johncons

Stikkord: Ungbo

  • Da jeg bodde i Norge, så leste jeg en del i brosjyrer, (fra ICA Tveita), og i aviser osv., om hvordan man steker biff. Og dette pleide jeg å lage, mest da jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen. Der lærte søstera mi Pia meg å steke kjøttdeig, etter at jeg var ferdig med militæret, i 1993. Og jeg stekte også noen ganger biff der, (jeg pleide for eksempel, å kjøpe det slaget, som var på tilbud, på ICA Tveita), fra 1994 til 1996 cirka

    da jeg bodde i norge

    http://vgd.no/forbruker/mat-og-drikke/tema/570788/tittel/for-at-en-biff-skal-bli-perfekt-stekt-hva-maa-man/innlegg/6376485?xtmc=&xtcr=23#post6376485

    PS.

    Det var så lite kjøkken, i Rimi-hybeleiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    Så det var ikke så ofte, som jeg stekte biff, de årene jeg bodde der, (fra 1996 til 2004).

    Men da jeg bodde på the Forge, (fra september 2004 til februar 2005), så hendte det at jeg stekte en del biff.

    Spesielt den første tida, (før jeg begynte å merke det, at studielånet mitt, var cirka fire måneder forsinket).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg pleide å sette, (den største), kokeplata, på det varmeste forresten, når jeg skulle steike biff, i Norge.

    (Det glemte jeg visst å skrive, i den VGD-posten).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Sånn pleide jeg også å lage svinekoteletter forresten, (mener jeg å huske).

    (Jeg pleide oftere å kjøpe svinekoteletter, enn nakkekoteletter, i butikkene, i Norge.

    Og det er fordi at svinekotelettene, de har en stor flate, med helt rent kjøtt.

    (For jeg er ikke så glad i spise fett, for å si det sånn).

    Mens nakkekoteletter, de har ofte mye fett, som liksom deler opp kjøttdelene, av koteletten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4, så var det sånn, at Glenn Hesler, en gang klagde på søstera mi, og meg, angående hvordan vi uttalte fornavnet hans, (på den tida, som vi tre, bodde i samme Ungbo-kollektiv, på Ellingsrudåsen). Men så viser det seg, (når jeg sjekker på internett nå), at det navnet, (Glenn), ikke er norsk. Men men

    glenn hm

    http://www.behindthename.com/name/glenn

    PS.

    Grunnen til at jeg kanskje ikke tenkte så mye over, hvordan man uttalte fornavnet, til Glenn Hesler.

    Det kan kanskje ha vært det, at etternavnet hans jo er tysk.

    (Det er en fornorsking, av det tyske etternavnet Hessler.

    Fortalte Glenn Hesler meg en gang.

    Mens vi så på fotball, på TV, (var det vel).

    (Dette var vel antagelig under fotball-VM, i USA, i 1994, (hvis jeg skulle tippe).

    Det var ihvertfall sånn, at det var en tysk spiller, med i dette mesterskapet, som het Hessler.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Glenn Hesler burde kanskje ha uttalt fornavnet sitt på engelsk, da.

    (Hvis han skulle pirke på søstera mi og meg, mener jeg.

    For vi hadde jo begge bodd hele våre liv, i Norge).

    Men han uttalte det på norsk.

    Men Pia og jeg, vi uttalte ‘Gl’-lyden, i ‘Glenn’, som i ordet ‘glass’ cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Men Glenn Hesler mente at ‘Gl’-lyden, i navnet hans, skulle uttales mer som ordet ‘glede’, kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Det kunne kanskje virke som, at Glenn Hesler gjorde narr.

    Når han begynte å ‘bable’ om hvordan Pia og jeg, uttalte fornavnet hans.

    (Noe sånt).

    Men Pia og jeg, vi hadde en mor, i Larvik.

    Som pirka på oss, hvis vi uttalte ord som ‘kjøtt’, (for eksempel), feil, (under oppveksten, på 70-tallet, altså cirka 20 år tidligere), da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg pleide alltid å få bra karakter, i norsk, på skolen.

    Og på da jeg gikk i første klasse, (på Østre Halsen skole), så fikk jeg skryt, for norsk-kunnskapene mine, (så jeg nå, når jeg fikk noen dokumenter, fra den skolen, i posten).

    Men det er mulig at folk uttaler ‘Gl’-lyden annerledes, i Vestfold, enn på Romerike, da.

    (Siden Glenn Hesler er fra Skjetten, mener jeg.

    Selv om min morfar, (nemlig Johannes Ribsskog), også var fra Romerike, da.

    Nemlig fra Leirsund).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det her blir som da jeg hadde laget kryssordprogram, (på NHI), i 1992, og lot noen av de folka som bodde sammen med meg, på Ungbo, få lov til å prøve å løse, de første kryssordene, som programmet laget

    ungbo prøvde kryssord

    http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10112518

  • På det bildet som Roger Berg sendte meg, (fra sommeren 1990), så kan man se det, at jeg ikke hadde frostskade på øret, før jeg dro i Geværkompaniet

    ikke frostskade

    PS.

    Den t-skjorta, den kjøpte jeg, i Brighton, sommeren før, (altså sommeren 1989).

    Og armbåndsuret.

    Det så jeg på Dixons, i Weymouth, sommeren 1986.

    (Da jeg var på språkreise der, sammen med Kenneth Sevland, fra Svelvik, blant annet).

    Og jeg bestilte den klokka, (fra Weymouth), høsten etter at jeg var på den språkreisen, da.

    Og t-skjorta, den ble vel muligens ødelagt, i sentrifuge-maskinen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse, (hvor jeg leide av Ungbo), et par år seinere.

    (Ihvertfall så ble en del av mine andre t-skjorter ødelagt der, husker jeg).

    Og klokka, (som var en Casio-klokke, som kosta cirka 700 kroner i Norge vel, men som var litt billigere, i England), den ligger sammen med de andre tingene mine, (fra Oslo), hos City Self-Storage, på Majorstua.

    (Og reima, til den klokka, den pleide å ryke, ihvertfall en gang i året, husker jeg.

    Så jeg kjøpte kanskje mellom fem og ti nye reimer, til den klokka, da.

    (Og også mange nye batterier, vel).

    For jeg brukte den klokka fram til midten av 90-tallet da, (var det vel).

    Så jeg gikk med det armbåndsuret i cirka ni år da, (kan det vel ha vært)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den sommeren her.

    Så flytta jeg ut av student-leiligheten min, (på Abildsø), i slutten av juni.

    For da fikk jeg råd, til å dra på ferie, (til Brighton), sammen med min tremenning, Øystein Andersen.

    Og etter den ferien, så var jeg på besøk, hos Øystein Andersen og dem, (i Lørenskog), i en uke, (eller noe sånt), vel.

    Og så skulle jeg bo hos farmora mi, på Sand, en stund, da.

    (Jeg hadde vel bare en bag, med en del klær i, tror jeg, denne sommeren.

    For resten av tinga mine, lå hos halvbroren min Axel og dem, på Furuset.

    Det er mulig at jeg ba faren min om å sette stereoanlegget mitt, TV-en og video-en min hos Ågot.

    Siden jeg skulle bo en stund, hos Ågot, denne sommeren, da).

    Da jeg kom med toget, til Drammen, (fra Lørenskog).

    Så ville jeg gå litt rundt på Bragernes, for å se.

    Siden jeg hadde gått på skole der, året før, (så jeg kjente en del folk, i Drammen), da.

    Og ved Bybrua, (på Bragernes-sida), så satt han Roger fra Fjell, (som jeg hadde blitt kjent med, et par år tidligere.

    Da jeg skøyt på en skytebane, på tivoli, på Strømsø.

    Etter en kjøretime.

    Mens jeg gikk det andre året, på Sande videregående).

    Han satt på en pub, på en lekter, på Bragernes-sida, av Drammenselva, da.

    Og det var ikke sånn at det var jeg, som kjente igjen, han Roger fra Fjell.

    Men han ropte navnet mitt da, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Og så satt jeg meg på den lekteren jeg og, da.

    Og tok en halvliter, (eller to), da.

    Og så dro han Roger meg med, på fest, på Fjell, da.

    I sjuende etasje, i den blokka han bodde i der.

    Roger hadde ei dame, som bodde i en av etasjene, under han, i blokka.

    Og det dukka også opp ei annen dame, (ei brunette vel), på den festen.

    Og også noen kamerater av han Roger, (som muligens var i Depeche-gjengen vel), var på den festen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så var faren til Roger innom der, (tror jeg).

    Og jeg fikk sitte på, ned til Drammen sentrum da, (må det vel ha vært).

    Og så tok jeg bussen, ut til bestemor Ågot, på Sand, da.

    Hvor Ove vel var, (tror jeg).

    (Min fetter fra Follo).

    Jeg var også på besøk hos Ove og dem, (i Son), denne sommeren, (husker jeg).

    Og jeg var også på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Så jeg bodde bare hos slekt og venner, denne sommeren, (sommeren 1990), da.

    For å spare penger, liksom.

    Og så flytta jeg inn hos Axel og dem, på Furuset, (noe jeg hadde avtalt med faren og stemora til Axel, våren før), høsten 1990, da.

    Og så begynte jeg å søke jobber.

    Og jeg fikk en praksisplass-jobb, (midlertidig), hos Norsk Hagetidend.

    Og der jobba jeg i cirka to måneder, vel.

    Men den jobben var bare betalt med cirka 4000 i måneden, (eller noe sånt), siden det var en praksisplass-jobb.

    Så da jeg fikk meg en annen jobb, som kasserer, på Matland, (i Lørenskog, hvor min tremenning Øystein Andersen bodde).

    Så slo jeg til på det, da.

    For den jobben var tre ganger så bra betalt, (eller noe), som den praksisplass-jobben, da.

    Og poenget med den her jobbinga mi, (dette året), det var jo at jeg skulle spare opp penger, til det andre året, på NHI.

    For NHI, det var en privat høyskole, så man måtte betale en del skolepenger, da.

    (Noe Lånekassa ikke dekket alt av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 175: Mer om #blablabla-møter

    Det var ikke bare Janniche Fjellhaug aka. Cilla, som var på #blablabla-besøk hos meg, rundt årtusenskiftet.

    Neida, Thorstein Bjørnstad aka. Tosh, fra Trondheim, dro også innom meg, en lørdag, som han var i Oslo.

    Jeg husker at vi satt rundt det stuebordet mitt, som jeg hadde fått, av foreldra til Elin Winnem, da jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    (Et bord som Magne Winnem hadde levert for dem, en av de første ukene, etter at jeg hadde flytta, vel).

    Og jeg husker at jeg hadde et trådøst tastatur, (og også en trådløs mus), på den her tida.

    (Som jeg hadde kjøpt på Spaceworld, ovenfor Tanum bokhandel, i Karl Johan, vel).

    Og jeg husker at Tosh og jeg, vi sendte det trådløse tastaturet mitt, fram og tilbake, over stuebordet, (mens vi chatta, på irc, må det vel ha vært).

    (Det var selvfølgelig jeg, som satt i senga mi.

    Oppå det sengeteppet, som jeg hadde fått av mora mi, (regner jeg med).

    Og Tosh satt vel i en sånn plast-hagestol, som jeg hadde hatt med, fra Ungbo, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Siden fetteren min Ove, hadde ødelagt sofaen min da, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, blant annet)).

    Jeg husker at jeg syntes det, at Tosh så litt stygt på meg, når jeg skreiv, på det trådløse tastaturet mitt.

    Jeg husker at jeg trodde det, at Tosh syntes at jeg skreiv for treigt.

    Og at han ikke likte det, (at jeg ikke skreiv like raskt som han da), og derfor så stygt på meg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde drukket noen øl, vel.

    (Og muligens spist noe pizza, eller noe sånt).

    Så dro vi ned på So What, husker jeg.

    (Vi gikk vel bare dit, tror jeg.

    Siden det bare var cirka ti minutter å gå, (ned Ullesvålsveien, som ble til Akersgata, og så forbi Regjeringskvartalet, og så til vestre inn i Grensen, og så til venstre igjen, (etter bare noen få titalls meter), inn i det portrommet, (der hvor jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen en gang, (hvis det var henne))), fra der jeg bodde).

    Der drakk vi øl og så litt på damene, vel.

    (Uten at vi prata noe særlig, da).

    Men jeg husker at Tosh rocka skikkelig ute på dansegulvet, på en litt særegen og urytmisk måte, (må man vel si).

    (Selv om jeg ikke er noen danseekspert, akkurat).

    So What var et sted, som jeg pleide å dra, for å høre på kul musikk, og drikke ganske billig øl, (uten å måtte betale innganspenger).

    Men det var ikke sånn at det var så lett å bli kjent med folk, (altså damer der), må jeg vel si.

    (Selv om jeg jo hadde hatt flaks, den første gangen, som jeg gikk ut på byen, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen).

    For da fikk jeg jo med meg ei So What-dame hjem.

    Og vi pulte jo omtrent hele natta, mens jeg hørte på at piercingen i tunga hennes, klirra mot tennene hennes, (husker jeg).

    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidliger kapittel).

    Men det er mulig at hu So What-dama, har prata dritt om meg, til de andre folka, på So What.

    Hva vet jeg).

    Så det endte med, at Tosh og jeg, ikke traff noen damer, på So What.

    Men vi gikk like aleine hjem, (til meg), som vi hadde gått, ut på byen.

    Og Tosh sov vel over, på en madrass, (den fra Ungbo-sofaen antagelig), på gulvet vel, (i Rimi-leiligheten min), hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Før han dro hjem til Trondheim, (eller noe sånt), dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Linda Therese Wold aka. Zera hu ‘babla’ en gang om, til meg, (på irc), at hu skulle møte en kar, på min alder.

    Og det er mulig at hu så foreslo, å møte meg, istedet.

    Men det ble ikke noe av, ihvertfall.

    Jeg hadde lyst til å ha en fest, for alle oss fem, faste #blablabla-folka.

    (Nemlig Glenn Hesler aka. Kazuya, Janniche Fjellhaug aka. Cilla, Thorstein Bjørnstad aka. Tosh og Linda Therese Wold aka. Zera).

    Men det klarte jeg aldri å få til, da.

