johncons

Stikkord: Ulf Havmo

  • Det at jeg skriver seriøse e-poster til UD osv. (In Norwegian)

    Det virker kanskje rart, at jeg som har jobba mange år på Rimi i Oslo osv., driver å skriver seriøse e-poster, til UD osv., sånn som i den forrige bloggposten.

    Men da jeg gikk på skolen, så gikk jeg vel for å være ganske smart og fornuftig.

    Og på ungdomsskolen, så gikk jeg med et sånt klistremerke på ranselen:

    ‘Nei til overformynderne’, eller noe sånt, ‘Stopp overformynderne nå’.

    Noe sånt.

    Fra en organisasjon som het Libertas, eller noe, som jeg så annonserte i Aftenposten, eller noe.

    Så sendte jeg inn en kupong da, så fikk jeg klistremerker i posten da.

    Så jeg var engasjert i politikk, da jeg var ungdom, på ikke-sosialistisk side.

    Jeg lå vel et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet, tror jeg.

    Faren min stemte Fremskrittspartiet.

    Men jeg syntes det kanskje var litt for langt til Høyre, så jeg holdt meg mest til Høyre da.

    Som jeg oftest har stemt på ved valg.

    Men på Berger, så gikk jeg vel for å være ganske smart og fornuftig da, blant folk som kjente meg fra klassen osv.

    Så da Fremskrittspartiet startet eget lag i Svelvik, så dukket Ulf Havmo fra klassen min, på barneskolen og ungdomsskolen opp på døra mi, i Leirfaret, på Bergeråsen, og spurte om jeg skulle være med.

    Enda jeg ikke visste at dem skulle starte Fremskrittsparti-lag, engang.

    Jeg var egentlig uvenner med Ulf, på den her tida, for Ulf hadde 300 kroner av meg, som han ikke hadde betalt tilbake, et par år før.

    Og da hadde han også drivi og begynt å slåss med meg, i gangen der.

    I den gangen som han seinere banka på utgangsdøra til, og spurte om jeg skulle være med dem i Fremskrittspartiet i Svelvik.

    Da begynte han å slåss mot meg der, da vi var sånn 15-16 kanskje.

    Og skikkelig moste beina inn i magan min osv., mens han hadde ryggen mot veggen i gangen da.

    Men, jeg var litt sånn at jeg var ikke tjukk.

    Men jeg var så glad i potetgull og cola, og hadde ikke så mange venner.

    Så jeg satt ofte å leste VG og Dagbladet, etter skolen, og spiste snacks og drakk cola.

    Så jeg hadde litt mage da.

    Så det mageflesket tror jeg beskytta de indre organene mine litt, når han Ulf begynte å skikkelig mose beina hardt oppi magan min, mens han hadde ryggen støtta mot veggen da.

    Og jeg lå mot den andre veggen i gangen.

    For den gangen var ikke så brei.

    Så det var ganske flaks egentlig da, tror jeg, at jeg var litt tjukk da.

    Så jeg ble ikke med i Fremskrittspartiet i Svelvik, rundt 1986/87, var det vel.

    Av to grunner.

    Det var Ulf som spurte og han hadde lånt 300 kroner av meg, uten og betale tilbake og samtidig nesten drept meg, i gangen i leiligheten jeg bodde på Bergeråsen der.

    Uten at han noen gang forklarte hva det gikk ut på.

    Og den andre grunnen var at jeg nok allerede da så på Fremskrittspartiet som litt rølpete og ikke helt stuereint da.

    Så jeg var nok mer Høyre enn Fremskrittspartiet.

    For jeg er vel ikke noe sånn ekstremist, eller noe, så jeg tror Høyre passer bedre for meg, enn Fremskrittspartiet, siden jeg ikke har pleid å ha så ekstreme meningen akkurat.

    Men det varierer jo fra sak til sak det da.

    Så det er vel ikke så lett å finne et parti, som man er enig med i alt.

    Men jeg tror for øyeblikket, så ville jeg nok stemt Høyre igjen.

    Selv om de kanskje ikke er det mest spennende partiet, for øyeblikket.

    Men, jeg tror det er de jeg er mest enig i politikken til.

    Og jeg vet at hun Siv Jensen, i Fremskrittspartiet, er på Bilderberger-møter osv.

    Og det liker jeg ikke helt, når jeg tenker på hva jeg har lært, eller lest, om det ‘New World Order’-aktige greiene som foregår i verden for tiden.

    Erna Solberg, hun tror jeg ikke er med der.

    Og hun har jeg lest et par fornuftige ting om, som hun sa på Høyres landsmøte, ifjor, var det vel.

    Om at myndighetene burde ha respekt for folks universale rettigheter osv.

    Og da ble jeg litt imponert, for det tror er noe som er av det mest alvorlige i det norske samfunnet for tiden.

    Som jeg har opplevd selv også, at myndighetene bare blåser i folks rettigheter.

    Men men.

    Men jeg er ikke noe sånn superfan av Høyre eller Erna Solberg.

    Det er ikke sånn at jeg har meldt meg på Facebook-sida, til Erna Solberg eller Høyre, eller noe.

    Men for øyeblikket, så synes jeg at de er det partiet som har den mest fornuftige politikken da.

    Hvis jeg skal flagge om det.

    Men ikke dermed sagt at jeg er enig med de i absolutt alt de sier.

    Min mening varierer nok fra sak til sak, avhengig av hvilket tema det er, så varierer det nok, hvilket parti jeg er mest enig i.

    Så sånn er det.

    Så spørsmålet er om det parlamentariske systemet er så veldig bra.

    Da må det ihvertfall være åpenhet i samfunnet, og partiene må si klart fra om hva man stemmer på.

    Men vi får se hva som skjer, om det er mulig å bli noe klokere på det her fremover.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Oppdatering om ‘nøkkelord’-søk på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Oppdatering om ‘nøkkelord’-søk på Google. (In Norwegian).





    PS.

    Nå har jo jeg skrevet mye om oppveksten min, i PS-er på de siste bloggpostene, de siste dagene.

    Men jeg ser at noen søker på ‘Erik Ribsskog, Per Furuheim’.

    Per Furuheim er da sønnen til Ruth Furuheim, fra Olleveien, på Bergeråsen.

    Like ved krysset Olleveien/Havnehagen, så det er mulig de bodde i Havnehagen og.

    Men men.

    Han Per, han er et år eldre enn meg, og var med på samme fotball-laget som meg.

    Jeg husker godt engang vi spilte borte mot Vinn Sande, eller noe.

    Og da satt jeg på i samme bil som han.

    Jeg tror mora hans var der og, muligens.

    Og da hørte jeg at han forklarte, hvordan han tenkte, når han skøyt på mål da.

    Hvis han stod vendt bort fra målet for eksempel.

    Da forklarte han, at når han hadde fått kontroll på ballen.

    Så tenkte han inni seg, ‘hvor er målet nå’.

    Og så kikka han ikke opp.

    Neida, han bare skøyt alt han kunne, i den retningen, som han trodde inni huet, at målet var da.

    Da var vi kanskje 12-13 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da sparte han mye tid da.

    For, hvis man måtte se opp, etter hvor målet var osv.

    Så kunne han jo ikke skyte like raskt, og ha like god kontroll på ballen.

    Så det var egentlig et veldig smart tips.

    At man skal bare tenke inni huet, hvor målet er, istedet for å begynne å speide rundt seg, og da kanskje miste ballen til en motspiller osv.

    Og skyt gjerne hardt, vil jeg si.

    Og også gjerne lavt.

    Lavt og hardt, med vrista, heter det vel.

    Da behøver du nesten ikke å se hvor du skyter, du bare tenker inni huet hvor målet er, så går ballen inn omtrent.

    Eller, det er kanskje ikke så enkelt.

    Men det var et bra tips det han Per Furuheim sa, på den bortekampen, i bilen, på begynnelsen av 80-tallet da.

    Mora til Per, Ruth Furuheim, hun var sjef for St. Hans-aften komiteen.

    I Vestfold, så hadde alle fri på St. Hansaften.

    Noe dem ikke hadde i Buskerud osv., tror jeg.

    Så da samla alle folka seg, på Ullviksletta, på 70-tallet.

    Og også noen ganger på begynnelsen av 80-tallet.

    Og jeg var faktisk med, en St. Hansaften på Ulviksletta, før jeg flytta til Berger.

    Da jeg og søstra mi var på ferie hos faren vår da.

    Det kan ha vært i 1977 eller 1978.

    Jeg husker også en annen St. Hansaften, som vi feira med faren vår, og en kamerat av han, og sønnene hans, som han ene av het Rune Kraft, tror jeg, som spilte ishockey på Furuset, på slutten av 80-tallet vel.

    Men farmora dems, eller noe, de hadde hus på Berger.

    Ikke så langt unna Bergerbanen.

    Så jeg var og spilte fotball med dem en gang, på Bergerbanen.

    Og de bodde inne på Furuset, tror jeg.

    Noe sånt.

    Vi var også inne i Oslo og besøkte dem, noen ganger.

    Og dem hadde Ringenes Herre-tegneserie og fjernstyrt bil og sånn.

    Det her var på begynnelsen av 80-tallet.

    Og dem var liksom litt kulere enn meg, de her Oslo-folka, så jeg holdt mest kjeft og prøvde å ikke drite meg ut.

    Så sånn var det.

    Dem prata ikke så mye til meg.

    Så jeg satt mest å leste Ringes Herre-tegneserie album og sånn.

    Og da husker jeg at jeg leste om da Frodo og Sam hadde Gollum i bånd, eller noe, oppå et fjell.

    Men jeg huska ikke navna på dem da.

    Og jeg skjønte ikke sammenhengen, for det heftet var ikke fra begynnelsen av boka.

    Det var midt inni, og det var ikke så mye av handlingen som var med.

    Det må vel ha vært 10 eller 20 sånne hefter, for å få med hele boka.

    Eller triologien.

    Noe sånt.

    Så faren min var kamerat med faren dems da.

    En som het Rune Kraft, fra Furuset, eller noe, og broren hans da.

    Jeg husker ikke hva faren het.

    Hm.

    Samme det.

    Men en St. Hansaften, på 70-tallet.

    Kanskje i 1976 eller 1977.

    Så var jeg og søstra mi, og faren min, og feira St. Hansaften, ikke på Ulviksletta, hvor Bergeråsen-folka feira.

    Men, vi var på Berger, i Bergerbukta der, og feira.

    Og da husker jeg dem hadde St. Hansbål og sånn.

    Og det som var.

    Var at da heiv de Rune Kraft og de, tror jeg det var.

    Dem heiv da sånne planter som er i vannet.

    Hm.

    Sånne grønne planter, eller noe, som er i vannet.

    Ikke siv.

    Men noe andre grønne greier, som du kan plukke opp av vannet.

    Hm.

    Hva heter det da.

    Ja det er mulig det heter havgress, eller noe, hva vet jeg.

    Det er nesten som tang og tare.

    Det kan hende det var tare, det er nok mulig.

    Skal jeg sjekke.

    Det var nok noe grønne tare- eller alge-greier, det var det nok.

    Noe grønne tare-greier, som så ut som havgress omtrent, som var i vannet, i fjorden da, ved Bergerbukta.

    Og da, så tok de ungene opp det tare-greiene og heiv det på St. Hansbålet.

    Og den lukta husker jeg enda.

    Det her var kanskje i 1976 eller 1977.

    Og den lukta det lukta råttent og saltvann samtidig omtrent.

    Pluss røyk fra bålet.

    Så det var en ganske spesiell lukt, kan man si.

    Så den St. Hansaftenen der, den husker jeg enda.

    Mest på grunn av lukta, som nesten sitter igjen i nesa enda.

    Så da er det nesten som å være tilbake på Berger igjen, på 70-tallet, når jeg kommer på den lukta.

    Noe som skjer en gang iblant fremdeles.

    For det var nok en av de mest spesielle luktene jeg har merka, når de kasta det her taregreiene, (som virker som at egentlig er noe slags grønnalger, eller noe, fra Wikipedia), på bålet.

    Men men.

    Men mora til Per Furuheim, hun hadde ansvaret for å arrangere St. Hansfeiring, på Ulviksletta, i 1980, tror jeg det var.

    Men da hadde sønnen hennes, lillebroren til Per, dødd i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, vinteren før.

    I en snøhule i hagen dems, i Havnehagen 4, mens Petter og Christian var inne for å spise da, så fikk han broren til Per, snøhula over seg, og døde da.

    (Jeg syntes dette hørtes litt rart ut, hvorfor fikk ikke han gutten spise da?

    Og en annen gang så skulle Petter og Christian ha meg, med hue først inn i en trang snøhule, utafor huset til farmora mi, på Sand, kanskje vinteren etter det her, eller noe.

    Men men).

    Og mora til Petter og Christian.

    Tove Grønli.

    Hun døde, i 1980, eller noe.

    Må det vel ha vært.

    Eller på begynnelsen av 1981.

    Av hjerneblødning, sa faren min vel.

    Kripos kom til Bergeråsen.

    De her var venner av faren min og Haldis og også meg da.

    Jeg var der ofte, mer enn hos Haldis, for mora dems, Tove, var hyggelig og blid mot meg da, og det var ikke Haldis.

    Hu var ei hyggelig dame fra Nord-Norge, hun Tove Grønli, vil jeg si.

    Hun var sammen med en fra Glassverket i Drammen, som het Willy, mener jeg å huske.

    Som sa, engang vi så på håndballkamp.

    (Vi pleide å se på sport der, nyttårshopprenn, cupfinale på Ullevåll, tror jeg og håndball til og med, eller om det var sportsrevyen).

    Og da sa han Willy, til meg og Petter og Christian, at hun landslagskeeperen for Norge, tror jeg det var.

    Hu var visst fra Glassverket, eller Drammen, og hu hadde Willy vært sammen med da, sa han.

    Så sånn var det.

    Det her var nok vinteren 1980, vil jeg gjette på.

    Men men.

    Så døde hu Tove da, en dag som Norge vant tredoble medaljer i Skøyte-VM, eller EM.

    Og faren min satt da i leiligheten hvor jeg bodde, på en søndag, og ikke hos Haldis.

    Enda faren min så aldri på sport sammen med meg.

    Untatt den her søndagen da.

    Så banka Willy på døra.

    Og han var helt stiv i maska og likbleik i tryne.

    Så jeg kjente han ikke igjen nesten.

    Og jeg gikk bare å henta faren min.

    Så fortalte Willy at Tove var død da.

    Helt bleik i tryne, og sånn.

    Så ringte vel faren min til politiet, eller hvem som gjorde det.

    Så flytta Petter og Christian til faren sin i Mexico.

    Carl-Otto.

    Som hadde en spansk eller mexicansk dame.

    Og det syntes jeg var trist, for hun Tove var alltid så blid og hyggelig.

    Og Petter og Christian var kule å se på sport på TV og sånn sammen med.

    Dem var til og med med til Larvik, og besøkte mora mi, og Pia, en gang.

    Og dem var mye borte hos farmora mi, på Sand.

    Og hos meg i Hellinga da.

    Og de kjente også Christell.

    Christell hadde visst tulla med den ene hamsteren dems, eller marssvinet, som het enten Whisky eller Vodka, sånn at enten den ene eller begge døde.

    Og Christian sa at han hadde vært hos dem, så hadde dem hoppa fra noe greier, så hadde Christell vært i nattkjole eller noe, så hadde nattkjolen blafra opp, eller hva det heter.

    Så hadde ikke Christell hatt underbukse eller truse på seg da.

    Sa Christian sånn i 1980, eller noe.

    Selv om det vel hørtes litt rart ut, vil jeg si.

    Så om det var et forsøk fra Christian på å fortelle meg noe, jeg vet ikke.

    Men han og Christell var visst uvenner da, pga. de hamsterne og mulig mer.

    Men men.

    Så det var litt døvt, at mora dems døde.

    For hu var nesten som om hu var ei tante, for meg, vil jeg si, nesten.

    Altså som tante Tone eller tante Inger.

    Bare at hun Tove var hyggelig og er sånn at hun gikk liksom ikke for nærme, og blanda seg for mye inn i hva vi gjorde da.

    Så der var det kult å henge, oppe hos Petter og Christian og Willy og Tove og dem.

    Så det var døvt når hu døde, men sånn er det.

    Jeg husker jeg vant en kilo wienerpølser, på Bingoen, på Snippen på Sand, en fredag var det vel, sommeren 1980.

    Tror jeg det må ha vært.

    Og da visste jo ikke jeg, hvordan jeg skulle lage dem.

    Og jeg bodde jo aleine i Hellinga.

    Men da hadde jeg Apache-sykkelen, som jeg fikk fra morfaren min i Nevlunghavn, Johannes, husker jeg.

    Og da sykla jeg opp til Petter og Christian og dem.

    Og da lagde Tove de pølsene, mener jeg å huske.

    Så da dro jeg ikke til Haldis, og ikke til onkel Håkon og dem.

    Så det var tre hus jeg kunne dra til da, på den tida.

    Huset til farmora mi, mitt hus i Hellinga, og huset til Petter og Christian og dem.

    Der fikk jeg lov å henge av Tove da.

    Men når hu døde, så kunne jeg jo ikke henge der mer, og Petter og Christian flytta jo til Mexico.

    Så da, så ble jeg deppa.

    Men, det som skjedde da.

    Det var, at da dukka plutselig Christell og Gry Stenberg og Nina Monsen opp i leiligheten min, i Leirfaret, og satt på musikk, og dansa i stua der og sånn.

    Så da, etter det, så blei jeg heller nesten venner med dem.

    Selv om dem var jenter.

    For jeg hadde ikke noen andre kamerater på Bergeråsen, på den tida.

    Så etter at mora til Petter og Christian døde, så hang jeg mye med Christell og Gry og hun Nina da, og også litt med søstra mi, da hu flytta til Bergeråsen, og med Tom-Ivar som gikk i klassen.

    Men når søstra mi flytta til Bergeråsen, da hang jeg ikke så mye med de.

    Men da vel mest med Tom-Ivar og Kjetil Holshagen, og seinere tremenningen min Øystein Andersen fra Lørenskog.

    Og også innimellom med Ulf Havmo fra klassen og Espen Melheim fra klassen, og også Karl Frederik Fallan fra klassen, selv om han kødda mye.

    Men men.

    En gang, så var Petter og Christian på besøk fra Mexico, eller om dem hadde flytta til Malaga da.

    Og da bodde Christian hos meg i Leirfaret.

    Og Petter bodde hos en kamerat i Havnehagen.

    Og da sjekka Christian opp nabojenta, i Leirfaret, Aina.

    Så fikk han kjærestebrev av Aina, som han glemte igjen.

    Så gjemte jeg det brevet på rommet mitt.

    Det gamle rommet mitt, som Christian lånte da, der som Haldis satt inn en fryser med umerka kjøtt.

    Og da, noen år etter, så prata jeg en sjelden gang med hun Aina da.

    Så dukka hu opp i vinduet mitt der.

    Så fortalte jeg at jeg hadde det brevet da.

    Men da ble hun litt desp, så da måtte jeg gi henne det brevet da.

    Men men.

    Vi var også oppe hos Per Furuheim og dem.

    Og da leika jeg og Christian og Per da.

    Christian hadde respekt for han Per.

    Han var tøff og kraftig da.

    God til å spille fotball, som jeg forklarte.

    Christian var også god til å spille fotball.

    Han var et år yngre enn meg, og Petter og Per var et år eldre enn meg.

    Det endte med, at jeg tok hageslangen til Per Furuheim og dem, og spruta på han Per da.

    For jeg var litt bortskjemt på den tida her, og var ikke redd for noen.

    Jeg var ganske tøff av å bo aleine osv.

    Så da, så fikk han Per tak i meg, i en bakke, i hagen dems, eller en skråning, heter det.

    Og skikkelig dynka meg i vann, med den hageslangen da.

    Men, jeg fikk ihvertfall spruta litt på han først.

    Så jeg var ganske tøff, syntes jeg selv, selv om han var sterkere.

    Så jeg dreit egentlig i det, om alle klærna mine ble våte, for jeg fikk ihvertfall tatt igjen på han, på forhånd da, for å si det sånn.

    Jeg passa på å dynke han ganske bra med vann, for jeg tenkte at han kom til å ta hevn når han fikk tak i slangen.

    Så sånn var det.

    Så hopper vi fram til 1994, da jeg jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo.

    Ruth Furuheim, som også hadde gitt meg en Tweed-dress før konfirmasjonen min, og som også dukka opp i konfirmasjonen min, hvor ikke faren min var.

    Hun, hun dukka også opp på Lambertseter t-banestasjon, sommeren 1994, tror jeg det må ha vært.

    Jeg hadde vel nettopp begynt lederopplæring i Rimi.

    Og jeg gikk til t-banen, sammen med Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, og som året etter vel, begynte som butikkleder i Rema, og som tok med seg Rimi Varebok til Rema da, husker jeg.

    Noe som ikke var lov.

    Men hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, husker jeg.

    Og jeg var så fersk som leder i Rimi, at jeg måtte love dem og ikke si noe, og sånn, mener jeg å huske.

    Og jeg var ikke så fortrolig med Anne Katrine, så jeg sa ikke fra til henne om det.

    For vi kommuniserte ikke så bra, og dem var litt redde for henne, så det smitta litt over på meg.

    For hver gang Anne Katrine skulle dukke opp i butikken, så var lufta full av panikk, i butikken.

    Det ble viska, hele tida, fra hun Hilde og også fra Elisabeth og Solveig vel og meg.

    ‘Har Anne Katrine gått?’.

    Så de damene var i panikk, når hun Anne Katrine var i butikken.

    Og jeg, jeg ville jo ha karriere i Rimi, så jeg ble litt smitta av det her da.

    Så Anne Katrine var ikke som et vanlig menneske omtrent.

    Hun var liksom en kjempeviktig person da, som skapte panikk, blant Rimi-kollegene mine.

    Så jeg var ikke helt på bølgelengde med henne.

    Hun var også sånn, at hun prøvde å psyke ned folk, og skulle tøffe seg, så det var ikke så lett for en ny leder i Rimi, å vite hvordan han skulle takle henne.

    Men jeg skriver om den vareboka nå i hvertfall.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo jeg og hun Hilde.

    Som hadde vært i Jehovas Vitner, husker jeg, og hun klagde på at det var jævlig, å komme seg vekk fra de folka, som vistnok var veldig ille.

    Men men.

    Så var Ruth der, fra Berger, på T-banestasjonen.

    Hun var litt pussa, og hadde solgt leiligheten til Dag, sin eldste sønn, sa hun.

    (Jeg vet ikke hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin på Lambertseter selv?).

    Ruth Furuheim hadde fire sønner.

    Og en mann som var litt spesiell.

    Han var liksom sånn at han var så uspontan og sånn.

    Jeg var med dit, en 3-4 ganger kanskje, for faren min kjente dem da.

    Jeg tror det var Ruth som bestemte der, men jeg vet det ikke sikkert.

    Dag, han var en 4-5 år eldre enn meg kanskje.

    Og han hadde jeg spilt bordtennis med, på klubben, på Berger Skole.

    Han var kanskje litt gammel til å gå der da.

    Han gikk nok på ungdomsskolen da.

    Men han var helt grei, og kjeda seg vel bare antagelig.

    Han jobba også bra, på verkstedet til faren min, husker jeg.

    Og han var vel da, kanskje 19-20 år, og prata om at han hadde møtt ei dame i Oslo da.

    Og at han dro inn der i helgene.

    Jeg var vel da 15-16 år kanskje.

    Men han Dag oppførte seg omtrent som en kamerat mot meg da.

    Så han var en av de greieste folka, som faren min hadde til å jobbe der nede, vil jeg si.

    Jeg så noen sånne ninja-filmer, sammen med Kjetil Holshagen, på den tida her.

    Så lagde jeg en sånn ninja-stjerne da, av noen sigder, som jeg hadde rappa på Bekkelagshytta, eller Birkebeinerhytta, eller hva den hytta heter, på Krok hyttefeltet der.

    Og da kasta jeg den ninjastjerna inne på verkstedet.

    For jeg fikk lov til å gå litt berserk der, og skyte med spikerpistoler og sånn, når jeg var aleine der.

    Og da var bare han Dag der, så kasta jeg den ninjastjerna gjennom halve verkstedet nesten, og den gikk inni noe papp, til emballasje, til møblene da.

    Så den var ganske kul.

    Men jeg var ikke noe flink til å feste sammen de fire sigd-bladene.

    For jeg festa dem bare med teip.

    Og jeg fiksa ikke det å borre hull i dem, som hadde vært bedre, for jeg fant ikke noe bor, på den bormaskinen, som borra hull gjennom det stålgreiene.

    Det bora var vel mest for tre, kan jeg tenke meg.

    Og jeg gadd ikke spørre faren min, for eksempel, eller onkelen min Håkon, om sånne ting, for dem likte vel ikke at jeg rappa sånne ting fra hyttene der og sånn.

    Så sånn var det.

    Så hvorfor han ikke solgte leiligheten sin på Lamberseter selv.

    Det er ikke godt å si, men det var sikkert en grunn da.

    Får ikke håpe at han døde han og.

    Den nest eldste broren, var kanskje litt villstyrlig.

    Karl Fredrik Fallan, forklarte at storebroren hans, hadde sett, da han Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, het han kanskje, hadde kræsja med en bil, på veien ved Berger skole der, ved gangbrua der vel.

    Og da kunne broren til Karl Fredrik Fallan, se inn i hjernen på Erik Furuheim, fortalte Karl Fredrik meg.

    Og dem sa at han var gæern, etter å ha vært på sykehuset.

    Eller sinnsyk.

    Men jeg spurte han, om jeg kunne få låne luftgeværet hans.

    Jeg og Ulf Havmo.

    For han jobba også for faren min, mener jeg å huske, han Erik Furuheim.

    Og da fikk jeg låne luftgeværet, som var helt nytt omtrent.

    Og jeg og Ulf, vi gikk ned på noe jorde og sånn, med luftgeværet.

    For vi ville gå unna verkstedet og faren min og sånn da.

    Men det var ikke så smart.

    Da så noen folk fra Oslo eller Drammen vårs, fra en hytte.

    Og da kom det helikopter, så vi måtte løpe inn i skauen da.

    Og da satt vi luftgeværet på hjørnet av verkstedet.

    Vi ble litt stressa av det her helikopteret og den her løpinga da.

    Så spurte jeg Ulf, hvor det luftgeværet var, noen måneder seinere.

    For jeg var ikke helt med alltid.

    Det var Ulf som absolutt ville låne luftgeværet, så han fikk meg til å spørre da.

    Det her var vel før jeg kjøpte luftgevær selv.

    Men jeg hadde kjøpt luftpistol på postordre, fra Sverige, eller noe.

    Men men.

    Så, spurte Erik Furuheim, et halvt år seinere, eller noe, hvor luftgeværet var.

    Så var det ikke inne på verkstedet, i et hjørne, som jeg trodde.

    Neida, det var utafor verkstedet, som Ulf hadde satt luftgeværet.

    Der hvor bestefaren min, Øivind, pleide å gå å pisse, da han levde.

    På hjørnet som var på samme sida som flis-siloen, det hjørnet av verkstedet som var nest nærmest flis-siloen.

    Der stod luftgeværet.

    Men det var jo helt gjennomrusta da, omtrent.

    Så jeg forklarte han Erik Furuheim det, at jeg trodde det hadde stått inne på verkstedet.

    Jeg sa vel det til han, at det stod i hjørne på verkstedet, for det hadde Ulf sagt.

    Men neida, det stod utafor verkstedet.

    Så det strøkne luftgeværet var bare helt rustent, et halvt år seinere, eller et år seinere, eller noe.

    Men da ble faktisk ikke Erik Furuheim sur.

    Neida, han hadde vel nesten gitt opp det luftgeværet, så jeg slapp å betale og sånn.

    Karl Frederik hadde jo sagt at han var gæern, eller sinnsyk, og sånn.

    Så jeg trodde han skulle klikke helt.

    Men han sa ikke noe.

    Han bare smilte og sa at det var ikke så farlig.

    Så jeg kan ikke si han ble gæern av å være på sykehuset akkurat.

    Han virka ikke noe gæern for meg.

    Men han gikk ikke med klærna ordentlig på seg, etter det, muligens.

    At han gikk med buksa sånn at han hadde sånn rørlegger-sprekk og sånn, muligens.

    Men bortsett fra det, så virka han vel normal, ihvertfall ikke gæern.

    Selv om jeg lurer på om det var han, som skulle betale storebroren til Karl Frederik, for å at to bikkjer skulle knulle, eller noe.

    Det var så dumt.

    Men han storebroren til Karl Frederik, han gikk ikke med på det, etter lang tenkepause.

    Masse unger og ungdommer stod og fulgte med da, når dem prata om det her da.

    Men det kan ha vært en annen kar og, selv om jeg tror det var Erik Furuheim, så det er mulig at han mista en del av hjernen, i den ulykken.

    Det er mulig.

    Han skrøyt fælt av sykepleierne, på sykehuset der i Tønsberg.

    At de sykepleier-damene var veldig hjelpsomme osv.

    Så det er mulig at dem hadde gjort han litt sexfiksert, og at han var normal i hue, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Jeg kjente han ikke så bra før den ulykka heller, så jeg skal ikke si noe sikkert.

    Men men.

    Og faren min var ofte oppe hos Ruth Furuheim da.

    Og prata lenge og sånn.

    Mens jeg måtte sitte i bilen og sånn.

    I en halvtime, en gang, og i femten minutter, en annen gang da.

    Og han faren til Per og dem da.

    Han var nesten som en grønnsak nesten kanskje.

    Eller veldig sånn konform, eller noe.

    Litt spesiell da.

    Men jeg skal ikke si det for sikkert, hvordan han var, for jeg var ikke oppe hos dem så mye.

    Ikke ofte nok til å si noe.

    Men hu Ruth, hu var hyggelig mot meg, og kom i konfirmasjonen min og sånn.

    Men jeg kjente ikke de, Per og Dag og Erik så bra, som Petter og Christian for eksempel.

    Per, han prata jeg aldri med, sånn som Dag og Erik.

    Han hadde vel rødt hår han Per, tror jeg, mens dem andre hadde lyst hår da, og mora hadde mørkt hår.

    Men men.

    Men jeg så på dem, som vanlige folk, som bodde på Berger.

    Og ikke som kamerater.

    For dem var eldre enn meg, og han Per, han var aldri noe grei mot meg.

    Han klagde en gang, så jeg hørte det, da jeg satt i bilen og venta på faren min, at jeg hadde ‘gulere tenner enn meg’, til de andre ungene, oppi Olleveien/Havnehagen der.

    Men jeg var nesten aldri der oppe, jeg var mest nedafor S-svingen, og der var aldri han Per og brødrene hans.

    Så jeg kjente ikke de så bra, som Petter og Christian ellet Tom-Ivar og Kjetil Holshagen f.eks.

    Men jeg kjente dem, siden dem bodde på Bergeråsen, gikk på fotballen, var venner av familien, jobba for faren min, de to eldste.

    Så jeg og han Per Furuheim, vi gikk dårlig sammen.

    For vi burde kanskje vært nesten kamerater, siden mora hans kjente faren min, og vi hadde gått på samme fotballlag, Berger IL.

    For selv om han var et år eldre, så var det sånn, at to årstrinn, utgjorde et lag da.

    Så det vi var enten på lag med dem som var et år eldre eller et år yngre enn oss., vi i klassen, som spilte på fotballlaget.

    Men jeg og han Per, vi var aldri kamerater.

    Han var sånn aggresiv, og var aldri hyggelig eller grei.

    Og han var mye sterkere enn meg og, så han kunne banke meg, hvis han ville.

    Men jeg var ikke så mye oppi der, jeg var mest på Sand og nedafor S-Svingen, på Bergeråsen.

    Og der var det sjelden noen som turte å kødde for mye.

    Og jeg fikk jo spruta vann på han Per da, den gangen Christian Grønli var på besøk hos meg, i Leirfaret, da dem bodde hos faren sin, i Spania, var det vel, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.

    For han Christian hadde klagd på han Per.

    Eller han ville dra opp dit.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og det ville egentlig ikke jeg, tror jeg.

    For jeg pleide ikke å henge oppi der.

    Så det var kanskje derfor jeg gikk litt amokk med hageslangen, da han Per begynte å sende meldinger osv.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det står også, at noen søker på ‘Siv Jensen, Kjetil Ree’.

    Kjetil Ree, var en Wiki-admin, med gangster-aktig profil der, husker jeg, hvor han røyka sigar og sånn.

    Og på Berger, så var det også en som het Erik Ree, som gikk i klassen min.

    Så jeg lurer på om de kan være i slekt.

    Han Kjetil Ree, han kødda med meg på Wiki.

    Han visste hvem jeg var, fra IP-adressen min der, så det tolka jeg som en trussel, da jeg skrev om Grandiosa der.

    Og Siv Jensen, hun er jo Bilderberger.

    Og det virka som om det var noe med han Kjetil Ree og.

    På grunn av trakasseringa hans på Wiki.

    Så hvorfor folk søker på de to, det vet jeg ikke.

    Men det er kanskje andre som veit det.

    Kanskje han er broren til han Erik Ree?

    Han hadde en bror, som var et par år yngre, men jeg huske ikke hva han het.

    Kanskje dem ikke er i familie.

    Det er mulig.

    Vi får se.

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20terroriserte%20berger%C3%A5sen&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er nok ikke riktig.

    Det er ganske historieforfalskning, vil jeg si.

    Jeg var en rolig gutt, som for det meste satt hjemme og så på TV eller leste avisa eller programerte dataspill.

    Når jeg gikk ut døra, så gikk jeg bort til bestemora mi, for å spise mat der og besøke henne, eller jeg spilte fotball for Berger IL, knøtter til og med guttelag vel.

    Noe sånt.

    Eller jeg kjørte på fjorden med båten til Haldis, etter at fattern lærte meg det, selv om det var noe tull med den ene bensintanken.

    Men men.

    Eller jeg skøyt med luftgevær, men det gjorde jeg ikke på Bergeråsen, for der var det for mange mennesker.

    Så jeg tok med luftgeværet bort på Sand, hvor bestemora mi bodde.

    Så hadde jeg luftpistolen på Bergeråsen.

    Men den var det ikke så bra futt i, så den var mer som en ertepistol omtrent.

    En kraftig ertepistol kanskje.

    De eneste gangene jeg ikke satt rolig og så på TV og leste avisa osv, det var en gang da Ditlev og Geir Arne, kom bort til Bergeråsen, fra Sand, hvor de bodde.

    Og da syntes jeg de var for nærme huset mitt.

    For de var uvennene mine, de her, Ditlev og Geir Arne, fra klassen og også fra Sand.

    Og da tok jeg noen kinaputter, ganske små, som jeg hadde kjøpt i Sverige, var det vel, en gang på 80-tallet.

    Jeg tror det var den gangen vi var i Sverige med Runar og Ove og de.

    Noe sånt.

    Og noen av de kinaputtene passa inn i luftpistolen.

    Så da putta jeg et par kinaputter inni luftpistolen, og skøyt i retning av Ditlev og Geir Arne da.

    Altså jeg putta kinaputtene inni luftpistolen, med lunta ut av røret.

    Og så tente jeg på lunta, og venta litt, og så skøyt jeg da.

    Og da føyk kinaputten 5-10 meter gjennom lufta da, og smallt da.

    Så det var litt morsomt.

    Men det var sånne små pingle-kinaputter nærmest, så de gjorde nok ikke stor skade.

    Kanskje hvis man fikk med i øye, eller noe.

    Men jeg likte ikke at disse fiendene mine, Ditlev og Geir Arne gikk så nærme leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, så jeg ville vel gjerne markere det da, at dem gikk litt for nærme.

    En annen gang, så kasta Lille-Oddis og Lisbeth og Bente Wåge, (eller hvordan etternavnet skrives)..

    De bombaderte et av stuevinduene i leiligheten min, med snøballer.

    Det her var vel et par år etter det med kinaputtene.

    Og da hadde jeg sånn signalpistol, som jeg hadde kjøpt på Tybring-Gjedde, en gang jeg var med onkelen min, Håkon, og bestemora mi, for å kjøpe julegaver, før jul en gang på 80-tallet da.

    Så da skøyt jeg en sånn signalbluss over de her Lille-Oddis (som var noen år yngre enn Store-Oddis, som også var en av naboene. Begge bodde i sosial-leiligheter, som leiligheten min vel bokstavelig talt var omringet av).

    Men men.

    Så da skreik hu Bente eller Lisbeth da, eller hvem det var.

    Men da hadde dem kasta kanskje 50 snøballer på vinduet.

    I hvertall 20-30.

    Men stort sett, så levde jeg i fred og fordragelighet med de ungene som bodde i de kommunale sosialstøtte leilighetene rundt min leilighet.

    Jeg sa fra hvis de gikk på den muren som skillte hagen der jeg bodde fra sosialboligene da.

    Der hadde dem fått lov å gå før.

    Men jeg reagerte bare automatisk da.

    Jeg likte ikke at dem gikk der, for det var nesten som at dem gikk i hagen min.

    Så dem ble vel litt furtne pga. det.

    Men ellers, så bodde jo jeg i Leirfaret, fra 81 til 89, (jeg bodde i Hellinga fra 79 til 81).

    Så jeg bodde i Leirfaret i 8 år.

    Så det var kanskje 3-4 ting som skjedde, på 8 år.

    Så det var egentlig ingenting.

    Jeg gikk stort sett greit overens med de ungene fra sosialboligene.

    Eller, vi tolererte hverandre.

    Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre.

    Jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.

    Vi levde i to forskjellige verdener, selv om vi var naboer.

    Jeg hadde TV, vhs-spiller (den første ble kjøpt i 1980), datamaskin, stereoanlegg, vannseng, brusmaskin, flere frysere, egen hage å spille fotball i, videokamera, stort amerikansk flagg på rommet som fattern kjøpte i Karlstad i 81 eller noe. Han ville egentlig kjøpe søsstatsflagg til meg, men det ville ikke jeg ha, for det flagget kjente jeg ikke så bra igjen. Jeg skjønte det flagget ikke var helt politisk korrekt. Så da sa fattern at det var greit av vi kjøpte Stars and Stripes. Jeg hadde to soverom, for fattern brukte aldri sitt rom, for han bodde nede hos Haldis, så det rommet tok jeg over.

