En gang, før jeg begynte på ungdomsskolen, så ble jeg med faren min og en kamerat, inn på Sjølyst-messa.
Han kameraten til faren min, var fra Svelvik, og hadde med seg en datter, som var på min alder.
Vi kjørte faren min sin bil vel, mener jeg.
Men men.
Da vi kjørte tilbake til Svelvik igjen, så begynte hu jenta, å bable om at hun skulle se på Dallas.
Så sånn var det.
Jeg lurer på om det kan ha vært Line Nilsen, som begynte i samme klasse som oss, (sammen med fem andre Svelvik-jenter), i syvende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.
Men det skal jeg ikke si helt sikkert.
Vi fikk seks nye jenter i klassen, når vi begynte på ungdommskolen.
(For vi var bare cirka 24 elever vel, og på ungdomsskolen, så ville de gjerne ha større klasser da.
Noe sånt).
Disse jentene, det var Line Nilsen da, Jeanette Aunli, Anne Grossvoll, Vibeke Kjølstad, Irene Lippert og Anne Grete Gulbrandsen.
(Mener jeg at dem het, fra hukommelsen).
Så sånn var det.
Linda Moen, utbrøt i 6. klasse, på Berger skole, at ‘det er jo de sossejentene’, når vi fikk høre navna, våren før vi begynte på ungdomsskolen, av klasseforstander Allum da.
Så sånn var det.
Men men.
Svelvik Ungdomsskole, ligger 6-7 kilometer, fra Bergeråsen, så vi måtte begynne å ta buss til skolen.
Så sånn var det.
Vi fikk Jan Aakvåg, (het han vel), en mann i slutten av 30-årene vel, med mørkt hår og bart, som klasseforstander.
Så sånn var det.
Noe av det første lærer Aakvåg gjorde, var å kaste en bok, flatt, fra kateteret, og ned på pulten, til en som ikke fulgte med.
(Jeg lurer på om det var Ole-Tonny Bergum, som senere døde i en bilulykke).
Boka landet flatt, på pulten til Ole-Tonny, med et brak.
Så vi fikk jo omtrent sjokk da.
Ikke langt unna, ihvertfall.
Men men.
Klassen bestod av flere klikker da, kan man vel si.
Svelvik-jentene satt det første året i hvertfall, alle sammen, bakerst til høyre, i klasserommet.
Foran dem, så satt noen Berger-jenter.
Det var Gry Stenberg, Tone Heidi Berge, Sissel Tysnes og Lene Lillevik.
Disse jentene var upopulære, blant gutta i klassen, og dannet sin egen klikk da, som Anne Grete Gulbrandsen, (fra Svelvik), også senere ble med i, hvis jeg husker det riktig.
Disse jentene, de flytta pultene sine inntill hverandre, så de satt på en lang rekke da, foran til høyre, i klasserommet.
Jeg satt nest fremst, på venstre side, av klasserommet, i alle de tre årene, som jeg gikk på Svelvik ungdomsskole.
(Vi hadde det samme klasserommet, alle tre årene).
Jeg satt ved vinduet, og vi satt i 2. etasje, (var det vel), jeg hadde ihvertfall utsikt til Drammensfjorden mener jeg.
Ihvertfall hadde jeg ganske bra utsikt, til husene, i Storgata, i Svelvik, (og de andre husene, nedover der), som ligger mellom Svelvik Ungdomsskole og Drammensfjorden.
Så sånn var det.
Men men.
På ungdomsskolen, så begynte vi med karakterer, og jeg følte litt forventingspress.
Mora mi hadde alltid nesten manet meg, til å være flink på skolen, og faren min også var sånn vel, at han ønsket at jeg skulle gjøre det bra.
Men men.
Så jeg leste mye på prøver og var litt anspent vel, på grunn av disse karakterene da.
Så sånn var det.
Men men.
Og jeg fikk så godt som alltid ‘Meget’, eller en annen bra karakter, på prøver.
(Jeg pleide alltid å få bedre karakterer enn Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og Tom-Ivar Myrberg, og de gutta der.
Og jeg kjempet vel med Stig Melling, om å være den i klassen, som fikk flest ‘S’-er osv., i karakterboka.
Det første halvåret, i åttende klasse, så hadde jeg tre ‘S’-er i karakterboka, var det vel.
Jeg var god i matte, kristendom, samfunnsfag og norsk, og i alle disse fagene, så fikk jeg en eller flere ganger, ‘S’ i karakterboka.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Og jeg var en av de som pleide å svare mest riktig, når vi måtte rekke opp hånda, i timene.
Og jeg slo til og med en lærer i sjakk, i sjakk valgfag, mener jeg, (selv om det ble avbrutt, av at det ringte ut. Så sa læreren at jeg vant. Men men. Og det var læreren som ville spille vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens vi gikk i syvende klasse, og hadde Fru Næss, i et fag.
Så hørte jeg noen trinn, som hørtes kjente ut, i gangen.
(Selv om jeg satt lengst fra døra, borte ved vinduene).
Det var en dame i høyhælede sko.
Og det viste seg det, at det var mora mi.
(Som jo bodde i Larvik, cirka ti mil lengre sør).
Hu banka på døra, til klasserommet vårt, og spurte om ‘er dette første klasse ungdomsskolen?’.
Og noen begynte vel å le litt, for vi pleide å si ‘sjuende klasse’, og ikke ‘første klasse ungdomsskolen’.
Så sånn var det.
Mora mi gikk jo for å være gæern.
(Faren min sa det blant annet).
Så jeg rusha bort døra, og dro med meg mora mi, ut på gangen.
Og sa at hu måtte gå.
Så gikk hu etterhvert.
Så gikk jeg inn igjen.
Og Fru Næss sa det, at det var hyggelig, at foreldrene ville komme på skolen.
(Selv om dette var den eneste gangen, at noen foreldre, dukka opp på skolen vel.
Men men).
Jeg sa ikke noe, for jeg var litt flau over mora mi.
