johncons

Stikkord: Tromsøgata

  • Min Bok 5 – Kapittel 178: Mer om David Hjort & Co

    Jeg kjente jo David Hjort, fra han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som vanlig medarbeider, høsten 1997.

    Jeg selv, jeg jobba jo som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, på den her tiden.

    Så jeg var liksom over David Hjort i rang, da.

    Og jeg hadde ganske ofte David Hjort jobbende under meg liksom, på mine vakter da, (som oftest var seinvaktene).

    Og jeg så jo på David Hjort, som en ‘urokråke’ nærmest.

    Og jeg var redd for at han ville lage kaos på jobben, ved å drive med ryktespredning, eller noen slags kampanjer, mot meg.

    Så jeg tenkte etterhvert, at det var bedre å prøve å få David Hjort på min side.

    Enn å få han mot meg liksom, da.

    Så i nesten alle de årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    (Bortsett fra de første par årene).

    Så kjente jeg David Hjort, da.

    Og selv om jeg ikke festet sammen med han, hver helg.

    Så bodde jeg jo, på St. Hanshaugen, helt til høsten 2004.

    Så jeg var liksom kamerat da, med David Hjort, fra høsten 1997 til høsten 2004.

    Det vil si i sju år.

    Og David Hjort, han arrangerte fester, bortimot hver helg, vel.

    Så det var ikke sånn, at jeg var med på alle festene, som David Hjort arrangerte eller ble bedt på.

    Men jeg var kanskje med på ‘David Hjort-fest’, en gang i måneden, (eller noe sånt), i gjennomsnitt, da.

    Og kanskje ikke så ofte en gang.

    De siste årene, så festa jeg kanskje bare et par-tre ganger i året, sammen med David Hjort.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det rareste som skjedde, iløpet av disse sju årene, som jeg festa, sammen med David Hjort.

    Det må vel ha vært den gangen, på slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

    Som jeg ble bedt på en fest, som David Hjort arrangerte, i leiligheten til hans mor, (som er ei tjukk jødinne, må jeg vel si, at hu virka som, etter at jeg har møtt henne, et par ganger vel, i årene før årtusenskiftet).

    Mora til David Hjort, hu bodde, på Sofienberg.

    Eller om de kaller det Rodeløkka der.

    David Hjort kalte det vel Grünerløkka, (mener jeg å huske).

    Han bodde ihvertfall mellom Freia sjokoladefabrikk og Tromsøgata, (der søstera mi Pia bodde), husker jeg.

    Det var sånn da, at hvis jeg kjørte bil, ned fra Sannergata, og forbi Birkelunden.

    Så kjørte jeg til venstre, inn Helgesens gate, (heter det vel).

    (En gate som går ovenfor Sofienbergparken der, da).

    Og hvis jeg da skulle, til David Hjort, (når han bodde hos mora si, og ikke på Bjørndal eller på Billingstad).

    Så måtte jeg svinge til venstre, et par hundre meter, før jeg måtte svinge til venstre, hvis jeg skulle besøke søstera mi Pia, i Tromsøgata, da.

    Og en gang, som jeg kjørte hu Linn Korneliussen hjem, (etter jobben).

    (Linn Korneliussen var jo David Hjort sin samboer-dame, som han hadde møtt, da han besøkte sin kamerat ‘Narko-Jens’, i Florø, (på Vestlandet), i 1999, må det vel ha vært).

    Så glemte jeg meg.

    Og plutselig, så fant jeg meg selv kjørende, opp mot søstera mi Pia, sin andre leilighet, i Tromsøgata, da.

    Så jeg blanda Linn Korneliussen og søstera mi Pia en gang da, (må jeg innrømme).

    (En gang jeg var sliten, etter jobben, da).

    Så jeg måtte si unnskyld, til Linn Korneliussen, da.

    Og forklarte at jeg et øyeblikk hadde trodd, at det var søstera mi, som jeg dreiv og kjørte hjem.

    (For jeg pleide en del ganger å kjøre søstra mi hjem, (fra begravelser og sånn), da).

    Og så snudde jeg ved det første stedet cirka vel, som Pia bodde, i Tromsøgata.

    Og så kjørte jeg istedet Linn Korneliussen til der hvor David Hjort og mora hans bodde, da.

    (Sånn cirka et steinkast unna Tromsøgata, hvor søstera mi Pia bodde, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå glemte jeg å skrive, om dette rare, som skjedde, på den nevnte festen, som David Hjort arrangerte, i leiligheten til mora si, på slutten av 1997.

    (Eller om det var på begynnelsen av 1998).

    Og det var sånn da, at jeg sikkert hadde tatt med meg en six-pack eller to, med øl, på den her festen, da.

    Og så var jeg kanskje litt sliten, etter jobben, da.

    Så etterhvert, så endte det med, at jeg ble sittende og halvsove, i sofaen, i stua, til mora, til David Hjort.

    Og plutselig, så våkna jeg, av at Heidi fra Nord-Norge dreiv og klagde, på David Hjort, da.

    (Noe sånt).

    For da hadde David Hjort, tatt en sånn narkotika-sak, som blir kalt for poppers, under nesa mi, (mens jeg halvsov da), viste det seg.

    Og da var jeg så full og trøtt.

    Så det er ikke så ofte, at jeg husker igjen, den her episoden, da.

    Men David Hjort, han er en kødd da, (må man vel si).

    Siden han dreiv og kødda med meg, (på den her måten), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 122: Bestemor Ingeborg sin 85-års dag

    Sommeren 2002, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for å være med på bestemor Ingeborg sin 85-års dag, da.

    Og det var noe feil med Sierra-en min, (som vanlig nærmest).

    Så jeg ringte til Statoil Kiellands Plass da, for å leie en bil.

    Men de nekta meg å leie en bil da, (av en eller annen grunn).

    Så jeg måtte kontakte en Statiol-stasjon, (var det vel), på Majorstua.

    (Like utafor bomringen der, vel).

    For å få leiet en bil, da.

    (Som muligens var en Golf, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og da, så husker jeg det, at jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, da.

    Og Pia ga meg fem gram hasj.

    Som jeg skulle gi til Glenn Hesler, da.

    For han hadde nemlig begynt å røyke hasj, etter at vi prøve-røyka hasj, tre-fire år, før det her, da.

    (Noe jeg syntes at var litt sunt, nesten.

    For Glenn Hesler han drakk aldri, da).

    For søstera mi røyka jo hasj.

    Så Glenn Hesler pleide å mase på meg, (på #blablabla osv.), om jeg kunne få tak i hasj, gjennom søstera mi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så opp til Slemdal.

    (Hvor jeg klarte å finne fram, på tross av at jeg ikke var kjent der).

    For å hente Axel, da.

    (Utafor den blokka han bodde i).

    Og jeg viste hasjen, (som lå i hanskerommet vel), til Axel da.

    (Som satt seg på det ledige setet foran i bilen, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom ned til Larvik, så kjørte jeg en tur, ut til Østre Halsen, (husker jeg).

    Bare for å se på det huset, i Storgata, hvor Pia og jeg hadde bodd, på begynnelsen av 70-tallet, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Og da kom jeg på det, at jeg hadde gått der, (som fire-åring), sammen med ei jevnaldrende jente, som hadde pent lyst hår, (og sånn), da.

    Og da fortalte jeg det, i bilen, da.

    For dette hadde jeg vel ikke fortalt, til Pia, (for eksempel), på den tida det hendte, da.

    Men jeg veit ikke om Axel skjønte helt det, at dette var noe som hadde skjedd, før han ble født, da.

    (Hvem vet).

    Og Pia ville ikke at vi skulle kjøre ut og se, på Halsen, der.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg tenkte at det var vel ikke så farlig.

    For det er jo ikke så langt fra Larvik til Halsen, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den bilen som jeg hadde leid.

    Den var lett å kjøre og ganske sprek, da.

    Og bestemor Ingeborg skulle ha selskap i Gurvika, (igjen).

    Og dit hadde ikke jeg kjørt før, da.

    Så da vi kom fram til Gurvika.

    Så kjørte jeg en runde, rund porten, som var foran innkjørselen til Gurvika der, da.

    For å orientere meg litt, da.

    For å liksom finne ut hvor jeg skulle parkere, (og sånn), da.

    Og da begynte Pia å skrike, (husker jeg).

    For jeg syntes det var morsomt å kjøre den lettkjørte bilen, da.

    (Det var jo nesten som å kjøre en radiobil, omtrent).

    Så jeg tok en litt ekstra vid sving og sånn da, på en uasfaltert plass der, (var det vel).

    Så Pia, hu var som hu i det britiske TV-programmet, som heter ‘Høy på pæra’.

    For Pia skulle liksom kritisere kjøringa mi, da.

    Selv om hu ikke hadde lappen selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun var jo barnebarn av en dansk general, (Anders Gjedde Nyholm), og etter Gjedde, (som jo hadde eiet en herregård, nemlig Høyris), osv.

    Så det var en brite, i 85 års-selskapet, til bestemor Ingeborg, som var en engelsk lord, (forklarte søstera mi).

    Og bestemor Ingeborg sin svigerinne, Unse Heegaard, (f. Trock-Jansen), fra Danmark, var også i selskapet.

    Sammen med sine sønner Steffen og Thomas, (min avdøde mor sine danske direktør-fettere).

    (For Thomas var direktør i Disney, i Danmark, da.

    Og Steffen i TopDanmark forsikring, har jeg funnet ut, på nettet, seinere).

    Og Steffen, (var det vel), han hadde også med sin unge sønn, (som vel da blir min tremenning).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg satt meg ned, der jeg skulle sitte, ved middagsbordet, i Gurvika.

    Så var det som at de norske folka, som satt til høyre for meg, var redde for meg, (husker jeg).

    Så noen hadde nok fortalt noen røverhistorier, om meg, til gjestene, i dette selskapet, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av talene, så husker jeg ikke så mye.

    Men jeg husker at ei norsk venninne, av bestemor Ingeborg.

    Hu gjorde litt narr av bestemor Ingeborg da, i sin tale.

    For hu sa det, at bestemor Ingeborg, hu prata fortsatt dansk, etter å ha bodd i Norge, siden rett etter krigen.

    (Altså i over 50 år da, må det vel ha vært, på den her tida).

    For bestemor Ingeborg, hu sa ‘brusebad’ da, istedet for ‘dusj’, sa bestemor Ingeborg sin norske venninne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så tenkte jeg det, at jeg kunne vel ikke bare sitte aleine ved bordet der, som en nerd.

    Så jeg gikk bort til Axel og tante Ellen sin Steinerskole-bekjent, fra Moss, (som stod sammen, ved inngangsdøra, til forsamlingslokalet, hvor selskapet var), da.

    (Han bekjente av tante Ellen, som jo ville ha et glass vodka av meg, i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, (fem år tidligere).

    Et selskap som jo var i det samme forsamlingslokalet, i Gurvika.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Men dette med Steiner-skolen, det er som noe litt diffust, for meg, da.

    Så jeg dreit meg ut litt da, (for å si det sånn).

    For jeg spurte om han Steinerskole-læreren, var ‘misantrop’, da.

    Men det riktige skulle ha vært ‘antroposof’, da.

    Så da ble både Axel og Steinerskole-læreren sure på meg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia, (var det vel), ville at jeg skulle sparke fotball, med Daniel, (som er født i 1995, og som fylte syv år, denne sommeren, vel).

    Utafor selskapslokalet i Gurvika der, da.

    Men da kunne jeg knapt sparke til ballen, (husker jeg).

    For jeg hadde jo ødelagt korsbåndet i kneet igjen.

    På den treninga med IT-akademiet, på Vollsløkka der, ikke så lenge før det her, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter middagen, så var vel også litt utenfor selskapslokalet der igjen.

    Og da vi skulle kjøre derfra.

    (For Pia, Daniel, Axel og jeg.

    Vi skulle nemlig ligge over hos onkel Martin og dem.

    Ute i Kvelde, da).

    Så chatta jeg litt med han engelske lorden, (husker jeg).

    Mens vi gikk opp den bakken, til bilene der, (i mørket), da.

    For å øve litt på engelsken min, da.

    Og litt av nysgjerrighet, på hvem denne britiske vennen til bestemor Ingeborg var, da.

    Men jeg tror ikke at jeg fikk vite hvem denne personen var.

    Selv om han til slutt skjønte hva jeg sa, vel.

    (Når jeg snakka engelsk, da).

    Men han var vel ihvertfall britisk, (husker jeg).

    Og litt snobbete, vel.

    For han lot vel som at han ikke forstod hva jeg sa, når jeg ikke pratet veldig pent, (på engelsk), liksom da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel og jeg, vi sov vel over, i en ganske nybygget hytte, som Martins samboer Grete Ingebrigtsen, hadde bygget.

    (Noe sånt).

    Og dagen etter, så ble jeg vekket.

    Og da måtte vi med en gang kjøre ut til Nevlunghavn igjen, (husker jeg).

    For vi skulle rydde, i forsamlingslokalet, i Gurvika der, da.

    Og da fikk jeg ikke tid til å barbere meg og pusse tenna og dusje, (husker jeg).

    (Sånn som jeg pleide å gjøre, om morgenene, da).

    Så jeg, (som var overarbeidet og sliten, fra Rimi).

    Jeg måtte kjøre ubarbert og uten rene tenner og uten å dusje.

    Ut til Nevlunghavn, da.

    Og onkel Martin sa til meg, (som hadde jobbet som butikksjef og var i Heimevernet, osv).

    At: ‘Du har vel aldri hatt en forpliktelse’.

    For han syntes at dette med å rydde det forsamlingslokalet var så viktig, da.

    At jeg ikke kunne barbere meg engang, før vi skulle kjøre ut dit, da.

    Og på veien ut til Nevlunghavn.

    Så kjørte onkel Martin helt til høyre, i veibanen, nesten hele veien, (husker jeg).

    Så han kjørte nesten ute i grøfta, da.

    Og denne kjøringa, til onkel Martin.

    Den tippet jeg at kom av, at han pleide å kjøre mye på motorsykkel,  (husker jeg).

    (Noe rart må det nok ha vært, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi dro innom eldreboligen til bestemor Ingeborg, (i Skoleveien), da.

    Og Unse lurte på hva som foregikk.

    Og jeg forklarte at vi skulle rydde, i det forsamlingslokalet, da.

    (Noe sånt).

    Og Rahel lurte på om jeg var sliten, vel.

    (Noe sånt).

    Og det fantes en sånn ‘plast-hytte-dusj’, i Gurvika der, hvor det gikk an å dusje, husker jeg, (at Pia viste meg), da.

    Så da våkna jeg litt opp etterhvert, jeg og da.

    (Når jeg fikk tatt meg en dusj, og barbert meg og pussa tenna, da).

    Og den dagen, så var det også en VM-kamp, (må det vel ha vært).

    Mellom Danmark og England, (husker jeg).

    Og jeg husker at Steffen, (var det vel), og hans unge, lyshårede sønn.

    De var triste, da.

    Siden Danmark hadde tapt 3-1, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før vi dro derfra.

    Så spurte Unse meg hva jeg syntes om Thomas sin Rover, da.

    Som stod parkert foran bilen min, vel.

    Men da ble jeg litt ‘vonbråten’, husker jeg.

    For bilen jeg hadde, den var jo bare en leiebil, da.

    Så jeg lurte på om Unse mobbet meg, (husker jeg).

    Og jeg fortalte også det, for Steffen og/eller Thomas der, (husker jeg).

    (Dagen før, vel).

    At jeg hadde sluttet som butikksjef, for å begynne å studere, da.

    (Noe som var litt flaut å fortelle om da, (husker jeg).

    For jeg må jo liksom skrive en hel haug av bøker nå.

    (Nemlig Min Bok-bøkene).

    For å liksom prøve å forklare om det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahel, hu hadde forresten ‘Elling’-filmen, (som hu satt på), hjemme hos bestemor Ingeborg, (mener jeg å huske).

    Og Rahel, hu viste meg også at hu hadde spilt inn en kortfilm, på Island, (var det vel).

    (For hu hadde noe slags manus, eller noe, til den filmen der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det.

    At mens Rahel stod like utafor inngangsdøra, til bestemor Ingeborg der.

    Så plasserte Axel, (som var større enn meg, siden han trente mye), seg sånn, at Rahel ikke kunne se meg, da.

    For Axel plasserte seg liksom sånn, at jeg forsvant bak han, da.

    (Av en eller annen rar eller merkelig grunn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel sa vel også noe sånt, (i gangen til bestemor Ingeborg der), at det skulle mye til, for at en person skulle bli sinnsyk.

    (Noe sånt).

    Men da rettet Rahel på han, (husker jeg).

    Og dyttet til han, på brystkassa, (eller noe sånt), vel.

    Og sa det, at det var nok med et lite sånt puff vel, (på sitt dansk-tysk-norsk).

    Så kunne en person bli sinnsyk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og bestemor Ingeborg sine ‘petiter’, (altså hennes leserinnlegg, fra Aftenposen).

    (Som het noe med ‘Ankerita i Nevlunghavn’.

    For bestemor Ingeborg sitt fulle navn.

    Det var Ingeborg Ankerita Elisabeth Heegaard Ribsskog, da.

    (Noe sånt).

    Også brukte hun signaturen ‘Ankerita’, da.

    Når hun skrev leserinnlegg i Aftenposten osv., da).

    De lå også framme der, hos bestemor Ingeborg, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg leste litt i det heftet da, husker jeg.

    Og leste vel det leserinnlegget, hvor hun hadde skrevet, at hun skulle prøve å bli en bedre bestemor.

    (Noe sånt).

    Noe som gjorde meg litt trist da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at vi hadde vært hos bestemor Ingeborg der.

    Så var det tilbake til onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen.

    Hu mobba meg litt da, når vi skulle kjøre inn til Oslo igjen.

    Så jeg hadde så liten bil, denne gangen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien tilbake til Oslo.

    Så ville Pia at vi skulle kjøre innom Bøkeskogen, (husker jeg).

    (Hvor jeg blant annet hadde hatt idrettsdag, da jeg gikk i andre klasse, (var det vel), på Torstrand skole, da).

    Og plutselig, så hørte vi en høy lyd, som fra noen formel 1-biler, (eller noe sånt), vel.

    Og det hørtes ut som om den lyden kom fra Louisenlund stadion, da.

    (Der Larvik Turn spiller sine hjemmekamper.

    Og hvor jeg hadde vært med han Morten, fra Byskogen, (eller den Larvik-bydelen heter igjen).

    Og sett Larvik Turn spille, i 1978, vel.

    For vi bodde jo hos Morten og dem, i en uke eller to vel, i Kongegata, (var det vel muligens), før vi flytta til Jegersborggate der, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Husker jeg.

    For det var ikke noen racerbiler å se, noe sted, i nærheten av Bøkeskogen der, da.

    Så det må ha vært noen som tulla, (tror jeg).

    Så kanskje Pia er med i et slags nettverk.

    Som skulle tulle med meg, da.

    Siden hu ble som hu i ‘Høy på pæra’, da jeg skulle parkere, (dagen før), ved Gurvika der, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom inn til Oslo.

    Så spurte jeg Axel om det var greit, at jeg slapp han av, på en bensinstasjon, ved Ringveien der da, (husker jeg).

    For jeg kjørte jo en leiebil.

    Og jeg var ikke så kjent på Slemdal der, da.

    Og jeg hadde vel ikke kjørt til der hvor Axel bodde, mer enn et par ganger, vel.

    Og da pleide jeg vel alltid å kjøre fra Sinsenkrysset-sida, liksom.

    Og ikke fra Bærum-sida, liksom.

    Så jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle kjøre, i det krysset, (på Ringveien), like ved der Axel bodde, da.

    Og jeg hadde jo hu Pia aka. Mrs. Bucket, (fra ‘Høy på pæra’), i bilen også.

    Og jeg var kanskje litt sliten, etter all den kjøringa, i Larviksområdet, da.

    Og det sa Axel at var greit, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, til slutt.

    Etter å ha levert bilen, på Statoil, på Majorstua der, da.

    Så kom jeg på det, at jeg hadde glemt hasjen, (til Glenn Hesler), da.

    Så da ringte jeg Pia, men hu visste ikke hvor den hasjen var, da.

    Så jeg tok en taxi, til den bensinstasjonen der, da.

    Og fikk låne nøkkelen, til bilen, da.

    Men jeg fant ikke den hasjen, (til Glenn Hesler), noe sted, i bilen, da.

    Så jeg tapte 500 kroner på det her, da.

    For jeg fikk jo ikke noen penger av Glenn Hesler da, liksom.

    Og hvem som tok den hasjen, det veit jeg ikke.

    (Selv om jeg mener å huske det.

    At Pia plutselig ville låne nøkkelen, til den leiebilen.

    Etter middagen, på Gurvika der, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men kanskje bensinstasjon-folk fant den?

    (Hvem vet).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så gadd jeg ikke å være ‘mellommann’ lenger, mellom Glenn Hesler og Pia, da.

    Når Glenn Hesler ville kjøpe hasj, da.

    Så jeg bare sa til Glenn Hesler det.

    (På #blablabla, må det vel ha vært).

    At hvis han ville kjøpe mer hasj av Pia.

    Så fikk han ta det med henne selv, da.

    (For det greiene der, det gadd ikke jeg å ha noe mer med å gjøre, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 76: Kvelde

    Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.

    Men jeg hadde ikke lyst, da.

    For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.

    Også på 90-tallet, da.

    Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.

    Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.

    (Noen måneder før det her).

    Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.

    (Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.

    Noe sånt).

    Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).

    Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.

    Så da lot jeg meg overtale til det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.

    Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.

    Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).

    For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.

    Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da).

    Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.

    Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).

    Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.

    Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.

    For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.

    (Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.

    En kjøretur på drøye to timer, vel).

    På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.

    (Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).

    Og jeg kjørte ned mot Larvik.

    Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.

    Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.

    (Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.

    Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.

    Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.

    Hvor bestemor Ågot jo var fra).

    Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.

    Mellom Larvik og Kvelde.

    Og spurte dem om veien, da.

    Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.

    (Hvis ikke Pia husket veien, da).

    Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).

    Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.

    (Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.

    Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).

    Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.

    Før man kom fram til gården Løvås, da.

    Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.

    Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).

    Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.

    (Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).

    De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.

    Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.

    Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.

    (For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.

    Hvis ikke det var enda mindre, da.

    Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.

    Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.

    Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.

    Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.

    Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).

    Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.

    Bekken rant under Farrisveien, vel.

    Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.

    Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.

    Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.

    Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.

    ‘Naturskog’, som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.

    Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.

    For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).

    Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.

    Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.

    Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.

    Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.

    Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.

    Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.

    Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.

    Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.

    Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.

    Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.

    Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.

    (Før jeg dro ned dit).

    Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.

    (Noe sånt).

    Så det var litt vanskelig for meg dette.

    For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.

    Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.

    Men sånn ble det ikke på Løvås, da.

    For jeg var ikke der så ofte.

    Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.

    Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.

    Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.

    Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.

    Så jeg lastet ned den for dem, da.

    Da jeg kom tilbake til Oslo.

    Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.

    Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.

    Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 37: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.

    Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.

    Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).

    For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.

    Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.

    Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.

    Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).

    Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.

    (For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).

    Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).

    Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).

    For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.

    Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).

    Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).

    Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.

    (For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.

    Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.

    (Eller om hu stod der).

    Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.

    Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).

    Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.

    (Noe sånt).

    Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.

    (Til og med etter kneoperasjonen min).

    For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.

    Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.

    (Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).

    Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).

    For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.

    For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.

    (Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).

    Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.

    (At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).

    For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.

    Han sa det, på en trening, en gang.

    (På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.

    Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).

    At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.

    (Noe sånt).

    Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.

    Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.

    Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.

    (Ihvertfall innimellom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.

    Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).

    Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.

    Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.

    Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.

    (På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.

    I en bakgård der, da).

    Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.

    Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.

    Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.

    Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.

    (Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).

    Mens han nesten begynte å sippe, da.

    (Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.

    Noe sånt).

    Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.

    Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.

    For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.

    Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.

    (Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).

    Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.

    (Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).

    Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at sommeren 1997.

    Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.

    (Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).

    Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.

    Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.

    Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

    Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.

    For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.

    Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.

    For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.

    (For hu var så fersk som leder, da).

    Så hu klarte bare å låse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden dette var en søndag kveld.

    Så var det halvtimes-ruter, på bussen.

    Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.

    Til en annen bussholdeplass.

    Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.

    Og på vei ned Slimeveien der, da.

    Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).

    Som var rundt 20 år gammel, vel.

    Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.

    Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.

    Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.

    Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.

    (Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).

    Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).

    (Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.

    Noe sånt).

    Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.

    Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.

    Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).

    Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.

    Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.

    Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).

    Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.

    Så låste jeg butikken, da.

    Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.

    Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.

    (Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).

    Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo et dårlig kne.

    Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.

    Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.

    Så hu gikk ikke i bakken, da.

    Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.

    For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.

    Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.

    Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.

    For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).

    Siden hu var ganske rund og brei, da.

    Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).

    Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.

    Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.

    Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.

    Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.

    Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?

    Hva vet jeg.

    Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).

    For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).

    Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.

    Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.

    Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.

    Men hu kunne ikke bli med på kino, da.

    For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).

    Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).

    Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).

    Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).

    Som aerobic-instruktør, da.

    Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.

    Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.

    For det syntes jeg at virka for flaut, da.

    For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.

    (Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).

    For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.

    Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.

    Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.

    Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.

    For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.

    For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.

    Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.

    Siden dette var noe med Heimevernet, da.

    Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.

    Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.

    Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.

    Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).

    Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.

    (Noe sånt).

    For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.

    For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.

    Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.

    Og som hadde tatt mye tid, da.

    (Noe som jeg ikke hadde så mye av).

    Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.

    (Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).

    Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.

    Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.

    Ovenfor Heimevernet, mener jeg.

    Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.

    Fordi at hu ville det liksom.

    Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.

    Så var jeg jo i sentrum liksom, da.

    Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.

    For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.

    Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).

    Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.

    For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).

    (Selv om jeg bare traff henne et par ganger.

    På nyåret 1995.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).

    Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.

    Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.

    Og tok med meg den hjem vel.

    Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).

    Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.

    Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.

    På veien hjem fra jobben.

    For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.

    Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.

    Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.

    Det ble vel omtrent den samme prisen.

    Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).

    Og det var jo salat i kebaben og.

    Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.

    Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.

    Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.

    Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.

    Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).

    Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.

    Også er det Dundre-Hilde.

    Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.

    Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.

    (Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.

    Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.

    Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.

    Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).

    Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.

    Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men det skjønner jeg kanskje litt og.

    For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.

    De klagde så mye på de ansatte, da.

    På den tida, som jeg begynte der.

    Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.

    Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.

    Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.

    (Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.

    (Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).

    Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).

    Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.

    Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.

    Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.

    Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.

    Og hu lurte på hva det kom av, da.

    Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.

    For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.

    (Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).

    Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.

    Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.

    Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.

    For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.

    For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.

    Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.

    For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).

    Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.

    For jeg tenkte på karrieren min, da.

    Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.

    Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.

    Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.

    For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.

    Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.

    For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.

    Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.

    Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 8: Mer fra Chinatown Expressen

    De som drev Chinatown Expressen Eiksmarka, det var en ung, kinesisk dame, og faren hennes.

    De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).

    Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.

    Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).

    Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.

    (Etter at han spurte meg om det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.

    (For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).

    Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).

    Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.

    Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.

    Også gikk det et minutt eller to, da.

    Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het ‘and i satesaus’, (husker jeg).

    Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.

    Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).

    (Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.

    For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.

    Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.

    Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.

    Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.

    Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.

    Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.

    Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.

    (Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).

    Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.

    Som var på ganske greie adresser, vel.

    Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.

    Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.

    For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.

    Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.

    Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.

    Så har det gått litt mer enn en time, da.

    Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.

    (På en streng måte, vil jeg vel si).

    For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske ‘runde’.

    Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.

    Og så spørre om det var greit.

    Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).

    Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.

    Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.

    For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.

    Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.

    Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.

    Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).

    Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.

    (Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).

    Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.

    Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.

    Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.

    Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.

    Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.

    Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.

    For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).

    Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.

    For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).

    Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.

    Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.

    Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.

    Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.

    (For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).

    Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.

    De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.

    Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.

    Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.

    (Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 67: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Den sommeren jeg fikk så lite feriepenger, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), nemlig sommeren 1991.

    Så dro Magne Winnem med ned til hybelleiligheten hans i Waldemar Thranes gate, (husker jeg), for å spille roulette, om penger.

    Jeg forklarte at jeg hadde dårlig råd.

    Og Magne Winnem sa at jeg kunne låne penger vel.

    Men etter at vi hadde spilt, og jeg gikk i minus.

    Så sa Winnem at ville ha pengene likevel, for ellers så var det ikke noe kult å vinne.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun flytta til Oslo, et par år etter meg, (mener jeg).

    Jeg husker ikke helt nøyaktig hvor hun bodde, men det var ved nederst i Maridalsveien, eller noe sånt vel.

    Jeg husker at jeg var med min søster Pia, på besøk til henne, en gang.

    Cecilie Hyde fortalte det at hun jobba med narkomane, i en avrusingsklinikk.

    Det var visst en kjent musiker der og, som var narkoman.

    ‘Er _du_ narkoman/heroinist’, hadde visst Hyde spurt denne musikeren om, da hu begynte å jobbe der, (sa hu).

    ‘Ja’, (eller noe), hadde visst musikeren svart da.

    Men Hyde fortalte det, at hu hadde taushetsplikt.

    Så hu ville ikke si hvem denne musikeren var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, før hu flytta til Oslo, så klagde forresten Hyde til meg, på at hu fikk så mange bøter, i posten, fra Oslo Sporveier.

    Hu lurte på om det var Lill (Beate Gustavesen), som sa at hu het Cecilie Hyde, når hu ble tatt i kontroller.

    Det visste ikke jeg noe om, så jeg svarte ikke.

    Men jeg lo litt inni meg ihvertfall da.

    For Cecilie Hyde var liksom litt sånn sjefete, (eller hva man skal kalle det).

    Så det var litt morsomt, hvis noen tulla med henne og, syntes jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg så Hyde, det var vel noen år etter at hu fortalte at hu jobba på avrusningsklinikk.

    Jeg dro inn på det utestedet, i Karl Johan, som lå over Manhattan/Underhuset der.

    (Et sted Winnem og jeg hadde pleid å dratt på en del, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Cecilie Hyde satt der, sammen med en tøff kar vel, som gikk bort fra bordet, en stund, vel.

