johncons

Stikkord: Trøndelag

  • Min morfar, (Johannes Ribsskog), sin onkel, Bernhof Ribsskog, (som ikke har noen direkte etterkommere), blir nevnt på Wikipedia, som en kjent person, fra Flatanger, (i Nord-Trøndelag)

    morfars onkel

    http://no.wikipedia.org/wiki/Flatanger

    PS.

    Wikipedia vil visst ha det til at Bernhof Ribsskog var fra stedet ‘Ripsskog’ i Flatanger, (men jeg mener at også stedsnavnet skrives ‘Ribsskog’, sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall):

    ribsskog feilstavet

    http://no.wikipedia.org/wiki/Bernhof_Ribsskog

    PS 2.

    Wikipedia har visst funnet et bilde av min morfars onkel, (Bernhof Ribsskog), som jeg aldri har sett noe bilde av før, (som man kan se at røkte pipe, noe min morfar også gjorde):

    bilde bernhof ribsskog

    http://www.oslobilder.no/OMU/OB.%C3%9853/0028

    PS 3.

    Jeg la forresten også merke til det, at i kommunestyret, i Flatanger, så sitter Fremskrittspartiet og SV, i samme ‘regjering’:

    rar kommune

    http://no.wikipedia.org/wiki/Flatanger

  • Noen har skrevet en oppgave, om min oldefar, Johan Ribsskog, sin yngre bror Bernhof Ribsskog, (som utarbeidet normalplanen for grunnskolen), sin tid, som lærer, i Trøndelag, før han flyttet sørover, til Oslo

    oldefars bror

    http://brage.bibsys.no/hint/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_4426/3/Nr%2039.pdf

    PS.

    Det virker som at mine tippoldeforeldre, (Johannes Olsen Ribsskog og Marta Maria Klemetsdatter Høstland), døde ganske unge:

    tippoldeforeldre døde unge

    (Samme link som ovenfor).

    PS 2.

    Bernhof Ribsskog sin kone, hadde forresten en halvsøster, som ble gift, med en fetter av Fridtjof Nansen, (ser det ut som):

    fetter fritjof nansen

    (Samme link som ovenfor).

    PS 3.

    Men såvidt jeg kan huske, fra å ha lest slektsforskningen, til Bjørn Ribsskog, så fikk ikke Bernhof Ribsskog noen direkte etterkommere.

    Enda han vel ble veldig kjent, osv.

    Så det var kanskje litt merkelig, da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    slektsforskning etterkommere

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2010/05/en-oversikt-over-slekten-ribsskog.html

  • Min Bok 5 – Kapittel 16: Rimi Bjørndal

    Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.

    (Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).

    Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.

    Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.

    Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.

    Siden de trengte hjelp da, (sa de).

    Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.

    Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.

    (Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.

    Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).

    Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.

    Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).

    For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.

    Men jeg kjørte henne til toget, da.

    Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.

    Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.

    Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.

    Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.

    Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.

    Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.

    For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.

    Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.

    Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).

    Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).

    Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).

    Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.

    Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).

    Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.

    (Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).

    Så da klagde jeg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.

    Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal.

    Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.

    (Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).

    Så da klagde jeg på det her, da.

    Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).

    Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.

    Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.

    Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.

    Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.

    Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.

    Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.

    (En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).

    Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.

    (Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).

    For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.

    Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.

    Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).

    Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).

    Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.

    Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.

    Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.

    Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).

    Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.

    (Og det var noen sånne stripete ‘klovne-skjorter’, da).

    Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.

    (Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.

    (For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.

    Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.

    For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.

    Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).

    Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.

    Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.

    (For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.

    For det er så lav snitthandel der.

    Og mye flaskepant.

    Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).

    For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.

    Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).

    (Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.

    Noe sånt).

    Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.

    Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.

    (For jeg vaska klær på søndagene, da.

    I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).

    Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.

    (Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).

    Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde ‘lang-uke’, fra mandag til lørdag, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.

    Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.

    For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.

    (Ihvertfall om kveldene).

    Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Njål Kristiansen, fra Rimi, sendte en Facebook-melding

    njål kristiansen sendte melding

    PS.

    Her er mer om dette:

    melding til njål

    PS 2.

    Jeg visste ikke at Njål var så kunstnerisk, (eller hva man skal kalle det):

    njål naken

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=3675384693376&set=a.3675378013209.160110.1537719017&type=3&theater

    PS 3.

    Det er visst en med navn Riedl som står bak disse flotte kunstverkene:

    riedl er kunstner

    http://www.facebook.com/media/set/?set=a.3675378013209.160110.1537719017&type=3

  • Min Bok 3 – Kapittel 57: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet V

    Da jeg la den sambandsledningen, oppå det fjellet, (ved Ørlandet travbane), på den øvelsen, i Trøndelag.

    Så var det ikke sånn at jeg bare måtte legge en sambandsledning.

    Neida, de radioene som jeg fikk med, de var ikke akkurat klar til bruk.

    De måtte jeg få batteriene til å virke på, og jeg måtte ta isolasjon av noen ledninger, og sånne ting, (var det vel).

    Samt at jeg måtte prøve å skjønne hvordan disse radioene fungerte, da.

    Siden jeg ikke hadde drevet med de her radioene tidligere.

    (For å sjekke at jeg virkelig fikk sambandet til å virke, da).

    Og det var vel også ganske mørkt, mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall.

    Samt at dette var oppe på et fjell da, og været i Trøndelag, ganske seint på høsten, (var det vel), det kunne variere veldig da, (fant vi ut), med vind, snø, hagl, regn og oppholdsvær om hverandre, gjerne sånn at det skiftet en gang i timen omtrent, (for å overdrive litt kanskje, men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var noen av oss soldatene, i tropp 1, avgitt, for å hjelpe noen høyere offiserer, som holdt til i kontorbygningen, til Ski og Vinterskolen, (var det vel), med et eller annet, da.

    Og jeg husker det, at de offiserene, de var ikke så ‘militære’.

    Så de hadde en nesten sivil omgangstone da, med oss vernepliktige.

    Og han ene av dem, han fortalte det, at han fikk ikke lov, av kona si, til å spise maten, i messa, (han mente vel kanskje da offisersmessa, (som gikk for å ha god mat vel), og ikke den vanlige messa, (som vel hadde ganske dårlig rykte)), for kona klagde, (sa han), på at han prumpa så fælt, hvis han spiste den maten, som kokkene, på Terningmoen, hadde lagd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, når noen av oss soldatene, i tropp 1, var avgitt, for å gjøre noe arbeid, for infanteriregimentet, eller noe.

    Så var det en grenader, (i 30-årene vel), som ledet arbeidet, som vi skulle gjøre, da.

    Og en grenader, det var visst en med sivil utdannelse, som jobbet i Forsvaret da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var noen av oss soldatene, i tropp 1, avgitt, til å jobbe i et depot, som lå litt for seg selv, borte ved garasjene cirka, på Terningmoen.

    Og da, så skulle vi vel ta imot noe utstyr, fra noen repsoldater, som hadde vært på øvelse, (eller noe).

    Og jeg husker at jeg, (som jo hadde jobbet tilsammen tre år, på CC Storkjøp og OBS Triaden), jeg sa ‘takk’, hver gang noen leverte noe tøy, til meg, da.

    (Som jeg pleide å si, når jeg jobba, i kassa, på OBS Triaden, for eksempel da, husker jeg).

    Men da, så ble en av disse rep-soldatene sure på meg, (husker jeg), og sa at han ønsket å slippe dette med takk og hversågod, osv., i Forsvaret da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten en som hadde falt ned i en elv, (eller noe), og som lukta litt rart vel, og som hadde TS, (tap/skade-melding), på mye utstyret sitt, husker jeg, som hadde vært med, på den rep-øvelsen.

    Og da var det også andre, som mangla noe utstyr, på grunn av han som hadde falt i vannet da, for de hadde da lånt kanskje jakka eller buksa si, (eller noe), til han uheldige soldaten da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen dag, (var det vel), som noen av oss soldatene, i tropp 1, var avgitt, til det samme depotet, da.

    Så var det en pause, mens vi venta på, at noen rep-soldater, skulle dukke opp der, for å levere utstyret sitt, (etter endt rep-øvelse), da.

    Og så var det sånn, at det lå noen liggeunderlag, i noen hyller, inne på det depotet der da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så vi infanterisoldatene, vi la oss da, til å hvile, oppå noen sånne liggeunderlag, (eller om det var noen soveposer, eller noe), som lå inne på depotet der, da.

    Og han ene lederen, som jobba inne på det depotet der da.

    Han ble ikke sint, da han så det, at vi vernepliktige, hadde lagt oss ned, for å hvile, (for det var en ganske tøff og allsidig førstegangstjeneste, som vi hadde, da).

    Men han depot-arbeideren, som ledet arbeidet vårt, (den dagen), han fortalte oss istedet et ordtak, (som vi ikke hadde hørt før), nemlig at, ‘en infanterist, han hviler når han kan’.

    Og det var visst et kjent ordtak da.

    (Skjønte vi).

    Som vi infanterisoldatene, ikke hadde hørt før, da.

    Men som vi vel fortalte videre, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), til de andre soldatene, på brakka, osv., etter tjenestetidens slutt, den dagen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestlagfører Frydenlund, han tok en gang med, en kassett, (må det vel ha vært), med bandet Sisters of Mercy, (husker jeg), og satt på den, på kassettspilleren til Randen, (må det vel ha vært), som jeg, (og lag 2), lånte da, før han selv forsvant, inn på stabsrommet, for å spille Monopol, (eller noe), som vanlig, må man vel si, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var et album som det var en lang sang på, som het ‘Love is a Many Splintered Thing’, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Etter å ha søkt litt på nettet, så lurer jeg på om det Sisters of Mercy-albumet som Frydenlund satt på, på lag 2 sitt rom, må ha vært ‘Vision Thing’.

    Og at den sangen jeg husket, (selv om jeg trodde at den sangen var lengre, enn jeg så at den var nå), må ha vært ‘Ribbons’.

    Men jeg husker også at vi digga en sang, på det albumet, som het ‘Dr. Jeep’, vel.

    Og med ‘vi’, så mener jeg da Skjellum, Sundheim og meg.

    Siden vi vel var de som ble igjen, for å høre på det her albumet til Frydenlund, da.

    Som vi vel hørte på flere dager og muligens.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 50: Mer fra Geværkompaniet

    Etter øvelsen i Trøndelag, så gikk praten fra troppsass. Øverland vel, (som jeg tror sov i det samme teltet muligens, som troppsbefalet, på øvelser), at sersjant Dybvig, ville at jeg, (som vel hadde vært flink til å legge en sambandsledning, på fjellet, ved travbanen, på Ørlandet/Fosen der), skulle være ny sambandsmann, i troppen.

    Men dette hadde visst ikke Frøshaug likt da, (fortsatt etter Øverland vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Frøshaug ville ikke ha noe sambandsmann, i troppen, (for det var det vel ikke vanlig å ha, tror jeg, i Geværkompaniet), så jeg ble etterhvert istedet geværmann 1, på lag 2 da, når Grønning, fra Sarpsborg, ble overført til HV, etter jul, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som hjalp meg, når jeg la den sambandsledningen, på Ørlandet, det mener jeg å huske, at var troppen sanitetsmann, (som ble kalt san. mann da).

    Og som lurer jeg på om het Bjerrå, (eller noe).

    Han var en ganske lav kar vel, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og han hadde også en ganske rund personlighet, (fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn, at han protesterte, når jeg sa at vi skulle legge den ledningen sånn og sånn, da.

    Han bare fulgte etter meg, og gjorde sånn som jeg sa da, (mener jeg å huske).

    For det var vel jeg, som fikk hovedansvaret, for det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, og jeg hadde jo også fiksa radio-ledningen, mellom vaktbygningen og vaktbua, helt i begynnelsen av tjenesten, da jeg var ukehavende soldat, da, (siden han som var vaktkommandør, spurte meg om jeg kunne gjøre det da, enda dette vel muligens ikke var en ukehavende soldat-oppgave, egentlig).

    Og noen år før det her, da jeg bodde på Bergeråsen, og fylte ut skjemaet, for hva jeg ønsket å gjøre, i Forsvaret, under førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg ikke funnet data, i katalogen til Forsvaret, så da hadde jeg bare skrevet samband da, som det jeg ønsket å drive med, under førstegangstjenesten.

    Og dette visste kanskje sersjant Dybvig, at jeg hadde skrevet dette, på sesjonspapirene mine, på 80-tallet, (tre-fire år tidligere cirka vel).

    For hvis det var noe elektriker-arbeid, som skulle gjøres, i leiren.

    (Av folk i troppen vår da).

    Så hendte det at jeg ble sendt sammen med Bø, (på lag 1), og noen andre soldater i troppen, som jeg mistenker at hadde gått elektro, (på videregående), da.

    For å driver med noe elektriker-arbeid da.

    Og da spurte jeg dem om hvordan man egentlig skulle gjøre sånne ting som å skjøte ledninger, og sånn, da, (husker jeg).

    (Etter ‘boka’ da).

    Mens vi dreiv på med de her oppgavene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2, etter jul.

    Så begynte Sundheim plutselig å synge ‘ta en potet’-sangen, i retning av meg.

    Mens han gliste da.

    Sånn at jeg skjønte at det var noe morsomt.

    Og lagfører Bricen hysjet på Sundheim da, (var det vel).

    Så jeg skjønte at det var et eller annet, som var spesielt eller morsomt da.

    Og at den vitsen nok gikk på min bekostning.

    Men hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke, (hvis det ikke var noe russisk mafia-greier, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frisell, (som etterhvert havnet på lag 3 vel), sa en gang til meg, (mens vi begge var på reservelaget vel, antagelig), at det mest feminine, som han hadde sett, på brakka, det var Haraldsen, når han kom gående, gjennom gangen der, på vei inn til badet, i morgenkåpa si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haraldsen, han fikk seg forresten, nesten med en gang, dame, i Elverum, (husker jeg, at noen sa).

    Og jeg spurte Haraldsen en gang, om hu dama han hadde funnet seg, ‘var fin’.

    ‘Du ville nok ikke synes det’, svarte Haraldsen da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes forresten, at jeg hadde troppsbefalet litt ‘på’ meg.

    Siden de ‘alltid’ pirket på meg, og sa ‘armsving, Ribsskog’, og sånn da, når vi dreiv med slutta orden, mm.

    Så en gang, når vi hadde drevet med mørkeskyting, med sporlys, om kvelden, på Terningmoen.

    Så hadde jeg vært litt trøtt, og glemt et AG-skudd, i lomma, på feltjakka.

    Og når vi kom ned til kaserna igjen, så fikk jeg litt sjokk, når jeg plutselig fant den patronen, i lomma mi, da.

    Og siden jeg syntes at det virka sånn, at jeg hadde troppsbefalet ‘på’ meg.

    Så spurte jeg bare de andre folka, på brakka, om noen ville ha det AG-skuddet, da.

    (For det var også tusen kroner i refs, for å blitt ‘ferska’, med en sånn skarp AG-patron, da).

    Og da sa Haraldsen, at han godt kunne få den patronen, da.

    Så jeg ga jeg bare den til han da.

    (Så var jeg kvitt problemet liksom).

    For dette var vel også ganske langt uti tjenesten.

    Så jeg regna med det, at de folka som var igjen der, på denne tida, var ganske pålitelige, eller ansvarlige, da.

    Og ‘alle’ på brakka fikk med seg det her da.

    For jeg synes nesten at jeg ble litt trakasert da, av troppsbefalet.

    Som for eksempel det jeg overhørte, på troppens oppstillingsplass, da Frøshaug ba Brødreskift, om å ‘ta seg av’ meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også hos bestemor Ågot en helg, (husker jeg), mens jeg var i Geværkompaniet.

    Om jeg hadde på meg permuniformen, på toget og bussen da, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var på besøk hos bestemor Ågot, på Sand, ihvertfall.

    For jeg husker at jeg gikk gjennom bokhylla, til Ågot og Øivind da, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).

    Og der fant jeg Kinsey-rapporten, (som var en amerikansk bok, om seksualvanene til det amerikanske folket, etter andre verdenskrig vel), husker jeg.

    (Jeg leste jo VG og Dagbladet hver dag, stort sett, inne i Oslo, så det kan vel ha vært, at jeg hadde lest om Kinsey-rapporten, i en artikkel i Dagbladet da, for eksempel).

    Jeg kjeda meg jo litt, hos bestemor Ågot.

    For Pia bodde jo i Oslo, på den her tida.

    Og jeg hadde jo ikke så mange kamerater der, (siden jeg jo var et mobbeoffer, må man vel si, da jeg bodde på Bergeråsen), så jeg satt bare hjemme, på lørdagskvelden, da.

    Men jeg syntes det, at det var litt rart, (og nesten litt ‘kinky’), at besteforeldrene mine, (selv om Øivind jo hadde dødd, cirka åtte-ti år tidligere vel), hadde Kinsey-rapporten, (som jo var om sex), i reolen sin, (den samme reolen, som jeg disponerte to-tre skuffer i, forresten), i stua si, da.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg husker det, at jeg var hos bestemor Ågot, en helg, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Det var fordi, at jeg husker det, at jeg spurte Pålhaugen, (som etterhvert havna på lag 3 vel), om det var sant, noe som jeg leste i Kinsey-rapporten, (hos bestemor Ågot, helga før, at jeg prata med Pålhaugen om det her da, på Terningmoen), at folk på landet, noen ganger hadde sex med dyr(!)

    Pålhaugen svarte det, at hvis jeg hadde sett raua på en sau, og hvor mye dritt som hang der, så ville jeg ikke ha tenkt på det.

    Men jeg hadde vel ikke tenkt på det akkurat, å ha sex med dyr.

    Jeg syntes bare at det var litt morsomt, å mobbe Pålhaugen da, siden han jo var fra bygda liksom da, (eller ihvertfall var ‘dølagutt’, som sersjant Johansen, pleide å kalle Pålhaugen og Andresen da).

    (Eller, jeg skulle vel kanskje bare høre, om det var sant, det som stod, i Kinsey-rapporten, da.

    For jeg syntes at det her, var rimelig sjokkerende da.

    Dette var jo i 1992/93, og før internett, med alle sine rare videoer om alt mulig rart, hadde blitt noe særlig utbredt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Pålhaugen må ha misforstått, hva jeg mente, når jeg spurte om det greiene, fra Kinsey-rapporten.

    For en annen gang, som jeg gikk inn på rommet til lag 3 der, (av en eller annen grunn), da.

    Så var ikke Pålhaugen noe særlig vennlig lenger, (selv om vi hadde vært på samme lag, som reserver), da.

    Neida, Pålhaugen, han begynte å bable noe om at han var ‘gammal skihopper’, eller noe sånt.

    På en måte, som ikke ga noe særlig mening, for meg, da.

    Men jeg skjønte det, at jeg nok var uønska der, så jeg bare stakk ut igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 30: Trøndelag

    På seinhøsten, i 1992, (må det vel ha vært), så skulle Geværkompaniet opp på en ganske stor øvelse, (hvor det også var med rep.-soldater, osv.), oppe på Fosen-halvøya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fosen og Bjugn, hvor øvelsen skulle være, hadde jo vært mye i media, i årene før det her, på grunn av noen pedofile barnehageonkler, osv.

    Og det var vel også på grunn av den saken, at jeg reagerte så sterkt, i Kristiansand, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), da Christell og Pia fortalte meg, på en restaurant der, at faren min hadde misbrukt Pia, som lita jente da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet kjørte Østerdalen nordover da, til Trøndelag, og vi tok en ferje, over til Fosen-halvøya.

    Troppsjef Frøshaug sa til oss, at vi skulle ta fra rep.-soldatene cola-en deres, osv.

    (Og skikkelig kødde med dem da, under øvelsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var på reservelaget, under denne øvelsen, og fire-fem av oss, vi var avgitt, til to jeger-befal.

    Det var en ganske lav kar, med mørkt hår, og en sersjant, (eller noe), med et russisk navn, fra Sandefjord, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden, så hadde vi bare satt opp teltene våre, i en leir, som kunne ha vært en campingplass, eller noe, nesten.

    Vi hadde ikke ordentlig begynt på øvelsen da.

    Men da jeg fikk fyringsvakt, så sleit jeg, siden dette ikke var et ordentlig geværlag da.

    Jeger-befala, de hadde ikke lagt en lommelykt, ved primusen, sånn som geværlaga pleide å ha da.

    Så jeg så ingenting, når jeg fylte opp primusen, og jeg var også trøtt da.

    Så jeg hadde klart å hele noe rødsprit, ut på bakken, i teltet da.

    Og jeg måtte trampe som en gal, med feltstøvlene mine, som jeg ikke hadde fått knytt igjen da, siden det var så mørkt der.

    Og jeg ropte også ‘våkn opp’ da, flere ganger.

    Og han laveste, av jeger-befalene, han dro ut to teltplugger, sånn at flammene ikke skulle brenne gjennom toppduken, (siden primusen, (og den brennende rødspriten, på bakken), da liksom havna utafor teltet, da).

    Og jeg fikk slukket flammene, ved å trampe på bakken da, med feltstøvlene mine.

    For det lå heller ikke noe vann, ved primusen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterpå, så måtte jeg ta skolisser, av to liggeunderlag, (hvert liggeunderlag, hadde to skolisser da, for å binde rundt liggeunderlaget, når det var rullet sammen. Men det holdt egentlig med en sånn skolisse, for å få rullet sammen liggeunderlaget da).

    For mine egne skolisser, de hadde begge halvveis brent opp da.

    Siden skolissene mine ikke var knytt, når jeg trampa på flammene, siden det hadde vært så mørkt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterpå så husker jeg det, at en av de jeger-befala, han liksom herma etter meg, i teltet da, og peip ‘våkn opp’, til han andre da.

    Og at en eller annen på laget mitt, han sa det, at det var nesten at han hadde tatt bajonetten, og skjært seg gjennom teltduken.

    Jeg lurer på om dette kan ha vært Sundheim, men isåfall så var jeg nok på lag 2, under denne øvelsen.

    Hm.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var vel som jegere, under denne øvelsen, tror jeg.

    Vi satte opp et telt, nedenunder et fjell.

    Og det teltet, det var en slags lyttepost, tror jeg.

    Vi hadde en ekstra toppduk, på teltet, og også en plastduk, (som var litt lys grønn nesten), over den igjen.

    For været i Trøndelag, det var helt forferdelig da.

    Det var hagl, sol, snø og regn, om hverandre.

    Og det blåste ofte fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lå mye og lytta på radio, inne i det teltet da.

    Men vi var også på ulike patruljer, oppå fjellet der.

    En gang så ville han russeren at jeg skulle bli med han, på en patrulje, oppå fjellet der da.

    Og oppå fjellet, så møtte vi en patrulje, på 4-5 mann vel, som bestod av rep.-soldater da.

    Og vi liksom angrep dem da, og gikk gjennom tinga deres.

    Og han ene, han hadde med masse snusbokser, i stridssekken sin da, (husker jeg).

    Og da tenkte jeg det, at jeg kunne ta med, disse snusboksene, tilbake igjen, til teltet.

    (For Frøshaug hadde jo sagt det, at vi skulle rappe cola-en dems, osv).

    Men da, så ble han rep.-soldaten så sur da, og holdt på å gå til angrep på meg.

    Men da bare så jeg litt stygt på han.

    Og da sa han, at ‘er det den her befalskolen?’, (eller noe), til meg da.

    Men jeg svarte ikke noe da.

    (For det var jo han russeren som var sjefen, på ‘vårt lag’ der, da).

    Og han russeren, han var fornærma, da vi gikk bort derfra, siden vi hadde fått høre det, at vi var fra befalskolen, da.

    (Husker jeg, at han prata om.

    For han sa liksom sånn ‘befalskolen’, mens han nesten spytta da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han russeren, han hadde også store vanskeligheter med å orientere seg, (når det gjaldt hvor ‘fi’, (altså rep.-soldatene var), oppe på fjellet der da), husker jeg.

    Så han spurte hele tida meg, om jeg klarte å høre, hvor de var, osv., da.

    For det klarte han visst ikke å høre selv da.

    For først så gikk vi vekk fra dem da, når vi hørte at dem nærma seg.

    Og når de så gikk tilbake igjen.

    Så fulgte vi etter dem, og tok liksom et overraskelsesangrep på dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen før den her patrulja, som jeg var med på, på fjellet.

    Så skulle de andre reservene, (eller om det var lag 2-folk), på en patrulje.

    Men da slapp jeg, siden jeg heller ville gå uten pakning, (eller noe), dagen etter da.

    Men da fikk jeg i jobb, å stramme den plastduken, som var over teltet vårt, sånn at snøen skulle skli rett av da.

    Og det klarte jeg å få til, (mener jeg).

    Så selv om det snødde og regna og hagla, og det som var.

    Så var det helt tørt, inne i teltet vårt da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de siste dagene, inne i det teltet, så begynte han russeren å prate om, om vi geværtropp-soldata, ikke hadde lyst til å bli grenaderer.

    Det vil si at man jobba i Forsvaret vel.

    (For vi hadde visst ikke noe framtid, i det sivile liv da, skjønte jeg, på de her jeger-befala, at dem trodde, da).

    Men da ble jeg rimelig fornærma.

    For jeg hadde jo gått to år på NHI, jeg var jo økonom, markedsfører og data og informasjonsbehandler, (og hadde generell studiekompetanse), fra videregående.

    Og jeg hadde også jobba i to år på OBS Triaden, et år på CC Storkjøp og noen måneder i Det Norske Hageselskap, mm.

    Så det siste jeg ønsket ut av livet mitt, det var å jobbe som en grenader, i Forsvaret da.

    (For å si det sånn).

    Jeg var jo nesten som en japp, så jeg ville ha en bra jobb og et suksessfullt og bekymringsfritt liv, med masse penger og sånn, da.

    Så når de her jeger-befala prøvde å få oss til å bli grenaderer, da ble jeg nesten kvalm, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en morgen, da jeg våkna, i det her teltet, hvor vi lå og lytta da.

    Så lå den her radioen, ved siden av meg, da jeg våkna, husker jeg.

    Så da hadde noen nok gitt meg den, uten å vekke meg, da.

    Så ingen hadde lytta, etter det vi liksom skulle lytte etter, (som var ‘Alpha’ kanskje, eller noe), den natta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi bevegde oss etterhvert, i retning av Ørlandet flyplass, (var det vel), som lå nesten ytterst på Fosen-halvøya vel.

    Dette var en gåtur, i mørket, på nesten to mil vel, (mener jeg å huske).

    Og jeg, jeg kjeda meg litt, på denne øvelsen.

    Så da et eller annet befal, i en annen tropp, ville ha to folk, som frivillige.

    Som skulle lage gapahuk, (eller noe), istedet for å gå, i en klynge, gjennom Fosen-halvøya da.

    Så meldte Frisell seg først som frivillig da, husker jeg.

    Og jeg, jeg var så lei av troppsbefalet, (eller noe), så jeg meldte meg også som frivillig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det ble ikke noe av, at vi skulle ligge i gapahuk, likevel.

    Så Frisell, han befalet og jeg.

    Vi gikk gjennom skogen da, i et par mil, eller noe.

    Og Frisell, (som var dobbelt så stor, som meg, omtrent), han måtte bære på en tung radio da, i tillegg til pakningen sin.

    Og Frisell klagde også fælt, og lagde nesten myteri, må man vel si.

    Og han befalet, han sa etterhvert at vi kunne sitte bak et hus, (som jeg tror at var en barnehage), og røyke, (når vi kom til Bjugn, var det vel).

    For da ville folk bare tro at dette var noen tenåringer, mente han.

    Og dette var nok den beryktede barnehagen i Bjugn, som vi satt og røyka utafor, i en pause, på denne lange gåturen vår, i mørket, (mistenker jeg nå).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle ha en ny leir, like ved en travbane der, ved Ørlandet flyplass da.

    Og der var det også en kafeteria, som vi kunne sitte i.

    Og jeg fikk vel beskjed, om å ligge i det og det teltet vel, når vi kom fram til den leiren da.

    Og så gikk jeg, og satt meg i kafeteriaen der da.

    Og bestilte en vaffel, med brunost, som en lokal ‘gubbe’, dreiv og solgte der da.

    Og mens jeg satt der, og venta på at vaffelen min, skulle bli ferdig.

    Så kom Frisell også inn der da.

    Og jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden han Frisell, hadde måttet bære den tunge radioen, hele den veien, gjennom skogen, (og jeg hadde sluppet da).

    Så jeg spurte Frisell om han også ville ha en vaffel da, (siden jeg hadde tatt med noen penger da).

    Og det ville Frisell da.

    Men da måtte han som lagde vaflene, han måtte da lage ny røre da, tror jeg at det var.

    (Mener jeg, at han babla om).

    Så hva som skjedde med den første vaffelen, som jeg bestilte, det veit jeg ikke.

    Men dette var seint på kvelden da, så det var kanskje slutt på vaffelrøra.

    Men vi fikk ihvertfall en vaffel hver, med brunost, til slutt, (det husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi hadde leir, ved travbanen, på Ørlandet, der.

    Så fikk jeg i oppdrag, av troppsbefalet, å legge en sambandsledning, fra tropps-ko, (tropps-hovedkvarteret), og opp til et lag, som holdt til, oppe på et fjell der da.

    Dette var om natta, (eller noe), og like før vi ble angrepet, av alle de her rep.-soldatene, tror jeg.

    Og når man la en sånn sambandsledning, så hadde vi lært det, at da måtte vi vikle rundt noen trær og sånn, for rundt hver meter omtrent da.

    Hvis ikke, så ville ledningen bli nappet ut, av radioene, som den forbandt, når noe snublet i ledningen da.

    (For det var nesten uungåelig, at noen snubla i ledningen, i mørket, under en sånn øvelse, hvor masse soldater, fløy fram og tilbake, hele tida da).

    Og jeg hadde også med en kar.

    (Sann.-mann., kanskje?).

    Som hjalp meg, med å holde ledningsrullen da, mens jeg bestemte hvor ledningen skulle ligge da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den ledningen, den gikk vel kanskje hundre meter, eller noe, opp på et fjell, hvor det gikk folk, hele tida.

    Og jeg måtte vel ta av isolasjon, på ledningene, for å få radioen, til det laget, som lå oppå fjellet der, til å virke da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk radioen til å virke.

    Og ledningen ble ikke nappet ut heller, av folk som snubla.

    (Ettersom det jeg fikk med meg, ihvertfall).

    Siden jeg hadde festa den ledningen, mange steder, på veien da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo reserve, på den her øvelsen.

    Så jeg ble blant annet brukt, til å stå vakt, foran veien, som førte inn til leiren da.

    Og vi hadde jo lært det, at det kom til å komme ‘spioner’, som prøvde å finne ut ting om oss da.

    Noe slags etterretningsavdelinger, (eller noe), var også med på øvelsen da.

    Og vi på vårt ‘lag’ da, vi hadde oransje teip, på feltluene og bilene våre, (husker jeg).

    Men når det dukka opp en lastebil der, (eller noe), full av folk.

    (Og med en litt feil nyanse, på den oransje teipen vel).

    Og begynte å spørre om dette var bil-verkstedet, (eller noe).

    så ble jeg litt mistenksom da.

    Så jeg vinka på lagfører Warming, på lag 3, som var oppå et fjell, like ved der jeg stod da.

    For radioen, til kompani-ko, den virka ikke da.

    Så jeg fikk Warming, til å passe på den bilen da, mens jeg selv, traska tilbake, til kompani-ko da.

    For å melde om den her mistenkelige lastebilen da.

    Men da jeg kom fram til kompani-ko, så var det han samme adm. off.-en, som var der, som hadde mobba meg, (må jeg vel si), da jeg var ukehavende da.

    Og ingen av befala der, gadd å bli med meg tilbake, for å se på den her mistenkelige lastebilen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake igjen, til vaktposten.

    Så stod Warming der ennå vel.

    Men den lastebilen, den hadde bare kjørt da, (fortalte Warming).

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Men det var vel heller ikke noe, som Warming kunne ha gjort, for å ha stoppa den her lastebilen akkurat.

    Det var jo ikke sånn at vi skøyt med skarpe skudd heller, på den her øvelsen.

    Og ikke skøyt vi med miles, (et laserstråle-øvelsessystem), heller.

    Neida, vi skøyt bare med vanlige rødfis, som kun lagde et smell da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kvelden før, at vi begynte å bevege oss, over Fosen-Halvøya der, og til like ved den flyplassen da.

    Så husker jeg det, at jeg stod utendørs, om natta da.

    Og da så jeg det, at mange sånne BV-er, kjørte etter hverandre, på en vei, om natta da.

    (Det må vel ha vært Geværkompaniet sine BV-er, mener jeg).

    Og disse så jeg på litt avstand da.

    Så det så ut som noe fra en science-fiction-film, husker jeg.

    Og det var også stjerneklart den kvelden/natta, mener jeg.

    Så jeg mener også at jeg så en del nordlys der faktisk, (den kvelden da).

    (Som jeg hverken har sett før eller siden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer også på om dette var den øvelsen, hvor Bricen ble tatt til fange.

    Av ‘fi’, (eller fienden da).

    Og hvor Bricen sa, (mener jeg å huske), at han som avhørte han, hadde vært grei, og sånn, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mas, mens vi satt i den kafeteriaen der, husker jeg.

    Om å flytte noen miner, i full fart, eller noe.

    Og jeg husker også, at en gang jeg satt i den kafeteriaen der, så sa noen på et annet lag, i troppen, (om meg, mens jeg overhørte det).

    At jeg hadde klart meg bra, på den her øvelsen da.

    (De syntes vel at jeg så ut til å være i fin form, eller noe, da).

    Og i sånne baner, det hadde jeg ikke tenkt selv, (husker jeg).

    Så da ble jeg litt satt ut, husker jeg.

    Over at folka i troppen, prata sånn her om meg, og som om jeg ikke var der, omtrent.

    (Det var vel kanskje Bakke, nestlagføreren i kanonlaget, som sa det her, mener jeg å huske.

    Ihvertfall så var det nok noen på kanonlaget).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Da vi tok ferja, tilbake, over fra Fosen-halvøya igjen, etter øvelsen.

    Så husker jeg at jeg spurte, han laveste, av de jeger-befala, (som vi hadde vært avgitt til, på begynnelsen, av øvelsen da), om han kunne låne meg noen penger, til vi var tilbake igjen, på Terningmoen, (for å handle for, i kafeteriaen, på ferja der da).

    (For jeg så han tilfeldigvis, inne på ferja der da).

    Men da var det slutt på den kameratslige tonen da, (skjønte jeg).

    For han ville ikke låne meg noen penger, (enda han vel var sersjant, (eller noe), og tjente mye mer, enn oss vernepliktige da).

    Han svarte bare ‘nei’ da, (når jeg spurte om å få låne penger).

    Så det er mulig at han var blakk og.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten

    En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.

    Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.

    Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.

    (Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.

    Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.

    En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).

    Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.

    For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).

    Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.

    Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.

    Selv om man da kom litt for seint tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.

    På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.

    Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.

    ‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.

    Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.

    Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.

    Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).

    Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.

    Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.

    (Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).

    Nemlig Didrik Beichmann.

    Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.

    Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.

    Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).

    Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.

    Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.

    Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.

    Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.

    Nemlig ei med veldig brune tenner.

    Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.

    (Ei dame i 30-årene kanskje).

    Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.

    Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.

    Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.

    Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.

    (Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).

    Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.

    (For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.

    Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.

    Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.

    Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).

    Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.

    (Var det vel).

    Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.

    Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).

    Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.

    (Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).

    For de folka kjente jeg ikke.

    Og jeg likte best å klare meg selv da.

    Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.

    Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.

    Det første året jeg bodde der.

    Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.

    Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.

    For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.

    Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.

    På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.

    (Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.

    Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).

    Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.

    (Vi hadde vel drukket og spist godt vel.

    Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.

    Noe sånt kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.

    En ide, som noen hadde tenkt ut da.

    Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.

    Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.

    Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.

    Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.

    Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.

    Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.

    Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.

    (Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.

    Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).

    Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.

    Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.

    Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.

    Og forklarte dem om situasjonen.

    (Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.

    For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post angående arv







    Gmail – 201100001 Henvendelse vedr klage







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    201100001 Henvendelse vedr klage





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Jan 3, 2012 at 11:51 AM





    To:

    "DA (postmottak)" <dapost@domstol.no>



    Hei,

    det står på deres hjemmesider at:
    DA behandler også erstatningskrav fra personer som mener domstolen har gjort feil som kan gi krav på erstatning.

    Også skriver dere at dere ikke kan gå inn i enkeltsaker.
    Det er da det reneste pølsevev og sludder.
    Nå får dere helvetes trøndere ta å vaske barten deres litt her da.

    Faens krapyl.
    Erik Ribsskog

    2012/1/3 DA (postmottak) <dapost@domstol.no>



    Domstoladministrasjonen har det overordnede forvaltningsansvaret for domstolene i Norge. Vi har ingen myndighet i enkeltsaker, og kan verken vurdere, kommentere eller gi råd i saker som behandles av domstolene. Vi kan heller ikke gi uttalelser i forhold til hvordan lovbestemmelser skal forstås. På denne bakgrunn kan vi dessverre ikke gå inn i din konkrete sak. Ønsker du å gå videre med saken, må du søke privat juridisk bistand. På www.forbrukerportalen.no og www.jus.no er det oversikter over hvor du kan få privat juridisk bistand, herunder også gratis rådgivning.

    <<NOARK.htm>>

    Med hilsen

    Terje Karterud

    seniorrådgiver

    Juridisk enhet

    Domstoladministrasjonen

    Postboks 5678 Sluppen

    7485 Trondheim

    Telefon direkte 73 56 70 52 Sentralbord 73 56 70 00

    e-post: terje.karterud@domstol.no

    Internett: www.domstol.no