Huset/bungalowen, (som jeg aldri besøkte, for jeg ikke har hatt noe særlig kontakt med Frode siden begynnelsen av 90-tallet), hadde ganske bra standard, (må man vel si):
Og så flytta min mor, ned til Vestmarka/Larvik, med min lillesøster Pia og meg, året etter.
(Etter å ha rømt fra min far på Bergeråsen.
Min mor rømte først til sine foreldre, i Hurum.
Og jeg lurer på om min mor, Pia og meg, bodde noen uker/måneder, på Klokkarstua, (i Hurum), våren/sommeren 1973.
Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Onkel Martin er/var glad i, å kjøre motorsykkel.
Så det er mulig, at onkel Martin bodde, hjemme hos sine foreldre, (i Hurum), selv om han gikk på skole, i Melsomvik.
Min farfar Øivind sa, rundt 1980.
At onkel Martin hadde kjørt av veien, (på motorsykkel), like ved Berger-kafeen, (og ned i elva Fossekleiva, som har mange kampesteiner osv.).
Og han som satt bakpå hadde visst daua, (sa min farfar).
Og det kan stemme med, at onkel Martin kjørte motorsykkel hjem fra Vestfold Landbruksskole.
(På begynnelsen/midten av 70-tallet).
Og at han kjørte riksvei/fylkesvei 319.
Siden at han skulle ta ferje fra Svelvik til Verket/Hurum, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Onkel Martin ble visst født, 9. april 1955.
(Så jeg nå, på MyHeritage).
Så han fylte atten år, 9. april 1973.
(Et snaut år etter at han begynte, på Vestfold Landbruksskole).
Så Martin bodde kanskje, på et slags internat, (eller noe lignende), på Vestfold Landbruksskole, (den første tida).
(Noe sånt).
Hvis han ikke bodde, hos sin tremenning Tore Ribsskog, (sønn av kaptein Bjarne Ribsskog), og de, (som er fra Melsomvik).
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Det her kan kanskje ha vært onkel Martin sin dødsulykke, og så har min farfar kanskje blanda den ulykken, med en tidligere/annen ulykke, på Berger, (fra DT/BB 10. januar 1977):
Da Pia, Axel og jeg, (og muligens Pia sin mulatt-sønn Daniel), var i bestemor Ingeborg sin 85 års-dag.
I Gurvika, (i Nevlunghavn).
Da lå vi over hos onkel Martin og de, (i Kvelde).
Og på søndagen, så skulle vi kjøre ut til Gurvika, for å rydde, som de sa, (selv om folk da egentlig satt mest på ræva, for å si det sånn).
(Og jeg ble da bare vekket.
Og fikk ikke tatt min daglige rutine.
Som var å dusje, barbere meg og pusse tenna.
Før strevet/maset begynte.
For å si det sånn).
Og da kjørte jeg bak onkel Martin, (som kjørte motorsykkel), husker jeg, (inn til Nevlunghavn).
(Hvor min mormors svigerinne Unse Heegaard f. Trock-Jansen blant annet var.
På besøk hos min mormor).
Og da kjørte Martin, helt ut i høyre veikant, (husker jeg).
(Så langt ut til høyre, som det gikk an å kjøre.
Må man vel si).
Noe jeg vel tok opp, med Axel og Pia, (som satt på i bilen min, som vel var en leiebil, (dette året), siden at det ofte var noe galt med Sierra-en).
(Og Pia og Axel ble da tause/innesluttede, på sin ‘vanlige’ måte.
Muligens fordi at de ikke har/hadde lappen.
For å si det sånn).
Og det kan muligens ha vært på grunn av, at Martin en gang, hadde kræsjet/kommet bort i, en møtende bil.
Som i artikkelen overfor.
(Hvis ikke dette skjedde flere ganger, for Martin var også i en MC-ulykke høsten 1990, husker jeg.
Da lå Martin på Sophies Minde, (heter det vel), ved Carl Berner.
Og bestemor Ingeborg hadde bedt meg, (per telefon eller brev), om å besøke Martin, (som også hadde sin kjæreste Kari Sundheim, (ei kinesisk-studine), på besøk), på sykehuset.
Siden at jeg på den tida bodde i Oslo.
(For å si det sånn).
Og Martin ble forbanna, (da han så meg), husker jeg.
(Han sa seinere, (under det samme besøket), at han trodde at jeg var en Landbrukshøyskole-student, (Martin jobba for Landbrukshøyskolen på den tida), som han ikke likte.
Noe sånt.
For Martin og jeg så hverandre ikke så ofte, på 80/90-tallet.
For å si det sånn).
Og en gang, en sommer, på midten av 80-tallet.
Så var min lillesøster Pia og jeg, på besøk, hos bestemor Ingeborg, (som da bodde i Stavern).
Og da ville Ingeborg og Martin at jeg skulle sitte på, en tur, med Martin, på motorsykkel.
(Etter at Pia hadde gjort det samme, noen dager før vel.
Mener jeg å huske).
Og da kjørte Martin i 160 osv., på smale landeveier, (ute i Brunlanes osv.).
Og Martin sa selv, at hvis det hadde kommet en bil, fra en utkjørsel/sidevei, så ville han ikke hatt en sjanse, til å unngå kollisjon.
Så Martin er en slags desperado/’dare-devil’, da.
(Noe sånt).
Og det er kanskje en ting.
Men at han drar med andre folk, (som Pia og meg, (og andre trafikanter)), opp i dritten sin.
Det er vel ikke det helt store, (for å si det sånn).
Og min danskfødte mormor Ingeborg, var visst også med på dette, (at Martin skulle råkjøre med meg bak på motorsykkelen), kunne det virke som.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Min farfar kan ha blandet med denne ulykken, (som jeg blogget om i 2009):
ok, jeg tenkte at dere kanskje hadde noen ildsjeler der, som kanskje
husket min mor.
Men det er mulig at de har blitt pensjonister.
Min mor var tvangsinnlagt på to-tre sinnsykehus i Vestfold, (blant
annet et ved Borgheim).
Men det kan likevel ha vært sånn, at hu jobba for krisesenteret, (når
jeg tenker meg om).
For hu skaffa seg jobb som vaskehjelp, i Frogn/Drøbak, på slutten av
90-tallet, (før hu døde i 1999).
Jeg vet ikke hvorfor hu absolutt ville flytte til Drøbak.
Hu var oppvokst i Nord-Norge, men hadde tre barn i Oslo.
Men noe link til Drøbak hadde hu vel ikke, (såvidt meg bekjent ihvertfall).
Men det er muilg at hu forbandt Tønsberg/Borgheim med sinnsykehus
osv., og at hu derfor ville flytte, til et annet fylke, osv.
Mange takk for svar ihvertfall!
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Min mor skilte seg fra min far, i 1973.
Men hu klarte ofte å rote seg borti andre menn, vil jeg si, (i tillegg
til at hu ble samboer med Arne Thomassen, som også var vokst opp i
Nord-Norge).
Blant annet hadde hu en leieboer, som muligens het Steinar, da hu
bodde på Tagtvedt, på første halvdel av 80-tallet.
Og hu hadde også mange andre forhold.
Hu var muligens litt hippie.
Igjen takk for svar!
