Stikkord: Ungbo

Min Bok 3 – Kapittel 13: Osloløpet

Magne Winnem, på Rimi, han ville at jeg skulle bli med på et mosjonsløp, ved navn Osloløpet, våren 1993.

Winnem hadde hjulpet meg med å få byttet vakter, når jeg var på vinterøvelse, osv., så jeg syntes at det var vanskelig å si nei.

Jeg hadde vakt den helgen, men Paulsen, på lag 2, (som jeg også var på, etter nyttår), han hadde vakt på 17. mai, og dette var en vakt, som han gjerne ville bytte bort da.

Og jeg hadde ikke noe særlig bra forhold til slekta mi.

Jeg fikk for eksempel ikke et eneste brev eller en eneste telefon, den tida, som jeg var, på Terningmoen.

(Men da jeg var ukehavende, så måtte jeg ta imot beskjeder, til medsoldater, fra kjærester og slekt da, husker jeg).

Så jeg hadde ikke noe spesielt ønske, om å ha fri, på 17. mai.

For da måtte jeg bare ha sittet hjemme, på Ungbo, aleine, uansett.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men vaktskiftesøknaden, til Paulsen og meg, den ble avvist.

Uten at noen av oss skjønte noe vel.

Så vi søkte på nytt da, (var det vel).

Og når den søknaden også ble avvist vel, (av kompanisjef Isefjær vel), så ‘dreit’ vi bare i det, og bytta vakt likevel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg var med på Osloløpet da, på Ekeberg, våren 1993, sammen med Magne Winnem, Ihne fra Robinson-ekspedisjonen og Anna Lene Ness vel.

Og Winnem hadde også fått med to fotballspillere, (som jeg ikke visste hvem var), til å løpe, for vårt lag.

Jeg var i bra form, etter nesten et år, i Geværkompaniet.

Så jeg tok faktisk igjen de to fotballspillerne, (som Winnem kjente), på slutten, av det fem kilometer lange løpet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk en pin, for å ha vært med i det her løpet, og den ligger sammen med tingene mine, hos City Self Storage, i Oslo.

Og det ble tatt et bilde, (av blant annet meg vel), som Thomas Kvehaugen, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, fra 1996/97 til 1997/98, seinere fortalte meg, at hang på spiserommet, på Rimi Munkelia ennå, (rundt 1997 eller 98 kanskje vel. Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så skulle jeg ha vakt, på 17. mai da, husker jeg.

Jeg husker at jeg fikk haik, med et eldre ektepar, fra Hamar til Elverum.

Jeg hadde en rosa bag, mens jeg var i militæret.

(En rosa bag med grå håndtak vel).

Og den bag-en, den hadde Magne Winnem lånt meg, siden jeg ikke hadde noe bag selv da.

(Nike-bagen min, den hadde jo blitt stjålet, mens jeg bodde på Abildsø, (som jeg skreiv om, i Min Bok 2).

Og jeg hadde ikke hatt bruk for noen bag, etter dette, så jeg hadde ikke noen bag, da jeg skulle i militæret da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

17. mai, det var en spesiell dag, (fant jeg ut), for vakta, på Terningmoen.

Russejenter, dukka opp der, og ville kline.

Sånn at de skulle få en slags spesiell knute, i russelua da.

Ei pen, mørkhåra russedame, dukka opp, når jeg satt i bua, og sa at jeg var ‘kjempekjekk’, eller noe, (til tre andre russ, som hu var der sammen med da).

Og hu ville inn i vaktbua, for å kline da.

Det ville ikke jeg, at hu skulle.

For i vaktbua, så hadde jeg en AG3, og noen skarpe skudd da.

Så jeg ville ikke at rødrussen skulle tulle med det liksom.

Så jeg sa at hu ikke fikk komme inn.

Og da ville hu kline i luka der da, (husker jeg).

Så jeg fikk et kyss av hu pene russedame da.

Hu hadde med en kavaler, (eller mannlig medruss), som stod like ved siden av, og så på da.

Og han sa til meg at jeg var veldig heldig da, som fikk kline med hu fine russedama da, osv.

Også ei dame, som satt i passasjersetet, på en bil der, ville kline da, husker jeg.

Noe vaktkommandanten kommenterte, (mener jeg å huske).

Og det lå også masse russekort, fra Elverums-russedamer, i vaktbua da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel kvelden før 17. mai, at de fleste russedamene, dukka opp der, mener jeg.

På selve 17. mai, så skulle vi heise det største flagget, (mener jeg å huske).

Det var tre slag av det norske flagget, (mener jeg), inne i vaktbygningen der da.

Et stormflagg, et vanlig flagg og så et festflagg vel.

(Og kanskje et kongeflagg og?

Det ble ihvertfall dekt på til kongen, i offisersmessa, mener jeg, i tilfelle han kom til å dukke opp, hver dag vel.

Eller om dette bare var hver søndag?

Jeg mener at det var noe i den duren, ihvertfall).

Ihvertfall så skulle vi heise festflagget da, på 17. mai.

Og dette var et veldig stort flagg da.

Og det var ikke uten spenning, at det flagget, ble heist.

For hvis flagget rørte bakken, så sa regelen, at da måtte det flagget brennes.

For da var det flagget vanæret da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde en god del ansvar, når vi heiste flagget, på 17. mai, mener jeg å huske.

Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg var med på å heise det, ihvertfall.

(Det husker jeg).

Og det gikk greit, flagget berørte ikke bakken.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og en offiser, (eller noe), stod og inspiserte flaggheisingen, sammen med kona si da, (husker jeg).

Men flaggheisingen gikk greit da, heldigvis.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

9. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan

Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.

Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.

Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).

Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).

Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).

Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.

(Ovenfor Saras Telt der cirka vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.

Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.

Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.

Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle egentlig se rett fram.

Men jeg var litt nysgjerrig.

Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.

(På vei tilbake til Slottet igjen).

Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.

(Siden jeg kjeda meg litt da).

Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.

(Det vil si Kong Harald da).

Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.

Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.

Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.

Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.

Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.

Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.

Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.

(Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.

(Var det vel).

Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.

Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.

Jeg visste ikke hvor Christell bodde.

(Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.

Ikke det første året, ihvertfall.

Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.

Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).

Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.

Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.

(Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).

Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.

For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.

(Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.

Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.

Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).

Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.

(De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).

Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.

(Noe den noen ganger kunne gjøre.

Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).

Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.

(Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).

Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.

Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.

Og jeg så ikke noe til Christell.

Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.

(Noe sånt).

Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.

Jeg handla noe mat på Rimi vel.

Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.

(Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

9. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 6: Enda mer fra innspillingen av Secondløitnanten

På campingplassen, i Kvikne, så skjedde det, (husker jeg), at 1940-lua mi, plutselig ble borte, i teltet, en dag.

Jeg skjønte det, at noen hadde rappa den da, og skreik ut da.

At hvis ikke jeg fikk den tilbake, så gadd ikke jeg å leike ‘julenisse’ noe mer.

(For jeg var omtrent den eneste der, som hadde noe penger, så jeg hadde lånt bort penger, til cola og godteri, osv., til mange av folka, som bodde i det samme teltet da.

Det vil si Frisell, (fra Drøbak vel), ihvertfall, mener jeg å huske).

Og etter at jeg kom tilbake fra kiosken, (eller noe), så lå 1940-feltlua mi, oppå liggeunderlaget mitt, mener jeg å huske.

Så den var det altså noen som først stjal, og så la tilbake igjen da, (av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den siste kvelden, på campingplassen der, så ble alle soldatene, spurt av kaptein Isefjær, om de ville ha _en_ øl, som filmselskapet, hadde kjøpt, til soldatene.

(Det var vel en hansa boksøl, eller noe, tror jeg.

Noe sånt).

Isefjær, stilte alle soldatene opp på rekke.

Og alle ble spurt, en og en, om de ville ha en øl da.

Jeg sa ‘ja’, men jeg syntes også at det her virka ganske dumt da.

For jeg var jo tidligere blåruss og NHI-student, så jeg var ikke vant til å ‘spytte i glasset’, for å si det sånn.

Så hvis jeg skulle drikke alkohol, så syntes jeg det ble for dumt, å bare drikke en øl da.

Jeg var jo vant til å drikke til jeg spøy omtrent, hver helg, (i begynnelsen ihvertfall), som student i Oslo da.

Så jeg bare spurte om det var noen som ville ha min øl da, husker jeg.

Siden jeg syntes at det ble dumt, å bare drikke en øl da.

Da var det bedre å ikke drikke øl i det hele tatt, syntes jeg.

For jeg var noen ganger sånn, at jeg fikk lyst på mer øl, hvis jeg hadde drukket litt, da.

Og på den campingplassen der, i Kvikne, så var det jo ikke noe mulighet, for å kjøpe mer øl, etter at den første var drukket opp da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den scenen, som jeg var med i, oppe i Kvikne der, som tysk nazi-soldat.

Det var den scenen, hvor en gruppe på 10-15 tyske soldater, omringet av norske soldater, småløp inn på tunet, på den gården der da.

Vi som var tyske soldater, vi løp på to rekker da, var det vel.

Og jeg var en av de to bakerste da.

Og jeg, jeg var ikke så fysisk sterk, som de andre ‘nazistene’ da.

