johncons

Stikkord: Tove fra Rimi Langhus

  • Min Bok 5 – Kapittel 120: Enda mer fra Rimi Langhus

    Jula 2001 så måtte jeg ta alle Hakon, brød og melke-bestillingene selv, (husker jeg), på Rimi Langhus.

    For jeg var den eneste erfarne butikkmedarbeideren der da, (må man vel si).

    Så jeg ble litt surrete til slutt, og glemte å ta en Hakon-bestilling, i romjula da, (var det vel).

    (For det var andre frister, for bestillingene, i jula.

    Så det ble litt mye å ha i hue, da).

    Så låseansvarlig Eivind Danielsen, han ringte meg om dette, da.

    (For Hakon hadde ringt til låseansvarlig Eivind Danielsen, da).

    Så jeg måtte kjøre tilbake til jobben en dag, og ta en Hakon-bestilling, da.

    Men jeg hadde bestilt så bra med varer, til jula.

    Så det var ikke noen krise, da.

    For butikken var full av varer liksom, da.

    Og kundene er vant med at det er litt ‘harry’, i butikkene, like etter jula.

    Men de som var på jobb, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Langhus, den dagen.

    De satt bare en hel gjeng, nede på røykerommet, da.

    Så jeg kan forestille meg hvordan det vanligvis var der, på fredags-ettermiddagene.

    For Eivind Danielsen han var en ny låseansvarlig, (dette året), da.

    Så han trengte to kasserere og en lagerhjelp, (var det vel).

    For å være låseansvarlig, på seinvaktene der, på fredagene, da.

    Mens da jeg selv ble låseansvarlig, på Rimi Langhus, et par år seinere.

    (Mens jeg studerte på HiO IU).

    Så jobbet jeg selv fredags-ettermiddagene der, da.

    Og jeg fikk bare ha en kasserer, på den samme vakta.

    Så jeg ble liksom utnyttet i Rimi, vil jeg si.

    Jeg fikk liksom minde bemanning enn andre, da.

    Sånn at jeg måtte jobbe livet av meg omtrent.

    Mens andre bare satt på røykerommet, da.

    Så dette må jeg si at var urettferdig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At kassadama Tove, hu forlangte å ha juletre, på spiserommet der.

    For å komme tilbake fra sykmelding, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg, (som butikksjef), jeg måtte jo drive å pynte juletreet der, da.

    Jula 2001, da.

    For de hadde julepynt, i en eske der.

    Så det var kanskje vanlig at de hadde juletre der, da.

    (Og det var også noen folk som dreiv og solgte juletrær, utafor butikken, vel.

    Så det var enkelt å få tak i et juletre, da.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men det var visst ingen andre som kunne ta på seg denne jobben, (å pyne juletreet), da.

    For jeg, (som butikksjef), jeg hadde jo egentlig nok andre ting å gjøre, i butikken der.

    Enn å pynte juletre, liksom.

    Og juletre-stjerne, det hadde de heller ikke der, (husker jeg).

    Av en eller annen grunn.

    (Selv om de hadde mye glitter og annen julepynt der da, husker jeg).

    For jeg spurte vel assistent Sølvi Berget om de hadde juletrestjerne, (mener jeg å huske).

    Men det bruker de kanskje ikke på Langhus, (av en eller annen grunn).

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg sa til distriksjef Anne-Katrine Skodvin, dette året, (nemlig i 2001).

    At jeg ikke hadde noe lyst til å bli med på det årlige helge-seminaret på Storefjell, (på grunn av problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken osv.), da.

    Men jeg sa at hu kunne heller forklare meg hva som ble sagt, (av viktige ting), der oppe, etter seminaret, da.

    Så jeg dro ikke på Storefjell, høsten 2001, da.

    Og jeg hørte ikke noe særlig derfra vel, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kom tilbake.

    Annet enn at hu fortalte at butikksjef Stian Eriksen, fra Rimi Jernbaneveien, hadde laget en slags ‘Jackass’-video der, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på lille julaften, på Rimi Langhus.

    At jeg ikke hadde lyst til å møte driftsdirektør Rune Hestenes og/eller regionsjef Steinar Ohr, igjen.

    (Etter at de ikke hadde villet hjelpe meg, å ta opp problemene, på Rimi Kalbakken.

    Da de var innom der, like før 17. mai, tidligere i 2001).

    I tilfelle de skulle inspisere butikken, på lille julaften, som vel skikken var, i Rimi.

    Så jeg tok meg bare avspasering, på lille julaften, i 2001, da.

    Men jeg hadde to-tre låseansvarlige, som dreiv og styrte, i butikken, da.

    Og alle bestillinger var tatt, og alt i orden, da.

    Men det var nok veldig uvanlig, at butikksjefen tok seg avspasering, på lille julaften.

    Men jeg hadde låseansvarlig Anders Karlsson og låseansvarlig Kjetil Furuset, i butikken vel.

    Og jeg hadde bestilt masse kremfløte, til bittelille julaften, vel.

    Så det gikk greit, regner jeg med.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i januar, i 2002.

    Så tok jeg meg en uke ferie, igjen.

    Siden jeg var overarbeida, da.

    Og siden låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel), kunne jobbe noen vakter for meg, da.

    Og det hadde jo også blitt fem ferieuker, på den her tida.

    Så jeg syntes at jeg kunne ta meg den femte ferieuka liksom.

    Når jeg trengte den, da.

    Men en av de siste dagene, før jeg tok den her ferien.

    Så husker jeg at assistent Sølvi Berget og verneombud Morten Saksgård.

    De gikk ned på spiserommet, for å ha noe møte, vel.

    Og de så stygt på meg da, (sånn som jeg husker det).

    Så da syntes jeg at det ble så mye.

    Når de her problemene, (som jeg ikke visste hva var).

    Kom på toppen, av de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken, osv.

    Så da orka jeg ikke å dra tilbake, på jobben igjen, etter den her ferieuka, da.

    Så jeg dro til fastlegen min, da.

    I Bentsebrugata Legesenter.

    Og fikk sykemelding i en måneds tid, på grunn av utbrenthet, da.

    Og jeg prata litt med søster mi Pia om det her.

    Og hu sa at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse på attføring, når de hadde blitt utbrente, da.

    Men noe sånt, det begynte aldri min fastlege å ‘bable’ om, da.

    Så jeg måtte foreslå det selv, at jeg skulle ta en bachelor-grad, i IT, ved HiO IU, da.

    Så jeg ringte Lånekassa, da.

    Og spurte om jeg kunne få studielån til det.

    Noe jeg tenkte at jeg burde sjekke ut først, siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, ved NHI, cirka ti år tidligere.

    Og da svarte hu på Lånekassa, at dette var et annet studie, så det var ikke noe problem, da.

    Jeg kunne få studielån til å ta en bachelor-grad i IT, selv om jeg hadde fått studielån, til å studere informasjonsbehandling tidligere.

    For det var forskjellige studier, da.

    Og jeg vurderte også å studere informatikk, ved UIO.

    Men da måtte jeg også ha tatt forberedende.

    Så det studiet ville ha vært på tre og et halvt år.

    Og på begynnelsen av 2002, så var jeg jo allerede 31 år.

    Så å ta en alt for lang utdannelse, det syntes jeg at ble litt dumt, da.

    Så derfor, så valgte jeg heller å begynne på et bachelor IT-studie, ved HiO IU.

    For det studiet, det var også sånn, at hvis jeg falt av lasset, liksom.

    (Siden jeg jo var utbrent, på den her tiden.

    Før jeg begynte, på det studiet).

    Så kunne man få en høgskolekandidatgrad, i IT, etter to år, da.

    Ved å gå på dette studiet, da.

    Siden man ikke ble ingeniør, på det studiet som jeg gikk på.

    (Sånn som man vanligvis ble, når man studerte, ved HiO IU).

    Men de som gikk et treårig ingeniør-studie.

    De kunne ikke bli høgskolekandidat, etter to år, da.

    Så derfor valgte jeg å ta det bachelor IT-studiet, ved HiO IU, da.

    Framfor bachelor informatikk, ved UIO, (siden jeg da måtte ha studert et halvt år lenger, på grunn av forberedende).

    Og  jeg valgte heller bachelor IT, (ved HiO IU), framfor et ingeniør-studie, (ved det samme fakultetet).

    Fordi at jeg da etter to år kunne få en høgskolekandidat-grad, hvis jeg gikk på et bachelor-studie, ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 110: Mer fra Rimi Langhus

    Det var forresten sånn, på Rimi Langhus.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu arrangerte et personalmøte, den første dagen som jeg jobba på Rimi Langhus da, (må det vel ha vært).

    For å liksom presentere meg, som ny butikksjef, i butikken, da.

    Og jeg forklarte, under det her møtet, at jeg hadde jobba i Rimi, i åtte-ni år, da.

    Og da fikk jeg på slutten av møtet en spydig kommentar, husker jeg, fra en liten pjokk nærmest, (nemlig Espen Karlsson), som jobba der, da.

    For han sa det, husker jeg, (om et eller annet da), at: ‘Det vet kanskje Erik som har jobba i Rimi i åtte år’.

    (Noe sånt).

    Men han pjokken, da.

    Han ligna kanskje litt på Emil i Lønneberga, eller Dennis, eller Eric Cartman i South Park, da.

    Dette var en litt tjukk gutt som ikke hadde kommet i puberteten engang vel, han her Espen Karlsson, da.

    Så jeg klarte ikke helt å ta han alvorlig, da.

    Selv om assistent Sølvi Berget seinere sa til meg det, at alle de andre på møtet, (fra Rimi Langhus), hadde blitt sjokkert over han her ‘Eric Cartman’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Sølvi Berget, hu hadde forresten jobba på den lokale lompefabrikken Skoga Brød, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og om det var der, (eller om det var i Rimi), som assistent Sølvi Berget hadde lært om åpen kommunikasjon.

    Det veit jeg ikke.

    Men assistent Sølvi Berget, hu ville gjerne ha åpen kommunikasjon, hele veien, når det gjaldt driften av butikken, da.

    For det var hu vant til fra før da, (mente hu).

    Men det var ikke jeg vant med fra før da, (for å si det sånn).

    Jeg hadde heller gjort det sånn, at jeg gikk rundt og grubla, for meg selv, om ditt og datt, i butikken, da.

    (Mens jeg la opp kjølevarene, for eksempel).

    Og så hadde jeg informert assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, om det og det, når jeg hadde tenkt ut noe greier, da.

    Men assistent Sølvi Berget, hu ville liksom vite alt jeg tenkte på og, (må man vel si).

    Hu ville liksom henge med på hvordan jeg så for meg alt arbeidet i butikken, hele tida, da.

    Og det var jeg ikke vant med fra før, da.

    Så dette ble som noe nytt for meg, da.

    Og assistent Sølvi Berget, hu var også litt skjør da, (må man vel si).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så det var nok at man glemte å si en bagatell, (angående hva man tenkte om arbeidsplanene fremover, i butikken), så ville hu gå å sjukmelde seg, da.

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg, jeg var jo vant med å jobbe på hypermarkedet Matland/OBS Triaden, som lå i Skårer-området, og hadde Maxi Skårer som hovedkonkurrent, da.

    Så der var det høye krav til standard, både når det gjaldt at butikken skulle se bra ut og til kundeservice, da.

    Så jeg klarte nesten å ‘shine’ en butikkhylle, (sånn som i den ‘vaffel-sketsjen’ til han Friskusen til Otto Jespersen), i blinde.

    Mens det vel ikke fantes en eneste medarbeider, på Rimi Langhus, som hadde ryddet en butikkhylle før, (tror jeg).

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var jo sånn, at når jeg prøvde å få til en rutine, for å få ryddet de viktigste hyllene, i butikken, før helga.

    Så skeia det ut, da.

    Og det ble sabotert mot, (må jeg vel nesten si), av assistent Sølvi Berget, da.

    (Som heller satt sin sønn Trond, til å gjøre andre ting, i butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som jeg skrev om, i et tidligere kapittel, så syntes jeg jo at Rimi Langhus så ut som den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, den første gangen, som jeg så den butikken, da.

    Og den råtne pallen, som lå like etter inngangsporten, den fikk jeg raskt byttet ut, med noen tomkasser, med Rimi kasseskjørt på, da.

    (Sånn som også hadde presentert ti-kroners-varene, på Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, da).

    Men det største problemet, sånn som jeg så det.

    Og som gjorde at Rimi Langhus så veldig harry ut, da.

    Det var at det stod et kjempestort, høyt og grått, metall-smågodt-stativ, midt i fruktavdelingen, da.

    Og det problemet, det turte jeg ikke å snakke med assistent Sølvi Berget om, (husker jeg).

    For assistent Sølvi Berget, hu hadde kanskje lært om åpen kommunikasjon, (og sånn), på Skoga Brød.

    Men jeg tror ikke at hu noengang hadde lært å rydde en butikkhylle, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    (Noe som forresten den andre gamle butikk-kjærringa der, Tove, var veldig flink til, borte i kassaområdet der, da.

    Når det var stille i kassa.

    For hu Tove, hu rydda alle hyllene, i fem-ti meters radius, (eller noe sånt), fra kasse 1, hver dag, da.

    Når det var lite kunder i kassa, på morgenkvisten, da).

    Så for å få bort den smågodt-sjokkeren.

    Som ødela butikken da, (vil jeg si).

    Siden den ødela fruktavdelingen, da.

    Siden den liksom skygga for frukta, og tok mye plass der.

    (Og også ødela mye for innsynet, til hele den innerste delen av butikken da, må man vel si).

    Og gjorde at frukt-avdelingen, (og butikken), så kjedelig ut da, (vil jeg si, ihvertfall).

    Og som jeg hadde tenkt, på Rimi Nylænde.

    (Eller som distriktsjef Jan Graarud der, først nevnte, vel.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så hørte EMV-brusen vel mest hjemme i brusavdelingen.

    Og på samme måte, så hørte vel smågodtet mest hjemme i godte-avdelingen da, (tenkte vel kanskje jeg).

    Men jeg turte ikke å si noe om det her, til assistent Sølvi Berget, da.

    (Om at jeg vurderte å flytte det svære smågodt-stativet, da).

    For jeg forestilte meg vel det, at hu da godt kunne være troendes, til å finne på en eller annen unnskyldning, for å liksom sette seg på bakbeina, når det gjaldt å flytte det svære smågodt-stativet, da.

    Og det stativet, det ødela butikken, (som var veldig liten og trang), veldig mye, vil jeg si.

    Så jeg ville ikke risikere at assistent Sølvi Berget liksom skulle ødelegge mine flytteplaner, for det stativet, da.

    Så jeg måtte liksom ringe Legra i smug da, og bestille noen korte, røde butikk-hyller, (såkalte 90-hyller, siden de var 90 centimeter lange).

    (Og da sa Legra forresten at de hadde disse 90-hyllene stående på ‘Grisehuset’.

    Noe jeg stusset veldig på, og vel såvidt tok opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske, ihvertfall)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når så assistent Sølvi Berget hadde sin sommerferie.

    Så fikk jeg låseansvarlig Kjetil Furuset, (var det vel), til å jobbe min vanlige ledervakt, en dag, da.

    Og så fikk jeg med han Eric Cartman, (eller Espen Karlsson, som han egentlig heter).

    Til å hjelpe meg, da.

    Og så tok vi bort to 1.30, (eller om det heter 1.20), hylle-seksjoner, (på enden av en lang rekke med hylle-seksjoner), i kassaområdet, da.

    Og så bytta vi disse lange hyllene ut med noen litt kortere hyller, da.

    Og så minska vi plassen litt, for noe sjokolade og potetgull, da.

    Og så ble det akkurat plass til det svære smågodt-stativet, foran kasse 2 og 3, da.

    (Noe som jeg hadde målt opp fra før, da.

    Mer eller mindre i smug, muligens).

    Sånn at frukta og hele butikken, ble seende mye åpnere, finere, lysere, ryddigere og velorganisert ut, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Og dette prosjektet, det måtte jeg jo nesten gjennomføre, som en terroraksjon, da.

    For at ikke assistent Sølvi Berget skulle finne på å stoppe dette prosjektet, på grunn av noe tøys, som en uerfaren butikk-kjærring, (må man vel kunne kalle henne), kanskje kunne ha hatt, oppi huet sitt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da måtte Espen Karlsson og jeg.

    Få hjelp av ihvertfall to Rimi Langhus-karer til, (mener jeg å huske).

    For å klare å få flytta den svære, ‘kommunist-grå’ smågodt-sjokkeren, fra frukta og bort til kassene, da.

    Siden det ‘kommunist-stativet’ var så enormt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden det da ble mye bedre plass, borte i frukta.

    (Jeg satt fire, (var det vel), sånne papp-sjokkselgere, (som jeg bestilte fra Norgesfrukt, vel).

    Der hvor den ‘kommunist-sjokkeren’ hadde stått, da.

    Og på de fire, nye papp-sjokkselgerne, (fra Norgesfrukt), så plasserte jeg frukt som var på tilbud og frukt som det var sesong for, da).

    Og siden jeg la opp frukta, sånn som jeg hadde lært, på Rimi Kalbakken, (bare noen måneder før det her).

    (Nemlig at jeg liksom bygde opp fruktdisken, da.

    Som jeg har skrevet ganske detaljert om, i et tidligere kapittel).

    Og jeg brukte også det jeg hadde lært, på Gartnerhallen sitt fruktkurs, (på midten av 90-tallet), på Økern, da.

    (Når det gjaldt selgende fargemønstre.

    Og også når det gjaldt å ta bort den frukta, som man ikke ville ha kjøpt selv, da.

    (Noe de ikke var så flinke til, på Rimi Langhus, fra før, vel.

    Og jeg må si at frukta der så helt jævlig ut, da jeg begynte som butikksjef der.

    Hvis jeg skal få lov til å si min ærlige mening).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så fruktandelen, på Rimi Langhus, den økte veldig, da.

    Etter at jeg begynte som butikksjef der.

    Sånn at jeg som butikksjef, på Rimi Langhus, vant en driftskonkurranse, som het Rimi Gullårer, for andre halvdel, av 2001, da.

    For når fruktsalget økte.

    Så økte også snitthandelen, da.

    Og jeg klarte også såvidt kravet til økning i EMV-salg, da.

    (Muligens på grunn av at jeg fikk låseansvarlig Anders Karlsson til å gjøre om noen hyller, i butikken, etter planogram, da.

    I den grad det var mulig, siden det var alt for få hyller egentlig, (og alt for høye hyller), på Rimi Langhus, da.

    Men låseansvarlig Anders Karlsson, han var en smart kar da, (må man vel si).

    Så han improviserte, når han ikke kunne bruke planogram, da.

    Og de hyllene han gjorde om, de ble veldig bra, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Enda mer fra ‘Babben’




    Hei,

    Mellom Babben Schatz og Deg

    Erik Ribsskog 6. desember kl. 17:59

    hvorfor sender du friend-request, hvis man kan spørre?

    Erik Ribsskog

    Babben Schatz 6. desember kl. 18:13 Rapporter

    Hei, mon amie.
    Jeg synes du virker som en teatralsk og politisk engasjert sjel. Jeg samler på slike venner!

    Babben

    Erik Ribsskog 6. desember kl. 18:35

    Hei,

    du mener mora mi du, Karen Ribsskog, hu kunne være litt teatralsk.

    Jeg ser at du er lesbisk, så du kan jo prøve søstera mi Pia Ribsskog, hu hadde ei lesbisk venninne, Cecilie Hyde, og søstera mi er også teatralsk, eller ihvertfall affektert.

    Hu er også kontrollerende og herskesyk og uhøflig, så jeg vil ikke ha noe mer med hu å gjøre, men kanskje hun er i din gate.

    Erik Ribsskog

    Babben Schatz 6. desember kl. 18:54 Rapporter

    Lesbisk, hvorfor tror du det? Til din informasjon er jeg en heterofil kvinne som tidligere har vært gift med en mann, som jeg i tillegg har tre barn med. Tror du at jeg, en kvinne med høy ansiennitet, kunne klart å være teaterregissør og i tillegg være lærer for døve, hvis jeg var lesbisk?

    La oss avslutte denne samtalen her og nå!
    Babben

    Erik Ribsskog 6. desember kl. 19:12

    Jeg synes ikke ens seksualitet burde være et tema i arbeidslivet.

    Jeg er tilhenger av å ikke blande forretninger og fornøyelser, (business and pleasure).

    Det stod at du hadde en kvinnelig samboer, så derfor trodde jeg du var lesbisk.

    Jeg har en døv kusine, Lene Olsen, fra døveskolen i Holmestrand.

    Hun er kanskje litt teatralsk.

    Hun har en døv kjæreste/ekskjæreste, som var litt vill/full av liv, tror jeg, kanskje du kan høre med Lene aka. Enel?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Babben Schatz 8. desember kl. 18:26 Rapporter

    Takk for svar. Jeg kjenner dessverre ikke din kusine Lene. Du kan jo hilse henne i neste familieselskap og si at jeg svært gjerne vil høre om henne og hennes kjæreste, siden de er, som du påstår, så livlige.

    Babben

    Erik Ribsskog 8. desember kl. 19:30

    Hei,

    ja, Lene er vel ikke så livlig kanskje.

    Men jeg har en stesøster, ved navn Christell Humblen, som er veldig tøff og livlig.

    Hun tror jeg hadde klart å få selv den mest pressede teaterdirektør til å bli fornøyd.

    Hun er glad i å 'burne' på isen utafor Gulskogen-senteret i Drammen, og en gang jeg var i Drammen på 90-tallet, så ville hu ha meg med, å banke opp den døve kjæresten til Lene, for det var et eller annet han hadde gjort da.

    Men jeg mener det, at døve har teksttelefon, så hvis Lene ville hatt hjelp, så hadde hun ringt faren sin, eller andre i slekta.

    Men men.

    Så jeg gadd ikke å kjøre hjem til en døv, for å banke opp han, for å si det sånn.

    Det hadde bare blitt problemer, og døve folk, de kan være tøffe nok de, så det var kanskje sånn at Christell ville ha meg opp i stry.

    Hvem vet.

    Jeg får heller ikke arv, etter min mormor, Ingeborg Ribsskog, som var direkte etterkommer av Christoffer II Konge av Danmark, og Løvenbalk'ene.

    Min mormor døde ifjor sommer og hadde verdifulle malerier som hadde hengt på Højriis Slott, i Danmark, som var i hennes oldeforeldres eie.

    Og jeg har ikke fått noe arv tilsendt, hverken penger, møbler eller malerier.

    Så det blir nok lenge til jeg drar i noe familieselskap i Norge, er jeg redd.

    Min far flyttet også fra meg, da jeg var ni år, og fikk seg ny familie ,(Christell og dem), uten at jeg fikk noe arv.

    Det samme gjorde min mor, et halvt år tidligere, hun sendte meg fra seg, til min far, uten at jeg fikk noe arv.

    Så jeg har ikke noe bra forhold til min familie, ettersom at begge mine foreldre, har overgitt meg, og stiftet ny familie, uten å engang gjøre opp boet de satt i, for å si det sånn.

    Så det blir nok kun eventuelt i rettsaker, at jeg møter de.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Babben Schatz 8. desember kl. 19:47 Rapporter

    Det er trist å høre om din familie, mon amie. Jeg føler virkelig med deg som må stå her i verden uten en kjærlig familie. Du er et sterkt menneske, og du fortjener bedre enn det menneskene rundt deg gir deg.

    Selv har jeg vokst opp i en skilt familie. Min far arbeidet hele tiden, og var mye bortreist. Derfor så jeg ham sjeldent. I tillegg hadde jeg en sjalu lillesøster som stjal all oppmerksomheten til min mor. Hun var en slags engel i min mors øyne, mens jeg var ikke annet enn en hoffnarr. Hun gav meg oppmerksomhet de gangene hun trengte noe, og sulten på morskjærlighet som jeg var, lot jeg henne bruke meg.

    Da jeg var 17 år og bodde i Oslo, fødte jeg en sønn utenom ekteskapet. Min familie tvang meg til å adoptere ham bort, og sterke som de var i både røst og sinn, gjorde jeg som de sa. Det var en ødeleggende tid for en skjør tenåring, men jeg overlevde. Derfor vet jeg et og annet om en familie som svikter.

    Denne samtalen forblir selvsagt mellom oss, det går jeg ut ifra at du forstår. Ta vare på deg selv!

    Babben.

    Erik Ribsskog 8. desember kl. 20:00

    Neida,

    den blir ikke mellom oss.

    Vi kjenner hverandre ikke privat, og jeg vet ikke hvem du er.

    Eller hvorfor du kontaktet meg.

    Så slutt å kall meg 'mon amie', jeg er ikke din kjære.

    Men jeg ga min far en sånn konfekteske, som het det, en gang på 80-tallet, på julegave.

    Så kanskje han vil ha enda ei dame.

    Han hadde ei som het Margrethe, fra Vestlandet, som bodde på Bislett, på si.

    Så om han får ei som heter Babben på si og, så gjør nok ikke det så mye fra eller til.

    Haldis har visst også tulla, ifølge Christell, som babla om hvorfor Jeppe drikker.

    Så du får prøve en kombo av Christell og faren min, og hvis det ikke hjelper.

    Så har min søster en ekskjæreste fra Somalia, som heter Keyton, kanskje han kan få deg til å bli fornøyd, sånn at du klarer utfordringene i teaterverdenen din.

    Men du får ta det med de og ikke med meg.

    Erik Ribsskog

    Babben Schatz 8. desember kl. 20:29 Rapporter

    Jeg mener at alle skapninger er kjære – derfor er også du kjær, min gode venn. Et liv er så verdifullt og fint, og trenger å få omsorg.

    Dette minner meg på sønnen som jeg fortalte om i forrige melding. Han ble som sagt adoptert bort til en familie jeg ikke kjente. Jeg fikk ikke vite navnene deres, men jeg tror de bodde på Oslos østkant – noe jeg egentlig ikke ønsket for min dyrebare sønn. Men jeg hadde satt ham fra meg, og hadde ingen rett til å blande meg inn i min sønns liv lenger.

    Heldigvis ville han at vi skulle møtes igjen, så han tok kontakt med meg for et år siden. Han troppet opp på døren min, smilte og sa: "Hei mamma! Kjenner du meg igjen?", noe jeg gjorde. Den flotte, unge mannen var min sønn.

    Det tok ikke lang tid før han ble en del av familien igjen, og nå skal han også gifte seg. Riktignok med en mann jeg egentlig ikke liker, men det får så være.

    Jeg er ikke ute etter noen ny mann, men jeg er ute etter nye venner. Du er en mann med en sterk personlighet, noe jeg liker ved en venn. Ærlighet varer lengst, mon amie 😉

    Til sist har jeg et godt motto jeg bruker hvis lykken ikke står meg bi: "Gullet kan få frem det kunstige smilet, men det som er mest verdt er å leve livet."

    Babben

    Erik Ribsskog 8. desember kl. 20:36

    Hei,

    ja, jeg er en som er fra et lite sted, som heter Berger.

    Så jeg trenger litt tid til å bli kjent med folk.

    Og er ikke egentlig kjære eller venn eller kamerat, før jeg minst har møtt folk et par ganger, i RL.

    Jeg skiller vel egentlig mellom internett-venner og vanlige venner.

    Og jeg liker ikke å gå for fort fram heller.

    Jeg har jo ikke sett bilde av deg engang.

    Og når jeg søker på navnet ditt på nettet, så finner jeg ingenting.

    Og bildet ditt var litt spesielt, synes jeg.

    Dessuten syntes det jeg det navnet ditt var litt tysk.

    Farmora mi Ågot sa at de ikke var snille mot tyskerjentene.

    Men men.

    Jeg fant deg ikke på skattelistene heller.

    Nei, dette får meg til å tro at alt du skriver, og profilen din og alt, bare er oppspinn.

    Du får ha det fint med din lesbiske samboer.

    Med anti-Babben hilsen

    Erik Ribsskog

    Babben Schatz 8. desember kl. 21:02 Rapporter

    Grunnen til at du ikke har funnet noe om meg er fordi Babben Schatz bare er mitt kunstnernavn. Egentlig heter jeg Tove Olsen, men det vet bare mine nærmeste venner. Jeg blir til daglig kalt Babben, og er det navnet jeg er mest komfortabel med.

    Jeg kommer nok ikke til å sende deg noen halvnakne bilder av meg selv, bare fordi du er "mistenksom". Den har jeg brent meg på før, lille venn 😉 Da gikk det to timer, så var bildene lagt ut på adultfriendfinder.com, så det skjer nok ikke igjen.

    Ta vare på deg selv, Erik!

    Babben

    Erik Ribsskog 8. desember kl. 21:57

    Altså,

    det heter jo Facebook, og ikke BookBook, din grønnsak.

    Det er meninga at du ska ha blide av trynet ditt der, og ikke boka di.

    Men du har kanskje noen svin på skogen?

    Og slutt å kall meg lille venn, jeg er ikke en som slaver for deg på teateret ditt jeg da vet du.

    Og Tove, det var mora til Petter og Christian Grønli, ei som døde av hjerneblødning, og Kripos kom til Bergeråsen.

    Og Tove var også en medarbeider jeg hadde, da jeg var butikksjef, på Rimi Langhus, og vant en prestisjefull konkurranse i butikkdrift, som het Rimi Gullårer, for andre halvår, av 2001.

    Men nå har jeg prøvd å sperre deg her, på Facebook, for jeg skjønner ikke hvem du er egentlig.

    Du er kanskje bare her for å reklamere for adultfriendfinder.com?

    Så nå får være nok av dette tullet.

    Erik Ribsskog







  • Som to dråper vann? Mona Levin og Tove fra Rimi Langhus. (In Norwegian).

    Som to dråper vann? Mona Levin og Tove fra Rimi Langhus. (In Norwegian).

    Nå skulle jeg lese den Dagbladet-artikkelen, som jeg kommenterte om, i den forrige blogg-posten, på nytt:

    http://www.dagbladet.no/2009/01/18/nyheter/media/debatt/innenriks/4402509/

    For jeg tenkte at jeg måtte jo prøve å finne ut hvem hun Mona Levin var:

    Men det stod det ikke i artikkelen.

    Så nå skal jeg sjekke på Wikipedia hvem hun er.

    Men, før jeg fikk begynt på det, så kom jeg på at hun Mona Levin, hun synes jeg ligner litt på Tove fra Rimi Langhus.

    Skal jeg se om jeg finner bilde av henne.

    Her var det, Fredrik fra Rimi Langhus hadde hun på Facebook-sida si, fra noen bilder han hadde fra Rimi Langhus sin sommerfest, i 2007.

    (Jeg kommenterte på de bildene, for et par uker siden, eller noe, så det var der jeg huska hun Tove fra Rimi fra da):

    Jeg tenkte litt sånn, at begge har samme type nese nesten, og begge har brune øyne, og begge har bleika hår, eller grått hår, som har blitt hvitt.

    Så med bleika hår, så ser dem nesten norske ut.

    Men, dem har nok kanskje egentlig hatt svart hår, siden dem har brune øyne, og sånn nese som ikke er typisk norsk vel(?)

    Men dem ser nesten norske ut.

    Har dem bleika håret med vilje tru, for å virke mer norske?

    Også egentlig er dem noe sånne hekser, eller noe, som driver med noe sånn spionerings, og har sånn sladrespeil i stua, så dem ser hvem som går på gata utafor.

    Er det sånn det henger sammen.

    Bare for å ta en teori da.

    Jeg sier selvfølgelig ikke at det er sånn.

    Dette er litt på fleip og, for man skal jo ikke kalle gamle koner for hekser i hytt og pine, så jeg får si at det her er bare tull og fleip, sånn at det ikke skal blir noe problemings.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Mona Levin er journalist i Aftenposten, (New World Order-avisen, som jeg kaller den), i kulturredaksjonen der:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Mona_Levin

    Hvorfor flytta forresten Aftenposten fra Akersgata, (hvor alle de store avisene i Oslo har pleid å holde til), til Postgirobygget, (etter at de gjorde om postgirobygget, til en slags Twin Towers-kopi/monument)?

    Kan det være fordi at de da får adresse i Gunerius gate, eller noe, og at Akersgata hørtes for norskt ut, for Aftenposten?

    Det er noe jeg har lurt på.

    Jeg skal sjekke opp det med adressen som Aftenposten fikk istedet for Akersgata, da de flytta til Postgirobygget, i 2002, eller noe.

    PS 2.

    Her er mer om Postgirobygget, eller Posthuset, som det kalles nå:

    Posthuset, (kanskje mere kjent som Postgirobygget) er et næringsbygg i Biskop Gunnerus’ gate på Vaterland i Oslo. Huset fungerer blant annet som hovedkontor for Posten Norge.

    Bygningen ble oppført i 1975, tegnet av arkitekt Rolf Christian Krognes. I sin opprinnelige form var bygget 80 meter høyt med 19 etasjer og hadde 4 flate vegger og flatt tak.

    Da bygningen sto ferdig var den Norges høyeste, men sterkt mislikt, da mange mente den var stygg og skjemmende for byen. «La det bli en nasjonal oppgave å få revet Postgirobygget», uttalte den nyutnevnte miljøvernministeren Sissel Rønbeck i 1986.[trenger referanse] I 1990 ble det 117 meter høye nabobygget Oslo Plaza oppført, og med det var ikke lenger Postgirobygget Oslos høyeste bygg.

    I mars 2001 kjøpte Entra Eiendom Postgirobygget av Posten for 530 millioner kroner. I forbindelse med overtakelsen ble det utlyst en åpen arkitektkonkurranse med det formål å gjøre det utskjelte bygget om til et funksjonelt kontorbygg. Arkitektfirmaet HRTB vant med sitt utkast «Forandring».

    I 2003 ble bygget renovert – 7 etasjer ble lagt til og bygningen ble splittet i to tårn, sammenføyd av et smalere midtparti, som stilnet kritikken mot utseende noe. Det er idag Oslos og Norges nest høyeste bygning med en høyde på 110 meter og 26 etasjer. Postgirobygget ble i forbindelse med renoveringen omdøpt til Posthuset. Etter rehabiliteringen har bl.a. avisen Aftenposten flyttet inn i bygningen.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Posthuset

    PS 3.

    Jeg vet ikke om han Biskop Gunnerus var jøde akkurat, selv om jeg kanskje synes navnet høres litt unorsk ut.

    Jeg tenker på at den nye adressen til Aftenposten, siden 2003, er Biskop Gunnerus gate, og ikke Akersgata.

    Men han Gunnerus, han var jo biskop.

    Og da kan han vel ikke vært jøde, skulle man tro.

    For Biskop, det er vel en ledende stilling innen kirken, såvidt jeg mener å huske fra konfirmasjonsundervisningen og andre ting, ihvertfall.

    Men han studerte hebraisk, han her Gunnerus, i København, på 1700-tallet, eller noe.

    Så han her lurer jeg på om var en Illuminati-spion f.eks.

    Uten at jeg kan bevise det, men han farta litt rundt og gjorde mye rart, så han var en bemerkelsesverdig person, på mange måter, kan det virke som, vil jeg si.

    Så da er det nok ikke umulig at det er noe snodig med han, ihvertfall.

    Det er mulig.

    Her er mer om han biskop Gunnerus, fra Wikipedia.

    Det er også et handlesenter i Oslo, som heter Gunnerus, eller Gunerius, eller noe.

    Jeg lurer på om det har noe med han å gjøre.

    Men man kan ikke vite alt.

    Vi får se.

    Her var mer om han biskop Gunnerus ja:

    Johan Ernst Gunnerus (født 28. februar 1718 i Christiania, død 25. september 1773 i Kristiansund) var en norsk biskop og naturforsker, kjent som en av stifterne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim 1760.
    [rediger]Bakgrunn og arbeid

    Gunnerus ble født 26. februar 1718 som sønn av Erasmus Gunnerus og Anna Gerhard, av skotsk opprinnelse. 1729 begynte han på skolen i Christiania, og tok en glimrende examen artium 1737. Etter et kort opphold i København studerte han filosofi og teologi på egen hånd, inntil han igjen kunne reise til København 1740. Her ble han i to år, før han fikk kongelig stipend og reiste til Halle, hvor han studerte i to år, mens han var hovmester hos en adelsmann. 1745 kom han til universitetet i Jena, og ble magister. 1748 begynte han å holde forelesninger ved universitetet. I tillegg arbeidet han på sitt verk om natur- og folkeretten, som ble utgitt 1748–1752.

    1754 ble han utnevnt til professor og lærer i hebraisk i Danmark. Han kom til København ved påske 1755 og ble ordinert 12. juni. Her foreleste han over teologi, logikk, metafysikk, natur- og folkerett. 31. juli 1758 ble han utnevnt til biskop i Trondheim. Her opprettet han i 1760 Det Trondhiemske Selskab, fra 1767 kjent som Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, sammen med historikerne Peter Frederik Suhm og Gerhard Schøning.

    Gunnerus var en av de første som foreslo å opprette et eget universitet i Norge. Han foreslo at det skulle legges til Kristiansand. I denne saks anledning gjorde han i 1771 en reise til København. Han vendte tilbake til Trondheim sommeren 1772, og døde under en visitas i Kristiansund 25. september 1773.

    Som naturforsker utgav Gunnerus en rekke avhandlinger i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, både innenfor zoologi, botanikk og mineralogi.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Ernst_Gunnerus

    PS 4.

    Her er mer om det kjøpesenteret Gunerius:

    Gunerius er et kjøpesenter som ligger rett bak Oslo City i Oslo.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Gunerius

    Og det navnet synes jeg ikke høres så norsk ut.

    Og kjøpesenteret Gunerius, det ligger like ved Oslo City, som det står på Wikipedia også.

    Og Postgirobygget ligger også like ved Oslo City, må man vel si, på Vaterland eller Grønland vel.

    Og det stod på Wikipedia at han Biskop Gunnerus vokste opp i området der, hvor Oslo City ligger idag.

    Kan Gunerius, være noe omskriving av Gunnerus??

    Det er ikke lett å si.

    Men det er kanskje ikke det.

    Jeg vet ikke om det er mulig å finne ut, men det er kanskje ikke så viktig heller.

    Vi får se.

    PS 5.

    Kjøpesenteret Gunerius, var visst oppkalt etter en som het Gunerius til fornavn det:

    Gunerius er i dag et suksessfullt kjøpesenter som har eksistert siden 1852, da kjøpmann Gunerius Pettersen startet sin virksomhet her med bondehandel, systuer og omfattende detaljhandel. Gunerius har i over 150 år vært plassert midt i Oslos beste handlestrøk.

    http://www.aktivioslo.no/partnere/gunerius/index.php