johncons

Stikkord: Trond Berget

  • Cirka tre uker etter at jeg slutta som ‘sommer-butikksjef’ på Rimi Langhus (noen dager etter at jeg flytta til Sunderland, for å studere) så var Dagligvarehandelen innom

    PS.

    De to plakat-bukkene utafor butikken, var det jeg som kjøpte, da jeg var butikksjef der (noe jeg var fra våren/sommeren 2001 til sommeren 2002).

    (Eller om det var sånn, at det stod en plakatbukk der fra før.

    Og så kjøpte jeg en til.

    Hm).

    Og det fulgte jo da med noen plast-deksler, som skulle være, mellom plakatene og plakat-bukken.

    Men det var kanskje litt kaos der, etter at jeg slutta.

    (Siden at disse plast-dekslene tydeligvis ikke ble brukt.

    For å si det sånn).

    Og det var også sånn, at de da (i september 2004) fikk ny butikksjef der (etter butikksjef Stian Eriksen, som slutta der, i juni-måned).

    (Jeg husker at jeg ringte til den nye butikksjefen (i begynnelsen av september) og forklarte at jeg slutta der (dette var i ferien min, siden at jeg hadde jobba hele sommeren).

    Dette var noen dager/uker før jeg dro til Sunderland.

    (For å si det sånn).

    Og det var vel sånn, at jeg jobba der (som fungerende butikksjef) ut august (selv om jeg egentlig bare var låseansvarlig (ved siden av studier) på den tida).

    Og så begynte han nye butikksjefen, i september.

    Var det vel).

    Og det at butikken var trang, det har jeg jo skrevet om, i Min Bok 5.

    Og det at varene ikke var trekt fram.

    Det var vel fordi, at alle de ansatte, likte å sitte nede på pause-rommet.

    Og det var nok sånn (mer eller mindre) at det ikke var plass til, at de stod i butikken og rydda hyller.

    Da ville det kanskje blitt for intimt/klamt å handle der (siden at butikken var så trang).

    Det var ihvertfall helt umulig, å få de ansatte der, til å rydde hyller (annet enn ved kassene) husker jeg.

    Selv om jeg ansatte assistent Sølvi Berget sin sønn Trond, en av de første dagene mine der (våren/sommeren 2001) spesielt for å rydde hyller (en eller to vakter, per uke).

    (Jeg skjønte ikke da jeg ansatte Trond, at det var Sølvi sin sønn.

    For jeg var helt fersk der.

    Og man skulle helst ikke ansatte slektninger, av de som jobba der fra før.

    Het det seg vel.

    Så Sølvi lurte meg litt.

    Må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 5.

    Så ble jeg like skuffet selv, den første gangen jeg handla, på Rimi Langhus.

    (Distriktssjef Anne Kathrine Skodvin hadde bedt meg, om å dra å se, på butikken (før jeg begynte som butikksjef der).

    Og jeg ble så skuffa, at jeg kun kjøpte en sjokoladeplate der (av den vel for unge kassadama Anita) husker jeg.

    Men jeg tenkte, at når denne butikken er såpass dårlig.

    Så er det mye jeg kan gjøre, for å få den bedre (med min butikkleder/butikkdrift-erfaring).

    Selv om jeg hadde slitt (med sjefene over meg i systemet) på Rimi Kalbakken.

    Og det var egentlig sånn, at jeg hadde tenkt til å slutte i Rimi (noe jeg tenkte at var lettere å gjøre, mens jeg jobba i en mindre butikk, for blant annet assistent Kjetil Prestegarden (og distriktssjef Anne Neteland) var så på meg, på Rimi Kalbakken, at jeg ikke klarte å samle meg helt, mens jeg jobba der (og jeg hadde mange måneders oppsigelsetid, så det var ikke bare-bare, å få seg ny jobb).

    Men hu nevnte Anita (som slutta der når jeg begynte) hadde liksom manet meg til å fortsette (ved å snakke/tiske sånn at jeg overhørte det) mens hu var innom for å handle der).

    Og mens jeg jobba som butikksjef der, så forklarte distriktssjef Anne Kathrine Skodvin, at det var planer om å bygge en ny butikk der.

    Og den butikken ble bygget, rundt 2010 (var det vel).

    Og det er nå en Extra-butikk (som blant annet har vært ledet av en jeg ansatte der, ved navn David Ulriksen, samt en som ble med meg på Magne Winnem/IT-akademiet sin bedrifts-fotball-sparking, ved navn Kjetil Furuseth).

    Så det lå litt i kortene (allerede i 2001) at denne butikken skulle rives (siden at den var for liten, til å ha alle varene, i Rimi sitt sortiment).

    Og distrikssjef Anne Neteland (på Rimi Kalbakken) hadde lært meg, at jeg kun skulle gli inn i den nye butikken, og gjøre de samme arbeidsoppgavene, som den forrige butikksjefen gjorde.

    Så det var ikke sånn, at jeg gjorde så mye ut av meg (overfor de ansatte) på Rimi Langhus.

    (Synes jeg selv).

    Jeg hadde hatt en medarbeidersamtale, med Gurvinder, på Rimi Kalbakken.

    Og hu forklarte, at hu ikke likte det, at jeg liksom spionerte på/overvåket de ansatte, mens de jobba.

    Det var ikke noe artig (sa hu).

    Men dette var en leder-stil, som jeg mer eller mindre hadde blitt tvunget til å ha (når jeg begynte som Rimi-leder, i 1994).

    Så jeg skjønte egentlig hva hu Gurvinder mente.

    Og jeg prøvde å lære av det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken.

    Sånn at det ikke skulle bli like mange konflikter, på Rimi Langhus.

    (Selv om jeg var på vei ut av Rimi, på grunn av alt tullet, på Rimi Kalbakken (som jeg har skrevet om i Min Bok 5).

    Men jeg ble enig med Anne Kathrine Skodvin om, at jeg skulle fortsette å leie en billig hybel-leilighet (på St. Hanshaugen) av Rimi.

    Og at jeg derfor skulle jobbe (ved siden av studier på HiO IU) som Rimi-låseansvarlig, et par dager i uken.

    For det var visst sånn (ifølge Skodvin) at jeg måtte tjene nok penger, til å dekke husleia, for å få lov til å bli boende, i Waldemar Thranes gate.

    Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg skrev overfor, at de ansatte, på Rimi Langhus, pleide å sitte mye, på pause-rommet.

    Og det gjorde de.

    Men hvis det var noe spesielt.

    (For eksempel tipping, kø i kassa, at flaskebordet var fullt eller at en kunde trengte hjelp med å finne noe).

    Så kom de opp, med en gang.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Mer om mitt første møte med Rimi Langhus (fra ‘Min Bok 5’):

    https://johncons.net/minbok5.html

    PS 5.

    Dagligvarehandelen (31/2004) trykte også et bilde av butikken, hvor det kan se ut som, at det var noe slags byggeprosjekt på gang:

    PS 6.

    Man kan forresten se, på Rimi-logoen.

    At dette er et gammelt bilde.

    (Vil jeg si).

    For jeg mener å huske, at Rimi-prisbomba/stjerna, ble fem-takket (og symetrisk) i 2002.

    (Noe jeg vel har blogget om tidligere).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Sånn så Rimi-logoen ut, i X antall år, fra 2002:

    https://www.brandsoftheworld.com/logo/rimi-2

    PS 8.

    Jeg mener å huske, at Rimi/ICA bytta til den nye logoen, på fasaden til Rimi Langhus.

    (Etter at jeg slutta som butikksjef (sommeren 2002) så begynte jeg som låseansvarlig på Rimi Bjørndal.

    Men det varte ikke mange månedene.

    Før distriktssjef Anne Kathrine Skodvin, ville at jeg skulle jobbe litt, på Rimi Langhus og (våren 2003).

    (For å roe ned et slags opprør, fra assistent Sølvi Berget & Co.

    Må man vel kalle det).

    Og da ble det til, at daværende butikksjef Thomas Bruun ansatte meg, på Rimi Langhus og (som låseansvarlig).

    Så jeg var muligens den eneste personen (innen Rimi) som hadde nøklene, til to Rimi-butikker (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus) liggende hjemme (i en reol-skuff, hvor også passet mitt osv. lå, husker jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Jeg zoomet på bildet i PS 5.

    Og da så det ut som at bil-skiltene hadde blått oblat.

    Og det er visst riktig for 2004.

    Så det er mulig at jeg husker feil, og at de ikke bytta til den nye Rimi-logoen på Rimi Langhus.

    Hm.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    Bygge-prosjektet er også fra 2004 (fra Østlandets Blad 5. juni 2004):

    https://www.nb.no/items/9acafa26adced434532f1b2102611184?page=51&searchText=solengen

  • Min mors tremenning Terje Dørumsgaard (sønn av den kjente eksil-nordmannen/komponisten Arne Dørumsgaard) fortsetter sin kamp mot rånerne i Bø. (Fra Varden 26. august 2023)



    PS.

    Man må kanskje si at NRK har litt av skylden her.

    Deres TV-serie Rådebank (heter den vel) har muligens ført til, at rånerne i Bø, har fått tilnærmet kjendis-status.

    Og at de derfor har fått et veldig høyt selvbilde, osv.

    Og at de derfor tror at de kan gjøre som de vil.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:



    https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A5debank_(TV-serie)

    PS 3.

    Noen av mine tidligere klassekamerater (fra Berger skole og Svelvik ungdomsskole) var rånere.

    (Som Rune Bingen, Sten Rune Nilsen og Odd Einar Pettersen.

    Og også Per Arne Nerdrum.

    Som var i bursdagen min (som min farmor arrangerte) en gang på midten/slutten av 70-tallet).

    Men de kjørte ikke rundt, med så bråkete anlegg, som de rånerne, som min mors tremenning klager på.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Min klassekamerat Lene Andersen (fra Berger skole, Svelvik ungdomsskole og Sande videregående).

    Ble vel forresten mobba, av Jan Ivar Lindseth (fra Sande/Dunihagan) for å være råner, det andre året på handel og kontor.

    (Hu hadde visst vunnet en bil, i et lotteri, som jentunge.

    Og så hadde hu solgt bilen, og satt pengene i banken.

    Og så kjøpte hu seg, en brukt/hvit Opel Manta (med krom-lister rundt vinduene i baksetet husker jeg, for min bonusbror Jan Snoghøj sin kamerat Tom Bråthen brukte Lene Andersen som taxi) når hu ble atten.

    Og da sa Lindseth (i klasserommet) at det var en rånebil/gutte-bil.

    Husker jeg).

    Og min lillesøster Pia, og hennes venninne Cecilie Hyde, hata rånere.

    Hu/de ville bare henge sammen med folka/frikene (i Depeche/Lyche-gjengen) i Drammen sentrum.

    Så hu var byvanker, da.
    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    De som jeg har kalt: ‘Sand-narvere’ (i Min Bok/Min Bok 2).

    (Geir Arne Jørgensen, Jan Stadheim og Åse Stadheim.

    Samt Pål Rune Kaalen (som nå er Telia-direktør) og Jan Rune Havre (RIP).

    Og lillesøstrene og lillebroren til Geir Arne.

    Og Ann Sofie Kaalen).

    De var også rånere (i samme gjeng som Per Arne Nerdrum).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Og da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus (noe jeg gjorde fra 2001 til 2002).

    (Jeg jobba også der som låseansvarlig (og ‘sommerferie-butikksjef’) fra 2003 til 2004).

    Så var det sånn, at assisterende butikksjef Sølvi Berget sin sønn Trond (og hans eldre bror) også var rånere.

    (Samt låseansvarlig Eivind Danielsen.

    Og muligens Simen.
    Og Anders Karlsson (og hans yngre brødre Espen og Mats).

    Og Thomas Berle.

    Og muligens Espen Kristiansen (hvis ikke han er/var djeveldyrker (siden at han likte litt rar musikk som System of a Down osv., så han var i kanskje i djeveldyrker-miljøet, han hadde ihvertfall mer avansert musikksmak enn rånerne, som hørte på Postgirobygget osv.)).

    Og Fredrik Karlsen.

    Og Stian Augestad).

    Og de (for eksempel Eivind) pleide hver fredag/lørdag, å kjøpe en six-pack med øl (halvliter-bokser, av merket Lysholmer, for eksempel).

    Og Eivind kjørte også nesten som Martin Schanche (for jeg satt noen ganger på med dem, til/fra bedriftsfotball-kamper, med det fotball-laget (Rimi Langhus) som jeg starta).

    Og Trond Berget hadde faktisk sånn bråkete annlegg (som tok opp all plassen i bagasje-rommet) husker jeg, at han viste meg, en gang (på den tida jeg jobba som låseansvarlig/’sommer-butikkksjef’ der).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Jeg var egentlig ikke råner.

    (Selv om vi hadde en traktor/truck, som jeg kunne kjøre litt med (på midten av 80-tallet).

    På tunet til min farmor/Strømm Trevare(/Sandbu Tepper/Jensen Møbler).

    For å si det sånn).

    Det var meningen (noe som ble bestemt i et slags slektsråd (en samtale mellom min far og farfar)) at jeg skulle få meg utdannelse/karriere i Oslo-gryta.

    Og bosette meg der.

    Så jeg prioriterte å få gode karakterer, osv.

    Sånn at jeg fikk meg generell studiekompetanse.

    (For å si det sånn).

    Jeg husker at jeg så på filmer som ‘Bright Lights, Big City’ osv., (på en klassetur til Oslo).

    Så jeg var mer en jappe-type, som heller satset på å sjekke damer, på nattklubbene i Oslo.

    Istedet for å satse på, å få meg rånebil (og lappen) osv.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Det er mulig at jeg har undervurdert Postgirobygget litt (og at de egentlig er kulere, enn det jeg trodde, rundt årtusenskiftet):

    PS 9.

    Jeg syntes at han sangeren, hørtes litt hes ut, på begynnelsen av sangen.

    Og lagde de ikke musikkvideoer?

    Det virker litt lite gjennomført, at dette bandet, ikke har musikkvideoer, på YouTube (som de fleste andre band).

    (Må man vel si).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    Når det gjelder at ‘råne-stereo-anlegget’ til Trond Berget tok opp all plassen i bagasjerommet.

    (Noe som kanskje høres rart ut).

    Så var det vel egentlig sånn, at han kun hadde en sub-woofer (eller noe lignende) i bagasjerommet.

    Og den sub-wooferen tok egentlig ikke hele plassen (i bagasjerommet).

    Men det var sånn, at for å få den sub-wooferen til å ligge støtt.

    (Eller hva det kan ha vært).

    Så var det en del deler, laget av formstøpt hardplast (eller om det var isopor) rundt sub-wooferen.

    Så det var nesten som at Trond Berget åpna et kjempestort påskegg (eller noe lignende) da han viste meg dette anlegget (husker jeg).

    For han måtte liksom løfte opp en del forskjellige/svære deler (som vanligvis ikke finnes i biler) da.

    (Noe sånt).

    Før han kunne vise meg sjølve ‘stereo-anlegg-delen’, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Dette som Trond Berget visste meg (i 2003 eller 2004) kalles visst en basskasse (og den tok hele bagasjerommet, sånn som jeg husker det):



  • Mer fra min mors tremenning Terje Dørumsgaard. (Fra Bø Blad 19. mai 2023)



    PS.

    Min avdøde mors tremenning burde kanskje ha filma disse rånerne.

    Og lagt ut filmene på YouTube.

    Sånn at folk hadde skjønt, hvordan det egentlig er, for dem som bor i Bø sentrum.

    For dem som ikke bor, så langt ute på landet.

    Så er det kanskje lett å le av dette, og tro, at det er mest som noe tull.

    Men det er mulig at ‘bønda’, har fått bedre råd, de siste årene.

    Sånn at de har kjøpt kjempedyre anlegg (til å ha i bilene).

    Og ikke bare har sånne 15 watts-anlegg (til et par tusen kroner) som var vanlig, da jeg kjøpte bilstereo (i Sverige) på slutten av 90-tallet.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Sommeren 2002 (kan det vel kanskje ha vært) så viste min Rimi Langhus-underordnede Trond Berget meg, at han brukte hele bagasjerommet i bilen sin, til noe sånt som det her:



    https://www.skruvat.no/Excalibur-Basspakke-X1-P407083.aspx?gclid=CjwKCAjwyeujBhA5EiwA5WD7_cenNTrM-H3BKnXwW2sabm1PcgBSW2ne3YflTIbn7YuzABAeurgIshoCWbEQAvD_BwE

    PS 3.

    Det finnes visst også noen slags moderne duppeditter (som vel heter AirPods) som man bruke (om natta osv.) som fjerner støy.

    Selv om disse muligens ikke kan brukes, av hunden Bruno.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Det her er kanskje noe for hunden Bruno:



  • Morten Saksgård, (muligens verdens yngste verneombud, på den tida jeg begynte på Rimi Langhus), var visst også ute og handla, sammen med Eivind. (fra Østlandets Blad 3. januar 2004)

    yngste

    https://www.nb.no/items/2205bb89fade6507cbe244b8d3a68cb4?page=17&searchText=”morten%20saksgård”~1

    PS.

    Assisterende butikksjef Sølvi Berget sin yngste sønn Trond, (som også jobba i butikken), var visst en kløpper i håndball, (fra Østlandets Blad 2. januar 1999):

    håndball

    https://www.nb.no/items/3e26cc0a986748c6d5787baf5c1ab9fb?page=11&searchText=”trond%20berget”~1

    PS 2.

    På bildet overfor.

    Så kan man også se.

    At Fredrik Karlsen, (som også etterhvert begynte å jobbe på Rimi Langhus), var kaptein, på Trond sitt håndball-lag.

    (Noe sånt).

    Så sånn var visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer fra Facebook

    espen karlsson facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    espen karlsson facebook 2

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    espen karlsson facebook 3

  • Enda mer Facebook

    harry 1

    PS.

    Her er mer om dette:

    harry 2

  • Min Bok 5 – Kapittel 243: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVI

    Det var også sånn, at mens jeg jobba, på Rimi Langhus.

    (Dette må vel ha vært etter at jeg begynte å jobbe der for andre gang, (som låseansvarlig), våren 2003).

    At jeg noen ganger satt på med Trond Berget, (fra Rimi Langhus), bort til Vevelstad jernbanestasjon, etter jobben.

    (Noe sånt).

    Og det var vel fordi jeg ikke ville være uhøflig, når Trond Berget spurte om jeg skulle sitte på, (tror jeg).

    For å gå i fem minutter, det har vel sjelden vært noe jeg har sett på som et stort problem, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som var spesielt, med bilen, til Trond Berget.

    (Husker jeg at han viste meg.

    En gang, da jeg gikk ut av bilen hans, ved Vevelstad togstasjon, da).

    Det var at Trond Berget hadde fylt opp hele bagasjerommet, i bilen sin, med en svær subwoofer, til bilstereoen da, (husker jeg).

    (Og han hadde vel muligens også et ekstra bilbatteri der, til stereoanlegget.

    Noe sånt).

    Så man kan kanskje si det da, at Trond Berget var en slags sjefs-råner, (eller noe sånt), da.

    (Eller at han var ‘über-harry’).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Trond Berget, han hadde vel forresten fått støpt noe slags innlegg, i hardplast, (eller om materialet kan ha vært aluminium), til å sette inn i bagasjerommet, (på bilen sin), da.

    Et slags hardplast-innlegg, som hadde rom, til subwooferen, (til bilstereoanlegget hans), blant annet, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Trond Berget, han slutta å jobbe, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2003, (eller noe sånt), vel.

    Og sommeren 2004, (var det vel antagelig).

    Så var Trond Berget innom Rimi Langhus, (som kunde), husker jeg.

    Og dette var mens jeg rydda, i melkedisken, fra utsida, (altså fra den sida av melkedisken, som kundene tok melka fra), da.

    Og da Trond Berget så at det var jeg, som dreiv og ‘surra’, i melkedisken, (på Rimi Langhus), der.

    Så viste han meg en ‘keltisk bånd’-tatovering, (tror jeg at det var), som han hadde fått seg, på overarmen sin.

    Og så sa han at det var ‘tribal’, (husker jeg).

    Og så gikk han videre, (for å handle), da.

    Men hva Trond Berget prøvde å forklare for meg, ved å vise meg, den her keltisk bånd-tatoveringen sin.

    Det veit jeg ikke.

    Kanskje han prøvde å forklare at han var kelter?

    Kelterne var vel de som bodde i England, før anglerne, sakserne og jydene, tok over der.

    Kelterne er vel de rødhårede, hvis jeg har forstått det riktig.

    Selv om Trond Berget hadde lyst hår, (mener jeg å huske), da.

    Så Trond Berget drømte kanskje om å få seg rødt hår, da.

    Det er mulig.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Så hadde jeg ikke garderobeskap, (mener jeg å huske).

    Men etterhvert, så fikk jeg garderobeskap.

    (Etter at butikksjef Irene Ottesen slutta, en gang i 2003, vel).

    Og da, så var jeg ikke vant til, å ha garderobeskap der.

    (Ihvertfall ikke et garderobeskap med lås).

    Noe sånt.

    Så jeg glemte nøkla mine, i garderobeskap-døra, et par ganger, på lørdagene, da.

    For det var så masete, på Rimi Bjørndal, etter stengetid, (på lørdagene).

    For alt gikk i et veldig raskt tempo, da.

    (Og jeg som hadde ledervakta.

    Jeg hadde veldig mye å tenke på, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så når det ble en ny ting å huske.

    (Nemlig å ta ut nøklene, av garderobeskapet, før jeg dro hjem).

    Så ble det en ting for mye, da.

    (Noe sånt).

    Så det var nok for mye stress, på Rimi Bjørndal, vil jeg si.

    (Under han butikksjef Johan, da).

    Og jeg måtte jo da dra opp til Rimi Bjørndal igjen, med bussen.

    Og ringte vaktselskapet og forklare det, at jeg måtte låse meg inn der.

    For å hente nøkla mine, da.

    Og vaktselskapet ringte vel også en gang til butikksjef Johan, (mener jeg å huske).

    (Og da måtte vel jeg forklare hva som hadde hendt, (over telefonen), til butikksjef Johan, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Så ansatte jeg en gang ei ung dame om het Leyla, (fra Skullerud), husker jeg.

    Og hu sa det, (husker jeg), at hu var vant til å bli kalt Laila, på skolen.

    Så det var liksom det samme for henne, om man kalte henne Leyla eller Laila da, (husker jeg at hu sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som hu Leyla dukka opp, på jobben.

    Så var også distriktsjef Jan Graarud og regionsjef Jon Bekkevoll, i butikken, (husker jeg).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at Jon Bekkevoll da sa til Jan Graarud, (om meg), noe lignende av:

    ‘Det er ikke noe rart at han liker å jobbe seinvakter, når han jobber sammen med så pene damer’.

    Noe sånt.

    Så Jon Bekkevoll tenkte visst bare på damer, (og sånn), da.

    Mens jeg tenkte mest på hva som var bra for butikken liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ny butikksjef, så prøvde jeg liksom å komme litt på ‘godfoten’, med de ansatte, da.

    (Jeg prøvde å få de til å bli mer fornøyde, liksom.

    Sånn at de ikke skulle bli ilojale, (eller hvordan man skal forklare det), da).

    Så jeg pleide ganske ofte, å la medarbeiderne sitte på hjem, etter jobben.

    (På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter).

    Og ihvertfall en gang, så kjørte jeg hu Leyla, (og venninna Warzan, som også jobba på Rimi Lambertseter), til Skullerud, (der hu Leyla vel bodde), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 190: Enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.

    Så var det sånn, (husker jeg), at Sølvi Berget, som jobba som assisterende butikksjef der.

    Hu kalte meg for ‘far’, (husker jeg).

    Enda hu var jo eldre enn meg, og hadde sønner i 18-20-åra, osv.

    Så det var som noe veldig rart for meg, (husker jeg).
    For det har jeg aldri hørt hverken før eller siden, at noen kaller sjefen sin, (som de ikke er i slekt med), for far.
    Så jeg undret meg over hvordan kultur som Sølvi Berget hadde da, (husker jeg).
    Men jeg spurte henne ikke.

    For hu hadde jo rykte på seg, for å sykmelde seg mye, da.
    Så jeg ville jo ikke risikere at hu sykmeldte seg igjen, da.
    For sånn som jeg skjønte det, så var hu Sølvi Berget ganske skjør, (eller følsom liksom), da.
    Og hvis hu hadde sykmeldt seg, så måtte jeg jo antagelig ha jobba hennes vakter og.
    Og det ville jeg jo helst ikke risikere, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på. 


    Men men.
    Søvli Berget sin yngste sønn, (er han vel), Trond Berget.

    Han jobba fremdeles på Rimi Langhus, da jeg begynte å jobbe der igjen, (som låseansvarlig), våren 2003, (husker jeg).

    Men han begynte å jobbe som bygningsarbeider, (eller noe sånt), vel.

    Og han slutta, på Rimi Langhus, like etter at jeg begynte der igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og en sommer.

    (Det må vel ha vært sommeren 2003 eller sommeren 2004).

    Så dukka Trond Berget opp, (som kunde), på Rimi Langhus, (husker jeg).

    (Mens jeg stod i melke eller brød-avdelingen der, vel).

    Og så visste han meg en tatovering, som han hadde fått seg, rundt overarmen, vel.

    (En slags tatovering, som kalles keltisk bånd, (eller noe sånt), tror jeg.

    For det mener jeg å ha lest om, i en avis, (eller noe sånt), vel).

    Og så sa Trond Berget: ‘Se her, det er tribal’, (eller noe sånt), om tatoveringen sin, da.

    (Noe sånt).

    Som at dette var noe symbolsk nesten da, (fikk jeg inntrykk av).

    (Noe sånt).

    Enda Trond Berget jo ikke hadde rødt hår, (som vel kelterne hadde).

    Men han hadde lyst, krøllete hår, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hva Trond Berget egentlig mente, da han visste meg den nye tatoveringen sin.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Trond Berget, han flytta forresten hjemmefra, og fikk seg ei samboer-dame, (som var noen år eldre enn han selv vel), mens han fortsatt bare var tenåring.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Langhus, så var det forresten også et rart personalmøte, (må man vel kalle det), like før jeg sluttet å jobbe, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).

    Dette var et slags kurs, (for butikkmedarbeidere), som jeg hadde lært å holde, på et butikksjefmøte, som var på Sagene samfunnshus, våren 2002.

    Og det gikk på å finne noen ting, som butikken, kunne bli bedre på, da.

    Og da, så satt assisterende butikksjef Sølvi Berget.

    Og hu deltids-kassadama Ingunn, (som hadde gått i samme klasse som fotballspilleren Martin Andresen, som jeg vel har nevnt, i et tidligere kapittel).

    De satt, sammen med en del andre folk, (som vel må ha inkludert Sølvi Berget sin sønn, Trond Berget), inne på røykerommet, (som var et siderom, til spiserommet), under hele personalmøtet.

    Så disse ville liksom ikke delta, på personalmøtet, (som var på spiserommet), da.

    For de kunne vel vanskelig få med seg, alt som ble sagt, inne på røykerommet der.

    Og de bidro ihvertfall ikke, med å si noe, under dette personalmøtet, da.

    Og hvorfor de bare satt, inne på røykerommet der, under hele dette personalmøtet.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde nettopp vært sykmeldt, i to-tre måneder.

    På grunn av problemene på Rimi Kalbakken, (som jeg har skrevet om tidligere).

    Og jeg hadde bare noen dager eller uker igjen, av tiden min som butikksjef, i Rimi, da.

    (Siden jeg skulle begynne å studere).

    Så jeg lot dette passere.

    For det var vanskelig for meg, å gjøre noe med dette, siden det var snakk om en klikk, på 5-6 medarbeidere, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på rundt den tida, som jeg slutta, som butikksjef.

    Så prata jeg med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på telefonen, (husker jeg).

    Og da begynte Anne-Katrine Skodvin, å spørre, om hva jeg syntes om Sølvi Berget, som en eventuell ny butikksjef.

    Og da svarte jeg bare ‘nei’, (husker jeg).

    For Sølvi Berget, hu var jo livredd, (eller ihvertfall redd, må man vel si), for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og assistent Sølvi Berget.

    Hu hadde jo omtrent begått myteri, (må man vel kalle det), på det personalmøtet, som jeg skrev om ovenfor.

    Så jeg trodde ikke at det ville funke, med Sølvi Berget, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så derfor jeg sa ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om hva jeg mente, (om Sølvi Berget som butikksjef), da.

    For jeg var redd for at det ville fungere dårlig, da.

    For jeg forestilte meg at assistent Sølvi Berget muligens ville ha fått med seg hele butikken, på å begå noe slags myteri, da.

    (Siden Sølvi Berget ikke bare var leder.

    Men hu hadde også god kontroll, på mange av de andre ansatte liksom, da.

    Syntes jeg at det virka som, ihvertfall.

    Som for eksempel hu nevnte Ingunn, da).

    Og jeg forestilte meg at Sølvi Berget kanskje ville nekte å høre på distriktsjefen sine ordre osv., da.

    Og noe sånt, det ville jeg være involvert i, da.

    Så derfor, så sa jeg bare ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, lurte på hva jeg syntes, om å la Sølvi Berget, få bli forfremmet til butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    For det mistenkte jeg at lett kunne gå rimelig skeis, da.

    (For å være ærlig).

    Så den ideen, den ville ikke jeg stille meg bak da, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette nevnte personalmøtet.

    Det gikk ut på å definere tre ting, som vi kunne bli bedre på, i butikken.

    Og medarbeiderne de misforstod litt, (i starten), tror jeg.

    De sa vel istedet ting, som de hadde lært, at var viktige.

    Som kundeservice, osv.

    Og det tror jeg kanskje at trainee-butikksjef Thomas, (som var butikksjef før meg, på Rimi Langhus), kan ha lært Rimi Langhus-medarbeiderne.

    At kundeservice, var viktig, da.

    For jeg syntes ikke selv, at kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlig på, da.

    For kundeservice, det var kanskje det som Rimi Langhus var best på, (må jeg vel si, at jeg syntes).

    Så jeg må innrømme, at jeg ledet de butikkmedarbeiderne som ikke satt inne på røykerommet, litt.

    (Cirka halvparten av de ansatte satt vel på røykerommet.

    Og cirka halvparten satt på spiserommet, da.

    Og verneombud Morten Saksgård, han var blant de som satt på inne spiserommet, (og altså var med då dette personalmøtet), mener jeg å huske).

    Når det gjaldt jakten på ting, som butikken kunne bli bedre på, da.

    For jeg spurte da disse medarbeiderne, om kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlige på, da.

    Og da sa de nei, da.

    Og så sa de istedet det, at å ha ryddige hyller, var noe, som Rimi Langhus, kunne bli bedre på, da.

    Og så skreiv det på førsteplass, på en sånn liste, da.

    Og noe annet, på andre og tredje plass.

    Men om dette ble vellykket.

    Det vet jeg ikke.

    For jeg slutta jo på Rimi Langhus, (for å begynne å studere), ikke så lenge etter det her møtet, da.

    Men jeg hang vel denne lappen, opp på kontoret ihvertfall, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne måten å ha motivasjons-møter på.

    (Altså når det gjaldt det, å få medarbeiderne, til å tenke selv).

    Det var noe vi butikksjefene lærte, på butikksjef-kurs, i Rimi, (husker jeg).

    (Det må vel ha vært på et av de videregående kursene, for butikksjefer, som jeg var på.

    Som Jon Bekkevoll arrangerte, høsten 2001.

    Noe sånt).

    For på et av de kursene, så ble vi butikksjefene, lært til, å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

    Altså, vi butikksjefene, vi ble lært opp til, å la medarbeidere selv finne grunner, til å gjøre ting, sånn som Rimi ville, da.

    Man kan si det sånn, da.

    At hvis Rimi ville det, at vi skulle bli bedre, til å rydde hyller.

    Så skulle vi butikksjefene liksom få medarbeiderne, til å finne ut hvorfor, dette med å rydde hyller, var viktig, da.

    Men det fantes ingen fasitsvar, var.

    Dette kan vel kanskje for en slags form for hjernevasking, (eller noe lignende).

    (Som vi butikksjefene lærte om, på det nevnte kurset, på ICA sitt hovedkontor, da).

    For å prøve å forklare mer.

    Så fungerte denne ‘hjernevaskingen’ sånn.

    At hvis man som butikksjef syntes, at brødavdelinga ofte så fæl ut.

    Så ble vi butikksjefene lært opp, (av Rimi), til å da si noe sånt, (på et personalmøte), som at:

    ‘I noen butikker så har de alltid ryddig brødavdeling.

    Hvorfor tror dere at de har det sånn?’.

    Og da, så var disse nevnte butikkene, noe som man bare skulle ta ut av luften liksom, da.

    (Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Og så ville medarbeiderne si ting, som at: ‘Fordi at kundene skal finne sitt favorittbrød’.

    Og så måtte butikksjefen si: ‘Flere forslag?’.

    Og så måtte butikksjefen skrive opp alle disse grunnene, da.

    Men det er ingen fasitsvar, da.

    For dette er jo bare en metode, for å liksom programmere medarbeiderne, da.

    (Må man vel si).

    Og disse fantastiske butikkene, som det er snakk om.

    (Som man liksom skal sammenligne sin egen butikk med, da).

    Det er egentlig ikke noen faktiske butikker, som butikksjefen for eksempel har lært om, på Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Ikke som regel, ihvertfall).

    Nei, dette er liksom bare et eksempel, som butikksjefen finner på, da.

    (Sånn som jeg har forstått det, ihvertfall).

    Og det er for eksempel ikke noe forskning, (eller noe lignende), som har foregått, (når man spørr sånn her), rundt hva det riktige svaret er, da.

    (Ihverfall ikke som regel.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Og det finnes liksom ikke noe fasitsvar, da.

    (Som nevnt ovenfor).

    Så da må butikksjefen si noe sånt som, at: ‘Det finnes mange riktige svar her’.

    Og så si: ‘Ja’, hver gang noen sier et forslag, da.

    Og så skrive opp disse svarene, på en tavle, da.

    Sånne kurs, det har sikkert mange vært på.

    Men dette er altså ikke en veldig klok person, som vet mye om andre butikker, (som har sånne her kurs).

    (Ikke nødvendigvis, ihvertfall).

    Nei, dette er nok ofte bare en mellomleder, som har lært det, (på hovedkontoret sitt antagelig), å liksom prøve å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg sier ikke at det er noe galt, i å ha sånne her kurs eller møter.

    Jeg vil ikke si noe om, hva som er riktig, her.

    For jeg er ikke akkurat noe ekspert, på sånne her ting, (må jeg innrømme).

    Men jeg husker at jeg syntes at det var artig, å lære, å liksom få folk, til å tenke selv, da.

    For jeg hadde noen ganger litt problemer, som leder, i Rimi.

    Når det gjaldt å få medarbeiderne, til å se ting i butikken, på samme måte, som jeg selv så dem, da.

    Så i Rimi, (rundt 2001), så lærte altså mange av butikksjefene, (inkludert meg), et nyttig lederverktøy, da.

    For å prøve å få med seg alle de som jobba, (i en butikk), til å drive butikken, i den samme retningen liksom, da.

    Og jeg husker at jeg var begeistret, over å ha lært, et nytt ledelsesverktøy, da.

    (Etter å ha jobbet i kassa og med å stable varer og sånn, de første årene mine, i Rimi.

    Og etter det igjen, så hadde jeg jo en rimelig treig lederkarriære).

    Så jeg husker at jeg ‘babla’ med søstera mi Pia. da.

    En julaften, (var det vel).

    Om dette nye lederverktøyet, som jeg hadde lært, i Rimi, da.

    Dette kan muligens ha vært den julaftenen, som søstera mi og jeg, røyka hasj, (etter at Pia plutselig fant fram en klump med hasj, (ut på kvelden), som hu lagde en joint av), da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 109: Personalfest hos assistent Sølvi Berget

    Den første lørdagen, (må det vel ha vært), som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så skulle det være personalfest, hjemme hos assistent Sølvi Berget, på Vevelstad, da.

    Og jeg hadde jo jobblørdag, (nesten som vanlig, hadde jeg nær sagt, når det skulle være Rimi-fest).

    Og jeg hadde jo blitt slitt ut, (må jeg vel si), da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så det var såvidt at jeg orka, å dra på den her festen, da.

    Etter cirka tolv timers jobbing, den dagen, da.

    Jeg husker at jeg lå i senga mi, i Rimi-leiligheten min, og prøvde å finne krefter, til å komme meg i dusjen, og så dra på den her festen, da.

    Og at jeg så tok Ski-toget til Vevelstad, at.

    Og at jeg traska rundt der, og spurte en lokal tenåringsgutt, (var det vel), om hvor Sølvi og Trond bodde, da.

    Etter å ha surra litt rundt der, i et kvarter, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt.

    Men Vevelstad, det var liksom ganske sånn ‘Suburbia’ da, (som i Pet Shop Boys-sangen).

    Så det var vel antagelig ikke en sjel der, som ikke visste hvem Solvi og Trond var, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg omsider fant fra til den her festen.

    Så skyldte jeg på at jeg hadde sett på fotballkamp da, (og at det var derfor at jeg hadde blitt forsinka).

    (For Norge spilte vel landskamp den dagen, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg sitte et sted det var vanskelig å sitte og spise, (mener jeg å huske ihvertfall).

    På verandaen til assistent Sølvi Berget, da.

    Også fikk jeg noen rester av grillmaten de andre hadde spist før jeg dukka opp der, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne festen, den var vel egentlig til ære for avtroppende trainee-butikksjef Thomas, (tror jeg).

    Og han var jo forlovet, med ei pen dame, i 20-åra, som han bodde sammen med, på Bøleråsen, da.

    Men på den her festen, så var han liksom i par, med hu pene 17-18 år gamle kassadama, da.

    Som hadde vært på jobb, den lørdagen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg, for å ta en kikk, på Rimi Langhus, da.

    For det var snakk om en sang, husker jeg, litt utpå kvelden der.

    Og jeg spurte hu pene, unge kassadama, om den her sangen, da.

    Og da møtte hu spørre avtroppende trainee-butikksjef Thomas, om hu fikk lov, til å synge litt av den sangen, for meg, (og de andre som satt der), da.

    Så han trainee-butikksjef Thomas, han hadde visst et helt harem ute i Vevelstad der, da.

    Men det fikk han visst lov til å ha, da.

    Selv om jeg husker det, at assistent Sølvi Berget, hu ‘babla’ om hvordan det skulle gå, når trainee-butikksjef Thomas og hu unge skjønnheten, skulle gå hjem til Bøleråsen, (må det vel ha vært), sammen da, etter den her festen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo tatt med meg en six-pack med øl, (ihvertfall vel).

    Og cirka en halv halvflaske vodka, som jeg vel må ha kjøpt, på den Danmarksturen, til Kjetil Prestegarden, cirka et halvt år før det her, vel.

    (Noe sånt).

    Og den vodka-flaska, den fikk vel låseansvarlig Anders Karlsson tak i.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og vips, så var den flaska ganske tom, vel.

    Så jeg som liksom hadde hatt med meg så mye drikkevarer.

    Jeg hadde plutselig ikke noe å drikke på da, utpå kvelden der, da.

    (Og det var jo som på det bryllupet til Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, oppi den dalsida, oppe i Hallingdalen der.

    At det ikke var noe mulighet til å kjøpe alkohol noe sted, så seint på kvelden, da).

    Så jeg så litt glupskt på en sånn flott cognac-flaske, (må det vel ha vært), som ekteparet Berget hadde stående, i reolen sin da, og som var formet som et skip, (eller noe sånt), vel.

    Men jeg klarte såvidt å beherske meg, da.

    Og ikke spørre om å få en smak, av den her cognac-flaska, da.

    Selv om jeg tror at både herr og fru Berget, må ha sett det på meg, at jeg godt kunne hatt lyst på en dram, da.

    (Siden at vodkaen min hadde blitt rappa liksom, da).

    Men jeg klarte å dy meg, fra å spørre, da.

    Og ekteparet Berget, de tilbydde meg heller ikke en dram, da.

    Og det skjønte jeg vel egentlig og.

    For jeg var rimelig full, da.

    Og den flaska så veldig fin og dyr ut, da.

    Så den var nok bare for nyttårsaftener og femtiårs-lag, (eller noe sånt), da.

    (Vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at det var sånn, at Eivind Danielsen, begynte å bable om det, at han kunne tenke seg å bli låseansvarlig, (var det vel), på den her personalfesten, da.

    Og da var det noen som baksnakka meg, (husker jeg), og sa at jeg var sånn ‘halleluja’, når det gjaldt Rimi. da.

    Men jeg prøvde jo bare å være butikksjef, liksom.

    For jeg var jo vant til det, å jobbe steder, hvor det hadde vært vanskelig, å få tak i nok medarbeidere.

    (Siden det hadde vært oppgangstider, i Norge, det meste av tida, som jeg hadde jobba, som Rimi-leder, da).

    Så det var nesten sånn i Rimi, at uansett hva man gjorde, (som butikksjef), så ble det feil liksom, da.

    (Siden det alltid var noen som mente ditt og datt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en medarbeider, som het Henrik vel.

    Som sovna, inne i stua, til assistent Sølvi Berget, (mener jeg å huske).

    Og da syntes jeg litt synd på han.

    For da ble assistent Sølvi Berget sur, (husker jeg).

    Så da prøvde jeg å få henne til å ikke lage noe konflikt, med personalet liksom, da.

    Men det her var visst ganske strengt, da.

    At der i heimen, så skulle ingen sove med hue på et av stueborda liksom, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den her festen, så kjørte assistent Sølvi Berget sin eldste sønn, (storebroren til Trond), meg hjem, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen da, (husker jeg).

    (Sammen med en kamerat, eller to, som også satt i bilen, vel).

    Og da ga jeg han vel 300 kroner, (eller noe sånt), for å liksom ha vært ‘taxi’, da.

    Så det var jo bra service.

    For ellers så tror jeg ikke at det hadde vært så lett, å komme seg noen steder, fra uti Vevelstad der.

    For det gikk vel ikke noen nattbusser, (eller noe sånt), noen steder, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.