    ‘Går du her?’, (eller noe), spurte Hyde.

    Akkurat som at jeg var for kul til å være der, eller noe.

    Jeg skjønte ikke helt hva Hyde mente.

    Men jeg skjønte at jeg ikke var ønsket da.

    Så jeg dro ut derfra igjen.

    Det hadde kanskje vært litt hyggelig å tatt en prat.

    Men når Hyde ikke ville prate engang så.

    Så var det jo hundrevis av andre utesteder i Oslo, liksom.

    Så jeg bare stakk derfra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen år etter dette igjen forresten.

    Rundt 1996 kanskje.

    Så fortalte min søster Pia, til mora mi Karen, (mens jeg overhørte det), i Pia sin Ungbo-leilighet, i Tromsøgata, i Oslo.

    At Cecilie Hyde hadde fortalt søstera mi Pia en gang, at hu hadde vært forelska i henne.

    Så søstera mi fortalte det, til mora mi, (og meg), at Cecilie Hyde var lesbisk da.

    (Eller ihvertfall bifil).

    Og Pia sa at hu hadde fått sjokk da, (eller noe sånt), da hu hørte det, at Hyde hadde vært forelsket i henne da.

    (For mora mi spurte kanskje hvordan det gikk med Cecilie Hyde da.

    Også forklarte vel søstera mi, hvorfor hu ikke hadde noe mer med Cecilie Hyde å gjøre da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde jo vært så mye hos meg, da jeg flytta til Oslo, et par år før det her.

    Så jeg var en god del, hos Magne Winnem, da han fikk seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, våren/sommeren 1991, var det vel.

    En gang, så var vel til og med Axel med, mener jeg å huske.

    Det var en gang som Magne ville spille badminton, oppe på toppen av St. Hanshaugen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som søstera mi Pia og jeg, var på ute på byen, eller noe.

    Sommeren 1991 kanskje vel.

    Og hu ikke hadde noe sted å sove over.

    Så dro jeg med henne opp til Rimi-leilighetene der, i Waldemar Thranes gate.

    Også maste jeg på Magne Winnem, sånn at vi begge fikk lov, til å ligge over, hos han.

    Pia sov i gangen der, og jeg på gulvet på soverommet hans vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte jo flytte ut, fra Arne og Mette der.

    Grunnet at Mette ikke ville at jeg skulle bo der lengre.

    Og Pia hadde nok prata om, at hu skulle flytte inn, til Oslo da.

    Så jeg prøvde å få med Magne Winnem, på å leie en leilighet, som han, Pia og meg, kunne spleise på da.

    Men Winnem fortalte, (enten da, eller seinere), at søstera mi, hu ville han ikke bo sammen med.

    Men han fortalte ikke hvorfor.

    Og jeg klarte ikke å se noe galt, med søstera mi.

    Så jeg skjønte ikke hva Winnem egentlig mente.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem var sånn delvis sammen med ei Rimi-dame med lyst hår og skakke tenner, da han bodde i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate der.

    Winnem inviterte meg ut, for å møte hu med skakke tenner, på Aker Brygge der, en gang.

    (Ved Beach Club der, eller hva det heter).

    Det er noen sånne kurver, i bakken der, på Aker Brygge, hvor skateboard-ungdommene pleier å skate vel.

    Ihvertfall så satt Winnem og så, i den retningen.

    Og plutselig så smalt det fra han, at ei uteligger-kone hadde tatt hånda si opp i fitta, mens han så på da.

    Og jeg tror det var sånn, at hu med de skakke tenna, også så dette.

    Mens jeg måtte spørre om hva det var som foregikk da.

    Mens vi satt der og drakk en halvliter vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg hadde festa, med Winnem og noen nord-norske Rimi-damer vel.

    (De pleide å dra på et utested i Pilestredet, ved et tidligere bryggeri der, eller noe.

    Men det er også mulig at vi bare festa i Rimi-bygget der, for det var vel ikke alltid at de gikk ut på byen vel).

    Så skulle dem på en burger-sjappe, (drevet av noen utlendinger vel), i Waldemar Thranes gate, på søndagen, husker jeg.

    Og jeg var så fyllesyk, at jeg klarte å knuse en cola-flaske der, husker jeg.

    Men jeg var så vant til, fra å jobbe på OBS Triaden, å tørke opp flasker, som kundene knuste da.

    Så jeg tørka opp den flaska selv, på den burger-sjappa der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem fortalte meg forresten det seinere en gang vel.

    (Muligens på innflyttingsfesten min, i Waldemar Thranes gate der, i 1996).

    At i ‘gamle dager’, (sikkert på 80-tallet da), så hadde det nesten bare bodd mannlige butikksjefer, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate.

    Og de hadde visst hatt en slags ‘avtale’, med noen sykepleierstudent-damer.

    Om å møtes på utestedet La Boheme, i Bjerregårdsgate, hver lørdagskveld da.

    Også hadde alle butikksjefene og sykepleierstudent-damene dratt tilbake til Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der, og knulla, når La Boheme stengte da.

    Fortalte Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om det, i et tidligere kapittel, at det var enkelt, å klatre, over til terrassen til naboen, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der.

    Men Winnem fortalte det, på begynnelsen av 90-tallet en gang.

    At en gang, så hadde ei Rimi-dame falt/hoppet ned, fra femte-sjette etasje der, og dødd da, når hu traff lageret til Rimi Waldemar Thranes gate, (eller hva det er i det bygget igjen), under terrassene der da.

    Så spurte jeg vel hvorfor hu Rimi-dama hadde drept seg selv vel.

    Men da svarte vel ikke Winnem noe vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette der.

    Så skulle Axel plutselig med skolen sin til Syden, husker jeg.

    (Til Lanzarote, var det vel kanskje).

    Og da ba Axel om å få låne et par solbriller av meg, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før vel.

    Og da han kom hjem fra ferien, husker jeg.

    Så hadde han rota bort solbrillene mine da.

    Men han hadde kjøpt med et par høretelefoner, til walkman, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel var jo bare 11-12 år, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Men likevel, så fikk han damebesøk der, en gang, husker jeg.

    Det var noen ungjenter da, som lurte på om ei av dem hadde sjangs vel.

    Men Axel var ikke interessert da.

    Men han mente vel at han hadde sjangs på penere jenter da, mener jeg at Mette Holter sa seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Tromsøgata-tegneserie

    tromsøgata tegneserie

    PS.

    Pia fortalte meg også det, en annen gang, som jeg var på besøk der, at det kunne gå uker og noen ganger måneder, mellom hver gang hu og samboeren hennes Negib, pratet sammen.

    Det gikk visst mest i enstavelsesord, osv., når de prata sammen, fikk jeg inntrykk av.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Tromsøgata i Oslo. Søstera mi bodde først, (hos Ungbo?), i trehuset til venstre, fra 95 til 97 vel, og så i den røde blokka, bak til høyre til ca. 07?

    tromsøgata oslo

  • Gluten-allergikere blir forfulgt?

    Er det sånn at de som har gluten-allergi blir forfulgt, lurer jeg nå.

    (Siden jeg ikke får rettighetene mine osv).

    At det er en krig mot glutenallergikere?

    Fra sionistene, eller lignende?

    Altså, det er jo noe spesielt med blodet og genene til gluten-allergikerne.

    De kommer nok fra en annen menneskerase, enn de som ikke er allergikere.

    Det er noe spesielt med DNA-et osv.

    Gluten-allergikere tåler ikke vanlig hvete, rug og bygg.

    Så det må være snakk om en mennesketype, som var vanlig i steinalderen, før jordbruket kom, som jeg har arvet tarmsystemet mitt etter.

    Så her er det nok snakk om hemmelige nettverk som tuller med glutenallergikere, mistenker jeg.

    Bare se på gluten-allergiker foreningen sin hjemmeside.

    (De heter noe med cølaki-foreningen da).

    Der mangler den ene funksjonen etter den andre, for å sende e-poster osv.

    Så det er tydelig at gluten-allergikerne ikke er inne i varmen, i det moderne samfunnet, vil jeg si.

    Kan det være riktig at det er en slik krig?

    Min søster, Pia Ribsskog, har også en gang, for ca. 10 år siden, i leiligheten sin i Tromsøgata, i Oslo, hintet ovenfor meg, at det finnes andre måter enn hudfarge, å dele menneskeraser inn i, blodtyper for eksempel, sa hun.

    Så sånn var det.

    Så det er nok noe med blodtypene og glutenallergien, tror jeg.

    Som holdes skjult i pressen osv.

    Er det dette som er ‘Cosa nostra’, ‘vår sak’, for mafiaen, en krig mot glutenallergikerne?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om dette gluten

    http://www.ncf.no/

  • Gluten-allergi?

    Nå har jeg sett på bilder av meg selv, at jeg ofte er ganske bleik.

    Så nå lurte jeg på hva det kunne komme av.

    Og jeg hadde noe i bakhue om det.

    Og det var om jeg kan ha gluten-allergi?

    For magen min er også vond ofte.

    For jeg tåler dårlig brødet her i England, (ihvertfall er det noe ved den engelske maten, som magen min har litt problemer med), har jeg merka både her i Liverpool og i Sunderland.

    Så nå tror jeg kanskje at jeg må følge dietten til min mormor, Ingeborg Ribsskog.

    Hun spiste havregrøt og grovt brød vel, og mange små måltider.

    Jeg kan ihvertfall prøve å spise litt havregrøt, og se hvordan det går.

    Nå spiste jeg tortilla-chips, som sein lunch idag.

    Og nå så meg i speilet, når jeg var på do.

    Og nå så jeg ikke bleik ut.

    Og tortilla-chips er jo laget av mais, som gluten-allergikere tåler.

    Så det kan være noe med det gluten-greiene.

    Søstera mi, Pia Ribsskog, har forresten også vagt hintet om hvordan mat bestemor Ingeborg lager, en gang.

    At hun ble så bra av å være hos bestemor Ingeborg.

    På grunn av maten hun lagde og at måltidene ble inntatt til faste tidspunkter, var det vel hu sa.

    Noe sånt, var det vel Pia sa, det siste stedet hun bodde i Tromsøgata, rundt år 2000 kanskje.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog