johncons

Stikkord: Ungbo

  • Min Bok 4 – Kapittel 9: Mer om Pia

    Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.

    Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.

    En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.

    Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.

    Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.

    For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.

    Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.

    Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.

    Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).

    Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.

    For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.

    Så begynner hu å hyle og skrike, da.

    Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.

    Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.

    Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.

    Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.

    Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).

    Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.

    Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.

    At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.

    Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.

    Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.

    Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.

    Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.

    Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.

    Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.

    Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.

    Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.

    Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.

    Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).

    (Hvis hu ikke bare spiller, da).

    Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 8: Pia og Keyton fra Somalia

    Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge, som søstera mi bodde, på rommet mitt, på Ungbo.

    Men jeg tror det må ha vært en god stund.

    For jeg husker det, at vinteren 1993/94, så gikk jeg rundt i cirka 10-15 minusgrader, og leita etter Pia, nede i Oslo sentrum.

    Og da tror jeg ikke at det bodde noen andre, på Ungbo.

    For da ville jeg nok ha husket, at jeg prata med de, om Pia, da.

    Men det kan jeg ikke huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tror også det, at dette må ha vært før Pia fikk sitt eget rom.

    For jeg mener å huske, at Pia ikke fikk sitt eget rom, før etter at Hildegunn flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg hadde på meg en blå lue, med dusk, som jeg hadde fått låne av Magne Winnem, da jeg leita etter søstera mi, nede i Oslo sentrum der.

    For søstera mi hadde ikke vært hjemme på mange dager, da.

    Og dette var ikke likt henne da, å bare forsvinne sånn, uten å si fra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk på Pia sitt stamsted Jollys.

    Men Pia sin bartender-venn der, Michael, han hadde ikke sett Pia, sa han.

    Michael spurte om jeg ville ha en kopp kaffe.

    (Siden jeg fortsatt vel ble regnet som en venn av utestedet, etter at de to norske kara, tok plassen min der, en gang, (mens jeg var på do), cirka et år før det her vel.

    Regna jeg med, da).

    Men jeg var ikke der for å skravle.

    Så jeg bare sa nei takk og gikk igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde også to venninner, som het Siri og Cathrine, og som bodde i Oslo sentrum, da.

    (På Nedre Grunerløkka, mener jeg å huske).

    Jeg gikk også dit, og Siri eller Cathrine dukka opp i døra der, og forklarte meg det, at hu ikke visste hvor Pia var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så bare ga jeg opp, og gikk hjem igjen.

    For jeg visste ikke hvor Pia sin somaliske kjæreste Keyton, bodde, da.

    Men jeg regna med at enten Michael eller Siri/Cathrine ville skjønne alvoret og spore opp Pia, da.

    (Så det var ikke sånn, som da bestefar Johannes, hadde gått og leita etter tante Ellen, i Oslo, (under hippie-tida).

    At jeg gikk i Slottsparken, og leita, osv.

    Nei, det trodde jeg ikke at var noe vits i).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia kom hjem to-tre dager etter det her da.

    Uten å forklare hvor hu hadde vært.

    Så hva som hadde skjedd, det veit jeg ikke.

    Men hu virka litt sinna, (eller noe), så jeg gadd ikke å spørre så mye.

    Jeg kjente til den skrikinga hennes, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia ble kjent med Keyton fra Somalia, det første året, som hu bodde i Oslo, (i det bofelleskapet i Arups gate).

    Eller om det var det andre året hu bodde i Oslo, (da hu bodde i det bofelleskapet, i Christies gate).

    Det har Pia aldri forklart om.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så hvordan Pia traff Keyton, det er et mysterium for meg, må jeg si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa forresten, på den her tida, at Keyton hadde fått en leilighet, av myndighetene, (eller noe).

    Men den hadde han lånt bort, til to andre somaliere da, (sa Pia).

    Så hvor Keyton egentlig bodde, det var visst litt komplisert.

    Så jeg ga opp å skjønne så mye av, hvor Keyton egentlig bodde.

    Så det var ikke sånn, at jeg noen gang var med Pia, for å besøke Keyton, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte også en gang, at Keyton hadde to kamerater, (også fra Somalia vel), som var grisete når de spiste.

    For de spiste visst bare med hendene da, ifølge Pia.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har jo seinere fått ‘skylda’, av bestemor Ingeborg, fordi at Pia fikk unge, med en neger.

    Men hvis jeg hadde sagt noe negativt om Keyton.

    Så hadde nok Pia bare begynt å skrike til meg, og kalt meg rasist, og det som verre var.

    Jeg huska jo hvordan hu hadde kalt bestemor Ågot og dem, for rasister, da hu bodde på Sand.

    Og hvordan hu hadde skreket, til de politifolka, utenfor Jollys, noen måneder før det her, da de hadde bedt noen afrikanere, om legitimasjon, da.

    Så søstera mi hu var nesten som en krigersk forkjemper for afrikaneres rettigheter.

    Så jeg tenkte at Pia var så bestemt og trass, så det var ikke så mye kunne si, hverken for eller imot det her, at hu var sammen med Keyton.

    Hvis jeg hadde begynte å klage på henne, så hadde vi vel bare blitt fiender, og hu måtte ha bodd på gata, (eller hos de afrikanerne, kanskje).

    Så jeg prøvde bare å roe det ned, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg huska jo også hvordan Pia hadde stått, i Gågata, i Drammen, (sammen med hu venninna si, Heidi, fra Drammen, og meg), og sikla, på noen afrikanere, som gikk forbi oss, (det året jeg var russ i Drammen).

    Mens hu sa noe om at de afrikanerne var så utrolige deilige da, (eller noe).

    Så jeg trodde jo at dette med at søstera mi traff afrikanere.

    At dette bare var en slags fetisj, (at hu likte å ha sex med negre), som Pia ville dyrke, i ungdomsårene sine, da.

    Før hu etablerte seg.

    Jeg hadde ikke trodd det, at Pia ville få en unge, som var halvt afrikansk.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg, da Pia fortalte meg det, en gang seinhøsten 1994 vel, at hu var gravid med Keyton, og ikke ville ta abort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia var vel forresten sammen med Negib, på fra Etiopia, før hu ble sammen med Keyton fra Somalia.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg vet ikke hvordan Pia ble kjent med de her afrikanerne.

    Men det var vel på Jollys, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at Pia noen gang bodde, i det samme nabolaget, som der Jollys lå.

    Men det var kanskje sånn, at hu og de jentene fra Røyken, som hu bodde sammen med, i Christies gate.

    At de kanskje hadde vært ute på byen, i Oslo sentrum, en gang, da.

    Og så, når de skulle gå tilbake, til Grunerløkka, da.

    Så gikk de forbi Jollys, i Storgata.

    Og så gikk de kanskje inn der, for å ta en halvliter, (eller noe), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte meg vel aldri, hva Keyton het til etternavn, (tror jeg).

    Men hu fortalte det en gang, at bestemoren hans, hadde sendt han til Norge, som barn.

    (Fordi det var krig i Somalia, (eller noe), tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 1: Pia flytter inn på rommet mitt hos Ungbo

    Jeg dimma jo fra militæret, i slutten av juni, i 1993.

    Nemlig den 25. juni 1993, (sjekka jeg nå, på tjenestebeviset mitt).

    Også jobba jeg på Rimi Munkelia, lørdag 26. juni.

    (Da hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen, var sjefen min der, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og det må vel antagelig ha vært 30. juni, at søstera mi Pia, og dem, måtte flytte ut, fra Christies gate.

    Siv, (fra Røyken), hu hadde allerede flytta ut.

    Men jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad, med å bære tingene deres, ned trappa, (for de bodde i andre eller tredje etasje der da).

    Og broren til Monica Lyngstad, han kjørte så tingene til Pia, hjem til Christell, (mener jeg at det var).

    Og hu bodde ved Terningen Matcafe der, (viste det seg).

    Men Pia skulle ikke bo hos Christell.

    Pia ville bo hos meg, (av en eller annen grunn).

    Og Christell flytta selv, i slutten av juli, tror jeg det må ha vært.

    Så det hendte at Pia dro meg med, ned til Christell, (som bodde like ved Møllergata), en del, i juli, i 1993, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så hadde alle folka flytta ut.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Wenche hadde ikke fått med seg katten sin, Sara.

    Så det var nesten som at Pia og jeg hadde katt der, husker jeg.

    Jeg måtte kjøpe kattemat og sånn, tror jeg.

    Og Sara var ikke snill, den tissa en gang, på den dyre skinnjakka mi, som jeg hadde kjøpt to år før det her, (i Oslo), etter å ha sett den, på Kapp Ahl, i Gøteborg.

    Men Wenche, (som var innom en gang i blant, for hu hadde noen ting stående der enda vel), hu tilbydde seg ikke å erstatte skinnjakka mi, som jeg bare måtte kaste, for jeg klarte ikke å få bort lukta av kattepiss, fra den jakka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sara, (katta til Wenche), den pleide å gå ut på terrassen, (for den døra pleide alltid å stå åpen da).

    Men en gang, etter at Wenche hadde flytta.

    Så stakk Sara opp til naboen, som hadde terrasse, over og til høyre, (hvis man stod i terrassedøra, og så ut), for der Ungbo hadde terrasse, da.

    Så jeg måtte gå og banke på døra, til en av naboene da, (som bodde i første etasje vel), for å få tak i Sara, (som hadde rømt da).

    Og Sara pleide vel ikke å rømme, tror jeg.

    Så den katta var skikkelig uoppdragen da, (må jeg vel si).

    Antagelig siden Wenche hadde flytta fra den, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde fått henta katta si.

    Så spurte jeg henne, når hu var innom, for siste gang cirka, vel.

    Om hvordan det gikk med katta.

    Og da sa hu at dem hadde avlivet katta, for den hadde visst pissa på jakka til broren hennes, da.

    Så det var visst ikke bare min dyre skinnjakke, som den katta pissa på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det ikke bodde noen andre folk, på Ungbo, så var jo dørene til andre rommene låst.

    Og Pia hadde jo ikke noe annet sted å bo.

    (Jeg huska jo det, at bestemor Ågot hadde klagd på Pia, da Pia bodde hos henne, et par år, før det her).

    Så jeg lot Pia få bo på rommet mitt, på Ungbo, da.

    I boden der, så stod det en gammel sofa, fra begynnelsen av 80-tallet kanskje, som hadde blitt byttet ut med en svart skinnsofa, seinere på 80-tallet vel.

    Og den sofaen, den var nesten som en sovesofa da.

    Det var en stor pute, i den sofaen, som man kunne bruke som madrass.

    Så på den sov søstera mi på da, inne på gulvet, på rommet mitt.

    Sovepose og sånn, det hadde hu vel selv, men ikke så mye møbler, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte registrere meg som arbeidsledig, da.

    Og siden jeg bodde på Ellingsrudåsen, så måtte jeg registrere meg som arbeidsledig, på Arbeidsformidlingen, på Stovner.

    Jeg dro dit vel først, for å bestille time.

    Og på det møtet, så hadde jeg en saksbehandler, som var en mann, i 30-årene kanskje, som var veldig uhøflig, husker jeg.

    Fiendtlig, er vel kanskje det riktige ordet, forresten.

    Han registrerte meg, som noe med ‘ADB’, (administrativ databehandling), på dataen, til Arbeidsformidlingen.

    Enda det skulle ha vært ‘EDB’.

    Og han sa at jeg var ‘så fersk’, (med veldig trykk på ‘fersk’), på arbeidsmarkedet.

    Enda jeg hadde jobbet i et år på CC Storkjøp.

    Og i to måneder hos Det Norske Hageselskap, (selv om det var praksisplass).

    Og i to år, på OBS Triaden.

    Og i et halv år, på Rimi Munkelia.

    Så var jeg liksom så ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, da.

    Det hørtes litt rart ut for meg.

    Men han saksbehandleren, han var så uvennlig og liksom ‘overkjørte’ meg, da.

    Så jeg lurte på om det var noe galt, siden saksbehandleren var så fiendtlig, husker jeg.

    ‘Fersk’, det var jo noe eldre soldater, sa om rekruttene for å mobbe dem, i militæret.

    (Selv om såkalt veteranvirksomhet ikke var lov i Forsvaret, egentlig).

    Så jeg lurte på om dette hatet, (må jeg vel kalle det), fra saksbehandleren, hos Arbeidsformidlingen, (mot meg), hadde noe med militæret å gjøre.

    Kanskje vedkommende hadde traumer fra sin førstegangstjeneste, og skulle hevne seg på en som nettopp hadde dimmet, fra Forsvaret?

    Hva vet jeg.

    Men jeg husker det møte som så ubehagelig, at jeg faktisk dro, på eget initiativ, ned til Arbeidsformidlingen, ved Schous Plass, en uke eller to seinere.

    For der hadde jeg jo gått, som arbeidsledig, høsten 1990.

    Tre år før det her da.

    Da jeg fikk den praksisplassen, hos Norsk Hagetiden/Det Norske Hageselskap, da.

    Og da hadde de vært hyggelige og profesjonelle der, (husker jeg).

    Mens han på Stovner, han fikk meg nesten til å gå inn i sjokk, (vil jeg si).

    Så derfor dro jeg, halvveis i sjokk, ned på Arbeidsformidlingen, på Nedre Grunerløkka, uten noe avtale, eller noe, en eller to uker, etter det møtet på Stovner, da.

    Og da, så ble jeg sendt til en kar der, som sendte meg på intervju, på en datajobb, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (var det vel).

    Og han hadde ikke funnet meg, på dataen til Arbeidsformidlingen, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, denne tiden, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 59: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VII

    Furuset, (NM-mesteren i karate, fra Brumunddal, på lag 3), han huket tak i meg, en gang, på brakka, på Terningmoen, og forklarte meg det, at han også likte the Cure, og da spesielt en sang, som var ny, på den her tiden, som het ‘Friday I’m in Love’.

    Jeg svarte vel ikke så mye, om den sangen, for jeg syntes vel det, at den var litt enkel kanskje.

    Det var ikke min favoritt the Cure-sang, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg fortalte Furuset det, (om det var den her gangen, eller en annen gang), at jeg hadde sett et TV-program om Brumunddal, på TV, like før det her, og ei utenlandsk, mørkhudet dame, hadde blitt intervjuet, i det TV-programmet, og hu hadde ledd litt, av det stedet, fordi at folka der, noen ganger kjørte traktor, når de skulle på byen, osv.

    Furuset sa noe dritt om hu dama da, husker jeg.

    Men vi snakka ikke så mye om det her.

    Furuset var vel en litt ordknapp kar kanskje.

    Det er mulig.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg hadde sett på det TV-programmet, fra Brumunddal, på NRK.

    Det var det, at jeg hadde først trodd det, at jeg kom til å ende opp, i Nord-Norge, (eller noe), da jeg skulle i militæret.

    (Og jeg var kanskje litt redd for at videoen min ville blitt tulla med, eller brukt mye, i stua på Ungbo, mens jeg var i militæret).

    Så jeg hadde lånt bort videoen min, til Magne Winnem, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet, da.

    For jeg trodde vel det, at den videoen, var tryggere hos Winnem, enn i stua på Ungbo da, (mens jeg var langt unna, et sted da, mens jeg avtjente verneplikten).

    Og den TV-en jeg hadde, mens jeg bodde på Ungbo.

    Det var en TV, som jeg hadde kjøpt, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    (En gang jeg fikk stipend, noe som Kjetil Holshagen, hadde forklart meg om, hvordan man kunne få).

    Så den TV-en, den var fra midten av 80-tallet, da.

    Og det var en 20 tommers Mitsubishi-TV, husker jeg.

    Som hadde kostet 3900, i sin tid.

    (Men jeg hadde ikke så greie på å kjøpe TV-er, på den her tiden, (mens jeg gikk på ungdomsskolen), så jeg bare kjøpte en TV, som de hadde en stor utstilling for, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den Mitsubishi-TV-en.

    Den hadde ikke digital tuner.

    Den hadde bare noen sånne hjul, til å skru på, for å få inn norsk og svensk TV, (for det meste, da).

    Så den TV-en var nesten som en 70-talls TV da, (kan man vel kanskje si).

    Så derfor fikk jeg ikke inn kanaler som MTV, osv., det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Når jeg hadde helgeperm, og satt for meg selv, (oftest), i stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde sittet aleine, og sett på det her TV-programmet, fra Brumunddal. Kanskje mens jeg samtidig leste i avisa og spiste noe god mat, eller noe, da).

    (For jeg pleide å bruke videoen sin digitale tuner, for å få sett på kanaler som MTV, for da satt jeg kanalvelgeren, på TV-en, på kanal 12, hvor videoen var stilt inn, og brukte så fjernkontrollen til videoen, for å velge TV-kanal, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste året, som jeg gikk, på NHI, forresten.

    (Månedene før jeg måtte i militæret).

    Så hadde min adoptiv-tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, tilbudt meg å få låne en timer, til stereoanlegget mitt, forresten.

    For jeg hadde i perioder store problemer, det året, med å komme meg opp om morgenen, når jeg skulle på forelesninger, på NHI, da.

    Så jeg fikk låne den timeren, da.

    Som var til å koble på strømnettet, (altså at den hadde 220 volts strømforsyning, da).

    Også kunne den timeren stilles sånn, at jeg sovnet inn, til kanskje cirka en time, med musikk, på lav lydstyrke, om kvelden.

    Men om morgenen, så ville jeg våkne opp, til kjempehøy musikk, fra stereoanlegget, da.

    Som da vel begynte å spille, den første sangen, som lå, i CD-magasinet, (for det var den ganske avanserte Pioneer-CD-spilleren, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, (etter at han hadde mast litt vel), det året jeg hadde det vikariatet, på OBS Triaden).

    Så da våkna jeg plutselig, hver morgen, (når jeg hadde stilt inn den timeren ihvertfall), til ‘High’, med the Cure, da.

    En CD-singel, som jeg hadde kjøpt, det siste året, som jeg gikk, på NHI, vel.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke visste om, at the Cure, hadde en sang, som het ‘Friday I’m in Love’.

    Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes, om det her nye the Cure-albumet da.

    Og jeg hørte vel en del på den ‘High’-sangen, for å liksom prøve å bestemme meg, da.

    På sammen måte som jeg vel hadde hørt en del på den ‘Never Enough’-sangen, (til the Cure), et år eller to, før det her igjen, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også, det året, som jeg var i Geværkompaniet.

    At jeg i en helgeperm, så et program, på norsk eller svensk TV.

    På Ungbo da, en helg jeg satt hjemme og spiste mat kanskje, (siden jeg fikk så bra appetitt, av å være, i Geværkompaniet).

    (Hvis det ikke var på MTV, eller noe, året før dette igjen da).

    Og det TV-programmet, det var et musikk-program da, om blant annet Smashing Pumpkins, vel.

    Og der spilte de litt av sangen Rhinoceros, (tror jeg at det må ha vært), en sang som jeg husker at jeg syntes var fin da.

    Men jeg fikk ikke helt tak i hvilken sang det var.

    Og jeg hadde vel aldri hørt om det her bandet før.

    Men de ble rimelig kjente, i tiden etter at jeg hadde vært i militæret.

    Med sanger som ‘Today’ og ‘Disarm’, og jeg kjøpte ihvertfall CD-singelen til ‘Disarm’ etterhvert, husker jeg.

    Etter militæret da, mens jeg jobba på Rimi.

    For så å finne igjen den Rhinoceros-sangen, på internett da, mange år seinere.

    For jeg hadde ikke så god råd, etter militæret, så det ble mest CD-singler, som jeg kjøpte, på den tiden, husker jeg.

    Jeg husker også at jeg kjøpte ‘Plush’, med Stone Temple Pilots vel, (blant annet), på CD-singel, etter militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestlagfører Frydenlund, sa en gang, at man kunne bruke det samme håndkleet, flere ganger, før man vaska det igjen, (husker jeg).

    Til meg og noen andre på laget, som vel diskuterte om det her, på rommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På feltidrettsmerke-konkurransen.

    Som ble avholdt, 27. april 1993, (står det på tjenestebevist mitt, ihvertfall).

    Så var det fortsatt litt is, på bakken, i Elverum, husker jeg.

    Og da sersjant Dybvig sendte meg avgårde, i denne konkurransen.

    Så sa han til meg, at han forventet av meg, at jeg kom til å vinne hele konkurransen, (eller noe).

    Så jeg ble litt sånn ‘stiv’ da, av forventningspress.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Og jeg falt jo på isen, (på de glatte feltstøvlene mine), allerede i den første bakken, (på den uasfalterte skytterbaneveien, må det vel ha vært), mens Dybvig og en eller to andre troppsbefal, stod og fulgte med på meg da, (husker jeg).

    Og resten av konkurransen var også preget av det, at jeg kjempet for å unngå å skli, på isen, for mange ganger da, husker jeg.

    Men jeg hadde jo forventingspress på meg.

    (Både fra Dybvig og meg selv vel).

    Så da jeg så Bø, på lag 1, under orienteringsdelen, av konkurransen.

    Så bare fulgte jeg etter han, på noen poster, for jeg skjønte jo det, at vi var på den samme delen, av konkurransen, da.

    Så jeg måtte liksom prøve å være ganske kald og rolig da, under den her konkurransen, for å liksom vite hvor jeg kunne løpe fort, osv.

    Uten å skade meg, ved å falle på isen, da.

    For jeg var jo høy og tynn, og hadde det samme problemet, på vinterøvelsen, nemlig at jeg lett falt, når jeg stod i nedoverbakker, på ski, osv.

    (Noe som vel sersjant Dybvig må ha fått med seg.

    For han fulgte jo med på meg, (husker jeg), ned den siste bakken, på vinterøvelsen, hvor jeg falt så mange ganger, i mørket, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 52: Dimmefesten

    Den siste dagen i Geværkompaniet, (som var i slutten av juni, i 1993).

    Så fikk vi utdelt tjenestebevis og vernepliktsmedaljen, på kompaniets oppstillingsplass.

    Mens vi var i sivil, (mener jeg å huske), så vi hadde nok levert inn uniformer, osv.

    Jeg husker at både Skjellum og jeg, fikk ’tilfredsstillende’, (var det vel), på tjenestebeviset.

    Dette var det dårligste man kunne få, så jeg var litt skuffa, husker jeg.

    Og sa at vi hadde fortjent ‘godt’, (som var midt på treet, da).

    Og det ble også tatt et bilde, (av Sundheim vel), av Skjellum og meg sammen med tjenestebevisene og medaljene våre, (som Sundheim sendte meg, seinere, (sammen med noen andre bilder), til Ungbo, i Skansen Terrasse), men hvor Skjellum holdt sitt tjenestebevis på langs, istedet for rett opp og ned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen episode, i kantina, før vi skulle skrive på det skjemaet, om vi hadde fått varige men, av tjenesten, eller ikke.

    For vi fikk lov til å beholde bereten vår, som det eneste, (unntatt dødsbrikka vel), av utstyret vårt.

    Og jeg var ikke så glad i den bereten, på grunn av måten som befalet tulla med meg, under rekrutten.

    De ble aldri fornøyd med bretten på bereten min, før jeg fikk en beret, på depoet, som var for stor, og som fikk meg til å se litt ‘tufs’ ut vel.

    Så derfor spurte jeg bare folka i troppen, inne på kantina der, om noen ville ha bereten min, da.

    (For jeg var ikke noe særlig glad i den bereten, da).

    Og da var det Haraldsen, igjen(!), som svarte ‘ja’, og som ville ha bereten min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dimmefesten, den skulle være i Oslo, og cirka halvparten av de som var igjen i troppen, (som hadde ‘holdt ut’, hele året), vi møttes, på Peppes Pizza, i Stortingsgata, i Oslo, (nedi kjelleren der, husker jeg).

    (Uten at jeg husker hvem som fant på det.

    Men det var ihvertfall ikke meg.

    Men jeg tenkte at jeg måtte bli med på den her dimmefesten da.

    Jeg måtte liksom få med meg den og, etter å ha vært i Geværkompaniet i et år, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro på Peppes, (som var den samme Peppes-restauranten, forresten, hvor jeg hadde vært med Sande Videregående, da jeg gikk på markedsføringslinja, i 1987/88, altså seks år før det her).

    Så dro jeg hjem til Ellingsrudåsen, med bagen min, og sånn, da.

    Selv om jeg nok gjorde noen ærend, i Oslo Sentrum, før jeg dro opp dit.

    Jeg hadde jo fått 5-6000 i dimmepenger og, (var det vel), så det er mulig at jeg kjøpte meg en CD, eller noe, da.

    I fotgjengerovergangen, fra Karl Johan, og til Jernbanetorget, så møtte jeg Skjellum, som sa ‘pus pus’, til en liten hund, (som noen hadde i bånd da), akkurat da jeg gikk forbi han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Peppes Pizza, så husker jeg at Frisell og Grønvold dukka opp der, litt seinere, enn de andre.

    Jeg hadde ikke noen å spleise på pizza med.

    Så da Løvenskiold spurte, om noen blei med å spleise på en pizza, med han, så slo jeg til på det.

    Men Løvenskiold skulle absolutt ha oliven, på pizzaen, men det tok jeg ikke så nøye, jeg var bare glad over å finne noen å spleise på pizza med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske at sersjant Dybvig også var med på, å spise pizza, på Peppes.

    Og at ihvertfall Øverland var der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg drakk en del halvlitere, til maten.

    Og jeg måtte på do der, husker jeg.

    Jeg syntes at hu lyshåra serveringsdama, ligna litt, på hu Anita, som hadde bodd på Ungbo, et drøyt år vel, før det her.

    Så jeg bestilte en øl til, av henne, mens jeg gikk til eller fra doen der, husker jeg.

    For jeg lurte litt på om det var hu Anita da.

    Men jeg fikk meg ikke til å spørre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter pizzaen på Peppes, så gikk turen, til et diskotek, i Akersgata, som var der, hvor Headache hadde vært før, (mener jeg å huske).

    (Og som vel Thomassen visste om vel).

    Og der, så dreit jeg meg ut, for jeg var litt på sjekker’n da, siden jeg var ferdig med militæret, osv.

    Og jeg prøvde å sjekke opp, noe som jeg trodde var ei dame, som satt i baren der.

    Også var det en gutt, fant jeg plutselig ut.

    Så da fikk jeg rimelig sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så drakk jeg rimelig mange halvlitere, (husker jeg).

    Og det endte med, at jeg ble på byen, hele natta vel.

    Og jeg husker at jeg møtte Bø, som skulle ta en nattbuss, til Follo, (eller noe), vel.

    Jeg sa takk for tida i militæret, eller noe.

    (I fylla da).

    Og Bø fortalte det, at han var fra Skotbu, mener jeg.

    Jeg fortalte vel det, at jeg ikke visste, hvor det stedet var hen.

    Og da fortalte Bø, at det var det stedet, hvor den filmen, som het ‘sommeren jeg fylte femten’, (som jeg en gang, på begynnelsen av 80-tallet, hadde sett på, på NRK, sammen med bestefar Øivind, i huset til Ågot og han, på Sand), hadde blitt spilt inn, da.

    (En film med noen litt overraskende sex-scener, (for denne filmen ble vel vist, rimelig tidlig, på kvelden vel, mener jeg å huske, ihvertfall), osv., som jeg syntes at det var litt rart å se på, husker jeg, sammen med bestefar Øivind, da.

    Men jeg lå foran TV-en og bestefar Øivind satt i sofaen sin, borte ved vinduet da.

    Og TV-en stod ved pipa liksom, da.

    Så det var ikke sånn at vi dreiv å diskuterte de unge, nakne damene, på skjermen, eller noe.

    Neida, vi var like stille, begge to, (må man vel si).

    Selv om faren min, (eller om det var onkel Håkon), vel kom opp, fra verkstedet, midt i filmen, hvis jeg husker det riktig.

    Og hvor bestemor Ågot var, det husker jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk forresten fra Peppes og opp til det diskoteket i Akersgata, sammen med Frisell og dem, husker jeg.

    Og da møtte vi noen damer, og ei dame spurte Frisell, om han hadde en kar til henne.

    Frisell begynte å snakke om meg da, (var det vel).

    Men da klagde hu dama, (husker jeg), og spurte om han ikke hadde en kar, som var litt kraftigere, til henne.

    (Så det var litt pinlig, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, men det var antagelig med den siste nattbussen da.

    Det var ihvertfall for seint, (må jeg vel si), for jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til å rekke jobben, på Rimi Munkelia, dagen etter, husker jeg.

    Jeg var der en time eller to for seint vel.

    Men Ihne Vagmo, (som seinere ble mer kjent fra Robinson-ekspedisjonen), som var leder, den lørdagen, hu kjefta ikke, husker jeg.

    Selv om jeg fortsatt merka alle halvliterne, fra dimmefesten dagen før, da jeg satt i kassa der, på Rimi Munkelia, den morgenen, husker jeg.

    Jeg husker at jeg stokka ordene litt osv., når jeg prata, med en av de første kundene, som handla i kassa mi, den dagen.

    Og jeg mener jeg hørte, at det klikka i callinga.

    Så jeg tror at hu Ihne Vagmo da nok satt, inne på kontoret der, på Rimi Munkelia, og overhørte hva jeg sa, til kundene, i kassa, da.

    (Sånn mistenkte jeg at det var, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har fortsatt noen notater, (som jeg har skrevet ned, de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så det blir noen få kapitler til, i denne boken.

    Og disse kapitlene, de skal jeg prøve å få skrevet ferdig, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 51: Mer fra førstegangstjenesten

    På Ungbo, så husker jeg det, at Wenche der, maste på meg, mens jeg var på badet, en gang.

    Hu måtte på do, sa hu.

    Og jeg dreiv vel og barberte meg eller pussa tenna eller dusja, eller noe.

    Jeg svarte at hu kunne jo bare bruke den andre doen der.

    (For det var ikke bare do på badet, det var også en do ikke langt unna utgangsdøra der).

    Men Wenche likte ikke å bruke den doen, for den var ‘ekkel’, (eller noe), sa hu.

    Men jeg hadde jo vært på vinterøvelse og bæsja på papp-doer, (og forskjellige rare steder), i militæret.

    Så jeg syntes ikke noe synd på henne da, men sa at hu kunne bare bruke den doen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte også til Wenche, en gang, (på begynnelsen av førstegangstjeneste-året vel), at jeg sleit, når jeg gikk på marsj, osv., i militæret.

    ‘Når du ikke er vant til å gå med sekk så’, svarte Wenche.

    Så det var tydeligvis noe med det, at man burde være vant til å gå med tursekk, på for eksempel fjellturer, osv., da.

    (Skjønte jeg da).

    Hvis jeg hadde vært vant til det, så hadde nok førstegangstjenesten gått litt lettere, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en øvelse med Geværkompaniet, (det er mulig at vi var ved Kongsberg der to ganger), så lå noen av oss soldatene, i samme telt, som noen reserveoffiserer vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ene, han skrøyt fælt, av det norske forsvaret.

    For han hadde vært på en rep.-øvelse nylig, og da hadde han ene vært lege, og han andre ingeniør, osv.

    Og det trodde han ikke at var vanlig, i andre land, at soldatene var så høyt utdannede.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, den siste uka, (var det vel), av førstegangstjenesten.

    Så klagde jeg på kompaniets oppstillingsplass, (var det vel), til troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, fordi at såpepulveret, til vaskemaskinen, på badet, på brakka, var tomt.

    Jeg lurte på hvorfor ingen hadde fylt opp det, når det gikk tomt.

    Men da skjønte ikke troppsjefen noe, (husker jeg).

    Og troppsass. Øverland sa at det var Velferden, (eller noe), som hadde kjøpt en stor sekk, da.

    (Noe sånt).

    Så hele det siste halve året, (eller noe), i Geværkompaniet, så fikk vi gratis vaskepulver, unntatt den siste uka da, da måtte vi kjøpe det selv.

    Og det var vel ikke så lett å få tak i, på Terningmoen, tror jeg.

    Selv om de kanskje solgte noe i kantina.

    Det er mulig.

    Så da klagde jeg da, en av de siste dagene der.

    Men de andre i troppen, de brydde seg kanskje ikke noe om det, for de vel sikkert ei mor som vaska klær for dem hjemme, (de fleste av dem ihvertfall vel).

    Mens jeg hadde en litt kronglete vaskekjeller-ordning, i Skansen Terrasse der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter tjensten, en vanlig dag, på Terningmoen.

    Så kunne jeg sitte i kantina der, og spise Pizza Grandiosa, drikke cola, og lese i VG eller Dagbladet.

    Og kanskje også spise noe godteri og kanskje potetgull.

    (Skjellum var så imponert av Kims, (mener jeg å huske at han sa til Sundheim, på lagsrommet en gang vel), som på den tiden hadde en kampanje, for sin ganske gode Snack Chips, vel).

    Men etter at jeg hadde sitti i kantina, i en time eller to kanskje.

    Så gikk jeg tilbake på brakka og leste i en bok eller tegneserie da, husker jeg.

    Jeg gadd ikke å sitte sammen med ‘TV-gjengen’, i kantina der, og se på Baywatch, på den nye TV-kanalen TV2, (husker jeg).

    (Som det var en hel gjeng, som pleide å gjøre, mener jeg å huske).

    Jeg hadde vel sett nok ekte pupper, i min tid, så å se på noen amerikanske damer som fløy rundt i noen røde badedrakter, på en strand, på TV, det ble liksom ikke det samme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så var det vel Frisell og de, som spurte meg, om jeg ikke hadde lært, hvordan man kunne lage seg et belte, av en bit hyssing, (for eksempel).

    Nei, det hadde jeg ikke lært, forklarte jeg.

    Og det lurer jeg på om var noe slags ‘arbeiderklasse-triks’, (eller noe).

    For det hadde aldri jeg lært da.

    Men en god del av de på reservelaget kjente visst til det trikset da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så tok Frydenlund, (som var nestlagfører, på lag 2, som var det laget, som jeg også var på, på den her tida), og en annen soldat, (som jeg ikke husker hvem var nå, men det var muligens Løvenskiold), og dro meg med, til velferdsbygningen, for å se på Basic Instinct, (med Sharon Stone), på en stor TV, som de hadde der.

    Og det var litt rart, husker jeg, at jeg syntes.

    At Frydenlund og en annen kar, dro meg med dit, for å se den filmen.

    For det var sjelden at Frydenlund og jeg, fant på noe sammen, på fritida, (for å si det sånn).

    (For han pleide jo ikke så ofte å henge på lagsrommet, akkurat.

    Men han var vel mest på stabsrommet da, og spilte Monopol, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på våren 1993, når troppen var ute i skogen, i leirområdet, på Terningmoen.

    Så begynte plutselig noen folk i troppen, å kødde med meg, og kasta kongler, osv., (på meg da).

    Når jeg lå og slappa av da.

    Og Haraldsen, han ville ikke slutte.

    Så jeg fant en rot eller kjepp, eller noe.

    Og til slutt så ble jeg så lei av, at Haraldsen ikke ville gi seg, (med køddinga si da).

    Så jeg sa til han, at han kunne stappe den kjeppen oppi ræva da.

    (Foran hele troppen omtrent vel).

    Siden Haraldsen ikke ville la meg være i fred da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også en kjent svensk/norsk ishockeyspiller, ved navn Patrik Eide, som avtjente førstegangstjenesten, på Terningmoen, det året jeg var der.

    Og han lurer jeg på, om var i troppen vår, i begynnelsen.

    For jeg mener å huske det, at han var med på å arrangere infanterimerke-konkurransen der, høsten 1992, og da heia han vel litt på meg, (tror jeg), på svensk vel, da jeg løp forbi, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det tror jeg at må ha vært på grunn av at han muligens var i troppen vår først, (eller noe).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2.

    Så hadde jeg gått bort på Bast, (bensinstasjonen like ved Terningmoen), og kjøpt noe godteri, en ettermiddag eller kveld, da.

    Og da hadde jeg blant annet kjøpt en pose isbre-mint da, (husker jeg).

    Og da lagfører Bricen så det, så sa han, at ‘du vet alltid hva som er godt, du’, om/til meg, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og visste jeg ikke hvor Bricen ville hen, egentlig.

    (Selv om jeg kanskje tok det som et kompliment, med en gang).

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter juleferien, på Terningmoen.

    Så ville jeg være i form, før ‘skisesongen’ vår liksom skulle begynne, for alvor.

    Så jeg løp en av mine første tredemølle-økter, på en tredemølle, i velferdsbygningen, på Terningmoen der, husker jeg.

    Og den satt jeg til å gå ganske raskt, så jeg klarte å løpe ganske fort, på den her tida, (husker jeg).

    Vi måtte stadig løpe 3000-meter løp, på Terningmoen.

    Og kravet var at man måtte klare å løpe på under femten minutter.

    Og det klarte jeg alltid.

    I begynnelsen, så løp jeg kanskje 3000-meter, på 13-14 minutter.

    Mens jeg en av de siste månedene der, kanskje løp 3000-meter, på 11-12 minutter, da.

    Selv om jeg fortsatt røyka, mens jeg var i Geværkompaniet.

    Så man ble i god form av å være der, det er helt sikkert.

    Pettersen fra Fredrikstad, han tok seg helt ut, på det første 3000-meter løpet, så han spøy, på ‘oppløpssia’, (mens han fortsatt løp vel), husker jeg.

    Og han var også litt korpulent, så han klarte vel kanskje ikke kravet på femten minutter heller vel.

    Ihvertfall så var han en av de siste til å komme seg i mål vel.

    Men han var kanskje den som kjempa hardest da, siden han spøy, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pettersen han gikk også i et noen måneder, (var det vel), med en hvit krage, rundt halsen.

    Jeg husker at troppsjef Frøshaug, spurte Pettersen, på troppens oppstillingsplass, om han ikke snart skulle slutte å gå med den kragen.

    Så det virka som om at dette var mye opp til Pettersen selv, synes jeg.

    At han kanskje fikk mer frihet, av troppsbefalet da, enn oss andre, i tropp 1.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

    Selv om jeg husker at jeg syntes at det virka litt sånn, på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 40: Bergeråsen

    En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.

    (Noe sånt).

    Fra Lånekassa da.

    Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.

    (Noe sånt).

    Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).

    Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.

    Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.

    For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.

    Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.

    (Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).

    Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.

    Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).

    Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.

    Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.

    Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).

    Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til ‘Haldis-huset’, nesten nederst i Havnehagen der.

    Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.

    Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.

    Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.

    De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville ‘ha’ henne, da.

    Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.

    Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).

    Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).

    For så godt kjente jeg ikke Haldis.

    Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.

    Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 16: Nyttårsaften 1992

    Nyttårsaften 1992, så husker jeg det, at jeg var i Avstikkeren, på Bergkrystallen, (ved Lambertseter), på fest da.

    Det var vel hos Magne Winnem, tror jeg.

    Ihvertfall så var han og hans seinere kone Elin der.

    Men det kan også ha vært hos Morten Jenker, siden han var både naboen til Winnem og hans kollega i Rimi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnems storvokste kamerater, fra Røyken vel, var også der.

    (Jeg lurer på om en av dem het Kalle?).

    Det ble drama, da en av de plutselig kjørte avgårde derfra, i fylla, av en eller annen grunn.

    Mens blant annet Elin vel, stod utafor og skreik, at han ikke skulle gjøre det da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele festen endte opp, på utestedet Scotchman, i Karl Johan.

    (Et sted som egentlig Winnem og meg pleide å se på som å være ganske harry vel).

    Jeg var ikke helt på topp, husker jeg.

    Like før tolvslaget, så stod jeg utafor der vel, (for å se etter raketter sikkert), og da spurte en gubbe, (som gikk oppover gågate-delen, av Karl Johan), om jeg skulle kjøpe hasj, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som Andre Willassen sa, et par år før det her, da han selv var i militæret, og han, Magne Winnem og jeg, dro på en dansketur, med Petter Wessel, (eller om det var Magne Winnem, som sa det her).

    (Da vi satt på toget, på Vestfoldbanen).

    Om at man ble så kåt, av å være i militæret.

    Det viste seg å stemme ganske bra da, (må jeg vel si).

    Så jeg var fornøyd, når jeg fant meg ei helt flatbrysta dame, (som vel antagelig må ha vært anorektisk), inne på Scotchman der da, (husker jeg).

    For jeg var ikke så kresen da, (husker jeg), siden jeg var i militæret og sånn da.

    Og selskapet vårt, det bestod vel bare av masse karer, og Elin fra Skarnes vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til hu flatbrysta, hu hadde vel vanlige pupper og sånn vel, (mener jeg å huske).

    Men hu klarte jeg ikke å få så bra kontakt med.

    Kanskje jeg reagerte for sterkt, på puppene hennes, (eller noe).

    (Det er mulig).

    Eller om det var det, at jeg traff hu flatbrysta først.

    Vi endte opp i en taxikø ihvertfall, ovenfor Hotel Royal Christiania der, (hvis det hotellet var bygget, på den her tiden).

    Det var meg og de to damene da, (som var fra Alnabru vel).

    Hu med puppene, hu klagde på at hu hadde vondt i ryggen, husker jeg.

    Jeg fortalte om noen sånne strekkøvelser, som vi pleide å ta, i militæret, eller noe vel.

    Og da hu begynte da å klage om, at det var noe lignende av ‘trim for eldre’, (et TV-program), eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En drita full kar, gikk forbi oss der.

    Og hu med puppene, hu sa det, at sånne karer, det likte hu.

    (Sånne ‘her jeg jeg liksom’-karer, sa hu, at hu likte, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En veldig storvokst kamerat, av Magne Winnem, han begynte å egle seg innpå oss tre, i drosjekøen der da.

    Han fortalte meg det, at han ikke hadde noe sted å være, for natten da.

    Så jeg måtte nesten si det, at han kunne bli med meg, hjem til Ungbo da, (husker jeg).

    (Hva annet kunne jeg si liksom.

    Jeg var full også, forresten, (for man skulle jo egentlig si fra, på forhånd, hvis man skulle ha overnattingsgjester, på Ungbo).

    Men hva skulle jeg gjøre liksom da.

    Hm.

    For han kameraten til Winnem, han var vel fra Røyken og, tror jeg.

    Så det var vel ikke så lett for han, å komme seg noe sted.

    Men men).

    Så vi ble fire folk i taxien da.

    De damene, de ville ikke være med, til Ungbo, (hvor jeg bodde), på Ellingsrudåsen.

    Så de gikk av nede ved Alnabru, (eller om det var Alfaset), et sted, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han kameraten til Winnem, han sa jeg at kunne ligge, på sofaen, i stua der, på Ungbo.

    (Det hvor hu døve venninna, (og typen hennes), til Inger Lise, hadde liggi, et år eller noe, før det her, vel).

    Og jeg tror at han storbygde karen, såvidt kom i prat, med Inger Lise, (var det vel), første nyttårsdag, på Ungbo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og en gang, så ble jeg invitert, på fest, hos Morten Jenker, i Avstikkeren.

    (Av Magne Winnem da).

    Jeg jobba hele lørdagen, på Rimi Nylænde, (på Ellingsrudåsen), og så dro hjem, og dusja, og tok på meg ‘sivile’ klær da.

    Før jeg dro tilbake til Lambertseter/Bergkrystallen da.

    Og da, så stod jeg og ringte på lenge, på dørklokka, til Morten Jenker da.

    Men ingen åpna.

    Jeg gikk rundt blokka.

    Og jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, og var i veldig bra form da.

    Så jeg fant ut det, at jeg kunne klatre, fra en terrasse, og opp til den neste, på utsiden av bygget der da.

    (Uten at dette var noe særlig farlig, sånn som jeg skjønte det).

    For jeg skjønte jo hvilken leilighet, som festen var i.

    Siden det kom prat og musikk ut, fra den terrassen da.

    (Jeg syntes at det ble litt dumt å bare stå utafor der liksom.

    Jeg var jo invitert, og de visste jo cirka når jeg ville dukke opp der, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jenker og kameratene til Winnem, de likte ikke det, at jeg hadde klatra opp der, (siden dem dem ikke hadde åpna døra, da jeg ringte på).

    Så de begynte å spørre meg om masse rare ting da.

    Som om jeg var for eller imot EU.

    Og hvorfor.

    Jeg svarte at jeg var for, fordi at matprisene ville bli lavere, blant annet.

    Og da nesten skreik han som spurte, og sa ‘matprisene?’, (eller noe).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han storvokste karen, som hadde ligget over, hos meg, på Ungbo, nyttårsaften, i 1992.

    Han spurte meg det, om hvorfor de to damene, fra Scotchman, den kvelden, ikke endte opp på Ungbo der, (hvor vi havna da).

    Jeg svarte, (jeg trodde at han måtte ha vært full, og glemt det her), at det var fordi at dem gikk av drosjen, på Alfaset, (eller om det var Alnabru).

    ‘Men hvorfor det?’, spurte han storvokste karen, (et par ganger vel), med høy, (og nesten aggressiv stemme), og på en vel bebreidende måte vel.

    Men jeg forstod ikke helt hvor han ville hen.

    Så jeg svarte ikke noe da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 14: Sommeren 1993

    Sommeren 1993, så ble bofelleskapet til Pia, Monica Lyngstad, og Siv, (Hansen vel), fra Røyken, i Christies gate, lagt ned.

    Storebroren til Monica Lyngstad, kjørte oss, ned til Christell og dem, (blant annet), mener jeg.

    De kjente også ei annen Christell, (som jeg aldri så), og hu hadde visst blitt sprøytenarkoman, hørte jeg at broren til Monica Lyngstad sa, mens vi satt i bilen vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi havna nede hos Christell, mener jeg, som viste seg å bo, ved Terningen Matcafe der, (hvor hu også jobba), nederst i Maridalsveien.

    (Eller om det var i Møllergata).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia viste meg noen fotograf-fotografier av Christell, hvor hu så litt sånn ‘budeie-aktig’ ut vel, (husker jeg at jeg syntes).

    Og Christell viste fram puppa sine, når hu kasta ut nøkla, (eller noe), husker jeg.

    Christell bodde der sammen med Hege, (Lund vel, seinere Snoghøj), fra Rødgata, i Drammen, (mener jeg).

    Jeg var på besøk der, tre-fire ganger vel, sommeren 1993.

    En gang, så hadde Christell sagt til Pia, at Pia og jeg, kunne få låne leiligheten hennes, en helg.

    Og vi kunne få se på en film som het ‘De elskende på Pont Neuf’, (en bro i Paris), eller noe.

    Om et fransk uteligger-par.

    (En film som Christell sa var bra da, da jeg spurte henne, hvorfor hun liksom ‘hypet’ den filmen).

    Jeg dro også med Pia til en videobutikk, og leide ‘Twin Peaks – Fire Walk With Me’, husker jeg.

    (Eller om jeg gikk aleine dit).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang jeg var der, så hadde Christell en veldig rar, (hvit), kakadue der.

    (Som søstera mi Pia seinere fortalte at hadde blitt sinnsyk).

    Den fuglen var visst verdt mange, mange tusen, (sa Christell).

    Og Christell passa den for en sjef av henne, (eller noe), som hadde ferie vel.

    Den fuglen, syntes visst, at jeg var veldig morsom, for jeg holdt den opp/ned, når den ble for innpåsliten da.

    Og den begynte å hakke i beltet mitt, mens jeg satt der, husker jeg.

    (Mange av Christells venner satt der og).

    Og jeg trodde ikke at det var noe farlig, at den fuglen hakket på beltet mitt.

    Men plutselig så så jeg det, at den kakadua, nesten hadde hakket av hele beltet mitt da.

    (Og fikk litt sjokk, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også ei pen venninne, som Pia sa, etter en stund, at hadde flytta tilbake til Nord-Norge, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell fortalte også, at hu hadde hatt sex med en kar, på salongbordet der, sånn at glassplata ble ødelagt.

    Han sex-partneren hennes, hadde skåret seg, men han ville ikke på legevakta da.

    Så det ble blod overalt i senga hennes da, fortalte hu.

    ‘Har du hørt om seng eller’, sa jeg, når jeg hørte det, at hu pleide å ha sex på stuebordet der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De bodde litt oppe i etasjene, (i tredje etasje kanskje der), og de hadde hatt det morsomt, på en fest, (eller noe), og tømt et pulver-brannslukningsapparat, i trappa der.

    Og like før de flyttet ut, så var jeg der, når Christell og Hege og en ung mann de kjente, også var der.

    Han unge mannen spurte meg, om jeg kunne vaska trappa deres.

    Noe jeg ikke syntes at var noe særlig fristende, å vaske etter min yngre stesøster, (eller hva man skal kalle henne).

    Når hu hadde vært så uansvarlig og umoden, og grisa det til sånn, så fikk hu vaske selv, mente jeg.

    Så det tilbudet, det sa jeg rimelig bestemt nei til, (for å si det sånn).

    (Mens jeg nesten lo litt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde ikke noe sted å bo, når bofelleskapet hennes, i Christies gate, ble nedlagt.

    Så jeg lot Pia flytte inn, på rommet mitt, på Ungbo.

    For de andre folka som bodde, på Ungbo, de hadde flytta ut, når jeg var ferdig, i militæret.

    Så det var bare jeg som bodde der, sommeren 1993.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk bare 5-6.000 i dimmepenger.

    Likevel så ville Pia at jeg skulle bli med ned, på visning, i leiligheten til Christell.

    For Christell og venninna skulle flytte ut derfra da.

    Og jeg mente det, at dette ble som noe meningsløst, (siden nesten ikke hadde noe penger), men Pia ville at vi skulle dra ned dit likevel da.

    Jeg bodde jo på Ungbo, så jeg trengte jo egentlig ikke å flytte.

    Men Pia dro meg med da.

    (Pia overtalte meg, ved etter en del masing, å fortelle meg, at vi behøvde ikke å leie det, selv om vi var på visningen.

    Vi kunne bare dra på visningen, som noe sosialt nærmest, sånn som jeg skjønte det, på Pia da.

    Så sånn var det).

    På noe som ble en litt flau forestilling.

    For jeg måtte jo forklare for Christell sin tidligere husvert, at Pia og jeg ikke hadde 9.000 kroner, til depositum.

    Og husverten klagde på at dem hadde tømt brannslukningsapparatet, i trappa.

    Jeg vet ikke hvorfor han klagde på det til meg.

    For jeg var nok antagelig på Terningmoen, (eller noe), da dette skjedde.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk ikke helt med meg, hvor Christell skulle flytte hen, etter det her.

    Christell klagde forresten på nabodama, som bodde i leiligheten under henne, (husker jeg).

    Dette var ei innvandrerdame, som stønna, sånn at Christell hørte det, når hu hadde sex da, fortalte Christell, til Pia og meg, (en gang, som vi var på besøk der, sommeren 1993).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.