Irene Lippert spurte om det var mora mi.
Jeg svarte ‘ja’.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeanette Aunli hadde en gang med en stor dildo, på skolen, husker jeg.
Hu gikk rundt i gangen der, med en svært plast-agurk, husker jeg.
Jeg spurte henne hva det var, for vi gikk ved siden av hverandre, i gangen der.
Og hu skøyv liksom av halve agurk-delen da, også var det en dildo, inni agurken.
Så sånn var det.
Jeanette Aunli, viste fram den her dildoen da, til alle som ville se, i vår del av ungdomsskolen vel.
Og hu sa det, til meg, i gangen der vel, at en eldre gutt i Svelvik, hadde kjøpt med en sånn dildo hver, til Line Nilsen og henne, i Syden.
Uten at Jeanette sa noe grunn for dette, til meg.
Og uten at jeg vet noe om hvorfor Jeanette Aunli var så åpen om dette.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, et par år før jeg begynte på ungdomsskolen vel.
Så dro bestemor Ågot og onkel Håkon med meg, på julehandel, i et supermarked i Sande vel.
Så sånn var det.
Og der kjøpte jeg blant annet et viskelær, med bilde av et spar ess på vel.
(Fordi det var vel ikke så mye annet å kjøpe der, tror jeg.
Men men).
På en skoletur, som vi var på, med ungdomsskolen.
Så så jeg plutselig det, at Tom-Ivar Myrberg, satt der, med det viskelæret mitt.
Det må han, (eller en av brødrene hans), ha rappa da.
Det viskelæret, det lå vel på det gamle rommet mitt, mener jeg.
Og de Myrberg-gutta var jo noen ganger på besøk hos meg.
Og jeg fulgte vel ikke med på dem hele tida da.
Og faren min sa jo det, at vi kunne lå utgangsdøra stå ulåst, på Bergeråsen.
Så det er mulig at en eller flere av de Myrberg-brødrene, hadde vært inne i leiligheten min.
En gang som jeg var borte hos bestemor Ågot, for eksempel.
Hvem vet.
Jeg pleide å få penger av faren min, til å handle mat, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Men jeg pleide også å spise borte hos bestemor Ågot da.
Så jeg gikk av bussen på Sand.
Også gikk jeg bort til Bergeråsen, etter å ha spist middag hos Ågot, og lest avisene og kanskje prata litt med Ågot, og sånn da.
Noen ganger gikk jeg også av på Bergeråsen, husker jeg.
Så det var kanskje ikke hver dag, som jeg spiste hos Ågot.
Jeg var veldig glad i Pizza Grandiosa, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Og Coca Cola da.
Jeg kjøpte Pizza Grandiosa og Coca Cola og potetgull, hver lørdag, husker jeg.
Og jeg pleide også å kjøpe en avis, som VG eller Dagbladet.
Og godteri da.
Og brød, mest for syns skyld vel.
Og jeg var ikke noe glad i melk, så jeg pleide å kjøpe meierienes milkshake med sjokoladesmak.
Så sånn var det.
Men men.
Det var ikke bare i helgene, at jeg fikk hundre kroner, av faren min, for å kjøpe mat for.
Men det var også midt i uka.
Så jeg fikk vel tilsammen kanskje 2-300 kroner, hver uke, til å handle mat for.
Som jeg måtte spørre om, for hver gang da.
Så jeg hadde nok av godteri og lommepenger og sånn.
Selv om jeg husker det, at jeg noen ganger var så langt nede, fra å måtte bo alene.
At jeg satt i sofaen, foran TV-en i Leirfaret, og grein, og lurte på hvorfor faren min ikke var hos meg da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Haldis var veldig moderne, må man vel si.
Hu var ikke ofte oppe hos meg, i Havnehagen, på besøk.
Det var kanskje en gang i året, eller noe, og aldri alene, alltid sammen med faren min.
Men Haldis syntes at vi trengte oppvaskmaskin, husker jeg, og kjøpte en benkoppvaskmaskin, til oss.
Selv om jeg ikke ble så flink, til å bruke den.
Jeg var nok litt for ung, og jeg var litt deprimert da, siden jeg måtte bo alene.
Men men.
Haldis satt også en stor fryseboks, inn på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.
Der hvor den skrivebordsplata hadde stått.
Så sånn var det.
Men men.
Faren min kjøpte en Grundig TV, 26 tommer, eller noe vel, med fjernkontroll.
Den stod i Leirfaret 4B da.
Sofaen var jo den nye lyseblåe, som faren min hadde sett, på en messe.
Med to matchene stoler da.
Salongbordet var flott, (må man vel si).
Det var i mahogny, eller noe.
Og med en plate, i metall, med et trykk, av et gammelt verdenskart.
Så det var to globus-bilder, på det trykket, husker jeg.
Og det var et gammeldags kart, kanskje fra 1700-tallet, eller noe.
Hvem vet.
Det var et flott salongbord ihvertfall, vil jeg si.
Selv om det metalltrykket var litt skadet, etter at en gryte hadde stått på bordet vel.
Noe sånt.
Men men.
Faren min fikk også plassert en ny stol der, som han kalte ‘kongestolen’.
Det var en skinnstol, med ørelapper og det som var.
Det var en sånn stol, som J.R. Ewing hadde på kontoret sitt, sa faren min.
Så det er mulig at faren min mente at han var som J.R. i Dallas, det er mulig.
(Kanskje han danske møbelfabrikanten, som vi var hos, hadde gitt faren min denne stolen, siden faren min kjørte ned til Danmark, med en sånn lyseblå sofastol?
Hvem vet).
Faren min sov nede hos Haldis, men han hadde en barbermaskin, oppe i Leirfaret 4B.
Denne barbermaskinen, den hadde han liggende til lading, i stua, like ved kjøkkenet.
Der stod det en blå sofastol da, som faren min kanskje satt i, mens han barberte seg.
Så sånn var det.
Jeg flytta om på møblene der en gang.
Sånn at den svære kongestolen, ble stående ved barbermaskinen til faren min.
Og da flyttet jeg den lyseblå sofastolen, bort til peisen, sånn at hele den sofagruppen var samlet da.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, som faren min var oppe hos meg.
Så tente han fyr, i peisen, i Leirfaret 4B der.
(Peisen stod i stua der da, og vi brukte den sjelden, for huset var bra isolert, og vi hadde panelovner da.
Og jeg var ikke vant med peis, for å si det sånn.
Men men).
Så gikk faren min for å dusje.
Men så var det noe problem med spjeldet.
Så røyken gikk ut i stua.
Men jeg merka ikke røyken.
For jeg var ikke vant til å ha peis, så jeg syntes vel ikke at det var så rart, at det dukka opp litt røyk da.
I begynnelsen.
Så jeg ble bare sittende, som i en døs, og se på TV.
Men når faren min kom ut fra dusjen.
Så skjønte jeg at noe var galt.
For da kunne jeg nesten ikke se han.
På grunn av all røykene.
Jeg hørte bare døra, og skildnet korrekturene da, av faren min.
Så sånn var det.
Men da fikk jeg kjeft da, siden jeg ikke passa på peisen.
Men jeg hadde ikke fått opplæring, i å bruke den peisen.
Og jeg var ikke vant med at det ble fyrt i peis, der jeg bodde.
Og den røyken kom så smygende.
Så jeg merka ikke det, at noe var galt.
Så jeg var kanskje på vei til å kveles da, av noe røyk.
Hva vet jeg.
Ikke vet jeg hvorfor faren min skulle fyre i peisen.
Men men.
Men det var vel ikke ofte, hverken før eller etter dette, at det ble fyrt i den peisen.
Ikke mellom 1981 og 1989 ihvertfall, da jeg bodde der.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min dro meg også med på IKEA, på Billingstad, og lurte på hva jeg ville ha, til leiligheten.
Jeg husket at vi trengte en lampe, til å ha i taket, over spisestuedelen, av stua.
Så jeg fant en sånn taklampe, som ligna på de vel, som var i taket, på Berger skole, mener jeg, i det som da var nybygget der.
Det var en sånn trekasse liksom, med lyspære inni da.
(Dette var vel kanskje før jeg begynte på ungdomsskolen, vil jeg tippe på).
Så fant jeg en skrivebordslampe, som så ganske kul ut.
Og jeg fant et par sånne hjørnebord, til å ha i stua.
Så sånn var det.
Hvorfor jeg fikk velge, det veit jeg ikke, men det var faren min sin ide da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde også brusmaskin der, og en VHS-videospiller.
Og en VIC-20 datamaskin da, som jeg fikk printer til, (som var ganske dyr da), en jul, husker jeg.
Men men.
Så den leiligheten var ganske moderne, på 80-tallet.
Den var nybygget, på begynnelsen av 70-tallet, og ble fylt opp av 80-talls brunevarer da, må man vel si.
(Untatt stereoanlegget, som var fra 70-tallet, fra faren min sin tidligere leilighet, i Hellinga 7B.
Og teppet og gardinene var også fra begynnelsen av 70-tallet vel.
Siden mønsterne var typisk 70-tall, må man vel si, med mer eller mindre psykedeliske mønstre vel.
Så sånn var det.
Men men).
En gang, den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret 4B.
Så var fetteren min Tommy, på besøk, og vi leika cowboy og indianer, eller noe, på soverommet jeg hadde tatt over, og satt skrivebordsplata mi inn på.
Dette var en av de sjeldne gangene, som Haldis var på besøk der.
Hu og faren min, satt i sofaen der, mens Tommy og jeg leika.
(Det var vel derfor at jeg syntes det var greit å leike med Tommy.
Selv om han var yngre.
Siden Haldis var der.
Noe sånt).
Så endte det med at faren min og jeg krangla, og jeg smalt med døra, når jeg skulle inn, og leike mer cowboy og indianer da, med Tommy da.
Da kjefta Haldis på meg, siden det var faren min sitt rom, som jeg smalt med døra til.
Hu mente det ville vært greit, hvis det var mitt rom, som jeg smalt med døra til.
Men Haldis var vel ikke min foresatte.
Og det rommet, det var det jo bare jeg som brukte, jeg hadde jo skrivebordet mitt der, osv.
Så hva denne kjeftingen skulle være godt for, det skjønte jeg ikke.
Tommy skjønte heller ikke dette, sånn som jeg husker det.
Men men.
Det var ikke så ofte at Tommy var på besøk der egentlig.
Men men.
Faren min sa seinere det, at Tommy hadde kasta Susi, (katten til Christell), ned fra verandaen til Haldis.
Og faren min lurte på om jeg hadde noe med det å gjøre.
Men det hadde jeg ikke, men jeg må innrømme det, at jeg syntes det var litt morsomt.
(Selv om jeg var glad i katter da).
Men det må ha vært noe Tommy har funnet på selv.
Kanskje han ble sur på Haldis, siden hu kjefta på oss, når vi leika på rommet som jeg mente var mitt da.
De tulla vel fælt, Haldis og faren min.
For faren min sov jo nede hos Haldis.
Det burde vel Haldis vite.
Så å late som at faren min liksom sov i Leirfaret 4B, det ble bare dumt, syntes jeg.
Så jeg var ikke så blid på Haldis, etter denne kjeftingen, i Leirfaret 4B.
(Og ikke før det heller).
Når jeg var borte hos Ågot, på Sand, så hendte det ofte det, at vi prata om Haldis, og var enige om det, at hu ikke var noe snill da.
Hu ødela liksom for oppveksten min da.
Siden jeg måtte bo alene.
Jeg fikk ikke lov å bo sammen med de andre, i Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen sin familie da.
Så sånn var det.
Men men.
Etter at Tom-Ivar og dem flytta til Drammen, så hadde jeg ikke så mye med Christell og dem å gjøre.
Men jeg pleide å kikke i postordrekataloger, borte på Sand.
Og en gang, som nok var ganske langt nede, så bestilte jeg en sånn drinkmaskin, som jeg syntes var litt morsom da.
Det var en kopi av Manenken Pis, (eller hva den statuen heter igjen), av en gutt som tisser vel.
Og det som jeg syntes var morsomt, var at hvis man trykket på en knapp, så kom det noe drikke, ut av tissen, fra den maskinen da.
Fra en beholder, som var plassert under maskinen.
Og da fortalte faren min om det her, til Christell, som da kom opp til meg, i Leirfaret 4B, og ville se på den her automaten da.
Jeg ble litt forfjamset, for jeg var vel ikke så vant til jenter, på den her tiden.
(Dette var et par år kanskje, etter at jeg pleide å råkline, (må man vel kalle det), med Christell, Gry Stenberg og Nina Monsen).
Så jeg skulle finne noe juice da, (som jeg pleide å handle, flere dager i uken), i kjøleskapet.
Men jeg hadde noen gamle kartonger der, som jeg måtte bruke.
Siden jeg ikke hadde venta gjester.
Også tappet jeg i et glass da, til Christell.
Også drakk Christell juicen da.
Også ville hu se hvordan den maskinen virka.
Også skrudde jeg av dispenseren da.
Og da kunne man se det, at oppi juicen, så fløyt det en sånn grønn mugg-sirkel, (eller hva man skal kalle det).
Så Christell brakk seg da, (når hun så det grønne mugget, som hun nettopp hadde drukket juice, som var fra den samme dispenseren som), og løp bort til vasken, i tilfelle det kom opp noe, mens hu brakk seg da.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg bestilte også et elektrisk orgel, men det var for unger, syntes jeg nesten, når jeg fikk det.
Og bestemor Ågot og faren min, de ble litt sure på meg vel, siden jeg bestilte det.
Så det måtte jeg sende tilbake.
Til et postordrefirma i Drammen, var det vel.
Men men.
Og de var treige, med å sende penger tilbake, så jeg sendte noen brev, som faren min sa vel, at jeg kunne stemple med Justitia Inkasso, (siden faren min brukte det inkassobyrået, da han dreiv Strømm Trevare, så hadde vi stempel fra de, på kontoret, i huset til Ågot da).
Så fikk jeg de pengene tilbake, etter et halvt år, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.
Så hendte det, at Pia, Christell og jeg, leika sammen, (må man vel si), nede ved Haldis.
En gang, så dukka Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen opp, i en sti, som gikk fra midt i den nederste bakken, i Havnehagen, og videre enten ned til nedafor Teskjekjærringa der, eller opp til Ulviksletta.
Mens Pia, Christell og jeg, gikk på den stien, (et steinkast nedafor huset til Haldis kanskje).
Så dukka plutselig Geir Arne og Ditlev opp da, som tidligere nevnt.
Og da, så måtte jeg nesten markere det syntes jeg, at de var mine uvenner.
Så jeg sparka til Christell, hardt i magen.
Så hu bare knakk sammen, (må man vel si).
For å liksom advare Geir Arne og Ditlev litt da.
At nå var de liksom på ‘vårt område’.
Noe sånt.
For disse gutta var jo fra Sand.
Og de var mine uvenner da, fra krangler, når jeg skulle bort til Ågot, for å spise middag da.
Og plutselig dukket de opp i Havnehagen der.
Da måtte jeg nesten markere det, syntes jeg, at det her var mine fiender/uvenner da.
Så derfor måtte jeg gjøre et ellet annet, syntes jeg.
Jeg tror ikke at vi hadde klart å banke de opp.
Og Pia hadde vel kanskje ikke skjønt noe, siden hu nettopp hadde flytta dit, fra Larvik.
(Og hu pleide ikke å gå sammen med meg bort til Ågot, eller noe, heller, for å si det sånn.
For da hadde jeg vel prøvd å forklare henne om mitt uvennskap med Ditlev og Geir Arne aka. Geri da.
Så sånn var det.
Men men).
Så det bare ble sånn, at jeg sparka Christell i magen da.
Noe jeg gjorde nærmest i sjokk eller panikk da, når jeg så de ganske store Sand-gutta, borte i vårt nabolag da, på Nedre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell måtte senere operere vekk blindtarmen.
Men om det var fordi at jeg sparka henne i magen, det veit jeg ikke.
Det var bare noe jeg tenkte på nå, at det kanskje kunne ha vært derfor.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Pia fortalte meg det, at Christell skulle operere blindtarmen, på sykehuset i Drammen vel.
(Så hu slapp å dra til Tønsberg eller Horten vel).
Og da var vi hos Haldis og dem.
Dem hadde et polaroidkamera der, og jeg mener jeg tok et bilde av søstera mi muligens.
Noe sånt.
Mens vi var litt urolige da, for hvordan det kom til å gå, med Christell, siden hu skulle opereres.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Trener Skjellsbekk, han kjente en annen fotballtrener, fra like utenfor Gøteborg.
Så mens vi gikk på ungdomsskolen, så skulle vi møte dette laget, to ganger.
De skulle bo på Berger skole, en helg.
Og vi skulle bo på et sted, ved Gøteborg, en helg.
Svenskene skulle først besøke oss.
Svenskene, de var et par år yngre, enn oss.
Men Skjellsbekk mente det jevna seg ut, siden de var fra et større sted.
Noe sånt.
Det svenske laget dukka opp, og noen Berger-koner, de lagde betasuppe, husker jeg.
Den suppa var god, husker jeg, og vi spiste den, sammen med svenskene, i andre etasje vel, i klubbhuset, på Berger.
Svenskene hadde med noe saft, som het ‘hallonsaft’.
Jeg spurte de andre norske og svenske gutta, om det var bringebærsaft.
Og det var det en svensk gutt vel, (en innvandrer, fra Pakistan, eller noe, tror jeg), som kunne bekrefte.
Så sånn var det.
Men men.
Vi spilte vel to kamper, tror jeg, ihvertfall en.
Og jeg scorte et mål, husker jeg.
(Dette var et av bare tre mål, som jeg scorte for Berger, mener jeg).
Jeg fikk ballen, i straffefeltet, til svenskene.
Det stod forsvarere foran meg.
Så jeg lobba ballen over forsvarerne.
Og så spratt ballen over keeperen, (som feilberegnet spretten, må man vel si), og inn i mål.
Så de svenskene ble kanskje litt flaue.
Det er mulig.
Men men.
Vi grilla også, nede på Blindsand, (som trener Skjellsbekk kalte det), altså ved Bergerbukta da.
Så sånn var det.
Noen måneder seinere, så skulle vi gutta fra Berger, inn til Gøteborg.
Da må jeg først skrive om noe, som skjedde i Norge, sommeren før.
Pia og jeg, vi var invitert til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.
Dette var vel sommeren 1983 kanskje.
Noe sånt.
Pia og jeg, vi var jo vant med badestrender osv., fra Berger.
Så vi lå mest på rommene våre, hele dagene, og leste bøker.
(Pia var det vel, som var mest glad i det kanskje).
Jeg måtte ta med katten min, Kitty, siden at bestemor Ågot, ikke tålte å ha den katten.
Da må jeg vel fortelle om ferien til Gol og, som var noen måneder før ferien til Nevlunghavn.
Like før Pia flytta til Berger, (var det vel), så var faren min, Haldis, Christell og jeg, på ferie, til Pers Hotell, på Gol.
Der var også Rune Kraft og broren og foreldra.
Jan Snoghøj var også med, husker jeg.
Og ei venninne av Haldis, som jobbet på Hennes, på Bragernes, i Drammen vel, var også med.
Med mann og datter vel.
Dette må ha vært påsken 1983 kanskje.
Noe sånt.
Jeg gledet meg kanskje til å dra på ferie igjen, etter de Danmarksturene.
Det er mulig.
Det er mulig at Pia var med på den ferien til Gol og.
Det er mulig.
For hun flytta vel til Berger sommeren 1982.
Noe sånt.
Men men.
Rubiks kube, var populær, på den her tiden.
Og Rune Kraft og dem, var fra Furuset, i Oslo, og hu dattera til hu som jobba på Hennes, var vel fra Drammen kanskje.
Så vi diskuterte ‘Snake’, som var en oppfølger, til Rubiks Kube da.
Jeg hadde jo vært min del, i lekebutikken, på CC, i Drammen, siden Haldis hadde jobba på det senteret, og jeg pleide å være med dit, noen lørdager.
Så jeg begynte å si det, at det også fantes en annen versjon av ‘Snake’ da, (som jeg hadde sett i lekebutikken på CC da).
Så selv om jeg var Berger, så syntes jeg det, at jeg klarte såvidt å henge med da, disse kule folka, som bodde i byen da, (og som hadde Snake osv.).
Så sånn var det.
Jeg hadde slåss mot Stefan og Daniel, den dagen, før vi kjørte til Gol, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).
De Danmarksferiene, året før, var kanskje så artige, at jeg ble nesten litt ‘gæern’ da, og klikka litt, siden vi skulle på ferie igjen.
Så sånn var det.
Jeg syntes nok at å dra på ferie, var veldig morsomt, etter de Danmarksturene og ferien til Jugoslavia, et par år tidligere, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På Pers Hotell, så var det svømmebasseng, og naboene til hotellet, kunne se inn i svømmebassenget, husker jeg.
Vi kunne se ut fra svømmebassenget, at det var snø, på bakken, utenfor, husker jeg.
Jeg husker også det, at faren min, han ble med Haldis, inn i dame-badstua, på Pers Hotell der.
Der satt han vel naken da, og ei dame, hu fikk sjokk, eller noe, (hørte jeg at faren min snakka om, med Haldis).
Så sånn var det.
Jeg klagde på at finskoene mine var veldig glatte, og fikk et nytt par finsko, av faren min, i en skobutikk, i Gol da.
Så sånn var det.
Men men.
For jeg måtte ha finsko vel, siden det var fin middag vel, på hotellet og sånn da, inkludert i prisen.
Vi ringte bestemor Ågot, fra Gol, faren min og jeg.
Og Ågot klagde, så jeg måtte prate med Ågot, sa faren min.
For Ågot tålte ikke Kitty.
Ågot klagde fælt på katta, som mjaua i bakgrunnen, kunne jeg høre, på telefonen.
‘Mjau, mjau, mjau’, osv.
Noe sånt.
For katta savnet vel meg da, siden den omtrent bare var vant med meg vel.
Og Ågot klarte ikke å roe ned katta da.
Så sånn var det.
Så når Pia og jeg, skulle reise til Nevlunghavn, sommeren etter.
(Vi var bedt dit av Johannes og Ingeborg vel, etter at Øivind døde, mener jeg).
Så måtte jeg ta med katta da.
Jeg kunne ikke ha den hos bestemor Ågot, på Sand.
For Ågot var ikke noe flink med katter da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg måtte ta med den sandkassa, som alle de fire kattene mine hadde hatt.
En rød kattesand-kasse, som faren min hadde kjøpt, i en dyrebutikk i Drammen, når jeg fikk overtalt mora mi, til at vi også kunne ha Pusi, (vi bytta på å ha Pusi annenhver gang da), på Berger.
Den kassa, måtte jeg ha på rommet mitt.
Og jeg var nesten livredd, for at den katta også skulle bli borte.
Så jeg hadde den på rommet mitt, om natta da.
(Onkel Martin sitt gamle rom).
Og til slutt, så lukta det veldig vondt der.
Bestemor Ingeborg, hun gjorde meg deprimert, den ferien, for hun var så masete og streng.
Og jeg måtte jo passe på katten, så det var kanskje derfor, at jeg bare leste bøker.
Og ikke var på stranda, eller noe.
Men det lukta vond, på det rommet, sa bestemor Ingeborg, på slutten av ferien.
Så kanskje de ikke hadde fortalt meg, hvor jeg kunne tømme kattesand-kassa.
Dette var nok noe veldig vanskelig, for Ingeborg og Johannes, å gi noe klart svar på, vil jeg vel kanskje tippe på.
(Bestemor Ingeborg kunne klikke nesten, vil jeg vel si, hvis man spurte henne om hvor man skulle gjøre av noe brukt kattesand.
Det var nok ikke enkelt.
Men men).
Faren min sa vel det, at jeg skulle tømme kattesanden, under huset, eller noe, tror jeg, på Bergeråsen.
Noe sånt.
Men men.
En av de siste dagene, i Nevlunghavn, så ble jeg sendt opp på loftet der, etter noen fler bøker, (av bestemor Ingeborg, var det vel. Det var ikke noe jeg hadde funnet på, ihvertfall).
(Enda ingen av ungene deres hadde vokst opp der, må man vel si, selv om Martin hadde et rom der riktignok, husker jeg fra en julefeiring, at han hadde platespiller, på det samme rommet, som jeg hadde den katta på da, noen år seinere.
Pia sov kanskje på kammerset der, (innenfor bestemor Ingeborg sitt rom), det er mulig.
Men men).
Med en gang som jeg kom opp den stigen, som de hadde, opp til loftet der.
Så så jeg en eske, med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje, som lå der.
Det var mange forskjellige kamera, og de var ikke komplette.
Noen manglet bæreveske, osv.
Jeg viste kameraene, til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.
Og de ble bestemt, (av bestefar Johannes vel), at Pia og jeg, skulle få et kamera hver.
Jeg valgte et med kjempemange brytere og skiver.
Og Pia fikk et enklere et da.
(Enda jeg var litt skeptisk, siden dette var under den kalde krigen.
Og faren min kjørte amerikaner og sånn.
Så russiske ting, det var jeg ikke vant med, for å si det sånn.
Men men).
Bestefar Johannes, dro med bestemor Ingeborg, Pia og meg, inn til Stavern, til en fotobutikk der, (ikke langt fra den militærgarnisonen som ligger der).
Mannen i fotbutikken, så på kameraene, og fortalte det, at dette var sjeldne kameraer.
Johannes og Ingeborg, virker verdensvante, syntes jeg, der de gikk i ‘fullt sprang’ da, mot fotobutikken.
De hadde nok spasert mye sammen, i London osv., (hvor de pleide å kjøpe antikviteter, som de senere solgte hjemmefra, etter at bestefar Johannes ble pensjonert), kunne man nesten se på dem, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Mannen i fotobutikken, måtte lete lenge, men fant tilslutt film, til begge kameraene.
Så sånn var det.
Noe annet jeg husker fra den ferien, var at Ingeborg sendte Johannes, til en bondegård, for å kjøpe en sekk poteter, mens Pia og jeg satt på, husker jeg.
De pleide å handle i butikken, men dette var kanskje spesielt fine poteter da.
Hvem vet.
Johannes virka litt sur, syntes jeg, siden han måtte kjøre til den gården vel.
Johannes hadde hele tiden ønsket seg å ha en gård, sa Ingeborg en gang.
Men odelslovene, de var sånn, at Johannes ikke kunne få seg en gård da, men måtte nøye seg med å ha hus og have.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg sendte meg noen fotografier, fra denne ferien, da jeg bodde i Liverpool, (av en eller annen grunn).
Og disse fant jeg fram nå, her på hostellet, i Sunderland.
(De var noen av de få tingene, som jeg fikk tatt med meg, etter at jeg ble kastet ut, av Liverpool County Court, for et par måneder siden, i august 2011 med andre ord. Etter en rettsak som jeg har klaget på, til the Parliamentary Ombudsman, mm.).
På et av bildene, ser jeg her, så har bestemor Ingeborg, (som døde mens jeg bodde i Liverpool), skrevet ‘I + J + Pia 1983’, og så på neste linje ‘2 år før Johannes døde!’.
Så dette var altså sommeren 1983, hvis bestemor Ingeborg husket riktig.
Pia er moteriktig, 80-talls, med rosa t-sjorte.
Jeg har en alt for liten genser, som jeg kanskje hadde fra da jeg bodde hos mora i Larvik, fem år tidligere.
Hvem vet.
Katten Kitty er vel kanskje et år gammel, på de bildene.
Noe sånt.
Bestefar Johannes har solhatt og en beige v-genser, med skjorte under, på seg.
Og bestemor Ingeborg en gul drakt vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg fant fram her nå.
Så Gol-ferien, den var nok da tidligere i 1983, vil jeg vel tippe på.
Men men.
Og når vi kom hjem, til Berger, så dro faren min, Haldis, Pia og jeg, til Gøteborg.
(Haldis lot seg såvidt overtale, av faren min, til å bli med, husker jeg.
Så sånn var det).
Faren min sendte med en gang Pia og meg, til Liseberg, når vi kom fram, til et hotell, i Gøteborg.
Vi ble sendt i en taxi da.
Vi fikk med lommepenger, og kjøpte hvert vårt billetthefte, som hadde så mange billetter, at man kunne kjøre karuseller nesten en hel dag da.
(For man måtte også stå litt i kø).
Men men.
Dette var vel sommeren 1983 da, regner jeg med.
Og det var altså sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen da.
Så det var sommeren jeg fylte tretten år da.
Og Pia var elleve og et halvt da.
Så sånn var det.
Når det begynte å bli kvelden, så tok Pia og jeg, en taxi, tilbake til hotellet.
Jeg huska såvidt navnet, på hotellet, etter en lang da, på tivoli.
Men jeg mener at det var hotell Skandinavia, eller noe.
Noe sånt.
Da vi skulle inn til faren min og Haldis, (for Pia og jeg, hadde ikke fått eget hotellrom), så åpnet de ikke.
Pia og meg, måtte sitte i gangen der.
Til slutt så kjedet vi oss, og gikk rundt og så på hotellet.
Det var et ganske stort casino-rom, på hotellet, mye fylt av albanske menn, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo sett på roulette, på Kiel-ferja, et par-tre år tidligere.
(Når jeg var med faren min og onkel Runar, til Kiel).
Så jeg syntes ikke at roulette var så artig.
Og jeg syntes også at de albanerne der, (eller hva de var), virka litt skumle.
Taxisjåføren, som kjørte oss fra Liseberg til hotellet, var vel også albaner, mener jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg fikk med Pia, opp i gangene, i en annen del av hotellet.
Og vi hadde krig, med isbiter, fra noen isbitmaskiner, som stod i gangene, til hotellet, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Så gikk vi tilbake, til rommet til Haldis og faren min.
De hadde nok hatt vill sex der, vil jeg tippe på.
I mange timer.
For når de endelig åpnet, en time eller to, etter at vi kom tilbake, fra Liseberg.
Så var luften i hotellrommet deres, veldig fuktig, mener jeg å huske.
Og de må jo ha gjort noe rart, siden de ikke hørte det, at Pia og jeg banka på, mange ganger.
Faren min så også litt rar ut, og hadde vel ikke på seg så mye klær, tror jeg.
Hvor Kitty var da, det veit jeg ikke, men den var kanskje hos Ågot igjen da.
Hvem vet.
Hm.
Og Christell var vel hos faren sin i Ålesund, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Så fikk vel Pia og jeg også et rom, på hotellet der, tror jeg.
Hvis ikke faren vår hadde leid det fra før da.
Det husker jeg ikke helt.
Men men.
Så kjørte vi vel tilbake til Norge, dagen etter, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så da fotballlaget også skulle til Gøteborg.
Det var vel våren etter, tror jeg, altså antagelig våren 1984 da.
Så var jeg ganske kjent på Liseberg, for å si det sånn.
Men men.
Jeg hadde ikke tatt med det russiske fotoapparatet, til Gøteborg, med faren min, året før.
For jeg var litt skeptisk, til det fotoapparatet, siden det var russisk.
Men men.
Men når vi dro med fotball-laget, så turte jeg å ta med det kameraet.
Men men.
Jeg måtte sitte på med min uvenn, Geir-Arne Jørgensen, og de.
Faren min hadde slutta å kjøre til kampene, noen år tidligere, og det var ikke plass i noen andre biler, ble jeg vel fortalt, av Ole Skjellsbekk vel.
Men men.
Vi hørte på Carola, som jeg hadde kassett av, mener jeg, i bilen.
Noe sånt.
Vi stoppet i Horten, og der kjøpte jeg en pose pizza-snacks, som de hadde ved ferjeleiet der, husker jeg.
(Og da kjøpte mange av de andre gutta på laget også sånn snacks, husker jeg.
Men men).
For vi skulle ta ferja til Moss.
(De kjørte altså ikke rundt Oslo, som faren min alltid pleide å gjøre.
Men men).
Vi bodde på en slags barnehave, eller noe, tror jeg, litt utenfor Gøteborg da.
Jeg dro med Ulf Havmo, og gikk og så litt der.
Men det tror jeg ikke var så populært.
Vi ble vel observert, mener jeg, for å si det sånn, av noen ungdommer da, (mener jeg såvidt å huske, ihvertfall).
(Kanskje de vi spilte mot).
Men men.
Han pakistanske gutten, viste meg det, at han hadde noe milkshake, (som så mer eller mindre lik ut vel, som de fra meieriene, som de solgte i butikkene i Norge, (i melkedisken)).
Faren hans jobba nemlig på meieriet, i Gøteborg der, fortalte han utenlandske gutten, (eller om det var kameraten hans, som sa det).
(Uten at jeg forstod hvorfor han fortalte meg det.
Men men).
Vi vant kjempemye, den første dagen, men jeg satt vel på reservebenken der, mener jeg.
En svensk journalist, fortalte trener Skjellsbekk, (var det vel), at han var veldig imponert, over Erland Borgen sitt spill, husker jeg.
Men men.
Den banen var like ved noen togskinner.
Så når man kjørte ut, fra banen, så måtte man passe på det, (fortalte de svenske vertene oss), at bilen ikke ble stående på togskinnene.
For hvis man kjørte rett etter en annen bil.
Så hadde den første bilen vikeplikt, for trafikken, på hovedveien.
Og det kunne være mye trafikk, på hovedveien.
Så man kunne bli stående lenge og vente.
Og hvis man da kjørte opp bak den første bilen.
Så ble man stående på togskinnene.
Og hvis man da fikk en tredje bil, rett bak seg.
Så kunne man få problemer, hvis det var mye trafikk, på hovedveien, og hvis toget også kom.
Så sånn var det, husker jeg.
Men men.
Så der burde de kanskje hatt en bro, eller noe, over togskinnene, vil jeg si.
Men men.
Så hadde de sluppet å si fra om det, til alle som ikke var kjent der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På Liseberg, så forklarte jeg trenerne, at det var et sånt spesielt hefte, som man kunne kjøpe, som det var en gratisbillett i også.
(Jeg husket det, fra da jeg var på Liseberg, sammen med Pia da, sommeren før vel).
Så trenerne, de kjøpte mange hefter, også reiv vi av billetten, og kom inn på den.
(Så vi juksa litt vel.
For den gratisbilletten, den var vel beregnet å gjelde, for det neste besøket, mener jeg.
Men den billetten hadde jeg ikke spart på da, men jeg husket hvordan de heftene var da.
Det var et billetthefte, til cirka 30-40 kroner da, med kjempemange billetter i, husket jeg).
Jeg var for det meste stille, i bilen til Geir Arne og dem.
(Faren var en kar med bart, mener jeg.
(Ihvertfall så var han vel typen til å ha bart vel, mener jeg).
Og faren var ikke så lubben, som mora, men mer slank, mener jeg.
Og med ganske våkne øyne, mener jeg.
Noe sånt.
De pleide visst også å dra på Norges landskamper på Ullevåll, mener jeg at Geir Arne prata om, i klasserommet, på ungdomsskolen.
Og da hadde de vel også med andre folk i klassen, mener jeg.
Men det ble litt vel mye, syntes jeg.
Det var ikke sånn at jeg spurte min uvenn Geir Arne om jeg kunne bli med dem på fotball-landskamper, for å si det sånn.
Men når det var med Berger IL, så måtte jeg nesten sitte på med dem.
For jeg kunne ikke velge hvem jeg ville sitte på med da.
Så sånn var det.
Ulf Havmo satt vel også i den samme bilen, tror jeg, sånn som jeg husker det.
Men Tom-Ivar Myrberg, om han var med til Gøteborg, det husker jeg ikke helt.
Men men.
Så sånn var det).
Jeg tulla litt med det russiske kameraet, til Ingeborg og Johannes da, i bilen, på veien til Sverige.
Og sa det, at russerne de hadde 20-30 brytere, på kameraene sine, mens amerikanerne bare hadde en knapp, på sine fotoapparat.
Så sånn var det.
Men men.
(Ingeborg fortalte meg forresten det, da jeg ringte henne fra Liverpool, (et år før hun døde cirka vel), at de kameraene, de hadde tilhørt en fyrvokter, som hadde bodd i huset deres før dem.
Så sånn var det.
Men men.
Han fyrvokteren var visst ‘gal’, sa Ingeborg, han hadde visst stjålet planter, og gravet ned i hagen.
Noe sånt.
Det var vel Arne Thomassen, mener jeg, som hjalp dem å finne det huset, i Nevlunghavn, tror jeg.
Ihvertfall var det han, som hjalp dem å bytte gulvet der, og sånn, husker jeg, sommeren 1975 vel, var det kanskje.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg tulla også med det kameraet, på Liseberg.
Jeg kjeda meg kanskje litt der, siden jeg hadde vært der, året før.
Og jeg sa sånn ‘borsni borsni’, eller noe sånt, og skulle liksom prate russisk da.
Mens jeg gikk der sammen med Ulf Havmo og Frode Holm kanskje, eller noe.
Men men.
Så sånn var det.
I en sånn sentrifugalkraft-karusell.
Så ble det kameraet ødelagt.
For den fotovesken, som jeg hadde fått av Ingeborg og Johannes.
Den var ikke original.
Så festeskruen passet ikke.
Så kameraet, det fløy ut av kameravesken, mens jeg kjørte den karusellen da.
Og da jeg kom ut av karusellen, så ga en innvandrer vel, (som vel jobbet på Liseberg), han ga meg det kameraet da, som da var en knust klump, av forvridd metall.
Som jeg kastet i en søppelkasse der vel, på Liseberg da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De andre gutta på laget, (Ulf Havmo vel, og muligens Erik Ree), de skulle absolutt vinne sigaretter, på en sånn automat der.
Men det var vanskelig å få vinne de sigarettene, så det gikk vel dårlig vel.
Jeg fortalte noen på laget, om en sånn ganske kul berg og dal-bane, som var på Liseberg der.
Loopen var jo spektakulær, men den ble så raskt ferdig.
(Kjøreturen var så kort, det tok jo bare noen sekunder, så var man ferdig, i den karusellen).
Men de hadde også en annen berg og dal-bane der, som også var artig, syntes jeg.
Og den viste jeg til de folka på laget da, som jeg gikk sammen med der.
Og den berg og dal-banen, den varte i drøye fem minutter kanskje, og den var artig, husker jeg.
Folka hylte som bare søren husker jeg.
Og jeg hadde kjørt den et par ganger, når jeg var på Liseberg, sammen med Pia da.
Og satt vel helt foran i den, en gang, mener jeg å huske.
Noe sånt.
Men men.
Om kvelden så kjeda vi oss mest der, i den drabantbyen da.
Og vi lekte vel litt med en miniheis og sånn, som var der vel, fra kjøkkenet vel, og opp i etasjen over da.
Det var ikke sånn at vi gikk utendørs der, om lørdagen, for å si det sånn.
Sånn som jeg husker det.
Men det var ikke så mye å gjøre der heller, tror jeg.
Det var vel nesten som Bergeråsen kanskje, mener jeg å huske.
Jeg kan ikke huske at jeg så noe kjøpesenter der, eller noe, da jeg dro med Ulf, var det vel, og kikka rundt litt der, på fredagen, var det vel.
Men men.
Så sånn var det.
På søndagen så hadde det regna fælt.
Så det var vanskelig å holde balansen.
Jeg fikk en skuddsjanse, foran målet deres.
Det var på kort skuddhold.
Det var nesten bare keeperen igjen, å få ballen forbi da.
Men det var så glatt, så da jeg skulle ta sats, for å skyte, så datt jeg så lang jeg var, på banen da.
(Det var kanskje spesielt glatt, foran målet deres, eller noe).
Erik Ree kjefta fælt på meg.
Men han fikk også en nesten lik skuddsjanse.
Men han også sklei, på den våte banen.
Så den andre kampen endte vel uavgjort, tror jeg.
Men jeg hadde jo scort mot det laget, på Berger, (et mål som kanskje ble vinnermålet, i en av kampene, muligens vel).
Så jeg tok vel ikke det så nøye.
Selv om det hadde vært artig, å ha scort, i Sverige og.
Men det var den glatteste banen jeg har spilt på, for å si det sånn, (må jeg vel si).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så kjørte vi tilbake til Norge da, og hørte aldri noe mer om det svenske laget igjen vel.
Jeg husker ikke hva det laget heter engang.
Men de holdt til like utenfor Gøteborg da, i en drabantby, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er det ganske seint her, på hostellet, så jeg får heller skrive mer på dette kapitellet, i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