10.12.2018 skrev Stiftelsen Krisesenteret i Vestfold <post@skiv.no>: > Takk for mail fra deg, med spørsmål vedr. din mor. > Du beskriver bruk av den tidens Krisesenters telefon, 33 31 10 19, – og det > blir nok dessverre ingen gode svar fra meg. > > På den tiden, – lenge før jeg startet her som leder, ble Krisesenteret > drevet som en frivillig organisasjon, hvor frivillige kvinner betjente en > telefon og et lite senter. > Om din mor på noen måte var utsatt for vold, kan man imidlertid ikke vite. > Det kan også hende at hun var frivillig medhjelper på senteret, og at hennes > ønske om å flytte skyltes andre årsaker. > > Vi har dessverre ingen arkiver tilbake så langt i tid, verken over alle som > deltok i frivillige hjelpeoppgaver ved senteret eller som på andre måter > søkte hjelp ved senteret. > > Jeg beklager derfor at vi ikke kan gi deg noen svar som gir deg klarhet i > hva som var hennes situasjon. > > > Med vennlig hilsen > > Stiftelsen Krisesenteret i Vestfold > Tlf 33 35 91 91 > > —–Opprinnelig melding—– > Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com] > Sendt: 10. desember 2018 15:30 > Til: post@skiv.no > Emne: Mor Karen Ribsskog > > Hei, > > jeg har sett på Nasjonalbiblioteket sitt nettsted, at min mor brukte > telefonnummeret til Krisesenteret for kvinner i Vestfold, (33 31 10 > 19), når hu averterte etter leiligheter, (i Akershus Amtstidende), > rundt 1996. > > Min mor døde i 1999. > > Men var det noen spesiell grunn, til at min mor, ønsket å flytte, fra > Borgheim/Vestfold, (til Drøbak), lurte jeg. > > (Ble hu utsatt for vold, eller noe lignende). > > På forhånd takk for eventuelt svar! > > Mvh. > > Erik Ribsskog > >
PS.
Min mor var også kjæreste med en Åge, (som forresten minna litt om min ungdomsskole-klasseforstander Jan Aakvåg), fra Verningen/Bommestad vel.
(Åge hadde to døtre.
Og min mor, min lillesøster Pia og jeg, dro med Åge og døtrene, (som var på samme alder som Pia og meg), til Danmark, med Larvik Line, på første halvdel av 80-tallet.
Var det vel).
Mora mi var også sammen en italiener, (min mor dro/tvang med min søster Pia og meg på ferietur med italieneren, til Tønsberg/Sandefjord og Skien, i en trang folkevognbuss, på første halvdel av 80-tallet).
Og min mor hadde også unge kjærester, (i tenårene osv.), da hu var samboer med Arne Thomassen, på 70-tallet.
(Mens vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen).
Og min mor var kjæreste med en ‘pakkis’, rundt midten av 80-tallet, (hu fikk meg til å møte henne på en kafeteria i Globusgården i Drammen, og der var også resten av pakistanerne i Drammen, (i lag med min mor og den nevnte pakistaneren), kunne det virke som).
Og mens min mor bodde på Tagtvedt, (hvor hu bodde på første halvdel av 80-tallet).
Så var hu også sammen med en nordmann, som omtalte Pia og meg, som: ‘Jentene’.
(Dette må nok ha vært etter at jeg begynte å tenke på utseende mitt.
Og det var i forbindelse med at jeg skulle ta passbilde, før jeg dro på språkreise til Brighton, sommeren 1985).
Og min mor lot også min far få ligge sammen med henne, i dobbeltsenga, (til henne og Arne Thomassen), da min far besøkte oss, (mens Arne Thomassen jobba i Oslo vel), våren/sommeren 1978, (i Jegersborggate i Larvik), cirka fem år etter at min mor rømte fra min far, (og de ble vel formelt skilt, rundt 1975).
(Noe sånt).
Og min mor kjente også en tenåringsgutt, (som blant annet hadde fest hos oss, mens han var barnevakt for Pia og meg), som bodde i parallellgata, (Josefinegata/Øvre Steinstredet), til Jegersborggate.
Dette må vel ha vært i 1978, (mens Arne Thomassen jobba i Oslo).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og det at mora mi har jobba, på et krisesenter for kvinner.
Den tanken falt meg ikke inn, med en gang.
(Da jeg så at min mor hadde brukt telefonnummeret til et krisesenter, i noen avis-annonser.
Min mor fortalte meg jo om, at hu fikk seg vaskejobb.
Så at hu ikke skulle fortelle meg om, at hu fikk jobb, på krisesenter.
Det høres litt rart ut, vil jeg si.
Hm).
For mora mi var vel muligens, litt for umoden, til å jobbe, med sånt.
(Hvis jeg skulle tippe).
Hu ville vel muligens begynt å fnise/få sjokk, litt for ofte, hvis hu jobba, i en sånn jobb.
(Noe sånt).
Hvis hu ikke ble mye mer moden etterhvert, (etter alle årene på sinnsykehus osv. da).
(Hu lånte meg 10.000 til et datakurs, i 1997.
Men det var etter å ha prata med min lillesøster Pia, (i Drøbak).
Og det var visst også Pia, (som da var 13-14 år gammel), som fikk min mor tvangsinnlagt, (da hu måtte bo så mange år på sinnsykehus), på midten av 80-tallet).
(Hvor jeg spilte, på aldersbestemte lag, fra 1980 til 1986, var det vel).
Vi spilte, noe slags ‘kort-pasnings-fotball’.
Vi skulle sentre, til en bedre plassert spiller.
Og den sentringen, skulle helst, være perfekt.
Hvis ikke, så fikk man gjerne klage, (fra sine lagkamerater), da.
(Noe sånt).
Og vi hadde liksom, hver vår sone, på banen.
Vi spilte soneforsvar, (og vel også ‘sone-midtbane’ og ‘sone-angrep’), må man vel si.
Det er muligens det, som ble kalt: ‘Total-fotball’, (på 70/80-tallet).
(Noe sånt).
Nemlig at alle, skulle klare alt, (på banen), da.
(Noe sånt).
Men jeg lurer på, om Mette Tjernet, muligens spilte, såkalt ‘gampe-fotball’.
(Eller ‘kick and run’, som de vel sier, i England, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Noe sånt).
Altså at man satser mye, på langpasninger.
Eller om man skal si: ‘Løpe-baller’.
(Jeg mener å huske, at det bedriftsfotball-laget, som jeg grunnla, rundt årtusenskiftet, nemlig Rimi Langhus, også spilte, noe slags ‘langpasnings/løpe-baller/gampe-fotball’.
Noe sånt).
Og da, så ble muligens jeg, (siden at jeg spilte, en mer teknisk type fotball, må man vel si), løpende litt imellom.
(Når hu Mette Tjernet, hadde ballen.
Når vi spilte fotball, i gym-timene, det nevnte skoleåret. (1986/87)).
Uten at jeg husker dette, helt nøyaktig nå.
(For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Det er mulig, at det jeg beskriver ovenfor, er sone-fotball/pasnings-fotball, (som vi spilte, på Berger IL), men jeg mener også å huske, at det var sånn, at hvis en forsvarsspiller, gikk opp i angrep, så skulle en annen spiller, liksom passe på plassen hans, så det er mulig, at vi egentlig spilte totalfotball, (eller om det bare var noe, som min lagkamerat Per Furuheim, prøvde å få til, for eksempel):
Så vi på Berger IL, vi spilte vel da pasningsfotball, annenhvert år.
Og så spilte vi total-fotball, annenhvert år, (når Per Furuheim var med).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Vi på Berger IL, vi gikk ikke, på løp, (som angrepsspillere), ut mot corner-flagget, liksom.
(Som kanskje andre lag gjorde).
Men vi prøvde å plassere oss.
Sånn at vi stod, langt unna motstanderlaget sine forsvarsspillere.
Men angrepsspillerne gikk ikke, på løp, i bakrom, (som det vel heter), må man vel si.
Så hverken angrepsspillerne eller forsvarsspillerne våre, var vant, med den taktikken, (som muligens er et kjennetegn, på ‘gampe-fotball/kick and run’), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Jeg spilte mye, på venstre midtbane.
Og hvis det var sånn, at en annen spiller, var i nærheten.
Så måtte man sentre.
Hvis ikke, så var man: ‘Ego’.
