg tenker på dette nå, så lurer jeg på det, om det kan ha vært Runar selv, som har tatt bæsj fra seg selv, eller noe, og klint på setet da.
For jeg kan ikke huske det, at jeg har vært plaga med det, hverken før eller siden, at det har pleid å komme bæsj, på setet, når jeg har gått på do.
Men men.
Hvem vet.
Det virker litt rart ihvertfall, syntes jeg nå.
Så et lite varsko, for onkel Runar, han hadde nok et horn i siden til meg, vil jeg nok si.
Husker jeg, fra den gangen som Inger var gravid, med Susanne, (eller om det var Øystein), og Runar ble så sinna på meg, bare fordi jeg stod på trappa til Ågot der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, den første vinteren, som jeg bodde på Berger vel.
Så gikk Geir Arne Jørgensen og jeg, samtidig, hjem fra skolen.
Vi kjegla vel litt, må man vel kanskje si.
Geir Arne tøffa seg og kasta en isklump, som lå langs veien, på en bil, som kjørte forbi da.
Så måtte jeg også tøffe meg, syntes jeg, (siden vi var uvenner da, og jeg var ny på Berger, så vi liksom tøffet oss, for hverandre da).
Så kasta jeg også isklump.
Men den bilen stoppa med en gang da, i den bakken, før butikken til Oddmund Larsen, på Sand der da, (etter at man har gått forbi Gamlehjemmet der, for de som er kjent).
Også var det Lensmannen i Svelvik.
Eller to lensmenn, tror jeg det var.
(De kjørte i en sivil bil da.
Og var vel ikke i uniform, mener jeg å huske).
Og dem spurte meg hva jeg het da.
Jeg syntes det var urettferdig, at jeg skulle bli skrevet opp, på grunn av det her da, når det egentlig var Geir Arne, som hadde starta, med den her kastinga, av isklumper, på biler da.
Og jeg liksom måtte være like tøff da, siden jeg var ny på Berger/Sand da, syntes jeg.
Men men.
(Og jeg syntes det var flaut å bli skriv opp av politiet da.
Hva nå det egentlig innebærte).
Så jeg bare fant på et navn, og sa det, at jeg het ‘Kåre Kristiansen’.
Og da, så sa Geir Arne det, at ‘nei, du heter Erik Olsen du’.
Noe sånt.
Også skreiv politiet opp Erik Olsen da, (eller om det var Erik Ribsskog).
Så Geir Arne både begynte den her kastinga, av isklumper, (og han ville ikke la meg gå ifred da, på skoleveien).
Og han sladra også, til politiet i Svelvik da, om at jeg jugde på navnet mitt.
(For jeg hadde aldri fått tilsnakk av politiet, for noe før, de årene jeg hadde bodd hos mora mi i Larvik.
Så jeg fikk litt sjokk da.
Og fant på et falsk navn da.
Så sånn var det).
En gang, som jeg gikk forbi et hus, i Hellinga vel, på vei til skolen, (hvor faren min seinere sa det, at en politimann bodde vel).
(Det var et sånt ‘vokt dem for hunden’-skilt der, ihvertall).
Så mener jeg at han politimannen, stod utenfor leiligheten sin, når jeg gikk til skolen, en morgen, og sa høyt til seg selv, noe sånt som, at ‘det er han som oppga falsk navn til politiet, ja’, eller noe.
Men politiet skjønte nok ikke det, at Geir Arne og jeg, hadde et sterkt uvennskap, og derfor brydde oss mest, om å tøffe oss, for hverandre, og jeg ihvertfall, brydde meg mindre om det, hva folk i forbipasserende biler, måtte mene.
Fordi jeg kunne nesten ikke vise meg som svak, ovenfor Geir Arne Jørgensen, for da hadde nok han banka meg opp, og tulla fælt med meg, omtrent hver dag, resten av 80-tallet, (og sikkert senere også), vil jeg nok tippe på.
Men men.
Faren min advarte jo farmora mi og meg, mot Geir Arne Jørgensen, husker jeg, før det her da.
Og derfor var jeg spesielt på vakt, ovenfor han da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så så jeg også det at en hjulkapsel, falt av den grønne Mercedes stasjonsvogna, til Havre, som hadde Sandbu Tepper, når jeg gikk fra ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot.
Jeg tror jeg tok med den hjulkapselen, til faren min.
(For jeg syntes at Mercedes var en fin bil da).
Og faren min hørte vel med Havre.
Men jeg fikk vel beskjed om det, at jeg bare kunne beholde den hjulkapselen, tror jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Sommeren 1980, så dro onkel Runar sin familie, og onkel Håkon sin familie og Stenberg-familien, (en familie fra Bergeråsen, som vår slekt kjente godt da), og faren min, Haldis, Christell og meg, til Jugoslavia.
Hva som skjedde under den ferieturen, tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapitellet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