    Så den festen,  hvor Cilla og Kazuya satt og røyka hasj, hjemme hos meg, natt til påskeaften, i 1999.

    Det var det nærmeste vi kom, en ordentlig #blablabla-fest, da.

    Men jeg mener å huske det, at Zera sendte et bilde av seg selv, til Tosh og meg.

    (Eller om hu sendte det til Tosh, som så sendte det til meg).

    Og at Zera var en veldig pen, lyshåret jente da, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og Zera, (som var fra Halden, forresten), hu begynte jeg å chatte med, på Dagbladet-chat, etter at jeg kom hjem, fra Ayia Napa, (sommeren 1998), mener jeg å huske.

    Og hu ble så overkjørt, mens hu kjørte på moped, (sa hu ihvertfall).

    Og hu måtte så ligge lenge på sykehus, fordi  hu brakk flere armer og bein, (og muligens enda mer), da.

    (Hu måtte ihvertfall ta mange operasjoner og sy mange sting, husker jeg).

    Og fra den tida, da hu var på sykehuset.

    Så husker jeg det, at jeg savna henne litt, på chatten, da.

    (For hu ble plutselig borte, fra chatten liksom, da).

    Selv om hu vel var 10-11 år yngre, enn meg, da.

    Altså hu var vel 17 år, sommeren 1998, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg fylte 28 år, den sommeren, da.

    Men det må ha vært dødt, på #blablabla, den sommeren, (tror jeg).

    Siden jeg chatta så mye på Dagbladet-chat, mener jeg.

    Så det var kanskje i tiden etter sommerferien, i 1998, at #blablabla tok av litt, liksom.

    (Nemlig på den samme tiden, som jeg begynte som butikksjef cirka, forresten).

    For jeg tror ikke at jeg chattet noe, med hu Zera, før sommeren 1998.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så vi #blablabla-folka.

    Vi ble vel ikke en ‘irc-gjeng’ liksom, før utpå høsten 1998, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg kunne vel kanskje også tatt med David Hjort aka. kong_anus, blant de faste #blablabla-folka.

    Men David Hjort, han var vel mest på irc, når han var på besøk hos meg, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Så jeg tror ikke jeg kan si det, at David Hjort, var en fast #blablabla-er, liksom.

    Men de fleste andre, på #blablabla, visste vel hvem han var, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu hadde en barndomskjæreste, i Halden, som hu flytta til etterhvert, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og de hadde visst et litt komplisert forhold.

    Men de fant tilbake til hverandre etterhvert da, (var det vel).

    Og hu Zera hadde visst fortalt om meg, til han barndomskjæresten sin, da.

    (Mener jeg at hu sa en gang, ihvertfall).

    Siden vi hadde chattet så mye, på nettet, da.

    Og jeg sendte også hu Zera, et par kontantkort, i posten.

    Da jeg fikk de drøye hundre tusen kronene, etter at mora mi døde.

    (Siden mora mi hadde hatt en slags livsforsikring).

    Og vi i #blablabla-gjengen, vi pleide også å sende CD-er til hverandre, med musikk som vi hadde lastet ned fra nettet, osv.

    (For det her var før ‘bredbånd-tida’ liksom tok av for fullt, da.

    Så det tok ofte lang tid, å sende filer, over nettet, da).

    Og jeg hadde ikke scanner, på den her tida.

    Så jeg sendte et par passbilder, (i posten), til hu Zera, (husker jeg).

    For hu bodde hos faren sin, og de hadde scanner da, (i 1999, eller noe sånt, må vel det her ha vært).

    Og hu Zera klagde på meg, siden jeg hadde sett lik ut, på begge disse bildene da, (mente hu).

    Så det var ikke noe vits egentlig, at jeg sendte bilde, to ganger da, mente hu.

    (Noe sånt).

    Men jeg var ikke så vant til, å bli tatt bilde av da, (må jeg vel si).

    (For det finnes vel ikke så mange bilder av meg, fra 80-tallet, (for eksempel), for å si det sånn.

    Fra min ensomme oppvekst, på Bergeråsen, mener jeg).

    Så jeg hadde kanskje litt komplekser, når det gjaldt hvordan jeg så ut på bilder, (og sånn), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu begynte vel å chatte med meg, fordi at hu syntes at det virka så kult, å dra på ferie, til Syden, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og hu dro til Kos, (var det vel), for å jobbe, i flere måneder, (på hotell vel), enten sommeren 1999 eller sommeren år 2000.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu hadde også en karakteristisk smiley, (husker jeg).

    Nemlig ‘:]’.

    (En smiley som jeg vel ikke har sett, at så mange andre har brukt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide ofte å chatte, (på #blablabla), etter at jeg kom hjem fra jobben, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og hvis det da hadde vært noen problemer, på jobben, så hendte det nok, at jeg begynte å chatte om disse, på #blablabla, da.

    Og hu Zera, hu sa til meg det, en gang, (husker jeg), at jeg måtte være forsiktig, når det gjaldt disse assistent-damene, på jobben, (det vil si assistent Wenche Berntsen og låseansvarlig ‘Nordstrand-Hilde’).

    For Zera mente at en av disse kanskje ville prøve å få meg sparket, for å selv få jobben min, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tror at Zera mista litt interessen for meg, da jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    For noe av det hu likte, ved meg, det var vel det, at jeg antagelig kunne skaffe henne butikkjobb, i Oslo, hvis hu trengte det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Zera syntes også synd på meg, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde hatt ONS, med både hu Malena fra Drammen, og hu pene svenske blondinna, (som fitta til lukta så vondt), i tiden etter at mora mi døde.

    Siden jeg ikke fikk noe ‘kjøtt rundt pikken’, fra noen av disse to damene, da.

    (Selv om begge disse to damene var veldig pene, da).

    Jeg måtte nøye meg med å bli runka litt, av hu Malena fra Drammen, liksom.

    Og da hu Zera så syntes synd på meg.

    Så ga jeg opp litt selv også, husker jeg.

    For jeg syntes egentlig ikke synd på meg selv.

    (Siden disse to damene hadde vært så fine, da).

    Men jeg var klar for å se framover, etter nye erobringer, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det kapittelet, om da Kaz og Cilla, røyka hasj hos meg, (for noen dager siden).

    Så Google-et jeg også, hu Zera, da.

    Og hu bor i Glimmerveien 61, (var det vel), i Halden.

    Og en i ‘heimen’ der, hadde visst tatt selvmord, for noen år siden.

    Men om dette var barndomskjæresten, til hu Zera.

    Eller om det var broren til barndomskjæresten.

    Det veit jeg ikke.

    (Selv om det vel er mest sannsynlig, at det var broren.

    Siden hu Zera fortsatt bor på den adressen, da).

    Men han som tok selvmord, han het Magnus Hellkås Kolstad, (sjekka jeg, på bloggen min, nå).

    Og broren, (han som vel da antagelig er barndomskjæresten), han heter Andreas Hellkås Kolstad, og jobber med produktutvikling, i Mills, (stod det på LinkedIn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Cilla, hu hadde flytta fra Bergen, til Rykkinn, (Harald Eias hjembygd), så jeg, da jeg Google-et navnet hennes.

    (Og hu hadde vel også fått en unge, vel).