Så det var ikke som, i den Karpe Diem-sangen, (Gunerius), om Holmenkollen.
For der het det seg visst, at: ‘Får du ballen, må du holde på den’.
Men sånn var det ikke, på Berger.
Der var det helt motsatt, (vil jeg si).
At: ‘Får du ballen, så må du sentre’.
(Noe sånt).
Og dessuten, så var det vanligvis, så mange spillere, på midtbanen.
(Det var vel nesten, som noe slags ‘mølje-fotball’ ofte, må man vel si).
Så det var vanligvis ikke, noe ‘sjakk-trekk’, å holde på ballen, (vil jeg si).
(For da ville man nok, fått mange spillere, på seg.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Så det var vel sjelden, at laget, klarte å spille seg, til sjanser, gjennom midtbanen.
Vi gikk oss ofte fast, når vi drev, med kort-pasnings-spillet vårt, (sånn som jeg husker det).
(Selv om jeg kanskje svartmaler litt).
Og Berger er et lite sted, og vi hadde ganske få spillere.
Men vi kunne noen ganger, score på sjanser, etter dødballer, (for eksempel).
Og på kontringer.
Og noen ganger, så kunne vi også, dominere spillet, (og flytte laget opp, (i etablert angrep), liksom).
(Spesielt mot ‘andre dårlige lag’, som Selvik, for eksempel, (på hjemmebane)).
Eller hvis vi spilte cup-kamper, mot lag som ikke kjente oss, så bra, osv.
Vi slo for eksempel Sylling, en gang, (i en cup).
Og da fikk vi møte Manglerud Star, i den neste kampen, (som også var, på vår hjemmebane), husker jeg.
Og da snakka de om, at vi var, det beste laget, i Drammens-området.
(Noe sånt).
Men det må ha vært noe, som treneren deres sa, for å få spillerne, til å ikke undervurdere oss, (eller noe i den duren).
Så vi ble vel litt satt ut, av denne pratinga, (og at Manglerud Star hadde, ei jente, på laget).
Så vi tapte vel den kampen, ganske klart.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
Så vi på Berger, (som var ganske få spillere, som ikke trente fotball, om vinteren, annet enn i noen gym/valgfag-timer).
Vi måtte vanligvis kjempe, (så bra vi klarte), for å få en corner, liksom.
(Noe sånt).
Så vi prøvde liksom, å kjempe, hele kampen, da.
(Må man vel si).
Noe sånt.
Selv om vi etterhvert vel, (etter 50-100 kamper kanskje), kanskje ble litt lei, av å aldri vinne noe.
(Annet enn enkelt-kamper, (som oftest mot Selvik, må man vel si)).
Så vi kunne noen ganger, liksom legge inn, et ekstra gir.
Og det var vel det som skjedde, da vi vant, Vinn Sande-cup, (noe vi vant, mens jeg gikk, på Svelvik ungdomsskole, hvor jeg gikk, fra høsten 1983 til våren 1986).
Men det var vel også, det eneste vi vant, (sånn som jeg husker det).
Dette var en slags ‘trenings-cup’, før sesongstart vel, en av de siste sesongene, som jeg spilte.
Og det var bare tre lag, som var med, i den cupen/turneringen.
Men vi vant, den første kampen, (mot Selvik, var det vel muligens).
Og da sa trener Skjelsbek, (sånn som jeg husker det), at vi ville vinne turneringa, hvis vi vant, den neste kampen, mot Vinn Sande.
(Noe sånt).
Og da kjempa ihvertfall jeg.
For dette var vel, den eneste sjansen, som laget vårt, noen gang fikk, til å vinne noe, (annet enn enkelt-kamper), vil jeg si.
Og i den kampen, så redda jeg, på streken, (ihvertfall en gang), husker jeg.
Og jeg redda også, et frispark, i slutt-minuttene, (husker jeg).
Selv om det vel ikke, var vanlig, at spillerne kjempa, så mye, (at de redda frispark), vil jeg si.