Så jeg sleit med å holde følge da, og man kan se det på den filmen, (Secondløitnanten), mener jeg, at den ene nazisten, hang litt etter, inn på tunet der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen av dem, som måtte være tyske soldater, de ville ikke løpe, med den fæle tyske hjelmen på seg.

Så den hjelmen, den måtte vi ha, hengende rundt armen, mens vi løp inn på tunet der da.

Og det gjorde veldig vondt faktisk.

For den hjelmen, den veide litt da.

Så når vi da løp der, så hoppa den opp og ned, og det gjorde vondt, i armen, hver gang reima til hjelmen, traff armen igjen da, når hjelmen var på vei ned.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sersjant Dybvig, sa forresten til meg, at ‘du kledde den Ribsskog’, etter at jeg hadde tatt på meg den nazi-hjelmen, på gården der da.

(Etter at det hadde blitt bestemt, at jeg skulle være tysk soldat da).

Så Dybvig kødda litt da.

Og vi tok også et bilde, noen av oss ‘nazistene’, hvor vi tulla, og holdt armen til sånn til nazi-hilsen da.

Et bilde som jeg har sammen med tinga mine, hos City Self Storage.

(Og som Odd Sundheim, på lag 2, sendte til meg vel, etter militærtjenesten).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hvorfor jeg syntes at det var morsomt å ha på seg de tyske uniformene, det var vel fordi at det var noe som skjedde da, og som var spennende liksom da.

Da hadde man noe å fortelle om liksom, fra forsvaret da, syntes jeg.

Alle vet jo hvordan andre verdenskrig endte, og Tyskland var jo en mye større militærmakt, under andre verdenskrig, enn Norge var da.

Og det var ekte uniformer, fra krigen da.

Så jeg syntes at det var litt artig da, historisk sett liksom.

Jeg hadde også pleid å spille en del krigs-strategi-spill, med Øystein Andersen og Glenn Hesler og dem.

(Et spill som het ‘Axis and Allies’).

Og da måtte noen være Tyskland noen ganger der.

Og en gang tok jeg Russland, som Tyskland da, husker jeg.

På en spesielt smart måte da.

(Siden vi spilte med noen nye, spesielle regler vel, som vel Øystein Andersen hadde funnet på vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Som norsk soldat der, så husker jeg spesielt at jeg stod inne i en lang stue, (eller noe), på gården der.

Og en av de norske militær-lederne, holdt en alvorlig tale da.

Og jeg stod liksom der, og fulgte med på talen da.

Og da måtte vi late som at vi syntes at den talen var veldig interessant og alvorlig da, og snu oss, og følge han som holdt talen, med blikket da, når han gikk rundt i rommet der da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at den siste dagen der, (var det vel), så satt vi bare og slappa av, (og kjeda oss), i en bygning, på den gården der da.

Staff, fra Hedmark vel, hadde en walkman, med Red Hot Chili Peppers-kassetten i, (‘Blood Sugar Sex Magik’), og etterhvert, så kjeda jeg meg så mye, at jeg spurte om jeg kunne få låne den walkman-en hans litt.

Og det fikk jeg lov til da.

(For den kassetten, den hadde jeg vel nettopp kjøpt meg selv og.

Eller CD-en var det vel, som jeg hadde, hjemme på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Midt i uka, så kjørte vi ned til Terningmoen igjen.

(Etter at vi var ferdige med å være statister da).

Men på Terningmoen, så ble vi vel bare en natt vel.

For da, så skulle vi nemlig være stedfortredere, for Garden, som noen slags statister der og, for reserveoffiserer, som skulle øve seg på å lede en tropp, i området rundt en militærleir, ved Kongsberg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Heistadmoen, het vel den leieren, ved Kongsberg, som vi holdt til i nærheten av da.

(Søkte jeg meg fram til på nettet nå).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på

Men men.

Men vi skulle ikke bo i noen brakker, i militæreleieren.

Neida.

Vi skulle ikke engang bo i lagstelt.

Vi skulle bo i knappetelt, etter å tråkka rundt i ‘fjellheimen’ der, i en god del timer da, ledet av noen, (litt ‘rustne’ kanskje), reserveoffiserer da.

Laget som jeg var på, vi satte opp et knappetelt, oppe på et fjell som het Barmen, (tror jeg at det var).

Og jeg husker at årets første snø kom, mens vi var oppå det fjellet der da, og dreiv og skulle sette opp teltet, eller noe.

Oppå det fjellet, så var det også bra utsikt, og jeg stod og prøvde å speide etter Berger der, husker jeg.

Men jeg kunne ikke si at jeg klarte å se så langt.

Jeg så vel sørover, tror jeg.

Men jeg skulle vel ha sett sør-vestover, tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg hadde jo gått på Gjerdes Videregående, sammen med noen folk fra Kongsberg.

(Og bestemor Ågot var jo fra Numedalen, som var liksom oppafor Kongsberg der vel).

Så jeg følte meg nok litt mer hjemme der da, enn oppe i Elverum og i Kongsvinger, hvor vi var på den første øvelsen, nemlig ‘Øvelse Elg 1992’ da, (var det vel).

Vi var vel ved Heistadmoen der to ganger tror jeg, iløpet av dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Dette var vel egentlig Garden sin jobb, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall), men de var noen ganger opptatt, med andre ting, (uten at jeg vet nøyaktig hva det var), og da måtte vi fra Geværkompaniet dra til Kongsberg, istedet for Garden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi var oppå det fjellet der, så fikk jeg plutselig så vondt i armen.

Så jeg måtte ned til sykestua, på Heistadmoen der da.

Og jeg fikk noen smertestillende tabletter der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi lå i det teltet, oppå det fjellet der, så var det også stridspause, i et par timer, husker jeg.

Drillos skulle spille VM-kvalifiseringskamp, (til USA-VM, i 1994, må det vel ha vært), mot Nederland, (eller noe), vel, og vi fikk lov til å høre på den kampen, på radio da.

Og Norge klarte vel ihvertfall minst uavgjort, (mener jeg å huske, ihvertfall), i den kampen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første dagen der vel, så var det forresten en konflikt, mellom Andresen, fra Vinstra, og han reserveoffiseren da.

Andresen hadde vært litt smårebelsk, eller noe sånt, kanskje.

(Og sagt at han ville ha pause, eller noe sånt, kanskje).

Og da sa han reserveoffiseren, til Andresen, at hvis han ikke likte seg der, så måtte han være dum, siden han ikke hadde klart å dimme enda.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På fredagen, så skulle vi ta bussen ned til Terningmoen igjen, på morgenen/formiddagen.

Da jeg gikk på bussen, så spurte jeg troppsjef Frøshaug, (som stod ved inngangsdøra i bussen der, av en eller annen grunn), om vi kunne stoppe på veien, sånn at jeg fikk ringt NHI.

For jeg skulle egentlig ha vært på et ‘karakterklage-møte’, hos NHI, i Oslo, om det her kryssordprogrammet mitt, denne dagen, (var det vel).

(Men jeg hadde ikke klart å få ordnet meg fri da.

For dette var en av de første månedene, av tjenesten, og jeg var ikke så flink, til å prate med troppsbefalet og sånn da.

(Det var jo den episoden, da Frøshaug ble sur på meg, fordi jeg hadde rota bort feltlua mi, blant annet).

Og tjenesten, den sleit meg vel også ut litt.

Og det middagsselskapet, til han vennen til tante Ellen, det hadde kanskje tatt litt mye av konsentrasjonen min da.

Det er mulig.

Siden det var så sjelden at vi hadde noe sånt, i slekta vår da).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Frøshaug svarte meg, at ‘er det noe viktig da, Ribsskog?’, og forklarte at han ikke hadde noe lyst til at en haug med møkkete soldater skulle vise seg offentlig, (på en bensinstasjon, for eksempel), for det kunne ødelegge ryktet til Forsvaret da, (var det vel).

Jeg syntes det, at det var litt vanskelig, for meg, å veie opp mitt forhold til NHI, (eller egentlig fremtiden min vel), opp mot ryktet til Forsvaret.

Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

Og jeg hadde også grua meg litt, til å ha mer med NHI-rektor Ole Øren, å gjøre.

Siden vi hadde gått så dårlig sammen, da han var min rådgiver, på den kryssord-oppgaven min da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Så jeg gikk bare og satte meg ned, på et sete, nesten helt bakerst i bussen da.

Og tenkte vel noe sånt kanskje, som at det var for mange idioter, i Norge/Verden, (eller noe), vel.

(Jeg var så lei av sånne autoritære folk som NHI-rektor Ole Øren og troppsjef Sverre Frøshaug da).

Og jeg tenkte at jeg fikk nok bare prøve å være litt ‘laid-back’, når det gjaldt livet mitt fremover, (siden det virka som at det visst fantes så mange sånne ‘tverre’/autoritære/vanskelige folk, da, som stod litt i veien for meg liksom, (eller hvordan man skal forklare det)).

(Noe sånt).

Så det var nesten som at hele livet mitt gikk i grus da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. mai 2012
Min Bok 2 – Kapittel 105: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XI

Da jeg jobba på OBS Triaden, så hendte det vel ganske ofte faktisk, at det var brannøvelser.

Og da måtte alt av kunder og ansatte ut av senteret da.

En gang, så var det ei utenlandsk dame, i 20-30-årene kanskje, som ikke fikk med seg, at det var brannalarm.

Hu skjønte ikke hva som ble sagt, på høytaleranlegget da.

Hu stod mellom ferskvareavdelingen og kassene, like ved nødutgangen for oss ansatte der vel.

Og jeg var jo ikke leder der, men ingen av de damene som jobba i kassa-avdelingen, (hverken hu nye kassalederen eller om det var Liss og/eller Fanney, som var der da), sa noe til hu dama, som også hadde en liten unge, oppi vogna si da.

Så jeg måtte be hu kundedama om å ta ungen da, og gå ut av senteret, siden det var alarm da.

(Noe som egentlig var kassalederen sin jobb, mener jeg å huske).

Jeg lurer på om hu kundedama måtte bli med oss ansatte ut den nødutgangen som gikk ut ved personalinngangen der, på OBS Triaden.

Det er mulig.

Noe sånt.

Så jeg var nesten som en leder der, noen ganger, på OBS Triaden, må jeg nesten si.

(Hvis jeg skal ta i litt).

Siden de som var ledere der egentlig, på OBS Triaden, kanskje kunne oppføre seg litt nølende noen ganger da.

Det er mulig.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kunne også noen ganger, når jeg jobba på OBS Triaden, gå på kontoret, til butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, og klage på at prisene på ditt og datt var feil da.

(Siden jeg satt i kassa, så fikk jeg jo ofte høre det av kundene, hvis en vare var feil prisa da).

En gang, som jeg gjorde det, så fikk jeg bare høre, at ‘ikke nå, Erik’, av Claus vel.

(Hvis det ikke var fra butikksjef John Ellingsen da).

For da var det vel et eller annet alvorlig som foregikk da.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Som de egentlig prata om, inne på kontoret der da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg levde liksom litt i ‘kassa-verdenen’ da, mens jeg jobba på OBS Triaden.

Så butikksjefen og assistenten, de syntes nok ikke at jeg var så kul, når jeg kom inn på kontoret og klagde på feil prising, osv.

For de hadde vel kanskje en annen tone der, enn den jeg brukte.

Jeg måtte kanskje ‘barske meg litt opp’, for å gå inn på kontoret der, og klage på feil prising, og sånn, da, til ‘de høye herrer’, så jeg hadde nok kanskje en litt anspent og ‘kjeftete’ tone.

Det er nok mulig.

Og det var enda verre når det gjaldt spesialvareavdelingen.

Der var det ‘alltid’ problem med prismerkingen, på varene, husker jeg.

Og prislappene derfra, de hadde en kode, som man måtte slå inn i kassa, om som var for en bestemt varegruppe da.

Og ofte så ville ikke den koden stemme.

For eksempel så stod det kanskje ‘sko’, på kassa, når jeg tasta inn den koden, også hadde kunden kanskje handla noen klær, eller noe.

Og da måtte jeg hver gang rope på ‘spesialvareavdelingen til kasse 14’, (eller om det var ‘Lars Erik til kasse 14’), eller noe.

Og dette hendte jo som regel flere ganger på hver vakt da.

Så jeg skjønner det, hvis Lars Erik Koritov, som var leder for spesialvareavdelingen der, ble lei av at jeg klagde på prisinga hele tida da.

For jeg var vel omtrent den eneste, av de i kassa, som gadd det, tror jeg.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, det første året vel, som jeg bodde på Ungbo.

Så hørte jeg på en Oslo-nærradio, på stereoanlegget, på rommet mitt, en dag.

Og en nærradiostasjon, de ‘hypet’ en sang, av et Oslo-band, som jeg ikke husker hva heter nå.

Men sangen, den het ihvertfall ‘Maria is beautiful’, (eller noe).

Og den CD-singelen, den ble visst solgt, på tilbud, på CD Akademiet, på Oslo City, (eller noe), da.

Og jeg var ganske ofte innom den butikken, så jeg kjøpte den CD-singelen, til 29 kroner kanskje da, (i samme slengen kanskje, mens jeg kjøpte en annen CD da).

(Dette var jo fra før mp3-enes tid.

Så da pleide jeg mye oftere å kjøpe CD-er, enn jeg gjorde, etter at jeg fikk meg internett da).

Og mens jeg prøvde å høre litt mer på den ‘Maria is beautiful’-sangen, på stereoanlegget mitt da.

En kveld da antagelig.

(En høstkveld muligens vel.

Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

Så hendte det rare, at noen lokale ungdommer, (må det vel ha vært), på Ellingsrudåsen, de kasta et råttent eple, på vinduet, til rommet mitt.

Mens jeg hørte på den sangen da.

Og da fikk jeg litt sjokk.

For det var liksom en gjeng, (kunne jeg noen ganger høre), som stod utafor, om kveldene, ikke så langt unna vinduet mitt da.

(I barnehagen, eller hvor de kan ha oppholdt seg).

Jeg var ganske ung, på den her tida, så jeg turte ikke akkurat å stå i vinduet mitt og speide etter dem heller.

(Og jeg var ikke så flink til å vaske vinduer og sånn heller, på den her tida.

Jeg hadde jo veldig mye å gjøre, på NHI og på jobben, på OBS Triaden da).

Og jeg var litt sånn sky nesten og, da jeg bodde der.

Siden jeg var fra Bergeråsen og Ellingsrudåsen, det var liksom så i utkanten av Oslo, som man kunne komme da.

Så det var liksom som et sånt litt ukjent og et litt ‘rart’/sært/rånete sted kanskje da.

(Man kan vel kanskje si at Ellingsrudåsen er mer som en del av Romerike, enn som en del av Oslo, for alt hva jeg vet også, forresten).

Hvor alle kjente alle liksom.

Men hvor jeg vel alltid kom til å være en som var utenfor og fremmed da, kan man vel kanskje si.

Så det var ikke sånn, at jeg vaska det vinduet mitt, dagen etter, eller noe.

Neida, jeg glemte det vel kanskje bort, og det gikk vel kanskje et år, (eller noe), før jeg vaska det vinduet, mens jeg var i militæret vel, og da var mer vant til å vaske og sånn, derfra da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at jeg flytta til Oslo.

Men mens søstera mi Pia fortsatt bodde hos bestemor Ågot, på Sand.

Så mener jeg at det var sånn, at fettern min Ove og jeg, ble med Pia, på en ny cafe, som hu hadde oppdaget i Drammen, som hadde et fransk navn, eller noe, vel.

Dette var kanskje i sommerferien 1990.

Hvis jeg skulle gjette.

(Det er mulig).

Når vi tre gikk inn på den cafe-en.

(Det er mulig at Pia hadde en venninne med og).

Så husker jeg det, at noen Drammensdamer, de kommenterte utseendet, til Ove og meg, som liksom dannet baktroppen inn på den cafeen da.

Etter Pia som ledet an da.

Og da sa hu ene dama først, at Ove og jeg var så kjekke.

Og så diskuterte de hvem som var kjekkest.

Også sa de at, (hvis jeg hørte det riktig), noe sånt som, at ‘han var kjekkest, for han andre andre hadde liksom så rar form på hue’, eller noe.

Og da lurer jeg på om det var Ove, som de mente.

For han har liksom et sånt ganske stort hue vel, som han har arva etter mora si Inger, (som er i Jehovas Vitner), mistenker jeg.

Men det er også mulig at det var meg de mente, at hadde rart hue.

Det var jeg vel ikke hundre prosent sikker på.

Men jeg tippa på at de vel kanskje mente Ove, husker jeg.

Og jeg lurer på om Ove fikk med seg hva de her Drammensdamene prata om og.

Det er mulig.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er det bare fire notater igjen, på notatblokka mi her.

Så nå blir det nok bare et kapittel til, av Min Bok 2.

Så jeg får prøve å få skrevet dette siste kapittelet, en av de neste dagene.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

30. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 102: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VIII

En av tingene som var rimelig dumt, med å bo på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

Det var at rett utafor vinduet, på soverommet mitt, så var det en barnehage.

Og det hendte at jeg våkna til Kaptein Sabeltann-sangen, husker jeg.

Og jeg hadde jo fått noen, (mer eller mindre), gjennomsiktige røde og hvite gardiner, av Mette Holter, da jeg flytta fra det rommet jeg leide av henne og Arne Thomassen.

Og en søndag, (eller noe), som jeg husker at jeg runka i senga mi, med lyset på, på rommet.

Så hørte jeg at noen mødre, i barneparken utafor, begynte å prate om dette da.

Og at de kunne se inn på rommet mitt, gjennom gardinene da antagelig.

Sånn virka det som for meg ihvertfall.

Så jeg kunne jo ikke runke der engang, (unntatt under dyna, om natta da), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På NHI en gang, det siste året, som jeg gikk der.

(Da NHI lå på Helsfyr).

Så husker jeg det, at jeg overhørte, at noen sa at jeg var ‘skikkelig dust’, (eller noe).

Og jeg overhørte også svaret.

Som var at ‘bra at han er smart da’, eller om det var, ‘bra at han har god selvtillit da’, ‘siden han er så dust’.

(Noe sånt).

Men hvem det var, som sa at jeg var dust.

Og hvem som sa det svaret.

Og hvem som hadde satt ut rykter om at jeg var dust.

Nei, det veit jeg ikke.

Det fant jeg aldri ut, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den gangen faren min prata til meg, om militæret.

Så nevnte han forresten også, at i en annen ingeniør-tropp, enn den han selv var i.

Så fikk de kun være fire karer, som bar båten.

(Mens det i troppen til faren min, kanskje hadde vært dobbelt så mange folk, om å bære en båt, da).

Så da fikk disse i den andre troppen lange armer da, forklarte faren min.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg bodde på Ungbo, så fant jeg plutselig ikke nøklene mine.

Dette var en gang, det første året vel.

Og da dro jeg bare ned til Ungbo, i Møllergata, og prata med Stig der, (het han vel), og fikk nye nøkler da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset.

Så begynte den yngre halvbroren min Axel, (som også bodde der), med karate, husker jeg.

Og han hadde da med seg en hel heiagjeng omtrent, (fikk jeg fortalt da), når han skulle gradere.

(Det vil si Mette Holter og dattera hennes Kirsten vel.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Og få gult belte og sånn da.

Men jeg ble ikke invitert, til å være med, når Axel skulle gradere da.

Så jeg vet ikke helt hvor Axel trente karate, engang.

Men jeg husker at jeg så i karateboka hans en gang.

Og at jeg vel såvidt hjalp han kanskje, med å forstå noe greier der vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobba på OBS Triaden.

Så hadde Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, fest, på Grorud.

Hu bodde sammen med typen sin der.

Og hu inviterte meg og masse Svelvik/Sande-damer, på en fest.

En dag som typen hennes ikke var hjemme vel.

Jeg var ganske overarbeida, fra OBS Triaden, husker jeg.

Og spøy i hagen dems der, husker jeg.

Men det var om vinteren, så jeg fikk tatt snø over spyet vel.

To tjukke Svelvik-damer, som var venninner av søstera mi vel.

Og som jeg lurer på om var kommunister.

De prata sånn at ‘vi finner vel alltids noen som harver over oss, på byen’.

Og da begynte jeg å si sånn ‘drøm videre’, eller noe.

For jeg tenkte kanskje litt høyt da.

For de var skikkelig slappe i fisken, og sånn, de her Svelvik-jentene da.

Men hu fine Lise fra Sande, (som jeg hadde rota med en gang tidligere), var også der.

Men det ble bare sånn, at jeg nok syntes at jeg hadde driti meg ut nok, på den her festen da.

Så jeg ble ikke med de her damene, ut på byen.

Jeg tok bare en taxi hjem, til Furuset, (eller om det var på Ellingsrudåsen, at jeg bodde, på den her tida).

Selv om hu Lise fra Sande, begynte å bable om at hu ikke hadde villet være med meg, ut på kino, osv.

Et eller to år før det her da.

Den gangen vi rota sammen, og jeg ba henne med ut på kino da.

Hu hørtes ut som at hu angra seg kanskje, mens vi gikk bort til taxiene der da.

(Noe sånt).

Men jeg ble bare enda surere, siden jeg da ble minnet på, at hu ikke hadde villet være med ut på kino da.

Så jeg bare dro hjem til der jeg bodde da.

(Det vil si enten til Furuset eller Ellingsrudåsen da).

I min egen taxi.

Det hadde vel ikke blitt plass til alle, i en vanlig taxi heller så.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg gikk på NHI, (og også noen av årene etter vel).

Så pleide jeg å klippe meg, på en frisørsalong, som lå på Fyrstikktorget der, forresten.

Det var en frisørsalong, hvor forretningsfolk ofte gikk og klipte seg vel.

Så der pleide jeg nok å bli seende ganske vanlig og konform ut, etter å ha klippet meg da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mette Holter, hu var litt som Oslolosen kanskje, allerede helt på begynnelsen av 90-tallet.

Hu mente at det ikke het Grønland, men Vaterland, da.

Og det het heller ikke Helsfyr, (sa hu seinere), det het Etterstad.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kom på noe som hendte, da Pia og jeg, egentlig bodde hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

Og vi var på besøk, hos farmora vår Ågot, på Sand da.

Så var det noen gjester der, det vil si ihvertfall en mann, som var i den samme generasjonen, som bestemor Ågot da.

(Dette var kanskje en av brødrene til bestemor Ågot?).

Som sa det, husker jeg, at Pia og jeg, vi var så høflige og veloppdragne.

For vi pratet ikke i munnen på hverandre da, (husker jeg at han mannen sa til bestemor Ågot).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, før jeg dro i militæret.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

27. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 101: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VII

Når det gjelder andre året mitt, på NHI, så hadde var jeg noen vekttall forsinket, før jeg begynte på fjerde semester.

Jeg kuttet vel ut å ta valgfag, i tredje semester, mener jeg å huske.

Mye på grunn av problemer med organisasjons-oppgaven vel, hvor Rimi/Hagen-gruppen ikke svarte.

(Uten at jeg husker det her helt nøyaktig da, hvorfor det blei sånn.

Men det var ihvertfall problemer med Hagen-grupen da, husker jeg).

Så jeg måtte ta ekstra mange valgfag, etter jul, for å få flere vekttall da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og da valgte jeg bort å ta tunge valgfag som C, husker jeg.

For jeg var litt deppa, på den her tiden.

For det første året, på NHI, så sa en i elevrådet, i det store auditoriet.

At det var veldig vanskelig å få jobb, med kun to år på NHI.

Så jeg tenkte litt sånn, at jeg kunne prøve å velge noen litt sære fag.

Så ville kanskje dette hjelpe på jobbmulighetene mine.

Kanskje jeg hadde flaks og valgte et fag som man kunne få jobba av å kunne liksom.

(Det var som Karlsen, klasseforstander, på Gjerdes VGS., sa, at han likte folk som gikk litt mot strømmen da.

Sånn som Jarle Hallingstad, i den klassen, som hadde Mac og ikke PC da.

Det likte Karlsen, husker jeg at han sa).

Så jeg valgte sære valgfag som ekspertsystemer og kvalitetssikring, (som ‘ingen’ hadde hørt om, på den her tiden).

Samt finansiering og datasikkerhet.

Jeg husker at finansiering var ganske vanskelig.

Men at jeg utmerket meg ved å svare riktig, på et vanskelig spørsmål, en gang, i en time.

(Finansiering var i et klasserom, vil jeg kalle det, og ikke i et auditorium.

For det var ikke så mange studenter, som hadde det faget).

Ekspertsystemer, det betydde et dataprogram, hvor kunnskapen til en ekspert, ble bygget inn, i programmet.

En ekspert, på et felt, han ville ofte si at sånn og sånn er det.

Men han vil ofte ikke klare å forklare hvorfor.

Så ekspertsystemer, det er systemer som får kunnskapen til en eller flere eksperter bygget inn i seg da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kvalitetssikring, det gikk vel på ISO-sertifisering, eller hva det het.

Og det faget var vel heller ikke i det store auditoriet, tror jeg.

Men det var datasikkerhet, husker jeg.

Datasikkerhet, det var et populært valgfag.

Og foreleseren var veldig dyktig, sånn som jeg husker det.

Noe av poenget, som jeg lærte i datasikkerhet, det var at backup-en burde ligge på et annet fysisk sted, enn originalen.

Hva hvis det brant, for eksempel.

Da ville både sikkerhetskopien og datamaskinen bli ødelagt, og dataene kunne bli tapt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et annet fag, som jeg hadde dette andre året.

Det var vel et økonomifag, mener jeg.

(Dette var muligens i det organisasjon, samarbeid og ledelse-faget, i tredje semester.

Hvis det ikke var ei vikar, eller noe, i datasikkerhet da.

Ihvertfall så var dette i tredje eller fjerde semester, og i det store auditoriet da).

Og da ville ei foreleserdame, ihvertfall en gang, gå rundt i auditoriet, og be om å få tilbakemeldinger.

Og da svarte jeg noe, om at jeg hadde ikke vært på alle forelesningene, eller noe.

Jeg gikk i forsvarsposisjon, med andre ord.

For jeg hadde en litt sein døgnrytme, og var litt deprimert, dette skoleåret, siden mine kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde startet en flere måneder lang boikott mot meg, blant annet, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

‘Men det går jo på deg det’, (eller noe lignende), svarte hu foreleserdama da.

Hu ville ha tilbakemelding, fra meg.

Men jeg var ikke helt med da.

Jeg fikk nesten sjokk, når hu gikk rundt i auditoriet, og ville ha tilbakemelding, fra meg, (som satt nesten bakerst der da).

For så langt tenkte ikke jeg.

Eller, jeg hadde dårlig samvittighet kanskje da, fordi at jeg ikke hadde vært på så mange forelesninger.

Og jeg var nok ikke vant med det, at lærere/forelesere ba om tilbakemelding.

Så jeg klarte faktisk ikke å gi noen konstruktiv tilbakemelding da dessverre, til hu foreleserdama, da hu spurte om det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som Øystein Andersen og Glenn Hesler, var oppe hos meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (og vi satt i TV-stua der, på Ungbo).

(Dette må nok ha vært det første året, som jeg bodde på Ungbo, altså skoleåret 1991/92, for jeg ble uvenn med Øystein, på den tiden som jeg dro i militæret, sommeren 1992).

Så var det sånn, husker jeg, at Øystein var så ‘på’ meg, om et eller annet da.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg ble litt irritert, husker jeg.

Jeg opplevde Øystein som litt plagsom da, husker jeg.

Så jeg ble liksom litt innbitt da, og tenkte litt, og sa så til Øystein, (mens Glenn Hesler også var der vel), at ‘jeg vet noe som ikke du vet’.

(Noe sånt).

Og da ble Øystein litt stillere.

Og det var på nippet til at jeg fortalte han dette da.

Men jeg ombestemte meg, og fortalte det ikke likevel.

(Det var like før at jeg fortalte det, men jeg klarte så vidt å holde kjeft, å ikke si det likevel da).

Dette som jeg visste, om Øystein da.

For dette ville vel kanskje ha knekt Øystein, (tenkte jeg kanskje).

(Noe sånt).

Hva vet jeg.

Men jeg syntes altså at Øystein var så plagsom og masete da, at jeg faktisk advarte han.

Om at jeg visste noe som han ikke visste da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette ‘noe’, som jeg visste, men som ikke Øystein visste da.

Det var jo selvfølgelig den episoden, som hadde hendt, på Sand, (nedafor huset til ‘Teskjekjærringa’ der), høsten 1988, (altså tre-fire år før det her da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Nemlig at jeg banket på døra, til sommerhuset, til Øystein og dem, nede på Sand der da.

Og at faren, (eller egentlig adoptivfaren), til Øystein, (nemlig Kai Andersen), da åpna døra, med svetteperler i panna, og med en ung afrikanergutt ved siden av seg.

Og at det var åpenbart for meg, at de skulle ha sex sammen da.

Så så irritert ble jeg på Øystein da.

(Som nok må ha vært masete/plagsom og kanskje til og med litt truende da).

At jeg ga han en advarsel, om at jeg visste noe som han ikke visste da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at Pia hadde flytta til Oslo.

Så dro jeg og besøkte bestemor Ågot, på Sand.

(Dette var vel antagelig i skoleåret 1991/92 da, som var skoleåret etter at Pia flytta til Oslo).

Og det som skjedde da, det var det, at bestemor Ågot, satt i stua, (foran TV-en), og mer eller mindre grein.

For hu ville at jeg skulle flytte tilbake, for å bo hos henne, på Sand.

For Ågot følte seg så ensom da, så hu.

Men jeg ramset opp sønnene hennes, nemlig faren min, Håkon og Runar.

Men de var liksom ingenting da, skjønte jeg.

Så Ågot grein og ville at jeg skulle avbryte studiene mine og karrieren min, i Oslo da, for å istedet sitte å holde henne i hånda, (eller hva det kan ha vært, at hu ville), på Sand.

Men dette hadde jeg vanskelig for å ta seriøst, skal jeg være ærlig.

Ågot hadde jo visst, i alle år, at det var meninga, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, når jeg var ferdig med videregående.

(På samme måte som hennes yngste sønn Runar hadde gjort det.

Han studerte jo på Tannlegehøyskolen, i Oslo, på 70-tallet).

Så jeg prøvde bare å prate litt fornuft til Ågot da.

Men det her gjorde nok også meg selv litt deprimert.

Men om Ågot var alvorlig eller bare tulla, det veit jeg ikke.

Men jeg husker nå den her episoden da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

26. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 98: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IV

Det første året jeg bodde i Oslo, forresten.

(Skoleåret 1989/90).

Da jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø.

Så pleide jo Magne Winnem ofte å henge hos meg, i helgene, før vi dro ut på byen.

Vi pleide ofte å gå ut både fredag og lørdag, husker jeg.

Og da ville vi ofte kle oss i dress, men vi prøvde å ikke bruke for mye penger da.

(Selv om jeg må innrømme at hundrelappene gikk ganske radig unna.

En sånn her kveld på byen, så kunne det fort gå 400-500-600 til halvlitere, mat, sigaretter og inngangspenger på diskotekene, husker jeg).

Winnem var jo i militæret, og jobba før det som leder i Rimi.

Og jeg var jo student.

Så vi pleide så og si alltid å ta bussen, ned til Sentrum, fra bussholdeplassen i Dumpa, på Abildsø der, (hvor jeg bodde like ved da), når vi skulle ut på byen.

Og jeg kom på et par ting, i dag, som jeg overhørte, på den bussen, dette året, forresten, på to kvelder i helgene, når Winnem og jeg skulle ut på byen da.

En gang, så var det to tenåringsjenter, som snakka sammen, på den 71-bussen, husker jeg.

Hu ene sa til hu andre at Lars Saabye Christensen, ‘han forfatteren’, som hu vel kalte han.

Han skulle ha fest da.

Og han likte visst det, (virka det som ihvertfall, fra det jeg overhørte, at disse to jentene snakka om), at pur unge tenåringsjenter dukket opp på de her festene hans da.

Hu som fortalte om det her, hu lo litt da, mens hu fortalte om denne festen da, til hu andre jenta, som hu prøvde å overtale, til å bli med henne da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen episode, som hendte, på den 71-bussen, på vei fra Abildsø og ned til Jernbanetorget.

Den var rimelig pinlig, må man vel si.

En gutt, i slutten av tenårene, (eller om han var i begynnelsen av 20-årene), og to damer, på omtrent samme alder vel.

(Som bodde sammen alle tre vel).

De satt på bussen, gode og brisne, ikke langt unna der Winnem og jeg satt da.

Ganske langt bak i bussen.

Hu ene dama fortalte til hu andre, at hu hadde ‘knela’, (som hu vel sa det), når hu hadde hatt sex sammen med han nevnte karen da.

(Husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig sa han fulle karen, til meg, om jeg og hu andre dama, på bussen, skulle gjøre noe lignende.

Men jeg syntes, at dette ble veldig pinlig, og var ikke interessert i det, husker jeg, at jeg svarte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fikk forresten heller ikke helt med meg hvordan sex det her var snakk om da.

Men de her folka var så rølpete, fulle og harry.

Så det ble rimelig pinlig det her, må jeg nok si.

Jeg likte ikke å ha så mye åpenhet og oppmerksomhet, mot sexlivet mitt liksom.

Jeg likte heller å være litt diskret om sånne ting, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det første året jeg bodde på Ungbo, så dro Wenche og de andre folka som bodde der, meg med, til et ganske kjedelig utested, i Strømmen.

Wenche hadde ei venninne, med lyst hår, som nesten så ut som om hu hadde Downs, må man vel si.

De damene, som dro meg med, til det utestedet, i Strømmen.

De fikk meg også til å bli med hu dama, som så ut som om hu hadde Downs omtrent, ut i en bil, som stod utafor det utestedet, husker jeg.

Jeg husker at vi prata, om noe greier, som hu dama begynte å prate om vel.

Kanskje om noe problemer hu hadde, eller noe.

Men jeg syntes ikke at hu så noe fin ut, så jeg prøvde meg ikke på henne, (for å si det sånn).

Dette med å dra til Strømmen, (med de her Ungbo-folka), det var bare noe jeg ble dratt med på.

Og jeg var jo vant til å gå ut, på de kuleste utestedene, i Oslo, osv.

Så jeg våkna ikke helt av det her utestedet i Strømmen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer forresten på om det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, rundt hu her dama, som så litt ut som om hu hadde Downs, eller noe, da.

For den neste gangen, som hu som så ut nesten som om hu hadde Downs, var på besøk, hos Wenche, på Ungbo der.

Og jeg satt i stua, og så på TV vel.

Mens de to damene surra rundt der da.

Så smalt det fra hu som så ut som om hu hadde Downs, at hu ‘skulle finne seg en ordentlig gutt’.

(Utenom sammenhengen).

Så det er mulig at det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, som Wenche og hu med Downs prata om kanskje da.

Men for å være ærlig, jeg var ikke så interessert, for å si det sånn.

Så jeg bare lata som ingenting, og så bare på TV da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, et av de første årene, som jeg bodde i Oslo.

Så satt jeg på med Glenn Hesler og Øystein Andersen i en av varebilene de hadde, mens de dreiv på med spilleautomatfirma.

Det var plass til tre foran, så dette var nok en hvit varebil, som dem hadde, etter at de først hadde hatt en rød Toyota HiAce, som de fikk kjøpt billig, av firmaet til faren til Øystein, (nemlig Tetra Pak, i Oslo Vest/Bærum vel).

Jeg satt på passasjersetet, til høyre.

Det var vel Glenn Hesler som kjørte vel.

Og antagelig Øystein Andersen som satt i midten da, (hvis jeg skulle gjette).

Da vi kjørte forbi Sentralsykehuset i Akershus, som ligger like ved Maxi Skårer der, i Lørenskog.

Så sa Øystein til Glenn, (mens han gliste og lo, mens han prata da), at ‘har du hørt at dem har bytta ut alle vinduene på SIA da?’.

(SIA var en forkortelse for Sentralsykehuset I Akershus, da).

Fordi at så mange folk hadde hoppa ut av vinduene der, fortsatte Øystein.

Det er mulig at Øystein glemte at jeg satt der, eller noe.

For da jeg spurte om hvorfor så mange folk hoppa ut av vinduene der.

(For jeg fikk litt sjokk da, over å høre det her da).

Så svarte ikke hverken Øystein eller Glenn vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men de bare så litt på hverandre kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at på en av varetellingene, på OBS Triaden.

Så sa butikksjef John Ellingsen til Cathrine Løvdahl, som jobba som ekstrahjelp, i frukta, at hu skulle telle, liksom i tospann, med meg, da.

Men det ville ikke Cathrine Løvdahl, (husker jeg at hu svarte, til John Ellingsen).

For hu og hu lyshåra venninna hennes, de skulle telle i frukta da, (husker jeg at hu svarte, til butikksjef John Ellingsen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min tremenning, Øystein Andersen, han var jo heavy-fan.

Og han pleide noen ganger å kjøpe heavy-plater, fra en plateforretning, i Gøteborg, på postordre, (må man vel kalle det).

Øystein viste meg postordrekatalogen, til den plateforretningen.

Og sa at de hadde også en plate der, som han trodde, at jeg ville like.

Og det var en sang, med et band som ble kalt Spacemen 3, som het ‘Big City’, vel.

Og den fikk Øystein overtalt meg til å kjøpe da.

En av de ganske mange gangene, som jeg var på besøk hos dem, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog der.

Og det var litt rart, husker jeg.

For alle platene i den katalogen, var heavy-plater da.

Unntatt den ene maxi-singelen, (var det vel), som Øystein overtalte meg til å bestille da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en god del fler ting som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og disse tingene tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 96: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo II

Jeg var også ute på byen, med Andre Willassen, Magne Winnem og Elin fra Skarnes, på nyttårsaften, i 1991.

Jeg husker ikke helt hvor vi var hen, på byen.

Men vi var kanskje på Radio 1 Club/Hit House da.

Det jeg husker best, det var at vi stod i taxikø, (for vi skulle vel alle sammen, på et slags nachspiel, oppe hos Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde, på Lambertseter), nede ved Oslo Plaza der.

Og det som skjedde, det var at to unge damer, kom ut fra Oslo Plaza, (var det vel).

Og spurte taxi-køen om hjelp, (sånn som jeg skjønte det).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

De hadde noen kåte, unge, svenske herremenn etter seg.

Og ville ha hjelp til å slippe unna dem da.

Ingen hjalp dem, så jeg sa til de svenskene, at hu ene var søstera mi.

Noe som var en røverhistorie da.

Men de svenskene ga seg etterhvert da.

De to damene gikk så videre opp i Karl Johan vel.

Og de spurte først Willassen og meg, om vi ville være med de.

(Siden vi hadde hjulpet dem, med å bli kvitt de svenskene da, antagelig).

Men jeg sa ‘nei takk’, for jeg syntes at det hadde vært nok dramatikk, den kvelden, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke helt hvordan, men Willassen og jeg, vi fant Elin fra Skarnes og Magne Winnem sitt sæddrepende glidemiddel, (mener jeg å huske ihvertfall), i leiligheten, til Winnem der, dagen etter denne nyttårsaftenen.

Willassen og jeg, vi sov vel på hvert vårt sted, i stua der vel.

Og Winnem og Elin fra Skarnes, de sov vel på et annet rom, eller noe, tror jeg.

(Uten at jeg husker det nøyaktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Willassen fortalte også, før vi gikk ut på byen vel.

At han hadde så lyst til å kjøpe hore.

‘Hvor mye koster det for det billigste’, pleide han visst å spørre horene om da, (fortalte han).

Jeg husker at vi andre tre reagerte, for å kjøpe horer, det var liksom tabu, i våre kretser da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, seinere på 90-tallet, (var det vel), så fortalte forresten Willassen det, til Winnem og meg, at han hadde fått seg et stamsted i Drammen.

Han pleide nemlig å sitte i baren på Park Hotell der, og dra med seg en ny dame hjem, hver lørdagskveld, (var det vel).

Noe jeg syntes at var litt rart, for jeg huska jo godt den dårlige ånden, til Andre Willassen, fra russeåret, på Gjerdes videregående, hvor jeg satt ved siden av han, hver dag, i et skoleår da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Et drøyt år etter denne nyttårsaftenen, så fikk jeg forresten vite svaret, på hvorfor Magne Winnem og Elin fra Skarnes, dreiv og kjøpte seg sæddrepende glidekrem.

Både Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de var begge to, fra veldig religiøse familier.

(Ihvertfall så var Winnem det).

Så de ville ikke ha barn, før ekteskapet da.

Så hver gang, som kondomen til Magne Winnem sprakk.

Så pleide han å kjøre nærmest i sjokk, (fortalte han), ned til det døgnåpne apoteket, på Jernbanetorget der.

For å kjøpe mer sæddrepende glidekrem da.

Og så tredde han en kondom, utapå tørkerullholderen deres da.

(Som var laget i tre, mener jeg å huske).

Også tok han sæddrepende krem, på kondomen, og kjørte den skikkelig langt oppi fitta på Elin da.

Sånn at kremen skulle drepe sædcellene hans der da.

Sånn at det ikke ble noe uønskede graviditeter, før ekteskapet, osv.

Dette husker jeg at Magne Winnem fortalte meg, (utafor sammenhengen vel), når han og Elin fra Skarnes, ganske nylig hadde flytta til Oberst Rodes vei, på Nordstrand der, (mens jeg var i militæret, må vel dette ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de ba meg til og med på rekemiddag, utendørs, våren 1993 vel, (eller noe sånt), i Oberst Rodes vei der.

Og da måtte Elin hente tørkerullholderen, under måltidet, husker jeg.

Mens vi spiste reker der da.

Det var vel Magne Winnem, som ville at hu skulle hente den vel.

Og da hadde jo Magne Winnem, under det forrige besøket mitt, (var det vel), fortalt meg den historien, om den tørkerullholderen da.

Så dette ble et litt spesielt måltid, husker jeg, (for å si det sånn).

Med den tørkerullholderen, foran oss på bordet der da.

Og vel uten at hu Elin fra Skarnes, visste det, at jeg visste hvor den tørkerullholderen hadde vært hen da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at de bodde i Oberst Rodes vei, så flytta Elin og Magne Winnem, til Avstikkeren, på Bergkrystallen.

(Til en OBOS-blokk der, var det vel).

Et sted hvor de var nabo, med Morten Jenker, som på den tiden jobbet som ambulerende butikksjef, i Rimi vel.

Og jeg husker at på nyttårsaften, i 1992, så var jeg oppe i Avstikkeren der.

Så da hadde vel Elin og Magne Winnem muligens flytta dit.

Enten det, eller så var vi på fest hos Morten Jenker der, i nabooppgangen, eller noe.

Så Elin og Magne Winnem, de bodde nok ikke så lenge, i Oberst Rodes vei der.

Bare i noen få måneder vel.

Mens jeg var i militæret, så fikk Magne Winnem og Elin fra Skarnes, låne videoen min.

For jeg ville ikke at den skulle stå framme, i stua på Ungbo der, mens jeg var i militæret.

For jeg var redd for at den skulle bli ødelagt da, eller noe.

Men etter militæret, når jeg fikk tilbake videospilleren min.

Så var den blitt så mye brukt, av Elin og Magne Winnem.

At det var nesten bare å kaste den.

Ihvertfall så hadde spillehuet blitt slitt ut da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så Elin og Magne, de må ha leid videofilm hver kveld omtrent, (vil jeg tippe på, ihvertfall), mens de bodde i Oberst Rodes vei der da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

12. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 95: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

En gang, i tiden før jeg dro i militæret vel.

Så var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, ute på byen, i Oslo.

Vi dro på Radio 1 Club, (hvis ikke de hadde skiftet navn til Hit House, på den her tiden da).

(Hit House ble etterhvert kalt ‘Shit House’, forresten, (som slang), og fikk dårlig rykte, husker jeg.

Noe jeg syntes var synd, for jeg hadde jo sjekka opp min del av damer, på Radio 1 Club, for å si det sånn.

For eksempel Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

Jeg husker det, at jeg kom bort fra Willassen og Winnem, inne på Radio 1 Club der.

Og jeg husker at jeg var veldig full.

Tre karer dro meg med på å spille biljard, oppe i andre etasjen der.

(Jeg tror ikke at Radio 1 Club hadde biljardbord.

Så det het kanskje Hit House, på den her tiden).

En annen kar, og jeg, spilte på lag.

Mens to kamerater spilte på det andre laget da.

Og jeg husker det, at jeg kom borti ei kule, i fylla.

Og etter kampen, så begynte han ene på motstanderlaget, (en med ganske kort, mørkt hår vel, med gele i, tror jeg), å skulle banke meg opp.

Og han slo meg mange ganger i trynet, husker jeg.

Men han slo så løst, at jeg merka det nesten ikke da.

Men det ble en skikkelig scene da.

(Må man vel si).

Og jeg var jo stup full, så jeg hadde nok problemer nesten, med å holde meg på beina da.

Så jeg sleit skikkelig da, når disse her bråkmakerne begynte å tulle med meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og som om ikke det var nok.

Så var det sånn, når Willassen, Winnem og jeg, hadde gått ut fra diskoteket, om natta, like før stengetid vel.

For å komme oss hjem vel.

Siden Willassen vel var like full som meg vel, minst.

For det var sånn, at Willassen, han hadde glemt igjen dressjakka si, (var det vel), oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.

Der hvor jeg like før hadde vært i slåsskamp da.

Og jeg var liksom den av oss tre, som bodde i Oslo da.

Og den av oss som hadde vært mest på Radio 1 Club vel, (må man vel si).

Jeg dro jo dit noen ganger aleine, allerede da jeg bodde på Abildsø vel, på noen lørdagskvelder.

Og Magne Winnem hadde jo, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, en lei tendens, til å plutselig bare forsvinne, når han var på Radio 1 Club da.

Selv om han hadde for eksempel hadde lovt å låne meg penger, sånn som han gjorde, nyttårsaften 1989).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fant jakka til Willassen, oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.

Og da jeg skulle gå ut, fra diskoteket igjen.

Så gikk jeg trappa ned til første etasje der da.

(Av en eller annen grunn).

Og da satt faktisk de to bråkmakerne, som han ene av hadde begynt å slåss mot meg, i trappeoppgangen der, ned til første etasje på Radio 1 Club/Hit House der da, husker jeg.

Men da gjorde de ikke noe fysisk, når jeg møtte dem igjen da.

De bare satt der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første gangen, som jeg var på Ungbo der.

Nemlig i det introduksjonsmøtet, som hu unge, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet og jeg var på, før vi flytta inn, på Ungbo der, i Skansen Terrasse 23 da, (sommeren 1991).

Så husker jeg at overhørte det, like etter at dette møtet var ferdig vel.

(I stua/gangen på Ungbo der).

At Inger Lise sa til Per, at ‘han var nesten like kjekk som deg han’, (om meg da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det siste året, som jeg gikk på NHI, så hadde jeg et fag, som het organisasjon, samarbeid og ledelse vel.

Hvor vi fikk i oppgave, å skrive om organisasjonen, til et firma.

Var det linjeorganisasjon, for eksempel.

Og vi skulle også legge ved organisasjonskart, mener jeg å huske.

Jeg hadde jo vært på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate, noen få måneder, før det her.

Og min bestekamerat, (må man vel kalle han), fra den her tiden, nemlig Magne Winnem, jobba jo som assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi da.

Så jeg tenkte at jeg kunne velge Rimi da.

(Eller Hagen-gruppen, som firmaet/konsernet vel ble kalt, på den her tiden).

Siden vi hadde fått en innleveringsoppgave, som gikk på å skrive om et stort, norsk firma da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg ringte Rimi, i Sinsenveien, flere ganger, da.

Men de sendte meg ikke noe organisasjonskart, eller noen ting, i det hele tatt.

Så jeg måtte ringe igjen og igjen da, til Rimi/Hagen-gruppen, og ble forsinket med oppgaven da.

Til slutt, så var det en leder/medarbeider, på hovedkontoret til Rimi der, som forklarte meg det, at Hagen-gruppen ikke var et børsnotert selskap.

Og som fortsatte med å forklare meg det, at jeg nok heller burde prøve å kontakte et børsnotert selskap, for å få hjelp til den her oppgaven, fra de da.

For de var visst ikke helt sikre, i Rimi/Hagen-gruppen, på hvor mye informasjon, som de ville gi meg, (en NHI-student), om sin organisasjon da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da kontaktet jeg istedet UNI Storebrand, husker jeg.

(Som vi hadde vært på bedriftbesøk hos, det første eller andre året, på Sande Videregående, husker jeg.

Den dagen som Larvik-bandet Drama ble oppløst, husker jeg, at jeg leste, på forsiden av en avis, på kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon, den dagen, (var det vel).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

UNI Storebrand, de sendte et ganske forseggjort skriv, (var det vel), med organisasjonskart, og det hele, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og de hadde vel linjeorganisasjon, mener jeg å huske.

Eller linjeorganisasjon med stab, var det kanskje.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg ble jo forsinka, på grunn av det her tullet, fra Rimi/Hagen-gruppen da.

Det var vel sånn at de lovte å sende meg organisasjonskart, mener jeg å huske.

Men så ombestemte de seg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Eller, man må vel nesten si, at Rimi/Hagen-gruppen, brøt et løfte, som de hadde gitt meg, om å sende meg organisasjonskart og annen informasjon, til den oppgaven jeg hadde, i det organisasjon/ledelse-faget, på NHI da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå har jeg drevet mye med webdesign osv., i dag, så dette kapittelet, som jeg skriver på idag, det blir nok ikke så utrolig langt, dessverre.

Men jeg har fortsatt en del notater her, om ting som skjedde, i tiden før jeg dro i militæret, sommeren 1992.

Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

9. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 94: Terningmoen

Mer som hendte, det første året, som jeg bodde på Ungbo, det var det, at den første dagen, når jeg flytta inn der.

Så skulle Per i butikken, (på Prix vel), og jeg husker at jeg ba han kjøpe med Per margarin, eller et annet slag, (siden jeg jobba i Coop selv antagelig, så visste jeg om det slaget da).

‘Meg margarin’, sa Per da.

Men det hadde jeg ikke tenkt på at Per het det samme som den margarinen, når jeg sa det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Per hadde også en far, som jeg så en gang, eller noe.

Og han hadde visst tuta på meg, ved NHI der, en gang.

(Ved Grenseveien, eller noe, der vel).

Og da hadde jeg ikke kjent han igjen da.

Så det fikk jeg høre, av faren til Per, neste gang han var på Ungbo da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Inger Lise og Per, de hadde også et brudd der.

Og da ble Per sammen med ei ung, pen blondinne, for ei natt, (var det vel).

Og hu lå over der da, (på Ungbo), gjorde faren til Per et poeng av da.

Før Per ble sammen med Inger Lise igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Per og jeg vi diskuterte damer.

Per hadde sansen for damer i 30-40 åra.

Men det hadde ikke jeg, husker jeg.

(Kanskje bortsett fra kassaleder Helene, fra OBS Triaden).

Jeg sa at jeg syntes at yngre damer var mest tiltrekkende.

(Jeg var kanskje litt påvirka av han bestyreren, på lageret, på Hageselskapet.

Han fra Fredrikstad som sa at gamle damer var som tørre kvisthøl.

Noe sånt kanskje).

Men da sa Per at ei dame som jobba i en butikk, et sted han leverte Nordfjord Kjøtt-varer da, var ei av de fineste damene, som han hadde sett.

(Noe sånt).

Selv om hu var i 30-40 åra da.

(Mens jeg kanskje heller likte damene som var i slutten av tenårene eller i 20-årene da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Per prata også om en gang, som han hadde vært på noe slags sex-messe, i Danmark.

Og at han hadde sett en mann der, som leide ei dame, rundt i et bånd, etter noen lenker, som var festa i kjønnsleppene hennes, (husker jeg).

Der hu gikk naken omkring da.

Noe sånt hadde jeg ikke hørt om før, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjell Arild, (typen til Wenche), han spurte og grov og ville vite, når jeg sist hadde sex, og sånn, da.

Men jeg syntes at den åpne sex-preikinga, den ble litt vulgær kanskje.

Så jeg nøyde meg vel med å si, at jeg hadde hatt sex, (og ikke var jomfru liksom da).

Og jeg nevnte vel ikke at jeg hadde hadde hatt sex, med Ragnhild fra Stovner, for eksempel, tidligere det samme året, (i 1991 da).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da begynte Kjell Arild, å mobbe meg litt, husker jeg.

Og sa en vits til meg, en gang, når jeg kom hjem fra jobben, (eller noe), da.

At, ‘har du hørt om han som hadde gått så lenge uten å ha sex, at han ble kåt av å være på rekeparty?’.

Noe sånt.

Og da svarte Wenche, (som også var i stua der da), at ‘du er jo vulgær’, til Kjell Arild da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang så fortalte Wenche meg, at det var ganske lydt der, mellom rommet mitt og badet.

Så hu hadde kanskje hørt at jeg runka, eller noe, en gang, i senga mi da.

Hva vet jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En annen gang, så stod Wenche, (som var ei litt rund/kraftig blondinne, som nok veide adskillig kilo mer enn meg), og liksom bydde seg fram da, i en neglisje, eller noe, i døra til rommet sitt da.

En kveld, som jeg var på do, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg måtte på do, om kvelden, så oppførte jeg meg vel, som da jeg bodde på Bergeråsen og i Larvik, under oppveksten.

Nemlig at jeg bare gikk i underbuksa, når jeg måtte på do da.

Og en gang, så hadde Wenche og Kjell Arild og dem, fest i stua der.

Og det var kvelden før en helligdag.

Som kristi himmelfartsdag, eller noe.

Men jeg skulle på varetelling, på OBS Triaden, morgenen etter.

Så jeg gikk i underbuksa ut i stua der da, og spurte om de kunne være litt stille, siden jeg skulle på jobb dagen etter da.

Og da sa Kjell Arild at det var pinseaften eller kristi himmelfartsdag, (eller noe), dagen etter da.

Men OBS Triaden, de skulle ha varetelling da.

Antagelig siden det var problemer med økonomien der.

Så skulle de ha en ekstra varetelling der da, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjell Arild ga meg også skryt for stereoanlegget mitt en gang vel.

At det var fin lyd på det, (eller noe).

Mener jeg å huske.

Jeg pleide å spille et sånt program der, på den six-pack-cd-spilleren, som jeg hadde kjøpt av tremenningen min Øystein Andersen, året før da.

Med Nitzer Ebb, (som Pia og Cecilie Hyde hadde hypet, det siste året, som jeg bodde i Drammen), Nirvana, Teenage Fanclub, (med ‘Star Sign’), osv.

(Mye musikk jeg hadde hørt på Post Modern og sånn da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjøpte også cd-singler med band som Ride, mener jeg å huske, dette siste året, som jeg gikk på NHI da.

På Akers Mic.

Noe sånt.

Og også en cd-singel med et grønt bilde, på coveret, av et band som het Curve vel, og hadde kvinnelig vokalist, (hvis jeg husker det riktig).

Noe sånt.

Og den kjøpte jeg i en pause i forelesningene en dag vel, på NHI.

Også lå den framme, på pulten min, i et friminutt, eller noe.

Og da var det noen studenter der, som kommenterte det, husker jeg, bak ryggen min da, mens jeg gikk ut for å ta meg en røyk, eller noe, i friminuttet der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg begynte også å digge en sang, med Carter the Unstoppable Sex-Machine, som het ‘After the Watershed’, vel.

Samt en sang av the Charlatans, som het ‘The only one I know’, vel.

(Og også St. Etienne, som jeg også så på Post Modern da, med en sang som het ‘Only Love Can Break Your Heart’, vel).

Sanger som dette.

Som jeg kanskje hadde sett på Post Modern da.

Pia likte bandet Neds Atomic Dustbin, på den her tiden, husker jeg.

(Eller om det var sånn, at hu nevnte det, at de hu bodde sammen med, i Arups gate, (eller noe), hørte på det her bandet.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg dro i militæret, i juli 1992, så spurte jeg hun nye kassalederen, på OBS Triaden.

Om det var greit, at jeg jobba der, i ferier, fra militæret.

Og det var greit da, sa hu.

(Dette var ei lyshåra dame, i 20-årene vel.

Som hadde jobba på OBS Lillestrøm, (før hu begynte på OBS Triaden), tror jeg).

Elin fra Trøndelag, hu sa også til meg, at ‘jobber du her ennå?’.

En en de siste månedene, før jeg dro i militæret da.

Mens hu var innom OBS Triaden en gang, mens hu hadde svangerskapspermisjon vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagen før jeg skulle i militæret, så hadde jeg fri, husker jeg.

Jeg var litt nervøs, siden jeg skulle i militæret.

Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år, (ihvertfall de fleste årene, før jeg leide av Arne og Mette, og før jeg bodde på Ungbo der).

Så jeg var ganske selvstendig da.

Og ei venninne av Pia vel, (fra Arups gate kanskje), hadde sagt til meg det, at militæret, det var Norges største barnehage.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg var nok ikke noe lystig, når jeg dro på besøk til Arne, Mette og Axel, dagen før jeg skulle i militæret.

De hadde forresten da flytta, fra Høybråtenveien, og bodde da, på Vestre Haugen.

I en lignende terrasseleilighet der.

Ikke så langt fra Haugenstua da.

I det samme borettslaget vel, som de hadde bodd, da Pia og meg, besøkte dem, mens vi gikk på ungdomsskolen vel, (på midten av 80-tallet da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Den gangen som Arne, Mette, Axel, Pia og jeg, gikk opp til Furuset-senteret, på lørdagen, og gikk på burgerrestaurant der, osv.

Men jeg måtte liksom snakke med noen da, før jeg dro i militæret da, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mette Holter sa forresten, en gang, at det ble så stille, (eller om det var ‘kjedelig’, som hu sa), etter at jeg flytta til Ungbo.

Ikke vet jeg om det var positivt eller negativ ment.

For Mette Holter kan vel være litt spydig noen ganger kanskje vel.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Magne Winnem og Andre Willassen, de ble med meg ut, på noe slags drikkelag, i Oslo, lørdagen før, at jeg dro i militæret.

Vi var på Manhattan, (var det vel), i Karl Johans gate der.

Og Willassen spurte meg hvilken våpengren jeg skulle være i, under førstegangstjenesten.

Jeg svarte at jeg skulle i infanteriet da.

(Som Forsvaret ville at jeg skulle dra i.

Selv om jeg hadde søkt på samband vel.

Siden jeg ikke fant EDB, på skjemaet, fra Forsvaret).

Og da svarte Willassen det, at infanteret, det var det tøffeste da.

Så det var kanskje derfor at jeg ikke var så høy i hatten, før jeg skulle i militæret.

Siden jeg var en ganske tynn, ung mann, på et par og seksti kilo da.

Så jeg forestilte meg det, at militæret nok ville bli litt krevende.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også hengt sammen med Øystein og Glenn, ute i Lørenskog, en helg, like før jeg skulle i militæret.

Vi hadde vært hjemme hos Øystein, og spilt black-jack da sikkert.

Før vi dro en tur, på Statoil, på Robsrudjordet der.

(En gåtur på 15-20 minutter kanskje, fra der Øystein bodde.

Jeg vet ikke hvorfor vi gikk dit, men dem var kanskje ikke så glad i å kjøre bil da, for både Øystein og Glenn hadde lappen og bil da).

(Men dette var en varm sommerkveld da, husker jeg, forresten).

Og Øystein han sa til meg, noe sånt, som at jeg nok ikke kom til å klare militæret.

Og da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde liksom prøvd å psyke meg opp litt, for å prøve å klare militæret da.

For jeg hadde jo utsatt det et par ganger, siden jeg syntes at jeg var for tynn, til å dra dit, osv.

(Og skyldt på studiene mine på NHI da).

Og på Bergeråsen, (hvor jeg var fra), så var man vel liksom ikke kar da, hvis man ikke klarte militæret.

(Mener jeg å huske, at praten gikk i, under oppveksten der, osv).

Så det ble til, at Øystein og jeg, vi avtalte å ha en løpekonkurranse der da.

Vi skulle se hvem som klarte å løpe fortest, tilbake til huset til Øystein og dem igjen.

Fra like etter Statoil-en der da.

(Vi starta vel fra mellom Statoil-stasjonen der og Lørenskog togstasjon, mener jeg.

Så vi skulle liksom løpe neste hele veien, som gikk mellom Lørenskog togstasjon, og Hanaborg togstasjon da.

En strekning på en drøy kilometer kanskje da.

Noe sånt).

Og jeg vant da.

Jeg løp hele veien, fram til døra, til Øystein og dem.

Mens Øystein tapte da.

Og han gikk vel bare de siste hundre meterne, og chatta med Glenn Hesler vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem hadde jo allerede vært i militæret, et år eller to, før meg.

Og han sa til meg det, at i militæret, så var alt gratis.

Så jeg burde prøve å få med meg mest mulig, av det som var gratis, (som mat og sånn), mens jeg var der da.

Så en gang så tok jeg alt for mange vårruller, (som jeg pleide å spise noen ganger, på den her tida, for å få avveksling fra Pizza Grandiosa), i kantina, på Terningmoen, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min, han hadde også gitt meg noen råd, (på sin kanskje noe messende måte, eller hva man skal kalle det), en stund, før jeg skulle i militæret.

Jeg husker ikke akkurat når han sa det her.

Men faren min sa det, at jeg burde ikke melde meg frivillig, til noe.

Når troppsbefalet spurte etter frivillige da.

For da han hadde vært i militæret, (han var i ingeniørvåpenet vel), så hadde befalet alltid brukt den samme fyren, som frivillig, hele tiden.

‘Hvor er han lille lyse’, hadde de visst sagt hele tiden, befalet til faren min da.

Så de hadde altså en soldat, som alltid måtte være frivillig der da.

(Skjønte jeg på faren min da).

Så faren min sa altså at jeg ikke måtte melde meg frivillig da.

I en slags monolog omtrent, som han hadde vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en dag, i slutten av juli, i 1992, så satt jeg meg altså en morgen, på et tog, fra Oslo S, da.

Som skulle i retning av Elverum da.

Hvordan det gikk, i infanteriet, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 3.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er fortsatt en del fler ting, som hendte, i de tre årene, før jeg dro i militæret, som jeg ikke har fått skrevet om ennå, i Min Bok 2.

Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i noen ekstra-kapitler, på slutten av Min Bok 2 da.

For jeg har notater liggende, på et par forskjellige steder her, på rommet mitt, hos MAS, her i Liverpool.

(Hvor jeg bor nå, etter at jeg ble kasta ut, fra hostellet, i Sunderland, i januar.

(Nå er det i begynnelsen av april, i 2012, forresten)).

Så det blir nok enda noen få kapitler, av Min Bok 2 da.

(For det kan jo også tenkes at jeg kommer på noen fler episoder og, som jeg ikke har fått med enda, fra den her tiden).

Så jeg skal se om jeg klarer å få skrevet disse siste kapitlene, av Min Bok 2, innen ikke alt for lang tid.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. april 2012