    Og jeg husker at Cilla, lånte noen Åpen Post-videokassetter, av meg, under ‘#blablabla-tida’.

    Så hu er nok en av Norges største Harald Eia-fans, (vil jeg tippe på).

    Noe sånt.

    Cilla, hu ble forresten sammen med en av mine med-op-er, på #quiz-show, (en kar jeg ikke husker nicket til lenger).

    (Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært).

    Og hu Cilla, hu skrøyt så på #blablabla, (må det vel ha vært).

    Om at han #quiz-show op-en, (som var fra Nord-Vestlandet, (eller noe sånt), vel), hadde tatt henne bakfra, og at han hadde sprutet en lang og helt rett strek, med sperm, utover ryggen hennes, da.

    (Husker jeg at hu fortalte om, til Tosh og meg, (var det vel), på #blablabla, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cilla, hu hadde også en venninne, som kalte seg Fluxie, (på irc), husker jeg.

    Og hu Fluxie, hu gikk et år på folkehøyskole, (var det vel), i Hønefoss, (husker jeg).

    (Og hu hadde også hatt sex med en kar, hjemme hos hu Cilla, husker jeg.

    For det fortalte hu Cilla om, mens jeg chatta, med henne, (på #blablabla, må det vel ha vært)).

    Og da ville hu Fluxie, at jeg skulle besøke henne der, da.

    Men jeg hadde jo aldri møtt hu Fluxie før.

    (Og jeg hadde vel aldri sett bilde av henne engang, vel).

    Så det ble ikke noe av, (husker jeg), at jeg dro for å besøkte henne, i Hønefoss, da.

    For jeg syntes vel det, at Hønefoss, var et litt usentralt sted, å dra til, liksom.

    Det var hvis jeg skulle opp i Hallingdalen, på butikksjef-seminar osv., at jeg kjørte i retning av  Hønefoss, (tenkte vel jeg).

    Og jeg var også veldig opptatt, med butikksjef-jobbing, på den her tida, da.

    Så det ble ikke noe av, at jeg dro til Hønefoss, for å møte hu Fluxie, da.

    Og det var ikke fordi at jeg hadde noe imot, hu Fluxie, liksom.

    Men tiden strakk liksom aldri til da, (i løpet av dette travle året), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg chatta også en del, med ei fra Sørlandet vel, som kalte seg Trec, (på den her tida).

    Hu begynte jeg å chatte med, på #sol.20ognoe, på undernet, (må det vel ha vært).

    Og jeg fikk vel liksom visst fram hu Trec litt, på #blablabla og, (på ef-net), hvis jeg ikke husker helt feil.

    (Noe jeg også gjorde med hu Tornerosa, (som jeg også først møtte, på #sol.20ognoe), vel.

    Som var ei brunette, fra Ålesund.

    Som jeg hadde en date med, på utestedet Snorre, en gang.

    Da hu hadde på seg et par sølvfargede sko, (og hu hadde vel også med noen venninner hu klagde litt på vel), husker jeg).

    Trec ville møte meg, på Oslo S. en gang, (husker jeg).

    Før hu skulle videre, til en annen by.

    Men det hørtes litt for stressende ut, for meg, husker jeg.

    (Kanskje jeg ikke orka, siden David Hjort hadde klagd så mye, etter at vi møtte hu Cilla, på Oslo S., den gangen.

    Hva vet jeg).

    Jeg skulle også møte Trec på utestedet Studenten en gang, (husker jeg).

    Og da var Axel med på denne date-en, (husker jeg).

    (For Studenten, det var jo det faste stedet, som Axel og meg pleide å dra på, hvis vi skulle ut på byen sammen, liksom.

    Oss to halvbrødrene, da).

    Og Trec, (som jeg gjettet, at nok var en slags kode, for navnet Therese).

    (Altså ‘3 c’, da.

    Som blir liksom ‘tre’ + ‘se’.

    Som hørers ut som ‘Therese’ sagt veldig fort, da.

    Noe sånt).

    Hu var på Studenten, sammen med ei venninne, vel.

    Så jeg så ei lita blondinne.

    Og ei ganske stor brunette.

    Som stod ved siden av hverandre, og så på meg og Axel, vel.

    Så jeg regna med at ei av de to, var Trec, da.

    Men jeg var ikke sikker på hvem av de her to damene, som var hu Trec, da.

    Men Axel regna vel med, at det var hu tjukke.

    Han sa ihvertfall til meg noe sånt, som at: ‘Du kan knulle henne’.

    (Noe sånt).

    Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde jo hatt nok av tjukke damer, i min tidligere ‘knulle-karriere’, (for å si det sånn).

    (Ragnhild fra Stovner og Siri Rognli Olsen, for eksempel).

    Så dette endte bare med at Axel og jeg krangla litt, da.

    Og at jeg aldri fant ut hvem hu Trec egentlig var, da.

    Og det veit jeg egentlig ikke enda.

    Trec, hu jobba på et hotell, på Sørlandet, vel.

    Og hu klagde på at en kollega av henne, hadde tatt henne på puppene en gang, (var det vel).

    Hu Trec, hu sa at hu ikke var tjukk, men at hu ‘hadde hofter’, (var det vel).

    (Uten at jeg liksom helt klarte å se for meg, hvordan hu Trec så ut, utifra den beskrivelsen, da).

    Trec begynte etterhvert å studere, ved UIO.

    Og hu klagde til meg, (på irc), over sine medstudenter da, (husker jeg).

    For hennes medstudenter, de hadde visst sagt noe sånt, som at: ‘Skal vi spise en halv Grandis’, (eller noe sånt).

    Så hu Trec, hu mente vel noe sånt, som at hennes medstudenter var litt degenererte da, antagelig.

    (Siden de sa ‘Grandis’ istedet for ‘Grandiosa’, liksom.

    Noe sånt).

    Men jeg møtte aldri hu Trec, da.

    Og jeg så vel aldri heller noe bilde av henne.

    Og jeg husker heller ikke etternavnet hennes.

    Så hva hu driver med, nå for tida, det veit jeg ikke.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Da han Thorstein Bjørnstad aka. Tosh, var på sånn #blablabla-besøk hos meg, på begynnelsen av 2000-tallet.

    Så må vel det ha vært det året han var russ, (tror jeg).

    Og han begynte jo å studere, (på en bachelor IT-grad), ved NTNU, høsten 2002.

    (Hvor han ganske raskt, fikk seg jobb, som orakel.

    For han Tosh, han var veldig dyktig, når det gjaldt internett og IT generelt, da.

    Må man vel si).

    Så dette var antagelig våren 2002, (eller noe sånt), da.

    (Mens jeg fortsatt jobbet, som butikksjef, i Rimi, vel).

    Noe sånt.

    Og vi dro sikkert innom Kebab Stua, (eller noe sånt), i Ullevålsveien.

    Etter å ha vært på So What, da.

    For å kjøpe kebab, etter all øldrikkinga, da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Eller forresten.

    Det studieåret, som han Tosh, besøkte meg, i Oslo.

    Så var han nok ikke russ.

    Dette var nok året etter.

    Da han Tosh var i militæret, og vel derfor fikk billige togreiser, osv.

    Så han bodde muligens på Perminalen, (eller noe sånt), mener jeg rimelig vagt å huske nå.

    Og førstegangstjenesten hans.

    Den bestod av at han satt foran noen radarskjemer, (mener jeg å huske), inne i et fjell, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    I en del av landet, som jeg ikke husker helt sikkert, hvor var nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

    Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

    På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

    (Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

    Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

    Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

    Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

    Og det visste jeg fra før.

    For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

    (Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

    Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

    Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

    Så jeg bestilte entrecote, da.

    Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

    For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

    Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

    Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

    Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

    Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

    Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

    (Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

    For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

    Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

    Det er derfor de er dyrest, vel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg måtte bestille entrecote.

    (Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

    Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

    (Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

    Som jeg ikke engang visste hvem var).

    For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

    Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

    (Siden det ofte er fett på entrecote, da).

    Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

    For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

    Og de Rimi Karlsrud-damene.

    De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og lært der, at man burde drikke mye væske.

    Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

    Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

    Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

    For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

    (Ei ung og ganske pen blondinne).

    Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

    Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

    Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

    Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

    Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

    At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

    (Som tidligere het Smuget, vel).

    Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

    Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

    Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

    Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

    (Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

    For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

    (Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

    Innbilte jeg meg, ihvertfall).

    Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

    At det gikk bra med Geir.

    Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

    Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

    Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

    (Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

    For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

    (Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

    Noe sånt).

    Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

    Som var av en øde gård, da.

    Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

    Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

    Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

    (Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

    Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

    Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

    For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

    (Ifølge Thomas Kvehaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

    (Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

    Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

    Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    (Litt i fylla, da).

    At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

    (For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

    Siden jeg turte å si det her, da).

    Og da ble vi enige om det, da.

    At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

    Hjemme hos meg.

    (Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

    Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

    Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

    Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

    Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

    Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

    For Irene Ottesen.

    Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

    Sikkert med en av de siste T-banene, da.

    (Noe sånt).

    Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

    Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro aleine til Strauss, da.

    (Full som en alke, må jeg vel si).

    Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

    Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

    (Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

    Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

    Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

    Mens jeg summet meg litt, da.

    Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

    Men det var det ikke, da.

    (Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

    Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

    Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

    Så jeg gikk bare rett inn der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

    Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

    Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

    Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

    Og hu var aleine der, da.

    Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

    Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

    Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

    Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

    (Husker jeg).

    Så jeg fulgte henne dit, da.

    Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

    (Sånn som hu fra So What gjorde.

    Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

    Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

    Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

    Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

    (I Karl Johan, vel).

    Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

    Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

    Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

    Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

    Og så gikk jeg hjem, da.

    Men hu fortalte meg det, husker jeg.

    At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

    (I samme nabolag, som jeg bodde, da).

    Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

    Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

    (En gang jeg gikk til 37-bussen.

    Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

    Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

    Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

    Men det var bare tull, da.

    Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

    Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

    Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

    Men det husker jeg ikke helt, da.

    Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

    (Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 28: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg hadde hatt internett, i noen måneder, forresten.

    Så kom Magne Winnem på besøk, i Rimi-leilighetene min der, da.

    (Sikkert etter å ha ringt først, da.

    Siden Magne Winnem vel må sies, å være ganske pertentlig og konform, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Magne Winnem med seg web-sidene til Høyre, (husker jeg), på en diskett da, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem var fortsatt i Høyre, da.

    Og han hadde fått ansvaret, for å fikse noen ‘bug-er’, på Høyre sine websider, da.

    Og da satt vi der og så dumme ut, husker jeg.

    Og jeg skjønte ikke helt hva Magne Winnem tenkte på, (må jeg innrømme).

    For selv om jeg hadde internett, så betydde jo ikke det, at jeg skjønte HTML.

    Men Magne Winnem og jeg, vi hadde jo begge gått på datalinja, på Gjerdes videregående, da.

    Og jeg hadde jo gått to år på NHI, (på linja for informasjonsbehandling).

    Så vi klarte vel å få websidene til Høyre litt bedre, tror jeg.

    (Selv om jeg vel ikke fikk sjekka det her helt nøyaktig).

    For vi satt jo der, (i den sovesofaen fra Ungbo, må det vel ha vært), og liksom så over den HTML-koden da, (husker jeg).

    Selv om vi vel ikke egentlig hadde noen særlig ferdigheter, i HTML, noen av oss.

    Så vi tok det vel litt på ‘feelingen’ da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Magne Winnem var fortsatt aktiv i Høyre, da.

    Og han hadde kanskje tatt på seg dette ansvaret, på et møte, (eller noe), i Høires Hus, da.

    (Uten at jeg skal si helt sikkert, hva det var, som egentlig hadde foregått).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia klikka på samme måte som Magne Winnem, (husker jeg), på rundt den samme tida.

    For jeg husker at hu fortalte meg det, at hu hadde sagt til min fars familie, at jeg hadde fått meg hjemmeside.

    Men jeg hadde jo ikke det, jeg hadde jo bare fått meg internett.

    Så Pia ble også tøysete, da jeg fikk meg internett da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnene, til at jeg syntes at det var så artig, med den her chattinga.

    Det var det, at jeg følte at jeg liksom nesten ble ‘kvalt’ da, i livet mitt.

    For jeg omgikk meg bare med sånne herda og tøffe folk da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Som Magne Winnem og Pia, som liksom ble tøffere og tøffere, begge to, da.

    Og på jobben, så var det jo omtrent like ille, med rimelig tøffe og vanskelige kolleger, som Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da).

    Som ikke var noe hyggelige, å ha med å gjøre.

    Så det var som en stor befrielse, (husker jeg), å få meg internett.

    For da kunne jeg få litt kontakt, med andre, (og kanskje mer ‘normale’ mennesker da), husker jeg.

    Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg fikk meg internett, på den her tida.

    Så hadde jeg nok gått inn i en ganske stor, ny depresjon, (eller noe), antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn som da jeg gikk det andre året, på NHI.

    (Nemlig studieåret 1991/92).

    Da Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde en slags ‘boikott-aksjon’, mot meg.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    For jeg følte meg rimelig ensom, (eller hva man skal si), selv om jeg hadde mange bekjente, som ringte ‘hele tida’, og sånn, da.

    (Og mora mi ringte også ‘hele tida’.

    Men hu var rimelig slitsom da, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flyttet inn på St. Hanshaugen der.

    Så husker jeg at jeg hørte på en ny sang, som het ‘Spaceman’, (med Babylon Zoo), på stereoanlegget mitt der, (på en eller annen radiostasjon da), en dag, da.

    Og jeg husker også at jeg hørte på en rar sang, med Spice Girls, (som het ‘Wannabe’ vel), en gang, mens jeg kjørte av fra veien mot Holmlia, (fra ved Grønmo der), for å ta av opp Slimeveien/Granbergstubben der, (på vei til jobben, på Rimi Bjørndal da), med HiAce-en min, en gang, (på bilradioen), da.

    (Hvis det ikke var ‘Macarena’, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg pleide å kjøpe pistasjnøtter, i løs vekt, i den innvandrerforretningen, som lå ved siden av kinarestauranten, (som lå ved siden av DNB der cirka), i Bjerregaardsgate, da.

    For jeg sjekka liksom ut cirka alle de butikkene, restaurantene og utestedene, som lå i den delen av Bjerregaardsgate, som jeg pleide å kjøre gjennom, fra parkeringsplassene til Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate der), og ut i Ullevålsveien, da.

    (Hvis jeg ikke kjørte den andre veien, og ut i Waldemar Thranes gate, da.

    På vei til jobb.

    Som jeg seinere gjorde.

    For å slippe lyskrysset i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leide også noen videofilmer, i en videobutikk, i Waldemar Thranes gate, bort mot Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og det var filmer som ‘Desperado’ og ‘Fargo’, (mener jeg å huske).

    (Og også filmer som ‘Judge Dredd’, (husker jeg).

    En film som min fetter Ove, så på hos meg der, en gang, husker jeg.

    Og som han seinere ikke likte, at jeg hadde kopiert over.

    (Noe som jeg husker, at han gjorde et poeng av, da.

    Noe som jeg syntes at egentlig var litt uhøflig.

    For det var jo mine videofilmer, det her, og ikke hans, liksom).

    For jeg samla ikke bare på bøker da, på den her tida.

    Jeg samla også på filmer, som jeg kopierte, på VHS, noen ganger, når jeg leide dem, i video-butikker, da.

    Siden jeg jo hadde kjøpt meg to, (ganske billige), videospillere, da.

    På Bryn-senteret, et par-tre år før det her, (da jeg samtidig fikk det kredittkortet).

    (To videospillere som jeg hadde kobla sammen med en scart-ledning, da.

    Og som stod på en hylle under TV-en min, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Ove, han flytta etterhvert selv inn til Oslo.

    (For han studerte på lærerhøgskolen, eller UIO, eller noe sånt, vel).

    Og faren hans, (onkel Runar), han kjøpte seg en tre-roms leilighet, (eller noe sånt), i en bygård, i Schweigaardsgate, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg der), husker jeg.

    (Hvor ungene hans fikk bo, da.

    Hvis de skulle studere og jobbe og sånn, i Oslo).

    Og jeg husker det, at jeg besøkte Ove, med HiAce-en min der, en gang, da.

    Og da, så åpnet Heidi sin kjæreste fra Moss, (Steinar vel), døra, da.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    For jeg hadde vel ikke prata med Ove, siden den søskenbarn-festen, i 1994.

    (Altså to-tre år før det her).

    Eller, siden vi var ute på byen, i Svelvik, i 1995, må det vel ha vært.

    1-2 år tidligere.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde vel ikke vært på besøk hos han, i Schweigaardsgate før vel, (tror jeg).

    Og jeg hadde nok regna med det, at Ove ville åpne døra.

    (Etter å ha prata med meg, på callinga der, eller noe sånt, vel.

    Eller om jeg ringte han fra mobilen min, (eller noe sånt).

    Og det var jo Ove som hadde invitert meg, da.

    Så det her var kanskje tidligere, i 1996.

    (Noe sånt).

    Men han Steinar åpna døra, da.

    (En kar jeg aldri hadde sett før.

    Og som jobba som drosjesjåfør, i Moss, (viste det seg vel)).

    Og da hadde jeg forventa at Ove skulle åpne døra, da.

    Så da sa jeg ‘hei Ove’, til Steinar da, (husker jeg), da han åpna døra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg var på besøk hos Ove og dem, på den her tida.

    Så var Heidi så rar, (husker jeg).

    (Men dette var kanskje før hu møtte Steinar.

    Det er mulig.

    Så jeg var der kanskje på besøk en gang, før jeg flytta fra Ungbo og.

    Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan det her var).

    Og grunnen til at jeg var nervøs, da jeg hadde med HiAce-en.

    Det kan ha vært det, at jeg ikke fant noe sted å parkere der, med en gang.

    Og jeg syntes også at det virka som, at en politibil, (eller noe), fulgte med på meg der, da.

    Mens jeg satt og prøvde å roe meg ned litt, i bilen, da.

    Siden jeg ble rimelig stressa, siden jeg ikke visste, hvor jeg skulle parkere der, da.

    (For jeg hadde vel bare vært der, en gang før, eller noe sånt.

    Og da hadde jeg vel tatt trikken dit, (eller noe), vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Heidi gjorde, som var så rart, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Det var det, at hu sa, at hu var en ‘bimbo’ da, husker jeg.

    Og hu dansa også energisk med sin bror Ove, til en sang av Gypsy Kings, i stua der, husker jeg.

    Samt at hu spurte meg, om jeg hadde noen ‘venninner’.

    Og da tenkte jeg vel kanskje på Lill Beate Gustavsen, Cecilie Hyde og Pia fra Korea, (eller noe).

    Som jeg vel hadde gått ganske greit sammen med, på den tida, som jeg flytta inn, til Oslo.

    (Altså en cirka seks-sju år, før det her, da).

    Og svarte ‘ja’, (på det spørsmålet, til Heidi), da.

    Men da sa Heidi det, at da var jeg ‘homo’, (eller noe sånt da), mener jeg å huske.

    Siden jeg hadde hatt venninner, da.

    (Noe sånt).

    For det kunne visst ikke en mann ha, (sa hu), da.

    Noe som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før, (for å være ærlig).

    Så hvordan kultur dette var, det veit jeg ikke.

    Men det var vel ikke noe norsk kultur akkurat, tror jeg.

    Hvem vet.

    (Og jeg svarte vel heller ikke noe særlig, da Heidi fornærmet meg, på den måten.

    For jeg ble litt satt ut da, av at Heidi sa, at hun var en bimbo, da.

    For hu også oppførte seg som en bimbo, og lå liksom i en kjole vel, på sofaen der, (og sånn), da.

    For jeg hadde jo ikke hatt så mye med Heidi å gjøre, siden oppveksten.

    For hu var jo ikke på den søskenbarn-festen, på Ungbo, i 1994, (var det vel), for eksempel.

    Så jeg ble nok kanskje litt trist, da.

    Over at Heidi hadde blitt så spesiell, (og horete liksom), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den gangen som Heidi oppførte seg så horete.

    Det var kanskje i romjula, 1995.

    (Eller om det kan ha vært i nyttårshelga).

    Jeg husker ihvertfall at Ove og Heidi ville gå ut på byen, da.

    Men at nesten alt var stengt.

    Men at vi kanskje skulle dra på et utested, (som likevel var åpent), ved Grønland T-banestasjon der, da.

    (Som Ove og Heidi visste om).

    I et slags nytt senter der, da.

    Men at det ikke ble noe av likevel.

    For Ove og Heidi ombestemte seg da, (må det vel ha vært).

    Så jeg tror at jeg var og besøkte Ove og Heidi, en gang, i Oslo-leiligheten til Runar.

    I tida like før jeg fikk meg bil, også vel.

    Noe som ble til en litt mislykket opplevelse, vel.

    (Må man vel si).

    Siden vi ikke gikk på pub likevel, da.

    Men bare surra rundt på Grønland, en litt kjølig og mørk helligdags-kveld da, (var det vel).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Men da vi surra rundt på Grønland der.

    Så er det mulig, at også Steinar var med, (mener jeg å huske).

    Så det er mulig at det var under det andre besøket mitt der, da.

    Men jeg kjente ikke Ove og Heidi, så bra, på den her tida.

    For jeg hadde jo egentlig prøvd å kutte ut faren min, og hans familie.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet.

    Og jeg kjeda meg kanskje litt, under de besøkene mine, hos Ove og Heidi, da.

    Så jeg blander nok kanskje de første besøkene mine, hos dem litt, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Men jeg husker det, at en gang, som jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så fant Ove fram noen tegneserieblader, som het Preacher, husker jeg.

    Og sa så han til meg det, at jeg kunne få låne de, da.

    Så jeg tok med meg de hjem, til Rimi-leiligheten min da, husker jeg.

    Og leste de der.

    Og den tegneserien, den syntes jeg at var ganske bra da, (må jeg innrømme).

    Selv om vel Sandman fortsatt var favoritt-tegneserien min, vel.

    Men Preacher var også en veldig kul tegneserie da, (må jeg si).

    Så jeg digga den og en del da, etter å ha lest alle de Preacher-bladene, til Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og når jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så var ikke det så ofte.

    Men det var en gang i året, kanskje.

    Og da jeg bodde i Oslo, så pleide å kjøpe noen engelske livsstils-magasiner, som het FHM, (For Him Magazine), og også noen andre, lignende amerikanske blader vel, som het Esquire og GQ osv., men for det meste FHM, da.

    (Som jeg hadde begynt å kjøpe, for å motvirke kjedsomhet, mens jeg bodde på Ungbo, var det vel).

    Så hver gang, som jeg besøkte Ove.

    (Som bare var en håndfull ganger, vel).

    Så hadde jeg med en svær bunke, med ferdigleste FHM-blader, (og sånn), til han da, husker jeg.

    (For jeg visste ikke om noen andre, som ville ha interesse, av å lese, de bladene).

    Noe han ble glad for, den første gangen ihvertfall, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Men den andre gangen, så så han vel rar ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg slutta vel å ta med de bladene, til han, etterhvert, (tror jeg).

    Og Ove, han viste meg også det, at han heller likte å lese et blad, som het ‘the Face’, (husker jeg).

    Som var et engelskspråklig moteblad, da.

    Men det bladet, det ble litt vel metroseksuelt, (eller vulgært eller homofilt, eller hva man skal kalle det), for meg da, (husker jeg).

    (Jeg ble nesten litt satt ut, da jeg leste i det bladet, i Oslo-leiligheten, til Runar der da, (husker jeg).

    For jeg oppfattet det bladet, som et moteblad, da.

    Og jeg syntes at det ble litt vel flaut og kjedelig, å kjøpe et blad, som var liksom for det meste var et moteblad, da.

    Da var FHM bedre, syntes jeg.

    For der var det musikkstoff, filmstoff og mye annet også, da.

    Og klesmote-stoffet, (noe jeg leste, for jeg hadde vel ikke noen egen klesstil, liksom), var liksom litt mer diskret der, da.

    Mens i the Face, så var liksom mote-stoffet det primære da, (fikk jeg inntrykk av ihvertfall), da jeg leste det bladet, hos Ove og Heidi og dem der, da.

    Eller, det var vel sånn, at the Face, var både for både damer og menn.

    Mens FHM var for menn, da.

    Det var kanskje det jeg ‘klikka’ litt på, da jeg leste the Face.

    Det er mulig).

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å lese the Face, selv om min fetter Ove, (fra Son), gjorde det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 22: Mer fra Danmark

    Jeg var vel ikke så vant med å være populær, blant damene, i Oslo.

    (Utover på 90-tallet, ihvertfall).

    Så jeg stakk fra de Setesdals-damene litt, husker jeg.

    (Etter at jeg badet, mens de lå og solte seg, da.

    Og da jeg gikk opp fra vannet igjen, så husker jeg det, at hu lyshåra liksom lå og smugkikket på meg, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men jeg sa at jeg ville se på de bunkersene og sånn igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og da så jeg vel en dansk dame, som nakenbadet der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Hvis ikke det var en annen gang, da.

    Jeg bada også en gang som noen dansker var ute i vannet der, og syntes at det nesten var for kaldt til å bade vel, (sånn som jeg skjønte det).

    Før jeg hoppa oppå den bunkersen igjen, da.

    Og en av de danskene, (som bada der), sa vel at jeg var ‘gal’, (eller noe sånt), hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg endelig kom tilbake, til campingplassen igjen.

    Så hadde jeg egentlig avtalt å spille fotball, med de to Setesdals-damene, da.

    Men jeg fant ut det, at jeg kneet mitt nok ikke var godt nok trent ennå, (etter operasjonen), til å spille ordentlig fotball, da.

    Så jeg droppa det, da.

    Men jeg lurte på om jeg skulle tilby de her to Setesdals-damene, å sitte på med HiAce-en min, til Hirtshals, (eller noe sånt).

    Men de skulle vel en annen vei, (eller noe), tror jeg.

    Og jeg hadde også en avtalte med resepsjonen, på campingplassen der, om at jeg skulle dra innom der, før jeg dro hjem.

    For det var snakk om at jeg muligens skulle få noen penger, for den kassettspilleren også.

    Siden jeg trodde at den kosta kanskje 800 kroner, (eller noe sånt), da.

    Siden det var en Grundig-kassettspiller, da.

    Og siden jeg trodde at Grundig var kjent for å være et bra merke, da.

    Men da jeg gikk inn i resepsjonen der, så ble jeg nesten kjeppjaget ut derfra og.

    For sånne kassettspillere kostet visst bare et par hundre kroner, (eller noe), mente han som jobbet der, da.

    Så det var rimelig flaut da, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Blant de Holmestrand-folka, så syntes jeg det, at jeg kjente igjen en av dem.

    (En med lyst hår vel).

    Og jeg lurte vel på om han var fra Berger, egentlig.

    Men det som var rart med dem, det var at alle av dem, de bare lå på bakken, og sov, i en klynge liksom, da.

    (Den siste dagen der, vel).

    Som om de sov, inne i et ganske stort telt, da.

    Men de hadde ikke noe telt liksom, da.

    (Det var liksom som at noen hadde stukket av, med teltet deres).

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Og jeg lurte på om de bare lot som at de sov, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de Holmestrand-folka, de var rimelig ‘på’ meg da, (mener jeg å huske).

    Og de gjorde vel et poeng av det, at jeg drakk ‘vin’, (mener jeg å huske).

    Og jeg mener også at jeg over hørte det, at de kommenterte det, at jeg dusja hver dag.

    Og da overhørte jeg også det, (en gang jeg gikk for å dusje der da), at en annen av dem sa det, at ‘han har sikkert runka, da’.

    (Noe sånt).

    Og når noen av dem, (regner jeg med at det var, ihvertfall), gikk forbi bilen min, en gang.

    Så klagde de på gardinene mine, (mener jeg å huske).

    De sa at de kunne se inn i bilen, selv om jeg hadde gardiner da, (hvis jeg hørte det riktig).

    Så de røde og hvit-stripete gardinene, til Mette Holter, (som jeg fikk av henne, da jeg flytta til Ungbo, i 1991).

    De var ikke noe særlig tess, da.

    Men jeg kunne nesten ikke hengt opp den bikinidama, som jeg fikk som sengesett, av Christell, jula før, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    For det dynetrekket var nok litt vel stort, til å henge inne i HiAce-en, (vil jeg si).

    Og det hadde kanskje også sett litt rart ut, å hatt en sånn nakendame, hengende i vinduet til bilen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg hadde HiAce-en parkert, oppe ved den gården, forresten.

    Så pleide jeg å kjøre ned til sentrum, en gang om dagen, (ihvertfall), da.

    Og da pleide jeg å barbere meg, på et ganske stort offentlig toalett, ved buss-stasjonen der, da.

    Og jeg hadde jo ikke barbermaskin, (for den ble jo stjålet, da jeg bodde på Ungbo), så jeg barberte meg med barberhøvel og barberskum, da.

    Og på det toalettet, så pleide det vel ikke å være så mange folk.

    Men en gang, mens jeg stod og baberte meg der, da.

    Så dukket det opp en bussjåfør der, (husker jeg).

    Og han så litt rart på meg da, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

    Så da jeg spurte han, om det ikke var lov, å barbere seg der, da.

    Men det var det visst da, (svarte han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 8: Mer fra Chinatown Expressen

    De som drev Chinatown Expressen Eiksmarka, det var en ung, kinesisk dame, og faren hennes.

    De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).

    Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.

    Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).

    Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.

    (Etter at han spurte meg om det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.

    (For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).

    Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).

    Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.

    Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.

    Også gikk det et minutt eller to, da.

    Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het ‘and i satesaus’, (husker jeg).

    Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.

    Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).

    (Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.

    For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.

    Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.

    Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.

    Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.

    Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.

    Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.

    Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.

    (Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).

    Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.

    Som var på ganske greie adresser, vel.

    Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.

    Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.

    For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.

    Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.

    Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.

    Så har det gått litt mer enn en time, da.

    Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.

    (På en streng måte, vil jeg vel si).

    For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske ‘runde’.

    Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.

    Og så spørre om det var greit.

    Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).

    Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.

    Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.

    For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.

    Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.

    Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.

    Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).

    Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.

    (Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).

    Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.

    Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.

    Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.

    Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.

    Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.

    Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.

    For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).

    Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.

    For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).

    Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.

    Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.

    Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.

    Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.

    (For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).

    Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.

    De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.

    Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.

    Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.

    (Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 6: Enda mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    Hele den veggen, som vendte ut mot terrassen, i leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    Den bestod for det meste av vinduer.

    Fra venstre, så var det et rimelig stort vindu, og så en verandadør, og så et mindre vindu, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg trengte mange og lange gardiner, for å hindre innsyn, i leiligheten, da.

    (Og samtidig skjule Waldemar Thranes gate 3, som var en fraflyttet, stygg og falleferdig bygård, på den her tiden).

    Men jeg hadde ikke tid og penger, til å skaffe nye gardiner, de første månedene, som jeg bodde der, da.

    Så jeg hang opp de to ‘gjennomsiktige’ rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg skulle flytte, til Ungbo der.

    (Selv om de ikke var på langt nær lange nok).

    Men det trengtes fortsatt fler gardiner, da.

    Og jeg hadde fått et sengesett, til jul, noen uker før, (jula 1995), av Christell da, (var det vel).

    Og på dynetrekket, (som hørte til det sengesettet), så var det et bilde, av en blond dame, i bikini da, (husker jeg).

    Som Christell hadde hjalp meg å brette sammen, (husker jeg), på julaften, etter at jeg liksom hadde sett på gaven, da.

    (Sikkert etter Haldis sitt ønske).

    Så jeg hang hu blonde bikini-dama, (som kanskje ligna litt på nettopp Christell), i vinduet, til leiligheten min, (som om det var en gardin), da.

    Og så et laken, (eller noe), på den siste ‘gardin-plassen’ da, (var det vel).

    (I mangel av noe bedre, å henge der, da).

    Og det var kanskje på grunn av at jeg fikk et sånn sengesett, med bilde av en halvnaken ‘Christell-kopi’ på, i cirka full størrelse, at jeg turte det, å ringe Christell, fra jobben, på rundt den her tida, for å høre om hu ville være med på kino, (noe jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men det ville hu ikke da, (av en eller annen grunn).

    Og jeg fikk vel også noen rare kommentarer, fra de damene, som var på innflyttingsfesten min der, i Rimi-leiligheten min.

    Siden jeg hadde ei bikini-dame, i cirka full størrelse, hengende foran vinduet, i den lille leiligheten min, da.

    (Hvis jeg ikke blander.

    Og dette var kommentarer, som jeg fikk fra Magne Winnem seinere, da.

    Hm.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det begynte å nærme seg sommeren, (må det vel ha vært), i 1996, da.

    Så fant jeg en Hansen og Dysvik-butikk, nede i Grensen der, (var det vel).

    Også målte jeg opp, hvor lange gardiner, som jeg trengte, (fra taket og ned til gulvet nesten), da.

    Og så kjøpte jeg fire kongeblå gardiner, (var det vel), i riktig lengde, (tror jeg ihvertfall), i den Hansen og Dysvik-butikken, da.

    Noe som kom på 500-600 kroner, eller noe sånt, vel.

    For Pia hadde vel ‘babla’ om det, mens vi vel begge fortsatt bodde, på Ungbo der, at det var best å ha mørke gardiner da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes også det, at jeg måtte prøve å finne en ‘gutte-farge’, da.

    Så derfor mørkeblå, (eller om det var kongeblå), gardiner, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på jobben, (på Rimi Nylænde), på den her tiden.

    Så var det sånn, (husker jeg).

    At Marianne Hansen, sa til meg det, oppå Platået der, (husker jeg).

    At, ‘du får jo alt på en gang, du’.

    (Noe sånt).

    Og jeg skjønte hva hu mente.

    For jeg hadde jo nettopp fått meg lappen.

    Og jeg hadde jo nettopp kjøpt en bruktbil, for 4000 kroner.

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg Rimi-leilighet.

    (Men den hadde jeg jo stått på venteliste for, i et par års tid, (eller noe sånt), da).

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg AG3.

    Men det var jo på grunn av omorganiseringer, i Forsvaret.

    Og jeg var ikke helt enig med henne heller.

    For jeg lurte jo da på, om hu Marianne Hansen, hadde overhørt det, at jeg ringte til Christell, og spurte henne, om hu skulle være med på kino.

    Og om Marianne Hansen trudde at jeg hadde fått meg dame også.

    Men Christell ville jo ikke være med på kino.

    Så det var jo ikke sånn, at jeg var enig i det, som Marianne Hansen sa, om at jeg fikk alt samtidig.

    For jeg var jo fortsatt singel, og hadde jo ikke noe dame, liksom.

    Så jeg fikk vel ikke svart noe, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg visste vel ikke hva jeg skulle svare, (siden Christell ikke ville være med på kino da, mener jeg).

    Og hva Marianne Hansen egentlig mente med det her, det veit jeg ikke.

    (Men hu kan være rimelig spesiell noen ganger, da.

    En gang, så sa hu for eksempel til Axel, (et par år seinere, i Torggata der, en lørdagskveld), om dama hans, (Heidi, fra Son og UIO), at ‘suger a da, jeg svæljer også jeg’.

    Og da svarte ikke Axel noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Marianne Hansen, hu kan være rimelig spesiell, da.

    Så hva hu mente med det her, det veit jeg ikke.

    Men hu gikk rimelig nærme da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.