Stikkord: Ungbo

PS.

Først kan jeg ta med en historie, fra da søstera mi bodde i Arups gate, som jeg glemte å ta med i går.

Søstera mi avtalte å møte meg i Oslo sentrum, eller noe.

Dette her var nok en gang i løpet av skoleåret 1991/92.

Da jeg gikk andre året, på NHI, på Helsfyr.

Jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter, som var en lørdag vel.

Så dette her var antagelig en fredag kveld da.

Jeg husker at jeg satt på en trikk, som kjørte forbi Jernbanetorget, på vei til Wessels plass, eller Wedels plass, (eller noe sånt vel).

Pias venninne, Siri eller Cathrine(?), fra Røyken(?), var også på trikken, og vi tre konverserte da.

Siri eller Cathrine, var ei pen brunette, som var cirka 19-20 år vel.

Noe sånt.

Vi skulle på utestedet Last Train, i Universitetsgata, husker jeg.

Siri eller Cathrine, var også fra Røyken, (tror jeg ihvertfall), og var også en såkalt ‘blackis’ vel, som Andre Willassen, fra Røyken og russe-året, på Gjerdes VGS., i Drammen, kalte dem.

Altså anarkister, (eller noe i den stilen), fra Røyken.

(Hvis de ikke var hekser da.

Hvem vet).

Men men.

Vi endte opp på Last Train da.

Og der, så befant det seg en kar, som jeg kjente fra NHI, det første året, på Frysja.

En frik, (må man vel si, jeg tror han kalte seg frik selv).

En jeg såvidt hadde preika litt med, i kantina eller datasalen da, på NHI, en gang jeg hadde hengt litt på NHI, etter forelesningene.

(En av de gangene, som jeg faktisk klarte å komme meg på skolen, for jeg bodde et stykke unna, og fikk ikke lov å lage mat der jeg leide, så ofte havna jeg i burger-sjapper og mista litt fokuset på målet for min kollektiv-reise, den dagen.

Det var mange fristelser, i Oslo sentrum, for en gutt, som var oppvokst på Bergeråsen, (litt ute på landet), sånn som meg.

Men men).

Vi fire, ble sittende rundt et bord, på Last Train.

Vi drakk halvlitere da, alle sammen vel.

Jeg ble litt distrahert av det.

At hun Siri eller Cathrine, satt og intens beinflørta med meg, hele kvelden.

Jeg skulle også på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

Og dette var kanskje en torsdag.

For jeg tror ikke det gikk nattbuss.

Så jeg tok siste tog, (eller ‘the last train’), fra byen og Last Train da, til Haugenstua vel, og spaserte da, i 20-30 minutter kanskje, opp til Ellingsrudåsen, og Ungbo-bofelleskapet, i Skansen Terrasse 23, hvor jeg leide et rom, av Oslo kommune.

Men men.

Så hva som skjedde videre på Last Train, det veit jeg ikke.

Hu pene brunetta, (Siri eller Cathrine), hu så jeg aldri igjen.

Enda jeg forestilte meg at jeg kanskje ville møte henne igjen, ikke lenge etterpå.

(I forbindelse med at jeg besøkte søstera mi, eller hu besøkte meg, på Ellingsrudåsen, eller noe sånt.

Men så ikke).

Og jeg så vel aldri heller han friken igjen.

Dette var en høy kar, som muligens gikk en klasse over meg, på NHI.

Han var sammen med ei flott blondinne, husker jeg.

Søstera mi, og Cecilie Hyde, de bodde jo hos meg, på Bergeråsen, i en del måneder, skoleåret før, at jeg gikk det nevnte året, på NHI, (dvs. skoleåret 1989/90).

Og en gang jeg kom hjem fra jobb, på CC Storkjøp, var det vel.

Så hadde søstera mi og Cecilie Hyde, plutselig begynt å digge Sugercubes, et band fra Island, (hvor popartisten Bjørk, begynte sin karriære, som vokalist).

Jeg kom hjem fra jobben en dag, og søstera mi og Cecilie Hyde, hadde tatt opp noen sanger, på min video vel.

Det var ‘Motorcrash’ og ‘Birthday’, med Sugarcubes.

Jeg hadde jo pleid å høre mye på nærradioer, de årene jeg bodde aleine, på 80-tallet.

Og da hørte jeg også en del på listepopen, som disse nærradioene spilte.

Men Cecilie Hyde, hun digga mer alternativ musikk, som f.eks. Depeche Mode da.

(Selv om det kanskje er synth-musikk).

Så disse jentene, flytta opp til meg, og begynte å prate om alternativ musikk da, osv.

Som jeg ikke hadde så gode kunnskaper om.

For jeg hadde jo hørt mest på nærradio.

Og hadde ingen kamerater, som hørte på the Cure og Depeche Mode, for eksempel.

Min ene kamerat, Kjetil Holshagen, hørte på Kraftwerk og Genesis og Pink Floyd, vel.

Og min andre kamerat, Øystein Andersen aka. ØA, (min tremenning), fra Lørenskog, (som egentlig var adoptert fra Korea), hørte på Iron Maiden, og annen heavy.

Men men.

Men jeg ble jo da litt påvirket av den musikken til hu Cecilie Hyde, (får man vel si at den var sin), og også litt nysgjerrig da.

Når de hang hjemme hos meg, og også hang i gågata, i Drammen, som nesten var kantina, til Gjerdes VGS., hvor jeg gikk det skoleåret.

Så skjedde jo det, at jeg møtte søstera mi og Cecilie Hyde, nesten hver dag, etter skolen.

(Selv om de gikk på Sande VGS., et par mil syd for Drammen.

Men de var byvankere, og dro inn til Drammen, etter skolen, med en annen skolebuss da, antagelig.

Men men).

Og en gang, så skulle søstera mi, og Cecilie Hyde, på the Cure-konsert, i Drammenshallen.

Og da møtte jeg dem, etter skolen, og blei med dem, (og en gjeng andre friker, fra Drammensområdet, som Pia og Cecilie kjente.

Den såkalte Lyche-gjengen vel.

Men men.

Ole Skistad, i klassen min, så oss, da vi gikk fra Bragernes Torg, i retning bybrua, i Drammen.

Og han sa til meg, neste skoledag vel, at han hadde sett meg sammen med noe sånn ‘berme’, ved torget.

Noe sånt.

Men men).

(For jeg var litt nysgjerrig).

Og da klarte jeg etterhvert, å snike meg forbi vaktene, i Drammenshallen, (hvor vi pleide å ha gym, på Gjerdes VGS.), og høre på den siste halvdelen, av den the Cure-konserten da.

Som var en fin konsert, vil jeg si.

Det var vel Disintegration-tour, med symfoni-aktige the Cure-sanger, vil jeg si.

Med Robert Smith sin sørgelige og melankolske vokal, og kanskje litt trolske utseende, med masse røyk og grønt og lilla lys, osv., i bakgrunnen.

Dette ga en nesten trolsk stemning, og jeg må innrømme at jeg nesten ble litt rørt, av den konserten.

Så jeg endte med å like Depeche Mode, og kanskje spesielt the Cure, etter at Cecilie Hyde og søstera mi, flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før julaften, 1988 vel.

Så sånn var det.

Så da de samme jentene, satt og ‘hypet’ Sugarcubes fælt, en kveld, etter at jeg kom hjem fra jobb på CC Storkjøp, så ble jeg litt nysgjerrig, på det bandet og da.

Så da de skulle ha konsert, på Rockefeller, mens jeg studerte på NHI, i Oslo.

Like før eller etter juleaften 1989 vel.

(For jeg husker at jeg var oppom Magne Winnem, før jeg dro på den konserten.

Og han bodde da i student-bofelleskap, på Kringsjå, (ved Sognsvann vel).

Fordi fetteren hans Colin, (som vanligvis bodde der), var i England, (i Swindon vel), og Magne fikk derfor låne Colin sin hybel.

Og Magne sa vel da, at siden at han hadde fått være så mye, på vorspiel osv, hos meg, i hybelen min, på Abildsø.

Så kunne jeg få være på besøk hos han, på hybelen til Colin, på Kringsjå.

Noe sånt).

Og på den Sugarcubes-konserten, så møtte jeg han ‘friken’, fra NHI og Oslo vel og Last Train da, (året etter vel).

Og dama hans, som var ei pen og sjarmende blondinne, (må man vel si), i begynnelsen av 20-årene vel.

Sugarcubes begynte å late som at de var drita, og bare snøvla og tulla på scenen.

Hu fine blondinna, til han friken, spurte meg hva jeg syntes.

Og jeg syntes at det var litt skuffende konsert.

(De var jo så fulle, osv.).

Men så forklarte hu lyshåra dama da, at det var bare for-showet, eller noe sånt.

‘Åja’, sa jeg da.

Men så begynte de å synge på islandsk.

Og Bjørk klagde fordi at vi norske folka ikke hadde lært gammelnorsken vår.

(Som jeg ikke hadde hatt, på handel og kontor, med det visste kanskje ikke hu).

Men men.

Mer da.

Jo, og Sugercubes spilte hverken ‘Birthday’ eller ‘Motorcrash’.

Så jeg var ikke så fornøyd, etter den konserten.

Og jeg syntes også det var litt dårlig luft, innpå der.

Og jeg besvimte faktisk, og tryna, og slo haka inn i en trapp der, og fikk et arr, under haka, som jeg har enda vel.

Og så våkna jeg av meg selv, og så resten av konserten.

Også etter konserten, så fant jeg ikke lommeboka mi.

Men gikk tilbake der jeg hadde besvimt, og jaggu lå ikke lommeboka mi på gulvet der enda.

(Kanskje en tre kvarter, eller en time, eller noe sånt, seinere).

Men men.

Så det var sånn jeg kjente han friken da, som jeg og Pia og Siri eller Cathrine, møtte på Last Train, året etter vel.

Uten at jeg vet hva de tre endte opp med å gjøre, etter at jeg tok det siste toget hjem, til Haugenstua og Groruddalen.

Det har jeg ikke fått spurt noen av dem om dessverre.

Så sånn er nok det dessverre.

Bare noe jeg tenkte på, at jeg kunne ta med fra da søstera mi bodde i Arups gate.

Så sånn var det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog