johncons

Stikkord: Ulf Havmo

  • Min Bok 2 – Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990

    Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.

    Øystein likte Whooper Cheese-burgere.

    Men han ville ha dem ‘without onion’.

    Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.

    Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.

    Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne sommeren, (sommeren 1990).

    Så hadde Øystein blitt fan av kebab.

    Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).

    Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.

    Så lå det en kebab-sjappe da.

    Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.

    Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.

    Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.

    Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.

    Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.

    Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.

    Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.

    Det vet jeg ikke.

    Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.

    Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het ‘Computer Aids’, forresten.

    Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.

    Og Øystein sa vel da noe om, at ‘computer-aids, nei det hadde Jostein’.

    (Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.

    Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.

    Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.

    Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), ‘have you fucked Vicky yet?’.

    Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.

    Og da brøyt Øystein nesten sammen.

    Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.

    (Hu måtte stå opp vel muligens).

    Og Øystein sa til henne at, ‘I’m not like that’.

    Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.

    Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe sånt.

    Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.

    Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.

    Øystein kalte henne for hennes kjælenavn ‘Tin’, foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.

    Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.

    Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.

    Så jeg dreiv og sa sånn ‘Auswitch’ og sånn, hele tida der da.

    (Jeg var vel litt umoden da kanskje).

    Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.

    Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.

    Ekorn var ‘eichoniken’, eller noe, på tysk.

    (Fant vi ut).

    Og jeg bare tulla og sa ‘der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen’.

    Og ‘der eichoniken ge-skriken ge-skriken’, osv.

    Og ‘der eichoniken ge-fallen ge-fallen’.

    Og ‘der eichoniken ge-toten ge-toten’.

    Noe sånt da.

    Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.

    På tulle-tysk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.

    Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde ‘essen’ for mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen av de tyske språkstudentene.

    Han digga Depeche Mode, husker jeg.

    Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.

    Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.

    Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen ‘Depeche-gjeng’, i Drammen, til og med.

    Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.

    For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.

    Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.

    Da forstod han ingenting.

    Nei, man måtte snakke til han på engelsk.

    Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.

    Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.

    Siden jeg først pratet til han på norsk da.

    Noe han ikke forstod.

    Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.

    Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.

    (At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).

    Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.

    For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.

    (Selv om det kanskje ikke var så mange).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

    Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

    Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

    Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

    Som noen sa at var artig da.

    Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

    Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

    Det var for eksempel Master og ABUS.

    De klarte vi ikke å dirke opp.

    Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

    Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

    Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

    Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

    Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

    Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

    Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

    Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg flytta til Berger.

    (Var det vel).

    Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

    Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

    Og man kunne vinne ti kroner.

    Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

    Så jeg ville selge 20 lodd da.

    Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

    Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

    Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

    Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

    Hvem vet.

    Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

    Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

    Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

    Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

    Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

    Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

    At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

    Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

    Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

    Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

    Og spilte noe bingo og sånn der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

    Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

    Eller noe.

    Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

    Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

    Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

    At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

    Hvis man bråbremsa og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

    Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

    For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

    Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

    Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

    Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

    En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

    Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

    Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

    (For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

    Noe sånt).

    Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

    Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

    For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

    Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

    Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

    En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

    Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

    Men burgerne var gode, må man vel si.

    Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

    Og gamle kunder måtte vente.

    Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

    Det var på ‘Buss-burger’n’.

    Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

    Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

    Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    (Var det vel).

    Så dukka den burgersjappa opp da.

    Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

    Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

    Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

    Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

    Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

    Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

    Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

    Noe sånt.

    Sa ei ung dame der.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg.

    ‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

    Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

    Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

    For å spise.

    Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

    For å spise pizza vel.

    Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

    (Som var moderne på 80-tallet da).

    Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

    Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

    Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

    Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

    Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

    Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

    Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

    Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

    (Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

    Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

    På midten av 80-tallet en gang vel.

    Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

    Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 80: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 2)

    En gang, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

    Så tok jeg meg selv, i å prate Larvik-dialekt, til Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim vel.

    Jeg sa ‘jeg hæler ikke’, istedet for ‘jeg orker ikke’.

    Og ‘hæler’, det tror jeg ikke at dem sier på Berger egentlig.

    Det var sånn som Jarle, en kamerat i Larvik, sa.

    Han prata rimelig bred Larviksdialekt da.

    Mens mora vår, (Karen Ribsskog), hu prata cirka riksmål da.

    Så det som skjedde, det var vel at jeg, begynte å prate Larviksdialekt.

    (Selv om jeg nok ikke prata så bredt som for eksempel han Jarle da og Frode Kølner).

    Mens Pia, hu begynte ikke å prate dialekt.

    Pia prata vel hele tiden riksmål, sånn som mora vår vel.

    Et slags språk hvor man uttaler bokmål bokstavelig.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så hadde jeg prata høyt, eller noe, i Pascal-timen.

    Og da kjefta Pascal-lærerinna på meg, husker jeg.

    Hu var litt langt nede, etter at faren hennes hadde dødd.

    Og jeg var nok litt høyt oppe, etter å ha kommet inn på den her samarbeidsavtalen, i Drammen, og etter å ha fått meg jobb på CC, osv.

    Så jeg husker at hu Pascal-lærerinna sa at hu kunne ikke la være å kjefte, ‘fordi det er deg’.

    Så hu Pascal-lærerinna, hu mente nok at jeg var spesiell da.

    Det var nok fordi jeg var så flink i programmering, tror jeg.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Men hu var som sagt litt langt nede, så hva som egentlig foregikk inne i huet hennes, det veit jeg ikke.

    Hu var vel i 30-åra vel, og hadde lyst hår, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så dro Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og meg, inn til Drammen.

    Da vi skulle hjem, så dro vi som vanlig bort til Rutebilstasjonen.

    Da dukka det opp en eldre kar der, som sa at han måtte pisse.

    Men han var sjenert for at dem skulle kunne se han, fra toget.

    Så han lurte på om vi kunne stå liksom i en ring rundt han da.

    ‘Ja, så klart’, eller noe, sa Ulf Havmo da.

    (Noe sånt).

    Og Kjetil Holshagen anet heller ikke ugler i mosen da.

    Jeg skjønte jo det, med en gang, at dette var noe rart.

    Men Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de skjønte ikke noe da.

    De var så glad for å hjelpe, virka det som.

    Så dem bare fulgte etter da.

    Og da måtte jeg nesten følge etter jeg og.

    (Jeg dingla vel litt etter Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og han pedo-gubben vel).

    Da vi kom fram til han mannen sitt spesielle ‘pisse/runke-sted’, bak Rutebilstasjonen da.

    Så begynte jo han å runke, mens Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og jeg, stod der da.

    Jeg skjønte vel at det var det han ville, ihvertfall.

    For han prøvde liksom å stille oss opp, i en halvsirkel, (eller noe), da.

    Men Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, de skjønte ikke noe.

    De var som hypnotiserte da, av han gubben da.

    Som prata til dem på en kameratslig måte da.

    Så jeg bare sa at jeg skulle sjekke når bussen gikk.

    Også gikk jeg tilbake til der bussene gikk fra da.

    (Uten å sjekke når bussen gikk da.

    For det visste jeg jo fra før, mener jeg).

    Så gikk jeg tilbake da, og sa til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen og han gubben da.

    At ‘bussen går nå, så nå må vi dra’.

    For Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de var som forhekset da, og gjorde alt det han pedofile gubben ba dem om da.

    Altså de lot han pedo-gubben utnytte dem da.

    (Han pedo-gubben runka da, mens de gutta stod i ring rundt han da.

    Bak Rutebilstasjonen der da.

    Så sånn var det).

    Sånn som jeg skjønte det.

    Og de syntes at det var greit liksom.

    De trodde kanskje at han pedo-gubben bare skulle pisse.

    Hva vet jeg.

    Så jeg fikk etterhvert med meg Kjetil Holshagen og Ulf Havmo da.

    Og da banna vel Ulf og sa ‘fy faen’, eller noe.

    Så det var litt sånn ‘bønda i byen’.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde bodd i Larvik Sentrum, på slutten av 70-tallet.

    At jeg klarte å ignorere det han pedo-gubben sa da.

    For han var ganske ‘hypnotiserende’, må man vel kanskje si.

    Man kan jo prøve å spørre Ulf Havmo eller Kjetil Holshagen kanskje.

    Som kanskje ikke er så flinke, til å uttrykke seg.

    Så hva dem egentlig mente at foregikk.

    Inni deres kanskje litt forvirrede sinn.

    (For å fleipe litt).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Dem ble sånn rare, av å bli prata til, av han pedo-gubben da.

    (Det virka nesten som at dem bare syntes at det her var morsomt.

    Ihvertfall Ulf Havmo vel.

    Men men).

    Så det var best å ikke prate noe mer om det her da, mente jeg nok.

    Så vi var kanskje ikke voksne nok, til å dra med bussen, inn til Drammen, uten noen voksne.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skoleåret før jeg begynte å studere på NHI.

    Så var Øystein Andersen på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.

    For jeg husker det, at han prata om et studie i Informatikk, ved UIO.

    Og at han kjente masse folk, som studerte der.

    Og at de folka fant på mye gæernt/sprøtt/morsomt da.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke lyst til å være i et milø, som Øystein Andersen, (mer eller mindre), kunne kontrollere.

    Den der Informatikk-gjengen, ved UIO, den hørtes litt vel ‘svett’ ut, for meg.

    Så jeg visste at det fantes et studie, i Informatikk, ved UIO.

    Som jeg kunne ha gått på.

    Men jeg likte ikke det som Øystein Andersen fortalte meg, om miljøet på det studiet.

    Jeg så kanskje på meg selv som litt som en japp.

    Og da likte jeg ikke å høre om sånne barnslige, ‘nerde-aktige’ greier, som Øystein Andersen fortalte meg om, fra Informatikk-studiet på UIO da.

    Så det bydde meg imot, må jeg innrømme.

    Så selv om Øystein Andersen fortalte meg om at det fantes et informatikk-studie, ved UIO.

    Så hadde jeg ikke noe lyst til å gå der.

    Så jeg prøvde ikke engang å søke meg til det studiet.

    Etter de historiene som Øystein Andersen fortalte om derfra, når han var på besøk, i Leirfaret 4B da.

    (Mens han gliste litt vel, mens han fortalte de her historiene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev om i et tidligere kapittel.

    At Tim Jonassen fra Hyggen og Gjerdes Videregående, ble kalt ‘Tingeling’, av Magne Winnem og dem.

    Men det er mulig at det var ‘Timmelim’, som de Røyken-folka kalte han.

    Winnem kalte også Tim Jonassen for ‘Timotei’, mener jeg å huske.

    Så det var nok et eller annet rart, med Tim Jonassen, vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok det.

    Jeg husker at jeg følte meg litt sliten, en gang, våren 1989 vel, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående da.

    Dette prata jeg med Fred Bing, i klassen, om, husker jeg.

    Jeg stakk innom en helsekost-forretning, i Gågåta, på Bragernes, i Drammen.

    Også fant jeg noen slags vitaminer da, som var i et glass da.

    Så prøvde jeg å finne Fred Bing igjen.

    Gågata var full av folk.

    Og jeg trodde at jeg så Fred Bing.

    (Utafor Varemagasinet Lyche der vel).

    Så jeg visste han det glasset med vitaminer, (som jeg nettopp hadde kjøpt), da.

    Men så var det bare en annen kar, som hadde på seg den samme jakka osv., som Fred Bing da.

    Og som trodde at jeg prøvde å selge narkotika, eller noe, vel.

    Så det ble veldig dumt, husker jeg.

    For jeg var rimelig sliten og, på den her tida.

    Så jeg klarte ikke å få forklart meg noe heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg nevnte også for Øystein Andersen, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    At jeg hadde lyst til å bo i Oslo, og ha MTV, osv.

    (Viggo Snoghøj hadde jo kopiert en hel videokassett, (i Danmark), full av musikkvideoer, fra MTV, til Christell da, som hu pleide å ha med, opp i Leirfaret 4B da).

    Da kalte Øystein Andersen MTV for ‘brainwash-channel’, husker jeg.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av vel.

    (Av hvorfor Øystein kalte MTV for brainwash).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med den siste notatboka, som jeg kjøpte, i forbindelse med denne boka.

    Men jeg har en eller to notatbøker igjen.

    Hvor det står en del fler erindringer, som jeg ikke har klart å fått fletta inn riktig da, i de riktige kapitlene.

    Så det blir nok et par kapittel-deler til, ihvertfall, på denne boka.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 79: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo

    Like etter at jeg flyttet til Berger, fra Larvik, som ni-åring, i 1979.

    Så pratet jeg en del med bestefar Øivind, (farfaren min), borte i huset til Ågot, hvor jeg gikk for å spise middag, hver dag, etter skolen.

    Øivind hadde en sånn, (mer eller mindre), artig ting, som han gjorde.

    Noen ganger så kunne han vise meg en knyttet neve.

    Også sa han:

    ‘Ser du han her?’.

    Også sa han:

    ‘Her er broren hans’.

    Også viste han meg den andre neven og, (som også var knyttet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spilte jo fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

    (Fordi at mora mi ville det).

    Geri, (dvs. Geir Arne Jørgensen, min uvenn fra Sand), han var jo keeper, på det samme laget.

    Og en gang, som jeg spilte i forsvar, mot Selvik eller et Sande-lag, eller noe.

    Så dempa jeg ballen og sentret samtidig, til Geri da.

    Med et slags volleyspark.

    Når jeg stod like ved siden av målet.

    Og hadde en angriper i nærheten vel.

    Og Geri han lagde da selvmål.

    Han fanget ballen, men så snudde han seg rundt.

    Sånn at rumpa hans vendte ut mot banen.

    Og sånn at ballen havnet såvidt innenfor målstreken da.

    Mens han holdt den da.

    Geri tok en slags piruett da.

    Så det ble dømt som mål til motstanderlaget da.

    Så jeg kunne nesten ikke spille i forsvar da.

    Kunne det virke som.

    Siden Geri nok satt dette at vi var uvenner, over det at vi spilte på det samme laget da.

    Så Geri prøvde å få det til sånn da, at jeg lagde sjælmål, osv da.

    Geri lagde med vilje selvmål.

    For at jeg skulle få skylden, virka det som for meg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte også en kamp på Hurumlandet.

    Mot Filtvedt, eller noe sånt vel.

    Da fikk Geri kjeft av trener Skjelsbekk, husker jeg.

    Fordi at han hadde gjort noen ablegøyer, som keeper, og ‘driti ut’/erta motstanderne da.

    Etter den kampen, så sa vel Geri det, at de folka var så små, at de bare sklei over banen.

    Som var litt våt da, etter noe regnvær, tror jeg.

    Så det kan være at Geri ikke likte meg.

    Siden at farfaren min var fra Hurum.

    (Fra Holmsbu, rett over fjorden fra Bergeråsen da).

    Det er mulig at Geri hadde noe hat mot Hurum-folk.

    Han gjorde ihvertfall ekstra mye ablegøyer, i den kampen vi spilte, på Hurumlandet, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi bodde på den hytta i Brunlanes.

    Mora mi, søstra mi, Arne Thomassen, og jeg.

    Rundt 1975 vel.

    (For jeg husker at jeg fylte fem år, da vi bodde der).

    Så hadde mora mi et sånn slankeapparat, på lekerommet til Pia og meg der, husker jeg.

    Det var et sånt massasjeapparat, med et sånt bredt bånd på da.

    Som man skulle ha rundt livet da.

    Mens hele maskinen vibrerte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det tegnebrettet, som jeg foreslo, for døvekurset til Lene, å bruke.

    (Til hu lærerinna fra Døveskolen i Holmestrand da).

    Det het ‘Magna Doodle’, har jeg funnet ut seinere.

    (Mens jeg har bodd her på hostellet.

    Det var om på et TV-program, som jeg tilfeldigvis så her).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia sa også det, mens Pia og Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Nede i Havnehagen der en gang vel).

    At Christell var flau, siden hu hadde en pupp, som var større enn den andre.

    Under puberteten da.

    (Mener jeg å huske at Pia sa, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk på videregående vel.

    Så kom Christell opp til meg, i Leirfaret.

    Også sa hu at den og den gutten, (som jeg ikke visste hvem var), ville ha henne med, på noe som het NGU.

    (I Drammen, tror jeg).

    Jeg forklarte det, at NGU, det var liksom noe sånn litt ‘fanatiske’ greier da.

    Som stod for ‘Norsk Godtemplar Ungdom’.

    Og at det gikk ut på at man ikke skulle røre alkohol.

    (For jeg hadde jo sett den Emil-episoden, hvor Emil ble full av å spise kirsebær, som det hadde blitt brygget vin på, og da måtte han ha møte med Godtemplar-ene vel.

    Og jeg hadde også hørt på Radio Ung, en nærradio i Oslo, som var drevet av NGU, mener jeg.

    Så derfor visste jeg hva NGU var da).

    Men nei, sa Christell.

    NGU betydde ikke noe med ‘Godtemplar’ da.

    Så ble hu sur da, og stakk ned til Haldis igjen da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Drammensfjorden, som Bergeråsen ligger vel.

    Så pleier det forresten noen ganger å kjøre noen kjempestore båter forbi.

    Dette er båter med biler, fra Japan, eller noe.

    Som skal inn til Drammen Havn, hvor de fleste bilene, som importeres til Norge, blir levert til vel.

    Da blir det ganske høye bølger, i Drammensfjorden, må man si.

    Så det er ikke som i en innsjø akkurat.

    Selv om det er som i indre Oslofjord, mer eller mindre, kanskje.

    Men det kommer noen ganger noen ganske store bølger da, fra disse bilbåtene og andre skip da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Ulf Havmo og jeg, kjørte inn til Drammen, med bussen.

    Så var fjorden full, av tyske krigsskip.

    De skulle på noe vennskaps-greier, (eller noe), til Drammen.

    Det var et spesielt syn, husker jeg.

    Jeg kan ikke huske å ha sett krigskip før, i Drammensfjorden, hverken før eller etter dette.

    Men her var det da kanskje 8-10-12 tyske krigskip.

    Som seilte i samlet flokk, må man vel si, gjennom Drammensfjorden da.

    Så det var jo som en hel armada nesten, må jeg nok si.

    Og Ulf Havmo og jeg, vi trodde vel nesten ikke være egne øyne.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, som Ulf Havmo og jeg, dro inn med bussen, til Drammen.

    Så hadde det vært en front mot front-kollisjon, mellom en lastebil og en trailer vel.

    Han i lastebilen døde.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Han hadde kjørt forbi bussen, mener jeg.

    Og råkjørt litt da, i Svelvik vel.

    Noe sånt.

    En olje-bil, (som Ågot og faren min noen ganger pleide å få levert olje av, til huset på Sand vel), han hadde stått feil parkert, eller noe.

    Og så hadde det vel blitt som et kjørefelt der da.

    Eller noe.

    Ei sladrekjærring, hos Ågot, var det vel som sa det, seinere, til meg.

    At den oljebilen egentlig skulle ha stått parkert der og der da.

    Noe sånt.

    Odd Einar Pettersen, han satt vel på med en bil, inn til Drammen, tror jeg.

    Han gikk jo i klassen til Ulf og meg.

    Men Odd Einar var så storvokst, på denne tida, (da vi gikk på ungdomsskolen).

    Så han hjalp til med redningsarbeidet.

    De andre voksne, de trodde nok at Odd Einar var en voksen kar.

    Og ikke en ungdomsskole-elev.

    Så sånn var nok det.

    Ulf og jeg vi ble ikke bedt om å hjelpe til.

    Bussjåføren gikk fra myntapparatet sitt, mener jeg å huske.

    Så jeg kunne ha rappa noen mynter der vel.

    Men det gjorde jeg vel ikke, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En lille julaften, eller noe.

    Når jeg gikk på ungdomsskolen da.

    Så ble jeg rastløs.

    Også fikk jeg med Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    På å bli med inn til Drammen.

    Bare for å finne på noe da.

    Og da så vi faktisk Tom-Ivar Myrberg, ved rutebilstasjonen i Drammen vel.

    Han gikk ganske tett sammen med to kamerater.

    Vi sa vel ‘hallå Tommy’, eller noe.

    Men han svarte vel ikke, tror jeg.

    Han var vel kanskje litt sjenert.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var på besøk hos Espen Melheim, mens jeg gikk det første året, på videregående, eller noe, vel.

    (Eller dette kan også ha vært et av de siste årene, på ungdomsskolen).

    Så var vi en tur ut i stua dems.

    (Vi satt mest foran data-en, på rommet til Espen Melheim da.

    Men tok en tur ut på kjøkkenet, for å finne noe å drikke, eller noe, vel).

    Og der var mora til Espen Melheim, og den yngste søstera hans, (som jeg tror at heter Anette vel).

    Og hu Anette var sur da, og ville ikke ha middagen, som mora prata om da.

    For Anette ville bare ha ‘pølse’ da, som hu sa.

    Og Espen Melheim bare rista på hue da.

    Og gliste litt kanskje.

    Men han sa ikke noe.

    Også gikk vi tilbake til rommet hans.

    For å drive mer med data da.

    Mens mora og søstera hans sikkert fortsatte å krangle ute på kjøkkenet da.

    (Eller noe).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Pia bodde på Bergeråsen.

    Så hadde hu en gang et brev, liggende borte hos Ågot.

    Brevet lå der så lenge.

    Og lå liksom på kjøkkenbenken da.

    Som for å friste meg, eller noe, som ikke fikk noen brev selv, på den her tida vel.

    Så til slutt så ble jeg så lei.

    Så jeg bare åpna det her brevet da.

    Men det var vel bare noe fra ei venninne av henne, eller noe, tror jeg.

    Men hvorfor det brevet til Pia, skulle ligge borte på Sand, når Pia bodde hos Haldis.

    Nei, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har fortsatt en del fler notater her, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i memoarene mine da.

    Så det blir nok en del fler deler, av dette kapitellet.

    Så jeg få se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt lenge.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 76: Enda mer fra Sand

    Sommeren 1989, (hvis det ikke var sommeren etter), så hjalp jeg også onkel Håkon, (etter at faren min hadde bedt meg om å hjelpe), med å gjøre noe reparasjonsarbeid, på noen hytter, mellom Bjerkøya og Sande et sted vel.

    Han som eide hytta ble litt sur.

    For at han måtte betale full timepris for meg.

    For han syntes vel at jeg så ganske ung ut da.

    Onkel Håkon forklarte hva jeg skulle gjøre.

    Og jeg gjorde det da.

    Og det gikk vel stort sett ganske greit vel.

    Men jeg fikk en betydelig lavere timelønn da.

    Enn det Håkon fikk av han hytteeieren da.

    Så Håkon tjente også penger på det her da.

    Så jeg ble kanskje litt lurt.

    Det er mulig.

    Men sånn er vel Håkon, (må man vel si), at han kan kanskje være litt sur, og kanskje litt smålig da.

    Når det kommer til skillinger, for å si det sånn.

    Det mente vel Cecilie Hyde og, tror jeg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg jobba altså ikke bare på CC Storkjøp, denne ferien da.

    (Hvis det ikke var sommeren etter da, at jeg jobba sammen med Håkon, på den hytta.

    Hvem vet).

    Sommeren etter, (må det vel ha vært), så måtte jeg hjelpe faren min, med å spikre parkett.

    I de nye husene, som han hadde bygget, i Sandsveien.

    Det var furuparkett vel.

    Og den parketten skulle både på gulvet og veggene i stua, i Sandsveien der da.

    Jeg måtte bruke spikerpistol.

    Og noe elektrisk eller vanlig sag, av noe slag vel.

    Pluss at jeg måtte bruke metermål da.

    Jeg mener det var sånn, at de ytterste par centimeterne, av hvert parkett-bord, måtte sages av.

    Fordi endene ofte kunne være litt flisete da, eller noe.

    Jeg mener jeg fikk parketten til å se ok ut.

    Selv om dette var nytt arbeid for meg.

    Så jeg har også jobba litt som snekker da faktisk.

    Selv om jeg ikke fikk jobbe noe sørlig som snekker, på Strømm Trevare.

    Det var bare de par første åra vel, som jeg bodde på Bergeråsen, at jeg jobba der.

    Før jeg begynte på ungdomsskolen kanskje.

    Så industriell produksjon av trevarer, det har jeg ikke jobba så mye med.

    Hvis jeg sier at jeg jobba med å lage elementer, til senger, en vakt i året.

    I gjennomsnitt.

    I de ti årene jeg bodde, på Berger.

    Så blir vel det et noenlunde riktig tall, tror jeg.

    Men hvorfor jeg ikke ble bedt om å jobbe mer, med produksjon av senger og elementer, nede på verkstedet.

    Det veit jeg ikke helt.

    Men faren min ville ikke at jeg skulle jobbe så mye der da.

    Han mente at det var som et mareritt, å jobbe som Selvstendig Næringsdrivende.

    Og at det ville være mye smartere av meg, å få meg en godt lønnet stilling, i et firma da.

    Og jeg måtte jo høre på faren min.

    Farfaren min døde ikke lenge etter at jeg flytta til Berger.

    Så det var faren min som var ‘sjefen’ på verkstedet der, liksom da.

    Han var jo faren min, og han var jo også eldre enn Håkon.

    Og da Ulf Havmo og jeg, skulle jobbe der, som noe slags valgfag, i niende klasse.

    Så stod faren min og en annen kar der, og bare og stirra på oss, når vi gikk inn, på verkstedet der.

    Så jeg skjønte det, at faren min ikke ville at jeg skulle jobbe der.

    Og lære å stille inn maskinene, og sånn.

    Og det var kanskje litt rart.

    Siden dette egentlig var en familiebedrift.

    Må man vel si.

    Men i ettertid, så har jeg jo sett det, på nettet.

    At leiekontrakten, på eiendommen, som verkstedet lå på.

    Den var bare på 50 år.

    Så det var nok bra at jeg ikke begynte å jobbe der.

    For da kunne jeg jo ha mistet kontrollen, på situasjonen, rundt år 2010 eller 2015 eller 2020.

    Da hadde kanskje en Bøhmer, eller noe, dukka opp på døra mi.

    Og sagt at han ville ha verkstedet og huset til Ågot.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg var i Brighton, denne sommeren, (sommeren 1989).

    Så var det første som skjedde, forresten.

    Da jeg dukka opp i Shoreham der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Det var at Rick Hudson dro meg med på en fotballkamp.

    Jeg forklarte at jeg ikke var så sikker på mine ferdigheter i fotball.

    Men da dumma jeg meg visst ut.

    For han hadde ikke ment at jeg skulle spille.

    Men Rick Hudson skulle være keeper da.

    Og jeg og ungene til Hudson, skulle stå og se på kampen.

    Fra andre etasje, i en idrettshall da.

    Jeg syntes det ble litt rart, å stå sammen med ungene til Rick Hudson der.

    Så jeg lot de stå for seg selv, for det meste.

    Så jeg gikk bort til et annet rom da, og så på kampen derfra.

    Mens jeg noen ganger sjekka at de ungene ikke fant på noe tull da.

    Så sånn var det.

    (De ungene, de stod langs kortsida, og så på kampen.

    Mens jeg stod i det rommet, som var langs langsida da, av hallen).

    Hudson gjorde et par praktredninger, mener jeg.

    Han gikk vel ut i spagaten, eller noe, (omtrent ihvertfall), og.

    Dette var vel noe bedriftsfotball, eller noe, kanskje.

    Og det var innendørs da.

    Med håndballmål, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært i den samme hallen.

    Som jeg var og spilte volleyball-turnering i.

    (Der hvor det stod noen jenter, (sa en på laget mitt), som lo av meg, hver gang jeg rørte ballen, eller noe.

    Oppe på tribunen da.

    Hvem vet).

    Med EF Språkreiser-kurset.

    Sommeren 1988 da.

    (Når Øystein Andersen ikke var med tror jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg alltid gjorde det samme som han heller, der).

    Så sånn var muligens det.

    Hvem vet.

    Vi satt på med en kamerat av Rick Hudson, til den kampen vel.

    Rick Hudson hadde ikke bil selv, tror jeg.

    Og han kameraten ble litt sur, tror jeg.

    Siden jeg, (som var fra Norge da), skulle være med da.

    (Eller hva grunnen kan ha vært).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ågot ‘gura’ på meg en gang, mens jeg bodde på Sand.

    For hu likte ikke underbuksa ‘mi’.

    Men det var en blå underbukse, som var faren min sin, mente jeg.

    For den hadde jeg funnet, blant hans klær da, på rommet ‘mitt’ da, på Bergeråsen.

    Det var bare tull, mente Ågot.

    Hvordan kunne faren min få plass til utstyret sitt, i den lille underbuksa der, sa Ågot.

    Men da ble jeg fornærma.

    For jeg hadde vel ikke noe liten tiss selv jeg.

    (Selv om jeg ikke hadde sammenligna min tiss med faren min sin heller, akkurat).

    Men Nina Monsen hadde ihvertfall virka fornøyd, med størrelsen på pikken min.

    Da jeg knulla henne, den natta, i Leirfaret 4B, et halvt års tid før det her vel.

    Hu hadde da sagt, at ‘jeg har kjent større faktisk’.

    Men da hadde hu nok også kjent mindre, mener jeg.

    (Når hu sa det, på den måten der).

    Men Ågot hadde jo ikke ‘kuke-stell’ selv.

    Så hu skjønte kanskje ikke hvordan det med ståtiss og badetiss og sånn var da.

    Og Ågot hadde kanskje vært bortpå faren min da?

    Hvordan kunne Ågot vite hvor stor tissen til faren min var?

    Nei, dette var helt rart, syntes jeg.

    Og den underbuksa, den hadde Erik Thorhallsson mobba faren min for.

    For det var visst en silkeunderbukse, husker jeg.

    Fra da jeg var med dem til Son, en gang, når dem jobba på huset til Runar der.

    (Mener jeg at det kan ha vært).

    Erik Thorhallsson, han hadde ihvertfall sett faren min, i den underbuksa, skjønte jeg.

    Og ledd av faren min da, (skjønte jeg).

    Siden det var en silkeunderbukse.

    Eller kanskje ikke silke, akkurat.

    Så jeg visste det, at faren min hadde gått med den underbuksa.

    Men jeg var kanskje ikke så flink, til å handle undertøy selv, i Drammen, osv.

    Jeg syntes kanskje, at det var flaut.

    Derfor brukte jeg kanskje av det tøyet jeg fant, på Bergeråsen da.

    Og under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Så hadde kanskje noen av underbuksene mine blitt borte da.

    Så derfor gikk jeg kanskje i den underbuksa som egentlig var faren min sin da.

    Men jeg måtte jo bruke sokkene hans.

    Jeg hadde ikke egne sokker ihvertfall.

    (Ihvertfall ikke før jeg begynte å kjøpe tennissokker selv, når jeg gikk på videregående).

    Så jeg måtte en god del ganger bruke de gamle klærna til faren min da.

    Mens jeg bodde på Berger.

    Etter at jeg hadde begynte på videregående, osv.

    Siden jeg ikke hadde noen mor, som sørget for at jeg hadde nok, av egne klær da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette skjedde, mens jeg var på rommet ‘mitt’, på Sand.

    Så hvorfor Ågot gikk inn der, mens jeg gikk rundt i underbuksa.

    Det veit jeg ikke.

    Hu gikk kanskje litt for nærme, syntes jeg nok.

    Og det som kom ut av kjeften hennes.

    Det var så dumt, og som noe tåpelig kvinnfolk-prat.

    (Syntes jeg).

    Men Ågot var jo gammel.

    Og fra landet, i Rollag.

    Og hu hadde ikke noe skolegang, å snakke om vel.

    Og hu begynte jo å bli senil.

    Hu kalte meg jo hele tida for Runar, for eksempel.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om det her tullet hennes.

    At hu ‘gura’ over den underbuksa da.

    Jeg tok ikke Ågot helt alvorlig da, siden hu var såpass gammel og senil og dum da.

    Eller man burde kanskje ikke si dum.

    Men hu var gammeldags vil jeg si.

    Senil, virka det klart for meg, at hu hadde begynt å bli.

    Og hu var trangsynt, mange ganger, vil jeg si.

    Og kunne være vanskelig å diskutere med.

    Og hu var u-utdannet da, blir vel det riktige ordet.

    Hu hadde vel bare gått på skole, i 5-6-7 år, eller noe.

    Oppe i Rollag, tror jeg.

    Og kunne ikke skrive så bra, og sånn, mener jeg å huske.

    Så jeg tok ikke Ågot helt på alvor alltid da.

    Siden jeg syntes at hu kunne være litt sånn nesten skrullete noen ganger da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth Sevland.

    Han hadde fått meg til å kjøpe med en Depeche Mode eller Pet Shop Boys, videokassett, til han, i Brighton, den sommeren, som jeg bodde på Sand.

    Vi prata sammen, på telefonen, etter at jeg hadde kommet tilbake til Sand.

    (Det var muligens derfor, at jeg dro på den dagsturen, til London, den dagen, som jeg seinere møtte hu Sari Arokivi, i Brighton.

    For å finne den videofilmen, til Sevland).

    Jeg hadde jo ikke noen penger, etter russetida og ferien til Brighton.

    Og Sevland var jo fra Svelvik, og ikke fra Berger.

    Så jeg tulla litt, og la på noe vekslegebyr, eller noe da.

    Videokassetten, den kosta vel 10 pund, tror jeg.

    Og jeg sa til Sevland, at den kosta 120 kroner da.

    Noe sånt.

    (Men jeg tror at kursen på pund, var cirka 10 kroner da.

    Så den kosta vel egentlig bare 100 kroner cirka da.

    Men man får jo litt dårligere kurs, når man kjøper valuta, på postkontoret, osv.

    Og man må jo betale gebyr og sånn).

    Men Sevland ga meg bare en hundrelapp, på trappa til Ågot.

    Uten å forklare hvorfor han ikke ga 120.

    Kanskje han også hadde dårlig råd, etter russetida?

    Kanskje han visste at den videokassetten bare kosta 10 pund, i England?

    Hva vet jeg.

    Han så litt stygt på meg, mener jeg.

    Så det er mulig at han skjønte det, at jeg prøvde å lure han litt.

    Jeg lurte han jo en gang før og.

    Når det gjaldt det cover-et, til den Rambo First Blood II-filmen.

    Som Sevland og jeg, hadde spleisa på, i London, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986.

    For da hadde jeg gitt bort det coveret, til Øystein Andersen, husker jeg.

    Samtidig med at jeg hadde solgt min andel, av den filmen, til Kenneth Sevland.

    Så jeg tulla litt der.

    Men jeg måtte liksom gi noe tilbake til Øystein Andersen, syntes jeg.

    Siden han hadde med så mange kule filmer og spill, til Bergeråsen, nesten hver helg da.

    Rundt 1986 og 1987 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp ikke inn Sevland, hos Ågot.

    Jeg hadde vel aldri noen kamerater, på besøk, den tiden jeg bodde hos Ågot.

    Dette var vel på grunn av det som hadde skjedd.

    Da jeg ba Ågot, om å fortelle om den historia, som hu først hadde fortalt til meg, om den dram-flaska, fra polet i Drammen, som Jebsen hadde kjøpt på hennes rasjoneringsklipp, under krigen.

    Til Ulf Havmo, (sånn at han også kunne få høre denne artige historia da, tenkte jeg).

    Da ble jo Ågot så flau, og hu blei helt satt ut da.

    Da jeg spurte om hu kunne fortelle den historia, til Ulf Havmo.

    Dette må vel ha vært mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så etter det, så turte jeg vel ikke å ta med kamerater, inn hos Ågot, tror jeg.

    For Ågot hadde vært så barnslig da, og liksom blitt så flau og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Ågot var nok flinkere med jenter, sånn som Pia og venninnene hennes.

    Men med mannfolk, så veit jeg ikke helt, hvordan Ågot var.

    Jeg turte ihvertfall ikke å ta med kamerater, som Magne Winnem, Stein og Kenneth Sevland, inn til Ågot.

    (Selv om Ågot ikke var hjemme, da Sevland dukka opp der).

    For jeg var litt flau over Ågot da.

    For hu var så nervøs ofte.

    Og urolig da.

    Og vel litt uutdannet/dum da.

    (Selv om Ågot også hadde veldig mange bra sider.

    Så hadde hun også en del sider som man kunne bli litt flau over da, (syntes jeg), ovenfor kamerater og sånn da).

    Og jeg visste aldri hva som kunne få henne til å ‘gure’ da.

    Så jeg ba ikke inn Winnem og Stein der, hos Ågot.

    Og da ble det bare sånn, at jeg ikke ba inn han Kenneth Sevland der heller da.

    Selv om vel Ågot ikke var hjemme akkurat da, som Sevland dukka opp der.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men hu kunne jo ha dukka opp mens han var der kanskje.

    Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte, men jeg ba ihvertfall ikke han Kenneth Sevland, fra Svelvik, inn der da

    (Selv om han hadde vært på besøk hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Trond Johansen en gang da.

    Så sånn var det).

    (Og da Kenneth Sevland var der, for å hente den videokassetten.

    Det var før Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet tilbake fra Spania, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var enda noen ting, som skjedde, disse par-tre månedene, som jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989.

    Og det skal jeg se om jeg klarer å få skrevet mer, en av de nesten dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 45: Enda mer fra sommeren 1988, (del 4)

    Han italieneren, som foreldrene våre, babla om, at Pia og jeg måtte være med, på campingferie, forresten.

    Han sa også noe om at han likte lyshårede damer, (enda mora mi hadde brunt hår).

    Og han mente at jeg sikkert likte mørkhårede jenter.

    Sånn hadde ikke jeg tenkt på før.

    Og hvorfor han snakka om lyshårede jenter, det veit jeg ikke.

    For hverken mora mia eller Pia var jo lyshåret.

    Men men.

    Da vi kom hjem fra den ferien, med den ‘campingbilen’, (en Folkevognbuss), til han italieneren.

    Så var Pia oppe hos meg, husker jeg.

    Og så hørte vi på den Rock Steady Crew-kassetten, på stereoanlegget, til faren min.

    (Dette var vel sommeren 1984 vel, hvis jeg skulle tippe.

    Sommeren 1983, så var jo Pia og meg, i Nevlunghavn, på besøk hos Ingeborg og Johannes.

    Og sommeren 1985, så var jeg jo på min første språkreisetur, til Brighton.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Mens Pia og jeg, satt i sofaen, oppe i Leirfaret 4B der.

    Så dukka plutselig Christell opp.

    Mens den ‘Me and Baby Brother’-sangen, som han italieneren likte, var på da.

    Og da sa Christell det, at den var fin den kassetten da.

    Noe sånt.

    Så Christell og han italieneren, de hadde altså samme musikksmak da.

    (Siden de likte den samme sangen, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skrev om det, at det stod noen bilvrak, med knuste vinduer, på veien, inn til Blindvann der.

    Det skjedde også en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og gikk på barneskolen eller ungdomsskolen vel.

    At det stod en bil, på bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande der.

    Og den bilen, den hadde fått slått inn alle rutene og lyktene, osv., husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse vel.

    Noe sånt.

    Så ga faren min meg en eske, med vinterhansker, for gutter.

    Som hadde ‘falt av en lastebil’, sa han.

    Som han kjørte bak, hjem fra Drammen, eller noe.

    Og da fikk jeg beskjed om det, å bare gi sånne handsker da, til folk jeg kjente.

    Det var vel tjue par handsker, eller noe, som jeg fikk da.

    Og jeg ga vel noen til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, osv., mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christells nest eldste storebror, Jan Snoghøj, han ble etter nabodama, sammen med ei med lyst hår, fra ei bygd som heter Åmot vel, oppe i Buskerud et sted, tror jeg.

    En gang, så ble jeg dratt med, av hu fra Åmot da, og Christell og Pia, for å se en film som het ‘Tootsie’, (om en mann som kledde seg ut som en dame), på en av kinoene, i Drammen.

    (Jeg tror at de kinoene i Drammen, het Saga og Snorre kino, eller noe.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Det er noen år siden jeg var på kino i Drammen, for å si det sånn.

    Men men).

    Da vi kjørte fra Bergeråsen og inn på Svelvikveien, ved Berger skole.

    Så spurte hu fra Åmot, hvem det var, som stod i busskuret der.

    ‘Ole Christian Skjellsbekk’, sa vel Christell da.

    (Han som gikk i klassen min, og som var i Stavern, på det diskoteket, nede ved havna der, den gangen Pia fikk herpes, da hu ga munnsex, til en soldat, eller noe vel, der nede da.

    Sommeren 1988 vel.

    Så sånn var det).

    ‘Han var kjekk’, sa hu fra Åmot da, (ei som var 4-5 år eldre enn meg vel, eller noe).

    ‘Ja’, sa vel Pia og Christell da.

    Så de tre damene/jentene, de var svake for Ole Christian Skjellsbekk, med sitt mørke hår, (husker jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg gadd ikke å se den filmen, for jeg syntes det var litt på kanten, å se en film, om en mann, som ville være dame da.

    Så det slapp jeg da, av hu fra Åmot.

    Så jeg gikk bare rundt i Drammen, og kikka litt vel.

    Og kjøpte meg kanskje en hamburger, eller spilte på spilleautomater, på en burgersjappe, som lå på Bragernes der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at Christell og jeg, (og muligens også Pia), var på kino, i Drammen en annen gang.

    Da sa noen i filmen, at ‘ingen kler en grønn genser’, (på engelsk da).

    Også viste jeg Christell genseren min, som var grønn da.

    Og da lo Christell fælt, husker jeg, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, skoleåret 1988/89, så var jeg på en russekro, oppe i Hokksund eller Vikersund, eller noe.

    Og der, så møtte jeg hu fra Åmot.

    Hu sa det, at jeg burde komme meg bort fra familien min vel.

    Jeg svarte noe greier da, i farta.

    Og da sa hu det, at ‘det har du hørt av Jan’.

    Så da måtte jeg innrømme det, at det nok var sant da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Min søsters venninne, Cecilie Hyde, ville være med på denne russekroa, enda hu ikke var russ, (selv om hu var født det samme året som meg).

    Hu fra Åmot, hu gikk hjem fra den russekroa da, da jeg dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg måtte også henne i Oslo, et år eller to etter dette, og hu sa hei og hilste da, nederst i Karl Johan, var det vel.

    Men etter det, så har jeg ikke sett henne mer.

    Hu reagerte på det en gang, at jeg ikke ville være lenge nede hos Haldis, en julaften.

    Men heller ville være hjemme alene.

    Og da måtte faren gå opp til Leirfaret 4B og overtale meg, for å få meg til å gå ned igjen da, til Havnehagen og til Haldis igjen da.

    Men det ble jo bare som noe kunstig.

    Jeg trivdes ikke så bra der.

    Så det var ikke en hyggelig julaften, husker jeg.

    Da var det nesten bedre å sitte aleine hjemme, foran TV-en og spiste noe julegodteri kanskje og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, sa forresten det, en gang, som jeg var på besøk, da hu bodde i Nevlunghavn.

    At pizza, (som var favorittretten min, som tenåring, altså Pizza Grandiosa), det var bare ‘vomfyll’.

    Så bestemor Ingeborg fulgte med og visste hva den nymoderne maten inneholdt av næring da.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, under Svelvikdagene, sommeren 1988 vel.

    Så gikk jeg rundt der, uten at jeg fant noen å prate med vel.

    Alle folka der stod liksom i klikker da.

    Og jeg fant ikke noen klikk, som jeg hørte hjemme i da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble litt deppa nesten, av å henge der da.

    Men jeg fant hu Rose Marie Baltersen da, (hu pene, fra Sande, som hadde gått i klassen min, i første klasse, på videregående, altså cirka et år, før det her).

    Og hu stod i en klikk da, som det mest var gutter i vel.

    Og hu fikk jeg en klem av da, husker jeg.

    Men jeg kjente ikke de andre folka, som hu stod sammen med der.

    Og jeg tenkte at en av dem kanskje var typen hennes, eller noe.

    Så jeg hang ikke med de da.

    Men da stakk jeg bort til noen nabo-ungdommer av meg, som bodde i de trygdeboligene da, som nesten omringet Leirfaret 4B, hvor jeg bodde da.

    Og da fikk jeg bli med de, på fest, hjemme hos Lille-Oddis og de da.

    Men Lisbeth Mikalsen og ei jeg tror var søstera til Lille-Oddis.

    De fant seg to kavalerer, hvorav en av de, hadde 18-års dag vel.

    De tøffe kara, (som jeg ikke visste hvem var).

    De ble også med da, på den festen.

    Og hu søstera til Lille-Oddis og vel også Lisbeth Mikalsen, de lå på et soverom, og knulla vel, med de to tøffe kara da, som hadde 18 års dag.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt på kjøkkenet der, sammen med blant annet Rikhardt Mikalsen, (broren til hu Lisbeth Mikalsen da, som var på det soverommet der, og ‘peisa’ vel, mens jeg satt på kjøkkenet der da.

    Og det satt vel noen enda yngre gutter, enn han Rikhardt, på det kjøkkenet også, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da de var ferdige, med å knulle vel, på det soverommet der.

    Så stakk de to tøffe gutta vel.

    Og da, så ville Lisbeth og hu søstera til Lille-Oddis, de ville bli med ned, til meg der.

    Så satt vi i stua mi, i Leirfaret 4B, vi tre da.

    De to jentene satt i sofaen og jeg satt i den ene stolen da.

    I den lyseblå sofagruppen, som faren min, Pia og jeg, kjørte ned med en stol fra, til Danmark da, den romjula, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om tidligere, på bloggen.

    Plutselig, så kom Christell inn døra der, i full fart, midt på natta da.

    Hu stilte seg i stua, og begynte å prate til de to jentene, i sofaren.

    ‘Du har pulesveis’, eller noe, sa hu til hu søstera til Lille-Oddis da.

    Jeg reiste meg opp fra stolen og stilte meg like ved Christell, for å prøve å skjønne, hva den her skrikinga hennes, oppe hos meg, midt på natta, skulle være godt for.

    Men Christell svarte ikke noe, til meg da.

    Hu bare skreik og kjefta på de to jentene i sofaen da.

    UTen at jeg skjønner hva Christell hadde med å kjefte, på de, som jo var gjestene mine der, må jeg vel si.

    Men men.

    Christell stakk ihvertfall, uten å forklare noe.

    Og etterhvert så stakk de to andre jentene og.

    De sa vel ‘hadet’ ihvertfall tror jeg.

    Det var mer enn Christell sa, for å si det sånn.

    Så det var en veldig merkelig opplevelse, vil jeg si.

    Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, og hadde jo klint med to jenter, (ei fra Oslo og ei fra Hammerfest), nede i Brighton, tidligere den sommeren da.

    (Skikkelig råklining og, med tungekyss osv., i fylla, husker jeg).

    Og nå hadde jeg til og med klart å få to jenter, i passende alder, inn i stua mi, en sommernatt, til søndag vel.

    (Selv om vel minst en av dem allerede hadde pult fra før, den natta.

    Men men).

    Men når jeg liksom prøvde å roe dem ned, og når jeg liksom trodde at jeg skulle ha lykken med meg, å få snøre i bånn, som man vel sier.

    Så kommer altså Christell, (som da var noen måneder fra å fylle 16 år vel), brasende inn i stua mi, midt på natta, mens hu begynte å kjefe og klage, på de to gjeste-damene mine, som var et år eldre enn Christell vel.

    De var på klassetrinnet under meg da, Lisbeth Mikalsen og hu søstera til Lille-Oddis da, (eller hva hu var igjen. For hu bodde ikke på Bergeråsen, da jeg flytta dit. Men hu flytta vel til Bergeråsen noen år seinere, så jeg fikk ikke helt med meg hvem hu var. Hu bare dukka opp der liksom, må jeg vel si, at det virka som, for meg da. Men men).

    Og de to jentene, i sofaen, de turte ikke å si noe, til Christell.

    Enda Christell bare var en person.

    Og de to i sofaren var et år eldre da, enn Christell da.

    Men hva det her egentlig var om, det skjønner jeg ikke.

    Men cirka ti minutter etter at Christell dukka opp der, så stakk jo de andre jentene og.

    Så jeg hadde først tre pene lyshårede jenter, som var 1-2 par år yngre enn meg, i leiligheten.

    Og 10-15 minutter seinere, så hadde alle de tre jentene gått igjen, uten at jeg skjønte så mye, av grunnen til hvorfor de plutselig stakk da.

    Så der kan man se det, at ikke bare Pia prøvde å kontrollere sex-livet mitt, og kontakten min med damer.

    Faren min klagde en gang, som naboen min hadde sagt, at jeg hadde hatt damebesøk, en kveld.

    (Enda det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt uklipt hår), og søstera mi Pia).

    Og Christell ødela altså også for meg, når det gjaldt damer, og jagde damebesøk, som jeg hadde, om nettene da.

    Uten at jeg skjønner hvorfor, at dem skulle ødelegge for meg da.

    Men jeg måtte jo også bo alene, i Leirfaret 4B og Hellinga 7B, fra jeg var ni år.

    Så dem hadde vel noe vendetta mot meg da, eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men hvorfor Christell dukka opp, i leiligheten ‘min’, midt på natta.

    Det veit jeg ikke.

    Hu hadde kanskje fått høre det, at de to jentene, var hos meg, av noen av de unge gutta, som var hos Lille-Oddis og dem, den kvelden, som de jentene pulte de gutta, som feira 18 års dagen sin da.

    Hva vet jeg.

    Det er kanskje noen andre som skjønner, hva som egentlig skjedde der.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Christell, Pia og meg, vi var også på døvekurs, oppe hos kusina vår Lene, (som var datter av onkel Håkon og tante Tone), i Havnehagen da.

    (De på skrått nedenfor Espen Melheim og dem cirka, litt lenger opp i Havnehagen da).

    Så sånn var det.

    Det var ganske mange døvekurs-dager, som vi var på.

    Dette var vel mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.

    Og Pia og Christell gikk i femte klasse.

    Noe sånt.

    Pia og Christell de var kjempeflinke, til det her døvespråk-greiene.

    Det var nesten bare jenter, på de kurskveldene, og alle, (untatt Pia og Christell), var døve da.

    Så jeg syntes nesten at det var litt flaut, å være med, på det her.

    Det var onkel Håkon, som nærmest presset meg, til å være med, husker jeg.

    (Borte hos Ågot en gang da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Christell og Pia, de bodde jo på samme rom da, tror jeg.

    Så det øvde fælt da, etter skolen, nede i huset til Haldis der da.

    Mens jeg, jeg var ikke så ivrig, til å øve.

    Så jeg lærte mest døvealfabetet, husker jeg.

    Pia og jeg, vi forklarte det, at det fantes sånne tavler, som man kunne skrive på, og så viske bort igjen, det som man hadde skrevet.

    (Som vi hadde sett i lekebutikkene, i Larvik, eller noe da).

    Og da sa en av lederne, for døvekurset, at vi måtte kjøpe med noen sånne tavler, for henne.

    Så skulle vi få penger da.

    Noe sånt.

    Men jeg så et par ganger, i lekebutikken, på Lyche varemagasin, i Drammen, etter sånne tavler.

    Men jeg klarte ikke å finne det.

    Dette var vel sånn som ikke var i grunnsortementet, til lekebutikkene, kanskje.

    Lekebutikkene forrandrer vel kanskje de varene de har inne til salg, hele tiden.

    Det veit jeg ikke helt.

    Jeg har ikke jobbet i noen lekebutikk så.

    Men Matchbox-biler, der har de kanskje hele tiden.

    Mens sånne tavler det har de kanskje bare innimellom da.

    Hvem vet.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å finne noen sånne, i Drammen.

    Det var noe Pia og jeg, hadde sett, i Larvik, da vi bodde der, som barn, mener jeg å huske.

    Så det er mulig at hu kurslederen, ble sur, siden jeg ikke fant noen sånne tavler da.

    Hvor man skrev med en sånn plastikkpinne, også kunne man viske all teksten bort, ved å skyve på et håndtak da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så hvis noen som leser det her kapitellet, har noen sånne tavler, (som jeg forklarte om ovenfor), hvor man kan viske ut det man har skrevet, på lager.

    Så send de til døveskolen i Holmestrand.

    For da er det muligens en hjelp da, i hverdagen, for døve unger/ungdommer.

    Siden det noen gang kan være vanskelig å finne papir, å skrive på, i farta, hvis det er noe.

    Men hvis man har en sånn tavle, så kan kanskje de hørende ungene, forklare på den da.

    At en døv unge og en unge som ikke kan tegnspråk, kan ha en samtale, på en sånn ‘viske-tavle’ da.

    Det var noe sånn vi prata om, på den første kursdagen der vel.

    Jeg lærte ihvertfall døvealfabetet, som jeg vel husker delvis enda.

    (Jeg kom til ‘f’ ihvertfall).

    Og en gang, så var vi på besøk, på døveskolen, i Holmestrand.

    Jeg husker at jeg stod utenfor skolen der ihvertfall.

    (En skole som var litt oppe i ‘lia’ der, sånn som jeg husker det).

    Og jeg husker at jeg stod i en stor gruppe unge ungdommer der.

    Hvorav de fleste var døve, og bare Pia, Christell og meg, var hørende vel.

    En døv gutt, var skikkelig populær da, husker jeg.

    Så det var ikke bare å komme der, å hevde seg, selv om man var hørende da, skjønte jeg.

    Men men.

    Dette var hjemmebanen til de døve skjønte jeg, så der gikk det nok mest i døvespråk, og jeg som hørende, (som ikke var så flink, til å lære døvespråk), jeg sleit litt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia sa jo det en gang, til meg, i Leirfaret 4B, noen år etter det her, at grunnen til at Lene ble døv, var at onkel Håkon, hadde spilt så høyt på stereoanlegget sitt, da Lene var baby da.

    Noe sånt.

    Men men.

    (Jeg vet ikke om det var mora vår, som hadde fortalt Pia det her.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Jeg husker det, at for å si navnet, til en døv, så holdt det å si den første bokstaven, i navnet da.

    Jeg måtte huske den første bokstaven, på alle de døve jentene da.

    Men jeg hadde visst glemt Lene, en gang, husker jeg.

    Så da lo alle de døve jentene da, når jeg glemte å vise tegnet ‘L’ for Lene da.

    (Selv om jeg synes at de lo litt vel tidlig.

    Før jeg liksom fikk sjangsen, til å vise riktig tegn.

    Så det er mulig at det var noe lureri.

    Hvem vet.

    Men men).

    En gang, mens jeg bodde i Hellinga 7B.

    (Et sted jeg flyttet fra, før jeg ble elleve år).

    Så jeg var altså ni eller ti år, da dette skjedde.

    Det som skjedde, var at bestemor Ågot, bestefar Øivind, onkel Håkon og tante Tone.

    De skulle alle ned til Rhodos, en sommer.

    Jeg, (som var 10-11 år), skulle passe på den et halvt år yngre vel, kusina mi, Lene(!).

    Så jeg har faktisk jobba som støttekontakt for døv person, i en drøy uke vel.

    Dette var en sommer, husker jeg, (det var ihvertfall ikke snø da).

    Så det var vel sommeren 1980 eller påsken 1981 kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Tegnet for ‘mamma’ og ‘pappa’, på døvespråket, det er forresten å ta seg på nesetippen, for ‘pappa’ da vel, og på siden av nesa, for ‘mamma’.

    Noe sånt.

    Så jeg kunne litt døvespråk, den uka, som jeg skulle passe på Lene.

    Men nesten ikke noe.

    For dette var _før_ døvekurset da.

    Så jeg var nok for ung, til å være ‘reservepappa’, for Lene da.

    Men men.

    Lene sov vel i dobbeltsenga til faren min, mener jeg å huske.

    For faren min sov nede hos Haldis da.

    Og jeg sov i min enkeltseng da, som var i det samme soverommet, som senga til faren min da.

    Så Lene og jeg, vi sov i samme rom, som 10-11 åringer da.

    Men jeg tulla ikke med henne, sånn som Tommy gjorde en gang, husker jeg, da han tok av henne alle klærna osv.

    Mens han lå oppå henne på gulvet.

    Jeg prøvde å være snill mot Lene da, siden hun var døv, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi skulle på sirkus, i Drammen, faren min, Lene og jeg, da jeg passet på Lene.

    Men det sirkuset var seint på dagen, så vi var der når de bygde teltet, husker jeg.

    Så det ble for lenge å vente.

    Jeg måtte henge med Lene da, mens faren min jobbet nede på verkstedet.

    Jeg husker at Lene og jeg, vi leste tegneserier, borte hos Ågot.

    Og det var et album som jeg hadde der, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.

    Som jeg syntes var artig da.

    Og som jeg lot Lene lese.

    Også tulla jeg med Lene, og helte noe suketter oppi et glass, og lagde liksom sånn salgsbod da, utenfor huset til Ågot.

    Også skreiv jeg ‘Lykkevann 1 krone’, på en plakat da.

    Og da kjøpte Lene et glass sånt Lykkevann da, husker jeg.

    Det var den eneste måten jeg klarte å kommunisere med Lene på da, omtrent.

    Å skrive sånne plakater, osv.

    Men man kan se det på ansiktet, til den som er døv, litt, om de er rolige og sånn.

    Så jeg måtte liksom se på trynet hennes da, og prøve å tolke grimasene hennes og sånn, for å finne ut om hu var fornøyd da, osv.

    Men men.

    Så jeg har altså vært en slags støttekontakt, for to av søskenbarna mine.

    Nemlig Lene, som var døv, da jeg var sånn ti år vel.

    Og Ove, som var fra Follo, noen år seinere, da han skulle plukke jordbær da, i åkeren til familien Sand, på Sand.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter at bestefar Øivind var død.

    Så flytta bestemor Ågot, inn på det gamle rommet, til faren min.

    (Et rom som var over gangen for kjøkkenet, husker jeg).

    Av en eller annen grunn.

    Og da ble det plassert minst en køyeseng, inne på det gamle ‘hoved-soverommet’ der, husker jeg.

    Men men.

    Og Tommy og meg, (og kanskje flere av oss søskenbarna da).

    Vi skulle av en eller annen grunn, sove over der, en gang, husker jeg.

    Og jeg hadde jo rimelige komplekser, fordi jeg var en av de siste, i klassen min, som kom i puberteten da.

    Vi hadde jo seksualundervising, på skolen.

    Og vi lærte det, at også guttene fikk større brystvorter, (mener jeg å huske, ihvertfall), i puberteten da.

    Og jeg var vant til å være klassens ‘racer’, i matte, og sånn.

    Så jeg syntes det var så flaut, å være treit, i puberteten.

    Så jeg lurte på det, om jeg var mindre utvikla, enn fetteren min Tommy, (som var fem år yngre enn meg), også.

    Så jeg la merke til at han hadde fått ganske store brystvorter da, (til å være en gutt, mener jeg).

    Men det hadde ikke jeg fått enda da vel, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på det, om til og med Tommy, (som var født fem år seinere enn meg), fikk hår på tissen, før jeg fikk det, sommeren 1987.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men det som var, det var at Tommy, han merka det da, at jeg liksom kvakk til da, da jeg så det, at han hadde begynt å komme i puberteten, (før meg da).

    ‘Du så på puppen min’, sa TOmmy da, etter at han hadde krabba oppi senga si, ovenfor meg da, i køyesenga da.

    Men da svarte jeg ikke noe, for da syntes jeg at det ble så flaut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øivind døde vel sommeren 1983 vel.

    Så dette her var kanskje seinere i 1983 da, eller i 1984 da, eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men nå begynner klokka å bli 24, her på hostellet.

    Så jeg få skrive mer, på det her kapitellet, en av de neste dagene, eventuelt.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 40: Sommeren 1988

    Sommeren 1988, så husker jeg det, at Pia og jeg, var å besøkte mora vår, som da bodde på Borgheim, utenfor Tønsberg.

    Pia og mora mi, de dro med meg inn, på en Hennes og Mauritz-butikk vel, i Tønsberg sentrum, (med bussen), og kjøpte en hvit jakke og en hvit bomullsbukse, til meg.

    Enten for mine penger, eller om det var mora mi sine penger.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men de sa det var fordi at jeg trengte nye klær, når jeg skulle til England.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora vår, hadde også besøkt meg, et par ganger, på Bergeråsen.

    En gang, så hadde hu med noe treskjæring, som bestefar Johannes hadde laget, før han døde, en del år tidligere på 80-tallet da.

    Treskjæringen var av en madonna med jesusbarnet, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg tulla og sa at jeg skulle bruke den til å fyre i peisen.

    Men det var bare tull da.

    Og da sa ikke mora mi noe vel.

    Men jeg hadde den oppå peisen, tror jeg, i Leirfaret 4B der.

    Og jeg hadde også den treskjæringa med meg, inn til Oslo vel.

    Ihvertfall så hadde jeg den, da jeg bodde på St. Hanshaugen, fra 1996 til 2004, husker jeg, oppå reolen, i stua der.

    Og den treskjæringen, den ligger nå hos City Self Storage, i Oslo.

    (Det var ihvertfall der jeg la den, i 2004).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen hadde også med en rund puff dit, som var rød og brun vel, med noe mønster på vel.

    Det tror jeg at var moren min som hadde med.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Mora mi lå også over der en gang, sommeren 1988 vel.

    Og da sa Pia at det fest på Berger.

    Og jeg gikk dit.

    Men da gikk jeg langs fjorden.

    For jeg hadde lyst til å ha slappe av litt.

    Så jeg satt litt, under en fjellhammer, (eller hva det heter), på Berger og så ut mot fjorden da.

    Som er fin om kvelden, om sommeren.

    I juni og juli så blir det ikke så kaldt om kvelden ofte, ved Drammensfjorden da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så gikk jeg hele veien, langs fjorden, bort til Berger da.

    Og ei jente stod ved veien forbi båthavna der, og spurte meg om forskjellige ting vel.

    Jeg fant vel ikke noe fest, men gikk vel hjem igjen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ulf Havmo, han ville en gang, at jeg skulle spørre Erik Furuheim, om å få låne luftgeværet hans.

    Jeg syntes vel ikke at det var så artig, men jeg gjorde det, siden Ulf maste da.

    Vi hadde vel skutt mye fra før, tror jeg, med luftpistol og luftgevær da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men Erik Furuheim, han sa Carl Fredrik Fallan om, at var ‘gæern’.

    Erik Furuheim var storebroren til Per Furuheim, som var storebroren til Thor Furuheim, som døde i hagen til Petter og Christian Grønli og dem da, som jeg har skrevet om tidligere, rundt 1980 vel.

    Erik Furuheim hadde kræsja med bil, ikke langt fra gangbrua ved Berger skole, sa Carl Fredrik Fallan, en gang.

    Carl Fredrik sa at hans storebror, hadde vært der, da det skjedde, og han hadde kunnet se hjernen til Erik Furuheim, sa han, for han hadde fått skadet hue sitt da, etter ulykken.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Erik Furuheim, han måtte på sykehuset i Tønsberg.

    Og han fortalte det, husker jeg, at sykepleierskene der, hadde vært så snille, (eller noe).

    Og det var vel også en episode med to bikkjer som skulle parre seg.

    At Erik Furuheim ville betale storebroren til Carl Fredrik Fallan penger, hvis han fikk se på, at to bikkjer parret seg.

    (Hvorav den ene var Laura da, bikkja til Carl og dem).

    Men det ble vel ikke noe av, tror jeg.

    Erik Furuheim jobbet som Dag Furuheim, på min fars bedrift, Strømm Trevare.

    (Selv om ikke Erik Furuheim jobbet der like lenge som Dag Furuheim vel.

    Men men).

    Ulf Havmo visste at Erik Furuheim hadde luftgevær.

    Og fikk meg til å spørre Erik Furuheim, om vi kunne få låne det en gang.

    Siden jeg ofte var borte på verkstedet da, siden bestemor Ågot bodde i nabohuset.

    Det fikk Ulf og jeg lov til.

    (Dette kan kanskje ha vært mens jeg gikk i niende klasse, eller noe.

    For jeg var litt deppa vel, på den her tida, tror jeg.

    Men men).

    Vi gikk ned på jordet, til Gøril og dem, med luftgeværet til Erik Furuheim, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvorfor vi gikk dit.

    Det var muligens Ulf som ville det.

    Noe sånt).

    Noen hyttegjester, oppi ‘lia der’, ovenfor riksveien, begynte å hoie litt vel.

    Og like etter det, så dukket det opp et helikopter, like over huet på oss.

    Jeg fikk jo helt sjokk, og løp som bare det, inn i skogen.

    (Som var like ved jordet der da).

    Og så løp jeg opp til verkstedet, og så inn i huset til Ågot.

    Ulf hadde luftgeværet, og satte det et sted da.

    Han dro vel bort på Berger, tror jeg.

    Erik Furuheim spurte meg seinere, om hvor luftgeværet hans var.

    Og da måtte jeg spørre Ulf Havmo om det, på skolen.

    Og da sa Ulf Havmo det, at det stod, ‘på hjørnet av verkstedet’, eller noe.

    Jeg misforstod, og kikka i hjørnene, inne på verkstedet.

    Så gikk det en tid til da.

    Så spurte jeg Ulf Havmo igjen da, om hvor det luftgeværet var.

    Og da skjønte jeg det, at det stod utafor verkstedet.

    Men da hadde det jo gått en vinter, siden vi skulle prøve det luftgeværet, og fikk et helikopter etter oss.

    Så jeg tror at vi kanskje lånte det luftgeværet, høsten 1985.

    Også fant jeg det igjen, våren 1986.

    Men da var det gjennomrustet, må man vel si.

    Det hadde stått utenfor verkstedet, på hjørnet der, (like ved der bestefar Øivind pleide å pisse, da han levde), en hel vinter da.

    Så det var jo blitt veldig rustfarget, må jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så ga jeg vel luftgeværet tilbake til Erik Furuheim da.

    Og sa sorry for at det var ødelagt, og at jeg hadde misforstått hva Ulf Havmo hadde sagt, angående hvor han hadde satt fra seg det luftgeværet da.

    Også spurte jeg om hvor mye vi måtte betale, eller noe.

    Men det var ‘greit’, sa Erik Furuheim.

    Han ville ikke ha noen penger, sånn som jeg skjønte det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ulf Havmo hadde også en storebror som het Jens, husker jeg, som Ulf Havmo skrøyt av, en 17. mai en gang vel, da han Jens var russ, tror jeg det var.

    Jens var visst veldig populær, oppe på Frøya, hvor de hadde slekt da.

    Der var visst damene helt gærne etter Jens, skjønte jeg på Ulf, en gang.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, da jeg var i Svelvik, på 16. mai.

    Så hadde ei tenåringsjente der, på seg en hvit t-skjorte vel, med sex-stillinger på da.

    Hu spurte meg, (og noen andre da), hvilket stjernetegn vi var.

    Også pekte hu på en sexstilling da, som var for det stjernetegnet da.

    Men det var ikke sånn at hu spurte om vi ville prøve den stillingen, mener jeg å huske.

    Så hvorfor hu gikk rundt med en sånn t-skjorte, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En av de siste dagene, som jeg gikk på Sande Videregående.

    Så hørte jeg det, at Elin fra Nesbyda og Lene Andersen.

    At pratet om gutter.

    ‘Jeg tror jeg vil ha Erik eller Carl’, eller noe, sa Lene Andersen vel.

    Til hu Elin da.

    Noe sånt.

    Men da jeg gikk bort til Berger den gangen, som Pia sa det var fest på Berger da.

    Og mora mi var på besøk hos meg, i Leirfaret.

    Så gikk jeg nesten på et par, som lå og klinte, på en bryggefest der, på Berger.

    (Kom jeg på nå).

    Og det var Carl Fredrik Fallan og Lene Andersen da.

    Begge sa ‘hei’, når de så meg, også fortsatte de å kline da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at mora mi hadde bodd hos det ekteparet i Svelvik.

    Og så vært på sinnsykehus, eller hjem, eller noe da.

    Så hadde mora mi besøkt meg, i Leirfaret 4B, sammen med en støttekontakt.

    Men jeg likte ikke hun støttekontakten da.

    Hu sa jeg måtte være ‘litt snill mot mora mi’.

    Men det hadde skjedd så mye.

    Hu støttekontakten sa det, at mora mi og jeg ‘ligna’, og da ble mora mi glad, husker jeg.

    Så mora mi hadde vel ikke så bra selvtillit da, det er mulig.

    Men men.

    Men jeg syntes ikke at mora mi trengte støttekontakt akkurat.

    Det ble som noe flaut for meg.

    Så derfor var jeg ikke så fornøyd, når mora mi dukka opp med en støttekontakt der en gang da, i Leirfaret 4B.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev, i et av de tidligere kapitlene, at Eva Olsen, fra Svelvik, var kjent for å være ‘felleshore’.

    Men det er mulig at jeg blander.

    Men jeg tror at det var hun, som ble kalt ‘Svelvik Open’, ihvertfall, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Min søsters venninne, Cecilie Hyde, sa at Eva Olsen en gang hadde gått med kyskhetsbelte, på Sande Videregående, før hu skulle på en heavy-konsert, en gang, (i Drammenshallen vel antagelig).

    Det syntes Hyde at var litt ‘far out’, husker jeg, at hu sa.

    Så Eva Olsen ble kanskje ikke akkurat kalt ‘felleshore’, det er mulig, men hu hadde ihvertfall dårlig rykte da, sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg hadde problem med sveisen igjen.

    (Jeg hadde kanskje litt komplekser, for utseendet mitt osv., da jeg var tenåring, ihvertfall).

    Og jeg fikk ikke håret mitt bra, før jeg skulle til Brighton, sommeren 1988, husker jeg.

    Men jeg gikk ned til en strand på Sand der, og badet og fikk litt saltvann og sånn, i håret.

    Og da så håret bedre ut, husker jeg.

    Hvis ikke det var jeg som fikk meg litt brunfarge, i trynet, eller noe, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker ikke hvem jeg satt på med, til Fornebu.

    Men jeg husker at faren til Øystein var der, og mora til Øystein og vel, og også Øystein da.

    Også tok vi fly til London vel, og så buss til Brighton da.

    Vi skulle bo hos en familie, som det lukta kattepiss hos, husker jeg, i King George Rd. vel, i Brighton da.

    Kona i huset pratet sånn ‘baby-engelsk’ til oss cirka.

    Og jeg ble litt irritert da, siden jeg jo hadde vært i England to somre før.

    Så jeg likte å bli snakket til på vanlig engelsk liksom.

    Men jeg syntes at hu kona hadde en litt nedlatende tone da, for å si det sånn.

    Øystein og jeg, vi gikk ut, og fant en Fish and Chips-shop, (en såkalt ‘Chippie’), oppe ved Old Shoreham Rd. vel.

    Noe sånt.

    Jeg likte ikke så godt fisk, men jeg kjøpte noe chips ihvertfall, husker jeg.

    Ei dame fra Hamar, som het Hanne vel, (som det var noe med nesa med, husker jeg), bodde ikke så langt unna der.

    For jeg husker at Øystein og jeg, traff henne, ved den chippien da, en gang seinere vel.

    Noe sånt.

    På kurset vårt var det også en nordlending, som het Per Håkon vel, som ble kalt Perky, av vertsfamilien sin vel.

    Det bodde også en gutt fra Østlandet, på den andre sida av gata, for der Øystein og jeg bodde.

    (Også i King George Rd. da).

    Så sånn var det.

    Skolen vår var i Southwick Community Centre.

    En drabantby, (eller noe), som ligger mellom Shoreham og Brighton da.

    Han mannen i huset, jobbet nattevakter, så han så vi sjelden noe til.

    Det ekteparet, de hadde en kvinnelig pasient, som alltid var sengeliggende, liggende i en seng, i stua, ikke langt fra der TV-en stod.

    Og de hadde også noen katter der.

    Så det lukta ‘kattepiss’ der, sa kursleder Paul Wilkie, en gang.

    (Uten at jeg veit om den lukta var fra kattene eller hu pasientdama i stua).

    En gang, som jeg satt og så på Fotball-EM, i stua der, så våkna plutselig hu dama, i sykesenga, og grynta fram noen lyder til meg da.

    Som at hu prøvde å prate, eller advare da.

    Noe sånt.

    Før hu kona i huset kom og ga hu noe mer bedøvelse, eller noe, da.

    Etter dette, så ble jeg kasta ut av stua.

    For jeg måtte gå ut og få meg noe frisk luft, eller noe, sa hu kona i huset da.

    Jeg fikk ikke lov å sitte i stua, og se på TV, (sånn som jeg hadde gjort, da jeg var i Weymouth, to år tidligere).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi fikk ikke nøkler, til utgangsdøra da.

    Så en gang, som vi på språkkurset, skulle spille fotball.

    Så sleit vi.

    For det var ingen hjemme der.

    Jeg husker at Øystein fikk seg en kamerat, som også var adoptert vel, der.

    Og han var med oss da vel.

    Øystein var litt umoden kanskje.

    Og snakka hele tiden om Freddy, fra ‘A Nightmare on Elm Street’-filmene.

    Og om Jason, fra ‘Friday the 13th’-filmene.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi klatra inn et vindu der da, for å hente fotballtøy.

    Og da ble det rabalder seinere.

    For noen naboer hadde vel sett dette da.

    Men vi måtte jo ha fotballtøy, når vi skulle spille fotball, med EF Språkreiser da.

    Så sånn var det.

    Og etter dette, så fikk vi utdelt nøkler der, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo vært på språkreise, til England, to ganger tidligere.

    Jeg syntes jeg levde i et helvete, på skolen og hjemme, på Bergeråsen.

    Siden jeg ble mobbet på skolen og siden at jeg ble fryst ut av familien min, og måtte bo alene da.

    Så sånn var det.

    Og Øystein, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom Kjetil Holshagen da.

    Han var fan av skrekkfilmer og junkfood.

    Jeg var også fan av junkfood, og likte film og musikk da.

    Så derfor ville vi dra til England, for å kjøpe videofilmer, i London, (som Kenneth Sevland og jeg, hadde gjort, et par år tidligere), og spise masse junkfood, osv.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var jo en av de eldste, på denne språkreisen.

    Så da vi spilte fotball, mot et EF-lag, fra et annen land vel.

    Så sa jeg ‘bra’, når ei jente, fra Hammerfest, med mørkt, krøllete hår vel, spilte bra da, på banen.

    Og da hadde visst hu blitt forelska i meg, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men jeg var svak for lyshårede jenter da, og hu hadde ei venninne, med lyst hår da, som også var pen.

    Og Brighton var jo full av pene jenter, som var på språkreise, om sommeren.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men på en strandfest da.

    Så hadde vel jeg kjøpt noe drikkevarer, tror jeg.

    Og jeg blei litt full.

    Og satt meg på en benk.

    Også dukka det opp ei brunette, fra Oslo, som var cirka 16 år, tror jeg.

    Og hu skulle kline da.

    Og da hadde ikke jeg klint, på 4-5 år vel.

    Siden jeg pleide å kline, med Christell, Nina Monsen og Gry Stenberg da.

    Før jeg begynte på ungdomsskolen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Plutselig, mens jeg satt der å klinte med hu brunetta, fra Oslo, (som var ganske fin da, må man vel si).

    Så dukka hu fra Hammerfest opp der.

    Og hu dytta vekk hu fra Oslo.

    Og begynte å kline med meg, enda værre da.

    Det var tungekyss og det hele, med begge to da.

    De satt vel oppå meg, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg hadde drikki så mye, at jeg måtte spy.

    Så jeg gikk bort en stund.

    Men hu fra Hammerfest ville fortsatt kline da, når jeg kom tilbake.

    Så hu var nok også rimelig drita, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så når hu fra Hammerfest, fylte 16 år.

    Den kvelden, så fulgte hu og hu pene lyshåra venninna.

    De fulgte etter Øystein, Perky og meg, og han med det krøllete lyse håret, (som bodde ovenfor oss der, i King George Rd., han fra Østlandet).

    Og de satt seg på en gangbru, over Old Shoreham Rd. der da.

    De gikk av bussen, på samme stoppested, som oss gutta da.

    Enda de vel bodde i en annen del av Brighton, tror jeg.

    Øystein sa det, til meg, at jeg burde nok gå bort til de jentene litt.

    Men jeg var edru, og de var nesten drita, må jeg vel si.

    Og jeg var litt sur på hu med krøllene, siden hu hadde dytta bort ei annen jente, fra Oslo, som var finere da, syntes jeg.

    Og jeg hadde ikke hatt noe sex ennå heller, på den her tiden.

    Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å bli kvitt hu litt plagsomme, fra Hammerfest, med krøllene da.

    Men det skulle jeg nok ikke ha sagt.

    For da skjønte jeg det, at folk prata om meg, på skolen, dagen etter vel.

    Noe sånt.

    Hu lyshåra var sammen med en kar, med lyst hår, (fra Østlandet vel), som hadde sagt til meg, etter at jeg klinte med hu med krøllene, (men før jeg sa at jeg var ‘homo’, til hu), at ‘da har du jo fitte da’, når vi snakka om hu med krøllene, fra Hammerfest.

    Men jeg hadde aldri hatt noe dame før, (etter at jeg kom i puberteten, ihvertall), så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det her da.

    Jeg var litt usikker, på den her tiden, må jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også en svært guttegjeng, fra Gulskogen/Drammen vel, med på den her språkreisen.

    En av de, ble kalt for ‘Eggemøller’n’.

    Og de her gutta, de hadde en sang, som gikk sånn her:

    ‘Vil du væra skal du væra eggemøller. Ja for faen’.

    Noe sånt.

    Og den sangen sang de da, når vi spilte fotball og sånn, var det vel, tror jeg.

    Det var nesten litt skremmende, og jeg må innrømme det, at jeg ikke skjønte helt den sangen de sang.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dette var også den første ferien, som jeg var på i England, mens jeg røyka da.

    (Siden jeg hadde begynt å røyke litt, et år tidligere, da Pia og jeg var i Sveits, hos tante Ellen).

    Jeg røkte vanligvis Marlboro, for de ble solgt overalt.

    Men jeg fant også etterhvert Prince-sigaretter, som ble solgt, i en aviskiosk, eller Newsagent, som het ‘Supernews’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han med det krøllete håret, fra Østlandet, han begynte nesten å grine vel, på den strandfesten forresten.

    Og jeg måtte trøste han vel omtrent.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi hadde en engelsk lærer, som het Mark, som kalte oss, ‘you bastards’.

    Siden han ikke syntes det, at vi var høflige nok, når vi skulle prate engelsk da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han sladra vel også til kursleder Paul Wilkie, (som hadde engelsk navn, men pratet norsk som om det var hans morsmål, vil jeg vel si).

    Om at jeg, (og mange andre), hadde drukket da, på den strandfesten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var i London, på en dagstur, med EF språkreiser vel, Øystein, Perky, han østlendingen og jeg.

    Vi dro til Soho, for vi syntes det var spennende, å se pornofilm, som de hadde, på en kino der.

    Men det var ikke noe bra film, syntes jeg, så vi var der bare i noen få minutter.

    For den filmen var sensurert, og det var også mange gubber der, som gikk på dass hele tida, og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter Londonturen, så klagde Perky, (eller om det var Øystein), på han østlendingen.

    Siden han hadde gått rundt i London, i en gul treningsdress.

    ‘Som en påskekylling’, sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, så hadde det vært en engelsk ungdomsgjeng, som startet slåsskamper, på Churchill Sqaure, hvor bussene gikk fra.

    Jeg var aleine der, husker jeg.

    Og ble slått til, av en britisk tenåringsgutt, som løp forbi meg, mens han slo.

    Og så løp han videre, mens han ropte ‘I got one’, ‘I got one’.

    Noe sånt.

    Jeg fikk litt sjokk.

    Mest fordi jeg var litt sjenert, og ikke likte å bli pratet om.

    For det torget var jo stappfullt av språkstudenter da.

    Så sånn var det.

    Ei dame på kurset, med mørkt hår vel, ga meg en serviett, eller noe, for å ta på leppa mi, som blødde, siden han briten hadde slått leppa inn i tanna mi da.

    Så sånn var det.

    En annen nordmann, slåss mot flere briter, husker jeg.

    En ambulanse dukket opp.

    Og jeg ble nesten kjørt til sykehuset.

    (Siden jeg hadde fått sjokk, tror jeg).

    Men to mannlige sykepleiere, de måtte fortelle meg det da, at jeg egentlig ikke behøvde å dra til sykehus.

    Så jeg fikk gå ut av sykebilen igjen.

    Men han andre nordmannen måtte dra til sykehuset da.

    For han hadde vel blitt slått i huet, tror jeg.

    Jeg fikk sagt til han det, at han slåss bra, for det gjorde han faktisk.

    Han klarte å holde flere briter i sjakk, samtidig, mener jeg å huske.

    Så han hadde nok vært i en del slåsskamper tidligere, vil jeg vel tippe på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg kom tilbake til vertsfamilien.

    Så hørte jeg at hu kona, i familien, sa til han mannen.

    At hu skjønte det, at britiske studenter, slo til EF-studentene.

    Siden EF-studentene hadde så mye penger, osv.

    Så da syntes jeg ikke det, at jeg fikk så mye støtte av vertsfamilien, akkurat.

    En av deres oppgaver er vel å støtte språkstudentene litt vel og.

    Så jeg ble forbanna da, og banna vel en del, inne på rommet, som Øystein og jeg hadde da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi dro også å spilte bordtennis en dag, i Brighton, jeg og han adopterte kameraten, til Øystein da.

    Jeg hadde en penn der, for jeg hadde skrevet opp adressen osv., dit vi skulle.

    Og da sa han adopterte gutten, var det vel, at en gang, så hadde en han kjente, fått en penn, gjennom kinnet.

    Så han var redd for kulepenner da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo gått tolv år på skole, så jeg klarte vel å holde en penn eller blyant, uten å trykke den gjennom kinnet, på noen, skulle jeg vel tro.

    Men de, (Øystein og de andre gutta), var kanskje litt umodne da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Der vi skulle spille bordtennis.

    (Jeg hadde ringt og bestilt bord).

    Så var det noen som hadde samurai-trening, husker jeg.

    Så vi måtte vente til de ble ferdig, eller noe, før vi kunne spille, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Vi dro vel og badet en gang og, men det var så kjedelig, så vi ble der bare noen få minutter, husker jeg.

    Men men.

    Og jeg prøvde å selge billetten billig, til noen briter, som stod i køen der.

    Men de trodde jeg prøvde å selge dem min ‘bus-ticket’, så jeg bare ga opp.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ville også ta meg en soltime, i Brighton.

    For jeg syntes jeg så bedre ut, hvis jeg hadde litt farge i trynet da.

    Hadde jeg fått for meg, ihvertfall.

    Så jeg gikk til en sånn slags klubb, hvor de hadde massasje og badstu og solarium, osv.

    En gentlemansklubb, eller noe, vel.

    De måtte spørre noen, de damene i resepsjonen der, om jeg fikk ta soltime der, husker jeg.

    Men det var greit da.

    Øystein og de andre gutta, de venta på meg, utafor da.

    Så sånn var det.

    Mens jeg lå i solsenga der, så hørte jeg hva to britiske menn, som lå i to andre solsenger der sa.

    Han ene sa ‘those girls really sucked the …. out of us, last night, didn’t they’.

    Så de hadde vært veldig heldige med noen damer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag. så tok kursleder Paul Wilkie, med Øystein og meg, til EF’s kontor, i Brighton da.

    Øystein og jeg skulle flytte, til en annen familie, fikk vi høre.

    Vår vertsfamilie hadde visst også kranglet, med vertsfamilien, til han østlendingen, fikk vi høre.

    King George Rd. var visst et sted, som var kjent for ‘dårlige’ familier, fikk vi høre.

    Øystein var deprimert, tror jeg, og de ville sende oss, til en familie, hvor det var litt mer liv da.

    Så sånn var det.

    Taxisjåføren, han snøyt meg, når vi flytta.

    Jeg ba om kvittering, og ga han fem pund vel.

    Også fikk jeg kvittering på tre pund, og ikke noe veksel, husker jeg.

    Så jeg ble litt forarget da.

    Vi flyttet til en familie, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea.

    Jeg bannet litt over han taxisjåføren da.

    Jeg hadde jo vært i england, to somre tidligere, så jeg ville liksom ikke bli lurt og sånn da.

    Jeg syntes jeg hadde vært mye i England.

    Men noen briter var kanskje vant til at språkstudenter var lette å lure.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe sånt.

    Vi hadde bare vært hos den nye familien, (som het Hudson-familien), i noen minutter.

    Så da de det, at vi godt kunne sitte sammen med dem, i stua, og røyke, drikke og se på TV.

    Og det syntes jo jeg var artig da.

    For jeg hadde jo ikke fått lov å se på TV, etterhvert, hos den forrige vertsfamilien.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, den sommeren jeg var i Weymouth).

    Paul Wilkie hadde også vært med oss, for å inspisere da, hos den første familien, i King George Rd.

    Og da sa han det, når han kom inn døra der, at ‘jeg skjønner ikke hvordan dere kan bo her, det lukter jo helt jævlig av kattepiss’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg fortalte vel det, at det lå ei dame, i en sykeseng, i stua der, til Wilkie, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så skulle Paul Wilkie og den gjengen, fra Drammen/Gulskogen.

    De skulle hjem til der Wilkie bodde, i Hove, og se på en kul film da.

    Jeg spurte om jeg kunne bli med, (for jeg var kanskje litt lei av Øystein og dem, som var litt umodne. Og jeg lurte vel litt på den gjengen her da, som var litt ‘på’ oss).

    Og Wilkie var liksom kamerat med de i den her gjengen da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte Wilkie om jeg kunne få låne telefonen hans.

    For etter at Kjetil Holshagen og jeg, hadde ligget over hos Frode Kølner, i Larvik, to-tre år før det her vel.

    Da vi skulle med Petter Wessel, til Danmark.

    Så skrev jeg et brev til Frode Kølner, fra Leirfaret 4B, etter at vi kom hjem.

    (Eller en del måneder etter, var det vel).

    Jeg syntes at jeg måtte skrive noe morsomt.

    Så jeg skrev noe tull, om at vi hadde vekket en baker, i Danmark, om natta, for å kjøpe mat, eller noe.

    Men det var det egentlig ikke vi som hadde gjort.

    Men det var det noen andre Berger-folk, som hadde gjort, etter bryllupet til Viggo, (og hun danske flyvertinnen Greta), i Køge, mener jeg å huske, et par år før det her igjen da, eller noe.

    Jeg skrev vel til Frode Kølner, at han måtte si fra, hvis han ville ha tak i noen nye filmer.

    For min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, fikk alltid tak i de nyeste filmene, før de kom på kino da.

    Noe sånt.

    Og da skreiv Frode Kølner det tilbake, (var det vel), at hans kamerat, (som jeg såvidt huska, fra da jeg bodde i Larvik. Det var en som gikk på Torstrand skole, (i klassen til Kølner vel), selv om han bodde opp mot Bøkeskogen der, og vel egentlig burde ha gått på Nanset skole, kanskje).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Han kameraten, han het Ole Morten Halvorsen vel, og han fikk også tak i mange nye filmer, skjønte jeg, på Frode Kølner.

    Og da sendte vel han Ole Morten og jeg, vi sendte vel noen filmer, fram og tilbake, mellom Berger og Larvik da.

    Noe sånt.

    Og jeg fortalte at jeg skulle til England da.

    Og da hadde han Ole Morten sendt med meg en liste, over filmer han var interessert i å kjøpe da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Wilkie hadde fasttelefon, i Hove, husker jeg.

    Så jeg spurte om jeg kunne få låne telefonen.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Da ringte jeg, og fikk prata med faren, til Ole Morten, som ikke ville ta imot noteringsoverføring.

    For det var ganske dyrt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det her kosta ikke han Paul Wilkie noen penger da, at jeg lånte telefonen hans.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Hammerfest-jenta, hu hadde vel satt ut rykte da, om at jeg var homo, (etter den fadesen min, da jeg skulle liksom prate med hu og venninna, (etter at Øystein sa jeg burde det), mens dem var på ‘fjortisfylla’ da).

    Så de folka fra Drammen.

    De spurte om Ole Morten var typen min da.

    Så jeg hadde jo driti meg helt ut, på den her språkreisen, skjønte jeg.

    Så det var ikke sånn, at jeg dro noe mer til Paul Wilike, eller var noe mer sammen med den gjengen fra Drammen, etter det her.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kunne jo prøvd å ‘slå meg opp’, som mellommann, mellom Ole Morten Halvorsen og Øystein Andersen, den resterende tiden, som jeg bodde på Berger.

    Og liksom fått alle de nye filmene.

    For disse to gutta, de fikk begge to, tak i masse nye filmer da.

    Men jeg orka ikke det stresset, som dette ville medføre da.

    Jeg ville vel ikke fått så mye tilbake for det heller.

    Jeg var ikke så interessert i filmer heller liksom.

    Jeg var sånn vanlig interessert i filmer, vil jeg si.

    Selv om jeg husker det, at det var sånn, at jeg gledet meg til å se filmer, som jeg hadde sett reklame for da, eller som hadde blitt presentert, på TV da, av Pål Bang Hansen, og andre.

    Så jeg var litt ‘filmgal’, men ikke så mye, at jeg gadd å bruke all min tid på å drive å kopiere og sende filmer, liksom.

    Så jeg lot bare min tremenning Øystein Andersen, få adressen, til Ole Morten Halvorsen da.

    Og så lot jeg de sende filmer seg i mellom liksom.

    Uten at jeg blandet meg i det.

    Jeg gjorde vel Øystein Andersen en tjeneste da, kan man vel kanskje si, siden han fikk en bra filmkontakt, som jeg hadde hatt.

    For etter det, så hadde ikke jeg så mye med han Ole Morten Halvorsen å gjøre, for å si det sånn.

    Da tok liksom Øystein over den kontakten med han selv da.

    Siden jeg liksom ‘pensjonerte’ meg, fra den ‘stressingen’ der, med å kopiere masse videofilmer, nesten før jeg begynte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er klokka over 19, på hostellet her.

    Og jeg må få vaska noe klær her, osv., (siden det er søndag, som er min faste dag for å vaske klær da.

    Siden biblioteket, hvor jeg pleier å sitte, for å oppdatere bloggen min, osv., er stengt, på søndager da).

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer, om sommeren 1988, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 38: Enda mer fra Sande Videregående. (del 2)

    Irene Lippert hu satt også på skolebussen en gang, husker jeg.

    I høyvannsbukser da, og sa, (om sine egne bein, som hu holdt fram det ene av, i midtgangen, eller noe da), at ‘sjekk de mannebeina da’.

    Til noen venninner da.

    Mens hu skrålte da.

    Uten at jeg vet hvorfor hu gjorde det.

    Irene Lippert hadde visst også spionert, på gutta i klassen, i dusjen, da vi gikk i åttende klasse, eller noe.

    (For det fantes en dør, mellom herregarderoben og damegarderoben, som hadde stått ulåst da).

    Og da hadde hu visst også sett meg naken, fikk vi høre.

    Og da dreit Carl Fredrik Fallan meg ut, for klassen, husker jeg.

    Og begynte å lage rabalder ut at hu hadde sett meg naken, (blant mange andre som hu også så nakne, av gutta i klassen).

    For jeg hadde jo ikke kommet skikkelig i puberteten ennå da, og hadde ikke hår på tissen og sånn enda da.

    Så sånn var det.

    Det ble kommentert en del om penisstørrelse, og sånn, i garderoben vår, på ungdomsskolen.

    Geir Arne Jørgensen kommenterte penisen til Ulf Havmo, husker jeg, og sa at han hadde jo fått seg ‘tømmerstokk’.

    Ulf Havmo pleide noen ganger å bli med meg, bort på Sand, for å besøke bestemor Ågot, på den her tida.

    Og da spurte han meg en gang, om han kunne få lov å si det, til Geir Arne Jørgensen, at ‘nå begynner du jo å få litt tømmerstokk selv og. Du burde kanskje gå bort på snekkerverkstedet til faren til Erik, og kappe av litt på’n’.

    Noe sånt.

    Men det ba jeg Ulf Havmo, om ikke å si, i garderoben.

    For jeg hadde litt liten penis selv, siden jeg var seint i puberteten osv. da.

    Så da hadde sikkert Geir Arne Jørgensen kødda med meg, (tenkte jeg), og så sagt det, at ‘det har jo Erik gjort, kan vi se’, eller noe.

    Og da hadde jeg blitt så driti ut, at det hadde vært veldig flaut, vil jeg si.

    Sånn tenkte jeg at det kunne ende da.

    Så da måtte jeg be han Ulf Havmo da, om å ikke si det.

    Men men.

    Ulf pleide forresten å rappe marsipan, på Prima, (som lå ved brødavdelingen der cirka).

    Mens jeg handla mat da, for penger jeg fikk av faren min.

    Og så pleide han å dele opp den marsipanpølsa, i to deler, med brødkniven, som jeg hadde i Leirfaret 4B.

    Også spiste vi marsipan en del ganger i uka da, i noen uker ihvertfall, mens vi gikk på ungdomsskolen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Erik Ree, han dreit seg også ut litt, i sjuende klasse, husker jeg.

    For han pekte på et rundt viskelær, (eller noe), som var formet som en Lypsyl-lebepomade cirka.

    Og sa til Carl Fredrik Fallan, mens jeg stod der, at ‘den ligner på en pikk’.

    Så sa Carl Fredrik Fallan, (som ikke hadde gym sammen med Erik Ree og meg, for klassen var delt i gym, og vi hadde gym sammen med en klasse fra Nesbygda, som også var delt da, i gymtimene, i sjuende klasse), at ‘har du så liten pikk eller?’.

    Og da gikk Erik Ree litt unna.

    Men jeg hadde jo gym sammen med Erik Ree, og jeg var litt flau, siden jeg var så seint i puberteten, så jeg pleide å sammenligne meg, med de andre gutta da.

    Og da hadde jeg sett det, at Erik Ree heller ikke hadde fått hår på tissen, (eller stor tiss), i sjuende klasse.

    Så derfor sa jeg bare, til Carl Fredrik Fallan, da Erik Ree gikk litt bort, at ‘han har det’.

    For jeg syntes det blei litt dumt, at han skulle ha det til, at det viskelæret ligna på en pikk da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Erik Ree sa også en gang, at lillebroren hans hadde tatt av seg underbuksa, før han kom inn på do.

    Og så hadde han driti på veggen, for han rakk ikke fram til doen.

    Noe sånt.

    Men men.

    Erik Ree bodde like ved veien som går ned fra Riksveien, til Berger Kirke.

    En gang, når jeg gikk på fotballen, så ble jeg med noen folk, og kasta snøball, eller noe, på et annet hus der.

    For en som gikk i klassen over oss vel, sa at der bodde det noen lesbedamer fra Sverige, som jobba på Glassbrenneriet, på Fossekleiva Bruksenter, (som ble startet et år eller to før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren til Erik Ree hadde visst hengt opp en wire, over den veien ned til huset deres der, en dag.

    Og da hadde Erik Ree og Ulf Havmo, (var det kanskje), merker på halsen, etter den wire-en, som de hadde sykla rett inn i da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men i andre klasse på videregående, så hadde endelig jeg også fått hår på tissen, (som den siste i den ungdomsskoleklassen, som jeg gikk i vel).

    Og da turte jeg å dusje etter gymmen igjen.

    (Noe jeg ikke hadde gjort, året før.

    Men jeg hadde gjort det på undomsskolen da.

    Så det var bare et år, som jeg var så flau over å ikke ha hår på tissen, at jeg ikke dusja etter gymmen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og en gang, så stod Trond Gurrik, og liksom viste fram ballesteinene sine, virka det som for meg.

    Han hadde ihvertfall skikkelig store ballesteiner, husker jeg.

    Mens jeg skriver om penisstørrelser og sånn.

    Men men.

    Hu litt store, med kort lyst hår, fra Nesbygda.

    Hu stod også på den trappa, utafor klasserommet vår en gang, husker jeg.

    Og sa noe sånt, som at ‘hvorfor tror du gutta kaller henne for vakum da’, om ei annen jente, på skolen vår, som gikk forbi, et stykke unna der vi stod da.

    (Men som jeg ikke fikk med meg hvem var helt, dessverre.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Det var også det skoleåret her, at vi fikk Super Channel, på Bergeråsen.

    En parabolantenne, ble kjøpt inn, av Bergeråsen Vel.

    I forkant av dette, så hadde det vært et møte, i musikkrommet, (det gamle klasserommet vårt), på Berger skole.

    I regi av Bergeråsen Vel da.

    Og det ble holdt avstemning, om vi skulle få Sky og Super Channel, eller ikke.

    (Det ble sagt at vi skulle få begge, men vi endte opp med bare Super Channel, av en eller annen grunn).

    Det var veldig engasjerte taler, både for og imot satelitt-TV, på fellesanlegget.

    Espen Melheim sin lillesøster, Trine Melheim, (som gikk i klassen under oss vel), hun holdt en engasjert tale, for satelitt-TV, (enda hun bare gikk i åttende klasse da vel).

    Og faren til Anne Uglum, i klassen til Christell og Pia, (en kar som var i Arbeiderpartiet, mener jeg å huske), han holdt også tale, for satelitt-TV da.

    De som var for Super Channel, vant avstemningen.

    Og jeg stemte også for.

    Sten Rune Nilsen i klassen, spurte Odd Einar Pettersen, om han skulle stemme.

    Han sa det, at han fikk meg til å stemme for han.

    (Jeg sa ikke noe).

    Men faren min betalte ikke Vel-avgifta.

    Så jeg hadde vel egentlig ikke rett til å stemme, tror jeg.

    Og av de som var mot Super Channel, så ble det vel skrevet, i en utgave, av medlemsbladet, til Bergeråsen Vel, at folk som ikke hadde betalt Vel-avgifta, stemte ved den avsteminga.

    Men det ble ikke nevnt navn da.

    Men jeg kjeda meg så mye, siden jeg bodde aleine hjemme.

    Og Haldis og faren min, de hadde kjøpt en leilighet, i Uelandsgate, i Oslo, billig.

    Husker jeg, for Haldis prata med faren min om det her, en gang som Viggo Snoghøj, hadde kåseri om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter.

    At han og han skulle selge leiligheten.

    Og da kjøpte vel Haldis, (og muligens også faren min), den leiligheten da.

    Som var i et boligkompleks, fra før krigen vel, ovenfor Statoil-stasjonen, ved Kiellandsplass.

    Det leilighetskomplekset er i gultmalt mur vel, og har to ulver som vokter hver sin side av en trapp, som leder opp til to bygninger, som hver består av kanksje cirka hundre leiligheter da.

    Det ser nesten ut som noe som kunne ha blitt bygget i Hitler-Tyskland kanskje.

    (Har jeg tenkt nå i det siste).

    Noe sånt.

    Der eide Haldis en leilighet da, som hennes sønn Jan Snoghøj og en amerikaner ved navn Carry, (med mørkt skjegg), bodde i, på den tiden, som jeg gikk på ungdomsskolen da.

    Jan Snoghøj importerte bipollen-piller, fra Arizona, som skulle hjelpe mot alt mulig da.

    Under firmanavnet ‘Snakehill Trading’ vel.

    Noe sånt.

    Det var vel også Jan Snoghøj som ga meg den deo-en, til jul, tror jeg, som jeg brukte, da hu Monica Andersen, sa at det ‘lukta mann, men hu så ingen’.

    Det var Paco Rebane, tror jeg, som det merket het.

    Som Jan syntes var så bra da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Snakehill, (som i Snakehill Trading), det var vel forresten fra etternavnet til Jan, som har dansk far, Snoghøj, på dansk, det blir vel cirka til Snakehill, på engelsk da.

    Selv om hans bror Viggo, bruker etternavnet Snowhill, i USA og ikke Snakehill.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Når vi skulle få Super Channel, på Bergeråsen, etter jula 1987 vel.

    Så snakka jeg om det i klasserommet og sånn da.

    Et byggefelt i Sande, (Skafjellåsen?), hadde visst fått parabolantenne de og, noen måneder før Bergeråsen da.

    Og Jan Ivar Lindseth, han ble kanskje litt misunnelig, på meg, som skulle få Super Channel, (og som gleda meg til det da).

    Hva veit jeg.

    For han sa ihvertfall det, at jeg kom til å få kjempebra karakter i engelsk, og kjempedårlig karakter i matte, husker jeg.

    Siden han trodde at jeg kom til å bruke mye tid, på å se på TV, som før hadde gått til lekser.

    Men jeg var jo fra Berger, og fra barneskolen, så huska jeg det, at nesten ingen i klassen gjorde lekser.

    Så jeg gjorde ikke så ofte lekser.

    Jeg pleide å sitte å trøstespise foran TV-en og også lese aviser og sånn, før vi fikk Super Channel da.

    Så det ble ikke så kjempestor forskjell.

    Da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, så så jeg på barne og ungdomsprogram da.

    Men de programmene hadde jeg jo vokst fra, en god del.

    Så når det dukka opp musikkvideoer, på Super Channel, så var jo det rimelig artig, syntes jeg, i 1988 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lindseth sammenligna også en engelskprøve som jeg fikk ‘5’ på vel, med en som han fikk ‘3’ på vel.

    Og han sa at jeg hadde nesten like mange feil, som han.

    Han spurte om han fikk lov å klage, (og vise min prøve og da).

    Og jeg sa vel ‘ja’ vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noe sånt.

    Vi var også på teater, i Holmestrand, det året.

    Vi så teaterforestillingen ‘Pakkis’, var det vel.

    Om noen som stod utafor Arbeidsformidlinga i Oslo.

    ‘Jeg er muslim’, sa han ene.

    ‘Hæ, hva da, er du musling?’, svarte han andre.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg satt ved siden av engelsklæreren, på teateret der, husker jeg.

    Og i pausen, så fortalte jeg det, til de andre gutta i klassen, at ‘jeg sitter ved siden av han jævla engelsklæreren’.

    Men jeg sa det vel litt høyt, tror jeg.

    Så det er mulig at engelsklæreren hørte det.

    Men men.

    Siden han vel ikke stod så langt unna da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det teateret var cirka like ovenfor Holmestrand Jernbanestasjon, tror jeg forresten.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Line Nilsen ble forresten kalt ‘Nils’, av noen andre jenter vel, på ungdomsskolen, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Da jeg gikk i samme klasse som henne, dette året.

    Så husker jeg det, at hu sa det, at det var så mange som brukte navnet hennes overalt.

    Hu var visst fra Larvik.

    For det var et danskebåtrederi, som het Larvik _Line_ da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang sosialøkonomilæreren spurte om det var noen som visste hvem den største skogeieren, nede i Larvik var.

    Så svarte jeg ‘Trescow Fritzøe’ da.

    Og da sa Line Nilsen, ‘hva sa du’.

    Men men.

    Det med Trescow Fritzøe, det firmaet hadde vel Arne Thomassen snakka om en gang, når han, mora vår, Pia og jeg, kjørte rundt i en bil, rundt Farriselva der, på midten/slutten av 70-tallet vel.

    Når vi skulle på noe kunstutstilling, på toppen av raet der vel, (heter det vel), den morenen, som Bøkeskogen ligger oppå.

    Da sa Thommassen at Trescow Fritzøe eide mye rundt Farriselva der da, (mens han prøvde å finne veien opp til det kunstgalleriet der da, eller hva det var, oppå toppen av bakken der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Line Nilsen fortalte meg også det, at hu hadde fått råd, (av en rådgiver på Sande Videregående vel), om at hu burde utdanne seg videre, på en høgskole i Kristiansand, (var det vel), etter at hu var ferdig med tredjeklasse.

    Så sånn var det.

    Faren min ville jo at jeg skulle utdanne meg i Oslo, så jeg hadde allerede en god del år før det her innstillt meg på det.

    Så jeg orka ikke å flytte helt til Kristiansand for å studere liksom.

    Men men.

    Det virka mer fristende med Oslo, for i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, så hadde jeg vært og sett på Sky Channel, osv.

    Så jeg syntes det virka kult, å bo i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et par år før dette skoleåret, (har jeg skrevet opp her).

    Så vant også Berger IL, (det laget jeg spilte på, da vi ble kalt Smågutter eller Gutter vel).

    Vi vant en liten cup, som het Vinn Sande Cup.

    Etter å ha slått Vinn Sande 1-0 vel, i den avgjørende kampen.

    Odd Einar Pettersen scorte seiersmålet vel.

    Og jeg redda på streken, og redda også frispark(!), husker jeg, i sluttminuttene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hørte det, at vi hadde sjangsen til å vinne, av trener Skjellsbekk da.

    Hvis vi vant den siste kampen.

    Og da prøvde jeg å spille så bra jeg kunne da.

    For det hadde vært artig, å vinne noe da, en sjelden gang, mens vi spilte på det laget da, syntes jeg.

    Så vi vant ihvertfall en liten lokal cup, som het Vinn Sande Cup da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På en trening så scorte jeg også et bra mål, husker jeg, på Anders Røkås.

    Jeg fikk ballen på en corner.

    Og stod vel lengst unna keeperen av alle omtrent.

    Og skøyt hardt og lavt da, forbi mange spillere og keeper Anders Røkås da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da havna jeg på blokka da, til trener Skjellsbekk, (virka det som for meg ihvertfall), over de som fikk spille, fra start, i den neste kampen da.

    Jeg dro også på kino, i Drammen, og så en film, som het ‘Farlig Begjær’, dette skoleåret.

    Ei jente, på Saga Kino vel, i Drammen, så på meg, med begjær vel i blikket, husker jeg, inne på kinoen vel.

    Noe som var litt rart vel, siden jeg dro på akkurat den filmen.

    Jeg var ikke så vant til å få blikk fra jenter.

    En gang, som jeg var i Drammen, sammen med Kjetil Holshagen og Arve aka. Bergen, fra Bergeråsen.

    Så hadde vi søkt jobb, på Aass bryggeri, med å stable tomflasker, i kasser da.

    Noe sånt.

    Kjetil Holshagen fikk sommerjobb denne sommeren og.

    Men Arve og jeg, fikk ikke jobb, av han basen der, på Aass Bryggeri.

    Vi møtte faren til Arve, ved der Bragernes Torg møter Gågata i Drammen, cirka, etter det her jobbintervjuet da.

    Og da sa faren til Arve husker jeg, at han måtte se an hvordan folk, som han søkte jobb, sammen med.

    Og det var mynta på meg, skjønte jeg.

    Han faren til Bergen, han syntes kanskje at jeg så tufs eller ustelt ut da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og på det samme stedet, så var det ei jente en gang, som sa kalte meg ‘babyface’, husker jeg, til ei annen jente fra Drammen vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg var kanskje litt babyface da, under oppveksten, siden jeg var så sein med å komme i puberteten.

    Og led vel litt under dette, siden mange av mine skolekamerater osv., ikke gikk av veien, for å mobbe eller erte da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret vel, så dukka Ulf Havmo opp på døra mi, og sa at nå starta de opp Fremskrittspartiet-lokallag, i Svelvik.

    Og han lurte på om jeg ville være med da.

    (Dette kan også ha vært det neste skoleåret).

    Men jeg orka ikke mer av Ulf Havmo, og jeg var vel ikke helt sikker på om min sympati lå nærmest Fremskrittspartiet eller Høyre, heller.

    Ulf Havmo hadde nemlig banka meg opp, i den gangen der, hvor utgangsdøra, som han banka på, var.

    Det var et par år tidligere vel, og han hadde klint beina sine hardt inn i magen min, mens han hadde ryggen mot veggen.

    Så det var jævlig vondt, for å si det sånn.

    Jeg slåss imot da, så det tok vel litt tid, før Ulf Havmo fikk overtaket.

    Men han var sterkere enn meg, for han var før i puberteten og sånn da.

    (Antagelig derfor).

    Og han vant til slutt da.

    Selv om jeg ikke skjønner hvorfor han starta slåsskampen.

    Som kom overraskende på meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ulf var vel også rimelig senesterk, tror jeg.

    Selv om han var cirka like tynn som meg vel.

    Men men.

    Ulf kom forresten seinere enn de andre, tilbake fra ferie, i sjette klasse, husker jeg.

    Han hadde vært med foreldra og søsknene sine, til Italia, i ferien, og de hadde vel utvidet ferien, i et par uker, tror jeg.

    Ulf dreit seg også ut, i sjette klasse, husker jeg.

    For han trodde at den sangen, som het ‘Our House’, med Madness vel, egentlig het ‘o a’, eller noe.

    Så han gikk rundt og sang ‘o a’, eller noe da, i klasserommet.

    Mens Linda Moen og jeg hørte det vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også en av tre-fire musikkansvarlige, i sjette klasse, husker jeg.

    Vi som ble valgt, ved loddtrekning, (Linda Moen trakk mitt navn vel), skulle spille musikk, ut av vinduet, til klasserommet vårt, mot skolegården da.

    Jeg pleide å spille noe musikk da.

    (Det var vel the Kids og sånt).

    Og Linda Moen, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, pleide å stå rett utafor vinduet, og høre på musikken da.

    De tre jentene tulla også med meg en gang, på barneskolen.

    De prøvde å dytte meg ut en skråning, en vinter, som gikk ned mot grusbanen der.

    Den skråningen, den var som en akebakke, på 5-6 meter vel.

    Noe sånt.

    Og jeg slåss mot, men tre sånne jenter, i klassen min, det ble litt for mye.

    ‘Dere klarer ikke å dytte meg ut’, eller noe, sa jeg.

    ‘Tror du det er det vi prøver på eller’, sa Linda Moen, (var det vel).

    Uten at jeg skjønte helt hva hu mente.

    De tre jentene klarte å dytte meg ut den skråningen, til slutt.

    Men jeg hadde leika en del sånn, som barn i Larvik, og sånn.

    Så jeg gikk rett opp igjen, og da turte de ikke å angripe meg igjen, husker jeg.

    Men men, så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ole Christian Skjellsbekk hadde også tatt de tre jentene i skrittet, en gang, (mener jeg å huske ihvertfall).

    (Utenfor inngangen til skolen, mellom bomberommet og musikkrommet der).

    Noe sånt.

    Og de tre jentene hadde kalt Skjellsbekk for ‘horebukk’, mener jeg å huske, at ble sagt.

    (Da Skjellsbekk forklarte seg for lærer Allum vel).

    Og de tre jentene ble kalt for ‘horer’ vel, av Skjellsbekk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    En gang, som vi var i bomberommet, så la jeg en tegnestift, på stolen til Skjellsbekk.

    Mens han prata med lærer Allum vel.

    Og da ble det stort spetakkel, for å prøve å finne ut, hvem som hadde gjort det.

    Jeg innrømte det ikke nemlig.

    Det var en veldig kjedelig dag da, må jeg si, til mitt forsvar.

    Og Skjellsbekk så også tegnestiften, før han satt seg da.

    Så han fikk ikke vondt, eller noe da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ulf Havmo skyldte meg også 3-400 kroner, så det er mulig at det var derfor, at jeg ikke syntes det var noe aktuelt å bli med, på det Fremskrittsparitet-greiene og.

    For de pengene hadde han lånt lenge, og jeg skjønte vel det, at han ikke planer om å gi de tilbake vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Øystein Andersen ville en gang at jeg skulle bli med han, opp til Ulf Havmo, for å kreve tilbake de pengene.

    Men da var det gått et par år, siden jeg hadde hatt noe særlig med Ulf Havmo å gjøre.

    Så det gadd jeg ikke.

    Det var liksom ikke så mye penger, tenkte jeg, så det var ikke verdt å gjøre så mye rabalder ut av det, tenkte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på vårparten, i 1988, da det begynte å nærme seg sommer.

    Så ringte jeg Øystein Andersen igjen, etter å ha ‘boikottet’ han, i cirka et halvt år da, (etter at han hadde stumpet den sigaretten, i hånda mi).

    (Jeg tenkte at han kanskje hadde fått en lærepenge da, siden jeg ikke ville prate med han, på et halvt år, eller noe, etter den episoden da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Siden vi hadde avtalt, å dra til Brighton egentlig, den sommeren.

    Jeg spurte om han fortsatt var klar for det.

    Og det var han, viste det seg.

    Så vi bestilte en fire ukers språkreise, til Brighton da, i juli 1988 vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nyttårsaftenen, på den her tiden, de pleide jeg å tilbringe sammen med Espen Melheim.

    Ihvertfall et par av dem.

    Jeg rappa noen drikkevarer, av faren min vel.

    Og Espen Melheim og Pia kom på besøk, en nyttårsaften, husker jeg.

    Pia for det meste bare satt der vel.

    Espen Melheim var kanskje litt sånn ‘dorky’, eller treig, eller hva man skal si.

    Han hadde på seg en rød genser, husker jeg.

    Og han fortalte oss det, at han hadde lest det, et sted, at hvis man hadde på seg noe rødt, så ville man se mer attraktiv ut, for det motsatte kjønn, eller noe.

    Så derfor hadde han valgt å gå i rød genser da, fortalte han.

    Jeg syntes han virka litt sånn ‘døv’, noen ganger, men det er mulig han hadde funnet et bra triks da.

    Selv om jeg syntes at han var litt komisk også kanskje.

    Når han prata om det her da.

    Men men.

    Hvem vet.

    Jeg var så opptatt av håret mitt, i årene før det her ihvertfall.

    Og jeg pleide aldri å få sveisen min, sånn som jeg ville ha den.

    Så jeg brukte en vifteovn, for å prøve å få sveisen bra.

    Og noen ganger, når jeg nesten hadde gitt opp, så gnei jeg liksom hue, mot veggen, i gangen, for å få håret bra da.

    (Uten at jeg vet om det hjalp, men jeg klipte ikke så ofte håret da.

    Og jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle bruke hårgele og hårføner da.

    Så jeg var ikke så smart, kanskje).

    Og da, en gang, mens jeg stod og gnei huet og håret, mot veggen, i gangen, så dukka Espen Melheim opp, og så det her vel.

    Så det var litt flaut, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen nyttårsaften, så ble jeg bedt opp til Espen Melheim, som var alene hjemme vel.

    Anne Uglum, var også der, husker jeg.

    Espen var litt full vel, og klenga på henne da.

    I veien ned fra huset til Espen og dem, og ned til Havnehagen.

    Og hver gang som hu Anne Uglum klagde da, så måtte jeg liksom si til Espen da, at han måtte la henne være ifred.

    Og til slutt så gadd jeg ikke det mer.

    Men da klagde hu Anne Uglum på det da, at jeg ikke fikk bort Espen mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var en rimelig spesiell episode.

    Hvorfor hang hu Anne Uglum sammen med oss, hvis hu ikke likte at Espen klenga på henne liksom.

    Hm.

    Men men.

    Men hu stakk ikke, hu bare klagde da, flere ganger.

    Og jeg var vel også litt full vel.

    Og plutselig, så hadde jeg fått bli med inn i huset til Anne Uglum og dem, skjønte jeg.

    For vi gikk bort dit da.

    Men jeg stod bare litt for meg selv, litt unna foreldrene hennes, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og Espen Melheim, han var vel i hagen dems eller også inne i stua vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Det var verandadøra vi gikk inn da.

    Men hvorfor det var meninga at jeg skulle gå inn der, det skjønte jeg ikke helt.

    Anne Uglum gikk i klassen til Pia og Christell og Annika Horten da.

    Og et par ganger vel, så ville Christell spørre meg, om hvem jeg syntes var penest, at jentene, på Bergeråsen da.

    Og da pleide jeg å si Anne Uglum da, for hu hadde et klassisk pent ansikt vel.

    Selv om jeg ikke kjente henne.

    Men da ble det kanskje lettere å si navnet hennes, enn å si Annika eller Christell da, siden jeg kjente de to siste litt bedre.

    Hvem vet.

    Og uten at jeg vet hvorfor Christell spurte meg om det her.

    Det var vel kanskje litt spesielt.

    Men men.

    (Og Christell svarte da, at Anne Uglum ikke var noe flink til å sminke seg.

    Jeg vet ikke om hu mente at det var positivt eller negativt, eller hva hu mente med det.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ei nabodame i Leirfaret, hadde fått kreft, og hadde skallet hår, mener jeg å huske.

    Jeg ble bedt inn til dem, for å drikke vel, en gang, som jeg var sånn 17-18 år da.

    Og jeg ble også bedt inn til Lene Lillevik og dem vel, som bodde litt ovenfor meg der, i Leirfaret da.

    Og da spøy jeg som en gris, (hvis jeg husker det riktig), på stuebordet dems vel, mens jeg satt der da.

    Mora prøvde seg på meg nesten, før det, og sa at ‘hvis jeg hadde vært yngre’, eller noe.

    Så jeg var kanskje litt vel fornøyd med meg selv da.

    For jeg var ikke så vant med å få oppmerksomhet fra damer vel.

    Så det var kanskje derfor jeg slappa litt vel mye av, og spydde der.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det hendte også et par ganger, rundt den her tida, at jeg dro bort til butikken på Sand.

    Og en gang, så ville han mannen, til hu dama med kreft, bli med meg bort dit.

    Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

    Jeg ville gå dit aleine.

    For jeg kjente ikke han så bra da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo var der en gang, med ei pen brunette, fra Grunnane vel.

    Og hu sa noe til han, om ‘hva med han der’, eller noe.

    Men da sa bare Ulf ‘nei’, eller rista på huet, eller noe.

    Uten at jeg skjønte hva det var om.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ulf fikk seg jo moped etterhvert, og en gang, sommeren 1987 vel, så var vi borte hos farmora mi, på Sand.

    Pia og Christell, de plukka jordbær, nede hos Anette Eknes og dem, på Høyen.

    Og da fikk jeg Ulf til å kjøre forbi den gården, og ned til Krok der, ved vannet, mens jeg satt bakpå mopeden da.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes det var litt rart, at Pia og Christell dreiv og plukka jordbær der.

    HVorfor plukka dem ikke hos familien Sand, på Sand, som Ove og meg og Øystein Andersen, Kjetil Holshagen, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo selv vel, hadde gjort, for eksempel?

    Hvem vet.

    Vi så en kar, som hadde fått en kjempesvær torsk, på godt over en meter vel, i Drammensfjorden.

    Noe sånt.

    Og Christell sa det, seinere at vi hadde kjørt så fort forbi, på mopeden, at det ikke gikk an å se oss, eller noe.

    Men det var jo ikke privat veg der, mener jeg.

    Så det var lov å kjøre der, mener jeg.

    Vi kjeda oss ganske mye, borte hos Ågot da.

    Og hadde vel ikke noe spesielt å gjøre da.

    Og vi kunne jo se den gården, fra der vi stod, borte hos Ågot.

    For vi så jo ned på hele Høyen derfra da.

    Og faren min hadde vel fortalt meg det da, at Pia og Christell plukka jordbær der vel.

    Noe sånt.

    Og det var litt spesielt, syntes jeg, for Pia og Christell pleide sjelden å være borte på Sand/Høyen.

    De var mest i huset til Haldis, i Havnehagen da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det var vel derfor jeg foreslo det her, mener jeg.

    Anette Eknes dukka så også opp, borte hos Ågot en gang, sammen med Pia vel.

    Og jeg syntes jeg overhørte at hu sa, en gang, at hu var interessert i meg, eller noe.

    Men jeg hørte ikke noe om det her, fra Pia og Christell da.

    Og en gang, så var de utafor leiligheten min, på Bergeråsen, de tre jentene.

    Og da gikk jeg bort til vinduet.

    Og da hørte jeg at Pia og/eller Christell prata dritt om meg, til Anette Eknes vel, fordi jeg hadde gått bort til vinduet da, for å prøve å se hva som foregikk utafor der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var mye mer som foregikk, i årene før jeg gikk i den Markedsføringsklassen og.

    Men jeg får ta det seinere, har jeg tenkt.

    Jeg tenkte at Min Bok, får bli om tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Også får Min Bok 2, bli om tiden, mens jeg bodde i Oslo.

    Og Min Bok 3, får bli om tiden etter at jeg flytta til Oslo.

    Noe sånt.

    Men det er en del ting, som jeg har glemt å skrive om, men som jeg har notater om, som skjedde, før jeg begynte på videregående, osv.

    Men da får jeg heller skrive noen ekstra kapitteler, på slutten av Min Bok, hvor jeg prøver å få tatt med om det jeg ikke har fått med om, i de forrige kapitlene da.

    Vi får se om jeg får til det.

    Vi får se.

    Jeg begynte også å ta kjøretimer, dette skoleåret.

    En kjøreskole i Drammen, som holdt til på Strømsø, i Tordenskioldsgate der, (ikke langt unna Vannsengbutikken).

    De arrangerte teorikurs, etter skoletid, i et ‘almenn-klasserom’, på Sande Videregående da.

    Og jeg ble med på det, selv om jeg ikke var så hypp på å få meg bil egentlig.

    Jeg var mer en kar som likte å være foran data-en eller på et kontor da kanskje.

    Og som ikke hadde drevet noe med mekking av bil, som faren min pleide å drive med da.

    Men han lærte ikke meg noe, om det.

    Men men.

    Og Snorre Skaug, var det vel, skulle også løse kryssord sammen med meg, i en teoritime.

    Hvis det ikke var Espen Melheim, eller noe.

    Så jeg lærte ikke meg så mye teori.

    Jeg syntes det var litt kjedelig vel.

    Men men.

    Men jeg tok også kjøretimer, inne i Drammen.

    Og jeg hadde en kjørelærer, som het Skjalg.

    Men en gang, så sa Line Nilsen det til meg, at han Skjalg, han burde jeg bytte fra, for han var ikke noe flink da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så jeg bytta til en som hu sa var flink, med mørkt hår vel.

    Han sa det, under den første kjøretimen min vel, at når de unge jentene kom til kjøretime, i singlet og sånn, så visste ikke han hvor han skulle se, sa han.

    Men men.

    Så jeg ble kanskje litt misunnelig da.

    Siden han hadde så mange jenter i singlet i bilen, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En fleip, under teoritimen, var at noen damer, hadde sett i butikkvinduene, mens dem kjørte.

    Jeg tulla litt jeg og, og sa at her måtte vi kjøre sakte, for ellers så kan den ungen i vogna, hoppe ut av barnevogna, og løpe over veien.

    Jeg bare tulla sånn da.

    Og jeg hadde jo ikke råd til bil, så det var litt dumt det her, med at jeg tok kjøretimer.

    Men alle andre gjorde det da.

    Så sånn var det.

    Siden jeg kjeda meg, så ble det litt amper stemning kanskje, i bilen.

    Og jeg kjørte en gang i motsatt kjørefelt, i Tollbugata vel, mot Jernbanestasjonen der.

    For jeg trodde det var to kjørefelt der, men jeg huska feil, for det var lengre fram.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og en gang, som jeg stoppa for en kar, som gikk over veien, i en fotgjengerovergang, ved Globusgården der.

    Så kjørte en annen bil, inn i bilen jeg kjørte da.

    Og den ble rimelig bulka da.

    Så kjørelæreren og jeg, vi fikk oss en trøkk da.

    For han i den varebilen bak oss, han hadde ikke sett det da, at jeg stoppa for han fotgjengeren.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle til Drammen, med bussen.

    Så satt tilfeldigvis Lene Andersen, på den samme bussen.

    Hu fikk overtalt meg, til å ta en teoritest, sammen med henne.

    Jeg hadde jo ikke lest, i det hele tatt.

    Og måtte innom Svelvikbanken sin filial, på Strømsø, (var det vel).

    (Hvis det ikke var Fokus Bank, som jeg var innom.

    Noe sånt).

    For å ta ut penger.

    Da hadde jeg begynt å røyke nesten fast vel.

    Og fikk hu Lene Andersen, til å holde røyken min, mens jeg var inne i banken da.

    Så gikk vi og tok en teoritest da, siden hu ville det.

    Men jeg fikk skikkelig dårlig resultat da, siden dette ble en uforberedt test, for meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg skulle ha kjøretime, dette skoleåret.

    Så skulle jeg også kjøpe stereoanlegg, inne i Oslo, som jeg hadde lest annonse for, i en avis da.

    Og det var hos Elnor, på Rådhusplassen.

    Bjørn Arild Holshagen, han skulle inn til Oslo, og jeg fikk sitte på da.

    Og jeg kjøpte det stereoanlegget, som var fra Kenwood med Sanyo-høytalere mener jeg, for litt under 4000 kroner vel.

    Det var med dobbelt kassettspiller og platespiller.

    Men det var vel egentlig ikke rack, for alle delene hadde felles strømforsyning vel.

    Unntatt platespilleren vel.

    Men kassettspilleren, radioen og forsterkeren hadde vel samme strømforsyning, mener jeg å huske.

    Men men.

    Men det var et greit steroanlegg vel, likevel.

    Og det fulgte også med et skap, som det kunne stå i, med hjul da.

    Faren min hadde jo stereoanlegg også.

    Men stiften var vel brukket, og høytalerne var jo sparket i stykker, av hu Sylvia, (venninna til Haldis), og han hadde kun enkelt kassettspiller da, og ikke dobbel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da Bjørn Arild Holshagen og jeg, kjørte tilbake til Bergeråsen.

    Så hadde jeg kjøretime, den dagen.

    Så jeg måtte gå av bilen, i Drammen.

    Og Bjørn Arild sa det var greit, å hive stereoanlegget, inn hos meg da.

    Og da jeg kom hjem, med en buss da, om kvelden, fra Drammen.

    Så hadde Øystein Andersen og Kjetil Holshagen, (tror jeg det var).

    De hadde allerede montert opp det stereoanlegget da, for meg.

    Så det var litt bra, husker jeg.

    De hadde satt sammen det møbelet også, som stereoanlegget skulle stå i da.

    Så det var ikke dårlig.

    Dette må vel ha vært like før Øystein Andersen sneipa den sigaretten, i hånda mi, tror jeg.

    Og rundt den tiden, som Kjetil Holshagen flytta til Sande vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var et tivoli, som var i Drammen, lenge, våren 1988 da, mens jeg dreiv og tok kjøretimer.

    De hadde OutRun bilspill der, husker jeg.

    Og jeg spilte det spillet mye da, for jeg tenkte at det var kanskje nesten som å ta kjøretime, å spille det spillet.

    Noe sånt.

    Og det var også skytebane der.

    Jeg var jo glad i å skyte med luftgevær, så jeg syntes at sånn skytebane på tivoli, også var artig da.

    Jeg pleide nesten alltid å vinne noe, hvis jeg prøvde det da.

    For jeg var litt vant til å skyte med luftgevær, ihvertall.

    Og ganske røslig og tøff kar, (på min alder vel), fra Drammen, (som hadde pigg vel, han sa ihverfall seinere at han brukte ‘High Hair’-hårgele), som hang der, begynte å prate med meg.

    Mens jeg hang ved skytebanen der da.

    Og skøyt ned sånne premier da.

    Han het Roger, (og var maler vel), og bodde på Fjell, (en bydel med masse blokker og som også var kjent for å ha en høy andel innvandrere), i Drammen da.

    Vi preika litt, om alt og ingenting da vel.

    Og vi vant en premie hver vel, på luftgeværskyting da, som vi ga til hver vår fjortiss-jente da, som vi fant, ved spillehallen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg så vel også Pia der, i Drammen, (mener jeg), og hu hang sammen med hu lave Svelvik-jenta, som hadde vært så skrålete, når jeg hadde eksamen, i Sandehallen der, året før, nemlig Cecilie Hyde da, (datter av min mors venninne, forresten).

    Hvordan Pia kjente Hyde, det vet jeg ikke.

    Men Pia dro vel også med meg, på ungdomsdiskotek, på Skyline, i Drammen, dette skoleåret.

    Pia var venninne, med Eva Olsen, (som var kjent for å være såkalt ‘fellshore’ vel, eller noe), fra Svelvik.

    Enten var det hu, eller så var det ‘Tina Turbo’, som Pia vanka med, på Skyline da.

    Pia og hu andre jenta, de dreiv med ‘headbanging’, på dansegulvet, på Skyline der, husker jeg.

    Så Pia, hun var altså ‘hårdrockare’, som svenskene sier.

    Selv om hun seinere vanka mest med Cecilie Hyde vel, som var ‘syntare’, (ihvertfall likte hun Depeche Mode veldig mye), som svenskene sier.

    Så om Pia var ‘hårdrockare’ eller ‘syntare’, eller begge deler.

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu hadde vel ingen plater selv, tror jeg.

    Så det er kanskje litt av et mysterium, det er mulig.

    Men men.

    Jeg holdt også på å kjøre på en bikkje, husker jeg.

    Da jeg tok kjøretimer i Drammen.

    Opp mot et villaområdet, på Strømsø der vel.

    ‘Men brems da’, sa kjørelæreren.

    Da den bikkja løpte ut i veien.

    Men jeg hadde vel sett om noen, på TV, eller noe, som hadde kjørt unna et dyr, som løp ut i veien.

    Og som så hadde kjørt ut av veien, og omkommet.

    Så det stokka seg litt for meg, når den bikkja plutselig løp ut i veien da.

    Hvis man bremser, uten å orientere seg, så kan man jo bli kjørt på bakfra og, av en annen bil.

    Som jeg jo seinere blei, like før den store rundkjøringa, på Strømsø der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har fortsatt en del notater, for dette kapitellet, om hva som skjedde, da jeg gikk i andre klasse, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

    Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Min Bok – Kapittel 30: Brighton

    En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).

    (Jeg hadde jo hatt ‘De britiske øyer’, som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).

    Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.

    Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.

    Jeg ringte til STS og bestilte reise da.

    Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.

    Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.

    (Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.

    Men men).

    Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.

    Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.

    Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.

    Men men.

    (Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.

    Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.

    Vil jeg nok tippe på.

    Men men).

    Vi tok fly, fra Fornebu vel.

    Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.

    Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.

    Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.

    Og at hvis det stod ‘TO LET’, foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.

    Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.

    Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.

    Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.

    Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.

    Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.

    Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.

    Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.

    Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.

    Men men.

    Så dukka min vertsfamilie opp.

    De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.

    Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).

    De kjørte en liten bil vel.

    Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.

    Som gikk på barneskolen sikkert.

    Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.

    Men men.

    Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.

    Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.

    To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for ‘Nordmannen’, (eller ‘Nårrmannen’, eller noe sånt), ned til sentrum da.

    Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa ‘aa’ og ‘nee’, og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.

    Axelsson var ‘syntare’, og ihvertfall en av de andre der, var ‘hårdrockare’.

    Jeg ble kalt for ‘sånn der femtiotalls’, av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.

    For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.

    Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment ‘Ti i skuddet’, og kanskje nærradioer da).

    (Jeg hadde tatt opp den der ‘Agadir’-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.

    Men men.

    (Den gikk sånn her:

    ‘Agadir push pinapple shake the tree’.

    Noe sånt.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.

    Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.

    Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.

    (Men jeg bodde hos mora mi da).

    Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.

    En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.

    (Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.

    Men men).

    Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.

    Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.

    Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.

    Så jeg prøvde å huske veien tilbake.

    Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.

    Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.

    Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.

    Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.

    Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.

    Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.

    Han stod parkert der, mens han spiste vel.

    Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.

    Det fikk jeg.

    Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.

    (De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.

    Noe sånt).

    Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).

    Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.

    Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.

    (Så da skjønte jeg det nok feil.

    Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.

    Men men).

    Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.

    For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.

    Av en eller annen grunn.

    Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.

    Da svarte faren min i telefonen der vel.

    Han sa ihvertfall hva adressen var da.

    Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.

    De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.

    Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.

    Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.

    Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).

    Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.

    (Siden jeg ikke hadde noe penger).

    Men det ville han ikke.

    Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.

    Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.

    Så han behøvde ikke å få penger, sa han.

    Men men.

    (Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.

    Eller av vertsfamilien da).

    Noe sånt.

    Men men.

    Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.

    Sånn at dette ikke skulle skje igjen.

    Så sånn var det.

    Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.

    Eller nei, sånn var det vel ikke.

    Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.

    Dagen etter.

    Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.

    Men det var langt unna der vi norske holdt til.

    For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.

    Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.

    Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.

    Og det var vel på Churchill Square.

    Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.

    Men hu kurslederen, hun sa noe om ‘der hvor bussene er’, eller noe.

    Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.

    Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.

    Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.

    Men men.

    Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.

    (Sønnen hans var vel for ung kanskje.

    Hvem vet).

    Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg sa at det var et ‘bargain’, (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.

    Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.

    Men men.

    Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.

    Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.

    De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.

    Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.

    Og jeg syntes at maten der var så god.

    Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.

    Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.

    Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.

    Det var han Fredrik Axelsson.

    Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.

    (Han var vel hårdrockare, tror jeg.

    Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.

    Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.

    Før jeg tok opp.

    Hvem vet).

    En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.

    Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.

    Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.

    Hu jenta prata med han gutten husker jeg.

    Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.

    Mens for jenter, så var den 15 år.

    Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.

    Husker jeg.

    Noe sånt.

    Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).

    Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en ‘hamburgare’, til henne.

    Men det gadd jeg ikke.

    Så sa hu jenta at jeg var dum.

    Også spurte jeg henne, om hvorfor det.

    ‘Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej’, eller noe, svarte hu jenta da.

    Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.

    Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Og han med svart hår og piggsveis, han var vel ‘syntare’, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.

    De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.

    Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.

    Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han ‘såg ut som en syntare’, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.

    Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.

    Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.

    Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.

    Men men.

    Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.

    Men men.

    Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.

    Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.

    Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.

    (Noe som ikke var helt sant men).

    Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.

    Der solgte masse elektronikk, osv.

    Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.

    Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.

    Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.

    Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.

    Det var ikke så populært.

    Men men.

    Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.

    Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.

    De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.

    (Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).

    Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.

    Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.

    Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.

    Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.

    Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.

    Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.

    (Jeg var litt full da).

    Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.

    For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.

    Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.

    Men han var på vei tilbake hjem igjen.

    Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.

    Så sang jeg den ‘God Save the Queen’, mener jeg å huske.

    Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.

    I fylla da.

    (Eller jeg var ihvertfall pussa).

    Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.

    Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.

    Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.

    Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.

    Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.

    Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.

    Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.

    Så sånn var det.

    Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.

    Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.

    Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.

    For de ville falle ut.

    Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.

    Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.

    (Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.

    Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.

    Men men).

    Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.

    Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.

    Men men.

    Så jeg fikk jo skylda for det da.

    Jeg lo litt av henne, mener jeg.

    Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu ‘truse-jenta’ og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, ‘jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel’, også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at ‘det kan man se på tomlene’.

    Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.

    Og da lo vel de jentene, tror jeg.

    Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.

    Ihvertfall en.

    Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.

    Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.

    (De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).

    Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.

    Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.

    Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.

    Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.

    Men det er mulig jeg husker feil.

    Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.

    Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).

    Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.

    En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.

    Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.

    Noe sånt.

    Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.

    Jeg kjøpte øl der, husker jeg.

    (Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.

    Noe sånt).

    Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.

    Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.

    Så det var ikke dårlig.

    Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.

    Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul’s Catedral, i London.

    Med at jeg mista mynter, på bakken.

    I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.

    Og sparka til den.

    Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.

    Men men.

    Og i St. Paul’s Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.

    (En ti-pence mynt, eller noe.

    Altså en mynt som ikke var verdt så mye).

    Også ropte en prest.

    ‘Who lost his money’, osv.

    Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.

    (Jeg husker ikke hva det heter der nå.

    Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).

    Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).

    Og da sang gateselgeren sånn ‘Vole vois couse avec moi, ces va’.

    Noe sånt.

    (Og det betyr, ‘vil du ligge med meg’, mener jeg).

    Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.

    De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.

    Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.

    De jentene klagde, dagen etter vel.

    For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.

    For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.

    Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.

    Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.

    ‘Horer’, sa hu ene jenta.

    ‘Transvestitter’, svarte han kurslederen.

    Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.

    Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på restaurant, den kvelden.

    Før vi dro til den kirken vel.

    Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.

    Når vi skulle betale for maten.

    Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.

    For vi hadde bare sedler da.

    Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.

    For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.

    Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.

    Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.

    Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.

    For moderne kunst.

    Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).

    Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.

    (De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.

    Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.

    Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.

    En slags klokkeradio, eller noe, vel.

    Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.

    Men men.

    Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.

    (En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).

    Men men.

    I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.

    Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.

    Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.

    Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.

    Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.

    Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.

    Så jeg glemte hvor bussen stod.

    Så jeg fant ikke bussen vår.

    Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.

    Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.

    (For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).

    Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.

    Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.

    Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.

    Noe sånt.

    Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.

    Dette var i en annen del av Brighton.

    Men fortsatt i sentrum da.

    Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.

    Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.

    Noe sånt.

    Den nye familien var en større familie.

    Og de hadde unger, som var på min alder.

    Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.

    Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at ‘oh, he listens’, eller noe.

    Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.

    Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.

    Noe sånt.

    Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.

    Sånn at noen jenter lo vel.

    Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.

    Hva vet jeg.

    Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.

    Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.

    En kveld, så så jeg på TV, etter middag.

    Det var Bislett Games.

    Og Steve O’Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.

    Noe sånt.

    Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.

    Eller kanskje de sov.

    Hva vet jeg.

    Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).

    Også gikk jeg og la meg da.

    Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.

    Men men.

    SÅ sånn var det.

    Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.

    Og kanskje en onkel eller bestefar og.

    Noe sånt.

    Så jeg ble aldri helt husvarm der.

    Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.

    Noe sånt.

    Jeg fikk også en telefon fra han svensken.

    Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.

    Disse hadde havna i kofferten min.

    Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.

    Jeg innrømte at de lå i kofferten min.

    Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.

    For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.

    Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.

    Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_

    Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?

    Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i ‘hutta heita’ liksom?

    Men men.

    En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.

    Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.

    Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.

    Så sånn var det.

    Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.

    Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.

    Men var ganske kraftig.

    ‘Hvor kraftig var han’, spurte Lassen, (må det vel ha vært).

    ‘Omtrent som han der’, sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.

    Også var det han karen.

    Jeg sa bare noe sånt som at ‘det er jo han, for søren’, eller noe.

    Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.

    Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.

    Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.

    Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.

    Jeg svarte, at jeg hadde vært det.

    (For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).

    Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.

    Hu sa at, ‘but you look like you’re twelve’, eller noe.

    Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.

    Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.

    Dette var jo sommeren jeg fylte femten.

    Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.

    Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.

    Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.

    Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.

    (Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.

    Men men).

    Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.

    Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.

    Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.

    Nede i skrekkammeret vel.

    Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var ‘snoppen’ vel.

    (Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).

    Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.

    (Det er mulig at det var like før og).

    Og da sa han Fredrik Axelsson, at ‘du tog dom flaskarna, gjorde du inte’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For jeg tok dem vel egentlig ikke.

    Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.

    Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.

    Og da drakk jeg opp dem.

    Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.

    Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.

    For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.

    Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.

    For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).

    Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.

    Men men.

    Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.

    Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.

    (En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.

    Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).

    Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.

    Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.

    Noe sånt.

    (For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).

    Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.

    Og da sa jeg det til han Axelsson da.

    Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.

    (Nemlig ‘cancer’).

    Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.

    Men da skjønte ikke svensken noe.

    Så da sa jeg at Reagan hadde fått ‘kreftsvulst’.

    Men da skjønte heller ikke svensken noe.

    Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde ‘kreftsvulst’, når han egentlig hadde ‘cancer’.

    Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.

    Eller kanskje han ikke ville skjønne det.

    Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.

    Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.

    At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.

    Og at faren hans, var leder for et av dem.

    (Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.

    Men det var kanskje noe kriminelt.

    Hvem vet).

    En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.

    Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.

    Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.

    Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.

    Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.

    De spurte hvor jeg var fra.

    Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte ‘England’ da.

    De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.

    Så sånn var det.

    En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.

    Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.

    Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).

    Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.

    Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.

    Noe som gjorde rimlig vondt.

    Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.

    Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.

    Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).

    Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.

    Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.

    Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.

    Og da slutta de vel å slå, mener jeg.

    Så det var ganske slemme, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.

    Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.

    For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.

    Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.

    Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.

    Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.

    Men de fikk ikke liv i han.

    Kona hans gråt husker jeg.

    Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.

    En kar i begynnelsen av 20-årene vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.

    Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.

    Så sånn var det.

    På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.

    Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.

    Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.

    Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

    Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.

    Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.

    Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.

    Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).

    Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).

    Så sånn var det.

    (Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.

    Det lurte jeg på ihvertfall.

    Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.

    Men men).

    Jeg spurte om de sokkene da.

    Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.

    Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.

    Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.

    Så sånn var det.

    Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.

    (Eller ‘washeteria’, som det vel kanskje blir kalt).

    Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).

    Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.

    Sånn som jeg gjør her på hostellet.

    Hm.

    Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.

    Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.

    Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.

    Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.

    Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.

    På engelsk da.

    Husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.

    Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.

    Så det er helt sikkert.

    Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.

    Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.

    Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.

    (Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.

    Noe sånt).

    Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.

    Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.

    Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.

    Og det klarte jeg ikke, husker jeg.

    Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.

    Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.

    Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.

    Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.

    Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at ‘mine’ kurver, var noen av de fineste.

    At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.

    Noe sånt.

    Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.

    Men det gadd jeg ikke da.

    Så sånn var det.

    Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.

    Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.

    Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.

    Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.

    Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.

    Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.

    Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.

    Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Det får man vel håpe på.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 29: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 5)

    En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så var forresten faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg, på en campingplass, i Kjerringvik eller Åsgårdstrand, eller noe sånt.

    Et sted nede i Vestfold da, men nord for Larvik og Brunlanes.

    Så sånn var det.

    Hva vi gjorde der, det husker jeg ikke helt, men jeg tror at dette var et sted vi dro innom, på vei hjem fra en annen ferie.

    Noe sånt.

    Og da sov vi i telt vel, lurer jeg på ihvertfall.

    Og faren min ble sur, husker jeg, fordi at jeg kjøpte med noe godteri, i kiosken, for å spise i bilen, på vei hjem, til Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis satt først en fryser og så enda en vel, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    En ble satt på det gamle rommet mitt, (der skrivebordsplata hadde vært, før jeg skrudde den opp på det nye rommet mitt).

    Og en fryseboks ble satt i uteboden, (av en eller annen grunn).

    Det lå bare kjøtt som var gått ut på dato, (eller uten dato), i de fryserne.

    (Omtrent da).

    Haldis hadde også to frysere stående i garasjen, nede hos seg, i Havnehagen.

    Men det eneste av frosne matvarer, som jeg klarte å lage, det var Pizza Grandiosa og is.

    Så jeg spiste ikke noe mat fra de fryserne til Haldis, for å si det sånn.

    Så hva poenget med de fryserne var, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så stod en av fryserne, foran reolen vel, til faren min da, i stua.

    Og dette var samtidig med at Nina Monsen var på besøk, fra mora si, på Romsås da.

    Dette var kanskje mens jeg gikk i sjette eller sjuende klasse, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Christell, Nina Monsen og jeg, satt oppå den fryseren da, i Leirfaret 4B da.

    Christell stirra på Nina Monsen og meg, mens vi kyssa, og liksom kontrollerte hva Nina Monsen skulle gjøre da.

    Kanskje Christell så på meg og, og så om jeg ble tent, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Det var veldig spesielt, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Plutselig sa Nina Monsen det, til meg, at hu ikke likte å kysse med meg, for jeg hadde ‘tørre lepper’.

    Men hvorfor Christell satt og stirra på oss, mens vi kyssa, (eller prøvde å kysse).

    Det veit jeg ikke.

    Det var vel rimelig spesielt, får man vel si.

    Men etter det her, så begynte jeg å bruke sånn lebepomade da, siden hu Nina Monsen ikke likte å kline med meg, hvis jeg hadde tørre lepper da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så satt Christell, i den blå sofaen, oppe hos meg.

    (Hvor jeg pleide å sitte).

    Også plutselig grøsset hun, og sa ‘Ulf’, flere ganger.

    (Dette var noe med Ulf Havmo, i klassen min da, skjønte jeg.

    Men men).

    Jeg tippa at dette her var noe lignende av det med Nina Monsen, at hu ikke likte tørre lepper.

    Og tippa at Christell mente, at hu ikke likte det ved Ulf, at han ikke klipte negla sine og at han sjelden klipte håret.

    Så etter det her, så begynte jeg vel å klippe negla mine oftere, og også håret vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev tidligere, at jeg alltid satt for meg selv, på ungdomsskolen.

    Men jeg lurer på om Tom-Ivar Myrberg satt ved siden av meg, i perioder.

    Og jeg lurer også på om Ulf Havmo satt ved siden av meg, på ungdomsskolen, i perioder.

    Ihvertfall så ble Ulf Havmo med en gang, sammen med Pia og meg, for å besøke mora vår, som da bodde på Tagtvedt.

    Vi tok toget ned, husker jeg, til Larvik da.

    Og bussen til Tagtvedt kanskje.

    Noe sånt.

    Og mora vår hadde fått en leieboer hos seg, som leide det gamle rommet til Pia, og som het Steinar vel.

    Steinar hadde vært sjømann, og han hadde som hobby, (husker jeg), å drive med hekling.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Steinar var også sur på mora mi, siden hu hadde klart å knuse en stor TV, som var Steinar sin, og som stod nede i stua til mora mi, da hu skulle flytte på den vel.

    Så sånn var det.

    Vi hadde blitt lovet masse pommes frites og sånn vel, før vi dro ned dit.

    Steinar skulle lage masse god mat, sa mora vår, på telefonen vel.

    Men da vi kom ned dit, så fikk vi så godt som ikke noe mat, (vil jeg si), hele helgen.

    Ulf klagde skikkelig mye, på søndagen, på at han var sulten.

    På lørdagen, så var vi nede i Larvik, Pia, Ulf og meg, og jeg husker at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, hvor jeg fikk faren min til å kjøpe Lego til meg, den gangen han lå over hos mora mi, før jeg flytta til faren min.

    Så sånn var det.

    På søndagen så klagde Ulf fælt, på at han var sulten.

    Men vi hadde ikke så mye penger.

    Jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen, etter mange helgebesøk hos mora mi, i Larvik, på første halvdel av 80-tallet.

    Så jeg visste det, at hvis vi gikk på toget, uten billetter, så ville konduktøren dukke opp, med billettene, etter den neste stasjonen.

    Den neste stasjonen var Sandefjord da.

    Og vi sa at vi skulle ha tre billetter, til Drammen, men at vi ikke hadde fått tid, til å kjøpe billettene, før vi gikk på toget da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Når toget kom til Sandefjord, så fikk jeg med Pia og Ulf, på å gå av toget.

    Så ble vi enige om å ta det neste toget, til Holmestrand.

    Og så bussen til Berger.

    (Istedet for å dra om Drammen, som faren min egentlig ville at vi skulle vel.

    Men men.

    Og Sande stasjon, (som lå mellom Drammen og Holmestrand, og ganske nærme Bergeråsen da), den var ikke i bruk, på første halvdel av 80-tallet, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Så da sparte vi 30-40 kroner, tilsammen, på å lure NSB litt da, (for å si det sånn), og å heller reise hjem via Holmestrand.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var en del billigere, å betale fra Sandefjord til Holmestrand, enn fra Larvik til Drammen, for å si det sånn.

    Og bussen var vel ikke så mye dyrere, fra Holmestrand, (enn fra Drammen), til Bergeråsen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så hvorfor faren min ønsket at vi skulle dra om Drammen helst, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi bestilte en liten pizza, på jernbanerestauranten, i Sandefjord.

    (Som vi akkurat hadde råd til da).

    Også fikk vi et glass vann hver da, av damen som jobbet i restauranten.

    Også lå det noe brød, som vi kunne spise på, mens vi venta på pizzaen da, i restauranten der da.

    Og så kom pizzaen, som var mindre enn en Pizza Grandiosa, og som bestod av fire ganske små pizzastykker da.

    Vi spiste hvert vårt stykke, men pizza var jo favorittretten min.

    Så jeg klarte ikke å motstå det siste stykket.

    Jeg spurte de andre to, om det var greit at jeg spiste det, (av en eller annen grunn), og ingen av de protesterte.

    Så jeg var litt slem da, og spiste det fjerde stykket da.

    Men det var så lite, så det var liksom ikke noe å dele på heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom vi oss tilbake til Berger igjen da, etterhvert, den søndagen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Ulf Havmo prata en del dritt, mener jeg at det virka som, om mora vår kanskje, etter dette helgebesøket.

    Ulf satt der mest ganske knytt, syntes jeg, i sofaen til mora vår da.

    Så jeg vet ikke om han skjønte så mye, av familieforholdene osv.

    Vi prata ikke så mye der, for å si det sånn.

    Jeg tror ikke at Ulf var med til Frode Kølner og dem heller, eller at han så det huset vi hadde bodd i, noen år tidligere, i Jegersborggate.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt kleptoman da, som tenåring, men jeg tok meg sammen, da jeg flytta til Oslo, for å studere, som nittenåring.

    Jeg bestemte meg for det, at nå er jeg voksen, så nå må jeg slutte å gjøre sånne straffbare ting.

    Jeg trengte jo ikke akkurat gull og sølvfarge-tusjer.

    Men det var vel på grunn av adrenalin-kicket, vil jeg si, at jeg syntes det var spennede å rappe ting da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var rimelig sur, på Haldis og faren min, som behandlet meg som et mindreverdig medlem, vil jeg si, i Humblen/Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Så det hendte, at jeg dro ned til Haldis og dem, når de ikke var hjemme.

    (Døra var aldri låst hos dem, når de ikke var hjemme.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    Jeg pleide å gjøre noen sånne raid hos dem, når jeg var hjemme fra skolen.

    Sånn en dag, annenhver uke kanskje, så orka jeg ikke å gå på skolen.

    (Jeg var veldig anspent, når jeg bodde på Bergeråsen, og noen ganger, så ønska jeg å ha fri fra skolen da.

    Noe som ingen pleide å slå ned på.

    Men men).

    Jeg pleide da å gå på sånne raid, nede hos Haldis.

    Christell og jeg hadde kanskje kranglet om hvem som egentlig eide ditt og datt.

    En gang, så fant jeg noen kinaputter, på rommet til Christell, mens ingen var hjemme hos dem.

    Det var ikke sånne kinaputter, som man kunne kjøpe i Sverige.

    Men disse hadde gråpapir rundt seg, og hadde tjærelunte, (tror jeg det heter).

    Hvor Christell hadde fått disse kinaputtene fra, det aner jeg ikke.

    Men men.

    Christell hadde cirka ti sånne kinaputter, og jeg rappa, (mer eller mindre), alle til slutt vel.

    På denne tiden, så var jeg kamerat med både Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, husker jeg.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, hadde noe som het glødetråd, som var en ledning, som begynte å gløde, hvis man koblet strøm på den.

    Det holdt med 12 volt, eller noe.

    Jeg fikk låne den glødetråen av Kjetil Holshagen, og koblet glødetråden til lunta, på en sånn kinaputt da.

    Og så la jeg kinaputten ut i hagen, ved hekken til naboen.

    Også la jeg noe fuglemat ut i hagen da.

    Dette var vel om vinteren vel, tror jeg.

    Men men.

    Jeg hadde mye innestengt aggresjon, inni meg, på den her tiden, siden jeg var så forbannet, på den dårlige behandlingen, som jeg fikk, i Humblen/Olsen-familien da.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde koblet glødetråden til en ledning, som var koblet til en transformator.

    (Antagelig den som fulgte med den modelljernbanen, som jeg fikk av onkel, da jeg bodde i Mellomhagen.

    NOe sånt).

    Så ventet jeg til det dukket opp en fugl da, i hekken til naboen.

    Også skrudde jeg på strømmen.

    Og så smalt kinaputten da.

    Dette prøvde jeg 3-4 ganger vel.

    Og kinaputten sprengte hver gang.

    Men jeg fant aldri noen døde fugler der, (eller noe).

    Jeg trodde at fuglene ble skremt, av lyden, fra lunta, til kinaputten, når den begynte å brenne.

    Men jeg så ikke sikkert hva som skjedde.

    Jeg så ikke helt hvor det ble av fuglene, for å si det sånn.

    Klarte de å fly bort, eller hva skjedde?

    Så jeg fanga en fugl, borte hos Ågot da, på den måten som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

    Også gjorde jeg noe veldig slemt, (for jeg var rimelig forbanna på den her tiden, og jeg var også rimelig besatt av fugler, etter at Christell fant den fuglen i Jugoslavia da).

    Så sånn var det.

    Så jeg tok med den fuglen jeg fanget, borte hos Ågot, bort til Leirfaret 4B.

    Også puttet jeg den småfuglen inni en tom dorull.

    Også puttet jeg en av de kinaputtene, som jeg hadde funnet på rommet til Christell, sammen med fuglen.

    Også satt jeg den dorullen, inne på doen vår.

    (Vi hadde et eget baderom der, og doen var på sitt eget rom da, ved siden av badet).

    Også tente jeg på kinaputten, og lukket igjen døra.

    Det smalt som søren.

    Også prøvde jeg å finne noen rester av den fuglen.

    Men hele fuglen hadde blitt pulverisert, må man vel si.

    Den hadde forsvunnet, må man vel si.

    Men men.

    Så de kinaputtene til Christell må ha vært veldig sterke, vil jeg si.

    Flere år senere, da jeg gikk på Sande Videregående, så fikk jeg problemer med en som het Fridmann vel, (til etternavn), fra Svelvik, som vel hadde hørt av Kjetil Holshagen, (eller en annen kar, som jeg hadde på besøk, da jeg sprengte den fuglen), om den her sprenginga mi da.

    Han Fridmann var mye høyere enn meg, så det var litt problematisk, syntes jeg, når han ble sinna på meg.

    Jeg prøvde å prate pent til han, og forlarte at dette var flere år siden, og ba han pent om å slutte å ’tilte’ på meg da.

    Og etter det, så hørte jeg ikke noe mer fra han.

    Så jeg regner med at han roet seg.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den sprengingen av den fuglen, så hadde jeg igjen 4-5-6 sånne kinaputter, av de, som jeg hadde funnet, nede på rommet til Christell da.

    Så sånn var det.

    I flere år, så var det ikke noen bygning, oppå den haugen, ved Berger skole, hvor faren min hadde kjørt med firehjulsdreven bil, på sidene av, helt på slutten av 70-tallet vel.

    Det ble pratet om at Bergeråsen skulle få sin egen matbutikk, oppå der.

    Men så ble det bestemt det, at det skulle bygges barnehage.

    Den barnehagen lå for seg, oppå toppen av den haugen, (mellom innkjøringene til Nedre og Øvre), og hadde ingen naboer da.

    Så når jeg tenkte på noe annet jeg kunne sprenge, (enn fugler), så tenkte jeg på postkassa til barnehagen da.

    Den mente jeg at lå såpass langt unna naboer og sånn, at den burde være mulig å sprenge.

    Jeg fikk med meg Ulf Havmo på det her da.

    Jeg hadde teipet sammen 5-6 kinaputter vel, (av de sterke, som Christell hadde), til en lengre lunte vel.

    Så sneik Ulf og jeg oss, opp til barnehagen, usett, vil jeg tippe på.

    Så la jeg kinaputtene oppi postkassa da, og tente på.

    Men jeg ble litt skuffa, for postkassa eksploderte ikke da.

    Lokket bare fløy opp.

    Så den postkassa ble bare litt bulka kanskje, og knapt nok det vel.

    Så det ble jeg litt skuffet over, husker jeg.

    Men det smalt høyt da.

    Og det jeg ikke hadde tenkt på.

    Det var at det kunne være noen folk, som hang, oppe ved Berger skole.

    For det som skjedde, var at etter at de kinaputtene eksploderte, så kom det en moped kjørende, i full fart, fra ved gangbrua, ved Berger skole der.

    (Ulf og jeg, vi gikk på ungdomsskolen og var ikke gamle nok til å kjøre moped ennå da.

    Men men).

    Så Ulf og jeg, vi løp som søren, ned fra den haugen, og ned en sykkelsti, som gikk fra like ovenfor telefonkiosken, på Nedre, og fram til Gamlehjemmet.

    Ulf var litt sterkere enn meg, (som var rimelig tynn, på den her tiden), så Ulf løp noen meter foran meg da.

    Så løp jeg, og etter meg, så kom det en moped.

    På den her sykkelstien da.

    Så jeg tenkte at det var en dårlig ide, å prøve å løpe fra den mopeden.

    Så jeg løp ned i skogen, på siden av sykkelstien, og opp på den lekeplassen, hvor Christell hadde fått ei ungjente, til å stå i bare underbuksa, noen år tidligere, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

    Så bare lot jeg som ingenting.

    Og jeg gikk fra den lekeplassen, og ned Havnehagen.

    Og så ned en snarvei, (som jeg pleide å gå, da jeg gikk på Berger skole).

    (En snarvei som egentlig var på tomta til et hus, men som folk på Nedre sa at det var greit å gå da).

    Men men.

    Så gikk jeg hjem, og satt meg ned og så på TV.

    Etter en stund, så dukka Ulf Havmo opp der.

    Jeg sa ikke noe særlig.

    Og han sa ikke noe særlig.

    Så hva som skjedde med han, det veit jeg ikke.

    Jeg var litt i sjokk da, etter å ha blitt forfulgt av den mopeden.

    Men jeg vet ikke hvem som kjørte den.

    (Men det var vel kanskje noen fra Berger, siden jeg mener å huske det, at Berger-folk pleide å sykle rundt den gangbrua.

    Men det kan vel kanskje ha vært noen fra Øvre eller Nedre og, hvem vet).

    Og jeg vet ikke om Ulf ble tatt igjen.

    Det vet jeg ikke, den dag i dag.

    Ble han tatt igjen av den/de på mopeden?

    Og måtte Ulf gjøre stygge ugjerninger på grunn av at han ble fakket av disse folka på moped?

    Hva vet jeg.

    Det kan man kanskje lure på.

    Det har jeg aldri fått meg til å spørre han om.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Nå begynner klokka å bli halv et om natta, her på hostellet.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive om den første språkreisen min til Brighton, som var sommeren 1985.

    Vi får se om jeg klarer å få til det, i morgen, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.