    Jeg hadde to TV-er faktisk.

    (en jeg hadde kjøpt selv for stipendet første året på vgs.

    Som jeg brukte til C128, og en Sharp-datamaskin før det).

    Etterhvert kjøpte jeg mitt eget stereoanlegg og, så da hadde jeg to av de.

    Og jeg kjøpte egen VHS, så da hadde vi vel to av de og.

    Og fjernstyrt bil, og fikk alltid penger av fattern til mat, så jeg spiste alltid godteri og pizza og cola.

    Og kjøpte aviser og tegneserier og alt mulig.

    Og vi dro ofte på ferie og fikk alt mulig godteri og sånn, når Haldis og faren min var i utlandet.

    Men jeg bodde jo aleine fra jeg var ni, så klær og sånn brydde jeg meg ikke noe om.

    Så jeg tror ikke folka på skolen f.eks., skjønte hvor bortskjemt jeg var med ting.

    Men jeg hadde jo bodd hos muttern i Larvik, til jeg ble ni.

    Så jeg var ikke vant til å være bortskjemt, før jeg flytta til Berger, så jeg mista vel aldri helt bakkekontakten.

    Og jeg hadde egen stue og eget kjøkken da.

    Med oppvaskmaskin til og med, fra midt på 80-tallet vel.

    Og vaskemaskin og tørkeskap og tørketrommel.

    Og utendørs bod, med fryser, og også en fryser på det gamle rommet mitt.

    I fryserne la Haldis noe kjøtt uten ordentlig emballasje.

    Så det rørte aldri jeg, og det her bemerka også farmora mi, at Haldis la kjøtt i de fryserne som ikke hadde emballasje osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo jeg hadde noen katter og sånn, og søstra mi flytta opp dit, det 8. året jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Og sykkelen min ble stjålet da, en Apache-sykkel, som morfaren min, Johannes, kjøpte til meg, i Larvik, i 1978, må det vel ha vært.

    Den ble stjålet i Leirfaret der, i 1982 eller noe kanskje.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg den gamle Peugot-racesykkelen, til fattern.

    Som stod i utendørs-boden der.

    Det var også to innendørs-boder, en gang, og en do og et bad.

    Så det var en tre roms leilighet.

    Så det var ikke så galt for en 11-årig gutt, å ha alene.

    Det var den Peugot-sykkelen som faren min brukte, da han traff Jan Snoghøj, som da var 16-17 år.

    Og som også var med i sykkelklubben.

    Som faren min plutselig meldte seg inn i.

    Så var han med der et par ganger vel, så inviterte Jan Snoghøj, som altså var kanskje 16-17 år, han inviterte faren min ned til moren sin.

    For han trodde at faren min kunne passe for moren hans.

    Og etter det, så flytta faren min ut fra Hellinga, og ble boende i Havnehagen, de resterende årene jeg bodde på Bergeråsen, fra 1980 til 1989.

    Så sånn var det.

    Så de naboungene, de var nok kanskje litt misunnelige på meg, for at jeg hadde egen hage og sånn.

    Men, dem skjønte nok at jeg bodde aleine der, og at det ikke var så artig for en 11-åring, og lure på hvorfor han måtte bo aleine i en leilighet, og ikke fikk bo nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan og Viggo, og etterhvert søstra mi Pia, som bodde der.

    Så de var nok egentlig ikke så misunnelige.

    De var vel vant til at Stenberg-familien bodde der.

    Og de gikk ikke på sosialen tror jeg, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Men men.

    Så jeg terroristerte nok ingen der.

    Men folk visste nok at jeg hadde mye familie osv., på Bergeråsen, og også på Sand.

    Så folk hadde litt respekt for meg.

    Og på nedre der, så var det mest unger som var yngre enn meg, siden byggefeltet ble bygget rundt 1972 vel.

    Og jeg var født i 1970.

    Så det var nesten ikke noe bråk på nedre, da jeg bodde der.

    Som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var værre på Sand, hvor jeg måtte være obs på Ditlev og Geir Arne hele tida.

    Men de var vant til å være uvenner med meg, og jeg var vant til å være uvenner med dem.

    Så det gikk stort sett grei, sånn at jeg fikk en snøball hivd etter meg noen ganger og sånn.

    Men dem visste at dem burde være litt forsiktige, ihvertfall hvis dem møtte meg en mot en.

    Men Geir Arne og Ditlev de var ikke så ofte aleine, de hang oftest sammen med noen.

    Men de hadde litt respekt for meg, de turte ikke å kødde for mye med meg.

    Ditlev ble tatt for å stjele i matbutikken på Sand der, og det var vel ikke så gøy for han, for det var den enste butikken der.

    Jeg og Ulf pleide å stjele marsipan der, for det var lett å stjele.

    Men jeg stjælte mest i Larvik, for det hadde vært for flaut hvis farmora mi fikk høre at jeg hadde blitt tatt for stjæling f.eks.

    Men jeg kunne også bare krite på faren min, i butikken på Sand, de få gangene jeg eventuellt ikke hadde penger, som ikke var så ofte.

    Så jeg stjal nesten aldri i den butikken.

    Men Ulf han rappa alltid marsipan, for det var helt innest i butikken, ovenfør brøda der.

    Og der kunne ikke kassadama se kundene.

    Så dro vi hjem til meg, i Leirfaret å delte en sånn 500 gram pakning med marsipan da.

    Som jeg alltid har syntes var digg osv.

    Men men.

    Og da skulle Ulf slutte å røyke osv., og bli ordenlig, sånn som meg, når han var kamerat med meg, en kort periode, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var nok kjent som en av de ungene eller ungdommene som var ordentlige på Bergeråsen.

    Som heller roa det litt ned der, enn å lage mye bråk osv., hvis jeg skal tippe selv.

    For jeg havna aldri i ordentlig bråk med noen på Bergeråsen.

    Og egentlig aldri på Sand heller, selv om jeg og Geir-Arne slåss litt, så var det sånn at jeg jagde han, og han en gang traff meg med et slag i tryne.

    Det skjedde kanskje 3-4 sånne hendelser på 10 år.

    Så det var stort sett rolig å bo på Bergeråsen og å gå bort til Sand hver dag.

    Da hadde jeg nesten to steder jeg bodde der, og måtte gå gjennom området til Ditlev og Geir Arne to ganger hver dag, for å komme til og fra farmora mi da.

    Men jeg syntes jo mye av nedre på Bergeråsen, og langs riksveien bort til huset til faremora mi, helt bortest på Sand.

    At det var nesten også litt mitt område, syntes jeg.

    Dem kunne ikke si noe på Sand, på at jeg besøkte farmora mi, og verkstedet der faren min jobba.

    og det bodde ikke så mange eldre ungdommer, i den nedre delen av Havnehagen, eller fra S-svingen og ned på Nedre.

    Og heller ikke på Sand.

    Så jeg gjorde som jeg ville både på nedre og på Sand.

    Selv om jeg sjelden gikk oppover mot øvre på Bergeråsen, over S-Svingen.

    Men jeg hadde egentlig ikke noen fiender på Bergeråsen, og heller ikke på Berger.

    Og heller ikke i Svelvik eller i Sande.

    Og heller ikke i Drammen.

    Det var Odd Einar da, i klassen, på Øvre.

    Men jeg var nesten aldri på Øvre, og Odd-Einar var mye greiere etter skolen, enn på skolen.

    Så han ble kanskje påvirka av Ditlev og Geir Arne da.

    Men dem turte ikke å gjøre noe mot meg, det ble en snøball nå og da.

    Og en luftgeværkule som susa forbi huet mitt en gang.

    Men dem var som sagt ganske feige og turte bare å kødde hvis dem var to.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke en som terroriserte Bergeråsen.

    Men jeg ble terrorisert selv, av Geir Arne og Ditlev og Odd Einar.

    Men det var mest i friminuttene og sånn, på ungdomsskolen.

    Hvis jeg møtte dem etter skolen, så turte dem som oftest ikke å gjøre noe.

    Men på skolen ble jeg mye mobba, det ble jeg.

    Men etter skolen, da var det veldig sjelden at noen turte å kødde med meg.

    Jeg fikk kanskje en snøball etter meg i året.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde problem med familien da, med at jeg måtte bo aliene osv.

    Så jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, for å studere, fra 1989, for å komme unna Haldis og faren min osv.

    Og også Christell og Jan da, for jeg ble behandla dårlig av dem, mente jeg.

    Det var nesten som noe apartheid, at jeg var mindreverdig, i forhold til dem

    Så det ville jeg bort fra da.

    Og faren min ville også det, at jeg skulle flytte til Oslo for å studere.

    Så da ble det sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988, da hadde hun også bursdag, første juledag vel, og det var da hun fyllte 17 da.

    Så da hadde hun vært ute og flydd i noen år allerede, for Christell og Pia hadde det ganske fritt, så de gjorde vel hva de ville omtrent.

    Og det var i 1988.

    Men fra 1979 til 1988 så bodde ikke jeg og søstra mi på samme sted.

    Jeg bodde jo i Hellinga og i Leirfaret på Bergeråsen.

    Men søstra mi bodde fram til 1982 eller 83, var det kanskje, i Larvik, hos moren vår.

    Og fra 83 ca., så bodde hun hos faren min, i Havnehagen, i huset til Haldis.

    Så fra høsten 1979 til sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret, så bodde søstra mi og jeg på samme sted, i bare et halvt år, i 1989.

    Det var på 14 år det.

    Men mormora mi, i Nevlunghavn, hun sier at det er min feil, at søstra mi havna litt på skråplanet og dreiv med litt utagerende festing, eller hva man skal kalle det, eller først og fremst at hun ble alenemor.

    Eller hun klager vel egentlig på det at oldebarnet hennes er halvt somalisk.

    Og kjefter og klager på meg for det, siden søstra mi bodde samme sted som meg, da hun fikk en sønn da.

    Men, i de 14 årene før dette skjedde, så bodde jo søstra mi på samme sted som meg, i bare et halvt år.

    Og søstra mi er bare et år og fem måneder yngre enn meg.

    Så at jeg skulle være som en slags far for Pia, som bestemor Ingeborg vil ha det til da.

    Det er nok langt fra sannheten.

    Søstra mi hadde drivi med diverse flying og aborter osv., i mange år før det her.

    Sikkert siden 1985 eller noe.

    Altså en ti års tid før hun fikk Daniell.

    Så hun mormora mi, hun er ikke helt oppdatert på hvordan den nest eldste barnebarnet hennes, Pia, har blitt oppdratt osv.

    Men det er kanskje Pia som forteller røverhistorier til Ingeborg.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Det er mulig.

    Pia hadde jo en abort da, i 1986 eller noe, som 14-15 åring kanskje.

    Hjemme i senga si i Havnehagen.

    Så hun er ikke så uskyldig som bestemor Ingeborg vil ha det til.

    Neida.

    Bestemor Ingeborg tror at Pia er så uskyldig nå, i 2008, som 36 åring, 20 år etter at hun hadde abort, at hun ikke vet hva en gigolo er.

    Så her er det noe som ikke stemmer.

    At Pia har fått Ingeborg til å tro at hun er et englebarn, og skylder på meg hvis bestemor blir sur fordi hun fikk en ‘utenlandsk’ unge utenfor ekteskap da.

    Men det er nok Pias eget verk, på alle mulige måter, og det har ikke jeg noe med.

    Jeg syntes at Keyton virka helt uansvarlig som far.

    Han smatta og jobba vel ikke og stjal joggeskoa mine og sånn.

    Så jeg ville ikke at Pia skulle ha unge med Keyton, så jeg spurte henne om hun ikke skulle ta abort (igjen).

    Men det ville ikke Pia.

    Jeg sa til og med det her til Christell, at hun måtte hjelpe meg å overtale Pia til å ta abort, da hun var sånn tre måneder på vei, rundt juletider 1994 må det vel ha vært, da vi var i Drammen.

    Men Pia hørte ikke på Christell, og hun hørte heller ikke på meg.

    Så dette med å ha et barn utenfor ekteskap, med en tilsynelatende kriminell og uansvarlig far.

    (Siden han stjal skoa mine f.eks).

    Det er Pias eget verk, og avgjørelse, fullt og helt.

    Så at jeg skal få skylda av bestemor Ingeborg, for at hun ikke liker det, det er helt på trynet.

    Så her er det noen falskspillere i familien, vil jeg si.

    Så det er nok søstra mi, Pia, vil jeg tro.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet.

    Det var kanskje i 1987 eller noe, da Ulf Havmo dukka opp på døra mi i Leirfaret og lurte på om jeg skulle være med på Fremskrittsparti-laget, som dem nettopp hadde starta i Svelvik, var det vel.

    (Jeg lå vel nærmere Høyre enn Fremskrittspartiet, men fattern stemte Fremskrittspartiet da, så da ble jeg litt prega).

    Jeg vet ikke hvorfor Ulf skulle ha med meg.

    Vi pleide å spille fotball osv., på Berger IL, noen år før det her.

    Men en gang så lånte han 300-400 av meg, og ga dem ikke tilbake.

    (Men jeg hadde alltid mye penger liggende, for jeg fikk mye penger til mat osv., av fattern, og noen ganger sparte jeg noen av pengene da.

    Så det var ikke verdens undergang for meg.).

    Og en annen gang så begynte han å slåss, i gangen i leiligheten min, da han skulle hjem.

    Og trøkte beina oppi magan på meg.

    Jeg pleide å banke han, et par år før, men da var han såvidt sterkere da, når det her skjedde.

    Vi var like tynne, men Ulf var skikkelig senesterk da.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk som nevnt mye penger av faren min, til å kjøpe mat, siden jeg bodde aleine i Leirfaret der.

    Og da kjøpte jeg mye godteri og potetgull og cola osv.

    Så da hadde jeg litt fett på magan, ellers hadde det ganske gått litt værre ut over noen innvoller osv.

    For han Ulf lå med ryggen mot veggen og trøkte beina inn i magan min.

    Så det var litt spesiellt.

    Men jeg fikk aldri spurt han hvorfor han gjorde det.

    Og jeg fikk aldri spurt om hvorfor han ikke leverte tilbake de 300-400 kronene heller.

    Men men.

    Så da han et år eller to seinere, dukka opp på døra og skulle ha meg med på Fremskrittsparti-møter osv.

    Da takka jeg nei til det.

    Jeg vet ikke hvorfor han skulle ha meg med.

    Kanskje det var fordi jeg var en av de flinkeste i klassen, selv om jeg hadde mye fravær og hadde masse andre interesser enn å gjøre lekser.

    Kanskje det var fordi at jeg var flink til å vinne diskusjoner osv., og noen ganger rette på lærere.

    Det er mulig.

    Nå skryter jeg litt her, men jeg prøver bare å forklare hvordan ting var da, siden noe tydeligvis er galt, siden jeg ikke får rettighetene mine, av myndighetene.

    Så noe var det vel.

    Jeg vet ikke om Ulf gikk på mange møter i Fremskrittspartiet der.

    Jeg synes vel Frp var litt harry eller useriøst kanskje etterhvert.

    Så jeg gikk på noen møter i Unge Høyre osv., sammen med en fra siste år på videregående, som jeg gikk i Drammen, som het Magne Winnem, i 1990 var det kanskje, det første året, etter at jeg flytta fra Berger til Oslo.

    Men jeg tenkte, at jeg kunne jo ikke nok om livet og samfunnet.

    Og jeg var ganske vant til å dominere litt, i klasserommet, i diskusjoner og ved å rette på lærere og sånne ting.

    Jeg var ganske selvsikker da, når jeg svarte på spørsmål i timen osv.

    For jeg hadde vel god hukommelse og sånn da, og jeg behøvde ikke lese mye i boka før jeg fikk med meg kjernen av det som stod der da.

    Så jeg var litt redd for at jeg skulle begynne å dominere Unge Høyre-møtene for mye.

    Uten at jeg egentlig syntes at jeg hadde så peiling, på det jeg snakka om.

    Dvs., jeg hadde jo ikke så mye erfaring fra arbeidslivet og samfunnet osv.

    Men allerede på første eller andre møte, så skulle dem høre hva jeg (og Magne) mente, om valgkamp-kampanjen til Unge Høyre, foran valget i 91, var det kanskje.

    Så jeg syntes det var litt ‘far-out’, hvis det var sånn som det virka, at de forrandra hele Unge Høyre-kampanjen, etter det jeg sa.

    Enda jeg hadde jo bare sitti noen år på skolebenken for det meste.

    Så da frika jeg litt ut, så da hadde jeg ikke lyst til å gå på mer møter.

    For ville ikke ta ansvaret for å utforme det viktigste tingene av politikken, eller kampanjene da, etter å ha bare vært på et ellet to Unge Høyre-møter, og uten å ha noe spesiell livserfaring eller noe mer enn vanlig kunnskap om samfunnet, annet enn at man lærte jo litt av å gå handel og kontor da.

    Men jeg syntes det var for dumt.

    Jeg syntes jeg tok over for mye selv.

    Og jeg syntes de folka som utforma politikken og kampanjene osv., burde ha mer erfaring, enn noen år på videregående.

    Så derfor droppa jeg det Unge Høyre-greiene, i Oslo, for jeg hadde ikke lyst til å ta over hele greia, som jeg syntes det kunne virke litt som, at ble tendensen.

    Og dette her var også på den tida, som jeg var fattig student, (og brukte litt for mye penger på festing og sånn. Jeg hadde sånn ungdomstid). Så jeg gikk på Unge Høyre-møter, med rike vestkantungdommer da, med hullete klær selv.

    Nei det ble for dumt.

    Det var vel like etter at jeg var arbeidsledig noen uker, og like før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden det her, at jeg var på de møtene.

    Og da hadde jeg hatt dårlig råd, månedene før, mens jeg studerte da.

    Så det ble litt for dumt, å gå med hullete klær på Unge Høyre-møter.

    Og også siden at jeg syntes dem hørte for mye på meg, som bare hadde vært der en eller to ganger.

    Så det ble litt dumt.

    Så da tenkte jeg at jeg fikk heller skaffe meg litt mer livs og samfunnskunskap osv., før jeg gikk på fler sånne møter.

    Så derfor kutta jeg ut det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Den her sangen, er fra 1984, stod det på YouTube.

    Så det var vel i 1984 eller 85, som det her skjedde.

    Stesøstra mi, eller dattra til Haldis, Christell Humblen, hun hadde en storebror, Viggo Snoghøj, som var norsk og nordisk bodybuilding-mester, for junior vel, og som hadde flytta til Køge i Danmark, for han hadde truffet en dansk flyvertinne der.

    Viggo var også halvt dansk, han hadde en dansk far, men samme mor som Christell, Haldis Humblen.

    På den tida her, så prata ikke jeg så mye med Christell, av en eller annen grunn.

    Søstra mi bodde også der nede, Pia.

    Og da prata jeg ikke så mye med henne heller.

    Men, Viggo Snoghøj, (Nå Viggo Snowhill, som bor i USA, og søstra mi sier er en som en gigolo for en dame der).

    Han bodde jo i Køge.

    Og i Køge så hadde de MTV, på kabelnettet.

    På Bergeråsen, så fikk vi jo ikke satellitt-tv inn på fellesanlegget, som de ble kallt, før i 1987, eller 88, var det vel.

    Så sånn var det.

    Og da fikk vi bare Sky og Super-channel.

    Jeg fikk ikke MTV, før jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Men men.

    Og det her var i 1985.

    Så da var det gjevt, med en tretimers-kassett, med musikkvideoer, fra MTV.

    Så da skulle Christell og Pia opp til meg da, for å se på den kassetten, for jeg hadde videospiller.

    Det er mulig de hadde videospiller der nede, eller om den hadde blitt ødelagt.

    Det var en episode rundt det og.

    Men men.

    Så så vi på musikkvideoene da, så syntes vi den Rock Steady Crew-videoen var kul.

    For Hip-hop var nytt i 1985 da.

    Så var det en annen gang, et par uker seinere, eller noe.

    Da var Ulf Havmo, fra klassen, på besøk.

    Også kallt ‘tømmerstokken’, av Geir Arne i klassen osv.

    Nok om det.

    Pia og Christell var det også.

    (Ulf Havmo, lånte 300 kroner, av meg, før han slutta å være kamerat med meg, så han skylder meg noen penger fortsatt, fra 1986, eller noe.

    Så det blir nok mye penger 300 kroner, med renter og renters rente, fra 1986.

    Det er jo 22 år.

    Men men.).

    Og da så digga vi den sangen igjen da.

    Rock Steady Crew.

    Og da begynte Ulf å drite ut meg i klassen, for at vi hørte på den samme sangen flere ganger.

    Men men.

    Jeg husker at Hans Martin Fallan, dreit meg ut for at jeg bare satt hjemme.

    Jeg gjorde vel ikke det, jeg spillte fotball og skøyt med luftgevær og dro ut med båten til Haldis, som hadde fatterns motor osv.

    Men jeg var en del borte på Sand også, på ettermiddagene, hos farmora mi, og på jobben til fattern.

    Så da jeg kom hjem til Bergeråsen, på kvelden, så hadde jeg vel fått dagens dose av gåing osv., så da satt jeg vel og så på TV, og spiste digg og leste avisa, og gjorde lekser, noen ganger.

    Jeg skjønte ikke hva han mente.

    Skulle jeg gå rundt på Bergeråsen og leike da?

    Det var vel ikke noe gøy, når man var tenåring.

    Det var mindre folk borte på Sand, så da kunne man gå å skyte med luftgevær der, når det var midt i uka, for da var hyttefolka i Drammen, eller hvor dem var.

    Så skulle jeg gå ut, av leiligheten min, for å henge på Bergeråsen, når jeg hadde en hel leilighet selv, med TV, video, og stereoanlegg osv.

    Og jeg syntes de folka var kjedelige på Bergeråsen.

    Nei, det gadd jeg selvfølgelig ikke.

    Det var jo ikke noe å finne på, på Bergeråsen.

    Det var bare kjedelig, annet enn å dra på fjorden med båten da.

    Det var jo ikke engang en butikk, eller en kiosk, på Bergeråsen.

    Det er ikke så gøy å henge i gatene på Bergeråsen, hva er det man kan gjøre der.

    Ikke lett å si.

    Jeg så noen som skøyt måker med hagle på Ulvikfjellet en gang.

    Jeg nevnte det for Karl Fredrik i klassen, han mente det kunne ha vært Hans Martin.

    Det var ganske rart å stå nede på Ulvikstranda, og se på måkene seile halvdøde i sirkel ned ned mot vannet.

    Men men.

    Sånn var det.

    Jeg lurer på om Christell og Hans Martin, som gikk i samme klasse, da kan ha baksnakka noe om meg.

    For jeg tror Hans Martin må ha snakka med noen, om meg da.

    Siden han begynte å bable, på en nesten hatsk måte, om at jeg bare satt hjemme.

    Hvem vet.

    Noe var det nok i hvertfall.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog